3 Enkelte utviklingstrekk av betydning for straffegjennomføringen

3.1 Utvikling i kriminalitetsbildet og bruk av straffereaksjonene

3.1.1 Flere anmeldelser av alvorlige lovbrudd

Over tid har det vært en betydelig reduksjon i opplevd og registrert kriminalitet. Etter pandemien har det derimot vært en økning. Figur 3.1 viser hvor stor andel av befolkningen som oppgir å ha blitt utsatt for kriminalitet i årene 2020, 2022 og 2023. Foruten at det gjennom perioden var en økning, viser figuren at flest oppgir å ha vært utsatt for tyveri og vinningslovbrudd. Yngre oppga i langt større grad å ha vært utsatt for kriminalitet enn eldre. Menn var noe mer utsatt for vold og grov vold enn kvinner, mens kvinner var betydelig mer utsatt for seksuell vold enn menn. Mange lovbrudd blir aldri anmeldt.

Nasjonal trygghetsundersøkelse er en spørreundersøkelse til den voksne befolkningen som kartlegger omfanget av lovbrudd og mørketall. Mørketall er kriminaliteten som ikke blir meldt til politiet. Undersøkelsen ble første gang gjennomført for 2020, og er gjentatt for 2022 og 2023.

¹ Spørsmålene om seksuell vold ble endret fra og med 2022, som gjør at tallene ikke kan sammenlignes med tall for 2020.

Kilde: Nasjonal trygghetsundersøkelse.

Figur 3.2 viser utviklingen i antall anmeldelser i perioden 2010 til 2023. Hovedbildet er at antallet anmeldelser sank gjennom mange år, men at det har økt igjen de siste årene. Seksuallovbrudd og vold og mishandling er blant det som har økt. Antallet anmeldelser for seksuallovbrudd har økt med ca. 75 prosent siden 2010. For vold og mishandling var økningen mer enn 25 prosent.

Kilde: SSB tabell 08484.

Totalt ble det ilagt 290 000 straffereaksjoner i 2023. De aller fleste av disse – 95 prosent – er ikke ilagt av en domstol. Det store flertallet er forenklede forelegg. I tråd med reduksjonen i antall anmeldelser, har det vært en reduksjon i antall straffereaksjoner. Det gjelder også for reaksjoner idømt av domstol, se figur 3.3. Det er grunn til å tro at økningen i anmeldelser de seneste årene vil føre til en økning også i antallet straffereaksjoner.

«Særreaksjon eller annen type reaksjon» inneholder undertypene forvaring, tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg samt «annen type reaksjon». «Annen type reaksjon» omfatter rettighetstap, straffutmålingsutsettelse og ungdomsstraff (ny f.o.m. 2014).

Kilde: SSB 2020, tabell 10622.

3.1.2 Flere lange dommer

Gjennomsnittsstraffen for seksuallovbrudd gikk opp fra ca. 500 dager i 2009 til ca. 800 dager i 2023. Gjennomsnittlig antall dager med ubetinget fengselsstraff for mishandling i nære relasjoner har økt med 170 prosent i perioden fra 2009 til 2023. Utviklingen mot lengre dommer er en konsekvens av straffeskjerpelser som ble vedtatt i 2010. Særlig flere registrerte tilfeller av seksuallovbrudd og vold og mishandling gir derfor betydelig utslag for straffegjennomføringen. Til tross for totalt sett færre straffereaksjoner, herunder dommer til ubetinget fengsel, sitter det om lag like mange i fengsel som tidligere. Dette skyldes at de som sitter i fengsel har lengre dommer. Figur 3.4 viser en reduksjon i antallet nyinnsettelser på nesten 50 prosent fra 2013 til 2023, mens gjennomsnittlig antall som gjennomfører straff i fengsel kun er redusert med 12 prosent fra 2013. De tre siste årene har det ikke vært ytterligere reduksjon i nyinnsettelser, noe som samfaller med det økte omfanget av anmeldelser.

Kilde: SSB 10562 og SSB 10538.

Siden 2018 er det flere som gjennomfører straff utenfor fengsel enn i fengsel. Endringen skyldes først og fremst at flere gjennomfører ubetinget fengselsstraff med elektronisk kontroll. Kombinasjonen av at mange av de med korte straffer gjennomfører den ubetingede fengselsstraffen med fotlenke, samtidig som de som er i fengsel er dømt for mer alvorlig kriminalitet med lengre straffer, medfører en endret gruppe innsatte, se nærmere omtale i kapittel 7.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

Det har vært en økning i antallet domfelte i fengsel som gjennomfører forvaring, og flere får sin forvaringsdom forlenget. Også dette bidrar til at de domfelte som gjennomfører straff i fengsel i gjennomsnitt er der lengre enn før.

3.1.3 Behov for flere forvaringsplasser

Som nevnt i kapittel 2, er det et særtrekk ved forvaringsstraffen at den kan forlenges utover den tidsrammen som først er satt. I utredningen NOU 2025: 2 er det blant annet beskrevet at det har vært en utvikling i retning av at de forvaringsdømte sitter lenger i fengsel, og at det årlige antallet saker om forlengelse av forvaring var større i perioden 2020 til 2023 enn i perioden 2012–2019. Når det kommer flere inn i fengsel for gjennomføring av forvaring enn de som kommer ut, øker naturlig nok antallet innsatte som gjennomfører forvaring.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

Som figur 3.6 viser, var det i gjennomsnitt 142 innsatte i forvaring i 2024. For tiden har kriminalomsorgen 119 forvaringsplasser, fordelt på 107 plasser med høyt sikkerhetsnivå og 12 plasser på lavere sikkerhetsnivå. Det er dermed flere innsatte dømt til forvaring enn det er forvaringsplasser. Dette innebærer at noen forvaringsdømte må gjennomføre deler av straffen i en ordinær fengselsavdeling uten et særskilt tilrettelagt innhold.

Sivilombudet har påpekt at oppstart av straffegjennomføring i ordinære fengselsavdelinger for forvaringsdømte ikke er i tråd med regelverket og lovgivers forutsetninger ved innføring av straffereaksjonen.1 Ombudet har blant annet gitt uttrykk for at dersom forvaringsdømte ikke gis en reell mulighet til å redusere gjentakelsesfaren gjennom egnet behandling og oppfølging, kan fortsatt frihetsberøvelse etter utløpet av minstetiden være i strid med EMK artikkel 5. I NOU 2025: 2 uttales at det er uakseptabelt at noen domfelte til forvaring må vente lenge i en ordinær plass i fengsel med høyt sikkerhetsnivå før de får en særskilt tilrettelagt forvaringsplass. Utvalget viser til at samfunnet da ikke får den beskyttelsen forvaringsstraffen er ment å ivareta, og at forvaringsdømte kan måtte gjennomføre straff lenger enn det som hadde vært tilfelle dersom endringsarbeidet hadde kommet i gang tidligere.

3.1.4 Tilbakefall til kriminalitet

Sammenlignet med mange andre land er det lavt tilbakefall til kriminalitet etter endt straff i Norge. Ettersom regelverk, praksis og datainnsamling varierer mye, kan det imidlertid være vanskelig å sammenligne mellom land. Videre må statistikk om tilbakefall leses med det forbehold at ny kriminalitet faktisk blir registrert. Her vil det være mørketall, som igjen kan variere, både mellom grupper og mellom land.

Tall fra SSB og fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at tilbakefallet har gått ned de seneste årene. Av figur 3.7 framgår at av alle som ble siktet for et lovbrudd i 2018, var det 37 prosent som hadde fått en ny siktelse i løpet av fem år. Nivået er høyere for personer som var siktet for eiendomstyveri, rusmiddellovbrudd, eller vold og mishandling. Nivået er betydelig lavere for personer som var siktet for seksuallovbrudd og trafikkovertredelser. Andelen med tilbakefall varierer også i stor grad med hvilken reaksjon som er gjennomført. Dette henger sammen med hvilke grupper, herunder hva vedkommende er dømt for, som gjennomfører de ulike formene for straff, og kan dermed ikke benyttes til et mål direkte på effekten av gjennomføringsformene. Tilbakefallet er betydelig lavere for personer som er i arbeid, utdanning eller på arbeidsmarkedstiltak enn for personer som står utenfor arbeid og utdanning. Tilbakefall varierer også med alderen, ved at unge har høyere tilbakefall enn eldre.

Kilde: SSB tabell 09423.

3.1.5 Konsekvenser for behovet for fengselskapasitet

I 2024 hadde kriminalomsorgen om lag 3 650 fengselsplasser, fordelt på vel 2 550 plasser i fengsler- eller fengselsavdelinger med høyt sikkerhetsnivå, og om lag 1 100 plasser på lavere sikkerhetsnivå. Sett under ett var det en nedgang på vel 4 prosent i totalt antall plasser i perioden fra 2010 til 2024. Antallet plasser på høyt sikkerhetsnivå økte med vel 5 prosent, mens antall plasser på lavere sikkerhetsnivå ble redusert med over 21 prosent.

Foreløpig har ikke den utviklingen med flere anmeldelser mv. som er beskrevet ovenfor, gitt lett konstaterbare utslag i form av en stor økning i antallet straffereaksjoner. Men det finnes indikasjoner på at behovet for fengselsplasser vil øke framover. Én av dem er at det har vært en økning i bruken av varetekt de siste årene. Videre er politiet tilført betydelige ressurser, og domstolene er styrket. Volds- og seksuallovbrudd, som etter regelverk og praksis kan gi lange fengselsstraffer, er en uttalt prioritering i politiet og påtalemyndigheten. Kriminalitetsutviklingen og kriminalitetspolitikken tilsier at behovet for straffegjennomføringskapasitet framover vil øke. Dette betyr at det blir behov for flere fengselsplasser og andre gjennomføringsressurser, slik som fotlenker for elektronisk kontroll.

Behovet for fengselsplasser avhenger av mange forskjellige faktorer, herunder av innholdet i kriminalpolitikken, domstolenes straffeutmåling og politiets og påtalemyndighetens kapasitet. Mange av de faktorene som spiller inn ligger utenfor kriminalomsorgens kontroll. Derfor er det vanskelig for kriminalomsorgen å predikere det framtidige behovet for kapasitet. Utviklingen med færre straffereaksjoner for gjennomføring må i noen grad forventes å snu. En varetektsinnsettelse peker i mange tilfeller fram mot en ubetinget dom. Utviklingen i antall innsettelser i varetekt kan derfor være en indikator. Figur 3.8 viser at antallet varetektsinnsettelser har økt jevnt fra 2021. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

Historisk sett varierer det en del hvor stor kapasitetsutnyttelsen i kriminalomsorgen er. I utgangspunktet vil det være ressurseffektivt med en høy kapasitetsutnyttelse, men en for høy utnyttelse skaper problemer, blant annet fordi kriminalomsorgen alltid må ha kapasitet til å ta imot personer for varetekt.

Dersom behovet for plasser blir større enn kapasiteten i kriminalomsorgen, oppstår det soningskø. Figur 3.9 viser at soningskøen2 har variert betydelig, og at den har vært lav de seneste årene. Under pandemien ble soningskøen påvirket av smitteverntiltak.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

3.2 Om domfelte

3.2.1 Sosioøkonomiske kjennetegn ved domfelte

Det er nylig gjennomført en undersøkelse av levekår og sosioøkonomiske kjennetegn til alle som har vært fengslet eller gjennomført straff i samfunnet i perioden 2010 til 2022.3 Forskerne fant at personer som har gjennomført straff i gjennomsnitt har lavere utdannelse enn den generelle befolkningen. Videre var andel ugifte og fra enpersonsfamilier svært høy, særlig blant menn. Yrkesdeltakelsen var lavere, spesielt blant personer som har gjennomført fengselsstraff. Lavere utdanningsnivå og yrkesdeltakelse bidrar til lavere inntekt sammenlignet med den generelle befolkningen. Mange som har vært fengslet mottar også ytelser som arbeidsavklaringspenger (AAP) og økonomisk sosialhjelp både før og etter fengsling.

3.2.2 Demografiske kjennetegn ved domfelte

Det er færre kvinner enn menn som gjennomfører straff. Som figur 3.10 viser, var rundt 16 prosent av de som gjennomførte straff i samfunnet i 2024 kvinner. Andelen kvinner blant de som gjennomførte straff i fengsel, var rundt 7 prosent i 2024. I overkant av 800 kvinner gjennomførte dermed straff i samfunnet, og rundt 250 i fengsel.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

Som nevnt i kapittel 2, har det blitt flere eldre innsatte. Dette er en utvikling som i stort følger samfunnsutviklingen, med en økt gjennomsnittsalder generelt. Utviklingen har også en sammenheng med flere lange dommer, se punkt 3.1.

Det er i hovedsak mer kriminalitet i byer, men sammenhengen er ikke like sterk som før, noe som henger sammen med at mer av kriminaliteten foregår på digitale flater. Videre er det betydelig variasjon i omfanget av kriminalitet på tvers av fylker. Som figur 3.11 viser, er det flest straffede personer i forhold til innbyggertallet i Troms og Finnmark4, etterfulgt av Vestfold og Telemark, og Agder.

Kilde: SSB tabell 10636.

Tall fra SSB viser en overrepresentasjon for registrert kriminalitet blant innvandrere, men med store ulikheter med hensyn til landbakgrunn.5 Det er også betydelig variasjon mellom ulike typer lovbrudd. Personer med utenlandsk statsborgerskap har vært overrepresentert blant innsatte. Norge har også hatt en relativt høy andel personer med utenlandsk statsborgerskap i fengsel, sett i forhold til andre land.6 Som figur 3.12 viser, gikk imidlertid andelen ned under koronapandemien. Men fortsatt er rundt en av fire innsatte utenlandsk statsborger. Andelene varierer med type fengsling, og er spesielt høy for varetekt.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

Utenlandske statsborgere som er dømt til ubetinget fengselsstraff i Norge, kan overføres til hjemlandet for å fullføre straffen der. Som figur 3.13 viser, var det en betydelig reduksjon i antallet soningsoverføringer under koronapandemien, og nivået har vært lavt også senere.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

3.3 Barne- og ungdomskriminalitet

3.3.1 Alder og kriminalitet

Det er en veldokumentert sammenheng mellom alder og kriminalitet, som har forekommet i lang tid og på tvers av land.7 I Norge har de fleste lovbrudd også hatt en tydelig alderskurve med toppunkt rundt overgangen til 20-årene og deretter en gradvis nedgang med økende alder. Det har imidlertid skjedd endringer de seneste årene som tilsier at det totale omfanget av kriminalitet har blitt redusert, men at det ikke har vært en stor reduksjon i registrert kriminalitet blant de aller yngste. Figur 3.14 viser at det har vært en betydelig reduksjon i antall siktelser for barn og unge i lang tid. For barn under 18 år har det ikke vært reduksjon i tiden etter 2016, og for barn under 15 år har det vært en økning de siste årene, men fra et langt lavere nivå.

Kilde: SSB tabell 09415.

Det er imidlertid noe mer usikkerhet knyttet til om økningen i registrert kriminalitet blant de aller yngste betyr at det skjer mer faktisk kriminalitet. Hva som blir registrert av politiet avhenger av en rekke andre faktorer enn kun hvor mye kriminalitet som skjer. Forskere på barne- og ungdomskriminalitet ved OsloMet viser til at det er noen andre forklaringsfaktorer som gjør seg gjeldende knyttet til den økte registrerte kriminaliteten blant barn og unge, som for eksempel endrede rutiner i skolene for å anmelde.8

3.3.2 Gjerningssted

Kriminalitet er ikke jevnt fordelt i landet. Det er forskjeller mellom sentrale og rurale steder, mellom ulike landsdeler og innad i byer. Figur 3.15 viser at det har vært en økning i antallet påtaleavgjorte forhold totalt der den mistenkte, siktede eller domfelte har vært under 18 år siden 2021. Det er imidlertid variasjoner i hvor stor økning det har vært, og hvor høyt det registrerte kriminalitetsnivået er blant unge, på tvers av fylkene. Antallet påtaleavgjorte forhold er høyest i Oslo, etterfulgt av Troms og Finnmark og Agder.

Tallene er fra 2023 og før, og har derfor gammel fylkesstruktur.

Kilde: Politidirektoratet.

3.3.3 Hva slags kriminalitet begår barn og unge?

Det er stor forskjell mellom ulike aldersgrupper i hva slags lovbruddstyper barn og unge blir siktet for. Som figur 3.16 viser, ble over halvparten av alle siktede under 15 år siktet for eiendomstyveri, vinning eller eiendomsskade i 2023. Videre ble en av tre siktet for vold og mishandling. Andelen siktet for disse lovbruddene synker imidlertid med økende alder, ettersom flere blir siktet for andre lovbruddstyper, som trafikkovertredelser og rusmiddellovbrudd.

Det har skjedd endringer i hva slags kriminalitet barn og unge blir siktet for de seneste årene. For alle aldersgrupper har det vært en markant nedgang i rusmiddellovbrudd. For barn under 18 år har det vært en økning i vold og mishandling og seksuallovbrudd. Det er imidlertid grunn til å anta at økningen i disse lovbruddene også er påvirket av politiets prioriteringer og endringer i regelverket. Riksadvokatens mål og prioriteringer beskriver hvilke forbrytelsestyper som skal gis høyest prioritet i politiets straffesaksbehandling.

Kilde: SSB tabell 09415.

3.3.4 Bruk av straffereaksjoner

3.3.4.1 Innledning

De samme strafferettslige reaksjonene som benyttes overfor voksne, kan i utgangspunktet også benyttes overfor barn og unge. Det er imidlertid særskilte hensyn som gjør seg gjeldende, og i norsk rett behandles personer som var under 18 år på handlingstidspunktet betydelig mildere enn lovbrytere over 18 år. Les mer om de ulike reaksjonene og gjennomføringsformene i kapittel 2.

I tråd med utviklingen i antallet anmeldelser og siktelser mot barn og unge, har det også vært en reduksjon i antallet strafferettslige reaksjoner mot barn og unge i strafferettslig alder. Det har imidlertid også vært en endring i hva slags type straff barn og unge mottar. Det har vært en reduksjon i andelen straffereaksjoner idømt av domstol, og en økning i andelen straffereaksjoner ilagt av påtalemyndigheten. For barn i alderen 15–17 år var 18 prosent av straffereaksjonene idømt av domstol i 2013, mens det var 12 prosent i 2023. Dette kan henge sammen med økt bevissthet knyttet til de folkerettslige forpliktelsene i FNs barnekonvensjon, herunder at myndighetene og offentlige utvalg over tid har signalisert en klar intensjon om endringer av straff av lovbrytere under 18 år. Det kan også henge sammen med reelle endringer i kriminaliteten.

Antallet og andelen straffereaksjoner gitt av domstol for unge over 18 år har også blitt betydelig redusert. Mens det var ca. 5 800 reaksjoner i 2013, var det ca. 3 300 i 2023. Ni av ti straffereaksjoner overfor unge i alderen 18 til og med 24 år i 2023 var betinget påtaleunnlatelse eller forelegg.

3.3.4.2 Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff

Som det framgår av figur 3.17 var det en relativt kraftig økning i antall saker om ungdomsoppfølging og ungdomsstraff i tiden etter innføringen i 2014. Økningen avtok imidlertid for ungdomsstraff i 2016, og har vært rundt 60 – 70 saker i året. For ungdomsoppfølging avtok økningen etter 2018, og har siden det ligget relativt stabilt rundt 450 saker. I 2024 økte ungdomsstraffesaker og ungdomsoppfølgingssaker med henholdsvis 66 og 16 prosent. Sekretariatet for konfliktrådene tror økningen i 2024 primært skyldes kriminalitetsutviklingen og økte midler til politiet. Økningen i antall ungdomsstraffesaker kan også delvis skyldes lovendringer fra 1. september 2024, hvor domstolene nå kun kan idømme ungdomsstraff og ikke lenger ungdomsoppfølging med betinget dom.

Kilde: Sekretariatet for konfliktrådene.

Ungdom som får samfunnsstraff eller ungdomsoppfølging, har ofte begått flere straffbare forhold. De tre største sakskategoriene for ungdomsstraff i 2024 var vold, ran og narkotikalovbrudd. En gjennomgang av sakene fra 2021 til 2024 viser markant nedgang i saker knyttet til seksuallovbrudd. Dette innebærer at seksuallovbrudd ikke lenger er en av de tre største sakskategoriene for saker med ungdomsstraff. Antall saker med ran er nær fordoblet fra 2023 til 2024. Tallene for kroppsskade og kroppskrenkelse holder seg relativt stabile og langt høyere enn saker om grov kroppskrenkelse og grov kroppsskade, der det har vært en nedgang over tid. Vold og trusler mot tjenesteperson øker i samme periode.9

I ungdomsoppfølging var de tre største saksforholdene i 2024 vold, trafikk og vinningskriminalitet. En gjennomgang av sakene fra 2021 til 2024 viser at vinningslovbrudd samlet sett har gått ned fra 2022 til 2024, og antall saker i 2024 var på samme nivå som i 2021. Det har vært en betydelig økning i trafikklovbrudd siden 2021, men mellom 2023 og 2024 har antall saker gått noe ned. Voldslovbrudd inkluderer alle voldstyper, der det er flest saker med kroppskrenkelser, deretter vold og trusler mot offentlig tjenestemann, kroppsskade, grov kroppskrenkelse, vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper og grov kroppsskade. Vold og trusler mot tjenestemenn har økt betydelig fra 2023 til 2024, men har vært relativt stabilt sammenliknet med 2021.10

3.3.4.3 Mekling og oppfølging i konfliktråd

I 2024 mottok konfliktrådet 1 543 straffesaker og 2 044 henlagte saker til mekling. Konfliktrådets største brukergruppe er barn og unge. I tillegg til straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, viser tallene for 2024 at om lag en tredjedel av påklagede i sivile saker med utgangspunkt i henlagte straffesaker var under 15 år. Konfliktrådet ser videre at om lag halvparten av påklagede i sivile saker med utgangspunkt i henlagte straffesaker var under 25, år og at hele 60 prosent var under 25 år av de påklagede i straffesakene.11

Straffereaksjonen oppfølging i konfliktråd benyttes i liten grad, og bruken varierer mellom politidistriktene. I 2024 mottok konfliktrådene 31 saker til oppfølging i konfliktråd, mot 23 saker i 2023.

3.3.4.4 Samfunnsstraff

Det har vært en reduksjon i bruken av samfunnsstraff blant barn og unge over lengre tid, men i tiden 2019 til 2021 var bruken noe større enn i tiden før og etter, se figur 3.18.

Mindre bruk av samfunnsstraff for unge kan ha flere årsaker. For det første har det vært en generell reduksjon i antall straffereaksjoner, og bruk av samfunnsstraff, for hele befolkningen. Videre har det siden starten av 2000-tallet vært en markant endring i hva slags straffereaksjoner som blir gitt til barn og unge, blant annet med innføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging.

Kilde: SSB tabell 10624.

3.3.4.5 Ubetinget fengselsstraff og varetekt

Antall rettssaker mot barn og unge som ender med fengsel har gått markant ned de siste ti årene. For barn og unge under 25 år har det vært en reduksjon på ca. 40 prosent i antallet som ble idømt betinget fengsel, og 50 prosent for ubetinget fengsel, se figur 3.19. Reduksjonen har imidlertid vært størst for de unge over 20 år, mens antallet under 20 år har vært forholdsvis stabilt de siste årene.

Kilde: SSB tabell 10623.

Ikke alle ubetingede fengselsstraffer gjennomføres fysisk i fengsel. En dom på ubetinget fengsel kan eksempelvis gjennomføres med elektronisk kontroll eller i institusjon, etter beslutning fra kriminalomsorgen. Dette, samt at en del domfelte fyller 18 år før de blir innkalt til straffegjennomføringen, medfører at det er et relativt lavt antall nyinnsettelser i fengsel for barn under 18 år. Det har imidlertid vært en markant økning i antallet nyinnsettelser de siste par årene, se figur 3.20.

Kilde: Kriminalomsorgsdirektoratet.

3.4 Hovedutfordringer i straffegjennomføringen

Forskning har vist at straffegjennomføringen i Norge har hatt kriminalitetsforebyggende effekt.12 Dagens situasjon er imidlertid preget av flere utfordringer som kan svekke den kriminalitetsforebyggende straffegjennomføringen. Oppsummert trekkes følgende hovedutfordringer fram:

• Innholdet i straffegjennomføringen er ikke godt nok tilpasset dagens samfunn, og mange innsatte mangler tilgang til relevant utdanning, arbeidstrening og digitale verktøy.

• Kvinner har ikke fullt ut likeverdige straffegjennomføringsforhold som menn.

• Kriminalomsorgen har færre forvaringsplasser enn antallet innsatte som gjennomfører forvaring. Derfor får ikke alle forvaringsdømte det innholdet i straffegjennomføringen som regelverket forutsetter at de skal ha.

• Det har vært en utvikling med at en større andel av de innsatte har psykiske lidelser. Flere av de innsatte er dømt for mer alvorlig kriminalitet som vold og seksuallovbrudd, flere gjennomfører lengre dommer, og andelen eldre innsatte er større enn tidligere. De innsatte utgjør derfor en mer krevende gruppe enn før.

• Kriminalomsorgen har utfordringer med redusert bemanning, høyt sykefravær, og turnover blant nyutdannede ansatte. Dette gir økt arbeidsbelastning og mindre tid til å følge opp de innsatte.

• Utdanningen som fengselsbetjent dekker ikke godt nok kompetansebehovet, særlig knyttet til psykisk helse og rusproblematikk.

• Fengslenes bygningsmasse er i dårlig forfatning, og vedlikeholdsbehovet er til dels stort. Mange fengsler har også bygningsmessige begrensninger som gjør det vanskelig å motvirke isolasjon og gi et tilfredsstillende aktivitetstilbud til de innsatte.

• Omfanget av isolasjon i norske fengsler og bruken av særlig inngripende tvangsmidler er fortsatt for stort.

• Det har vært en betydelig økning i kriminalitet begått av barn som er under 15 år, og det er en risiko for at særlig utsatte barn og unge rekrutteres til kriminalitet. De siste to årene har det også vært en økning i antall nyinnsettelser av barn under 18 år.