5 Like muligheter gjennom utdanningsløpet, på fritidsarenaer og inn i arbeidslivet

5.1 Innledning

Alle barn og unge vokser opp i et lokalsamfunn bestående av nabolag, barnehager, skoler, skolefritidsording (SFO) og fritidstilbud. Dette er oppvekstarenaer som har stor betydning for barns oppvekstvilkår, og som legger til rette for like muligheter, uavhengig av familiebakgrunn. Graden av sosial ulikhet varerier likevel geografisk, blant annet ved at noen områder kjennetegnes av opphopning av ulike levekårsutfordringer. Gode skoler kan bidra til å jevne ut ulike forutsetninger til å prestere på skolen og til å fullføre utdanningsløp. En sterk fellesskole der alle elever, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, gis likeverdige muligheter til danning og utdanning, er en grunnmur i det norske samfunnet. Fritidsaktiviteter og SFO kan gi mestring og forbygge utenforskap, men det er sosiale ulikheter i barn og unges deltakelse på disse arenaene. Barn og unge kan også få drahjelp fra lokalsamfunnet på andre måter, gjennom sosiale fellesskap i nabolaget eller frivillig deltakelse. En sterk og mangfoldig frivillighet bidrar til å motvirke ensomhet og fremme folkehelse i hele landet. Fullføring av videregående opplæring og tilgang til sommer- og deltidsjobb gir viktig kompetanse og erfaring, som styrker forutsetningene for en god overgang til voksen- og arbeidslivet.

Oppvekstarenaene til barn og unge har med andre ord stor betydning, og dette er forhold som det er mulig å påvirke. I dette kapittelet omtales vurderinger og tiltak for å bidra til at barn og unge skal ha like muligheter gjennom utdanningsløpet, på fritidsarenaer og inn i arbeidslivet.

Regjeringen vil

• gi like muligheter gjennom utdanningsløpet, på fritidsarenaer og inn i arbeidslivet

For å støtte opp om dette arbeidet, vil regjeringen

• fortsette satsingen på en tilgjengelig skolefritidsordning (SFO) med tolv timer gratis SFO i uken for elever på 1.–3. trinn

• styrke veiledningen til barnehager, skoler og skolefritidsordning (SFO) om sosial og emosjonell kompetanse

• gi støtte til ekstra bemanning og høyere kompetanse i barnehage og skoler i levekårsutsatte områder

• øke kvaliteten i SFO, blant annet gjennom samarbeid med kulturskolen og idrettslag

• bidra til økt trivsel, mestring og læring for alle elever gjennom en mer praktisk skole

• prioritere brede og enkle tilskuddsordninger som bidrar til barn og unges deltakelse i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter

• revidere tilskuddsordning til anlegg for idrett og fysisk aktivitet, for enda bedre å møte behovet særlig for barn og unge, med ny innretning på ordningen planlagt fra 2026

• styrke innsatsen for å spre kunnskap og erfaringer fra områdesatsingene på tvers av kommuner, også til kommuner som ikke har områdesatsinger i dag

• bedre koordineringen og forankringen av arbeidet med områdesatsingene i de involverte departementene, for å understøtte utviklingen av nye løsninger og tiltak med langsiktige gevinster

• bidra til et kvalitetsløft for fritidsklubber og andre åpne møteplasser for barn og unge gjennom å utarbeide en kommunal veileder, vurdere den statlige finansieringen av tjenesten i sammenheng med at dagens tilskuddsordning til inkludering av barn og unge blir evaluert, samt utrede organiseringen av og rollen til ikke-kommunale fritidsklubber

• jobbe for et sunt, enkelt skolemåltid der skolene står fritt i hvordan de vil organisere dette

• vurdere tiltak for målrettet karriereveiledning og faget utdanningsvalg for å redusere ulikhet i rekrutteringen til høyere utdanninger

• legge til rette for at flere unge med behov, får tidlig arbeidserfaring gjennom sommerjobb

5.2 Nærmiljøet og lokalsamfunnet

God by- og stedsutvikling, trygge nærmiljøer og velfungerende nabolag er sentrale faktorer for at befolkningen kan leve gode liv. Alle barn og unge påvirkes daglig av kvaliteten på nærmiljøet der de bor, uavhengig av om de bor tett i en by eller spredt i en bygd. Der noen barn opplever drahjelp fra nabolaget sitt, i form av nettverk, ressurser, tilbud av tjenester og fritidsaktiviteter, kan andre barn oppleve at lokalmiljøet gir færre muligheter.

I enkelte byområder er det en opphopning av levekårsutfordringer som kan gi krevende oppvekstforhold for barn og unge. Disse områdene ligger som oftest i sentrale byområder, og de kjennetegnes av en høy andel med lav inntekt, høy arbeidsledighet og flere sosiale utfordringer knyttet til rusmiddelbruk og psykisk uhelse. En del av disse områdene har også en høy andel med innvandrerbakgrunn.

Lavinntektsfamilier bor oftere i nabolag der det er mye luftforurensning og støy, samt mindre fritidstilbud og dårligere tilgang på lekeplasser og trygge uteområder. Små boliger og trangboddhet kan påvirke barnas mulighet til å gjøre lekser i fred og invitere venner med hjem. Dårlige boforhold og trangboddhet kan også føre til at mange barn i lavinntektsfamilier tilbringer mye tid ute i nabolaget sitt, noe som kan øke påvirkningen av nærmiljøet.

I dag reproduseres i praksis levekårsutfordringer i lokalsamfunnene gjennom familiers ulike muligheter til å bosette seg i områder med gode lokalmiljøer, velferdstjenester og fritidstilbud. I enkelte nabolag, særlig i Oslo, ser man en tendens til at husholdninger med høy sosial status bosetter seg i nærheten av det de oppfatter som gode barnehager og skoler (105). Ettersom bokostnader er en stor del av økonomien, kan lav inntekt ha en særlig stor innvirkning på hvilke områder en familie har mulighet til å bosette seg i.

For å motvirke segregering er det særlig viktig å utvikle nærmiljøkvaliteter i utsatte boområder. Regjeringens boligpolitikk, som legger til rette for gode og stabile bomiljøer og nabolag, er omtalt i kapittel 3.

5.2.1 Planlegging av gode oppvekstvilkår

Samfunnsplanlegging handler om å forme og utvikle samfunn på en måte som fremmer sosial, miljømessig og økonomisk bærekraftig utvikling, og gode levekår for innbyggerne. Det innebærer å ta hensyn til en rekke faktorer, inkludert klima og miljø, økonomi, sosiale forhold og infrastruktur. Målet er å skape et balansert og velfungerende samfunn som møter dagens behov, uten å kompromittere framtidige generasjoners muligheter. Gjennom god samfunnsplanlegging er det et betydelig potensial for å redusere sosiale forskjeller og fremme sosial mobilitet.

Plan- og bygningsloven danner de overordnede rammene for offentlig planlegging, og den skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Plan- og bygningsloven forbindes ofte med arealdisponering og byggesak, men samfunnsplanleggingen er like viktig.

Plan og bygningsloven § 3-1 framhever viktige oppgaver og hensyn. Loven løfter blant annet fram å legge til rette for gode bomiljøer og gode oppvekst- og levekår, å fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller samt bidra til å forebygge kriminalitet.

Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område ses i sammenheng, gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige, regionale og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten. Plan og bygningsloven rammer med andre ord inn kommuners og fylkeskommuners arbeid med sosial utjevning og sosial mobilitet i stort.

Plan- og bygningsloven gir barn og unge en lovfestet rett til å bli hørt i all plan- og byggesaksbehandling (§ 5-1). Barns rett til å bli hørt henger nøye sammen med plikten til å legge vekt på hva som er til barnets beste, som følger av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon. Styrking av medvirkning for barn og unge omtales nærmere i kapittel 6.4.6.

Folkehelseloven fyller ut plan- og bygningslovens bestemmelser med krav til systematikk i folkehelsearbeidet og den forebyggende innsatsen. Loven regulerer statlige, fylkeskommunale og kommunale oppgaver for å forebygge sykdom, fremme helse og trivsel samt utjevne sosiale helseforskjeller.

Evalueringer, tilsyn og Riksrevisjonens gjennomgang av folkehelsearbeidet viser at loven har dannet en god regulatorisk ramme rundt folkehelsearbeidet, og bidrar til å styrke arbeidet med å fremme folkehelsen og utjevne sosiale helseforskjeller. Evalueringene og erfaringene fra koronapandemien viser samtidig forbedringsområder som kan utvikle folkehelsearbeidet videre. Stenging av skoler og bruk av fjernundervisning for å beskytte den eldste delen av befolkningen mot smitte hadde betydelige konsekvenser for barn og unges helse og livskvalitet (106).

Regjeringen la 4. april 2025 fram en lovproposisjon om endringer i folkehelseloven. Viktige tiltak er blant annet økt vektlegging av hensynet til barns beste. Videre skal psykisk helse vektlegges i formål og som innsatsområde i folkehelsearbeidet, gjennom målet om å fremme livskvalitet (tidligere trivsel) og krav om nødvendige tiltak for å fremme god psykisk helse, forebygge psykiske plager og lidelser og tiltak mot ensomhet, diskriminering og vold og overgrep.

Folkehelseloven stiller krav om at kommuner og fylkeskommuner skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen, og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. I dette inngår oversikt over oppvekstforholdene som grunnlag for å vurdere kommunens og fylkeskommunens planbehov gjennom planstrategien. Helsedirektoratet utarbeider folkehelseprofiler og oppvekstprofiler årlig for den enkelte kommune og fylkeskommune.

Kommunen skal i arbeidet med kommuneplaner etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for folkehelsearbeidet, som er egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor. Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer. Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold, som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer og mer tradisjonelle folkehelsetemaer. Folkehelseoversikten vil kunne danne et viktig utgangspunkt for kommunale oppvekstplaner.

I revideringen av kulturloven, som ble behandlet i Stortinget våren 2025, er det vedtatt at kommuner og fylkeskommuner skal utarbeide en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. I proposisjonen legger Kultur- og likestillingsdepartementet til grunn at det kan være aktuelt å se kultur- og utdanningssektorene i sammenheng, for å fremme et bredt spekter av kulturvirksomhet for, med og av barn og unge. Oversikten skal ligge som grunnlag for planarbeidet etter plan- og bygningsloven. Videre må fylkeskommuner og kommuner fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet i planverket, som bør være egnet til å møte utfordringene i den skriftlige oversikten. Endringene i kulturloven kan bidra til at prioriteringer i kommuner og fylkeskommuner gjøres på et bredere faglig grunnlag. Barn og unges behov skal generelt vurderes i planarbeidet, jf. barnekonvensjonen og plan- og bygningsloven.

Som oppfølging av barne- og ungdomskulturmeldingen i 2021 har Kulturtanken fordelt tilskudd til pilotprosjekter for å stimulere kommunene til å integrere barne- og ungdomskultur i kommunal planlegging. I 2023 samlet Kulturtanken flere aktører for å dele erfaringer om å styrke medvirkning i lokal barne- og ungdomskultur. I 2024 videreutviklet Kulturtanken ordningen og delte ut midler til modellutvikling for medvirkning fra barn og unge i lokale fritidstilbud, med vekt på kunst- og kulturtilbud. Prøveordningen fortsetter i 2025.

Deltakelse i frivilligheten kan spille en viktig rolle for god livskvalitet for barn og unge. De fleste fritidsaktiviteter lokalt gjennomføres med frivillig innsats fra lag og foreninger. Deltakelse i ulike fritidsaktiviteter og frivillighet gir mulighet til å gjøre noe sammen med andre, være en del av et fellesskap, få nye venner, være aktive og oppleve mestring, og frivilligheten er et mål i seg selv.

Samarbeid mellom frivillig sektor og kommunene er en forutsetning for at frivilligheten skal fungere som en ressurs for den enkelte og i samfunnet. En etablert samarbeidskultur har blitt rangert som den viktigste suksessfaktoren for offentlig-frivillig samarbeid, mens dårlig informasjonsflyt har blitt rangert som den største barrieren for slikt samarbeid (107). En lokal frivillighetspolitikk som forankrer deltakelse i fritidsaktiviteter i kommunale planer, kan være et viktig virkemiddel for å skape en målrettet innsats for å inkludere flere barn og unge. Kommuner som har etablert lokal frivillighetspolitikk, har mer samhandling med frivillig sektor enn andre (108). Kommunene og fylkeskommunene har et bredt og omfattende samarbeid med frivillige organisasjoner. Mange kommuner har frivilligkoordinatorer, frivilligsentraler, råd og organer for samarbeid med de frivillige aktørene. Det er likevel stor variasjon i hvor systematisk samarbeidet er.

Det påhviler offentlig sektor gjennom folkehelseloven å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner. Hva samarbeidet skal handle om og hvordan det skal organiseres, vil avhenge av dialogen mellom den enkelte kommune og fylkeskommune og de frivillige organisasjonene. Mer kan oppnås ved å samarbeide bedre og mer systematisk. Det handler både om at statens, fylkeskommunenes og kommunenes forebyggingspolitikk kan nå ut til flere, men også at frivillige organisasjoners arbeid kan få mer kraft ved å satse bredere. Det vises også til Frivillighet Norge og KS´ plattform for frivillighetspolitikk og lokale fritidserklæringer som eksempler på gode verktøy og prinsipper for kommunene og fylkeskommune i arbeidet med å bidra til et godt samarbeid med frivillig sektor. Plattformen for frivillighetspolitikk legger til grunn at en lokal frivillighetspolitikk bør inneholde virkemidler som tilrettelegger for frivilligheten. Det trekkes særlig fram at det er behov for kontakt- og informasjonsmuligheter for frivilligheten innad i kommunen, og at kommuner bør ha en arena for kontinuerlig dialog med frivillig sektor. En slik arena kan være frivillighetsforum/frivillighetsråd der alle frivillige organisasjoner i kommunen inviteres til å delta.

Frivilligsentraler skal være bindeledd mellom frivillig sektor og kommuner, og de fins i over 330 kommuner. Mange sentraler har ulike tilbud til barn og ungdom innen kultur, fritid og idrett. Det er et utstrakt samarbeid mellom frivilligsentraler og kommuner om velferdstjenester, blant annet innen mangfold, inkludering og integrering (109). Regjeringen vil styrke frivilligsentralenes mulighet til å bli et godt virkemiddel i kommunenes frivillighetspolitikk, ved å støtte regionale kompetanseplattformer og økt kunnskap om lokal frivillighetspolitikk. Norges frivilligsentraler har fått tilskudd til å lede pilotprosjektet i 2024–2026. Prosjektet har som hovedmål å styrke frivilligsentralenes kompetanse som bindeledd mellom kommunen og frivillig sektor.

5.2.2 Avtalebaserte områdesatsinger

Behovet som innbyggere har for ulike lokale tilbud og tjenester, varierer med alder, bosettingsmønster, levekår og innbyggertall. Dette innebærer at behovet også varierer mellom ulike kommuner og lokalsamfunn. Levekårsutfordringer blir i dag delvis tatt hensyn til gjennom inntektssystemet til kommunen, og i dag blir det gitt et storbytilskudd til seks av de største kommunene i landet.

I noen byområder har staten og kommunene i tillegg samarbeid om en felles ekstra innsats for gode tjenester og bo- og nærmiljøer for å bedre levekår og livskvalitet for befolkningen. Områdesatsingene er avtalebaserte, og varigheten er 5–10 år. Ved inngangen til 2025 har staten avtaler om områdesatsinger med 14 kommuner. Disse er Oslo, Bergen, Drammen, Stavanger, Trondheim, Sarpsborg, Fredrikstad, Kristiansand, Skien, Halden, Gjøvik, Larvik, Indre Østfold og Tromsø.

Områdesatsinger skal både bidra til å skape økt trygghet og livskvalitet og være med på å utvikle arbeidsformer og virkemidler som bidrar til bedre offentlige tjenester, tilpasset lokale behov og gode bo-, oppvekst- og nærmiljøer. Satsingene skal også bidra til å fremme deltakelse og medvirkning på ulike samfunnsarenaer, og bidra til bedre koblinger mellom by- og stedsutvikling og nærmiljøarbeid. Barn og unge er en viktig målgruppe, og samarbeid med aktører utenfor offentlig sektor står sentralt.

I tillegg til opprusting av bo- og nærmiljøer, møteplasser og økt fysisk og sosial aktivitet jobbes det også med bedre integrering av innvandrere, bedre resultater i grunnskolen, med å redusere frafallet fra videregående opplæring, å få flere i arbeid, å styrke folkehelsen og å motvirke kriminalitet. Områdesatsingene kjennetegnes av en nedenfra og opp-tilnærming.

Menon Economics har evaluert områdesatsingene som statlig virkemiddel på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Av rapporten framgår det at områdesatsinger er et viktig virkemiddel for å utløse lokal eksperimentering på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer. Samtidig påpeker Menon at de langsiktige gevinstene avhenger av i hvilken grad eksperimenteringen fører til nye løsninger og tjenester, som kan overføres til ordinær drift i kommunene og videreføres ut over områdesatsingene. En annen anbefaling er å forbedre koordineringen mellom involverte statlige aktører i områdesatsingene.

Regjeringen har forsterket områdesatsingene betydelig de siste årene, og vil videreføre og videreutvikle denne satsingen. Regjeringen har ambisjoner om å støtte utviklingen av nye løsninger og tiltak med langsiktige gevinster, ved å bedre koordineringen og forankringen i de involverte departementene. Slik kan områdesatsingene i enda større grad bidra i utvikling av virkemidler i de ulike sektorene, både enkeltvis og i sammenheng. For å starte dette arbeidet har regjeringen invitert til et politisk dialogmøte med kommuner som har avtaler med staten om områdesatsinger.

Det er allerede etablert et læringsnettverk på tvers av kommuner med områdesatsinger, der også andre byer med levekårsutfordringer er involvert. Nettverket er for kommunene, og det spres metoder, innsikt og erfaringer fra kommunenes arbeid med områdesatsinger. I nettverket formidles også aktuell informasjon fra staten som berører områdesatsingene. I tillegg arrangerer Kommunal- og distriktsdepartementet nasjonale erfaringskonferanser om områdesatsinger om lag hvert annet år.

I tillegg til områdesatsingene gis det i dag andre øremerkede midler til levekårsutsatte områder, for eksempel til økt bemanning på skoler i levekårsutsatte områder, til kriminalitetsforebygging og til å videreføre politiinnsatsen i utsatte områder.

5.3 En inkluderende fellesskole som gir like muligheter

Gode skoler bidrar til at alle barn og unge får mulighet til å lære og utvikle seg uavhengig av foreldrenes inntekt og utdanning. Grunnskolen skal gi barn likeverdige muligheter gjennom å tilby trygge arenaer for lek, læring og utvikling – og legge til rette for tidlig og tilpasset innsats når det er behov for det.

Å vokse opp med trange boforhold og foreldre med dårlig råd kan gå utover trivsel og forutsetninger for konsentrasjon om skolearbeidet. I dag er det tydelige sosiale forskjeller i elevers skoleprestasjoner (110). En nyere studie fra Norge finner at forskjellene i skoleprestasjoner mellom barn fra familier med lavest inntekt og høyest inntekt øker gjennom skoleløpet, og at forskjellene har økt over tid (111). De økende forskjellene skyldes at barn fra familier med lavest inntekt gjør det dårligere enn før, ikke at de med høyest inntekt gjør det bedre.

Det økende sosioøkonomiske gapet i skolepresentasjoner samsvarer med utviklingen i andre land (112). Samtidig er Norge blant landene der det meste av denne variasjonen fortsatt er knyttet til forskjeller innad i skoler, i motsetning til forskjeller mellom skoler. Dette kan være uttrykk for mindre segregering i elevsammensetningen, mindre forskjeller i kvalitet i opplæringstilbudet eller begge deler (113).

Regjeringens mål er at skolen skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller, samtidig som innsatsen for mindre forskjeller i oppvekstvilkår også vil legge bedre til rette for læring og trivsel blant alle elever i skolen.

5.3.1 Skolen som fellesarena

Skolen har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. I overordnet del av læreplanverket fastslås det at oppdragene henger sammen, og er gjensidig avhengige av hverandre. I tillegg til å utvikle grunnleggende ferdigheter og fagkompetanse skal elevene få et godt grunnlag for å forstå seg selv, andre og verden og for å gjøre gode valg i livet. Det slås også fast at opplæringen skal gi elevene et godt utgangspunkt for deltakelse på alle områder innenfor utdanning, arbeids- og samfunnsliv og gi hver og en mulighet til å utvikle sine evner.

Gjennom fellesskolen legges det til rette for at elevene møter et mangfold av medelever fra ulik sosial og kulturell bakgrunn, som har ulike erfaringer, meninger og oppfatninger. Dette mangfoldet er en del av det norske verdigrunnlaget, og det er en sentral forutsetning for tillit og demokratibygging at elevene møter og lærer å leve med forskjellighet. Dette er viktige kvaliteter ved fellesskolen, som må ivaretas og bygges videre på. Identitet og kulturelt mangfold er verdier i formålsparagrafen som utdypes i overordnet del i læreplanen. Der står det at felles referanserammer er viktig for den enkeltes tilhørighet til samfunnet, og er noe som skaper samhold. En fellesramme gir og skal gi rom for mangfold. Fellesskolen er én av få arenaer hvor barn og unge fra alle samfunnslag møtes, og den har derfor mulighet til å være en samlende kraft i samfunnet. For at skolen skal klare å skape felles rammer som samtidig gir rom for mangfold, må lærere, ledere og elever bruke tid på å diskutere og jobbe med verdigrunnlaget for skolen, og gjøre det aktuelt for elevene. Derfor vil regjeringen at det skal lages støttemateriell til både elever og til lærere, som kan ramme inn noe av innholdet som alle elever skal lære.

5.3.2 Et trygt og godt skolemiljø

Å oppleve fellesskap, føle seg inkludert og ha gode relasjoner med andre er grunnleggende behov for alle mennesker, og som er særlig viktig for barn og unge. Undersøkelser viser at skolen er en av de vanligste arenaene hvor barn og unge opplever diskriminering og rasisme. Elevundersøkelsen viser også at andelen som opplever å bli mobbet på skolen, har økt over de siste årene. Dersom barn og unge føler seg utrygge, kan det hemme læring. Den viktigste jobben som gjøres for at barn og unge skal ha det bra i barnehagen og på skolen, er det langsiktige, systematiske arbeidet med å skape trygge og gode barnehage- og skolemiljø.

Opplæringsloven kapittel 12 fastsetter at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Skolen har plikt til å arbeide kontinuerlig for at elevene skal ha et trygt og godt skolemiljø, og den skal ikke godta krenkende oppførsel, som for eksempel mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Tilsvarende gjelder for barnehagene.

Som del av oppfølging av Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn vil regjeringen bidra til å støtte det viktige arbeidet som gjøres lokalt, blant annet ved å utvikle en ny skolemiljøundersøkelse, som skal erstatte Elevundersøkelsen, og lage en strategi for et trygt og godt barnehage- og skolemiljø. Regjeringen har også etablert en tilskuddsordning slik at kommuner kan opprette eller forsterke allerede eksisterende skolemiljøteam. Teamene kan også ha barnehage som målgruppe. Kommuner med skoler som har særlige utfordringer i skolemiljøet, prioriteres i ordningen. I 2024 mottok 23 kommuner midler til skolemiljøteam. Det var stor interesse for tilskuddsordningen. I statsbudsjettet for 2025 ble tilskuddsordningen tredoblet til 45 millioner kroner. Nytt av året er at en kommune kan søke og motta tilskudd på vegne av et regionalt nettverk. Regjeringen har i forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslått å styrke tiltaket med ytterligere 10 millioner kroner, slik at potten blir på totalt 55 millioner kroner i 2025. For kommuner som har utfordringer med utrygge skolemiljø i relasjon til kriminelle handlinger, er det bevilget 70 millioner kroner i 2025 til å opprette nye og styrke eksisterende beredskapsteam i kommuner med store utfordringer. Dette er en del av regjeringens satsing på forebygging av barne- og ungdomskriminalitet og utrygge skolemiljø. Bykommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg og Skien er utvalgt til å motta midler for 2025.

Løken-gruppen peker på at barn og unge kan ha store fordeler av å få utviklet sine sosiale og emosjonelle ferdigheter i tidlig alder, og at skolen kan spille en viktig rolle i denne utviklingen (6). En av grunnene til at disse ferdighetene har en viktig plass i skolen, er at de øker elevens indre motivasjon, som er sterkt forbundet med elevens læring og utvikling. Løken-gruppen peker på at forbedring av sosiale og emosjonelle ferdigheter har langsiktige positive virkninger på trivsel, psykisk helse og skoleresultater. Løken-gruppen foreslår å styrke skolenes arbeid med dette fordi barn fra familier med lav sosioøkonomisk status, i gjennomsnitt skårer dårligere på alle disse utfallene. Ferdighetene henger også nært sammen med senere akademiske og kognitive ferdigheter, helse og det å lykkes i arbeidsmarkedet som voksen.

Skolens rolle i å bidra til elevenes sosiale og emosjonelle utvikling framgår i dagens læreplanverk, både i overordnet del og i læreplaner i fag. I den overordnede delen av læreplanverket står det: «Skolen skal støtte og bidra til elevenes sosiale læring og utvikling gjennom arbeid med fagene og i skolehverdagen for øvrig.» Det foregår allerede mye godt arbeid i norske skoler som ser helhetlig på elevenes faglige og sosiale læring (114). Løken-gruppen peker på at barn og unge kan ha store fordeler av å få utviklet sine sosiale og emosjonelle ferdigheter i tidlig alder, og at skolen kan spille en viktig rolle i denne utviklingen.

Regjeringen vil bidra til å styrke skolenes arbeid med å utvikle elevenes sosiale og emosjonelle kompetanse, blant annet gjennom en kompetansepakke som skal styrke opplæringen i det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring, hvor psykisk helse inngår. Regjeringen skal også vurdere om sosiale og emosjonelle ferdigheter skal inngå som en del av veiledningsmaterialet for skole–hjem-samarbeid.

5.3.3 En mer praktisk skole

Gode skoler er gode for alle elever. De legger vekt på et godt skolemiljø for alle, tilpasser opplæringen til ulike elever og situasjoner, og har positive forventninger til alle elevenes utvikling, både faglig og sosialt. Elever blir mer motiverte når de kan tilpasse oppgavene til egne læringsbehov. Det bør derfor legges til rette for variasjon i læringsaktivitetene og for at læreren kan gi elevene valgmuligheter. Variasjon i oppgaver og læringsaktiviteter henger også sammen med mestringstro. Tidligere mestringsopplevelser er en viktig kilde til motivasjon og videre læring. Elever fra familier med lav sosioøkonomisk status, mistrives oftere i skolen, og de har lavere skoleprestasjoner enn andre. Derfor vil tiltak som gjør skolehverdagen og skolearbeidet mer motiverende for elever som opplever mindre mestring, kunne være sosialt utjevnende.

Regjeringen er særlig opptatt av at skolehverdagen bør bli mer praktisk og variert innrettet enn i dag, og at dette er viktig for å øke elevenes motivasjon, og bedre læring og trivsel. Regjeringen la i september 2024 fram Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn. Stortinget behandlet meldingen i november 2024. Meldingen har som mål å bidra til å snu en negativ utvikling i elevenes læringsresultater, motivasjon og trivsel. Et sentralt grep i meldingen er å innføre et nasjonalt program for praktisk læring. Programmet skal bygges opp over tid, og det skal bestå av økonomiske, pedagogiske og kompetansebyggende ressurser som skal bedre rammevilkårene for at skolene skal ha en mer praktisk opplæring i alle fag. Det skal igangsettes ulike utviklingsprosjekter med pilotskoler som vil tilrettelegge for en mer praktisk, arbeidslivsrettet og/eller fysisk aktiv skolehverdag på 5.–10. trinn. Regjeringen vil innføre valgfag på mellomtrinnet og gjøre det obligatorisk å tilby arbeidslivsfag på ungdomstrinnet som alternativ til fremmedspråk.

5.3.4 Økt bruk av smågruppeundervisning

Selv om de fleste tiltakene i Meld. St. 34 (2023–2024) er universelle tiltak som retter seg mot alle elever, pekes det også på at det er behov for å se på hvordan det kan gis en bedre tilpasset opplæring til enkeltelever, innenfor rammene av regelverket som gjelder for alle. Løken-gruppens forslag om midlertidig inndeling i smågrupper i undervisningen er en effektiv måte å tilpasse opplæringen til elever som presterer faglig svakt i matematikk og lesing (6). Regjeringen vil understøtte denne praksisen, og viser til at opplæringsloven § 14-2 gir anledning til å dele elevene inn i grupper etter faglig nivå i særskilte og avgrensede deler av opplæringen, dersom det er nødvendig for at én eller flere av elevene skal få et tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Det er imidlertid en viktig forskjell på inndeling i avgrensede deler av undervisningen og en fast, varig inndeling av elever i klasser etter nivå eller evner, som nivådeling ofte blir forstått som. Dette er en viktig begrensning som skal sikre at alle elevene skal tilhøre en klasse som består av et mangfoldig fellesskap, slik de også vil møte i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Forskning viser at varig og tidlig inndeling av elevene ikke gir mer læring, og har negativ effekt på sosial utjevning. Blant annet OECD advarer mot tidlig nivådeling. I en rekke land blir elever sortert til forskjellige skoler og utdanningsløp basert på skoleprestasjoner allerede i 10–12-årsalderen. Mye forskning tyder på at slik «tidlig sortering» fører til større forskjeller i skoleprestasjoner, uten å øke det gjennomsnittlige nivået.

For å bidra til å bedre tilpasset opplæring til enkeltelever vil regjeringen styrke veiledningen om hvordan handlingsrommet i regelverket kan benyttes på en god måte, og samtidig sikre at systemet ivaretar og sikrer enkeltelevers rettigheter. I veiledningen vil regjeringen tydeliggjøre for skolene hvilke muligheter de har for inndeling i mindre grupper på 5.–10. trinn, og til å ta i bruk alternative opplæringsarenaer. Den skal også utrede alternative tiltak for yrkesfaglig opplæring som har samme formål som dagens bestemmelse om forsering.

5.3.5 Samarbeid mellom hjem og skole

Et godt samarbeid med hjemmet er viktig for utviklingen og trivselen til det enkelte barnet. Noen foreldre kjenner ikke det norske skolesystemet så godt, de kan være analfabeter, ha svake norskferdigheter eller svake digitale ferdigheter som kan gjøre skole–hjem-samarbeidet mer krevende. Det kan også være andre forhold som påvirker foreldrenes forutsetninger for å ha en god dialog med skolen, for eksempel sosiale eller helsemessige utfordringer. Skolene har det overordnede ansvaret for å legge til rette for at samarbeidet med foreldrene skal fungere godt, og for å organisere samarbeidet på en slik måte at alle foreldre kan delta og bidra. Skolen må derfor ta særskilt ansvar for å opprette god dialog og involvere også disse foreldrene for å skape en god arena for sosialt fellesskap, læring og inkludering. Regjeringen vil bidra til å støtte skolene i skole–hjem-samarbeidet ved å videreutvikle støtteressurser til skolens samarbeid med hjemmet.

5.3.6 En god skole for minoritetsspråklige elever

Dagens skole er flerspråklig og flerkulturell. 22 prosent av elevene i norsk skole har innvandrerbakgrunn, og av disse har 43 prosent selv innvandret (115). Det er store forskjeller i hvilket utgangspunkt elever med innvandrerbakgrunn har når de starter i grunnskolen. Noen er født i Norge, har gått i barnehage og behersker norsk. Andre har innvandret sent i skoleløpet og kan ha mangelfull skolegang og svake norskferdigheter. Opplæringsbehovene varierer derfor mye.

Ny forskning på opplæringsmodeller for nyankomne elever viser at skolene som har gode strukturelle og organisatoriske rammer i kombinasjon med formelt kvalifiserte lærere, ser ut til å ha de rette betingelsene for å kunne gi god inkludering. Ved disse skolene har lærerne mulighet til å anerkjenne elevenes ressurser og gjøre de nødvendige tilpasningene (116).

Et godt opplæringstilbud til minoritetsspråklige elever er et viktig virkemiddel for å øke den sosiale mobiliteten i Norge. Skoleeierne har ansvar for å gi et tilbud i tråd med elevenes behov og rettigheter. Etter opplæringsloven har elever med et annet morsmål enn norsk og samisk, rett til forsterket opplæring i norsk til de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen. Om nødvendig har de også rett til morsmålsopplæring, tospråklig opplæring i fag eller begge deler. Mange skoler gjør en stor innsats for at minoritetsspråklige elever skal få et godt tilbud. Likevel varierer kvaliteten på opplæringen for minoritetsspråklige mellom skoler, kommuner og fylkeskommuner.

Ulike undersøkelser viser at det er store kompetansebehov i skolen knyttet til opplæring for minoritetsspråklige elever (117). Det er derfor behov for mer relevant kompetanse om hvordan man kan tilrettelegge for ulike grupper av minoritetsspråklige elever.

Det er skoleeier som har ansvar for å ha lærere og andre ansatte med riktig kompetanse. Samtidig bidrar nasjonale myndigheter gjennom ordningen for videreutdanning for lærere og ledere i barnehage og skole. I videreutdanningstilbudet for lærere i skolen har det vært stor søkning til tilbudet i andrespråkspedagogikk de siste årene. Et nytt helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling for ansatte i barnehage og grunnopplæring ble lagt fram i statsbudsjettet for 2025 (Prop. 1 S (2024–2025)) under Kunnskapsdepartementet. Systemet skal bidra til å gi ansatte kompetanseutvikling med utgangspunkt i lokale behov.

5.3.7 Gode overganger i utdanningsløpet

Overganger i utdanningsløpet kan ha stor betydning for barn og unges læring, utvikling og trivsel. Internasjonal forskning tyder på at barn fra lavere sosial bakgrunn har høyere risiko for negative erfaringer i forbindelse med skolestart (118) (119). Negative erfaringer kan skyldes at man ikke har blitt forberedt på overgangen, og/eller at man ikke er klar for å starte på skolen. Overgangen mellom barneskolen og ungdomsskolen kan også by på særskilte utfordringer for barn fra familier med lav sosioøkonomisk status. Perioden faller sammen med en stressende ungdomstid med pubertet og identitetssøking, og den kan være særlig krevende dersom man i tillegg har andre utfordringer i skolen, og opplever mindre støtte hjemmefra.

Tiltak som kan gjøre overgangen bedre og skolestart lettere, kan bidra til å dempe sosiale forskjeller i skoleløpet. Kommunen har i dag plikt til å sørge for at barna får en trygg og god overgang fra barnehagen til skolen og skolefritidsordningen (SFO). Med ny opplæringslov ble det fra 1. august 2024 innført en plikt for fylkeskommunen til å sørge for at elevene får en trygg og god overgang fra grunnskolen til den videregående opplæringen, og en plikt for kommunen til å samarbeide med fylkeskommunen om overgangen. Det er avgjørende å ha systemer som legger til rette for en god og trygg skolehverdag for alle elever. Kunnskapsdepartementet har fått innspill fra blant annet Oslo kommune om at det er behov for å kunne dele opplysninger i overgangen mellom ungdomsskole og videregående opplæring i større grad enn i dag. Departementet jobber nå med å utrede hvordan en eventuell endring i reglene om skoleeiers behandling av elevenes personopplysninger i opplæringsloven kan se ut. Det sentrale er å vurdere behovet for viktig styringsinformasjon til skoleeier opp mot hensynet til elevenes personvern. Som omtalt i Meld. St. 34 (2023–2024) vil regjeringen utvikle oppdatert støttemateriell for gode overganger i hele utdanningsløpet. Dette skal bidra til å støtte gode overganger fra barna starter i barnehagen til de går over i videregående opplæring. Regjeringen vil også vurdere om og hvordan dette støttemateriellet kan omfatte hvordan skolene bør samarbeide om en god overgang, når elever må bytte skole på grunn av flytting. Samarbeid og informasjonsdeling er særlig viktig for elever som må bytte skole fordi de må flytte til et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon, og for andre elever med særskilte oppfølgingsbehov.

I skolen skal det nye læreplanverket legge til rette for at lek, undring og utforsking skal ha en tydelig plass i de første skoleårene. I overordnet del av læreplanverket framgår det at: «[…] for de yngste barna i skolen er lek nødvendig for trivsel og utvikling, men også i opplæringen som helhet gir like muligheter til kreativ og meningsfylt læring. I tillegg skal opplæringen […] danne hele mennesket. Dette skjer blant annet gjennom opplevelser og praktiske utfordringer i undervisningen og skolehverdagen. Et bredt spekter av aktiviteter, fra strukturert og målrettet arbeid til spontan lek, gir elevene erfaringsrikdom.»

Utdannings- og yrkesrådgivningen i ungdomsskolen skal forberede elevene på å ta informerte og reflekterte valg om retning i videregående opplæring og framtidig arbeidsliv og videre utdanning. Som omtalt i Meld. St. 34 (2023–2024) vil regjeringen se på muligheten for å igangsette utprøving av ulike modeller for organisering av samarbeid mellom karrieresentrene, ungdomsskole og videregående opplæring. Samarbeidsmodellene skal bidra til å styrke utdannings- og yrkesrådgivningen.

5.3.8 Fellesskolen skal være gratis

Et viktig prinsipp er at grunnskoleopplæring i Norge skal være gratis. Dette er av særlig betydning for lavinntektsfamilier. Hvis aktiviteter og nødvendig utstyr koster penger, vil det føre til at sosiale og økonomiske forskjeller blir mer merkbare i skolen. Brudd på gratisprinsippet kan forsterke utenforskap for elever som kommer fra lavinntektsfamilier. Til tross for at gratisprinsippet i grunnskolen er nedfelt i opplæringsloven § 2-5, oppfylles dette ulikt på tvers av kommuner, skoler og alderstrinn omkring i landet. Det er også mye som tyder på at foreldre opplever å ha utgifter i forbindelse med barnas skolegang som kan være utfordrende for lavinntektsfamilier, men som ikke direkte bryter med gratisprinsippet.

I en undersøkelse fra Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG) oppgir en av fire foreldre å ha opplevd at skolen har brutt gratisprinsippet, og en firedel av disse igjen oppgir at skolens praksis i stor grad er utfordrende for familiens økonomi. Undersøkelsen viser også at foreldre med lav husstandsinntekt (under 500 000 kroner) i større grad enn andre familier rapporterer å ha opplevd brudd på gratisprinsippet (120). Redd Barna har i flere rapporter dokumentert at gratisprinsippet i norsk skole ikke alltid følges. I rapporten Alt koster penger fortalte barn at det var ting de har trengt på skolen som de ikke har kunnet kjøpe, eller skoleaktiviteter de ikke har vært med på fordi prislappen var for høy (121). Rapporten Kostnader i skolen viser ytterligere at noen av kostnadene går direkte imot det lovfestede gratisprinsippet, mens andre kan oppleves som problematiske, og bidra til å ekskludere barn og unge fra fellesskapet (122).

Utdanningsdirektoratet har veiledning om gratisprinsippet på sine nettsider, som blant annet tematiserer skoleturer, aktivitetsdager og digitalt utstyr. Gratisprinsippet er videreført i ny opplæringslov, og forarbeidene gir også veiledning om innholdet i gratisprinsippet.

5.3.9 Skolemåltid

For mange elever utgjør måltider i skolen en vesentlig del av deres daglige inntak av mat og drikke, enten maten er medbrakt eller blir servert. Mat og måltider i skolen har derfor stor betydning for elevenes kosthold og matvaner og dermed for helsen. Velorganiserte måltider og gode måltidsopplevelser betyr mye for trivsel og kan bidra til et godt læringsmiljø.

Å lage matpakker koster tid og penger for familiene. Anslaget over hva det koster foreldrene å lage matpakke hjemmefra var i 2023 på rundt 5 800 kroner per elev i året. Konsekvensene for de sosiale forskjellene mellom elever kan være vesentlige. Elever fra familier med lav sosioøkonomisk status har høyere risiko for dårligere ernæring (123), de dropper oftere frokost (124) enn andre elever, og får oftere matpakke med billig og usunn mat. Innvandrere, som utgjør en betydelig andel av lavinntektsfamilier, kan også ha liten kjennskap til den norske tradisjonen med matpakke (125).

Elever som rapporterer at de er sultne når de kommer til skolen, presterer dårligere i naturfag og matematikk, ifølge data fra den internasjonale studien TIMMS (Trends in International Mathematics and Science Study). Internasjonal forskning peker også på mulige positive effekter av skolemat på elevers helse, læring og framtidige inntektsmuligheter. Folkehelseinstituttets nyeste kunnskapsgjennomgang er usikker på om disse forskningsfunnene har overføringsverdi til norske forhold. De peker på at mer forskning på effekten av gratis skolemat i Norge er ønskelig (126). Rapporten finner at det er mye som tyder på at et gratis skolemåltid kan ha en positiv effekt på kostholdet, og bidra til å redusere sosiale forskjeller i kosthold også i Norge.

Det kan være gode grunner til å innføre et skolemåltid, uavhengig av om det vil føre til et direkte læringsutbytte for elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn. I en rapport som oppsummerer erfaringer med skolematordninger i Norge, framkommer det at skolemåltidet oppleves som et bidrag til trivsel og fellesskap (127). Skolemåltidet kan også styrke samspillet mellom elever og lærere og være en arena for utvikling av sosiale ferdigheter.

Gratis eller subsidiert skolemat har lenge vært utbredt i flere land som det er nærliggende å sammenlikne Norge med, som Sverige, Storbritannia og USA. I Danmark er det innført en prøveordning for gratis skolemat, som omfatter omlag 20 000 elever. Ekspertgruppen om barnehager og skolers betydning for sosial utjevning og mobilitet anbefaler at det utredes hvordan skolene kan tilby gratis mat.

Regjeringen har en ambisjon om å gradvis innføre et sunt, enkelt skolemåltid der skolene står fritt i hvordan de vil organisere dette, som beskrevet i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. I perioden 2022–2024 har regjeringen lagt et godt grunnlag for en slik innføring gjennom blant annet å gjennomføre en kunnskapsoppsummering (Folkehelseinstituttet), utrede samfunnsøkonomiske konsekvenser (Helsedirektoratet) og samle erfaringer fra skoler som har etablert skolemåltidsordninger (Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet). En rekke kommuner har allerede innført gratis skolemåltid for elevene.

5.4 Barn og unges fritid

5.4.1 Sosiale forskjeller i barn og unges fritid

De aller fleste barn og unge er innom organiserte fritidsaktiviteter gjennom oppveksten, men det er systematiske forskjeller i hvem som deltar i organiserte og egenorganiserte fritidsaktiviteter (185). Sosioøkonomisk status og faktorer som kjønn, innvandrerbakgrunn, funksjonsnedsettelser og geografi påvirker hvordan barn og unge bruker fritiden sin. Deltakelse i fritidsaktiviteter gir muligheter for opplevelser, læring, fellesskap og tilhørighet. Aktivitetstilbud gjennom frivillige organisasjoner og kultur- og idrettstilbud er også viktige rusfrie arenaer og viktige ressurser i det forebyggende arbeidet. Fritidstilbud og nærmiljøkvaliteter kan kompensere for opphoping av levekårsutfordringer og gjøre områder mer attraktive (53).

Det er behov for mer helhetlig organisering og samarbeid mellom offentlige og frivillige lokale tilbud og bedre utnyttelse av ressurser for å lykkes med å skape gode lokalsamfunn med tilgjengelige fritidstilbud for alle barn og unge, uavhengig av sosioøkonomisk status. Dette inkluderer å styrke nærmiljøkvaliteter, som for eksempel tilgjengelige og trygge uteområder, nærhet til tjenester og sosial inkludering, støtte frivillige organisasjoner med forenkling og tilskuddsordninger, bidra til rimelige og inkluderende fritidstilbud, se på skolen som en inngang til fritidsaktiviteter, skape og dele arenaer og møteplasser og gjøre offentlige lokaler tilgjengelige for aktivitet for barn og unge.

Fritidsvanene til ungdom i Norge har forandret seg mye de siste ti årene. De største endringene er at ungdom bruker mer tid på digitale aktiviteter, og mindre tid på skolearbeid og lesing. En rapport fra NOVA viser fem fritidsprofiler blant ungdom, basert på data fra over 500 000 ungdomsskoleelever (128). Rapporten viser også sammenhenger mellom fritidsvaner, opplevd livskvalitet og sosial bakgrunn. Studien fordeler fritidsvanene i fem typiske fritidsprofiler blant ungdom:

• De som oftest er med venner (33 prosent): sosiale, aktive på sosiale medier, deltar i idrett og bruker mye tid på trening og fritidsklubber.

• De mest hjemmeorienterte (27 prosent): tilbringer mest tid hjemme, begrenset fysisk kontakt med venner, bruker mye tid på dataspill og skjermbasert underholdning.

• De minst digitale (19 prosent): deltar mest i idrett og egentrening, bruker minst tid foran skjerm, sjelden involvert i regelbrudd og rusmiddelbruk, bruker mye tid på skolearbeid og lesing.

• De mest risikoorienterte (13 prosent): høyere skår på regelbrudd og rusmiddelbruk, sosiale, bruker mye tid med venner og på skjermbasert underholdning, deltar mindre i kulturaktiviteter og idrett.

• De mest kulturelle (9 prosent): bruker mest tid på kulturaktiviteter som musikkskole og kreative aktiviteter, tilbringer mye tid hjemme, bruker mindre tid foran skjerm, sjelden involvert i regelbrudd og rusmiddelbruk.

«De minst digitale» og «de som oftest er med venner» oppgir å ha høyest livskvalitet, mens «de mest hjemmeorienterte» og «de mest risikoorienterte» rapporterer om lavere livskvalitet. I de to sistnevnte gruppene er det en overrepresentasjon av ungdom med foreldre med lav sosioøkonomisk status, selv om fordelingen etter sosioøkonomisk status har blitt noe jevnere over tid.

De sosioøkonomiske forskjellene i barns og unges deltakelse viser seg i alle organiserte aktivitetstyper, bortsett fra når det gjelder fritidsklubber. Sosial ulikhet i deltakelse handler om økonomi, men det kan også være knyttet til andre faktorer, for eksempel forskjeller i preferanser, foreldrekapasitet, geografisk tilgjengelighet og informasjon (129). Det er i idretten de sosiale forskjellene er størst, og det er tegn til at forskjellene har økt over tid (185). På tross av at det lenge har vært et mål at kulturskolen skal være tilgjengelig for alle, viser forskning at barn eller ungdom med høyt utdannede og kulturinteresserte foreldre, er overrepresentert i bruken av tilbudet. Dette gjelder også for deltakelse i kulturfrivilligheten (130).

Ungdommer med lav sosioøkonomisk status opplever oftere enn andre på deres alder at foreldrene mangler penger til å betale for formelle eller uformelle fritidsaktiviteter de ønsker å delta i. De siste årene har levekostnadene økt, noe som kan redusere foreldrenes mulighet til å dekke utgifter til barns fritidsaktiviteter. 13 prosent av husholdene med barn under 15 år melder om at de har måttet stramme inn på barnas fritidsaktiviteter i 2023, viser en rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO (199). Flere lag og foreninger rapporter også om at det er flere familier enn tidligere som ikke kan betale kontingent, uten støtte.

Det er forskjeller i fritidsdeltakelsen mellom ungdom med og uten innvandrerbakgrunn, med lavere deltakelse særlig blant unge med bakgrunn fra Øst-Europa og Asia. Minoritetsjenter deltar minst. Forskjellen mellom ungdom med og uten innvandrerbakgrunn jevnes ut når sosioøkonomiske ressurser tas med i beregningen. Det tyder på at det kan være familienes økonomi, nettverk og utdanning som spiller en rolle, mer enn kulturforskjeller (131).

5.4.2 Gode rammebetingelser for frivillig sektor

I dag pågår det mange ulike innsatser for å inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter på lokalt nivå, uavhengig av familiebakgrunn. Forskning peker på at ulike barrierer, som økonomi, transport og preferanser, henger sammen, og at det vil være behov for å bruke en vifte av tiltak for å lykkes. De viktigste tiltakene omfatter reduserte kostnader, lavterskeltilbud, balanse mellom sosiale og ferdighetsorienterte tilbud, informasjon til familier med innvandrerbakgrunn, mangfoldskompetanse og universell tilrettelegging, som er illustrert i figur 5.2.

Kilde: Institutt for samfunnsforskning

Fritidserklæringen er et viktig rammeverk for regjeringens samarbeid med sivilsamfunnet for å øke deltakelsen i fritidsaktiviteter blant barn og unge. Erklæringen er en intensjonsavtale mellom regjeringen, KS (kommunesektorens organisasjon) og frivillige organisasjoner med mål om at alle barn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre barn. Gjennom fritidserklæringen samarbeider partene om økt deltakelse for barn og unge gjennom jevnlige møter på politisk og administrativt nivå, og gjennom kommunenettverk og samlinger.

Gode rammevilkår for frivilligheten er regjeringens viktigste virkemiddel for å understøtte en mangfoldig frivillig sektor og dermed fritidsaktiviteter for barn og unge. Det innebærer blant annet forutsigbar finansiering, enkle regelverk og ordninger samt tilgang til egnede lokaler.

De viktigste statlige ordningene for frivillig sektor er: momskompensasjon til frivillige organisasjoner, Lokale aktivitetsmidler, Frifond-ordningen, tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet og en rekke andre tilskudd til idrettsorganisasjoner og til kultur og frivillighet fra Norsk Tippings spilleoverskudd (spillemidlene).

Regjeringen lanserte våren 2024 handlingsplanen Alle inkludert! for å bidra til at alle barn og unge fikk like muligheter til å delta i fritidsaktiviteter for barn og unge våren 2024, jf. boks 5.7. Regjeringen har spesielt prioritert deltakelse i fritidsaktiviteter for barn og unge i fordelingen av spillemidler til idretts- og kulturformål. Stortinget har også bevilget ekstra midler på statsbudsjettet til deltakelse i idrett, kultur og fritidsklubber de siste årene. Det er også gjort et kulturløft for barn og unge fra spillemidlene til Den kulturelle skolesekken, Frifond og tilskudd til korps og orkestre, i tillegg til tilskuddsordningen Kulturrom.

Regjeringen fortsetter å prioritere deltakelse i 2025 med en massiv satsing på anlegg til idrett og fysisk aktivitet og kultur- og idrettsaktiviteter. 4,3 milliarder kroner er fordelt til idrettsformål og 1,2 milliarder kroner til kulturformål fra spillemidlene i 2025. Midlene er fordelt med mål om at flere skal kunne bli med i fellesskapene, uavhengig av bakgrunn. Det er bevilget over 300 millioner kroner fra statsbudsjettet og fordelt nærmere 500 millioner kroner fra spillemidler i 2023–2025 til tiltak knyttet direkte til handlingsplanen for økt deltakelse «Alle inkludert!».

Norges idrettsforbund har for eksempel i perioden 2023–2025 mottatt til sammen 605 millioner kroner fra Kultur- og likestillingsdepartementet som en ekstrainnsats for å inkludere flere barn og unge i idrett. Satsingen er ett av tiltakene i handlingsplanen, og midler har blitt fordelt både fra spillemidlene og over statsbudsjettet. Midlene er fordelt til idrettslag i områder med mange barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, og har omfattet rundt 100 kommuner spredt over hele landet. Evaluering viser at midlene er brukt til treningsavgifter, turneringer og utstyr, og de har hjulpet over 4 000 idrettslag i inkluderingsarbeidet.

Regjeringen har prioritert å øke ekstrainnsatsen til idretten for å understøtte idrettslagenes arbeid med å inkludere barn og ungdom som faller utenfor, eller som står i fare for å falle utenfor på grunn av sosial ulikhet og sosioøkonomiske årsaker. De skal bidra til å holde kostnader og foreldrebetaling nede. Det er fortsatt viktig å støtte idrettslagene i deres arbeid for inkluderende deltakelse. For å sikre god forutsigbarhet for idretten er det besluttet å gjøre ordningen permanent. Bruken av midler de siste par årene skal evalueres for å se om innretningen av ordningen kan gjøres enda mer treffsikker. Evalueringen gjøres i nær dialog med Norges idrettsforbund.

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene spiller også en viktig rolle i å tilby barn og unge en arena for deltakelse, fellesskap, engasjement og mestring. Gode rammevilkår for barne- og ungdomsfrivilligheten er en forutsetning for at organisasjonene skal lykkes i å øke deltakelsen. Tilskuddet til nasjonale barne- og ungdomsorganisasjoner, som er styrket i denne regjeringsperioden, er en viktig ordning for å ivareta dette. Nasjonal og internasjonal grunnstøtte er også en viktig ordning for de landsomfattende frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene.

Kommuner, frivillige og andre ideelle aktører mottar støtte til blant annet ferie- og fritidsaktiviteter, fritidsklubber, lokale fritidskasser, utstyrssentraler og sommer- og deltidsjobb for ungdom gjennom ordningen Tilskudd til inkludering av barn og unge. Ordningen er en sammenslåing av tre tidligere tilskuddsordninger, og sammenslåingen har bidratt til at søkerne kan forholde seg til færre tilskuddsordninger. Gjennom det nye tilskuddsregelverket er det også mulig å søke om tilskudd for en treårsperiode, noe som gir økt forutsigbarhet for tilskuddsmottakerne.

Under Støres regjering er tilskuddsordningen styrket betydelig, noe som har bidratt til at flere utsatte barn og unge kan delta på fritidsaktiviteter og mestringsarenaer. En mindre evaluering av lokale fritidsklasser i 2024 tyder på at ordningen i stor grad bidrar til å inkludere flere barn og unge i fritidsaktiviteter. I 2025–2026 evalueres hele ordningen. Evalueringen skal gi kunnskap om måloppnåelsen og forvaltningen av ordningen.

Det tas sikte på å gjennomføre en systematisk utprøving av inkluderingstiltak innenfor rammene av tilskuddsordningen. Hensikten er å få økt kunnskap om effekter av ulike tiltak for å inkludere barn og unge i fritidsaktiviteter. Dette er i tråd med Rege-gruppens anbefaling.

5.4.3 Møteplasser og skolens rolle i lokalsamfunnene

Lavterskelaktiviteter i nærmiljøet kan være særlig viktige for å bidra til inkludering av barn og unge som står lengst unna aktiviteter på grunn av levekårsutfordringer. Det er avgjørende å finne egnede lokaler for den aktiviteten som skal gjennomføres, for at frivilligheten kan skape aktiviteter til barn og unge lokalt, for eksempel kor, korps og idrett. Barn og unge som bor trangt, har kanskje ikke mulighet til å møtes hjemme hos hverandre, og de mangler et sted hvor de kan møtes etter skoletid. Uten tilgjengelige og tilrettelagte lokaler i nabolagene har ikke lag og foreninger, som skaper mesteparten av aktiviteten, arenaer å arrangere fritidsaktiviteter på. Det finnes flere ulike lokaler som brukes aktivt i lokalsamfunnene i dag, som idrettsarenaer, skoler, biblioteker, frivilligsentraler, kulturhus, samfunnshus og menighetshus.

Bibliotekene spiller en stadig større rolle som møteplass i lokalsamfunnet. De tilbyr aktiviteter til barn og unge og er et sted å møte venner og gjøre lekser og skolearbeid. Dette kan være særlig viktig for barn og unge som bor trangt, eller som deltar mindre i organiserte fritidsaktiviteter. Barn og unge i aldersgruppen 9–15 år bruker folkebiblioteket mest. Spesielt barn med innvandrerbakgrunn er aktive brukere. Tidligere var biblioteket stort sett et sted man lånte bøker, men i løpet av de siste ti årene er det blitt et sted der folk møtes, og der det skjer ulike arrangementer. Bibliotekene er viktige debatt- og læringsarenaer, møteplasser og formidlingsinstitusjoner.

Mange unge bruker biblioteket til å møte venner, gjøre lekser og studere etter skoletid. Mange kommuner har lagt til rette for dette, og de har egne ungdomstilbud i folkebiblioteket. Biblioteket er et trygt og rolig sted å jobbe, spesielt hvis de ikke har gode arbeidsforhold hjemme. Bedre tilgang til bibliotekene kan være spesielt viktig i mindre lokalsamfunn hvor det finnes færre andre fritidstilbud. Mange kommuner har også etablert meråpent bibliotek, som betyr at lokalet er tilgjengelig for befolkningen utenfor betjent åpningstid, for eksempel med en digital nøkkel. Barn og unge under 18 år må ha følge med foresatte, men noen bibliotek har meråpent for ungdom fra 15 år. Flere skoler har meråpent skolebibliotek, og biblioteket fungerer ofte som møteplass i lokalsamfunnet. Regjeringen vil stimulere biblioteker, fritidsklubber og organisasjoner til å utvikle nye tilbud og åpne møteplasser for egenorganiserte og organiserte sosiale aktiviteter, gjennom pilottiltak.

Anlegg til idrett og fysisk aktivitet

Det er en forutsetning for mange aktiviteter som utøves i lokalsamfunnene, at det investeres i anlegg til idrett og fysisk aktivitet. Slike investeringer er store økonomiske løft for kommuner, idrettslag og andre foreninger. Statlige tilskudd til bygging og rehabilitering av anlegg er derfor det fremste virkemiddelet i idrettspolitikken, og det kommer i tillegg til den lokale finansieringen. I denne regjeringsperioden er den gjennomsnittlige ventetiden for å motta spillemidler til idrettsanlegg redusert fra nesten tre år til under ett år. Det gis også ekstra tilskudd til nærmiljøanlegg i områder med levekårsutfordringer, jf. omtale ovenfor.

Nærmiljøanlegg er enklere anlegg i nabolag og lokalsamfunn. De skal være tilgjengelige for alle og brukes til egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Fylkeskommunenes praksis viser at nærmiljøanleggene prioriteres høyt. Tilskuddsordningen for anlegg til idrett og fysisk aktivitet ble gjennomgått i 2024. Hensikten var å finne ut hvordan ordningen best kan innrettes for å nå målet om mangfoldig og inkluderende deltakelse i idrett og fysisk aktivitet, og i større grad sørge for at anleggene er tilpasset befolkningens behov. Dette gjelder særlig for barn og unge. Det er planlagt å revidere ordningen med ny innretning fra 2026.

Statlige tilskudd har bidratt til en vesentlig anleggsutbygging de siste tiårene, i kombinasjon med kommunal finansiering, gaver, lån og dugnad. Tilskudd til anlegg vil fortsatt være det viktigste virkemiddelet i idrettspolitikken, og skal fremdeles prioriteres i fordelingen av spillemidler til idrettsformål. Regjeringen har derfor igangsatt en betydelig satsing på slike anlegg.

Skolens rolle i lokalsamfunnet og barnas fritidsaktiviteter

Skolen er en viktig oppvekstarena som treffer nesten alle barn og unge, og den er dermed godt egnet for å nå ut til barn og unge som i mindre grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Mange foreldre oppfatter skolen som et trygt område. At skolen har høy tillit hos mange foreldre, gjør at de kan føle seg trygge på å la barna få være på skolen også på ettermiddagstid. Skolen kan dessuten være en alternativ arena til å nå og møte foreldre, formidle informasjon og være et sted der foreldre kan bli kjent med hverandre, utenom formelle foreldremøter og foreldresamtaler.

Kommunen og fylkeskommunen skal ifølge opplæringsloven sørge for at elevene har tilgang til et skolebibliotek eller et annet bibliotek, som er særskilt tilrettelagt for skolen. Skolebiblioteket skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller og til å utvikle språkferdighetene, leseferdighetene og elevenes evne til å tenke kritisk. Utdanningsdirektoratet har en tilskuddsordning for personalressurser og kompetanseutvikling i skolebibliotekene. Tilskuddsordningen skal også bidra til at skolebiblioteket er en inkluderende arena for alle, uavhengig av bakgrunn og andre forutsetninger. Meråpent skolebibliotek kan være verdifullt for barn og unge i lokalsamfunnet. Det kan også være et nyttig grep for å åpne skolen for mer aktivitet etter skoletid.

Når skolen fylles av fritidsaktiviteter, leksehjelp og språkkurs utenfor undervisningstiden, og huser forestillinger fra frivillige organisasjoner, skolen og engasjerte beboere i nabolaget, er det stort potensial for å skape et lokalt fellesskap. Slik kan skolen ha en funksjon som et samfunnshus hvor det foregår både organisert og uorganiserte fritidsaktiviteter. I noen kommuner eller områder kan det være behov for mer aktivt engasjement fra skolen og lokalsamfunnet for å skape dette fellesskapet. Det handler om å ha et sosialt samlingssted hvor barn og unge møter trygge voksne og venner. I forlengelsen av dette kan skolen også være en fellesarena hvor flere tjenester kan bidra og møtes, slik som barnevernstjenesten, Nav, konfliktrådet, forebyggende team, for å nå ut til barn og foreldre. Dette kan bidra til bedre tverrfaglig samarbeid og være et lavterskeltilbud for utsatte familier.

Å sørge for at nye skoler har egnede lokaler for kulturaktiviteter har vist seg å være en egnet måte å sikre at barn og unge får tilgang til kulturdeltakelse. Det er behov for å øke kunnskapen om hvordan man kan utvikle egnede kulturlokaler i kommunale og fylkeskommunale byggeprosjekter, blant annet skoler. På mange skoler er det allerede mye aktivitet på ettermiddagstid ved at idrettslag, korps, kor og organisasjoner låner eller leier skolens lokaler. Noen skoler tar en mer aktiv rolle og har tilbud til elever etter skoletid i regi av skolen, blant annet åpne skolebibliotek, fritidsklubb og ulike fritidsaktiviteter.

Økt bruk av skolens fasiliteter kan imidlertid medføre mer slitasje og høyere vedlikeholdskostnader. Åpen skole utenom skoletiden krever også ekstra personale og gode rutiner for å sikre trygge og gode rammer. Det kan være en utfordring for skolen å finne midler til å ha et tilbud etter skoletid siden budsjettet er dimensjonert med utgangspunkt i skolens utdanningsoppdrag. Langsiktig finansiering kan være en utfordring, spesielt hvis prosjekter er avhengig av midlertidige tilskudd eller støtte. Det kan også være utfordringer knyttet til ulike reguleringer og retningslinjer for bruk av lokalene. Selv om merbruk av skolens lokaler kan gi økte kostnader, er det ikke uvanlig at det allerede er kostnader knyttet til aktivitet på skolen utenom skoletid. Mange steder deler idrettslag og kulturskole allerede lokaler og anlegg for fysisk aktivitet med skolen.

Kultur- og likestillingsdepartementet har dialog med Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og KS om arbeid med å sikre tilgang til lokaler. Regjeringen sendte et brev til alle kommuner og fylkeskommuner i 2022 og oppfordret dem til å ha god dialog med den lokale frivilligheten om tilgang til lokaler. Regjeringen oppfordrer alle til å dele kunnskap, erfaringer og verktøy på dette området, og peker samtidig på at kommunene og fylkeskommunene selv eier sine bygg, og bestemmer hvem de vil låne eller leie dem ut til. Regjeringen vil også tilrettelegge for utvikling av egnede kulturlokaler, og har gitt Kulturrom et oppdrag om å utarbeide en «Veileder for utvikling av lokaler til kulturformål i eksisterende bygg». Arbeidet skal løfte kompetansen hos kulturaktører, kommuner og eiendomsutviklere, og er et ledd i å utvikle Kulturroms rolle som rådgiver og kunnskapsnav for utvikling av kulturlokaler.

Når det er vedtatt at man skal bygge en skole som også skal være lokal kulturarena, er det viktig at resultatet blir en skole som fungerer godt for dem som skal utøve eller oppleve kultur der. Regjeringen vil vurdere et forslag om en nasjonal veileder for hvordan nye skolebygg (og ev. andre offentlige bygg) kan bygges, for også å være lokal kulturarena. En slik veileder kan være et godt hjelpemiddel for kommuner som planlegger nybygg.

Informasjon og brobygging mellom fritidsaktiviteter og skolen

De fleste barn er aktive i fritiden, og familiene finner informasjonen de trenger for å delta i fritidsaktiviteter. Det kan være en utfordring at relevant informasjon ikke når fram til barna og familiene som står lengst unna aktivitetene. Dette kan være særlig viktig for nyankomne elever og andre elever som har svak tilknytning i lokalsamfunnet, eller andre levekårsutfordringer. Skolen kan gi informasjon om lokalsamfunnet og samarbeide med andre aktører for å bidra til at disse elevene kan delta i meningsfulle fritidsaktiviteter. Noen skoler har miljøarbeider og skolelos som bidrar til å hjelpe barn og unge inn i fritidsaktiviteter. Helsesykepleierne er fagpersoner i skolen som både har retningslinjer og muligheter til å undersøke og følge opp om barna er inkludert i fritidsaktiviteter. I retningslinjene står det at fritidsaktiviteter er et tema som helsesykepleierne bør snakke om i helsesamtalene med barn og foresatte på 1. trinn og 8. trinn. Helsesykepleierne har en unik mulighet til å fange opp barn og familier som trenger en utstrakt hånd, for å finne fram til riktig tilbud eller støtteordninger og støtteapparat, for eksempel Nav og andre fagpersoner i laget rundt barnet.

En del aktører er usikre på hva skolen kan og ikke kan informere om av fritidsaktiviteter i forbindelse med gratisprinsippet og reklameforbudet i opplæringsloven (129). Når aktiviteten hverken er en del av grunnopplæringen, skjer i skoletiden eller i skolens regi, bryter det ikke med gratisprinsippet å informere elevene om fritidsaktiviteter, og samarbeide med andre aktører for å bidra til at elevene kan delta i meningsfulle fritidsaktiviteter. Det er heller ikke i strid med reklameforbudet om skolene informerer elevene om hvilke fritidsaktiviteter som finnes i lokalsamfunnet, dersom hovedformålet ikke er kommersielt. Hva som omfattes av reklameforbudet, må uansett vurderes av skoleeier på forhånd i hvert enkelt tilfelle. Utdanningsdirektoratet utarbeidet i 2009 en veileder knyttet til bestemmelsen i den tidligere opplæringsloven § 9-6 om reklame på skolen. Regelen er i hovedsak videreført i dagens opplæringslov § 27-1. Veilederen om reklame i skolen skal oppdateres.

Som oppfølging av handlingsplanen Alle inkludert! har KS fått prosjektmidler til å utrede forslag som bidrar til at oppdatert informasjon om fritidsaktiviteter blir mer tilgjengelig. De skal se på og anbefale nasjonale fellesløsninger for verktøy og rutiner som sikrer at informasjon om lokale aktivitetstilbud kan registreres, presenteres for interessenter og utveksles mellom digitale plattformer. Målet er at det på sikt blir enklere for barn, familier og ansatte rundt barna å finne og formidle relevant informasjon.

Barn og unge i familier som mottar økonomisk sosialhjelp, skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter. Ved utmåling av stønad til barnefamilier skal Nav-kontoret kartlegge og gjøre individuelle vurderinger av barnas behov, herunder vurdere stønad til fritidsaktiviteter samt utstyr og klær til den aktuelle fritidsaktiviteten. Dette gjelder både organiserte og egenorganiserte fritidsaktiviteter. Helsetilsynet har gjennomført et landsomfattende tilsyn med Nav-kontorenes ansvar for å ivareta barns behov når familien søker økonomisk stønad. Tilsynet avdekket mangelfull kartlegging av barns behov og manglende individuelle vurderinger ved mange Nav-kontorer (132). Nav-kontor uten lovbrudd kjennetegnes av at de kartlegger familienes helhetlige behov grundig, inkludert samtaler med foreldrene, der de aktivt spør om barnas situasjon og behov. Nav-kontoret bruker opplysninger fra kartleggingen til å vurdere den enkelte families stønadsbehov og hva som er til barnets beste. Ved behov innvilger Nav-kontoret ekstra stønad til klær, fritidsaktiviteter og utstyr. Det er igangsatt forskning for å få mer kunnskap om hvordan Nav-kontoret kan bidra til at barn og unge i lavinntektsfamilier får delta i fritidsaktiviteter ved hjelp av økonomisk stønad, annen bistand og samarbeid med frivillige organisasjoner. Se kapittel 3.5 om helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier.

Kulturskolen som del av kommunens helhetlige tjenestetilbud

Som kulturskoleeier har kommunen det overordnede ansvaret for kvaliteten i kulturskolen og for å gi alle barn og unge like muligheter til å delta i kulturskolens tilbud. Kulturskolen bidrar til at barn og unge kan lære, oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstneriske uttrykk. Det har lenge vært en utfordring for kulturskolen å få en jevnere kjønnsrekruttering og få med flere elever med ulik sosioøkonomisk bakgrunn. Kulturskolen skal være for alle som ønsker det. Regjeringen vil oppfordre kulturskolene til å jobbe for å tilby et bredt spekter av kulturuttrykk for å få en jevnere kjønnsrekruttering og flere elever med ulik sosioøkonomisk bakgrunn.

I Kulturskolerådets nye rammeplan for kulturskolen er det lagt vekt på et forpliktende samarbeid med skole-, kultur-, helse- og velferdssektoren. Dette legger til rette for at kulturskolen kan være et ledd i helhetlig oppvekst i lokalsamfunnet, i tett samarbeid med kommunenes øvrige ressurser. Rammeplanen framhever også den kommunale kulturskolen som en integrert del av kommunens samlede tjenestetilbud og som en samarbeidsaktør i arbeidet med sosial utjevning. Gjennom kulturskolens breddetilbud kan flere barn og unge bli kjent med kulturskolens kunst- og kulturfaglige aktiviteter. Breddetilbudene tilbys i samarbeid med grunnopplæringen, skolefritidsordningen (SFO), barnehage og andre tjenester som er rettet mot målgrupper utenfor kulturskolen.

KS og Kulturskolerådets pilotprosjekt Kulturskolen som utviklingsaktør i fremtidens kommune har rettet oppmerksomhet mot kulturskolens rolle i det kommunale tjenestetilbudet, og som døråpner for samskaping. Pilotprosjektet legger vekt på kulturskolens rolle i samskaping med andre aktører i lokalsamfunnet. Målet er å skape helhetlige og sammenhengende tjenester for barn og unge gjennom samarbeid med andre kommunale tjenester, uavhengig av familiebakgrunn.

5.4.4 God kvalitet i skolefritidsordningen

Skolefritidsordningen (SFO) kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller gjennom å gi barn muligheter for aktiv deltakelse i lek, kultur- og fritidsaktiviteter sammen med andre barn, som stimulerer til allsidig utvikling og læring. SFO deler verdigrunnlag med barnehagen og skolen. Kommunen skal ha et tilbud om SFO før og etter skoletid for elever på 1.–4. trinn, og for elever med særskilte behov på 1.–7. trinn.

Kommunen kan kreve utgiftene til skolefritidsordningen dekket gjennom foreldrebetaling. Det er imidlertid en rekke lokale og nasjonale moderasjonsordninger som skal bidra til å øke deltakelsen i ordningen. Det er innført tolv timer gratis SFO i uken for elever på 1.–3. trinn, og den nasjonale deltakelsen på første trinn har økt med om lag ti prosentpoeng. Det er innført ekstra midler til bedre bemanning i SFO.

Forskning på innføring av gratis skolefritidsordning i Norge har så langt ikke kunnet påvise effekt på skoleresultater av å delta i SFO (133). I motsetning til barnehage og skole er ikke SFO en pedagogisk virksomhet, og dette reflekteres i sammensetningen av ansatte. Løken-gruppen vurderer at det ikke er tilstrekkelig å delta på SFO for å oppnå sosial utjevning. De anbefaler mer systematisk veiledet lek og høykvalitetstilbud om hjelp til skolearbeid i SFO og systematisk profesjonsutvikling av ansatte (6).

Kompetansen til de ansatte er en viktig kvalitetsfaktor i skolefritidsordningen. De ansatte peker på at de har mest behov for kompetanse om arbeid med elever med behov for tilrettelegging eller arbeid med elever i et flerkulturelt eller flerspråklig miljø. Regjeringen har innlemmet SFO i det nye helhetlige systemet for kompetanse- og karriereutvikling for lærere og andre ansatte. Målet er at alle barn og elever skal få et best mulig grunnlag for læring, utvikling og trivsel i barnehagen, grunnopplæringen og SFO. Systemet blir faset inn i 2025 og 2026.

Kommunen eier og driver barnehager, skolen, SFO og kulturskolen. Derfor har den gode forutsetninger for å legge til rette for gjensidig forståelse og samarbeid om fritidstilbud i SFO. Gjennom skolen får kulturtilbudene og idrettslagene presentert sine tilbud og rekruttert barn og unge til sin aktivitet. I noen kommuner og lokalsamfunn samarbeider SFO med kulturskolen, kor, korps, orkester, idrettslag og andre, og fungerer dermed som en bro til ulike fritidsaktiviteter (134). Et slikt samarbeid kan berike idretts-, kunst- og kulturtilbudet i SFO, og bidra til at flere elever får sjansen til å delta på fritidsaktiviteter. Å legge aktiviteten i skoletiden kan imidlertid ha konsekvenser for frivilligheten, som baserer mye av aktiviteten på ulønnet foreldreinnsats. Regjeringen vil kartlegge omfang og organisering av samarbeidet mellom frivillig sektor og SFO. Formålet er blant annet å få mer kunnskap om effekten av inkludering for barn som ikke deltar i idrett eller fritidstilbud, samt kunnskap om hvordan samarbeidet påvirker frivillig sektor og SFO.

I statsbudsjettet for 2025 ble det bevilget 20 millioner kroner for å øke kvaliteten i skolefritidsordningen, blant annet gjennom å samarbeide med kulturskolen og idrettslag. I 2025 vil det bli etablert en søkbar tilskuddsordning for kommuner for å stimulere til samarbeid mellom skolefritidsordning og kulturskole, idrettslag og andre frivillige organisasjoner.

5.4.5 Inkluderende fritidsklubber

Fritidsklubber er åpne møteplasser for ungdom. Tilbudet brukes av en bred gruppe unge. Andelen som deltar på fritidsklubber, er likevel størst blant ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status. Ungdom som har vært involvert i vold, mobbing og regelbrudd, deltar også mer på fritidsklubb enn i andre aktiviteter. Fritidsklubbene inkluderer dermed i noe større grad ungdommer som ikke finner seg til rette i andre organiserte eller prestasjonsorienterte fritidstilbud. Klubbene kan være gode arenaer for kommunene til å fremme sosial utjevning og forebygge utenforskap. Ved å bygge trygge relasjoner både til andre voksne og ungdommer kan fritidsklubben bidra til å forebygge psykiske helseutfordringer og gi økt livskvalitet for ungdom som sliter med ensomhet og lav selvfølelse.

Fritidsklubber kan spille en viktig rolle som en del av laget rundt barn og unge i kommunene. Men det er lite forskning som viser langsiktige effekter av å delta i fritidsklubb, og hvilke forutsetninger som må være på plass for at fritidsklubber skal ha en forebyggende effekt. En engelsk studie viser at nedleggelsen av fritidsklubber i London i perioden 2010–2019 var assosiert med en nedgang i resultater på nasjonale eksamener i videregående opplæring. Nedgangen var størst for ungdom i lavinntektsfamilier. Samtidig økte sannsynligheten for kriminalitet i de berørte områdene. Studien anslår at hver krone som ble spart gjennom kutt i fritidsklubbene, resulterte i tre kroner i økte samfunnskostnader, hovedsakelig knyttet til kriminalitet og tapte muligheter innen utdanning. Det er ingen tilsvarende studier i Norge, og det er behov for bedre dokumentasjon av fritidsklubbenes virkning som forebyggende arena. Betydningen av arenaer der ungdom kan møte trygge og kompetente voksne, har allikevel blitt framhevet som en viktig del av kommunenes forebyggende arbeid. I tillegg kan fritidsklubbene fungere som lavterskel kontaktpunkt mellom ungdom og andre tjenester, herunder utekontakt og politi. Ansatte i fritidsklubber kan bidra med kunnskap om og relasjon til ungdomsmiljøet. Dermed kan fritidsklubbene være verdifulle forebyggende arenaer som når ungdomsgrupper med ulike behov.

Fritidsklubbene har de siste årene blitt trukket fram som et viktig tjenestetilbud for ungdom på tvers av flere sektorer. Tilbudet ble omtalt som en del av den kulturelle grunnmuren, sammen med lovpålagte oppgaver som bibliotek og kulturskole i Kulturutredningen (2014). Fritidsklubbenes forebyggende rolle har senere blitt understreket i det folkehelsefremmende arbeidet samt av Ekstremismekommisjonen (2024) og Mannsutvalget (2024). I handlingsplanen Alle inkludert! varslet regjeringen at den vil bidra til et kvalitetsløft i fritidsklubber lokalt, blant annet ved å videreutvikle kulturell og digital infrastruktur i fritidsklubber.

Rammevilkår

I dag er mange av fritidsklubbene kommunale tilbud, men det finnes også fritidsklubber i frivillig eller privat regi. Fritidsklubbene er ikke en lovpålagt tjeneste, og kommunene står fritt til å velge hvorvidt og hvordan de organiserer tjenesten. Det er dermed kommunene som i størst grad definerer rammebetingelsene for fritidsklubbene. I perioden 2015–2021 hadde nærmere åtte av ti kommuner minst én kommunal fritidsklubb. Det samlede omfanget av kommunale og ikke-kommunale tilbud er trolig større. Ungdata-tall fra 2024 viser at mange ungdommer ikke er tilfreds med tilgangen på lokaler for å treffe andre unge på fritiden. Årsakene kan variere, men i klubbundersøkelsen 2020 fra Ungdom og Fritid ble det pekt på at mange kommuner har vært truet av kutt i bevilgning eller nedleggelse av klubben det siste året. Dette resulterte i færre stillingsressurser eller redusert åpningstid for mange fritidsklubber.

En rapport om fritidsklubbenes rammevilkår peker på en krevende finansieringssituasjon for fritidsklubbfeltet. Dette innebærer at mange fritidsklubber driftes gjennom små stillingsbrøker, marginalt med ansatte samt varierende ansattkompetanse. Den betydelige variasjonen i finansiering og bemanning i fritidsklubbtilbudet kan være en utfordring, særlig blant de utsatte gruppene med særlig behov for voksenkontakt.

Ungdom og Fritid, landsforeningen for fritidsklubber og ungdomshus, mottok 270 millioner kroner fra Gjensidigestiftelsen i 2024, til en femårig satsing på fritidsklubbfeltet. Universitetet i Sørøst-Norge har varslet at de vil sette i gang en bachelorutdanning for ungdomsarbeid og fritidspedagogikk høsten 2025. Dette er viktige satsinger for å få til et kvalitetsløft på fritidsklubbfeltet. Men uforutsigbare og krevende rammevilkår er fortsatt en utfordring for å sikre gode og tilgjengelige fritidsklubbtilbud for alle barn og unge. Regjeringen vil bidra til å løfte fritidsklubbfeltet gjennom å arbeide for bedre rammevilkår for tilbudet på sikt, og å gjøre det enklere for kommunene å tilby et godt og tilgjengelig fritidsklubbtilbud.

Det er kommunens prioritering av frie inntekter som utgjør den største finansieringskilden for de kommunale fritidsklubbene. Statlige finansieringsordninger pekes også på som viktige, særlig for de ikke-kommunale fritidsklubbene. Gjennom tilskuddsordningen Tilskudd til inkludering av barn og unge kan kommuner og andre aktører søke om treårig støtte til etablering, videreutvikling eller drift av fritidsklubber og andre åpne møteplasser. Tilskuddsordningen evalueres i 2025–2026, og regjeringen vil bruke resultatene til å vurdere den statlige finansieringen av kommunale og ikke-kommunale fritidsklubber. Ungdom og Fritid fordeler aktivitets-, utstyrs- og prosjektmidler til sine medlemmer gjennom tildeling av spillemidlene fra Kulturdepartementet. Departementet vil fortsette å prioritere deltakelse for barn og unge i spillemiddeltildelingen.

I rapporten om fritidsklubbenes rammevilkår peker NTNU på at fritidsklubbfeltet har lav status i kommunene, noe som kan være en barriere for samarbeid med andre kommunale tjenester. Rapporten indikerte at forankringen av fritidsklubbtilbudet i kommunale planer har betydning for rammevilkårene. Dette tyder på et behov for å synliggjøre viktigheten av tilbudet og å gjøre det enklere for kommunene å forankre fritidsklubber i lokale planer, og som en del av det helhetlige forebyggings- og inkluderingsarbeidet. Regjeringen vil derfor utvikle en kommunal veileder for fritidsklubber og åpne møteplasser. Regjeringen vil gjennomføre en utredning for å bidra til mer kunnskap om finansiering, forankring i kommunalt planverk og samhandling med kommunen om ikke-kommunale og frivillig drevne åpne møteplasser for ungdom.

5.4.6 En trygg digital oppvekst

Internett og skjermbruk har fått en større plass i de flestes liv det siste tiåret, ikke minst fordi smarttelefonene har blitt vanlige. Den digitale fritidsarenaen er som annen fritid både en ressurs og en risiko for ungdoms livskvalitet. Sosiale medier og dataspill har gitt ungdom muligheter for sosialt samvær, kommunikasjon, lek, kreativitet og personlig utvikling, og de har skapt et rom der ungdomslivet kan utspille seg, til dels uten behov for fysisk tilstedeværelse. Samtidig er det en rekke risikoer forbundet med barns utstrakt bruk av skjerm, for eksempel mobbing, tilgang til skadelig innhold, sårbarhet for overgrep, eksponering for reklame, misbruk av personopplysninger, mv.

I Ungdata-undersøkelsen, der det er data om barn i skolealder, finner de ingen klare forskjeller i skjermtid etter barnas sosioøkonomiske bakgrunn (19). Samtidig tyder enkelte studier på at ungdom med høyt utdannede foreldre oftere bruker sin tid på skjerm og internett til skolearbeid eller nyheter sammenliknet med andre, og at ungdom med foreldre som har lavere utdanning, oftere opplever negative hendelser på sosiale medier enn andre (135).

Utviklingen i og konsekvensene av barn og unges skjermbruk er mye debattert. Blant annet er det knyttet bekymring til om tidsbruken foran skjermen kan gå på bekostning av tid til skolearbeid, sosialt samvær, søvn og fysisk aktivitet samt tid til andre meningsfulle aktiviteter. Skjermbrukutvalget peker på at det er lite systematisk kunnskap om de minste barnas skjermbruk og sammenhengen mellom skjermbruk og sosioøkonomisk status. Ungdata-undersøkelsen viser også at ungdom med foreldre som har lavere sosioøkonomisk status, i mindre grad opplever at foreldrene er gode rollemodeller for bruk av sosiale medier, og at disse foreldrene i mindre grad har innblikk i hva ungdommene gjør på sosiale medier. Skjermbrukutvalget skriver at tidsbruk på sosiale medier har en svak, negativ sammenheng med psykisk helse (19). Sammenhengene er komplekse, og det er vanskelig å si hvorfor. Hvem man er, hvilke sosiale medier man bruker, hvilket innhold man ser og andre faktorer spiller antakeligvis inn. Blant annet ser de at unge tenåringsjenter er mer utsatt, og at barn fra hjem med lavere sosioøkonomisk status kan være mer utsatte. Tiltak for å begrense skjermbruk er omtalt i kapittel 4.2.6.

Digital kompetanse er en forutsetning både for å oppfylle barns rett til å få informasjon og delta i samfunnet og retten til beskyttelse. Barn og unge trenger kompetanse som gjør at de både kan utnytte mulighetene som digitale verktøy gir, og kan håndtere risikoene de møter når de bruker verktøyene. En internasjonal undersøkelse fra 2023 viser at det er en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og elevenes prestasjoner i digital kompetanse, ved at elever fra hjem med høy sosioøkonomisk status presterer bedre på prøven (136). Både innvandringsbakgrunn, hvilket språk som snakkes hjemme, og ulike mål på elevenes tilgang på digitale verktøy hjemme har sammenheng med elevenes skår i digital kompetanse.

Dataspill er den største fritidsaktiviteten blant barn og unge i Norge. Nesten ni av ti norske 9–18-åringer spiller dataspill (137), og tre av ti i befolkningen spiller dataspill daglig (138). Dataspill og dataspillkultur kan ha stor positiv betydning for enkeltspillere og for samfunnet, blant annet som en sosial arena for mestring, fellesskap, læring, kultur og konkurranse. Samtidig er det en rekke utfordringer på dataspillfeltet som må håndteres, blant annet hets, diskriminering, dataspillavhengighet, radikalisering og ekstremisme.

Regjeringen har etablert en inkluderende, trygg og tilgjengelig dataspillkultur som et eget mål for dataspillpolitikken i Tid for spill – regjeringens dataspillstrategi 2024–2026. For å nå målet og imøtekomme feltets muligheter og utfordringer presenterer strategien tiltak for blant annet å skape trygge og inkluderende møteplasser og aktiviteter samt styrke kunnskap og kompetanse i dataspillkulturen og samfunnet for øvrig. Mange av dataspillfeltets utfordringer tas opp i regjeringens Handlingsplan mot spilleproblemer 2022–2025. Regjeringen vil bidra til en tilgjengelig, inkluderende og trygg dataspillkultur. Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om barns oppvekst i et digitalt samfunn. Et av målene er å utvikle en helhetlig og kunnskapsbasert politikk som balanserer de positive og negative sidene av barns internettbruk. Regjeringen har også som mål å redusere risikoene barn møter i det digitale miljøet. Kunnskapsgrunnlaget om effektene av barns internettbruk er ikke entydig, og regjeringen har valgt å legge et føre-var-perspektiv til grunn. Barn skal beskyttes mot skadelig innhold, kommersiell utnytting, overvåking og misbruk av personopplysninger. Noen av de viktige grepene er å utarbeide tydelige råd for skjermbruk for barn og unge og deres foresatte, samt utrede aldersgrenser for sosiale medier, se omtale i kapitel 4.2.9. Videre er Utdanningsdirektoratets anbefalinger om regulering av mobiler og smartklokker i skolen, og om hvordan skolen kan beskytte elever mot skadelig innhold på nett, viktige for å unngå at skjermbruk virker negativt inn på læring og skolemiljø.

5.4.7 Like muligheter til å oppleve kunst og kultur

Kulturinstitusjonene er sentrale aktører lokalt og regionalt for å løfte livskvaliteten i lokalsamfunn og for å utvikle forståelse, perspektiver og demokrati hos alle, uavhengig av økonomi og sosial bakgrunn. Barn og unge er den aldersgruppen i samfunnet som bruker kulturtilbud som kino, bibliotek, museum og teater aller mest. Samtidig er det sosiale forskjeller i hvem som bruker kulturinstitusjonene. Barn og unge fra familier med lav sosioøkonomisk status bruker tilbudene mindre enn andre. Et mangfoldig og inkluderende kulturliv gir muligheter for opplevelser, sosiale fellesskap og øker attraktiviteten både i tilbudene og i lokalsamfunnene.

Barn har rett til å delta i fritidsaktiviteter og oppleve kunst og kultur, som fastslått i Barnekonvensjonen artikkel 31. Denne konvensjonen skal også sikre at alle barn og unge har rett til å være en del av det kulturelle og kunstneriske livet.

Mange av kunst- og kulturinstitusjonene opplever det som en del av sitt samfunnsansvar å sørge for mangfold og inkludering av barn og unge, uavhengig av familieøkonomi og sosial bakgrunn. Staten gir tilskudd til en rekke profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner, som tilrettelegger for lavterskeltilbud og ulike betalingsmodeller rettet mot ulike målgrupper som barn og unge. Institusjonene tilbyr forestillinger og konserter for skoler og barnehager, og mange driver oppsøkende og inkluderende arbeid for å nå ut til grupper som sjeldnere benytter seg av kunst- og kulturtilbud.

Statens eget teater, Riksteatret, er en viktig leverandør av profesjonell scenekunst til hele landet, og det bidrar til at alle, uavhengig av bosted, skal ha tilgang til profesjonell scenekunst. Riksteatret har også et eget billettfond som sørger for at forestillingene kan oppleves kostnadsfritt for ulike grupper, deriblant barn og unge. Billettfondet er styrket de siste årene. Kulturdirektoratet har siden 2020 hatt rollen som nasjonal koordinator for økt mangfold, inkludering og deltakelse i kunst- og kultursektoren. De bygger mangfoldskunnskap og mobiliserer til handling i sektoren, i samarbeid med etater som Kulturtanken og Norsk filminstitutt (NFI). Den kulturelle skolesekken er en viktig leverandør av levende musikk og scenekunst til barn og unge i skoletiden. Den kulturelle skolesekken skal sikre at alle elever i norsk skole får et likeverdig og variert kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet. I fordelingen av spillemidler til kulturformål i 2025 er tilskuddet til Den kulturelle skolesekken 390 millioner kroner, som er en økning på over 80 millioner kroner siden 2021. Ordningen sørger for at alle elever får oppleve kunst og kultur av høy kvalitet, uavhengig av bakgrunn. I tillegg er Tigerstadsteatret og Riksteaterets inkluderingsarbeid styrket med midler til å utforske ulike betalingsmodeller rettet mot målgruppen barn og unge som har mindre sannsynlighet for å delta som følge av familiebakgrunn.

5.5 Videregående opplæring gir grunnlag for arbeid og utdanning

Det har vært en svært positiv utvikling i andelen som fullfører videregående opplæring. De siste elleve årene har den økt med ti prosentpoeng, fra 72 til 82 prosent. Å fullføre videregående opplæring har blitt stadig viktigere for å få varig tilknytning til arbeidslivet, og det er en forutsetning for å kvalifisere seg til videre studier. Selv om andelen som fullfører særlig har økt blant unge som har foreldre med lav inntekt og utdanning, og blant innvandrere, er de fortsatt overrepresentert i gruppen som ikke fullfører. Bare litt over halvparten av innvandrergutter på yrkesfag fullfører innen seks år, mot tre av fire gutter i den øvrige befolkningen. Også blant norskfødte gutter med innvandrerforeldre er det under 60 prosent som fullfører på yrkesfag. Gutter med innvandrerbakgrunn har utfordringer med å få læreplass. Norskfødte jenter med innvandrerforeldre fullfører i omtrent like stor grad som jenter i den øvrige befolkningen, både på studieforberedende programmer og på yrkesfaglige programmer.

Ungdommers valg av utdanningsløp i videregående opplæring henger ofte sammen med sosial bakgrunn, og da spesielt foreldrenes utdanningsnivå. Nærmere åtte av ti elever som har foreldre med lang høyere utdanning, velger selv studieforberedende utdanningsprogram, mens rundt to av tre elever som har foreldre med utdanning på videregående nivå og lavere, velger yrkesfaglige utdanningsprogram (139).

Det er høyere sannsynlighet for å gjennomføre videregående opplæring desto høyere inntekt familiens husholdning har (140). Forskjellene i gjennomføring av videregående opplæring er enda større mellom elever fra familier med lavest og høyest utdanning (140). Det er langt flere som fullfører studieforberedende løp, enn som fullfører yrkesfag. Fordi elever med lavere sosioøkonomisk bakgrunn er sterkt overrepresentert på yrkesfag, rammer det store frafallet denne gruppen i vesentlig grad.

Elever som selv har innvandret til Norge, har betydelig lavere fullføringsgrad sammenliknet med den øvrige befolkningen. Fullføringen er særlig lav på yrkesfag blant innvandrergutter. Denne gruppen får i mindre grad læreplass, også når man sammenlikner læreplassøkere med like gode karakterer og det samme skolefraværet. Diskriminering er en sannsynlig medvirkende årsak. Forskning viser at søkere med utenlandskklingende navn har lavere sannsynlighet for å kalles inn til jobbintervju på det norske arbeidsmarkedet, sammenliknet med søkere med majoritetsnorske navn (141).

Regjeringen har og lagt til rette for økt gjennomføring av videregående opplæring i introduksjonsprogrammet. I Prop. 81 L (2024–2025) Endringer i integreringsloven mv. (økt arbeidsretting og formell opplæring i introduksjonsprogrammet) foreslås blant annet endringer for å legge til rette for at flere skal kunne gjennomføre videregående opplæring innenfor rammene av introduksjonsprogrammet, ved å utvide programvarigheten med ett år for deltagere som har som sluttmål å fullføre hele eller deler av videregående opplæring innenfor programtiden. Det foreslås videre at programtiden kan settes til inntil fem år fra start for deltagere som har sluttmål om fullført fag- og yrkesopplæring i introduksjonsprogrammet. Programmet vil ikke kunne forlenges. Med denne endringen vil det tas høyde for at det vil gå noe tid før den enkelte får oppstart i opplæring og at fag- og yrkesopplæring kan vare inntil fire år. Samlet sett vil en programtid på inntil fem år gjøre fullført fag- og yrkesopplæring til et reelt sluttmål.

5.5.1 Fullføringsreformen og ny opplæringslov

Regjeringens mål er at alle som går inn i videregående opplæring, fullfører og blir kvalifisert til læreplass, arbeid, utdanning og livslang læring. Ny opplæringslov trådte i kraft 1. august 2024. Den nye loven gir både utvidede rettigheter og bedre fleksibilitet for den enkelte i videregående opplæring. De utvidede rettighetene til videregående opplæring evalueres av Frischsenteret og Proba samfunnsanalyse på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Rettighetene er et av de viktigste grepene i fullføringsreformen, ikke minst for de gruppene som er overrepresentert blant dem som ikke fullfører. Når alle får rett til å få opplæring fram til de har bestått videregående opplæring, vil også flere kunne få opplæring som treffer deres behov, og flere vil bli kvalifisert til arbeid, læreplass og videre utdanning.

Retten til yrkesfaglig rekvalifisering, som gir mulighet til å ta et nytt fagbrev eller til å ta et første fagbrev dersom man har studiekompetanse fra før, er viktig både for den enkelte og for at landet skal ha en kompetent arbeidsstyrke. Også voksne, definert som de over 19 år, vil nyte godt av de nye rettighetene til videregående opplæring. De vil ha muligheten både til å komme tilbake til videregående opplæring og fullføre et påbegynt studieforberedende løp eller et løp mot fagbrev – og til å komme tilbake og få et nytt fagbrev.

Det er også innført plikt for kommunene og fylkeskommunene til å gi en trygg og god overgang fra grunnskolen til videregående opplæring. Dette er tiltak som gagner alle elever og lærlinger, også de som er målgruppen for denne stortingsmeldingen.

Flere andre lovendringer i ny opplæringslov skal bidra til at flere fullfører videregående opplæring, for eksempel er målgruppen for oppfølgingstjenesten utvidet fra 21 til 25 år. Regjeringen vil blant annet se på hvordan oppfølgingstjenesten kan videreutvikles, særlig i lys av den nye fullføringsretten.

5.5.2 Yrkesfag – det er her skoen trykker

En majoritet av elevene som har foreldre med kort utdanning, velger altså yrkesfaglige utdanningsprogram på videregående nivå. Mens elever i studieforberedende utdanningsprogram har et sammenhengende opplæringsløp, er yrkesfagelevene avhengige av å søke læreplass og bli valgt ut av en bedrift. Sannsynligheten for å fullføre videregående opplæring med fagbrev er større når elevene får læreplass (142). Det har vært en positiv utvikling i andelen elever som får læreplass de siste årene. Likevel er det fortsatt mange uten læreplass. Tidligere undersøkelser viser at en del av dem som ikke har læreplass, får det senere, og en del er i jobb eller annen opplæring ett år etter at de søkte. Av de 20 500 ungdommene som søkte i 2023, sto 3 799 av dem uten læreplass ved utgangen av året. Dette er sårbare elever i relativt ung alder som får et unødvendig opphold i opplæringen sin, og skaper usikkerhet om videre progresjon i opplæringsløpet. Det er negativt for den enkelte og kan øke sannsynligheten for frafall i videregående opplæring og varig utenforskap (143).

Det er sammensatte årsaker til at ikke alle som søker læreplass, får det. Tilgang på læreplasser er i flere bransjer konjunkturavhengig og kan påvirke lærebedriftenes evne til å ansette lærlinger fra år til år. Det er også utfordrende å få samsvar mellom samfunnets kortsiktige og langsiktige behov for kompetanse og ungdommers utdanningsønsker og tilgang på læreplasser. En annen årsak kan være at en del ungdom opplever overgangen fra skolehverdagen til arbeidslivet som lærling som krevende og brå. Ungdommene som velger yrkesfag, og som skal bli lærlinger, møter arbeidslivet langt tidligere enn ungdommer som går studieforberedende utdanningsprogram. Analyser peker også på at elevens karakterer og fravær fra skolen i videregående trinn 1 og 2 påvirker i hvilken grad de får læreplass.

Regjeringen har siden 2022 hatt en stor satsing på flere læreplasser og for at flere skal bli kvalifisert til læreplass. Fylkeskommunene kan bruke tilskuddet til å styrke det lokale arbeidet for flere læreplasser og bidra til kvalifisering og formidling til læreplass. Selv om det er et mål at alle kvalifiserte skal få læreplass, og det settes av store ressurser til å oppnå det, er det grunn til å tro at det alltid vil være noen som av ulike årsaker har behov for et opplæringstilbud i regi av fylkeskommunen. Tilbudet til de som ikke blir ansatt av en lærebedrift, har flere svakheter, blant annet at det ofte starter sent på høsten. Det fører til at mange får et opphold i opplæringen fra de avslutter trinn 2 om våren, og til tilbudet kommer i gang utpå høsten. For å sørge for at tilbudene ikke starter sent på høsten, ble det i forskriften til opplæringsloven § 6-2 slått fast at tilbudet skal ha oppstart så snart som mulig, og senest innen 1. oktober.

Læreplass-sjansen er et annet viktig grep regjeringen har tatt for denne gruppen. I 2025 blir det lyst ut midler for å prøve ut et tilskudd til bedrifter som tar inn voksne i et opplæringsløp, i en periode før lærekontrakt tegnes. En del bedrifter tar ikke sjansen på å tegne lærekontrakt med voksne som har ulike utfordringer. Læreplass-sjansen kan bidra til å senke terskelen for lærebedrifter til å ansette personer i målgruppen som lærlinger siden.

5.5.3 Tverrsektorielt samarbeid mot frafall i videregående opplæring

Oppfølgingstjenesten har ansvar for ungdom 16–24 år som er utenfor opplæring og arbeid, og med rett til videregående opplæring. Oppfølgingstjenesten kan også jobbe forebyggende for å hindre frafall fra videregående opplæring. Oppfølgingstjenesten har videre ansvar for å sikre samarbeid mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser.

Av ungdommene som var registrert i oppfølgingstjenesten for skoleåret 2022–2023, var nesten én av fire i tiltak i regi av Arbeids- og velferdsetaten. I en kunnskapsoversikt fra Arbeids- og velferdsdirektoratet (144) er det pekt på behovet for å styrke samarbeidet mellom oppfølgingstjenesten og Nav og tilrettelegge for at Nav kommer tidligere inn i saker som omhandler frafall. Regjeringen har satt i gang en pilot for å prøve ut hvordan Nav kan samarbeide med oppfølgingstjenesten og andre tjenester, som for eksempel skolehelsetjenesten, om å forebygge frafall fra videregående opplæring. Piloten startet opp i Kongsberg høsten 2023 og er forankret i det lokale partnerskapet i Nav-kontoret. Piloten er innrettet mot tett oppfølging av elever i videregående skole som har bekymringsfullt fravær. I tillegg vil piloten forsterke oppfølging av familier med levekårsutfordringer ved Nav-kontoret, med særlig vekt på å forebygge frafall i overgangen mellom grunn- og videregående skole.

Barn i barnevernet har ofte utfordringer med skolegang, som høyt fravær og lavere gjennomføringsgrad i videregående opplæring. Bare litt over 50 prosent av ungdommer med barnevernstiltak fullførte videregående skole innen normert tid, sammenliknet med 85 prosent av ungdommer uten slike tiltak. Årsakene inkluderer belastninger og hyppige flyttinger som påvirker skoleprestasjonene. Barnevernstjenesten spiller en viktig rolle i å støtte barnets skolegang ved å hjelpe foreldre eller fosterforeldre med oppfølging. Barn som har fått tiltak fra barnevernet, har en lovfestet rett til ettervern fram til de fyller 25 år. Ettervern kan bidra til at flere med barnevernserfaring fullfører videregående opplæring (145). Regjeringen vil styrke ettervernet i barnevernet. Kommunene skal få bedre verktøy til å kartlegge hva ungdommene trenger, og gi dem et tilbud i tråd med deres behov. Formålet er å heve kvaliteten på arbeidet og gi ungdommene et bedre tilbud.

Barne- og familiedepartementet samarbeider med Kunnskapsdepartementet om flere tiltak overfor denne gruppen. Departementene vil blant annet samarbeide om å utvikle og konkretisere anbefalinger om hvordan skole og PP-tjeneste bør involveres i arbeidet med individuell plan (IP) for barn på barnevernsinstitusjon, hvilken informasjon om barnets skolegang som bør inngå i planen, og hvordan informasjonen og anbefalte tiltak kan forankres og tas i bruk når barnet starter på en ny skole. For barn som bor i barnevernsinstitusjon, skal det også utredes hvordan barnevernet kan legge bedre til rette for mer kontinuitet i skolegangen, for eksempel at barn får fullføre skoleåret på den skolen de går på, dersom institusjonsoppholdet avsluttes. Kunnskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet vil også kartlegge hvordan fylkeskommunene jobber med å følge opp ungdom på institusjon, som av ulike grunner trenger noe annet enn fylkeskommunens ordinære tilbud. Et eksempel kan være når barnets opphold på institusjon er ment å være kortvarig, for eksempel i akuttinstitusjoner. Det skal også utredes hvilke tilbud disse barna trenger. Kunnskapsdepartementet vil vurdere om ungdom som må flytte fra institusjon eller fosterhjem midt i et opplæringsløp, bør ha bedre muligheter for å kunne søke inntak til videregående opplæring etter søknadsfristen.

5.6 Overgangen til arbeidslivet

Unge fra familier med lavere sosioøkonomisk status har høyere risiko for å stå utenfor arbeid, utdanning eller opplæring (146). I 2023 var ti prosent av unge i aldersgruppen 15–29 år verken i arbeid, utdanning eller opplæring, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Sammenliknet med andre land har Norge en lav andel unge utenfor arbeid, utdanning eller opplæring. Samtidig er det tegn til at de som faller utenfor i Norge, er lenger unna arbeidsmarkedet nå enn tidligere, og de er mer marginaliserte enn i andre land (147).

De siste årene har det vært en økning blant unge i andelen som mottar en helserelatert ytelse. Andelen unge (18–29 år) uføre er doblet de siste ti årene, fra 1,3 prosent i 2013 til 2,6 prosent i 2023. Både blant mottakere av uføretrygd og mottakere av arbeidsavklaringspenger har det vært en økning i andelen som har en diagnose innenfor psykiske lidelser. Noe av økningen i andelen unge uføre med psykiske lidelser skyldes trolig økt forekomst av psykiske lidelser hos unge, samtidig som psykiske lidelser trolig oftere enn før resulterer i diagnoser og ytelser.

Forskning (148) peker på at manglende tilhørighet i viktige relasjoner er framtredende blant unge NEETs (Not in Education, Employment or Training). Unge forteller om ulike former for brutte eller manglende relasjoner i form av omsorgssvikt, trøblete familiebakgrunn, brudd i kontakt med foreldre, mobbing i skoleårene, lite tilhørighet blant jevnaldrende og ensomhet. Mange unge forteller også om en negativ spiral av manglende mestring og lav selvfølelse.

Mange unge som har falt eller står i fare for å falle utenfor arbeid og utdanning, har flere utfordringer knyttet til skole, arbeid, helse og hverdagsliv. Mange har behov for oppfølging fra ulike deler av hjelpeapparatet. Tidlig innsats, tett oppfølging og godt tverrfaglig samarbeid mellom helse-, arbeids- og utdanningsmyndighetene er viktig for å lykkes med å få unge i jobb eller utdanning.

5.6.1 Arbeidsrettet oppfølging av unge

For å sikre at unge får tidlig, tilpasset og tett oppfølging helt fram til arbeid, innførte regjeringen en ny ungdomsgaranti i Arbeids- og velferdsetaten fra 1. juli 2023. Ungdomsgarantien gjelder for personer under 30 år som har fått fastslått at de har behov for arbeidsrettet bistand fra Arbeids- og velferdsetaten, for å komme i ordinært arbeid. Unge i målgruppen skal få tilbud om en fast kontaktperson, og hver veileder skal ha ansvar for færre brukere slik at de kan gi mer systematisk og helhetlig oppfølging. Det vil også gi mulighet for et tettere samarbeid med utdanningsmyndighetene og helsetjenesten. Hjelp til å fullføre utdanning som et ledd i å komme i arbeid kan inngå i den arbeidsrettede bistanden. Ungdomsgarantien innebærer en tydelig prioritering av unge, og den skal redusere passive perioder utenfor arbeid og utdanning. Det er behov for å utvikle mer tilpassede tjenester for de mest utsatte unge for å øke kvaliteten i tilbudet til unge og for å nå målet for ungdomsgarantien.

Fra 2017 har kommunene en plikt til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk sosialhjelp til personer under 30 år. Formålet er å styrke den enkeltes muligheter for overgang til arbeid eller utdanning. I en evaluering av lovendringen trekkes det fram at aktivitetsplikten bidrar til bedre opplæring av brukergruppen. Samtidig er det en generell og betydelig mangel at få Nav-kontor evner å gi meningsfull og velegnet aktivitet til hele bredden av en sammensatt gruppe. Arbeids- og velferdsdirektoratet er gitt i oppdrag å vurdere og foreslå hvordan man kan arbeide videre med å styrke kvaliteten i arbeidet med aktivitetsplikten.

Regjeringen la 6. september 2024 fram Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Meldingen understreker et stort behov for å inkludere flere i arbeidslivet, særlig unge med sammensatte bistandsbehov. I meldingen la regjeringen derfor fram en rekke nye tiltak for å få flere unge i arbeid, blant annet vil regjeringen igangsette et arbeidsrettet ungdomsprogram og forsøk med fireårig lønnstilskudd for utsatte unge. Ungdomsløftet er regjeringens forsterkede innsats for å få flere unge i arbeid. Regjeringen vil garantere unge under 30 år som står utenfor arbeidslivet, tilbud om jobberfaring, oppfølging eller utdanning.

Samtidig handler ungdomsløftet om å gi barn og unge best mulig forutsetninger gjennom oppveksten, for derigjennom å forebygge utenforskap i overgangen fra ungdomsliv til voksenliv og i overgangen fra utdanning til arbeid. Gjennom å vektlegge den enkeltes ressurser og muligheter for å bidra i arbeidslivet, skal flere unge få mulighet til å oppnå sine mål. Målet er en varig tilknytning til arbeidslivet og at andelen som mottar helserelaterte ytelser, går ned. Økt sysselsetting blant unge vil også styrke tilgangen på arbeidskraft til virksomhetene og være et viktig bidrag til å nå sysselsettingsmålet i 2030. Ungdomsløftet bygger videre på ungdomsgarantien.

For å realisere ungdomsløftet vil regjeringen blant annet

• iverksette forsøk med et arbeidsrettet ungdomsprogram med en ny ytelse som ikke forutsetter nedsatt helsetilstand

• utvikle flere modeller for opplæring og kvalifisering på arbeidsplassen for unge som ikke klarer å gjennomføre ordinære opplæringsløp

• iverksette forsøk med fireårig lønnstilskudd for unge som står langt unna arbeidslivet, som skal gi økt forutsigbarhet både for arbeidsgiver og arbeidstaker

• styrke innsatsen for å få flere med psykiske helseutfordringer inn i arbeid gjennom individuell jobbstøtte (IPS), som gir samtidig behandling og arbeidsrettet oppfølging

• videreutvikle samarbeidet mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten om å forebygge frafall og samarbeid om unge som har falt ut av videregående opplæring

• utvikle bedre lavterskeltilbud i utvalgte kommuner rettet mot utsatte unge

• at unge med uføretrygd skal få målrettet informasjon om muligheter for arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten

• ha dialog med partene i arbeidslivet om hvordan inkludere flere unge i arbeid.

Enkelte av disse tiltakene omtales under.

Regjeringen vil iverksette forsøk med et arbeidsrettet ungdomsprogram med en ny ytelse som ikke forutsetter nedsatt helsetilstand. Det er uheldig at arbeidsavklaringspenger kan framstå som den eneste muligheten unge uten rett til dagpenger har for en forutsigbar inntektssikring. For sterk vekt på helse som inngangsvilkår for inntektssikring kan føre til at oppfølgingsarbeidet av unge i stor grad preges av de unges begrensninger framfor deres ressurser. Ungdomsprogrammet skal gi mulighet for å komme raskt i gang med arbeidsrettet aktivitet. Formålet er å øke overgangen til arbeid og utdanning og begrense tilstrømmingen til helserelaterte ytelser blant unge. Forsøket starter opp høsten 2025 og skal gjennomføres ved Nav-kontorene: Arendal, Kristiansand, Sandefjord, Skien, Porsgrunn, Bergen Sør og Bergen Vest. Basert på evalueringen av forsøket skal det senest innen fire år besluttes om programmet skal videreføres.

I 2021 ble det etablert et forsøk rettet mot personer mellom 16 og 30 år med sammensatte psykiske utfordringer og/eller rusmiddelproblemer, IPS ung (individuell jobbstøtte). Målet er å få flere unge til å gjennomføre utdannings- eller lærlingløp med sikte på deltakelse i arbeid. IPS ung er iverksatt i alle fylker. I en evaluering (203) går det fram at arbeidsdeltakelsen øker med deltakelse i tiltaket. Undersøkelsen viser videre at det er få som er lærlinger, samtidig som de deltar i IPS ung, og at flertallet er i jobb.

Kunnskapskilder viser at det særlig mangler tiltak for unge med dårlig fungering og utfordringer knyttet til oppmøte, samt tiltak for unge med sammensatte problemer. Det er igangsatt et arbeid med å utvikle arbeidsrettede lavterskeltilbud for unge med sammensatte utfordringer. Et utvalg kommuner/Nav-kontor ble høsten 2024 invitert til å delta i utviklingsarbeidet. Disse skal først vurdere og avklare hva som er det lokale utfordringsbildet, og hvilke arbeidsrettede lavterskeltilbud det er behov for å utvikle lokalt, og deretter søke om midler til å utvikle disse. Utviklingsarbeidet skal også legge til rette for læring mellom Nav-kontorene og kunnskapsbygging på området.

Nav Falkenborg, Nav Lerkendal, Trondheim kommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Nav Trøndelag og Arbeids- og velferdsdirektoratet har sendt en søknad til Arbeids- og inkluderingsdepartementet om å etablere et forsøk med «Et enklere Nav». Søknaden er til behandling i departementet. Forsøkets formål vil være å prøve ut om en ytelse til unge under 30 år med tett og individuelt tilpasset oppfølging og aktivitet, som er ment å kunne erstatte andre ordninger som arbeidsavklaringspenger, kvalifiseringsprogram, tiltakspenger, dagpenger, og til dels økonomisk sosialhjelp, kan bidra til at flere unge kommer i arbeid. Departementet har ikke tatt endelig stilling til denne søknaden ennå. Målet med «Et enklere Nav» og forsøket med arbeidsrettet ungdomsprogram er i stor grad sammenfallende. Begge forsøkene har som formål å bidra til at unge kommer raskere i gang med arbeidsrettet oppfølging, blant annet ved at de får tilgang til inntektssikring uten et helserelatert inngangsvilkår.

Regjeringen vil at unge arbeidssøkere mellom 16 og 19 år som står uten jobb og utdanning, skal få mer tilpasset opplæring som kombinerer skole og praksis. Regjeringen vil endre regelverket slik at Nav kan bidra til at også unge mellom 16 og 19 år kan få tilpasset opplæring på en arbeidsplass. Målgruppen for et slikt tilbud er unge i alderen 16 til 19 år som har falt ut av videregående opplæring på grunn av sosiale og/eller helsemessige utfordringer, og som trenger tett oppfølging og tilrettelegging for å kunne gjennomføre fag- og yrkesopplæring. Opplæringstiltaket er i dag for personer over 19 år. Regjeringen vil lage en unntaksregel i aldersgrensen for unge med sammensatte bistandsbehov i alderen 16–19 år, som gjennomfører tilrettelagt fag- og yrkesopplæring som foregår som et samarbeid mellom Nav og fylkeskommunen. Endringene i Arbeids- og velferdsetatens opplæringstiltak vil gjøre de mer fleksible og tilpasset brukernes behov, og bedre tilpasset tilbudet i utdanningssektoren. Regjeringen vil også vurdere å utvide varigheten i mentortiltaket for unge som har behov for mentor for å kunne gjennomføre tilrettelagt fag- og yrkesopplæring, slik at denne gruppen kan få tett oppfølging over lengre tid. Endringene er under utredning i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og skal sendes på høring når utredningsarbeidet er ferdig.

Regjeringen vil vurdere om unge med uføretrygd bør få målrettet informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten om muligheter for arbeidsrettet oppfølging etter at det har gått noe tid. Flere unge med uføretrygd ønsker å prøve seg i arbeid etter noe tid som uføretrygdet. Det er likevel ikke gitt at unge med uføretrygd tar kontakt med Arbeids- og velferdsetaten selv om de ønsker å komme i jobb. Regjeringen vil derfor vurdere om unge med uføretrygd etter noe tid bør få målrettet informasjon fra Arbeids- og velferdsetaten om muligheter for arbeidsrettet oppfølging. Arbeids- og velferdsdirektoratet har fått oppdrag om å vurdere hvordan en best kan få på plass en ordning for å gi unge med uføretrygd målrettet informasjon om muligheten for arbeidsrettet oppfølging, med sikte på innføring så raskt som mulig.

I tillegg til innsats som er spesielt rettet mot unge, vil en generell styrking av den aktive arbeidsmarkedspolitikken også komme unge til gode.

I oppfølgingen av arbeidsmarkedsmeldingen er det tatt initiativ til å innhente mer kunnskap om samarbeidet mellom arbeid, helse og utdanning. Proba samfunnsanalyse har fått i oppdrag av Arbeids- og inkluderingsdepartementet å kartlegge og evaluere tverrsektorielt samarbeid mellom arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren om unge som står utenfor arbeid og utdanning. Rapporten skal være ferdig våren 2026.

Regjeringen igangsetter et langsiktig og målrettet samfunnsoppdrag for inkludering av barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Se omtale i kapittel 8.

5.6.2 Deltids- og sommerjobb

For mange er sommerjobb det første møtet med arbeidslivet. Deltids- og sommerjobb gir unge muligheten til å få arbeidserfaring og knytte kontakter, noe som kan lette overgangen fra skole til arbeidslivet. Tidlig arbeidserfaring kan gi økt selvstendighet og økonomisk handlingsrom, spesielt for unge i lavinntektsfamilier, og virke motiverende for senere deltakelse i lønnet arbeid. Deltids- og sommerjobb kan også gi verdifull erfaring for videre utdannings- og karrierevalg. For ungdom som sliter i skolen, kan arbeid være en alternativ mestringsarena.

Familiebakgrunn betyr mye for om ungdom har en jobb. Ungdom som har foreldre med høy sosioøkonomisk bakgrunn, norsk etnisk bakgrunn og foreldre med tilknytning til arbeidslivet, har oftere yrkesinntekt, viser en analyse fra Statistisk sentralbyrå (204). Ungdom som tilhører husholdninger med de laveste inntektene, har sjeldnest egne yrkesinntekter. Det samme gjelder ungdom i familier hvor hovedinntektstaker er trygdemottaker, og ungdom med innvandrerbakgrunn. I analysen pekes det på at deltids- og sommerjobber sjelden lyses ut, og at unge ofte mangler dokumenterbare erfaringer og kvalifikasjoner. Foreldres og families nettverk spiller derfor en stor rolle i å skaffe jobb til ungdom. Det er få ungdommer med innvandrerbakgrunn som jobber, noe som kan skyldes diskriminering, bosetting i store kommuner med stort tilbud av arbeidskraft, eller utfordringer med norskkunnskaper. Studier tyder også på at sosiale normer og holdninger går i arv (149) (150). For eksempel kan foreldrenes syn på viktigheten av at barna skaffer seg en sommer- eller deltidsjobb, variere med egen yrkestilhørighet eller kulturell bakgrunn.

Ungdommer som hadde en sommerjobb eller deltidsjobb som 17-åringer, tjente nesten 100 000 kroner mer i året som voksne, sammenliknet med jevnaldrende som ikke hadde sommerjobb eller deltidsjobb som 17-åringer (151).

Ungdomsrådet i Bergen har i innspill til arbeidet med stortingsmeldingen pekt på at tilgang til sommer- og deltidsjobb for ungdom er viktig for sosial utjevning og sosial mobilitet. Ungdomspanelet som ga innspill til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023) (152), la også vekt på viktigheten av tilgang praktikantplasser, deltidsarbeid og sommerjobber.

Gjennom ordningen Tilskudd til inkludering av barn og unge kan kommuner, frivillige organisasjoner og private aktører søke om tilskudd for å kunne tilby ungdom deltidsjobber, sommerjobber eller jobbforberedende aktiviteter.

I Oslo kommune er ungdom i målgruppen for SaLTo-samarbeidet (samarbeid mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt for å koordinere og samordne det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet overfor barn og unge) en prioritert gruppe for satsingen på sommerjobber.

Sommerjobb er også et tiltak i noen av områdesatsingene. I revidert nasjonalbudsjett for 2023 styrket Stortinget bevilgningen til områdesatsinger i byer med 25 millioner kroner, øremerket til sommerjobber for ungdom. Formålet med bevilgningen var å støtte byområder som har sommerjobbsatsinger for unge, for å få flere unge i jobb. Oslo, Bergen, Drammen, Trondheim og Stavanger fikk tilskudd.

Nav kan gi tilskudd til arbeidsgivere som tar inn unge arbeidssøkere med bistandsbehov til fire uker sommerjobb. Formålet er å gi unge arbeidssøkere arbeidserfaring og motivasjon for videre deltakelse i arbeidslivet. Målgruppen er personer under 30 år som er under oppfølging fra Nav, og som har problemer med å få sommerjobb på ordinære vilkår. Tiltaket kan også benyttes for unge som har falt ut, eller som står i fare for å falle ut av videregående opplæring, samt unge fra lavinntektsfamilier.

Regjeringen vil legge til rette for at flere unge med behov får tidlig arbeidserfaring, blant annet gjennom tilskuddet til sommerjobb som Nav forvalter.

Fra 2024 inngår ikke inntekten til hjemmeboende 18- og 19-åringer i beregningen av bostøtte. Dette gir unge bedre mulighet til å skaffe seg arbeid, egen inntekt og tilknytning til arbeidsmarkedet, uten at det medfører redusert bostøtte til husstanden. Se omtale av bostøtte i kapittel 3.3.

5.7 Mangfold og ulikhet i høyere utdanninger

Antallet personer med høyere utdanning i Norge er femdoblet siden 1980 når vi regner med både høyere yrkesfaglig utdanning og høyere utdanning. I dag er det tydelige sosiale forskjeller i rekruttering til universitets- og høgskoleutdanning, samtidig som familiens sosiale bakgrunn, målt ved foreldrenes utdanning, spiller mindre rolle enn før for hvorvidt unge velger å studere (157). Mens unge fra familier hvor mor eller far har høyere utdanning, dominerer rekrutteringen til universiteter og høyskoler, er andelen som starter en fagskoleutdanning, høyest for de som har mor eller far med videregående utdanning. Dette tyder på at høyere yrkesfaglig utdanning er en utdanning som gir flere unge med foreldre som har utdanning på grunnskole- og videregående nivå, muligheter til å gjennomføre en utdanning ut over videregående nivå, se figur 5.2.

Kilde SSB.

Samfunnet går glipp av talenter når unge fra familier med lav utdanning i mindre grad fullfører videregående opplæring, og ikke får tilstrekkelig tilgang til utdanning ved fagskoler, høyskoler og universiteter. Høyere utdanninger og forskning er sentrale drivkrefter for innovasjon og økonomisk framgang. I Meld. St. 19 (2023–2024) Profesjonsnære utdanninger over heile landet omtaler regjeringen arbeidet for mangfold i profesjonsutdanningene, og påpeker at det i et demokratiperspektiv er viktig at de som arbeider i profesjonsyrkene, speiler hele befolkningen.

5.7.1 Tiltaksområder innenfor høyere utdanninger

Satsing på fagskoler fordi høyere yrkesfaglig utdanning bidrar til sosial mobilitet

Fagskoleutdanning er i dag mangfoldig og variert. Utdanningen kan fungere som en motor for sosial mobilitet og styrke livskvaliteten hos den delen av befolkningen som tradisjonelt har gått gjennom yrkeslivet uten mange muligheter for videreutdanning. Stadig flere fagarbeidere tar høyere yrkesfaglig utdanning, og andelen i befolkningen vil øke i takt med veksten i fagskolesektoren. Mange utdanningstilbud er også relevante for personer som mangler formell utdanning, men som har realkompetanse. Fagskoleutdanning kan gi mer økonomisk og faglig trygghet og tilgang til mer avanserte arbeidsoppgaver og stillinger. I statsbudsjettet for 2025 er det en sterk satsing på fagskoler med midler til 1 000 nye studieplasser fra 2025. Regjeringen vil sikre at høyere yrkesfaglig utdanning bidrar til flere kandidater og flere mer kompetente kandidater til norsk arbeidsliv. Meld. St. 11 (2024–2025) Fagfolk for en ny tid – med høyere yrkesfaglig utdanning ble derfor lagt fram i mars 2025.

Karriereveiledning som tiltak for å redusere ulikhet

Regjeringen mener at karriereveiledning i skolen kan være et relevant virkemiddel for å redusere ulikhet i rekruttering til høyere utdanning. En OECD-rapport basert på et bredt, internasjonalt kunnskapsgrunnlag, viser en klar sammenheng mellom elevenes sosioøkonomiske status og deres utdanningsønsker, forventninger til framtidig karriere og arbeidsutfall (156). Rapporten anbefaler karriereveiledning som tiltak for sosial utjevning. Dette støttes også i en rapport fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) (157). En internasjonal kunnskapsoppsummering viser også sammenheng mellom deltakelse i karriereveiledning og sosial mobilitet (158).

Som oppfølging blant annet av Meld. St. 21 (2020–2021) Fullføringsreformen har HK-direktoratet satt i gang tiltak for å stimulere til kvalitetsutvikling i karriereveiledning. Direktoratet driver også Utdanning.no og Karriereveiledning.no som skal støtte og supplere karriereveiledningen i skolen. Videre har de utviklet kompetansestandarder for henholdsvis utdannings- og yrkesrådgivere i skolen og lærere i faget utdanningsvalg. Faget utdanningsvalg i ungdomsskolen har potensial til å bli et fag som kan gi elevene en viktig arena for utprøving, læring og utforsking av seg selv og verden der ute. Det krever imidlertid at det prioriteres av skoleledelsen, og utformes på en god måte. I tillegg kreves det riktig kompetanse hos de som underviser. Det kan bidra til å styrke faget hvis det inngår som en del av et helhetlig samarbeid, både internt på skolen og med eksterne aktører i arbeidslivet og i videregående skoler.

Faglig og sosial integrering av førstegenerasjonsstudenter

Studentepopulasjonen er blitt mer mangfoldig over tid, med økt rekruttering av studenter fra familier med lavere sosioøkonomisk bakgrunn. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse reiser spørsmålet om hvorvidt denne utviklingen krever en annen tilnærming til faglig og sosial integrering og læring. De viser til norsk og internasjonal forskning som viser at førstegenerasjonsstudenter og studenter med innvandringsbakgrunn (som ofte også er førstegenerasjonsstudenter) ofte strever mer med å bli faglig og sosialt integrert i studiene, noe som øker sannsynligheten for å droppe ut av studiene (157).

Det er institusjonenes ansvar å følge opp og legge til rette for alle studenter. Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning (KIF-komiteen) er oppnevnt av Kunnskapsdepartementet for å støtte opp om og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til bedre integrering av arbeidet med kjønnsbalanse og mangfold i forskning og høyere utdanning.