2 Sosioøkonomiske forskjeller i oppvekst i Norge

Figur 2.1
2.1 Innledning
Dette kapittelet tar for seg kunnskapsgrunnlaget om ulikhetene i oppvekst og tegner et bilde av utfordringer som krever en felles innsats på tvers av arenaene barn og unge deltar i, i løpet av oppveksten. Kapittelet beskriver utvikling i sammensettingen av gruppen som vokser opp i familier med lav sosioøkonomisk status, og hvorfor sosiale forskjeller i noen grad gjenskapes på tvers av generasjoner. Sosioøkonomiske forskjeller i barndommen er forbundet med senere ulikhet i utdanning, jobb, inntekt, bolig og helse, og bak disse forholdene ligger det flere forklaringsfaktorer. Det er samtidig verdt å minne om at det er mange nyanser bak disse statistiske mønstrene, og at det er snakk om relative forskjeller i sannsynlighet – ikke uunngåelige eller fastlagte prosesser. De fleste barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, får høyere inntekt enn sine foreldre når de blir voksne, og de fleste voksne med lav inntekt har ikke vokst opp i fattigdom selv.
Kapittelet er i vesentlig grad basert på rapportene til de to ekspertgruppene som regjeringen nedsatte for å framskaffe grunnlag for arbeidet med denne meldingen: ekspertgruppen om barn i fattige familier og ekspertgruppen om betydningen av barnehage, skole og SFO for sosial utjevning og mobilitet.
2.2 Levekår for barn i familier med lav sosioøkonomisk status
Det er vanlig å ta utgangspunkt i ulikhet i foreldrenes inntekt når sosioøkonomisk ulikhet blant barn og unge skal måles. I Norge måles lavinntekt som regel ved 60 prosent av medianinntekten, som tilsvarer den vanligste lavinntektsindikatoren i EU. Inntekt inkluderer både arbeidsinntekt, inntektssikringsordninger og sosiale stønader. OECD benytter 50 prosent av medianinntekten. For å ta hensyn til at familiers nødvendige forbruk varierer med husholdningsstørrelse, justeres også inntekten etter ulike forbruksvekter (ekvivalensskala). I Norge er det vanlig å ta utgangspunkt i at inntekten er lav over en lengre periode, gjerne i tre år. Dette defineres som vedvarende lavinntekt.
Det er en sterk sammenheng mellom å stå utenfor arbeidslivet og å være i vedvarende lavinntekt. Derfor er regjeringens mål å inkludere og kvalifisere flere til arbeid. Det skal lønne seg å jobbe i Norge, og arbeidslinja er derfor sentral i regjeringens arbeid med å utjevne forskjeller. For de som helt eller delvis får sin inntekt fra ulike offentlige stønadsordninger, er det viktig at denne inntekten er på et tilstrekkelig nivå.
En oppvekst i lavinntekt gir økt risiko for å oppleve levekårsutfordringer, og risikoen er størst nederst i inntektsfordelingen. Indikatoren fanger imidlertid ikke opp alle faktorer som påvirker de økonomiske ressursene i en familie, og kan derfor være et upresist mål over de barna som faktisk opplever levekårsutfordringer. Slike faktorer kan være formue, gjeld, priser på varer og tjenester og verdien av offentlige tjenester. De reelle levekårene blant barn og unge i lavinntektsgruppen kan for eksempel variere som følge av variasjoner i bokostnader, formue eller priser på fritidsaktiviteter.
Ettersom lavinntektsmålet kun baserer seg på inntekt, fanger målet heller ikke opp konsekvensene av de økte levekostnadene de siste årene. Nødvendige varer utgjør en større del av budsjettet til familier med lave inntekter, og prisveksten er derfor særlig utfordrende for disse familiene. Lavinntektsmålet synliggjør heller ikke de positive økonomiske konsekvensene av redusert foreldrebetaling både i barnehage og skolefritidsordning (SFO) de seneste årene, noe som utgjør en stor andel av budsjettet til mange barnefamilier. Det vises til boks 3.2.
Det kan også være andre forhold i familien som øker eller reduserer foreldres mulighet til å sikre barna gode oppvekstvilkår, ut over familiens økonomiske ressurser. Slike forhold kan være foreldrenes kapasitet til å hjelpe barna med lekser og følge dem opp i skolen, konfliktnivået i familien, foreldrenes psykiske og fysiske helse, foreldrestil eller familiens nettverk. Barnas oppvekstvilkår og muligheter kan også bli påvirket av lokalmiljøet og andre eksterne forhold, for eksempel kvaliteten på barnehage og skole, venner, fritidstilbudet og bomiljøet.
Siden starten av 2000-tallet har det vært en økning i antall og andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt. Med utgangspunkt i 60 prosent av medianinntekten (EU-60) økte andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt fra 7,6 prosent i 2008 til 9,9 prosent i 2023. Den viktigste årsaken er økt innvandring, mest av alt fordi mange barnefamilier har kommet til Norge som flyktninger (7). Antallet barn med innvandrerbakgrunn i vedvarende lavinntekt er på et betraktelig høyere nivå enn i 2006 (se figur 2.2). Det var en nedgang i andelen barn med innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i perioden 2020–2023. Det kan skyldes lav innvandring i perioden med koronapandemi, men også økning i barnetrygd. Siden våren 2022 har Norge tatt imot rekordmange flyktninger – med høye ankomsttall med fordrevne fra Ukraina. Barna i disse familiene har ikke bodd i Norge i tre år under siste måling av lavinntekt. Derfor medregnes de ikke i det vedvarende lavinntektsmålet. Det er med andre ord stor usikkerhet om hvorvidt den positive utviklingen i perioden 2020–2022 vil vedvare.

Figur 2.2 Barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Antall 2006–2023. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) i en treårsperiode under 60 prosent av mediangjennomsnittet i samme treårsperiode
Kilde: Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger, Statistisk sentralbyrå
For majoriteten av husholdninger er yrkesinntekter den viktigste inntektskilden, og barn som bor i husholdninger med stabil yrkestilknytning, er sjelden å finne i gruppen med vedvarende lavinntekt. Det å mangle stabil yrkestilknytning er også forbundet med levekårsutfordringer som ikke utelukkende er et direkte uttrykk for dårlig økonomi, for eksempel dårlig helse. Levekårsundersøkelsen viser også hvordan andelen barn som mangler grunnleggende forbruksgoder, for eksempel sko som passer, proteinholdige måltider, bøker og utstyr til utendørsaktiviteter, er langt høyere i lavinntektsfamilier enn i andre familier (8).
Sosioøkonomiske forskjeller er et mer sammensatt fenomen enn familiers posisjon i inntektsfordelingen. Samfunnsforskere benytter ofte inntekt, utdanning, yrke, arbeidstilknytning, formue, eller en kombinasjon av disse. Indikatorene er nært korrelert med hverandre og også med andre relevante mål på sosiale ulemper som helse, boforhold og nabolagskvalitet. Som dokumentert av ekspertgruppen om barn i fattige familier (kapittel 3) er husholdninger med foreldre med lav utdanning og med svak tilknytning til arbeidslivet overrepresentert blant barnefamilier med lav inntekt. Det samme er familier med innvandrerbakgrunn, familier med enslige forsørgere og familier med mange barn. Foreldre under lavinntektsgrensen har også økt risiko for dårligere helse enn andre grupper, og de bor oftere i leide boliger og boliger med dårlig standard.
2.2.1 Sammenhengen mellom sosioøkonomisk bakgrunn og barne- og ungdomskriminalitet
Barn og unge som begår kriminelle handlinger, har i gjennomsnitt dårligere oppvekstvilkår enn andre barn og unge. Foreldrene deres har i snitt lavere utdanningsnivå, lavere inntekt og mottar oftere trygdeytelser. Faktorer som har særlig stor betydning, er foreldre med kriminell bakgrunn, kontakt med barnevernet og lave skoleprestasjoner. Barn og unge som blir siktet, er overrepresentert blant dem med svakest prestasjoner i grunnskolen, målt ved grunnskolepoeng. De er oftere enn andre født i utlandet av utenlandske foreldre. De fleste som siktes i alderen 15–24 år, er også menn. Blant gjengangere (barn og unge som siktes to eller flere ganger i alderen 15–24 år) er alle disse kjennetegnene ytterligere overrepresentert (9).
Barn med dårlige oppvekstvilkår, blant annet knyttet til lav inntekt, møter flere utfordringer som kan øke risikoen for kriminell atferd. For eksempel kan økonomisk stress i familien føre til konflikter og ustabilitet, noe som igjen kan påvirke barnas psykiske helse og atferd. I tillegg kan mangel på fritidstilbud og positive rollemodeller i nærmiljøet bidra til at ungdom søker tilhørighet i kriminelle miljøer. Mange av de samme sårbarhetsfaktorene som gjelder for personer som deltar i kriminelle miljøer, gjelder også for personer som faller utenfor skole og arbeidsliv.
Samtidig viser nyere studier at koblingen mellom sosioøkonomiske forhold og kriminalitet har mindre betydning enn tidligere antatt. Skolegang og andre individuelle faktorer som personlighet, familieforhold og tilgang til støttende nettverk spiller også en betydelig rolle. Likevel er det slik at unges sosioøkonomiske bakgrunn henger sammen med flere andre faktorer, for eksempel deres muligheter til å lykkes på skolen, risikoen for å komme i kontakt med forskjellige risikofylte miljøer og dermed også å komme i kontakt med kriminelle venner (10). Det innebærer at unges sosioøkonomiske bakgrunn likevel bør ses som en «bakenforliggende faktor» som påvirker andre faktorer som har vist seg å ha en betydelig sterkere sammenheng med kriminalitet, som familie, skole og venner. Det inkluderer blant annet foreldrenes omsorgsevne, samvær med jevnaldrende som begår lovbrudd, og den enkeltes manglende selvregulering. Normer, verdier og holdninger til kriminalitet blir også belyst i forskningen. Dette er forhold som må tas hensyn til, for å sikre en mest mulig treffsikker og effektiv kriminalitetsforebygging.
2.3 Sosioøkonomiske forskjeller i barns utvikling og deltakelse
Sosial ulikhet i deltakelse i barnehage og senere fritidstilbud, samt sosial ulikhet i utbytte av utdanning, viser seg i trivsel, helse og skoleresultater i ungdomstiden og i overgangen til arbeidslivet som ung voksen. Kunnskapen om disse forskjellene beskrives kort her og utdypes i kapitlene 3, 4 og 5. Det som beskrives, er statistiske tendenser, og det er viktig å understreke at disse forskjellene mellom barn fra ulike familier handler om relative forskjeller i risiko: Det er fortsatt slik at mange barn fra lavinntektsfamilier har gode oppvekstvilkår, mestrer skolegangen, fullfører videregående og får seg jobb.
Mye tyder på at det å gå i barnehage øker sosial mobilitet for barn fra familier med lav sosioøkonomisk status, forutsatt at kvaliteten på tilbudet er bra nok (se kapittel 4). De siste årene har det vært en betydelig økning i bruk av barnehage blant barn i lavinntektsfamilier, blant barn med foresatte utenfor arbeidslivet og blant barn med foreldre som er født utenfor Norge. Redusert pris er trolig en viktig forklaring på økningen. Samtidig er det fortsatt sosioøkonomiske forskjeller knyttet til når barn i gjennomsnitt begynner i barnehage, hvilke barnehager de går i og forskjeller i kvaliteten på disse barnehagene. Dessuten er sosioøkonomiske forskjeller i barns tidlige kognitive og sosioemosjonelle utvikling en viktig grunn til at barn med forskjellig familiebakgrunn har forskjellige forutsetninger for læring. Sosioøkonomiske forskjeller påvirker derfor også faglige prestasjoner på skolen.
Effekten av barnehagedeltakelse på sosial mobilitet er avhengig av kvaliteten i barnehagetilbudet. Barn som går i barnehager med lav kvalitet, eller som blir sosialt utestengt, har større risiko for å oppleve stress og større risiko for å utvikle atferds- eller språkvansker. Dette kan være negativt for livslang helse og utvikling. Det er mye som tyder på at barn med høyere sosioøkonomisk bakgrunn, oftere går i barnehager med høyere kvalitet (11) (12). En studie fra 2021 viser at barn som har foreldre med høyere utdanning, oftere går i barnehager der ansattes kompetanse og utdanningsnivå er høyere, og kvaliteten på materiellet i barnehagen er bedre (13). I flere levekårsutsatte bydeler i Oslo er bemanningen og pedagogtettheten i barnehagene under gjennomsnittet for både Oslo og Norge (14).
At ansatte har god kompetanse, er forbundet med bedre kvalitet på relasjoner mellom ansatte og barn i barnehagen. Forskning tyder på at barns læring før skolestart er svært påvirket av hvilken barnehage barnet har gått i (15) (16).
Forskning som er omtalt i kapittel 4, viser at de sosiale forskjellene i skolen har økt de siste tiårene, og at de forsterkes gjennom skoleløpet. Forskjellene er til stede ved skolestart. Resultater fra kartleggingsprøver i Oslo viser at det mellom barn med ulik sosial bakgrunn er stor variasjon når det gjelder andelen som skårer under den såkalte bekymringsgrensen. Som vist i figur 2.3 og 2.4 er forskjellene store og følger en sosioøkonomisk gradient. Elever som har foreldre med den korteste utdanningen, er i større grad på det laveste mestringsnivået på nasjonale prøver i 5. klasse. De har også lavere standpunktkarakterer i 10. klasse enn elever med foreldre som har litt lengre utdanning, mens elever som har foreldre med høyere utdanning, har lavest andel på laveste mestringsnivå og høyere standpunktkarakterer i 10. klasse.

Figur 2.3 Andel elever på laveste mestringsnivå på nasjonale prøver i 5. trinn (lesing og regning), etter foreldrenes utdanningsnivå, 2024
Kilde: Statistisk sentralbyrå, statistikkbanken. Tabell 07161

Figur 2.4 Gjennomsnittlige standpunktkarakterer i matematikk og norsk hovedmål, etter foreldrenes utdanningsnivå, 2024
Kilde: Statistisk sentralbyrå, statistikkbanken. Tabell 07496
Mange som vokser opp i lavinntektsfamilier, har innvandrerbakgrunn. Selv om mange unge med innvandrerbakgrunn lykkes godt i utdanningssystemet, er både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre overrepresentert blant elevene som viser lavere mestringsnivå på nasjonale prøver i lesing og regning. Samtidig gjør mange barn av innvandrere det godt i det norske utdanningssystemet. Til tross for noe dårligere skoleresultater har det vært en svakere sammenheng mellom foreldrenes sosioøkonomiske posisjon og barnas senere oppnåelser innen utdanning og arbeidsliv for denne gruppen enn det har vært for barn med norskfødte foreldre (17).
Det er også dokumentert forskjeller i sosial og emosjonell kompetanse mellom barn som vokser opp i ulike sosiale lag. Internasjonal forskning tyder også på at barn fra lavinntektsfamilier og med lavere sosioøkonomisk bakgrunn oftere har utfordringer med oppmerksomhet, følelsesregulering og relasjonsbygging. Disse forskjellene fortsetter gjennom oppveksten og i overgangen til voksenlivet med forskjeller i gjennomføringen av videregående skole og i oppnåelsen av høyere utdanning.
Undersøkelser viser at det også er sosioøkonomiske forskjeller i hva barn og unge gjør i fritiden. Barn med foreldre som har lav utdanning og inntekt, deltar mindre i klubber, lag og foreninger, både innen idrett og andre kulturaktiviteter. Den typiske kulturskoleeleven er et barn eller en ungdom fra en ressurssterk familie med høyt utdannede og kulturinteresserte foreldre (18). Unge med foreldre som har lav utdanning, bruker mer tid på internett og opplever oftere negative hendelser på sosiale medier enn unge med foreldre som har høyere utdanning (19). En rapport fra NOVA basert på data fra over 500 000 ungdomsskoleelever viser at norske ungdommer kan grupperes i «fritidsprofiler» (128). Det er en overrepresentasjon av ungdom med foreldre med lav sosioøkonomisk status blant de to gruppene med lavest selvrapportert livskvalitet: «de mest hjemmeorienterte» som tilbringer mest tid hjemme, har begrenset fysisk kontakt med venner, bruker mye tid på dataspill og skjermbasert underholdning. «De mest risikoorienterte» som har høyere skår på regelbrudd og rusmiddelbruk, og som er sosiale, bruker mye tid med venner og skjermbasert underholdning og deltar mindre i kulturaktiviteter og idrett.
Flere studier viser at barn fra familier med lav inntekt og utdanning oftere blir utsatt for usunne vaner. Dette gjelder lavere inntak av frukt og grønnsaker, høyere inntak av snacks, hurtigmat og søte drikker og passiv røyking. I tillegg er det mindre amming av barn i familier med lav sosioøkonomisk status. Ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status blir oftere diagnostisert med psykiske lidelser før skolestart enn barn med høyere sosial bakgrunn (20). De sosiale forskjellene i forekomsten av psykiske diagnoser blant gutter handler i stor grad om ADHD. I tillegg utgjør ADHD omtrent halvparten av alle diagnoser blant gutter. I Ungdataundersøkelsen rapporterer barn med lavere sosial bakgrunn at de oftere føler seg ulykkelige, eller at de kjenner på håpløshet, trives dårligere på skolen og er mer utsatt for mobbing (21).
2.4 Forklaringer på sosioøkonomiske forskjeller i barns oppvekstvilkår og utvikling
Den økonomiske mobiliteten, det vil si hvor vanlig det er å få en annen plassering i inntektshierarkiet enn den foreldrene hadde, anses å være relativt høy i Norge og resten av Norden sammenliknet med de fleste andre land i verden (22). Nyere forskning tyder samtidig på at økonomisk mobilitet er redusert over tid (23).
Betydningen av det som skjer i utdanningsløpet, har fått ny relevans i diskusjoner om hva den fallende mobiliteten kan skyldes. Dersom utbyttet av utdanning og andre velferdsgoder henger sammen med barnas sosiale bakgrunn, vil ulikheten antakelig øke eller i det minste vedvare over generasjoner (8). Manglende sosial mobilitet kan også skyldes andre forhold enn sosialt ulikt fordelt utbytte av utdanning, for eksempel at overføring av både materielle, sosiale og kunnskapsmessige ressurser kan skje mer direkte. Hvis målet er å gi barn likere muligheter, er det grunn til å se nærmere på hvordan oppvekst under ulike sosioøkonomiske vilkår kan ha betydning for barns utvikling og muligheter senere i livet.
Ekspertgruppen om barn i fattige familier peker på tre typer forhold i familiene som forårsaker at barn fra lavinntektsfamilier gjør det dårligere på en rekke indikatorer i oppveksten: innsats fra foreldrene (ofte kalt «investeringer»), stress og bakenforliggende årsaker. Ekspertgruppen om barnehager, skoler og SFOs betydning for sosial utjevning og mobilitet peker i tillegg på betydningen av ulikheter i utdanningssystemet og i andre institusjoner samt storsamfunnets påvirkning.
2.4.1 Samspillet mellom medfødte forutsetninger og sosiale forhold
Barns genetiske forutsetninger og oppvekstmiljø påvirker livssjansene deres fra fødselen av. Helse, særlig psykisk helse, er også viktig for skoleresultatene (24).
At forutsetninger og egenskaper er arvet, betyr ikke at de ikke kan påvirkes. Samfunnsinstitusjoner kan være med å påvirke utviklingen av barns disposisjoner, og samfunnsstrukturer kan bidra til å forsterke eller svekke betydningen av genetiske forutsetninger. Ekspertgruppen om barn i fattige familier trekker fram et illustrerende eksempel om at medfødte disposisjoner for svekket syn ikke trenger å hindre arbeidsdeltakelse, hvis alle har tilgang på gode optikere og briller (8). Nyere forskning fra Norge viser at medfødte disposisjoner for å lykkes i utdanning har betydning for elevers skoleprestasjoner i noen skoler, men ikke i andre skoler (25). Det vil si at noen skoler synes å klare å kompensere for barns ulemper eller risiko for lave skoleprestasjoner, mens andre skoler ikke klarer det samme. Forskningen antyder dermed at kvaliteten på skoletilbudet kan kompensere for barns ulike forutsetninger.
Politiske tiltak som påvirker kvaliteten i viktige samfunnsinstitusjoner for barn, kan derfor ha en avgjørende rolle i barns utvikling selv om medfødte disposisjoner spiller en rolle for læring, mestring, trivsel og kompetansebygging.
2.4.2 Foreldres økonomi og kapasitet og betydningen av knapphet og stress
Økonomiske utfordringer kan skape utfordringer for foreldre og familier som på flere ulike måter vil kunne påvirke barns oppvekstmiljø og forutsetninger for en god utvikling. Familiestresshypotesen har sin opprinnelse i Elders (1974) dokumentasjon av konsekvensene av økonomiske tap og arbeidsløshet under den store depresjonen i USA på 1930-tallet (26). Teorien beskriver hvordan akutt og kronisk økonomisk stress setter foreldre og barna i risiko for psykiske og relasjonelle problemer. Foreldrenes uro over jobb, boforhold og den økonomiske situasjonen generelt kan påvirke deres psykiske helse og konfliktnivået i hjemmet. Foreldre som er stresset, kan ha mindre oppmerksomhet og energi til å følge opp barna, tilbringe kvalitetstid med dem og ha en velfungerende og hensiktsmessig oppdragerstil.
Familiestresshypotesen har støtte i omfattende internasjonal forskningslitteratur som viser negative konsekvenser av stress på barns læring, utvikling og helse (27) (28). En norsk studie som gir støtte til hypotesen, viser at mødre som mistet jobben, opplevde økt søvnløshet og nervøsitet, og at dette virket å ha en større negativ effekt på eldre barns skoleferdigheter enn inntektsbortfallet i seg selv (29). En annen norsk studie viser at foreldrenes psykiske helse hadde betydning for sammenhengen mellom sosioøkonomisk bakgrunn og psykiske helseplager hos barn (30). Det er videre vist at jobbtap påvirker barnas utfall mindre negativt i familier som har et godt sosialt nettverk rundt seg, og der foreldre klarer å opprettholde god kommunikasjon med barnet og hverandre (31). Rege og kolleger finner også at barn fikk svakere skoleresultater etter at fedre mistet jobben, uavhengig av hvor mye jobbtapet påvirket inntekten i etterkant (32).
Ifølge investeringshypotesen bruker foreldre i ulik grad tid og penger på barns utvikling, helse og kunnskap. Dette har flere årsaker, og noe handler om direkte virkninger av lav inntekt og mindre materielle muligheter. Investering i egne barn handler samtidig om et bredt spekter av forhold som kan bidra positivt til barnets fysiske, kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling. Det kan være kosthold, bokvalitet, familieaktiviteter, tid til gode samtaler, å bli lest for, få hjelp med lekser, organiserte fritidsaktiviteter, idrett, bøker og utdanningsressurser som stimulerer barnets læring og utvikling. Foreldres inntekt kan påvirke mulighetsrommet deres, og egen utdanning og arbeidserfaring kan påvirke tilgang til informasjon og kunnskap om hvordan man bør forberede barna til skole og arbeidsliv (33). Foreldre med lavere utdanning kan ha mindre kjennskap til hva utdanning og arbeidsliv krever, og den manglende informasjonen kan gjøre det vanskeligere å veilede barna i leksearbeid, lesing og andre stimulerende aktiviteter. Forskningen finner en gjennomgående sterk sammenheng mellom foreldres engasjement for barnas utdanning og barnas skoleprestasjoner (34).
Investeringshypotesen har støtte i en omfattende internasjonal forskningslitteratur som viser at fattige familier investerer betydelig mindre tid og penger i sine barn, sammenliknet med andre familier (35). Statistikk viser at fattige familier i Norge bruker mindre penger på kultur og fritid enn andre familier, og gir ungdommene mindre økonomisk støtte mens de studerer (8). Guryan og kolleger finner også at foreldre med lavere utdanning bruker mindre tid på lek og læringsaktiviteter med barnet, i forhold til foreldre med høyere utdanning på tvers av land, inkludert Norge (36).
Den psykologiske knapphetshypotesen kan bidra til å forklare både familiestresshypotesen og investeringshypotesen. Kort oppsummert antas opplevelsen av økonomisk knapphet å ha direkte konsekvenser for en persons evne til å planlegge, styre impulser og evnen til å håndtere kompleks informasjon (37). Opplevelsen av knapphet kan svekke kognitiv kapasitet til langsiktig tenkning og evnen til selvregulering. Flere empiriske studier har gitt støtte for hypotesen. Blant annet er det funnet at sukkerbønder i India gjorde det dårligere på kognitive tester og test av selvregulering like før de fikk penger fra avling, sammenliknet med etterpå (37). Forskjellen var like stor som om de skulle gått et døgn uten søvn. Det er ikke testet om disse funnene er overførbare til Norge.
2.4.3 Utfordringer og sosial mobilitet blant barn med innvandrerbakgrunn
Barn med innvandrerbakgrunn i familier med lav sosioøkonomisk status har mange av de samme utfordringene som andre barn i familier med lav sosioøkonomisk status. Mekanismene som er beskrevet over, for hvordan lavinntekt og lav utdanning hos foreldrene påvirker barnets utvikling og oppvekst, gjelder alle barn og unge som har foreldre i denne situasjonen. Barn med innvandrerbakgrunn kan i tillegg ha utfordringer som kan påvirke deres muligheter og utvikling. I flere sammenhenger er det påpekt at det er lite kunnskap om hvilke tilleggsutfordringer og sårbarheter familier med innvandrerbakgrunn står overfor, og hvilke forhold som står i veien for at de får den hjelpen de trenger fra det offentlige. Fafos kunnskapsoppsummering om barnefattigdom (38) slår fast at det er lite kunnskap om hvorvidt oppvekst i fattige familier har ulik betydning for barn med innvandrerbakgrunn, sammenliknet med andre barn.
At det er noe høyere sosial mobilitet blant norskfødte med innvandrerbakgrunn og enkelte landgrupper, kan ses i sammenheng med det som betegnes som «innvandrerdriv». Det er sammensatte årsaker til at barn av innvandrere opplever dette «drivet». Det kan blant annet være fordi foreldrene har et sterkt ønske om at barna deres skal få et bedre liv enn de selv har hatt, at de skal ta høyere utdanning, og at barna ønsker å gjøre foreldrene stolte (39).
Barn med innvandrerbakgrunn kan ha tilleggsutfordringer som andre barn i familier med lav sosioøkonomisk status ikke opplever. Mangelfull norsk språkkompetanse er en tilleggsbarriere for en del barn med innvandrerbakgrunn. Den internasjonale leserundersøkelsen PIRLS og PISA-undersøkelsen viser at manglende norskferdigheter er en forklaringsfaktor som står igjen, når man kontrollerer for sosial bakgrunn.
Det er store variasjoner i sammenhengen mellom bakgrunn og hvordan det går i utdanning og arbeidsliv for barn med innvandrerbakgrunn, slik det også er for majoritetsbefolkningen med norskfødte foreldre. Noe av dette er knyttet til kjønn og landbakgrunn. Jenter har i snitt høyere sannsynlighet enn gutter for å tjene mer enn sine foreldre. Barn fra familier med vietnamesisk bakgrunn har høyere sosial mobilitet enn befolkningen ellers, mens barn fra familier med chilensk bakgrunn har lavere mobilitet. Ser man isolert på norskfødte med innvandrerforeldre, har disse barna større sannsynlighet enn andre barn i lavinntektsfamilier for å få høyere utdanning og jobb senere i livet (40).
2.4.4 Betydningen av samfunnsforhold, institusjoner og tjenestetilbudet
Sosioøkonomiske forskjeller skaper ulike muligheter for barnefamilier, men samfunnsforholdene rundt og tjenestetilbudet påvirker hvor store disse konsekvensene blir. Levekårsutfordringer reproduseres i lokalsamfunnene gjennom familienes ulike muligheter til å bosette seg i områder med gode lokalmiljøer, velferdstjenester og fritidstilbud. Slike nabolagsforskjeller kan forsterke de sosioøkonomiske forskjellene i oppveksten (41).
Familiebakgrunn og bosituasjonen i tidligere generasjoner har betydning for husholdningers boligsituasjon. Forskning viser at de med besteforeldre som eide bolig i de store byene, nyter godt av opparbeidet boligformue fra tidligere generasjoner. Den største forskjellen i bosituasjonen var mellom de med besteforeldre som eide bolig i de store byene, og de med besteforeldre som leide bolig utenfor byene (42). Boligens betydning er særskilt viktig for ellers utsatte grupper, som barn fra lavinntektsfamilier, innvandrere og personer med dårlig helse. Kvaliteten på boligen ser særlig ut til å ha betydning for helse og barns utdanningsresultater. I tillegg viser mange studier at det å bo trangt, kan påvirke utdanningsresultater negativt, spesielt for eldre barn (43) (44).
Det er også grunn til å tro at det er sosioøkonomiske forskjeller i foreldrenes forutsetninger for å samhandle med og støtte utdanningssystemet. For eksempel viser internasjonal forskning at foreldre med høyere sosioøkonomisk status i større grad blir invitert inn i samarbeidsrelasjoner med skolen (i tillegg til at de gir barna bedre utviklingsstøtte hjemme), sammenliknet med foreldre med lavere sosioøkonomisk status (45).
Denne systematiske skjevheten strekker seg ut over utdanningssystemet. Også innen andre sentrale velferdstjenester som helsetjenester, barnevern, spesialpedagogiske tilbud og fritidsaktiviteter er det grunn til å være oppmerksom på risikoen ved sosioøkonomiske forskjeller i bruk og utbytte av tjenestene. Forskning på velferdstiltak rettet mot barn, viser at selv om den positive effekten som regel er størst blant barn fra fattige og utsatte familier (46), har barn fra høyere sosiale lag gjennomgående høyest sjanse for å faktisk ta i bruk tjenesten eller tiltaket (47).