3 Arbeid og økonomisk trygghet

3.1 Innledning

Økonomisk trygghet er fundamentalt for at familier skal kunne gi barn en stabil og forutsigbar oppvekst. Lav inntekt og økonomiske utfordringer kan redusere foreldrenes mulighet til å ivareta barns behov og skape økonomisk stress i familiene.

Arbeid er den viktigste kilden til økonomisk selvstendige og trygge familier. Det at foreldrene er i arbeid, vil bedre levekårene og mulighetene til både foreldre og barn. Arbeid skaper struktur og gir økonomisk trygghet, noe som kan redusere stress og uforutsigbarhet i familiene. Foreldres manglende tilknytning til arbeidslivet kan også påvirke barns framtidige tilknytning til utdanning og arbeidsliv. Å sørge for at flere foreldre kommer i arbeid, er det viktigste innsatsområdet for å redusere lav inntekt og fattigdom blant barnefamilier. Arbeid kan også være psykisk helsefremmende, bidra til å forebygge psykiske helseplager og derigjennom også styrke foreldrene i omsorgsrollen.

Trygge og gode boforhold er viktig for barn og unges oppvekstvilkår og for å jevne ut sosiale forskjeller i levekår. En god og trygg bosituasjon er også en forutsetning for å stå i et skole- og utdanningsløp og ha en stabil arbeidstilknytning. Barnetrygd og bostøtte er to ytelser med særlig stor betydning for barnefamilier med lav inntekt.

Kapittelet tar for seg betydningen av arbeid, økonomisk trygghet og trygge og gode boforhold som ramme for familiens liv og barn og unges oppvekstvilkår. Kapittelet tar også utgangspunkt i at familier med lavinntekt og svak tilknytning til arbeidslivet ofte har sammensatte utfordringer, noe som krever helhetlig oppfølging og hjelp fra flere tjenester.

Regjeringen vil

• styrke familiene gjennom å legge til rette for at flere foreldre kan stå i arbeid og ha økonomisk trygghet

For å støtte opp om dette arbeidet, vil regjeringen

• trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak for å få flere i arbeid og færre på helserelaterte ytelser

• videreføre barnetrygden som en viktig og universell skattefri overføring til barnefamilier

• videreføre lav maksimalpris i barnehager og 12 timer gratis SFO på 1.–3. trinn

• vurdere hvordan bostøtteordningen kan bidra til en mer forutsigbar økonomi, særlig for barnefamilier

• prøve ut ulike modeller for en familiekoordinatorrolle i Nav-kontorene

3.2 Tiltak for å øke arbeidsdeltakelse

Arbeidslinja ligger til grunn for regjeringens politikk. Den skal sikre at flest mulig deltar i arbeidslivet. Grunnlaget er den betydningen arbeid har for den enkelte og for samfunnet. Å ha inntektsgivende arbeid gir for de fleste en betydelig velferdsgevinst, sammenliknet med alternative kilder til livsopphold. Arbeid gir inntekt og bidrar til selvforsørgelse. Arbeid gir tilhørighet og sosialt nettverk og mulighet til å utvikle egne evner. Høy sysselsetting er en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle velferdsstatens sikkerhetsnett og tilby gode tjenester til innbyggere over hele landet. Flere i arbeid bidrar også til å redusere ulikhet, motvirke fattigdom og styrke likestilling og integrering.

Det er ulike årsaker til at personer står utenfor arbeidsmarkedet. Det kan handle om helseutfordringer, manglende formell kompetanse eller svake norskferdigheter. Det kan også henge sammen med store omsorgsoppgaver eller manglende likestilling i hjemmet. Helseproblemer er en av de største barrierene for deltakelse i arbeidslivet. Både blant mottakere av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger har det vært en økning i andelen som har en diagnose innenfor psykiske lidelser. Kompetanse blir stadig viktigere for deltakelse i arbeidslivet. Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet. I takt med at utdanningsnivået i befolkningen har økt, har gruppen med lav utdanning trolig blitt stadig mer selektert, med svakere forutsetninger for å klare seg i arbeidsmarkedet. Skillet mellom de som har fullført, og de som ikke har fullført videregående opplæring, har blitt sterkere over tid.

Regjeringen la høsten 2024 fram Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd. Regjeringen vil forsterke arbeidslinja ved å legge til rette for en mer aktiv politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd. Regjeringen vil trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak, forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge og støtte opp under ungdomsgarantien, satse på økt kompetanse og mer stabil tilknytning til arbeidslivet, og legge til rette for samarbeid om mer koordinerte tjenester fra arbeidsmarkeds-, utdannings- og helsesektoren. En politikk for å få flere i arbeid vil bidra til at flere personer med forsørgeransvar for barn kan komme i arbeid, få inntekt og mulighet for å forsørge seg selv og familien.

Regjeringen foreslår i Meld. St. 33 (2023–2024) flere tiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen som vil forsterke og videreutvikle innsatsen for å styrke den enkeltes kvalifikasjoner. Regjeringen vil blant annet legge til rette for økt bruk av opplæringstiltak som gir formell kompetanse. Det innebærer blant annet å gjøre forbedringer i Arbeids- og velferdsetatens opplæringstiltak for å gjøre tiltakene mer fleksible og tilpasset brukernes behov og bedre tilpasset tilbudet i utdanningssektoren. Tiltak for å få flere unge i arbeid omtales i kapittel 5.6.

I en undersøkelse om Nav-kontorenes oppfølging av langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp (48) ble det pekt på at kontinuerlige økonomiske belastninger kan være til hinder for at stønadsmottakere, spesielt de som forsørger barn, klarer å komme seg nærmere arbeidsmarkedet. Kvalifiseringsprogrammet er rettet mot denne gruppen. Målet er at flere kommer i arbeid. Mange av deltakerne har sammensatte utfordringer, og innholdet i programmet skal tilpasses den enkeltes behov og forutsetninger. Over halvparten av deltakerne har barn, og 20 prosent har tre barn eller flere. Andelen deltakere som går til arbeid etter avsluttet program, har ligget på rundt 50 prosent de siste årene. Det er satt i gang et arbeid med å gjennomgå erfaringer med kvalifiseringsprogrammet og å se disse i sammenheng med Navs samlede virkemidler for målgruppen. Dette vil gi et grunnlag for å vurdere behovet for eventuelle endringer i rammer for og innretning av programmet.

Barn med bakgrunn fra landgrupper hvor familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødrene er lav, er særlig overrepresentert i lavinntektsgruppen. Innvandrere har i snitt lavere arbeidsdeltakelse enn den øvrige befolkningen. En del innvandrere har svake norskferdigheter og har innvandret fra land med dårlige utdanningsmuligheter. Introduksjonsprogrammet er statens viktigste virkemiddel for å kvalifisere nyankomne innvandrere til arbeidslivet. Målet med introduksjonsprogrammet er å gi deltakerne grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv og å forberede dem til arbeid eller utdanning. Målgruppen er nyankomne flyktninger i alderen 18 til 55 år (49). Regjeringen la i april 2025 fram forslag til endringer i integreringsloven. Endringene skal bidra til økt arbeidsretting og formell opplæring i introduksjonsprogrammet, og et klarere og enklere regelverk. Aldersgruppen for rett og plikt til introduksjonsprogram foreslås utvidet fra 55 år til og med 60 år.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn står langt unna arbeidsmarkedet, og de har behov for grunnleggende kvalifisering for å komme i arbeid eller ordinær utdanning. Tilskuddsordningen Jobbsjansen retter seg mot denne gruppen innvandrerkvinner. Regjeringen har økt tilskuddet til Jobbsjansen, og med styrkingen vil over 1 050 hjemmeværende innvandrerkvinner få individuelt tilpasset kvalifisering for å komme ut i arbeid eller utdanning. Regjeringen vil vurdere framtidig innretning av Jobbsjansen. Regjeringen vil også innhente mer kunnskap om barrierene og mulighetene for å få til en smidig overgang for deltakere som har behov for oppfølging ved et Nav-kontor, etter avsluttet introduksjonsprogram.

I Meld. St. 17 (2023–2024) Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp presenterer regjeringen tre overordnede mål for integreringspolitikken:

• a. Flere kommer inn i og får stabil tilknytning til det seriøse arbeidslivet.

• b. Systemene for å ta imot nyankomne er fleksible i møte med store svingninger i ankomster.

• c. Integreringspolitikken er effektiv, helhetlig og målrettet.

Meldingen presenterer politikken som retter seg mot nyankomne innvandrere den første tiden i Norge, og som legger til rette for å få flere i arbeid og øke samfunnsdeltakelsen. Integreringspolitikken blir presentert som et bredt, sektorovergripende felt, der blant annet levekår, barrierer for deltakelse og innvandreres tilknytning til lokal- og storsamfunnet er sentrale temaer.

Situasjonen for og tilbudet til barn og unge er gjennomgående omtalt i meldingen. Den gir også en samlet framstilling av erfaringer med de høye ankomstene av fordrevne fra Ukraina siden februar 2022, og oppsummerer lærdommer fra håndteringen fram til nå. Videre presenterer regjeringen politikken for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere.

I meldingen varsler regjeringen at den vil

• jobbe for at kvalifisering starter allerede i mottak

• legge større vekt på arbeid og utdanning ved bosetting av flyktninger

• stille krav om mer praksis og opplæring på arbeidsplasser i introduksjonsprogrammet

• utvide rett og plikt til introduksjonsprogram opp til 60 år, med krav om å delta for å motta introduksjonsstønad

• utarbeide en veileder til kommuner, arbeidsgivere og andre aktører med forslag til hvordan man kan ta imot arbeidsinnvandrere og deres familier på en god måte

• vurdere å gi arbeidsinnvandrere og deres familie rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og utrede nærmere hvordan slik opplæring bør innrettes

Regjeringen la 8. april 2025 fram forslag til endringer i integreringsloven (Prop. 81 L (2024–2025)) for Stortinget. Forslagene følger opp integreringsmeldingen, evalueringer av regelverket og lærdommer fra håndteringen av de høye ankomstene av fordrevne fra Ukraina. Endringene foreslås blant annet for å styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogram som skal kvalifisere for arbeid, og for å legge til rette for at flere skal kunne gjennomføre videregående opplæring, innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. De foreslåtte endringene har også som mål å bidra til et klarere og enklere regelverk.

3.3 Gode boforhold som ramme for familiens liv

Trygge og gode boforhold er viktig for å jevne ut sosiale forskjeller i levekår og sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge. Boligen og bomiljøet påvirker en rekke sider ved folks hverdagsliv. En god og trygg bosituasjon har betydning for å kunne ta utdanning, danne familie, ta vare på egen helse og å delta i arbeidslivet (50) (54). Forskning viser at boforhold påvirker en persons utfall når det gjelder utdanning, arbeidsmarkedstilknytning og helse. En aktiv boligpolitikk er viktig for å motvirke uheldige utslag for utsatte grupper. Det pekes særlig på at barn i utsatte grupper kan ha stor nytte av forbedringer i boforholdet.

De fleste oppnår en stabil bosituasjon når de kjøper bolig. Barnefamilier som leier bolig, er overrepresentert blant dem som rapporterer om utilfredsstillende boligstandard. Mange av dem som flytter ofte, bor i private eller kommunale utleieboliger. Husholdninger som ikke eier egen bolig, tar heller ikke del i den velstandsøkningen som det å eie egen bolig kan gi, når boligens verdi øker over tid (52).

Barn og unge i lavinntektsfamilier har ofte dårligere boforhold enn andre jevnaldrende. De opplever å måtte flytte oftere enn andre barn, de bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien eier selv (53). Hyppig flytting for barn kan gjøre det vanskelig å ha kontinuitet i skolegangen, bevare vennskap og nettverk, opprettholde fritidsaktiviteter i et kjent miljø og å opparbeide tilhørighet til nabolaget. Hyppig flytting kan også gjøre det vanskeligere å sikre god og sammenhengende oppfølging fra ulike tjenester, for eksempel hvis barna må bytte barnehage eller skole.

Boforhold har stor betydning for barns liv, og mye tyder på at boforholdene blir viktigere jo eldre barna blir. Boligens fysiske kvalitet ser ut til å ha direkte innvirkning på barns senere utdanning, for eksempel om de har et rolig sted å gjøre lekser (54). Det er en sammenheng mellom skoleprestasjoner og det å bo i en leid bolig, bo trangt og være utsatt for støy (54).

Barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger, har generelt dårligere boligstandard enn andre lavinntektsfamilier, og mange bor i bomiljø som oppleves som utrygge for barn. Husbanken har utviklet et digitalt fagsystem for kommunale boliger og boligsosialt arbeid (Kobo) som gjør det enklere for kommunen å finne en egnet bolig i et egnet bomiljø til dem som søker kommunal bolig. Kobo gir støtte til kommunene i arbeidet med å behandle og tildele kommunale boliger til husholdninger som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Fagsystemet gjør det også lettere å gi bedre og tilpasset oppfølging til beboerne. I 2023 trådte den nye loven om kommunenes boligsosiale ansvar i kraft (boligsosialloven). Formålet med loven er å forebygge boligsosiale utfordringer og bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. Kommunenes ansvar for å gi individuelt tilpasset bistand er tydeliggjort i loven. Bistanden kan blant annet være veiledning, praktisk bistand til å mestre boforholdet og praktisk hjelp til å skaffe bolig. Loven presiserer at kommunene skal ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Kobo gjør det enklere for kommunene å møte lovkravene i ny boligsosial lov.

De som ikke har fast bolig, er den mest sårbare gruppen på boligmarkedet. Personer regnes som bostedsløse dersom de ikke disponerer eid eller leid bolig, er henvist til tilfeldige eller midlertidige botilbud eller ikke har oppholdssted kommende natt. I Norge har bostedsløse blitt kartlagt hvert fjerde år, siste gang i 2020. Da var om lag 3 300 personer bostedsløse, 142 av disse var barn (55). 749 personer i gruppen bostedsløse hadde mindreårige barn, men mange av dem hadde ikke omsorgsrett for barnet. De to siste årene har antall bostedsløse økt etter flere år med nedgang. I 2022 var det rundt 3 800 bostedsløse og i 2023 rundt 4 200. I 2020 gjorde Røde Kors en undersøkelse blant videregående skoler i Oslo og Trondheim, og de fant flere unge med bostedsutfordringer. Rapporten peker på at skolen er en viktig arena for å fange opp unge med bostedsutfordringer (56).

Regjeringen la våren 2024 fram Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet. Meldingen viser til at bosituasjonen og boforhold er særlig viktig for barn og unges oppvekst. Boligmeldingen har fire innsatsområder. De er knyttet til etableringsmuligheter i egen eid bolig, leiemarkedet, boligbygging og vanskeligstilte på boligmarkedet. For mange vil det å eie egen bolig bidra til økt bostabilitet og botrygghet. Startlånet er et viktig virkemiddel for at flere skal kunne kjøpe egen bolig. Lånet bidrar til å jevne ut levekårsforskjeller, og barnefamilier er prioritert. Det varsles flere grep for å gjøre startlånordningen mer treffsikker. I meldingen varslet regjeringen at den ville åpne for forsøk med startlån, også for unge og førstegangsetablerere, for å hjelpe flere inn på boligmarkedet. I 2024 ble 19 kommuner valgt ut til å være med i forsøksordningen, og i 2025 er det 74 kommuner som er med i ordningen. Regjeringen har satt av 1,5 milliarder kroner til formålet i 2024 og 2025, slik at kommunene kan gi startlån til personer som er noe bedre økonomisk stilt, enn de som får startlån i dag. Den som får startlån under forsøket, må som hovedregel kjøpe bolig for første gang, ha minimum fem prosent egenkapital og ikke ha fått lån eller tilstrekkelig lån i ordinær bank.

Uavhengig av om man eier eller leier bolig, skal alle kunne bo godt og trygt. I den nasjonale boligpolitikken har leiemarkedet over tid fått for lite oppmerksomhet. I boligmeldingen lanserte derfor regjeringen en fornyet leiemarkedspolitikk med fire mål: trygge leieforhold, tilstrekkelig tilbud av leieboliger, solid kunnskap om leiemarkedet og en bærekraftig kommunal utleiesektor. Husbanken har også fått en nasjonal fagrolle på leiemarkedet. Som en del av denne rollen skal Husbanken sørge for kunnskap om hvordan leiemarkedet fungerer, inkludert kunnskap om behovet for korrigerende tiltak for å nå de boligpolitiske målene. Dette er et viktig grep for å styrke kunnskapen om hvordan leiemarkedet fungerer samlet sett, og for å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere mulige tiltak og i større grad se ulike virkemidler i sammenheng. Det skal også bidra til at kommunene har den støtten de trenger for å legge til rette for gode og velfungerende leiemarkeder lokalt. For den boligsosiale politikken er det overordnete målet at de som ikke selv klarer å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, skal få den hjelpen de trenger. Bostedsløse skal raskt få tilbud om varig bolig, og barn og unge skal prioriteres.

3.4 Større økonomisk handlingsrom for barnefamiliene

Gjennom stortingsperioden har regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å redusere barnefamilienes kostnader gjennom lavere satser for foreldrebetaling i barnehager og skolefritidsordning (SFO), økt barnetrygd, foreldrepenger og bostøtte. Tiltakene er et viktig bidrag til større økonomisk handlingsrom for barnefamiliene, ikke minst for familier med lave inntekter. Tiltakene stimulerer til økt bruk av barnehager og SFO, som er bra for barna og legger til rette for foreldrenes deltakelse i arbeidslivet.

Rapporten En barndom for livet (8) framhever at mange norske og internasjonale studier finner positive sammenhenger mellom inntektsøkninger og barns helse og skoleresultater i familiene som er aller nederst i inntektsfordelingen. Samtidig er det behov for mer kunnskap om hvordan kontantytelser påvirker barns muligheter for læring, utvikling og helse. Et pågående forskningsprosjekt (2023–2026) i regi av Statistisk sentralbyrå, i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), skal blant annet undersøke effekter av kontantoverføringer for barn og unge.

Regjeringen har i samarbeid med Senterpartiet (Sp) og Sosialistisk Venstreparti (SV) redusert foreldrebetalingen i barnehager og SFO, innført moderasjonsordninger for søsken samt gratisordninger i kjernetiden. Tiltakene er viktige for å øke oppslutningen om ordningene, men har også stor betydning for økonomien til barnefamiliene. Endringene er nærmere omtalt i kapittel 4.3.4 og 5.3.

Familieytelsene skal bidra til trygge økonomiske rammer for foreldre med barn. Der barnetrygden bidrar til å dekke noe av utgiftene foreldre har til å forsørge barna, legger foreldrepengeordningen til rette for at foreldre kan være hjemme med små barn, uten å miste inntekt.

Økonomiske utfordringer kan redusere foreldres mulighet til å ivareta barnas behov. Internasjonal forskning viser at økonomisk støtte til barnefamilier kan ha gevinster for barna, men kan også svekke foreldrenes deltakelse i arbeidslivet (57). Regjeringen er opptatt av å balansere hensynet til inntektssikring og hensynet til arbeidslinja på en god måte. Det skal alltid lønne seg å jobbe. Samtidig skal foreldre som av ulike årsaker ikke har mulighet til å være i arbeid, være trygge på at fellesskapet stiller opp. Denne gruppen skal få tilstrekkelig og god inntektssikring slik at de kan forsørge seg selv og dekke barnas sosiale og materielle behov. Det vil også være foreldre som står i randsonen av arbeidsmarkedet. For disse er det særlig viktig at det lønner seg å arbeide, og at tiltak innrettes for å støtte opp om arbeidsdeltakelse. Det er nettopp ved at flere jobber, at man kan sikre trygghet og velferd for de som ikke kan jobbe.

Familieytelsene er universelle. Det finnes også en rekke behovsprøvde ytelser, som er en måte å prioritere de offentlige ressursene til barnefamilier med størst behov for hjelp. Samtidig vil behovsprøvde ytelser skape større terskler for arbeidsdeltakelse. Det er generelt viktig at ytelsene både sikrer nødvendig forutsigbarhet og støtter opp om arbeid. Regjeringens hovedstrategi er å ha gode universelle ordninger for alle familier, som har høy legitimitet, er enkle å benytte seg av og forvalte, og som ikke skaper fattigdomsfeller. Behovsprøvde ytelser vil likevel være hensiktsmessig på noen områder. Det er viktig at disse ikke skaper fattigdomsfeller, og ikke er til hinder for at ungdom fra lavinntektsfamilier kan få arbeidserfaring.

Barnetrygd

Barnetrygd er en universell og skattefri månedlig utbetaling til foreldre med barn under 18 år. Formålet er å kompensere familiene for deler av utgiftene de har til å forsørge barn. Ordningen omfordeler ressurser mellom familier med barn og personer uten barn. Barnetrygden bidrar til å øke den disponible inntekten til alle barnefamilier, men har størst betydning for barnefamilier med lave inntekter.

Rege-gruppen (8) mente at barnetrygden er særlig viktig for å motvirke fattigdom. De pekte på at den universelle innretningen gjør ytelsen forutsigbar for mottakerne og enkel å administrere sammenliknet med andre ytelser. Gruppen vurderte videre at de aldersdifferensierte satsene i den ordinære barnetrygden, med høyere barnetrygdsatser for barn under seks år, var svakt faglig begrunnet. Ekspertgruppen foreslo flere endringer i barnetrygden:

• å øke barnetrygden og delvis finansiere økningen gjennom å skattlegge ytelsen og omdisponere foreldrefradraget

• å jevne ut de aldersdifferensierte satsene i den ordinære barnetrygden

• å knytte nivået på barnetrygden til grunnbeløpet i folketrygden (G)

Analyser fra Statistisk sentralbyrå viser at barnetrygden bidrar til å motvirke vedvarende lavinntekt blant barnefamilier (58). Med denne regjeringen er barnetrygden økt betydelig, og fra 1. mai 2025 er barnetrygden for alle barn 1 968 kroner i måneden. Det innebærer at barnetrygden nå har anslagsvis samme realverdi som utbetalingen hadde i 1996. Samtidig er det siden 1990-tallet gjennomført andre tiltak rettet mot barnefamilier. Dette gjelder for eksempel den betydelige utbyggingen av barnehagesektoren som har gjort det enklere for foreldre å kombinere familieliv med arbeid.

Rege-gruppens forslag om å utjevne de aldersdifferensierte satsene er fulgt opp ved at den ordinære barnetrygdsatsen for de eldste barna er økt. Enslige forsørgere har en høyere risiko for lavinntekt, og barnetrygdsatsene er blitt økt for denne gruppen. Samtidig er fradraget for enslige forsørgere blitt innlemmet i barnetrygden for å forenkle støtten. Satsøkningene øker den disponible inntekten til barnefamilier og gir foreldre økte muligheter til å dekke viktige behov hos barna.

Barnetrygden virker omfordelende sammen med skattesystemet. Skattlegging av barnetrygden vil føre til at foreldre som er i arbeid, kan få økt marginalskatt ved at barnetrygden kommer på toppen av lønnen, og skyver noen skattebetalere over i en høyere skattesats. For foreldre uten arbeid vil forslaget også svekke insentivene til å delta i arbeidslivet fordi arbeidsinntekt vil gi redusert barnetrygd etter skatt.

Anslag fra SSBs arbeidstilbudsmodell Lotte-Arbeid viser at skattlegging av barnetrygden som er gjennomført provenynøytralt, vil redusere gjennomsnittlig arbeidstid blant lønnstakere med barn med rundt 0,8 prosent, sammenliknet med 2024-regler. Dette tilsvarer i underkant av 5 000 årsverk. Beregningen legger til grunn at barnetrygden deles likt mellom foreldrene.

Redusert arbeidstilbud innebærer at en omlegging som er provenynøytral i dag, ikke vil være provenynøytral over tid. Reduksjonen i arbeidstilbudet som er anslått her, tilsvarer en reduksjon i provenyet fra inntektsskatten på i underkant av 0,9 milliarder kroner på sikt. Anslaget er usikkert, og det omfatter bare effektene for lønnstakere mellom 26 og 62 år. Det tar i hovedsak ikke hensyn til at skattleggingen kan gjøre det mindre lønnsomt å gå fra for eksempel trygd til arbeid. Anslaget kan derfor undervurdere de negative effektene på arbeidsdeltakelse.

Regjeringen mener at barnetrygden er viktig i innsatsen for å redusere fattigdom blant barnefamilier, og vil videreføre barnetrygden som en viktig og universell skattefri overføring til barnefamilier.

Foreldrepenger er omtalt i kapittel 4.2.10.

Bostøtte

Bostøtte er en lovfestet rettighetsordning som skal sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en egnet bolig. Støtten blir beregnet og utbetalt månedlig på bakgrunn av den samlede inntekten og boutgiftene til husstanden. Regjeringen mener det er viktig med en god bostøtteordning som gjør det enklere for husstander med lave inntekter å skaffe og beholde en egnet bolig, ved å hjelpe dem med å betale høye boutgifter. Regjeringen varslet i Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet at den vil arbeide videre med å forenkle og forbedre bostøtteordningen.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024 vedtok Stortinget flere endringer i bostøtten, blant annet å øke de årlige boutgiftstakene med 4 000 kroner fra og med juli 2024. Bostøttemottakere som har inntekt fra arbeidsavklaringspenger eller dagpenger, har hittil fått mindre bostøtte to ganger i året fordi de da får oppgjør fra Nav for tre 14-dagers perioder i samme kalendermåned. Fra 1. januar 2025 skal Husbanken korrigere inntektsopplysningene deres for disse månedene slik at de unngår uheldige svingninger i bostøtteutbetalingen.

Rege-gruppen (8) tilrår at husstandsmedlemmer som fremdeles går på videregående skole, ikke bør tas med i inntektsgrunnlaget for beregning av bostøtte, av hensyn til arbeidsinsentivene til de unge. Inntekt og formue til barn og unge under 18 år har siden 2017 ikke telt med i beregningen av bostøtte. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2024 vedtok Stortinget at heller ikke inntekten til hjemmeboende 18- og 19-åringer skal telle med. Dette gir dem bedre mulighet til å skaffe seg arbeid, egen inntekt og tilknytning til arbeidsmarkedet, uten at det medfører redusert bostøtte til husstanden. Tiltaket ble iverksatt fra og med oktober 2024, slik at første utbetaling etter nye regler kom i november samme år.

Regjeringen vil vurdere hvordan bostøtteordningen kan bidra til en mer forutsigbar økonomi, særlig for barnefamilier. Husbanken er bedt om å utrede hvordan bostøtten i større grad kan bidra til forutsigbarhet og stabilitet for barnefamilier. Videre skal Husbanken få utredet eksternt hva som kjennetegner situasjonen til mottakere av både bostøtte og økonomisk sosialhjelp, og om det er behov for å bedre samspillet mellom de to ordningene og eventuelt andre ytelser.

Mer forutsigbar økonomisk støtte

Rege-gruppen (8) pekte på at offentlige ytelser utbetales på ulike datoer, noe som bidrar til uforutsigbarhet for mottakerne. Ekspertgruppen mener ytelsene i større grad bør samkjøres slik at de utbetales på samme dato, for å øke den økonomiske forutsigbarheten for barnefamilier med lave inntekter.

Statlige ytelser har ulike utbetalingsmønstre og utbetalingsfrekvens. Brukere med flere ytelser kan oppleve å få mange utbetalinger i måneden. Noen ytelser har fast utbetalingsdato og blir utbetalt én gang per måned, mens andre ytelser blir utbetalt hver 14. dag og på varierende dato. I tillegg mottar en del brukere økonomisk sosialhjelp som supplement til andre ytelser. Brukere med flere utbetalinger per måned, gjerne med varierende dato, opplever at det kan være utfordrende å tilpasse økonomien til utgifter og forfall på lån og regninger.

Det er igangsatt flere prosjekter som utreder muligheter for å forenkle Nav for brukere og ansatte. En mer omfattende endring når det gjelder utbetalingstidspunkt og mer forståelig utbetalingsinformasjon, er avhengig av en grunnleggende modernisering av utbetalingssystemene i Arbeids- og velferdsetaten. En slik modernisering er under utredning. Se omtale av forsøket Et enklere Nav i kapittel 5.6.1.

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har utredet det faglige grunnlaget for de veiledende satsene på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. SIFO anbefaler (59) at alle satsene økes, og at kategoriene endres, slik at de eldste barna får mer enn før. Departementet tar sikte på å komme til Stortinget i statsbudsjettet for 2026 med en vurdering av om det er behov for å endre nivået på de statlige veiledende satsene eller måten å innrette satsene på. Rapporten fra SIFO vil bli vurdert i en bredere sammenheng, blant annet hvordan nivået på satsene kan påvirke overgang til arbeid og forholdet til andre ytelser.

3.5 Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier

Barnefamilier med vedvarende lav inntekt har oftere sammensatte utfordringer sammenliknet med øvrige inntektsgrupper. De har oftere helseproblemer, svak tilknytning til arbeidsmarkedet og manglende formalkompetanse/norskkunnskaper. For noen familier kan utfordringene være særlig alvorlige, og være knyttet til rus, vold og manglende foreldreomsorg. Utfordringene kan påvirke barnas oppvekstvilkår og foreldrenes mulighet til å ivareta barnas rettigheter og behov.

En del av disse familiene kan oppleve terskelen for å ta i bruk tjenester og hjelpetilbud, for eksempel helsestasjon og barnehage, som høy (60). Dette kan handle om mangel på informasjon om hva tjenestene kan tilby, frykt for barnevernet eller en mer generell mangel på tillit til tjenestene. Det kan også handle om at tjenestene er for lite tilgjengelige eller er for dårlig tilpasset familienes behov, for eksempel på grunn av for lite sammenheng mellom tjenestene.

Arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav) bistår mange som har forsørger- og omsorgsansvar for barn. Nav-kontoret er i kontakt med mange familier med økonomiske og andre levekårsutfordringer, og barna i disse familiene vurderes å være en utsatt gruppe. De ansatte på Nav-kontoret må ha oppmerksomhet både på foreldrenes, barnas og familiens situasjon, og de kan bidra til å skape tillit til og senke terskelen for å ta i bruk andre velferdstjenester som er viktige for å forebygge at levekårsutfordringer går i arv. Nav-kontoret skal ta hensyn til barnas behov ved utmåling av økonomisk stønad og i annen tjenesteyting, og de skal bidra til at foreldre får mulighet til å ivareta sitt foreldreansvar. Disse familiene kan ha behov for bistand på flere områder knyttet til arbeid og kvalifisering, helse, foreldreveiledning, bosituasjon og andre forhold. Nav-kontoret må evne å se hele livs- og familiesituasjonen til familien og bidra til helhetlig oppfølging og et samordnet tjenestetilbud. Samarbeid med andre tjenester vil ofte være nødvendig.

Et landsomfattende tilsyn med Nav-kontorenes ansvar for å ivareta barns behov når familien søker økonomisk stønad, ble gjennomført i 2022–2023. Statsforvalterne undersøkte også om familier som mottar sosialhjelp, får oppfølging ved behov. De fleste av de 68 Nav-kontorene som ble undersøkt, ga brukerne noe oppfølging, gjerne i form av samtaler. Det varierte om de samarbeidet med andre tjenester. Det var få kontorer som fattet vedtak om opplysning, råd og veiledning. Statsforvalterne fant lovbrudd når det gjaldt oppfølging, ved 14 av kontorene. Statsforvalterne vurderte ikke innholdet i eller kvaliteten på oppfølgingen. Det var få lovbrudd i oppfølgingen sammenliknet med de andre områdene i tilsynet. Dette viser at de fleste Nav-kontorene ga en form for oppfølging av familier med barn. Funnene i tilsynet kan videre tyde på at brukere som fikk hjelp fra familiekoordinatorer og familieteam, eller var med i forsknings- og utviklingsprosjekter om oppfølging av barnefamilier, fikk tettere oppfølging enn andre.

Det har vært flere utprøvinger av tiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen og kommuner, der målet er å gi en tettere og helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier. Dette inkluderer prosjektet Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier (HOLF) gjennomført av Arbeids – og velferdsdirektoratet mellom 2016 og 2018, og prosjektet Nye mønstre – Trygg oppvekst (se boks 3.4). Prosjektene har bidratt til verdifull erfaring og kunnskap om oppfølging av familier med lavinntekt.

I lys av blant annet disse prosjektene foreslo Rege-gruppen å systematisk prøve ut en modell med familiekoordinator siden forsøkene enten ikke har et effektstudiedesign, som i tilfellet Nye Mønstre, eller der forsøkets effektevaluering hadde betydelige metodesvakheter (som i HOLF-forsøket). Rege-gruppen oppsummerer forskningen som lovende når det gjelder effekten av tett og helhetlig oppfølging, inkludert bruk av familiekoordinatorer. Rege-gruppen anfører at det fortsatt mangler kunnskap om faktisk effekt i Norge, sammenliknet med dersom man ikke hadde hatt en familiekoordinator inne i familiene. Ekspertgruppen foreslår derfor en systematisk utprøving av familiekoordinator i Nav-kontorene, der også virkninger for barns læring, utvikling og helse måles. Det er behov for mer kunnskap om effekten av tiltak for å gi tettere og helhetlig oppfølging til lavinntektsfamilier. For å teste noe systematisk med randomisering må tiltaket være klart definert og avgrenset. Per nå foreligger det ikke én modell for familiekoordinator som er tilstrekkelig utviklet og definert til at det er hensiktsmessig med en slik systematisk utprøving, selv om kommunene i Nye mønstre og HOLF og flere andre Nav-kontorer har positive erfaringer med slike tiltak.

Regjeringen har tatt flere grep for å styrke arbeid- og velferdstjenestenes oppfølging av barnefamilier. Blant annet har regjeringen bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet bidra til å sikre at barneperspektivet ivaretas i hele arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette vil kunne bidra til et mer samordnet og helhetlig tjenestetilbud til utsatte barn og barnefamilier. Direktoratet har i oppfølgingen av dette blant annet utarbeidet en veileder kalt «Barnets beste – en veileder for deg som jobber i NAV» (170), som nå innarbeides i hele arbeids- og velferdsforvaltningen. Regjeringen innførte også en ungdomsgaranti i Arbeids- og velferdsetaten fra 1. juli 2023, for å styrke innsatsen overfor unge, noe som også vil treffe unge foreldre som er i målgruppen for garantien. Ungdomsgarantien skal sikre at unge mellom 16 og 30 år, som trenger hjelp til å komme i ordinært arbeid, skal få tidlig, tett og tilpasset oppfølging så lenge det er nødvendig, og tilbud om en fast kontaktperson i Arbeids- og velferdsetaten.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har for å videre styrke dette arbeidet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å prøve ut familiekoordinatormodeller innenfor ordningen med tilskudd til kommunene med utvikling av de sosiale tjenestene i Nav-kontoret. Det vil bli vurdert hvordan dette skal gjøres, for eksempel ved at en del av midlene settes av til utprøving av familiekoordinatormodeller og andre modeller og metoder for oppfølging av familier ved Nav-kontoret. Formålet med utprøvingen vil være å finne fram til arbeidsmetoder og modeller som bidrar til at familiene får god og helhetlig oppfølging. Dette gir mulighet til å igangsette nye utprøvingsprosjekter, men også ta utgangspunkt i pågående og lovende utviklingsarbeid i kommunene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har utviklet et rammeverk for å identifisere lovende arbeidsmodeller blant de lokale utviklingstiltakene, som så prøves ut ved andre Nav-kontor. Dette innebærer blant annet at det gjennomføres en prosessevaluering for å vurdere overførbarhet og forutsetninger for at tiltaket har god effekt. Med denne tilnærmingen får man prøvd ut ulike modeller i ulike lokale kontekster og identifisert suksesskriterier og hvilke forhold som bør være på plass, for at tiltaket skal oppleves som nyttig for familiene. Det legges opp til at arbeidsmodellene som prøves ut, også kan omfatte samarbeid med andre tjenester, og at det gjennomføres ekstern forskning på utprøvingen.

Høgskulen på Vestlandet har igangsatt forskningsprosjektet Barneperspektiv i Nav: Mot en helhetlig tilnærming i arbeidet med lavinntektsfamilier? (2024–2027). Prosjektet finansieres av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Formålet er å få kunnskap om Navs tilnærming til barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, innenfor en ordinær tjenestekontekst. Forskningsprosjektet skal undersøke betingelser som hemmer og fremmer barneperspektivet i arbeidet med lavinntektsfamilier i de sosiale tjenestene, og i grenseflatene mellom sosiale tjenester og statlige tjenester og ytelser i Nav på den ene siden og mellom offentlige og frivillige tjenester på den andre siden.