4 En god start på livet

4.1 Innledning

Å bli foreldre er en av de største begivenhetene i livet og samtidig en stor omstilling. Overgangen innebærer en rekke fysiske, emosjonelle og praktiske endringer som er givende, men som også kan være utfordrende. De nordiske landene har en lang historie med å ivareta barnas livskvalitet og med å støtte nye foreldre i de mest avgjørende årene av barnas utvikling. I en avgjørende fase av livet er det viktig å legge til rette for at alle spedbarn og småbarn beskyttes og stimuleres på en god måte. Da er det avgjørende med god støtte til foreldre som trenger det. I nært samarbeid med hjemmet bidrar gode barnehager til å møte barnas behov for omsorg og lek, og å fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. I en nylig publikasjon fra OECD pekes det på betydningen av tilgang til gode barnehager, universelle og målrettede tiltak og en helhetlig politikk og tverrfaglig innsats for å bidra til å utjevne sosiale forskjeller (62).

Fødselsomsorgen i Norge anses generelt å ha god kvalitet. Sannsynligheten for at et spedbarn dør i løpet av sitt første leveår, er den samme blant de ti prosent rikeste og de ti prosent fattigste familiene i Norge etter 2015 (63). En god fødselsomsorg handler imidlertid om mer enn overlevelse og at det går bra medisinsk sett. Det er behov for å øke kunnskapen om opplevelsen av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Helsedirektoratet gjennomfører derfor en undersøkelse om brukererfaringer som vil gi informasjon om tilbudet og behovet for forbedringer. Undersøkelsen omfatter også de som føder sommeren 2025. Selv om fødselsomsorgen er universelt tilgjengelig, er det fortsatt betydelige forskjeller i barnas tidlige utvikling. For eksempel har barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, statistisk større sannsynlighet for å motta tiltak fra barnevernet, økt risiko for psykiske vansker og gjennomsnittlig svakere sosioemosjonelle ferdigheter enn barn fra familier med høyere inntekt (8).

Dette kapittelet tar for seg familien og tidlige barneår, inkludert barnets 1000 første dager.

Regjeringen vil

• bidra til å gi alle barn en god start på livet, med særlig oppmerksomhet på de 1000 første dagene

• bidra til et tilgjengelig tilbud om foreldrestøtte og oppfølging av familier som har behov for det

• bidra til et godt og tilgjengelig barnehagetilbud

For å støtte opp om dette arbeidet, vil regjeringen

• fremme gode modeller for samarbeid om barn og unge, med utgangspunkt i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

• gjennomgå relevante retningslinjer og veiledere basert på kunnskap om barnets 1000 første dager

• fortsette arbeidet med å gi flere anledning til å utdanne seg innen helse- og sosialfag, blant annet som helsesykepleiere

• ta sikte på å etablere et lønnstilskudd til kommuner som har ansatt sykepleiere i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som tar helsesykepleierutdanning

• utvikle digital foreldrestøtte

• øke kompetansen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten for å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt

• vurdere ulike tiltak for å få bedre oversikt over forekomst og konsekvenser av psykisk vold og kontroll

• videreføre satsingen på maksimalpris og moderasjonsordninger i barnehagen

• utarbeide et lovforslag om å utvide retten til barnehageplass for barn født i desember, som tar hensyn til at kvaliteten på tilbudet må sikres gjennom tilstrekkelig bemanning og kompetanse

• inngå samarbeid med kommuner om utprøving av automatisk opptak i barnehage når retten til plass inntrer

• vurdere ulike tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet i barnehagene

4.2 Familien og de 1000 første dagene

Regjeringen legger i denne meldingen fram en samlet politikk for de første årene av et barns liv, med særlig oppmerksomhet på perinatal mental helse (PMH). Det vil si psykisk helse under svangerskapet, og i perioden etter fødselen. Feltet inkluderer hele familien de første 1000 dagene. Viktige elementer i den samlede politikken er blant annet god og tilgjengelig universell foreldrestøtte, gode og tilgjengelige barnehager, god oppfølging av dem som trenger ekstra støtte, og forebygging av vold, overgrep og omsorgssvikt. Det vises også til Nasjonal helse- og samhandlingsplan, Opptrappingsplan for psykisk helse, Forebyggings- og behandlingsreformen og Opptrappingsplan vold og overgrep.

De aller fleste foreldre kan ivareta sine barn på en god måte. Foreldre kan likevel ha behov for veiledning om foreldreansvaret og hjelp med utfordringer og støtte i foreldrerollen, slik at de kan oppfylle foreldreansvaret sitt, og være gode omsorgspersoner for barna sine. Barnets utvikling påvirkes helt fra unnfangelsen. Erfaringene barnet får, både positive og negative, spiller en viktig rolle for hvordan barnet utvikler seg. I arbeidet med å fremme barns helse og utvikling er det viktig med oppmerksomhet både om hvordan risikofaktorer kan reduseres og hvordan viktige beskyttelsesfaktorer i barns liv kan fremmes. Sosial støtte, godt sosialt nettverk og sosial deltakelse er viktige faktorer for barns og foreldres helse og livskvalitet.

I regjeringens forslag til ny barnelov (Prop. 117 L (2024–2025)) foreslås det å presisere omsorgsplikten som følger med foreldreansvaret, se lovforslaget § 6-4. Det foreslås inntatt i lovteksten at de som har foreldreansvaret, har plikt til å ivareta barnets grunnleggende rettigheter. Videre foreslås en presisering av at foreldre skal ta hensyn til at hva som er best for barnet, kan endre seg over tid, blant annet ut fra alder og modenhet. Bestemmelsen slår også fast at foreldre skal gi barnet omsorg, kjærlighet, forsørgelse og oppdragelse, og bidra til barnets utdanning. Det foreslås også lovfestet at barnet har rett til omsorg fra begge foreldre, og at foreldre så langt mulig skal samarbeide om å ivareta barnets helse, livskvalitet og utvikling. Den foreslåtte bestemmelsen er ment å være pedagogisk og veiledende for innholdet i omsorgsplikten som følger med foreldreansvaret, og bidra til at begge foreldre er gode omsorgspersoner til barnet.

4.2.1 Et godt møte med velferdstjenestene

Alle skal oppleve at hjelpen er tilgjengelig når de trenger det. De offentlige universelle tjenestene er sentrale i oppfølging av alle familier i de 1000 første dagene og gjennom barndommen. Det er viktig med særlig oppmerksomhet på utfordringene som førstegangsforeldre står overfor.

Universelle tjenester og ytelser, som svangerskapsomsorg, øvrige tilbud i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, foreldrepenger, barnetrygd og barnehager, har en primærforebyggende rolle gjennom å støtte opp under relasjonen mellom foreldre og barn og barns utvikling i de første leveårene. Tjenestene kan spille en særlig viktig rolle for familier som av ulike grunner har behov for ekstra hjelp og oppfølging. Universelle offentlige tjenester er godt egnet til å identifisere familier med behov for hjelp og støtte fra det offentlige. Samtidig er det en utfordring at tjenestene ikke alltid klarer å avdekke hjelpebehov tidlig nok, og at familiene ikke får riktig hjelp, eller klarer å nyttiggjøre seg av tjenestene. Se nærmere omtale i kapittel 6.

Et sentralt mål for regjeringen er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet overfor gravide, barn og familier gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Denne tjenesten er sentral i svangerskaps- og barselomsorgen og i det foreldrestøttende arbeidet i kommunene. Helsestasjoner og barnehager har til sammen god kunnskap om barnepopulasjonen og kjennskap til barn i kommunen. Gjennom helsestasjonsprogrammet møter helsestasjons- og skolehelsetjenesten nesten alle gravide, nyfødte og deres familier. Det setter tjenesten i en unik posisjon til å følge opp både barn og familier, og til å identifisere de familiene som har behov for ekstra hjelp eller støtte. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal bidra til å forebygge sykdom og fremme god fysisk og psykisk helse hos barn og unge og deres foreldre, utjevne sosiale helseforskjeller og forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. Tjenesten skal også fremme helsekompetanse for å legge til rette for gode valg senere i livet, og fremme egenmestring i møte med livets utfordringer. Helsestasjonen kan legge til rette for økt felleskap gjennom barselgruppe og sosiale møteplasser. Dette kan ha særlig betydning for barnefamilier som har helseproblemer, dårlig økonomi, for aleneforeldre og de som opplever diskriminering eller utenforskap.

Regjeringens politikk om en mer helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg inngår i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027. Regjeringens mål er at kvinner skal oppleve et sammenhengende, trygt og helhetlig tilbud gjennom svangerskapet, fødselen og barseltiden, et bedre tilbud til gravide med behov for ekstra støtte og oppfølging og god bruk av personell og kompetanse. God oppfølging kan bidra til å forebygge fødselsdepresjon og til å avdekke behov for hjelp på et tidlig tidspunkt. Siden det er sosiale ulikheter i risikoen for utfordringer i svangerskap og barseltiden, er forbedringer i oppfølgingen av foreldrene i denne tiden også viktig for å bidra til gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter for alle barn.

Regjeringen er opptatt av likeverdige og tilrettelagte helsetjenester for kvinner med innvandrerbakgrunn. En flerkulturell doula har som oppgave å gi den gravide hjelp til å finne fram i tilbudene i helsetjenesten og være til stede under fødselen på sykehus for å gi trygghet, støtte og bidra til mestring. En flerkulturell doula har samme språk, opprinnelsesland eller -region, kultur og tradisjon som kvinnen som skal føde, og har selv erfaring med å føde på et norsk sykehus. Tilbudet er rettet til nyankomne kvinner i en sårbar livssituasjon. Bevilgningen til doula-tilbudet ble styrket i 2025 slik at ordningen kan etableres i flere helseforetak.

Familieverntjenesten har familierelaterte problemer som fagfelt. Familievernet håndterer lovpålagte oppgaver som obligatorisk mekling i forbindelse med samlivsbrudd og foreldretvistsaker for domstolen. Andre kjerneoppgaver er behandling og rådgivning ved vansker, konflikter eller kriser i familien. I utgangspunktet er tjenesten åpen for alle familier, men familier med hjemmeboende barn prioriteres. Familievernkontorene driver forebyggende arbeid og utadrettet virksomhet om familierelaterte temaer, inkludert veiledning, informasjon og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum. Familievernkontorene skal også samarbeide med andre tjenesteytere i enkeltsaker dersom samarbeid er nødvendig for å gi et helhetlig og samordnet tilbud.

Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnehage er en viktig arena for integrering, og den kan bidra til språkutvikling, nettverk og tillit til det norske samfunn. Oppstart i barnehage er ofte den første store overgangen i barns liv, og det er viktig for barnet og foreldrene at den fungerer godt. Barn trenger stabile relasjoner til kompetente, støttende og omsorgsfulle ansatte som ser barnas behov, og gir respons på barnas signaler. Sammen med foreldrene skal barnehagen bidra til at barnas behov blir ivaretatt. Se nærmere omtale i kapittel 4.3.

4.2.2 Inkluderende og tilgjengelig foreldrestøtte

Foreldrestøtte og foreldreveiledning skal være et tilbud for å hjelpe familier i en vanskelig situasjon. Tilbudet bør bygge opp under ansvaret foreldrene har, og ivaretakelse av barns rettigheter og behov. Foreldrestøtte omfatter både universelle tiltak, tiltak til familier med noen ekstra utfordringer og spissede tiltak mot familier med større behov. Foreldrestøttende arbeid, inkludert samlivstiltak, kan være viktige bidrag for å ivareta barn og bidra til å forebygge at utfordringer i familielivet vokser til alvorlige problemer som rammer barnet. Det er et mål at alle kommuner skal tilby kunnskapsbaserte foreldrestøttende tiltak, at tilbudet skal være likeverdig, og at samarbeidet mellom ulike tjenester styrkes.

Tilbud om foreldrestøtte i tjenestene skal være kunnskapsbaserte. Gruppetiltak og kurs for foreldre er lavterskeltilbud som styrker foreldre i deres rolle, og fremmer positiv utvikling hos barn. Foreldrestøttende tiltak tilbys av flere tjenester som helsestasjons- og skolehelsetjenesten og barnevern, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten). Den nasjonale faglige retningslinjen for helsestasjons- og skolehelsetjeneste anbefaler også universelle foreldrestøttende program.

Tilskuddsordningen til foreldrestøttende arbeid i kommunene har som mål å styrke foreldre i foreldrerollen, og bidra til at de blir gode omsorgspersoner for sine barn. Ordningen skal støtte opp om barnevernsreformen, inkludert å styrke forebygging og tidlig innsats, og den skal nå ut til alle samfunnsgrupper. Frivilligheten har en viktig rolle i det foreldrestøttende arbeidet og den supplerer det offentlige hjelpetilbudet. Kommunen må stå som ansvarlig søker, men kan søke i samarbeid med blant annet frivillige organisasjoner, familievernkontor med videre. Flere kommuner har søkt om midler til tiltak i samarbeid med Home-Start, som er et gratis familiestøttende program for familier som mangler støttespillere, trenger avlastning eller veiledning i foreldrerollen. Tilskuddsordningen ble styrket i 2024. Det er indikasjoner på at kommuner som har mottatt tilskudd, samlet sett har økt bruken av kunnskapsbaserte foreldrestøttende tilbud de siste årene.

Hjemmebesøk er viktig i oppfølgingen av både gravide og nye familier. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har gjennom sin jevnlige kontakt med familier en unik posisjon til å komme tidlig inn med forebyggende tiltak. Et hjemmebesøk gir bedre mulighet til å oppnå kontakt og tillit med familien og barnet enn vanlige konsultasjoner, og man får observert ferdigheter og samspill mellom barnet, søsken og foreldre i deres vante omgivelser. For familien kan en konsultasjon med helsepersonell hjemme i sitt eget miljø oppleves tryggere og bedre enn å møte på helsestasjonen. Rapportering fra kommunene (KOSTRA) viser at om lag 64 prosent av alle nybakte foreldre fikk hjemmebesøk av jordmor innen tre døgn etter hjemkomst i 2023. I overkant av 88 prosent av alle nybakte foreldre fikk hjemmebesøk fra helsestasjonen av helsesykepleier innen to uker etter hjemkomst samme år. Kommuner som søker om tilskudd til årsverk til foreldrestøttende tiltak, særlig hjemmebesøk til førstegangsforeldre, skal tas hensyn til i tildelingen av midler fra tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

For å kunne følge opp nye familier på en god måte er det nødvendig med en helhetlig tilnærming, som også inkluderer sosioøkonomiske forhold. Helsestasjonsprogrammet anbefaler at helsestasjonen spør gravide og foreldre om psykisk helse, rusmiddelbruk og om vold. I dag er det ikke vanlig å spørre om hvordan foreldres boligsituasjon eller økonomiske situasjon påvirker deres mulighet til å følge opp barnets behov i tilstrekkelig grad. Helsedirektoratet skal derfor vurdere å innlemme rutinemessige spørsmål i helsestasjonsprogrammet til foreldre som venter barn, og foreldre med barn 0–2 år om bosituasjon, deltakelse i barnehage og økonomi. Det må også lages et system for hvordan dette konkret skal følges opp, hvis det avdekkes behov for oppfølging.

Regjeringen er opptatt av en helhetlig og sammenhengende oppfølging av gravide og nye familier, se kapittel 6. Det er i dag en rekke plikter til samarbeid mellom ulike velferdstjenester, men det er allikevel behov for å løfte fram gode eksempler på hvordan familier i større grad kan møte én dør inn når de har behov for hjelp. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i det offentlige tjenestetilbudet. Regjeringen vil derfor fremme gode modeller for samarbeid om barn og unge med utgangspunkt i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, Helsedirektoratet, Landsforeningen 1001 dager, profesjonsforeninger og andre relevante aktører vil involveres i arbeidet for å sikre en god og inkluderende prosess.

Det er også sentralt at helsestasjons- og skolehelsetjenesten har nødvendig kompetanse til å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt. Helsedirektoratet og Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, i samarbeid med andre relevante aktører, vil få i oppdrag å utarbeide materiale om dette, og gjøre det tilgjengelig for ansatte i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Mange kommuner melder om utfordringer med å rekruttere helsesykepleiere. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge til rette for at flere kan utdanne seg innen helse- og sosialfag. For å legge til rette for at flere kan ta utdanning som helsesykepleier, vil regjeringen ta sikte på å opprette et lønnstilskudd til kommuner med ansatte som vil ta utdanning som helsesykepleiere. Det er også viktig å bruke de begrensede personellressursene best mulig. Helsedirektoratet vil derfor få i oppdrag å gå gjennom veiledere og nasjonalfaglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og vurdere om de i større grad kan gjøres profesjonsnøytrale der dette er faglig forsvarlig.

Det er også behov for å legge til rette for bedre og kvalitetssikret foreldrestøtte til kommende og nye foreldre, tilpasset ulike situasjoner og faser i en families liv. Særlig familier som venter sitt første barn, kan ha stort informasjonsbehov. Digitale tilbud har potensial til å nå bredt ut til mange, og tilbudene kan bidra til at informasjon og støtte blir lettere tilgjengelig. Helsedirektoratet er derfor bedt om å videreutvikle et tilbud om digital foreldrestøtte i samarbeid med blant annet Norsk helsenett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Nasjonalt kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

4.2.3 God psykisk helse

Grunnlaget for god psykisk helse og livskvalitet legges gjennom hele livet og på mange arenaer: i familien, i barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner, i lokalmiljøet, blant venner og gjennom deltakelse i fritids- og kulturaktiviteter. Innsatsen må derfor rettes mot de arenaene der det er gode muligheter for å drive effektiv forebygging og psykisk helsefremming. Psykiske lidelser debuterer ofte tidlig i livet. Norske studier viser at rundt sju prosent av barn og unge i alderen 4–14 år har en psykisk lidelse (64). Det er derfor viktig å investere i og prioritere god psykisk helse allerede fra sped- og småbarnsalder.

I familien legges grunnlaget for tillit, trygghet og mestring. Det tidlige samspillet med foreldrene og andre omsorgspersoner former barnets tilknytning ved at barnet får dekket sine primære behov, slik som mat og søvn, og blir holdt og trøstet. Tilknytning er det psykologiske båndet mellom barnet og de primære omsorgspersonene, og det danner grunnlag for senere evne til å knytte seg til og være i relasjon med andre mennesker.

Svangerskap og spedbarnstid innebærer store omveltninger i en familie. Det kan være en ekstra høy terskel for å snakke åpent om utfordringer og for å søke hjelp i denne fasen. Det er anslått at angst og depresjon under svangerskap og spedbarnstid rammer over ti prosent av kvinner (65). Fødselsdepresjon kan også ramme far og medmor eller medfar. Dette er en risikofaktor for at barnet selv får flere psykiske plager og lidelser både i spedbarnsalder og senere i livet (66). Kvinner med flyktningbakgrunn kan ha opplevd traumer, tap og stress knyttet til flukt og bosetting i et nytt land. Det kan påvirke deres psykiske helse under graviditet og etter fødsel.

Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen har et eget kapittel om graviditet og psykisk helse. Det er anbefalt at gravide får spørsmål om de under graviditeten eller tidligere har opplevd nedstemthet, depresjon eller andre psykiske helseproblemer. Helsestasjonen og fastlegen kan bidra med veiledning og oppfølging og henvise videre ved behov. God systematisk foreldrestøtte under og etter svangerskapet gir tryggere sosiale rammer for både foreldre og barn, og kan i tillegg forebygge og redusere psykiske helseplager.

Gjennom oppfølgingen av Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) jobber regjeringen med helsefremmende og forebyggende tiltak, og for at hjelpen skal bli mer tilgjengelig for dem som trenger det, både i form av kommunale lavterskeltilbud, tilbud gjennom frivilligheten, digitale selvhjelps- og behandlingstilbud og tilbudet i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet har kartlagt tilbudene til gravide med fødselsdepresjon, inkludert forebyggings- og lavterskeltilbud i kommunene og behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten.

ABC for god psykisk helse er både en fylkeskommunal innsats for å øke befolkningens kompetanse om å ivareta og styrke psykisk helse, og en nasjonal befolkningskampanje. ABC er et kunnskapsbasert rammeverk for å fremme psykisk helse. Innsatsen bygger på den australske, kunnskapsbaserte abc-modellen (act, belong, commit) som viser at det å være aktiv, inngå i sosiale felleskap og gjøre ting man synes er meningsfullt, styrker livskvaliteten og den psykiske helsen. Innsatsen er rettet mot blant annet barnehager og skoler.

4.2.4 Styrket veiledning om spedbarnsernæring

Amming er et av de første forebyggende og mest effektive tiltakene i livsløpet for å fremme helse og forebygge sykdom hos både barn og mor. Når ammingen fungerer godt, kan det bidra til å fremme god ernæring, psykisk helse og tilknytning mellom mor og barn. Amming kan redusere stress hos mor, bidra til bedre søvn og beskytte mot fødselsdepresjon. I Norge begynner de fleste mødre å amme, men det er stor sosial ulikhet i hvor lenge barn ammes, og kun fem prosent fullammes ved fem og en halv måneds alder (67). Føde- og barselavdelingen og helsestasjonen har et særlig ansvar for å hjelpe mor å komme i gang med amming og bistå ved utfordringer i løpet av perioden barnet ammes. De skal også gi mødre støtte og veiledning i tilfeller der mor ikke kan, bør eller ønsker å amme, inkludert råd om bruk av morsmelkerstatning. Konsekvenser av å ikke amme bør avdramatiseres for foresatte som av ulike grunner ikke ammer.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 er de regionale helseforetakene gitt i oppdrag å etablere rutiner for at mor kan henvende seg til barselavdelingen uten henvisning den første uken etter utskriving, for å sikre god støtte til kvinner som ønsker å amme barnet sitt. Mødre som av ulike årsaker ikke kan eller ikke ønsker å amme, skal få god veiledning om bruk av morsmelkerstatning. Det er også informasjon om amming på nettstedet Helsenorge. På zanzu.no er det informasjon om amming på en rekke språk rettet mot innvandrere og andre med kort botid. Regjeringen støtter Ammehjelpen som gir gratis informasjon, veiledning og støtte ved spørsmål om amming og morsmelk.

4.2.5 Forebygge rusmiddelproblemer

Avhengighet og skadelig bruk av rusmidler, dopingmidler og avhengighetsskapende legemidler rammer befolkningen ulikt, bidrar til ulikhet i helse og forsterker sosial og økonomisk ulikhet i samfunnet som helhet. Gjennom Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet – Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I – en ny politikk for forebygging, skadereduksjon og behandling la regjeringen fram sin politikk for å forebygge og redusere de negative konsekvensene rusmiddelbruk kan ha for den enkelte, for pårørende og for samfunnet. Regjeringen ønsker å komme tidligere inn med god hjelp og oppfølging, og gravide med rusmiddelproblemer og småbarnsfamilier skal følges helhetlig og tett gjennom forløp og utrednings- og behandlingstilbud. Tjenestetilbud skal være tilgjengelig og nært der folk bor i samsvar med regjeringens overordnede mål for helse- og omsorgspolitikken.

Gravide kvinner med rusmiddelproblemer er en sårbar gruppe som skal ha et godt tilbud i helse- og omsorgstjenesten. Gjennom svangerskapsomsorgen skal alle gravide få tilbud om konsultasjoner, råd og veiledning under svangerskapet. Det aller viktigste er at gravide med rusmiddelproblemer identifiseres tidlig i svangerskapet. I Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen er det anbefalinger om tidlig samtale om levevaner generelt og om at personell bør ha en samtale med gravide om alkohol, ulovlige rusmidler og avhengighetsskapende legemidler ved første konsultasjon. Flere tiltak i Nasjonal faglig retningslinje for gravide i LAR og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder er relevant også for ivaretakelse av gravide med rusmiddelproblematikk, for å sikre et forsvarlig svangerskap for eksempel ved valg av legemiddel og oppfølging av barnet fram til skolealder.

4.2.6 Forebygge vold og overgrep

Barn som er utsatt for vold i oppveksten, har økt risiko for å oppleve gjentatt vold og flere former for vold. Voldsutsatte barn rapporterer i større grad om sosiale problemer og helseplager enn andre barn. For barnets utviklingsmuligheter er tidsfaktoren for når vold og overgrep oppdages og hjelpen settes inn, svært avgjørende. Det er ofte familie og nærstående som utøver vold og overgrep mot barn, eller barna kan være vitne til vold mellom familiemedlemmer. Volden kan være både fysisk og psykisk. Barn som er vitne til vold mellom foreldre, kan oppleve en rekke negative helsekonsekvenser. Det kan inkludere emosjonelle og atferdsmessige problemer, som angst, depresjon, aggresjon, utrygghet og søvnvansker. Over tid kan dette påvirke barnas evne til å utvikle sunne relasjoner og ha negativ effekt på skoleprestasjoner. Langvarig eksponering for vold mellom foreldre kan ha alvorlige innvirkninger på barnets psykiske helse og livskvalitet.

Det er nødvendig å ha et helhetlig perspektiv i arbeidet med å forebygge, avdekke og behandle vold. Forebyggende innsats mot vold og overgrep bør være en kombinasjon av primær- og sekundærforebyggende tiltak. Primærforebygging innebærer å hindre at vold oppstår i utgangspunktet, for eksempel ved å øke bevissthet og styrke beskyttende faktorer. Sekundærforebygging retter seg mot tidlig identifikasjon og intervensjon for å forhindre eskalering eller gjentakelse av vold.

Det foreligger i dag studier som kartlegger omfang av vold og overgrep mot barn, men det mangler fortsatt kunnskap om omfanget av kontroll og psykisk vold, og påfølgende helsekonsekvenser og skadevirkninger i befolkningen. Oppdatert statistikk gjør det mulig å spisse tiltak mot deler av befolkningen med høyere risiko for vold og overgrep, der tidlig forebygging er avgjørende. Regjeringen vil derfor vurdere hvordan vi kan få bedre oversikt over forekomst og konsekvenser av psykisk vold og kontroll.

Regjeringen la i desember 2023 fram Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) Trygghet for alle. Planen inneholder tiltak for i større grad å forebygge og avdekke vold og overgrep, gi bedre oppfølging til voldsutsatte, øke kompetansen, styrke samarbeidet mellom tjenester og sektorer samt legge til rette for at vold og overgrep prioriteres høyere i hele straffesakskjeden.

Regjeringen har, som ledd i oppfølgingen av opptrappingsplanen, etablert en undersøkelsesordning i Statens helsetilsyn fra 1. januar 2025 (201). Formålet med ordningen er å bidra til å identifisere systemsvikt og lærings- og forbedringspunkter i offentlige virksomheters arbeid for å forebygge drap, vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Gjennom undersøkelser av alvorlige saker skal Helsetilsynet avklare om det foreligger svikt og andre kritikkverdige forhold på systemnivå og i samhandlingen mellom tjenester. Regjeringen vil våren 2025 fremme en ny lov som regulerer rammene for ordningen.

Regjeringen har i forslag til ny barnelov i Prop. 117 L (2024–2025) foreslått å løfte fram barnets rett til vern mot vold i et eget rettighetskapittel. Dette skjer i sammenheng med arbeidet med å sikre alle barn grunnleggende barnerettigheter. Forbudet mot vold gjelder generelt. Det dekker vold, overgrep og hensynsløs atferd, og at barn ikke skal behandles slik at deres fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Under omsorgsplikten presiseres foreldres plikt til å ivareta barnets grunnleggende rettigheter, herunder foreldres ansvar for å beskytte barnet mot vold, og at foreldre må ta hensyn til at det som er best for barnet, kan endre seg over tid. Regjeringen foreslår også en presisering av at barn og foreldre som ikke bor sammen, har rett til samvær, med mindre samværet ikke er til det beste for barnet. Hensynet til å beskytte barnet skal gå foran en forelders rett til samvær, der disse rettighetene står i motstrid. Dette er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 611 av 7. mai 2024 der regjeringen ble bedt om å vurdere grep som kan styrke barnets rett til beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep i saker om samvær og omsorg. Barne- og familiedepartementet vil også utrede og vurdere behovet for tiltak og regelverksendringer i samarbeid med andre berørte departement. Målet er å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep ved samvær, i samsvar med Stortingets vedtak, som ble truffet i forbindelse med behandlingen av representantforslag om samværsrett 18. mars 2025, jf. Dokument 8:15 S (2024–2025) og Innst. 154 S (2024–2025).

Forskning viser at personer med lavere sosioøkonomisk status ofte er mer utsatt for vold i nære relasjoner (68). Dette kan skyldes flere faktorer, inkludert økonomisk stress, begrenset tilgang til ressurser og støtte samt høyere forekomst av andre risikofaktorer som rusmiddelbruk og psykiske helseproblemer.

Tiltak som bidrar til å utjevne forskjeller i inntekt, utdanning, arbeidsdeltakelse og andre sosioøkonomiske faktorer vil derfor kunne redusere forekomsten av vold i nære relasjoner. Slik primærforebygging kan også forhindre negativ sosial mobilitet og unngå at utsatte ender opp med et dårligere utgangspunkt enn de hadde.

Statistisk sentralbyrå har sett på sammenhengen mellom ulike livshendelser tidligere i livsløpet og risikoen for å tilhøre en lavinntektsgruppe (69). Ifølge analysen har personer som har blitt utsatt for vold, noe høyere risiko for å tilhøre en lavinntektsgruppe i tidlig voksen alder. Det er en tydelig sammenheng mellom å ha blitt utsatt for vold og senere mottak av helserelaterte ytelser. Mer enn dobbelt så mange blant dem som mottar uføretrygd og arbeidsavklaringspenger i aldersgruppen 25–40 år, har blitt utsatt for ulike typer vold, sammenliknet med andre. Risikoen for å stå utenfor arbeid og utdanning er også høyere blant dem med slike erfaringer, kontrollert for foreldrenes utdanning.

Vold mot gravide kan ha alvorlige negative helsekonsekvenser for både mor og foster, og mødrene som er utsatt for vold i graviditeten, har høy risiko for å oppleve gjentatt vold etter fødselen (70). Siden vold i nære relasjoner ofte gjentar seg, anbefales jordmødre å rutinemessig spørre alle gravide om de er blitt utsatt for vold under svangerskapet. Videre konsultasjoner ved mistanke om vold og overgrep bør gjennomføres uten partner til stede. Her vil helsepersonellets innsats og tidlig avdekking kunne forebygge økte skadevirkninger hos både mor og barn. Dette kan også ha betydning for hvilke hjelpetiltak og oppfølging som er aktuelle for mor, foster, partner og øvrig familie. Helsepersonell bør samarbeide med fagpersoner som har særskilt kompetanse på vold, for å gjøre spesifikke vurderinger. Videre oppfølging og sikkerhetsarbeid er omtalt i Veileder for helse og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner (70). Det er også utarbeidet nasjonale retningslinjer for svangerskapsomsorgen ved vold i nære relasjoner hos gravide. En god oppfølging etter fødsel kan bidra til å avdekke behov for hjelp på et tidlig tidspunkt. Foreldrestøttende arbeid er en sentral del av det voldsforebyggende arbeidet, jf. kapittel 4.2.3. I Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner 2024–2028 er det lagt vekt på målrettet sekundærforebygging ved at tjenestene skal ha tilstrekkelig handlingskompetanse og kunnskap når de møter barn og voksne som er voldsutsatt, eller som utøver vold. Helse- og omsorgstjenesten har også en viktig rolle i å følge opp og behandle personer som får helseutfordringer som følge av vold eller overgrep. Ansatte i kommunens helse- og omsorgstjenester og ansatte i spesialisthelsetjenesten har også et selvstendig faglig, etisk og juridisk ansvar for å forhindre at pasienter utsettes for vold, der tiltak mot vold og overgrep mot barn kan inngå i kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner kan være effektive verktøy for å sikre godt samarbeid mellom og innenfor kommunale og statlige tjenester. Formålet med handlingsplaner er å systematisere og samordne kommunens arbeid og sikre at berørte får et tilrettelagt og helhetlig tilbud. Riksrevisjonens undersøkelser fra 2022 viser at kommuner uten handlingsplaner mot vold i nære relasjoner i mindre grad har rutiner for å avdekke vold og for å samordne tjenestene. De har også i mindre grad kompetansetiltak for ansatte. Under Stortingets behandling av Opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) ble regjeringen bedt om å utrede forslag til lovfesting av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og sende et lovforslag på høring i 2025. En arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer er opprettet for å gjennomføre utredningen.

Negativ sosial kontroll forstås som bruk av press, oppsyn, trusler, tvang eller annet som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse, eller gjentatte ganger hindrer vedkommende i å ta selvstendige valg om eget liv og framtid. Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er vedvarende samfunnsutfordringer og barrierer mot deltakelse, likestilling og integrering, og dette er alvorlig for den enkelte og for samfunnet. Å bli utsatt for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold har store konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Myndighetene har lenge prioritert arbeidet med å forebygge negativ sosial kontroll og æresmotivert vold gjennom målrettede tiltak. Det er blant annet etablert flere særskilte hjelpetjenester som har spisskompetanse på dette feltet. De særskilte hjelpetjenestene bidrar med kompetanseheving i det ordinære tjenesteapparatet, og de bistår også utsatte direkte. Tiltak mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ufrivillige utenlandsopphold inngår i regjeringens innsats mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

Mangfoldsrådgivere gir råd og veiledning til elever som står i fare for å bli, eller som har blitt, utsatt for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. I 2025 er det 69 mangfoldsrådgivere på ungdomsskoler, videregående skoler og på enkelte voksenopplæringssentre over hele landet. Mangfoldsrådgivere samarbeider tett med skolens elevtjeneste.

Regjeringen vil styrke innsatsen på feltet ytterligere og la våren 2025 fram en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Handlingsplanen inneholder konkrete tiltak for å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Dette inkluderer blant annet å heve kompetansen i tjenesteapparatet og å sikre rettsvernet for utsatte personer.

Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. NOU 2024: 13 Lov og frihet er et viktig grunnlag for regjeringens videre arbeid. Utvalget har gitt en rekke konkrete anbefalinger og forslag til lovendringer for å styrke rettsvernet til personer som står i fare eller er utsatt for negativ sosial kontroll eller æresmotivert vold. Regjeringen mener at lovforslagene i NOUen er en viktig del av det brede spekteret av tiltak som skal beskytte retten til frihet og trygghet. Regjeringen mener det er behov for raskt å vurdere utvalgets forslag å få på plass lovendringer som anses nødvendige. I regjeringens nye handlingsplan Sjef i eget liv – styrket innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold fremgår det at regjeringen i løpet av handlingsplanens periode (2025–2028) vil gjennomgå forslagene i NOUen og at dette vil være et høyt prioritert område (Tiltak 1).

4.2.7 Stimulere og støtte språkutvikling

Småbarnsalderen er en grunnleggende periode i barnets språkutvikling. Norske og internasjonale studier viser at det språklige grunnlaget som legges i småbarnsalderen, har stor betydning for barnas sosiale mestring og senere læring.

Miljøet barnet vokser opp i, spiller en stor rolle i hvordan språket utvikles. Barn som vokser opp i hjem med mye verbal interaksjon, hvor foreldre og omsorgspersoner snakker mye med dem, leser for dem og synger sanger, har ofte en raskere og mer kompleks språkutvikling.

Barn fra familier med ulik sosioøkonomisk status kan også ha ulik erfaring med lesing og andre aktiviteter som gir språklig stimulering. Barnehager og skoler spiller en viktig rolle i å utjevne disse forskjellene ved å tilby et rikt språkmiljø og målrettede språkstimulerende aktiviteter, og også gjennom å involvere familiene i et godt samarbeid.

Forskning viser at barn som vokser opp med to likeverdige språk, vil ha god mulighet for en tospråklig utvikling, forutsatt at begge språkmiljøene er tilfredsstillende. Dette antas også å gjelde barn som har flere enn to språk. Barns læringspotensial er størst i perioden 0–3 år. Tiden før barnehagestart er dermed en viktig periode hvor familien og hjemmet er de viktigste kildene til god språkstimulering for barna. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert når det gjelder flere risikofaktorer. De vokser oftere opp i lavinntektsfamilier, de har færre år i barnehage før de begynner på skolen, og de har dårligere norskferdigheter. Det er derfor viktig å støtte foreldre med innvandrerbakgrunn i barnas språkutvikling, også den flerspråklige utviklingen. Barn har bedre forutsetninger for å lære et andrespråk dersom de har et godt utviklet morsmål. Morsmålet og andrespråket kan støtte hverandre gjensidig. Det er også viktig med tiltak for barn med innvandrerbakgrunn som bedrer tilgangen til arenaer hvor de kan møte det norske språket, for eksempel i barnehage og i nærmiljøet. Det kan for eksempel handle om pris, informasjon, automatisk tilbud om barnehageplass, lavterskeltilbud som åpen barnehage og foreldrestøttende tiltak.

4.2.8 Begrense skjermbruk

Barn og unge tilbringer betydelig tid foran skjermer, både i skolesammenheng og på fritiden. Kunnskapen om hvordan skjermbruk påvirker barn og unges helse er fortsatt noe mangelfull. Det er derfor viktig å utvikle en politikk for barns digitale oppvekst som bygger på en føre-var-tilnærming. Dette kan gi helsegevinster på sikt. Danmark og Sverige har utgitt kunnskapsoppsummeringer og nasjonale anbefalinger for skjermbruk for barn og unge i ulike aldersgrupper, og også for foreldre (51) (154). Det legges her til grunn at foreldre til barn under fem år som anvender digitale medier når de er sammen med barna, kan bli dårligere til å samspille og bli mindre lydhøre, og det er tegn på at det kan gjøre barn mer utagerende. Foreldre til barn med utagerende atferd har også en tendens til å anvende digitale medier mer, hvilket kan lede til en negativ spiral.

Skjermbrukutvalget peker på at det er en bekymring rundt hva skjermbruk, og da særlig bruk av mobiltelefoner, gjør med tilknytningen mellom foreldre og barn i de første leveårene (19).

Utvalget mener det er særlig viktig å begrense skjermbruk i aldersgruppen fra 0–2 år. Utvalget anbefaler også at voksne bør begrense sin egen skjermbruk når de er sammen med små barn, fordi det kan påvirke samspillet og forstyrre tilknytningen til barnet. Den digitale fritidsarenaen er nærmere omtalt i kapittel 5.4.6. Regjeringen vil at barn og unge i Norge skal ha en trygg oppvekst, også når de er beveger seg i den digitale verden. Regjeringen har på bakgrunn av dette gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide råd for skjermbruk for barn og unge og deres foresatte. Medietilsynet skal bidra i arbeidet. Videre arbeider regjeringen med å øke aldersgrensen for når barn kan samtykke til at personopplysningene deres blir brukt av sosiale medier og andre informasjonssamfunnstjenester fra 13 til 15 år. Regjeringen utreder også mulighetene for lovfesting av en aldersgrense for sosiale medier på 15 år, samt hvordan denne kan håndheves. Regjeringen legger også frem en melding om trygg digital oppvekst.

4.2.9 Foreldrepermisjon og foreldrepenger

Foreldrepenger sikrer at foreldre ikke mister inntekten sin når de er hjemme med helt små barn, og bidrar slik til at foreldre både kan ivareta omsorgen for de minste barna ved svangerskap, fødsel og adopsjon, og samtidig opprettholde tilknytningen til arbeidslivet. Regjeringens mål er at foreldrepermisjonen skal være raus, og sikre at begge foreldrene har selvstendig krav på sin del av permisjonen sammen med barnet.

For barn som er født fra 1. juli 2024, er stønadsperioden med 80 prosent lønnskompensasjon økt fra 295 dager (59 uker) til 306 dager (61,2 uker). Dette innebærer at samlet utbetaling blir om lag lik for 80 prosent og 100 prosent inntektsdekking. Endringen gir familier mulighet til å være lenger hjemme med barnet, gir bedre mulighet for å amme og en bedre tilpasset barnehagestart.

Fedres rettigheter ble styrket i 2022 og 2024. Alle fedre som har opptjent rett til foreldrepenger, fikk selvstendig rett til å ta ut foreldrepenger i ti uker uten at det stilles krav til aktivitet hos mor, noe som i praksis har betydning i situasjoner der bare far har opptjent rett til foreldrepenger.

4.3 En god start gjennom gode barnehager

Barnehageloven § 2 sjette ledd gir føringer om at: «Barnehagen skal ha en helsefremmende og forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller.» Det barna opplever i barnehageårene, har stor betydning for hvordan det går med dem videre i livet. Dersom barna trives, er trygge, får leke og utvikle seg i barnehagen, får de et godt grunnlag for å håndtere utfordringer de kan møte senere i livet. Dette forutsetter at barnehagetilbudet har høy kvalitet.

4.3.1 Sosioøkonomiske forskjeller i barnehagen

Barnehagedekningen i Norge er høy. I 2023 gikk 93,8 prosent av alle barn i alderen 1–5 år i barnehagen (71). Det har vært en betydelig økning i bruk av barnehage blant lavinntektsfamilier, barn med foresatte utenfor arbeidslivet og barn med foreldre født utenfor Norge de siste 15 årene, og de sosioøkonomiske forskjellene er mindre i 2023 enn ved tidligere målinger (72). Andelen minoritetsspråklige barn i barnehage har økt de siste ti årene, særlig i aldersgruppen 1–2 år, men denne gruppen har fortsatt lavere barnehagedeltakelse sammenlignet med andre grupper (8). Barn i levekårsutsatte områder starter senere i barnehagen enn barn i andre områder, og barnehagedeltakelsen i levekårsutsatte bydeler i Oslo er lavere enn i resten av Oslo og i landet som helhet (73).

Fordi de fleste foretrekker en barnehage i nærheten av hjemmet (74), er det grunn til å anta at den sosioøkonomiske sammensetningen av barn i forskjellige barnehager kan henge sammen med sosioøkonomisk boligsegregering. Studier fra Oslo viser at det er betydelige forskjeller i barnesammensetning i forskjellige barnehager etter innvandrerbakgrunn, foreldres sysselsetting, sivilstatus, utdanningsnivå og andel på sosialhjelp (11) (75). Andelen barn som har foreldre med lav utdanning, og andelen barn med innvandrerbakgrunn er høyere i kommunale barnehager enn i private barnehager (11). I flere levekårsutsatte bydeler i Oslo (Grorud, Stovner, Alna, Søndre Nordstrand) er andelen barnehagelærere under gjennomsnittet for både Oslo og Norge (76). Som beskrevet i kapittel 2 tyder forskning på at barn med lavere sosioøkonomisk bakgrunn oftere går i barnehager med lav kvalitet enn barn med høyere sosioøkonomisk bakgrunn (77) (78) (79).

Barn i familier med høy sosioøkonomisk status utvikler ofte bedre sosiale, emosjonelle, og kognitive ferdigheter tidlig i livet. Disse forskjellene har stor betydning for hvordan det går med barna senere i livet (8). En norsk studie (80) viser for eksempel at barn som har foreldre med høyere inntekt og høyere utdanning, har bedre ordforråd, arbeidsminne og selvregulering enn barn med foreldre som har lavere inntekt og kort utdanning. Disse barna har også i gjennomsnitt færre atferdsutfordringer og mindre hyperaktivitet enn barn som har foreldre med lavere inntekt og lavere utdanning. Det er også tilsvarende sosioøkonomiske forskjeller i den fonologiske bevisstheten og tallforståelsen til barna. Dette er et frampek til senere lese- og regneferdigheter, til forekomsten av internaliserende (tilbaketrekkende) og eksternaliserende (utagerende) atferdsvansker og til kommunikasjonsferdigheter ved treårsalderen (8).

4.3.2 Lek og læring i barnehagen

Ikke alle barn får like gode muligheter for mestring og deltakelse. Løken-gruppen viser til at barn av foreldre med lav utdanning i gjennomsnitt har svakere selvregulering, arbeidsminne og ordforråd, vansker med å tilpasse seg pedagogiske aktiviteter og høyere forekomst av atferdsproblemer (6). Løken-gruppen peker på at forskjellene kan ses allerede i barnehagealder, og foreslår å innføre systematisk veiledet lek/systematisk lekbasert læring for alle femåringer. Forskning på lekbasert læring tyder på at fri lek i kombinasjon med veiledet lek bidrar til at barna utvikler varig nysgjerrighet, motivasjon, lærelyst og kreativitet. Gruppen anbefaler å gi ansatte i barnehagene en forskningsbasert metode og kunnskap om hvordan de systematisk kan støtte barns helhetlige utvikling.

Rammeplanen for barnehagen legger til rette for en pedagogisk praksis der både spontan lek og voksenstøttede aktiviteter har sin naturlige plass. Regjeringen mener at rammeplanen dermed allerede stiller krav om at barnehagen skal tilrettelegge for lek, læring og utvikling. Rammeplanen stiller derimot ikke krav til konkrete opplegg, metoder eller rutiner. Regjeringen mener at barnehagene fortsatt skal stå fritt til å velge hvordan det pedagogiske arbeidet skal organiseres i praksis, og barnehagelærerens faglige og pedagogiske skjønn skal legges til grunn. Evalueringen av implementering av rammeplanen viser at den har stor legitimitet og er bredt forankret i barnehagesektoren. Barnehageansatte og styrere mener at rammeplanen er et godt pedagogisk verktøy. Rammeplanen er også styrket som styringsinstrument (81). Regjeringen støtter ekspertgruppens vurderinger om at en kombinasjon av vokseninitierte pedagogiske aktiviteter og frilek understøtter en god utvikling for barnehagebarn, men ser ikke behov for å gi noen nærmere retningslinjer for lek og læring i barnehagen, slik Løken-gruppen foreslår.

Barns læring skjer kontinuerlig både i lek, hverdagsaktiviteter og i planlagte læringssituasjoner. Barn lærer best i samspill med andre når de opplever læringen som meningsfull, og den stimulerer fantasi og forestillingsevne (82). Kunstneriske og kulturelle aktiviteter, som dans, musikk, og kreativ utfoldelse, bidrar til vennskap, trivsel og glede og styrker også barnas fantasi, kreativitet og evne til problemløsing. Forskning tyder også på at slike aktiviteter reduserer barnas stressnivå og bidrar til god psykisk helse. Fysisk aktivitet er også viktig for barns trivsel og helse og påvirker barns språk og læring positivt (71). For å stimulere barnas språklige utvikling er det dessuten viktig at personalet leser for barna, og har samtaler med barna om en rekke ulike ting (83).

Regjeringen viser til at barnehagen er forpliktet til å tilrettelegge og ivareta barns behov for lek og fysisk aktivitet. Det er derfor viktig at det fysiske miljøet i barnehagen, både inne og ute, gir rom og muligheter til variert lek, bevegelse og fysisk aktivitet, samt til veiledet lek. Dette vektlegges i forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, se særlig § 4. En annen sentral forutsetning er at vokseninitiert lek og annen aktivitet skal supplere, ikke erstatte, barns frie lek. I leken søker barn mening, og gjennom lek stimuleres og utvikles evne til samarbeid, empati, selvhevdelse, selvregulering og mestring av sosiale relasjoner. Disse ferdighetene og kunnskapene kan gi et godt grunnlag videre for trivsel, utvikling og læring i skolen. Lek skal samtidig først og fremst gi barn glede og være morsomt.

Ikke alle barn oppsøker aktiviteter og lek med andre på eget initiativ, og noen barn kan søke seg vekk fra det de ikke mestrer. Dette kan for eksempel gjelde minoritetsspråklige barn, som kan oppleve å bli utelukket fra lek som foregår på majoritetsspråket. Fra delprogram Oppvekst og utdanning i områdesatsingene i Oslo har regjeringen fått innspill om at barn som kommer fra levekårsutsatte familier, i mindre grad enn andre drar nytte av frilek alene, og at personalet derfor må tilrettelegge for gode rammer for lek og tilgjengelige voksne som kan støtte barn som opplever eller er i risikogruppen for å oppleve utenforskap (84). Barn som ikke er med i lek med andre, mister mulighet til å forstå kommunikasjon som foregår i leken. For at personalet skal ha et godt samspill med barna og kunne tilrettelegge for god lek, må de være lydhøre overfor barnas behov og initiativ. Det er også viktig at de har god kunnskap om lek, slik at de oppdager uheldige samspillsmønstre eller om barn holdes utenfor.

Det krever systematisk arbeid for å kunne gi alle barn et godt pedagogisk tilbud. Barnehagen må jevnlig vurdere det pedagogiske arbeidet, og personalet trenger kunnskap om barnegruppens og enkeltbarns behov (85). Systematisk vurdering vil bidra til at de ansatte i større grad kan oppdage og avdekke om barna trenger ekstra oppfølging og støtte, og at de får et mer kritisk blikk på egen praksis. Barns erfaringer og synspunkter skal inngå i vurderingsgrunnlaget. Det er viktig at personalet i barnehagene planlegger tilbudet på bakgrunn av disse vurderingene.

4.3.3 God bemanning og kompetanse

Kvaliteten i barnehagen er avgjørende for at tilbudet skal bidra til økt sosial mobilitet og utjevning. Det er godt dokumentert at personalets kompetanse er den viktigste enkeltfaktoren for at barnehagen skal kunne gi et tilbud av god kvalitet til alle barn (86) (87) (88) (89). Å legge til rette for at barnehagene kan være lærende organisasjoner, er et virkemiddel for å styrke kompetansen (90).

En systematisk kunnskapsoversikt fra Campbell viser at en personalgruppe med gode kvalifikasjoner øker kvaliteten på omsorgs- og læringsmiljøet i barnehagen (91). Å øke andelen barnehagelærere i barnehagen bidrar til bedre kvalitet fordi barnehagelærere har god relasjonskompetanse, og fordi det er verdifullt å ha flere utdannede kolleger å diskutere faglige spørsmål med (92).

Det er 41 prosent barnehagelærere og 22 prosent barne- og ungdomsarbeidere i grunnbemanningen i norske barnehager. Nær en firedel er ufaglærte assistenter, det vil si at de ikke har høyere utdanning eller fagarbeiderutdanning (71). Flere rapporter viser at barnehagestyrere bruker mye tid på administrative oppgaver, og at også ansatte og pedagoger har for lite tid å tilbringe med barna og til pedagogiske aktiviteter. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det de siste ti årene har blitt færre rent administrativt ansatte i barnehager. Antallet ansatte i støttefunksjoner som kjøkkenassistenter og vaktmestere har også blitt redusert. Det betyr at oppgaver som matbestilling, matforberedelser, matlaging, rydding og oppvask må gjøres av personalet i grunnbemanningen.

Regjeringen støtter Løken-gruppen i at det er viktig med systematisk og vedvarende profesjonsutvikling av ansatte i barnehagen. De viser til at dette er ivaretatt i barnehageloven, gjennom rammeplan for barnehagen og satsing på kompetanseutvikling, særlig gjennom nytt system for kompetanse- og karriereutvikling. I tillegg utvikler Utdanningsdirektoratet jevnlig støttemateriell som barnehagene kan bruke i arbeidet med rammeplanen.

Barnehagene skal fremme barnas respekt for at alle er forskjellige, og bidra til å gi barna erfaringer med ulike språk og kulturer. Samtidig skal barnehagen ha et godt språkmiljø og støtte barns norskspråklige og flerspråklige utvikling. Kulturelt og språklig mangfold kan være en berikelse for barnehagene og barnegruppene hvis barnehagen er i stand til å ta hensyn til og tilrettelegge for mangfoldet av barn, og gir alle barn den støtten og tryggheten de trenger. Dette forutsetter at personalet har kompetanse i å støtte flerspråklige barn i å bruke morsmålet sitt, og samtidig aktivt fremmer og utvikler barnas norsk- eller samiskspråklige kompetanse. Utdanningsdirektoratet forvalter en øremerket tilskuddsordning til tiltak for å styrke den språklige utviklingen for minoritetsspråklige barn i barnehage. De tilbyr også barnehagene Kompetansepakke om et flerspråklig barnehagemiljø.

Forsøk med økt grunnbemanning i levekårsutsatte områder

Fafo har følgeevaluert to forsøksordninger med økt bemanning i noen utvalgte barnehager i Oslo kommune (92). Barnehagene som deltok i forsøkene, har en høy andel barn fra lavinntektsfamilier, en høy andel minoritetsspråklige barn og en høy andel barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp eller vedtak om tilrettelegging som følge av nedsatt funksjonsevne. Målet med forsøkene var todelt: å utjevne sosiale forskjeller gjennom å styrke barnehagetilbudet i levekårsutsatte områder, og å undersøke sammenhengen mellom økt bemanning, sykefravær og vikarbruk. Fafo finner at styrerne opplevde at økt bemanning har redusert behovet for vikarer ved korttidsfravær. Barnehagene opplevde at de i større grad kunne dele barnegruppen i mindre grupper, at det bidro til mer ro, og at de kom tettere på hvert enkelt barn. Barnehagene erfarte også at de ansatte kom tidligere inn, og kunne jobbe tettere med barna de omtalte som gråsonebarn, det vil si barn uten spesialpedagogiske vedtak, men med utfordringer. De vurderte også at foreldresamarbeidet var blitt bedre. Barnehagene opplevde videre mer stabilitet i barnehagen, og at ekstra bemanning bidro til at det var lettere å gjennomføre kompetansehevende tiltak blant de ansatte. Fafo-rapporten (93) viser at det å styrke barnehagetilbudet i disse områdene kan gi betydelige effekter, selv om det ikke er så lett å måle disse på kort sikt.

Tilstrekkelig med ansatte på jobb i barnehagen

Bemanningssituasjonen i barnehagene er under press. Utfordringen med å rekruttere ansatte til barnehagen og høyt sykefravær utfordrer kvaliteten på barnehagetilbudet. Forskning indikerer at barnehager med høyt sykefravær har negativ påvirkning for barnas kognitive utvikling og senere læringsresultater i skolen. Barna presterer dårligere både på språk- og matematikktestene på 1.–3. trinn (94). Det er viktig at det er tilstrekkelig med ansatte på jobb i barnehagene, for at tilbudet skal fungere sosialt utjevnende. Regjeringen vil vurdere ulike tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet i barnehagene.

Regjeringen har gjort flere grep for å styrke bemanningen i barnehagene, og har i 2025 satt av til sammen 800 millioner kroner til styrket bemanning. Regjeringen har også innført en øremerket tilskuddsordning til økt pedagogtetthet og økt grunnbemanning i barnehager i levekårsutsatte områder. I 2025 er det bevilget 208,9 millioner kroner til ordningen, som fordeles mellom de 14 kommunene som er del av regjeringens områdesatsing. Ordningen er derfor målrettet til å bidra til å styrke bemanningen og kompetansen i barnehagene i de områdene der behovet er størst. Kommunene kan, ut fra lokale behov og rekrutteringsmuligheter, vurdere om det er pedagogtettheten, grunnbemanningen eller begge deler som skal styrkes.

Utdanningsdirektoratet har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet utarbeidet en veileder som klargjør bemanningsregelverket. Den tydeliggjør blant annet når det er nødvendig å sette inn vikar, presiserer kravene til bemanning ved fravær, slik som ved barnehagelærernes planleggingstid, og klargjør mulighetsrommet med redusert åpningstid når det er nødvendig for å sikre forsvarlig drift.

Samarbeid mellom hjem og barnehage

Et godt samarbeid mellom hjem og barnehage er svært viktig for et godt barnehagetilbud. Det er barnehagen som har ansvar for samarbeidet, og for å skape en god dialog med foreldrene. Rammeplanen for barnehagen legger føringer for dette arbeidet. Den slår fast at barnehagen, i samarbeid og forståelse med hjemmet, skal ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Formålsparagrafen for barnehagen forutsetter et nært samarbeid mellom foreldrene og barnehagen, både på individnivå og med foreldrene som gruppe. Betegnelsene «hjemmet» og «foreldrene» omfatter også andre foresatte. Foreldre har rett til å medvirke i vurdering og planlegging av barnehagens arbeid og kan dermed bidra i barnehagens kvalitetsarbeid. Forskning viser at et godt samarbeid mellom barnehagen og foreldre er viktig for å skape et godt omsorgs- og læringsmiljø i barnehagen (88).

Den daglige kontakten med foreldrene kan være viktig for å støtte foreldrene i foreldrerollen. Når foreldrene føler seg trygge og opplever godt samarbeid med barnehagen, bidrar det til at barna føler seg trygge. Dersom foreldrene er orientert om og involvert i det som foregår i barnehagen, kan de støtte opp og spille videre på dette hjemme. Samtidig kan foreldre bidra med informasjon om hva barna er opptatt av eller har behov for, slik at dette kan følges opp i barnehagen. Slik kan et godt samarbeid gi bedre sammenheng og helhet i barnas hverdag (95) (96). Foreldresamtaler gir rom for at barnehagen og foreldre kan snakke sammen om barnets trivsel, utvikling, og oppfølging. Personalet kan støtte foreldre i eventuelle utfordringer. Samtalene kan også gi informasjon til foreldrene om blant annet barnehagens rutiner, pedagogiske opplegg og forventninger. Dette bidrar til å skape en felles forståelse og enhetlig oppfølging av barnet. Dette forutsetter at personalet møter foreldrene med respekt, lydhørhet og innsikt, og er bevisste og tydelige i egen yrkesrolle og trygge på egen kompetanse. Personalet kan støtte foreldre i eventuelle utfordringer. I felles foreldremøter kan aktuelle temaer fra rammeplanen, arbeid med barnehagens årsplan eller barnehagens arbeid med det fortløpende, forebyggende arbeidet med et godt psykososialt barnehagemiljø løftes opp og diskuteres. I tillegg kan ulike sosiale arrangementer i barnehagen bidra til å bygge et godt fellesskap og gi anledning til at foreldre, barn og barnehageansatte blir bedre kjent med hverandre. Utdanningsdirektoratet har utviklet støttemateriell om samarbeidet mellom hjem og barnehage, som skal bidra til refleksjon og støtte for barnehagene (97).

Noen foreldre kan også ha behov for særlig støtte og veiledning i foreldrerollen. Det kan derfor i enkelte tilfeller være riktig å søke ekstern hjelp og veiledning i arbeidet med barn og familier som befinner seg i vanskelige situasjoner. I tillegg bør foreldrene bli informert om ulike hjelpeinstanser i kommunen. Barnehagen har en viktig oppgave i å oppdage og varsle i tilfeller der foreldre ikke er i stand til å gi barna omsorg, eller utsetter barn for vold og/eller overgrep. Det krever at barnehagen har kompetanse og rutiner til å håndtere dette (98).

4.3.4 Et barnehagetilbud som er tilgjengelig for alle

Det å gå i gode barnehager bidrar til viktige utviklingsmuligheter for barn, og særlig for barn med lav sosioøkonomisk bakgrunn (6) (8). Samtidig er andelen barn med lav sosioøkonomisk bakgrunn som går i barnehage, lavere enn for andre barn. I regjeringens barnehagestrategi er et av hovedmålene at det skal være et tilgjengelig og likeverdig barnehagetilbud for alle barn (99). Regjeringen vil at alle barn skal ha mulighet til å gå i barnehagen, og at økonomi ikke skal være et hinder. Barnetilsynsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå (100) viste at 30 prosent av foreldrene som ikke brukte barnehagen i 2023, mente det var for dyrt.

En annen mulig barriere for deltakelse kan være manglende informasjon (8). Det kan være vanskelig å orientere seg om når barnet har rett på barnehageplass, hvordan og hvor man søker, hva en barnehageplass koster og hvilke moderasjonsordninger foreldre kan ha rett på. Noen foreldre kan mangle kunnskap om hva det innebærer for barn å gå i barnehage, og hvilke fordeler dette kan ha for barnet. Dette kan særlig gjelde nyankomne barnefamilier (101).

Lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger kan bidra til å øke barnehagedeltakelsen. Disse ordningene kan være særlig viktig for barn fra familier med lav sosioøkonomisk status og minoritetsspråklige barn. Regjeringen har redusert prisen for barnehagedeltakelse fra 3 315 kroner i 2022 til 2 000 kroner i 2025 (i nominelle kroner). I sentralitetssone 5 og 6, utenom tiltakssonen, er maksprisen 1 500 kroner per måned, mens barnehage er gratis i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Det er to nasjonale moderasjonsordninger i barnehagen for familier med lav inntekt. Minstekrav til redusert foreldrebetaling gjør at ingen familier må betale mer enn seks prosent av samlet skattbar inntekt for en barnehageplass, med maksprisen som øvre grense. Ordningen med gratis kjernetid gjør at barn fra familier med inntekt under en gitt grense, har rett til 20 timer gratis opphold i barnehagen i uka. Denne ordningen gjelder for 2–5-åringer. Familier med mer enn ett barn i barnehage har rett til søskenmoderasjon, og barnehage er gratis for det tredje barnet i familien når alle barna går samtidig i barnehagen. Det er også et øremerket tilskudd til enkeltkommuner for informasjons- og rekrutteringsarbeid overfor familier med minoritetsspråklige barn. I tillegg har kommunene mulighet til helautomatiserte avgjørelser ved behandling av søknader om moderasjon i foreldrebetalingen i barnehager. I mange kommuner finnes også tilbud om åpen barnehage. Dette regnes som en god rekrutteringsarena fordi foreldre får mer innblikk i barnehagetilbudet.

Rett til barnehageplass og løpende opptak

Retten til barnehageplass avhenger av barnets fødselsmåned. Barn som fyller ett år senest innen utgangen av august, har rett til barnehageplass fra august samme år. Barn født i september, oktober eller november, har rett til plass innen utgangen av måneden de fyller ett år. Barn født i desember og om våren, må vente til august før de har lovfestet rett på plass. Fordi det er en høyere andel barn i lavinntektsfamilier som er født i desember, januar og februar, kan dette regelverket være med på å forsterke sosioøkonomiske forskjeller i barnehageoppstart.

Kommunen må oppfylle retten til plass, men ut over dette har kommunene stor frihet til å organisere barnehageopptakene. Kommunen eller private barnehager har også anledning til å tilby barn plass i barnehage før den lovfestede retten inntrer. Spørsmål til barnehage-Norge 2023 viser at en relativt stor andel barn som ikke har rett til plass, begynner i barnehagen før de har fått rett til plass (102). Det er dermed tydelig at mange kommuner har relativt fleksible opptaksordninger, og inntrykket er at ledige plasser fylles opp, dersom det er etterspørsel.

Ekspertgruppene har foreslått å utvide retten til barnehageplass for barn som er født i desember, som et tiltak for å utjevne sosiale forskjeller (8). I anmodningsvedtak nr. 670, jf. Dokument 8: 108 S (2024–2025) og Innst. 239 S (2024–2025), har Stortinget bedt regjeringen fremme nødvendige lovforslag for å sikre at barn født i desember, får rett til barnehageplass innen utgangen av den måneden barnet fyller ett år, på lik linje med barn født i september, oktober og november. Regjeringen mener at alle barn skal ha tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. Barnehagedekningen er allerede god. I 2024 hadde 94,3 prosent av alle barn mellom 1 og 5 år barnehageplass. Det er en økning på 1,5 prosentpoeng siden 2020. Det er bra at så mange barn i Norge får ta del i en av våre viktigste fellesarenaer.

Det er likevel krevende for noen familier at barn født i desember, må vente så lenge før de har rett på plass etter regelverket. En utvidelse av retten til plass kan være positivt både for foreldrene og barna. Det er viktig for foreldre å ha mulighet til å komme seg tilbake på arbeid når de ønsker det. Å ha en jobb å gå til gir økonomisk trygghet og tilhørighet. Det er viktig for ungene at de har et trygt og godt sted å være, mens foreldrene er på jobb. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil dette kunne være positivt ved at foreldre som ønsker å komme tilbake til arbeidslivet, får en anledning til det.

Som tidligere nevnt er det en presset bemanningssituasjon i barnehagesektoren, og i mange kommuner er det stor mangel på barnehagelærere. I dag mangler sektoren 2 700 årsverk for å oppfylle pedagognormen. En utvidelse av retten til plass vil utløse behov for økt bemanning og tilsetting av flere barnehagelærere for å kunne oppfylle kravene om grunnbemanning og pedagognormen. For å sikre at barna får et likeverdig og forsvarlig barnehagetilbud, vil det være viktig å få på plass tilstrekkelig antall ansatte. Det er viktig å sørge for at alle barn får en rolig, trygg og god tilvenning, og det vil særlig være viktig når en ny gruppe skal få rett til plass.

Regjeringen vil utarbeide et lovforslag om å utvide retten til barnehageplass for barn født i desember, som tar hensyn til at kvaliteten på tilbudet må sikres gjennom tilstrekkelig bemanning og kompetanse, i tråd med barnehageloven § 25 og § 26. En slik utvidelse av retten til barnehageplass vil ha budsjettmessige konsekvenser, som må behandles i de ordinære budsjettprosessene.

Helsestasjonene bør informere foreldre om barnehagetilbudet i kommunen

Helsedirektoratets retningslinjer for helsestasjon 0–5 år påpeker at helsestasjoner bør informere foreldre om barnehagetilbudet i kommunene og mulighetene til å søke barnehageplass (103). Nordisk ministerråds rapport De 1000 første dager i de nordiske landene (104) anbefaler systematisk koordinering og samarbeid mellom helsetjenesten og barnehagene for å støtte utviklingen til de yngste barna. Dette samarbeidet kan også tenkes å inkludere rekruttering til barnehagen. Dette kan skje ved at helsestasjonene gir målrettet informasjon under besøk. I tillegg kan offentlige aktører rundt familiene aktivt bistå foreldre med å søke barnehageplass. Ekspertgruppene refererer til erfaringer som viser at barnehagedeltakelsen øker når søknadsprosessen forenkles. Det fins en rekke eksempler på hvordan helsestasjonen kan bidra med informasjon og gi praktisk støtte til foreldre når de skal søke plass i barnehage. For å støtte kommunenes arbeid på dette området vil regjeringen samle og dele eksempler på hvordan dette kan se ut i praksis.

Åpen barnehage

Åpen barnehage er et pedagogisk tilbud der foreldrene er sammen med barna sine i barnehagen, og barna kan delta i aktiviteter i et fellesskap med andre. Tilbudet er ofte gratis, eller foreldrene betaler en lav sum per gang. Kommunen har ikke plikt, men mulighet til å gi et slikt tilbud. Private åpne barnehager som er godkjent etter barnehageloven, mottar tilskudd fra kommunen. Disse må blant annet ha en styrer og følge kravene til pedagogisk innhold i tilbudet.

Åpen barnehage kan være godt egnet til å rekruttere til ordinær barnehage og til forebyggende arbeid, og tilbudet kan bidra til å redusere sosiale forskjeller. I åpen barnehage kan barna oppleve vennskap og lek, og foreldrene kan få kontakt med andre foreldre og bygge nettverk. Innvandrerforeldre kan få mulighet til å ta del i norsk kultur og barnehagetradisjon, og det kan være et lavterskeltilbud for barn og familier som er helt nye i Norge. Åpen barnehage bør være inngangsporten til ordinært barnehagetilbud og ikke en langvarig løsning.

Det har vært en nedgang i antallet åpne barnehager de senere årene. Det er særlig de kommunale tilbudene som har blitt borte. Dette kan ha sammenheng med at retten til barnehageplass er utvidet, at tilgangen til ordinære barnehageplasser har økt, nedgangen i makspris og bruk av moderasjonsordninger.

Regjeringen ønsker at kommunene er aktive i sitt rekrutteringsarbeid, og bruker hensiktsmessige lokalt tilpassede virkemidler. Åpen barnehage kan være et slikt virkemiddel. Åpen barnehage kan brukes som en integreringsarena og som en arena for rekruttering til det ordinære barnehagetilbudet (99). Åpen barnehage kan også brukes aktivt til å gi et tilbud til barn og foreldre som av ulike grunner ikke benytter det ordinære barnehagetilbudet. Regjeringen vil vurdere virkemidler for å øke kommunenes tilbud om åpne barnehager som del av deres helhetlige tilbud til barn og familier.

Lave priser og moderasjonsordninger

For at alle barn skal ha anledning til å gå i barnehage, er det innført nasjonale moderasjonsordninger. Som nevnt tidligere er en av moderasjonsordningene at barn mellom to og fem år fra familier med en samlet inntekt under 642 700 kroner (fra 1. august 2024) har rett til 20 timer gratis kjernetid i barnehagen per uke. Regjeringen vil jobbe videre med å gjøre barnehagene mer tilgjengelige gjennom lave priser og moderasjonsordninger.

Forsøk med automatisk tildeling av tilbud om barnehageplass

Ekspertgruppen for barn i fattige familier foreslo en trinnvis innføring av automatisk tilbud om barnehageplass i løpet av måneden barnet fyller ett år. Ekspertgruppen argumenterte blant annet for at det kan bidra til at flere foreldre velger å ha barn i barnehage fra tidligere alder, ved at man ikke lenger må søke om det (8).

Det er i dag 81,8 prosent av ettåringer som går i barnehage. Andelen blant minoritetsspråklige ettåringer er 61,3 prosent. En ordning med automatisk tilbud om plass fra måneden barnet fyller ett år vil kunne føre til at flere av de yngste barna begynner i barnehagen. Det vil imidlertid kunne ha store økonomiske og administrative kostnader og kunne gi behov for økt bemanning i barnehagene. Et alternativ kan være å innføre automatisk tilbud om plass når barnet er eldre. Hvis automatisk tilbud om plass starter for eksempel ved 3–4-årsalderen, vil en eventuell automatisk tildeling av plass ha mindre økonomiske og administrative kostnader. 97,2 prosent av 3–5-åringer går allerede i barnehagen, og det vil dermed være færre ekstra barn å nå. For minoritetsspråklige 3–5-åringer er deltakelsen på 94,7 prosent, mens den er 98 prosent av øvrige barn.

Deltakelsen i barnehage varierer lokalt, og en områdesatsing kan derfor være et mer målrettet tiltak. En ordning med automatisk tilbud om plass vil ha størst effekt i områder der deltakelsen er lavere enn ellers i landet. Gjennom områdesatsingene vil regjeringen gå i dialog med kommuner om en forsøksordning for automatisk tilbud om plass. Innretningen på ordningen vil utvikles i dialog med kommunene og aktuelle fagmiljøer. Forsøket skal gjennomføres ved hjelp av tiltaks- og kontrollgrupper, som gjør det mulig å evaluere betydningen av tiltaket.