8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1-1 Formål

Første ledd fastsetter lovens formål, som er å bidra til finansieringen av reiselivsrelaterte fellesgoder gjennom et besøksbidrag i form av avgift.

I annet og tredje ledd er det presisert hvilke reiselivsrelaterte fellesgoder loven omfatter.

Annet ledd slår fast at de reiselivsrelaterte fellesgodene som kan finansieres av besøksbidraget, er tjenester, natur og kulturmiljøer, infrastruktur, bygninger, og andre elementer, der bruken av eller behovet for disse øker vesentlig med antall besøkende.

Tredje ledd slår fast at de reiselivsrelaterte fellesgodene som kan finansieres av besøksbidrag for Longyearbyen, er offentlig infrastruktur og offentlige tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen, og andre tjenester for reiselivet.

Angivelsen av de reiselivsrelaterte fellesgodene i annet og tredje ledd forutsetter en bredere forståelse av fellesgoder enn det som er vanlig innenfor økonomifaget. Dette for å fange opp at det er ulike behov som avgiften med rimelighet bør kunne finansiere. Imidlertid er begrepet i annet ledd avgrenset av at det må være tale om goder der bruken eller behovet for disse i vesentlig grad øker med antall besøkende.

Til § 1-2 Lovens anvendelse på Svalbard

Paragrafen slår fast at § 1-1 første og tredje ledd, §§ 2-3 til 2-10 og § 4-1 også gjelder for Longyearbyen, men slik at Kongen kan gi forskrift om de tilpasningene som er nødvendig av hensyn til de stedlige forholdene, jf. § 3-1.

Til § 2-1 Adgangen til å fastsette en kommunal overnattingsavgift

Paragrafen angir kommunenes adgang til å innføre en overnattingsavgift.

Første ledd fastsetter at den enkelte kommune ved kommunestyret ved forskrift kan beslutte å innføre en ordning med kommunal overnattingsavgift for å oppnå formålet i § 1-1. At kompetansen til å innføre overnattingsavgift ligger til den enkelte kommune ved kommunestyret, er ikke til hinder for at flere kommuner kan inngå samarbeid om finansiering av reiselivsrelaterte fellesgoder. Kommunelovens regler for interkommunalt samarbeid gjelder for slikt samarbeid.

I annet ledd slås det fast at dersom kommunen velger å innføre en overnattingsavgift, skal denne gjelde i hele kommunen. Det er dermed ikke adgang til å innføre overnattingsavgift for kun deler av kommunen.

I tredje ledd slås det fast at det er kommunen ved kommunestyret som har kompetanse til å treffe vedtak om hvilke måneder avgiften skal gjelde. Dette innebærer at kommunene kan justere avgiften etter sesong. Kommunene har imidlertid kun frihet til å velge mellom å ha en overnattingsavgift på 3 pst. eller ikke.

Fjerde ledd angir at avgiften gjelder utleie av rom, leilighet, hytte, hus, grunn mv. på hoteller, hotellskip, campingplasser, bobilparker, vandrerhjem, i gjestehavner for fritidsbåter og annen overnattingsvirksomhet, herunder privat utleie utenom næring, der kunden disponerer overnattingsstedet mellom kl. 24.00 og 6.00 og under 30 dager sammenhengende. For utleie utenom næring gjelder samme avgrensning som skatteretten legger til grunn for virksomhetsgrensen ved utleie av bolig og fritidsbolig.

Det er behov for enkelte avgrensninger av begrepet annen overnattingsvirksomhet. Avgrensning mot utleie til boligformål ivaretas ved presiseringen i lovforslaget om at det dreier seg om kortidsutleie. Vilkåret om korttidsutleie medfører også at sesongplasser på campingplasser faller utenfor avgiftsplikten. Derimot inngår husbåter i begrepet annen overnattingsvirksomhet dersom det er tale om korttidsutleie. Øvrige avgrensninger følger av § 2-3, se merknader til denne paragrafen.

Femte ledd fastsetter at avgiftsplikten oppstår når overnattingen påbegynnes. Det medfører at dersom en bestilling av overnatting avbestilles, og det allerede er krevd inn overnattingsavgift, skal avgiften refunderes. Dette gjelder uavhengig av om den som har bestilt, har krav på tilbakebetaling av vederlaget for selve overnattingstjenesten.

I sjette ledd slås det fast at avgiften skal spesifiseresi salgsdokumentasjonen for tjenesten den knyttes til. Dette gjelder også for utleiere som ikke er bokføringspliktige, men det gjelder ikke noen spesielle formkrav til salgsdokumentasjonen for disse.

Til § 2-2 Plan for bruk av inntektene fra overnattingsavgiften

I § 1-1 annet ledd defineres hva inntektene fra overnattingsavgiften kan brukes til.

I § 2-2 stilles ytterlige krav til kommunene om å legge til rette for å involvere berørt næringsliv og bidra til åpenhet om hva kommunene vil bruke inntektene til.

I første ledd stilles det opp et krav om at kommuner som innfører overnattingsavgift, skal utarbeide en plan for bruken av inntektene fra avgiften.

I annet ledd slås det fast at kommunen skal legge til rette for at berørt næringsliv får komme med innspill til planen. Bestemmelsen endrer ikke at det er kommunen som er tillagt kompetansen til å fatte beslutningen om hva midlene skal benyttes til.

Til § 2-3 Fritak fra overnattingsavgift

Første ledd slår fast at plikten til å svare overnattingsavgift ikke gjelder overnatting på passasjerskip i transitt eller andre sammenlignbare overnattingstjenester.

Annet ledd slår fast at departementet i forskrift kan fastsette andre fritak fra overnattingsavgift.

Til § 2-4 Beregningsgrunnlag

Paragrafen angir beregningsgrunnlaget for overnattingsavgiften. Første ledd angir at overnattingsavgiften beregnes som et prosentvist påslag på 3 pst. av betalt vederlag for overnattingen, eksklusive merverdiavgift. Det er følgelig ikke noen kommunal valgfrihet med hensyn til prosentsatsen; den kan ikke settes høyere eller lavere enn 3 pst.

Overnattingsavgiften knytter seg til selve overnattingstjenesten. Det skal ikke betales overnattingsavgift for tilleggstjenester som overnattingssteder tilbyr, herunder frokost og andre måltider eller tilvalgsmuligheter som for eksempel tilgang til spaanlegg. Tjenester som er en naturlig del av overnattingsproduktet, og som ikke kan avtales vekk, for eksempel vask av et hotellrom, inngår i avgiftsgrunnlaget. For privat kortidsutleie av overnattingstjenester, skal det ikke betales overnattingsavgift av utvask av utleieobjektet, dersom dette er en tilleggstjeneste det er valgfritt for kunden å benytte seg av. Dersom det beregnes et påslag i prisen på overnattingstjenesten for strømforbruk, skal denne utgiften inngå i avgiftsgrunnlaget.

I annet ledd slås det fast at besøksbidraget kan settes som et fast beløp for Longyearbyen. Det er i utgangspunktet aktuelt for besøksbidrag knyttet til cruise.

Til § 2-5 Avgiften

Paragrafen angir hvem som har plikt til å beregne, kreve inn og betale avgift, hvor ofte de avgiftspliktige skal betale inn avgiften og frister for betaling til kommunen.

Første ledd inneholder hovedregelen om hvem som skal betale avgiften. Det er den som mot betaling omsetter overnattingstjenester, som er forpliktet til å beregne, kreve inn fra kunden og betale overnattingsavgift til kommunen hvor overnattingen finner sted. Vilkåret om at vederlaget skal være i form av betaling, det vil si penger, medfører at boligbytte og uttak av overnattingstjeneste av eier uten noen form for betaling ikke omfattes av avgiftsplikten.

Vedtaksformen for overnattingsavgift, det vil si plikten til å beregne, kreve inn og betale, er forskrift, jf. § 2-1 første ledd. Forskrift er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Kommunen kjenner ikke alle som er avgiftspliktige, og det er derfor ikke praktisk at vedtaksformen er et enkeltvedtak som skal forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16. Når vedtaksformen er forskrift, innebærer det at de avgiftspliktige av eget initiativ skal rapportere og betale overnattingsavgiften til de fastsatte frister. Dette gjelder også den som er ansvarlig etter § 2-5 annet ledd, se nedenfor.

Annet ledd fastsetter et unntak fra hovedregelen etter første ledd. Hvis en tilbyder som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, benytter en annen til å formidle tjenesten og kreve inn vederlaget for seg, er formidleren ansvarlig overfor kommunen. Om virksomheten etter merverdiavgiftsloven § 2-1 er registreringspliktig i Merverdiavgiftsregisteret, er ikke avgjørende. Det avgjørende er om virksomheten faktisk er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Avgrensningen innebærer at tredjepartsansvaret omfatter tilfeller der privatpersoner er utleier (ikke-næringsmessig virksomhet) i tillegg til virksomhetene som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. I slike tilfeller er tredjeparter forpliktet til å beregne, kreve inn og betale overnattingsavgiften til kommunen hvor overnattingen finner sted.

Ved bestemmelser om periodisering og frister for betaling av avgiften i tredje til femte ledd skilles det mellom merverdiavgiftspliktige og andre.

I tredje ledd slås det fast at virksomheter som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal beregne og betale avgiften for de samme periodene og med de samme betalingsfristene som gjelder for skattemelding for merverdiavgift (merverdiavgiftsmeldingen).

I fjerde ledd slås det fast at virksomheter som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal beregne og betale avgiften for ett kalenderår, og frist for betaling er 10. mars i det påfølgende året.

I femte ledd slås det fast at fjerde ledd gjelder tilsvarende for tilbydere som leier ut bolig, sekundærbolig eller fritidseiendom utenom næring

Sjette ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om ansvaret etter annet ledd.

Til § 2-6 Innkrevingsmyndighet

Paragrafen fastsetter at kommunen er innkrevingsmyndighet. Se merknader til § 2-9.

Til § 2-7 Opplysningsplikt og unntak fra taushetsplikt

Første ledd første punktum fastsetter at den avgiftspliktige på forespørsel skal gi kommunen de opplysningene som er nødvendige for å kontrollere grunnlaget for beregning, innkreving og betaling av avgiften. I annet punktum slås det fast at kommunen kan sette frist for å gi opplysninger og at fristen ikke skal være kortere enn fire uker.

Annet ledd fastsetter at skattemyndighetenes taushetsplikt, jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd, ikke er til hinder for at kommunen til bruk i sitt arbeid med innkreving og kontroll av overnattingsavgiften kan motta opplysninger fra skattemyndighetene om hvilke skattytere som har hatt inntekter fra overnattingstjenester i kommunen, hvor stor inntekt fra overnattingstjenester i kommunen som er rapportert fra den enkelte skattyter og eventuelt fra et formidlingsselskap som skattyteren har benyttet seg av, og adressene for de enkelte utleide enheter.

Skattemyndighetenes adgang til å dele informasjon vil imidlertid også avhenge av hvilke rammer for taushetsplikten som mottatt informasjon fra ulike kilder setter. For eksempel kan internasjonale konvensjoner sette begrensninger for hvilken informasjon som kan deles.

Til § 2-8 Tvangsmulkt

Første ledd fastsetter at hvis den avgiftspliktige ikke oppfyller pliktene etter § 2-5 eller § 2-7 første ledd, kan kommunen ilegge den avgiftspliktige en daglig, løpende tvangsmulkt. Annet punktum fastsetter en øvre grense for hva kommunen kan sette som tvangsmulkt: Tvangsmulkt kan ikke settes høyere enn fem ganger rettsgebyret per dag. Annet ledd gir kommunen hjemmel til å gi forskrift om nivået på og utmåling av tvangsmulkten.

Det følger av forvaltningsloven § 51 tredje ledd at forvaltningsorganet, i dette tilfellet, kommunen, i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt mulkt. Videre følger det av forvaltningsloven § 51 annet ledd annet punktum at tvangsmulkt ikke påløper dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige.

Til § 2-9 Klage og betalingsutsettelse

Plikt til å betale overnattingsavgift følger av vedtak i form av forskrift, jf. merknader til § 2-5 første ledd. Dersom kommunen fatter vedtak om overnattingsavgift som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, vil det være et enkeltvedtak. Enkeltvedtaket kan tenkes der det har vært uenighet om hvorvidt noen er omfattet av avgiftsplikten, eller det kan være knyttet til oppfølging av kontrollvirksomhet. Ved enkeltvedtak er det klageadgang. Første ledd slår fast at for klage på enkeltvedtak om overnattingsavgift gjelder forvaltningslovens regler.

Annet ledd slår fast at klage på vedtak ikke gir oppsettende virkning for betaling av avgiftskravet. Overnattingsavgiften skal ytes til fastsatt tid og med de summene som følger av vedtaket, selv om vedtaket er påklaget eller det er reist søksmål om vedtaket.

Tredje ledd slår fast at kommunen i særlige tilfeller kan gi betalingsutsettelse. I kommunen sin vurdering av hvilke særlige tilfeller som skal kunne gi betalingsutsettelse, bør det sentrale vurderingsmomentet være om det finnes et reelt behov for å få utsatt betalingen av overnattingsavgiften. Det vil gjerne dreie seg om økonomiske forhold hos den som er skyldig overnattingsavgiften, men det kan også tenkes andre tilfeller som kan gi grunnlag for betalingsutsettelse.

Til § 2-10 Forfalt avgift og forsinkelsesrenter

Første ledd første punktum slår fast at forfalt overnattingsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg.

Namsmyndighet for innkreving følger av forslaget til endring i tvangsfullbyrdelsesloven i i Prop. 37 L (2024–2025) Lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven, se merknader til § 4-2. Dette medfører at kommunene skal ha særnamsmyndighet etter skattebetalingsloven, det vil si at kommunene selv skal kunne beslutte utleggspant og utleggstrekk og trenger ikke beslutning av alminnelig namsmann. Videre skal de kunne motregne i til gode-skatt.

Annet ledd slår fast at det skal betales rente etter forsinkelsesrenteloven ved forsinket betaling. Forsinkelsesrenteloven regulerer i utgangspunktet kun privatrettslige krav, men får anvendelse på offentligrettslige krav der det tas inn en bestemmelse om det i den aktuelle lov.

Til § 2-11 Offentliggjøring

Første ledd angir en plikt for kommunen til å melde vedtak om fastsettelse av forskrift om overnattingsavgift etter § 2-1. Vedtaket skal meldes til departementet, eller til det organ som departementet har utpekt til å motta slike meldinger.

Annet ledd slår fast at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om publiseringen og ikrafttredelse for avgiften. Departementet kan delegere ansvaret for publisering av avgiftssatsene. Videre kan departementet blant annet sette frister for når kommunen må melde inn vedtak for kommende kalenderår. Dette gjelder ved vedtak om å innføre avgiften og ved endringer i avgiften.

Til § 3-1 Besøksbidrag for Longyearbyen

Bestemmelsen gir hjemmel for en forskrift om betaling av besøksbidrag for besøkende til Longyearbyen. Forskriften vil mer utførlig regulere innretningen på besøksbidraget. Bestemmelsen fastsetter også at formålet med besøksavgiften er å bidra til å finansiere offentlig infrastruktur og offentlige tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen, og andre tjenester for reiselivet.

Til § 4-1 Ikrafttredelse

Første ledd slår fast at loven gjelder fra det tidspunktet Kongen bestemmer og bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

Denne adgangen omfatter også den foreslåtte endringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14, hvor ikrafttredelsen må koordineres med endringene i tvangsfullbyrdelsesloven som er foreslått i Prop. 37 L (2024–2025), herunder den gradvise ikrafttredelsen for bestemte grupper skyldere med videre. Se nærmere omtale av behovet for dette i Prop. 37 L (2024–2025) kapittel 36 og merknader til innkrevingsloven § 40. Se også merknader til § 2-10 og § 4-2.

I annet ledd gis det derfor hjemmel for at departementet i forskrift kan gi overgangsbestemmelser om ikrafttredelse.

Lovens ikrafttredelse må ses i sammenheng med de kommunale forskrifter som skal utarbeides med hjemmel i lov om besøksbidrag. Dato for ikrafttredelse må ta hensyn til at løsninger for rapportering og betaling, både hos de avgiftspliktige og kommunene, er på plass. Loven må være i kraft før de kommunale forskriftene fastsettes. Departementet legger til grunn at kommunene ikke innfører overnattingsavgift før kommunens egne systemer er på plass. Departementet legger til grunn at leieavtaler om korttidsovernatting som inngås før kommunal forskrift er vedtatt og publisert, unntas.

I tredje ledd er det en bestemmelse for det tilfellet at det i en overgangsperiode kan oppstå tilfeller der besøksbidrag og tvangsmulkt skal tvangsinndrives før tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 kommer til anvendelse. Det slås fast at inntil endringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 kommer til anvendelse, kan besøksbidrag kreves inn av kommunen etter reglene for innkreving av skatt.

Til § 4-2 Endringer i tvangsfullbyrdelsesloven

I Prop. 37 L (2024–2025) foreslås at det angis i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 hvilke krav kommunen har særnamskompetanse til å inndrive. Bestemmelsen samler og viderefører hjemlene til å utøve kommunal særnamskompetanse som i dag følger av spredte henvisninger i sektorlovgivningen. Ny bokstav f i tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 slår fast at kommunen også skal ha særnamskompetanse til å inndrive krav om besøksbidrag og tvangsmulkt etter besøksbidragloven.