7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

De økonomiske og administrative virkninger av å innføre en kommunal overnattingsavgift beskrives i punktene 7.2–7.6. Spesielt berørte parter i tilknytning til den kommunale overnattingsavgiften er kommunene, overnattingsgjestene, aktørene i overnattingsbransjen, plattformselskapene som formidler overnattingstjenester og skattemyndighetene. I tillegg vil enkelte tjenesteleverandører til overnattingsbransjen kunne berøres, spesielt leverandører av regnskapssystemer.

De økonomiske og administrative virkningene av å innføre et besøksbidrag i Longyearbyen beskrives i punkt 7.7.

7.2 Kommunene

7.2.1 Inntektspotensialet

For å få en indikasjon på hvor stort provenyet fra overnattingsavgiften kan bli for kommunene, presenterte departementet et estimat for den samlede omsetningen for overnattingsbransjen i høringsnotatet. Den samlede estimerte omsetningen var 28,8 mrd. kroner i 2023. Hvor stort det samlede provenyet blir, vil blant annet avhenge av omsetningen i de kommunene som innfører avgiften.

Departementet forventer ikke at alle kommuner vil innføre ordningen. Men dersom det legges en avgift på 3 pst. på all omsetning av overnattingstjenester, og denne tilsvarer estimatet for 2023, blir samlet avgiftsproveny 3 pst. av 28,8 mrd. kroner, det vil si 864 mill. 2023-kroner eller i underkant av 900 mill. 2024-kroner. I denne beregningen er det ikke tatt hensyn til administrative kostnader. Administrative kostnader – kombinert med at ikke alle kommuner vil innføre en overnattingsavgift – innebærer at netto inntekter til kommunene vil bli lavere.

7.2.2 Kommunenes innkrevingssystem og innkrevingskostnader

Departementet legger til grunn at administrative kostnader knyttet til overnattingsavgiften kan dekkes av avgiftsinntektene. Når overnattingsstedene pålegges å betale en overnattingsavgift, må det etableres et system for rapportering og betaling av avgiften til kommunen. En slik løsning kan gi mange ulike ordninger. Hvor store de administrative kostnadene blir for kommunene, avhenger av om det etableres effektive innkrevings- og rapporteringssystemer.

Med tanke på digitalisering – muligheter for å knytte virksomhetenes digitale fagsystemer og data opp mot myndighetenes systemer slik at rapportering kan gå sømløst fra system-til-system – er felles nasjonale regler trolig en nødvendig forutsetning. Det eksisterer ikke en infrastruktur i dag som gjør det mulig med sømløs innkreving av avgiften eller at innkrevingen kan bygge på gjenbruk av innrapportert informasjon.

En uoppfordret innrapportering (selvrapportering) og betaling fra de avgiftspliktige er lite ressurskrevende for kommunene. I statlig sektor er det slik man betaler merverdiavgift og særavgifter. Kommunal sektor har imidlertid i liten grad systemer på plass for denne type rapporteringsløsninger. For den enkelte kommune, spesielt små kommuner, kan det vise seg uforholdsmessig kostbart å etablere et egnet system for uoppfordret innrapportering og betaling. Med mindre det etableres et effektivt felles system som kommunene kan benytte seg av, kan løsningen bli at kommunene fakturerer de avgiftspliktige etter først å ha brukt ressurser på å identifisere de avgiftspliktige og deretter etterspørre informasjon fra dem.

Departementet viser til lovforslaget § 2-7 annet ledd om at kommunene skal kunne få opplysninger fra skattemyndighetene om hvilke skattytere som har rapportert inntekter fra overnattingstjenester i kommunen og hvor store inntektene er. Dette vil primært være aktuelt for kontrollformål.

Etter departementets vurdering er det en klar fordel om det legges til rette for at data som skal rapporteres, kan sendes direkte fra egne fagsystemer til myndighetene, det vil si at data kan overføres fra maskin til maskin. Spesielt for større virksomheter vil dette være nyttig. Ved rapportering bør informasjon som det offentlige allerede sitter på, gjenbrukes i størst mulig grad i tråd med digitaliseringsstrategiens kun én gang-prinsipp.1 Departementet tilråder at kommunal sektor vurderer å samarbeide om å etablere et felles innkrevings- og rapporteringssystem for overnattingsavgift.

7.3 Overnattingsgjestene

For de som kjøper overnattingstjenester, vil prisen på tjenesten øke med overnattingsavgiften, med eventuelt fratrekk for prisreduksjon som følge av avgiften.

Overnattingsavgiften bæres av både norske og utenlandske besøkende. I 2024 stod norske gjester for 67,8 pst. av overnattingene, mens utenlandske gjester stod for 32,2 pst. (SSB, tabell 14163). Det var flest norske besøkende i 2024 i alle segmenter av innkvarteringstype. Departementet har ikke tall for hvordan gjestene til private utleiere fordeler seg på bostedsland.

For hotellmarkedet er det tilgjengelig statistikk over hvordan antall gjestedøgn fordeler seg etter formålet med oppholdet. I 2024 utgjorde kategorien ferie og fritid 58,4 pst. av gjestedøgnene, mens yrkesreiser, kurs og konferanse utgjorde 41,6 pst. (SSB, tabell 14167).

For innkvarteringstypene campingplasser, hyttegrender og vandrerhjem, er det rimelig å anta at gjestene i hovedsak er ferie- og fritidsreisende. Det er også rimelig å anta at ved privat utleie av egen bolig eller fritidsbolig utgjør segmentet ferie og fritid en langt større andel av gjestene enn de gjør i hotellmarkedet. Departementet viser til en nærmere omtale av overnattingsgjestene i punkt 6.3 i høringsnotatet.

7.4 Overnattingsbransjen

7.4.1 Virkninger på etterspørsel og lønnsomhet

Berørte aktører i overnattingsbransjen er blant annet hoteller, campingplasser, hyttegrender, vandrerhjem, private utleiere og formidlingsselskaper. Ifølge overnattingsstatistikken til SSB for 2024 var 69 pst. av de kommersielle overnattingene i Norge fordelt på hotellvirksomhet, 21 pst. campingplasser, 10 pst. hyttegrender og vandrerhjem. Overnattingsbransjen har lav lønnsomhet sammenlignet med andre norske fastlandsnæringer. Spesielt har det vært lav lønnsomhet innenfor hotellvirksomhet, der driftsmarginen var negativ i perioden 2016–2020. Departementet viser til høringsnotatet for en nærmere beskrivelse av overnattingsmarkedet og utviklingen de siste årene.2

Avgifter øker prisen og reduserer normalt etterspørselen etter det avgiftsbelagte godet. Dette gir et samfunnsøkonomisk effektivitetstap. Spørsmålet er hvor stor effekt en overnattingsavgift på 3 pst. – som er forslaget – har når det gjelder omsetning og lønnsomhet i overnattingssektoren. Svaret avhenger av i hvilken grad tilbyderne (hotellene, campingplassene, utleierne av egen bolig mm.) klarer å velte avgiften over på sine kunder. I økonomifaget brukes begrepene skatteoverveltning eller skatteinsidens for å beskrive hvem som i siste instans bærer byrden av skatter og avgifter, det vil si om det er produsentene eller konsumentene.

I den enkelte transaksjon er det kunden som betaler overnattingsavgiften til tjenesteleverandøren, som i praksis fungerer som en innkrever som sender beløpet videre til kommunen. Men siden det vil være marginale etterspørselsendringer som følge av avgiften – noen kunder vil unnlate å bestille godet når prisene stiger – vil avgiften påvirke tilbyderne negativt. Lavere etterspørsel, men med samme prisnivå (pris før avgift + avgift), reduserer inntekten direkte. Og hvis lavere etterspørsel i tillegg også medfører lavere priser på tilbyders hånd, blir inntektsfallet forsterket. Avgiften vil i større eller mindre grad veltes over i prisen som forbruker står overfor, avhengig av konkurransesituasjonen og tilbudets og etterspørselens prisfølsomhet. Netto priseffekt for forbruker er avgiften med fratrekk for eventuell prisreduksjon på selve overnattingstjenesten.

Et generelt resultat er at den part, etterspørselssiden eller tilbudssiden, som er minst prisfølsom, vil bære mesteparten av avgiftsbyrden. Det er rimelig å anta at tilbyderne i overnattingssektoren – i hvert fall på kort sikt – i liten grad vil justere sitt tilbudte kvantum. Realkapitalen i form av rom mm. ligger fast. I så fall er det hva som kjennetegner etterspørselen som avgjør omfanget på skatteoverveltningen. Hvis kundenes respons på økt pris er relativt stor, det vil si etterspørselen går mye ned, vil avgiften ramme tilbyderne mest. I den grad etterspørselen er lite prisfølsom, tilsvarende som forutsatt om tilbudet, vil etterspørselssiden i større grad også bære en del av avgiften.

Konkurranseforhold og kapasitetsutnyttelse hos tilbyderne har betydning for hvor sterke effektene blir. Jo større prisøkningen er og jo flere muligheter for substitusjon som kundene har, desto større er prisfølsomheten. En avgift på 3 pst., er etter departementets vurdering moderat. Men dersom det er gode muligheter for å velge overnattingsalternativer som ikke medfører avgift, kan etterspørselseffekten for enkelte virksomheter være følbar. Hotellmarkedet har i flere år vært preget av at tilgangen på substitutter i form av Airbnb-utleie og tilsvarende privat utleie har hatt sterk vekst. Av den grunn anser departementet det som viktig at avgiftsplikten også legges på dette segmentet. Derimot er det vanskelig å unngå at overnattingstilbud i nærliggende kommuner uten avgift fungerer som gode «avgiftsfrie» substitutter når forslaget er at kommunene kan velge om de vil innføre overnattingsavgift.

En overnattingsavgift vil et stykke på vei ha tilsvarende effekt som merverdiavgiften har. Overnatting er ilagt lav sats for merverdiavgift på 12 pst., jf. merverdiavgiftsloven § 5-5. De fleste EU-land har merverdiavgift med lav sats på overnattingstjenester.

En overnattingsavgift i tråd med forslaget skiller seg fra merverdiavgiften på et vesentlig punkt: Det vil ikke være noen fradragsrett for næringsdrivende tilsvarende den som er for «inngående» merverdiavgift. Etterspørselen til de merverdiavgiftspliktige vil derfor også påvirkes av overnattingsavgiften. Et stort etterspørselssegment, tilnærmet alle forretningsreisende, vil derfor oppleve en reell prisstigning ved innføring av en overnattingsavgift. Den negative etterspørselseffekten blir følgelig større ved en overnattingsavgift enn den ville vært ved en tilsvarende økning av merverdiavgiften. Som tidligere omtalt, vil en prosentvis sats ikke påvirke relative priser mellom ulike overnattingstilbud. Etterspørselsvirkningene kan likevel bli ulike dersom prisfølsomheten varierer i de ulike overnattingsmarkedene. Gjennomgående er antakelig fritidsreisende mer prissensitive enn de forretningsreisende fordi de fritidsreisende betaler reisen selv.

Det avgjørende for effekten på lønnsomhet og overskudd er i hvilken grad virksomhetene klarer å velte avgiften over på kundene. Departementet er ikke kjent med nyere relevante estimater på etterspørselselastisiteter i det norske overnattingsmarkedet. Group NAO rapporterer, som omtalt i punkt 5.12.3, at de ikke har observert at turistskatter har hatt en signifikant negativ effekt på omsetning eller sysselsetting. Group NAO viser videre til at det i forskningslitteraturen er generell enighet om at priselastisiteten er lav.

Tall for markedsutviklingen i hotellmarkedet siden 2019 viser at hotellmarkedet har klart å hente ut økt losjiomsetning gjennom økte realpriser. En del av denne effekten må tilskrives kronesvekkelsen i samme periode. En svekket krone har gjort overnatting i Norge relativt sett rimeligere for utenlandske gjester.

Oppsummert vil en overnattingsavgift til en viss grad kunne påvirke etterspørsel og omsetning negativt; tilsvarende påvirker den også konkurranseforholdene internt i Norge og overfor utenlandske konkurrenter. Departementet har lagt vekt på at avgiften skal være moderat slik at etterspørselen ikke påvirkes mye. Dette må gjelde over tid. Overnattingsbransjen er konjunkturutsatt, og kronekursen er viktig for etterspørselen fra utlandet. Det er uklart hvor stor effekten blir på sikt. Derfor er det viktig å ramme inn på nasjonalt nivå, det vil si i loven, at satsen ikke skal være høyere enn 3 pst.

7.4.2 Næringslivets administrative kostnader

Næringslivets administrative kostnader knyttet til overnattingsavgiften vil bestå av etableringskostnader (kostnader med tilrettelegging av egne rutiner og systemer), kostnader knyttet til beregning av avgiften, utarbeiding av salgsdokumentet, løpende bokføring av avgiften som kreves inn fra gjestene, rapportering til kommunen og betaling av avgiften. Departementet legger til grunn at kostnadene ved den løpende håndtering av avgiften for virksomhetene, det vil si bokføring, rapportering og betaling, i det alt vesentlige vil bestå av tidskostnader.

For systemleverandørene av regnskapssystemer vil det normalt ta tid og medføre utviklingskostnader å få systemene til å støtte en ny avgift. Med «støtte» i denne sammenheng menes muligheten for direkte rapportering fra eget fagsystem til kommunene. I en overgangsfase må det derfor påregnes en manuell rapportering for virksomhetene, for eksempel via et felles kommunalt Altinn-skjema. Et annet alternativ er bruk av liknende system som kommunene i dag har for rapportering. Et eksempel på dette er omsetningsoppgave og betaling av bevillingsgebyr for de som har salgs- eller skjenkebevilling etter alkoholforskriften.

Departementet viser til utredningen av administrative kostnader i punkt 6.4 i høringsnotatet basert på en metode som beskrives i en veileder fra Nærings- og fiskeridepartementet.3 Departementet anslår på usikkert grunnlag at gjennomsnittlig administrativ kostnad for den enkelte virksomhet som rapporterer seks ganger i året, er 5 400 kroner. For den private utleier som rapporterer én gang i året, er rapporteringskostnaden anslått til 520 kroner. Dersom alle kommuner innfører overnattingsavgift, er samlet rapporteringskostnad estimert til om lag 35 mill. kroner, hvorav 15 mill. kroner er byrden for virksomhetene, mens de private utleierne får en samlet kostnad på om lag 20 mill. kroner.

For de som driver overnattingsvirksomhet i flere kommuner, vil de administrative kostnadene være større hvis det er mange ulike regler og frister sammenlignet med en situasjon med felles, nasjonale bestemmelser. Dersom en ordning med overnattingsavgift resulterer i vesentlig økt rapporteringsbyrde for overnattingsbransjen, går det imot regjeringens forenklingspolitikk for næringslivet. Departementet har i sitt lovforslag lagt vekt på forenklingshensynet, så langt det lar seg gjøre innenfor rammene av en valgfri kommunal ordning.

7.4.3 Hensynet til små virksomheter og private utleiere

Overnattingsmarkedet består av mange ulike tilbydere med hensyn til størrelse, fra store internasjonale hotell-konsern til små familieforetak, og i tillegg mange private utleiere utenom næring. Et par grep forenkler etterlevelsen for de aller minste virksomhetene. Forslaget om årlig rapportering fremfor seks ganger i året reduserer rapporteringsbyrden for disse virksomhetene. Og hvis en tilbyder som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, benytter en annen til å formidle tjenesten og kreve inn vederlaget for seg, er formidleren ansvarlig for å kreve inn og betale avgiften direkte til kommunen. Dette vil etter departementets vurdering vesentlig redusere de administrative kostnadene ved privat utleie utenom næring. Forslaget om at avgiften beregnes som en prosentvis sats av losjiomsetningen, ikke som et beløp per person per overnatting, er etter departementets vurdering forenklende for alle som er avgiftspliktige.

7.5 Plattformselskapene

For plattformselskapene som opererer i Norge, vil departementets forslag medføre økt ressursbruk. De vil pålegges en plikt til å beregne, innkreve og betale overnattingsavgiften i kommunen hvor en avgiftspliktig overnatting finner sted, hvis tilbyder ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. For å overholde plikten til å håndtere avgiften, kan det påløpe utviklingskostnader.

Utviklingskostnadene for mindre plattformselskaper vil naturlig nok være relativt høye sammenlignet med store aktører. Rapporteringskravene kan derfor være konkurransevridende mellom plattformselskapene. I utgangspunktet vil rapportering og betaling til den enkelte kommune medføre større kostnader enn om det rapporteres og betales til én enhet.

Finn.no peker på at det globale markedet for korttidsutleie av fast eiendom er preget av få aktører, hvor Airbnb har en dominerende markedsandel, med konkurranse fra aktører som Booking.com og Vrbo. Ifølge Finn.no er det i et slikt marked:

[…] svært utfordrende for konkurransen at myndighetene skaper etableringshindre i form av krav til investering i tekniske løsninger og dyre løpende innkrevings- og rapporteringsrutiner under argumentet at Airbnb har bygget en løsning i Italia. Finn.no er av den oppfatning at norske skattemyndigheter systematisk undervurderer byrden den pålegger private parter i å overta offentlige rapporterings- og innkrevingsoppgaver.

7.6 Skatteetaten

Forslaget innebærer økte kostnader for Skatteetaten. Etter lovforslaget § 2-7 annet ledd skal kommunene kunne få opplysninger fra skattemyndighetene om blant annet hvilke skattytere som har hatt inntekter fra overnattingstjenester i kommunen og hvor store inntektene har vært. Kostnadene vil avhenge av i hvilken grad eksisterende tekniske løsninger kan tilpasses nye krav. De økonomiske og administrative konsekvensene for Skatteetaten, for eksempel hvorvidt opplysningene skal kunne deles gjennom et API, det vil si fra maskin til maskin, er ikke utredet. Departementet antar at dersom skattemyndighetene deler informasjon med kommunene, vil det kunne effektivisere kommunenes kontrollvirksomhet.

7.7 Besøksbidrag for Longyearbyen

7.7.1 Innledning

De overordnede økonomiske og administrative konsekvensene av å innføre besøksbidrag for Longyearbyen beskrives nedenfor. Departementet kommer nærmere tilbake til beskrivelse av konsekvensene i detalj i forbindelse med forskriftsarbeidet.

7.7.2 Inntektspotensialet

Besøksbidraget skal dekke alle besøkende, både de som overnatter på hotell og andre overnattingssteder. Forventet inntekt for besøksbidrag til Longyearbyen vil være avhengig av størrelsen på cruiseavgiften, og samlet antall besøkende til Longyearbyen. SSB oppgir at omsetning på overnattingsbedrifter på Svalbard var nærmere 400 mill. kroner i 2022. Det aller meste av omsetningen og overnattingskapasiteten er knyttet til Longyearbyen. De tre siste årene har det vært nærmere 70 000 gjester ved kommersielle overnattingssteder i Longyearbyen. I tillegg er det en mindre andel Airbnb-gjester, sannsynligvis ca. 3 500 personer basert på tidligere års tall fra Visit Svalbard. I 2024 var oppholdstid i snitt 2,7 døgn, antall gjestedøgn var nærmere 168 000. Visit Svalbard oppgir at losjiomsetning (snitt per solgte romdøgn) var nærmere 2000 kroner i 2024. Estimert omsetning er da ca. 330 millioner kroner. Med 3 pst. avgift på overnatting vil inntektspotensialet være på ca. 10 mill. kroner.

Hva gjelder estimat for inntekter knyttet til besøksbidrag fra cruisepassasjerer, var det i 2024 nærmere 69 000 cruisepassasjerer, hvorav 38 000 var fra konvensjonelle cruise (dagsbesøk) og 29 000 fra ekspedisjonscruise. Med et besøksbidrag på 150 kroner fra cruisepassasjerer anslår departementet at inntektene vil være på rundt 10 mill. kroner årlig.

Totalt sett anslår departementet at inntektene fra besøksbidrag for Longyearbyen vil være på rundt 20 mill. kroner årlig. I beregningen er det ikke tatt hensyn til administrative kostnader knyttet til innkreving, og netto inntekter vil derfor være noe lavere. Inntektene vil allikevel være av den størrelsesorden at det vil være et merkbart positivt bidrag til lokalsamfunnet i Longyearbyen, og være til nytte for både turister, fastboende og reiselivsnæringen.

7.7.3 Administrasjon og innkreving

Det foreslås at Longyearbyen lokalstyre er innkrevingsmyndighet og som et utgangspunkt forvalter midlene. Som beskrevet ovenfor er det naturlig å vurdere justeringer dersom deler av offentlig infrastruktur overføres til andre. Besøksbidraget skal brukes i tråd med formålet for besøksbidrag for Longyearbyen, jf. punkt 6.6. Dette innebærer både utgifter lokalstyret allerede har i dag knyttet til infrastruktur og tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktiviteten, samt finansiere nye tiltak i tråd med formålet for bidraget.

Ved innføring av besøksbidrag knyttet til 3 pst. av omsetningen på overnattingssteder, vil det påløpe utgifter til administrasjon for alle overnattingssteder i Longyearbyen samt for lokalstyret. De administrative kostnadene for overnattingsbransjen og plattformselskapene, er både i form av etableringskostnader samt løpende kostnader, som beskrevet for fastlandet i punkt 7.4 og 7.5. Det er ikke merverdiavgift på tjenester på Svalbard, og det er dermed ikke naturlig å kople betalingsfrister mv. til dette systemet slik som på fastlandet. Tilpasninger til stedlige forhold vil måtte gjøres, og departementet kommer nærmere tilbake til dette i høringsnotat om forskrift om besøksbidrag for Longyearbyen. Det er egne skatte- og avgiftsregler for Svalbard, og departementet antar at overnattingsbransjen i Longyearbyen vil kunne håndtere en moderat avgift på 3 pst. Det vil være ressurskrevende for Longyearbyen lokalstyre å være innkrevingsmyndighet og administrere ordningen, og lokalstyret vil også ha utgifter til å utvikle systemer og ansatte. For innkreving av overnattingsavgift vil man eventuelt kunne se hen til og tilpasse innkrevingsordninger som utvikles av kommuner på fastlandet.

For besøkende til Longyearbyen med cruise legges det i utgangspunktet opp til at besøksbidraget kreves inn via Longyearbyen havn. Longyearbyen havn har allerede eksisterende systemer for innkreving av avgifter. Utgifter til administrasjon og innkreving av besøksavgiften for Longyearbyen havn, på vegne av lokalstyret, er av lokalstyret estimert til ca. 10 pst. av det innkrevde bidraget. Det vil også påløpe administrasjonskostnader for cruisenæringen, som må betale avgiften. I og med at det finnes systemer for betaling og innkreving av passasjeravgift, vil det trolig være håndterbart.

Det legges til grunn at administrative kostnader for det offentlige i forbindelse med innkreving dekkes av inntekter fra besøksbidraget.

7.7.4 Besøkende til Longyearbyen

For besøkende til Longyearbyen vil avgiften innebære at kostnaden ved å besøke byen vil bli høyere enn den ellers ville ha vært. I 2024 var om lag 40 pst. av gjestedøgnene norske, mens 60 pst. var utenlandske. De aller fleste overnattingene er knyttet til ferie/fritid. Kostnadsøkningen vil være relativt liten, enten som et nominelt beløp i størrelsesorden 150 kroner eller som 3 pst. av overnattingsprisen. Da et hotellrom i 2024 i snitt kostet om lag 2000 kroner per døgn, vil besøksbidraget utgjøre 60 kroner per natt. Gjennomsnittlig liggetid i Longyearbyen var i 2024 2,7 døgn, hvilket innebærer at besøksbidraget utgjøre om lag 160 kroner. Et moderat besøksbidrag utgjør en liten del av den samlede reisekostnaden for besøkende til Longyearbyen, og departementets vurdering er at det alene ikke vil påvirke etterspørselen gitt destinasjonens karakter og særtrekk. Så godt som alle besøkende til Svalbard ankommer via Longyearbyen, enten via Svalbard lufthavn eller Longyearbyen havn. Det er dermed ikke ventet at et besøksbidrag i Longyearbyen vil påvirke markedet på Svalbard.

For besøkende til Longyearbyen som ankommer med fly og overnatter før eller i etterkant av ekspedisjonscruise, så ser departementet problemstillingen knyttet til at disse gjestene i utgangspunktet både må betale besøksbidrag knyttet til overnatting og cruiseavgiften. Eventuelle refusjonsordninger eller unntak for disse tilfellene må vurderes opp mot økte administrative kostnader.

Ifølge Visit Svalbard vil dette gjelde for om lag 6 500 besøkende. Overnattingsavgiften er på moderate 3 pst., og for de fleste vil det være snakk om kun én overnatting i Longyearbyen før eller etter ekspedisjonscruise, altså et besøksbidrag på om lag 60 kroner. For ekspedisjonscruiseturister med én overnatting i Longyearbyen vil det samlede besøksbidraget utgjøre om lag 210 kroner, tilsvarende som besøksbidrag knyttet til tre overnattinger i Longyearbyen.

Innkrevingsmodell av besøksbidrag i form av en prosentsats på overnatting kan motvirke reiselivets mål om forlenget oppholdstid i Longyearbyen. Samtidig vil en prosentvis avgift hensynta sesongvariasjonene og være i tråd med ønsket om mer helårlig aktivitet.