(1) Lovens formål er å bidra til å finansiere reiselivsrelaterte fellesgoder gjennom besøksbidrag i form av avgift.

(2) Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av besøksbidrag, er tjenester, natur og kulturmiljøer, infrastruktur, bygninger, og andre elementer, der bruken av eller behovet for disse øker vesentlig med antall besøkende.

(3) Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av besøksbidrag for Longyearbyen, er offentlig infrastruktur og offentlige tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen, og andre tjenester for reiselivet.

Lovens § 1-1 første og tredje ledd, §§ 2-3 til 2-10 og § 4-1 gjelder også for Longyearbyen. Kongen kan gi forskrift om de tilpasningene som er nødvendig av hensyn til de stedlige forholdene, jf. § 3-1.

(1) Kommunen ved kommunestyret kan gi forskrift om overnattingsavgift for å oppnå formålet i § 1-1.

(2) Avgiften skal gjelde for hele kommunen.

(3) Kommunen ved kommunestyret kan gi forskrift om hvilke måneder i året overnattingsavgiften skal gjelde.

(4) Avgiften gjelder utleie av rom, leilighet, hytte, hus, grunn mv. på hoteller, hotellskip, campingplasser, bobilparker, vandrerhjem, i gjestehavner for fritidsbåter og annen overnattingsvirksomhet, herunder privat utleie utenom næring, der kunden disponerer overnattingsstedet mellom kl. 24.00 og 6.00 og under 30 dager sammenhengende.

(5) Avgiftsplikten oppstår når overnattingen begynner.

(6) Avgiften skal spesifiseres i salgsdokumentasjonen for tjenesten den knyttes til.

(1) Kommunen skal utarbeide en plan for bruken av inntektene fra avgiften i tråd med formålet i § 1-1.

(2) Kommunen skal legge til rette for at berørt næringsliv får komme med innspill til planen.

(1) Det skal ikke ilegges avgift for overnatting på passasjerskip i transitt eller andre sammenlignbare overnattingstjenester.

(2) Departementet kan i forskrift fastsette andre fritak fra avgiften.

(1) Den kommunale overnattingsavgiften skal beregnes som et prosentvist påslag på 3 prosent av vederlaget som betales for overnattingen, eksklusive merverdiavgift.

(2) For Longyearbyen kan besøksbidraget settes som et fast beløp.

(1) Den som mot betaling omsetter tjenesten som avgiften beregnes av, skal beregne, kreve inn fra kunden og betale avgiften til kommunen hvor overnattingen finner sted.

(2) Hvis en tilbyder som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, benytter en annen til å formidle tjenesten og kreve inn vederlaget for seg, er formidleren ansvarlig overfor kommunen.

(3) Virksomheter som er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal beregne og betale avgiften for de samme periodene og med de samme betalingsfristene som gjelder for skattemeldingen for merverdiavgift.

(4) Virksomheter som ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, skal beregne og betale overnattingsavgiften for ett kalenderår. Betalingsfristen er 10. mars det påfølgende året.

(5) Fjerde ledd gjelder tilsvarende for tilbydere som leier ut bolig, sekundærbolig eller fritidseiendom utenom næring.

(6) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om ansvaret etter annet ledd.

Kommunen er innkrevingsmyndighet.

(1) Den avgiftspliktige skal på forespørsel gi kommunen de opplysningene som er nødvendige for å kontrollere grunnlaget for beregning, innkreving og betaling av avgiften. Kommunen kan sette en frist for å gi opplysninger etter første punktum. Fristen skal ikke være kortere enn fire uker.

(2) Skattemyndighetenes taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd er ikke til hinder for at kommunen til bruk i sitt arbeid med innkreving og kontroll av overnattingsavgiften kan motta opplysninger fra skattemyndighetene om:

• a) hvilke skattytere som har hatt inntekter fra overnattingstjenester i kommunen

• b) hvor stor inntekt fra slike tjenester som er rapportert fra en skattyter og et formidlingsselskap som skattyteren har benyttet seg av

• c) adressene til hver av skattyterens utleide enheter.

(1) Hvis den avgiftspliktige ikke oppfyller pliktene etter § 2-5 eller § 2-7 første ledd, kan kommunen ilegge den avgiftspliktige en daglig, løpende tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan ikke settes høyere enn fem ganger rettsgebyret per dag.

(2) Kommunen kan gi forskrift om nivået på og utmåling av tvangsmulkten.

(1) Enkeltvedtak om overnattingsavgift kan påklages etter reglene i forvaltningsloven.

(2) Overnattingsavgiften skal ytes til fastsatt tid og med de summene som følger av vedtaket, selv om vedtaket er påklaget eller det er reist søksmål om vedtaket.

(3) Kommunen kan i særlige tilfeller gi betalingsutsettelse.

(1) Forfalt overnattingsavgift er tvangsgrunnlag for utlegg.

(2) Ved forsinket betaling av avgiften til kommunen skal den avgiftspliktige betale rente etter forsinkelsesrenteloven.

(1) Kommunen skal uten ugrunnet opphold melde kommunestyrets vedtak om fastsettelse av forskrift om overnattingsavgift etter § 2-1 til departementet.

(2) Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om offentliggjøring og ikrafttredelse av avgiften.

(1) Kongen skal gi forskrift om besøksbidrag for Longyearbyen. Besøksbidraget skal betales som en avgift for omsetning av overnatting i Longyearbyen, og som avgift for hver passasjer som går i land fra eller går ombord i konvensjonelle cruiseskip og ekspedisjonscruiseskip i Longyearbyen.

(2) Besøksbidraget skal finansiere offentlig infrastruktur og offentlige tjenester som er en forutsetning for reiselivsaktivitet i Longyearbyen, og andre tjenester for reiselivet.

(1) Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

(2) Departementet kan i forskrift gi overgangsbestemmelser om ikrafttredelse.

(3) Inntil endringen i § 4-2 av tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 kommer til anvendelse, kan besøksbidrag kreves inn av kommunen etter reglene for innkreving av skatt.

Fra den tid Kongen bestemmer, gjøres følgende endringer i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse: § 2-14 ny bokstav f skal lyde:

• f. besøksbidrag og tvangsmulkt etter besøksbidragsloven