3 Nærmere om innholdet i MiCA-forordningen

3.1 MiCA-forordningen Del I – Formål, virkeområde og definisjoner

Artikkel 1 fastslår at MiCA fastsetter ensartede krav til offentlige tilbud om og opptak til handel på en handelsplattform av kryptoeiendeler, krav til ytere av kryptoeiendelstjenester, krav til kundevern og tiltak for å hindre markedsmisbruk. I fortalen punkt 6 fremgår det at formålet med disse rammene er å sikre en forholdsmessig behandling av utstedere av kryptoeiendeler og ytere av kryptoeiendelstjenester, fremme finansiell stabilitet og velfungerende betalingssystemer og håndtere pengepolitiske risikoer som kan oppstå for e-pengetoken eller eiendelsbaserte token.

Artikkel 2 angir virkeområdet til MiCA. Forordningen får anvendelse på fysiske og juridiske personer som er involvert i utstedelse av, offentlig tilbud om og opptak til handel av kryptoeiendeler, eller som yter tjenester knyttet til kryptoeiendeler i Unionen. Det er gjort en rekke unntak, blant annet for kryptoeiendeler som faller inn under nærmere angitt felleseuropeisk finanslovgivning, kryptoeiendeler som er ikke-fungible, det vil si ikke-ombyttbare kryptoeiendeler, og digitale sentralbankpenger, se punkt 13 av fortalen til MiCA. Videre følger det av MiCAs fortale punkt 22 at kryptoeiendelstjenester som ytes på en fullt ut desentralisert måte uten en formidler, bør falle utenfor MiCAs virkeområde.

MiCA artikkel 3 inneholder definisjoner, og definerer blant annet kryptoeiendel som et «digitalt uttrykk for en verdi eller for en rettighet som kan overføres og lagres elektronisk ved bruk av desentralisert registerteknologi eller lignende teknologi». Det er ikke presisert hva som forstås med «lignende teknologi», men desentralisert registerteknologi er definert i artikkel 3 nr. 1 (1) som en teknologi om muliggjør drift og bruk av desentraliserte registre.

3.2 MiCA-forordningen Del II – Andre kryptoeiendeler enn eiendelsbaserte token eller e-pengetoken

MiCA del II fastsetter krav for tilbydere av andre kryptoeiendeler som ikke er eiendelsbaserte token eller e-pengetoken (her betegnet «andre kryptoeiendeler»), se MiCA artikkel 4 til 15. I motsetning til det som gjelder for eiendelsbaserte token eller e-pengetoken, inneholder ikke forordningen bestemmelser som er rettet særlig mot utstedere av slike kryptoeiendeler. Pliktbestemmelsene i del II er rettet mot dem som tilbyr kryptoeiendeler til offentligheten, og mot dem som søker om at kryptoeiendelen tas opp til handel på en handelsplattform. Det stilles også krav til handelsplattformer når de tar opp kryptoeiendeler til handel på eget initiativ.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 4.1 redegjort nærmere for kravene til handelsplattformer når de tar opp kryptoeiendeler til handel på eget initiativ, og skriver:

«MiCA artikkel 4 nr. 1 fastsetter vilkår for fremsettelse av offentlige tilbud i andre kryptoeiendeler. Vedkommende må være en juridisk person og må oppfylle nærmere angitte krav til hvitbok («white paper», i det følgende betegnet som «informasjonsdokument») og markedsføringsmateriale, samt kravene i artikkel 14 til bl.a. god forretningsskikk, håndtering av interessekonflikter, likebehandling og tekniske systemer. Det er gjort viktige unntak fra disse vilkårene i artikkel 4 nr. 2 og 3. Tilbyders plikt til å offentliggjøre resultatet av det offentlige tilbudet, er regulert i MiCA artikkel 10.

MiCA artikkel 5 nr. 1 inneholder lignende vilkår for å søke om opptak til handel av andre kryptoeiendeler i EØS som det som gjelder for offentlige tilbud etter artikkel 4. Det fremgår at operatøren av en handelsplattform kan ta opp slike kryptoeiendeler til handel på eget initiativ, jf. MiCA artikkel 5 nr. 2, samt vilkårene for dette.»

Når det gjelder informasjonsdokumentet/hvitboken, stilles det krav om at det skal være egnet til å gi potensielle investorer informasjon om egenskaper, funksjoner og risikoer ved kryptoeiendelene. Bestemmelser om utforming, innhold, publisering og endring av informasjonsdokumentet for andre kryptoeiendeler, følger av MiCA artikkel 6, 9 og 12. Informasjonsdokumentet skal sendes til tilsynsmyndigheten i hjemstaten, vedlagt en forklaring på hvorfor kryptoeiendelen ikke er et e-pengetoken, et eiendelsbasert token eller er unntatt MiCA som følge av at den faller inn under nærmere angitt felleseuropeisk finanslovgivning. Dette skal gjøres senest 20 virkedager før informasjonsdokumentet publiseres, jf. artikkel 8. Tilsynsmyndigheten skal ikke kreve forhåndsgodkjennelse av informasjonsdokumentet, men plikter å videresende det til ESMA og til tilsynsmyndighetene i vertsstatene, det vil si andre EØS-stater der kryptoeiendelene planlegges tilbudt til offentligheten eller tatt opp til handel. Etter publisering av informasjonsdokumentet, kan kryptoeiendelen tilbys i hele EØS, og kan tas opp til handel på EØS-handelsplattformer, jf. artikkel 11.

MiCA artikkel 7, 8, 9 og 12 inneholder regulering av markedsføringsmateriale som er knyttet til et offentlig tilbud, eller opptak til handel, av andre kryptoeiendeler.

MiCA inneholder videre en bestemmelse om 14 dagers angrerett for ikke-profesjonelle investorer som kjøper andre kryptoeiendeler direkte fra tilbyder eller fra en kryptoeiendelstjenesteyter som plasserer kryptoeiendelene på vegne av tilbyder, jf. artikkel 13. Det er visse begrensninger i denne angreretten. Den gjelder for eksempel ikke hvis kryptoeiendelene er tatt opp til handel før kjøpet. For å beskytte investorenes rett til tilbakebetaling, inneholder MiCA artikkel 10 regler om tilbyders plikt til å sikre de midlene eller kryptoeiendelene som er innkommet under det offentlige tilbudet.

For å beskytte eierne av andre kryptoeiendeler, gir artikkel 15 regler om erstatningsansvar dersom investorene lider tap som følge av at tilbyderen, den som har søker opptak til handel, eller operatøren av en handelsplattform har gitt informasjon i informasjonsdokumentet som ikke er komplett, balansert, klar eller som er villedende. Det er presisert at denne ansvarsbestemmelsen ikke skal påvirke annet sivilrettslig erstatningsansvar i henhold til nasjonal rett.

3.3 MiCA-forordningen Del III – Eiendelsbaserte token

MiCA del III fastsetter krav for tilbydere eller utstedere av eiendelsbaserte token, se MiCA artikkel 16 til 47. Eiendelsbaserte token er en kryptoeiendel som anføres å ha en stabil verdi relatert til andre verdier eller rettigheter, eller kombinasjoner av slike, for eksempel offisielle valutaer og ulike investeringsobjekter.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 5.1 redegjort slik for bestemmelsene i MiCA del III:

«Etter forordningen er det i utgangspunktet kun utstedere av eiendelsbaserte token som kan være tilbyder av slike token til allmennheten, samt søke om opptak av slike token til handel på en handelsplattform. Utstedelse av eiendelsbaserte token krever etter forordningen enten egen tillatelse eller tillatelse som kredittinstitusjon. For foretak som søker tillatelse for å utstede et eiendelsbaserte token, er det gitt nærmere bestemmelser om blant annet krav til søknaden, tilsynsmyndighetens behandling av søknaden, og tilbakekall av tillatelsen hvis de løpende kravene til utsteder ikke oppfylles. En tillatelse som tilbyder av et eiendelsbasert token, vil etter forordningen gi tilbyderen adgang til å tilby det aktuelle tokenet i hele EØS. Kredittinstitusjoner som vil tilby eiendelsbaserte token, må etter forordningen notifisere den nasjonale tilsynsmyndigheten om den tiltenkte virksomheten minst 90 dager i forkant. Forordningen inneholder nærmere regler om tilsynsmyndighetens saksbehandling av en slik notifikasjon, herunder saksbehandlingsfrister.

Når det gjelder behandlingen av søknader om tillatelse som nevnt, stiller forordningen krav om at den nasjonale tilsynsmyndigheten gir melding til EBA, ESMA og ECB. Meldingen skal inneholde søknaden og den nasjonale tilsynsmyndighetens vurdering av om det skal gis tillatelse («draft decision»). Dersom søknaden gjelder et eiendelsbasert token som er basert på en offisiell valuta som ikke er euro, skal også sentralbanken i det landet valutaen tilhører, gis melding. På forespørsel fra den nasjonale tilsynsmyndigheten skal EBA og ESMA gi sin uttalelse om deres vurdering av om det omsøkte eiendelsbaserte tokenet er et e-pengetoken eller en kryptoeiendel utenfor MiCAs virkeområde. ECB og den eventuelle sentralbanken den offisielle valutaen tilhører, skal uttale seg om risikoene det eiendelsbaserte tokenet kan utgjøre for finansiell stabilitet, velfungerende betalingsmarkeder, pengepolitikk («monetary policy») og monetær uavhengighet («monetary sovereignty»). Dersom ECB gir en negativ innstilling, skal den nasjonale tilsynsmyndigheten avslå søknaden om tillatelse. Det følger av forordningen at i tillegg til utstedere av eiendelsbaserte token, kan andre som har skriftlig samtykke fra en utsteder være tilbyder og søke om opptak til handel på en handelsplattform av det eiendelsbaserte tokenet samtykket gjelder. For slike tilbydere er det etter forordningen ikke krav om tillatelse eller notifikasjon til den nasjonale tilsynsmyndigheten.

Det er etter forordningen krav om at utstedere av eiendelsbaserte token skal utarbeide et informasjonsdokument. Formålet med dokumentet er å gjøre det mulig for potensielle ikke-profesjonelle innehavere («retail holders») å få informasjon om tokenet. Informasjonsdokumentet skal blant annet inneholde nærmere spesifisert informasjon om utstederen, det eiendelsbaserte tokenet, virksomheten som går ut på å tilby det eiendelsbaserte tokenet til allmennheten (herunder opplysninger om utstederens målgruppe, mengden token i sirkulasjon, eventuelle tekniske krav mv.), rettigheter og forpliktelser knyttet til det eiendelsbaserte tokenet, den underliggende teknologien og om risikoene. Dokumentet skal godkjennes av den nasjonale tilsynsmyndigheten, og godkjennelsen skal etter forordningen være gyldig i hele EØS. Dokumentet skal publiseres på utstederens nettsider. Etter forordningen har utstederen og dens ledelse ansvar for eventuelle tap som er påført innehavere av eiendelsbaserte token, og som skyldes at informasjonsdokumentet ikke oppfyller forordningens krav.

Utstedere av eiendelsbaserte token skal etter forordningen opptre ærlig, rettferdig og profesjonelt og skal kommunisere med innehaverne og potensielle innehavere av det eiendelsbaserte tokenet på en rettferdig, klar og ikke-misvisende måte. De skal handle i innehavernes beste interesser. Utstederen skal behandle innehaverne likt, med mindre eventuell fordelaktig behandling er redegjort for i informasjonsdokumentet og i markedsføringsmaterialet.

Det stilles i forordningen krav til eventuell markedsføring, herunder at den skal være klart identifiserbar som markedsføring og være i samsvar med opplysninger i informasjonsdokumentet.

Utstedere skal på sine nettsider publisere informasjon om antallet eiendelsbaserte token i sirkulasjon, samt verdien og sammensetningen av eiendelsreserven (se nærmere informasjon om eiendelsreserven under). Denne informasjonen skal oppdateres minst månedlig. Utstedere skal også publisere på sine nettsider en oppsummering av revisjonsrapporten om eiendelsreserven (se nærmere informasjon under) og om eventuelle hendelser som har eller som sannsynligvis vil ha en signifikant innvirkning på verdien av det eiendelsbaserte tokenet.

Utstedere skal etter forordningen etablere prosedyrer for klagebehandling som blant annet skal sikre rask, forsvarlig («fair») og konsekvent behandling av klager fra innehavere og andre interessenter. Forordningen stiller nærmere krav vedrørende klager, herunder at det skal være kostnadsfritt for innehavere av eiendelsbaserte token å klage til utstederen.

Etter forordningen skal utstedere etablere og vedlikeholde effektive prosedyrer for å identifisere, håndtere og opplyse om interessekonflikter. Utstederne skal på sine nettsider gi innehaverne overordnet informasjon om interessekonflikter («general nature and sources of conflicts») og hvilke tiltak som er innført for å redusere disse.

Utstedere skal etablere et robust system for styring og kontroll, herunder en klar organisatorisk struktur og klare ansvarslinjer. Det stilles i forordningen krav om at utstederens ledelse er egnet.

Utstedere som ikke er kredittinstitusjoner skal etter forordningen ha en egenkapital som minst tilsvarer det høyeste av 350 000 euro, to prosent av gjennomsnittsstørrelsen på eiendelsreserven («average amount of the reserve of asset») og en fjerdedel av de faste kostnadene for foregående år («a quarter of the fixed overheads of the preceding year»). Forordningen stiller krav til sammensetningen av kapitalen. Den nasjonale tilsynsmyndigheten kan i nærmere bestemte tilfeller som tilsier forhøyet risiko, kreve at en utsteder skal ha en egenkapital som er 20 prosent høyere enn summen som tilsvarer to prosent av gjennomsnittsstørrelsen på eiendelsreserven. Kredittinstitusjoner er eksplisitt unntatt forordningens krav om egenkapital.

For tilbydere av eiendelsbaserte token som driver virksomheten etter samtykke fra utstederen, gjelder de ovennevnte kravene om å opptre rettferdig og profesjonelt, samt kravene vedrørende markedsføring.

Etter forordningen har innehavere av eiendelsbaserte token rett til å innløse sine token hos utstederen til enhver tid. Når innehaveren ber om innløsning, skal utstederen innløse tokenet enten ved å utbetale et beløp i betalingsmidler («funds»), unntatt e-penger, tilsvarende markedsverdien av eiendelene tokenet er basert på, eller ved å levere eiendelene tokenet er basert på. Utstedere skal utarbeide retningslinjer og rutiner for å ivareta innehavernes innløsningsrett. Det følger av forordningen at dersom utstederen aksepterer betaling med andre betalingsmidler enn e-penger i en offisiell valuta, skal de alltid tilby muligheten til å innløse tokenet i betalingsmidler, som ikke er e-penger, i denne valutaen.

Forordningen stiller krav om at utstedere av eiendelsbaserte token etablerer og opprettholder en eiendelsreserve. Eiendelsreserven skal blant annet bidra til å sikre innehavernes rett til å innløse de eiendelsbaserte tokenene, herunder i en situasjon hvor utsteder er insolvent. Eiendelsreserven skal holdes juridisk separert fra utstederens egne eiendeler, slik at utstederens kreditorer ikke kan søke dekning i eiendelsreserven. Utstederen skal sørge for at det gjennomføres en uavhengig revisjon av eiendelsreserven. Revisjonen skal gjennomføres seks måneder etter at utstederen er gitt tillatelse eller et informasjonsdokument er godkjent. Utstederen skal gi melding til den nasjonale tilsynsmyndigheten om resultatet av revisjonen, samt publisere resultatet på sitt nettsted.

Utstederen skal etter forordningen ha på plass retningslinjer og rutiner om deponering («custody») av eiendelsreserven, som blant annet skal sørge for at eiendelsreserven holdes i depot etter reglene i forordningen og at utstederen har umiddelbar adgang til eiendelsreserven for å imøtekomme eventuelle krav om innløsning. Det stilles i forordningen nærmere krav til depotmottakeren og dennes virksomhet knyttet til eiendelsreserven, herunder at depotmottakere skal opptre redelig, profesjonelt og uavhengig.

Forordningen inneholder nærmere regler knyttet til investering av eiendelsreserven, herunder at eventuelle investeringer kun skal gjøres i høyt likvide finansielle instrumenter med minimal markedsrisiko, kredittrisiko og konsentrasjonsrisiko.

Det er etter forordningen forbudt for utsteder å yte renter i forbindelse med eiendelsbaserte token.

Forordningen inneholder regler om erverv av kvalifisert eierandel i en utsteder av eiendelsbaserte token. Reglene bygger på det samme systemet om erverv av kvalifiserte eierandeler som er lagt til grunn i andre deler av finanslovgivningen, eksempelvis i kredittinstitusjonsdirektivet og Solvens II. Kredittinstitusjoner er eksplisitt unntatt reglene i forordningen om erverver av kvalifisert eierandel.

Utstedere av signifikante eiendelsbaserte token er underlagt ytterligere krav, herunder om godtgjørelsesordning og om likviditetsstyring og -stresstesting. Det angis i forordningen kriterier for klassifisering av eiendelsbaserte token som signifikant. Utstedere av signifikante eiendelsbaserte token vil etter forordningen være under tilsyn av EBA.

Det stilles i forordningen nærmere krav til gjenopprettings- og innløsningsplaner. Gjenopprettingsplanen skal inneholde tiltak som utstederen skal gjennomføre for å gjenopprette oppfyllelse av kravene som gjelder for eiendelsreserven, dersom disse kravene ikke er oppfylt. Gjenopprettingsplanen skal også dekke opprettholdelse av utstederens tjenester knyttet til det eiendelsbaserte tokenet i tilfelle hendelser som medfører vesentlig risiko for forstyrrelse («disrupting») på virksomheten. Den nasjonale tilsynsmyndigheten kan på nærmere vilkår, eksempelvis at det foreligger overtredelse av kravene knyttet til eiendelsreserven, pålegge utstederen å gjennomføre tiltak i gjenopprettingsplanen. Utstederen skal etablere en operativ («operational») plan for å støtte en ryddig innløsning av de eiendelsbaserte tokenene. Planen skal implementeres dersom den nasjonale tilsynsmyndigheten beslutter at utstederen er i brudd, eller sannsynligvis vil komme i brudd, med sine forpliktelser, eller utstederen skal oppløses eller tillatelsen tilbakekalles.»

Et særlig spørsmål som oppstår, er om det i nasjonal rett skal kreves at kredittinstitusjoner som vil drive virksomhet som utsteder av eiendelsbaserte token, må ha særskilt tillatelse til dette. Om dette har Finanstilsynet skrevet følgende i høringsnotatet punkt 5.1:

«Det følger av kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 8 at kredittinstitusjoner skal ha tillatelse før de begynner sin virksomhet. Etter kredittinstitusjonsdirektivet artikkel 33 skal medlemsstatene sørge for at aktivitetene i Anneks I kan drives i deres jurisdiksjon av kredittinstitusjoner, såfremt den aktuelle aktiviteten er omfattet av kredittinstitusjonens tillatelse i hjemlandet. Anneks I til kredittinstitusjonsdirektivet vil etter MiCA (artikkel 146) endres, slik at det omfatter virksomhet etter MiCA, herunder utstedelse av eiendelsbaserte token. Finanstilsynet legger til grunn at dette innebærer at en tillatelse til å drive bankvirksomhet vil omfatte virksomhet etter MiCA.

Etter finansforetaksloven § 2-7 bokstav d kan tillatelse til å drive virksomhet som bank omfatte «andre banktjenester». Etter finansforetaksloven § 2-8 bokstav e kan tillatelse til å drive virksomhet som kredittforetak omfatte «andre særlige tjenester». Finanstilsynet legger dermed til grunn at det ikke kreves endringer i finansforetaksloven for at kredittinstitusjoner skal være underlagt krav om tillatelse som nevnt i norsk rett.

Det følger videre av finansforetaksloven § 13-1 første ledd at «[f]inansforetak kan ikke drive annen virksomhet enn det som følger av regler gitt i eller i medhold av lov for den enkelte type foretak, foretakets tillatelse og dets vedtekter». Når MiCA er gjennomført i norsk lov, vil kredittinstitusjoner (som har tillatelse) dermed kunne utstede og tilby eiendelsbaserte token på de forutsetninger som fremgår av forordningen artikkel 17.

Finanstilsynet merker seg for øvrig at i henhold til forordningens fortale (avsnitt 44) vil de strengeste eller de mest spesifikke reglene gjelde ved eventuell overlapp mellom regler som følger av kredittinstitusjonsdirektivet og MiCA.»

3.4 MiCA-forordningen Del IV – E-pengetoken

MiCA del IV fastsetter krav for tilbydere eller utstedere av e-pengetoken, se MiCA artikkel 48 til 58. E-pengetoken defineres som en type kryptoeiendel som anføres å opprettholde en stabil verdi ved å referere til verdien av én offisiell valuta. I likhet med tradisjonelle e-penger som reguleres av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF (e-pengedirektivet), fungerer e-pengetoken dermed som et substitutt for sedler og mynter, og de benyttes i hovedsak til betalinger.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at en av utfordringene med e-pengetoken i forkant av MiCA, har vært usikkerheten rundt hvorvidt de faller innenfor definisjonen av e-penger i e-pengedirektivet. Årsaken er at innehavere av e-pengetoken ikke nødvendigvis har hatt en fordring mot utsteder. Utstedere av e-pengetoken har ikke alltid gitt innehavere en innløsningsrett til pålydende verdi til enhver tid, som er et vilkår ved utstedelse av e-penger. For å unngå at reglene i e-pengedirektivet omgås på denne måten, er definisjonen av e-pengetoken i MiCA ment å favne bredt og fange opp enhver kryptoeiendel som refererer til én offisiell valuta. MiCA angir samtidig at e-pengetoken skal anses som e-penger slik begrepet er definert i e-pengedirektivet. Utstedere av e-pengetoken skal derfor, med mindre annet er spesifisert i MiCA, overholde kravene som følger av e-pengedirektivet del II og III.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 6.1 redegjort nærmere for bestemmelsene i MiCA del IV om e-penge token:

«Det er som utgangspunkt bare kredittinstitusjoner (banker og kredittforetak) og e-pengeforetak som kan utstede e-pengetoken. E-pengedirektivets unntak fra krav om tillatelse gjelder imidlertid tilsvarende ved utstedelse ave-pengetoken, men slike utstedere er likevel underlagt krav til informasjonsdokument i artikkel 51.

Artikkel 48 angir at e-pengetoken bare kan tilbys offentligheten eller søkes opptatt til handel på handelsplattform enten av utstederen selv eller etter skriftlig samtykke fra utstederen. Utstedere skal melde fra til tilsynsmyndigheten senest 40 virkedager i forkant. I tillegg må utstederen utarbeide og publisere et informasjonsdokument som tilfredsstiller kravene i artikkel 51. Det er ikke et krav om at tilsynsmyndigheten skal godkjenne informasjonsdokumentet.

I likhet med utstedere av eiendelsbaserte token, er utstedere av e-pengetoken erstatningsansvarlige ved manglende, misvisende eller feil informasjon i informasjonsdokumentet etter artikkel 52, underlagt regler om markedsføring i artikkel 53 og forpliktet til å utforme gjenopprettings- og avviklingsplan etter artikkel 55. Forordningen artikkel 49 gir regler om utstedelse og innløsning av e-pengetoken som hovedsakelig tilsvarer reglene i e-pengedirektivet. Retten til innløsning skal imidlertid fremgå av informasjonsdokumentet, og ikke av kontrakt som er kravet i e-pengedirektivet. Gebyrer kan bare ilegges der artikkel 46 åpner for det. I likhet med e-pengedirektivet, følger det av artikkel 50 at det er renteforbud for e-pengetoken. E-pengedirektivets krav til sikring av klientmidler gjelder, men det er gitt visse særregler for plassering av midlene i MiCA artikkel 54.

Det angis i forordningen kriterier for klassifisering av e-pengetoken som signifikant. E-pengeforetak som utsteder signifikante e-pengetoken unntas e-pengedirektivets regler om ansvarlig kapital og sikring av midler. De underlegges i stedet strengere krav i artikkel 58, herunder høyere kapitalkrav, krav til eiendelsreserve og krav til likviditetsstyring og – stresstesting. Den nasjonale tilsynsmyndigheten kan kreve at også e-pengeforetak som utsteder ikke-signifikante e-pengetoken må etterleve disse kravene.

For e-pengeforetak som utsteder signifikante e-pengetoken, skal EBA føre tilsyn med etterlevelsen av de særskilte krav til utstedere av signifikante e-pengetoken som følger av MiCA. Kredittinstitusjoner som utsteder signifikante e-pengetoken blir ikke underlagt særskilte krav etter MiCA, og forblir dermed under nasjonalt tilsyn. EBA skal heller ikke føre tilsyn med utstedere av signifikante e-pengetoken knyttet til en medlemsstats offisielle valuta som ikke er euro, der minst 80 prosent av antall innehavere og volum av transaksjoner er konsentrert i hjemstaten.»

3.5 MiCA-forordningen Del V – Vilkår for tillatelse og drift for ytere av kryptoeiendelstjenester

3.5.1 Kryptoeiendelstjenester

Kryptoeiendelstjenester er følgende tjenester og aktiviteter knyttet til en kryptoeiendel, jf. MiCA artikkel 3 nr. 1 (16):

• Oppbevaring og administrasjon av kryptoeiendeler på vegne av kunder

• Drift av handelsplattform for kryptoeiendeler

• Veksling av kryptoeiendeler mot betalingsmidler

• Veksling av kryptoeiendeler mot andre kryptoeiendeler

• Ordreutførelse i kryptoeiendeler på vegne av tredjeparter

• Plassering av kryptoeiendeler

• Mottak og formidling av ordrer i kryptoeiendeler på vegne av tredjeparter

• Rådgivning om kryptoeiendeler

• Porteføljeforvaltning i kryptoeiendeler

• Tilby overføringstjenester for kryptoeiendeler på vegne av kunder

Innholdet i de enkelte kryptoeiendelstjenestene er nærmere definert i MiCA artikkel 3 nr. 1 (17) til (26).

3.5.2 Ytelse av kryptoeiendelstjenester

MiCA del V (artikkel 59 til 85) regulerer kryptoeiendelstjenesteytere. For å yte kryptoeiendelstjenester i EØS kreves enten tillatelse etter MiCA eller tillatelse til å yte nærmere angitte finansielle tjenester og at det er sendt melding om dette til tilsynsmyndigheten. Dette følger av MiCA artikkel 59, som også oppstiller enkelte vilkår for slik tillatelse, herunder krav om tilstedeværelse i EØS.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 7.1.2 redegjort nærmere for bestemmelsene i MiCA del V:

«Regler om søknaden om tillatelse og behandlingen av den fremgår av artikkel 62 og 63. Tilsynsmyndigheten skal vurdere om søknaden er komplett innen 25 virkedager etter at den er mottatt og skal, innen 40 virkedager fra mottak av en komplett søknad, vurdere om søkeren oppfyller kravene til kryptoeiendelstjenesteytere i MiCA del V og treffe vedtak om tillatelse.

Nærmere angitte foretak («finansielle foretak»), kan yte kryptoeiendelstjenester uten tillatelse, jf. MiCA artikkel 59 nr. 1 bokstav b og artikkel 60. Med unntak av kredittinstitusjoner, gjelder dette bare kryptoeiendelstjenester som tilsvarer de tjenestene foretakene allerede har tillatelse til å yte.

Unntaket fra krav om tillatelse gjelder følgende foretak:

• 1. Kredittinstitusjoner, der det ikke er presisert hvilke kryptoeiendelstjenester de kan yte.

• 2. Verdipapirsentraler kan yte oppbevaring og administrasjon av kryptoeiendeler på vegne av kunder.

• 3. Verdipapirforetak kan yte kryptoeiendelstjenester som tilsvarer de investeringstjenestene de har tillatelse til etter verdipapirhandelloven. Det fremgår av MiCA artikkel 60 nr. 3 hvilke kryptoeiendelstjenester som tilsvares av de ulike investeringstjenestene, samt av den tilknyttede tjenesten oppbevaring og administrasjon av finansielle instrumenter på kunders vegne.

• 4. E-pengeforetak kan tilby oppbevaring og administrasjon av kryptoeiendeler på vegne av kunder, samt overføringstjenester på vegne av kunder. Det er i MiCA artikkel 60 nr. 4 angitt at dette gjelder e-pengetoken de utsteder.

• 5. Forvaltningsselskaper for verdipapirfond og forvaltere for alternative investeringsfond kan yte kryptoeiendelstjenester som tilsvarer porteføljeforvaltning og de tilleggstjenester som de har tillatelse til etter verdipapirfondloven13 og AIF-loven.14 Det fremgår av MiCA artikkel 60 nr. 5 hvilke kryptoeiendelstjenester de ulike tjenestene tilsvarer.

• 6. Markedsoperatører for regulerte markeder, jf. verdipapirhandelloven § 11-1, kan drive en handelsplattform for kryptoeiendeler.

For å kunne yte kryptoeiendelstjenester, må imidlertid de finansielle foretakene sende en melding («notifikasjon») til hjemstatsmyndigheten senest 40 virkedager før tjenesteytelsen skal starte. Det er fastsatt detaljerte krav til hvilken informasjon meldingen skal inneholde. Tilsynsmyndigheten skal vurdere om meldingen er komplett innen 20 virkedager etter at den er mottatt. Hvis den ikke er komplett, skal tilsynsmyndigheten etterspørre den manglende informasjonen, der svarfrist er på maksimalt 20 virkedager. Mens svarfristen løper suspenderes perioden på 40 virkedager. Tjenesteytelsen kan ikke begynne så lenge meldingen er ufullstendig.

Kryptoeiendelstjenesteyterne kan yte kryptoeiendelstjenester i andre EØS-stater («vertsstater») etter å ha gitt melding til tilsynsmyndigheten i sin hjemstat om dette. Nærmere regler om slik grensekryssende ytelse av kryptoeiendelstjenester, herunder om meldingen og behandlingen av den, følger av MiCA artikkel 65. Det fremgår for øvrig av MiCA artikkel 59 nr. 7 at kryptoeiendelstjenesteytere skal kunne yte kryptoeiendelstjenester i hele EØS. Dette kan skje enten ved etablering, herunder via en filial, eller grensekryssende.

Regler om tilbakekall av tillatelse til å yte kryptoeiendelstjenester følger av MiCA artikkel 64. Kryptoeiendelstjenesteyteren skal ha adekvate prosedyrer for overføring av kundenes kryptoeiendeler og betalingsmidler til en annen kryptoeiendelstjenesteyter når tillatelsen kalles tilbake. For finansielle foretak som yter kryptoeiendelstjenester etter melding til tilsynsmyndigheten, bortfaller retten til å yte slike tjenester dersom tillatelsen til å yte de finansielle tjenestene kalles tilbake, jf. MiCA artikkel 60 nr. 11.»

Finanstilsynet viser videre til at det er noen få unntak fra kravet om tillatelse for å kunne yte kryptoeiendelstjenester. Etter MiCA artikkel 4 nr. 5 er hovedregelen at det ikke kreves tillatelse for å yte tjenester knyttet til oppbevaring og administrasjon, samt overføringer, for kryptoeiendeler omfattet av særbestemmelsen i artikkel 4 nr. 3 om blant annet kryptoeiendeler som tilbys vederlagsfritt. Videre følger det av MiCA artikkel 61 at tredjestatsforetak ikke trenger tillatelse etter MiCA for å kunne yte kryptoeiendelstjenester til kunder i EØS når tjenesteytelsen skjer utelukkende på kundens eget initiativ. Et slikt initiativ fra en kunde gir ikke rett til å markedsføre nye typer kryptoeiendeler eller kryptoeiendelstjenester til kunden.

Et annet sentralt unntak gjelder for desentraliserte kryptoeiendelstjenesteytere. Det fremgår av MiCAs fortale punkt 22 at kryptoeiendelstjenester som ytes på en fullt desentralisert måte, uten mellommann («intermediary»), ikke omfattes av MiCA.

3.5.3 Regulering av kryptoeiendelstjenesteytere

Kryptoeiendelstjenesteytere må både etterleve generelle krav som gjelder for alle kryptoeiendelstjenester, og særkrav tilpasset hver enkelt tjenestetype. Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 7.1.3 redegjort slik for kravene for kryptoeiendelstjenesteytere:

«De generelle kravene til kryptoeiendelstjenesteytere fremgår av MiCA del V kapittel 2 og omfatter blant annet krav til god forretningsskikk, håndtering av interessekonflikter, oppbevaring av kundenes kryptoeiendeler og betalingsmidler, kapitalforhold, klagehåndtering og utkontraktering. Det oppstilles også generelle krav til organisering av virksomheten, herunder krav om egnet styre og ledelse. Kryptoeiendelstjenesteytere som yter de seks første kryptoeiendelstjenestene på listen i kapittel 7.1.1, skal dessuten ha en avviklingsplan, jf. MiCA artikkel 74. Reglene om kapitalforhold gjelder ikke for finansielle foretak som yter kryptoeiendelstjenester etter melding til tilsynsmyndigheten, jf. MiCA artikkel 60 nr. 10. Særskilte krav for de enkelte kryptoeiendelstjenestene følger av MiCA del V kapittel 3.

Det oppstilles egnethetskrav for eiere av kvalifisert eierandel i en kryptoeiendelstjenesteyter, jf. MiCA artikkel 68 nr. 2 og 3. Erverv av kvalifisert eierandel, og økning av eierandelen over visse terskelverdier, kan bare skje etter melding til tilsynsmyndigheten. Meldingen, og tilsynsmyndighetens behandling av denne, er regulert i MiCA artikkel 83 og 84. Det skal også gis melding ved reduksjon av eierandel. Reglene om melding ved endringer i eierandelen gjelder ikke for finansielle foretak som yter kryptoeiendelstjenester etter melding til tilsynsmyndigheten, jf. MiCA artikkel 60 nr. 10.

Kryptoeiendelstjenesteytere som har minst 15 millioner aktive brukere i EØS i gjennomsnitt i et kalenderår, skal anses som signifikante, jf. MiCA artikkel 85. Signifikante kryptoeiendelstjenesteytere forblir under tilsyn av hjemstatsmyndigheten, men hjemstatsmyndighetene skal gi ESMAs styre årlige oppdateringer om tilsynet med dem.»

3.5.4 Overgangsregler

MiCA gjelder fullt ut for kryptoeiendelstjenester i EU fra og med 30. desember 2024. Det vil herunder være et krav om tillatelse for å yte kryptoeiendelstjenester. Etter MiCA artikkel 143 nr. 3 kan de som ytet kryptoeiendelstjenester i samsvar med gjeldende rett før 30. desember 2024, fortsette med dette frem til 1. juli 2026 eller til det tidligere tidspunktet de får, eller nektes, tillatelse etter MiCA artikkel 63. Medlemsstatene kan fastsette at disse overgangsreglene ikke skal gjelde, eller at de skal gjelde i en kortere periode enn frem til 1. juli 2026, hvis de anser sitt nasjonale regelverk som mindre strengt enn MiCA.

Videre fremgår det av MiCA artikkel 143 nr. 6 at medlemsstatene kan anvende en enklere søknadsprosedyre enn etter MiCA artikkel 62 og 63 for søknader innsendt mellom 30. desember 2024 og 1. juli 2026. Denne adgangen er begrenset til foretak som hadde nasjonal tillatelse til å yte kryptoeiendelstjenester den 30. desember 2024. Tilsynsmyndighetene skal i tilfelle påse at MiCA del V kapittel 2 og 3 er oppfylt før tillatelse gis.

Se nærmere omtale av overgangsreglene i kapittel 5.4.

3.6 MiCA-forordningen Del VI – Forebygging av og forbud mot markedsmisbruk i forbindelse med kryptoeiendeler

MiCA del VI (artikkel 86 til 92) inneholder regler om forebygging av, og forbud mot, markedsmisbruk. Reglene har likhetstrekk med de tilsvarende reglene for finansielle instrumenter, slik disse er fastsatt i Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 596/2014 av. 16. april 2014 om markedsmisbruk (markedsmisbruksforordningen). MiCAs markedsmisbruksregler er imidlertid tilpasset særtrekkene ved kryptoeiendelsmarkedet.

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 8.1 redegjort slik for bestemmelsene i MiCA del VI:

«MiCA del VI gjelder kun for kryptoeiendeler som er tatt opp, eller som er søkt tatt opp, til handel på en handelsplattform, jf. artikkel 86.

Innsideinformasjon er definert i MiCA artikkel 87. Etter MiCA artikkel 88 skal utstedere, tilbydere og personer som søker om opptak til handel, så snart som mulig offentliggjøre innsideinformasjon som direkte angår dem. De kan imidlertid, på visse vilkår, utsette offentliggjøringen hvis umiddelbar offentliggjøring er egnet til å skade deres legitime interesser. Dersom de utsetter offentliggjøringen av innsideinformasjon, skal de informere tilsynsmyndigheten om utsettelsen og gi en skriftlig redegjørelse for hvordan vilkårene for utsettelsen ble oppfylt. Dette skal gjøres umiddelbart etter offentliggjøringen. Medlemsstatene kan i stedet fastsette at slik redegjørelse først skal gis tilsynsmyndigheten på forespørsel.

MiCA artikkel 89 oppstiller forbud mot innsidehandel og mot tilskyndelse til innsidehandel, mens artikkel 90 inneholder regler om håndtering av innsideinformasjon. Markedsmanipulasjon defineres i MiCA artikkel 91, og er forbudt.

MiCA artikkel 92 pålegger de som tilrettelegger eller gjennomfører transaksjoner i kryptoeiendeler, eksempelvis kryptoeiendelstjenesteytere som driver ordreutførelse eller veksling, å ha effektive ordninger, systemer og rutiner for å forebygge og avdekke markedsmisbruk, samt å rapportere rimelig mistanke om markedsmisbruk til tilsynsmyndigheten.»

3.7 MiCA-forordningen Del VII – Vedkommende myndigheter, EBA og ESMA

3.7.1 Innledning

Forordningen del VII (artikkel 93 til 138) gir regler om tilsynet med kryptoeiendelsmarkedet og aktørene som opptrer i markedet. I denne delen omtales tilsynsmyndigheten og virkemidler i det løpende tilsynsarbeidet (artikkel 93 til 110), administrative sanksjoner, andre forvaltningstiltak og straff (artikkel 111 til 116), og EBAs tilsyn med utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og e-pengetoken (artikkel 117 til 138).

MiCA artikkel 144 og 145 endrer Europaparlament- og rådsforordning (EU) nr. 1093/2010 av 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske banktilsynsmyndighet) (EBA-forordningen) og Europaparlament- og rådsforordning (EU) nr. 1095/2010 av. 24. november 2010 om opprettelse av en europeisk tilsynsmyndighet (Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndighet – European Securities and Markets Authority) (ESMA-forordningen), ved at virkeområdet til disse to forordningene utvides til å gjelde MiCA. Videre endrer MiCA artikkel 147 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1937 av. 23 oktober 2019 om vern av personer som varsler om brudd på EU-lovgivningen.

3.7.2 Tilsynsmyndigheten og virkemidler i det løpende tilsynsarbeidet

Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 9.1.2 og 9.1.3 redegjort slik for bestemmelsene i MiCA del VII kapitel 1 og 2 om tilsynet med kryptoeiendelsmarkedet:

«MiCA artikkel 93 fastsetter at alle EØS-statene skal peke ut en eller flere nasjonale tilsynsmyndigheter som skal følge opp pliktene etter forordningen og føre tilsyn med at forordningens regler blir overholdt. ESMA skal føre register over alle nasjonale tilsynsmyndigheter.

MiCA artikkel 94 angir de minimumsbeføyelser EØS-statene er forpliktet til å sørge for at tilsynsmyndigheten har til rådighet. Bestemmelsen fastsetter at tilsynsmyndigheten skal utøve sin kompetanse innenfor nasjonale rettslige rammer. Tilsynsmyndigheten kan utøve sin kompetanse direkte, i samarbeid med andre myndigheter eller ved begjæring til domstolene. Forordningen gir dermed betydelig frihet med hensyn til hvordan reglene skal utformes, herunder regler om hvordan kompetansen skal utøves og på hvilke vilkår. Bestemmelsen understreker at medlemsstatene skal sørge for at tilsynsmyndighetene har alle nødvendige fullmakter for å oppfylle sine forpliktelser etter reguleringen.

Artikkel 103 til 106 gir regler om produktintervensjonsadgang for henholdsvis ESMA, EBA og nasjonale tilsynsmyndigheter. På visse vilkår kan det besluttes å forby eller begrense markedsføring, distribusjon og salg av visse kryptoeiendeler eller kryptoeiendeler med visse særskilte egenskaper, eller å forby eller begrense en type virksomhet eller praksis knyttet til kryptoeiendeler. Finanstilsynet legger til grunn at ESMA og EBAs kompetanse i henhold til disse bestemmelsene vil legges til EFTAs overvåkingsorgan når forordningen tas inn i EØS-avtalen, på samme måte som med de tilsvarende produktintervensjonsreglene i MiFIR (forordning (EU) nr. 600/2014).

Nasjonal tilsynsmyndighet skal videre ha rutiner som sikrer at kunder og andre interessenter, inkludert forbrukerorganisasjoner, kan sende inn klager på aktører som er omfattet av forordningen dersom de mener at forordningens regler ikke overholdes (artikkel 108).

Forordningen gir regler om samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter (artikkel 95). Når overtredelser av forordningen er straffesanksjonert i en medlemsstat, skal tilsynsmyndigheten kunne innhente informasjon fra den relevante rettsmyndigheten. For tilfeller av uenighet mellom ulike staters tilsynsmyndigheter kan saken bringes til ESMA eller EBA for megling og eventuelt bindende vedtak etter ESMA- eller EBA-forordningen. Her finnes det EØS-tilpasninger som for EFTA-statenes del legger avgjørelsesmyndigheten til EFTAs overvåkingsorgan.

Forordningen gir også regler om samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter, ESMA og EBA (artikkel 96), tilsynsmessig tilnærming i klassifiseringen av ulike typer kryptoeiendeler (artikkel 97), samarbeid med skattemyndigheter o.l. (artikkel 98), taushetsplikt (artikkel 100), beskyttelse av personopplysninger (artikkel 101), og inngåelse av samarbeidsavtaler med tredjestatsmyndigheter (artikkel 107).

Artikkel 102 fastsetter at tilsynsmyndigheten i en vertsstat skal meddele hjemstaten forholdet dersom det er grunn til å tro at noen som er omfattet av forordningen har opptrådt i strid med forordningen. Dersom hjemstatens tiltak ikke medfører at overtredelsen opphører, kan vertsstatens tilsynsmyndigheter ta alle nødvendige skritt for å beskytte kunder av tilbydere av kryptoeiendelstjenester og innehavere av kryptoeiendeler, etter å ha varslet hjemstatens tilsynsmyndigheter og ESMA eller EBA. Saken kan også bringes til ESMA eller EBA for megling og eventuelt bindende vedtak (som for EFTA-statene treffes av EFTAs overvåkingsorgan).

Medlemsstatene skal orientere Kommisjonen, EBA og ESMA om nasjonale tiltak som er gjort for å gjennomføre forordningen del VII (artikkel 99).

ESMA skal føre et offentlig register over tilbydere av kryptoeiendelstjenester, utstedere av eiendelsbaserte token, utstedere av e-pengetoken og informasjonsdokument for andre kryptoeiendeler, og om eventuelle tilsynstiltak av nasjonale tilsynsmyndigheter som har betydning for disse (artikkel 109). ESMA skal også føre et register over foretak som tilbyr kryptoeiendelstjenester uten nødvendig tillatelse, i hovedsak basert på informasjon fra nasjonale tilsynsmyndigheter (artikkel 110).»

3.7.3 Administrative sanksjoner, andre forvaltningstiltak og straff

Forordningen del VII kapittel 3 (artikkel 111 til 116) gir regler om administrative sanksjoner og andre administrative tiltak besluttet av nasjonale tilsynsmyndigheter. Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 10.1 redegjort slik for bestemmelsene i MiCA del VII kapitel 3:

«Etter forordningen artikkel 111 skal nasjonale tilsynsmyndigheter ha hjemmel i nasjonal rett til å vedta administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak ved overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i forordningen. Forvaltningstiltak og sanksjoner kan blant annet bestå i offentlig kritikk, pålegg om retting, forbud mot å ha ledelsesfunksjon i en kryptoeiendelstjenesteyter, eller overtredelsesgebyr (artikkel 111 nr. 2 bokstav a til d, nr. 3, nr. 4, og nr. 5 bokstav a, b, e, f og h til j). Maksimumsnivåene for overtredelsesgebyr varierer etter hva slags type overtredelse det gjelder. Ved overtredelse av markedsmisbruksreglene i forordningen del VI skal nasjonale tilsynsmyndigheter i tillegg kunne beslutte vinningsavståelse, tilbakekall eller suspensjon av tillatelse som kryptoeiendelstjenesteyter, eller midlertidig forbud mot egenhandel (artikkel 111 nr. 5 bokstav c, d og g). Medlemsstatene har også anledning til å fastsette ytterligere forvaltningstiltak og strengere regler om administrative sanksjoner (artikkel 111 nr. 6). Videre er det angitt hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen om en administrativ sanksjon skal ilegges (artikkel 112).

Nasjonale regler om administrative sanksjoner skal meldes til Kommisjonen, EBA og ESMA. Det er ikke krav om administrative sanksjoner hvis medlemsstatene velger å innføre straffesanksjoner for de relevante overtredelsene (artikkel 111 nr. 1 annet og tredje ledd). Forordningen gir regler om klageadgang mot beslutninger truffet av nasjonale tilsynsmyndigheter etter forordningen, herunder klageadgang mot manglende avgjørelse av en søknad om tillatelse etter forordningen innen fristen på seks måneder (artikkel 113). Administrative sanksjoner skal som hovedregel publiseres (artikkel 114), og de skal også rapporteres til ESMA og EBA (artikkel 115). EU-regelverket om vern for varslere skal gjelde ved rapportering av brudd på forordningen (artikkel 116).»

3.7.4 EBAs tilsyn med utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og signifikante e-pengetoken

Forordningen del VII kapittel 4 og 5 gir regler om EBAs tilsynsansvar overfor utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og signifikante e-pengetoken. Finanstilsynet har i høringsnotatet punkt 11.1 redegjort slik for bestemmelsene i MiCA del VII kapitel 4 og 5:

«Kapittel 4 (artikkel 117 til 120) fastsetter omfanget av EBAs tilsynsansvar for utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og e-pengetoken, og hvordan tilsynsansvaret skal utøves. EBA skal etablere en permanent intern kryptoverdikomité som skal forberede saker knyttet til utøvelsen av EBAs tilsyn. Det gis regler om etablering av tilsynskollegium og dets sammensetning, saksbehandling og myndighet til å gi ikke-bindende uttalelser.

Kapittel 5 (artikkel 121 til 138) gir regler om EBAs myndighet til å treffe tilsynstiltak overfor utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og e-pengetoken. Tilsynshjemlene og saksbehandlingsreglene er tilnærmet identiske med de tilsvarende tilsynsreglene på andre områder med overnasjonalt tilsyn.

EBA kan be en nærmere angitt personkrets om informasjon som er nødvendig for å utføre sine oppgaver etter forordningen (artikkel 122). Anmodningen kan gis ved enkel henvendelse, som skal være ikke-bindende, eller ved vedtak, som skal være bindende. Tjenestepersoner og andre som er autorisert av EBA skal også ha myndighet til å iverksette nærmere angitte granskningstiltak og gjennomføre stedlig tilsyn (artikkel 123 og 124). Tilsynsmyndigheten der granskningen eller tilsynet skal gjennomføres skal orienteres på forhånd, kan bli bedt om å bistå i granskningen eller tilsynet, og har selv en rett til å delta. Dersom et stedlig tilsyn blir motarbeidet, skal nasjonal tilsynsmyndighet eventuelt kunne innhente bistand fra politiet til å gjennomføre tilsynet. Det skal under ingen omstendighet kreves utlevert informasjon som er underlagt taushetsplikt (artikkel 121), og krav til taushetsplikt gjelder også for EBAs tjenestepersoner og andre som EBA har delegert oppgaver til (artikkel 129).

EBA kan delegere visse deler av sin myndighet til nasjonale tilsynsmyndigheter (artikkel 138). Forordningen gir videre regler om utveksling av informasjon og annet samarbeid mellom EBA, nasjonale tilsynsmyndigheter og tredjestatsmyndigheter (artikkel 125 til 128). Når en utsteder av en signifikant eiendelsbasert token eller e-pengetoken har begått en overtredelse som nevnt i forordningens vedlegg V eller VI, kan EBA treffe nærmere bestemte tilsynstiltak, blant annet å trekke tilbake tillatelsen til å utstede slike token, gi nærmere bestemte pålegg, gi offentlig kritikk, eller ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt (artikkel 130).

Overtredelsesgebyr kan ilegges for forsettlig eller uaktsom overtredelse, og kan utgjøre inntil 12,5% av årlig omsetning for utstedere av eiendelsbaserte token og 10% av årlig omsetning for utstedere av e-pengetoken, eller inntil to ganger oppnådd fortjeneste eller unngått tap som følge av overtredelsen (artikkel 131).

Tvangsmulkt kan ilegges når en person ikke har etterlevd et pålegg eller ikke har medvirket til EBAs gjennomføring av tilsyn (artikkel 132). Den daglige tvangsmulkten skal for juridiske personer utgjøre 3% av fjorårets gjennomsnittlige daglige omsetning, og for fysiske personer 2% av fjorårets gjennomsnittlige daglige inntekt. Tvangsmulkten skal løpe i maksimum seks måneder.

Vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt skal i utgangspunktet offentliggjøres, og skal kunne tvangsfullbyrdes i tråd med sivilprosessrettslige regler i staten der innkrevingen skjer (artikkel 133).

Det er gitt nærmere regler om EBAs saksbehandling forut for at det treffes tilsynstiltak, herunder om utpeking av en uavhengig gransker som skal undersøke saken og legge den frem for EBAs tilsynsstyre for avgjørelse (artikkel 134). Det er også gitt regler om berørte personers rett til å bli hørt før EBA treffer tilsynstiltak (artikkel 135), og om adgang til domstolsprøving av tilsynstiltak (artikkel 136).

EBA skal kreve tilsynsavgift av utstedere av signifikante eiendelsbaserte token og e-pengetoken (artikkel 137).»