3 Gjennomføring av forordning (EU) 2021/557 (endringer i verdipapiriseringsforordningen) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 145/2024 om innlemmelse av forordning (EU) 2017/2402 (verdipapiriseringsforordningen) og forordning (EU) 2021/557 i EØS-avtalen mv.

3.1 Innledning

Verdipapirisering og verdipapiriseringsforordningen er beskrevet på følgende måte i Prop. 57 LS (2020–2021) side 6:

«Verdipapirisering innebærer konvertering av utlån og andre finansielle eiendeler til omsettelige verdipapirer. Det vil oftest være en bank som verdipapiriserer eiendeler, med formål å redusere sin risiko eller finansiere utlånsvirksomheten. […]

Forordning (EU) 2017/2402 (verdipapiriseringsforordningen) har virket i EU siden 1. januar 2019, og innebar et nytt, generelt regelverk, der målet var å fremme bruken av forsvarlig verdipapirisering. En viktig del av regelverket består av risikoreduserende elementer, som i stor grad er svar på svakheter som ble avdekket i det amerikanske markedet etter den internasjonale finanskrisen. Regelverket innebærer bl.a. at långiverne også etter en verdipapirisering må beholde noe av risikoen, slik at de har insentiver til å opprettholde en forsvarlig kredittpraksis. Skal banker og andre långivere slippe kapitalkrav for verdipapiriserte utlån, må de møte omfattende krav til reell overføring av risiko til investorene. Investering i verdipapiriseringer er etter regelverket dessuten i utgangspunktet forbeholdt profesjonelle investorer, og investorene skal settes i stand til å vurdere risikoen både i verdipapiriseringen som sådan og i de underliggende lånene.»

Det skilles mellom tradisjonell og syntetisk verdipapirisering, jf. Prop. 57 LS (2020–2021) side 11–12:

«[…] Tradisjonell verdipapirisering innebærer i utgangspunktet at en bank selger utlån til et spesialforetak hvis virksomhet er begrenset til å eie lånene og finansiere kjøpet gjennom utstedelse av obligasjoner (og ev. sertifikater hvis løpetiden på papirene er under ett år). Spesialforetaket bruker kontantstrømmene fra utlånene til å betjene obligasjonsgjelden. […]

[…]

I motsetning til tradisjonell verdipapirisering, innebærer syntetisk verdipapirisering ingen overdragelse av lån fra banken. Isteden kjøper banken typisk en beskyttelse mot tap i definerte, hypotetiske transjer av en portefølje av utlån. De som gir slik beskyttelse og får betalt for det, kan sammenlignes med de som investerer i transjer av en tradisjonell verdipapirisering. Lånene forblir i slike tilfeller på bankens balanse, men banken behøver ikke sette av kapital for den delen av utlånsporteføljen som er beskyttet.»

Lovendringer som gjennomførte verdipapiriseringsforordningen i norsk rett, ble vedtatt av Stortinget i april 2021, jf. Prop. 57 LS (2020–2021). I påvente av EØS-innlemmelse av verdipapiriseringsforordningen har imidlertid lovreglene ikke vært satt i kraft. Forordningen er nå innlemmet i EØS-avtalen, og departementet tilrår i denne proposisjonen at Stortinget gir sitt samtykke til innlemmelsen. I proposisjonen foreslås det også at forordning (EU) 2021/557, som endrer verdipapiriseringsforordningen, gjennomføres i norsk rett, og at Stortinget gir sitt samtykke også til innlemmelse av denne forordningen i EØS-avtalen.

Forordning (EU) 2021/557 inneholder et nytt rammeverk for enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering (STS-verdipapirisering) for såkalte syntetiske verdipapiriseringer. Det vil si transaksjoner der långiveren kan overføre kredittrisiko til investorer uten å overdra de underliggende lånene til noen andre. Endringsforordningen inneholder også regler som skal gjøre det enklere å verdipapirisere misligholdte lån. Formålet er bl.a. å frigjøre utlånskapasitet i banksektoren. Videre er det gjort endringer i reglene for hvor et såkalt spesialforetak kan være etablert.

3.2 Regelverksstruktur ved gjennomføring i norsk rett

3.2.1 Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet foreslår i høringsnotatet side 14 at forordning (EU) 2021/557 (endringsforordningen til verdipapiriseringsforordningen) tas inn i norsk rett ved en endring av finansforetaksloven § 11-16, som gjennomfører forordning (EU) 2017/2402 (verdipapiriseringsforordningen) i norsk rett.

3.2.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader.

3.2.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å gjennomføre forordning (EU) 2021/557 i norsk rett ved inkorporasjon i finansforetaksloven § 11-16, som allerede gjennomfører forordning (EU) 2017/2402. Departementet viser til at etter EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a skal forordninger gjennomføres «som sådan» i nasjonal rett. Dette innebærer at forordningene som hovedregel må gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Departementet viser til forslag til endring av § 11-16 første ledd i finansforetaksloven.

Når forordninger ikke dekker visse problemstillinger som kan være aktuelle å avklare eller regulere nærmere i lov eller forskrift, er det anledning til å supplere forordningens regler med nasjonale bestemmelser så lenge de supplerende nasjonale lovbestemmelsene ikke er i strid med det som følger av den aktuelle forordningen eller EØS-retten for øvrig. Departementet viser til punkt 3.3.4 om samtykke fra låntaker ved verdipapirisering av såkalte problemlån og utenrettslig tvisteløsningsordning.

3.3 Nærmere om syntetiske STS-verdipapiriseringer

3.3.1 EØS-rett

Innledning

Syntetiske verdipapiriseringer innebærer at kredittrisiko for en låneportefølje overføres til investorer ved hjelp av en avtale der den som verdipapiriserer (typisk en bank) kjøper beskyttelse mot tap hos en investor. Kredittrisikobeskyttelsen oppnås ved bruk av finansielle garantier eller kredittderivater. Eierskapet til de verdipapiriserte lånene blir liggende hos verdipapiriserer eller et foretak i samme konsern som verdipapiriserer. Dette skiller seg fra tradisjonell verdipapirisering ved at risikooverføringen ikke skjer ved overføring av lån til et spesialforetak. Investorenes avkastning baserer seg på premien som banken betaler for kredittbeskyttelsen. Investor skal utbetale et beløp til verdipapiriserer hvis forhåndsfastsatte misligholdssituasjoner inntreffer.

Syntetiske verdipapiriseringer er omfattet av verdipapiriseringsforordningen, men syntetisk verdipapirisering har til nå ikke vært omfattet av reglene om såkalt STS-verdipapirisering, det vil si en type verdipapirisering som er underlagt særlige krav til enkelhet, standardisering og gjennomsiktighet («simple, transparent and standardised»). De nye reglene i endringsforordning (EU) 2021/557 angir vilkårene for når en syntetisk verdipapirisering kan bruke betegnelsen STS.

Endringsforordningen innfører et nytt avsnitt, 2a, i verdipapiriseringsforordningen om krav til enkle, gjennomsiktige og standardiserte syntetiske verdipapiriseringer. I tillegg gis det krav til avtalen om kredittrisikobeskyttelse, tredjepartskontrollør og syntetisk overskytende margin («synthetic excess-spread»). De nærmere vilkårene for syntetisk STS-verdipapirisering fremgår av nye artikler 26b til 26e i verdipapiriseringsforordningen.

Krav til enkelthet

Kravene til enkelhet i artikkel 26b følger i stor grad reglene som gjelder for tradisjonell STS-verdipapirisering som er nærmere beskrevet i Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 5.2.1.1.

Krav til standardisering

Krav til standardisering følger av artikkel 26c. På samme måte som for tradisjonell STS-verdipapirisering er det ved syntetisk STS-verdipapirisering krav om at verdipapiriserer har en tilbakeholdt økonomisk interesse i den verdipapiriserte porteføljen på minimum 5 prosent, jf. verdipapiriseringsforordningen artikkel 6.

Kravene til standardisering inneholder bestemmelser om rente- og valutarisiko. Denne typen risiko skal begrenses, og risikoen skal beskrives i transaksjonsdokumentene. Alle sikkerhetsstillelser som skal sikre investors forpliktelser i kredittrisikobeskyttelsesavtalen, skal være notert i samme valuta som kredittrisikobeskyttelsesutbetalingen.

Den verdipapiriserte porteføljen kan kun bestå av underliggende lån. Derivater kan inngå hvis disse skal dekke rente- og valutarisiko.

Reguleringen av rentebetalinger er lik som ved tradisjonell verdipapirisering. Det fremgår av endringsforordningen at hvis den syntetiske verdipapiriseringen skjer der kredittrisikobeskyttelsen gis av et spesialforetak, skal spesialforetakets renteforpliktelser overfor investorene, ved hvert forfall, være lik eller mindre enn spesialforetakets inntekter fra banken og fra eiendelene knyttet til enhver avtale om sikkerhetsstillelse. Hvis det gis varsel om tvangsfullbyrdelse eller melding om oppsigelse av avtalen om kredittrisikobeskyttelse, skal det tilbakeholdes verdier i spesialforetaket for å sikre den operasjonelle funksjonen i spesialforetaket, utbetalinger av kredittrisikoutbetalinger for misligholdte underliggende lån og tilbakebetaling til investorene i samsvar med kontraktsvilkårene i verdipapiriseringen.

På samme måte som for tradisjonell verdipapirisering skal tap ved syntetisk verdipapirisering fordeles mellom investorene etter transjer. Se nærmere omtale i Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 2.2.3.1. Etter hvert som det betales avdrag på transjene skal eventuell sikkerhet som investorene har stilt, tilbakebetales til investorene i samme størrelsesorden som avdragene. Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at det forstår det som at kravene til transaksjonsdokumentasjon og kravene som stilles til administrasjonsforetaket, er de samme som gjelder for tradisjonell STS-verdipapirisering.

Krav til gjennomsiktighet

Reglene i artikkel 26d er i stor grad identiske med det som gjelder for tradisjonelle STS-verdipapiriseringer, jf. Prop. 57 LS (2020–2021) pkt. 5.2.3.1. Bestemmelsen omhandler krav om tilgjengeliggjøring og offentliggjøring av opplysninger.

Krav til avtale om kredittrisikobeskyttelse

Avtale om kredittrisikobeskyttelse skal minst regulere misligholdssituasjoner omfattet av kapitalkravsforordningen artikkel 215 nr. 1 bokstav a, hvis risikooverføringen skjer ved bruk av garantier, og kapitalkravsforordningen artikkel 216 nr. 1 bokstav b hvis risikooverføringen skjer ved bruk av kredittderivater. Bestemmelsene i kapitalkravsforordningen gjelder i hovedsak manglende betalinger, insolvens mv. I artikkel 26e nr. 8 til nr. 10 er det gitt nærmere angivelse av hvilke typer avtaler om kredittrisikobeskyttelse som kan inngås.

Utbetalingen fra investor til verdipapiriserer, etter at det har oppstått en misligholdssituasjon, skal beregnes ut fra verdipapiriserers bokførte realiserte tap etter at det er gjennomført ordinær gjeldsinndrivelse for den aktuelle typen lån. Den endelige betalingen forfaller på et nærmere fastsatt tidspunkt etter at gjeldsinndrivingen er avsluttet. Et foreløpig oppgjør skal likevel gjennomføres senest seks måneder etter misligholdssituasjonen med mindre gjeldsinndrivingen er avsluttet på et tidligere tidspunkt. Hva den foreløpige utbetalingen skal omfatte, er nærmere beskrevet i verdipapiriseringsforordningen nye artikkel 26e nr. 2 bokstav a og b. Denne er knyttet til hva som er regnskapsført forventet tap hos verdipapiriserer. Det skal foretas en avregning mellom endelig utbetaling og foreløpig oppgjør. Hvordan dette skal gjøres, skal fremgå av avtalen. Eventuell uenighet skal avhjelpes med bruk av tredjepartskontrollører.

Det skal fremgå av avtalen hvilke situasjoner som utløser utbetaling fra investor, og hvilket beløp investor er forpliktet til å betale. Størrelsen på utbetalingen skal beregnes med utgangspunkt i de enkelte underliggende lån som er i en misligholdssituasjon. Det er en tredjepartskontrollør som skal verifisere om det har oppstått en situasjon som utløser utbetalingsplikt.

Avtalen skal inneholde bestemmelser som regulerer den maksimale tiden for en gjeldsinndrivelsesprosess. Prosessen kan maksimalt vare i to år. Ved utløpet av fristen skal det foretas en endelig utbetaling basert på verdipapiriserers vurdering av tapet. En gjeldsinndrivelsesprosess vil etter norsk rett kunne ta vesentlig lengre tid enn to år. Finanstilsynet legger i høringsnotatet til grunn at endelig utbetaling likevel skal skje etter to år, selv om den konkrete gjeldsinndrivelsen ikke er ferdig. Etter toårsperioden opphører avtalen, og banken/långiver bærer risikoen for at endelig utbetaling kan avvike fra inndrevet beløp.

Premien som verdipapiriserer skal betale til investor for kredittrisikobeskyttelsen, skal fastsettes på bakgrunn av utstående nominell verdi av ikke-misligholdte verdipapiriserte lån på betalingstidspunktet, og avspeile risikoen ved den beskyttede transjen. Avtalen skal ikke inneholde bestemmelser som kan forhindre eller begrense den faktiske fordelingen av tap til investorene. Dette betyr at avtalen ikke kan gi grunnlag for garanterte premier, forskuddsbetaling av premier mv.

Krav til tredjepartskontrollør

Før transaksjonen gjennomføres skal verdipapiriserer utpeke en tredjepartskontrollør. Kontrolløren skal være uavhengig av partene i avtalen. Kontrolløren skal minst kontrollere:

• Om en misligholdssituasjon kvalifiserer som en misligholdssituasjon etter avtalen.

• Om det underliggende lånet inngikk i den verdipapiriserte porteføljen på tidspunktet for misligholdet.

• At den underliggende eksponeringen oppfyller vilkårene for å inngå i porteføljen.

• At senere tilførte underliggende lån skjer i overenstemmelse med reglene om etterfylling.

• At endelig tap er i overenstemmelse med det som fremgår av verdipapiriserers resultatrapport.

• At tapsfordelingen er riktig fordelt mellom investorene.

Tredjepartskontrolløren kan utføre stikkprøver. Investorene kan be om at det foretas kontroll av nærmere angitte underliggende lån. Det er også bestemmelser som angir i hvilke situasjoner verdipapiriserer kan avslutte en transaksjon før utløpet av avtalt løpetid. Dette kan f.eks. være insolvens hos investor, investors mislighold av avtalen om kredittrisikobeskyttelse, regulatoriske endringer mv. De nærmere kriteriene for slik avslutning av transaksjoner fremgår av verdipapiriseringsforordningen nye artikkel 26e pkt. 5. Investor kan bare si opp avtalen ved manglende betaling av premie eller andre kontraktsrettslige brudd fra verdipapiriserers side.

Melding til ESMA og offentliggjøring

Syntetiske STS-verdipapiriseringer skal meldes til ESMA og offentliggjøres på samme måte som tradisjonelle STS-verdipapiriseringer. Det vises til endringene i verdipapiriseringsforordningen artikkel 27. Også reglene om tredjepartskontroll med at STS-vilkårene er oppfylt, og bestemmelsen om utpeking av tilsynsmyndighet, vil gjelde, jf. endringene i artikkel 28 og 29.

Syntetisk overskytende margin

Syntetisk overskytende margin er definert i verdipapiriseringsforordningen nye artikkel 2 nr. 29 som et beløp som verdipapirisereren gjennom avtale har avsatt for å absorbere tap i de verdipapiriserte lånene i tidsrommet før utløpet av transaksjonens restløpetid. Verdipapiriserer kan forplikte seg til å etablere en syntetisk overskytende margin som stilles som rådighet som en kredittforbedring til investorene. Dette kan bare gjøres på vilkår som angitt i artikkel 26e nr. 7 bokstav a-e. I artikkel 43a er det gitt overgangsregler for syntetiske STS-verdipapiriseringer.

3.3.2 Finanstilsynets høringsnotat

Endringsforordningens regler om syntetisk STS-verdipapirisering krever etter Finanstilsynets vurdering ikke supplerende lovregulering. Finanstilsynets høringsnotat inneholder derfor ikke noen forslag til utfyllende lovregler for syntetiske STS-verdipapiriseringer. Når det kommer til enkelhet, peker Finanstilsynet på at den største forskjellen fra reglene om tradisjonell STS-verdipapirisering er at reglene om syntetisk STS-verdipapirisering ikke inneholder bestemmelser om overføring av utlånsporteføljer. Om standardisering viser Finanstilsynet som nevnt til at det forstår det som at kravene til transaksjonsdokumentasjon og kravene som stilles til administrasjonsforetaket, er de samme som gjelder for tradisjonelle STS-verdipapiriseringer.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge viser til at Finanstilsynet i høringsnotatet legger til grunn at finansforetaksloven §§ 11-17 til 11-19 ikke gjelder ved syntetisk verdipapirisering. Finans Norge uttaler at finansforetaksloven § 11-17 omhandler spesialforetak og gjør unntak fra krav til konsesjon som kredittforetak eller finansieringsforetak. Finans Norge mener det er en inkurie i høringsnotatet, og at unntaket i § 11-17 også gjelder for spesialforetaket i en syntetisk verdipapirisering.

3.3.4 Departementets vurdering

Finans Norge uttaler i høringssvaret at unntaket i finansforetaksloven § 11-17 også skal gjelde for spesialforetaket i en syntetisk verdipapirisering. Departementet viser til at det for syntetiske verdipapiriseringer ikke er et krav om bruk av et spesialforetak, men verdipapiriseringsregelverket legger likevel til rette at spesialforetak kan inngå i en syntetisk verdipapirisering, jf. eksempelvis forordningen artikkel 26c nr. 2 annet ledd. Syntetiske verdipapiriseringer skiller seg fra tradisjonell verdipapirisering ved at det underliggende lånet forblir på bankens balanse, og reglene om spesialforetak vil av den grunn ikke være relevant for alle syntetiske verdipapiriseringer. Dersom et spesialforetak benyttes i forbindelse med en syntetisk verdipapirisering, vil unntaket i finansforetaksloven § 11-17 komme til anvendelse på vanlig måte.

3.4 Nærmere om verdipapirisering av problemlån

3.4.1 EØS-rett

Krav til verdipapiriseringen

Endringsforordning (EU) 2021/557 innfører nye regler om verdipapirisering av problemlån («non-performing exposures», NPE) som oppfyller kravene i kapitalkravsforordningen artikkel 47a nr. 3. En problemlånverdipapirisering består av en utlånsportefølje med misligholdte lån. En problemlånverdipapirisering er i verdipapiriseringsforordningen artikkel 2 nr. 25 (etter endringsforordningen) definert på følgende måte:

«‘[…] verdipapirisering av misligholdte eksponeringer’ en verdipapirisering som er sikret med en gruppe av misligholdte eksponeringer som på tidspunktet for etablering og på et hvilket som helst senere tidspunkt når eiendeler legges til eller tas ut som følge av etterfylling, omstrukturering eller andre relevante årsaker, utgjør minst 90 % av den nominelle verdien av hele gruppen.».

Etter verdipapiriseringsforordningen artikkel 6 gjelder et krav om tilbakehold av en økonomisk interesse i den verdipapiriserte porteføljen på minimum 5 prosent. Dette kravet må oppfylles av verdipapiriserer eller opprinnelig långiver. Det følger av endringsforordningen at tilbakeholdskravet i forbindelse med tradisjonell verdipapirisering av problemlån kan oppfylles av administrasjonsforetaket hvis administrasjonsforetaket oppfyller nærmere angitte vilkår. Et administrasjonsforetak er et foretak som forestår daglig forvaltning av en verdipapirisert utlånsportefølje. Administrasjonsforetaket vil følgelig være foretaket som følger opp de enkelte låneavtalene som ligger i den verdipapiriserte porteføljen. Dette kan omfatte kundebehandling, inkasso eller annen tvangsinndrivelse og rapporteringsforpliktelser mv.

Videre er det med endringsforordningen tatt inn et tillegg om beregning av tilbakeholdt økonomisk interesse ved verdipapirisering av problemlån i verdipapiriseringsforordningen artikkel 6 nr. 1 og 3.

Endringsforordningen inneholder regler som skal sikre at problemlånene blir valgt ut og priset på riktig måte, og at investorene har mulighet til å vurdere dette. For verdipapirisering av problemlån åpner endringsforordningen for å se bort fra kravet knyttet til kredittpraksis, siden lånene allerede er innvilget (og misligholdt) på tidspunktet for verdipapiriseringen. I stedet innføres et krav om at institusjonelle investorer som kjøper posisjoner i verdipapiriseringer av problemlån, skal forsikre seg om at det er lagt til grunn «solide standarder» for utvelgelse og prissetting, jf. artikkel 5 og fortalen punkt 10. Det følger av premiss 10 i fortalen til endringsforordningen at tilsynsmyndigheten skal se til at slike solide standarder benyttes.

Samtykke fra låntaker

Verken verdipapiriseringsforordningen eller endringsforordningen regulerer spørsmålet om låntaker må samtykke til verdipapirisering av sitt lån.

Tvisteløsningsordninger

Verken verdipapiriseringsforordningen eller endringsforordningen inneholder regler om tvisteløsningsordninger mellom låntakere og aktører involvert i verdipapiriseringen.

3.4.2 Finanstilsynets høringsnotat

Krav til verdipapiriseringen

Finanstilsynet legger til grunn at definisjonen av en problemlånverdipapirisering betyr at pålydende verdi av problemlån skal utgjøre minst 90 pst. av verdien til den verdipapiriserte porteføljen. Dette gjelder på etableringstidspunktet for verdipapiriseringen og på ethvert senere tidspunkt hvor det det fjernes eller legges problemlån til i porteføljen. Problemlån kan verdipapiriseres på tradisjonell måte ved bruk av et spesialforetak, eller gjennom en syntetisk verdipapirisering der lånet blir liggende på bankens balanse.

Samtykke fra låntaker

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at det i forbindelse med gjennomføring av verdipapiriseringsforordningen i arbeidsgrupperapporten punkt 10.3 og i Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 3.4 ble drøftet i hvilken grad låntaker skal kunne motsette seg at et lån blir overført til et spesialforetak.

Utgangspunktet i lov 18. desember 2020 nr. 146 om finansavtaler (finansavtaleloven) § 2-13 annet ledd er at det kreves særskilt samtykke fra låntaker hvis et lån skal overføres til et foretak som ikke er et finansforetak. Bestemmelsen er en videreføring av § 45 i den nå opphevede finansavtaleloven (lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag). Etter ny finansavtalelov § 2-13 annet ledd er det også et krav om at samtykket tidligst kan gis 30 dager før overdragelsen. Dette for å sikre at det foreligger informert samtykke fra låntaker. Spesialforetak er ikke å anse som et finansforetak, jf. motsetningsvis finansforetaksloven § 1-3. Arbeidsgruppen konkluderte i rapporten med at hensynet til låntakere var tilstrekkelig ivaretatt ved at långiver innhentet passivt samtykke. På side 58 i arbeidsgrupperapporten uttales det følgende:

«Låntakerne vil ikke miste sine rettigheter etter finansavtaleloven selv om fordringen blir overdratt til et spesialforetak. Låntakers rettigheter følger i første rekke av låneavtalen. For låntakeren vil situasjonen derfor i utgangspunktet ikke være noen annen enn hvis lånet overføres fra ett finansforetak til et annet finansforetak. Ettersom et ‘tomt’ spesialforetak vil være formell part i låneavtalen, bør imidlertid låntakeren kunne nekte samtykke til verdipapirisering av sitt lån. Arbeidsgruppen foreslår derfor det samme kravet til passivt samtykke som fulgte av tidligere norske regler om verdipapirisering.»

Finanstilsynet viser til at arbeidsgruppens forslag ikke ble fulgt opp av Finansdepartementet. I finansforetaksloven § 11-19 tredje ledd gis det unntak fra samtykkekravet i (nå opphevede) finansavtaleloven § 45. Bestemmelsen er vedtatt, men ikke trådt i kraft i påvente av at verdipapiriseringsforordningen skal tre i kraft i EØS-avtalen. I Prop. 57 LS (2020–2021) omtales dette i punkt 3.4.5:

«Det er svært viktig å sikre at lånekundenes rettigheter og interesser blir ivaretatt på en god måte når det nå skal legges til rette for verdipapirisering i Norge. Dette skjer i første rekke ved at låntakerne beholder sine rettigheter etter finansavtaleloven når lånet blir overdratt til et spesialforetak, og reguleringen av lånet vil fortsatt følge av låneavtalen. Videre foreslår departementet i denne proposisjonen en rekke krav for administrasjonsforetaket, se avsnitt 3.3.5. Kravene vil bidra til at det for låntakeren ikke vil være særlig forskjell på om lånet overdras til et spesialforetak eller til et annet finansforetak. Slike krav kan etter departementets vurdering gi et større bidrag til vern av lånekundenes rettigheter og interesser enn en reservasjonsrett etter arbeidsgruppens forslag. Ved å legge plikter på administrasjonsforetaket, sikres kundene direkte, og administrasjonsforetaket gjøres ansvarlig for hvordan kundene behandles.»

Finanstilsynet viser til at departementet dermed la til grunn at låntakers rettigheter blir tilstrekkelig ivaretatt ved at låntakerne beholder sine rettigheter etter finansavtaleloven, og reguleringen av lånet fortsatt vil følge av låneavtalen. Finanstilsynet peker på at personkunder med misligholdte lån som overføres til spesialforetak, også vil omfattes av de generelle kravene nevnt over. Disse kundene kan ifølge Finanstilsynet være personer i en særlig utsatt stilling.

Finanstilsynet viser til at spørsmålet er om unntak fra samtykkekravet i finansforetaksloven § 11-19 også bør gjelde for disse låntakerne, eller om det bør innføres krav om passivt samtykke i samsvar med vurderingene i arbeidsgrupperapporten. Selv om finansforetaksloven § 11-18 første og annet ledd har bestemmelser som skal sørge for at låntaker stilles i en relativt lik posisjon som om lånet ikke hadde blitt verdipapirisert, kan personkunder med misligholdte lån ifølge Finanstilsynet ha et sterkere behov for vern og påvirkes i større grad av at lånet er overført til et spesialforetak som kan påvirke inndrivelsesprosessen. Finanstilsynet foreslår derfor at det stilles krav om passivt samtykke for at misligholdte lån kan overføres til et spesialforetak.

Tvisteløsning

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at arbeidsgrupperapporten punkt 10.4 drøfter tilknytning til klagenemnd for foretak i en verdipapirisering. Finanstilsynet viser til at vurderingen også gjelder ved overføring av misligholdte lån til spesialforetak. Arbeidsgruppen uttalte følgende:

«Finansforetaket, som opprinnelig långiver, vil være ansvarlig overfor låntaker for forhold som knytter seg til selve låneavtalen, selv om lånet er verdipapirisert. Låntaker kan derfor klage på verdipapiriserer (opprinnelig långiver) til Finansklagenemnda selv om spesialforetaket er ny formell motpart i låneavtalen. Arbeidsgruppen antar at de fleste klagene knytter seg til betingelser i låneavtalen. For denne type klager vil det etter arbeidsgruppens vurdering ikke være behov for særregulering fordi finansforetaket vil være omfattet av bestemmelsen i finansforetaksloven § 16-3. Låntaker kan også ønske å klage på forhold som har oppstått etter at lånet er overført til spesialforetaket. Dette kan for eksempel være manglende overholdelse av frister i finansavtaleloven knyttet til renteøkning. I disse tilfellene er det administrasjonsforetaket som utfører oppgaver på vegne av spesialforetaket.»

Finansforetaksloven § 11-18 fjerde ledd har en bestemmelse om at administrasjonsforetaket representerer spesialforetaket i saker som behandles i klagenemnd. Denne bestemmelsen vil også omfatte verdipapirisering av misligholdte lån. Etter bestemmelsen annet ledd skal administrasjonsforetaket treffe de tiltak som er nødvendige for å ivareta kredittkundens rettigheter og interesser, og sikre at kredittkunden ikke behandles på annen måte enn hvis fordringen var overdratt til et finansforetak.

Finanstilsynet viser til at spesialforetaket ikke vil være tilsluttet klageordning. Kunden vil derfor i utgangspunktet ikke kunne bruke en utenomrettslig tvisteløsningsmekanisme for å håndtere en eventuell klage på spesialforetaket. Finanstilsynet legger imidlertid til grunn at finansforetaksloven § 11-18 innebærer at kunden kan bringe klagen inn for finansforetakets klageorgan også for forhold som har oppstått etter overdragelse til spesialforetaket. Tilsynet skriver at spesialforetakets mål er å inndrive utestående krav med størst mulig økonomisk utbytte. Finanstilsynet legger til grunn at det er administrasjonsforetaket som skal inndrive kravene (enten selv eller ved bruk av inkassoforetak) på vegne av spesialforetaket, og at avtaler med spesialforetak om inndrivingspraksis må utformes i lys av finansforetakslovens krav til god forretningsskikk, jf. § 13-5. Finanstilsynet viser i den sammenheng også til et nytt direktiv om kredittserviceforetak og kredittkjøpere, direktiv (EU) 2021/2167. Direktivet anses som EØS-relevant, men er ikke tatt inn i EØS-avtalen.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Krav til verdipapiriseringen

Høringsinstansene hadde ikke merknader til dette punktet.

Samtykke fra låntaker

Finans Norge uttaler følgende til Finanstilsynets forslag om passivt samtykke for misligholdte lån:

«[…] hovedregelen i norsk rett er at lånekundens rettsstilling er uberørt av et kreditorskifte. I ny finansavtalelov er dette prinsippet lovfestet i § 2-14, som angir at skyldneren overfor erververen eller panthaveren kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav som skyldneren kunne gjøre gjeldende overfor avhenderen. Forbrukervernreglene som følger av finansavtaleloven, finansforetaksloven og spesialforskriftene om bolig- og forbrukslån vil gjelde på lik linje overfor spesialforetaket som overtar en låneportefølje og administrasjonsforetaket som forvalter den. Dette gjelder også innsigelser knyttet til kredittinnvilgelsen.

Det er vanskelig å se at personkunder med misligholdte lån i større grad enn øvrige låntakere vil kunne påvirkes negativt av at lånet er overført til et spesialforetak. På side 5 i høringsnotatet hevdes det at personkunder med misligholdte lån har et sterkere behov for vern og at de kan ‘påvirkes i større grad av at lånet er overført til et spesialforetak som kan påvirke inndrivelsesprosessen’ (vår uthevning). Sitatet gir uttrykk for en oppfatning om at spesialforetaket vil ha en egen administrasjon som er aktivt involvert i kundeoppfølgingen. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Et spesialforetak for verdipapirisering har ingen egne ansatte, og oppfølgingen av kundene er i sin helhet overlatt til administrasjonsforetaket.

Som bank, kredittforetak eller finansieringsforetak vil administrasjonsforetaket være underlagt tilsvarende virksomhetsregler som opprinnelig kredittgiver. Finansdepartementet har i Prop. 57 (2020–2021) punkt 3.4.5 begrunnet unntak fra samtykkekravet nettopp med at de lovbestemte kravene til administrasjonsforetaket ‘vil bidra til at det for låntakeren ikke vil være særlig forskjell på om lånet overdras til et spesialforetak eller til et annet finansforetak.’ Finansdepartementets resonnement skiller ikke mellom misligholdte og ikke-misligholdte lån, og Finans Norge kan heller ikke se at det skulle være grunn til å oppstille et slikt skille. Låntakernes rettigheter er i behold og de skal forholde seg til et administrasjonsforetak som er et regulert finansforetak uavhengig av om de har misligholdt sitt lån eller ikke.

Konsekvensen av et passivt samtykkekrav vil være økte kostnader og en uforutsigbarhet knyttet til om en portefølje av misligholdte lån som forelegges en potensiell investor faktisk kan verdipapiriseres. Krav om passivt samtykke vil derfor gjøre det betydelig vanskeligere, og i noen tilfeller kanskje umulig, å gjennomføre verdipapiriseringstransaksjoner av misligholdte lån. Dette kan medføre utfordringer i situasjoner hvor bruk av verdipapirisering av misligholdte lån kan være spesielt hensiktsmessig, for eksempel som verktøy i forbindelse med gjenoppretting og krisehåndtering av banker. I sin ytterste konsekvens kan et passivt samtykkekrav dermed bidra til å undergrave intensjonen i den omfattende EU-reguleringen, som har som formål å legge til rette for at porteføljer av misligholdte lån effektivt kan løftes ut fra bankenes balanse.»

Norges Bank er enig i at personer som ikke er i stand til å betjene sin gjeld er i en utsatt stilling. Norges Bank viser på den annen side til at effektiv verdipapirisering av misligholdte lån etter et tilbakeslag i økonomien (med økte tap) kan øke bankenes utlånspotensiale og bidra til en raskere gjeninnhenting. I og med at låntakerne ikke mister sine rettigheter etter finansavtaleloven ved verdipapirisering, mener Norges Bank at ordinære lån og misligholdte lån bør likebehandles når det gjelder låntakers reservasjonsrett. Ulike regler for låntakers reservasjonsrett ved verdipapirisering av friske og misligholdte lån gjør etter Norges Banks syn regelverket noe mer komplisert. Det kan, slik Norges Bank vurderer det, i verste fall skape usikkerhet om låntakers rettigheter og gjøre verdipapirisering av misligholdte lån mindre aktuelt.

Tvisteløsning

Finans Norge viser til at det i høringsnotatet fremkommer at:

«Finanstilsynet legger imidlertid til grunn at finansforetaksloven § 11-18 innebærer at kunden kan bringe klagen inn for finansforetakets klageorgan også for forhold som har oppstått etter overdragelse til spesialforetaket.»

Dersom administrasjonsforetaket er et annet foretak enn opprinnelig kredittgiver, og den aktuelle klagen gjelder forhold som har oppstått etter overdragelse til spesialforetaket, er det ifølge Finans Norge vanskelig å se for seg at opprinnelig kredittgiver skal være part i klagen. Opprinnelig kredittgiver har etter Finans Norges vurdering ingen rettslig interesse eller innflytelse over forvaltningen av lånet etter at det er overført til spesialforetaket. Finans Norge antar derfor at henvisningen til «finansforetakets klageorgan» i sitatet over må leses som «administrasjonsforetakets klageorgan» i slike tilfeller, og at låntakers klager knyttet til forhold som har oppstått etter overdragelsen må rettes mot administrasjonsforetaket, som møter i vedkommende klageorgan på vegne av spesialforetaket.

Finans Norge peker på at Finanstilsynet legger til grunn at det er administrasjonsforetaket som skal inndrive kravene (enten selv eller ved bruk av inkassoforetak) på vegne av spesialforetaket, og at avtaler med spesialforetak om inndrivingspraksis må utformes i lys av finansforetakslovens krav til god forretningsskikk. Finans Norge støtter dette synet.

3.4.4 Departementets vurdering

Krav til verdipapiriseringen

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger om endringsforordningens krav til verdipapiriseringer av problemlån i høringsnotatet.

Samtykke fra låntaker

Departementet viser til at Stortinget i mars 2021 sluttet seg til departementets vurderinger i Prop. 57 LS (2020–2021) i spørsmålet om samtykke fra låntaker ved overføring av lån til et spesialforetak, jf. Lovvedtak 86 (2020–2021) og Innst. 301 L (2020–2021).

I Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 3.4.5 viste departementet til at det er svært viktig å sikre at lånekundenes rettigheter og interesser blir ivaretatt på en god måte ved verdipapiriseringer, og at dette i første rekke skjer ved at låntakerne beholder sine rettigheter etter finansavtaleloven når lånet blir overdratt til et spesialforetak. Reguleringen av lånet vil da fortsatt følge av låneavtalen. Videre sluttet Stortinget seg til at administrasjonsforetaket underlegges en rekke krav. Kravene vil bidra til at det for låntakeren ikke vil være særlig forskjell på om lånet overdras til et spesialforetak eller til et annet finansforetak. Administrasjonsforetaket skal være bank, kredittforetak eller finansieringsforetak. I tillegg pålegges administrasjonsforetaket å treffe de tiltak som er nødvendige for å ivareta kredittkundens rettigheter og interesser, og sikre at lånekunden ikke behandles på annen måte enn hvis lånet var overdratt til et finansforetak. Loven inneholder også en hjemmel for å fastsette nærmere regler om dette i forskrift, siden det kan oppstå behov for å presisere hvordan en slik plikt skal praktiseres. Departementet viser for øvrig til nærmere drøftelse av spørsmålet i arbeidsgrupperapporten punkt 10.3 og Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 3.4.

Departementet er enig med Finanstilsynet og Norges Bank i at personer som ikke er i stand til å betjene sin gjeld, er i en utsatt stilling. Departementet slutter seg imidlertid ikke til Finanstilsynets forslag om et krav til passivt samtykke for at misligholdte lån kan overføres til et spesialforetak. Lånekundene beholder sine rettigheter i sin kontakt med administrasjonsforetaket som må være bank, kredittforetak eller finansieringsforetak. Dette vil være tilfelle for lånekundene både hvis de har misligholdt sitt lån og hvis de ikke har det. Departementet mener i likhet med Finans Norge og Norges Bank at ordinære lån og misligholdte lån bør likebehandles i spørsmålet om samtykke ved overdragelse.

Henvisningen til finansavtaleloven § 45 bør imidlertid oppdateres til å vise til ny finansavtalelov § 2-13. Det vises til forslaget til endring i § 11-19 tredje ledd i finansforetaksloven.

Tvisteløsning

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at de samme reglene for tvisteløsning gjelder for verdipapirisering av problemlån som for annen verdipapirisering.

Departementet er for øvrig enig i Finans Norges synspunkt om at tilsynets henvisning i høringsnotatet til «finansforetakets klageorgan» bør leses som «administrasjonsforetakets klageorgan».

Slik Finans Norge peker på, må låntakers klager knyttet til forhold som har oppstått etter overdragelsen rettes mot administrasjonsforetaket, som møter i vedkommende klageorgan på vegne av spesialforetaket.

3.5 Nærmere om spesialforetak

3.5.1 EØS-rett

Spesialforetak omtales bl.a. slik i Prop. 57 LS (2020–2021) punkt 2.2.3.5:

«I de fleste former for verdipapirisering brukes såkalte spesialforetak som verktøy i transaksjonen. Spesialforetaket er typisk et ‘tomt’ foretak uten annen funksjon enn å være formell eier av eiendelene og utsteder av obligasjonene. Ved tradisjonell verdipapirisering eier spesialforetaket faktisk de underliggende lånene og kanaliserer kontantstrømmene fra låntakerne til investorene i obligasjonslånet. I en syntetisk verdipapirisering eier ikke spesialforetaket noen lån, men kanaliserer bare kontantrømmer. Spesialforetak er ikke ment å gå med overskudd eller kunne bære tap, og har derfor tradisjonelt ikke vært underlagt tilsyn eller soliditetskrav.»

Forordning (EU) 2021/557 endrer verdipapiriseringsforordningen artikkel 4 om hvilke tredjeland (dvs. stater utenfor EØS) spesialforetak ikke kan være etablert i. For det første skal spesialforetak etter endringene ikke etableres i et høyrisikotredjeland med strategiske mangler i sitt antihvitvaskingsarbeid, jf. Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/849 av 20. mai 2015 om tiltak for å hindre at finanssystemet brukes til hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme (hvitvaskingsdirektivet). Tidligere ble kravet angitt slik at et spesialforetak ikke kunne være etablert i et tredjeland som var angitt som et høyrisikoland, eller en ikke-samarbeidende jurisdiksjon av Financial Action Task Force (FATF).

Videre skal det etter endringsforordningen ikke etableres spesialforetak i tredjeland som er angitt i en nasjonalt fastsatt liste over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner for skatteformål. Endringsforordningen innfører også et nytt annet ledd i artikkel 4, hvor det fremgår at når en investor foretar investeringer i verdipapirer utstedt av et spesialforetak som er etablert etter 9. april 2021 i et tredjeland oppført på en nasjonalt fastsatt liste over stater med skadelige skattesystemer, skal investoren melde inn investeringen til skattemyndighetene.

I EU er det Rådet som oppdaterer listen over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner for skatteformål. Etter den EØS-tilpassede endringsforordningen skal en slik liste fastsettes i nasjonalt regelverk, og ved utformingen av den nasjonale listen skal det tas hensyn til EUs liste.

For øvrig er det ingen endringer i kravet etter verdipapiriseringsforordningen artikkel 4 om at spesialforetak ikke kan etableres i et tredjeland som ikke har undertegnet en avtale med en EØS-stat som sikrer at myndighetene i tredjelandet overholder standardene for åpenhet og informasjonsdeling i skattesaker i artikkel 26 i «OECDs mønsteravtale – dobbeltbeskatning».

3.5.2 Finanstilsynets høringsnotat

Finanstilsynet uttaler i høringsnotatet at det forstår endringene slik at det innføres meldeplikt for investorer som har investeringer med spesialforetak som befinner seg i en jurisdiksjon med «skadelig skatteregime» som nevnt i vedlegg 2 til listen over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner på tidspunktet endringsforordningen trådte i kraft. Investor skal melde fra til det landet hvor investor har skatteplikt.

3.5.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke hatt merknader til denne delen av høringsnotatet.

3.5.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at endringsforordningen i EØS-tilpasset form forutsetter at det i nasjonalt regelverk skal fastsettes en liste over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner. Ved fastsettelsen av listen skal nasjonale myndigheter ta hensyn til EUs liste over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner for skatteformål. Departementet foreslår at det etableres en hjemmel som gir Finansdepartementet kompetanse til å fastsette en slik liste i forskrift. Departementet viser til forslag til ny § 11-21 i finansforetaksloven.

Dersom norske aktører investerer i land som er angitt som en stat med et skadelig skatteregime i henhold til denne listen, vil de ha en plikt til å melde ifra om dette til norske myndigheter. Plikten for investorene følger direkte av forordningen, og trenger ikke å suppleres av ytterligere lovbestemmelser.

3.6 Opphevelse av lovvedtak om endring av verdipapirhandelloven § 17-1

Ved lov 23. april 2021 nr. 22 om endringer i finansforetaksloven mv. (verdipapirisering og kreditorhierarki), ble det i del II vedtatt følgende:

«I lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel skal § 17-1 første ledd lyde:

(1) EØS-avtalen vedlegg IX nr. 31bc (forordning (EU) nr. 648/2012) om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (EMIR), som endret ved direktiv (EU) 2015/849 og forordning (EU) 2017/2402, gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.»

Gjennom lovvedtaket ble verdipapiriseringsforordningen (forordning (EU) 2017/2402) tilføyd som en endringsrettsakt til EMIR. Lovvedtak II har ikke blitt satt i kraft, i påvente av innlemmelse og godkjenning av verdipapiriseringsforordningen i EØS-avtalen.

Lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) § 17-1 første ledd, som ovennevnte lovvedtak II gjelder, ble imidlertid også endret ved lov 25. juni 2024 nr. 60. Hoveddelen av endringene i bestemmelsen trådte i kraft 1. august 2024. Etter lovendringen lyder § 17-1 første ledd nå som følger:

«(1) EØS-avtalen vedlegg IX nr. 31bc (forordning (EU) nr. 648/2012) om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre (EMIR), som endret ved

• a. forordning (EU) nr. 1002/2013

• b. direktiv 2014/59/EU

• c. forordning (EU) 2015/1515

• d. direktiv (EU) 2015/849

• e. forordning (EU) nr. 600/2014

• f. forordning (EU) nr. 575/2013

• g. forordning (EU) 2017/610

• h. forordning (EU) 2017/979

• i. forordning (EU) 2019/460

• j. forordning (EU) 2019/834

• k. forordning (EU) 2019/876

• l. forordning (EU) 2015/2365

• [m. forordning (EU) 2017/2402]

gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegg IX, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.»

Bestemmelsens første ledd bokstav m inkorporerer også verdipapiriseringsforordningen som en endringsrettsakt til EMIR. Bokstav m har ikke trådt i kraft, jf. kongelig resolusjon 25. juni 2024 nr. 1214, siden verdipapiriseringsforordningen ikke ennå er i kraft i EØS-avtalen. Som følge av at denne senere lovendringen dekker samme formål som lovvedtak II, har lovvedtak II i lov 23. april 2021 nr. 22 mistet sin aktualitet. Departementet foreslår derfor at lovvedtaket oppheves.

3.7 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av verdipapiriseringsforordningen og endringsforordningen i EØS-avtalen

3.7.1 Bakgrunn

EØS-komiteen traff 12. juni 2024 beslutning om å endre EØS-avtalens vedlegg IX ved innlemmelse av Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2401 av 12. desember 2017 om endring av forordning (EU) nr. 575/2013 om tilsynskrav for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/2402 av 12. desember 2017 om fastsettelse av et generelt rammeverk for verdipapirisering og et særskilt rammeverk for enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering, Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/557 av 31. mars 2021 om endring av forordning (EU) 2017/2402 av 12. desember 2017 om fastsettelse av et generelt rammeverk for verdipapirisering og et særskilt rammeverk for enkel, gjennomsiktig og standardisert verdipapirisering for å bidra til gjenoppretting etter Covid-19-krisen, Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/558 av 31. mars 2021 som endrer forordning (EU) nr. 575/2013 i tråd med endringene i verdipapiriseringsrammeverket for å støtte den økonomiske opphentingen som respons på Covid-19-krisen, og delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/1221 av 1. juni 2018 om endring av delegert forordning (EU) 2015/35 med hensyn til beregning av lovfestede kapitalkrav for verdipapiriseringer og enkle, gjennomsiktige og standardiserte verdipapiriseringer som innehas av forsikrings- og gjenforsikringsforetak.

Det kreves lovendringer i norsk rett for å gjennomføre forordning (EU) 2017/2402 (verdipapiriseringsforordningen) og forordning (EU) 2021/557 (om endringer i verdipapiriseringsforordningen). Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig etter Grunnloven § 26 annet ledd. Stortinget har i lov 23. april 2021 nr. 22 om endringer i finansforetaksloven mv. (verdipapirisering og kreditorhierarki) vedtatt lovregler som gjennomfører forordning (EU) 2017/2402), men som ikke ennå har trådt i kraft. Forslag til lovendringer som gjennomfører forordning (EU) 2021/557, følger av proposisjonen her.

Forordning (EU) 2017/2401, forordning (EU) 2021/558 samt delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/1221 endrer EØS-regelverk som er gjennomført i norsk rett ved forskrift. Gjennomføring av disse endringsforordningene krever ikke lovendring og er heller ikke av «særlig stor viktighet», jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Det bes derfor ikke om samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen av disse tre endringsforordningene, selv om de inngår i samme EØS-komitébeslutning som forordning (EU) 2017/2402 og (EU) 2021/557.

Forordning (EU) 2017/2402 og (EU) 2021/557 er nærmere omtalt i punkt 2.1 og 3.1–3.5 ovenfor. Forordningene og EØS-komitébeslutningen i uoffisiell norsk oversettelse følger vedlagt.

3.7.2 Omtale av EØS-komiteens beslutning

EØS-komiteens beslutning nr. 145/2024 av 12. juni 2024 om innlemmelse av verdipapiriseringsforordningen og endringsforordningene inneholder en fortale og fire artikler.

Artikkel 1 fastsetter at forordning (EU) 2017/2401, forordning (EU) 2017/2402, forordning (EU) 2021/557 og forordning (EU) 2021/558 samt delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/1221 innlemmes i EØS-avtalen vedlegg IX med enkelte tilpasninger.

Artikkelen fastsetter enkelte tekniske EØS-tilpasninger til forordningene. Blant annet tilpasses teksten for eksempel slik at ESA gis kompetanse der ESMA etter forordningen er gitt kompetanse overfor EUs medlemsstater. Det er også angitt i EØS-komitébeslutningen at EFTA-statene i nasjonal lovgivning skal fastsette en liste over tredjeland som anses som ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner, som det henvises til i verdipapiriseringsforordningen artikkel 4. Ved fastsettelsen av listen skal det tas størst mulig hensyn til EUs liste over ikke-samarbeidsvillige jurisdiksjoner for skattemessige formål. Videre tilpasses fristene i forordningen til når EØS-komitébeslutningen trer i kraft.

Artikkel 2 fastslår at den islandske og den norske språkversjonen av forordningene skal være offisielle språkversjoner og kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, jf. EØS-avtalen artikkel 129 nr. 1.

Artikkel 3 fastsetter at EØS-komitébeslutningen skal tre i kraft 13. juni 2024, forutsatt at konstitusjonelle forbehold etter artikkel 103 nr. 1 i EØS-avtalen er hevet. Fordi den angitte datoen er passert, vil beslutningen tre i kraft den første dag i den annen måned etter siste meddelelse om heving av konstitusjonelle forbehold, jf. artikkel 103 nr. 1 annet ledd.

Av artikkel 4 følger det at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen og i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

3.7.3 Departementets vurdering

Kompetansen til å registrere og føre tilsyn med eventuelle verdipapiriseringsregistre i EØS/EFTA-stater legges i EØS-komitébeslutningen til EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Denne tilpasningen er i tråd med EØS-tilpasningen til EUs finanstilsynsbyråstruktur, som Stortinget samtykket til 13. juni 2016 i tråd med forslag i Prop. 100 S (2015–2016). En slik tilpasning vil gi ESA myndighet til å fatte rettslig bindende vedtak med virkning for norske rettssubjekter, dersom det opprettes et verdipapiriseringsregister etablert i Norge.

Ettersom Grunnloven bygger på en forutsetning om at statsmaktenes kompetanse skal utøves av nasjonale statsorganer, er overføringen av myndighet til ESA vurdert opp mot Grunnloven. Etter sikker konstitusjonell praksis kan Stortinget etter Grunnlovens § 26 annet ledd med alminnelig flertall samtykke til myndighetsoverføring som er «lite inngripende».

Det finnes ingen verdipapiriseringsregistre i Norge, og Finansdepartementet forventer heller ikke at det vil bli etablert noen. Slike registre har betydelige stordriftsfordeler, og det vil være naturlig at det bare er noen få registre i hele Europa. Det er i dag kun to verdipapiriseringsregistre i EU. Myndighetsoverføringen i verdipapiriseringsforordningen har dermed et svært begrenset saklig virkeområde. Det er usikkert om myndigheten som tillegges ESA etter forordningen, overhodet vil bli benyttet overfor norske aktører. De praktiske konsekvensene av myndighetsoverføringen anses derfor som ubetydelige.

Myndighetsoverføringen til ESA anses å være av en så begrenset og reelt sett lite praktisk karakter at den vurderes for å være «lite inngripende». Stortingets samtykke kan derfor innhentes etter Grunnlovens § 26 annet ledd.

3.7.4 Tilrådning

Forordningene er EØS-relevante, og Finansdepartementet anbefaler at Stortinget samtykker til innlemmelse av forordningene med tilpasningstekster i EØS-avtalen.