5 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/1230 av 14. juli 2021 om betalinger på tvers av landegrensene i Unionen (kodifisering)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske sentralbank1,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 924/20094 er blitt betydelig endret flere ganger5. Av klarhetshensyn og av praktiske årsaker bør nevnte forordning kodifiseres.

• 2) For at det indre marked skal virke på en tilfredsstillende måte, og for å lette handelen på tvers av landegrensene i Unionen er det avgjørende at gebyrene for betalinger på tvers av landegrensene i euro er de samme som for tilsvarende betalinger innenfor en medlemsstat.

• 3) Det er ikke tilrådelig å anvende prinsippet om gebyrlikhet på betalingsinstrumenter som hovedsakelig eller utelukkende er papirbasert, for eksempel sjekker, ettersom de på grunn av sin art ikke kan behandles like effektivt som elektroniske betalinger.

• 4) Prinsippet om gebyrlikhet bør få anvendelse på betalinger som er igangsatt eller avsluttet på papir eller i kontanter, og som er blitt behandlet elektronisk i betalingskjeden, unntatt sjekker, og på alle gebyrer som direkte eller indirekte er knyttet til en betalingstransaksjon, herunder gebyrer knyttet til en avtale. Indirekte gebyrer omfatter gebyrer for å opprette en fast betalingsordre eller gebyrer for bruk av et betalingskort eller et debet- eller kredittkort, og disse gebyrene bør være de samme for innenlandske betalingstransaksjoner og betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene innenfor Unionen.

• 5) For å hindre at betalingsmarkedene splittes opp, bør prinsippet om gebyrlikhet få anvendelse. For dette formålet bør det for hver kategori av betalingstransaksjoner på tvers av landegrensene identifiseres en innenlandsk betaling som har de samme eller svært like egenskaper som betalingen på tvers av landegrensene. Det bør være mulig å bruke bl.a. følgende kriterier for å identifisere en innenlandsk betaling som tilsvarer en betaling på tvers av landegrensene: hvilken kanal som er brukt for å igangsette, utføre og avslutte betalingen, graden av automatisering, eventuelle betalingsgarantier, kundens status hos og forhold til betalingstjenesteyteren eller det benyttede betalingsinstrumentet, som definert i artikkel 4 nr. 14 i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/23666. Disse kriteriene bør ikke anses som uttømmende.

• 6) Vedkommende myndigheter bør fastsette retningslinjer for identifisering av tilsvarende betalinger når de finner det nødvendig. Kommisjonen, eventuelt med bistand fra betalingskomiteen nedsatt ved artikkel 85 nr. 1 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF7, bør gi egnet veiledning og bistå vedkommende myndigheter.

• 7) For å fremme et velfungerende indre marked og for å unngå ulikheter mellom betalingstjenestebrukere i og utenfor euroområdet når det gjelder betalinger på tvers av landegrensene i euro, er det nødvendig å sikre at gebyrene for betalinger på tvers av landegrensene i euro i Unionen er på samme nivå som gebyrene for tilsvarende innenlandske betalinger i den nasjonale valutaen i den medlemsstaten der betalingstjenestebrukerens betalingstjenesteyter befinner seg. En betalingstjenesteyter anses å befinne seg i den medlemsstaten der den yter sine tjenester til betalingstjenestebrukeren.

• 8) Valutavekslingsgebyrer utgjør en betydelig kostnad ved betalinger på tvers av landegrensene når det anvendes forskjellig valuta i betalerens medlemsstat og i betalingsmottakerens medlemsstat. I artikkel 45 i direktiv (EU) 2015/2366 stilles det krav om at gebyrene og den anvendte vekslingskursen skal være gjennomsiktige, i artikkel 52 nr. 3 i nevnte direktiv er det fastsatt opplysningskrav med hensyn til betalingstransaksjoner som omfattes av en rammeavtale, og artikkel 59 nr. 2 i nevnte direktiv omfatter opplysningskrav for parter som tilbyr valutaomregningstjenester i en kontantautomat eller på utsalgsstedet. Det er nødvendig å fastsette ytterligere tiltak for å beskytte forbrukere mot urimelig høye gebyrer for valutaomregningstjenester og sikre at forbrukere får de opplysningene de trenger for å kunne velge det beste valutaomregningsalternativet.

• 9) Tiltakene som skal gjennomføres, bør være hensiktsmessige, tilstrekkelige og kostnadseffektive. I situasjoner der betaleren tilbys ulike valutaomregningsalternativer i en kontantautomat eller på utsalgsstedet, bør samtidig opplysningene som gis, gjøre det mulig å sammenligne, slik at betaleren kan foreta et velbegrunnet valg.

• 10) For å oppnå sammenlignbarhet bør valutavekslingsgebyrer for alle kortbaserte betalinger uttrykkes på samme måte, nemlig som prosentvise påslag på de seneste tilgjengelige referansevekslingskursene for euro utstedt av Den europeiske sentralbank (ESB). Et påslag kan måtte baseres på en kurs beregnet ut fra to ESB-kurser ved omregning mellom to valutaer utenfor euroområdet.

• 11) I samsvar med de generelle opplysningskravene om valutavekslingsgebyrer fastsatt i direktiv (EU) 2015/2366 bør tilbydere av valutaomregningstjenester offentliggjøre opplysninger om sine valutavekslingsgebyrer før betalingstransaksjonen igangsettes. Parter som tilbyr valutaomregningstjenester i en kontantautomat eller på utsalgsstedet, bør gi opplysninger om sine gebyrer for slike tjenester på en klar og tilgjengelig måte, for eksempel ved å angi sine gebyrer i skranken, digitalt på terminalen eller på skjermen ved kjøp på internett. I tillegg til opplysningene omhandlet i artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366 bør disse partene før betalingen igangsettes, gi eksplisitte opplysninger om beløpet som skal betales til betalingsmottakeren i den valutaen som brukes av betalingsmottakeren, og det totale beløpet som skal betales av betaleren i valutaen for betalerens konto. Beløpet som skal betales i valutaen som brukes av betalingsmottakeren, bør formidle prisen på varene eller tjenestene som skal kjøpes, og kan angis i kassen i stedet for på betalingsterminalen. Valutaen som brukes av betalingsmottakeren, er generelt den lokale valutaen, men i henhold til prinsippet om avtalefrihet kan det i noen tilfeller være en annen unionsvaluta. Det totale beløpet som betaleren skal betale i valutaen for betalerens konto, bør bestå av prisen på varene eller tjenestene og valutavekslingsgebyrene. I tillegg bør begge beløpene dokumenteres på kvitteringen eller på et annet varig medium.

• 12) Dersom en valutaomregningstjeneste tilbys i en kontantautomat eller på utsalgsstedet, bør det i henhold til artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366 være mulig for betaleren å avvise denne tjenesten og i stedet betale i den valutaen som brukes av betalingsmottakeren.

• 13) For å gjøre det mulig for betalere å sammenligne gebyrene for valutaomregningsalternativer i en kontantautomat eller på utsalgsstedet bør betalernes betalingstjenesteytere ikke bare inkludere fullt ut sammenlignbare opplysninger om de gjeldende gebyrene for valutaveksling i vilkårene i rammeavtalen, men også offentliggjøre disse opplysningene på en allment og lett tilgjengelig elektronisk plattform, særlig på sine kundenettsteder, på sine nettbanknettsteder og i sine mobilbankapplikasjoner, på en lett forståelig og tilgjengelig måte. Dette vil gjøre det mulig å utvikle sammenligningsnettsteder for å gjøre det enklere for forbrukerne å sammenligne priser når de reiser til eller handler i utlandet. I tillegg bør betaleres betalingstjenesteytere minne betalerne om gjeldende valutavekslingsgebyrer når en kortbasert betaling foretas i en annen valuta, ved hjelp av allment og lett tilgjengelige elektroniske kommunikasjonskanaler, for eksempel SMS-meldinger, e-post eller push-varsler via betalerens mobilbankapplikasjon. Betalingstjenesteytere bør avtale med betalingstjenestebrukere om hvilken elektronisk kommunikasjonskanal de skal bruke for å gi opplysninger om valutavekslingsgebyrer, idet det tas hensyn til den mest effektive kanalen for å nå ut til betaleren. Betalingstjenesteyterne bør også godta anmodninger fra betalingstjenestebrukere om ikke å motta elektroniske meldinger som inneholder opplysninger om valutavekslingsgebyrene.

• 14) Regelmessige påminnelser er hensiktsmessige i situasjoner der betaleren oppholder seg i utlandet i lengre perioder, for eksempel når betaleren er utstasjonert eller studerer i utlandet, eller når betaleren regelmessig bruker et kort til netthandel i den lokale valutaen. En plikt til å gi slike påminnelser vil sikre at betaleren blir informert når de ulike valutaomregningsalternativene skal vurderes.

• 15) Det er viktig å gjøre det lettere for betalingstjenesteytere å utføre betalinger på tvers av landegrensene. I den forbindelse bør standardisering fremmes, særlig når det gjelder bruk av det internasjonale identifikasjonsnummeret for en betalingskonto (IBAN) og forretningsidentifikasjonskoden (BIC). Betalingstjenesteytere bør derfor informere betalingstjenestebrukere om den aktuelle kontoens IBAN og BIC.

• 16) For å garantere kontinuerlig, rettidig og effektiv framlegging av betalingsbalansestatistikk innenfor rammen av Det felles eurobetalingsområde (SEPA) er det ønskelig å sikre at det fortsatt skal være mulig å samle inn lett tilgjengelige betalingsdata, f.eks. IBAN, BIC og transaksjonsbeløp, eller aggregerte grunndata om ulike betalingsmidler, forutsatt at innsamlingen ikke forstyrrer den direkte behandlingen av betalingene, og at den kan utføres helt automatisk. Denne forordningen berører ikke rapporteringsplikten for andre politiske formål, f.eks. forebygging av hvitvasking av penger eller finansiering av terrorisme, eller for skatteformål.

• 17) Vedkommende myndigheter bør ha fullmakt til å utføre sine tilsynsoppgaver effektivt og til å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at betalingstjenesteytere overholder denne forordningen.

• 18) For å sikre at det er mulig å komme fram til en løsning ved feilaktig anvendelse av denne forordningen, bør medlemsstatene fastsette egnede og effektive framgangsmåter for klagebehandling og løsning av eventuelle tvister mellom betalingstjenestebrukere og betalingstjenesteytere. Det er også viktig at det utpekes vedkommende myndigheter og organer for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning.

• 19) Det er avgjørende å sikre at vedkommende myndigheter og organer for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning i Unionen samarbeider aktivt med sikte på at tvister på tvers av landegrensene i forbindelse med denne forordningen kan løses på en smidig måte og innen rimelig tid. Dette samarbeidet bør kunne skje ved utveksling av opplysninger om gjeldende lovgivning eller rettspraksis i deres jurisdiksjon, eller ved overføring eller overtakelse av klagebehandling og tvisteløsning der dette er hensiktsmessig.

• 20) Det er nødvendig at medlemsstatene i sin nasjonale rett fastsetter sanksjoner for manglende overholdelse av denne forordningen som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

• 21) Det vil ha klare fordeler å utvide anvendelsen av denne forordningen til andre valutaer enn euro, særlig med hensyn til det antallet betalinger som omfattes. For at medlemsstater som ikke har euro som valuta, skal kunne utvide anvendelsen av denne forordningen til betalinger på tvers av landegrensene i deres nasjonale valuta, bør det fastsettes en framgangsmåte for melding.

• 22) Kommisjonen bør oversende Europaparlamentet, Rådet, ESB og Den europeiske økonomiske og sosiale komité en rapport om anvendelsen av regelen om utjevning av kostnadene ved betalinger på tvers av landegrensene i euro med kostnadene ved nasjonale transaksjoner i nasjonale valutaer, og om effektiviteten av opplysningskravene for valutaomregning i denne forordningen. Kommisjonen bør også undersøke ytterligere muligheter, og den tekniske gjennomførbarheten for disse mulighetene, for å utvide regelen om like gebyrer til å omfatte alle unionsvalutaer og for å forbedre gjennomsiktigheten og sammenlignbarheten til valutavekslingsgebyrer, samt muligheten for å deaktivere og aktivere valutaomregning som tilbys av andre parter enn betalerens betalingstjenesteyter.

• 23) Ettersom målene for denne forordningen ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av tiltakets omfang eller virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordningen ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Artikkel 1

Formål og virkeområde

• 1. Ved denne forordningen fastsettes regler for betalinger på tvers av landegrensene og for gjennomsiktigheten til valutavekslingsgebyrer i Unionen.

• 2. Denne forordningen får anvendelse på betalinger på tvers av landegrensene som er i samsvar med bestemmelsene i direktiv (EU) 2015/2366, og som utføres i euro eller i den nasjonale valutaen i de medlemsstater som har meldt sin beslutning om å utvide anvendelsen av denne forordningen til sin nasjonale valuta, i samsvar med artikkel 13 i denne forordningen.

  Uten at det berører første ledd i dette nummeret, får artikkel 4 og 5 anvendelse på nasjonale betalinger og betalinger på tvers av landegrensene som utføres i euro eller i en annen nasjonal valuta i en medlemsstat enn euro, og som omfatter en valutaomregningstjeneste.

• 3. Denne forordningen får ikke anvendelse på betalinger som betalingstjenesteytere utfører for egen regning eller på vegne av andre betalingstjenesteytere.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordningen menes med

• 1) «betaling på tvers av landegrensene» en elektronisk behandlet betalingstransaksjon igangsatt av en betaler eller av eller via en betalingsmottaker, der betalerens betalingstjenesteyter og betalingsmottakerens betalingstjenesteyter befinner seg i forskjellige medlemsstater,

• 2) «innenlandsk betaling» en elektronisk behandlet betalingstransaksjon igangsatt av en betaler eller av eller via en betalingsmottaker, der betalerens betalingstjenesteyter og betalingsmottakerens betalingstjenesteyter befinner seg i samme medlemsstat,

• 3) «betaler» en fysisk eller juridisk person som er innehaver av en betalingskonto og tillater en betalingsordre fra denne betalingskontoen eller, dersom det ikke finnes noen betalingskonto, en fysisk eller juridisk person som gir en betalingsordre,

• 4) «betalingsmottaker» en fysisk eller juridisk person som skal motta midlene som inngår i en betalingstransaksjon,

• 5) «betalingstjenesteyter» enhver av kategoriene av juridiske personer som er omhandlet i artikkel 1 nr. 1 i direktiv (EU) 2015/2366, og fysiske eller juridiske personer som er omhandlet i artikkel 32 i samme direktiv, men ikke institusjoner som er oppført i artikkel 2 nr. 5 punkt 2–23 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/36/EU8, og som omfattes av et unntak gitt av en medlemsstat i henhold til artikkel 2 nr. 5 i direktiv (EU) 2015/2366,

• 6) «betalingstjenestebruker» en fysisk eller juridisk person som gjør bruk av en betalingstjeneste i egenskap av betaler, betalingsmottaker eller begge deler,

• 7) «betalingstransaksjon» en handling igangsatt av en betaler eller av eller via en betalingsmottaker som består i å innbetale, overføre eller heve midler, uavhengig av eventuelle underliggende forpliktelser mellom betaleren og betalingsmottakeren,

• 8) «betalingsordre» en instruks som en betaler eller betalingsmottaker gir til sin betalingstjenesteyter om å gjennomføre en betalingstransaksjon,

• 9) «gebyr» ethvert beløp som ilegges en betalingstjenestebruker av en betalingstjenesteyter, og som er direkte eller indirekte knyttet til en betalingstransaksjon, ethvert beløp som ilegges en betalingstjenestebruker av en betalingstjenesteyter eller en tilbyder av valutaomregningstjenester i samsvar med artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366 for en valutaomregningstjeneste, eller en kombinasjon av disse,

• 10) «midler» sedler og mynter, kontopenger og elektroniske penger som definert i artikkel 2 nr. 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/110/EF9,

• 11) «forbruker» en fysisk person som opptrer utenfor sin nærings- eller yrkesvirksomhet,

• 12) «svært liten bedrift» en bedrift som på tidspunktet for inngåelsen av avtalen om betalingstjenester er en bedrift som definert i artikkel 1 og artikkel 2 nr. 1 og 3 i vedlegget til kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF10,

• 13) «formidlingsgebyr» et gebyr som betales mellom betalerens betalingstjenesteyter og betalingsmottakerens betalingstjenesteyter for hver direkte debitering,

• 14) «direkte debitering» en betalingstjeneste for debitering av en betalers betalingskonto, der en betalingstransaksjon blir igangsatt av betalingsmottakeren på grunnlag av betalerens samtykke gitt til betalingsmottakeren, til betalingsmottakerens betalingstjenesteyter eller til betalerens egen betalingstjenesteyter,

• 15) «ordning for direkte debitering» et felles sett av regler, praksiser og standarder avtalt mellom betalingstjenesteytere for utføring av direkte debiteringer.

Artikkel 3

Gebyrer for betalinger på tvers av landegrensene og tilsvarende innenlandske betalinger

• 1. Gebyrer som en betalingstjenesteyter krever av en betalingstjenestebruker for betalinger på tvers av landegrensene i euro, skal være de samme som denne betalingstjenesteyteren krever for tilsvarende innenlandske betalinger på samme beløp i den nasjonale valutaen i den medlemsstaten der betalingstjenestebrukerens betalingstjenesteyter befinner seg.

• 2. Gebyrer som en betalingstjenesteyter krever av en betalingstjenestebruker for betalinger på tvers av landegrensene i den nasjonale valutaen i en medlemsstat som har meddelt sin beslutning om å utvide anvendelsen av denne forordningen til sin nasjonale valuta i samsvar med artikkel 13, skal være de samme som denne betalingstjenesteyteren krever av betalingstjenestebrukere for tilsvarende innenlandske betalinger på samme beløp og i samme valuta.

• 3. Ved vurdering av om gebyrnivået for en betaling på tvers av landegrensene er i samsvar med nr. 1, skal en betalingstjenesteyter fastslå hva som er en tilsvarende innenlandsk betaling. Vedkommende myndigheter skal fastsette retningslinjer for identifisering av tilsvarende innenlandske betalinger når de finner det nødvendig. Vedkommende myndigheter skal samarbeide aktivt innenfor betalingskomiteen nedsatt ved artikkel 85 nr. 1 i direktiv 2007/64/EF for å sikre enhetlige retningslinjer for tilsvarende innenlandske betalinger.

• 4. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse på valutavekslingsgebyrer.

Artikkel 4

Valutavekslingsgebyrer for kortbaserte transaksjoner

• 1. Med hensyn til opplysningskravene om valutavekslingsgebyrer og den gjeldende vekslingskursen, som fastsatt i artikkel 45 nr. 1, artikkel 52 nr. 3 og artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366, skal betalingstjenesteytere og tilbydere av valutaomregningstjenester i en kontantautomat eller på utsalgssted, som omhandlet i artikkel 59 nr. 2 i nevnte direktiv, formidle de samlede valutavekslingsgebyrene som et prosentvis påslag på de seneste tilgjengelige referansevekslingskursene for euro utstedt av Den europeiske sentralbank (ESB). Dette påslaget skal formidles til betaleren før betalingstransaksjonen igangsettes.

• 2. Betalingstjenesteytere skal også offentliggjøre påslaget omhandlet i nr. 1 på en forståelig og lett tilgjengelig måte på en allment og lett tilgjengelig elektronisk plattform.

• 3. I tillegg til opplysningene nevnt i nr. 1 skal en tilbyder av en valutaomregningstjeneste i en kontantautomat eller på utsalgsstedet gi betaleren følgende opplysninger før betalingstransaksjonen igangsettes:

  • a) Beløpet som skal betales til betalingsmottakeren i valutaen som brukes av betalingsmottakeren.

  • b) Beløpet som betaleren skal betale i valutaen for betalerens konto.

• 4. En tilbyder av valutaomregningstjenester i en kontantautomat eller på utsalgsstedet skal tydelig vise opplysningene nevnt i nr. 1 i kontantautomaten eller på utsalgsstedet. Før betalingstransaksjonen igangsettes, skal tilbyderen også informere betaleren om muligheten for å betale i den valutaen som brukes av betalingsmottakeren, og la betalerens betalingstjenesteyter deretter utføre valutaomregningen. Opplysningene nevnt i nr. 1 og 3 skal også gjøres tilgjengelige for betaleren på et varig medium etter at betalingstransaksjonen er igangsatt.

• 5. Betalerens betalingstjenesteyter skal for hvert betalingskort som er utstedt til betaleren av betalerens betalingstjenesteyter og knyttet til samme konto, sende betaleren en elektronisk melding med opplysningene nevnt i nr. 1 uten utilbørlig forsinkelse etter at betalerens betalingstjenesteyter har mottatt en betalingsordre for kontantuttak i en kontantautomat eller en betaling på utsalgsstedet i en unionsvaluta som er forskjellig fra valutaen for betalerens konto.

  Uten at det berører første ledd, skal en slik melding sendes på nytt én gang i hver måned som betalerens betalingstjenesteyter mottar en betalingsordre i samme valuta fra betaleren.

• 6. Betalingstjenesteyteren skal avtale med betalingstjenestebrukeren hvilke allment og lett tilgjengelige elektroniske kommunikasjonskanaler betalingstjenesteyteren skal benytte for å sende meldingen nevnt i nr. 5.

  Betalingstjenesteyteren skal gi betalingstjenestebrukere muligheten til å velge ikke å motta de elektroniske meldingene nevnt i nr. 5.

  Betalingstjenesteyteren og betalingstjenestebrukeren kan avtale at nr. 5 og dette nummeret helt eller delvis ikke får anvendelse dersom betalingstjenestebrukeren ikke er en forbruker.

• 7. Opplysningene omhandlet i denne artikkelen skal framlegges vederlagsfritt og på en nøytral og forståelig måte.

Artikkel 5

Valutavekslingsgebyrer for kreditoverføringer

• 1. Når en valutaomregningstjeneste tilbys av betalerens betalingstjenesteyter i forbindelse med en kreditoverføring som definert i artikkel 4 nr. 24 i direktiv (EU) 2015/2366, som igangsettes på internett direkte via betalingstjenesteyterens nettsted eller mobilbankapplikasjon, skal betalingstjenesteyteren, når det gjelder artikkel 45 nr. 1 og artikkel 52 nr. 3 i nevnte direktiv, på en klar, nøytral og forståelig måte underrette betaleren om de estimerte gebyrene for valutaomregningstjenester som gjelder for kreditoverføringen, før betalingstransaksjonen igangsettes.

• 2. Før en betalingstransaksjon igangsettes, skal betalingstjenesteyteren på en klar, nøytral og forståelig måte underrette betaleren om det estimerte totale beløpet for kreditoverføringen i valutaen for betalerens konto, herunder eventuelle transaksjonsgebyrer og valutavekslingsgebyrer. Betalingstjenesteyteren skal også informere om det estimerte beløpet som skal overføres til betalingsmottakeren i valutaen som brukes av betalingsmottakeren.

Artikkel 6

Tiltak for å lette automatiseringen av betalinger

• 1. Når det er relevant, skal betalingstjenesteyteren informere betalingstjenestebrukeren om betalingstjenestebrukerens internasjonale identifikasjonsnummer for en betalingskonto (IBAN) og betalingstjenesteyterens forretningsidentifikasjonskode (BIC).

  Når det er relevant, skal betalingstjenesteyteren dessuten oppgi betalingstjenestebrukerens IBAN og betalingstjenesteyterens BIC på kontoutskriften eller i et bilag til denne.

  Betalingstjenesteyteren skal vederlagsfritt gi betalingstjenestebrukeren de opplysningene som kreves i henhold til dette nummeret.

• 2. Betalingstjenesteyteren kan kreve gebyrer av betalingstjenestebrukeren utover dem som kreves i samsvar med artikkel 3 nr. 1, dersom nevnte bruker ber betalingstjenesteyteren om å utføre en betaling på tvers av landegrensene uten å gi opplysninger om IBAN og, dersom det er hensiktsmessig og i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 260/201211, tilhørende BIC for betalingskontoen i den andre medlemsstaten. Disse gebyrene skal være passende og stå i forhold til kostnadene. De skal avtales mellom betalingstjenesteyteren og betalingstjenestebrukeren. Betalingstjenesteyteren skal informere betalingstjenestebrukeren om tilleggsgebyrenes størrelse i god tid før betalingstjenestebrukeren blir bundet av en slik avtale.

• 3. Ved all fakturering av varer og tjenester i Unionen skal en leverandør av varer og tjenester som aksepterer betalinger som omfattes av denne forordningen, dersom det er relevant ut fra betalingstransaksjonens art, informere kundene om sitt IBAN og om sin betalingstjenesteyters BIC.

Artikkel 7

Plikt til å rapportere betalingsbalanse

• 1. Medlemsstatene skal ikke fastsette oppgjørsbaserte nasjonale rapporteringsplikter for betalingstjenesteytere med henblikk på betalingsbalansestatistikk som gjelder deres kunders betalingstransaksjoner.

• 2. Uten at det berører nr. 1, kan medlemsstatene samle inn aggregerte data eller andre relevante og lett tilgjengelige opplysninger, forutsatt at slik innsamling ikke påvirker den uavbrutte behandlingen av betalingene, og at betalingstjenesteyterne kan utføre den helt automatisk.

Artikkel 8

Vedkommende myndigheter

Medlemsstatene skal utpeke de vedkommende myndighetene som skal ha ansvaret for å sikre overholdelse av denne forordningen.

Medlemsstatene skal omgående underrette Kommisjonen om eventuelle endringer med hensyn til de vedkommende myndighetene som det ble underrettet om i henhold til artikkel 9 andre ledd i forordning (EF) nr. 924/2009.

Medlemsstatene skal pålegge vedkommende myndigheter å føre effektivt tilsyn med overholdelsen av denne forordningen og å treffe alle nødvendige tiltak for å sikre slik overholdelse.

Artikkel 9

Framgangsmåter for klage ved påståtte overtredelser av denne forordningen

• 1. Medlemsstatene skal fastsette framgangsmåter som gjør det mulig for betalingstjenestebrukere og andre berørte parter å inngi klage til vedkommende myndigheter ved påståtte overtredelser av denne forordningen begått av betalingstjenesteytere.

• 2. Dersom det er relevant, og uten at det berører retten til å bringe saken inn for en domstol i samsvar med nasjonal prosessrett, skal vedkommende myndigheter underrette enhver part som har inngitt en klage, om at det finnes framgangsmåter for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning som er fastsatt i samsvar med artikkel 10.

Artikkel 10

Framgangsmåter for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning

• 1. Medlemsstatene skal fastsette egnede og effektive framgangsmåter for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning med sikte på å løse tvister om rettigheter og forpliktelser i henhold til denne forordningen mellom betalingstjenestebrukere og deres betalingstjenesteytere. For dette formålet skal medlemsstatene utpeke de ansvarlige organene.

• 2. Medlemsstatene skal omgående underrette Kommisjonen om eventuelle endringer med hensyn til organene som det ble underrettet om i henhold til artikkel 11 nr. 2 i forordning (EF) nr. 924/2009.

• 3. Medlemsstatene kan fastsette at denne artikkelen får anvendelse bare på betalingstjenestebrukere som er forbrukere eller svært små bedrifter. I så fall skal medlemsstatene underrette Kommisjonen om dette.

Artikkel 11

Samarbeid på tvers av landegrensene

Vedkommende myndigheter og organene med ansvar for framgangsmåtene for utenrettslig klagebehandling og tvisteløsning i de forskjellige medlemsstatene, som nevnt i artikkel 8 og 10, skal samarbeide aktivt om å finne en rask løsning på tvister på tvers av landegrensene. Medlemsstatene skal sikre at slikt samarbeid finner sted.

Artikkel 12

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner som får anvendelse ved overtredelse av denne forordningen, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at sanksjonene blir gjennomført. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal omgående underrette Kommisjonen om eventuelle endringer som berører reglene og tiltakene som det ble underrettet om i henhold til artikkel 13 i forordning (EF) nr. 924/2009.

Artikkel 13

Anvendelse på andre valutaer enn euro

En medlemsstat som ikke har euro som valuta, og som beslutter å utvide anvendelsen av denne forordningen til sin nasjonale valuta, skal melde fra til Kommisjonen om dette.

Meldingen skal offentliggjøres i Den europeiske unions tidende. Den utvidede anvendelsen av denne forordningen på den berørte medlemsstatens nasjonale valuta får virkning 14 dager etter nevnte offentliggjøring.

Artikkel 14

Gjennomgåelse

• 1. Senest 19. april 2022 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet, Rådet, ESB og Den europeiske økonomiske og sosiale komité en rapport om anvendelsen og virkningene av denne forordningen, som særlig skal inneholde

  • a) en evaluering av hvordan betalingstjenesteytere anvender artikkel 3 i denne forordningen,

  • b) en evaluering av utviklingen i volumer og gebyrer for nasjonale betalinger og betalinger på tvers av landegrensene i medlemsstatenes nasjonale valutaer og i euro siden datoen for vedtakelsen av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/51812, det vil si 19. mars 2019,

  • c) en evaluering av virkningen av artikkel 3 i denne forordningen på utviklingen av valutavekslingsgebyrer og andre gebyrer knyttet til betalingstjenester, for både betalere og betalingsmottakere,

  • d) en evaluering av den estimerte virkningen av en endring av artikkel 3 nr. 1 i denne forordningen med henblikk på å dekke alle medlemsstatenes valutaer,

  • e) en evaluering av hvordan tilbydere av valutaomregningstjenester anvender opplysningskravene fastsatt i artikkel 4 og 5 i denne forordningen og i nasjonal rett som gjennomfører artikkel 45 nr. 1, artikkel 52 nr. 3 og artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366, og om disse reglene har styrket gjennomsiktigheten til valutavekslingsgebyrer,

  • f) en evaluering av hvorvidt og i hvilken grad tilbydere av valutaomregningstjenester har hatt vanskeligheter med den praktiske anvendelsen av artikkel 4 og 5 i denne forordningen og av nasjonal rett som gjennomfører artikkel 45 nr. 1, artikkel 52 nr. 3 og artikkel 59 nr. 2 i direktiv (EU) 2015/2366,

  • g) en nytte- og kostnadsanalyse av kommunikasjonskanaler og -teknologier som brukes av eller er tilgjengelige for tilbydere av valutaomregningstjenester, og som ytterligere kan forbedre gjennomsiktigheten til valutavekslingsgebyrer, herunder en evaluering av om det finnes visse kanaler som betalingstjenesteytere bør være pålagt å tilby for oversending av opplysningene nevnt i artikkel 4. Analysen skal også omfatte en vurdering av den tekniske gjennomførbarheten av en samtidig offentliggjøring av opplysningene nevnt i artikkel 4 nr. 1 og 3 i denne forordningen, før hver transaksjon igangsettes, for alle valutaomregningsalternativer som er tilgjengelige i en kontantautomat eller på utsalgsstedet,

  • h) en nytte- og kostnadsanalyse av innføringen av muligheten for at betalere kan blokkere valutaomregning som tilbys av en annen part enn betalerens betalingstjenesteyter i en kontantautomat eller på utsalgsstedet, og endre sine preferanser i den forbindelse,

  • i) en nytte- og kostnadsanalyse av innføringen av et krav om at betalerens betalingstjenesteyter, ved yting av valutaomregningstjenester i forbindelse med en enkeltstående betalingstransaksjon, skal anvende den valutaomregningskursen som gjaldt på det tidspunktet da transaksjonen ble igangsatt, ved clearing og avvikling av transaksjonen.

• 2. Rapporten omhandlet i nr. 1 skal minst omfatte perioden fra 15. desember 2019 til 19. oktober 2021. Når Kommisjonen utarbeider rapporten, kan den bruke data som medlemsstater har innhentet i forbindelse med nr. 1, og den skal ta hensyn til særtrekkene ved ulike betalingstransaksjoner, idet den særlig skal skille mellom transaksjoner som igangsettes i en kontantautomat og på utsalgsstedet.

Artikkel 15

Oppheving

Forordning (EF) nr. 924/2009 oppheves.

Henvisninger til den opphevede forordningen skal forstås som henvisninger til denne forordningen og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.

Artikkel 16

Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 14. juli 2021.

Vedlegg I

Opphevet forordning med liste over senere endringer

Vedlegg II

Sammenligningstabell