8 Hva oppnår vi?

Gode resultater er til syvende og sist avhengig av partenes vilje til å finne løsninger og skape varig fred. Endringer i en konfliktsituasjon påvirkes også av andre forhold, og det er mange faktorer som parter i en konflikt ikke råder over. Fremskritt og tilbakeslag måles over en lang tidsperiode. Resultater kommer stegvis og må stadig kjempes for. Det er mange etapper og ulike veier til en fredsløsning. Målestokken for resultater må derfor være mer nyansert enn motpolene krig og «varig fred». Norge kan vise til en rekke prosesser der vår innsats har bidratt til å dempe eller løse konflikter, også i tilfeller der man ikke har endt opp med en fullstendig fredsavtale. Eksempelvis har Norge bidratt til våpenhvileavtaler og humanitære korridorer som har hatt betydning for sivile, som ofte er de som rammes hardest av væpnet konflikt.

Fred og konfliktløsningsarbeidet kan handle om små og ofte ikke umiddelbart synlige skritt. I noen tilfeller kan opprettholdelse av dialog eller tillitsbygging mellom konfliktparter fungere som en brems på konflikten. Eksistensen av et forhandlingsbord kan endre de politiske forventningene hos involverte land og aktører, og kan oppmuntre partene til å vise tilbakeholdenhet slik at voldsnivåene går ned.

I dette kapittelet drøfter vi hva Norge har oppnådd gjennom et aktivt freds- og konfliktdiplomati de siste tiårene, i lys av de tre målene skissert i kapittel 3.1. Vi beskriver i tillegg nyttige erfaringer som tas med videre i arbeidet. Også dette kapittelet begrenser seg til et utvalg av prosesser det kan være tilstrekkelig åpenhet rundt.

Foto: Omar Nieto

8.1 Dempe og løse internasjonale konflikter

Norge har støttet en rekke parter i konflikt med å løse noen av de siste tiårs blodigste borgerkriger, inngå våpenhviler, åpne for humanitær tilgang, gjennomføre tillitsskapende tiltak og unngå eskalering. Blant de syv forhandlingsprosessene der Norge enten har vært formell tilrettelegger eller hatt en sentral rolle som uformell tilrettelegger, har seks av disse resultert i ulike former for fremforhandlede avtaler (Colombia, Oslo-prosessen, Sri Lanka, Venezuela, Guatemala og Nepal) og én pågår fremdeles (Filippinene). I Colombia så vel som i Guatemala og Nepal er det inngått omfattende fredsavtaler.

I Colombia kom partene med norsk tilrettelegging i mål med en endelig fredsavtale i 2016 som resulterte i demobilisering av om lag 13 500 tidligere geriljasoldater fra FARC, hvorav en fjerdedel var kvinner. FARC opphørte å eksistere som væpnet organisasjon. Avtalen er under gjennomføring, til tross for en rekke utfordringer.

I Nepal bidro Norge under hele forhandlingsprosessen som førte til en helhetlig fredsavtale i 2006. Avtaleverket er i stor grad gjennomført, og Nepal er i ferd med å ta fatt på siste del om overgangsrettferdighet.

Foto: NTB/REX (621908b)

På Sri Lanka signerte partene med norsk ledelse en våpenhvileavtale med en tilhørende overvåkningsmekanisme, som ga humanitære resultater de årene den var virksom fra 2002 til 2008 (særlig i perioden 2002–2006). Krigen ble til slutt avsluttet militært, mens noen av de politiske spørsmålene forble uløste.

I Guatemala var Norge uformell tilrettelegger for samtaler mellom myndighetene og geriljagruppen URNG, som munnet ut i en intensjonsavtale i Oslo i 1990. Sammen med andre land støttet Norge opp om den påfølgende FN-ledete forhandlingsprosessen som resulterte i en fredsavtale i 1996, hvorav tre av delavtalene ble undertegnet i Oslo. En ekstern evaluering fra 1998 konkluderte med at Norge spilte en betydelig rolle for å få slutt på borgerkrigen i landet.1

I Venezuela fremforhandlet partene en intensjonsavtale i 2021, samt en rekke delavtaler, uten at man fant en varig løsning på den politiske konflikten mellom regjering og opposisjon.

På Filippinene har Norge sammen med NOREF tilrettelagt for regjeringens forhandlinger med kommunistbevegelsen og spilt en sentral rolle i demobiliseringen på Mindanao. Den filippinske regjeringen og opprørsbevegelsen Moro Islamic Liberation Front inngikk en fredsavtale som resulterte i opprettelsen av et selvstyreområde i det muslimske Mindanao. Våpennedleggelse og re-integrering av tidligere soldater tilbake til det sivile liv har vært avgjørende for å sikre en varig fred. Norge har en ledende rolle i avvæpningsmekanismen. I 2025 er 26 000 av 40 000 tidligere stridende blitt demobilisert.

Foto: William Hovland/NOREF

I Etiopia bidro Norge til AUs meglingsinnsats i Tigray-konflikten som resulterte i en våpenstillstandsavtale i 2022. Konflikten hadde ført til omfattende humanitære lidelser, grove menneskerettighetsbrudd og millioner på flukt. Det er estimert flere hundre tusener krigsrelaterte dødsfall. Norge bidro gjennom NORCAP direkte til AUs meglingsarbeid for å støtte afrikansk eierskap. Det tok to år å få de krigførende partene til forhandlingsbordet, men da det først skjedde ble det i løpet av to uker fremforhandlet en våpenstillstandsavtale i Pretoria. Norge støttet også tidlig etableringen av en overvåkningsmekanisme, som bidro til stabilisering og en begynnende normalisering i hverdagen for innbyggerne i Tigray. Samtidig er dette en historie om forhandlinger på høygir og om uavklarte problemstillinger som ble lagt til side underveis. Situasjonen i Tigray og freden er fortsatt skjør, og sentrale spørsmål gjenstår.

I Sahel-regionen har lokale fredsavtaler fremforhandlet med norsk støtte dempet konflikt, økt sivilbefolkningens mobilitet og bidratt til gjenåpning av skoler. Dette er et resultat av Norges samarbeid med NOREF og ikke-statlige organisasjoner som Inter Mediate, Promediation og HD, samt lokale organisasjoner og institusjoner som kan øve innflytelse på beslutningstakere. Inkludering av kvinner har vært utfordrende gitt tradisjonelle kjønnsroller, men partnere har klart å involvere kvinner gjennom målrettede dialoger. I Mali bidro Norge aktivt til å sikre kvinners deltakelse i overvåkingskomiteen for fredsavtalen mellom myndighetene og opposisjonsgrupper (Alger-avtalen).2

Oslo-avtalen mellom Israel og PLO var en intensjonsavtale som etter planen skulle åpne for nye forhandlingsrunder om de vanskeligste politiske spørsmålene. Disse har ennå ikke blitt løst, men avtalen var et viktig forsøk på å peke ut en diplomatisk vei som i flere tiår hadde bred støtte hos våre nære allierte og flertallet av FNs medlemsland. Avtalen la også grunnlag for en internasjonal dugnad for å legge forholdene til rette for en bærekraftig palestinsk stat ved å etablere grunnleggende institusjoner. Arbeidet for en tostatsløsning er nå blitt langt vanskeligere, men er fremdeles av høy prioritet for Norge. Vi bidrar også til å løse problemer som oppstår i fravær av en fredsprosess og tostatsløsning.

Et nylig eksempel var Israels beslutning om å utbetale skatte- og tollinntekter som de krever inn på vegne av Den palestinske selvstyremyndigheten (PA), og som de lenge holdt tilbake etter terrorangrepet 7. oktober 2023. Situasjonen hadde oppstått på grunn av en uenighet mellom landene om overføringer til Gaza, og tilbakeholdelsen bidro til en kritisk økonomisk situasjon for PA. I dialog med partene fremforhandlet Norge, med støtte fra USA, en midlertidig ordning som innebar at Norge var mellomstasjon for deler av skatte- og tollinntektene.3 Dette la grunnlag for at PA fikk utbetalt nesten 3 milliarder norske kroner fra Israel, noe som innebar at lærere, sykepleiere, politifolk og renholdere igjen kunne få lønn og grunnleggende tjenester opprettholdes. Norge kunne spille en slik rolle på grunn av gode kontakter og høy tillit hos sentrale personer på høyt nivå hos de involverte landene. Etter 7. oktober 2023 har Norge også benyttet kontakter hos Israel og Hamas til å arbeide for hjelpeorganisasjoners tilgang til Gaza.

I Syria har Norges langsiktige engasjement og kontakt med alle parter vært viktig for å fremme humanitær tilgang og beskyttelse av sivile. Dette inkluderte Assad-myndighetene i Damaskus og konfidensiell kontakt med HTS da de kontrollerte Idlib-provinsen. HTS var terrorlistet av FN og underlagt FN-sanksjoner. Grunnet sensitivitetene i vestlige land omkring kontakt med en terrorlistet organisasjon, gikk Norge og HD inn og bidro med formidling av budskap. Dialogen bidro blant annet til å gjøre den internasjonale humanitære tilgangen i Idlib noe enklere. Den bidro også til å holde igjen konservativ lovgivning som HTS vurderte å innføre i provinsen. Overordnet er det grunn til å hevde at dialogen bidro til å sementere HTS’ strategiske veivalg bort fra jihadistisk ideologi og til å søke å bli en ansvarlig politisk aktør.

Da HTS tok over makten i Damaskus i desember 2024, muliggjorde Norges flerårige kontakt med bevegelsen at vi raskt var i posisjon til å snakke med sentrale personer i maktapparatet og kunne foreslå ideer til veien fremover mot gjenoppbygging av et nytt og fritt Syria. Den norske dialogen med HTS har siden dette hatt fokus på å inkludere alle Syrias samfunnsgrupper i den politiske prosessen og finne omforente politiske løsninger. Den nasjonale dialogkonferansen i 2025 hadde dette som formål, og både konferansen og oppfølgingen har vært støttet av Norge via partnerorganisasjoner. Norge har også støttet lokale dialoger og forberedende arbeid til overgangsrettferdighet. Det er for tidlig å anslå i hvilken grad Syria vil lykkes med å etablere et inkluderende styre som har bred aksept i befolkningen, og hindre eskalering av vold. Men mulighetene er større dersom det internasjonale samfunnet engasjerer de nye myndighetene i den avgjørende overgangsprosessen.

Bakkanaler og diskré kontakt med parter har resultert i en rekke tillitsbyggende tiltak i ulike konflikter. I Afghanistan støttet det norske kontaktdiplomatiet internasjonale anstrengelser for å gjennomføre tiltak som løslatelse av gisler og bedret sikkerhet i områder der FN arbeidet med å bekjempe polio. Mellom Serbia og Kosovo bidro Norges bakkanal til den EU-ledede dialogen om normalisering og Brussel-avtalen i 2013. Under koronapandemien hadde Norge dialog med ulike konfliktparter om midlertidige våpenhviler for å hindre spredning av viruset og sikre humanitær tilgang, blant annet i Sør-Thailand. På Filippinene har et langvarig engasjement ført til at Norge blir lyttet til når vi tar opp brudd på humanitærretten med den ene eller andre av partene. Norge har bidratt til å sikre våpenhviler under høytider og koronapandemien på Filippinene og fått tilgang til politiske fanger. I Colombia har Norge bidratt til løslatelser av en rekke kidnappede sivile, krigsfanger og gisler. Midlertidige våpenhviler er inngått som del av de colombianske forhandlingsprosessene og har medført humanitære lettelser for lokalbefolkningen. Forhandlingene med kriminelle nettverk i urbane konflikter har medført nedgang i antall drap, kidnappinger og rekruttering av barn i colombianske byer som Medellin og Buenaventura.

I Øst-Timor bidro Norge i perioden 2006–2010 til en nasjonal dialog om forsoning. Den kom i stand på etterspørsel fra myndighetene og på bakgrunn av norsk sivilsamfunnsstøtte til frigjøringen av Øst-Timor i 1999. Det norske engasjementet bidro til å kjøle ned situasjonen og dempe spenningen mellom samfunnsaktører, i en tid preget av politisk turbulens og sosial uro. Det ble gjennomført dialoginitiativer og tiltak for inkludering og et rettferdig rettsoppgjør.4

Forhandlinger kan også munne ut i en løsning uten at man får en avtale. Et eksempel er den tidligere omtalte fortrolige prosessen mellom den spanske regjeringen og den baskiske motstandsbevegelsen fra 2005, som var tilrettelagt av Norge og HD. Dialogen ble jevnlig brutt av kriser som følge av terroraksjoner og innenrikspolitisk uenighet, men selve eksistensen av en prosess underbygget en forventning om stans i volden og styrket muligheten for en politisk løsning. ETA har vektlagt betydningen av dialogen for deres beslutning i 2011 om å legge ned våpnene. Spania vektlegger imidlertid at i den grad samtalene virket (om i det hele tatt), så var det fordi de var fulgt av effektive politioperasjoner og fengsling av svært mange personer som var tilknyttet ETA. Samtidig skapte prosessen en intern dynamikk i Baskerland som reduserte støtten til ETAs terrorvirksomhet i den baskiske motstandsbevegelsen.

8.2 Fremme tiltak og løsninger basert på folkeretten og partenes eierskap

Norge har som utgangspunkt å fremme politiske løsninger som er i tråd med folkeretten, herunder humanitærretten og menneskerettighetene. Dette formidles til parter i en konflikt, gjerne tidlig i prosessen, ofte både offentlig og i lukkede rom.

Det helhetlige perspektivet og den konkrete erfaringen fra konfliktarbeid i felt bidrar til at Norge snakker med tyngde i FN og andre multilaterale fora. Et viktig anliggende for Norge har vært å bygge konsensus i FN og blant statlige og private aktører om at tilnærmingen til konfliktløsning må være inkluderende og ivareta sentrale humanitære og menneskerettslige regler.

Norges innsats innen fred og konfliktløsning var en viktig medvirkende faktor til at Norge i 2020 vant et sete i FNs sikkerhetsråd. Våre sterkeste kort i valgkampen var betydelig og konsistent støtte til FN, i kombinasjon med lang erfaring som tilrettelegger i internasjonale fredsprosesser.5 Kvinner, fred og sikkerhet og barn og unges rettigheter var særlig vektlagt under det norske medlemskapet i sikkerhetsrådet i 2021–2022, sammen med fredsdiplomati. Eksempelvis fremforhandlet Norge og Niger i 2021 et enstemmig vedtak av sikkerhetsrådsresolusjon 2601, som var den første resolusjonen dedikert til beskyttelse av utdanning i konfliktsituasjoner.6

Blant de prosessene Norge har tilrettelagt for, er det i Colombia-prosessen med FARC man har oppnådd de tydeligste resultatene når det gjelder universelle rettigheter, i form av egne avtalekapitler om overgangsrettferdighet, kvinner, fred og sikkerhet, urfolksrettigheter, beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og styrking av økonomiske, sosiale og politiske rettigheter. Fredsavtalen i Nepal banet også vei for bedre oppfyllelse av universelle rettigheter. Men det at slike bestemmelser inkluderes i avtaler gir ingen garanti for at rettighetene respekteres.

I januar 2016 ble Syria Civil Society Room (CSSR) etablert av kontoret til FNs spesialutsending for Syria, for å fremme en inkluderende politisk prosess i Syria. NOREF og sveitsiske Swisspeace har vært implementerende partnere for FN i arbeidet. CSSR gir syriske sivilsamfunnsaktører muligheten til å møtes, utveksle ideer og bidra med perspektiver til FN og andre relevante aktører. CSSR har bidratt til å styrke rollen til sivilt samfunn i fredsprosessen og gjøre den syriske politiske dialogen mer inkluderende og representativ. Norge har i tillegg støttet Woman Advisory Board med kvinner fra ulike bakgrunner i Syria. Disse har rådgitt FNs spesialutsendings kontor siden 2016, med en rekke konkrete innspill til den politiske prosessen.

Etter Talibans maktovertakelse i Afghanistan, har Norge prioritert å bringe de facto myndighetene sammen med representanter for afghansk sivilt samfunn og det internasjonale samfunnet. Talibans øverste ledelse har innført en stadig mer undertrykkende politikk overfor kvinner og jenter. Det er verdt å merke seg at flere av Taliban-lederne som over tid har deltatt i samtalene med Norge, andre land og afghanske kvinneledere, offentlig har utfordret dagens politikk i Afghanistan. Dette kan ikke tilskrives norsk innsats alene, men er interessant i vurderingen av verdien av kontaktdiplomati på lengre sikt i denne konflikten. I en rekke anledninger de siste tiårene har Norge sørget for inkludering av afghanske kvinner i diskusjoner om en fredelig løsning i Afghanistan. Norges arbeid har også bidratt til å holde innsatsen for kvinners stilling høyt på den internasjonale dagsorden.

I en rekke land har Norge støttet landenes nasjonale handlingsplaner for kvinner, fred og sikkerhet, inkludert på Filippinene, som har opparbeidet seg en ledende rolle på dette feltet i Asia. Både regjeringen og kommunistene stiller nå med solid representasjon av kvinner i sine respektive forhandlingsdelegasjoner.

Øverst, venstre: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) er vertskap for utenriksministre fra Midtøsten, Norden og Benelux-landene i Oslo fredag 15. desember 2023 i et møte om Gaza. Foto: Killian Munch/Utenriksdepartementet

Øverst, høyre: Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide markerer at Norge velges inn i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022. «Vi vil bruke erfaringen fra flere tiår med arbeid for fred og forsoning til å være brobygger og søke løsninger på de utfordrende konfliktene som kommer på Sikkerhetsrådets bord», sa statsminister Erna Solberg da valget var avgjort. Foto: Marte Lerberg Kopstad/Utenriksdepartementet

Midten, venstre: Fredsprisvinner fra 1992 Rigoberta Menchu sitter her sammen med sametingspresident Ole Henrik Magga og statssekretær i utenriksdepartementet Jan Egeland (t.v., Ap). Partene i borgerkrigen i Guatemala undertegnet fredsavtale i Oslo Rådhus i 1996. Foto: Berit Roald Scanfoto/NTB

Midten, høyre: Norges tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, her i samtale med Abel Alier som var sentral i frigjøringskampen, under Sør-Sudans 1-årsdag som verdens nyeste stat i 2012. Foto: Utenriksdepartementet.

Nederst, venstre: Miljø og utviklingsminister Erik Solheim besøker Nepal i 2012. Her i Shaktikor leir i Chitwan, som demobiliserer tidligere maoistsoldater. Norge har over lang tid støttet fredsprosessen i Nepal. Foto: Trond Viken/Utenriksdepartementet.

Nederst, høyre: Utviklingsminister Heikki Holmås (SV) besøkte Nepal i 2012, der han blant annet fulgte opp arbeidet med den nye grunnloven. Foto: Lasse Bjørn Johannesen/Utenriksdepartementet

Øverst, venstre: Statsminister Erna Solberg i dialog med Colombias president Juan Manuel Santos i 2018 om avskoging i områder kontrollert av FARC. Foto: Johan Vibe/Utenriksdepartementet.

Øverst, høyre: Utenriksminister Jan Petersen (H) i møte med Tamiltigrene (LTTE) i Sri Lanka i januar 2005. Foto: Heiko Junge/NTB

Midten, venstre: Venezuela-møte i Paris november 2022, med president Macron som vertskap for presidentkollegaer fra Argentina og Colombia, utenriksminister Huitfeldt og partenes delegasjonsledere. Foto: Idun Tvedt/Utenriksdepartementet.

Nederst, venstre: Utenriksminister Børge Brende (H) deltar på undertegning av fredsavtalen mellom colombianske myndigheter og FARC i Cartagena 27. September 2016. Foto: Utenriksdepartementet

Nederst, høyre: Statssekretær Andreas Kravik (Ap) på besøk til Øst-Ghouta i Syria i februar 2025 for samtaler med de nye makthaverne. Foto: Yngvild Berggrav/Utenriksdepartementet

8.3 Skape politisk kapital og innsikt

Gjennom innsatsen for fred og konfliktløsning bygger Norge kontakt med parter i konflikt og får forståelse av hvordan de tenker og handler. Når vi engasjerer oss i prosesser som er viktige for allierte og andre land, bidrar dette til tette forbindelser og politisk kapital for Norge. Kontakten med diverse aktører involvert i konflikter rundt om i verden, gir oss også en dypere forståelse av regionale og globale utviklingstrekk og årsakene til konflikt. Dette er verdifull kunnskap når vi skal bidra til fredsløsninger, men er også av direkte relevans for våre nasjonale sikkerhetsanalyser.

Dialogen med USA har vært særlig tett og gjelder for de fleste av Norges sentrale fredsengasjementer. Norges innsats i Latin-Amerika har ført til nær dialog med USA blant annet om sikkerhet, kampen mot narkotika og migrasjon. Videre har USA ofte verdsatt vår kontakt med grupper de selv ikke like lett kunne snakke med. Norges langvarige kontakt med Taliban, Hamas, houthi-militsen og iranske myndigheter har i all hovedsak vært del av en omforent uformell arbeidsdeling. I kontakten med disse gruppene har Norge også konsultert tett med andre nærstående europeiske land. Troika-samarbeidet mellom Norge, USA og Storbritannia om Sudan og Sør-Sudan har i flere tiår bidratt til tette relasjoner, likeledes innsatsen for fred og kontaktdiplomati i Afghanistan.

Koblingen til EU blir enda viktigere fremover i en urolig tid med store sikkerhetsutfordringer. I partnerskapsavtalen med EU om sikkerhet og forsvarssamarbeid fra mai 20247 legges rammene for utvidet samarbeid innen forsvar og sikkerhet. EU ønsket å institusjonalisere et samarbeid om konfliktdiplomati med Norge, og dette er nå nedfelt i avtalen. Felles støtte til Ukrainas forsvarskamp omtales også. Norge spiller en rolle i det utvidede europeiske diplomatiet for å oppnå en løsning på krigen som ivaretar Ukrainas territorielle integritet og uavhengighet, europeisk sikkerhet og folkeretten.

Det utenrikspolitiske handlingsrommet innen fred og konfliktløsning har ofte vært større for Norge enn for andre europeiske aktører, ettersom vi ikke har vært bundet av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge har samarbeidet nært med EU i konflikter fra Afghanistan til Venezuela.

Freds- og konfliktdiplomati bidrar til å forsterke Norges bilaterale forhold til enkeltland og organisasjoner også utenfor vår nærmeste krets av allierte. Styrking av denne kontaktflaten er i Norges interesse, i en mer urolig verden der politiske og økonomiske maktforhold er i endring. Eksemplene er mange på at norske engasjementer har gitt oss verdifulle innganger verden rundt:

• Norges rolle som fredsaktør, blant annet i Latin-Amerika, var en av årsakene til at Brasil i 2024 inviterte Norge med som gjesteland i G20. Gjestelandsmedlemskapet har gitt oss en arena for kontakt og samhandling med verdens største økonomier.

• Parallelt med at Kina har økt sine egne ambisjoner med hensyn til å bidra i fredsprosesser, har de vist økt interesse for norske erfaringer fra konfliktområder både nær Kina (som Myanmar og Afghanistan) og i verden for øvrig (som Midtøsten).

• Vårt arbeid i Sørøst-Asia gir også tett kobling til ASEAN i det Asia vokser frem som en enda viktigere region for Europa. Særlig de langsiktige innsatsene i Filippinene, Myanmar, Nepal og Sri Lanka har bidratt til Norges troverdighet som samarbeidspartner i Asia. Dette har lagt grunnlaget for et betydelig samarbeid på flere felt. Gjennom dette arbeidet har Norge også fått god innsikt i Kina og India som aktører i regionen.

• I Afghanistan var kontakten med blant annet India, Iran, Kina, Pakistan, Qatar, Russland og Tyrkia, i tillegg til USA og europeiske land, avgjørende både for å forstå rammene Norge jobbet innenfor, og for å skape tillit til mulighetene for en politisk løsning. En rekke hovedsteder har vist interesse for norske perspektiver på Afghanistan.

• I Midtøsten har Norge kontakt om konfliktløsning med land som Saudi-Arabia, Oman, Tyrkia, Qatar, Egypt og De forente arabiske emirater. Et eksempel er samarbeidet med Saudi-Arabia om ledelsen av den globale alliansen for implementering av tostatsløsningen. Norges støtte til regional deeskalering, konfliktløsning og samarbeid verdsettes. Det omfattende norske Midtøsten-engasjementet har bidratt til tett kontakt med – og god innsikt i så godt som alle land i regionen og dynamikken mellom dem.

• Norge, Oman og Sveits har et trilateralt samarbeid om konfliktløsning.

• I Latin-Amerika har engasjementene bidratt til tett kontakt med land i regionen, inkludert Cuba, Brasil, Mexico, Chile og Ecuador, samt aktører utenfor regionen som EU, Tyrkia og Russland.

• Norge har hatt et tett samarbeid med Tyrkia om støtte til en politisk prosess mellom Somalia og Somaliland og om regionalt samarbeid om Afghanistan.

• Norsk innsats for konfliktløsning på Afrikas horn har gitt viktige koblinger til AU og den regionale organisasjonen IGAD.

Disse båndene til en bred gruppe aktører gir også et grunnlag for å arbeide med koalisjoner av land som ønsker å støtte opp under internasjonal lov, normbasert verdenshandel og multilaterale løsninger på konflikt og kriser.