5 Profesjonalisering
Den norske fredsinnsatsen i konflikter på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet hadde en synlig verdi og fremmet norske interesser på flere måter. Dette skapte et behov for å styrke, profesjonalisere og systematisere arbeidet. Utenriksdepartementet opprettet en egen seksjon for fred og forsoning i 2003. Målet var å samle en vesentlig del av det operative arbeidet, ekspertisen som ble skapt i prosessene, ansvaret for tilskuddsordninger og kompetansebygging. Dette har vært viktig for Norges evne til å lære av erfaringer, sikre høy kvalitet på arbeidet og videreutvikle innsatsen i møte med stadig nye situasjoner.
Arbeidet med å systematisere og profesjonalisere innsatsen pågår kontinuerlig. Ifølge utredningen En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014 (den såkalte Godalrapporten) fra 2016, var det norske freds- og konfliktdiplomatiet i Afghanistan viktig for profesjonalisering av innsatsen.1
Et viktig aspekt ved arbeidet er det politiske engasjementet. I Norge er prosessarbeidet forankret på politisk nivå, samtidig som mye av den daglige innsatsen foregår på embetsnivå. Et smidig samspill og en tydelig rolledeling mellom politisk ledelse og embetsverk gjør det norske diplomatiske engasjementet effektivt og fleksibelt og har vært en nøkkelfaktor i å oppnå resultater. Beslutninger kan tas raskt ved behov. Politisk ledelse bidrar i prosesser, bruker nettverk og kontakter i relevante hovedsteder, møter konfliktparter og foretar reiser i felt.
Øremerkede bistandsmidler er en sentral del av arbeidet for fred og konfliktløsning. Tilskuddsmidler til konfliktløsning kanaliseres gjennom norske og internasjonale samarbeidspartnere og lokale organisasjoner på landnivå. Tilskudd dekker også operative utgifter til møter og forhandlinger som Norge er engasjert i, inkludert sikkerhetstiltak, møtelokaler og transport. Finansiering til gjennomføring av fredsavtaler er også viktig. Det kan omfatte støtte til reformer, tiltak for å styrke menneskerettigheter, inkludering av kvinner og utsatte grupper, demobilisering og reintegrering av væpnede styrker, rettsoppgjør, ombudsmannsfunksjoner og sannhetskommisjoner.
En rekke land har i det siste ønsket å styrke sitt engasjement i fredsprosesser og ønsker å lære av norske erfaringer. Enkelte søker å styrke eller bygge opp et internt apparat for fredsdiplomati. Land vi har kontakt med om dette inkluderer: Brasil, Canada, Cuba, Finland, Indonesia, Irland, Kenya, Kina, Malaysia, Malta, Mexico, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Tyrkia og Uruguay.
Flere land satser store ressurser på konfliktløsning, og de strategiske beslutningene tas ofte på høyeste nivå. Den økte interessen blant disse landene viser en bred erkjennelse av at freds- og konfliktdiplomati er et område av utenrikspolitikken som er viktig for å ivareta nasjonale interesser, og som gir politisk kapital.
Figur 5.1 Flere av FARCs delegater ble hentet med helikopter til forhandlinger i den colombianske fredsprosessen. Her er en delegasjon på vei om bord i Den internasjonale Røde Kors-komiteens helikopter i 2012.
Foto: Dag Nylander
Boks 5.1 Betydningen av god logistikk
Betydningen av et godt forberedt møte kan ikke undervurderes. Ofte er logistikk en stor og viktig del av arbeidet med konfliktløsning. Fredsprosesser kan bryte sammen nesten før de har begynt, om det praktiske slår feil ut. Den følgende beskrivelsen er fra et hemmelig møte i Norge mellom partene til krigen i Libya i 2011. Den viser flere av dilemmaene ved tilrettelegging av hemmelige møter, som å overholde partenes behov for hemmelighold, unngå en dårlig start, og behandle partene likt og med den respekten de forventer:
Delegasjonene måtte ankomme adskilt. Hvis de ble stående uvirksomme sammen på gangen utenfor, var det fare for at åpningen ville bære galt av sted. Dessuten måtte vi bestemme hvem som burde komme først. Og hvor de skulle plasseres. De som kom inn og satte seg først, var på et vis rommets eiere. Hvis man er plassert nærmest døren, vokser følelsen av å være på besøk. Begge deler kan fortone seg partisk og som et uttrykk for at vi som vertskap har tatt stilling. Når to suverene, selvstendige stater møtes, kan dette løses ved at et bord plasseres på tvers med kortsiden rett mot døren. For oss var det mer innviklet. Gaddafi var fortsatt hersker av en stat, mens TNC var en opprørsgruppe på fiendens territorium. Samtidig var Jalil og TNC allerede anerkjent av blant annet Frankrike og Qatar. Til slutt […ble det bestemt at vi skulle] basere oss på partenes formelle status. Zidan visste at Norge ikke betraktet gruppen hans som Libyas nye makthaver. Gaddafis folk burde derfor sette seg først, og bordet kunne stå med langsiden mot døren. Vi brukte timer på liknende detaljer. Størrelsen og formen på bordet, for eksempel. Og møterommet. Nært og lite eller storslått og offisielt? Beslutningen ble å finne et lite rom, helst bortgjemt dypt inne i et hotell, for å skape trygghet. Deretter måtte vi spore opp et bord som var kort, men bredt, for å skape tilstrekkelig distanse. På utsiden av rommet trengte vi ytterligere to møterom. Et for «B» og et for «T», til klær og telefoner, og for pauser i møtet hvis stemningen ble hissig.1
1 Thune, H. (2023). Strengt fortrolig: Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya. Kagge Forlag AS, side 162.
Figur 5.2 Det første møtet i Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon ble avholdt i 1996. Kommisjonen var viktig for landets fredelige overgang fra apartheid til demokrati.
Foto: Mike Hutchings/AP
Boks 5.2 Samarbeidet med Sør-Afrika
Norge har et langvarig samarbeid med Sør-Afrika innen fred og forsoning. Sør-Afrika har verdifull erfaring fra egen historie med en fredelig overgang fra apartheid til demokrati og er en diplomatisk stormakt på det afrikanske kontinentet. Det norske engasjementet mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika ble sterkt utover på 60-tallet. Sammen med de nordiske landene ga Norge politisk og økonomisk støtte til frigjøringsbevegelsen, inkludert det største partiet African National Congress, og til flyktninger i naboland. Norske solidaritets- og hjelpeorganisasjoner deltok aktivt. Blant annet var Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig råd del av et kristent nettverk som jobbet strategisk for å bekjempe raseskillepolitikken. Apartheidstyret møtte sitt endelikt gjennom flere større og mindre forhandlinger mellom politiske partier i perioden 1990–1993. Norge støttet aktivt disse prosessene. Etter det første frie valget i 1994, og før landet fikk ny grunnlov i 1996, ble Sannhets og forsoningskommisjonen etablert (Truth and Reconciliation Commission). Denne var banebrytende i internasjonalt forsoningsarbeid og ble ledet av erkebiskop Desmond Tutu, som ble tildelt Nobels fredspris i 1984.
Det bilaterale samarbeidet på dette feltet har i dag et særlig fokus på kompetanseheving og inkludering av kvinner i fredsmekling og konfliktløsning på det afrikanske kontinentet.
Fotnoter
NOU 2016: 8. En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-8/id2503028/