7 God og tilgjengelig kompetanse

Regjeringen vil sette i verk en rekke tiltak for å styrke kommunenes handlingsrom til å rekruttere og benytte personell ut fra lokale behov og muligheter. Regjeringen har lansert flere tiltak i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 som skal understøtte arbeidet med ivaretakelse og utvikling av personellet i sektoren. Regjeringen vil blant annet rette hovedvekten av innsatsen mot å rekruttere, utvikle og beholde personell med riktig kompetanse i helse- og omsorgstjenesten i hele landet og å bidra til analyser av framtidig personell- og kompetansebehov.

Regjeringen vil legge til rette for god og nødvendig kompetanse i allmennlegetjenesten gjennom kompetansekrav som balanserer hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet mot hensynet til rekruttering og kommunalt handlingsrom. Regjeringen vil gjøre spesialistutdanningen i allmennmedisin framtidsrettet og attraktiv og styrke kompetansen i geriatri, palliasjon og alders- og sykehjemsmedisin.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er personellintensive. Mange kommuner opplever store problemer med å rekruttere riktig kompetanse. Gode, effektive og trygge tjenester forutsetter kompetanse på riktig tid, nivå og sted. Helsetjenestene i distriktene krever ofte helsepersonell med bredere kompetanse enn i bynære strøk. Lang avstand til sykehus og utfordrende vær og geografi medfører at både akutte og kroniske tilstander må håndteres lokalt, i større grad enn i byene.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 slås det fast at Norge ikke kan bemanne seg ut av utfordringene ved å øke tilgangen på personell. Det betyr at personellressursene må brukes mest mulig effektivt, at det er behov for god arbeids- og oppgavedeling, og at personellressurser må prioriteres i tråd med prioriteringsprinsippene. Både Helsepersonellkommisjonen og ekspertutvalget for allmennlegetjenesten peker på at helsepersonell i tiden framover vil måtte ta hånd om flere pasienter og brukere enn i dag, og at den største behovs- og aktivitetsøkningen vil komme i kommunene. Økt spesialisering i sykehusene gir oppgaveoverføring og oppgaveglidning til kommunene. Samtidig har flere innbyggere sammensatte utfordringer som må møtes. Dette endrer kompetansebehovet. Kommunene har derfor blant annet behov for personell med både bredere og høyere kompetanse enn før, i tillegg til viktige grupper som fagarbeidere. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å sikre nok fagfolk med en helhetlig innsats for arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, oppgavedeling og effektiv organisering samt rekruttering, kvalifisering og kompetanseutvikling.

7.1 Balanserte kompetansekrav

Regjeringen er opptatt av å bevare friheten kommunene har til å organisere sine tjenester. Samtidig er det nødvendig å stille kompetansekrav av hensyn til kvalitet og pasientsikkerhet. Dagens kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesteloven er en stadfesting av kjernekompetanse som kommunene må tilby for å oppfylle kravene om forsvarlige og gode tjenester. Kravene omfatter ulike yrkesgrupper i kommunale helse- og omsorgstjenestene, slik som sykepleiere og psykologer. Kompetansekravene omfatter vurderinger om hvilken kompetanse kommunene konkret har behov for å ha knyttet til seg. I tillegg stilles det særskilte kompetansekrav til leger i kommunale helse- og omsorgstjenester.

7.1.1 Kompetansekrav for leger

Kompetansekravene til leger i kommunene skal bidra til trygge og gode tjenester til innbyggerne, gi legene trygghet for egen kompetanse og for at faglig støtte er tilgjengelig når de skal arbeide selvstendig. Kompetansekrav for leger må balansere hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet mot hensynet til rekruttering og tilstrekkelig tilgang på leger og kommunalt handlingsrom. Videre må regelverket være tilgjengelig på en måte som gjør det mulig å etterleve for kommunene og helsepersonellet. Dagens regelverk er komplisert og ikke lett tilgjengelig. Regjeringen mener derfor at det er nødvendig med endringer som kan bidra til nødvendig rekruttering, større handlingsrom for kommunene og til et oversiktlig og konsistent regelverk.

På bakgrunn av rekrutteringsutfordringer er det innført midlertidige unntak fra kompetansekravene for leger. Regjeringen har forlenget unntakene til 31. desember 2025 for å gi kommunene og legene forutsigbarhet og mulighet til å planlegge for nye kompetansekrav. Unntakene betyr blant annet at leger uten LIS1 (spesialistutdanningens første del) kan jobbe selvstendig for trygdens regning i kommunale helse- og omsorgstjenester. I perioden med unntak fra kompetansekrav har antall fastleger og leger under spesialisering i allmennmedisin økt betydelig. Det er således grunn til å anta at det store flertallet av leger som har jobbet i kommunene på unntaksbestemmelser, har gått videre til spesialisering i allmennmedisin.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte høsten 2024 forslag til kompetansekrav for leger i kommunale helse- og omsorgstjenester på høring. Forslaget innebar en forenkling av dagens regelverk, blant annet ved at alle kompetansekrav for leger samles i én felles forskrift, framfor å være fordelt mellom forskrift om kompetansekrav for leger, akuttmedisinforskriften og trygderefusjonsforskriften. Det kom inn en rekke høringsinnspill. Høringsinnspillene vektla i ulik grad ønsket om så lave krav som mulig av hensyn til rekruttering, og strammere krav til kvalitet, pasientsikkerhet og trygghet og gode fagmiljøer.

Generalistkompetansen til spesialister i allmennmedisin spiller en avgjørende rolle i en modernisert helse- og omsorgstjeneste. Regjeringen ønsker å gi insentiver til spesialisering i allmennmedisin slik at tilgangen på fastleger med nødvendig kompetanse øker. Regjeringen mener derfor at det er viktig å opprettholde krav om at fastleger skal være under spesialisering i allmennmedisin, eller ferdige spesialister i allmennmedisin.

For øvrige deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten vurderer regjeringen at det bør stilles krav om å være under spesialisering i spesialistutdanningens andre eller tredje del (LIS2/LIS3), eller ferdig spesialist i relevant spesialitet. Det betyr at det både i legevakt og sykehjem stilles krav om spesialisering. Arbeidsgiver må vurdere om vedkommende lege har nødvendig kompetanse til å utføre pålagte arbeidsoppgaver i kommunen, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Kommunen kan dermed også være læringsarena for flere spesialiteter og rekruttere flere leger ved at kommunale helse- og omsorgstjenester framstår som en faglig attraktiv arbeidsplass.

Samtidig foreslås det endringer regelverket slik at unntaksbestemmelsene fra kravene skal gi nødvendig fleksibilitet for både leger og kommuner. Regjeringen ønsker å innføre unntak fra kompetansekravene for lege med oppgave å yte helsehjelp i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven, som tiltrer ett eller flere arbeidsforhold eller avtaleforhold av inntil totalt tolv måneders varighet. Dette gir leger mulighet til å fylle kortere vikariater og til å prøve seg som fastlege uten å begynne spesialisering. For å gi ytterligere fleksibilitet for kommuner og leger foreslås det også for unntak for arbeidsforhold på inntil fire måneder per kalenderår, i tillegg til unntak for arbeidsforhold eller avtaleforhold som totalt utgjør tolv måneder. For legevakt ønsker regjeringen å erstatte unntaket på fire måneder per kalenderår med seks måneder per kalenderår. Denne utvidelsen av unntaket vil for eksempel gjøre det mulig å bruke faste sommervikarer fra år til år. Varighet av arbeidsforhold eller avtaleforhold beregnes ut fra antall dager med arbeid.

Det har fram til nå vært gjort unntak fra hvilke krav som skal stilles til at en lege kan ha legevakt uten bakvakt. Unntaket har medført at leger som har gjennomført LIS1 kan være på vakt, uten bakvakt. Regjeringen ønsker å videreføre dette som permanent krav, men med tillegg om at legen må ha gjennomført kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering. Dette betyr at leger som ikke har startet i LIS2/LIS3, men fullført læringsmålene i LIS1 og tatt de to nevnte kursene, kan ha legevakt uten bakvakt. Disse legene vil likevel være omfattet av kravet om spesialisering og tilhørende unntaksbestemmelser. Endringene i kompetansekrav foreslås å tre i kraft 1. januar 2026.

For at sentrale myndigheter skal ha oversikt over bruk av unntaksbestemmelsene, foreslår regjeringen å stille krav om at den enkelte kommune innen 31. mars hvert år skal rapportere til statsforvalter om bruk av unntaksbestemmelsene i det foregående året. Formålet med kravet om rapportering er å kartlegge bruken av unntaksbestemmelsene og få oversikt over bemanningssituasjonen i hele landet. Rapporteringskravet foreslås å tre i kraft 1. januar 2026 og varer til 31. desember 2028. Departementet har bedt Helsedirektoratet i samarbeid med statsforvalter om å etablere løsninger slik at alle kommuner rapporterer samme data. Det er ønskelig at det legges til rette for enkel elektronisk rapportering. Dette vil også redusere den administrative byrden ved rapportering for kommunene og statsforvalter.

For å støtte kommunene og bidra til etterlevelse av krav i forskrift om kompetansekrav for leger skal det utarbeides veiledning til kommunen om forståelse av bestemmelsene og hvilken praktisk betydning reguleringer har for kommuner og leger. Dette er i tråd med innspill i høringen av ovennevnte endringer.

7.1.2 Kompetansekrav i legevaktsentral og AMK

Nødnummeret 113 og det nasjonale legevaktnummeret 116 117 er publikums inngang til medisinsk nødmeldetjeneste ved akuttmedisinske hendelser. Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) og legevaktsentralene samhandler tett slik at man kan henvise publikum til riktig nivå for helsehjelp.

Det er ulike kompetansekrav for personellet som bemanner medisinsk nødmeldetjeneste. For legevaktsentral er det stilt krav om bachelorgrad i en relevant helsefaglig utdanning uten at det er definert hvilke spesifikke personellgrupper som kan bemanne legevaktsentralen. For AMK er det definert hvilke personellgrupper som kan utgjøre bemanningen: sykepleier, ambulansearbeider og paramedisiner. Sykepleier og paramedisiner har utdanning på bachelornivå, mens ambulansearbeiderutdanningen omfatter to år på videregående skole og to års læretid for å oppnå fagbrev.

Det framstår uhensiktsmessig å ha ulike kompetansekrav til personell i de to delene av medisinsk nødmeldetjeneste. Ambulansearbeidere kan for eksempel ikke bemanne legevaktsentralen, og det er til hinder for å benytte dem i legevaktarbeid. Kravene bør samstemmes bedre. Regjeringen vil vurdere endringer i akuttmedisinforskriften for å harmonisere kravene til bemanning i de forskjellige delene av medisinsk nødmeldetjeneste bedre. Ved en slik samstemming av kompetansekravene for operatørene er det naturlig å se på den tilgjengelige kompetansen i medisinsk nødmeldetjeneste under ett. I dag er det krav om å ha tilgjengelig lege med akuttmedisinsk kompetanse på døgnbasis i AMK, organiseringen av dette er omtalt under kapittel 4. Kravene til kompetanse hos operatørene må ses i lys av tilgjengelighet til å konferere med lege. Derfor vil regjeringen også se på behovet for å endre tilgjengelighet til legekompetanse i denne tjenesten.

7.2 En framtidsrettet og attraktiv utdanning for leger

Legers utdanning består av en grunnutdanning og en spesialistutdanning slik det framgår av figur 7.2. Utdanningen skal gi kunnskap, ferdigheter og kompetanse til å møte behovet til innbyggere i alle aldre. I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det viktig at legers grunnutdanning og spesialistutdanning gir solid systemforståelse og innsikt i andre aktørers roller og kompetanse, samt evnen både til å lede og fungere i tverrfaglige team. Utdanningen må også innrettes slik at den oppleves attraktiv.

Del 1 av spesialistutdanningen (LIS1) er obligatorisk for alle og består av ett år på sykehus og seks måneder i kommunale helse- og omsorgstjenester. Indremedisinske og kirurgiske spesialiteter har begge ett sett med felles læringsmål (LIS2/del 2) og ett sett med læringsmål som er spesifikke for den enkelte spesialitet (LIS3/del 3). Øvrige spesialiteter, inkludert allmennmedisin, går rett fra del 1 til del 3. For samtlige spesialiteter er det krav til å oppnå felles kompetansemål, som blant annet gir kompetanse i samhandling og systemforståelse.

Det er etablert en tilskuddsordning (Nasjonal ALIS og veiledning) til kommuner som har leger som spesialiserer seg i allmennmedisin. Tilskuddet skal legge til rette for at flere leger starter og gjennomfører spesialistutdanningen i allmennmedisin. Tilskuddsordningen er betydelig styrket for å øke rekrutteringen til allmennmedisin. Søknadene til ALIS-tilskudd har økt jevnt de siste årene. Fra september 2023 til september 2024 fikk om lag 500 nye leger ALIS-avtale. I 2024 ble det søkt om ALIS-tilskudd til totalt 2 320 leger. Regjeringen er opptatt av å styrke vår felles helsetjeneste og ønsker at offentlig finansiert spesialistutdanning skal komme fellesskapet til gode. Regelverket for hvilke leger kommunene kan få tilskudd til under spesialistutdanningen i allmennmedisin, ble derfor endret i 2024, slik at det ikke gis tilskudd til leger som er ansatt eller tilknyttet vikarbyrå eller annen privat kommersiell aktør innen medisinsk virksomhet. Det er ikke ønskelig at private kommersielle aktører skal bruke offentlig finansiering for å utdanne egne leger.

Alle kommuner som har leger som spesialiserer seg i allmennmedisin, skal være registrert som utdanningsvirksomheter i Helsedirektoratet. Det er opprettet seks ALIS-kontorer som skal bidra til rekruttering og tilrettelegging for spesialisering i allmenn- og samfunnsmedisin. ALIS-kontorene finansieres av staten. Kontorene ble opprettet i 2020 under Regjeringen Solberg. Regjeringen Støre har justert mandatet og utvidet formålet til også å omfatte samfunnsmedisin. Målet er å bidra til gode, forutsigbare og enhetlige utdanningsløp samt å redusere terskelen for å starte i spesialisering. Regjeringen oppfordrer til samarbeid mellom kommuner om spesialistutdanningen i allmennmedisin. Kommuner kan samarbeide om blant annet veiledere for ALIS, kurs og andre læringsaktiviteter samt å tilby læringsarenaer. ALIS-kontorene kan også legge til rette for samarbeid mellom kommuner. Regjeringen oppfordrer også til samarbeid mellom ALIS-kontorene og de regionale utdanningssentrene for leger i spesialisering.

God veiledning er viktig i spesialistutdanningen for leger. En viktig forutsetning for å kunne gi god veiledning er erfaring og ikke minst veilederopplæring. For å sørge for en god og helhetlig veilederopplæring har ALIS-kontorene fått ansvar for opplæring av veiledere for LIS1 i kommunale helse- og omsorgstjenester og av veiledere for ALIS. Dette bidrar til enhetlig opplæring, nettverksbygging og erfaringsutveksling mellom leger som skal veilede.

Det er behov for å øke antall veiledere. Fastleger i fulltidspraksis kan pålegges å delta inntil 7,5 timer per uke i andre allmennlegeoppgaver i kommunen, i henhold til forskrift om fastlegeordning i kommunene (fastlegeforskriften). Mange kommuner anser allerede i dag veiledning av leger i spesialisering i allmennmedisin som en oppgave som er sidestilt med andre offentlige legeoppgaver. Regjeringen vurderer at det er hensiktsmessig å tydeliggjøre viktigheten av veiledning gjennom å eksemplifisere i fastlegeforskriften at fastleger kan pålegges veiledning av ALIS, som en del av de 7,5 timene de kan tilpliktes.

7.2.1 Praksis i grunnutdanningen i medisin

God og tilstrekkelig praksis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig både for å rekruttere til spesialisering i allmennmedisin og for å gi et godt grunnlag for arbeid i kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette er særlig viktig for rekruttering til distriktskommuner og1 støttes både av ekspertutvalget for gjennomgang av allmennlegetjenesten og Helsedirektoratet. Praksis former grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og holdninger og er en viktig del av medisinutdanningen og videre spesialisering. Læring i praksis bidrar til positive synergieffekter mellom praksissted, utdanningsinstitusjon og studenter og kan bidra til økt fag- og forskningssamarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene.

Veiledning av medisinstudenter hos fastleger finansieres av utdanningsinstitusjonene. Utdanningsinstitusjonene inngår avtaler med fastleger om gjennomføring av praksis og veiledning, der økonomisk kompensasjon inngår som del av avtalene.

Praksisplasser er en nødvendig del av utdanningen av helsepersonell. Det har vært utfordrende for utdanningsinstitusjonene å knytte til seg tilstrekkelig med praksisplasser i allmennlegetjenesten. Kunnskapsdepartementet har de siste årene finansiert en bo- og reisestøtteordning slik at utdanningsinstitusjonene kan knytte til seg praksisplasser lenger unna studiestedene, samtidig som studentene kan få kompensert bo- og reiseutgifter. KS og regjeringen inngikk i 2022 en samarbeidsavtale om kvalitets- og kapasitetsøkning for praksis for helse- og sosialfagsstudenter. Avtalen skal bidra til flere praksisplasser for helse- og sosialfagsstudenter. Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet vurderer i dialog med relevante aktører også andre mulige tiltak for å legge til rette for god og tilstrekkelig praksisperiode i kommunale helse- og omsorgstjenester, også for medisinstudenter.

7.2.2 Spesialistutdanningens første del (LIS1)

For å bidra til bedre rekruttering av leger over hele landet er det gjennomført forskriftsendringer som åpner opp for at kommuner og helseforetak eller sykehus i fellesskap kan opprette egne LIS1-stillinger. Stillingene kommer i tillegg til stillingene som finansieres over statsbudsjettet. De egenopprettede stillingene må finansieres innenfor kommunens og helseforetakets egne budsjettrammer. Det er økende bruk av innleid, ofte dyr, arbeidskraft, og det er ulike tidsavgrensede stillinger for leger uten LIS1 både i kommuner og helseforetak. Det er mer hensiktsmessig og bedre ressursbruk for samfunnet om tjenesten i stedet kan benytte ressursene til egenopprettede LIS1-stillinger. Dette vil føre til at legen får gjennomført første del av spesialistutdanningen, og tjenesten kan legge opp et utdanningsløp for videre spesialisering. Det er nå 1 219 LIS1-stillinger, etter den siste økningen med 34 stillinger bevilget over statsbudsjettet for 2025. For å legge til rette for leger som ønsker å spesialisere seg i allmennmedisin, er et antall av de statlig finansierte LIS1-stillingene innrettet for videre spesialisering i allmennmedisin.

7.2.3 Spesialistutdanning i allmennmedisin

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for bedre rekruttering til kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom en god, fleksibel og attraktiv spesialistutdanning i allmennmedisin. Gjennomføring av spesialistutdanningen bør være så smidig som mulig både for den enkelte lege, for tjenestene og kommunene.

Ekspertutvalget viser til at mange kommuner har utfordringer med å ivareta sitt sørge for-ansvar for legetjenester, og at det er behov for å rekruttere flere fastleger. Utvalget foreslår en rekke tiltak for å styrke rekrutteringen. Utvalget peker på noen særlige utfordringer med spesialistutdanningen. Dette omfatter blant annet tid til veiledning, tilgjengelige veiledere og vurderingen av om praktisk tjeneste oppfyller kravene til to års uselektert allmennpraksis.

For å sikre et minimumsomfang på veiledningen for leger under spesialisering i allmennmedisin (ALIS) var det tidligere forskriftsfestet at veiledningen i gjennomsnitt skulle være minst fire timer per måned i 10,5 av årets måneder. Dette gjaldt i den perioden legen har praktisk tjeneste i en registrert utdanningsvirksomhet, det vil si i en kommune. Gjennomsnittskravet medførte at timetallet kunne variere noe fra måned til måned, ut fra hva som var mest hensiktsmessig. Ekspertutvalget pekte imidlertid på at behovet for veiledning vil kunne variere gjennom utdanningsløpet, og at kravet ikke var fleksibelt nok. Hvor langt legen er kommet i utdanningsløp og arbeidserfaring før vedkommende starter sin spesialisering, påvirker behovet for veiledning. For å øke fleksibiliteten i gjennomføring av veiledningsløpet er minimumskravet til veiledning endret fra gjennomsnittlig fire timer per måned i 10,5 måneder til i gjennomsnitt 42 timer per år. På den måten kan veiledningen av ALIS bedre tilpasses den enkeltes behov gjennom hele utdanningsløpet, samtidig som legen totalt sett vil ha krav på samme antall timer veiledning.

Spesialistforskriften stiller krav om at en utdanningsvirksomhet/kommune skal oppnevne individuell veileder for den enkelte lege, og at veilederen skal være spesialist i allmennmedisin. Veilederen skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til den individuelle utdanningsplanen og bidra i vurderingen av læringsmål. Det kan imidlertid være situasjoner der det kan være vanskelig å oppfylle kravet om at veileder for lege under spesialistutdanning i allmennmedisin skal være godkjent spesialist. Det oppfordres derfor til interkommunalt samarbeid om blant annet veiledere. ALIS-kontorene vil også ha en rolle i å finne veiledere med nødvendig kompetanse og legge til rette for samarbeid mellom kommuner om veiledere.

Ved spesialisering i allmennmedisin er det krav om at minst to år av spesialistutdanningen gjennomføres i åpen uselektert allmennpraksis, det vil si i fastlegepraksis. Det fulgte tidligere av spesialistforskriften at de to årene må gjennomføres innenfor en arbeidstid tilsvarende minst 50 prosent av heltid. På grunn av blant annet rekrutteringsutfordringer har flere kommuner tatt i bruk ulike rotasjonsordninger (ofte kalt «nordsjøturnus»), for eksempel to uker med arbeid i kommunen etterfulgt av en periode med fire uker uten tilstedeværelse i kommunen.2 Dette har ikke gitt tellende tid i kravet om to år i åpen uselektert allmennpraksis i spesialistutdanningen. Kravet om 50 prosent stilling er opphevet for å oppnå mer fleksibilitet knyttet til gjennomføring av to års åpen uselektert allmennpraksis. Mange kommuner med rekrutteringsutfordringer ansetter i dag leger som fastlegevikarer uten at vikarene er spesialister i allmennmedisin, eller under spesialisering i allmennmedisin. Opphevelse av kravet bidrar til at flere kommuner kan tilby spesialistutdanning i allmennmedisin framfor vikarbruk. Dette gir en mer hensiktsmessig ressursbruk med økt utdanningskapasitet som kan igjen bidra til bedre rekruttering.

Leger som spesialiserer seg i allmennmedisin, skal gjennomføre gruppeveiledning. Ansvaret for å organisere og finansiere gruppeveiledning er overført til Helsedirektoratet. Det er avsatt særskilt bevilgning i Prop. 1 S (2024–2025) for å gjennomføre denne aktiviteten.

Spesialistforskriften gjelder ikke på Svalbard per i dag. Regjeringen vil utrede behovet for lov- og forskriftsendringer for å tilrettelegge for spesialisering i allmennmedisin på Svalbard.

Spesialister i allmennmedisin må hvert femte år gjennomføre et etterutdanningsprogram for å opprettholde retten til å kreve spesialisttakst. Formålet med etterutdanningen er å sikre at spesialistene opprettholder og videreutvikler sin faglige kompetanse. Dette er viktig for å kunne tilby høy kvalitet på helsetjenestene og for å fremme pasientsikkerhet. Etterutdanningen fungerer også som et insentiv til å holde seg faglig oppdatert, noe som er spesielt viktig for leger som ofte jobber alene, og ikke har tilgang til et større faglig miljø. Som ekspertutvalget påpeker, er det nødvendig å gjennomgå innretning på og organisering av etterutdanningen for spesialister i allmennmedisin. En gjennomgang er særlig relevant i lys av foreslåtte endringer i finansiering av fastlegeordningen, se kapittel 3.

7.2.4 Kompetanse i alders- og sykehjemsmedisin

Som beskrevet i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 og kapittel 6, er det behov for å styrke kvaliteten i tjenesten til hjemmeboende med store behov og beboere i kommunale institusjoner. Med stadig større medisinsk kompleksitet og de store demografiske endringene samfunnet står overfor, mener regjeringen at kompetansen i alders- og sykehjemsmedisin bør styrkes. Helsedirektoratet har derfor utredet om det bør etableres en ny medisinsk spesialitet i alders- og sykehjemsmedisin for å ivareta dette behovet, samt alternative tiltak for å styrke kompetansen i helsetjenesten til denne gruppen. Regjeringen vurderer oppfølging av utredningen.

Regjeringen vil gjennomføre tiltak for å fremme økt kompetanse og gode utdanningsløp i eksisterende legespesialiteter som ivaretar hjemmeboende med store behov og beboere i kommunale institusjoner. Innholdet i spesialistutdanningen i allmennmedisin skal revideres for å få inn økt kompetanse om geriatri, alderspsykiatri, palliativ medisin mv. Relevante tilpasninger i etterutdanningen for spesialister i allmennmedisin skal også vurderes. Videre vil innholdet i spesialistutdanningene i indremedisin og geriatri tilpasses framtidens behov for økt breddekompetanse og samhandling på tvers av tjenestenivåene.

Både breddekompetanse og spesialisert avansert kompetanse innen fagfeltet palliasjon er nødvendig for å sikre at befolkningen har et helhetlig og likeverdig tilbud. Mangel på helsepersonell er en stor utfordring. Derfor må helsepersonellets tid og kompetanse brukes på en måte som ivaretar befolkningens behov.

Det skal etableres et opplæringstilbud som ivaretar behovet for breddekompetanse i palliasjon, ved blant annet å legge vekt på slik kompetanse i de større medisinske spesialitetene for leger. Innholdet i en spesialisert avansert kompetanse i palliasjon vil tilpasses dette. Den pågående forsøksordningen med palliasjon som kompetanseområde skal opprettholdes inntil det helhetlige opplæringstilbudet er etablert. Den spesialiserte avanserte kompetansen og den høye kvaliteten i kompetanseområdet skal ivaretas og videreutvikles i det nye opplæringstilbudet.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å etablere et slikt opplæringstilbud i palliasjon i samråd med de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har derfor fått et oppdrag som speiler oppdraget til Helsedirektoratet. Relevante aktører vil også involveres i det videre arbeidet.

Tiltak som fremmer tverrfaglig teamarbeid, samhandling og mer hensiktsmessig organisering, vil også bidra til at kompetansen som finnes i kommunene, utnyttes. En bedring av digital samhandling i kommunal helse- og omsorgstjeneste og kompetansetiltak for god bruk av digitale samhandlingsløsninger er eksempler på dette, jf. kapittel 5. Sykepleiere med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) vil også være viktig for kvalitet i tjenesten til hjemmeboende med store behov og beboere i kommunale institusjoner. Fagarbeidere med utvidet kompetanse innen eldreomsorg og kliniske oppgaver er også viktige i ivaretakelsen av eldre og andre med sammensatte behov i kommunale tjenester, se omtale i kapittel 7.3.

7.3 Bærekraftig bruk av personell

Riktig og tilstrekkelig kompetanse på rett sted er vesentlig i alle deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, herunder allmennlegetjenesten. For å sikre gode og forsvarlige tjenester med god kvalitet må de begrensede personellressursene i dag og i framtiden brukes hensiktsmessig i de ulike delene av tjenestene. Bærekraftig og rettferdig ressursbruk er et av målene i helse- og omsorgspolitikken. Dette innebærer at tjenestene kjenner til kompetansen til den enkelte og hvilken kompetanse som er nødvendig for å utføre konkrete oppgaver og ansvar. Dette fordrer systematisk kompetanseplanlegging og utvikling med utgangspunkt i brukernes behov. Strategisk kompetanseutvikling er viktig for å sikre at kommunene når sine kompetansemål, og er særlig viktig i distriktskommuner. Dette kan igjen bidra til økt rekruttering og muligheter for å beholde personellet i tjenesten over tid. Stabilt personale underbygger god ivaretakelse av pasientenes behov. Se nærmere omtale i kapittel 8.

Regjeringen la i 2022 fram Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. Målet med planen er å bistå kommunene i å møte personellutfordringene i tjenestene både på kort og lang sikt. I tillegg er Kompetanseløft 2025 en plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.

Det er viktig å legge til rette for at alle ansatte, uavhengig av stilling, tilbys muligheter for videre opplæring eller utdanning. Dette vil bidra til økt kvalitet i tilbudet til pasienter og andre tjenestemottakere og kan også gjøre opplæring, utdanning og en yrkeskarriere i sektoren mer attraktiv.

Både i allmennlegetjenesten og øvrig kommunal helse- og omsorgstjeneste er det behov for å tenke nytt og innovativt om bruk av personell. Økte muligheter for oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid legger til rette for nye roller og videre karriereløp for personellgrupper både i og utenfor allmennlegetjenesten.

Regjeringen vil derfor, i tråd med Nasjonal helse og samhandlingsplan 2024–2027 og reformen Bo trygt hjemme, bidra til å sikre bærekraftige og gode tjenester gjennom faglig omstilling og en heving av det faglige nivået i helse- og omsorgstjenesten, blant annet gjennom å øke andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning og skape større faglig bredde med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig arbeid. Det er mange personellgrupper som er viktige for å ivareta pasienters og brukeres behov og sikre gode helse- og omsorgstjenester. Fagarbeidere og sykepleiere er to profesjonsgrupper som er særlig sentrale for god og helhetlig ivaretakelse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, se omtale under.

7.3.1 Fagarbeidere

Fagarbeidere utgjør en viktig arbeidskraft i kommunale helse- og omsorgstjenester. På fastlegekontorer jobber det særlig helsesekretærer, se omtale i boks 7.3 og kapittel 3. Mangelen på faglært personell utfordrer kvaliteten på tjenestene. Å styrke rekrutteringen og å sørge for å beholde nyutdannede fagarbeidere i helse- og omsorgstjenesten er viktig for god kvalitet og kontinuitet for brukere og pårørende samt et styrket fagmiljø.

Regjeringen har lansert et fagarbeiderløft for fagarbeidere med kompetanse som er relevant for helse- og omsorgstjenestene. I tillegg har Stortinget vedtatt 2 000 nye studieplasser til fagskolene i 2023 og 2024, hvor helse- og velferdsfag var et av tre prioriterte fagområde. En forsterket satsing på opplæring av fagarbeidere i helse- og omsorgstjenesten er et felles ansvar for helseforetak, kommuner og fylkeskommuner. Økt tilgang til fagarbeidere er en forutsetning for å opprettholde et godt kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud. Fagarbeidernes kompetanse er viktig for å lykkes med hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper. Som del av fagarbeiderløftet inngår statlige virkemidler som Menn i helse og Jobbvinner (se boks 7.4).

Yrkesfaglig opplæring i videregående skole er en viktig rekrutteringskanal med blant annet utdanning for helsefagarbeidere, helsesekretærer og ambulansearbeidere. Andelen elever som får lærlingkontrakt, varierer betydelig mellom de ulike programmene innenfor. Regjeringens mål er at alle som starter på en videregående opplæring, blir kvalifisert til læreplass, arbeid, utdanning og livslang læring.

Mange ansatte i helse- og omsorgssektoren uten relevant utdanning tar fagbrev mens de er i jobb, og øker sin kompetanse på den måten. Helsedirektoratet melder om høy måloppnåelse for kurspakken til fagbrev som Nasjonalt senter for aldring og helse står bak, og som tilbys ansatte i tjenestene uten relevant helse- og sosialfaglig utdanning. Dette bidrar til viktig kompetanseutvikling.

Det er viktig med rammebetingelser som sikrer at alle aldersgrupper gjennomfører videregående opplæring. Det vises i den forbindelse til utdanningsmyndighetens ansvar for opplæring og utdanning. Innsøking til skoleplasser er viktig for antall framtidige fagpersoner i sektoren. Kunnskap om arbeidsoppgaver, lønn, utviklingsmuligheter og den generelle attraktiviteten til sektoren og tjenesten er viktig for at mange skal ønske seg til helsefaglig yrkesopplæring. Kommuner som tar inn lærlinger, skal gi opplæring i samsvar med gjeldende læreplaner. Mye tyder på at kommunene mangler insentiver til å tilby læreplasser. Det er behov for å vurdere tiltak som understøtter kommunenes arbeid med å rekruttere lærlinger innen relevante fag for den kommunale helse- og omsorgssektoren. Regjeringen ser derfor nærmere på tiltak for å rekruttere og beholde lærlinger i kommunene. Regjeringen vil anmode kommunene om å rekruttere lærlinger innen fag som er relevante for helse- og omsorgstjenesten, i tråd med Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027.

Det er etablert flere aktuelle virkemidler som understøtter kompetanseutvikling i sektoren, slik som kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet og veiledningstilskudd for studenter og ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kompetanse- og tjenesteutviklingstilskuddet skal bidra til å redusere mangel på personell med relevant fagutdanning i helse- og omsorgstjenesten og legge til rette for en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Regjeringen vil vurdere om dette tilskuddet i enda større grad kan legge til rette for å understøtte kompetanseutvikling gjennom yrkesfaglig opplæring av ansatte i tjenestene og tilbud om lærlingeplasser.

Regjeringen vil legge til rette for bedre rammebetingelser gjennom veiledning og tilskudd for å understøtte god og relevant gjennomføring av yrkesfaglig opplæring innen helse- og omsorgstjenesten i kommunene. God veiledning er vesentlig for trivsel, riktig bruk av kompetanse, hensiktsmessig oppgavedeling og motivasjon for å fortsette i jobben. Tilskudd til veiledning av studenter og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene ble opprettet i 2024. Formålet er blant annet å utvikle gode modeller for å bidra til å sikre kvaliteten av veiledere til praksisstudenter, nyutdannede og ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Tiltakene skal også bidra til å rekruttere og beholde ansatte i tjenestene. Regjeringen vil vurdere om tilskuddet også skal omfatte lærlinger i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Den yrkesfaglige grunnkompetansen er viktig for helse- og omsorgssektoren, og det må legges til rette for gode muligheter for fagarbeidere til å spisse kompetansen og videreutdanne seg i tråd med arbeidslivets behov. For å sikre at fagarbeiderutdannede har muligheter for en karrierevei hele yrkeslivet, er det vesentlig at fagskolene tilbyr relevante fag, og at arbeidsplassen oppfordrer til å ta videreutdanning. Fagskolene er en viktig arena for formell videreutdanning og kompetanseutvikling for fagarbeidere. Slik videreutdanning kan sikre en karrierevei et helt yrkesliv. Det finnes flere muligheter for kliniske og administrative videreutdanninger for fagarbeidere, eksempelvis rehabilitering, hverdagsmestring, demensomsorg, psykisk helsearbeid, palliasjon og helseadministrasjon og IKT. Et annet eksempel er et studium for helsefagarbeidere som startet ved Fagskolen Innlandet i 2024, Spesialisering innen klinisk helsefagarbeid, etter initiativ fra KS.

I tråd med Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge skal det vurderes hvordan utdanningssystemet kan bidra til bedre karriereveier for fagarbeidere. Høyere yrkesfaglig utdanning kan bidra til at arbeidsgivere klarer å rekruttere og beholde ansatte. Det er behov for å synliggjøre kompetansen til fagarbeidere med fagskolegrad og tydeliggjøre hvordan denne kompetansen best kan benyttes i helse- og omsorgstjenestene.

Personell med høyere yrkesfaglig utdanning fra fagskole har tilegnet seg økt kunnskap og kompetanse som tjenestestedet må evne å benytte seg av. Brukt riktig vil den kunne bidra til en mer hensiktsmessig oppgavedeling og ressursbruk og kan understøtte en langsiktig karrierevei i et helt arbeidsliv i sektoren. Det er imidlertid en kjent problemstilling at utdannede fagskolekandidater innen helse- og omsorgssektoren kan oppleve at det er manglende kunnskap om utdanningen i tjenestene, og at kompetansen derfor ikke blir brukt tilfredsstillende. Det er viktig å spre kunnskap om fagskolene og de mange tilbudene ved fagskolene, hvilken kompetanse fagskolekandidater besitter og hvilke muligheter som finnes for personer med høyere yrkesfaglig utdanning. Økt bevissthet rundt dette kan føre til økt rekruttering og muligheten til å beholde kompetent personell. Regjeringen vil derfor bidra til å gjøre kompetanse gjennom fagskoleutdanning bedre kjent i helse- og omsorgssektoren. Det vises også til stortingsmeldingen om høyere yrkesfaglig utdanning Meld. St. 11 (2024–2025) Fagfolk for en ny tid – med høyere yrkesfaglig utdanning.

7.3.2 Sykepleiere

Sykepleiere spiller en avgjørende rolle i pasientrettet arbeid. De administrerer legemidler og overvåker pasientenes helsetilstand, og de er ansvarlige for å koordinere pleieplaner og samarbeide med annet helsepersonell for å sikre helhetlig behandling og gode pasientforløp i både sykehjem og hjemmetjenesten. Sykepleierne er også viktige i det forebyggende helsearbeidet, i folkehelsearbeid, for kvaliteten i tjenestene og de samarbeider med fastlegene om en sammenhengende tjeneste. Ut over klinisk arbeid er sykepleiere involvert i administrasjon og ledelse. Sykepleiere utgjør en stor andel av årsverkene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. De utfører en rekke oppgaver i tverrfaglige team sammen med leger, fysioterapeuter og andre, og de har en viktig rolle overfor pasienter og pårørende gjennom sykdomsforløp og rehabilitering.

Sykepleiere er en viktig ressurs ved flere fastlegekontor og kan utføre en rekke oppgaver i samarbeid med fastlege, helsesekretærer og andre profesjoner. Det varsles i denne meldingen at regjeringen vil åpne for at leger kan delegere konsultasjoner til sykepleiere, og få refusjon fra folketrygden. Dette vil løfte sykepleiernes rolle i fastlegekontorene og styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom leger, helsesekretærer og sykepleiere ytterligere. Dette er viktig for bærekraften i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Samtidig har sykepleier med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) en særlig høy klinisk kompetanse som kan nyttiggjøres i tverrfaglige fastlegekontorer. En klinisk karrierevei for sykepleiere er ikke bare viktig for det tverrfaglige arbeidet i fastlegekontorene, men bidrar også til å utvikle og beholde sykepleiere i direkte pasient- og brukerrettet.

Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie trådte i kraft i 2020. Masterutdanning i Avansert klinisk allmennsykepleie er et tiltak for å møte utfordringene med flere og sykere innbyggere som får oppfølging i kommunale helse- og omsorgstjenester. Sykepleiere med masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie har en særlig høy klinisk kompetanse som kan spille en viktig rolle i tverrfaglige fastlegekontor. De bidrar også til bedre samhandling mellom hjemmebaserte tjenester, sykehjem og fastlege. Det er etablert en tilskuddsordning for kommuner som har ansatte som ønsker å ta en masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie. Utviklingen i antall søknader til tilskuddsordningen viser at mange sykepleiere ønsker å ta denne utdanningen. Det er også avsatt midler til Helsedirektoratet for å fremme rollen til avansert klinisk allmennsykepleie i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det vurderes aktuelle nasjonale tiltak for rekruttering av sykepleiere, særlig til distriktskommuner som har bemanningsutfordringer, i tråd med Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten.