5 En modernisert allmennlegetjeneste for det digitale skiftet

Regjeringen mener at en modernisert allmennlegetjeneste skal ta i bruk digitale løsninger for å gi innbyggere et tjenestetilbud med god tilgjengelighet, kvalitet og kontinuitet, og for å bidra til effektiv bruk av ressursene. Det er et mål at innbyggerne skal medvirke aktivt i oppfølging av egen helse, og at pårørende skal få bedre mulighet til å følge opp sine nærmeste. Digitale løsninger skal gi helsepersonell tilgang til nødvendig informasjon når de trenger det, og gjøre effektiv informasjonsdeling mulig både innad i helse- og omsorgstjenesten og med tjenester i andre sektorer. Det digitale skiftet krever gode løsninger for å ivareta personvern og digital sikkerhet i et landskap med mange selvstendige virksomheter og mange leverandører. Innbyggerne skal ha tillit til at opplysninger om dem blir behandlet på en trygg måte.

Samlet skal regjeringens tiltak innenfor digitalisering styrke tilliten til den offentlige helse- og omsorgstjenesten, forbedre livskvaliteten til innbyggerne og bidra til at fysiske møter og fysisk oppfølging kan prioriteres til pasienter som har størst behov for det.

Regjeringen mener at innføringen av digitale løsninger i allmennlegetjenesten må gå raskere, for å innfri innbyggeres forventinger om en allmennlegetjeneste som er tilgjengelig, moderne og av god kvalitet, og som en samhandlende part med øvrige offentlige tjenester.

5.1 Digitale tilbud til innbygger, pasient og pårørende

Regjeringen vil legge til rette for at innbyggerne får mulighet til å benytte digitale helse- og omsorgtjenester. Bruk av digitale tjenester gir mulighet for bedre tilgjengelighet og kontinuitet, tettere oppfølging og mindre reisebelastning.

5.1.1 Digital tilgjengelighet til fastlegekontoret

Mange fastleger tilbyr digitale konsultasjoner, primært som tekst- og telefonkonsultasjoner. Enda flere fastleger er digitalt tilgjengelige for administrative henvendelser, timebestilling og fornying av resepter. Dette gjelder imidlertid ikke alle fastleger. Fastlegetjenester må tilbys og være tilgjengelige på en måte som gjør at innbyggerne velger fastlegen når de har behov for allmennlegetjenester. Mange velger i dag å benytte legevakten eller helprivate tilbud. Gode digitale løsninger er nødvendig for å bevare og styrke fastlegens rolle som innbyggernes vei inn i helsetjenesten og som portvakt til videre henvisning i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen vil legge til rette for at innbyggerne har tilgang til digitale tjenester i fastlegekontoret. I forslag til ny forskrift om fastlegeordning i kommunene, som er sendt på høring, foreslås det å forskriftsfeste fastlegens plikt til å tilby digitale tjenester, herunder konsultasjoner via video, tekst og telefon, der dette er egnet. I tillegg er det foreslått en plikt til å tilby timebestilling på Helsenorge. Etter høringen vil det tas stilling til hvor langt kravet om digital tilgjengelighet skal gå. Departementet vil be Helsedirektoratet vurdere behovet for nasjonal faglig veileder for digitale allmennlegetjenester.

Regjeringen mener det er viktig å sikre at digitale konsultasjoner i minst mulig grad resulterer i en fysisk konsultasjon i tillegg til den digitale, med mindre det er medisinsk nødvendig. Regjeringen legger ikke opp til at digitale konsultasjoner skal være en ny pasientrettighet. Innbyggerne skal ha mulighet til å komme til fysisk konsultasjon. Muligheten til å dokumentere arbeidsuførhet (skrive sykmelding) etter digital konsultasjon er avgrenset med egne kriterier som må være oppfylt, jf. folketrygdloven § 8-7 tredje til femte ledd.

5.1.2 Kommunal nettlege

Regjeringen vil gjøre de offentlige allmennlegetjenestene mer tidsriktige og tilgjengelige for befolkningen, og gi innbyggerne et mer fleksibelt allmennlegetilbud i kommunene.

Regjeringen vil derfor prøve ut en kommunal nettlegetjeneste også utenfor fastlegeordningen. Ordningen skal være tilgjengelig via Helsenorge (se boks 5.3). Den skal være et supplement til fastlegeordningen og kommunal legevakt – ikke komme istedenfor disse tjenestene. Når innbyggerne bestiller time på Helsenorge, vil de først bli ledet til timebestilling hos fastlegen sin. Dersom timen hos fastlegen ikke passer for innbyggeren og problemstillingen egner seg for digital legekonsultasjon, kan innbyggeren velge å bestille en digital legekonsultasjon hos en annen lege som kommunen har avtale med.

Over 800 000 nordmenn har private helseforsikringer. De fleste får disse dekket av arbeidsgiver eller gjennom kollektive avtaler, for eksempel knyttet til fagforeningsmedlemskap. Mange av forsikringene kommer med nær fri tilgang til digitale konsultasjoner hos helprivate allmennlegetjenester. Dette gir en sosial skjevhet i tilgangen til digitale allmennmedisinske legekonsultasjoner, blant annet siden innbyggere som står utenfor arbeidslivet, i liten grad vil ha økonomi til å kjøpe slike forsikringer. En offentlig finansiert ordning med en nettlege i kommunen kan bidra til å utjevne uønskede sosiale ulikheter i tilgang til tjenester.

Regjeringen har gitt Norsk Helsenett SF i oppdrag å anskaffe en digital løsning som kan prøves ut i et utvalg pilotkommuner. Helsedirektoratet vil sørge for utprøvingen og blant annet utarbeide veiledning for hvilke problemstillinger som egner seg for digitale konsultasjoner.

Det er planlagt at utprøvingen skal starte i inntil 20 kommuner i 2025. Utprøvingen vil bli evaluert, og basert på erfaringene vil regjeringen vurdere videre utrulling.

5.1.3 Pasienten gjør oppgaver selv og veiledes til bedre mestring

I takt med utviklingen av digitale løsninger i samfunnet stiger også innbyggernes forventninger til kvalitet og tilgjengelighet til allmennlegetjenester. De forventer innsyn i helseopplysninger og ønsker flere muligheter for å løse enkelte oppgaver selv gjennom ulike selvhjelps- lærings- og mestringsverktøy, administrasjon av avtaler og tilgang til tilpasset informasjon. Digitale verktøy gir mulighet for å delta mer aktivt i behandling og oppfølging av egen og de næres helse. Regjeringen vil legge til rette for at innbyggerne kan utføre enkelte oppgaver selv, og bli veiledet til selvhjelp gjennom brukervennlige digitale verktøy. Helsenorge skal være en best mulig innbyggerportal. Ved hjelp av digitale verktøy kan innbyggernes helsekompetanse og mestring øke, de kan ta gode helsevalg og belastningen på tjenestene kan reduseres. Dette kan bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.

Bruk av kunstig intelligens

Bruk av kunstig intelligens (KI) kan inngå i digitale informasjonstjenester som tilbys via Helsenorge, for å gi innbyggerne kvalitetssikret generell helseinformasjon. KI kan også inngå i selvhjelpsverktøy som finnes i verktøykatalogen på Helsenorge. Det tverrsektorielle prosjektet Alvorlig sykt barn og arbeidet med DigiUng har gitt erfaringer og kunnskap om hvordan kunstig intelligens kan brukes for å tilpasse informasjon til enkelte målgrupper. Regjeringen vil vurdere hvordan kunstig intelligens kan brukes for å sammenstille kunnskap fra flere kilder, og tilpasse informasjonen slik at pasientene kan forstå og bruke den. Regjeringen vil også ta i bruk kunstig intelligens for å forenkle tilgangen til generell informasjon om helse, rettigheter og verktøy som finnes på Helsenorge. Personvern, informasjonssikkerhet og pasientsikkerhet må ivaretas i arbeidet. I regjeringens digitaliseringsstrategi Fremtidens digitale Norge 2024-2030 er det et mål at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ha tatt i bruk kunstig intelligens i løpet av 2025, og 100 prosent innen 2030.

KI-verktøy kan brukes av allmennlegene, og det kan være selvhjelpsverktøy for innbyggere. Kunstig intelligens kan også inngå i digitale informasjonstjenester som tilbys fra kommunen, helseforetak eller helsemyndigheter via Helsenorge. Det er ulike krav til bruk av kunstig intelligens for generelle helseinformasjonrettigheter når KI-verktøy brukes for helsehjelp. For alle KI-verktøy som bruker person- og helseopplysninger, stilles det krav i helselovgivningen og personvernlovgivningen til at behandlingen skjer i samsvar med taushetsplikten og prinsippene i personvernforordningen. Virksomheten, som dataansvarlig, må sørge for at bruk av KI-verktøyet skjer innenfor disse rammene. Når KI-verktøy brukes til helsehjelp, er det en rekke krav i helselovgivningen både til virksomheten og helsepersonellet som yter helsehjelp.

KI-verktøy kan være å anse som medisinsk utstyr etter lov om medisinsk utstyr. Det gjelder dersom verktøyet er ment å brukes på mennesker, i den hensikt å bidra til diagnostisering, forebygging, overvåking, prediksjon, prognostisering, behandling eller lindring av sykdom. Dersom formålet er medisinsk, må virksomheten anskaffe CE-merket utstyr. Helsepersonell må sørge for å bruke verktøyet i samsvar med produsentens bruksanvisning.

Allmennleger kan bruke KI-verktøy som støtte i arbeidsprosesser, for eksempel til å effektivisere allmennlegens dokumentasjonsplikt (se kapittel 5.3.1). Andre verktøy kan være ment som kunnskapsstøtte eller beslutningsstøtte, for eksempel for å gi legen adgang til å søke i flere kvalitetssikrede kilder eller for å få forslag til svar på medisinske spørsmål og alternativer for behandling. Hvis et KI-verktøy er ment å påvirke behandlingsvalg eller oppfølging, vil det kunne anses som medisinsk utstyr.1

Digitale mestrings- og selvhjelpsverktøy

Det utvikles stadig nye digitale mestrings- og selvhjelpsverktøy som er designet for å hjelpe enkeltpersoner med å håndtere egen helse. Verktøyene gir brukerne mulighet til å overvåke, evaluere og forbedre sin egen helsetilstand uten direkte involvering fra helsepersonell. Det finnes ulike typer selvhjelpsverktøy, inkludert mobilapplikasjoner, med funksjoner som dagbokføring av symptomer, påminnelser om medisiner og sporing av fysisk aktivitet. Nettbaserte plattformer gir tilgang til helseinformasjon og interaktive verktøy for risikovurdering, og de fungerer som digitale møteplasser for personer som har like helseutfordringer. Det finnes bærbare enheter som smartklokker og fitnessarmbånd som overvåker ulike helseparametere. Disse kan utfordre grensene for hva helse- og omsorgstjenesten skal forholde seg til. Blant annet er det spørsmål om hva som ligger til den private sfæren, og hva som grenser opp til, og kan være nyttig i møte med den offentlige helsetjenesten.

Verktøykatalogen på Helsenorge inneholder kvalitetssikrede verktøy. Verktøyene kan gi støtte til å forebygge og mestre ulike psykiske og fysiske plager og utfordringer, og støtte innbyggere i oppfølgingen av ulike sykdomsforløp. Dette er også gode verktøy som kan bidra til at allmennlegetjenesten kan yte helsetjenester på ulike måter og tilpasset den enkelte, ved å veilede pasienter til å bruke kvalitetssikrede digitale verktøy på en god måte.

Det er en rekke utfordringer og uløste problemstillinger knyttet til bruk av selvhjelpsverktøy. Personvern og datasikkerhet er avgjørende for å sikre at brukerdata beskyttes mot uautorisert tilgang og misbruk. Verktøyene må også være brukervennlige slik at de er tilgjengelige, uavhengig av teknologikompetanse. Videre er det viktig at informasjon og råd som gis gjennom selvhjelpsverktøy, er basert på vitenskapelig forskning og kunnskapsbasert medisinsk praksis. Med den raske utviklingen innen kunstig intelligens, kan framtidige selvhjelpsverktøy bli mer nyttige og gi mer presis og persontilpasset helsestøtte. Det er imidlertid viktig å balansere teknologiske framskritt mot hensynet til personvern og brukervennlighet. Digitale helsetjenester må heller ikke skape økt distanse og fremmedgjøring mellom pasient og helsepersonell eller utilsiktet mer- eller dobbeltarbeid for helsepersonell.

Det er et stort potensial for å synliggjøre, systematisere og få opp bruken av digitale selvhjelps- og behandlingstilbud, og å utvikle mer kostnadseffektive måter å organisere tilbudet på, regionalt og nasjonalt. Digitale tilbud kan bidra til at hjelpen blir mer tilgjengelig for dem som trenger det, og til å redusere ventetidene. Regjeringen har i Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) sagt at den vil legge til rette for at digitale selvhjelpsverktøy og veiledet internettbehandling videreutvikles og implementeres. Helsedirektoratet har i 2025 fått i oppdrag å iverksette tiltak for å tilgjengeliggjøre og øke bruken av kvalitetssikrede digitale verktøy innen psykisk helse. Som del av dette vil direktoratet i samarbeid med relevante aktører bli bedt om å utrede hvordan man kan legge til rette for et nasjonalt tilbud om informasjon, selvhjelp, psykoedukasjon og internettveiledet behandling innen psykisk helse. Det skal særskilt vurderes om det kan være hensiktsmessig å etablere tilbud på tvers av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og om pasienter kan ta direkte kontakt for hjelp. Målet er at flere skal kunne få kunnskapsbasert informasjon, hjelp og behandling raskere, og at de samlede ressursene i tjenestene brukes mer effektivt.

I spesialisthelsetjenesten er veiledet internettbehandling (eBehandling) og økt bruk av behovsstyrt poliklinikk eksempler på involvering av pasienter, blant annet ved at pasienten oppgir sine symptomer via et digitalt skjema eller telefonkontakt. Dette gir færre unødvendige kontroller. For at dette skal fungere godt, må pasientene få god informasjon om egne rettigheter og kostnader ved bruk av tjenestene. I tillegg er det viktig at digitale helsetjenester ikke skaper distanse og fremmedgjøring. Allmennlegene kan veilede pasienten om eBehandling, for eksempel ved henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen har etablert helseteknologiordningen for å bistå kommunene i å anskaffe, vurdere og å innføre helseteknologi. Helsedirektoratet har som del av helseteknologiordningen også fått i oppdrag å bygge ut ordningen med en veilednings- og godkjenningsordning. Dette skal gi både kunder og leverandører god oversikt over aktuelle krav og hvilke systemer som imøtekommer kravene. Denne ordningen skal på sikt også inkludere helseapplikasjoner som innbyggerne kan bruke for rehabilitering og økt mestring og selvhjelp. Se nærmere omtale av helseteknologiordningen i kapittel 5.2.1.

5.1.4 Helsekompetanse og digital kompetanse

Det er et samfunnsmål at innbyggere skal medvirke aktivt i egen og de næres helse. For å lykkes med dette mener regjeringen at det er behov for å styrke innbyggernes helsekompetanse og digitale ferdigheter. Digitale ferdigheter omfatter alt fra å kunne søke opp, finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon fra elektroniske kilder til å kunne bruke elektroniske verktøy i oppfølging av egen sykdom. En undersøkelse fra 2024 viste at andelen innbyggere som har vært i digital kontakt med helsetjenesten de siste tolv månedene, økte fra 33 prosent i 2019 til 59 prosent i 2024. Videre viser undersøkelsen at 37 prosent av innbyggerne ønsker tilgang til flere digitale helsetjenester enn de har i dag, mens 37 prosent har tilgang til det de trenger.2 Framveksten av private aktører som tilbyr helsetjenester digitalt, viser at befolkningen også er villig til å betale for legetjenester med god tilgjengelighet.

Helsekompetanse er avgjørende for at befolkningen kan gjøre gode helsevalg, og kan virke dempende på den enkeltes behov for helse- og omsorgstjenester. Innbyggerne har ulike forutsetninger når det gjelder evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon. Ressurssterke og høyt utdannede personer har ofte høyest forventninger til og mest bruk av helsetjenester. Enkelte grupper bruker tjenestene sjeldnere og i mindre omfang enn de har behov for, og ofte har de flere helse- og livsstilutfordringer. Det gjelder særlig grupper av første- og andregenerasjons innvandrere, flyktninger, personer med annet førstespråk enn norsk, personer med nedsatte lese- og skriveferdigheter, personer med nedsatt kognitiv funksjon og enkelte grupper eldre.34 Det er nødvendig å styrke innsatsen for å øke helsekompetansen i alle grupper i befolkningen, og å gi tilpasset og tilstrekkelig informasjon til alle brukere av helse- og omsorgstjenester. Se også omtale av helsekompetanse i kapittel 6.1.

Norge har en digitalt moden befolkning. De fleste er på internett og har erfaring med bruk av digitale tjenester. Men det er en del som ikke kan bruke digitale tjenester, eller som av ulike grunner ikke ønsker å bruke dem. Manglende digital kompetanse, forvaltningskompetanse, tillit og mestringstro er individuelle utfordringer som kan stå i veien for å bruke digitale løsninger. I tillegg kan forhold ved selve løsningene, blant annet at de ikke er universelt utformet, har dårlig brukergrensesnitt, er komplekse eller ikke henger godt nok sammen med hverandre, bidra til at innbyggerne ikke klarer å ta dem i bruk. Regjeringen lanserte i juni 2023 Handlingsplan for auka inkludering i eit digitalt samfunn. Målet med handlingsplanen er å sikre at alle innbyggere skal få likeverdige offentlige tjenester, uavhengig av bakgrunn, språkkunnskaper og alder. Handlingsplanen retter seg primært mot de gruppene som opplever digitale barrierer og digitalt utenforskap. I regjeringens digitaliseringsstrategi 2024–2030 Fremtidens digitale Norge er det tiltak for å styrke innbyggernes digitale kompetanse og arbeidet med brukskvalitet, klarspråk og universell utforming i offentlige tjenester.

Digitalt utenforskap refererer til situasjonen der enkelte grupper i samfunnet har begrenset tilgang til eller ferdigheter i å bruke digitale verktøy og tjenester. Dette er i stor grad de samme gruppene som benytter helse- og omsorgstjenestene sjeldnere, eller i mindre omfang enn behovet deres tilsier. Disse gruppene kan ha utfordringer med å navigere i en stadig mer digitalisert helsetjeneste. For grupper som står utenfor den digitale sfæren, blir det også krevende å forholde seg til digitale verktøy, som å bestille legetimer og fornye resepter, å navigere i det tverrsektorielle landskapet og være kjent med rettighetene sine. Dette kan føre til dårligere helseutfall og økt risiko for sykdommer som kunne vært forebygget med riktig informasjon og oppfølging. I digitaliseringsstrategien understreker regjeringen viktigheten av å koordinere arbeidet med digital inkludering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer for å sikre at alle kan dra nytte av digitaliseringen.

5.1.5 Bruk av Helsenorge på vegne av andre

Helsenorge brukes aktivt av befolkningen for å ha kontakt med helsetjenestene og for å ivareta egen helse (se boks 5.3). Det er per desember 2024 over 5,4 millioner aktive brukerprofiler i Helsenorge. Disse inkluderer både innbyggere som bruker Helsenorge på egne vegne og innbyggere som bruker Helsenorge på vegne av andre. For å representere andre på Helsenorge må du ha fullmakt, ha foreldreansvar eller representere personer med manglende helserettslig samtykkekompetanse. 90 prosent av dem som bruker Helsenorge, gjør det for å ivareta egne helsebehov, og 10 prosent gjør det for å bistå andre. De som bistår andre, er oftest foreldre som bistår egne barn, men mange bruker også Helsenorge for å bistå nærstående som ikke selv er digitale, og som har behov for bistand. Av dem som bruker Helsenorge på vegne av andre, er 85 prosent foresatte, mens 15 prosent er personer med ordinær eller tildelt fullmakt. Regjeringen vil øke kjennskapen til hvordan foresatte og personer med fullmakt kan bistå nærstående i å bruke Helsenorge.

Muligheten til å representere egne barn er automatisk tilgjengelig på Helsenorge, men med noen begrensinger for å beskytte barn i sårbare situasjoner. Barn har tilgang til utvalgte tjenester på Helsenorge fra de fyller 13 år. Fra de fyller 16 år har de full tilgang til alle tjenester. Foresatte mister tilgangen når barnet fyller 16 år. Men hvis barnet ønsker det, kan det gi foresatte fullmakt til å bruke Helsenorge på deres vegne. Det pågår et arbeid med å utvikle tilgang til digitale tjenester for fosterforeldre der digitale tilganger muliggjøres ved at fosterforeldrerelasjonen blir registrert i Folkeregisteret. Et av målene er at fosterforeldre skal få tilgang til helseopplysninger og helsetjenester på Helsenorge. Dette er et samarbeid mellom Barne-, ungdoms, og familiedirektoratet, Skatteetaten, Norsk helsenett og Helsedirektoratet på vegne av Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

DigiHelse er en tjeneste på Helsenorge som blant annet gjør det enklere for pårørende å få kontakt med hjemmetjenesten, ved at de kan sende spørsmål og beskjeder digitalt. Hjemmetjenesten vil motta færre henvendelser på telefon og kan unngå mange bomturer. Tjenesten gjør det også enklere for pårørende som bor langt unna, å involvere seg i omsorgen som et familiemedlem mottar. DigiHelse fører dermed til økt pårørendeinvolvering og økt trygghet. Per januar 2025 er det 85 kommuner som har tatt i bruk DigiHelse, og ca. halvparten av befolkningen har tilgang til tjenesten (se boks 5.3). Det pågår arbeid med å innføre tjenesten til flere kommuner.

5.2 Øke takten på utvikling og innføring

Helsehjelp til den enkelte pasient ytes i stor grad i samarbeid mellom personell i ulike deler av helse- og omsorgstjenesten. Overganger mellom ulike aktører kan skje raskt og hyppig, for eksempel overgang fra fastlege eller legevakt til sykehus og deretter tilbake til fastlege og øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er viktig at nødvendig informasjon følger pasienten i slike overganger, og at det er god samhandling mellom ulike aktører og innad i tjenestene.

Utvikling og bruk av nye teknologier kan bidra til en mer bærekraftig utvikling av helsetjenestene. Regjeringen er opptatt av at nye teknologier skal støtte tjenesteutviklingen på en ressurseffektiv måte, og ivareta behovene til helsepersonell og innbyggere. Dette innebærer langt mer enn å ta i bruk teknologi. Blant annet er det nødvendig å endre arbeidsprosesser, og ofte er det behov for oppgavefordeling for å ta ut gevinster av å innføre ny teknologi. Digitalisering skal ikke være personelldrivende. Det skal bidra til bedre helsetjenester, mer effektiv ressursbruk og gode arbeidsprosesser.

Regjeringen vil fram mot 2030 legge til rette for at alle får ta del i digitaliseringen. Videre skal innsatsen styrkes for å øke den digitale kompetansen hos de gruppene som opplever digitale barrierer og digitalt utenforskap. Regjeringen vil ha sterkere styring og samordning av digitaliseringen på tvers av sektorer, slik at potensialet utnyttes bedre. I det ligger også å skape sterkere synergier mellom norsk og europeisk digitaliseringspolitikk. Regjeringen varsler også et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor i den nasjonale digitaliseringsstrategien. Målet er en offentlig sektor som tilbyr bedre og mer sammenhengende digitale tjenester til innbyggere og næringsliv. Digitalisering skal brukes til å skape mindre byråkrati og sørge for at fagfolk kan bruke mer av kompetansen sin til å gi gode tjenester til folk.

Kunstig intelligens (KI) fører til raske endringer, og nye verktøy påvirker allerede tjenesten, forskning, dataforvaltning, administrasjon og kommunikasjon. Regjeringen har mål om å opprette en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens. Det er viktig at språkmodellene i infrastrukturen er trent på norske og samiske språk, og dermed tilpasset norske samfunnsforhold. Arbeidet krever spesialisert teknologikompetanse og innsikt i hva helse- og omsorgstjenesten har behov for, slik at digitaliseringen blir en relevant og integrert del av tjenestene, og ikke noe som kommer i tillegg til det som allerede finnes.

Regjeringen har styrket og vil styrke forskningen på kunstig intelligens og digital teknologi. Norges Forskningsråd har mottatt over 50 søknader om å bli ett av fire til seks nasjonale forskningssentre innenfor kunstig intelligens. I Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 understrekes det at kunstig intelligens vil kunne utgjøre et betydelig bidrag til en bærekraftig utvikling av vår felles helsetjeneste. Det forventes at kunstig intelligens og annen personellbesparende teknologi vil kunne bidra til at vi kan opprettholde kvaliteten i tjenestene i årene framover, og at det kan bidra til å redusere ventetider til behandling i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringens strategi for digitalisering i helse- og omsorgstjenesten (Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027, kapittel 9) vektlegger trinnvise utviklingsprosjekter med tidlig testing, slik at kursen kan justeres hvis det er behov for det, og slik at løsningene raskere kan tas i bruk. Det er et mål at både innbyggere og helsepersonell skal ha sikker tilgang til relevant helseinformasjon når de trenger det. Regjeringen vil at staten skal ha en tydelig rolle i arbeidet med digitalisering. Blant annet vil regjeringen prioritere tiltak for å få bedre og mer helhetlig samhandling mellom kommuner og sykehus og tydeliggjøre det lokale ansvaret for å innføre og å ta i bruk digitale løsninger.

Tydelig plassering av ansvar og roller i arbeidet med digitalisering kan bidra til en mer samordnet, effektiv og helhetlig digitalisering i helse- og omsorgssektoren. Kommunene organiserer fastlegetilbudet på ulike måter, og de har ulike forutsetninger for å gjennomføre digitaliseringstiltak på tvers av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Mange kommuner har gått sammen om å anskaffe ny journalløsning for de kommunale tjenestene (se kapittel 2.7). Dette er i tråd med Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 som tydeliggjør at virksomheten selv har ansvar for digitalisering. Foreløpig ser det ut til at samarbeidet om anskaffelser i begrenset grad omfatter fastlegeløsninger. Det er fremdeles behov for journalløsninger i allmennlegetjenestene som gjør det mulig med bedre samhandling, og som gir styringsdata til kvalitetsutvikling og ledelse. Journalløsningene skal samtidig være nyttige arbeidsverktøy for dem som arbeider i ulike deler av allmennlegetjenesten.

5.2.1 Videreutvikle helseteknologiordningen

Kommunene må håndtere stadig flere pasienter og brukere med komplekse tilstander. Det er behov for å utvikle ny kunnskap og kompetanse for å finne smartere løsninger og bedre måter å jobbe på og gi pasienter og pårørende mulighet til medvirkning. Helsepersonell må ha verktøy for å kunne samhandle på tvers av sektorer og nivåer. Regjeringen vil understøtte kommunene i deres arbeid med digitalisering. Regjeringen etablerte helseteknologiordningen i 2024. Dette er en samling av virkemidler som gir kommunene drahjelp i digitaliseringsarbeidet. Tilskudd er et av virkemidlene (se boks 5.4) sammen med utvikling av en veilednings- og godkjenningsordning, standardiseringsarbeid og annet koordinerings- og myndighetsarbeid. Helsedirektoratet skal i 2025 etablere en første versjon av veilednings- og godkjenningsordningen for helseteknologi. Formålet er å gjøre det enklere for kommunene å ta gode beslutninger når de anskaffer helseteknologi, og enklere for leverandørene å imøtekomme krav. Ordningen bidrar til å utvikle markedet for helseteknologi ved å gi stabile rammebetingelser for leverandører.

Ordningen er godt mottatt. Den bidrar til at kommuner går sammen om å anskaffe og ta i bruk helseteknologi som velferdsteknologi, digital hjemmeoppfølging og journalløsninger. Utprøving og organisering av kommunal nettlege skal bygge på erfaringer fra helseteknologiordningen når det gjelder veiledning og oppfølging i kommunene.

Regjeringen vil videreutvikle helseteknologiordningen i samarbeid med KS og helsenæringen. Ordningen skal bygges ut gradvis basert på erfaring og økonomiske rammer. Det skal vurderes tiltak som bidrar til at kommunene enklere kan ta i bruk helseteknologi som frigjør tid hos helsepersonell, inkludert allmennlegetjenesten, og som støtter samhandling rundt innbyggerne. Økt bruk av veilednings- og godkjenningsordning for helseteknologi skal også tilrettelegge for bedre samhandling og forberedelse til EHDS-forordningen (European Health Data Space), et felles europeisk helsedataområde som vil gjelde for Norge gjennom EØS-avtalen.

5.2.2 Modeller for raskere utvikling og innføring av digitale løsninger

Den digitale utviklingen går raskt. Det er stadig nye behov som krever at IT-systemene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, inkludert allmennlegetjenesten, utvikles og tilpasses. Kommunene og virksomhetene som yter helsetjenester, har selv ansvar for å spesifisere krav til funksjonalitet og bestille dette hos leverandørene. Videre må de ta ansvar for å innføre nye løsninger og realisere gevinster, noe som ofte innebærer både tjenesteutvikling og endringsprosesser. Dette er krevende å ivareta for mange kommuner og samarbeidende virksomheter, som kan ha begrensede ressurser.

Leverandørene på sin side møter i dag en fragmentert kundeside med ulike behov og ulike prioriteringer. Det er flere leverandører, og noen er relativt små med begrenset kapasitet. Dette bidrar til at det er krevende å få til en koordinert utviklingstakt. Det tar tid å utvikle og innføre ny funksjonalitet og å koble systemene til nasjonale samhandlingsløsninger. Kommunene får derfor ikke hentet ut gevinstene av digitalisering raskt nok.

Kommunene har de siste årene begynt å samarbeide mer på deler av digitaliseringsområdet. Formålet er å bygge kompetanse, lære av hverandre og opptre mer koordinert og samordnet på tvers av kommunegrenser, med spesialisthelsetjenesten og overfor leverandørene. KS er regjeringens formelle samarbeidspartner i digitalisering av offentlig sektor. Gjennom dette samarbeidet og Landstinget i 2020 har KS fått et utvidet mandat med å ivareta samordning og samstyring innen digitaliseringsområdet, representere sektoren og dets interesser, være premissgiver for standarder og arkitektur samt pådriver for fellesløsninger. Som en del av mandatet har KS etablert en modell for innføring av digitale løsninger i kommunene. I modellen inngår nettverk som skal støtte kommunene i innføring og bruk av digitale løsninger innen helseområdet, både nasjonalt og regionalt.

Underveisevaluering av den nye modellen har vist at det er bred støtte og gode tilbakemeldinger fra kommuner som deltar i nettverkene. Det er i tillegg et godt samarbeid med statlige myndigheter, Helsedirektoratet og Norsk helsenett, spesielt der det er avklart behov for felles innføringsløp.

Det er behov for at allmennlegetjenesten, særlig fastlegetjenesten, blir bedre integrert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. kapittel 8.2. Det gjelder også digitalisering. Kommunen skal tilrettelegge for samarbeid mellom kommunen og fastlegen, mellom fastlegen og andre tjenesteytere, herunder spesialisthelsetjenesten. Formålet er å gi pasienter og brukere et helhetlig og samordnet tjenestetilbud og bedre mulighet for styring og prioritering.

Regjeringen vil fortsatt støtte digitaliseringsnettverkene i regi av KS og kommunene. Helseteknologiordningen omfatter allerede tilskudd til utvikling og innføring og nettverk i regi av KS. Regjeringen vil i samarbeid med KS utrede om og på hvilken måte kommunal sektors modeller og nettverk kan benyttes og eventuelt videreutvikles, slik at allmennlegetjenesten i større grad kan inngå i kommunenes arbeid med digitalisering. Som en del av arbeidet skal det vurderes tiltak for å styrke bestillerkompetansen i kommunene og også bidra til koordinert dialog med leverandørene.

5.3 Tilgang til helseinformasjon som støtter gode pasientforløp

5.3.1 Digitale verktøy og kunstig intelligens i allmennlegekontoret

Pasientjournalen er allmennlegens viktigste digitale verktøy. Journalsystemet brukes til å dokumentere pasientens medisinske historie, herunder diagnose, behandlinger, legemidler og allergier. I systemene registreres også planlegging og oppfølging, og de gir støtte for beslutninger. Systemene kan benyttes for rapportering og analyse, og det skal sikres at pasientinformasjon håndteres i samsvar med lover og regler for personvern og datasikkerhet. Allmennlegen bruker også andre digitale løsninger i legekontoret i forbindelse med undersøkelser og diagnostisering og har løsninger som er særlig egnet for digital hjemmeoppfølging av pasienter, eller som tjener som beslutningsstøtte.

Flere legekontorer har vært raskt ute med å prøve ut og ta i bruk ulike former for kunstig intelligens basert på språkmodeller som kan utnytte tekstlig informasjon i journalsystemene5, og hvordan disse vil kunne avhjelpe arbeidet med å velge riktige diagnosekoder og sette riktige koder («takster») for honorering (se boks 5.5). Bruk av KI for å lede innbyggerne til riktig omsorgsnivå, kan for eksempel gi færre konsultasjoner på legevakt.6 KI-verktøyene kan ha ulike former, for eksempel en selvstendig applikasjon på mobiltelefon eller PC eller inngå i et journalsystem.

Kunstig intelligens er et fagområde som er i rask utvikling, og ny lovgivning er på trappene. I en rapport om kvalitetssikring av bruk av kunstig intelligens i helse- og omsorgstjenesten7 beskrives forhold som virksomheten må være spesielt oppmerksom på, når den vurderer å ta i bruk KI-verktøy. Det omfatter vurderinger rundt blant annet helsefaglig forsvarlighet, tilgang til helseopplysninger, datahåndtering og automatiserte beslutningsprosesser. Videre er det viktig å ta hensyn til personvern og informasjonssikkerhet knyttet til bruk av ulike KI-verktøy. I tillegg er det behov for gode risikovurderinger, validering og kvalitetssikring. KI-verktøyet skal være trygt og etisk akseptabelt å bruke.

5.3.2 Digital samhandling

Digital samhandling skal bidra til at personell får tilgang til relevant, oppdatert og korrekt informasjon om pasienten, slik at de kan gi best mulig behandling og bruke mindre tid til å lete etter, gi ut eller sammenstille informasjon. De nasjonale e-helseløsningene kjernejournal, e-resept og Helsenettet er fellesløsninger som bidrar til sammenhengende tjenester og pasientsikkerhet på tvers av sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det er investert i og satt i gang nasjonale tiltak for å dekke de største behovene for digital samhandling på tvers av virksomheter og nivåer, jf. boks 5.6. Dette er områder hvor det er særlig viktig at allmennlegene kan dele relevant og nødvendig informasjon om og med pasienten. Løsningene utvikles trinnvis, og det legges vekt på raskere gjennomføring og realisering av nytte. Et eksempel er arbeidet med pasientens journaldokumenter der legevakten har stor nytte av å se dokumenter fra sykehus. Løsningen for deling av journaldokumenter utvikles gradvis og gir mer og mer nytte. Regjeringen har ambisjon om å utrede hvordan også fastlegene på sikt skal kunne dele sine journaldokumenter. Når helsepersonell har tilgang til oppdatert og relevant informasjon, får de et bedre bilde av pasientens behov og utfordringer. Dette legger grunnlaget for å yte god helsehjelp og individuelt tilpassede forløp i kommunene. Regjeringen vil prioritere arbeidet med de nasjonale samhandlingstjenestene for effektiv deling av nødvendig helseinformasjon mellom helsepersonell i alle deler av helse- og omsorgstjenestene, inkludert allmennlegene. Regjeringen viser til at Stortinget har besluttet en seksårlig satsing på digital samhandling, jf. Prop. 1 S (2023-2024).

5.3.3 Standardisering av kodeverk, terminologi, sikkerhet og personvern

Standardisering av informasjonsutveksling er nødvendig for at opplysninger skal kunne utveksles korrekt mellom virksomheter, personell og innbyggere. Det bidrar også til økt datakvalitet og automatisert datafangst både internt i allmennlegevirksomheten og ved deling av informasjon med andre. Standardisering i denne sammenheng er enhetlige krav til kodeverk, terminologi, sikkerhet og personvern. Både kunstig intelligens og verdiskaping med data som ressurs er viktige temaer i Fremtidens digitale Norge – Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024–2030. Dette inkluderer å legge til rette for sektorovergripende samarbeid om standarder og formater for datautveksling for digitalisering av hele verdikjeder.

De kommende årene er standardiseringsarbeidet tett knyttet til forordningen om det europeiske helsedataområdet, se boks 5.7. Det er behov for å øke innsatsen på standardiseringsarbeid som involverer og gir nytte for allmennlegetjenesten, og som er i tråd med samarbeidsmodellen for internasjonale standarder.8 Allmennlegetjenesten må være inkludert og gjøre medisinskfaglige vurderinger knyttet til dette standardiseringsarbeidet.

5.4 Digitale løsninger for kvalitetsforbedring, ledelse og samhandling

Helseforvaltningen har utviklet flere digitale løsninger i allmennlegetjenesten for å forbedre pasientbehandling, effektivisere prosesser og sikre innbyggere like rettigheter og tilgjengelige tjenester. Eksempler på dette er søknader og erklæringer som fastleger sender på vegne av sine pasienter til staten, digital sykmelding til Arbeids- og velferdsetaten, helseerklæring for førerkort til Statens vegvesen og individuell søknad om legemiddel på blå resept til Helfo.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 stadfester at aktørene selv har hovedansvaret for digitalisering. Dette er også modellen helseforvaltningen har benyttet ved innføring av nye nasjonale løsninger og tjenester. Hver enkelt journalleverandør skal bygge tjenesten inn som en integrert del av sitt system. En slik tilnærming krever mye ressurser fordi det er mange ulike systemer og leverandører i helse- og omsorgstjenesten. Det er økende etterspørsel etter å vedlikeholde og videreutvikle systemene for å ivareta behovet til fastleger, kommuner og statlige aktører. Behovene overstiger ofte leverandørenes kapasitet samtidig som aktørene ikke koordinerer sine behov overfor leverandørene. Dette kan medføre at behovet for oppdateringer og utvikling av ny funksjonalitet i helseforvaltningen og øvrig forvaltning ikke prioriteres, aktørene har ulik prioritert rekkefølge og at det skjer med ulike og tidkrevende innfasinger. Erfaringer deles ikke tilstrekkelig på tvers. Dette kan sette allerede etterspurt IKT-kompetanse under ytterligere press.

5.4.1 Bedre digitale rapporterings- og analysesystemer

Det er et mål å få et mer dekkende bilde av allmennlegetjenesten og de samlede helse- og omsorgstjenestene som ytes i Norge. I innspillene til denne stortingsmeldingen viser både Oslo kommune og KS til at et forbedret digitalt rapporterings- og analysesystem er viktig for å sikre grunnlaget for kvalitetsforbedring, god planlegging og styring av tjenestene og likebehandling for kommunens innbyggere.

Sammenliknet med spesialisthelsetjenesten er det lite data tilgjengelig om og fra allmennlegetjenesten. Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) har som formål å gi sentrale og kommunale myndigheter grunnlag for planlegging, styring, finansiering og evaluering av kommunale helse og omsorgstjenester. Men data fra allmennlegetjenestene i Kommunalt pasient- og brukerregister er i stor grad registrert for andre formål enn styring, utvikling og forskning (se kapittel 8.6.2).

Nye helsetrusler og helseutfordringer treffer i stor grad kommunale helsetjenester. Tilgang til data i sanntid er særlig viktig i beredskapssammenheng, og dette vil kreve bedre rapporterings- og analysesystemer. Det er viktig at det vurderes hvilke helsedata fra allmennlegetjenesten som skal tilgjengeliggjøres, og til hvilke formål. Kommunen må sikres tilgang til analyser og rapporter om aktivitet for å kunne ivareta sørge for-ansvaret og ta kunnskapsbaserte strategiske valg for utviklingen av allmennlegefunksjonen i kommunen.

Helsedirektoratet har anbefalt tiltak som skal gjøre det enklere å hente ut og bruke data fra allmennlegetjenesten. Et av tiltakene som anbefales er å legge til rette for økt grad av strukturert registrering. Det kan skje ved å utvikle funksjonalitet som støtter standardiserte informasjonsmodeller, samt å se på hvordan bruk av kunstig intelligens, for eksempel språkmodeller, kan bidra til prosessering av data. Regjeringen vil forenkle rapportering fra allmennlegetjenesten ved å øke innsatsen på standardiseringsarbeidet.

Kommunalt pasient- og brukerregister jobber med å utvide datafangst fra helsestasjons- og skolehelsetjeneste og fra øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester. Via helseaktørportalen kan allmennlegen logge inn og finne statistikk basert på egneinnrapporterte data til registeret. Formålet med tjenesten er å gi innsikt i egen praksis og å tilby et verktøy for kvalitetsforbedring. Kun fastlegen selv har tilgang til egne data. Se kapittel 8.

Kommuneoverlegen og fylkeslegen har behov for tilgang til data for beredskap og krisehåndtering i kommunen. Under koronapandemien samarbeidet KS og IKT-leverandører om å finne løsninger for å lette samarbeidet og dataflyten mellom kommunene. Blant annet ble Fiks-plattformen der kommunal sektor kan kommunisere på tvers av forvaltningsnivåer, en viktig digital fellestjeneste for alle kommuner og fylkeskommuner. Tjenesten Fiks smittesporing ble utviklet og tilgjengelig for kommunene via Fiks-plattformen. Den hjalp kommunene med å holde oversikt over smittesituasjonen og forenklet rapporteringen til Folkehelseinstituttet.9 Tjenesten er siden videreutviklet til Fiks smittevern som en nasjonal løsning for smittesporing og tuberkuloseoppfølging.

5.4.2 Enklere rapportering og informasjonsutveksling på tvers

Allmennlegene samhandler med store deler av helse- og omsorgstjenesten, arbeids- og velferdsforvaltningen og med en rekke kommunale tjenester som skole, barnevern og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). I tillegg rapporterer de til registre, følger opp meldeplikter til ulike instanser og fyller ut helseattester og andre erklæringer i ulike formater. Over flere år er det utviklet en rekke portal-, skjema- og rapporteringsløsninger, og det er ulike og separate løsninger for rapportering og utveksling av helsedata med offentlige myndigheter Samlet sett gir dette fastlegen mange rapporteringssystemer å forholde seg til. Fastlegene må ut av egne journalsystemer for å kunne rapportere eller sende inn attester. Det er utfordrende og tidkrevende å forholde seg til ulike innloggingsprosedyrer, dobbeltregistrering av opplysninger og mange ulike skjemaer og attester. Regjeringen ønsker å forenkle rapporteringen fra helse- og omsorgstjenestene og bidra til bedre og enklere tverrsektoriell informasjonsutvikling.

Det trengs ulike teknologivalg avhengig av hvem som skal samhandle om hva. Det er derfor behov for å finne løsninger som bidrar til en brukervennlig og enkel innrapportering for helsepersonell, og til en effektiv innsamling av data for register- og tjenesteeiere. Helsedirektoratet har satt i gang et arbeid for at rapportering og ulike typer oppgaver skal bli tettere integrert i journalløsningene til helsepersonell, for eksempel ved bruk av applikasjoner (apper) i journalsystemene eller bruk av felles portaler for rapportering. Det skal fastsettes felles krav og veiledning om slike løsninger.

Det er et særlig behov for å forbedre god informasjonsutveksling mellom Arbeids- og velferdsetaten og helse- og omsorgstjenestene. En gjennomgang av attester og erklæringer som fastleger utsteder for Arbeids- og velferdsetaten, viser at det største forbedringspotensialet handler om hvordan informasjonsinnhentingen gjennomføres, herunder prosessen for dialog og samhandling.10 Fastleger bruker særlig mye tid på sykmelding og legeerklæring ved arbeidsuførhet til Arbeids- og velferdsetaten fordi disse attestasjonene utgjør et stort volum. Det er dermed på disse områdene at potensialet for gevinster er størst (se kapittel 6).

Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet leverte i oktober 2023 rapporten Nå snakker vi – utredning om forbedret informasjonsutveksling mellom NAV og helse- og omsorgssektoren. Den bygger på tidligere utredninger som har beskrevet utfordringer på feltet, herunder nevnte gjennomgang av attester og erklæringer. Rapporten oppsummerer de viktige årsakene til at journalutviklingen går for sakte, blant annet et fragmentert leverandørmarked og fragmentert kundeside fordelt på to forvaltningsnivåer, mange styringslinjer og begrenset kompetanse og kapasitet til å initiere og følge opp bestilling av videreutvikling i journalløsningene. Videre at dagens utveksling av helseopplysninger skaper usammenhengende tjenester og representerer en høy arbeidsbyrde for helsepersonell, noe som igjen får konsekvenser for innbyggere, helsepersonell og Arbeids- og velferdsetaten. Anbefalingene i rapporten bekrefter at det er nødvendig med flere typer samhandlingsteknologier, og peker på prioriterte områder for videre arbeid og mulige virkemidler. Regjeringen vil forbedre informasjonsutvekslingen mellom Arbeids- og velferdsetaten og helse- og omsorgstjenesten. Direktoratene arbeider med oppfølging av anbefalingene i rapporten.

Det pågår også et arbeid med å forbedre utveksling av taushetsbelagte opplysninger mellom statsforvalter, barnevernet, kommunen og fastlegen. I dag brukes Altinn og papirpost, og dette er en tungvint og tidkrevende løsning som i mange tilfeller kan forsinke oppfølgingen. Prosjektet kom i gang i februar 2025, og målet er å ha en løsning klar i løpet av året (se boks 5.8). Den nye kommunikasjonsløsningen har vært etterspurt i mange år og vil fjerne en tidstyv hos fastlegene.

5.5 Støtte for digital sikkerhet

Alle virksomheter har ansvar for å ivareta egen digital sikkerhet. Det innebærer at hver virksomhet i allmennlegetjenesten har ansvar for å ivareta et tilstrekkelig nivå av informasjonssikkerhet og personvern, blant annet å sikre person- og helseopplysninger, oppdatere programvare og tilgangskontroll. Det er økt oppmerksomhet på cyberområdet både i Norge og Europa. Mindre virksomheter, blant annet næringsdrivende fastleger, har ofte begrenset kompetanse og kapasitet innen digital sikkerhet. For kommunalt ansatte fastleger vil ansvaret ligge til arbeidsgiver.

Journalsystemene og øvrige digitale løsninger som brukes i allmennlegetjenesten, har ofte vært driftet lokalt med sørvere plassert hos hver enkelt virksomhet. Det gir sikkerhetsutfordringer, blant annet som følge av manglende sikkerhetsoppdateringer. Allmennlegekontorene tar i økende grad bruk skybaserte tjenester. Dette bidrar til å redusere risikoen som er forbundet med lokal drift.

En grunnleggende støtte for digital sikkerhet ligger i Helsenettet som leveres av Norsk helsenett SF, og er et medlemsnettverk for trygg og lovlig samhandling i helsetjenesten. Gjennom Helsenettet kan aktørene i helse- og omsorgstjenesten dele pasient- og personopplysninger innenfor trygge og lovlige rammer. Helsenettet gir tilgang til en rekke sikkerhetstjenester som skal bidra til å styrke digital sikkerhet, som for eksempel HelseID for autentisering og autorisasjon. Andre tjenester, som monitorering for å avdekke skadelig trafikk, vil være umiddelbart aktive gjennom tjenestene til Helse- og KommuneCERT. Helse- og KommuneCERT er cybersikkerhetssenter for både helse- og kommunesektoren. Medlemsskapet i Helsenettet gjør det enklere for virksomhetene å ivareta databehandleransvaret sitt og å følge Norm for informasjonssikkerhet og personvern i helse- og omsorgssektoren (Normen), se boks 5.9. Leverandører kan også tilby sine tjenester og fagsystemer gjennom Helsenettet. Kommunene kan få bistand fra KS som bidrar med råd om informasjonssikkerhet, digital beredskap og personvern og gjennomfører arrangementer som skal bidra til kompetanseutvikling. Foreningen kommunal informasjonssikkerhet (KiNS) skal bidra til økt informasjonssikkerhet i kommuner og fylkeskommuner gjennom felles arrangementer, kurs, verktøykasse og liknende tiltak.

Danmark tester ut et konsept hvor et legekontor kan få installert en teknisk komponent som på en brukervennlig måte hjelper legen med å forstå sikkerhetstilstanden på legekontoret og løse sikkerhetsutfordringer. Dette er et eksempel på en teknisk og praktisk tilnærming til hvordan teknologi kan støtte fastlegene med å ivareta ansvaret sitt.11

Regjeringen vil kartlegge status og behov knyttet til digital sikkerhet og personvern hos fastleger og vurdere om det er behov for ytterligere veiledninger for å ivareta digital sikkerhet. I tillegg vil krav til digital sikkerhet og personvern inngå i arbeidet med en veilednings- og godkjenningsordning for helseteknologier.