8 EUs institusjoner og øvrige organer

8.1 Institusjonene

I henhold til TEU art. 13 har EU en institusjonell ramme som skal fremme EUs verdier og mål, tjene EU-borgernes og medlemsstatenes interesser samt sikre sammenheng, effektivitet og kontinuitet på tvers av politikkområder. Det skilles mellom EUs institusjoner og øvrige organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.

Institusjonene er:

• Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefer)
• Rådet for den europeiske union (oftest omtalt bare som «Rådet»)
• Europaparlamentet
• Europakommisjonen (Kommisjonen)
• Domstolen for den europeiske union
• Revisjonsretten
• Den europeiske sentralbank

Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen bistås av en økonomisk og sosial komité og en regionkomité med rådgivende funksjoner.

8.1.1 Europakommisjonen

Europakommisjonen har som oppgave å representere de overordnede interessene til Den europeiske union. Kommisjonen har enerett til å fremme forslag til EU-lovgivning. Den skal også påse at EU-lovgivning gjennomføres korrekt og at traktatbestemmelsene overholdes i medlemsstatene. Denne myndigheten er underlagt EU-domstolens kontroll. Kommisjonens myndighet er nedfelt i art. 17 TEU.

Kollegiet (College of Commissioners)

Kollegiet av kommissærer har det politiske ansvaret og utgjør den egentlige Kommisjonen. Her utformes politiske retningslinjer for arbeidet, og her vedtas forslag før de behandles av Europaparlamentet og Rådet. Kommisjonen arbeider under kommisjonspresidentens politiske ledelse. Beslutninger tas ved alminnelig flertall, men hele kollegiet som sådan er ansvarlig for Kommisjonens vedtak. Kommisjonen sitter i en periode på fem år.

Hver medlemsstat foreslår et medlem av Kommisjonen. Kommisjonens medlemmer velges på bakgrunn av sin generelle kompetanse, sitt europeiske engasjement og sin uavhengighet. De skal verken søke eller ta instruksjoner fra nasjonale regjeringer eller andre institusjoner, organer eller organisasjoner. Kommisjonen består av 27 medlemmer.

Kommisjonens president

Valget av kommisjonspresident skjer på grunnlag av resultatet ved europaparlamentsvalget. Det europeiske råd skal med kvalifisert flertall foreslå en kandidat til kommisjonspresident. Denne skal så velges av Europaparlamentet av et flertall av medlemmene. Dersom kandidaten ikke får flertall i Europaparlamentet, skal Det europeiske råd i løpet av en måned foreslå en ny kandidat.

Kommisjonens øvrige medlemmer

Rådet skal, etter overenskomst med den valgte presidentkandidaten, vedta en liste med forslag til kandidater som øvrige medlemmer av Kommisjonen. Disse velges ut på grunnlag av forslag fra medlemsstatene. Presidenten, høyrepresentanten og de andre medlemmene av Kommisjonen skal som gruppe ha sin tilslutning av Europaparlamentet gjennom en avstemning. På bakgrunn av Europaparlamentets tilslutning oppnevnes Kommisjonen formelt av Det europeiske råd ved kvalifisert flertall.

Presidenten utnevner visepresidenter blant Kommisjonens medlemmer, med unntak for høyrepresentanten for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk – som også er en av visepresidentene i Kommisjonen. Presidenten kan omfordele porteføljer og avsette enkeltkommissærer. Et medlem av Kommisjonen skal fratre dersom presidenten anmoder om det. Høyrepresentanten skal fratre i henhold til en særlig prosedyre nedfelt i art.18 TEU dersom presidenten anmoder om det.

Kommisjonen som kollegium står ansvarlig overfor Europaparlamentet i henhold til art. 234 TEUV. Europaparlamentet kan fremme mistillitsforslag overfor Kommisjonen som kollegium, ikke enkeltmedlemmer. Kommisjonen må da trekke seg, og høyrepresentanten vil måtte fratre sine oppgaver i Kommisjonen.

Kabinettene

Hver kommissær velger sitt eget politiske sekretariat, såkalt kabinett. Kabinettene ligner på systemet med statssekretærer og politiske rådgivere i norske departementer. For å sikre at nasjonale interesser ikke blir dominerende i kabinettene, skal det være minst tre nasjonaliteter representert. Videre skal nestlederen av kabinettet være fra en annen medlemsstat enn kommissæren.

Kommisjonens tjenester (Commission Services)

Generaldirektoratene og andre tjenester

Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen. Hvert generaldirektorat ledes av en generaldirektør som kan sammenlignes med en norsk departementsråd.

Generaldirektoratenes arbeid koordineres av generalsekretariatet som rapporterer direkte til Kommisjonens president. Kommisjonens juridiske tjeneste (Legal Service) skal sikre at alle forslag er i samsvar med EU-retten. Alle forslag som skal behandles i kollegiet, må derfor sendes generalsekretariatet og Legal Service.

Kommisjonens ulike roller

Kommisjonen har flere funksjoner og roller. Den er på samme tid EUs forberedende, utøvende og kontrollerende organ.

Forberedende organ

Kommisjonen har enerett (initiativretten) til å fremme lovgivningsforslag overfor Europaparlamentet og Rådet. Kommisjonens forslag utformes i lys av politiske impulser fra Det europeiske råd, Europaparlamentet og Rådet, enkeltmedlemsstater og i et samspill med ulike interessegrupper. Innspillene samordnes av Kommisjonen i en prosess der arbeidet med å søke kompromisser og ivareta ulike interesser er viktig.

Kontrollerende organ («vokter av EUs traktater»)

Kommisjonen har et traktatfestet ansvar for å påse at EUs regelverk og traktatbestemmelser etterleves i medlemsstatene. Dersom Kommisjonen oppdager at myndighetene eller virksomheter i medlemsstatene ikke overholder EUs regelverk, kan Kommisjonen vedta sanksjoner og i siste instans reise sak for EU-domstolen. Kommisjonen har også et viktig ansvar for å bekjempe misbruk av EUs budsjettmidler.

Utøvende myndighet – Kommisjonen er delegert myndighet av Europaparlamentet og Rådet til å vedta såkalte delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter. Kommisjonen har videre særlige fullmakter på konkurranseområdet som også omfatter reglene om offentlig støtte.

Representerer EU utad – i samarbeid med høyrepresentanten / EUs utenrikstjeneste. Mens høyrepresentanten har ansvaret for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, har Kommisjonen ansvaret for alle saksområder med tredjeland og internasjonale organisasjoner som berører områder der EU har lovgivningskompetanse, som for eksempel den felles handelspolitikken.

Kommisjonen har også en rekke forvaltningsoppgaver, herunder ansvar for EUs budsjett.

Kommisjonens arbeidsform

Kommisjonens president skal påse at Kommisjonen arbeider på en effektiv, konsistent og helhetlig måte. Når en ny Kommisjon tiltrer, fastsetter den strategiske femårsmål for mandatperioden. Disse målene danner så grunnlaget for den årlige strategiske planleggingen. De enkelte generaldirektoratene har ansvar for å omsette kollegiets strategiske retningslinjer til mer konkrete forslag på sine områder. Dette arbeidet koordineres av generalsekretariatet, som rapporterer direkte til Kommisjonens president. Neste stadium er utforming av den årlige politiske strategien, som inneholder prioriteringer for neste år og retningslinjer for tildeling av personell og budsjettressurser. Den danner igjen grunnlaget for budsjettforslag og Kommisjonens årlige arbeidsprogram .

Kommisjonens president legger fram den årlige politiske strategien for Europaparlamentet og Rådet. De tre institusjonene innleder så en strukturert dialog , og hver kommissær har drøftinger med relevante komiteer i Europaparlamentet. Denne dialogen munner ut i et statusdokument som brukes i forberedelsen av Kommisjonens arbeidsprogram for det kommende året. Arbeidsprogrammet er en omsetting av Kommisjonens politiske strategi til en konkret handlingsplan med målsettinger og virkemidler.

Beslutningstaking i Kommisjonen

Det er ulike måter å ta beslutninger på i Kommisjonen:

• På møter – Disse holdes vanligvis ukentlig. Alle medlemmer av Kommisjonen kan be om en avstemning over et gitt tema.
• Skriftlig prosedyre – Et skriftlig forslag presenteres for hver kommissær, som deretter gir tilbakemelding (ved uenighet eller forslag til tillegg) innen en gitt tidsfrist. Et medlem av Kommisjonen kan kreve en diskusjon rundt forslaget dersom vedkommende finner dette viktig. Kommisjonen vedtar forslaget, dersom det ikke kommer innsigelser eller endringsforslag innen den gitte tidsfristen.
• Fullmakt – Under forutsetning av at prinsippet om «det kollektive ansvar» blir respektert, kan Kommisjonen gi en av kommissærene fullmakt til å ta en avgjørelse i en sak. I visse tilfeller kan denne fullmakten gis videre til et generaldirektorat eller en såkalt «Head of Service».
• Delegering av myndighet – Kommisjonen (kollegiet) kan delegere myndighet til et generaldirektorat eller en «Head of Service». Disse handler i så fall på Kommisjonens vegne.

8.1.2 Det europeiske råd (European Council)

Fra å ha oppstått som et uformelt samlingspunkt for stats- og regjeringssjefene i EU på 1970-tallet har Det europeiske råd (European Council) utviklet seg til å bli EUs øverste politiske organ. Med Enhetsakten av 1987 ble Det europeiske råd gitt formell status som EU-institusjon, noe som ble ytterligere styrket gjennom Lisboatraktaten.

I henhold til art. 15 TEU skal Det europeiske råd gi EU den nødvendige framdrift og definere overordnede politiske mål og prioriteringer. Det skal ikke ha lovgivende funksjoner. Det europeiske råd består av EUs stats- og regjeringssjefer samt en fast president og Kommisjonens president. Høyrepresentanten/visepresident deltar også i Det europeiske råds arbeid.

Det europeiske råds faste president (rådspresidenten)

Det europeiske råd har en fast president som velges ved kvalifisert flertall for en periode på to og et halvt år, med mulighet for gjenvalg en gang. Rådspresidenten representerer EU på de områder som hører inn under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, uten at det berører den myndighet som tilligger høyrepresentanten.

Rådspresidenten støtter seg på rådssekretariatet og Rådet for generelle saker (General Affairs Council). I henhold til traktatene skal rådspresidenten samarbeide nært med Kommisjonen og rapportere til Europaparlamentet etter møtene i Det europeiske råd. Rådspresidenten kan ikke inneha et nasjonalt embete og kan fjernes fra sin stilling ved alvorlig forseelse ved kvalifisert flertall.

Det europeiske råd (European Council):

• Trekker opp politiske mål og hovedlinjer for EU
• Består av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer, en fast president og Kommisjonens president
• Bistås av Rådet for generelle saker og ett medlem av Kommisjonen
• Møter to ganger hvert halvår under ledelse av presidenten. Ved behov kan presidenten innkalle til ekstraordinære møter
• Vedtak om prosedyrespørsmål og dagsorden for møtene vedtas med simpelt flertall
• Beslutninger treffes ved konsensus med følgende unntak:
• Kvalifisert flertall brukes for fastsettelse av listen over andre rådssammensetninger enn Rådet for generelle saker og Rådet for utenrikssaker
• Kvalifisert flertall anvendes også for vedtak om rådsformannskapets sammensetning, med unntak for utenrikssaker, i overensstemmelse med art. 15 TEU

8.1.3 Rådet for den europeiske union (Council of the European Union)

Mens Det europeiske råd definerer overordnede politiske mål for EU, er den lovgivende myndighet derimot delt mellom Rådet for den europeiske union (Rådet) og Europaparlamentet. Rådets myndighet er fastlagt i art. 16 TEU.

Rådet representerer medlemsstatenes regjeringer og er sammensatt av ulike fagministre avhengig av hvilke saker som skal behandles. Rådet fatter, sammen med Europaparlamentet, vedtak om EUs lovgivning. Rådet treffer alene beslutninger innen Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det fastsetter alene de obligatoriske bidragene til EUs budsjett, men treffer sammen med Europaparlamentet beslutninger om budsjettets utgifter.

Vedtaksprosedyrene i Rådet

Rådet fatter vedtak med kvalifisert flertall med mindre annet er bestemt i traktatene. Enstemmighet kreves på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området og i tillegg ved fastsettelse av budsjettets størrelse. Ved bruk av kvalifisert flertall er medlemsstatenes stemmetall veid med utgangspunkt i befolkningsstørrelsen, men likevel slik at de små statene har langt flere stemmer enn deres folketall skulle tilsi. Simpelt flertall brukes først og fremst i prosedyrespørsmål. Kvalifisert flertall defineres som minst 55 prosent av medlemsstatene, og minst 15 medlemsstater, som utgjør minst 65 prosent av den samlede befolkningen i EU. Et blokkerende mindretall må bestå av minst fire medlemsstater. Øvrige bestemmelser knyttet til bruk av kvalifisert flertall i Rådet er hjemlet i art. 238 TEUV.

Det er viktig å merke seg at det som oftest ikke kommer til formell avstemning i Rådet, men at man forsøker å forhandle fram omforente løsninger. Vissheten om at det er mulig å treffe flertallsvedtak i formelle avstemninger, er en viktig drivkraft når medlemsstatene diskuterer seg fram til kompromisser. Muligheten for å bygge allianser med andre medlemsstater for å oppnå et blokkerende mindretall mot forslag man ikke støtter, og likeledes søke å få til et kvalifisert flertall i forslag man støtter, står sentralt i medlemsstatenes arbeid i Rådet.

Rådets samlinger er delt i to deler, en for behandling av lovforslag og en for andre spørsmål. Rådets samlinger er offentlige når det forhandler og stemmer over lovforslag. Rådet møter i forskjellig sammensetninger (Council configurations) for ett eller flere politikkområder. Sammensetningen varierer med saksområde. Det er imidlertid Rådet som sådan som fatter vedtak. To av Rådets sammensetninger er nedfelt i traktatene, Rådet for utenrikssaker og Rådet for generelle saker . Øvrige rådssammensetninger kan endres av Det europeiske råd ved kvalifisert flertall.

Rådet for generelle saker (General Affairs Council, GAC) har ansvar for å sikre helhet på tvers av de ulike rådssammensetningene. GAC forbereder og følger opp møtene i Det europeiske råd i samarbeid med rådspresidenten og Kommisjonens president.

Rådet for utenrikssaker (Foreign Affairs Council, FAC) har ansvar for EUs opptreden utad på grunnlag av strategiske retningslinjer utformet av Det europeiske råd.

Høyrepresentanten for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk

Høyrepresentanten leder Rådet når det behandler utenrikssaker, og har ansvar for gjennomføring av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i henhold til mandat fra Rådet. Høyrepresentanten utpekes i henhold til art. 18 TEU, av Det europeiske råd med kvalifisert flertall etter samtykke fra Kommisjonens president. Høyrepresentanten kan avsettes ved samme prosedyre. Høyrepresentanten er også en av visepresidentene i Kommisjonen, med særlig ansvar for utenrikssaker. Høyrepresentanten er øverst ansvarlig for EUs utenrikstjeneste.

Rådets arbeidsform

FAC og GAC (utenriksministrene) og ECOFIN (finans- og økonomiministrene) møtes som regel månedlig. Øvrige rådssammensetninger møtes to til fire ganger hvert halvår. ECOFIN koordinerer den generelle økonomiske politikken mellom medlemsstatene. ECOFIN har også hovedansvaret for Den økonomiske og monetære union (ØMU). De landene som har euro som valuta, har en egen gruppering innen ECOFIN, Eurogruppen. Eurogruppen møtes vanligvis i forkant av hvert ordinære ECOFIN-møte. Kommisjonen skal inviteres til å delta i Rådets møter. Dette gjelder også Den europeiske sentralbank innenfor de områder der denne har myndighet.

Rådsmøtene på ministernivå finner sted i Brussel og Luxembourg (april, juni og oktober). I tillegg til de formelle rådsmøtene er det også mange uformelle ministermøter. Her blir ofte ministre fra EUs samarbeidsland invitert, blant annet fra Norge som del av EØS-samarbeidet.

COREPER – De faste representanters komité

Rådsmøtene forberedes av COREPER (Comité des représentants permanents), som består av medlemsstatenes faste representanter. COREPER møtes én til to ganger i uken. COREPER er delt i to: COREPER I (EU-ambassadørenes stedfortredere) og COREPER II (EU-ambassadørene). COREPER II behandler utenrikspolitikk (FAC), justis- og innenrikspolitiske saker (JHA), finanspolitikk (ECOFIN) og generelle spørsmål (GAC). COREPER I behandler øvrige saker.

Arbeidsgrupper

Rådets arbeidsgrupper forbereder saker for COREPER og FAC og GAC. Arbeidsgruppene består av medlemsstatenes faste representanter supplert med tjenestemenn fra hovedstedene. For Norge, som ikke har tilgang til møtene i Rådet (med unntak av møtene i Schengen-fellesorganet), er det verdt å merke seg at deltakerne ofte er de samme som deltar i ekspertgrupper og komiteer under Kommisjonen. Det er derfor viktig å knytte kontakter med tjenestemenn fra medlemsstatene som deltar i behandlingen av saker i Rådet.

Rådsformannskapet

Formannskapet for de ulike rådssammensetningene, med unntak for utenrikssaker, roterer mellom medlemsstatene hvert halvår. Ved innledningen til hvert formannskap legges det fram et seksmåneders arbeidsprogram. Formannskapslandet har slik en viktig mulighet til å sette saker på dagsorden. Formannskapet assistert av Rådssekretariatet leder alle rådsmøter.

Den såkalte troikaen er et uformelt samarbeid mellom inneværende og neste formannskap, rådspresidenten og Kommisjonen. Det utarbeides også et felles 18-måneders program for «trioformannskapslandene» (formannskapslandet og de to påfølgende formannskapsland).

Rådets generalsekretariat

Rådet bistås av et generalsekretariat (Rådssekretariatet). Rådssekretariatet bistår med å forberede møtene i Det europeiske råd, Rådet, COREPER og arbeidsgruppene. Det gir også administrativ bistand til formannskapet og rådspresidenten. Dette omfatter faglig og juridisk rådgivning, tolking på møter og oversetting av møtedokumenter og rapporter. Rådssekretariatet yter videre faglig og juridisk bistand til Rådet og arbeidsgruppene, herunder bistand til utarbeiding av kompromissforslag. Rådssekretariatet administrerer også Rådets budsjett.

8.1.4 Europaparlamentet

Europaparlamentet (EP) utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. Europaparlamentets myndighet er fastlagt i art. 14 TEU. Mens Rådet representerer medlemsstatene, representerer Europaparlamentet EUs borgere gjennom direkte valg.

Opprinnelig tilla Romatraktaten Europaparlamentet bare en konsultativ rolle. Delegatene til Europaparlamentet var heller ikke direkte valgt, men utpekt (delegert) fra de nasjonale parlamentene i medlemsstatene. Direkte valg til Europaparlamentet ble innført i 1979. Europaparlamentet ble først et lovgivende organ ved Maastrichttraktaten i 1993, i første omgang for indre markedslovgivning. Siden har denne myndigheten blitt utvidet gradvis til nye områder. I dag er Europaparlamentet med noen få unntak sidestilt med Rådet på alle områder der EU har lovgivningsmyndighet. Europaparlamentet skal også gi sitt samtykke til opptak av nye medlemsstater, og til mange av de internasjonale avtalene som EU inngår.

Europaparlamentets øvrige funksjoner

Budsjett

Europaparlamentet utgjør sammen med Rådet EUs bevilgende myndighet. Budsjettets viktigste post på inntektssiden, såkalte obligatoriske bidrag fra medlemsstatene, vedtas imidlertid av Rådet alene. Europaparlamentet kan foreslå endringer i medlemsstatenes obligatoriske bidrag. Budsjettet kan ikke vedtas før det er godkjent av Europaparlamentet. Europaparlamentet skal i tillegg godkjenne EUs regnskap, noe som gir anledning til en grundig gjennomgang av EUs virksomhet.

Generelle parlamentariske kontrollfunksjoner

Europaparlamentet fører løpende budsjettkontroll og kan nedsette midlertidige undersøkelsesutvalg. Det oppnevner også et eget ombud som skal motta og undersøke klager fra personer eller foretak i medlemsstatene over feil og forsømmelser i forbindelse med gjennomføring av EU-retten. Ombudet utnevnes etter hvert Europaparlamentsvalg for en periode på fem år.

Europaparlamentet skal velge Kommisjonens president på bakgrunn av forslag fra Det europeiske råd (art. 17 TEU). De andre medlemmene av Kommisjonen skal godkjennes, men velges ikke av Europaparlamentet. Europaparlamentet kan formelt kun blokkere innsettingen av Kommisjonen som sådan, ikke stoppe utnevnelsen av én enkelt kommissær. I praksis har dette imidlertid likevel skjedd ved flere anledninger, ved at kandidater til kommisær har trukket seg på grunn av motstand/kritikk fra Europaparlamentet.

Europaparlamentet har mulighet til underveis i en periode å avsette Kommisjonen, jf. art. 234 TEUV. Det kreves et mistillitsvotum med to tredjedeler av de avgitte stemmene, samt et flertall av medlemmene.

Områder hvor Europaparlamentet har en mer begrenset rolle

Europaparlamentets rolle er mer begrenset innen de mellomstatlige delene av EU-samarbeidet. Dette gjelder områder som utenriks- og sikkerhetspolitikk, utdanning, kultur, helse, forskning og innovasjon, økonomisk politikk og industripolitikk. På de mellomstatlige samarbeidsområdene er resolusjoner et viktig redskap for Europaparlamentet. Selv om resolusjoner kun uttrykker Europaparlamentets holdning i et gitt spørsmål, kan de likevel få stor betydning for den politiske dagsorden i EU.

Endring av EUs traktater

EUs traktater er basert på prinsippet om tildeling av myndighet fra medlemsstatene til felles institusjoner. Derfor er det også bare medlemsstatene som kan vedta traktatendringer. Europaparlamentet er imidlertid gitt myndighet til å foreslå og godkjenne traktatreformer og har slik en viktig mulighet til å påvirke.

Lokalisering av Europaparlamentets virksomhet

Europaparlamentet har sitt hovedsete i Strasbourg, men et flertall av dets medlemmer har ved jevnlige undersøkelser uttrykt at de ønsker å samle all virksomhet i Brussel, hvor store deler av møtevirksomheten finner sted. Gitt at den geografiske plasseringen av EUs institusjoner er nedfelt i traktatene, er det kun medlemsstatene, og da ved enstemmighet, som kan treffe et vedtak om å flytte Europaparlamentets hovedsete til Brussel.

Organisering og arbeidsform

Europaparlamentets medlemmer

Europaparlamentet består av 720 representanter samt dets president. Representantene velges ved direkte valg i medlemsstatene for en periode på fem år. Europaparlamentets representanter er fordelt mellom medlemsstatene på grunnlag av folketallet, men likevel slik at små stater har en forholdsmessig større representasjon enn de store. Det er en minsteterskel på seks representanter per medlemsstat, og ingen medlemsstat kan ha mer enn 96 plasser. Det europeiske råd vedtar med enstemmighet, på Europaparlamentets initiativ og med dets godkjenning, en avgjørelse om Europaparlamentets sammensetning i tråd med ovennevnte prinsipper.

De politiske gruppene

Europaparlamentarikerne stiller til valg på nasjonale partilister, men er organisert i politiske grupper på tvers av medlemsstatene. For å opprette en slik gruppe trengs det minst 25 representanter som må representere minst syv medlemsstater. Sammensetning av de politiske gruppene kan endres i løpet av en mandatperiode.

De politiske gruppene spiller en avgjørende rolle i Europaparlamentets arbeid. Tildeling av formelle verv i Europaparlamentet, herunder utnevning av saksordførere (rapportører) for fagkomiteene finner sted på grunnlag av forhandlinger mellom de politiske gruppene.

Plenumsforsamlingen

Plenumsforsamlingen er Europaparlamentets øverste organ og består av samtlige 721 medlemmer. Det avholdes årlig tolv plenumssesjoner av fire dagers varighet i Strasbourg som er Europaparlamentets offisielle hovedsete. Utover det avholdes det fem–seks såkalte mini-plenumssesjoner i Brussel av to dagers varighet.

Europaparlamentets komiteer

Det finnes 20 faste fagkomiteer. Europaparlamentet kan til enhver tid nedsette midlertidige komiteer for en periode på inntil tolv måneder. Funksjonstiden kan eventuelt forlenges dersom Europaparlamentet bestemmer det.

Komiteene utarbeider alle innstillinger som legges fram i plenum. Det er på komiténivå at de fleste forhandlinger finner sted og de fleste kompromisser inngås. Komiteene avholder som regel ett til to møter per måned av en til tre dagers varighet. Disse møtene finner sted i Brussel. Utover dette holdes det kortere komitémøter i marginen av plenumssesjonene i Strasbourg.

8.1.5 EU-domstolen

Domstolen for den europeiske union (Court of Justice of the European Union), EU-domstolen, ble opprettet ved traktaten om Det europeiske kull- og stålfelleskapet i 1954. Domstolens myndighet er nedfelt i art. 19 TEU. Etter at Lisboatraktaten trådte i kraft omfatter EU-domstolen, Retten (General Court) og et antall særdomstoler (Specialised Courts). EU-domstolen skal sikre at traktatenes bestemmelser og sekundærlovgivningen blir fortolket, gjennomført og anvendt på en enhetlig måte. EU-domstolen har myndighet til å treffe avgjørelser i saker mellom medlemsstater, EUs organer, foretak og enkeltpersoner. Medlemsstatene plikter å stille til rådighet nødvendig adgang til domstolsprøving for å sikre en effektiv adgang til rettsbeskyttelse på de områder som omfattes av EU-retten.

EU-domstolen består av én dommer fra hver medlemsstat. Den bistås av generaladvokater. Retten består av minst en dommer fra hver medlemsstat. Personer hvis uavhengighet er uomtvistelig og som oppfyller betingelsene nedfelt i art. 253–254 TEUV, velges til dommere og generaladvokater i EU-domstolen og til dommere i Retten. De velges av medlemsstatenes regjeringer ved felles overenskomst for et tidsrom på seks år. Avgående dommere og generaladvokater kan utnevnes på nytt.

Retten

Retten har myndighet til å dømme i alle saker som anlegges mot EU-organene av en fysisk eller juridisk person (direkte søksmål). Dette gjelder typisk saker anlagt av et foretak som ønsker å prøve en beslutning fra Kommisjonen som pålegger foretaket en bot (brudd på konkurransereglene). Retten behandler også ofte søksmål fra medlemsstatene mot Kommisjonen eller Rådet, for eksempel vedrørende praktiseringen av EUs regler på statsstøtteområdet. Retten avgjørelser kan ankes inn for EU-domstolen innenfor en frist på to måneder. Retten skal bestå av minst en dommer fra hver medlemsstat.

EU-domstolen har sitt sete i Luxembourg. Ved EU-domstolen arbeider det ca. 1900 personer, hvorav en stor del med administrative oppgaver, blant annet knyttet til oversettelser. Arbeidsspråket er fransk, men alle dommer oversettes til samtlige av EUs offisielle språk og publiseres i en egen domssamling.

EU-domstolens viktigste oppgaver er:

• Prejudisielle saker
• Traktatbruddssøksmål
• Ugyldighetssøksmål
• Passivitetssøksmål

Traktatbruddssøksmål

Kommisjonen har som oppgave å påse at medlemsstatene overholder sine forpliktelser i henhold til EUs traktater. Hvis Kommisjonen mener at en medlemsstat ikke overholder sine forpliktelser, kan den på nærmere vilkår reise sak for EU-domstolen for å få fastslått såkalt traktatbrudd. Også medlemsstatene kan reise sak mot hverandre i slike situasjoner, men dette forekommer svært sjelden.

Ugyldighetssøksmål

Hvis en medlemsstat, Rådet samlet, Kommisjonen eller Europaparlamentet mener at en rettsakt er i strid med traktatene, kan det reises ugyldighetssøksmål for EU-domstolen. Ugyldighetssøksmål kan på visse vilkår også reises av private rettssubjekter som har blitt berørt direkte av en rettsakt vedtatt av EUs institusjoner.

Passivitetssøksmål

I henhold til traktatene skal Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen treffe visse beslutninger under bestemte betingelser. Hvis de ikke gjør det, kan medlemsstatene, de øvrige EU-institusjonene og private rettssubjekter reise klage for EU-domstolen. Ett eksempel er der virksomheter innklager Kommisjonen dersom den ikke griper inn mot ulovlig offentlig støtte eller konkurransestridig atferd.

Prejudisielle avgjørelser

For å sikre ensartet tolkning av EU-regelverket har nasjonale domstoler i medlemsstatene adgang til å forelegge EU-rettslige tolkingsspørsmål for EU-domstolen for såkalt prejudisiell avgjørelse. De nasjonale domstolene er forpliktet til å følge EU-domstolens prejudisielle avgjørelser. På den måten sikres felles forståelse og anvendelse av EUs rettsgrunnlag i alle medlemsstatene. Prejudisielle foreleggelser utgjør størstedelen av sakene som behandles i EU-domstolen.

EU-domstolen har vært viktig for rettsutviklingen i EU, og har i visse sammenhenger også hatt en viktig rolle i å fremme europeisk integrasjon. Tradisjonelt sett har nemlig EU-domstolen i sin rettsanvendelse lagt stor vekt på integrasjonsformål. Et ofte sitert eksempel er den såkalte Cassis de Dijon-saken fra 1979, der Domstolen la grunnlaget for prinsippet om ikke-diskriminering under reglene om fritt varebytte. Dette skulle senere vise seg å bli et bærende prinsipp for det indre marked.

8.1.6 Revisjonsretten

Revisjonsretten (European Court of Auditors) ble opprettet i 1975, og har sete i Luxembourg. Revisjonsrettens funksjon er nedfelt i art. 285–287 TEUV. Revisjonsretten har ett medlem fra hver medlemsstat og utnevnes av Rådet for en periode på seks år med mulighet for gjenvalg. Revisjonsretten kontrollerer at EUs midler brukes lovlig og i samsvar med fastsatte formål. Revisjonsretten har rett til å revidere enhver person eller organisasjon som er tildelt EU-midler.

8.1.7 Den europeiske sentralbank

Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB) består av Den europeiske sentralbank (ESB) og de nasjonale sentralbankene i alle 27 medlemsstater. ESSB og ESB ble etablert i 1998. ESB og de 19 nasjonale sentralbankene i euroområdet blir kalt Eurosystemet. ESSB og ESB ble vedtatt innført ved Maastrichttraktaten, og deres kompetanse er hjemlet i art. 127–133 TEUV. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs monetære politikk. Med forbehold om målet om prisstabilitet skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene. Den europeiske sentralbanken holder til i Frankfurt.

8.2 Øvrige organer og tjenester

8.2.1 EUs utenrikstjeneste (EEAS)

Med Lisboatraktaten etablerte EU en egen utenrikstjeneste (European External Action Service, EEAS). EEAS har et særskilt ansvar for å bistå høyrepresentanten på FUSP-området. EEAS ledes av en generalsekretær underlagt høyrepresentantens myndighet. EEAS opererer mer enn 130 delegasjoner til land utenfor EU og til internasjonale organisasjoner.

Rettslig og politisk er EEAS en tjeneste underlagt høyrepresentantens myndighet. EEAS har ingen egne traktatfestede fullmakter slik som Kommisjonen har, og er kun å regne som EU-institusjon i administrativ og budsjettmessig sammenheng.

8.2.2 Desentraliserte EU-byråer og andre organer

Et viktig trekk ved utviklingen i EU etter at EØS-avtalen trådte i kraft har vært framveksten av EU-byråer. Hoveddelen av disse er i kategorien «desentraliserte byråer» (decentralised agencies). Disse byråene er egne organer og juridiske enheter, og er geografisk spredt i EUs medlemsstater. Desentraliserte byråer innbefatter også såkalte «tilsyn» (Authorities) og en rekke andre virksomheter som ikke bruker benevnelsen «agency».

I tillegg er det opprettet seks såkalte forvaltningsbyråer (executive agencies) under Kommisjonens myndighet, som forvalter ulike EU-programmer.

Desentraliserte byråer

Desentraliserte byråer utfører tekniske, vitenskapelige og forvaltningsmessige oppgaver som hjelper EU-institusjonene i utforming og gjennomføring av politikk. De støtter også opp under samarbeid mellom EU og nasjonale regjeringer ved å bringe sammen teknisk og faglig ekspertise fra både EUs institusjoner og nasjonale myndigheter.

Byråene har vokst fram gradvis og ad-hoc i takt med utviklingen av EU-samarbeidet. Det er derfor stor variasjon i hvilke oppgaver og funksjoner de ulike byråene har.

Mange byråer er satt til å lede nettverk av nasjonale fagmyndigheter. Dette gjelder blant annet innenfor områder som kjemikalier, legemidler, finansielle tjenester, energi, miljø, telekommunikasjon og luftfartssikkerhet. I slike nettverk utgjør gjerne byråene et faglig knutepunkt mellom Kommisjonen og nasjonale reguleringsmyndigheter.

Et generelt trekk med utviklingen er at byråene enten har erstattet eller kommet som et supplement til etablerte ekspertgrupper og komiteer under Kommisjonen. Drivkraften har vært et behov for tettere og mer permanent kontakt mellom Kommisjonen og nasjonale reguleringsorganer for å sikre en mer enhetlig gjennomføring og videreutvikling av politikk og regelverk.

EU-byråer gis i økende grad kompetanse til å fatte beslutninger som er bindende for myndighetene eller private rettssubjekter i medlemsstatene. Et viktig eksempel er EUs tre finanstilsyn som ble opprettet i 2011 i kjølvannet av finanskrisen.

8.2.3 Rådgivende organer

Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen bistås av en økonomisk og sosial komité og en regionkomité med rådgivende funksjoner, art. 300–307 TEUV.

Den økonomiske og sosiale komité

Den økonomiske og sosiale komité ble opprettet ved Romatraktaten i 1957. Den består av representanter for arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og andre aktører som er representative for det sivile samfunn på det sosiale, økonomiske, borgerrettslige, faglige og kulturelle område.

Komiteen høres av Europaparlamentet, Rådet eller Kommisjonen i de tilfeller traktatene krever det. Institusjonene kan også selv velge å konsultere komiteen når de finner det hensiktsmessig. Komiteen står ellers fritt til å avgi uttalelser når den ønsker det.

Regionkomiteen

Regionkomiteen ble opprettet ved Maastrichttraktaten. Hensikten var å styrke regionale og lokale myndigheters innflytelse i EU. Kommisjonen og Rådet skal innhente uttalelse fra Regionkomiteen i tilfeller det kreves i traktatene, eller i andre tilfeller, især om det grenseoverskridende samarbeidet, når en av institusjonene finner det hensiktsmessig.