1 EØS-AVTALEN
Bakgrunn
I likhet med de andre EFTA-statene hadde Norge en frihandelsavtale med EF fra 1973. De bilaterale avtalene mellom EF og EFTA-statene dekket bare deler av handelen mellom dem. Norges frihandelsavtale med EF gjaldt i første rekke avvikling av toll på industrivarer.
Gjennom den såkalte Enhetsakten i 1987 la de daværende tolv EF-statene grunnlaget for gjennomføringen av det felles marked (senere kalt det indre marked) som var nedfelt i Romatraktaten. Målet var å avvikle handelshindringer mellom statene og gjennomføre felles regler for fritt varebytte og fri bevegelighet av kapital, tjenester og personer.
Gjennomføringen av det indre marked innebar at EFTA-statene risikerte å møte handelshindringer som var avviklet internt mellom medlemsstatene i EF. Norge og de øvrige EFTA-statene mente at dette ville føre til svekkelse av egne bedrifters konkurransekraft i forhold til konkurrentene i EF. Dette var en viktig foranledning for avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS-avtalen.
EØS-avtalen ble undertegnet 2. mai 1992. Da besto EFTA av syv medlemsstater og EF av tolv. I 1994 hadde Østerrike, Sverige, Finland og Norge folkeavstemning om medlemskap i EU. Norge sa nei, mens det ble flertall for medlemskap i de tre andre statene.
Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 var dermed EU-siden utvidet til 15 stater og EFTA-siden i EØS redusert til tre stater. Sveits er ikke medlem av EØS, men har egne bilaterale avtaler med EU innenfor en rekke sektorer.
I mai 2004 ble ytterligere ti nye land medlemmer i EU, og 1. januar 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer. Kroatia ble medlem 1. juli 2013. Etter forhandlinger om inntreden i EØS for nye EU-medlemsstater består EØS-avtalen i dag av de 27 EU-statene og de tre EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge.
Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte EØS/EFTA-statene til EUs indre marked. Gjennom utvikling og forvaltning av et felles regelverk er formålet å skape like konkurransevilkår i hele EØS-området på de felt som omfattes av avtalen. EØS-avtalen gjør Norge til del av EUs indre marked ved at vi i norsk rett gjennomfører EUs regler om fritt varebytte og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer.
Ved undertegnelsen av EØS-avtalen ble EU-traktatenes bestemmelser om de fire friheter og konkurranse innlemmet i avtalen. I tillegg er avtalen grunnlag for samarbeid om blant annet miljøvern, utdanning, forskning og teknologisk utvikling, informasjonstjenester, likestilling, statistikk, små- og mellomstore bedrifter, kultur- og mediespørsmål, turisme, sivil beredskap, helse- og forbrukerspørsmål, arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål.
1.1 Rettigheter og plikter som følger av EØS-avtalen
EØS-avtalen skal sikre at norske bedrifter og borgere har like vilkår som bedrifter og borgere i medlemsstatene i EUs indre marked. Det indre marked baserer seg på et felles regelverk som praktiseres likt av medlemsstatene i EU og EØS.
En forutsetning for EØS/EFTA-statenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen etter hvert som dette utvikles.
EØS-avtalen gir ikke EØS/EFTA-statene anledning til å delta i EUs beslutningsprosess, men den gir anledning til konsultasjoner og faglige innspill når Kommisjonen utarbeider forslag til nye rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen, ref. EØS-avtalens artikkel 99.
Videre har Norge anledning til å delta som observatør i såkalte «komitologi-komiteer», ref. EØS-avtalens artikkel 100. Dette er komiteer bestående av sakkyndige fra nasjonale myndigheter i medlemsstatene. De skal gi sin vurdering før Kommisjonen kan vedta utfyllende bestemmelser for lovgivning vedtatt av Europaparlamentet og Rådet.
EØS-avtalen gir også mulighet til å delta i EUs programmer på en rekke områder. EØS/EFTA-statene deltar også i en rekke av EUs byråer.
1.2 Rettsgrunnlaget i EØS
EØS-avtalens hoveddel består av 129 artikler som fastlegger avtalens formål, prinsippene for samarbeidet og bestemmelser om EØS-organene. Når det gjelder prinsippene for de fire friheter og EUs konkurransebestemmelser, har EØS-avtalen i stor grad samme innhold som den opprinnelige Romatraktaten om Det europeiske økonomiske fellesskap (som revidert ved Enhetsakten av 1987). Traktatendringer i EU som følge av Maastricht-, Amsterdam-, Nice- og Lisboatraktatene er ikke reflektert i EØS-avtalens hoveddel.
EØS-avtalens 22 vedlegg viser til de EU-rettsaktene som omfattes av avtalen, med enkelte tilpasninger for EØS-formål.
De 49 protokollene utfyller avtalen og gir mer detaljerte regler. Noen protokoller er basert på reglene i EU, mens andre er særegne for EØS.
Protokoll 1 gir regler for hvordan EUs rettsakter skal forstås i forhold til EØS/EFTA-statene. Handel med bearbeidete landbruksvarer (protokoll 3), opprinnelsesregler (protokoll 4) og bestemmelser for handel med fisk og andre produkter fra havet (protokoll 9) er eksempler på særlige EØS-protokoller.
Særtrekk ved EØS-avtalen
EØS-avtalen er den største og mest omfattende internasjonale avtalen Norge har inngått. EØS-avtalen innebærer en aktiv harmonisering og en kontinuerlig oppdatering av nasjonal lovgivning i lys av nytt EU-regelverk som berører EØS-avtalens virkeområde.
Dynamisk avtale : Avtalen slår fast at nytt EU-regelverk som er relevant for EØS, skal innlemmes i avtalen så raskt som mulig.
Konsensusprinsippet : Det innebærer at rettsakter bare kan innlemmes i EØS-avtalen dersom det er enighet om dette mellom EU på den ene siden og EØS/EFTA-statene på den andre. Manglende enighet vil resultere i ulik rettstilstand mellom EU og EØS. Dette vil bryte med EØS-avtalens krav om homogenitet. Avtalen har derfor regler for hvordan manglende konsensus skal håndteres (se kapittel 5).
Krav om homogenitet : Et felles indre marked i hele EØS-området innebærer et felles og ensartet regelverk. Homogenitetskravet gjelder både gjennomføring og håndheving i nasjonal rett.
To-pilarsystem : EØS-avtalen er en avtale mellom EFTA-statene og EU. Den institusjonelle oppbyggingen gjenspeiler dette ved at EØS/EFTA-statene opprettet et sett tilsvarende institusjoner som i EU. Som en overbygging er det opprettet et sett felles institusjoner (se kapittel 3 for en nærmere gjennomgang).
Politikkområder i EU som ikke omfattes av EØS-avtalen
EUs traktatbestemmelser om en økonomisk og monetær union faller utenfor EØS-samarbeidet. EØS-avtalen omfatter heller ikke bestemmelsene om EUs felles handelspolitikk, EUs tollunion, den felles landbrukspolitikken, den felles fiskeripolitikken, EUs bistandspolitikk, EUs justis- og innenrikspolitikk eller EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Norges samarbeid med EU på justisområdet reguleres gjennom Schengen-tilknytningsavtalen og andre avtaler. Norge har også inngått en strategisk partnerskapsavtale med EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.
Handel med fisk og landbruksvarer er regulert i egne bestemmelser i EØS-avtalen. Disse bestemmelsene bygger ikke på EUs felles fiskeripolitikk og landbrukspolitikk.
1.3 EØS-midlene
Helt siden etableringen av EØS-avtalen har Norge gjennom ulike ordninger bidratt med økonomiske overføringer til EUs mindre velstående stater. Dette er nedfelt i EØS-avtalens artikler 115–117.
Formålet har vært å sikre et velfungerende indre marked og skape et solidarisk og trygt Europa. Dette skjer gjennom bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i EØS-området og styrke relasjonene og samarbeidet mellom Norge og mottakerstatene.
EØS-midlene kanaliseres gjennom ulike programmer i hver enkel mottakerstat på bakgrunn av inngåtte avtaler (MoU-er) mellom mottakerstater og giverstater.
Det er i hovedsak mottakerstatene som er ansvarlige for forvaltningen og utlysningen av midlene og for å nå de fastsatte mål- og resultatkravene til hvert enkelt program.
Programmene er avtalt på bakgrunn av behov i mottakerstatene, norske interesser og muligheter for samarbeid. Satsingene legger grunnlaget for forsterket politisk dialog med Europakommisjonen. Samtidig bidrar EØS-midlene til å styrke samarbeidet og dialogen mellom Norge og den enkelte mottakerstat.
En rekke norske aktører deltar som partnere i de ulike programmene. Disse bidrar til utformingen av programmene gjennom erfarings- og kunnskapsutveksling. I tillegg legger de til rette for norske aktører som partnere i enkeltprosjekter under hvert program.