8 Areal og klima
Norge er et land med stort areal i forhold til innbyggertallet, men areal er et knapphetsgode også hos oss. Befolknings- og forbruksvekst gir utfordringer for miljøet og når tilgangen på kraft og areal blir knapp, kan konflikter mellom klima, natur og næringsutvikling komme til syne. I dette kapittelet ser vi først på indikatorer som beskriver dagens arealbruk, hva vi planlegger å bruke arealene til fremover og hvor oppdaterte samfunns- og arealplanene er. Etter det ser vi på regionale forskjeller i utslipp av klimagasser og klimatilpasning.
- Under 2 prosent av Norges areal er bebygd, men det er store geografiske forskjeller. De mest sentrale kommunene har størst andel bebygd areal.
- Det er avsatt omfattende arealer til hyttebygging fremover, særlig i kommuner med sentralitet 4, 5 og 6.
- I de mest sentrale kommunene er det avsatt lite areal til bolig sammenliknet med de nest mest og minst sentrale kommunene.
- Det er store geografiske forskjeller i hvor oppdaterte samfunns- og arealplanene er. Kommuner i sentrale strøk har i størst grad oppdaterte samfunns- og arealplaner.
- I 2024 ble det for første gang flere elbiler enn rene bensinbiler på norske veier. Oslo og nære omlandskommuner står i en særstilling når det gjelder elektrifiseringen av bilparken.
- Vestland og Rogaland har det høyeste utslippet. Dette skyldes at fylket har mye utslippsintensive næringer som jordbruk og industri, olje og gass.
- Mange bygg og veier i Norge ligger i områder med naturfare. Innlandet er spesielt utsatt for flom, og Trøndelag har flest bygninger og mest vei i kvikkleireutsatte områder. Distriktskommuner har mest vei og flest bygninger i områder med skredfare.
8.1 Areal
Store geografiske forskjeller i andel bebygd areal
Om lag 1,8 prosent av Norges areal er bebygd, men med store geografiske forskjeller. På sentralitetsnivå 1 er 19,1 prosent bebygd, mens tilsvarende andel blant de minst sentrale kommunene på sentralitetsnivå 6 er 0,6 prosent. Figur 8.1 viser at det er mest bebygd areal blant kommunene på sentralitetsnivå 3, tett etterfulgt av kommunene på sentralitetsnivå 5 og 4. Av det bebygde arealet i Norge utgjør vei og teknisk infrastruktur 39 prosent, eller et areal større enn Vestfold fylke. Spesielt på sentralitetsnivå 3–6 er både andelen og antall kvadratkilometer brukt på vei og teknisk infrastruktur høy. Deretter følger areal til boligbygging med 22 prosent og næring med 19 prosent, som også inkluderer arealer til landbruk og fiskeri.
Hele landet sett under ett utgjør i dag fritidsbebyggelsen 456 kvadratkilometer og boligbebyggelsen 1279 kvadratkilometer. Andelen boligbebyggelse er ikke overraskende høyest i de mest sentrale kommunene, mens det er brukt flest kvadratkilometer til boligbygging på sentralitetsnivå 3. Dette skyldes både at en større andel av befolkningen bor i småkommuner og byomland og at man bor mindre tett. På sentralitetsnivå 1 bor det godt over 9 000 mennesker per kvadratkilometer boligbebyggelse, mens tilsvarende tall er under 4 000 på sentralitetsnivå 3. Minst tett bor man på sentralitetsnivå 6, der det bor under 2 200 mennesker per kvadratkilometer boligbebyggelse.
Andelen fritidsbebyggelse av bebygd areal er 11 prosent på sentralitetsnivå 5 og 6. Det er nesten like høy andel som til bolig med henholdsvis 14 og 12 prosent.
Tallene om andel bebygd areal gjelder Fastlands-Norge, som har et landareal i overkant av 320 000 km². Av dette er 17 prosent vernet. Tar vi med Svalbard og Jan Mayen er Norges landareal over 384 000 km². Svalbard har et areal på 60 299 km², noe som utgjør 15,7 prosent av Norges landareal. På Svalbard er 68,9 prosent av arealet vernet.
Figur 8.1 Bebygd areal etter sentralitet 2024. Antall kvadratkilometer (km 2 ).
Kilde: SSB (tabell 09594). Beregninger: KDD.
Kommunene ønsker seg mange fritidsinnbyggere
Norske kommuner vedtar arealbruken gjennom kommunale planer etter plan- bygningsloven, og skal ivareta en rekke oppgaver og hensyn gjennom planleggingen. I kommuneplanens arealdel settes det blant annet av arealer for fremtidig utbygging til bolig-, fritids- og næringsbebyggelse. Samtidig skal kommunene ivareta en rekke hensyn til natur og klima. Kommunene skal ha en arealplan for hele kommunen, som viser sammenhengen mellom framtidig samfunnsutvikling og arealbruk.
Figur 8.2 viser planlagt arealbruk 26 til bolig-, fritids- og næringsbebyggelse på kommuneplannivå, fordelt etter sentralitet. Dette er områder som er avsatt til bebyggelse i gjeldende kommuneplaner, men som foreløpig ikke er utbygd. Som vist i figur 8.1 er det i dag boliger som utgjør den største delen av arealbruken til de tre byggeformålene. Når vi ser fremover på planlagt arealdisponering, er det fritidsbebyggelse som har fått mest areal avsatt. Kommuneplanen er på overordnet plannivå, mens reguleringsplaner og byggesaker går ned i større detalj. Det faktiske arealbeslaget vil derfor bli betydelig mindre.
Vi har nok areal til å bygge hytter i over 120 år
Norske kommuner har avsatt omfattende arealer til fritidsbebyggelse i kommuneplanens arealdel. I dag er 20 prosent av dette arealet utbygd. I 2024 hadde norske kommuner avsatt 1 682 km 2 til fritidsbebyggelse i kommuneplanens arealdel, og arealreserven er beregnet til 1 275 km². Arealreserven er spesielt stor i kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6. Av figur 8.3 fremgår det at arealreserven er størst i Trøndelag med 249 km 2 , etterfulgt av Innlandet (236 km 2 ) og Agder (167 km 2 ).
Siden 2014 er det i gjennomsnitt ferdigstilt drøyt 5 000 fritidsboliger årlig i Norge. 2022 var et toppår med nesten 6 700 fullførte fritidsboliger, mens i 2023 var antallet nede i underkant av 4 700. Fortsetter vi å bygge hytter i omtrent samme takt fremover, har SSB beregnet at arealreserven holder til år 2150 (SSB, 2025b).
Over 80 prosent av arealreservene til fritidsbebyggelse ligger mer enn 5 km fra nærmeste tettsted. Dette kan tyde på at store naturområder vil bli påvirket av fremtidig utbygging.
Figur 8.2 Arealreserver i kommuneplan til bolig-, fritids- og næringsbebyggelse, etter sentralitet. Arealformål i kommuneplan. 2024. Antall kvadratkilometer (km 2 ).
Kilde: SSB (tabell 14352, 14487 og 1450).
Figur 8.3 Arealreserver i kommuneplan * til bolig-, fritids- og næringsbebyggelse, etter fylke. Arealformål i kommuneplan. 2024. Antall kvadratkilometer (km 2 ).
* Oslo har ikke delt data. Statistikken beskriver arealformål for kommuner som har levert gjeldende kommuneplaner på digital form til Kartverket.
Mest arealreserver til bolig i mindre sentrale kommuner
Arealreserven til å bygge boliger på i kommuneplanene er om lag 340 km 2 , og er størst i kommuner på sentralitetsnivå 3–5 og minst i kommuner på sentralitetsnivå 1. Tilstrekkelig boligbygging er et behov som må dekkes. Ifølge de statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet skal boligbyggingen skje gjennom planlegging som sikrer en samordnet og bærekraftig bolig-, areal og transportplanlegging. Byer og deres nabokommuner forventes å ha den høyeste befolkningsveksten fremover, og mange av de kommunene som har avsatt mest areal til bolig er sannsynligvis de som har minst behov.
Oslo er en kommune hvor det er stor etterspørsel etter boliger i dag. Sentraliseringen er forventet å fortsette ved at byer og deres nabokommuner vil ha den største befolkningsveksten fremover, noe som gir økt behov for boliger.
Arealreserven i kommuneplan til næringsbebyggelse er om lag 230 km² og er størst i kommuner på sentralitetsnivå 4–6. Nær 60 prosent av arealreserven til fremtidig næringsbebyggelse ligger på arealer som i dag er skog.
Varierende oppdatering av samfunnsdelen
Det er geografiske variasjoner i hvor oppdaterte kommunale samfunns- og arealplaner er. Det er flest oppdaterte planer i de mest sentrale kommunene. Oppdaterte planer er nødvendig for å få til en bærekraftig samfunns- og arealutvikling. Det er også nødvendig for å gjennomføre lokal, regional og nasjonal politikk. Videre er det viktig for å møte fremtidens behov for byggeområder og sikre at planene er basert på oppdatert kunnskap.
Kommuneplanens samfunnsdel er verktøyet for kommunens helhetlige planlegging. Gjennom arbeidet med denne skal kommunen avdekke og belyse viktige utfordringer knyttet til samfunnsutviklingen for kommunesamfunnet som helhet og kommunen som organisasjon. Over hele landet er det variasjoner i hvor oppdaterte samfunnsdelene er. I Oslo og nære omlandskommuner er samfunnsdelene vedtatt i perioden 2019–2024. I kommuner med på sentralitetsnivå 2–6 har om lag 60–70 prosent av kommunene nyere samfunnsdeler, vedtatt i perioden 2020–2024. Den største andelen av samfunnsdeler vedtatt før 2015 finner vi de minst sentrale kommunene.
Figur 8.4 Kommuneplanens samfunnsdel, etter sentralitet og vedtaksår. 2024.
Kilde: SSB, Kostra (tabell 12594). Beregninger: KDD.
Flere distriktskommuner har for gammel arealdel
Kommuneplanens arealdel skal bygge på samfunnsdelen, videreføre prioriteringene og være et virkemiddel for å gjennomføre de arealmessige behovene samfunnsdelen utløser. Tidshorisonten for kommuneplanens arealdel er vanligvis 12 år eller 3 kommunestyreperioder.
Arealdelen fastlegger med bindende virkning den framtidige arealbruken av de forskjellige arealene, jf. plan- og bygningsloven § 11–6. Figur 8.5 viser at det er geografiske variasjoner, de aller eldste arealdelene finner vi i de minst sentrale kommunene. Størst andel oppdaterte arealdeler finner vi i kommuner på sentralitetsnivå 1,2 og 3.
I perioden 2020–2024 vedtok om lag 80 prosent av kommunene på sentralitetsnivå 1 og 2 ny arealdel i kommuneplanen. I kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6 var det om lag 20 prosent som gjorde det samme. I 2024 var det 22 kommuner som vedtok ny arealdel og i 2023 var det 37. I overkant av 100 kommuner har en arealdel som er 10 år eller eldre.
Alder på samfunnsdel og arealdel henger nødvendigvis ikke sammen. Mange kommuner har ny samfunnsdel og gammel arealdel, noe som kan tyde på at de snart skal oppdatere arealdelen av kommuneplanen. Det er likevel slik at flere kommuner med gammel samfunnsdel også har gammel arealdel.
Figur 8.5 Kommuneplanens arealdel, etter sentralitet og vedtaksår. 2024.
Kilde: SSB, Kostra (tabell 12594). Beregninger: KDD.
Figur 8.6 Alder kommuneplanens arealdel etter vedtaksår. 2024.
Kilde: SSB, Kostra (tabell 12594). Beregninger: KDD.
Figur 8.7 Alder kommuneplanens samfunnsdel etter vedtaksår. 2024.
Kilde: SSB, Kostra (tabell 12594). Beregninger: KDD.
Figur 8.8 Omdisponering av dyrket og dyrkbart areal 2005–2024 til annet formål enn landbruk, etter sentralitet. Antall dekar i gjennomsnitt per år.
Kilde: SSB (tabell 07903). Beregninger: KDD.
Mindre dyrkbart areal blir bygd ned, men fortsatt langt igjen til 2030-målet
Norge har små jordressurser sammenlignet med mange andre land. Kun tre prosent av landarealet er dyrka jord, og bare 1/3 av dette arealet egner seg for å dyrke matkorn. Det er spesielt mye jordbruksarealer i sentrale kommuner på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Det oppstår derfor ofte arealkonflikter i randsonene rundt byene mellom utbyggingsønsker og vern av dyrket og dyrkbar mark. Samlet sett produseres 73 prosent av landets kornproduksjon på sentralitetsnivå 1–3, og det dyrkes spesielt mye korn i sentrale kommuner i Akershus, Østfold og Innlandet.
I de mindre sentrale kommunene er andelen åpen fastmark 27 høy, noe som blant annet har gitt grunnlag for mye utmarksbeite. Det bidrar til at 83 prosent av alle sauer over ett år hører hjemme i kommuner på sentralitetsnivå 4–6 og at 86 prosent av alle geiter hører hjemme på sentralitetsnivå 5 og 6. Selv om andelen jordbruk og skog er lavere i mindre sentrale kommuner, så er arealene mye større. Blant annet hører 61 prosent av alle melkekyr hjemme på sentralitetsnivå 4 og 5 og 90 prosent av potetproduksjonen hjemme i sentralitetsnivå 3–5.
Siden andre verdenskrig er det omdisponert cirka 1,2 millioner dekar dyrka og dyrkbar jord i Norge. En stor andel av denne jorda har vært egnet til matjord. Tallene viser arealer vedtatt omdisponert, etter jordloven eller plan- og bygningsloven. Det er disse tallene som er knyttet opp mot jordvernmålet. I jordvernstrategien fra 2023 er målet for omdisponering av dyrka mark satt til maksimalt 2 000 dekar pr år. Målet skal nås innen 2030.
Figur 8.8 viser at det har blitt mindre omdisponering av dyrket og dyrkbart areal. Spesielt på sentralitetsnivå 3, 4 og 5 har nedgangen vært markant. Figur 8.9 viser at omdisponeringen er høyest i Innlandet, Trøndelag og Akershus. I Rogaland har det vært en betydelig reduksjon. På Østlandet har vært en reduksjon litt over snittet og i Trøndelag har det vært en liten reduksjon.
Figur 8.9 Omdisponering av dyrket og dyrkbart areal 2005–2024 til annet formål enn landbruk etter fylker. Antall dekar i gjennomsnitt per år.
Kilde: SSB (tabell 07903). Beregninger: KDD.
8.2 Klima
Figur 8.10 Total utslipp av klimagasser etter utslippskilde. 1995–2023. Millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Kilde: SSB (tabell 08940). Beregninger: KDD.
Utslippet av klimagasser har gått ned
Utslippene av klimagasser i Norge var på 46,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2023. Dette er en nedgang på 9,1 prosent siden 1990 (SSB, 2024c). Klimagassutslippene i 2023 var også 4,7 prosent lavere enn 2022. Dette tilsvarer en reduksjon på 2,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Denne nedgangen kan forklares med elektrifisering i olje- og gassproduksjon, flere elbiler på veiene og lavere aktivitet i industrien (SSB, 2024c).
Tidligere har industrien vært den største utslippskilden i Norge. Figur 8.10 viser at utslippene fra industri og bergverk reduseres betydelig fra slutten av 1990-tallet. Samtidig som industrien reduserte sine utslipp, hadde Norge stor vekst innen olje- og gassutvinning. I 2007 var dette kilden med størst klimagassutslipp med 27 prosent av de totale utslippene. Dette året var også det totale klimagassutslippet på sitt høyeste siden 1990. Utslippet var da 21,2 prosent høyere enn i 2023.
Boks 8.1 CO2-ekvivalenter
En CO 2 -ekvivalent er en måleenhet som brukes for å sammenligne oppvarmingseffekten ulike klimagasser har på atmosfæren. Ved å omregne utslipp av ulike klimagasser til samme enhet, tonn CO 2 -ekvivalenter, tydeliggjør man hvilke utslipp som bidrar mest til global oppvarming. Over en hundreårsperiode vil for eksempel utslipp av et kilo lystgass (N 2 O) bidra 265 ganger mer til global oppvarming enn utslipp av et kilo CO 2 (Miljødirektoratet, 2025).
Figur 8.11 Klimagassutslipp etter sentralitet og utslippskilde. 2023, Tonn CO 2 -ekvivalenter.
Kilde: Miljødirektoratet; Klimaregnskap for kommuner og fylker. Beregninger: KDD.
Veitrafikk har vært preget av flere biler og mer tungtransport på veiene siden 90-tallet. Fram til 2007 var det relativt jevn økning i utslippene, men finanskrisen og virkninger av klimatiltak reduserte veksten i årene etter. Teknologisk utvikling har ført til at kjøretøy bruker drivstoff mer effektivt og slipper ut mindre klimagasser. Fra 2015 reduseres utslippene fra veitrafikk, men dette er fortsatt den tredje største kilden til klimagasser.
Plasseringen av utslippsintensive næringer gir høyest utslipp i kommuner på sentralitet 3, 4 og 5
Figur 8.11 viser utslipp av klimagasser som er mulig å fordele geografisk etter sentralitet. En stor del av de klimagassutslippene skjer i kommuner på sentralitet 3, 4 og 5. En viktig grunn til dette er plasseringen av utslippsintensive næringer. Særlig gjelder dette olje- og gassutvinning og industri, men også jordbruk. Figur 8.12 viser at Vestland har et klart høyere totalt utslipp enn de andre fylkene. Dette skyldes i stor grad plasseringen av utslippsintensive næringer i dette fylket.
Figur 8.12 Klimagassutslipp etter fylke og utslippskilde. 2023. Tonn CO 2 -ekvivalenter.
Kilde: Miljødirektoratet; Klimaregnskap for kommuner og fylker. Beregninger: KDD.
En viktig utslippskilde er veitrafikken. Dette er den største enkeltkilden til utslipp på sentralitetsnivå 1 og 2. Figur 8.13 viser utslipp fra veitrafikk per innbygger. Figuren viser at utslippene per innbygger er nesten tre ganger høyere i de minst sentrale kommunene sammenliknet med de mest sentrale kommunene. Utslippene er også nokså høye på sentralitetsnivå 5. Forklaringen på disse forskjellene ligger blant annet i de store avstandene som innbyggerne i de mindre sentrale kommunene har for å nå ulike tjenestetilbud. Befolkningen i distriktskommuner har heller ikke tilgang på kollektivtransport i samme omfang som de mest sentrale områdene kan tilby.
Figur 8.13 Klimagassutslipp fra veitrafikk per innbygger etter sentralitet. 2023. Tonn CO 2 -ekvivalenter.
Kilde: Miljødirektoratet: Klimaregnskap for kommuner og fylkeskommuner. Beregninger: KDD.
Grønnere personbiler i sentrale områder
I 2024 ble det for første gang flere elbiler enn rene bensinbiler på norske veier. I løpet av de siste 20 årene har over en million bensinbiler forsvunnet ut av den norske bilparken, og i stor grad har de blitt erstattet av elbiler. Antall dieselbiler fortsetter også å synke, men det er fortsatt er rundt en million registrerte dieselbiler i Norge.
Figur 8.14 Antall personbiler etter drivstofftype 2016–2024.
Kilde: SSB (tabell 11823). Beregninger: KDD.
Utslippsreduksjoner innenfor veitrafikk er særlig knyttet til sentrale områder. Dette har nær sammenheng med elektrifiseringen av bilparken. Oslo og nære omlandskommuner står i en særstilling når det gjelder omveltningen av bilparken. Figur 8.15 viser andel personbiler etter drivstofftype og sentralitet. Fossile drivstoffer er fortsatt den største energikilden for personbiler. Mens bensin er nokså jevnt fordelt som drivstoffkilde når vi ser på andeler av bilparken, har dieseldrevne biler en klar overvekt i mindre sentrale kommuner. Vi ser akkurat det motsatte når det gjelder elbiler.
Figur 8.15 Andel personbiler etter drivstofftype og sentralitet. 2024. Prosent.
Kilde: SSB (tabell 11823). Beregninger: KDD.
Boks 8.2 Nasjonal og kommunefordelt statistikk
For enkelte sektorer er metoden som er brukt for å beregne klimagassregnskap for kommuner ulik metoden som er benyttet på nasjonalt nivå. Dette medfører at tallene i kommuneregnskapet avviker noe fra utslippstallene på nasjonalt nivå. Utslipp fra offshore olje og gass er ikke inkludert i statistikken for kommuner. Nasjonale tall inkluderer kun innenriks sjøfart og luftfart, mens kommunestatistikken også inkluderer utenriks trafikk innenfor kommunegrensen (Miljødirektoratet, 2025).
Skog- og arealbrukssektoren er ikke en del av kommunestatistikken. Sektoren skiller seg ut ved at skog- og arealbruk ikke bare bidrar med utslipp, men også et betydelig opptak av klimagasser. Norge har store arealer med skog og myr som binder karbon i vegetasjon og i jorda, og som leder til et stort årlig nettoopptak i skog- og arealbrukssektoren. I 2022 var nettoopptaket i sektoren på 13,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter (Klima- og miljødepartementet, 2024).
8.3 Klimatilpasning
Klimaet i Norge er i endring. Fram mot år 2100 vil vi få et varmere klima, med mer nedbør og samfunnet må tilpasse seg endringene. Klimatilpasning innebærer å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg. Det betyr også å iverksette tiltak for å på den ene siden å hindre eller redusere skade, og på den andre siden utnytte mulighetene som endringene kan innebære (Miljødirektoratet, 2024). Gjennom arealplanlegging kan kommunene styre ny utbygging til arealer uten fare eller sørge for å sette inn tiltak for sikring. Mange bygg i Norge er allerede utsatt og ligger i områder med naturfare. Forventede konsekvenser av klimaendringer understreker behovet for å ta større hensyn til klimaendringene.
Et godt kunnskapsgrunnlag er viktig for å sikre god håndtering. Det er grunn til å tro at naturfarene øker i intensitet og omfang framover. Nedenfor vil vi synliggjøre omfanget av bygninger innenfor kartlagte naturfarearealer fordelt på sentralitet. Det finnes mer statistikk på området, men dette viser noe av variasjonene som er interessante i et regionalt perspektiv. Det er viktig å merke seg at for alle naturfarene er det slik at mer detaljert kartlegging vil vise at en del områder ikke har reell fare.
Flest områder med flomfare og skredfare i distriktskommunene
Figur 8.16 og Figur 8.17 viser antall kilometer vei og antall bygninger innenfor arealer med naturfare etter sentralitet. Antall kilometer vei og antall bygninger innen kartlagte naturfarearealer for flom, her vist med indikator for 200-års flom, er klart størst i kommuner på sentralitetsnivå 5. Innlandet er spesielt utsatt for flom. Omtrent 1/3 av veilengden med flomfare ligger i Innlandet, og spesielt kommunene langs Glomma har mange kilometer vei og bygninger i faresonen.
I Norge er det store arealer med marin leire der det kan være kvikkleire. I kommuner på sentralitetsnivå 2 og 3 finner vi flest bygg og flest antall kilometer vei innenfor kartlagte naturfareområder for kvikkleire. Det er flest antall bygninger og antall kilometer vei i kvikkleireutsatte områder i Trøndelag, etterfulgt av Akershus. Spesielt Trondheim har mange bygninger i områder med fare for kvikkleire.
Antall bygninger og antall kilometer vei innen kartlagte naturfarearealer for skred, her vist med indikator for 100- års skred, er størst i distriktskommunene. Det er aller størst i kommuner på sentralitetsnivå 5. Omtrent 60 prosent av bygninger og antall kilometer vei i faresonen ligger i Vestland.
Figur 8.16 Veier innen kartlagte naturfarearealer, etter sentralitet. 2024. Antall kilometer.
Kilde: SSB (tabell 13902). Beregninger: KDD.
Figur 8.17 Bygninger innen kartlagte naturfarearealer, etter sentralitet. 2024. Antall.
Kilde: SSB (tabell 13902). Beregninger: KDD.
Fortsatt mange tillatelser i naturfareområder
Figur 8.18 viser at det fortsatt blir gitt mange tillatelser for bygninger i naturfareområder, og det gis absolutt flest på sentralitetsnivå 5. Blant fylkene gis det flest i Trøndelag, tett etterfulgt av Møre og Romsdal, Vestland og Akershus. Lillestrøm og Trondheim er de to kommunene som gir klart flest tillatelser, men også Stryn og Drammen har gitt mer enn 100 tillatelser i løpet av de siste 4 årene. Selv om det er naturfare i et område kan det tillates å bygge der dersom det bygges på en trygg måte.
Figur 8.18 Igangsettingstillatelser for bygninger i naturfareområde siste 4 år, etter sentralitet. 2024. Antall.
Kilde: SSB (tabell 14348). Beregninger: KDD.