5 Gode liv

Figur 5.1 Forventet levealder ved fødselen for menn og kvinner, etter sentralitet, 2024.

Kilde: SSB (egen bestilling).

Forventet levealder i Norge er nå på samme nivå som før pandemien

Forventet levealder 12 er et viktig mål på folkehelsen og kan tolkes som et samlet mål på leveforhold og livsstilsvaner.

Levealderen i Norge er høy, og har økt i hele landet. Økningen har vært mer eller mindre kontinuerlig fra 1846 til 2020. Økt dødelighet i forbindelse med koronapandemien førte imidlertid til at levealderen i Norge falt i 2022 for begge kjønn. Reduksjonen var størst for menn, som fikk en nedgang i levealderen på 0,7 år sammenlignet med 2021, noe som var den største nedgangen fra ett år til det neste etter andre verdenskrig. De fleste land fikk økt dødelighet i forbindelse med koronapandemien, men det var forskjeller i når og hvor mye dødeligheten ble påvirket (SSB, 2023d). Beregninger fra Folkehelseinstituttet viser at den økte dødeligheten i 2022 kan tilskrives covid-19-relaterte dødsfall (Knudsen m.fl., 2023). I 2024 økte forventet levealder til 81,6 år for menn og 84,8 år for kvinner. Dette betyr at forventet levealder nå er tilbake på omtrent samme nivå som før nedgangen i 2022.

Sosioøkonomiske forskjeller som for eksempel utdanningsnivå, inntekt og yrkesstatus har stor betydning for levealderen. Personer med høyere utdanning og god inntekt lever generelt lengre og har bedre helse enn de med lavere utdanning og inntekt (Meld. St. 15 (2022–2023)). For eksempel lever de med lengst utdanning i gjennomsnitt 5–6 år lengre enn de med kortest utdanning. Tilsvarende lever de i den høyeste inntektsgruppen 6–8 år lengre enn de i den laveste inntektsgruppen (Folkehelseinstituttet, 2025). Disse forskjellene kan tilskrives flere faktorer, inkludert tilgang til helsetjenester, levevaner som røyking og kosthold, samt arbeidsforhold og boligstandard (Helsedirektoratet, 2018).

Forventet levealder er høyest i de mest sentrale kommunene

I OECD-landene er den forventede levealderen lavere i rurale områder, med en forskjell på 2,4 år mellom rurale og urbane regioner (OECD, 2024a). I Norge ser vi noe av det samme mønsteret, men her er det særlig de mest sentrale kommunene som skiller seg ut. For både menn og kvinner er det i Norge høyest forventet levealder i de mest sentrale kommunene. Her er den forventede levealderen i 2024 på 82,5 år for menn og 85,8 år for kvinner. For menn er det lavest forventet levealder i de minst sentrale kommunene (81,1 år), som ligger minimalt under levealderen for menn i sentralitet 3 og 5 (81,2 år). For kvinner er den forventede levealderen lavest i sentralitet 3 og 4 (84,5 år). Forskjellene mellom menn og kvinners levealder er størst i distriktskommunene. I kommuner på sentralitet 5 og 6 kan kvinner i gjennomsnitt forvente å leve hhv. 3,7 år og 3,6 år lenger enn menn.

Figur 5.2 Forventet levealder ved fødselen for menn og kvinner, etter fylke (2020–2024).

Kilde: SSB (tabell 05797).

Forventet levealder er lavest i Finnmark

For fylker bruker SSB en periode på fem år for å beregne forventet levealder, og siste tilgjengelige periode er for årene 2020–2024. I denne perioden var forventet levealder for kvinner 84,7 år og for menn 81,4 år.

Det er regionale forskjeller i levealder, og det er større forskjeller mellom fylkene (3,1 år) enn mellom de ulike sentralitetsnivåene (1,4 år). Levealderen for menn er høyest i Akershus (82,2 år) og lavest i Finnmark (79,1 år). For kvinner er levealderen høyest i Akershus, Vestland og Møre og Romsdal (85,3 år), og lavest i Finnmark (82,9 år).

Finnmark har hatt lavest levealder for begge kjønn over tid, men forskjellene mellom fylkene har blitt gradvis mindre siden 1990-tallet, og særlig gjelder dette for menn. Tidlig på 1990-tallet kunne menn i Finnmark forvente å leve 5 år kortere enn menn i Sogn og Fjordane. Nå er det menn i Akershus som har høyest forventet levealder og forskjellen til menn i Finnmark er på 3,1 år. Generelt har menns levealder økt mer enn kvinners, slik at forskjellen i forventet levealder også har blitt redusert mellom kjønnene. Forskjellen i forventet levealder mellom menn og kvinner er størst i Finnmark (3,8 år).

Som vi viste i forrige utgave av rapporten er forskjellene i forventet levealder større mellom kommuner enn mellom fylker. Det er rundt 10 års forskjell mellom menn bosatt i kommuner med høyest og lavest levealder. For kvinner er forskjellen noe mindre, på 6–7 år. Innad i Oslo er det rundt 7 års forskjell i levealder for menn i ulike bydeler, mens forskjellen er på rundt 5 år for kvinner (Folkehelseinstituttet, 2025). SSB forventer at forskjellene mellom kommunene i forventet levealder vil minke i tiden framover (Leknes og Løkken, 2024).

Røyking er mest utbredt i Finnmark, og Oslo har den høyeste andelen som drikker alkohol jevnlig

Røyking er pekt på som den viktigste enkeltfaktoren som i størst grad bidrar til sykdom og tidlig død. SSBs tidsserie over dagligrøykere viser at andelen har falt kraftig siden begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 var hele 42 prosent dagligrøykere, mens andelen i 2024 er 8 prosent. Den gangen var det langt flere menn som røykte daglig (52 prosent), men denne kjønnsforskjellen ble utjevnet gjennom 1980- og 1990-årene. Figur 5.3 viser at andelen personer som røyker daglig er klart størst i Finnmark med 13 prosent. Andelen er lavest i Akershus (5 prosent), men også i Oslo og Trøndelag er andelen lav (6 prosent).

Blant de som har brukt cannabis i løpet av siste 12 måneder, er andelen klart høyest i Oslo med 10 prosent. Andelen er lavest i Troms (3 prosent). De geografiske forskjellene er ikke så markante blant snusbrukere. De er litt høyere i Nord-Norge, med høyest andel i Nordland (18 prosent), og lavest i Rogaland (12 prosent).

Figur 5.3 Andel som røyker eller snuser daglig, eller har brukt cannabis siste år, etter fylke (2020–2024). Prosent.

Kilde: SSB (tabell 14446, 14447 og 14450).

Figur 5.4 viser at andelen som drikker alkohol en eller flere ganger i uka er klart størst i Oslo (48 prosent) og at andelen er nesten dobbel så høy som i Agder (27 prosent). I alle fylker er alkoholbruken høyere blant menn enn kvinner, men kjønnsforskjellen er minst i Vestfold, Agder og Oslo. For Oslo sin del skyldes dette at andelen kvinner som drikker ukentlig (45 prosent) er betydelig høyere enn alle andre fylker. Andelen er også høyere enn landsgjennomsnittet for menn (42 prosent). I Agder skyldes liten kjønnsforskjell at andelen menn som drikker ukentlig er klart lavest i landet (30 prosent).

Det spises mye grønt i Oslo, fisk i nord og boller i Innlandet

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2020 kartla kostholdsvaner basert på selvrapport. Den avdekket forskjeller i kostholdsvanene mellom fylkene.

Figur 5.4 Andel som drikker alkohol ukentlig, etter fylke (2020–2024). Prosent.

Kilde: SSB (tabell 14450).

Figur 5.5 Inntak av mat- og drikkevarer som FHI anbefaler å spise mer av, etter fylke. Andel som har inntak over gitt grenseverdi for personer 18–92 år. Prosent.

Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2020, Folkehelseinstituttet (FHI).

Figur 5.6 Inntak av type mat- og drikkevarer som FHI anbefaler mindre konsum av, etter fylke. Andel som har inntak tre eller flere ganger i uka for personer 18–92 år. Prosent.

Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2020, Folkehelseinstituttet.

FHI la i undersøkelsen vekt på matvaregrupper som kostholdsrådene anbefaler å spise mer av, samt de som bør begrenses. Frukt og grønnsaker skiller seg ut som noe befolkningen generelt spiser for lite av, sammenliknet med kostrådene fra FHI. Spesielt i Nord-Norge spises det lite frukt og grønt. Grove kornprodukter er en annen matvaregruppe som FHI anbefaler å spise oftere. For grove kornprodukter var det personer bosatt i Oslo som skilte seg ut ved å spise dette sjeldnere, mens personer bosatt i Agder og Nordland spiste grove kornprodukter oftere. Undersøkelsen viser at de fleste spiser fisk, men likevel for lite, sammenliknet med kostholdsrådene. Her er det relativt stor forskjell på Innlandet og Nord-Norge i hvor mye og hvor ofte det spises fisk.

FHI konkluderer med at det er få som har det «litt lørdag hele uken» med godteri, snacks, søtt bakverk og/eller sukkerrike drikker. Innlandet skiller seg imidlertid ut med mer konsum av søtt bakverk, mens det drikkes sjeldnere sukkerholdige drikker i Oslo. I matvaregruppene godteri og salt snacks er forskjellene mellom fylkene mindre, men samlet sett kommer Viken og Vestland best ut og Agder, Vestfold og Telemark dårligst ut.

Det er mindre fedme og overvekt i sentrale kommuner

Overvekt og fedme gir økt risiko for en rekke sykdommer i befolkningen og kan bidra til tap av friske leveår (Meld. St. 15 (2022–2023)). Folkehelseinstituttet (2021) undersøkte i forbindelse med Folkehelseundersøkelsen 2020 om det er forskjeller i fedme og overvekt etter sentralitet. Siden undersøkelsen delte befolkningen fra 18 år og eldre inn i kvartiler, er ikke inndelingen direkte sammenlignbar med sentralitetsnivåene til SSB 13 .

Figur 5.7 Andel innbyggere 18 år og eldre fordelt etter kroppsmasseindeks (Body mass index) og sentralitet. Prosent.

Kilde: Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2020, Folkehelseinstituttet

Undersøkelsen viser at utfordringene med overvekt og fedme er mindre i kvartilen med de mest sentrale kommunene, altså i den fjerdedelen av befolkningen som bor i de mest sentrale kommunene. Dette er ikke helt uventet, siden FHI også rapporterer om mindre fedmeutfordringer blant innbyggere under 30 år og blant de med høyere utdanning, som utgjør en større andel av befolkningen i sentralitet 1. I kvartilen med de minst sentrale kommunene, er andelen med normalvekt klart lavere og andelen med overvekt klart høyere enn i de øvrige kvartilene. Siden den siste kvartilen omfatter et bredt spenn av kommuner i sentralitet 4, 5 og 6, er det ikke mulig å si om det er forskjeller mellom de aller minst sentrale kommunene på sentralitet 6 og de typiske regionsenterkommunene på sentralitet 4, selv om demografisk sammensetning og utdanningsnivå tilsier det. Forskjellene i indeksen er ikke så entydige i de to midtre kvartilene.

I sentrale kommuner trener de styrke, i distriktskommuner drar de på jakt

Det er små forskjeller mellom innbyggerne i distriktskommuner og sentrale kommuner i total treningsmengde. Likevel er det forskjeller i hva slags treningsaktivitet innbyggerne foretrekker. I figur 5.8 ser vi at en større andel av innbyggerne i de mest sentrale kommunene har vært på joggetur, drevet med styrketrening, gått langrenn for å trene og sykling for å trene. Andelen som har drevet med styrketrening de siste 12 månedene varierer fra 62,3 prosent i de mest sentrale kommunene til 48,1 prosent i de minst sentrale kommunene.

Det er små forskjeller mellom distriktskommuner og sentrale kommuner i andelen som har drevet med friluftsaktivitet i løpet av året. Noen friluftsaktiviteter er imidlertid mer populære i de minst sentrale kommunene. Figur 5.9 viser at befolkningen i de minst sentrale kommunene i større grad drar på fiske, bær- og sopptur, jakt, overnatting i naturen og båttur. I de mest sentrale kommunene er det en større andel som går på skitur, alpint eller snowboard og bader utendørs.

Figur 5.8 Andel personer som har gjort ulike treningsaktiviteter siste 12 måneder etter sentralitet. 2024. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 13389). Beregninger: KDD.

Figur 5.9 Andel personer som har deltatt på ulike friluftsaktiviteter siste 12 måneder etter sentralitet. 2024. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 13381) Beregninger: KDD.

I 2024 hadde over 40 prosent av befolkningen bosatt i tettsteder trygg tilgang til nærturterreng innenfor gangavstand til boligen sin. Tilgang til turområder i nærheten av der vi bor gir muligheter for aktivitet og friluftsliv i det daglige noe som har helsemessige effekter. Stadig flere av oss bor i byer og tettsteder og for barn gir naturomgivelser gode muligheter for motorisk utvikling. Tilgangen er lavere for de som bor i byer enn for de som bor i tettsteder i de mindre sentrale kommunene. I de mest sentrale kommune, på sentralitet 1, 2 og 3, har mellom 30 og 40 prosent av de bosatte tilgang til nærturterreng. I de minst sentrale kommunene, på sentralitet 6, har 80 prosent av bosatte i tettsteder tilgang til nærturterreng i gangavstand fra boligen sin.

Figur 5.10 Andel bosatte i tettsteder med trygg tilgang på nærturterreng etter sentralitet. 2024. Prosent.

Kilde: SSB (tabell: 09579) Beregninger: KDD.

For barn og unge gir friluftsliv muligheten til å utforske naturen, være aktiv og oppleve spennende eventyr. Figur 5.11 viser andelen barn og unge som deltar i friluftsaktiviteter én eller flere ganger i uken etter fylke. Agder har den høyeste andelen barn og unge som er aktive innen friluftsaktiviteter. I Agder er andelen 92 prosent, mens den er lavest i Trøndelag med 80 prosent.

Figur 5.11 Andel barn og unge (6–15 år) som deltar i friluftsaktiviteter én eller flere ganger i uken etter fylke. 2024. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 14408). Beregninger: KDD.

Figur 5.12 Barn og ungdom (6–19 år) sin aktivitet i organisert idrett etter fylke. 2023. Gjennomsnittlig antall medlemskap i idrettslag.

Kilde: Telemarksforskning: Idrettsindeks. Beregninger: KDD.

I Trøndelag velger barn og unge idrett fremfor friluftsaktiviteter

Idrett blant barn og unge kan spille en viktig rolle i deres fysiske, mentale og sosiale utvikling, og det er ofte mer strukturert enn friluftsliv.

Figur 5.12 viser at Trøndelag er fylket med mest aktive barn (6–12 år) innenfor organisert idrett. Hvert barn er i gjennomsnitt med i 1,4 idrettslag. I motsatt ende er Østfold der hvert barn i gjennomsnitt er med 0,8 idrettslag. Blant ungdom (13–19 år) er det små forskjeller mellom fylkene.

Andelen aktive faller med alderen. Dette skyldes at man spesialiserer når man blir eldre, og at mange slutter med organisert idrett når man blir voksen. Avgangen fra organisert idrett innebærer ikke at man slutter å være aktiv, men at man i større grad velger å drive med idrett i uorganiserte former. Også blant voksne er det befolkningen i Trøndelag som er mest aktive innen organisert idrett. I Trøndelag er voksne i gjennomsnitt med i 0,25 idrettslag, mens gjennomsnittet for hele landet 0,18.

Mange idretter er avhengig av tilgang på idrettsanlegg. Anleggsregisteret inneholder en oversikt over ulike typer anlegg i hele landet. Ved tildeling av spillemidler stilles det krav om registrering i Anleggsregisteret. Svakheten ved registeret er at det også inneholder enkelte eldre anlegg som ikke lenger er i drift, har forfalt eller har endret bruk. For å kunne sammenligne ulike anlegg, har Telemarksforskning gitt alle anleggstyper ulike anleggspoeng. Summen av disse poengene benyttes til å vurdere anleggssituasjonen i kommunene.

Det er kraftkommunen Bykle som topper listene over anleggspoeng relativt til innbyggertall. Bykle har 1316 poeng, mens landsgjennomsnittet er 138. Bykle er også en turistdestinasjon og har skigymnas, så anleggene brukes av flere enn egne innbyggere. Små kommuner har gjerne flere anlegg per innbygger enn store kommuner. Figur 5.13 viser hvilke fylker som har flest anleggspoeng relativt til innbyggertallet. Finnmark har den beste anleggsdekningen relativt til innbyggertallet, mens Oslo har minst anleggspoeng.

Figur 5.13 Anleggsdekning: Anleggspoeng per innbygger etter fylke. 2023.

Kilde: Telemarksforskning: Idrettsindeks. Beregninger: KDD.

Innbyggerne i Rogaland er jevnt over mest fornøyd med livet

Tilfredsheten med tilværelsen er jevnt høy i alle fylkene. Spørsmål fra innbyggerundersøkelsen bidrar til å gi et bilde av innbyggernes generelle tilfredshet med tilværelsen, og vi vil her se nærmere på fem av disse (DFØ, 2024c).

Undersøkelsen viser at folk er ganske fornøyde med tilværelsen, men tilfredsheten blant innbyggerne samlet sett har falt fra en skår på 80 i 2019 til 73,1 i 2023. Tabell 5.1 viser at innbyggerne i Rogaland, Agder og Vestland er mest tilfredse. Innbyggerne i Møre og Romsdal, Nordland og Innlandet er minst tilfredse, men det er ganske liten forskjell mellom tilfredsheten blant innbyggerne i de ulike fylkene.

Tilfredshet med Norge som et land å bo og leve i er spørsmålet som skårer høyest av de vi har valgt å se nærmere på, men også her har det vært en merkbar nedgang fra 85,8 i 2021 til årets skår på 80,1 for landet samlet. Også på dette spørsmålet er det innbyggerne i Rogaland som er mest fornøyde, fulgt av innbyggerne i Viken og Trøndelag. Innbyggerne i Nordland skårer klart lavest på dette spørsmålet, fulgt av innbyggerne i Møre og Romsdal og Vestfold og Telemark.

Tilfredsheten med kommunen som et sted å bo og leve har også en nedgang, fra 79,6 i 2019, via 75,9 i 2021 til 73 i 2023. Også på dette spørsmålet er innbyggerne i Rogaland mest tilfredse, fulgt av innbyggerne i Oslo og Vestfold og Agder. Innbyggerne i Nordland skårer også klart lavest på dette spørsmålet, fulgt av innbyggerne i Troms og Finnmark og Møre og Romsdal.

Tilhørighet til kommunen har også falt noe i den siste undersøkelsen, men ikke like tydelig som de øvrige spørsmålene vi har sett nærmere på. Det er relativt liten forskjell mellom innbyggerne i de ulike fylkene. Sterkest tilhørighet til kommunen sin føler innbyggerne i Innlandet, Trøndelag og Vestfold og Telemark. Innbyggerne i Viken, som har stor tilflytting fra hele landet, føler klart minst tilhørighet til kommunen sin. Også innbyggerne i Rogaland skårer lavt på dette spørsmålet, sammen med innbyggerne i Møre og Romsdal og Troms og Finnmark.

Til slutt har vi sett nærmere på spørsmålet om du regner med å bo i samme kommune om tre år. Her har innbyggerne svart ganske likt i alle årene – mellom 78 og 81 prosent har svart ja på dette spørsmålet – men det er stor forskjell mellom svarene i de ulike fylkene. Innbyggerne i Rogaland, Agder, Innlandet og Vestland har størst tro på at de kommer til å bo i samme kommune om tre år. Innbyggerne i Nordland, Troms og Finnmark og Trøndelag har i mindre grad troen på at de vil bo i samme kommune om tre år.

Samlet sett viser denne gjennomgangen at innbyggerne i Rogaland er mest tilfredse, bortsett fra at de ikke føler særlig sterk tilhørighet til egen kommune. Innbyggerne i Agder peker seg også positivt ut på disse spørsmålene. Innbyggerne i Nordland peker seg ut som de minst tilfredse innbyggerne, sammen med innbyggerne i Troms og Finnmark og Møre og Romsdal.

Tabell 5.1 Svar på spørsmål om tilfredshet og tilhørighet fra innbyggerundersøkelsen 2024, Gjennomsnittlig skår på en skala fra 0 til 100, etter fylke

Tre høyeste verdier på hvert spørsmål merket med blått, tre laveste verdier på hvert spørsmål merket med rødt.

Kilde: DFØ. Bearbeidet av KDD.

Den nasjonale folkehelseundersøkelsen (Folkehelseinstituttet, 2021) viser også at det er små forskjeller mellom fylker i hvor fornøyde innbyggerne er med livene sine. For ensomhet finner FHI heller ingen store fylkesvise eller kommunale forskjeller, ei heller mellom spredtbygde og urbane strøk.

Selvmordsraten er høyest blant menn i Finnmark

Figur 5.14 viser at det er langt flere selvmord blant menn enn blant kvinner. Menn fra Finnmark skiller seg negativt ut med mange selvmord per 100 000 innbyggere, med en hyppighet nesten dobbelt så høy som landsgjennomsnittet for menn og nesten 10 ganger høyere enn selvmordsraten blant kvinner fra Møre og Romsdal. Selvmord er en viktig årsak til tidlig død, men forskjellene i selvmordsratene mellom fylkene virker ikke å være sammenfallende med hvordan folk flest ser på livet i fylkene.

Figur 5.14 Selvmord per 100 000 innbyggere (2019–2023), etter fylke og kjønn

Kilde: Norgeshelsa statistikkbank

Figur 5.15 Tillit til at politikerne på Stortinget jobber for folkets beste etter fylke. 2023. Gjennomsnitt på skala fra 0 (ingen tillit) og 100 (full tillit).

Kilde: Innbyggerundersøkelsen 2024.

Tilliten til staten og stortingspolitikere er lavere i Nord-Norge

På et internasjonalt nivå viser målinger at de nordiske landene, inkludert Norge, har høyere tillit til offentlige institusjoner enn gjennomsnittet i OECD (OECD, 2024c). Det er flere faktorer som kan forklare dette, blant annet sterke velferdsstater, lav korrupsjon og høy grad av sosial likhet. Den norske innbyggerundersøkelsen (DFØ, 2024c) viser imidlertid at nordmenn er blitt litt mindre tillitsfulle de siste årene. I 2023 hadde særlig tilliten til regjeringen og Stortinget gått ned, og flere mener at det foregår korrupsjon i staten sammenlignet med 2021.

Innbyggere i Nord-Norge har generelt lavere tillit til politikere på Stortinget sammenlignet med resten av landet. Undersøkelser har vist at tilliten fortsatt er lavere i Nord-Norge etter at man har tatt hensyn til forskjeller i utdanning, kjønn og alder. En sentral forklaring på dette er at avstand fra maktsentrum kan bidra til at innbyggerne opplever at de har lite innflytelse på avgjørelser som blir tatt av nasjonale politikere (Stein m.fl., 2019).

Figur 5.15 viser at innbyggerne i Nordland og Troms og Finnmark har lavest tillit til at politikerne på Stortinget jobber for innbyggernes beste. På en tillits-skala fra 0 (ingen tillit) til 100 (full tillit) svarer innbyggerne i Nordland i gjennomsnitt 38. Innbyggerne i Trøndelag har størst tillit med en gjennomsnittskår på 53.

Innbyggerne i de nordligste fylkene mener også i større grad at det foregår korrupsjon i staten. I Nordland oppgir hele 40 prosent at de tror at denne korrupsjon i staten skjer i stor grad . I Troms og Finnmark oppgir 76 prosent at de tror at ulike former for korrupsjon skjer i staten, enten i noen grad eller i stor grad . Dette er ca. 20 prosentpoeng høyere enn Møre og Romsdal.

Innbyggere i distriktskommuner har generelt mindre tillit til statlige institusjoner enn innbyggere i sentrale kommuner. Tilliten til statlige institusjoner har en tendens til å synke jo mindre sentralt befolkningen bor. I figur 5.17 ser vi at denne tendensen gjelder både for Stortinget, regjeringen og den offentlige forvaltningen.

Figur 5.16 Andel innbyggere som tror ulike former for korrupsjon, slik som bestikkelser/«smøring» skjer i staten etter fylke. 2023. Prosent.

Kilde: Innbyggerundersøkelsen 2024.

Figur 5.17 Tillit til statlige institusjoner etter sentralitet. 2023. Skala fra 0 (ingen tillit) til 100 (full tillit).

Kilde: Innbyggerundersøkelsen 2024.

Fattigdommen går ned i alle deler av landet

Andelen personer med vedvarende lavinntekt har gått ned i hele landet. Nedgangen har skjedd i alle fylker og sentralitetsnivåer. Figur 5.18 viser utviklingen i andel personer som har hatt lav inntekt over en treårsperiode. For hele landet ble andelen med vedvarende lavinntekt uendret fra treårsperioden 2015–2017 til treårsperioden 2020–2022. Andelen økte noe i kommuner med sentralitet 2, 3 og 4, mens den gikk ned i de mest og minst sentrale kommunene. Men fra treårsperioden 2020–2022 til treårsperioden 2021–2023 går andelen med vedvarende lavinntekt ned i alle sentralitetsnivåer.

Figur 5.18 Andel personer med vedvarende lavinntekt etter sentralitet (2015–2017, 2020–2022 og 2021–2023). Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

Kilde: SSB (tabell 12944 og 07459). Beregninger: KDD.

Figur 5.19 viser at inntektsulikhetene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 2021 til 2023. Ulikhetene har ikke vært lavere siden 2014. Noe av årsaken er økte inntekter nederst og i midten av fordelingen, samt reduserte inntekter i øvre del (SSB, 2025a). Det er særlig i de mest sentrale kommunene at inntektsforskjellene går ned, men de går ned på alle sentralitetsnivåer.

Figur 5.19 Ginikoeffisienten etter sentralitet. 2021 og 2023.

Kilde: SSB (tabell 09114 og 07459). Beregninger: KDD.