3 Demografi og befolkningsutvikling

3.1 Utvikling i folketallet

Fortsatt sterk befolkningsvekst i Norge

Norges befolkning har økt med omtrent 3,3 millioner siden år 1900. Ved inngangen til 2025 var det nesten 5,6 millioner innbyggere i landet. I årene etter andre verdenskrig førte høye fødselstall til en årlig befolkningsvekst på rundt 1 prosent. Fra midten av 1970-tallet sank fødselstallene, og veksten var på 1980-tallet så lav som 0,3 prosent per år i flere år. En betydelig økning i arbeidsinnvandringen fra 2006 resulterte i en tiårsperiode med historisk høy befolkningsvekst, med en økning på over 60 000 personer per år. Lavere nettoinnvandring bidro til en svakere befolkningsvekst frem til og med 2021.

Siden 2022 har befolkningsveksten i Norge vært høy, hovedsakelig på grunn av det store antallet ukrainske flyktninger som har kommet til landet. I 2024 økte folketallet med 44 000 personer, tilsvarende 0,8 prosent. Dette er litt lavere vekst enn de to foregående årene, men fortsatt en høy vekst i et historisk perspektiv.

Figur 3.1 Økning i folketall i Norge 1900–2024. Tall i antall personer og årlig vekst i prosent.

Kilde: SSB (tabell 05803). Beregninger: KDD.

Norge har en mer positiv befolkningsutvikling enn våre nærmeste naboland

Kommunene i de nordiske landene har stor myndighet og stort ansvar for mange oppgaver. De utøver en høy grad av lokalt selvstyre sammenlignet med kommuner i andre europeiske land. Nordiske kommuner spiller en viktigere rolle i gjennomføringen av offentlig politikk, har en høyere andel kommunalt ansatte og står for en større del av de offentlige utgiftene enn andre europeiske kommuner.

Det er imidlertid noen tydelige forskjeller mellom de nordiske landene. Danmark har færre kommuner etter kommunalreformen i 2007. I tillegg er de geografiske avstandene i Danmark betydelig mindre. Sverige har relativt store kommuner etter reformer på 50-, 60- og 70-tallet, og er nesten like langstrakt som Norge. Finland og Norge har flere kommuner med under 5 000 innbyggere enn de andre nordiske landene. Finland skiller seg ut med sin velferdsreform, hvor alle kommunale oppgaver innenfor sosial-, helse- og redningstjenester i 2023 ble flyttet fra kommunene til 22 nyopprettede regioner. Denne oppgaveflyttingen utgjorde om lag 50 prosent av kommunenes budsjett.

Tabell 3.1 viser befolkningsutviklingen i kommunene i Norge, Sverige, Danmark og Finland fra 2020 til 2025. Vi ser at veksten er størst i kommunene med flest innbyggere, og avtar jo færre innbyggere det er i kommunen. Befolkningen i Norge vokser mer enn i de øvrige landene. Veksten i de største kommunene i Norge er større enn veksten i de største kommunene i de andre landene, og i Norge vokser alle de ulike kommunegruppene bortsett fra de aller minste kommunene. I Danmark og Finland er det nedgang i kommunene med færre enn 20 000 innbyggere, men i Danmark utgjør det bare 9 av 98 kommuner. For Finland utgjør det 256 av 309 kommuner.

Tabell 3.1 Antall kommuner og befolkningsutvikling i Norge, Sverige, Danmark og Finland, etter innbyggertall, 2020–2025

Blå og røde tall markerer henholdsvis høyeste og laveste verdi i hvert land.

Kilde: SSB (tabell 07459), Statistiska centralbyrån scb.se (tabell BE0101N1), Danmarks statistik dst.dk (tabell FOLK1A), Statistikcentralen stat.fi (tabell11ra). Beregninger: KDD.

Dette er også veldig tydelig i figur 3.2. 68 norske kommuner har hatt en befolkningsvekst på mer enn 5 prosent i perioden 2020–2025. For Finland er tallet 21, Sverige 37 og Danmark 19. Finland peker seg ut med 128 kommuner med befolkningsnedgang på mer enn 5 prosent. For Sverige er tallet på 20 kommuner, i Danmark 1 kommune og Norge 15 kommuner. Halvparten av de norske kommunene med sterk befolkningsnedgang ligger i Nord-Troms og Finnmark.

Det siste året har det vært mye omtale av den positive befolkningsutviklingen i Nord-Sverige. Av de 29 kommunene i landsdelen, er befolkningsveksten konsentrert til fem kommuner innenfor en radius på fire timer med bil. Skellefteå, med sine 78 150 innbyggere, har hatt en svært sterk befolkningsvekst på 7,7 prosent de siste fem årene. Denne veksten kan i stor grad tilskrives industri- og teknologiutvikling, spesielt batteriprodusenten Northvolt, som begjærte seg konkurs i mars 2025.

De øvrige kommunene med befolkningsvekst i Nord-Sverige er Umeå, som har nær 135 000 innbyggere, Luleå med nær 80 000 innbyggere, Piteå med over 42 000 innbyggere og Vännäs med omlag 9 000 innbyggere.

Figur 3.2 Befolkningsendring i kommuner og fylker i Norden 2020–2025. Prosent.

Kart og data: Maria Bobrinskaya, Nordregio.

Befolkningsvekst på alle sentralitetsnivåer de siste tre årene

Det er en klar og vedvarende tendens til at de mest sentrale delene av landet har den høyeste befolkningsveksten, mens mindre sentrale kommuner har hatt nedgang i folketallet. Fra 2022, da flyktningene fra Ukraina startet å komme til landet, endret dette seg. De siste tre årene har folketallet økt på alle sentralitetsnivåer. For distriktskommuner på sentralitetsnivå 4, 5 og 6 var befolkningsveksten i 2023 samlet på 0,9 prosent. Dette er den høyeste veksten som noen gang er registrert siden starten av tidsseriene fra 1966. I 2024 var veksten lavere, men distriktskommunene hadde likevel en samlet vekst på 0,4 prosent. I landet totalt sett var økningen i 2024 på 0,8 prosent.

Figur 3.3 Årlige befolkningsendringer etter sentralitet 2000–2025. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger. KDD.

Størst befolkningsvekst i de mest sentrale kommunene

Fra 2020 til 2025 opplevde nesten hele Norge befolkningsvekst. Totalt fikk 259 kommuner flere innbyggere, 96 kommuner fikk færre innbyggere, og 2 kommuner hadde samme antall innbyggere i 2025 som i 2020. De fem kommunene med sterkest vekst ligger alle på Romerike i Akershus, med en befolkningsvekst på mellom 11,4 og 20,6 prosent i perioden: Lørenskog, Nannestad, Ullensaker, Eidsvoll og Lillestrøm. Syv kommuner hadde en befolkningsnedgang på syv prosent eller mer, hvorav tre i Øst-Finnmark, to øykommuner i Lofoten i Nordland, og to kommuner i Vestland.

Det har vært befolkningsvekst i alle fylkene unntatt Finnmark. Akershus skiller seg ut med betydelig sterkere befolkningsvekst enn landsgjennomsnittet, mens befolkningsutviklingen i Østfold, Oslo, Buskerud, Vestfold, Agder, Rogaland og Trøndelag ligger rundt landsgjennomsnittet. Sammen med Oslo har alle kommunene i Akershus, Rogaland, Østfold og Vestfold opplevd befolkningsvekst. I Finnmark har kun én av fylkets 18 kommuner hatt befolkningsvekst.

Tallene viser at befolkningsveksten har vært størst i de mest sentrale kommunene., Veksten blir lavere for sentralitetsnivå 2, 3, 4 og 5. For de minst sentrale kommunene har det vært en svak befolkningsnedgang fra 2020 til 2025. Når man ser på sentralitet fordelt på fylker, blir det tydelig at det finnes store variasjoner i befolkningsutviklingen mellom kommuner på samme sentralitetsnivå.

Samtlige kommuner på sentralitetsnivå 1, 2 og 3 hadde befolkningsvekst fra 2020 til 2025. For kommuner på sentralitetsnivå 4 var det en betydelig større vekst i Akershus, Buskerud og Rogaland, enn landet som helhet. Dette gjelder relativt store kommuner eller kommuner hvor spesielle omstendigheter eller nærhet til større steder bidrar til en positiv befolkningsutvikling. For Nordland og Innlandet var det en svak befolkningsnedgang for kommunene på sentralitetsnivå 4.

På sentralitetsnivå 5 opplevde 79 av 104 kommuner vekst, med kommunene i Rogaland og Agder som utmerker seg med betydelig høyere befolkningsvekst enn landsgjennomsnittet. Derimot hadde kommunene på sentralitetsnivå 5 i Troms, Telemark, Innlandet og Finnmark svak eller negativ befolkningsutvikling fra 2020 til 2025.

Blant de minst sentrale kommunene var det befolkningsvekst i 47 av 108 kommuner, med stor variasjon mellom fylkene. Rogaland (3 kommuner), Trøndelag (13 kommuner), Telemark (4 kommuner) og Agder (4 kommuner) hadde en samlet befolkningsvekst på mer enn 2 prosent for de minst sentrale kommunene. På den andre siden opplevde Finnmark (14 kommuner), Vestland (14 kommuner), Møre og Romsdal (5 kommuner) og Troms (13 kommuner) en samlet befolkningsnedgang på 1,7 prosent eller mer for de minst sentrale kommunene.

Tabell 3.2 Befolkningsutvikling 2020–2025, etter fylke og sentralitet, prosent

Blå og røde tall er henholdsvis høyeste og laveste verdi i hvert fylke, og hele landet.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

Nedgang i folketallet i distriktskommunene uten ukrainere

Befolkningsveksten i distriktskommuner de siste årene er knyttet til krigen i Ukraina som har medført et høyt antall flyktninger til Norge. Totalt har kommunene i årene 2022–2024 bosatt om lag 79 000 flyktninger fra Ukraina. 4 For å håndtere det store antallet, har alle kommuner i landet bosatt ukrainske flyktninger. Det er de store og sentrale kommunene som har bosatt flest flyktninger i antall, men det er distriktskommunene som har bosatt flest relativt til folketallet.

Figur 3.4 viser at kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6 ville hatt befolkningsnedgang siden 2022 uten ukrainske flyktninger. 5 I de minst sentrale kommunene ville folketallet ha gått ned med mer enn to prosent. Samlet ville distriktskommunene på sentralitetsnivå 4–6 hatt en nedgang på 0,5 prosent uten ankomsten av ukrainere. Øvrige sentralitetsnivåer og landet som helhet ville hatt lavere vekst.

Figur 3.4 Befolkningsendring etter sentralitet, med og uten ukrainere* 2022–2025. Prosent.

* Antall statsborgere fra Ukraina per 1.1.2025 minus antall statsborgere fra Ukraina per 1.1.2022.

Kilde: SSB (tabell 01223 og tabell 11366). Beregninger: KDD.

Av fylkene ville Nordland og Finnmark hatt størst befolkningsnedgang uten ukrainerne med -1,3 prosent. Troms og Innlandet ville også hatt en svak nedgang. De øvrige fylkene ville hatt lavere befolkningsvekst, og Akershus ville fremdeles vært fylket med den høyeste veksten.

56 kommuner har sterk og vedvarende befolkningsnedgang

Mange OECD-land sliter med demografiske utfordringer. Rundt en fjerdedel av OECD-landene (7 av 38) har allerede opplevd befolkningsnedgang siden 2001, og ytterligere 14 forventes å følge etter innen 2060 (OECD, 2025a). OECD initierte i 2023 prosjektet «Shrinking Smartly and Sustainably» støttet av Europakommisjonen. Prosjektet har som mål å utvikle et rammeverk og tilhørende retningslinjer for å håndtere demografiske endringer i regioner som opplever sterk og vedvarende befolkningsnedgang (OECD, 2023).

Hvordan man skal definere «shrinking» eller «krympende» regioner eller samfunn er ikke helt opplagt, og begrepet brukes noen ganger generelt om befolkningsnedgang. OECDs forståelse av begrepet knyttes imidlertid til en mer vedvarende og betydelig befolkningsnedgang. I dette ligger at nedgangen i folketall både må være av en viss varighet og over et spesifikt nivå. Mindre eller kortsiktige svingninger i folketallet vil derfor ikke defineres som krymping. For å klassifisere nivået på nedgangen er størrelsen på regionene også av betydning. Større geografiske enheter vil typisk oppleve mindre dramatiske befolkningsendringer enn det som kan være tilfellet for enkeltkommuner eller lokalsamfunn.

Dersom vi ser på kommunene i Norge og definerer krympende kommuner som de med et befolkningstap på mer enn 5 prosent de siste 10 årene, finner vi at det er 56 slike kommuner i Norge, jf. figur 3.5. Alle er distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. De ligger også i typiske distriktsfylker: Nordland (12 kommuner), Finnmark (12), Innlandet (9), Troms (7), Trøndelag (6), Vestland (6), Møre og Romsdal (3) og 1 kommune i Telemark.

Fem av de krympende kommunene har hatt en befolkningsnedgang på mer enn 13 prosent i perioden fra 2015 til 2025: Hattfjelldal, Røst og Værøy i Nordland (hhv. -16,9, -16,0 og -13,2 prosent), Stor-Elvdal i Innlandet (-14,1 prosent) og Bremanger i Vestland (-13,6 prosent). Til sammenligning var veksten i landet som helhet på 8,3 prosent i denne perioden.

Figur 3.5 Kommuner med befolkningsnedgang på mer enn 5 prosent i perioden 2015–2025.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

SSB framskriver lavere befolkningsvekst framover

SSB forventer i sine befolkningsframskrivinger at befolkningsveksten fram mot år 2050 vil være klart lavere enn den har vært de siste 20 årene. Høy forventet innvandring fra Ukraina gir sterk vekst på kort sikt, men fra år 2026 er veksttakten forventet å gå ned. Den ventes å bli gradvis redusert ned til 0,1 prosent vekst per år i slutten av perioden fram til 2050.

Omtrent to av tre kommuner (226 av 357) er forventet å vokse fram til 2050. For distriktskommuner på sentralitetsnivå 4, 5 og 6 viser framskrivingene samlet sett en vekst på 27 000 innbyggere (1,7 prosent) fram til 2050. Det meste av denne veksten vil komme før 2030.

Sentraliseringen er forventet å fortsette, ved at byene og deres nabokommuner er forventet å ha den høyeste befolkningsveksten. Sentraliseringen bremses imidlertid noe av innvandring (fra Ukraina) på kort sikt. Dette fordi innvandringen er størst i mindre sentrale kommuner, relativt til folketallet. Sentraliseringen bremses også av at befolkningen eldes, og dermed at det blir færre unge i distriktene som kan flytte ut.

Framskrivingen viser vekst i alle fylker, med unntak av Nordland med en nedgang på 1 prosent mot år 2050. Finnmark og Møre og Romsdal har lav vekst på henholdsvis 2 og 3 prosent. Fylkene med høyest vekst er Akershus, Østfold og Oslo med henholdsvis 20, 14 og 14 prosent.

Figur 3.6 Årlig befolkningsendring etter sentralitet. Faktiske tall 2000–2024, framskrivinger 2025–2050 (SSBs hovedalternativ MMMM). Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 14288). Beregninger: KDD.

Innvandring er den viktigste driveren for vekst i folketallet de siste fem årene

Figur 3.7 viser at innvandring har hatt stor betydning for befolkningsveksten de siste fem årene. Nettoinnvandring har ført til betydelig økt vekst for kommuner på sentralitetsnivå 1–3, og snudd nedgang til vekst samlet sett for kommuner på sentralitetsnivå 4 og 5. I de minst sentrale kommunene på sentralitet 6 har innvandring bidratt til å redusere befolkningsnedgangen.

I de mest sentrale kommunene har fødselsoverskuddet bidratt like mye til veksten som innvandringen. I kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6 er det et fødselsunderskudd, det vil si at det er flere dødsfall enn fødsler. Nettoeffekten av innenlandsk flytting er relativt liten i de mest sentrale kommunene, men har større betydning for befolkningsveksten i de nest mest sentrale kommunene. Stor netto utflytting av både innvandrere og øvrig befolkning har stor betydning for de mindre sentrale kommunene.

Typiske livsfasevalg skaper dette geografiske mønsteret. Mange unge flytter til sentrale områder for utdanning og arbeid, noe som fører til stor utflytting fra mindre sentrale kommuner. På sikt fører dette til at det blir få unge voksne, få fødsler og små barnekull i de mindre sentrale kommunene.

Byene har ofte en stor andel unge voksne, og mange av disse får barn i byen, noe som gir høye fødselstall. Imidlertid flytter mange barnefamilier ut av byen før barna når skolealder. Mange barnefamilier bosetter seg i byenes omland, i kommuner på sentralitetsnivå 2 og 3. Disse kommunene opplever med det høy netto innenlandsk tilflytting (se også kapittel 3.5 Befolkningssammensetning).

Figur 3.7 Befolkningsutvikling etter sentralitet, fødselsoverskudd, netto innenlandsk flytting og nettoinnvandring (1.1.2020–1.1.2025). Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

For netto innenlandsk flytting skiller figuren mellom innenlandsk flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, og netto innenlandsk flytting blant den øvrige befolkningen.

Kilde: SSB (tabell 01223 og tabell 07210). Beregninger: KDD.

Figur 3.8 Befolkningsutvikling etter fylke, fødselsoverskudd, netto innenlandsk flytting og nettoinnvandring (1.1.2020–1.1.2025). Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

For netto innenlandsk flytting skiller figuren mellom innenlandsk flytting blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, og netto innenlandsk flytting blant den øvrige befolkningen.

Kilde: SSB (tabell 01223 og tabell 07210). Beregninger: KDD.

Innvandring sørger for vekst i folketallet i nesten alle fylker

Figur 3.7 viser befolkningsendring, nettoinnvandring, netto innenlandsk flytting og fødselsoverskudd i fylkene de siste fem årene. Innvandring har hatt stor betydning for befolkningsutviklingen i alle fylker i den siste femårsperioden. Uten nettoinnvandring ville Innlandet, Telemark, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Buskerud ha opplevd befolkningsnedgang, og folketallet i Finnmark ville blitt redusert med over 5 prosent.

I Oslo betyr et høyt fødselsoverskudd mer for folketallsveksten enn innvandring, men Oslo taper på innenlandsk flytting. I Akershus er det den innenlandske flyttingen som bidrar mest til befolkningsveksten, og særlig er det stor netto innenlandsk innflytting av innvandrere. Vestfold og Østfold skiller seg også ut med relativt høy innenlandsk innflytting, der sistnevnte har innflytting av både innvandrere og øvrig befolkning, mens det er innflytting av den øvrige befolkningen som bidrar mest i Vestfold. De tre nordligste fylkene har det største innenlandske flyttetapet, og her er det stor netto utflytting av både innvandrere og den øvrige befolkningen.

3.2 Fødte og døde

Stadig flere land og regioner har et fødselsunderskudd

I 2024 ble det født 54 000 barn i Norge i 2024, som var 2 030 flere enn året før (se figur 3.17). Samtidig med at antall fødsler økte, var det også en liten økning i antall døde. Det døde rundt 44 200 personer i Norge i 2024, det vil si rundt 400 flere enn året før. Økningen i antall døde skyldes at de store etterkrigskullene nå har kommet i en alder med stadig høyere dødsrisiko (SSB, 2025a).

Det fødes likevel flere enn det dør i Norge, og fødselsoverskuddet (antall fødte minus antall døde) var i 2024 på 9 800 personer. Norge er nå ett av stadig færre land i Europa som fremdeles har et fødselsoverskudd. EU-landene samlet sett har hatt et fødselsunderskudd hvert år siden 2012. I 2023 var det samlede fødselsunderskuddet i de 27 EU-landene på over 1,1 million personer (Eurostat, 2025a).

De nordiske landene fikk samlet sett et fødselsunderskudd for første gang i 2022. Norge, Sverige og Island har fremdeles flere fødte enn døde, mens Finland har hatt fødselsunderskudd siden 2016 og Danmark siden 2022 (Nordregio, 2024). SSB forventer at det i Norge vil fødes flere enn det dør fram til år 2045. Etter dette året vil situasjonen snu og befolkningsveksten for landet som helhet vil utelukkende drives av innvandring (Tømmerås og Thomas, 2024). Årsaken til at stadig flere land får flere døde enn fødte er økt dødsrisiko i de store etterkrigskullene. Samtidig øker levealderen og fødselstallene går ned.

Figur 3.9 viser utviklingen i fødselsoverskudd for hele landet og ulike sentralitetsnivåer siden starten av 2000-tallet. De minst sentrale kommunene har hatt fødselsunderskudd helt siden midten av 1980-tallet, og det samme gjelder kommuner på sentralitetsnivå 5 fra og med år 2012. Kommunene på sentralitetsnivå 4 nærmer seg også stadig mer null, det vil si de i sum har omtrent like mange fødte som døde. Distriktskommuner på sentralitetsnivå 4–6 er samlet sett dermed avhengig av tilflytting for å opprettholde eller øke folketallet.

Oslo og nære omlandskommuner (sentralitet 1) har det klart høyeste fødselsoverskuddet. Det er det eneste sentralitetsnivået der fødselsoverskuddet i forhold til folketallet har økt siden starten av 2000-tallet. Sentralitet 1 har utviklet seg fra å ha det relativt laveste fødselsoverskuddet av alle sentralitetsnivåer i starten av 1980-tallet til å ha det høyeste i slutten av 1990-tallet. Denne utviklingen har sammenheng med nettotilflytting av unge voksne til Oslo, slik at en stadig større andel av barn fødes i disse områdene. I 1980 ble 14,3 prosent av alle barn i Norge født i en kommune på sentralitet 1, mens i 2024 er andelen 22,5 prosent. 6 Mange familier med små barn flytter etter hvert ut fra kommuner på sentralitet 1, og dette gjør at andelen barn i befolkningen likevel er relativt lik mellom sentralitetsnivåene.

Av fylkene har Oslo og Rogaland det største fødselsoverskuddet sett i forhold til folketallet. Disse to fylkene har på hele 2000-tallet hatt et betydelig større fødselsoverskudd enn de øvrige fylkene. Det er i 2024 seks fylker som har et fødselsunderskudd, det vil si flere døde enn fødte: Innlandet, Telemark, Nordland, Østfold, Buskerud og Vestfold. Innlandet er det eneste fylket som har hatt et klart fødselsunderskudd hvert år siden 1976.

Figur 3.9 Fødselsoverskudd etter sentralitet 2000–2024. Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

Kilde: SSB (tabell 06913). Beregninger: KDD.

Høyest fruktbarhet i Rogaland, lavest i Oslo

Samlet fruktbarhetstall (SFT) for Norge har falt til 1,44 barn per kvinne i 2024. Dette er en klar nedgang siden toppåret 2009, da fruktbarheten var på 1,98 barn. Andre nordiske land og flere OECD-land har også hatt en nedgang, men nedgangen i Norge har likevel vært blant de sterkeste. Den største driveren av fallet i samlet fruktbarhetstall de siste 15 årene er at unge voksne i 20-årene får færre barn (Fødselstallsutvalget, 2025).

Rogaland har i de siste årene vært det fylket i landet med høyest fruktbarhet. Her var det samlede fruktbarhetstallet (SFT) 1,63 barn per kvinne i 2024. De siste årene har Oslo vært fylket med lavest fruktbarhet, med SFT på 1,31 barn i 2024. Fruktbarheten var også lav i Troms, 1,34 barn per kvinne.

Kohortfruktbarheten som måler endelig barnetall ved 45 år for kvinner er på 1,9 barn per kvinne i 2024. Nedgangen i kohortfruktbarheten skyldes at færre får flere enn to barn, og at andelen barnløse øker. En del av nedgangen skyldes også en økning i antallet utenlandsfødte som er registrert uten barn (Fødselstallsutvalget, 2025).

Figur 3.10 Samlet fruktbarhetstall (SFT) kvinner, etter fylke. 2024.

Kilde: SSB (tabell 04232).

3.3 Innvandring

Fortsatt høy innvandring – særlig i mindre sentrale kommuner

De siste tre årene har høye tall på ukrainske flykninger bidratt til høy befolkningsvekst og høy nettoinnvandring. Totalt innvandret over 240 000 personer i denne perioden. Noen har utvandret, men totalt er nettoinnvandringen fra Ukraina på nær 78 000 de siste tre årene.

Siden 2015 har antallet årlige innvandringer til Norge vært mellom 52 000 og 67 000, bortsett fra rekordlav innvandring i 2020 og rekordhøy innvandring i 2022 og 2023. Koronapandemien og Ukraina-krigen har gitt mindre utslag på utvandringstallene. Før 2022 var 2011 og 2012 toppårene for nettoinnvandring med i overkant av 47 000 hvert år. 2020 var året med klart lavest nettoinnvandring siden 2003, med i overkant av 11 000. Det har vært regionale forskjeller i hvordan nettoinnvandringen har påvirket kommunene.

Figur 3.11 viser at nettoinnvandringen i forhold til innbyggertallet har vært størst i de minst sentrale kommune på sentralitetsnivå 5 og 6 de siste årene. Dette på grunn av desentral bosetting av flyktningene fra Ukraina. Vi ser at de minst sentrale kommunene også hadde høyest andel nettoinnvandring i årene med flyktningestrømmer fra Syria. Etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 fulgte flere år med rekordhøy innvandring. Disse innvandrerne bosatte seg også i relativt stor grad i kommuner på sentralitetsnivå 5 og 6, men i aller størst grad i kommuner på sentralitetsnivå 1.

Figur 3.11 Nettoinnvandring etter sentralitet 2000–2024. Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

Kilde: SSB (tabell 05426). Beregninger: KDD.

Alle fylkene har hatt høy nettoinnvandring de siste tre årene. Sett i forhold til innbyggertallet var det størst nettoinnvandring til Finnmark, Nordland, Buskerud og Troms i 2023 og Nordland, Finnmark, Troms og Telemark i 2024. Akershus hadde lavest nettoinnvandring begge årene.

Det finnes flere årsaker til at innvandrere kommer til Norge. SSB har tall for innvandringsgrunn for ikke-nordiske innvandrere fra 1990 til 2023. Den vanligste årsaken er arbeid, med et gjennomsnitt på 17 530 innvandringer årlig fra 2005 til 2023. Antallet arbeidsinnvandrere har vært fallende siden 2011. Innvandring på grunn av familie er den nest vanligste årsaken, med et gjennomsnitt på 14 554 i samme periode, og har variert mindre enn arbeidsinnvandringen. Flukt er den tredje største innvandringsgrunnen, med rekordhøye tall i 2022 og 2023. Statistikken er ikke oppdatert med tall for 2024, men med bosetting av over 20 000 ukrainske flyktninger i 2024 kan vi regne med at 2024 også blir blant de høyeste årene.

SSB anslår i sine framskrivinger at nettoinnvandringen til Norge vil gå ned. Noe av dette kan forklares med at den norske økonomien og det norske arbeidsmarkedet ikke er like attraktivt som det var på 2010-tallet. Land som Polen har hatt en sterkere økonomisk utvikling, og har gått fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. Den norske kronen har også svekket seg betraktelig i forhold til de fleste andre valutaer. Dette gjør det mindre lønnsomt for utlendinger å arbeide i Norge. I tillegg opplever de fleste europeiske land en befolkningsnedgang, og de jobber for å beholde arbeidskraften. Potensialet for innvandring fra Europa er ikke like stort lenger. Dette kan ha konsekvenser for kommuner og regioner som har basert sin vekst og utvikling på import av arbeidskraft.

3.4 Flytting

Flyttemønsteret er fortsatt sentraliserende

Flyttinger mellom kommuner er i sum sentraliserende, der det er flere som flytter fra distriktene til mer sentrale kommuner enn omvendt. Som vi viste i forrige utgave av Regionale utviklingstrekk, får imidlertid den innenlandske flyttingen stadig mindre betydning for sentraliseringen av befolkningen. Forskjeller i fødselsoverskudd mellom sentrale og lite sentrale kommuner blir gradvis den viktigste driveren for sentralisering. Figur 3.12 viser utviklingen i netto innenlandsk flytting etter sentralitet siden år 2000. Kommunene på sentralitet 4–6 har et flyttetap i hele perioden, og særlig er utflyttingen stor fra kommuner på sentralitet 5 og 6. Vi ser imidlertid at dette flyttetapet er blitt redusert de siste årene, og spesielt i 2022 og 2023. Dette henger sammen med bosettingen av flyktninger fra Ukraina, som har økt den innenlandske innflyttingen til de minst sentrale kommunene, jf. boks 3.3.

Det er kommuner på sentralitet 2 og 3 som typisk har størst netto tilflytting og denne har holdt seg relativt stabil i perioden. Årene 2022 og 2023 er unntak der utflyttingen fra kommuner på sentralitet 3 har økt. Dette har igjen sammenheng med bosettingen av flyktninger fra Ukraina. For eksempel er en stor asylmottakskommune som Råde på sentralitet 3, jf. boks 3.3.

Flyttingen til og fra de mest sentrale kommunene har variert en del fra år til år, og utflyttingen fra Oslo økte i årene 2020–2022 i forbindelse med koronapandemien.

Figur 3.12 Netto innenlandsk flytting etter sentralitet 2000–2024. Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

Kilde: SSB (tabell 05471). Beregninger: KDD.

I de fleste fylkene er det flere som flytter ut enn det er som flytter inn. Det vil si at de har et netto innenlandsk flyttetap. Som vi viste i figur 3.8 er det de tre nordligste fylkene som har det største innenlandske flyttetapet. I disse fylkene er det stor netto utflytting av både innvandrere og den øvrige befolkningen. Finnmark har over tid vært det fylket med aller størst innenlandsk flyttetap i forhold til folketallet. Oslo har stor innflytting, men også stor utflytting, og i sum et innenlandsk flyttetap de siste fem årene. Mye av flyttingen ut av Oslo skjer til omkringliggende kommuner, typisk barnefamilier som har behov for større bolig.

Det bor en stadig større andel innvandrere i landet. Derfor utgjør innenlandske flyttinger blant innvandrerne en stadig større del av flyttetallene i Norge – fra under 10 prosent av flyttingene mellom kommuner i 2000 til drøyt 20 prosent i 2020 (Tønnesen, 2022).

Innvandrere har et enda mer sentraliserende flyttemønster enn den øvrige befolkningen. De har også større tilbøyelighet til å flytte. Dette henger delvis sammen med at mange innvandrere er i aldersgrupper der det er vanlig å flytte. Aldersspesifikke flytterater viser også at innvandrere som er barn og unge eller over 30 år, flytter noe mer innenlands enn sine jevnaldrende som ikke er innvandrere. Blant personer i 20-årene flytter resten av befolkningen oftere enn innvandrerne. Flyktninger flytter noe hyppigere innenlands sammenlignet med arbeidsinnvandrere. Innvandrerne har blitt mer bofaste over tid (Tønnesen, 2022).

Boks 3.4 Bosettingen av ukrainere påvirker innenlandske flyttetall

Mange av flyktningene som ble bosatt i Norge i løpet av 2022 og 2023 ble registrert som innvandret til asylmottakskommunen. Flyttingen fra asylmottakskommunen til en bosettingskommune ble dermed registrert som innenlandsk flytting. Dette har ført til at mottakskommuner har svært høye tall for innvandring og innenlandsk utflytting. Et eksempel på dette er Råde kommune, hvor nasjonalt ankomstsenter for asylsøkere ligger. Figur 3.13 viser at både innvandringen og den innenlandske utflyttingen fra Råde mangedoblet i 2022 og 2023 sammenlignet med årene før.

Figur 3.13 Flytting til og fra Råde kommune, 2020–2024. Antall personer.

Kilde: SSB (tabell 09588).

I tillegg ble tallene for bosettingskommuner påvirket ved at de fikk relativt lave innvandringstall og høy innenlandsk innflytting. SSB har beregnet innvirkningen de «tidlige asylflyttingene» har hatt på SSBs flyttestatistikk (Høydahl og Nergård, 2023). Beregningene viser at det var særlig de minst sentrale kommunene som fikk for lave innvandringstall og for høy innenlandsk innflytting i 2022 og 2023. Figur 3.14 viser SSBs publiserte tall for netto innenlandsk flytting i 2023 sammenlignet med statistikk justert for flytting fra asylmottak til bosettingskommuner. Her ser vi at uten flyttingen fra asylmottak til bosettingskommuner ville nettoutflyttingen fra de minst sentrale kommunene vært betydelig større enn den publiserte statistikken viser.

Figur 3.14 Netto innenlandsk flytting etter sentralitet, 2023. SSBs publiserte tall og justert for flyttinger til og fra asylmottak. Tall per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

Kilde: SSB (tabell 05471 og egen bestilling). Beregninger: KDD.

Stor utflytting av unge mellom 20 og 30 år fra distriktskommuner

Alder betyr mye for tilbøyeligheten til å flytte. Unge mellom 20 og 30 år står for mesteparten av flyttingen, og flyttetilbøyeligheten går gradvis ned med økende alder. Figur 3.15 viser at svært mye av den sentraliserende flyttingen skjer i 20-årene. Distriktskommuner på sentralitet 5 og 6 har stor utflytting av unge mellom 20 og 30 år. Mye av denne utflyttingen er knyttet til utdanning og arbeid. Vi ser av figuren at det også er en god del tilflytting til kommuner på sentralitet 5 og 6, men utflyttingen er likevel betydelig større enn tilflyttingen. Tilflyttingen er størst til kommuner på sentralitetsnivå 1 og det er også her at utflyttingen blant personer i 20-årene er minst.

Det er del god del flytting blant barnefamilier, noe som gjør at det er relativt mange familier med barn i barnehagealder som flytter inn og ut av de ulike sentralitetsnivåene. Sett i forhold til folkemengden er tilflyttingen blant familier med barnehagebarn størst i distriktskommuner på sentralitet 5 og 6. Her er det også stor utflytting av familier med barn i samme alder, men totalt sett er innflyttingen litt større enn utflyttingen. Også fra de mest sentrale kommunene er det stor utflytting av familier med barnehagebarn, men her er innflyttingen liten. Generelt avtar flyttingen når barna kommer i skolealder, men vi ser at innflyttingen til de mest sentrale kommunene er lav helt fram til 18-års alderen.

Etter pensjonsalderen er det relativt få som flytter mellom sentralitetsnivåene. En større andel eldre i framtiden vil derfor virke som en stabiliserende kraft på folketallet fordi eldre flytter mindre enn unge (NOU 2020: 15).

Figur 3.15 Inn og utflytting etter sentralitet og alder (ett-årsgrupper) (2019–2023). Årlig gjennomsnitt per 100 innbyggere (middelfolkemengde).

*Flytting mellom kommuner på samme sentralitetsnivå er ikke tatt med.

Kilde: SSB/Panda. Beregninger: KDD.

Boks 3.5 SSBs kohortanalyser av flytting

SSBs kohortanalyser (Høydahl, 2023; Høydahl, 2024) følger opp Kjetil Sørlies klassiske undersøkelser av bofasthet og flytting. Analysene følger ungdomskull fra de var 15 til de var 35 år for å undersøke flyttemønsteret i løpet av disse 20 årene. Hvor mange har flyttet ut, og hvor mange har blitt boende? Hvor ble det av de som flyttet og hvor mange har flyttet tilbake? Analysene viser blant annet at:

Bofastheten er lavere i distriktskommuner enn i mer sentrale kommuner.

På landsbasis er om lag 30 prosent av kohortene bofaste (dvs. de har bodd i samme kommune fra de er 15 til 35 år). På sentralitet 1–4 er andelen omtrent som landsgjennomsnittet, mens bofastheten blant innbyggerne på sentralitet 5 og 6 er på hhv. 26 og 20 prosent.

De minst sentrale kommunene mister nær 30 prosent av kohortene gjennom flytting. Utflyttingen fra distriktskommuner kompenseres til en viss grad av tilbakeflytting og innflytting fra andre deler av landet og fra utlandet. Men det er både mer utflytting, mindre tilflytting og mindre tilbakeflytting til distriktskommuner enn til mer sentrale kommuner. I de minst sentrale kommunene fører innenlandsk flytting og innvandring til at kohorten ved 35-års alder kun er på 72 prosent av utgangskohorten. Figur 3.16. viser at av de vel 16 000 15-åringene som bodde i kommuner på sentralitetsnivå 6, var det i underkant av 6 000 av disse som bodde i samme kommune da de var 35 år (bofaste og tilbakeflyttere). I tillegg fikk kohorten påfyll av rundt 6 000 personer gjennom innflytting fra andre deler av landet og innvandring. Nettoeffekten er at kohorten har blitt 28 prosent mindre.

Figur 3.16 Utviklingen i bofasthet og innflytting i kommuner på sentralitet 6 for kohortene 1998–2002, fra det året de var 15 til 35 år gamle. Antall personer.

Kilde: Høydahl, 2023.

3.5 Befolkningssammensetning 7

De store etterkrigskullene går nå for alvor inn i pensjonistenes rekke

Nordmenn lever lenger enn noen gang tidligere. Forventet levealder var 84,8 år for kvinner og 81,6 år for menn i 2024. Dette er tegn på et godt og velfungerende samfunn, med et helsevesen som er tilgjengelig for alle. Men samtidig gjør det noe med befolkningssammensetningen.

I lang tid har «eldrebølgen» vært et tema i offentlige utredninger og rapporter, ofte omtalt i en noe negativ kontekst. Dette begrepet refererer til de store fødselskullene født mellom 1944 og 1973. I hvert av disse årene ble det født mer enn 60 000 barn, med det laveste fødselstallet på 60 571 i 1951 og det høyeste på 70 727 i 1946. Gjennomsnittlig ble det født 64 181 barn årlig i denne trettiårsperioden. Etter 1973 har Norge aldri hatt like høye fødselstall. Disse store fødselskullene begynte å gå ut av arbeidslivet i 2011, da 1944-generasjonen fylte 67 år, og i løpet av 2024 fylte denne generasjonen 80 år. Fremover kan vi derfor forvente en betydelig økning i antall innbyggere over 80 år.

Etter disse store fødselskullene var det 15 år med relativt små fødselskull. Fra 1974 til 1988 ble det i snitt født 52 802 barn per år. Det laveste fødselskullet siden krigsårene var i 1983, da det ble født færre enn 50 000 barn.

Fra 1989 til 2008 fulgte 20 år med relativt høye og stabile fødselstall, i snitt ble 58 931 barn født hvert år. I 2009 ble det født 61 807 barn, det høyest fødselstallet siden 1972, men det var synkende fødselstall frem til 2020. I snitt ble det født 58 248 barn disse 12 årene. De siste fire årene har det vært to år med vekst i antall barn (2021 og 2024) og mellom det to år med de laveste fødselstallene siden 1980-tallet.

Figur 3.17 Levendefødte i Norge, 1940–2024

Kilde: SSB (tabell 05803).

Antall fødsler forklarer en stor del av alderssammensetningen i Norge, men innvandrere er ikke inkludert i denne oversikten. Ifølge SSBs tall var 540 000 av innvandrerne som bodde i Norge per 1. januar 2025 født i perioden 1972–1996. De 10 største innvandrerkullene i dag utgjør 250 000 personer og er i alderen 35 til 44 år. De er altså født på 1980-tallet, da fødselstallene i Norge var relativt lave.

Dette gjør at de største alderskullene i Norge i dag er mellom 28 og 39 år, og mellom 52 og 56 år, med hvert av disse kullene bestående av 75 000 personer eller flere. Uten innvandrerne ville de største alderskullene vært mellom 14 og 16 år, og mellom 52 og 58 år, alle med mer enn 60 000 personer.

Den demografiske utviklingen varierer i ulike deler av Norge. SSB har fylkesfordelte tall for antall levendefødte fra 1951. Akershus hadde sitt største fødselskull i 2024, mens Oslo og Rogaland hadde sine største fødselskull i 2010. For de øvrige fylkene var de største kullene mellom 1952 i Innlandet og 1972 i Østfold.

Konsekvensen av økningen i antall eldre innbyggere, sammen med en nedgang i antall barn og unge, er et endret forhold mellom andelen innbyggere i yrkesaktiv alder og andelen som ikke er i yrkesaktiv alder. Nesten alle kommuner vil oppleve en lavere andel innbyggere i yrkesaktiv alder frem mot 2040. Det er vanlig å bruke 20 til 66 år som yrkesaktiv alder, men det er noen svakheter med slike aldersgrupperinger. Mange som er 67 år eller eldre er fortsatt i jobb. I tillegg til at mange i yrkesaktiv alder studerer, er det også flere som står helt utenfor arbeidslivet.

Eldrebølgen treffer hardest i Innlandet

Det er ulike metoder for å si noe om sammenhengen mellom de ulike aldersgruppene, og hvilke utfordringer det vil kunne ha. Andel innbyggere i yrkesaktiv alder er det enkleste måltallet, og sier noe om hvor stor andel av innbyggerne i et gitt område som kan jobbe og kan levere tjenester, yte service og sørge for skatteinntekter. For hele landet er andelen 61 prosent. Høyest andel finner vi i Oslo, Finnmark og Troms. Befolkningsframskrivingene til SSB tilsier at Rogaland og Trøndelag sammen med Oslo vil ha høyest andel i yrkesaktiv alder i 2040. Lavest andel i yrkesaktiv alder finner vi i dag i Møre og Romsdal, Innlandet og Telemark.

Forsørgerindeksen for eldre er en indeks som viser forholdet mellom antall i yrkesaktiv alder og antall innbygger som er 67 år eller eldre. Forsørgerindeksen for Norge er 3,64, det vil si at det er 3,64 innbyggere i yrkesaktiv alder per innbygger som er 67 år eller eldre. Oslo har klart høyest forsørgerindeks med 5,8, fulgt av Rogaland med 4,18 og Akershus med 3,99. Lavest forsørgerindeks finner vi i Innlandet, Telemark og Nordland.

Nordregio publiserer hvert annet år en rapport kalt «State of the Nordic Region». Den siste kom i 2024, med tall per 1. januar 2023. For å vise utfordringene med tilgang på arbeidskraft sammenlignes de som går inn i arbeidsmarkedet med de som går ut av arbeidsmarkedet, såkalt arbeidskrafterstatning (Labour Supply Replacement). Antall i aldersgruppen 20–29, blir delt på antall i aldersgruppen 55–64. Dersom tallet er høyere enn 1 betyr det at flere går inn i arbeidsmarkedet enn ut. For Norge er tallet 1,01 i 2025, som er positivt og en økning fra 0,95 i 2023. Oslo har høyest verdi på indikatoren, sammen med Trøndelag og Vestland. Lavest verdi er det i Vestfold, Innlandet og Telemark.

For å forstå hvordan demografiske endringer kan påvirke arbeidsmarkedet, er det interessant å se sammenhengen mellom innbyggere som nærmer seg slutten av yrkesaktiv alder (52–66 år), og innbyggere som er på vei inn i yrkesaktiv alder (5–19 år). Det har aldri vært flere innbyggere i alderen 52–66 år i Norge. 13 av disse årskullene er på sitt høyeste nivå noensinne i 2025. Antall innbyggere i aldersgruppen 5–19 år er samlet sett høyt i et historisk perspektiv, men det er forskjell mellom de ulike årskullene. Antall 13–16 åringer er på et høyt nivå, mens 5–12 åringer er på et lavt nivå. En slik «aldersbalanseindikator» kan gi et bilde på balansen mellom ulike generasjoner.

For Norge er indikatoren 0,92, som viser at flere er på vei ut av yrkesaktiv alder enn det er som er på vei inn i yrkesaktiv alder. Rogaland er eneste fylke over 1. Akershus og Agder ligger nærmest med 0,98. Lavest indikator finner vi i Innlandet, Finnmark og Nordland. Denne indikatoren synliggjør lave barne- og ungdomskull i forhold til de eldste yrkesaktive, og kan bety en fremtidig arbeidskraftmangel.

Samlet viser disse tallene at Oslo har minst demografiske utfordringer, dersom man ser bort fra en sterk befolkningsvekst og et hardt presset boligmarked. En veldig høy andel av innbyggerne i Oslo er i yrkesaktiv alder, som gir Oslo en betydelig høyere forsørgerindeks, og det er svært mange unge som er på vei inn i arbeidsmarkedet. Rogaland peker seg også ut i positiv retning med høy forsørgerindeks og høy andel unge på vei inn i arbeidsmarkedet.

Innlandet peker seg ut med dårlig skår på alle indikatorene: lav andel i yrkesaktiv alder, lav forsørgerindeks og relativt få unge på vei inn i arbeidsmarkedet.

Sammen med Innlandet er det Telemark og Nordland som i dag har de største utforingene med høy andel eldre innbyggere, og lavest andel i yrkesaktiv alder. Dette er også fylkene med høyest andel innbyggere som er 80 år eller eldre.

Tabell 3.3 viser tall for alle fylkene. Disse indikatorene viser et øyeblikksbilde per 1. januar 2025, og flytting mellom fylkene og innvandring vil påvirke den fremtidige alderssammensetningen. For eksempel vet vi at mange av de som innvandrer til landet er relativt unge, og at det er mye innenlandsk flytting blant unge voksne (jf. figur 3.13). Dette vil påvirke regioner i ulik retning og i ulik grad over tid. Dersom man ser på disse tallene etter sentralitet og antall innbyggere, ser vi også en klar sammenheng med at de demografiske utfordringene er større jo mindre sentral kommunen er og jo færre innbyggere kommunen har.

Tabell 3.3 Ulike indikatorer for å måle demografi, etter fylke, 2025

Tre høyeste verdier merket blå, tre laveste verdier merket rød

Kilde: SSB (tabell 06913 og 07459). Beregninger: KDD.

Det blir færre barn og unge og flere eldre

Figur 3.18 viser utvikling i antall innbyggere innenfor ulike aldersgrupper fra 2015 til 2025, samt prognoser frem mot 2035 basert på SSBs befolkningsframskrivinger.

Figur A viser aldersgruppen 5 år eller yngre, hvor det samlet har vært en nedgang på 11 prosent. I dag er det 332 511 barn i denne aldersgruppen, 41 443 færre enn i 2015. Nedgangen har vært til stede på alle sentralitetsnivåer, med størst nedgang blant kommunene på sentralitetsnivå 4. SSBs befolkningsframskrivinger indikerer at denne nedgangen vil stoppe opp, og at det vil bli en økning i antall barn som er 5 år eller yngre på alle sentralitetsnivåer frem mot 2035. For hele landet er det forventet en økning på 20 911 barn i denne aldersgruppen, noe som tilsvarer en vekst på over 6 prosent. Veksten er forventet å bli minst blant kommunene på sentralitetsnivå 4 og 5.

Figur B viser at det i 2025 er 639 418 barn i grunnskolealder (6–15 år). Fra 2015 til 2025 har det vært en liten økning på landsbasis, med 2,7 prosent eller 16 954 barn. Samtidig har det vært en betydelig vekst i antall barn i grunnskolealder i de mest sentrale kommunene, med 11 prosent, mens veksten avtar med synkende sentralitet. Kommunene på sentralitetsnivå 4, 5 og 6 har hatt en nedgang i denne aldersgruppen, med en nedgang på 15 prosent i de minst sentrale kommunene de siste 10 årene. De neste 10 årene forventes det en nedgang på 57 639 barn i grunnskolealder, tilsvarende 9 prosent. Nedgangen vil påvirke alle sentralitetsnivåer, men størst på sentralitetsnivå 4 og 5. I de minst sentrale kommunene forventer SSB at nedgangen blir betydelig mindre enn de siste 10 årene.

Figur C viser at det per 1. januar 2025 er 270 871 unge i videregående skolealder (16–19 år). De siste 10 årene har det vært en liten vekst på 3,2 prosent eller 8 390 ungdommer, men utviklingen har variert betydelig avhengig av sentralitet. De mest sentrale kommunene har hatt en økning på 20 prosent i antall ungdommer i alderen 16–19 år, mens de minst sentrale kommunene har hatt en reduksjon på 20 prosent i samme aldersgruppe. De neste 10 årene forventes en reduksjon på 5,8 prosent eller 15 589 ungdommer på landsbasis, med størst reduksjon i de minst sentrale kommunene.

Figur D viser at det per 1. januar 2025 er 3 413 904 innbyggere i alderen 20–66 år i Norge. Fra 2015 til 2025 har det vært en vekst på 7 prosent eller 229 742 innbyggere i denne aldersgruppen. Veksten har vært størst i de mest sentrale kommunene og avtagende med lavere sentralitet. De neste 10 årene forventes en liten vekst på 3 prosent eller 97 676 innbyggere i yrkesaktiv alder, hovedsakelig i kommunene på sentralitetsnivå 1, 2 og 3. Det forventes færre i yrkesaktiv alder i kommunene på sentralitetsnivå 4, 5 og 6.

Figur E viser de yngste eldre innbyggerne (67–79 år), som har hatt den sterkeste veksten de siste 10 årene. Per 1. januar 2025 var det 667 099 personer i denne aldersgruppen, en økning på 33 prosent eller 164 795 personer fra 2015. Veksten var høyest blant kommunene på sentralitetsnivå 3 og 4. De neste 10 årene forventes en fortsatt sterk vekst på 14 prosent eller 92 174 personer, med høyere vekst i mer sentrale kommuner.

Figur F viser innbyggerne som er 80 år eller eldre, som utgjør 270 537 personer per 1. januar 2025. De siste 10 årene har det vært en vekst på 23 prosent, tilsvarende 50 100 personer. Veksten har vært høyest blant kommunene på sentralitetsnivå 2 og 3. De neste 10 årene forventes en kraftig økning på 51 prosent eller 137 504 personer i denne aldersgruppen, med høyest vekst blant kommunene på sentralitetsnivå 3 og 4, og lavest blant kommunene på sentralitetsnivå 6.

Samlet viser figurene at det de siste 10 årene har blitt 16 099 færre barn og unge under 19 år. I løpet av de neste 10 årene vil antallet barn og unge i Norge reduseres med ytterligere 52 317. Antallet innbyggere over 67 år har økt med 214 895 de siste 10 årene, med hovedvekten i aldersgruppen 67–79 år. I de neste 10 årene vil antallet øke med ytterligere 229 678, og hovedvekten vil være blant innbyggere som er 80 år eller eldre.

A. Endring i antall barn i barnehagealder (0–5 år)

B. Endring i antall barn i grunnskolealder (6–15 år)

C. Endring i antall unge i vdg.skole alder (16–19 år)

D. Endring i antall voksne (20–66 år)

E. Endring i antall eldre (67–79 år)

F. Endring i antall eldre (80 år eller eldre)

Figur 3.18 Endring i antall innbyggere i ulike aldersgrupper, etter sentralitet. Faktiske tall 2015 og 2025, SSBs framskrivinger (MMMM) 2035. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 14288). Beregninger: KDD.

I figur 3.19 ser vi at det har vært størst nedgang i antall barn i grunnskolealder (6–15 år) i Finnmark. Her har det blitt 13 prosent færre barn i løpet av de siste 10 årene. Det er en betydelig større nedgang enn øvrige fylker og landet som helhet. Det har også vært en klar nedgang i Troms, Nordland og Innlandet. I de fleste andre fylkene har det blitt flere barn i grunnskolealder, og aller størst økning har det vært i Oslo. Her har antall barn i alderen 6–15 år økt med 12 prosent. Akershus og Rogaland har også hatt en relativt stor økning, med hhv. 10 og 7 prosent.

Fram mot 2035 er det forventet at antall barn i grunnskolealder vil gå ned i alle fylker. Ifølge SSBs framskrivinger vil det bli størst nedgang i Rogaland, etterfulgt av Vestland og Møre og Romsdal. Finnmark, som har opplevd størst nedgang de siste 10 årene, vil sammen med Akershus og Oslo, bli et av fylkene der nedgangen nå blir minst.

Figur 3.19 Endring i antall barn i grunnskolealder (6–15 år), etter fylke. Faktiske tall 2015–2025, SSBs framskrivinger (MMMM) 2035. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 14288). Beregninger: KDD.

Antall ungdom i alderen 16–19 år i landet sett under ett økte litt fra 2015 til 2025. Samtidig er det store forskjeller mellom fylkene. I de fleste fylker har antallet gått ned, og størst prosentvis nedgang har det vært i Finnmark og Nordland der det har blitt hhv. 17 prosent og 14 prosent færre ungdommer i denne aldersgruppen. Oslo har derimot opplevd en økning på over 20 prosent. Akershus og Buskerud har også hatt en relativt stor økning, med hhv. 14 og 9 prosent.

Fram mot år 2035 er det forventet at antall ungdom i alderen 16–19 vil gå ned eller holde seg omtrent uendret i alle fylker, med unntak av Oslo hvor antallet fortsatt vil øke. Ifølge SSBs framskrivinger vil det bli størst nedgang i de tre nordligste fylkene, samt i Buskerud. I landet sett under ett vil det bli litt færre unge mellom 16 og 19 år, med en forventet nedgang på 5,8 prosent.

Figur 3.20 Endring i antall unge i videregående skolealder (16–19 år), etter fylke. Faktiske tall 2015–2025, SSBs framskrivinger (MMMM) 2035. Prosent.

Kilde: SSB (tabell 07459 og tabell 14288). Beregninger: KDD.

Kvinneunderskuddet er størst i distriktene

Kvinner i alderen 15–49 år regnes ofte som kvinner i fruktbar alder. I Norge er det 95,3 kvinner per 100 menn i denne aldersgruppen. Oslo har det minste kvinneunderskuddet i landet, med 99,6 kvinner per 100 menn. Finnmark fylke peker seg ut med det klart største kvinneunderskuddet med 89,2 kvinner per 100 menn. I de øvrige fylkene er det et spenn i kvinneunderskuddet mellom 96,5 i Agder og 93 i Møre og Romsdal. Det er ganske stor variasjon mellom ulike kommuner. 27 kommuner har kvinneoverskudd, høyest er det i Rendal kommune hvor det er 112 kvinner per 100 menn. Rendalen kommune har bosatt svært mange ukrainske flykninger, som forklarer noe av det store kvinneoverskuddet. På den andre siden finner vi 10 kommuner hvor det er færre enn 80 kvinner per 100 menn i aldersgruppen 15–49 år, hvor seks ligger i Finnmark.

Over tid har mors alder ved fødsel økt betydelig. Det har særlig vært et stort fall i fødselstall blant unge voksne i 20-årene (Fødselstallsutvalget, 2025). I 1972 ble 40 prosent av barna født av kvinner mellom 15 og 23 år. I 2024 var det kun 4,4 prosent av barna som ble født av mødre i samme aldersgruppe. Dette er første året hvor kvinner i alderen 40–49 år fikk flere barn enn kvinner i alderen 15–23 år.

På grunn av denne forskyvningen i kvinners alder ved fødsel, ble 91 prosent av barna født av mødre mellom 24 og 39 år de siste fem årene. Det er derfor interessant å se nærmere på kvinner i denne aldersgruppen. Per 100 menn i samme aldersgruppe er det samlet for hele landet 95,5 kvinner. Oslo er det eneste fylket med kvinneoverskudd, med 101,2 kvinner per 100 menn i samme aldersgruppe. Akershus kommer klart bedre ut i denne sammenligningen, med 97 kvinner per 100 menn. Størst kvinneunderskudd i denne aldersgruppen finner vi i Finnmark, med 88,1 kvinner per 100 menn. De øvrige fylkene ligger mellom 95,7 (Telemark) og 92 (Trøndelag).

Blant kommunene er det enda større variasjon. 46 kommuner har kvinneoverskudd, størst er det i Fedje med 150 kvinner per 100 menn. Noe av det store kvinneoverskuddet i Fedje kan forklares med 46 bosatte ukrainske flyktninger, men det har også vært kvinneoverskudd i denne aldersgruppen tidligere i kommunen. 17 kommuner har et kvinneunderskudd som er lavere enn 80 kvinner per 100 menn i aldersgruppen 24–39 år, hvorav 11 ligger i Troms eller Finnmark. Det er også en klar sammenheng mellom kvinneunderskudd og sentralitet og kvinneunderskudd og innbyggertall i kommunen, ved at kvinneunderskuddet er større jo mindre sentral kommunen er og jo færre innbyggere kommunen har.

Tabell 3.4 Forholdet mellom kvinner og menn for utvalgte aldersgrupper, etter fylke, 2025

Høyeste verdi merket blå, laveste verdi merket rød.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

En annen metode for å se nærmere på potensialet for fødsler i et område, er forholdet mellom kvinner i fruktbar alder og det totale antallet innbyggere. 8 For landet som helhet utgjør kvinner i fruktbar alder (15–49 år) 19,8 prosent av befolkningen. Den høyeste andelen finner vi i Oslo (27,4 prosent), mens den laveste andelen finner vi i Innlandet (19,7 prosent). I tillegg til i Oslo er mer enn 24 prosent av innbyggerne i Ås, Trondheim, Tromsø og Bergen kvinner i fruktbar alder. I fire kommuner utgjør kvinner i denne aldersgruppen mindre enn 15 prosent av det totale antallet innbyggere.

Det er også en sammenheng mellom andel kvinner i fruktbar alder og sentralitet og innbyggertall. Jo mindre sentral en kommune er og jo færre innbyggere den har, desto lavere er andelen kvinner i fruktbar alder.

Ved å dele gruppen fruktbare inn i kvinner som får flest barn og de som er yngre og eldre, tydeliggjør det utfordringsbildet for enkelte deler av landet. Oslo har klart høyest andel kvinner i alderen 24–39 år, mens Innlandet har lavest andel, tett fulgt av Telemark, Møre og Romsdal og Vestfold. For kommunene er det de samme fem som har høyest andel kvinner i aldersgruppen som føder flest barn som i fruktbar alder generelt. Det er 15 kommuner som har færre enn 7 prosent kvinner i alderen 24–39 år, og det er ikke de samme som kom dårligst ut når man så på kvinner i alderen 15-49 år.

Det er en tydelig sammenheng med sentralitet. 14,1 prosent av innbyggerne i de mest sentrale kommunene er kvinner i alderen 24–39 år. Tallet for de minst sentrale kommunene er 8,3 prosent. Den samme tendensen ser vi når vi tar med kvinner i 40-årene. Det er høyest andel kvinner i alderen 15–23 år på sentralitet 2, og lavest andel på sentralitet 6. Figur 3.21 viser at de minst sentrale kommunene har lavest andel kvinner i den vanligste alderen å få barn, og lavest andel kvinner både blant de yngste kvinnene i fruktbar alder, og færrest kvinner i 40-årene som er alderen hvor flere og flere kvinner får barn.

Figur 3.21 Andel kvinner i ulike aldersgrupper i forhold til totalbefolkningen, etter sentralitet, 2025.

Kilde: SSB (tabell 07459). Beregninger: KDD.

I dag bor innvandrere over hele landet

Det har vært nettoinnvandring til Norge nesten hvert år siden 1960-tallet. Mens det tidligere i stor grad var innvandring til Oslo og andre store og sentrale kommuner, er innvandrere i dag bosatt i hele landet. Figur 3.22 viser innvandrerandelen i fylkene i 2005 og 2025. Totalt er det registrert 965 000 innvandrere i Norge. Oslo som fylke har høyest innvandrerandel hele perioden, men forskjellen mellom Oslo og Akershus og Buskerud er betydelig mindre enn tidligere i perioden. Lavest innvandrerandel er det i Nordland, Trøndelag og Innlandet.

Vi ser at det var en stor økning fra 2005 til 2025 over hele landet, noe som i stor grad kan forklares med EU-utvidelsene i 2004 og påfølgende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. Fra 2005 til 2025 økte folketallet i Norge med i nær 990 000 innbyggere. To tredeler av denne veksten kom blant innvandrere.

Oslo som kommune hadde i lang tid den høyeste innvandrerandelen, men de siste årene er det flere enkeltkommuner som har høyere innvandrerandel enn Oslo. I 2005 var det 3 kommuner som hadde en innvandrerandel på mer enn 10 prosent, i 2025 er det til sammenligning 307 kommuner som har en innvandrerandel på mer enn 10 prosent. Træna i Nordland og Gamvik i Finnmark har begge mer enn 30 prosent innvandrere, som to av kommunene som har en høyere innvandrerandel enn Oslo kommune.

Figur 3.22 Innvandrerandel 2005 og 2025, etter kommune. Prosent.

Kilde: SSB (07110). Beregninger: KDD.

Flest innvandrere er fra Polen, men ukrainerne er flest i flest kommuner

Tre år med et høyt antall flyktninger fra Ukraina har ført til at personer med ukrainsk bakgrunn nå utgjør den nest største innvandrergruppen i landet, etter innvandrere fra Polen og foran innvandrere fra Litauen. Tabell 3.5 viser de tre største innvandrergruppene på hvert sentralitetsnivå, og samlet for hele landet. Polske innvandrere er den største gruppen på sentralitetsnivå 1, 2 og 3, og den nest største gruppen på sentralitetsnivå 4, 5 og 6. Ukrainske innvandrere er den største gruppen på sentralitetsnivå 4, 5 og 6 og den nest største gruppen på sentralitetsnivå 2 og 3.

Den spredte bosetting av ukrainske flyktningen har også bidratt til at de utgjør den største innvandrergruppen i 218 kommuner, og blant de tre største innvandrergruppene i 9 av 10 kommuner. Innvandrere fra Polen bor noe mer sentralt og er den største innvandrergruppe i 103 kommuner. Polske innvandrere utgjør også en av de tre største innvandrergruppene i 3 av 4 kommuner. Innvandrere fra Litauen er den tredje største gruppen i landet som helhet, samt på sentralitetsnivå 3, 4, 5 og 6.

Tabell 3.5 Tre største innvandrergrupper, etter sentralitet. Antall i parentes. 2025.

Selv om det er antallet ukrainere som har økt mest i Norge de siste årene, er det fremdeles også noe økning i antall innvandrere fra andre land som Syria, Polen, India, Russland, Romania, Pakistan og Filipinene.

Kilde: SSB (tabell 09817). Beregninger: KDD.

Figur 3.23 viser hvordan befolkningen totalt, innvandrerbefolkningen og de fem største innvandrergruppene er bosatt. Vi har også tatt med innvandrere fra Pakistan fordi de er særdeles mer sentralt bosatt enn andre innvandrergrupper. Figuren viser også at svenske innvandrere er betydelig mer sentralt bosatt enn øvrige innvandrere. Ukrainske og litauiske innvandrere peker seg ut som mer desentralt bosatt enn øvrige innvandrere.

Figur 3.23 Bosettingsmønster for hele befolkningen, innvandrere og seks innvandrergrupper. 2025. Prosent

Kilde: SSB (tabell 09817). Beregninger: KDD.