1 Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2021/2118 av 24. november 2021 om endring av direktiv 2009/103/EF om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

etter den ordinære regelverksprosedyren2 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Ansvarsforsikring for motorvogn (motorvognforsikring) er av særlig betydning for europeiske borgere, uansett om de er forsikringstakere eller kan bli skadelidte som følge av en ulykke. Den er også av vesentlig betydning for forsikringsforetakene, ettersom den utgjør et betydelig segment av skadeforsikringsmarkedet i Unionen. Motorvognforsikring har også en betydelig innvirkning på fri bevegelighet for personer, fritt varebytte og fri bevegelighet for kjøretøyer, og dermed på det indre marked. Styrking og konsolidering av det indre marked for motorvognforsikring bør derfor være et viktig mål for unionstiltak på området finansielle tjenester.

• 2) I 2017 foretok Kommisjonen en evaluering av virkemåten til europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/103/EF3, herunder av dets effektivitet, dets formålstjenlighet og dets sammenheng med annen unionspolitikk. Konklusjonen av evalueringen var at direktiv 2009/103/EF i det store og hele fungerer godt, og at det stort sett kan forbli uendret. Det ble imidlertid identifisert fire områder der det vil være hensiktsmessig å gjøre målrettede endringer: erstatning til skadelidte som følge av ulykker dersom det berørte forsikringsforetaket er insolvent, obligatoriske minstebeløp for forsikringsdekning, medlemsstatenes kontroll av kjøretøyers forsikring og et nytt forsikringsforetaks bruk av forsikringstakeres erklæringer om erstatningshistorikk. I tillegg til disse fire områdene har også følgende blitt identifisert som områder der det vil være hensiktsmessig å foreta målrettede endringer: kjøretøyer som sendes, ulykker som involverer en tilhenger trukket av et kjøretøy, uavhengige prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring, og informasjonssentre og informasjon til skadelidte. Videre bør direktiv 2009/103/EF presiseres ved at uttrykket «victim» (i den norske versjonen: «skadelidt»), som i nevnte direktiv anvendes som synonym for «injured party» (i den norske versjonen: «skadelidt»), erstattes med uttrykket «injured party» eller «party injured» (i den norske versjonen: «skadelidt»), etter hva som er relevant, ved hjelp av hensiktsmessige endringer. Disse endringene har utelukkende som formål å harmonisere den terminologien som anvendes i nevnte direktiv, og utgjør ikke en innholdsmessig endring.

• 3) Etter at direktiv 2009/103/EF trådte i kraft, har mange nye typer motordrevne kjøretøyer kommet på markedet. Noen av dem er drevet av en rent elektrisk motor, og noen av dem av hjelpeutstyr. Slike kjøretøyer bør tas hensyn til i definisjonen av begrepet «kjøretøy». Denne definisjonen bør baseres på slike kjøretøyers generelle kjennetegn, særlig deres høyeste konstruksjonshastighet og nettovekt, og bør fastsette at bare kjøretøyer som drives utelukkende av mekanisk energi, er omfattet. Definisjonen bør gjelde uavhengig av hvor mange hjul kjøretøyet har. Rullestoler beregnet til bruk for personer med nedsatte fysiske funksjonsevner bør ikke omfattes av definisjonen.

• 4) Lette elektriske kjøretøyer som ikke omfattes av definisjonen av «kjøretøy», bør utelukkes fra virkeområdet for direktiv 2009/103/EF. Ikke noe i nevnte direktiv bør imidlertid hindre medlemsstatene i å kreve motorvognforsikring i henhold til sin nasjonale rett på vilkår som de selv fastsetter, når det gjelder enhver form for motorredskap som brukes på bakken og ikke er omfattet av nevnte direktivs definisjon av «kjøretøy», og som nevnte direktiv derfor ikke krever en slik forsikring for. Direktivet bør heller ikke hindre at medlemsstatene i sin nasjonale rett fastsetter bestemmelser om at ofre for ulykker som er forårsaket av annet motorredskap, skal ha adgang til medlemsstatens erstatningsorgan som fastsatt i kapittel 4. Medlemsstatene bør også kunne beslutte at dersom personer som er bosatt på deres territorium, er skadelidte ved en ulykke forårsaket av slikt annet motorredskap i en annen medlemsstat der det ikke kreves motorvognforsikring for dette motorredskapet, skal disse personene ha adgang til erstatningsorganet som er fastsatt i kapittel 4, i den medlemsstaten de er bosatt i. Medlemsstatenes erstatningsorganer bør ha mulighet til å inngå en gjensidig avtale om hvordan de vil samarbeide i en slik situasjon.

• 5) Den europeiske unions domstol har i nylige dommer, det vil si i sakene Vnuk4, Rodrigues de Andrade5 og Torreiro6, presisert betydningen av begrepet «bruk av kjøretøyer». Domstolen presiserte særlig at motorvogner normalt er beregnet på bruk som transportmiddel, uavhengig av et slikt kjøretøys kjennetegn, og at bruk av slike kjøretøyer omfatter enhver bruk av et kjøretøy som er i samsvar med dets normale funksjon som transportmiddel, uavhengig av hvilket terreng motorvognen brukes i, og uavhengig av om det står stille eller er i bevegelse. Direktiv 2009/103/EF får ikke anvendelse dersom et slikt kjøretøys normale funksjon på ulykkestidspunktet er «annen bruk enn som transportmiddel». Dette kan være tilfellet dersom kjøretøyet ikke brukes som omhandlet i artikkel 3 første ledd i nevnte direktiv, ettersom dets normale funksjon er for eksempel «bruk som en energikilde i industri eller landbruk». Av hensyn til rettssikkerheten er det hensiktsmessig å gjenspeile denne rettspraksisen i direktiv 2009/103/EF ved å innføre en definisjon av «bruk av et kjøretøy».

• 6) Noen motorvogner er mindre og er derfor mindre tilbøyelige enn andre til å forårsake betydelig personskade eller tingsskade. Det ville være verken forholdsmessig eller framtidssikkert å inkludere dem i virkeområdet for direktiv 2009/103/EF. Dersom de ble inkludert, ville det også undergrave utbredelsen av nyere kjøretøyer, for eksempel elektriske sykler, som ikke utelukkende drives av mekanisk kraft, og motvirke innovasjon. Videre er det ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at slike mindre kjøretøyer kan forårsake ulykker med skadelidte i samme omfang som andre kjøretøyer, for eksempel biler eller lastebiler. I samsvar med nærhets- og forholdsmessighetsprinsippet bør kravene på unionsplan derfor omfatte bare de kjøretøyene som er definert som slike i direktiv 2009/103/EF.

• 7) Motorvognforsikring bør i prinsippet dekke ulykker i alle områder i medlemsstatene. Noen medlemsstater har imidlertid bestemmelser for kjøretøyer som brukes utelukkende i bestemte områder med begrenset adgang. Det bør være mulig for disse medlemsstatene å gjøre begrensede unntak fra artikkel 3 i direktiv 2009/103/EF når det gjelder områder med begrenset adgang der uautoriserte personer ikke bør komme inn, for eksempel stedsspesifikke områder og områder med utstyr i havner og lufthavner. En medlemsstat som beslutter å innføre slike unntak, bør også treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at det betales erstatning for tap eller skade forårsaket av et slikt kjøretøy.

• 8) Det bør også være mulig for en medlemsstat å unnlate å kreve lovpliktig motorvognforsikring for kjøretøyer som det ikke er tillatt å bruke på offentlige veier, i samsvar med dens nasjonale rett. En slik medlemsstat bør likevel treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at det betales erstatning for tap eller skade forårsaket av slike kjøretøyer, med mindre medlemsstaten også beslutter å gjøre unntak fra artikkel 10 i direktiv 2009/103/EF når det gjelder erstatning for skader forårsaket av slike kjøretøyer i områder som ikke er tilgjengelige for allmennheten som følge av en rettslig eller fysisk begrensning av adgangen til slike områder, som definert i dens nasjonale rett. Et slikt unntak fra artikkel 10 bør gjelde for kjøretøyer som en medlemsstat har besluttet å gjøre unntak fra forsikringsplikten for, fordi det ikke er tillatt å bruke disse kjøretøyene på offentlige veier i henhold til dens nasjonale rett, selv om forsikringsplikten for disse kjøretøyene også kan være omfattet av et annet unntak, som fastsatt i artikkel 5 i direktiv 2009/103/EF.

• 9) I visse medlemsstater finnes det bestemmelser om bruk av kjøretøyer som et middel for forsettlig å påføre personskade eller tingsskade. Når det er relevant, bør medlemsstatene i forbindelse med de mest alvorlige bruddene ha tillatelse til å fortsette sin rettslige praksis med å utelukke slike skader fra den lovpliktige motorvognforsikringen eller kreve den forsikringserstatningen som betales til de skadelidte, tilbakebetalt fra de personene som er ansvarlige for denne skaden. For ikke å redusere den beskyttelsen som ytes i henhold til direktiv 2009/103/EF, bør en slik rettslig praksis imidlertid tillates bare dersom en medlemsstat sikrer at skadelidte i slike tilfeller får erstatning for slike skader på en måte som i størst mulig grad tilsvarer den erstatningen de ville fått i henhold til direktiv 2009/103/EF. Med mindre medlemsstaten har fastsatt en slik alternativ erstatningsordning eller garanti som sikrer erstatning til skadelidte for slik skade på en måte som i størst mulig grad tilsvarer den erstatningen de ville fått i henhold til direktiv 2009/103/EF, bør slik skade dekkes i samsvar med nevnte direktiv.

• 10) Medlemsstatene bør ikke anvende direktiv 2009/103/EF på bruk av kjøretøyer i forbindelse med motorsportsarrangementer og -aktiviteter, herunder løp og konkurranser, samt trening, testing og demonstrasjoner, herunder knyttet til hastighet, pålitelighet eller ferdigheter, som er tillatt i henhold til deres nasjonale rett. Slike fritatte aktiviteter bør finne sted innenfor et begrenset og avgrenset område på en slik måte at det sikres at verken vanlig trafikk, allmennheten eller parter som ikke er knyttet til aktiviteten, har faktisk eller potensiell mulighet til å befinne seg på den strekningen som kjøres. Slike aktiviteter omfatter vanligvis aktiviteter på særlig utformede motorsportbaner eller -strekninger og områdene i umiddelbar nærhet, for eksempel sikkerhetsområder, depotområder og garasjer, der risikoen for en ulykke er mye høyere sammenliknet med vanlige veier, og der uautoriserte personer ikke bør komme inn.

• 11) Et slikt fritak for motorsportsarrangementer og -aktiviteter bør få anvendelse bare dersom medlemsstaten sikrer at arrangøren av arrangementet eller aktiviteten eller en annen part har tegnet en alternativ forsikring eller garantiordning som dekker skade på tredjepart, herunder tilskuere og andre tilstedeværende, men ikke nødvendigvis skade på de deltakende førerne og deres kjøretøyer. Med mindre arrangørene eller andre parter som vilkår for dette fritaket har tegnet en alternativ forsikring eller garantiordning, eventuelt med unntak av skade på de deltakende førerne og deres kjøretøyer, bør skaden dekkes i samsvar med direktiv 2009/103/EF.

• 12) For ikke å redusere den beskyttelsen som ytes i henhold til direktiv 2009/103/EF, bør medlemsstatene sikre at skadelidte i forbindelse med de motorsportsarrangementene og -aktivitetene som er tillatt i henhold til deres nasjonale rett, og som omfattes av dette fritaket, får erstatning for slike skader på en måte som i størst mulig grad tilsvarer den erstatningen de ville fått i henhold til direktiv 2009/103/EF.

• 13) Når de framstilles og transporteres, mangler kjøretøyene transportfunksjoner og anses ikke for å bli brukt i henhold til artikkel 3 første ledd i direktiv 2009/103/EF. Dersom en medlemsstat imidlertid velger ikke å anvende kravet om motorvognforsikring for slike kjøretøyer i henhold til artikkel 28 nr. 1 i direktiv 2009/103/EF, bør det foreligge en bedriftsansvarsforsikring til dekning av den skaden som disse kjøretøyene kan forårsake.

• 14) I dag knytter mange medlemsstaters nasjonale rett forsikringsplikten til bruken av et kjøretøy som omhandlet i artikkel 3 første ledd i direktiv 2009/103/EF. I slike medlemsstater er bruken av et kjøretøy tillatt bare når kjøretøyet er registrert. Disse medlemsstatenes rett fastsetter at kjøretøyet skal være dekket av en motorvognforsikring under den aktive registreringen og bruken av kjøretøyet i henhold til artikkel 3 første ledd i direktiv 2009/103/EF. Disse medlemsstatene krever derfor ikke forsikringsdekning for bruken av kjøretøyer som er permanent eller midlertidig avregistrert, for eksempel fordi de står på et museum, restaureres eller ikke har vært i bruk i et lengre tidsrom av en annen grunn, for eksempel sesongbestemt bruk. Slike medlemsstater skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at det betales erstatning i tråd med den erstatningen som er fastsatt i direktiv 2009/103/EF, for tap eller skade som er forårsaket på deres territorium og på andre medlemsstaters territorium av kjøretøyer som definert i nevnte direktiv, som brukes i henhold til artikkel 3 første ledd i nevnte direktiv.

• 15) I dag velger noen medlemsstater der forpliktelsen til å tegne motorvognforsikring ikke er knyttet til registreringen av et kjøretøy, å unnlate å kreve lovpliktig motorvognforsikring for kjøretøyer som formelt er tatt ut av bruk i samsvar med deres nasjonale rett. Eksempler på at de formelt tas ut av bruk på denne måten, omfatter oversending av en melding til vedkommende myndighet eller andre utpekte parter som utøver vedkommende myndighets funksjon, eller at det treffes andre verifiserbare fysiske tiltak. Disse medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at det betales erstatning i tråd med den erstatningen som er fastsatt i direktiv 2009/103/EF, for tap eller skade som er forårsaket på deres territorium og på andre medlemsstaters territorium av slike kjøretøyer.

• 16) Medlemsstatene skal på nåværende tidspunkt unnlate å kontrollere forsikringen for kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på en annen medlemsstats territorium, og for kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på et tredjelands territorium, når disse kommer inn på deres territorium fra en annen medlemsstats territorium. Ny teknologisk utvikling, for eksempel teknologi for automatisk avlesing av kjennemerke, gjør det mulig å kontrollere forsikring for kjøretøyer uten å stanse dem og dermed uten å påvirke den frie bevegeligheten for personer. Det er derfor hensiktsmessig å tillate slike kontroller av forsikring for kjøretøyer, forutsatt at de er ikke-diskriminerende, nødvendige og forholdsmessige, at de utgjør en del av et generelt system av kontroller på medlemsstatens territorium som også foretas med hensyn til kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på territoriet til den medlemsstaten som foretar kontrollene, og at de ikke krever at kjøretøyet stanses.

• 17) Medlemsstater som velger å innføre et system for behandling av personopplysninger, som deretter kan deles med andre medlemsstater, for eksempel data fra teknologi for automatisk avlesing av kjennemerke, må ha lovgivning som tillater behandling av personopplysninger med sikte på å bekjempe kjøring med uforsikrede kjøretøyer, samtidig som det treffes hensiktsmessige tiltak for å beskytte den registrertes rettigheter og friheter samt legitime interesser. Bestemmelsene i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/6797 får anvendelse på behandling av personopplysninger med sikte på å bekjempe kjøring med uforsikrede kjøretøyer. Medlemsstatenes lovgivning bør særlig presisere det nøyaktige formålet, vise til det relevante rettslige grunnlaget, oppfylle de relevante sikkerhetskravene og overholde prinsippene om nødvendighet, forholdsmessighet og «formålsbegrensning» samt fastsette en forholdsmessig oppbevaringstid for opplysningene. I tillegg bør prinsippene om «innebygd vern av personopplysninger» og «vern av personopplysninger som standardinnstilling» anvendes i alle databehandlingssystemer som utvikles og brukes innenfor rammen av medlemsstatenes lovgivning.

• 18) I samsvar med disse prinsippene bør medlemsstatene ikke oppbevare personopplysninger som behandles utelukkende med sikte på en forsikringskontroll, lenger enn den perioden som er nødvendig for å kontrollere om et kjøretøy har en gyldig forsikringsdekning. Når det fastslås at et kjøretøy er dekket, bør alle opplysninger knyttet til denne kontrollen slettes. Når et verifikasjonssystem ikke kan fastslå om et kjøretøy er forsikret, bør disse opplysningene oppbevares bare i en begrenset periode som ikke overstiger det antall dager som er nødvendig for å fastslå om det er forsikringsdekning. Når det gjelder kjøretøyer for hvilke det er fastslått at de ikke er dekket av en gyldig forsikringspolise, er det rimelig å kreve at slike opplysninger oppbevares til eventuelle administrative eller rettslige prosesser er avsluttet og kjøretøyet er dekket av en gyldig forsikringspolise.

• 19) Direktiv 2009/103/EF omfatter på nåværende tidspunkt forskjellige referansedatoer for den periodiske omregningen av minstebeløpene for dekning i de forskjellige medlemsstatene, noe som fører til forskjellige minstebeløp for dekning avhengig av medlemsstaten. For å sikre lik minstebeskyttelse av skadelidte i hele Unionen bør disse minstebeløpene harmoniseres og en ensartet revisjonsklausul som anvender Eurostats harmoniserte konsumprisindeks som referanseverdi, Og det bør innføres prosedyreregler som styrer en slik revisjon og fastsetter en ensartet tidsramme.

• 20) Effektiv og virkningsfull beskyttelse av skadelidte som følge av trafikkulykker forutsetter at disse skadelidte har rett til å kreve erstatning i deres bostedsstat, og til å motta et svar innen en rimelig frist. Det forutsetter også at disse skadelidte, når deres erstatningskrav er berettigede, alltid mottar de skyldige beløpene for personskader eller for eventuelle tingsskader, uavhengig av om den ansvarlige partens forsikringsforetak er solvent. Medlemsstatene bør derfor opprette eller godkjenne et organ som gir en første erstatning til skadelidte som er bosatt på deres territorium, som deretter har rett til å kreve denne erstatningen godtgjort av det organet som er opprettet eller godkjent for det samme formålet i hjemstaten til det insolvente forsikringsforetaket som utstedte forsikringspolisen for den ansvarlige partens kjøretøy. Dersom en medlemsstat har en eksisterende erstatningsordning, bør medlemsstaten kunne tillate at den fortsetter.

• 21) Et forsikringsforetak kan bli insolvent på forskjellige måter, for eksempel etter at det har blitt erklært konkurs, etter å ha misligholdt sine forpliktelser når det har gitt avkall på sin tillatelse i hjemstaten, eller etter at det har vært gjenstand for et tilbakekallingstiltak eller en beslutning som forbyr dets virksomhet. Når det avgis kjennelse eller treffes beslutning om å innlede konkursbehandling eller framgangsmåte for avvikling, bør kjennelsen eller beslutningen offentliggjøres. Det organet som er opprettet eller godkjent for å betale erstatning til skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens i forsikringsforetakets hjemstat, bør underrette slike organer i alle andre medlemsstater om denne kjennelsen eller beslutningen.

• 22) Medlemsstatene bør sikre at det organet som er opprettet eller godkjent for å betale erstatning til skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens i den medlemsstaten på hvis territorium den skadelidte er bosatt, i alle faser av framgangsmåten har myndighet til å anmode om opplysninger, til å informere og bli informert av og til å samarbeide med andre relevante organer, myndigheter og berørte parter i Unionen. Slike opplysninger bør være tilstrekkelige til at mottakeren i det minste kan få en generell forståelse av situasjonen. Slike opplysninger er viktige for å sikre at det organet som betaler erstatning til en skadelidt, før erstatningen betales, på egen hånd eller sammen med alle de relevante partene i henhold til den nasjonale lovgivningen kan fastslå om forsikringsforetaket allerede har betalt erstatning til klageren i forbindelse med vedkommendes erstatningskrav. Det erstatningskravet som inngis til dette organet, kan også videresendes til forsikringsforetaket med sikte på ytterligere undersøkelse eller beslutning, dersom den nasjonale prosessretten krever det. Medlemsstatene bør sikre at organet anmoder om og mottar nærmere opplysninger om spesifikke erstatningskrav.

• 23) Refusjonsordningen bør ikke berøre gjeldende rett med hensyn til skadelidtes dekningsgrad. De samme prinsippene bør gjelde for erstatningskrav, uavhengig av om forsikringsforetaket er solvent eller insolvent. Organet i hjemstaten for det forsikringsforetaket som har utstedt den ansvarlige partens forsikringspolise, bør betale beløpet til organet i den medlemsstaten på hvis territorium den skadelidte er bosatt, innen en rimelig frist etter at organet i forsikringsforetakets hjemstat har mottatt et krav om refusjon av en betaling som organet i den skadelidtes bostedsstat har betalt til den skadelidte.

• 24) Avhengig av de forskjellige stadiene i behandlingen av erstatningskrav, betalinger til skadelidte og refusjonsprosessene i forskjellige organer kan det være utestående forpliktelser mellom organer som er opprettet eller godkjent for å betale erstatning til skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens. Retten til inntreden i rettigheter bør overføres fra det organet som i første omgang har betalt erstatning, til organet i den andre medlemsstaten, etter hvert som refusjonen til organene betales. I det omfang organet har gitt erstatning for det påførte tapet eller den påførte skaden og ennå ikke har mottatt refusjon, bør det derfor tre inn i den skadelidtes rettigheter overfor personen som forårsaket ulykken, eller overfor vedkommendes forsikringsforetak. Organet bør imidlertid ikke tre inn i den skadelidtes rettigheter overfor forsikringstakeren eller en annen forsikret person som er ansvarlig for ulykken, i den grad forsikringstakerens eller den forsikrede personens ansvar dekkes av det insolvente forsikringsforetaket i samsvar med gjeldende nasjonal rett. Hver medlemsstat bør være forpliktet til å anerkjenne en slik inntreden i rettigheter som er fastsatt av en annen medlemsstat.

• 25) For å sikre en effektiv og virkningsfull beskyttelse av skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens er det nødvendig at medlemsstatene treffer hensiktsmessige tiltak for å sikre at de midlene som er nødvendige for å betale erstatning til skadelidte, er tilgjengelige når erstatning skal utbetales. I samsvar med nærhetsprinsippet bør disse ordningene fastsettes av hjemstatene på nasjonalt plan. De bør imidlertid være i samsvar med unionsretten og særlig med prinsipper som lex specialis og lex posterior. For å unngå å pålegge forsikringsgivere en urimelig og uforholdsmessig stor byrde, dersom en medlemsstat krever finansielle bidrag fra forsikringsforetak, bør disse bidragene innkreves bare fra forsikringsforetak som er godkjent av denne medlemsstaten. Dette bør ikke berøre finansieringen av eventuelle andre funksjoner som kan tildeles det organet som er opprettet eller godkjent for å betale erstatning til skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens.

• 26) For å sikre at dette direktivets krav om erstatning til skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens gjennomføres på en effektiv måte, bør de organene som har fått tildelt denne oppgaven, bestrebe seg på å inngå en avtale om deres funksjoner og forpliktelser og om framgangsmåtene for refusjon. Dersom en slik avtale ikke er inngått innen 24 måneder etter datoen for dette direktivets ikrafttredelse, bør myndigheten til å vedta rettsakter delegeres til Kommisjonen i samsvar med artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) med hensyn til slike organers prosedyremessige oppgaver og forpliktelser knyttet til refusjon.

• 27) Ved et forsikringsforetaks insolvens bør skadelidte ha rett til å kreve erstatning fra et organ i deres bostedsstat, også når de lider skade som følge av ulykker som inntreffer i en annen medlemsstat enn deres bostedsstat. Medlemsstatene bør kunne tildele oppgaven med å betale erstatning til skadelidte til et nytt organ eller til et organ som allerede finnes, herunder til det erstatningsorganet som er opprettet eller anerkjent i henhold til artikkel 24 i direktiv 2009/103/EF. Medlemsstatene bør også kunne tildele ett organ oppgavene med å betale erstatning ved et forsikringsforetaks insolvens, til skadelidte som følge av ulykker i deres bostedsstat og skadelidte som følge av ulykker i andre medlemsstater enn deres bostedsstat. For skadelidte i andre medlemsstater enn deres bostedsstat er det også viktig å sikre utveksling av opplysninger og samarbeid med de erstatningsorganene som er opprettet eller anerkjent i henhold til artikkel 24 i direktiv 2009/103/EF i alle medlemsstater, og med skaderepresentanter.

• 28) Medlemsstatene kan opprette eller godkjenne mer enn ett erstatningsorgan i henhold til direktiv 2009/103/EF, noe som potensielt kan gjøre det vanskeligere for skadelidte å identifisere det organet som de skal inngi sine erstatningskrav til. Medlemsstater som oppretter eller godkjenner mer enn ett erstatningsorgan, bør derfor sikre at skadelidte har tilgang til nødvendige opplysninger om mulighetene for å søke om erstatning på en måte som gjør det lett for dem å forstå hvilket organ de skal søke hos.

• 29) Dersom det gjelder et kjøretøy som sendes, bør det være mulig for den personen som har ansvar for dekning av en ansvarsforsikring, å velge å tegne en forsikringspolise i den medlemsstaten der kjøretøyet er registrert, eller, i en periode på 30 dager fra datoen for kjøperens aksept av leveringen, i bestemmelsesmedlemsstaten, selv om kjøretøyet ikke formelt er registrert i bestemmelsesmedlemsstaten. Informasjonssenteret i den medlemsstaten der kjøretøyet er registrert, og, når denne ikke er den samme, i bestemmelsesmedlemsstaten, samt i en hvilken som helst annen relevant medlemsstat, for eksempel den medlemsstaten på hvis territorium ulykken inntraff, eller der en skadelidt er bosatt, bør samarbeide om å sikre at de nødvendige opplysningene som de har i samsvar med artikkel 23 i direktiv 2009/103/EF, om det kjøretøyet som sendes, er tilgjengelige.

• 30) Ved ulykker med tilhengere som det er utstedt en egen ansvarsforsikring for, atskilt fra trekkvognens, bør den skadelidte kunne kreve erstatning fra tilhengerens forsikringsgiver, dersom dette er fastsatt i nasjonal rett. Skadelidte bør på anmodning kunne innhente opplysninger fra tilhengerens forsikringsgiver om trekkvognens forsikringsgiver eller, dersom tilhengerens forsikringsgiver til tross for en rimelig innsats ikke kan identifisere trekkvognens forsikringsgiver, opplysninger om den erstatningsordningen som er fastsatt i artikkel 10 i direktiv 2009/103/EF.

• 31) Erstatningshistorikken for forsikringstakere som har til hensikt å inngå en ny forsikringspolise med forsikringsforetak, bør lett kunne autentifiseres med sikte på å fremme anerkjennelse av en slik erstatningshistorikk når en ny forsikringsavtale inngås. For å forenkle verifiseringen og autentiseringen av erklæringer om erstatningshistorikk er det viktig at deres innhold og form er ensartet i alle medlemsstatene. I tillegg bør forsikringsforetak som tar hensyn til erklæringer om erstatningshistorikk når de fastsetter premier for motorvognforsikring, ikke diskriminere på grunnlag av nasjonalitet eller utelukkende på grunnlag av forsikringstakerens tidligere bostedsstat. Videre bør forsikringsforetak behandle en erklæring om erstatningshistorikk fra en annen medlemsstat på samme måte som en nasjonal erklæring om erstatningshistorikk og anvende enhver rabatt som ville være tilgjengelig for en ellers identisk nasjonal kunde, herunder de rabattene som kreves i henhold til en medlemsstats nasjonale lovgivning, for eksempel «bonus/malus»-rabatter. Medlemsstatene bør fortsatt fritt kunne vedta nasjonal lovgivning om «bonus/malus»-ordninger, ettersom slike ordninger er av nasjonal art og uten noe grensekryssende aspekt, og i samsvar med nærhetsprinsippet bør derfor beslutninger om disse ordningene fortsatt treffes av medlemsstatene. For å gjøre det mulig for medlemsstatene å verifisere om og hvordan forsikringsforetakene behandler erklæringer om erstatningshistorikk, bør forsikringsforetak offentliggjøre en generell oversikt over sin politikk med hensyn til bruken av erklæringer om erstatningshistorikk når de beregner premier. Uten at det berører europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/9438, er forsikringsforetak ikke forpliktet til å offentliggjøre kommersielt følsomme opplysninger, for eksempel nærmere opplysninger om takstregler.

• 32) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av direktiv 2009/103/EF bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet med hensyn til formen på og innholdet i erklæringen om erstatningshistorikk. Slik gjennomføringsmyndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/20119.

• 33) Medlemsstatene bør kunne velge å sertifisere verktøyer som gjør det mulig for forbrukerne å sammenligne priser, takster og dekning mellom tilbydere av motorvognforsikring som oppfyller vilkårene i direktiv 2009/103/EF. Dersom de er behørig sertifisert, kan slike verktøyer betegnes som «uavhengige prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring». Medlemsstatene bør også kunne opprette offentlige prissammenligningsverktøyer som drives av en offentlig myndighet.

• 34) Når det i henhold til nasjonal rett kreves en ulykkesrapport og den skadelidte i henhold til loven har rett til å få en kopi av ulykkesrapporten fra vedkommende myndigheter, er det, for å sikre at erstatningskrav behandles problemfritt, viktig at skadelidte får tilgang til den i rett tid.

• 35) For å sikre at minstebeløpene for dekning av motorvognforsikring ikke uthules over tid, bør myndigheten til å vedta rettsakter delegeres til Kommisjonen i samsvar med artikkel 290 i TEUV når det gjelder justering av disse minstebeløpene for å gjenspeile utviklingen i den økonomiske virkeligheten.

• 36) Når Kommisjonen vedtar delegerte rettsakter i henhold til dette direktivet, er det særlig viktig at den holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå, og at disse samrådene gjennomføres i samsvar med prinsippene fastsatt i den tverrinstitusjonelle avtalen av 13. april 2016 om bedre regelverksutforming10. For å sikre lik deltakelse i utarbeidingen av delegerte rettsakter er det også viktig at Europaparlamentet og Rådet mottar alle dokumenter samtidig som medlemsstatenes sakkyndige, og at deres sakkyndige gis systematisk adgang til møter i Kommisjonens ekspertgrupper som omhandler utarbeidingen av delegerte rettsakter.

• 37) Kommisjonen bør som ledd i evalueringen av hvordan direktiv 2009/103/EF fungerer, overvåke anvendelsen av nevnte direktiv idet det tas hensyn til antallet av skadelidte, omfanget av utestående erstatningskrav som følge av forsinket betaling på tvers av grenser i insolvenssaker, omfanget av minstebeløpene for dekning i medlemsstatene, omfanget av erstatningskrav som følge av kjøring med uforsikrede kjøretøyer på tvers av grenser og antallet av klager i forbindelse med erklæringer om erstatningshistorikk.

• 38) I tillegg bør Kommisjonen utarbeide en rapport som evaluerer hvordan de erstatningsorganene som er opprettet eller godkjent for å erstatte skadelidte ved et forsikringsforetaks insolvens, fungerer, og hvordan samarbeidet mellom dem og finansieringen av dem fungerer. Rapporten bør eventuelt følges av et regelverksforslag.

• 39) For å sikre at direktiv 2009/103/EF fortsatt tjener sitt formål, som er å beskytte eventuelle skadelidte fra ulykker som involverer motorvogner, bør Kommisjonen også overvåke og revidere nevnte direktiv i lys av den teknologiske utviklingen, herunder den økte bruken av autonome og halvautonome kjøretøyer. Den bør også analysere forsikringsforetakenes bruk av ordninger der premiene påvirkes av forsikringstakernes erklæringer om erstatningshistorikk. Kommisjonen bør dessuten vurdere effektiviteten i utvekslingen av de informasjonssystemene som brukes til forsikringskontroller over landegrensene.

• 40) Ettersom målene for dette direktivet, som er særlig å sikre lik minstebeskyttelse av skadelidte som følge av trafikkulykker i hele Unionen, å sikre beskyttelse av dem ved forsikringsforetaks insolvens og å sikre likebehandling i forbindelse med forsikringsgiveres erklæringer om erstatningshistorikk for potensielle forsikringstakere som krysser Unionens indre grenser, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene, og derfor på grunn av deres virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går dette direktivet ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 41) I samsvar med den felles politiske erklæringen fra medlemsstatene og Kommisjonen av 28. september 2011 om forklarende dokumenter11 har medlemsstatene forpliktet seg til at de, i berettigede tilfeller, sammen med underretningen om innarbeidingstiltakene skal oversende ett eller flere dokumenter som forklarer sammenhengen mellom et direktivs bestanddeler og de tilsvarende delene i de nasjonale innarbeidingsinstrumentene. Med hensyn til dette direktivet anser regelgiveren at det er berettiget å oversende slike dokumenter.

• 42) Direktiv 2009/103/EF bør derfor endres.

VEDTATT DETTE DIREKTIVET:

Artikkel 1

I direktiv 2009/103/EF gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 1 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 skal lyde:

    • «1. «kjøretøy»

      • a) enhver motorvogn som drives utelukkende av mekanisk kraft på bakken og ikke går på skinner, med

        • i) en høyeste konstruksjonshastighet på over 25 km/t eller

        • ii) en største nettovekt på over 25 kg og en høyeste konstruksjonshastighet på over 14 km/t,

      • b) enhver tilhenger som skal brukes sammen med et kjøretøy nevnt i bokstav a), uavhengig av om den er eller ikke er tilkoplet.

        Med forbehold for bokstav a) og b) anses rullestoler som utelukkende er beregnet til personer med nedsatte fysiske funksjonsevner, ikke som kjøretøyer som omhandles i dette direktivet.»

  • b) Nytt nummer skal lyde:

    • «1a. «bruk av et kjøretøy» enhver bruk av et kjøretøy på en måte som er i samsvar med kjøretøyets funksjon som transportmiddel på ulykkestidspunktet, uavhengig av kjøretøyets kjennetegn og uavhengig av det terrenget som motorvognen brukes i, og av om det står stille eller er i bevegelse,».

  • c) Nr. 2 skal lyde:

    • «2. «skadelidt» enhver person som har rett til erstatning for tap eller skade forårsaket av kjøretøyer,».

  • d) Nytt nummer skal lyde:

    • «8. «hjemstat» hjemstat som definert i artikkel 13 nr. 8 bokstav a) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF(*).

    • (*) Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II) (EUT L 335 av 17.12.2009, s. 1).»

• 2) I artikkel 3 gjøres følgende endringer:

  • a) Første ledd skal lyde:

    «Med forbehold for artikkel 5 skal hver medlemsstat treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at erstatningsansvar ved bruk av kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på medlemsstatens territorium, er dekket av forsikring.»

  • b) Følgende ledd innsettes etter første ledd:

    «Dette direktivet får ikke anvendelse på bruk av et kjøretøy i forbindelse med motorsportsarrangementer og -aktiviteter, herunder løp, konkurranser, trening, testing og demonstrasjoner innenfor et begrenset og avgrenset område i en medlemsstat, når medlemsstaten sikrer at arrangøren av aktiviteten eller en annen part har tegnet en alternativ forsikring eller garantiordning som dekker skade på enhver tredjepart, herunder tilskuere og andre tilstedeværende, men ikke nødvendigvis dekker skade på de deltakende førerne og deres kjøretøyer.»

• 3) Artikkel 4 skal lyde:

  «Artikkel 4

  Kontroller av forsikring

  • 1. Medlemsstatene skal unnlate å kontrollere ansvarsforsikringen for kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på en annen medlemsstats territorium og for kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på et tredjelands territorium, når disse kommer inn på deres territorium fra en annen medlemsstats territorium.

    De kan imidlertid foreta slike kontroller av forsikringer, forutsatt at disse kontrollene ikke er diskriminerende og er nødvendige og forholdsmessige med sikte på å nå det målet som søkes nådd, og

    • a) foretas som ledd i en kontroll som ikke bare gjelder forsikringskontroll, eller

    • b) utgjør en del av et generelt system av kontroller på medlemsstatens territorium som også foretas med hensyn til kjøretøyer som vanligvis er hjemmehørende på territoriet til den medlemsstaten som foretar kontrollene, og som ikke krever at kjøretøyet stanses.

  • 2. Personopplysninger kan behandles på grunnlag av retten i den medlemsstaten som den behandlingsansvarlige er underlagt, dersom det er nødvendig for å bekjempe kjøring med uforsikrede kjøretøyer i andre medlemsstater enn den medlemsstaten på hvis territorium de vanligvis er hjemmehørende. Nevnte rett skal være i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679(*) og skal også fastsette tiltak som er egnet til å beskytte den registrertes rettigheter og friheter samt legitime interesser.

    Disse tiltakene fra medlemsstatene skal særlig presisere det nøyaktige formålet med behandlingen av opplysningene, vise til det relevante rettslige grunnlaget, oppfylle de relevante sikkerhetskravene og overholde prinsippene om nødvendighet, forholdsmessighet og formålsbegrensning samt fastsette en forholdsmessig oppbevaringstid for opplysningene. Personopplysninger som behandles i henhold til denne artikkelen utelukkende med sikte på å foreta en forsikringskontroll, skal oppbevares bare så lenge de er nødvendige for dette formålet, og så snart dette er oppnådd, skal de slettes fullstendig. Dersom en forsikringskontroll viser at et kjøretøy er dekket av en lovpliktig forsikring i henhold til artikkel 3, skal den behandlingsansvarlige umiddelbart slette de berørte opplysningene. Dersom det ved en kontroll ikke er mulig å fastslå om et kjøretøy er dekket av en lovpliktig forsikring i henhold til artikkel 3, skal opplysningene oppbevares bare i en begrenset periode som ikke overstiger det antall dager som er nødvendig for å fastslå om det er forsikringsdekning.

  • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF (generell personvernforordning) (EUT L 119 av 4.5.2016, s. 1).»

• 4) I artikkel 5 tilføyes følgende numre:

  • «3. En medlemsstat kan gjøre unntak fra artikkel 3 når det gjelder kjøretøyer som midlertidig eller permanent er tatt ut av bruk og forbudt å bruke, forutsatt at det er innført en formell administrativ framgangsmåte eller et annet verifiserbart tiltak i samsvar med nasjonal rett.

    En medlemsstat som gjør slikt unntak, skal sikre at kjøretøyer nevnt i første ledd behandles på samme måte som kjøretøyer som den lovpliktige forsikringen nevnt i artikkel 3 ikke er tegnet for.

    Garantifondet i den medlemsstaten der en ulykke inntraff, skal da kunne kreve erstatning fra garantifondet i den medlemsstaten der kjøretøyet vanligvis er hjemmehørende.

  • 4. En medlemsstat kan gjøre unntak fra artikkel 3 når det gjelder kjøretøyer som brukes utelukkende i områder med begrenset adgang, i samsvar med sin nasjonale rett.

    En medlemsstat som gjør slikt unntak, skal sikre at kjøretøyer nevnt i første ledd behandles på samme måte som kjøretøyer som den lovpliktige forsikringen nevnt i artikkel 3 ikke er tegnet for.

    Garantifondet i den medlemsstaten der en ulykke inntraff, skal da kunne kreve erstatning fra garantifondet i den medlemsstaten der kjøretøyet vanligvis er hjemmehørende.

  • 5. En medlemsstat kan gjøre unntak fra artikkel 3 når det gjelder kjøretøyer som det i henhold til nasjonal rett ikke er tillatt å bruke på offentlige veier.

    En medlemsstat som gjør unntak fra artikkel 3 for kjøretøyer nevnt i første ledd, skal sikre at slike kjøretøyer behandles på samme måte som kjøretøyer som den lovpliktige forsikringen nevnt i artikkel 3 ikke er tegnet for.

    Garantifondet i den medlemsstaten der en ulykke inntraff, skal da kunne kreve erstatning fra garantifondet i den medlemsstaten der kjøretøyet vanligvis er hjemmehørende.

  • 6. Når en medlemsstat i henhold til nr. 5 gjør unntak fra artikkel 3 når det gjelder kjøretøyer som det ikke er tillatt å bruke på offentlige veier, kan denne medlemsstaten også gjøre unntak fra artikkel 10 når det gjelder erstatning for skade forårsaket av slike kjøretøyer i områder som ikke er tilgjengelige for offentligheten som følge av en rettslig eller fysisk begrensning av adgangen til slike områder, som definert i medlemsstatens nasjonale rett.

  • 7. Når det gjelder nr. 3–6 skal medlemsstatene underrette Kommisjonen om anvendelsen av unntaket og om de særlige ordningene for gjennomføringen av det. Kommisjonen skal offentliggjøre en liste over disse unntakene.»

• 5) Artikkel 9 skal lyde:

  «Artikkel 9

  Minstebeløp

  • 1. Hver medlemsstat skal, med forbehold for høyere garantibeløp som medlemsstatene eventuelt selv fastsetter, kreve at den lovpliktige forsikringen nevnt i artikkel 3 dekker følgende minstebeløp:

    • a) For personskade: 6 450 000 euro per ulykke, uavhengig av antall skadelidte, eller 1 300 000 euro per skadelidt.

    • b) For tingsskade: 1 300 000 euro per ulykke, uavhengig av antall skadelidte.

      For medlemsstater som ikke har innført euro, skal minstebeløpene omregnes til deres nasjonale valuta ved bruk av valutakursen per 22. desember 2021, offentliggjort i Den europeiske unions tidende.

  • 2. Hvert femte år fra 22. desember 2021 skal Kommisjonen justere beløpene som er omhandlet i nr. 1, i tråd med den harmoniserte forbrukerprisindeksen (HICP) som ble innført ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/792(*).

    Kommisjonen skal vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 28b om justeringen av disse beløpene til HICP innen seks måneder etter utgangen av hver femårsperiode.

    For medlemsstater som ikke har innført euro, skal beløpene omregnes til deres nasjonale valuta ved bruk av den valutakursen som ble fastsatt på datoen for beregning av de nye minstebeløpene offentliggjort i Den europeiske unions tidende.

  • (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/792 av 11. mai 2016 om harmoniserte konsumprisindekser og boligprisindeksen og om oppheving av rådsforordning (EF) nr. 2494/95 (EUT L 135 av 24.5.2016, s. 11).»

• 6) Overskriften i kapittel 4 skal lyde:

  «KAPITTEL 4

  ERSTATNING FOR SKADE FORÅRSAKET AV ET UKJENT KJØRETØY ELLER ET KJØRETØY UTEN LOVPLIKTIG FORSIKRING SOM FASTSATT I ARTIKKEL 3 OG ERSTATNING I TILFELLE AV INSOLVENS»

• 7) I artikkel 10 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1 skal andre ledd lyde:

    «Første ledd skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å bestemme om organets erstatning skal tillegges sekundær karakter eller ikke, og retten til å fastsette bestemmelser om erstatningsoppgjør mellom organet og den eller de personene som er ansvarlige for ulykken, og andre forsikringsgivere eller trygdeorganer som skal yte skadelidte erstatning for samme skade. Medlemsstatene kan imidlertid ikke tillate at organet som forutsetning for betaling av erstatning krever at den skadelidte kan påvise at den erstatningspliktige ikke har evne eller vilje til å betale.»

  • b) I nr. 2 skal første ledd lyde:

    «2. Den skadelidte kan uansett henvende seg direkte til organet, som på grunnlag av de opplysningene det innhenter fra skadelidte, skal ha plikt til å gi vedkommende et begrunnet svar på spørsmålet om betaling av erstatning.»

  • c) I nr. 3 skal andre ledd lyde:

    «Dersom organet har betalt erstatning for betydelige personskader til en skadelidt ved samme ulykke som et ukjent kjøretøy forårsaket tingsskade, kan medlemsstatene imidlertid ikke utelukke betaling av erstatning for tingsskade med den begrunnelsen at kjøretøyet er ukjent. Medlemsstatene kan likevel fastsette en egenandel på høyst 500 euro for den skadelidte i forbindelse med en slik tingsskade.»

  • d) Nr. 4 skal lyde:

    «4. Hver medlemsstat skal anvende sine lover og forskrifter på organets betaling av erstatning, med forbehold for enhver annen praksis som er gunstigere for den skadelidte.»

• 8) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 10a

  Beskyttelse av skadelidte mot skader som følge av ulykker som inntreffer i deres bostedsstat, ved et forsikringsforetaks insolvens

  • 1. Hver medlemsstat skal opprette eller godkjenne et organ som har som oppgave å betale erstatning til skadelidte som er bosatt på dens område, i det minste innenfor forsikringspliktens grenser, for tingsskade eller personskade forårsaket av et kjøretøy som er forsikret av et forsikringsforetak, fra det tidspunktet da

    • a) forsikringsforetaket blir gjenstand for konkursbehandling, eller

    • b) forsikringsforetaket blir gjenstand for en framgangsmåte for avvikling som definert i artikkel 268 nr. 1 bokstav d) i direktiv 2009/138/EF.

  • 2. Hver medlemsstat skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at organet omhandlet i nr. 1 har tilgang til tilstrekkelige midler for å betale erstatning til skadelidte i samsvar med reglene i nr. 10, når erstatning skal utbetales i de situasjonene som er omhandlet i nr. 1 bokstav a) og b). Disse tiltakene kan omfatte krav om finansielle bidrag, forutsatt at de bare pålegges forsikringsforetak som er godkjent av den medlemsstaten som pålegger dem.

  • 3. Uten at det berører en eventuell forpliktelse i henhold til artikkel 280 i direktiv 2009/138/EF, skal hver medlemsstat sikre at en kjennelse eller en beslutning offentliggjøres når en vedkommende domstol eller annen vedkommende myndighet avgir kjennelse eller treffer beslutning om å innlede framgangsmåten omhandlet i nr. 1 bokstav a) eller b) overfor et forsikringsforetak som denne medlemsstaten er hjemstat for. Organet omhandlet i nr. 1 som er etablert i forsikringsforetakets hjemstat, skal sikre at alle organer omhandlet i nr. 1, i alle medlemsstater, omgående underrettes om kjennelsen eller beslutningen.

  • 4. Den skadelidte kan inngi et erstatningskrav direkte til organet omhandlet i nr. 1.

  • 5. Når erstatningskravet er mottatt, skal organet omhandlet i nr. 1 underrette det tilsvarende organet i hjemstaten for forsikringsforetaket og det forsikringsforetaket som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, eller dets saneringsstyre eller avviklingsstyre, som definert i henholdsvis artikkel 268 nr. 1 bokstav e) og f) i direktiv 2009/138/EF, om at det har mottatt et erstatningskrav fra den skadelidte.

  • 6. Det forsikringsforetaket som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, eller dets saneringsstyre eller avviklingsstyre, skal underrette organet omhandlet i nr. 1 når det betaler erstatning eller avviser ansvar for et erstatningskrav som organet omhandlet i nr. 1 også har mottatt.

  • 7. Medlemsstatene skal sikre at organet omhandlet i nr. 1 på grunnlag av blant annet opplysninger som den skadelidte har gitt på dets anmodning, senest tre måneder fra det tidspunktet da skadelidte innga sitt erstatningskrav til organet, gir skadelidte et begrunnet erstatningstilbud eller et begrunnet svar som omhandlet i andre ledd i dette nummeret, i samsvar med gjeldende nasjonal rett.

    Med hensyn til første ledd skal organet

    • a) gi et begrunnet erstatningstilbud dersom det har fastslått at det er forpliktet til å betale erstatning i henhold til nr. 1 bokstav a) eller b), at kravet ikke bestrides, og at erstatningen er blitt helt eller delvis beregnet,

    • b) gi et begrunnet svar på de punktene som er angitt i kravet, dersom det har fastslått at det ikke er forpliktet til å betale erstatning i henhold til nr. 1 bokstav a) eller b), eller dersom erstatningsplikten avvises eller ikke er klart fastslått, eller skaden ikke er fullt beregnet.

  • 8. Dersom det skal betales erstatning i henhold til nr. 7 andre ledd bokstav a), skal organet omhandlet i nr. 1 betale erstatningen til skadelidte uten unødig opphold og under alle omstendigheter innen tre måneder etter at skadelidte har akseptert det begrunnede erstatningstilbudet omhandlet i nr. 7 andre ledd bokstav a).

    Dersom skaden bare er delvis beregnet, skal kravene om betalingen av erstatningen i første ledd få anvendelse på denne delvis beregnede skaden, og fra det tidspunktet da det tilsvarende begrunnede erstatningstilbudet aksepteres.

  • 9. Medlemsstatene skal sikre at organet omhandlet i nr. 1 har all nødvendig myndighet og kompetanse for i rett tid å kunne samarbeide med andre tilsvarende organer i andre medlemsstater, med organer som er opprettet eller godkjent i henhold til artikkel 25a i alle medlemsstater, og med andre berørte parter, herunder et forsikringsforetak som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, dets saneringsstyre eller avviklingsstyre og de nasjonale vedkommende myndighetene i medlemsstatene, i alle faser av den framgangsmåten som er omhandlet i denne artikkelen. Slikt samarbeid skal omfatte anmodning om, mottak og framlegging av opplysninger, herunder nærmere opplysninger om spesifikke erstatningskrav, der det er relevant.

  • 10. Dersom hjemstaten for forsikringsforetaket omhandlet i nr. 1 ikke er den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, skal organet omhandlet i nr. 1 i den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, som har betalt erstatning til den skadelidte i samsvar med nr. 8, ha rett til å kreve full refusjon av den betalte erstatningen fra organet omhandlet i nr. 1 i forsikringsforetakets hjemstat.

    Organet omhandlet i nr. 1 i forsikringsforetakets hjemstat skal foreta betalingen til organet omhandlet i nr. 1 i den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, og som har betalt erstatning til den skadelidte i samsvar med nr. 8, innen en rimelig frist på høyst seks måneder, med mindre noe annet er avtalt skriftlig av disse organene, etter at det har mottatt et krav om slik refusjon.

    Det organet som har betalt erstatning i henhold til første ledd, skal tre inn i den skadelidtes rettigheter overfor personen som forårsaket ulykken, eller dennes forsikringsforetak, med unntak av forsikringstakeren eller den andre forsikrede personen som har forårsaket ulykken, i det omfang forsikringstakerens eller den forsikrede personens ansvar ville blitt dekket av det insolvente forsikringsforetaket i samsvar med gjeldende nasjonal rett. Hver medlemsstat skal være forpliktet til å anerkjenne en slik inntreden i rettigheter som er fastsatt av en annen medlemsstat.

  • 11. Nr. 1–10 skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å

    • a) tillegge erstatning som er betalt av organet omhandlet i nr. 1, sekundær karakter eller ikke,

    • b) fastsette bestemmelser om erstatningsoppgjør for samme ulykke mellom

      • i) organet omhandlet i nr. 1,

      • ii) den eller de personene som er ansvarlige for ulykken,

      • iii) andre forsikringsforetak eller trygdeorganer som skal betale erstatning til den skadelidte.

  • 12. Medlemsstatene skal ikke tillate at organet omhandlet i nr. 1 gjør betalingen av erstatning betinget av andre krav enn dem som er fastsatt i dette direktivet. Særlig skal medlemsstatene ikke tillate at organet omhandlet i nr. 1 gjør betalingen av erstatning betinget av et krav om at den skadelidte godtgjør at den ansvarlige juridiske eller fysiske personen ikke er i stand til, eller nekter, å betale.

  • 13. Organene omhandlet i nr. 1 eller enhetene omhandlet i andre ledd i dette nummeret skal bestrebe seg på å inngå en avtale innen 23. desember 2023 for å gjennomføre denne artikkelen når det gjelder deres funksjoner og forpliktelser og framgangsmåtene for refusjon i henhold til denne artikkelen.

    For dette formålet skal hver medlemsstat innen 23. juni 2023

    • a) opprette eller godkjenne organet omhandlet i nr. 1 og gi det myndighet til å forhandle om og inngå en slik avtale, eller

    • b) utpeke en enhet og gi den myndighet til å forhandle om og inngå en slik avtale, som organet omhandlet i nr. 1 vil bli part i når det er opprettet eller godkjent.

      Avtalen omhandlet i første ledd skal umiddelbart meddeles Kommisjonen.

      Dersom avtalen omhandlet i første ledd ikke er inngått innen 23. desember 2023, skal Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med framgangsmåten omhandlet i artikkel 28b med sikte på å spesifisere de prosedyremessige oppgavene og de prosedyremessige forpliktelsene for de organene som er omhandlet i nr. 1, med hensyn til refusjon.»

• 9) I artikkel 11 skal første ledd lyde:

  «Ved en tvist mellom organet omhandlet i artikkel 10 nr. 1 og ansvarsforsikringsselskapet med hensyn til hvem som skal betale erstatning til skadelidte, skal medlemsstatene treffe hensiktsmessige tiltak slik at en av disse partene utpekes som ansvarlig for i første instans å betale erstatning til skadelidte uten opphold.»

• 10) Overskriften i kapittel 5 skal lyde:

  «KAPITTEL 5

  SÆRLIGE KATEGORIER AV SKADELIDTE, KLAUSULER OM ANSVARSFRASKRIVELSE, ÉN ENKELT PREMIE, KJØRETØYER SOM SENDES FRA EN MEDLEMSSTAT TIL EN ANNEN»

• 11) Overskriften til artikkel 12 skal lyde:

  «Særlige kategorier av skadelidte».

• 12) I artikkel 13 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 1:

    • i) Innledningen i første ledd skal lyde:

      • «1. Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at enhver lovbestemmelse eller ethvert vilkår i en forsikringspolise utstedt i samsvar med artikkel 3 skal anses som ugyldig når det gjelder erstatningskrav fra tredjeparter som er skadelidt i en ulykke, dersom denne lovbestemmelsen eller dette avtalevilkåret utelukker fra forsikringsdekning kjøretøyer som brukes eller føres av».

      • ii) Tredje ledd skal lyde:

        «Medlemsstatene skal ha mulighet til å unnlate å anvende bestemmelsen i første ledd ved ulykker som inntreffer på deres territorium, dersom og i den utstrekning skadelidte kan få erstatning for skaden som er påført, fra et trygdeorgan.»

  • b) I nr. 2 skal andre ledd lyde:

    «Medlemsstater som fastsetter at organet omhandlet i artikkel 10 nr. 1 skal betale erstatning dersom kjøretøyet er stjålet eller tilegnet ved makt, kan fastsette en egenandel for den skadelidte på høyst 250 euro i forbindelse med tingsskade.»

• 13) I artikkel 15 skal nr. 1 lyde:

  «1. Som unntak fra artikkel 13 nr. 13 bokstav b) i direktiv 2009/138/EF skal den medlemsstaten der risikoen består, avhengig av hva den personen som er ansvarlig for ansvarsforsikringen velger, anses som enten registreringsmedlemsstaten eller, fra det tidspunktet kjøperen aksepterer leveringen, bestemmelsesmedlemsstaten i 30 dager, når et kjøretøy sendes fra en medlemsstat til en annen, selv om kjøretøyet ikke er formelt registrert i bestemmelsesmedlemsstaten.

  Medlemsstatene skal sikre at informasjonssenteret omhandlet i artikkel 23 i den medlemsstaten der kjøretøyet er registrert, i bestemmelsesmedlemsstaten, når denne ikke er den samme, samt i en hvilken som helst annen relevant medlemsstat, for eksempel den medlemsstaten der ulykken inntraff, eller der en skadelidt er bosatt, samarbeider om å sikre at de nødvendige opplysningene som de har i samsvar med artikkel 23, om det kjøretøyet som sendes, er tilgjengelige.»

• 14) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 15a

  Beskyttelse av skadelidte ved ulykker som involverer en tilhenger som trekkes av et kjøretøy

  • 1. Ved en ulykke forårsaket av et sett av kjøretøyer som består av et kjøretøy som trekker en tilhenger, og der tilhengeren har en separat ansvarsforsikring, kan den skadelidte inngi sitt erstatningskrav direkte til det forsikringsforetaket som har forsikret tilhengeren, dersom

    • a) tilhengeren, men ikke det kjøretøyet som trakk den, kan identifiseres, og

    • b) gjeldende nasjonal rett fastsetter at tilhengerens forsikringsgiver skal betale erstatning.

      Et forsikringsforetak som har betalt erstatning til skadelidte, skal ha mulighet til å gjøre regress mot det foretaket som har forsikret trekkvognen, eller mot det organet som er omhandlet i artikkel 10 nr. 1, dersom og i det omfanget dette er fastsatt i gjeldende nasjonal rett.

      Dette nummeret skal ikke berøre gjeldende nasjonal rett som fastsetter regler som er gunstigere for skadelidte.

  • 2. Ved en ulykke forårsaket av et sett av kjøretøyer som består av et kjøretøy som trekker en tilhenger, skal tilhengerens forsikringsgiver, med mindre den i henhold til gjeldende nasjonal rett skal betale full erstatning, etter anmodning fra skadelidte uten unødig opphold underrette vedkommende om

    • a) identiteten til trekkvognens forsikringsgiver, eller

    • b) dersom tilhengerens forsikringsgiver ikke kan identifisere trekkvognens forsikringsgiver, om den erstatningsordningen som er fastsatt i artikkel 10.»

• 15) Artikkel 16 skal lyde:

  «Artikkel 16

  Erklæring om tredjeparts erstatningskrav

  Medlemsstatene skal sikre at forsikringstakeren har rett til når som helst å anmode om en erklæring om tredjeparts erstatningskrav, eller om fravær av slike krav, i forbindelse med det eller de kjøretøyene som har vært omfattet av forsikringsavtalen, for minst de siste fem årene av avtaleforholdet («erklæring om erstatningshistorikk»).

  Forsikringsforetaket eller et organ som er utpekt av en medlemsstat til å yte lovpliktig forsikring eller utstede slike erklæringer, skal stille denne erklæringen om erstatningshistorikk til rådighet for forsikringstakeren innen 15 dager fra anmodningen. Dette skal det gjøre ved å bruke skjemaet for erklæring om erstatningshistorikk.

  Medlemsstatene skal sikre at forsikringsforetak ikke, når de tar hensyn til erklæringer om erstatningshistorikk utstedt av andre forsikringsforetak eller andre organer som omhandlet i andre ledd, behandler forsikringstakerne på en diskriminerende måte eller setter en høyere pris på deres premier på grunnlag av deres nasjonalitet eller utelukkende på grunnlag av deres tidligere bostedsstat.

  Medlemsstatene skal sikre at et forsikringsforetak, når det tar hensyn til erklæringer om erstatningshistorikk ved fastsettelsen av premier, behandler erklæringer som er utstedt i andre medlemsstater, som likeverdige med dem som er utstedt av et forsikringsforetak eller organer som omhandlet i andre ledd i samme medlemsstat, også når eventuelle rabatter anvendes.

  Medlemsstatene skal sikre at forsikringsforetakene offentliggjør en generell oversikt over sin politikk med hensyn til bruk av erklæringer om erstatningshistorikk, når de beregner premier.

  Kommisjonen skal innen 23. juli 2023 vedta gjennomføringsrettsakter som ved hjelp av en mal presiserer formen på og innholdet i erklæringen om erstatningshistorikk omhandlet i andre ledd. Denne malen skal inneholde opplysninger om følgende:

  • a) Identiteten til det forsikringsforetaket eller det organet som utsteder erklæringen om erstatningshistorikk.

  • b) Forsikringstakerens identitet, herunder vedkommendes kontaktopplysninger.

  • c) Det forsikrede kjøretøyet og kjøretøyets identifikasjonsnummer.

  • d) Start- og sluttdatoen for kjøretøyets forsikringsdekning.

  • e) Antallet erstatningskrav fra tredjepart som er gjort opp i henhold til forsikringstakerens forsikringsavtale i den perioden som erklæringen om erstatningshistorikk omfatter, herunder datoen for hvert krav.

  • f) Ytterligere opplysninger som er relevante i henhold til de reglene eller de praksisene som gjelder i medlemsstatene.

    Kommisjonen skal høre alle berørte parter og samarbeide tett med medlemsstatene før den vedtar disse gjennomføringsrettsaktene.

    Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med rådgivningsprosedyren nevnt i artikkel 28a nr. 2.»

• 16) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 16a

  Prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring

  • 1. Medlemsstatene kan velge å sertifisere verktøyer som gir forbrukerne mulighet til gratis å sammenligne priser, takster og dekning mellom tilbydere av den lovpliktige forsikringen omhandlet i artikkel 3, som «uavhengige prissammenligningsverktøyer for motorvognforsikring», forutsatt at vilkårene i nr. 2 er oppfylt.

  • 2. Et sammenligningsverktøy i henhold til nr. 1 skal

    • a) være operativt uavhengig av tilbyderne av den lovpliktige forsikringen omhandlet i artikkel 3, og sikre at tjenesteytere behandles likt i søkeresultatene,

    • b) tydelig angi identiteten til eierne og operatørene av sammenligningsverktøyet,

    • c) fastsette klare og objektive kriterier som sammenligningen er basert på,

    • d) bruke et klart og entydig språk,

    • e) gi nøyaktige og oppdaterte opplysninger og angi tidspunktet for siste oppdatering,

    • f) være åpent for alle tilbydere av den lovpliktige forsikringen omhandlet i artikkel 3, gjøre de relevante opplysningene tilgjengelige, vise et bredt spekter av tilbud som omfatter en betydelig del av markedet for motorvognforsikring, og dersom opplysningene som gis, ikke er en fullstendig oversikt over dette markedet, gi brukeren klar informasjon om dette før resultatene vises,

    • g) sørge for en effektiv framgangsmåte for rapportering av uriktige opplysninger,

    • h) inneholde en erklæring om at prisene er basert på de mottatte opplysningene og ikke er bindende for forsikringsforetakene.»

• 17) I artikkel 23 gjøres følgende endringer:

  • a) Nytt nummer skal lyde:

    • «1a. Medlemsstatene skal sikre at forsikringsforetak eller andre enheter er forpliktet til å gi de opplysningene som er omhandlet i nr. 1 bokstav a) i), ii) og iii), til informasjonssentrene og underrette dem når en forsikringspolise blir ugyldig eller på annen måte ikke lenger dekker et kjøretøy med et registreringsnummer.»

  • b) Nr. 6 skal lyde:

    • «6. Personopplysninger som framkommer som følge av nr. 1–5, skal behandles i samsvar med forordning (EU) 2016/679.»

• 18) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 25a

  Beskyttelse av skadelidte mot skader som følge av ulykker som inntreffer i en annen medlemsstat enn deres bostedsstat, ved et forsikringsforetaks insolvens

  • 1. Hver medlemsstat skal opprette eller godkjenne et organ som har som oppgave å betale erstatning til skadelidte som er bosatt på dens område, i de tilfellene som er omhandlet i artikkel 20 nr. 1, i det minste innenfor forsikringspliktens grenser, for tingsskade eller personskade forårsaket av et kjøretøy som er forsikret av et forsikringsforetak, fra det tidspunktet da

    • a) forsikringsforetaket er under konkursbehandling, eller

    • b) forsikringsforetaket er gjenstand for en framgangsmåte for avvikling som definert i artikkel 268 nr. 1 bokstav d) i direktiv 2009/138/EF.

  • 2. Hver medlemsstat skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at organet omhandlet i nr. 1 har tilgang til tilstrekkelige midler for å betale erstatning til skadelidte i samsvar med reglene i nr. 10, når erstatning skal utbetales i de situasjonene som er omhandlet i nr. 1 bokstav a) og b). Disse tiltakene kan omfatte krav om finansielle bidrag, forutsatt at de bare pålegges forsikringsforetak som er godkjent av den medlemsstaten som pålegger dem.

  • 3. Uten at det berører en eventuell forpliktelse i henhold til artikkel 280 i direktiv 2009/138/EF, skal hver medlemsstat sikre at en kjennelse eller en beslutning offentliggjøres når en vedkommende domstol eller annen vedkommende myndighet avgir kjennelse eller treffer beslutning om å innlede framgangsmåten omhandlet i nr. 1 bokstav a) eller b) overfor et forsikringsforetak som denne medlemsstaten er hjemstat for. Organet omhandlet i nr. 1 som er etablert i forsikringsforetakets hjemstat, skal sikre at alle organer omhandlet i nr. 1 og alle erstatningsorganer omhandlet i artikkel 24, i alle medlemsstater, omgående underrettes om kjennelsen eller beslutningen.

  • 4. Skadelidte kan inngi et erstatningskrav direkte til organet omhandlet i nr. 1.

  • 5. Når erstatningskravet er mottatt, skal organet omhandlet i nr. 1 underrette det tilsvarende organet i hjemstaten for forsikringsforetaket, erstatningsorganet i henhold til artikkel 24 i den skadelidtes bostedsstat og det forsikringsforetaket som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, eller dets saneringsstyre eller avviklingsstyre, som definert i henholdsvis artikkel 268 nr. 1 bokstav e) og f) i direktiv 2009/138/EF, om at det har mottatt et erstatningskrav fra den skadelidte.

  • 6. Det forsikringsforetaket som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, eller dets saneringsstyre eller avviklingsstyre, skal underrette organet omhandlet i nr. 1 når det betaler erstatning eller avviser ansvar for et erstatningskrav som organet omhandlet i nr. 1 også har mottatt.

  • 7. Medlemsstatene skal sikre at organet omhandlet i nr. 1 på grunnlag av blant annet opplysninger som den skadelidte har inngitt på dets anmodning, senest tre måneder fra det tidspunktet da skadelidte innga sitt erstatningskrav til organet, gir skadelidte et begrunnet erstatningstilbud eller et begrunnet svar som omhandlet i andre ledd i dette nummeret, i samsvar med gjeldende nasjonal rett.

    Med hensyn til første ledd skal organet

    • a) gi et begrunnet erstatningstilbud dersom det har fastslått at det er forpliktet til å betale erstatning i henhold til nr. 1 bokstav a) eller b), at kravet ikke bestrides, og at erstatningen er blitt helt eller delvis beregnet,

    • b) gi et begrunnet svar på de punktene som er angitt i kravet, dersom det har fastslått at det ikke er forpliktet til å betale erstatning i henhold til nr. 1 bokstav a) eller b), eller dersom erstatningsplikten avvises eller ikke er klart fastslått, eller skaden ikke er fullt beregnet.

  • 8. Dersom det skal betales erstatning i henhold til nr. 7 andre ledd bokstav a), skal organet omhandlet i nr. 1 betale erstatningen til skadelidte uten unødig opphold og under alle omstendigheter innen tre måneder etter at skadelidte har akseptert det begrunnede erstatningstilbudet omhandlet i nr. 7 andre ledd bokstav a).

    Dersom skaden bare er delvis beregnet, skal kravene om betalingen av erstatningen i første ledd få anvendelse på denne delvis beregnede skaden, og fra det tidspunktet da det tilsvarende begrunnede erstatningstilbudet aksepteres.

  • 9. Medlemsstatene skal sikre at organet omhandlet i nr. 1 har all nødvendig myndighet og kompetanse for i rett tid å kunne samarbeide med andre tilsvarende organer i andre medlemsstater, med organer som er opprettet eller godkjent i henhold til artikkel 10a og 24 i alle medlemsstater, og med andre berørte parter, herunder et forsikringsforetak som er gjenstand for konkursbehandling eller avvikling, dets skaderepresentant eller saneringsstyre eller avviklingsstyre og de nasjonale vedkommende myndighetene i medlemsstatene, i alle faser av den framgangsmåten som er omhandlet i denne artikkelen. Slikt samarbeid skal omfatte anmodning om, mottak og framlegging av opplysninger, herunder nærmere opplysninger om spesifikke erstatningskrav, der det er relevant.

  • 10. Dersom hjemstaten for forsikringsforetaket omhandlet i nr. 1 ikke er den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, skal organet omhandlet i nr. 1 i den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, som har betalt erstatning til den skadelidte i samsvar med nr. 8, ha rett til å kreve full refusjon av den betalte erstatningen fra organet omhandlet i nr. 1 i forsikringsforetakets hjemstat.

    Organet omhandlet i nr. 1 i forsikringsforetakets hjemstat skal foreta betalingen til organet omhandlet i nr. 1 i den medlemsstaten der den skadelidte er bosatt, og som har betalt erstatning til den skadelidte i samsvar med nr. 8, innen en rimelig frist på høyst seks måneder, med mindre noe annet er avtalt skriftlig av disse organene, etter at det har mottatt et krav om slik refusjon.

    Det organet som har betalt erstatning i henhold til første ledd, skal tre inn i den skadelidtes rettigheter overfor personen som forårsaket ulykken, eller dennes forsikringsforetak, med unntak av forsikringstakeren eller den andre forsikrede personen som har forårsaket ulykken, i det omfang forsikringstakerens eller den forsikrede personens ansvar ville blitt dekket av det insolvente forsikringsforetaket i samsvar med gjeldende nasjonal rett. Hver medlemsstat skal være forpliktet til å anerkjenne en slik inntreden i rettigheter som er fastsatt av en annen medlemsstat.

  • 11. Nr. 1–10 skal ikke berøre medlemsstatenes rett til å

    • a) tillegge erstatning som er betalt av organet omhandlet i nr. 1, sekundær karakter eller ikke,

    • b) fastsette bestemmelser om erstatningsoppgjør for samme ulykke mellom

      • i) organet omhandlet i nr. 1,

      • ii) den eller de personene som er ansvarlige for ulykken,

      • iii) andre forsikringsforetak eller trygdeorganer som skal betale erstatning til den skadelidte.

  • 12. Medlemsstatene skal ikke tillate at organet omhandlet i nr. 1 gjør betalingen av erstatning betinget av andre krav enn dem som er fastsatt i dette direktivet. Særlig skal medlemsstatene ikke tillate at organet omhandlet i nr. 1 gjør betalingen av erstatning betinget av et krav om at den skadelidte godtgjør at den ansvarlige juridiske eller fysiske personen ikke er i stand til, eller nekter, å betale.

  • 13. Organene omhandlet i nr. 1 eller enhetene omhandlet i andre ledd i dette nummeret skal bestrebe seg på å inngå en avtale innen 23. desember 2023 for å gjennomføre denne artikkelen når det gjelder deres funksjoner og forpliktelser og framgangsmåtene for refusjon i henhold til denne artikkelen.

    For dette formålet skal hver medlemsstat innen 23. juni 2023

    • a) opprette eller godkjenne organet omhandlet i nr. 1 og gi det myndighet til å forhandle om og inngå en slik avtale, eller

    • b) utpeke en enhet og gi den myndighet til å forhandle om og inngå en slik avtale, som organet omhandlet i nr. 1 vil bli part i når det er opprettet eller godkjent.

  Avtalen nevnt i første ledd skal umiddelbart meddeles Kommisjonen.

  Dersom avtalen omhandlet i første ledd ikke er inngått innen 23. desember 2023, skal Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med framgangsmåten omhandlet i artikkel 28b med sikte på å spesifisere de prosedyremessige oppgavene og de prosedyremessige forpliktelsene for de organene som er omhandlet i nr. 1, med hensyn til refusjon.»

• 19) I artikkel 26 skal første ledd lyde:

  «Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å lette de skadelidtes, deres forsikringsgiveres eller deres juridiske representanters tilgang til de grunnleggende opplysningene som er nødvendige for å behandle erstatningskrav.»

• 20) Ny artikkel skal lyde:

  «Artikkel 26a

  Informasjon til skadelidte

  Medlemsstater som oppretter eller godkjenner forskjellige erstatningsorganer i henhold til artikkel 10 nr. 1, artikkel 10a nr. 1, artikkel 24 nr. 1 og artikkel 25a nr. 1, skal sikre at skadelidte har tilgang til nødvendige opplysninger om mulighetene for å søke om erstatning.»

• 21) I artikkel 28 nr. 1 skal nytt ledd lyde:

  «Medlemsstatene kan kreve motorvognforsikring som oppfyller kravene i dette direktivet, for enhver type av motorredskap som brukes på bakken og ikke er omfattet av definisjonen av «kjøretøy» i artikkel 1 nr. 1, og som artikkel 3 ikke får anvendelse på.»

• 22) Nye artikler skal lyde:

  «Artikkel 28a

  Komitéprosedyre

  • 1. Kommisjonen skal bistås av Den europeiske komité for forsikring og tjenestepensjoner nedsatt ved kommisjonsbeslutning 2004/9/EF(*). Nevnte komité skal være en komité i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011(**).

  • 2. Når det vises til dette nummeret, får artikkel 4 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

  Artikkel 28b

  Utøvelse av delegert myndighet

  • 1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen på vilkårene fastsatt i denne artikkelen.

  • 2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 9 nr. 2 skal gis Kommisjonen på ubestemt tid fra 22. desember 2021.

    Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter nevnt i artikkel 10a nr. 13 fjerde ledd og artikkel 25a nr. 13 fjerde ledd skal gis Kommisjonen for en periode på sju år fra 22. desember 2021. Den delegerte myndigheten skal stilltiende forlenges med perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg en slik forlengelse senest tre måneder før utgangen av hver periode.

  • 3. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 9 nr. 2, artikkel 10a nr. 13 fjerde ledd og artikkel 25a nr. 13 fjerde ledd kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får virkning dagen etter at den er offentliggjort i Den europeiske unions tidende, eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.

  • 4. Før Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den rådføre seg med sakkyndige utpekt av hver medlemsstat i samsvar med prinsippene fastsatt i den tverrinstitusjonelle avtalen av 13. april 2016 om bedre regelverksutforming(***).

  • 5. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

  • 6. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 9 nr. 2, artikkel 10a nr. 13 fjerde ledd og artikkel 25a nr. 13 fjerde ledd skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse innen en frist på tre måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom både Europaparlamentet og Rådet før utløpet av nevnte frist har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse. Denne fristen kan forlenges med tre måneder på Europaparlamentets eller Rådets initiativ.

  «Artikkel 28c

  Evaluering og gjennomgåelse

  • 1. Senest fem år etter de respektive anvendelsesdatoene for artikkel 10a og 25a som nevnt i artikkel 30 andre, tredje og fjerde ledd, skal Kommisjonen framlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om hvordan organene omhandlet i artikkel 10a og 25a fungerer, samarbeider og finansieres. Rapporten skal ved behov ledsages av et regelverksforslag. Med hensyn til finansieringen av disse organene skal rapporten inneholde minst

    • a) en vurdering av erstatningsorganenes finansieringskapasitet og finansieringsbehov i forhold til deres potensielle erstatningsansvar, idet det tas hensyn til risikoen for motorvognforsikringsgiveres insolvens på medlemsstatenes markeder,

    • b) en vurdering av harmoniseringen av erstatningsorganenes finansieringstilgang,

    • c) dersom rapporten ledsages av et regelverksforslag, en vurdering av bidragenes innvirkning på premiene for motorvognforsikring.

  • 2. Senest 24. desember 2030 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet, Rådet og Den europeiske økonomiske og sosiale komité en rapport som vurderer gjennomføringen av dette direktivet, bortsett fra de elementene som omfattes av evalueringen nevnt i nr. 1, blant annet med hensyn til

    • a) anvendelsen av dette direktivet når det gjelder den teknologiske utviklingen, særlig med hensyn til autonome og halvautonome kjøretøyer,

    • b) om dette direktivets anvendelsesområde er tilstrekkelig i betraktning av de ulykkesrisikoene som er forbundet med forskjellige motorvogner,

    • c) en gjennomgåelse av informasjonsutvekslingssystemenes effektivitet med sikte på kontroller av forsikringer over landegrensene, herunder ved behov en vurdering av muligheten for å bruke eksisterende informasjonsutvekslingssystemer i slike tilfeller, og under alle omstendigheter en analyse av målene for informasjonsutvekslingssystemene og en vurdering av deres kostnader, og

    • d) forsikringsforetaks bruk av ordninger der premiene påvirkes av forsikringstakernes erklæringer om erstatningshistorikk, blant annet «bonus/malus»-ordninger eller «bonus for skadefrie år».

  Rapporten skal eventuelt følges av et regelverksforslag.

  (*) Kommisjonsbeslutning 2004/9/EF av 5. november 2003 om nedsettelse av Den europeiske komité for forsikring og tjenestepensjoner (EUT L 3 av 7.1.2004, s. 34).

  (**) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av regler og generelle prinsipper for hvordan medlemsstatene skal kontrollere Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet (EUT L 55 av 28.2.2011, s. 13).

  (***) EUT L 123 av 12.5.2016, s. 1.».

• 23) I artikkel 30 tilføyes følgende ledd:

  «Artikkel 10a nr. 1–12 får anvendelse fra datoen for avtalen omhandlet i artikkel 10a nr. 13 første ledd eller fra anvendelsesdatoen for Kommisjonens delegerte rettsakt omhandlet i artikkel 10a nr. 13 fjerde ledd.

  Artikkel 25a nr. 1–12 får anvendelse fra datoen for avtalen omhandlet i artikkel 25a nr. 13 første ledd eller fra anvendelsesdatoen for Kommisjonens delegerte rettsakt omhandlet i artikkel 25a nr. 13 fjerde ledd.

  Artikkel 10a nr. 1–12 og artikkel 25a nr. 1–12 får imidlertid ikke anvendelse før 23. desember 2023.

  Artikkel 16 andre ledd andre punktum og tredje, fjerde og femte ledd får anvendelse fra 23. april 2024 eller fra anvendelsesdatoen for Kommisjonens gjennomføringsrettsakt omhandlet i artikkel 16 sjette ledd, alt etter hva som inntreffer sist.»

Artikkel 2

Innarbeiding i nasjonal rett

• 1. Medlemsstatene skal senest 23. desember 2023 vedta og kunngjøre de bestemmelsene som er nødvendige for å etterkomme dette direktivet. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette.

  De skal anvende disse bestemmelsene fra 23. desember 2023.

  Som unntak fra første ledd i dette nummeret skal medlemsstatene innen 23. juni 2023 vedta de bestemmelsene som er nødvendige for å oppnå samsvar med endringene fastsatt i artikkel 1 nr. 8 og 18 i dette direktivet når det gjelder henholdsvis artikkel 10a nr. 13 andre ledd og artikkel 25a nr. 13 andre ledd i direktiv 2009/103/EF.

  Når tiltakene nevnt i dette nummeret vedtas av medlemsstatene, skal de inneholde en henvisning til dette direktivet, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene.

• 2. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen teksten til de viktigste internrettslige bestemmelsene som de vedtar på det området dette direktivet omhandler.

Artikkel 3

Ikrafttredelse

Dette direktivet trer i kraft den 20. dagen etter at det er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 4

Adressater

Dette direktivet er rettet til medlemsstatene.

Utferdiget i Strasbourg 24. november 2021.

Erklæring fra Kommisjonen

Kommisjonen vil fortsatt forsvare et høyt beskyttelsesnivå for skadelidte innenfor rammene av direktivet om motorvognforsikring. Vårt mål er å sikre at skadelidte, herunder i grensekryssende situasjoner, får erstatning så raskt som mulig og ikke pålegges uforholdsmessige prosedyremessige krav som kan hindre deres tilgang til erstatning. Hvor effektiv erstatningen er, avhenger i høy grad av om den betales i rett tid. I den forbindelse noterer vi oss de betenkelighetene som Europaparlamentet gjentatte ganger har gitt uttrykk for med hensyn til de forskjellene som finnes mellom medlemsstatene med hensyn til foreldelsesfrister, det vil si det relevante tidsrommet som en skadelidt kan inngi et krav i. Kommisjonen vil vurdere dette spørsmålet nøye og undersøke mulighetene for hvordan dette eventuelt kan avhjelpes, med sikte på å styrke beskyttelsen av skadelidte ytterligere dersom det viser seg at en innsats på unionsplan er hensiktsmessig.