11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om en ny bestemmelse i bilansvarslova om erstatningsordning ved insolvens i forsikringsselskap (jf. punkt 6) vil kunne medføre økte utgifter for det nasjonale erstatningsorganet og forsikringsselskapene som finansierer ordningen. Skadelidte bosatt i Norge vil etter forslaget kunne kreve erstatning fra Trafikkforsikringsforeningen ved insolvens i den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap. Hvilke utgifter det vil dreie seg om, er imidlertid usikkert, ettersom det vil bero på om og i hvilket omfang forsikringsselskaper som tilbyr trafikkforsikring, faktisk kommer til å gå konkurs. Solvenskapitalkravene til forsikringsforetakene etter Solvens II-direktivet bidrar i utgangspunktet til å redusere risikoen for insolvens.

Dessuten vil erstatning som utbetales fra det norske erstatningsorganet, kunne kreves refundert fra tilsvarende organer i andre land i tilfeller der det norske erstatningsorganet har utbetalt erstatning til skadelidte ved insolvens i forsikringsselskap som er hjemmehørende i et annet EØS-land. Det er også grunn til å nevne at insolvenstilfeller etter den nye ordningen til dels ville kunne ha vært dekket av garantiordningen for skadeforsikring i finansforetaksloven. Ettersom forslaget vil innebære at trafikkforsikring tas ut av garantiordningen i finansforetaksloven og etableres som en egen ordning på trafikkforsikringsområdet, vil det kunne innebære besparelser for den eksisterende garantiordningen, men medføre økte utgifter til finansiering av Trafikkforsikringsforeningen.

Etter forslaget er det trafikkforsikringsselskapene som er godkjent i Norge, som vil ha et felles økonomisk ansvar i insolvenstilfeller, men dette vil være organisert gjennom Trafikkforsikringsforeningen. Sammenlignet med andre ordninger som Trafikkforsikringsforeningen administrerer, er det en noe snevrere krets av selskaper som kan pålegges å bidra økonomisk til insolvensordningen (ettersom det ikke vil gjelde selskaper med hovedsete i andre EØS-land). Sammenlignet med den eksisterende garantiordningen for skadeforsikring i finansforetaksloven, vil den nye ordningen også omfatte færre selskaper på ansvarssiden, ettersom norske filialer av selskaper med hovedsete i andre EØS-land som driver direkte skadeforsikring, vil være medlem av finansforetakslovens garantiordning. Samtidig vil den nye garantiordningen på trafikkforsikringsområdet gi de skadelidte dekning uavhengig av hvor det insolvente forsikringsselskapet er hjemmehørende eller har etablert filial, forutsatt at selskapet har hatt tillatelse til å tilby forsikring innenfor EØS-området. Garantien vil altså kunne utløses ved insolvens i selskaper som ville falt utenfor finansforetakslovens ordning. Direktivets regressordning innebærer imidlertid at utbetalt erstatning kan kreves tilbakebetalt fra erstatningsorganet i landet der det insolvente selskapet er hjemmehørende. Dette vil redusere ansvaret for selskapene som kan pålegges å bidra økonomisk til den norske ordningen. Økonomiske konsekvenser for forsikringsselskapene vil for øvrig kunne bero på den nærmere finansieringsmodellen som velges, bl.a. om det er aktuelt å benytte gebyrordningen for uforsikrede kjøretøy til å finansiere ordningen. Trafikkforsikringsforeningen kan dessuten få noe økte utgifter til administrasjon og drift av ordningen.

For skadelidte i ulykker der den skadevoldende motorvognens forsikringsselskap er insolvent e.l., vil forslaget kunne ha stor betydning. Ved insolvens i et forsikringsselskap som er medlem av den norske garantiordningen for skadeforsikring i finansforetaksloven, vil den skadelidte i dag kunne få dekning gjennom denne garantiordningen. Som nevnt omfatter ordningen imidlertid ikke forsikringsselskap med hovedsete i en annen EØS-stat som selger forsikring i Norge på grensekryssende basis uten å ha etablert norsk filial. Forslaget vil innebære at den skadelidte får et mer heldekkende vern ved insolvens i forsikringsselskap med tillatelse til å tilby trafikkforsikring innenfor EØS-området.