4 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen

4.1 «Jurisdiksjon eller kontroll» – Nærmere om rekkevidden av statens plikter etter avtalen

Formuleringen «aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll» benyttes flere steder i avtalen, herunder i Fortalen, del II, del III og del IV. Begrepet «under deres jurisdiksjon eller kontroll» er samsvarer med HRK artikkel 194, nr. 2 som omhandler statenes forpliktelse til å iverksette tiltak for å unngå forurensningsskade på andre staters territorium og/eller områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Artikkel 194, nr. 2 hadde i sin tid sitt utgangspunkt i prinsipp 21 i Stockholmerklæringen av 1972, og i prinsippet om at ingen stat kan tillate handlinger som medfører krenkelser av rettslig beskyttede interesser (herunder miljøet) utenfor egen jurisdiksjon. I dag anses dette som et sedvanerettslig prinsipp, som også er lagt til grunn av Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) i en rådgivende uttalelse om atomvåpen fra 1996 (ICJ, 8. juli 1996, Legality on the Threath or Use of Nuclear Weapons, Advisory Opinion, Advisory Opinion).

Ordlyden «aktivitet» er vid, og omfatter i utgangspunktet all virksomhet som skjer innenfor avtalens virkeområde. I forhandlingsprosessen var det likevel en klar felles forståelse om en nedre grense for hva som av praktiske grunner kan regnes omfattet – ikke enhver påvirkning vil være omfattet av begrepet. Et spørsmål i forhandlingsprosessen var om det var hensiktsmessig med en opplisting av bestemte typer av aktiviteter som ikke skulles omfattes av avtalen, herunder eksempelvis fiskeriaktivitet og skipsfart, enten fordi aktiviteten allerede var dekket av eksisterende reguleringer eller fordi det var antatt at den ikke ville nå opp til terskelen i avtalen. For ikke å innskrenke avtalens virkeområde utilsiktet, valgte man i stedet en funksjonell begrensning gjennom avtalens artikkel 5, nr. 2, som fastsetter at avtalen ikke kan tolkes eller anvendes på en måte som undergraver relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer.

Begrepet «jurisdiksjon eller kontroll» er en sentral ramme for staters forpliktelser etter avtalen. Med «jurisdiksjon» forstås en stats rett til myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse omfatter her både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. De ulike formene for jurisdiksjon – lovgivningsjurisdiksjon, tvangsjurisdiksjon, og domsjurisdiksjon – vil kunne ha ulike virkeområder. Tvangsjurisdiksjon er i utgangspunktet begrenset til territoriet, mens lovgivningsjurisdiksjon i større utstrekning kan gjøres gjeldende utenfor territoriets grenser, så langt dette ikke kolliderer med andre staters jurisdiksjon. Statens forpliktelser etter avtalen vil gjelde på eget territorium hvor den utøver full jurisdiksjon, men også i andre områder og kontekster hvor den etter folkeretten kan utøve jurisdiksjon. Et nærliggende eksempel fra HRK er artikkel 92, nr.1 som slår fast at et skip er underlagt flaggstatens eksklusive jurisdiksjon, med de unntak som gjelder. Ordlyden «kontroll» er vid, og går også utover ren flaggstatsjurisdiksjon.

Begrepet omfatter både aktivitet på staters eget territorium, i områder hvor stater utøver suverene rettigheter som økonomisk sone og kontinentalsokkelen og aktivitet utenfor, f.eks. det åpne hav og det internasjonale havbunnsområdet (Området jf. HRK artikkel.1 nr.1,1). Både aktiviteter iverksatt i statlig og privat regi omfattes, med andre ord vil en stat også ha ansvar for å sørge for at private selskaper skjøtter sin virksomhet i tråd med avtalens forpliktelser såfremt de opptrer innenfor statens jurisdiksjon eller kontroll.

Det kan tenkes tilfeller med overlappende jurisdiksjon eller kontroll, mao. der to stater kan utøve myndighet over samme aktivitet. Avtalen regulerer ikke dette. Dette innebærer ikke nødvendigvis at utøvelse av norsk myndighet vil være i strid med den andre partens jurisdiksjon, men rekkevidden av Norges myndighet vil i slike tilfeller måtte avklares konkret.

Til tross for at begrepet «jurisdiksjon eller kontroll» er benyttet i en rekke ulike rettslige kontekster, må jurisdiksjonsbegrepet i avtalen forstås i lys av havrettskonvensjonen og tilsvarende begrepsbruk benyttet der. Begrepet i avtalen kan ikke uten videre tolkes på samme måte som i andre konvensjoner, og vil motsatt heller ikke kunne påvirke forståelsen av tilsvarende begrep i andre konvensjoner.

I sin rådgivende uttalelse om klimaendringer av 2024 (ITLOS, 24. mai 2024, Request for an Advisory Opinion submitted by the Commission of Small Island States on Climate Change and International Law (Request for Advisory Opinion submitted to the Tribunal)) ga Havrettsdomstolen (ITLOS) generell veiledning til forståelsen av begrepet. Domstolen uttalte at:

«The phrase «activities under their jurisdiction or control» refers to activities carried out by both public and private actors. In addition, there should be a link of jurisdiction or control between such activities and a State. The concept of «jurisdiction or control» of a State in this context is a broad one, encompassing not only its territory but also areas in which the State can, in accordance with international law, exercise its competence or authority. Such areas include, for example, a State’s exclusive economic zone and continental shelf. Activities carried out on board ships or aircraft which are registered in a State may also be considered activities under the jurisdiction of that State» (para 247). (våre uthevninger)

At det må være en kobling mellom staten og aktiviteten i form av at den må ha jurisdiksjon eller kontroll, gir uttrykk for at det også eksisterer en nedre grense for hvilken aktivitet staten med rimelighet kan forventes å være ansvarlig for at skjer innenfor avtalens rammer. Staten må ha folkerettslig kompetanse til å utøve myndighet over eller føre kontroll med aktiviteten – regulatorisk, økonomisk eller på andre måter. At avtalen forutsetter at staten har anledning til å kreve, tillate eller forby at aktiviteten settes i gang støtter en slik forståelse. I tolkningen av begrepet må man se hen til den generelle rettsutviklingen på området.

4.2 Fortalen

Fortalen gir i tolv avsnitt bakgrunnen, rammen for og formålet med avtalen. Den inneholder ikke bindende bestemmelser, men kan ha betydning for fortolkningen av avtalen. Fortalen viser til de relevante bestemmelsene i HRK, og understreker viktigheten av å respektere balansen mellom rettigheter, forpliktelser og interesser som er nedfelt i konvensjonen. Videre vises det til behovet for å bedre håndtere spørsmål om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon gjennom samarbeid. Fortalen erkjenner også viktigheten av å bidra til å realisere en rettferdig og rimelig internasjonal økonomisk orden som tar hensyn til hele menneskehetens interesser og behov, særlig utviklingslands interesser og behov, og rollen kapasitetsbygging, overføring av marin teknologi, og en rett og rimelig fordeling av de eventuelle fordelene fra utnyttelse av marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, spiller i denne forbindelse. Fortalen understreker partenes ønske om å beskytte, pleie og sikre ansvarlig bruk av det marine miljøet, opprettholde helheten i økosystemer i havet og bevare den iboende verdien av biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

4.3 Del I: Alminnelige bestemmelser

Del I inneholder åtte artikler som gjelder for hele avtalen, med mindre noe annet er uttrykkelig nevnt. Denne delen har bestemmelser om definisjoner (artikkel 1), alminnelig formål (artikkel 2), virkeområde (artikkel 3), unntak (artikkel 4), forholdet mellom avtalen og konvensjonen og relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer (artikkel 5), forholdet til suverenitet, suverene rettigheter og jurisdiksjon (artikkel 6), alminnelige prinsipper og tilnærminger (artikkel 7) og internasjonalt samarbeid (artikkel 8).

Artikkel 1 inneholder definisjoner av sentrale begreper i avtalen, herunder blant annet hva som menes med begrepene «områdebasert forvaltningsverktøy», «marint verneområde», «marine genetiske ressurser», og «konsekvensutredning» Disse begrepene vil bli nærmere omtalt i tilknytning til de enkelte delene der de kommer opp. Av mer generell relevans for flere av avtalens deler er bl.a. definisjonen av områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Områder utenfor nasjonal jurisdiksjon er definert til det åpne hav og Området, jf. konvensjonens del VII (om det åpne hav) og del XI (om Området). En part er definert til en stat eller en regional organisasjon for økonomisk integrasjon som har samtykket til å være bundet av avtalen, og som avtalen er i kraft for. En regional organisasjon for økonomisk integrasjon er videre definert til en organisasjon bestående av suverene stater i en gitt region som dens medlemsstater har overført kompetanse til og som er behørig bemyndiget i samsvar med sine interne prosedyrer til å bli part til avtalen. Definisjonen er inntatt for å kunne inkludere EU som part til avtalen. Bærekraftig bruk er definert til å bruke biologisk mangfold på en måte og i et omfang som ikke fører til svekket biologisk mangfold på lang sikt, for derved å opprettholde dets potensial for å tilfredsstille behovene og forhåpningene til nåværende og fremtidige generasjoner. Dette er i stor grad i samsvar med tidligere definisjoner av begrepet i ulike politiske dokumenter.

Artikkel 2 fastsetter at avtalens alminnelige formål er å sikre bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, i nåtiden og på lang sikt. Dette skal skje gjennom effektiv gjennomføring av de relevante bestemmelsene i konvensjonen og gjennom ytterligere internasjonalt samarbeid og samordning. Avtalens formål omfatter både bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Internasjonalt samarbeid og samordning er det sentrale virkemiddelet.

Artikkel 3 slår fast at avtalens virkeområde er områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det betyr at avtalen gjelder på det åpne hav (utenfor 200-milssonene), og i Området (det internasjonale havbunnsområdet utenfor de nasjonale kontinentalsokler).

Artikkel 4 inneholder unntak fra avtalen. Avtalen gjelder blant annet ikke for krigsskip og militære fly. Med unntak for avtalens del II, gjelder avtalen ikke for statsfartøy og fly som utelukkende benyttes til ikke-kommersiell tjeneste, i tråd med HRK.

Artikkel 5 beskriver forholdet mellom avtalen og havrettskonvensjonen, og relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante, globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Artikkel 5, nr.1 fastsetter at avtalen skal tolkes og anvendes i samsvar med havrettskonvensjonen. Ingen av avtalens bestemmelser skal berøre staters rettigheter, jurisdiksjon eller plikter etter havrettskonvensjonen. Bestemmelsen ivaretar på denne måten balansen og kompromisset mellom kyststaters og andre staters interesser som havrettskonvensjonen representerer. Etter artikkel 5, nr. 2 skal avtalen både tolkes og anvendes på en måte som ikke undergraver relevante organer. Avtalen skal altså ikke svekke slike relevante instrumenter, rammeverk og organer, men heller bygge på og styrke den eksisterende regionale og sektorielle tilnærmingen til havforvaltning. Bestemmelsen skal samlet sikre at avtalen finner sin plass som en integrert del av det etablerte havrettsregimet under havrettskonvensjonen, og som et tillegg til eksisterende avtaler som for UNFSA, relevante IMO-instrumenter og regionale havavtaler. Videre skal avtalen tolkes og anvendes på en måte som sikrer bedre helhet og samordning mellom de ulike organene. Artikkel 5, nr. 3 stadfester at den rettslige statusen til ikke-parter til havrettskonvensjonen eller andre tilknyttede avtaler vil forbli uberørt – mao. vil ikke endres – av denne avtalen.

Artikkel 6 klargjør at avtalen, herunder vedtak eller anbefalinger fra partsmøtet under avtalen eller et av dets underliggende organer, og eventuelle handlinger, tiltak eller aktiviteter iverksatt på grunnlag av disse, ikke skal berøre suverenitet, suverene rettigheter eller jurisdiksjon, og ikke skal kunne påberopes som grunnlag for å fremsette krav eller avvise krav på suverenitet, suverene rettigheter eller jurisdiksjon. Det gjelder også med hensyn til enhver tvist om slike krav.

Artikkel 7 inneholder alminnelige prinsipper og tilnærminger som partene skal ha som rettesnor ved gjennomføring av avtalen. Prinsippene og tilnærmingene inkluderer prinsippet om at forurenser betaler, føre-var-prinsippet, økosystemtilnærming, bruk av den best tilgjengelige forskning og vitenskapelig informasjon, og prinsippet om rimelighet og rett og rimelig fordeling av fordeler. Prinsippet om menneskehetens fellesarv, som nedfelt i havrettskonvensjonen, og frihet til å drive havforskning, i tillegg til det åpne havs øvrige friheter er også uttrykkelig nevnt i bestemmelsen.

Artikkel 8 omhandler internasjonalt samarbeid og er en sentral bestemmelse for effektiv gjennomføring av avtalen. Partene pålegges en plikt til å samarbeide om bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, og konkretiserer nærmere hva denne plikten innebærer. Partene skal styrke og intensivere samarbeid med og fremme samarbeid blant relevante organer for å oppnå formålene med avtalen.

Partene skal videre, slik det passer, bestrebe seg på å fremme formålene med avtalen når de er med på å treffe beslutninger i henhold til andre relevante organer. Avtalen etablerer slik en forpliktelse for partene til å samarbeide for å oppnå avtalens formål på tvers av relevante organer, og til at partene skal fremme dette formålet gjennom beslutningsprosesser i andre relevante organer. Partene skal i tillegg fremme internasjonalt samarbeid innen marin vitenskapelig forskning, og innen utvikling og overføring av marin teknologi i samsvar med havrettskonvensjonen.

4.4 Del II: Marine genetiske ressurser, herunder rett og rimelig fordeling av fordeler

Del II regulerer marine genetiske ressurser, herunder rett og rimelig fordeling av ressurser. Avtalen fastsetter krav til notifikasjon for innsamling av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon. Fordelene som følger av aktiviteter knyttet til marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal fordeles på en rett og rimelig måte og bidra til bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Denne delen har bl.a. bestemmelser om formål (artikkel 9), anvendelse (artikkel 10), aktiviteter (artikkel 11), notifikasjon (artikkel 12), tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn (artikkel 13) rett og rimelig fordeling av fordeler (artikkel 14) komité for tilgang og fordeling av fordeler (artikkel 15) og overvåking og transparens (artikkel 16).

Marine genetiske ressurser er definert i artikkel 1 som «ethvert materiale av sjøplante-, animalsk, mikrobielt eller annet opphav som inneholder funksjonelle arvelighetsenheter av faktisk eller potensiell verdi». Utnyttelse av marine genetiske ressurser er definert som å drive forskning og utvikling på den genetiske og/eller biomekaniske sammensetningen av marine genetiske ressurser, herunder gjennom bruk av bioteknologi.

Som omtalt i 2.3 var det i forhandlingsprosessen ulike oppfatninger av om marine genetiske ressurser burde anses som en del av menneskehetens fellesarv, og slik reguleres tilsvarende mineralressursene i Området, eller om ressursene er en del av havets friheter. Det ble derfor helt sentralt å finne frem til pragmatiske løsninger, uten å sette de underliggende prinsipielle spørsmålene på spissen. Kapitlet reflekterer dette.

Reguleringen innebærer å opprette et notifikasjonssystem med en plikt for staten til å meddele nærmere bestemt informasjon til mekanismen for informasjonsutveksling før og etter bioprospekteringstokt.

Det er et mål at pengemessige fordeler, for eksempel inntekter og salg av farmasøytiske produkter skal deles og brukes til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon. I påvente av etableringen av et permanent fordelingssystem, som partsmøtet har fått myndighet til å etablere, skal alle parter holde oversikt over utnyttelsen av genetisk materiale og digital sekvensinformasjon fra områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, herunder publikasjoner og patenter. Videre skal utviklede land bidra årlig til et spesialfond ut fra en bestemt bidragsnøkkel.

For genetisk materiale og digital sekvensinformasjon fra Norges jurisdiksjonsområder som omfattes av Antarktistraktaten, setter Antarktistraktaten de rettslige rammene for virksomhet.

Artikkel 9 beskriver formålene med kapitlet om marine genetiske ressurser, som bl.a. inkluderer en rett og rimelig deling av de marine genetiske ressursene, kapasitetsbygging i utviklingsland og kunnskapsoverføring.

Artikkel 10 klargjør at bestemmelsene i avtalen skal anvendes på aktiviteter knyttet til marine genetiske ressurser, og den nærmere anvendelsen både innholdsmessig og tidsmessig. Del II skal ikke gjelde for fiskeri- og fiskerirelaterte aktiviteter og militære aktiviteter.

Artikkel 11 klargjør at aktiviteter knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon kan utøves av alle partene uavhengig av geografisk plassering, og av personer eller selskaper under deres jurisdiksjon. Ingen stat skal kunne kreve eller håndheve suverene rettigheter over slike ressurser utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 12 fastsetter nærmere krav til notifikasjon om aktivitet knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Det gjelder krav til notifikasjon før uttak av genmateriale, senest ett år etter uttak og der ressursene er gjenstand for utnyttelse. Informasjonen skal gis til mekanismen for informasjonsutveksling etablert under avtalen.

Artikkel 13 inneholder en plikt for partene til å treffe lovvedtak og administrative eller politiske vedtak for å sikre at tilgang til urfolks eller lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap knyttet til marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon bare skjer med forutgående informert samtykke fra disse urbefolknings- og lokalsamfunnene, eller etter deres godkjenning og medvirkning, og at det er fastsatt gjensidig avtalte vilkår.

Artikkel 14 fastsetter at fordelene som følger av aktiviteter knyttet til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon fra marine genetiske ressurser i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon skal deles rettferdig og bidra til bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Fordeler som følger av slik aktivitet kan dels inn i to kategorier, hhv. pengemessige fordeler og ikke-pengemessige fordeler. Artikkelen inneholder en nærmere opplisting av ikke-pengemessige fordeler i form av eksempelvis deling av prøver, tilgang og kapasitetsbygging. Partene er forpliktet til å sikre at fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon med tilhørende BBNJ-nummer som er gjenstand for utnyttelse, deponeres i en åpen samling og database senest tre år etter starten av utnyttelsen eller så snart materialet blir tilgjengelig, også slik at det tas hensyn til internasjonal praksis på området. Pengemessige fordeler fra utnyttelse av fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon skal deles rettferdig gjennom finanseringsmekanismen etablert under artikkel 52. Alle utviklede land skal betale et pliktig bidrag til et spesialfond for fordeling av fordeler som skal tilsvare 50 prosent av den respektive partens generelle pliktige bidrag til det institusjonelle rammeverket. Slikt bidrag skal betales inntil partsmøtet treffer en beslutning om å etablere et system for pengemessig fordeling av fordeler fra utnyttelse av marine genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon. Systemet kan bl.a. omfatte milepælsbetalinger og betalinger eller bidrag knyttet til kommersialisering av produkter, herunder betaling av en prosentandel av inntekten fra salg av produkter. Dette systemet bør være gjensidig understøttende med andre instrumenter for fordeling av fordeler. Når partsmøtet vedtar de nærmere rammene kan en part avgi en erklæring som fastslår at disse nærmere rammene først får virkning for denne parten etter et tidsrom på inntil fire år for å gi tid til nødvendig gjennomføring. Denne parten vil i denne perioden fortsette å betale det pliktige bidraget til spesialfondet.

Artikkel 15 etablerer en komité for tilgang og fordeling av fordeler. Komiteen kan blant annet gi anbefalinger til partsmøtet.

Artikkel 16 fastsetter at overvåking og åpenhet knyttet til aktiviteter med hensyn til fysisk genmateriale og digital sekvensinformasjon, herunder rapportering, skal skje til mekanismen for informasjonsutveksling etablert under avtalen. Partene skal rapportere til denne med jevne mellomrom.

4.5 Del III: Tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder

Del III (artikkel 17–26) regulerer tiltak som områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Kapitlet etablerer regler og prosedyre for etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Avtalens partsmøte kan etablere slike verktøy.

Denne delen har bl.a. bestemmelser om formål (artikkel 17), virkeområde (artikkel 18), forslag (artikkel 19), offentliggjøring og foreløpig evaluering av forslag (artikkel 20), konsultasjoner om og vurdering av forslag (artikkel 21), etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder (artikkel 22), beslutningstaking (artikkel 23), nødtiltak (artikkel 24), gjennomføring (artikkel 25) og overvåking og evaluering (artikkel 26).

Områdebaserte forvaltningsverktøy er definert i artikkel 1 som «et verktøy, herunder et marint verneområde, for et geografisk definert område, som tjener til å forvalte én eller flere sektorer eller aktiviteter med sikte på å oppnå bestemte målsettinger for bevaring og bærekraftig bruk i samsvar med denne avtale.» Marint verneområde er i artikkel 1 definert som «et geografisk definert marint område som er utpekt og forvaltes for å oppnå bestemte langsiktige målsettinger for bevaring og biologisk mangfold, og som i aktuelle tilfeller kan tillate bærekraftig bruk forutsatt at den er i samsvar med bevaringsmålsettingene.» Definisjonen av områdebasert forvaltningsverktøy har fokus på en eller flere menneskelige aktiviteter og sektorer der målet er bevaring og bærekraftig bruk. Definisjonen av marint verneområde har fokus på langsiktige målsettinger for bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig bruk kan tillates der dette er i samsvar med bevaringsmålsettingene. Det er første gang begrepet marint verneområde er definert i en folkerettslig avtale.

Globale sektororganer som IMO og ISA har i sitt regelverk sektoriell kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningstiltak. Regionalt foreligger det i flere områder regionale organer med sektoriell kompetanse for å etablere områdebaserte forvaltningstiltak, f.eks. NEAFC i Nordøst-Atlanteren og Polhavet. Videre foreligger det i enkelte områder regionale organer med kompetanse til å etablere marine verneområder i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon, eksempelvis OSPAR i Nordøst-Atlanteren og Polhavet og CCAMLR i havområdene rundt Antarktis. Slike regionale organer og slik kompetanse foreligger imidlertid ikke i alle regioner.

Områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, ble allerede i arbeidsgruppen som var forløper til forhandlingene om BBNJ identifisert som et tema som var ønskelig å regulere nærmere. Områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, er blitt viktige verktøy i moderne havforvaltning. Naturavtalen ble vedtatt på partsmøtet CBD COP 15 i Montreal i desember 2022. Rammeverket er ikke rettslig bindende, men etablerer en rekke politiske handlingsmål. Det ble bl.a. enighet om en global målsetting om at minst 30 prosent av verdens kyst og havområder innen 2030 skal være bevart gjennom marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak.

I dette kapittelet gis det en folkerettslig hjemmel til å på global basis vedta marine verneområder i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Dette er en nyvinning. Avtalen gir nå hjemmel for å treffe slike tiltak i alle havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon og på tvers av sektorer. Dette vil kunne bidra til å nå det politiske målet fra naturavtalen om 30 prosent bevaring innen 2030. Enkelte stater ønsket ikke at avtalen skulle etablere nye institusjoner og et partsmøte som kan treffe beslutninger, mens andre stater ønsket vide fullmakter til partsmøtet til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy. Et viktig hensyn i utformingen av dette kapittelet ble dermed å balansere dette samt å innpasse dette i forhold til eksisterende havrettsregelverk, herunder forholdet til eksisterende organer, og forholdet til de ulike rettighetene og pliktene i de ulike sonene i henhold til havretten, herunder kyststatenes rettigheter.

Kapittelet er en nærmere operasjonalisering av samarbeidsplikten i artikkel 8 og artikkel 5 (forholdet mellom avtalen og konvensjonen og relevante organer) hva gjelder temaet områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Prosedyrene som foreskrives er lagt opp for å øke samarbeid og koordinering mellom de ulike aktørene, styrke ansvarligheten og sikre at beslutning treffes av det organet som har kompetanse. Videre at staters rettigheter, jurisdiksjon og plikter etter konvensjonen ivaretas, herunder kyststatens rettigheter til kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil.

Partsmøtets kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder er begrenset der det foreligger andre relevante organer. Partsmøtet kan i slike tilfeller komme med anbefaling til det relevante organet om å fremme vedtakelse av relevante tiltak.

Artikkel 17 angir formålene med Del III om områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder. Formålet er blant annet å bevare og bruke områder som krever beskyttelse på en bærekraftig måte, herunder gjennom etablering av et helhetlig system av områdebaserte forvaltningsverktøy. Formålet er videre å styrke samarbeid i bruken av slike verktøy blant stater, relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale, regionale, subregionale og sektorielle organer. Videre er formålet å støtte statsparter som er utviklingsland gjennom kapasitetsbygging og utvikling og overføring av marin teknologi i forbindelse med slike tiltak.

Artikkel 18 angir virkeområdet for etableringen av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder og avgrenser dette negativt mot områder innenfor nasjonal jurisdiksjon. Bestemmelsen slår fast at etablering av slike områder ikke skal inkludere områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, og ikke kan påberopes som grunnlag for å fremsette eller avvise krav om suverenitet, suverene rettigheter eller jurisdiksjon, inkludert når det gjelder tvister knyttet til dette. Partsmøtet er etter bestemmelsen eksplisitt avskåret fra å vurdere for beslutning forslag om etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy som inkluderer områder innenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 19 beskriver prosessen rundt fremsettelse av forslag om å opprette områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, og nærmere krav til grunnlaget for og innholdet i et slikt forslag. Forslaget skal forelegges for Sekretariatet. Partene skal samarbeide og rådføre seg med relevante interessenter, herunder bl.a. stater og organer. Forslag utformes på bakgrunn av beste tilgjengelig forskning og vitenskapelig informasjon. Artikkelen inneholder også en oversikt over nøkkelementene et forslag skal inneholde, herunder bl.a. geografisk areal, menneskelig aktivitet og tilstand til miljøet, eventuelle konsultasjoner med stater, kyststater og evt. organer om evt. verktøy i området. Primære hensyn bak artikkelen er å sikre best tilgjengelig grunnlag for en beslutning, herunder å få tidlig informasjon om hvilke aktører som berøres og har kompetanse enten geografisk eller sektorielt og om det eventuelt foreligger eksisterende tiltak. Bestemmelsen angir at ytterligere krav til slike forslag i nødvendig grad skal utarbeides av avtalens vitenskapelige og tekniske organ for vurdering og vedtakelse i partsmøtet.

Artikkel 20 sier at Sekretariatet skal offentliggjøre og oversende et mottatt skriftlig forslag til Vitenskapelig og teknisk organ for en foreløpig gjennomgang, før det sendes ut til partene og berørte aktører for konsultasjon.

Artikkel 21 omhandler konsultasjoner om og vurdering av forslag til områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Artikkelen er helt sentral for å få oversikt over organers kompetanse og kyststaters jurisdiksjon i det aktuelle området/for den aktuelle aktiviteten, samt i operasjonaliseringen av samordning- og samarbeidsforpliktelsen hva gjelder områdebaserte forvaltningsverktøy. Bestemmelsen fastsetter at konsultasjoner skal være inkluderende, transparente og åpne for alle relevante interessenter. Stater, spesielt tilstøtende kyststater, organer tilhørende relevante rettslige instrumenter og rammeverk, andre relevante organer, og urfolk og lokalsamfunn samt sivilsamfunn og vitenskapsmiljøer skal konsulteres. For saker vedrørende Arktis innebærer dette for eksempel at Arktisk råd vil være en relevant aktør, noe som vil være viktig for å sikre at den erfaring, kunnskap og kompetanse Rådets ulike grupper besitter kan nyttiggjøres og hensyntas. Der et foreslått tiltak påvirker områder som er fullstendig omgitt av staters eksklusive økonomiske sone, skal forslagsstiller gjennomføre en mer aktiv konsultasjon med kyststatene. Slike staters synspunkter og kommentarer skal vurderes og tilbakemeldinger som spesifikt tar for seg slike synspunkter og kommentarer skal gis skriftlig. Om nødvendig skal forslagsstillerne revidere det foreslåtte tiltaket tilsvarende. Kyststaten har altså i slike tilfeller en utvidet konsultasjonsrett. Forslagsstiller skal vurdere mottatte innspill samt synspunktene og informasjonen fra Vitenskapelig og teknisk organ og oppdatere forslaget. Det reviderte forslaget skal sendes til Vitenskapelig og teknisk organ, som foretar en vurdering og fremmer en anbefaling til partsmøtet.

Artikkel 22 regulerer kompetansen til partsmøtet hva gjelder etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, forholdet til eksisterende instrumenter, rammeverk og organer og forholdet til kyststater. Partsmøtet gis kompetanse til å etablere områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder. Slike vedtak skal ta hensyn til bidrag og vitenskapelige innspill mottatt i konsultasjonsprosessen, i tillegg til rådene fra Vitenskapelig og teknisk organ. Partsmøtets vedtakskompetanse er begrenset der det foreligger andre organer som har kompetanse, eksempelvis IMO, ISA, regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, regionale miljøkonvensjoner o.l. Partsmøtet kan for det første fatte beslutning om tiltak som er forenelige med dem som er vedtatt av slike organer, og i samarbeid og samordning med disse. Videre kan partsmøtet, når foreslåtte tiltak ligger innenfor kompetansen til slike andre organer, anbefale partene å fremme vedtak av relevante tiltak gjennom disse. Partsmøtet må, i forbindelse med alle beslutninger etter bestemmelsen, respektere kompetansen til disse andre organene, og skal ikke undergrave disse. Avtalen er slik tydelig på at eksisterende institusjoner og deres kompetanse skal respekteres. Utformingen av partsmøtets kompetanse i forhold til andre relevante rettslige instrumenter og rammeverk og organer var ett av de helt sentrale spørsmålene i forhandlingene av dette kapittelet i avtalen. Enkelte ønsket vide fullmakter til partsmøtet mens andre viste til at eksisterende organer er de relevante til å treffe beslutninger og så ikke behov for at partsmøtet skulle kunne treffe beslutning. Andre igjen så en rolle for partsmøtet, samtidig som dette måtte innpasses i det eksisterende havrettsregimet og ikke undergrave velfungerende regionale og globale organer. Artikkelen er et kompromiss mellom disse ulike posisjonene. Den er en nærmere operasjonalisering av artikkel 5 i avtalen om at avtalen ikke skal undergrave relevante organer og fremme sammenheng og samordning med disse.

Artikkelen inneholder både en positiv opplisting av hva partsmøtet kan beslutte i artikkel 22, nr.1 og en negativ avgrensning av partsmøtets kompetanse i artikkel 22, nr.2. Partsmøtet skal respektere kompetansen til og ikke undergrave relevante organer. Det foreligger altså to forpliktelser for Partsmøtet, dvs. både respektere kompetansen til og ikke undergrave. Den første forpliktelsen vil bero på utformingen av kompetansen til det aktuelle organet, da partsmøtet skal respektere denne. Den andre forpliktelsen er mer generell og innebærer at partsmøtet ikke skal undergrave det aktuelle organet, se også 4.3. Dette betyr at områdebaserte forvaltningstiltak for å begrense næringsvirksomhet slik som fiskeri skal treffes av regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner der slike finnes, begrensninger på næringsvirksomhet slik som havbunnsmineraler i ISA og begrensninger på skipsfarten i IMO.

Der det foreligger regionale miljøkonvensjoner eller regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner med kompetanse til mer generell beskyttelse av det marine miljøet, skal tiltak treffes her, eksempelvis OSPAR i nordøst-Atlanteren og Polhavet og CCAMLR i havområdene rundt Antarktis. Partsmøtet skal legge til rette for regelmessige konsultasjoner for å styrke samarbeid og koordinering med og mellom relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante organer.

Artikkelen åpner for at partsmøtet kan utvikle en mekanisme med hensyn til eksisterende områdebaserte forvaltningsverktøy, herunder marine verneområder, vedtatt av relevante organer. Der tiltak foreslått under kapitlet om områdebaserte forvaltningsverktøy ville påvirke eller med rimelighet kunne forventes å påvirke vannsøylen over kontinentalsokkel der en kyststat utøver suverene rettigheter i tråd med FNs havrettskonvensjon, skal tiltak ta behørig hensyn til de suverene rettighetene til kyststaten, og konsultasjoner skal gjennomføres for å oppnå dette.

Artikkel 22, nr. 6 regulerer tilfeller der et områdebasert forvaltningsverktøy enten helt eller delvis senere viser seg å falle inn under nasjonal jurisdiksjon. I slike tilfeller skal den delen som ligger innenfor nasjonal jurisdiksjon straks opphøre å gjelde. Den resterende delen, som fortsatt blir liggende i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal fortsette å være i kraft til partsmøtet på sitt følgende møte gjennomgår og bestemmer om den skal endre eller oppheve det områdebaserte forvaltningsverktøyet.

Artikkel 22, nr. 7 regulerer det tilfellet der et relevant organ etableres eller dets kompetanse endres. I slike tilfeller skal det områdebaserte forvaltningsverktøyet, herunder det marine verneområdet, fortsette å være i kraft til partsmøtet, i tett samarbeid og koordinering med vedkommende organ gjennomgår og beslutter å opprettholde, endre eller oppheve det områdebaserte forvaltningsverktøyet, herunder et marint verneområde og eventuelt tilknyttede tiltak.

Artikkel 23 fastsetter prosedyre for partsmøtets beslutninger. Etter bestemmelsen skal beslutninger og anbefalinger om etablering av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, som hovedregel vedtas ved konsensus. Hvis det ikke er mulig, blir det avstemning ved tre fjerdedels flertall, etter at partsmøtet ved to tredjedels flertall har besluttet at alle anstrengelser for å oppnå konsensus er uttømt. Vedtakene trer i kraft 120 dager etter vedtakelse. Artikkelen inneholder videre en begrenset adgang for en part til å gjøre gjeldende innsigelser mot en beslutning, som innebærer at beslutningen da ikke blir bindende for vedkommende part, samt regler for begrunnelse for og fornyelse eller tilbaketrekning av slike innsigelser. Adgangen til å gjøre gjeldende innsigelser mot en beslutning var viktig for enkelte stater for å godta at beslutninger kan treffes ved tre fjerdedels flertall og ikke konsensus.

Prosedyren innebærer at reserverende stat må begrunne sin beslutning skriftlig. Det aksepteres kun tre grunner; (i) at beslutningen er uforenelig med avtalen eller rettighetene og forpliktelsene i henhold til konvensjonen, (ii) at beslutningen diskriminerer den part som har innsigelser faktisk eller formelt på en måte som ikke kan rettferdiggjøres eller (iii) at det ikke er praktisk mulig for parten å etterkomme beslutningen på tidspunktet for innsigelsen etter at alle rimelige anstrengelser er gjort. Staten skal som utgangspunkt treffe alternative beslutninger som leder til at avtalens mål oppnås med mindre det ikke er mulig av hensyn til å utnytte sine rettigheter etter havrettskonvensjonen.

Artikkel 24 om nødtiltak gir partsmøtet kompetanse til å treffe tiltak hvis det oppstår naturfenomener eller menneskeskapte naturkatastrofer som har forårsaket eller trolig vil forårsake alvorlige og ikke-reverserbare skader på marint biologisk mangfold, for å forhindre forverring av skaden. Adgangen er begrenset til tilfeller der slike tiltak er nødvendige, for eksempel fordi det ikke er tid til å anvende prosedyrene som følger av de øvrige artiklene i avtalen, eller fordi andre internasjonale organer ikke kan gjøre noe i tide. Artikkelen inneholder nærmere krav til prosess og regler om utløp. Tiltak varer maksimalt i to år og kan avsluttes tidligere om det kommer et områdebasert forvaltningsverktøy eller tiltak vedtatt av et relevant organ eller ved beslutning i partsmøtet når omstendighetene som gjorde tiltaket nødvendig, ikke lengre er til stede.

Artikkel 25 regulerer gjennomføring og pålegger partene en plikt til å sikre at aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll som finner sted i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon er i samsvar med beslutningene som er truffet under denne delen av avtalen. Samtidig angir bestemmelsen at avtalen ikke er til hinder for at en part vedtar strengere tiltak med hensyn til egne borgere eller fartøy. Artikkelen inneholder også en forpliktelse for partene til, slik det passer, å fremme vedtakelse av tiltak innenfor relevante organer som de er medlemmer av for å støtte gjennomføringen av beslutningene og anbefalingene partsmøtet gjør. Avslutningsvis inneholder artikkelen en nærmere klargjøring av at en part som ikke er part i eller deltaker i et relevant organ, og som ikke for øvrig er villig til å anvende tiltak etablert av slike organer, ikke er fritatt fra forpliktelsen til å samarbeide i samsvar med konvensjonen og denne avtalen.

Artikkel 26 regulerer overvåking og evaluering. Den pålegger partene en rapporteringsplikt til partsmøtet om gjennomføring av områdebaserte forvaltningsverktøy, inkludert marine verneområder, etablert under avtalen. Organer skal inviteres til å komme med informasjon til partsmøtet om tiltak de har vedtatt for å oppnå formålene med områdebaserte forvaltningsverktøy etter denne delen. Sekretariatet skal publisere alle slike rapporter. Vitenskapelig og teknisk organ skal overvåke, regelmessig gjennomgå og evaluere effektiviteten av tiltakene, og gi råd og anbefalinger til partsmøtet. Basert på dette kan partsmøtet treffe vedtak om endring, videreføring eller tilbakekall av tiltaket.

4.6 Del IV: Konsekvensutredninger

Del IV etablerer for første gang et omfattende og globalt rammeverk for konsekvensutredninger for aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Avtalen stiller nå krav om at aktivitet som antas å ha en viss innvirkning på det marine miljøet skal konsekvensutredes, og oppretter en prosess for å utføre slike konsekvensutredninger. Dette er en videreutvikling av forpliktelsene som følger av havrettskonvensjonen artikkel 204 og 206, se nærmere 3.3.1

Denne delen har bl.a. bestemmelser om formål (artikkel 27), plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger (artikkel 28), forholdet til andre organer (artikkel 29), terskler (artikkel 30), konsekvensutredningsprosessen (artikkel 31), offentliggjøring og konsultasjon (artikkel 32), rapport (artikkel 33), beslutningstaking (artikkel 34), overvåking (artikkel 35), rapporteringsplikt (artikkel 36), oppfølgning og evaluering (artikkel 37), mandatet til Vitenskapelig og teknisk organ (artikkel 38) og strategiske konsekvensutredninger (artikkel 39).

Konsekvensutredninger er definert i artikkel 1, nr. 7 som «en prosess for å identifisere og vurdere de potensielle virkningene av en aktivitet med sikte på å informere beslutningstaking». Kumulative virkninger er i nr. 6 definert som «de samlede og gradvis økende virkningene som følger av forskjellige aktiviteter, herunder kjente forutgående og nåværende aktiviteter og aktiviteter som med rimelighet kan forutses, eller av at liknende aktiviteter gjentas over tid, og konsekvensene av klimaendringer, havforsuring og tilknyttede virkninger».

Hovedskillelinjene i forhandlingene om denne delen gikk mellom dem som ønsket en overnasjonal regulering av konsekvensutredningsprosessen, og dem som vektla nasjonale prosesser for konsekvensutredninger og statlig beslutningsmyndighet. Det var videre uenighet om hvor terskelen for å utløse en konsekvensutredningsprosess skulle ligge, og om statusen til konsekvensutredninger el. foretatt av regionale/sektorielle organer opp mot avtalens system. Dette kapittelet inneholder kompromisser i spennet mellom disse interessene, der avtalen legger opp til statlig beslutningsmyndighet, men med krav til transparens, rapportering og ettersyn.

Del IV gjelder både for aktivitet i områder innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Et av hovedformålene bak Del IV var å sørge for at all aktivitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon som kan ha skadelige virkninger på det marine miljøet skal vurderes og utredes etter like kriterier før den settes i gang, uavhengig av dens geografiske plassering. Slik ville man oppnå en felles minstestandard for hvilket kunnskapsgrunnlag som må foreligge før aktivitet igangsettes.

Samtidig var det en klar forutsetning at man i avtalen bygget på og anerkjente velfungerende eksisterende prosesser for konsekvensutredninger eller tilsvarende vurderinger foretatt av eksisterende organer etc. Forholdet mellom denne avtalen og prosesser for konsekvensutredninger under andre organer er derfor, for å unngå dobbeltarbeid og ivareta deres integritet, avklart ved at det ikke vil være nødvendig å utføre en egen konsekvensutredning i tilfeller hvor virkningene av en potensiell aktivitet allerede er vurdert og vurderingen møter satte kriterier.

For aktivitet som skjer i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, vil den største praktiske forskjellen for Norge være at våre nasjonale konsekvensutredningsprosesser blir underlagt enkelte ytterligere krav til transparens som legger til rette for større internasjonalt ettersyn og kontroll med aktiviteter som kan påvirke det marine miljøet på det åpne hav. Offentligheten, herunder andre stater og interessenter, skal varsles om planlagt aktivitet, konsulteres ved behov, og gis mulighet til å delta i prosessen på ulike stadier. Samtidig ivaretas den ansvarlige statens kontroll med aktiviteten, ved at det er staten som tar den endelige beslutningen om en aktivitet skal gjennomføres eller ikke.

Artikkel 27 beskriver formålene med Del IV om konsekvensutredninger. Formålet er blant annet å operasjonalisere havrettskonvensjonens bestemmelser om konsekvensutredninger gjennom å etablere eller konkretisere prosesser og krav til hvordan partene gjennomfører slike, samt å sikre at relevante aktiviteter blir vurdert og gjennomført for å forebygge, begrense og håndtere betydelig skadevirkninger for å beskytte og bevare det marine miljøet. Videre skal del IV sikre at kumulative virkninger og virkninger i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon vurderes, ha bestemmelser om strategiske konsekvensutredninger, og i stort oppnå et sammenhengende rammeverk for konsekvensutredninger utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Artikkel 28 fastsetter statenes plikt til å gjennomføre konsekvensutredninger i tråd med avtalens Del IV for aktiviteter under deres jurisdiksjon eller kontroll i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. For omtale av den nærmere rekkevidden av staters plikter etter konvensjonen og begrepet «aktiviteter under en stats jurisdiksjon eller kontroll» se 4.1. For planlagt aktivitet i områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, som kan føre til betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal parten sikre at en konsekvensutredning av aktiviteten gjennomføres, enten i tråd med Avtalens del IV eller i henhold til nasjonale reguleringer. Terskelen er hentet fra HRK artikkel 206 om vurdering av en virksomhets mulige virkninger, og skal forstås tilsvarende. Ved konsekvensutredninger gjennomført i henhold til nasjonale reguleringer, stilles det krav til at parten skal gjøre relevant informasjon og relevante rapporter tilgjengelig via mekanismen for informasjonsutveksling, og sikre at aktiviteten overvåkes på hensiktsmessig måte. Basert på informasjonen som er tilgjengeliggjort kan Vitenskapelig og teknisk organ gi kommentarer til parten som ønsker å iverksette aktiviteten.

Artikkel 29 regulerer forholdet mellom denne avtalen og prosesser for konsekvensutredninger under andre relevante organer. Partene skal fremme bruk av konsekvensutredninger og gjennomføring av standarder og retningslinjer fastsatt etter artikkel 38 i relevante organer. Partsmøtet skal utvikle mekanismer for samarbeid mellom Vitenskapelig og teknisk organ og relevante organer. Bestemmelsen fastslår at det ikke er nødvendig å gjennomføre undersøkelse («screening») eller en konsekvensutredning hvis parten bestemmer at de potensielle virkningene av aktiviteten allerede er vurdert av det relevante organet, og (i) vurderingen som er gjennomført er tilsvarende den som kreves etter avtalens del IV, eller (ii) at det organet har mekanismer for å forhindre eventuelle negative konsekvenser som ligger under tersklene for konsekvensutredning etter denne delen, og disse er overholdt. For eksempel er det utarbeidet et globalt rammeverk som regulerer dumping av avfall og annet materiale til havs under Londonkonvensjonen/-protokollen.

Artikkel 30 inneholder tersklene og faktorene for gjennomføring av konsekvensutredninger utenfor nasjonal jurisdiksjon. Partene er pålagt å foreta en undersøkelse av om en aktivitet krever konsekvensutredning der en planlagt aktivitet kan ha mer enn en ubetydelig eller kortvarig effekt på det marine miljøet, eller om man ikke kjenner eller har tilstrekkelig innsikt i effektene av aktiviteten. Til tross for at terskelen for å igangsette en undersøkelse etter ordlyden fremstår som lav, var det en klar forutsetning i forhandlingsprosessen at ikke enhver påvirkning nødvendiggjør en undersøkelse. Det oppstilles videre krav til undersøkelsens omfang, innhold og detaljnivå for at parten skal kunne avklare om den planlagte aktiviteten kan forårsake betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet.

Dersom undersøkelsen viser at det er rimelig grunn til å tro at aktiviteten kan føre til betydelig forurensning av eller vesentlige og skadelige forandringer i det marine miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon, skal en konsekvensutredning gjennomføres. Terskelen er hentet fra HRK artikkel 206 om vurdering av en virksomhets mulige virkninger, og skal forstås tilsvarende. Artikkelen oppstiller i nr. 2 en ikke-uttømmende liste over faktorer som partene skal vurdere når de avgjør hvorvidt en type aktivitet når opp til terskelverdiene artikkel 30 opererer med.

Artikkel 31 fastsetter de ulike trinnene som statene må sørge for at inngår i konsekvensutredningsprosessen, herunder når i prosessen parten skal sørge for offentliggjøring av informasjon. Artikkelen gir andre parter anledning til å uttrykke sitt syn på de mulige konsekvensene av aktiviteten, på bakgrunn av beste tilgjengelige forskning og vitenskapelig informasjon, og, hvis tilgjengelig, relevant tradisjonell kunnskap hos urfolk og lokalsamfunn. Dersom en part har tilkjennegitt bekymringer for konsekvensene av den planlagte aktiviteten må den ansvarlige stat ta disse i betraktning, og kan etter dette bestemme om staten ønsker å vurdere saken på nytt. Vitenskapelig og teknisk organ foretar en vurdering og kan gi anbefalinger til den ansvarlige parten, som skal ta slike anbefalinger i betraktning.

Artikkel 32 fastsetter at partene i god tid skal informere offentligheten om planlagte aktiviteter, herunder gjennom mekanismen for informasjonsutveksling. Særlig de potensielt mest berørte statene, herunder tilstøtende kyststater, skal gis anledning til å delta i konsekvensutredningsprosessen. Det skal gjennomføres konsultasjoner som skal være inkluderende og transparente for alle relevante interessenter. Hvem som vil anses som de potensielt mest berørte statene skal identifiseres ved å ta hensyn til aktivitetens art og potensielle effekter, og omfatter stater som med rimelighet kan antas å bli påvirket av aktiviteten, herunder (i) kyststater som utøver suverene rettigheter til å forvalte naturressurser, og (ii) stater som driver menneskelig aktivitet i området hvor aktiviteten er. Artikkelen lister videre opp relevante interessenter i konsultasjonsprosessen. Varsling og konsultasjon etter artikkelen skal være inkluderende og transparent, og særlig målrettet og proaktiv når prosessen berører små utviklingsøystater.

Der parten mottar materielle innspill i konsultasjonsprosessen skal den hensynta slike og besvare dem, eller ta dem til følge. Innspill som gjelder mulige virkninger av aktivitet på områder innenfor nasjonal jurisdiksjon, skal særlig hensyntas og imøtegås. Alle innspill og svar mottatt i løpet av prosessen skal offentliggjøres.

Der planlagt aktivitet påvirker områder som er helt omgitt av staters nasjonale økonomiske soner, skal ansvarlig part gjennomføre en mer aktiv konsultasjon med kyststatene. Ansvarlig part skal vurdere innspillene mottatt ifm. konsultasjonen og svare på disse.

Artikkel 33 fastslår at partene må sikre at det utarbeides en rapport om konsekvensutredningen, og oppstiller krav til rapportenes innhold og offentliggjøring. Parten skal offentliggjøre et utkast til rapport om konsekvensutredning i løpet av konsultasjonsprosessen. Basert på rapporten kan Vitenskapelig og teknisk organ komme med kommentarer til utkastet, og parten skal ta eventuelle kommentarer i betraktning.

Artikkel 34 fastsetter at det er den parten som har jurisdiksjon eller kontroll over den planlagte aktiviteten, som treffer avgjørelse om aktiviteten kan gjennomføres eller ikke basert på resultatene fra konsekvensutredningsprosessen. I forhandlingene var dette et sentralt krav for flere stater, inklusiv Norge, og avgjørende for at man oppnådde konsensus om del IV. En beslutning om å tillate planlagt aktivitet kan bare tas når ansvarlig stat har gjort alt som med rimelighet kan forventes for å sikre at aktiviteten kan gjennomføres på en måte som forhindrer vesentlige skadevirkninger på det marine miljøet. Tiltak for å begrense eller håndtere virkningene skal også hensyntas. Den ansvarlige staten skal utarbeide et beslutningsdokument som skisserer eventuelle vilkår for godkjenning, og dette dokumentet skal offentliggjøres gjennom mekanismen for informasjonsutveksling.

Artikkel 35 fastslår at partene skal overvåke virkningene av aktivitet den har tillatt eller deltar i, for å avdekke om det er sannsynlig at aktiviteten forurenser eller har skadevirkninger på det marine miljøet.

Artikkel 36 inneholder en plikt for partene til å rapportere om tillatte aktiviteter og resultater fra overvåkningen. Overvåkningsrapporter skal offentliggjøres, og Vitenskapelig og teknisk organ kan vurdere og evaluere rapportene.

Artikkel 37 pålegger ansvarlig part å sørge for at virkningene av aktiviteten som overvåkes blir gjennomgått, og å treffe tiltak der det viser seg at aktiviteten har vesentlige skadevirkninger som enten ikke var forutsatt i konsekvensutredningen eller som oppstår som følge av et brudd på noen av vilkårene som er stilt i godkjenningen av aktiviteten. Parten skal i så tilfelle gjennomgå beslutningen om å tillate aktiviteten, varsle partsmøtet og interessenter. Parten skal også kreve at tiltak for å forebygge, begrense og/eller håndtere virkningene iverksettes eller gjennomføre ethvert nødvendig tiltak og/eller stanse aktiviteten, samt evaluere slike tiltak og handlinger i rett tid. Vitenskapelig og teknisk organ og andre stater kan også varsle den ansvarlige part om bekymringer knyttet til slike virkninger av aktiviteten. Den ansvarlige part skal ta slike bekymringer i betraktning. Artikkelen fastsetter videre at alle stater skal holdes informert om prosessen gjennom mekanismen for informasjonsutveksling og kan konsulteres i overvåknings-, rapporterings, og gjennomgangsprosessen.

Artikkel 38 gir Vitenskapelig og teknisk organ mandat til å utvikle standarder og/eller retningslinjer tilknyttet konsekvensutredninger som kan vurderes og vedtas av partsmøtet.

Artikkel 39 om strategiske konsekvensutredninger pålegger partene, alene eller i samarbeid med andre parter, å vurdere om strategiske konsekvensutredninger skal gjennomføres. Partsmøtet kan gjennomføre en strategisk konsekvensutredning av et område eller en region for å samle den best tilgjengelige informasjonen, vurdere nåværende og fremtidige virkninger og identifisere kunnskapsmangler og forskningsprioriteter.

4.7 Del V: Kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi

Kapittelet om kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi er helt sentralt for å sette utviklingslandene i stand til å gjennomføre avtalen, og i den forlengelse, legge til rette for deres fulle deltakelse. Del V etablerer en komité for kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi.

Artikkel 40 beskriver formålene til kapittel V om kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi, særlig til statsparter som er utviklingsland.

Artikkel 41 klargjør at partene skal samarbeide for å nå formålene til avtalen gjennom kapasitetsbygging og teknologioverføring. Samarbeidet skal foregå på alle nivåer og i alle former, herunder gjennom partnerskap med relevante interessenter som privat sektor, sivilsamfunn, urfolk og lokalsamfunn samt gjennom styrket samarbeid og samordning mellom relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante organer.

Artikkel 42 angir nærmere regler for kapasitetsbygging og teknologioverføring. Den skal, basert på giverlandets kapasitet, være landdrevet, basert på åpenhet, effektivitet og bygge på eksisterende programmer samt tidligere læring. Med referanse til «kapasitet» avgrenses giverlandets ansvar. Kapasitetsbygging og teknologioverføring skal ta hensyn til utviklingslandenes behov og prioriteringer, og særlig til de spesielle forhold som gjør seg gjeldende i små øystater som har status som utviklingsland og de minst utviklede land.

Artikkel 43 inneholder andre nærmere regler for overføring av marin teknologi. Teknologioverføring under avtalen skal være basert på rettferdighet og på gunstigst mulige vilkår, og skje i samsvar med avtalte betingelser. Partene skal fremme bruken av og oppmuntre til økonomiske og juridiske vilkår for overføring av marin teknologi til partsstater som er utviklingsland, herunder i form av insentiver til foretak og institusjoner.

Artikkel 44 og anneks II lister opp de ulike typer kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi som støtter formålene i artikkel 40.

Artikkel 45 gir kompetanse til komiteen for kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi, som er underlagt partsmøtet, til overvåking og gjennomgang av kapasitetsbygging og teknologioverføring gjennomført under dette kapitlet. Rapporteringskrav pålegges partene, men med lempeligere krav for utviklingsland.

Artikkel 46 etablerer komiteen for kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi og inneholder nærmere regler for sammensetning av denne. Komiteen skal komme med rapporter og anbefalinger til partsmøtet.

4.8 Del VI: Institusjonelle ordninger

Artikkel 47 etablerer partsmøtet under avtalen. Det første partsmøtet skal finne sted senest ett år etter avtalens ikrafttredelse. Deretter skal møter finne sted med de mellomrom partsmøtet bestemmer. Partsmøtet kan møtes enten der Sekretariatet har sitt sete eller ved FNs hovedkvarter. Det første partsmøtet skal ved konsensus bl.a. vedta prosedyreregler og finansielle regler. Partsmøtet skal gjøre alle anstrengelser for å treffe vedtak og anbefalinger ved konsensus. Der konsensus er uttømt og det ikke er fastlagt andre avstemningsregler i avtalen, skal beslutninger og anbefalinger om substans vedtas ved to tredjedels flertall og prosedyrespørsmål avgjøres ved alminnelig flertall. Bestemmelsen inneholder også en nærmere opplisting av partsmøtets oppgaver, som bl.a. består av å treffe beslutninger og anbefalinger knyttet til gjennomføringen av avtalen, gjennomgå og legge til rette for informasjonsutveksling mellom partene angående gjennomføringen av avtalen, fremme, bl.a. ved å etablere passende prosesser, samarbeid og samordning med og mellom relevante organer, etablere de nødvendige underliggende organene for å støtte gjennomføring av avtalen og vedta budsjett.

Artikkel 48 omhandler transparens. Partsmøtet skal fremme transparens i beslutningsprosessene og andre aktiviteter som foregår i henhold til avtalen. Alle partsmøter og møter i dets underliggende organer skal i utgangspunktet være åpne for observatører som deltar i samsvar med prosedyrereglene. Partsmøtet skal offentliggjøre og vedlikeholde et offentlig register over sine beslutninger.

Artikkel 49 etablerer Vitenskapelig og teknisk organ og angir nærmere regler for dets sammensetning. Organet kan trekke veksler på råd som kommer fra andre relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante organer. Organet skal gi vitenskapelige og tekniske råd til partsmøtet.

Artikkel 50 fastsetter at det etableres et eget sekretariat. Partsmøtet skal på sitt første møte treffe beslutning om sekretariatets hovedsete. FNs havrettssekretariat, DOALOS, fungerer som midlertidig sekretariat. Sekretariatet skal bl.a. gi administrativ og logistisk støtte til partsmøtet og dets underliggende organer, avholde partsmøter, oversende informasjon om gjennomføringen av avtalen, publisere partsmøtets beslutninger, tilrettelegge for samarbeid og samordning med sekretariatene i andre relevante internasjonale organer og utarbeide rapporter.

Artikkel 51 etablerer en mekanisme for informasjonsutveksling som primært skal bestå av en fritt tilgjengelig plattform. Denne skal gi partene tilgang til, gi og utbre informasjon om aktiviteter som foregår i henhold til avtalen, inneholde lenker til informasjon under andre relevante databaser og lignende, bidra til transparens og tilrettelegge for samarbeid.

4.9 Del VII: Finansielle ressurser og finansieringsmekanisme

Artikkel 52 regulerer finansiering. Institusjonene etablert under avtalen skal finansieres gjennom faste pliktige bidrag fra partene. Det etableres en finansieringsmekanisme som skal bistå utviklingsland i å gjennomføre avtalen. Mekanismen består av a) et frivillig fond etablert av partsmøtet, som skal legge til rette for at representanter for utviklingsland kan delta på møtene i organene som opprettes i henhold til avtalen, b) et spesialfond som skal finansieres gjennom årlige pliktige bidrag fra utviklede land (beløpet vil tilsvare 50 prosent av landets generelle pliktige bidrag), inntil det er tatt en beslutning på partsmøtet om økonomiske bidrag fra utnyttelsen av marine genetiske ressurser, og ytterligere bidrag fra parter og private aktører og c) Det globale miljøfondet (the Global Environmental Facility (GEF)). Finansieringsmekanismen er underlagt partsmøtet. Bestemmelsen inneholder også en nærmere regulering av hvordan midlene fra spesialfondet skal fordeles. Det etableres en finanskomité som skal rapportere og komme med anbefalinger til partsmøtet.

4.10 Del VIII: Gjennomføring og etterlevelse

Artikkel 53 forplikter partene til å treffe de nødvendige tiltak for å sikre gjennomføring av avtalen.

Artikkel 54 fastsetter at hver part skal overvåke gjennomføring av forpliktelsene etter avtalen og rapportere til partsmøtet om tiltak den har iverksatt for å gjennomføre avtalen.

Artikkel 55 etablerer en gjennomførings- og etterlevelseskomité som skal lette og vurdere gjennomføring av avtalen. Komiteen skal være tilretteleggende og fungere på en måte som er transparent, ikke-konfronterende og ikke-straffende. Komiteen skal rapportere og gi anbefalinger til partsmøtet.

4.11 Del IX: Tvisteløsning

Artikkel 56 fastsetter at partene skal samarbeide for å forebygge tvister.

Artikkel 57 inneholder en forpliktelse til å løse tvister med fredelige midler.

Artikkel 58 gjør det klart at partene til enhver tid står fritt til selv å enes om å løse en tvist om tolkningen og anvendelsen av avtalen med ethvert fredelig middel som de velger.

Artikkel 59 inneholder særskilte regler for tvister av teknisk art. Partene kan i slike tilfeller henvise tvisten til et ad-hoc ekspertpanel som de oppretter.

Artikkel 60 fastslår at tvister som gjelder tolkningen eller anvendelsen av avtalen skal løses i samsvar med bestemmelsene om tvisteløsning i HRK del XV. For parter til FNs havrettskonvensjon, gjelder i utgangspunktet samme valg av behandlingsmåte for tvister som under HRK. Enhver erklæring om tvisteløsning gitt av en part som også er part i HRK, skal gjelde for tvisteløsning etter denne avtalen, med mindre vedkommende part idet den undertegner, ratifiserer, godkjenner, godtar eller tiltrer avtalen, eller når som helst senere, har erklært noe annet. Ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen avga Norge en erklæring om at Norge valgte Den internasjonale domstol (ICJ) som tvisteløsningsorgan jf. HRK art 287.

Bestemmelsen inneholder en nærmere regulering av hvordan parter til avtalen, som ikke er parter til HRK, velger behandlingsmåte for tvisteløsning og avgir erklæringer om unntak fra obligatorisk tvisteløsning. Bestemmelsen inneholder enkelte unntak bl.a. fremgår det av artikkel 60 nr. 8 at bestemmelsene i artikkelen ikke skal berøre prosedyrene om tvisteløsning som partene har blitt enige om som deltakere i et relevant organ angående tolkningen eller anvendelsen av slike instrumenter og rammeverk. Dette er en nærmere operasjonalisering av artikkel 5 om at avtalen ikke skal undergrave relevante organer.

Artikkel 60 nr. 9 og 10 klargjør at avtalen ikke kan tolkes som en overdragelse til en domstol eller tribunal av jurisdiksjon over noen tvist som angår hvorvidt et område rettslig sett ligger innenfor nasjonal jurisdiksjon. Avtalen skal ikke danne grunnlag for å fremsette eller avvise noe krav på suverenitet, suverene rettigheter eller jurisdiksjon over land eller maritime områder, jf. Artikkel 6 i avtalen.

Artikkel 61 pålegger partene en plikt til å bestrebe seg på å inngå midlertidige ordninger av praktisk art i påvente av endelig tvisteløsning.

4.12 Del X: Ikke-parter til denne avtale

Artikkel 62 innebærer en plikt for partene til å oppfordre ikke-parter til avtalen til å bli part og til å vedta lover og forskrifter i tråd med bestemmelsene i avtalen.

4.13 Del XI: God tro og rettighetsmisbruk

Artikkel 63 fastslår at partene i god tro skal oppfylle forpliktelsene de har påtatt seg i avtalen og utøve rettighetene som anerkjennes i den på en måte som ikke utgjør rettighetsmisbruk.

4.14 Del XII: Sluttbestemmelser

Artikkel 64 gjelder retten til å stemme. Hovedregelen er at hver part har én stemme. En regional organisasjon for økonomisk integrasjon som er part i avtalen, skal i saker under dens kompetanse, utøve stemmerett lik det antall medlemsstater som er part i avtalen. En slik organisasjon skal ikke utøve stemmerett dersom noen av dens medlemsstater utøver sin stemmerett, og motsatt.

Artikkel 65 fastsetter at avtalen åpnes for undertegning av alle stater og regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon fra 20. september 2023, og forblir åpen for undertegning ved FNs hovedkvarter i New York til 20. september 2025.

Artikkel 66 sier at avtalen er gjenstand for ratifikasjon, godkjenning, godtakelse eller tiltredelse av stater og regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon. Avtalen er åpen for tiltredelse fra dagen etter den lukkes for undertegning. Ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- og tiltredelsesdokumenter skal deponeres hos FNs generalsekretær.

Artikkel 67 er en særbestemmelse relatert til kompetansedelingen mellom regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon og deres medlemsstater med hensyn til de saker som reguleres av avtalen. Ved tiltredelse skal den regionale organisasjonen for økonomisk integrasjon erklære rekkevidden av sin kompetanse i forhold som omfattes av avtalen.

Artikkel 68 fastslår at avtalen trer i kraft 120 dager etter at det sekstiende ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses-, eller tiltredelsesdokumentet er deponert. For stater eller regionale organisasjoner som slutter seg til etter dette tidspunkt, skal den tre i kraft på den trettiende dagen etter deponering av dokumentet.

Artikkel 69 klargjør at en stat eller regional organisasjon for økonomisk integrasjon kan avgi erklæring om midlertidig anvendelse av avtalen når den undertegner eller deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 70 fastslår at det ikke kan tas forbehold til eller gjøres unntak fra avtalen, med mindre det uttrykkelig tillates i andre artikler i avtalen.

Artikkel 71 regulerer erklæringer og uttalelser. Det er forutsatt at slike erklæringer eller uttalelser ikke har til hensikt å utelukke eller endre den rettslige virkningen av bestemmelsene i avtalen slik de gjelder for vedkommende stat eller regionale organisasjon for økonomisk integrasjon.

Artikkel 72 regulerer endring av avtalen. Endringer skal vedtas på partsmøtet og er gjenstand for partenes ratifikasjon, godkjenning eller godtakelse. Endringer skal tre i kraft på den trettiende dagen etter at to tredjedeler av antall parter i konvensjon på tidspunktet da endringen ble vedtatt, har deponert sitt ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokument.

Artikkel 73 inneholder oppsigelsesbestemmelsen. En part kan skriftlig overfor FNs generalsekretær si opp avtalen. Oppsigelsen får virkning ett år etter datoen da underretningen er mottatt, med mindre denne angir en senere dato.

Artikkel 74 gjør det klart at vedleggene utgjør en integrert del av avtalen. Avtalens vedlegg I fastsetter indikative kriterier for identifikasjon av områder, og vedlegg II angir en ikke-uttømmende liste av typer kapasitetsbygging og overføring av marin teknologi. Hvis ikke annet uttrykkelig er sagt, omfatter en henvisning til avtalen eller én av dens deler samtidig en henvisning til relevante vedlegg.