9 Erklæringer

Det kan ikke tas noe forbehold eller gjøres noe unntak fra avtalen, med mindre det er uttrykkelig hjemlet i andre bestemmelser i avtalen, jf artikkel 70. Avtalen gir imidlertid en stat adgang til ved ratifikasjon å avgi erklæringer og uttalelser blant annet med sikte på å harmonisere sine lover og forskrifter med bestemmelsene i avtalen. En forutsetning er at slike erklæringer og uttalelser ikke tar sikte på å utelukke eller endre den rettslige virkningen av avtalens bestemmelser når de anvendes overfor denne staten, jf artikkel 71.

Artikler med samme ordlyd finnes i havrettskonvensjonen artikkel 309 og 310. Ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen avga Norge følgende erklæring, jf St.prp. nr. 37 (1995–96) s. 141.

«Etter konvensjonens artikkel 309 kan det ikke gjøres andre unntak eller tas andre forbehold enn dem som er uttrykkelig tillatt etter dens bestemmelser. En erklæring etter dens artikkel 310 kan ikke ha virkning som unntak eller forbehold for den stat som avgir den. Kongeriket Norges Regjering erklærer følgelig at den ikke anser seg bundet av erklæringer etter artikkel 310 som andre stater eller internasjonale organisasjoner har avgitt eller vil avgi. Passivitet med hensyn til slike erklæringer skal verken tolkes som aksept eller avvisning av slike erklæringer. Regjeringen reserverer Norges rett til på ethvert tidspunkt å kunne ta stilling til slike erklæringer på den måte som anses passende.»

Bakgrunnen for dette forbeholdet var at det var uklart hvilken rettslig betydning slike erklæringer kunne tillegges. Det ble blant annet påpekt i ovennevnte proposisjon at det var «generelt uheldig hvis slike erklæringer kan skape usikkerhet i forhold til anerkjente traktatrettslige fortolkningsprinsipper», og at «våre havrettsinteresser er best tjent med at konvensjonen fortolkes etter disse alminnelige prinsipper, og at særlige fortolkningserklæringer ikke tillegges betydning.»

Disse argumentene er også gyldige for den foreliggende avtale. Det foreslås derfor at Norge ved ratifikasjon avgir en tilsvarende generell erklæring:

«Etter avtalens artikkel 70 kan det ikke gjøres andre unntak eller tas andre forbehold enn dem som er uttrykkelig tillatt etter dens bestemmelser. En erklæring etter dens artikkel 71 kan ikke ha virkning som unntak eller forbehold for den stat som avgir den. Kongeriket Norges Regjering erklærer følgelig at den ikke anser seg bundet av erklæringer etter artikkel 71 som andre stater eller internasjonale organisasjoner har avgitt eller vil avgi. Passivitet med hensyn til slike erklæringer skal verken tolkes som aksept eller avvisning av slike erklæringer. Regjeringen reserverer Norges rett til på ethvert tidspunkt å kunne ta stilling til slike erklæringer på den måte som anses passende.»

Et viktig tema i forhandlingene var hvordan avtalen skal tolkes og anvendes i forhold til andre rettslige instrumenter og rammeverk og globale-, regionale-, sub-regionale- og sektorielle organer. For Norge og mange andre stater er det vesentlig at avtalen ikke undergraver disse, men at den tolkes og anvendes på en måte som fremmer sammenheng og samordning med disse. Dette er kommet til uttrykk i avtalen artikkel 5 nr. 2. To stater (Chile og Storbritannia) har foreløpig avgitt erklæringer om forholdet mellom avtalen og andre instrumenter, rammeverk og organer.

Aktuelle avtaler og organer som omfattes av avtalens artikkel 5 nr. 2 er blant annet avtaler knyttet til Antarktistraktatsystemet, fiskerikommisjoner som NEAFC, miljøkonvensjonen OSPAR, den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) eller den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO). Dette er velfungerende, spesialiserte avtaler og organer som er viktige for Norge og for god forvaltning av havet. Det er derfor vesentlig at avtalen, i tråd med sin klare ordlyd, ikke fortolkes eller anvendes på en måte som undergraver disse avtalene og organene.

Det vurderes som hensiktsmessig at Norge avgir en erklæring som understreker viktigheten av artikkel 5 nr. 2 og som nevner noen sentrale organer som Norge deltar i.

I tillegg til den ovennevnte generelle erklæring foreslås at det avgis følgende erklæring:

«Kongeriket Norges Regjering legger stor vekt på den alminnelige plikt i avtalens artikkel 5 nr. 2 til å tolke og anvende avtalen på en måte som ikke undergraver relevante rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale-, regionale-, sub-regionale- og sektorielle organer og som fremmer sammenheng og samordning med slike instrumenter, rammeverk og organer. Det samme gjelder de mer spesifikke forpliktelsene i avtalen om å respektere kompetansen til, og ikke undergrave, disse instrumentene, rammeverkene og organene. Norge deltar i en rekke viktige rettslige instrumenter og rammeverk og relevante globale-, regionale-, subregionale- og sektorielle organer som omfattes av disse pliktene, slik som, men ikke begrenset til Antarktistraktatsystemet, Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon (NEAFC), Konvensjon om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR), Arktisk Råd, Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) og Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO)».

Avtalen har også tvisteløsningsprosedyrer, se del IX, som baserer seg på tilsvarende bestemmelser i havrettskonvensjonen.

Etter artikkel 60 nr. 3 følger det at for en part i avtalen som også er part i havrettskonvensjonen, og som etter havrettskonvensjonen artikkel 287 har valgt en tvisteløsningsprosedyre, skal den samme tvisteløsningsprosedyren automatisk gjelde også for tvister under avtalen, med mindre parten ved undertegning eller ratifikasjon av avtalen eller senere har valgt en annen tvisteløsningsprosedyre.

Norge avga ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen følgende erklæring:

«Kongeriket Norges Regjering erklærer i henhold til konvensjonens artikkel 287 at den velger Den internasjonale domstol for løsning av tvister angående fortolkning eller anvendelse av konvensjonen».

Valget var basert på en samlet vurdering av hva man antok norske interesser ville være best tjent med. Andre opsjoner var Den internasjonale havrettsdomstol i Hamburg, voldgiftsdomstol nedsatt i samsvar med konvensjonens vedlegg VII eller, for visse saker, en særlig voldgiftsdomstol.

Etter avtalen artikkel 60 nr. 4 gjelder tilsvarende for en erklæring en part som også er part i havrettskonvensjonen har avgitt etter havrettskonvensjonen artikkel 298. Den gir en part adgang til å erklære at den ikke aksepterer en eller flere tvisteløsningsorganer nevnt i artikkel 287 for en rekke viktige tvistespørsmål, som blant annet tvister om avgrensning av maritime soner, om militær virksomhet, og om håndhevelse av fiskerijurisdiksjon i økonomisk sone. Etter reglene i artikkel 287 skal en tvist behandles av voldgiftsdomstol hvis en tvistepart enten ikke har valgt tvisteløsningsorgan eller partene har valgt forskjellige organ, med mindre partene blir enige om noe annet. For å unngå at slike tvister ble bindende avgjort av voldgiftsdomstol, avga Norge følgende erklæring ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen:

«Kongeriket Norges Regjering erklærer i henhold til konvensjonens artikkel 298 at den ikke aksepterer en voldgiftsdomstol nedsatt i samsvar med vedlegg VII for noen av de tvistekategorier som er nevnt i artikkel 298».

De to ovennevnte erklæringer knyttet til tvisteløsning avgitt ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen, vil automatisk gjelde også for tvister under avtalen når Norge blir part, med mindre Norge skulle avgi andre erklæringer på dette området ved ratifikasjon eller senere. Regjeringen har etter en samlet vurdering kommet til at de tvisteløsningsprosedyrer som ble valgt ved ratifikasjon av havrettskonvensjonen også tjener norske interesser best ved eventuelle tvister under avtalen. Det tilrås derfor å ikke avgi erklæringer om tvisteløsning ved ratifikasjon av avtalen.