7 Seksuell utnyttelse av barn i en særlig sårbar situasjon
7.1 Bakgrunn
Straffeloven § 295 første ledd bokstav c rammer den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang, eller får noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, ved å utnytte en person under 18 år «i en særlig sårbar livssituasjon».
Høsten 2021 frifant Hålogaland lagmannsrett to menn for overtredelse av straffeloven § 295 første ledd bokstav c, fordi lagmannsretten kom til at uttrykket «livssituasjon» ikke omfatter enkeltstående tilfeller av beruselse med påfølgende sårbarhet for å bli utnyttet, se punkt 7.3 for mer informasjon om dommen. Dommen fikk betydelig medieoppmerksomhet og skapte en diskusjon om hvorvidt Norge fullt ut oppfyller forpliktelsene etter Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen).
På bakgrunn av lagmannsrettsavgjørelsen fremmet stortingsrepresentantene Marian Hussein (SV), Kathy Lie (SV) og Andreas Sjalg Unneland (SV) 17. november 2021 et representantforslag om å be regjeringen foreslå endringer i straffeloven § 295 første ledd bokstav c, se Dokument 8:26 S (2021–2022). Forslaget gikk ut på å be regjeringen fremme forslag om å endre ordlyden i bestemmelsen slik at den rammer utnyttelse av en person under 18 år i en særlig sårbar «situasjon» i stedet for «livssituasjon». Formålet med forslaget var å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse og sikre at straffebestemmelsen er i tråd med Lanzarotekonvensjonens forpliktelser. Flertallet i justiskomiteen mente regjeringen burde å avvente Straffelovrådets gjennomgang av av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd før det eventuelt ble foreslått endringer i straffeloven § 295 første ledd bokstav c, og viste blant annet til viktigheten av at endringer i straffelovens regler om seksuallovbrudd skjer på bakgrunn av et grundig arbeid, se Innst. 177 S (2021–2022). Stortinget fattet 8. mars 2022 vedtak i tråd med tilrådningen fra justiskomiteens flertall, se anmodningsvedtak nr. 420 (2021–2022). Vedtaket lyder slik:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om ordet ‘livssituasjon’ i straffeloven § 295 første ledd bokstav c bør endres til ‘situasjon’, slik at bestemmelsen rammer det ‘å unytte en person under 18 år i en særlig sårbar situasjon’.»
Departementet følger med dette opp det nevnte anmodningsvedtaket fra Stortinget.
7.2 Gjeldende rett
Straffeloven § 295 rammer ulike tilfeller av seksuell omgang fremskaffet ved utnyttelse av et overmaktsforhold. Felles for handlingene som omfattes av bestemmelsen, er at gjerningspersonen misbruker sin posisjon som den antatt sterkeste i et forhold til å oppnå seksuell omgang med den svakere parten, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 7.1.1 side 68. I dette ligger det at den seksuelle omgangen er oppnådd på en måte som utelukker reell frivillighet. Det må foreligge årsakssammenheng mellom overmaktsforholdet og den seksuelle omgangen, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.1 side 235.
Straffeloven § 295 første ledd bokstav c retter seg mot den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang, eller som får noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, ved å «utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon». Etter andre ledd straffes også den som ved slik utnyttelse får noen til å ha seksuell omgang med hverandre. Straffalternativet i første ledd bokstav c kom inn i loven i forbindelse med vedtakelsen av straffeloven 2005, og har sin bakgrunn i Norges forpliktelser etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 18, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.6.4.3 side 238. Konvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt pålegger partene å kriminalisere seksuelle aktiviteter med barn, hvor gjerningspersonen misbruker «a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence», se nærmere om innholdet i konvensjonsforpliktelsen i punkt 7.4 nedenfor.
I proposisjonen som lå til grunn for lovendringen, uttalte departementet at alternativet i straffeloven § 295 første ledd bokstav a om misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold ofte ville ramme tilfeller der noen utnytter et barn i en særlig sårbar situasjon for å oppnå seksuell omgang. Departementet mente likevel at det var grunn til å innføre et eget straffalternativ om seksuell utnyttelse av barn for å være sikker på at norsk rett oppfyller Lanzarotekonvensjonens forpliktelse på dette punktet. Om innholdet i det nye straffalternativet uttalte departementet følgende i proposisjonen (punkt 7.6.4.3 side 238):
«Det karakteristiske ved forhold som kan falle innunder forslaget til bokstav c i motsetning til bokstav a og b, er at det ikke er etablert noen relasjon (avhengighet, tillit eller lignende) mellom partene, men at den seksuelle omgangen oppnås mer som et enkeltstående tilfelle av misbruk av fornærmedes sårbare livssituasjon. Fornærmedes situasjon i Rt. 2007 side 504 kan være et eksempel på et tilfelle som kunne være omfattet av bestemmelsen. En mann på nærmere 45 år hadde hatt seksuell omgang med en jente på 12 år og elleve måneder. Det fremgår av avgjørelsen at fornærmede like før hun traff tiltalte hadde stukket av fra en barneverninstitusjon og hadde forsøkt å ta livet sitt. Bestemmelsen vil imidlertid i praksis bare være aktuell for seksuell omgang med barn mellom 14 og 18 år siden den ikke skal anvendes i konkurrens med straffeloven 2005 § 291 om voldtekt av barn under 14 år […].»
Formuleringen «særlig sårbar livssituasjon», sammenholdt med den siterte uttalelsen fra forarbeidene, indikerer at bestemmelsen stiller relativt høye krav til barnets utfordringer. Formuleringen «livssituasjon» tyder også på at det må foreligge noe mer enn en tilfeldig og forbigående sårbar situasjon.
For å kunne straffes for overtredelse av straffeloven § 295 første ledd bokstav c er det ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen har hatt seksuell omgang med et barn som befant seg i en særlig sårbar livssituasjon. Den seksuelle omgangen må være skaffet ved «å utnytte» barnets sårbarhet. I dette ligger at gjerningspersonen på en utilbørlig måte bruker barnets situasjon som et middel til å skaffe seg seksuell omgang.
7.3 Hålogaland lagmannsretts dom 6. september 2021
Hålogaland lagmannsrett behandlet høsten 2021 en sak der to menn på henholdsvis 19 og 21 år var tiltalt for overtredelse av straffeloven § 295 første ledd bokstav c, se Hålogaland lagmannsretts dom 6. september 2021 (LH-2021-24720). Fornærmede i saken var 16 år og to måneder på handlingspunktet. Lagmannsretten fant det klart at begge de tiltalte hadde utnyttet fornærmedes beruselse, som de til dels selv hadde frembrakt ved å servere fornærmede alkohol mens hun allerede var svært beruset, til å komme i posisjon til å ha samleie med henne. Det sentrale spørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til, var om fornærmede befant seg i en «særlig sårbar livssituasjon», slik straffeloven § 295 første ledd bokstav c krever.
Lagmannsretten la til grunn at Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt, tolket i lys av den forklarende rapporten til konvensjonen, pålegger konvensjonspartene å kriminalisere tilfeller der «et barn er eller gjennom gjerningspersonens handlinger kommer under påvirkning av alkohol, og den sårbarheten som derigjennom oppstår utnyttes av gjerningspersonen til å skaffe seg seksuell omgang med barnet». Lagmannsretten mente også at dette var en dekkende beskrivelse av situasjonen i den konkrete saken. De tiltalte ble likevel frifunnet for overtredelse av straffeloven § 295 første ledd bokstav c, fordi lagmannsretten kom til at formuleringen «særlig sårbar livssituasjon» ikke omfatter enkeltstående tilfeller av beruselse med påfølgende redusert dømmekraft. Lagmannsretten viste til at formuleringen etter en naturlig språklig forståelse omfatter noe annet og mer enn den tilstand en person til enhver tid befinner seg i, og at forhold av mer dyptgripende art for en persons tilværelse, herunder fysisk og psykisk helse, familieforhold, arbeidssituasjon, boforhold og lignende, ligger i kjernen av ordlyden. Om det konkrete saksforholdet uttalte lagmannsretten:
«Fornærmede i vår sak befant seg i en situasjon der hun var sårbar for utnyttelse fra andre. Hun var ung, sterkt beruset og alene med to eldre menn, og var i praksis prisgitt at de tiltalte vek tilbake fra å utnytte dette for å oppnå seksuell omgang med henne, hvilket de altså ikke gjorde. Slik sett var hun i en særlig sårbar situasjon. Lagmannsretten er enig med aktor, forsvarerne og bistandsadvokaten i at dersom lovens vilkår hadde vært ‘særlig sårbar situasjon’ ville de tiltaltes forhold utvilsomt rammes. Fornærmede var et barn, og burde ha krav på at de voksne hun påtreffer når hun er svært beruset sørger for å dra den nødvendige omsorgen for henne, og ikke utnytter henne seksuelt.
Fornærmedes tilstand denne kvelden var likevel forbigående og situasjonsbetinget, og det er ikke ført bevis for at den var et resultat av dypere eller mer vidtgående eller varige negative omstendigheter ved hennes tilværelse. Hun har ikke fysiske eller psykiske helseutfordringer av betydning for vurderingen, og det er ikke opplyst om for eksempel kriminalitet, vanskelig boforhold, manglende omsorg, problemer på skolen eller lignende. Det er etter lagmannsrettens mening ikke naturlig å si at fornærmede på gjerningstidspunktet befant seg i en særlig sårbar ‘livssituasjon’.»
Lagmannsretten mente det ville være i strid med det strafferettslige klarhetskravet etter Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 å la straffeloven § 295 første ledd bokstav c få anvendelse i et slikt tilfelle, selv om de aktuelle handlingene etter lagmannsrettens syn både var sterkt klanderverdige og straffverdige.
I dommen ble det for ordens skyld påpekt at lagmannsretten delte påtalemyndighetens syn om at straffeloven § 291 bokstav b, som retter seg mot seksuell omgang med noen er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, ikke fikk anvendelse i den konkrete saken. Lagmannsretten drøftet ikke om handlingen kunne ha vært omfattet av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke.
7.4 Forpliktelsen etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 18
Norge ratifiserte Lanzarotekonvensjonen i 2018, og konvensjonen trådte for Norges del i kraft 1. oktober samme år. Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn, beskytte rettighetene til barn som er offer for seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk, og fremme et nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot seksuell utnyttelse og seksuelt misbruk av barn, jf. artikkel 1. Med barn menes alle personer under 18 år, jf. artikkel 3.
Konvensjonen kapittel VI oppstiller kriminaliseringsforpliktelser. Artikkel 18 gjelder seksuelt misbruk og pålegger konvensjonspartene på nærmere vilkår å kriminalisere seksuelle aktiviteter med barn. Artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt fastsetter at partene er forpliktet til å kriminalisere seksuelle aktiviteter med barn hvor «abuse is made of a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence». I den uoffisielle norske oversettelsen benyttes formuleringen «å misbruke en situasjon der barnet er særlig sårbart, spesielt på grunn av nedsatt psykisk eller fysisk funksjonsevne eller fordi det befinner seg i en avhengighetssituasjon». I den forklarende rapporten til konvensjonen står det følgende om innholdet i artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt, se Explanatory Report to the Council of Europe Convention on the Protection of Children against Sexual Exploitation and Sexual Abuse avsnitt 126 på side 19:
«The third indent relates to abuse of a particularly vulnerable situation of the child, notably because of a mental or physical disability or a situation of dependence. Disability includes children with physical and sensory impairments, intellectual disabilities and autism, and mentally ill children. A ‘situation of dependence’ refers not only to children with drug or alcohol addiction problems, but also to situations in which a child has become intoxicated by alcohol or drugs, whether through his or her own actions or by the perpetrator, and whose subsequent vulnerability is then abused. The term dependence also covers other situations in which the child has no other real and acceptable option than to submit to the abuse. The reasons for such situations may be physical, emotional, family-related, social or economic, such as, for example, an insecure or illegal administrative situation, a situation of economic dependence or a fragile state of health. In such a case the child may consent to the sexual relations, but his or her situation of vulnerability renders the capacity to consent invalid. Notions of particular vulnerability of a child and situations of dependence could also cover acts committed against children in the framework of activities within sects which are characterised by a physical and mental isolation of the child who is cut off from the outside world and very often subjected to various forms of brainwashing. The situation of unaccompanied migrant minors could also fall within the situation of particular dependence or vulnerability.»
Som det fremgår av det siterte, omfatter formuleringen «situation of dependence» ifølge rapporten ikke bare situasjoner der barnet har et rusproblem, men også tilfeller der barnet har blitt påvirket av alkohol eller andre rusmidler, og gjerningspersonen misbruker den sårbarheten som har oppstått som følge av dette. Det har ikke betydning hvordan barnets ruspåvirkning oppsto. Slik departementet leser rapporten, legges det her til grunn at konvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt forplikter statene til å kriminalisere seksuelt misbruk av barn som befinner seg i en særlig sårbar situasjon også på grunn av et enkeltstående tilfelle av ruspåvirkning.
Ordlyden i konvensjonen og uttalelsene i den forklarende rapporten gir imidlertid ikke noe klart svar på hvor inngripende ruspåvirkning det må være tale om, eller hvor svekket barnet må være. I den forklarende rapporten heter det at uttrykket «situation of dependence» også dekker «other situations in which the child has no other real and acceptable option than to submit to the abuse». Henvisningen til at barnet ikke har noe annet reelt og akseptabelt valg enn å delta i den seksuelle omgangen, kan tolkes slik at bestemmelsen tar sikte på å ramme tilfeller hvor barnet er så beruset at han eller hun ikke har reell mulighet til å motsette seg den seksuelle omgangen. Det er imidlertid ikke åpenbart hvordan denne delen av den forklarende rapporten skal forstås, og om kriteriet «no other real and acceptable option» er ment å være styrende også når det gjelder seksuelle aktiviteter med berusede barn.
7.5 Straffelovrådets forslag
Straffelovrådet drøfter forholdet mellom norsk rett og forpliktelsene etter Lanzarotekonvensjonen i utredningen punkt 31.2.5 på side 231–233. På bakgrunn av uttalelsene i den forklarende rapporten til konvensjonen legger rådet til grunn at artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt forplikter partene til å kriminalisere seksuelt misbruk av barn som befinner seg i en særlig sårbar situasjon som følge av et enkeltstående tilfelle av ruspåvirkning. Etter rådets syn kan det imidlertid reises spørsmål om denne forpliktelsen allerede er oppfylt gjennom bestemmelsen i straffeloven § 291 bokstav b, som rammer den som skaffer seg seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen». Rådet uttaler følgende på side 233 i utredningen:
«Rådet har merket seg at det i den forklarende rapporten til Lanzarotekonvensjonen står at det som kjennetegner en ‘situation of dependence’, er at barnet ikke har noe annet ‘real and acceptable option than to submit to the abuse’. I den grad dette er uttrykk for hvordan vilkåret ‘situation of dependence’ skal avgrenses når det gjelder seksuelt misbruk av berusede barn, er det et nærliggende spørsmål om ikke konvensjonsforpliktelsen allerede er oppfylt gjennom straffeloven § 291 bokstav b […]. Det som kjennetegner forholdene som rammes av § 291 bokstav b (hjelpeløshetstilfellene), er at fornærmede mangler forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, for eksempel på grunn av kraftig ruspåvirkning. Slik rådet ser det, vil et barn som befinner seg i en sårbar situasjon på grunn ruspåvirkning og omstendighetene for øvrig, og som av den grunn ikke har noe annet reelt og akseptabelt valg (‘real and acceptable option’) enn å delta i den seksuelle omgangen, fort kunne anses som ‘ute av stand’ til å motsette seg handlingen.»
Rådet viser samtidig til at det ikke er opplagt at formuleringen «situation of dependence» skal tolkes så snevert som den forklarende rapporten kan tilsi, og eventuelt hvilken vekt rapporten skal tillegges ved tolkningen av konvensjonen. Rådet konkluderer derfor med at det er usikkert om forpliktelsen etter artikkel 18 fullt ut kan anses som oppfylt etter gjeldende rett, og om det er nødvendig å endre ordlyden i straffeloven § 295 første ledd bokstav c.
Rådet fremholder i utredningen punkt 31.2.6 side 233–235 at en endring av vilkåret «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c til «situasjon» vil sikre at Norge overholder sine folkerettslige forpliktelser etter Lanzarotekonvensjonen, og medføre at ordlyden i bestemmelsen blir bedre i samsvar med formuleringen som benyttes i konvensjonen. Etter rådets oppfatning kan det også uavhengig av forholdet til konvensjonen være grunn til å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse. Rådet peker på at barn kan være sårbare og ha et særlig behov for vern av mange grunner, og at det ikke kan utelukkes at enkelte tilfeller av straffverdig utnyttelse faller utenfor straffansvaret i dag. Etter rådets syn vil en ulempe med en slik endring være at uttrykket «situasjon» vil favne svært vidt, og at det ikke er enkelt å avgrense vilkåret på en presis måte. Rådet mener likevel at endringen kan forsvares, fordi den aktuelle bestemmelsen er begrenset til å verne personer under 18 år.
På bakgrunn av dette foreslår rådet å endre vilkåret «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c til «situasjon». Om innholdet i det nye vilkåret uttaler rådet følgende (side 233):
«Innføringen av vilkåret ‘situasjon’ i stedet for ‘livssituasjon’ vil innebære at det ikke lenger gjelder et krav om at barnets sårbarhet har en viss varighet eller at den kan knyttes til et avhengighetsforhold, en vanskelig tid i barnets liv eller lignende. Mer forbigående tilfeller av sårbarhet vil også kunne oppfylle lovens krav. Enhver sårbar situasjon vil imidlertid ikke være tilstrekkelig. Det må fortsatt være tale om en ‘særlig’ sårbar situasjon, som er et ganske strengt vilkår. At et barn for eksempel har redusert dømmekraft på grunn av kjærlighetssorg, utenforskap eller andre forhold, og av den grunn deltar i seksuell omgang som vedkommende ellers ikke ville gjort, vil normalt ikke være nok.»
7.6 Høringsinstansenes syn
Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter Straffelovrådets forslag om å erstatte ordet «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c med «situasjon». Dette gjelder Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Barneombudet, Bergen kommune, Frostating lagmannsrett, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl., Kvinnegruppa Ottar, Landsgruppen av Helsesykepleiere, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Nordland statsadvokatembeter, Redd Barna og Press, riksadvokaten, Sex og Samfunn, @Skolelegen, Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso) Troms og Smiso Telemark og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. Høringsinstansene viser gjennomgående til at endringen vil styrke barns vern mot seksuell utnyttelse og sikre at norsk rett er i overenstemmelse med forpliktelsene etter Lanzarotekonvensjonen.
7.7 Departementets vurdering
Departementet foreslår i likhet med Straffelovrådet at ordet «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c endres til «situasjon», slik at bestemmelsen rammer det å utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar situasjon. Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, har stilt seg positive til en slik endring. Endringen innebærer at bestemmelsen ikke lenger vil stille krav om at barnets særlige sårbarhet er av varig karakter, og at også mer forbigående tilfeller av slik sårbarhet vil kunne oppfylle lovens krav. Et typisk eksempel er at barnet befinner seg i en særlig sårbar situasjon på grunn av et enkeltstående tilfelle av sterk ruspåvirkning, se til illustrasjon saksforholdet i Hålogaland lagmannsretts dom 6. september 2021 (LH-2021-24720).
Departementet er enig med Straffelovrådet i at det ikke er opplagt at forpliktelsen etter Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt gjør det påkrevd å endre ordlyden i straffeloven § 295 første ledd bokstav c. Som redegjørelsen i punkt 7.4 og 7.5 viser, kan enkelte uttalelser i den forklarende rapporten til konvensjonen indikere at kriminaliseringsforpliktelsen først og fremst tar sikte på situasjoner der barnet er så beruset at han eller hun, i den aktuelle situasjonen, ikke har reell mulighet til å motsette seg den seksuelle omgangen. Straffeloven § 291 bokstav b rammer seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen», og vil i praksis kunne anvendes i slike tilfeller, se for eksempel Rt. 2004 side 1902. Terskelen for at fornærmede anses som «ute av stand til å motsette seg handlingen» som følge av ruspåvirkning, er riktignok høy, men fornærmedes alder vil ha betydning i vurderingen, se spesialmerknaden til straffeloven § 291 i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 438. Departementet viser også til at tilfeller av seksuell omgang med personer under 18 år som er sterkt beruset, men som ikke når opp til terskelen i straffeloven § 291 bokstav b, etter omstendighetene kan rammes av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke i straffeloven § 291 første ledd.
Som Straffelovrådet påpeker, er imidlertid rekkevidden av forpliktelsen i Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt uklar. En endring av ordet «livssituasjon» i straffeloven § 295 første ledd bokstav c til «situasjon» vil bidra til å sikre at Norge overholder sine folkerettslige forpliktelser etter konvensjonen. Departementet deler også Straffelovrådets vurdering av at det uavhengig av forholdet til konvensjonen er grunn til å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse. Den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar situasjon, opptrer klart straffverdig, selv om barnets sårbarhet er av mer forbigående karakter.
Departementet er enig med Straffelovrådet i at ordet «situasjon» i seg selv favner svært vidt. Bestemmelsen vil imidlertid fortsatt stille krav om at barnet befinner seg i en særlig sårbar situasjon, noe som bidrar til å avgrense bestemmelsens rekkevidde. Selv om endringen innebærer at også mer forbigående tilfeller av sårbarhet hos barnet vil kunne oppfylle lovens krav, vil ikke enhver sårbar situasjon omfattes. Sårbare situasjoner som ethvert barn fra tid til annen kan befinne seg i, for eksempel som følge av kjærlighetssorg, krangel med foreldrene eller utenforskap på skolen, vil normalt ikke oppfylle vilkåret. At barnet har noe redusert dømmekraft og evne til impulskontroll som følge av ruspåvirkning, og av den grunn deltar i seksuell omgang som vedkommende ellers ikke ville deltatt i, er heller ikke i seg selv i utgangspunktet tilstrekkelig. Det vil kreves noe mer for at situasjonen skal være «særlig» sårbar. Departementet legger til grunn at tilfellene som til nå har vært dekket av formuleringen «særlig sårbar livssituasjon», fortsatt vil befinne seg i kjernen av bestemmelsens virkeområde.
Videre vil det fortsatt være et vilkår at gjerningspersonen utnytter barnets særlige sårbarhet. I dette ligger at gjerningspersonen på en utilbørlig måte utnytter et overmaktsforhold som har oppstått som følge av barnets særlig sårbare situasjon til å skaffe seg eller en annen seksuell omgang. Relevante momenter i vurderingen av om utnyttelsesvilkåret er oppfylt, vil blant annet være partenes alder og modenhet. Dersom partene er omtrent jevnbyrdige i alder og modenhet og begges evne til å ta vare på seg selv er vesentlig svekket, for eksempel på grunn av ruspåvirkning, skal det mye til for at vilkåret er oppfylt. Videre vil partenes erfaring, relasjonen mellom dem og gjerningspersonens handlemåte og motivasjon være relevant. Bakgrunnen for at fornærmede befinner seg i en særlig sårbar situasjon, kan også spille inn. Dette gjelder særlig hvis gjerningspersonen selv har frembrakt sårbarheten for å skaffe seg seksuell omgang.