6 Strafferammer og straffenivå

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Strafferammer for voldtekt, grov voldtekt og grovt uaktsom voldtekt mv.

Den øvre strafferammen for voldtekt er i dag fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 291. Dersom voldtekten omfatter innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning, innføring av penis i fornærmedes munn eller innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning, heves strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. § 292 om voldtekt til samleie mv. Det samme gjelder dersom lovbryteren for å oppnå seksuell omgang har fremkalt en tilstand der fornærmede er ute av stand til å motsette seg handlingen. I disse tilfellene gjelder det også en minstestraff på fengsel i 3 år, se punkt 6.1.3.

Anses voldtekten som grov, er den øvre strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. § 293 første ledd første punktum. Ved avgjørelsen av om voldtekten er grov, skal det etter andre ledd særlig legges vekt på (a) om den er begått av flere i fellesskap, (b) om den er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte, eller (c) om den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Seksuelt overførbar sykdom regnes alltid som betydelig skade på kropp eller helse etter bestemmelsen, jf. § 293 andre ledd bokstav c andre punktum.

Strafferammen er også fengsel inntil 21 år hvis voldtekten utgjør et gjentakelsestilfelle, jf. § 293 første ledd andre punktum. Det er tale om et gjentakelsestilfelle hvis lovbryteren tidligere er straffet for voldtekt (§ 291), grovt uaktsom voldtekt (§ 294) eller voldtekt av barn under 14 år (§ 299). Straffeloven § 293 første ledd andre punktum er en særbestemmelse om strafferammen ved gjentakelse som går foran den generelle bestemmelsen i straffeloven § 79 bokstav b, jf. spesialmerknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.7 side 440. Det fremgår imidlertid samme sted i proposisjonen at de generelle vilkårene for fastsetting av straff utover den ordinære lengstestraffen ved gjentakelse i § 79 bokstav b også gjelder i disse tilfellene, se også HR-2018-675-A avsnitt 25.

For grovt uaktsom voldtekt er den øvre strafferammen fengsel inntil 6 år, jf. § 294 første punktum. Hvis voldtekten samtidig er grov eller utgjør et gjentakelsestilfelle etter § 293, skjerpes den øvre strafferammen til fengsel inntil 10 år, jf. § 294 andre punktum.

Seksuell omgang uten samtykke som ikke rammes av strengere bestemmelser, omfattes av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. Overtredelser av § 297 straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

6.1.2 Strafferammer for voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år

Den som har seksuell omgang med et barn under 14 år, får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, eller foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år, straffes for voldtekt av barn under 14 år, jf. straffeloven § 299. Den øvre strafferammen er den samme som i den generelle voldtektsbestemmelsen i § 291, altså fengsel inntil 10 år. Straffeloven §§ 291 og 299 anvendes ikke i konkurrens, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.1.4 side 243. Dersom voldtekten omfattet innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning, innføring av penis i fornærmedes munn, innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning eller innføring av penis inn i og mellom de store og små kjønnslepper, heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. § 300 om voldtekt til samleie av barn under 14 år. I disse tilfellene gjelder det i tillegg en minstestraff på fengsel i 3 år, se punkt 6.1.3 nedenfor. Ved grove overtredelser av straffeloven § 299 er den øvre strafferammen fengsel inntil 21 år, jf. § 301 første ledd første punktum. Det samme gjelder hvis voldtekten utgjør et gjentakelsestilfelle, jf. § 301 første ledd andre punktum.

Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år har i utgangspunktet en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, hvis ikke forholdet også rammes av andre bestemmelser, jf. § 302 første punktum. Straffeloven § 302 omfatter også tilfeller der gjerningspersonen får et barn mellom 14 og 16 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, jf. § 302 andre punktum. Dersom vilkårene i straffeloven § 291 om voldtekt er oppfylt, skal §§ 291 og 302 anvendes i konkurrens, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.12.4.1 side 252. Ved grove overtredelser av straffeloven § 302 er den øvre strafferammen fengsel inntil 15 år, jf. § 303 første ledd første punktum. Det samme gjelder hvis den seksuelle omgangen utgjør et gjentakelsestilfelle, jf. § 303 første ledd andre punktum.

6.1.3 Særlig om minstestraff

Den ordinære minstestraffen når det idømmes fengsel, er 14 dager, jf. straffeloven § 31 andre ledd. For voldtekt til samleie mv. og voldtekt til samleie av barn under 14 år gjelder det imidlertid en minstestraff på fengsel i 3 år, jf. §§ 292 og 300.

Også straffeloven 1902 inneholdt bestemmelser om minstestraff for voldtekt til samleie og samleie med barn under en viss alder. Nivået på minstestraffen har variert mellom 1 og 3 år, se NOU 2022: 21 punkt 28.5.1 side 204–206 for en historisk gjennomgang.

Da kapittelet om seksuallovbrudd i gjeldende straffelov ble vedtatt, ble minstestraffen hevet fra 2 til 3 år. Bakgrunnen var Stoltenberg II-regjeringens målsetting om å skjerpe straffenivået for voldtekt og andre seksuallovbrudd. Departementet så et behov for en «kraftigere skjerpelse enn den trinnvise hevingen av straffenivået som skjer over tid i rettspraksis», og la til grunn at heving av minstestraffen til fengsel i 3 år ville medføre en «markert økning» av straffenivået, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.3 side 228. Departementet forutsatte at minstestraffen bare skulle komme til anvendelse i de minst alvorlige tilfellene som omfattes av gjerningsbeskrivelsen, altså at minstestraffen på fengsel i 3 år ville være straffen for «de mildere» formene for voldtekt til samleie, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.3 side 228 og punkt 7.11.3.4 side 249.

6.1.4 Straffutmålingen

6.1.4.1 Normalstraffenivå

Som et ledd i arbeidet med å heve straffenivået for forskjellige seksuallovbrudd ga departementet i forarbeidene til gjeldende straffelov nokså konkrete retningslinjer om straffutmålingen, blant annet ved å gi anvisning på såkalte normalstraffenivåer for voldtekt til samleie mv., voldtekt til samleie av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 228-229 uttalte departementet følgende om normalstraffenivåene:

«Med normalstraffenivå mener departementet saker hvor det ikke foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter. En slik angivelse av normalstraffenivå er ikke ment å gjøre straffutmålingen statisk eller skjematisk. Normalstraffenivået angir bare utgangspunktet for vurderingene – hvor på skalaen vurderingene skal starte. Straffen skal fortsatt fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak. Skjerpende eller formildende omstendigheter kan tilsi at straffen fastsettes over eller under normalstraffenivået.

Departementets angivelse av straffenivå er heller ikke ment å begrense utviklingen i straffenivået i tid. Også etter straffeloven 2005 trer i kraft, vil det kunne være behov for justeringer av straffenivået for å reflektere den til enhver tid rådende oppfatning av hva som er riktig straff.»

For voldtekt til samleie mv. etter straffeloven § 292, altså voldtekter som omfattes av minstestraffen på 3 års fengsel, uttalte departementet i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229 at normalstraffenivået ikke bør være under fengsel i 4 år, og at straffen som utgangspunkt skal være ubetinget. Departementet ga samtidig uttrykk for at det skal mye til for å fravike normalstraffenivået i formildende retning i saker der det foreligger både formildende og skjerpende omstendigheter. Det ble understreket at normalstraffenivået skal være det samme uavhengig av om voldtekten rammes av § 291 bokstav a, b eller c. Det ble uttalt at siden lovgiver har valgt å sidestille disse formene for voldtekt, bør de også likestilles ved straffutmålingen.

For voldtekt til samleie mv. etter § 292 der det foreligger skjerpende omstendigheter, anga departementet videre at straffenivået ikke bør være under ubetinget fengsel i 5 år, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229. Det samme ble angitt som normalstraffenivået for gjentakelsestilfellene, og for grov voldtekt etter § 293 hvor minstestraffen etter § 292 kommer til anvendelse, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229 og spesialmerknadene til § 293 på side 440.

For voldtekt til samleie av barn under 14 år (straffeloven § 300) uttalte departementet at normalstraffenivået bør være rundt fengsel i 4 år, og at straffen som det klare utgangspunkt skal være ubetinget, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 249. Departementet anga videre et normalstraffenivå på fengsel i 6 måneder for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (straffeloven § 302) som har skjedd i form av samleie, jf. proposisjonen punkt 7.12.4.5 side 253. Det ble lagt til grunn at utgangspunktet også i disse tilfellene er at straffen skal være ubetinget.

Uttalelsene om normalstraffenivåer i proposisjonen ble illustrert med eksempler fra rettspraksis etter straffeloven 1902, hvor departementet anga hvilken straff som bør utmåles for tilsvarende saker etter straffeloven 2005. Et eksempel på denne metoden er følgende uttalelse i punkt 7.5.3.4 side 230:

«Rt-2004-39 gjaldt voldtekt til samleie av en sovende kvinne. Domfelte var tidligere straffet for en voldtekt og et voldtektsforsøk, jf. straffeloven 1902 § 192 tredje ledd bokstav c. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Uten gjentakelse bør straffenivået etter straffeloven 2005 være rundt fengsel i 4 år. Med gjentakelse bør straffen være opp mot fengsel i 5 år.»

Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) sluttet justiskomiteen seg til forslaget om å angi normalstraffenivåer for å skjerpe straffenivået for voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år. Komiteen uttalte følgende i Innst. O. nr. 73 (2008–2009) punkt 7.2 side 51:

«Komiteen er tilfreds med at det også tas til orde for en vesentlig skjerping av straffenivået gjennom angivelse av et normalstraffenivå for voldtekt og i saker om seksuelle overgrep mot barn»

At domstolene plikter å legge retningslinjene til grunn ved straffutmålingen, er slått fast av Høyesterett. I storkammerdommen i Rt. 2009 side 1412 uttalte Høyesterett følgende i avsnitt 22:

«Det er ingen tvil om at når straffeloven av 2005 trer i kraft, så plikter domstolene å legge til grunn et straffenivå slik det er kommet til uttrykk i lovens forarbeider. Straffutmålingen må skje ut fra dette og under hensyn til de særlige omstendigheter i den enkelte sak.»

For å bringe straffene opp på de ønskede nivåene så raskt som mulig ble straffeloven 1902 endret i juni 2010. Forarbeidene til endringene, Prop. 97 L (2009–2010) Endringer i straffeloven 1902 mv. (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd), gjentar i stor grad føringene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009). Departementet uttalte imidlertid at straffenivået for voldtekt til samleie mv. ikke bør være under 6 år der det foreligger skjerpende omstendigheter, se proposisjonen punkt 5.1.2.3 side 19. Høyesterett har uttalt at dette kan fremstå som en inkurie, men i etterfølgende rettspraksis er det konsekvent lagt til grunn at normalstraffenivået for voldtekt til samleie der det foreligger skjerpende omstendigheter, ikke skal være under fengsel i 6 år, se HR-2020-739-A avsnitt 12 og 13.

6.1.4.2 Øvrige retningslinjer om straffenivå

Forarbeidene til straffeloven 2005 angir ikke et konkret normalstraffenivå for voldtekter som ikke omfattes av straffeloven § 292 om voldtekt til samleie mv. Departementet uttalte imidlertid i proposisjonen at det ikke skal være «noe markert skille» i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av straffeloven § 292 og andre voldtekter, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230:

«Hevingen av straffenivået i saker som omfattes av minstestraffen må gis tilsvarende betydning for voldtekt til seksuell omgang som ikke omfattes av minstestraffen. Det skal ikke gå noe markert skille i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen og andre voldtekter. […] Departementet understreker at det etter straffeloven 2005 § 291 ikke skal være noe skille i normalstraffenivå etter bokstav a, b eller c.»

For voldtekt etter § 291 i form av at domfelte fører én eller flere fingre i fornærmedes skjede- eller endetarmsåpning, har Høyesterett etablert et normalstraffenivå på fengsel i 3 år og 3 måneder, se eksempelvis Rt. 2013 side 848 avsnitt 19 og HR-2022-2225-A avsnitt 38. I sistnevnte avgjørelse presiserte Høyesterett i avsnitt 43 at normalstraffenivået som er oppstilt i rettspraksis, ikke innebærer at det strafferettslige forholdsmessighetsprinsippet er «satt til side», og at det «må følgelig også sees hen til de nærmere omstendighetene rundt handlingen og derved til straffverdigheten av det forholdet saken gjelder». For tilfeller av seksuell omgang som ikke består i inntrengning i fornærmedes hulrom, har Høyesterett ikke sett grunn til å oppstille en normalstraff, se Rt. 2014 side 637 avsnitt 12–13 og Rt. 2015 side 943 avsnitt 14–15. I sistnevnte dom er dette begrunnet med at overtredelsene kan være av forskjellig art og alvor, og at straffenivået vil bero på de nærmere omstendigheter.

Departementet uttalte i proposisjonen at det skal være en glidende overgang mellom straffenivået ved grovt uaktsom og forsettlig voldtekt, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.4.5 side 235. Hvor den utviste skylden ligger tett opp til forsett, ga departementet uttrykk for at straffenivået bør nærme seg minstestraffen for forsettlig voldtekt. Høyesterett har ved flere anledninger understreket at det ikke bør etableres et normalstraffenivå for grovt uaktsom voldtekt, se eksempelvis Rt. 2014 side 459 avsnitt 17 og HR-2018-568-A avsnitt 22. Begrunnelsen er at saksforholdene og straffverdigheten ved de ulike formene for grovt uaktsom voldtekt er for forskjellige, slik at straffutmålingen må skje ut fra en konkret vurdering av omstendighetene. Etter Høyesteretts syn må straffenivået som et utgangspunkt ligge klart lavere enn for forsettlig voldtekt, se Rt. 2014 side 459 avsnitt 17.

I proposisjonen anga departementet heller ikke et konkret normalstraffenivå for voldtekt av barn under 14 år som ikke omfattes av straffeloven § 300, det vil si saker hvor minstestraffen på fengsel i 3 år ikke gjelder. Også her var begrunnelsen at det kan være stor forskjell mellom sakene, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 250. Departementet påpekte samtidig at det ikke skal være «noe markert skille» i straffutmålingen mellom tilfeller som omfattes av § 300 og andre tilfeller av voldtekt av barn under 14 år.

Det er ikke etablert noe normalstraffenivå for overtredelser av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. Høyesterett har gitt uttrykk for at det heller ikke er hensiktsmessig siden overtredelser av straffeloven § 297 kan omfatte forhold hvor straffverdigheten er nokså ulik, se HR-2024-1023-A avsnitt 16 med videre henvisninger. Selv om § 297 viderefører strafferammen etter straffeloven 1902 § 200 første ledd, har Høyesterett presisert at det ved straffutmålingen må tas hensyn til det generelle endrede synet på straffverdigheten av seksuallovbrudd. Straffen for overtredelse av § 297 må derfor ses i sammenheng med det etablerte straffenivået for andre seksuallovbrudd, se HR-2024-1023-A avsnitt 17 med videre henvisninger. Gjelder saken en seksuell handling som grenser opp mot seksuell omgang, vil det ha betydning i skjerpende retning, se Rt. 2010 side 523 avsnitt 13. Dersom den seksuelle handlingen rent faktisk består i seksuell omgang, må det trekke ytterligere i skjerpende retning. Departementet er ikke kjent med at Høyesterett har behandlet straffutmålingen i saker der tiltalte er domfelt for overtredelse av § 297 til tross for at den straffbare handlingen besto i seksuell omgang.

6.1.4.3 Formildende og skjerpende omstendigheter

Forarbeidene til gjeldende straffelov inneholder noen føringer for hva som skal anses som formildende og skjerpende omstendigheter ved ulike seksuallovbrudd utover det som følger av straffeloven §§ 77 og 78, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230–231. Praksis fra Høyesterett gir ytterligere veiledning.

Ved voldtekt som rammes av straffeloven § 291, jf. § 292, er det normalt ikke grunnlag for å anse tidligere ekteskap eller samliv som en formildende omstendighet. Tvert imot kan dette være straffskjerpende, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230. Dette er i tråd med Istanbulkonvensjonen artikkel 46, se nærmere om konvensjonen i punkt 6.2. Etter Høyesteretts syn kan også andre familierelasjoner mellom overgriperen og fornærmede etter omstendighetene forsterke krenkelsen, se avsnitt 10 i Rt. 2013 side 856, der en onkel ble dømt for voldtekt til seksuell omgang av sin niese.

I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230–231 understreker departementet at forutgående seksuell kontakt bare svært sjelden kan være formildende, ettersom vernet mot seksuelle overgrep gjelder «på ethvert tidspunkt og i enhver sammenheng». I den forbindelse viser departementet til Rt. 2005 side 663, hvor fornærmede og domfelte hadde hatt forutgående seksuell kontakt, og hvor domfelte gjennomførte samleie med fornærmede etter at hun sovnet, selv om fornærmede hadde gjort det klart at hun ikke ville ha samleie. Høyesterett delte seg i to fraksjoner, der mindretallet på to dommere mente at flertallet la for stor vekt på den forutgående seksuelle kontakten som formildende. Departementet viser også til den nevnte avgjørelsen i Prop. 97 L (2009–2010) punkt 5.1.2.3 side 21, men uten å kommentere den nærmere. Det fremgår av Rt. 2014 side 459 avsnitt 24 at Høyesterett oppfattet det slik at departementet i Prop. 97 L (2009–2010) støttet flertallets synspunkt i 2005-avgjørelsen. I den konkrete saken idømte Høyesterett 360 timer samfunnsstraff for en grovt uaktsom voldtekt, blant annet på grunn av at den forutgående seksuelle kontakten mellom domfelte og fornærmede utgjorde en «helt spesiell foranledning». Uttalelsene i Prop. 97 L (2009–2010) ble tolket på samme måte i HR-2022-2225-A avsnitt 32. I HR-2024-1673-A avsnitt 31 til 33 ble det derimot fremhevet at det fremgår klart av uttalelsene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) at forutgående seksuell kontakt bare unntaksvis kan tillegges vekt, og at listen for å legge vekt på forutgående hendelser er lagt høyt i rettspraksis. Høyesterett uttalte at flørtende dansing på et utested – også omtalt som «tett, seksualisert dans med berøring» – åpenbart måtte anses som noe helt annet enn henholdsvis gjensidig oralsex og deltakelse i trekantsex umiddelbart forut for den straffbare handlingen, slik som i de tidligere avgjørelsene Rt. 2005 side 663 og Rt. 2014 side 459.

Det er heller ikke formildende at lovbryteren ikke har anvendt mer vold enn det som kreves for at handlingen skal omfattes av § 291. Er det anvendt vold utover det som kreves for å kunne anvende § 291, er det derimot straffskjerpende, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230. Dette er fulgt opp av Høyesterett, se for eksempel HR-2022-980-A avsnitt 15. Ved straffutmålingen har Høyesterett også vektlagt hvorvidt overgrepet var smertefullt eller skremmende for fornærmede, se eksempelvis Rt. 2015 side 943 avsnitt 17 og Rt. 2013 side 625 avsnitt 20. Arten og omfanget av overgrepet for øvrig, herunder overgrepets varighet og intensitet, vektlegges også i rettspraksis, se Rt. 2012 side 1084 avsnitt 16, HR-2022-2225-A avsnitt 54 og HR-2023-535-A avsnitt 23. Det er et skjerpende moment om voldtekten skjedde uten bruk av kondom med sædavgang, se for eksempel HR-2020-587-U avsnitt 29. Om voldtekten fremstår som overveid eller bærer preg av å være en impulshandling, er også relevant, se for eksempel Rt. 2012 side 659 avsnitt 46 og HR-2022-2225-A. I den sistnevnte dommen vektla flertallet i formildende retning at handlingen var en «kortvarig impulshandling», se avsnitt 50 og 54. Mindretallet, som besto av én dommer, vurderte dette annerledes, se avsnitt 80.

Det understrekes videre flere steder i forarbeidene at det er markert straffskjerpende hvis fornærmede er mindreårig, se blant annet Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229. Dette er fulgt opp i rettspraksis, se blant annet Rt. 2013 side 601 avsnitt 23 og HR-2022-980-A avsnitt 16. Høyesterett har også flere ganger tillagt en betydelig aldersforskjell skjerpende vekt ved straffutmålingen, se eksempelvis Rt. 2013 s. 1211 avsnitt 22 og HR-2022-2104-A avsnitt 52. Betydelig aldersforskjell kan også være straffskjerpende når fornærmede ikke er mindreårig, se Rt. 2013 side 856 avsnitt 10.

Etter straffeloven § 78 bokstav i skal det i formildende retning især tas i betraktning at lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet. Er tiltalte like over 18 år, kan dette etter rettspraksis tillegges en viss vekt i formildende retning, avhengig av måten som overgrepet er begått på. I Rt. 2013 s. 853 avsnitt 19 ga en alder på 18 ½ år på gjerningstidspunktet kombinert med beruselse grunnlag for et visst fradrag i straffen. I HR-2022-2225-A avsnitt 79 uttalte Høyesterett derimot at en alder på 20 år og 4 måneder bare kunne få begrenset betydning ved utmålingen. Begge saker gjaldt voldtekt til seksuell omgang i form av innføring av fingre i skjeden til en sovende kvinne. I Rt. 2013 s. 848 fikk en alder på 19 år på gjerningstidspunktet ikke noen innflytelse på straffutmålingen, tatt i betraktning måten som overgrepet ble utført på (avsnitt 26). Domfelte hadde etter endt drosjetur holdt en kvinnelig taxisjåfør fast, slått og kysset henne og ført fingre inn i hennes vagina.

Ved voldtekt av barn under 14 år skal det ifølge forarbeidene utvises forsiktighet med å anse et kjæresteforhold mellom fornærmede og lovbryteren som en formildende omstendighet hvis det ikke er grunnlag for straffbortfall som følge av jevnbyrdighet, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 250. Det er ikke formildende hvis den seksuelle omgangen har vært frivillig, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 250. Det er heller ikke formildende at den seksuelle omgangen ikke er planlagt fra domfeltes side, men det kan være skjerpende dersom den er det, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 249.

Ved seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år er det i forarbeidene påpekt at straffverdigheten vil kunne variere avhengig av fornærmedes og gjerningspersonens alder, utvikling og forholdet dem imellom, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.12.4.5 side 253. I Prop. 97 L (2009–2010) punkt 5.5.2.1 side 28 tilføyer departementet at nærhet i alder og utvikling etter omstendighetene bør få konsekvenser for straffutmålingen også i tilfeller der det ikke medfører straffbortfall. Dette er blant annet fulgt opp i Rt. 2013 side 601 avsnitt 48. Det er ikke formildende at den seksuelle omgangen ikke er oppnådd ved tvang, utnyttelse eller maktmisbruk, men det kan være straffskjerpende dersom den seksuelle omgangen er oppnådd slik, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.12.4.5 side 253. I forarbeidene er det videre gitt uttrykk for at det skal utvises forsiktighet med å legge stor vekt på et eventuelt kjærlighetsforhold mellom domfelte og fornærmede dersom gjerningspersonen og fornærmede ikke er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.12.4.5 side 253–254. I HR-2021-2145-A var det imidlertid etter Høyesteretts syn ikke uten betydning for straffutmålingen at det «ikke [er] noe som tyder på utnyttelse […] eller at det ikke var reell frivillighet fra jentas side», se avsnitt 25. Saken gjaldt samleier mellom en jente på 15 år og 5 måneder og hennes 22 år gamle kjæreste.

Det er etter Høyesteretts syn straffskjerpende om overgrepene er filmet, se HR-2017-1282-A avsnitt 42. Hvis fornærmedes livskvalitet i etterkant av overgrepet reduseres i et omfang som overstiger det som kan betegnes som vanlig etter seksuelle overgrep, er det også skjerpende, se eksempelvis Rt. 2015 side 943 avsnitt 19, HR-2020-739-A avsnitt 17 og HR-2022-980-A avsnitt 17.

6.2 Internasjonale forpliktelser

Ingen av konvensjonene som Norge er bundet av, stiller konkrete krav til strafferammene eller straffenivået i saker som gjelder voldtekt eller seksuell omgang med barn under seksuell lavalder.

Istanbulkonvensjonen og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarotekonvensjonen) inneholder overordnede krav om at partene skal sikre at det kan utmåles straffer som er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 45 nr. 1 første punktum og Lanzarotekonvensjonen artikkel 27 nr. 1 første punktum skal partene

«take the necessary legislative or other measures to ensure that the offences established in accordance with this Convention are punishable by effective, proportionate and dissuasive sanctions, taking into account their seriousness.»

Istanbulkonvensjonen forplikter blant annet partene til å kriminalisere handlinger av seksuell art uten samtykke, jf. artikkel 36, se punkt 4.4.3. Lanzarotekonvensjonen forplikter blant annet partene til å kriminalisere seksuelle aktiviteter med barn under seksuell lavalder, jf. artikkel 18.

I den første evalueringsrapporten om Norges gjennomføring av Istanbulkonvensjonen kom ekspertkomiteen GREVIO i avsnitt 190 med en sterk oppfordring til Norge om å endre straffebestemmelsene om seksuell vold og voldtekt for å sikre at bestemmelsene er tuftet på manglende samtykke, se punkt 4.3.3 ovenfor. GREVIO ga i den forbindelse uttrykk for at straffene som kan forventes ved overtredelse av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke, ikke er tilstrekkelig avskrekkende for mer alvorlige former for seksuell vold. I avsnitt 186 i rapporten uttalte GREVIO følgende:

«[…] while the offence under Section 297 deems lack of consent sufficient for the prosecution of certain acts, it is not clear what sort of behaviour is covered by this provision, nor are the sanctions foreseen capable of having a dissuasive effect for more serious forms of sexual violence.»

Det er rimelig å forstå uttalelsen slik at Norge for å oppfylle forpliktelsene etter Istanbulkonvensjonen artikkel 36 etter GREVIOS syn må sikre at seksuell omgang uten samtykke kan straffes med en strengere straff enn bot eller fengsel inntil 1 år.

Istanbulkonvensjonen artikkel 46 og 47 og Lanzarotekonvensjonen artikkel 28 og 29 lister opp forhold som partene skal sikre at domstolene kan ta betraktning i skjerpende retning ved straffutmålingen. Ingen av konvensjonene forplikter partene til å lovfeste de angitte momentene.

Etter Istanbulkonvensjonen artikkel 46 må domstolene kunne vurdere det som skjerpende om (a) gjerningspersonen var fornærmedes tidligere eller nåværende ektefelle eller partner, et familiemedlem, en person som bor sammen med fornærmede, eller en person som har misbrukt stillingen sin, (b) om den straffbare handlingen eller relaterte handlinger ble gjentatt, (c) om fornærmede var sårbar på grunn av særlige forhold, (d) om den straffbare handlingen ble rettet mot et barn eller begått mens et barn var til stede, (e) om den straffbare handlingen ble utført av to eller flere personer i fellesskap, (f) om det ble utført svært grov vold i forkant av eller under den straffbare handlingen, g) om den straffbare handlingen ble utført ved bruk av eller trussel om bruk av våpen, (h) om fornærmede har blitt påført alvorlig fysisk eller psykisk skade, og (i) om gjerningspersonen tidligere er straffedømt for lignende handlinger. Domstolene må også kunne ta i betraktning rettskraftige dommer avsagt av andre partsstater, jf. artikkel 47.

Lanzarotekonvensjonen artikkel 28 lister opp mange av de samme momentene som Istanbulkonvensjonen artikkel 46. Et moment som ikke gjenfinnes i Istanbulkonvensjonen, er at det skal anses skjerpende om den straffbare handlingen er begått innenfor rammen av en kriminell organisasjon, jf. Lanzarotekonvensjonen artikkel 28 bokstav g. Domstolene må også etter Lanzarotekonvensjonen kunne ta i betraktning rettskraftige dommer avsagt av andre partsstater, jf. artikkel 29.

6.3 Stortingets anmodningsvedtak nr. 584 (2021–2022)

Stortinget fattet 30. mai 2022 anmodningsvedtak nr. 584 (2021–2022) til regjeringen. Vedtaket lyder slik:

«Stortinget ber regjeringen gi Straffelovrådet i oppdrag å foreta en tilleggsutredning av straffenivåene for straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd. Tilleggsutredningen bes ferdigstilles før sommeren 2023.»

Vedtaket ble truffet i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:134 S (2021–2022) om å styrke kampen mot voldtekt gjennom å nedsette en voldtektskommisjon.

I Dokument 8:134 S (2021–2022) ble det foreslått å gi en voldtektskommisjon mandat til å «vurdere om en endring i straffeutmåling, inkludert minstestraff, kan påvirke antall fellende dommer». Justiskomiteen var enig i behovet for en slik gjennomgang. Komiteens flertall ga uttrykk for at det har oppstått en ubalanse i straffenivåene mellom ulike seksuallovbrudd. Flertallet viste til at «det i det juridiske fagmiljøet har blitt tatt til orde for en helhetlig gjennomgang av straffenivåene i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, hvor proporsjonaliteten mellom straffenivå blir vurdert, se Magnus Matningsdal ‘Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd’, Lov og Rett 2021, side 519–520, og Rune Bård Hansen ‘Straff som fortjent for seksuallovbrudd?’, Lov og Rett 2022, side 59–62», jf. Innst. 307 S (2021–2022) side 1–2. En samlet komité mente at utredningen burde foretas av Straffelovrådet, som allerede var i gang med å gjennomgå seksuallovbruddene i straffeloven. Stortinget fattet vedtak i tråd med komiteens tilrådning. Vedtaket er fulgt opp, se punkt 2.3.

6.4 Straffelovrådets vurderinger og forslag

6.4.1 Innledning

Straffelovrådet presenterer noen utgangspunkter for fastsetting av strafferammer i NOU 2022: 21 punkt 28.2 side 200–202. Rådet påpeker innledningsvis at det ved fastsettingen må tas hensyn til målet om å oppnå forholdsmessighet mellom lovbrudd og straff og mellom straffen for forskjellige typer lovbrudd, se NOU 2022: 21 punkt 28.2.3 side 200–201. Rådet uttaler videre at strafferammene «må fastsettes slik at det er rom for å idømme en forholdsmessig straff for så vel de mildeste som de mest graverende overtredelsene». Se også nærmere om forholdsmessighet ved bruk av straff i NOU 2022: 21 punkt 18.4 side 116–117.

6.4.2 Fjerning av minstestraffen

Straffelovrådet foreslår å fjerne minstestraffen på fengsel i 3 år for voldtekt til samleie mv. og voldtekt til samleie av barn under 14 år, se NOU 2022: 21 punkt 28.5.2 side 206–207 og punkt 34.3 side 242.

Rådets forslag om ikke å videreføre minstestraffen i straffeloven §§ 292 og 300 er særlig begrunnet med at overtredelser av disse straffebudene kan ha ulik karakter og straffverdighet. Etter rådets syn kan minstestraffen derfor slå urimelig hardt ut i enkeltsaker og dessuten bidra til ubalanse i straffenivået. For det første kan det oppstå ubalanse i straffenivået for overtredelser av samme bestemmelse. For det andre kan minstestraffen lede til ubalanse i straffenivået for overtredelser av tilgrensende bestemmelser. Rådet gir også uttrykk for at straffeloven § 292 legger uforholdsmessig stor vekt på selve den fysiske karakteren av den seksuelle krenkelsen. Rådet viser til at seksuell autonomi og krenkelser av denne har flere dimensjoner som er med på å bestemme hvor alvorlig den aktuelle krenkelsen er.

Rådet mener også at det er en fare for at minstestraffen kan virke mot sin hensikt og føre til at påtalemyndigheten eller domstolen treffer avgjørelser som juridisk sett ikke er holdbare, for å unngå at enkeltpersoner straffes uforholdsmessig hardt. Rådet viser til at jurister fra mange ulike hold har gitt uttrykk for at minstestraffen kan lede til dårlig begrunnede henleggelser eller frifinnelser, eventuelt slik at handlingen henføres under et straffebud som er mindre treffende, men som ikke oppstiller noen minstestraff.

6.4.3 Endringer i de øvre strafferammene

Straffelovrådet foreslår i NOU 2022: 21 punkt 28.7 side 210–213 enkelte endringer i strafferammene for voldtekt og andre krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Innledningsvis gir rådet uttrykk for at bestemmelsene som retter seg mot seksuelle krenkelser av personer over seksuell lavalder, bør danne en «stige» fra de mindre til de mer alvorlige krenkelsene. Strafferammen på hvert trinn av stigen bør gjenspeile klanderverdigheten av de krenkelsene bestemmelsen rammer. Ettersom de alvorligste krenkelsene på et lavere trinn kan være like eller tilnærmet like alvorlige som de minst alvorlige krenkelse på et høyere trinn, bør det ikke legges opp til for store «hopp» i strafferammer mellom de ulike straffebudene.

Rådet foreslår at den øvre strafferammen i den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke og den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang med barn under seksuell lavalder (§§ 294 og 300 i rådets lovforslag) settes til fengsel inntil 10 år, på samme måte som i dagens §§ 291 og 299 om henholdsvis voldtekt og voldtekt av barn under 14 år. Rådet mener at denne strafferammen også må være tilstrekkelig i de tilfellene som i dag omfattes av straffeloven §§ 292 og 300 om voldtekt til samleie mv. og voldtekt til samleie av barn under 14 år, som i dag har en høyere strafferamme. Forslaget ville innebære at den øvre strafferammen for slike overtredelser senkes fra fengsel inntil 15 år til fengsel inntil 10 år. Etter en gjennomgang av strafferammene for mishandling i nære relasjoner, menneskehandel, ran og kroppsskade mener rådet at ønsket om samsvar i straffenivået for ulike straffebud som verner lignende interesser, kan tale for at strafferammen for ordinær overtredelse av den foreslåtte bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke bør settes til 6 år. Når rådet likevel foreslår en strafferamme på 10 år, skyldes dette at det «ikke er helt uvanlig» at enkeltstående overtredelser av § 292 resulterer i en fengselsstraff på over 6 år, se NOU 2022: 21 punkt 28.7.5 side 212.

Rådet foreslår en bestemmelse om grov seksuell omgang uten samtykke (§ 295 i rådets lovforslag) som på mange punkter viderefører straffeloven § 293 om grov voldtekt. Rådet foreslår imidlertid å gradere den øvre strafferammen, slik at den øvre strafferammen på fengsel inntil 21 år forbeholdes tilfeller der fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Andre grove overtredelser bør etter rådets syn ha en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år. Hovedbegrunnelsen for å gradere strafferammen er ønsket om samsvar i straffutmålingsnivået for ulike lovbrudd som verner lignende interesser. Rådet viser til at strafferammen er fengsel inntil 15 år for både grov mishandling i nære relasjoner og grovt ran, men at strafferammen for grovt ran øker til fengsel inntil 21 år dersom ranet har hatt til følge død eller betydelig skade på kropp eller helse, se NOU 2022: 21 punkt 28.7.5 side 212–213.

Rådet gir uttrykk for at strafferammen i § 294 om grovt uaktsom voldtekt er urealistisk høy, og at strafferammen bør gjenspeile skyldformen, se NOU 2022: 21 punkt 28.7.6 side 213. I rådets forslag til ny bestemmelse om grovt uaktsom seksuell omgang uten samtykke (§ 296 i rådets lovforslag) er strafferammen for de ordinære overtredelsene senket fra fengsel inntil 6 år til fengsel inntil 3 år. For grove tilfeller foreslår rådet at strafferammen senkes fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 6 år. Rådet viser til Straffelovkommisjonens uttalelser i NOU 2002: 4 punkt 5.5.2.2 side 152 om at mer realistiske strafferammer vil gi et mer dekkende uttrykk for straffverdigheten, og at dette vil bidra til en klarere signalvirkning av straffetruslene samlet sett.

Rådet fremholder at en innvending mot strafferammen i straffeloven § 297 om seksuell omgang uten samtykke har vært at den er for lav, særlig fordi bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke rammes av straffeloven §§ 291 eller 295 om henholdsvis voldtekt og misbruk av overmaktsforhold og lignende, se NOU 2022:21 punkt 28.7.3 side 211. Rådet påpeker at en utvidelse av voldtektsbestemmelsen vil redusere anvendelsesområdet til § 297. Rådet anbefaler likevel at strafferammen i en foreslått bestemmelse om seksuelt krenkende berøring (§ 292 i rådets lovforslag), der første ledd i det vesentlige viderefører straffeloven § 297 i ny språkdrakt, settes til bot eller fengsel inntil 2 år.

6.4.4 Øvrige endringer i bestemmelsen om grov voldtekt

Rådet foreslår ikke å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven § 293 første ledd andre punktum, som automatisk hever strafferammen til fengsel inntil 21 år ved gjentakelse, det vil si der gjerningspersonen tidligere er straffet for handlinger som rammes av § 291 om voldtekt, § 293 om grovt uaktsom voldtekt eller § 299 om voldtekt av barn under 14 år, se NOU 2022: 21 punkt 27.9.1 side 194. Begrunnelsen er at voldtektsbestemmelsen, med den utvidelsen rådet foreslår, vil ramme handlinger med et stort spenn i alvorsgrad, og at straffen må stå i et rimelig forhold til den nye overtredelsen. At tiltalte tidligere har vært straffet for voldtekt eller seksuell omgang med barn under seksuell lavalder, bør etter rådets syn ikke alene tilsi at den nye overtredelsen skal betraktes som grov.

Rådet foreslår også å oppheve nåværende § 293 andre ledd bokstav c andre punktum om at en seksuelt overførbar sykdom alltid skal regnes som betydelig skade på kropp eller helse. Begrunnelsen er at flere slike sykdommer er ufarlige eller enkle å behandle, og at livsfarlige eller langvarige sykdommer vil dekkes av formuleringen «betydelig skade på kropp eller helse» i andre ledd bokstav c første punktum, se NOU 2022: 21 punkt 27.9.2 side 194–195.

6.4.5 Straffutmålingen

Straffelovrådet drøfter i NOU 2022: 21 punkt 28.6 side 207–210 retningslinjene om straffutmåling i voldtektssaker i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og Prop. 97 L (2009–2010). Rådet anbefaler på side 210 at lovgiver går vekk fra «detaljstyring av straffutmålingen» gjennom angivelse av normalstraffenivåer:

«Angivelse av normalstraff knyttet til subsumsjoner har langt på vei avskåret kontakten med den alminnelige rettsbevissthet i det praktiske rettsliv, der legdommere og andre aktører er i posisjon til å gjøre grundige vurderinger av enkelttilfellenes egenart. Når det nå er etablert et strengt straffenivå for alvorlige seksuallovbrudd, er tiden moden for å gå bort fra detaljstyring av straffutmålingen fra lovgivers side gjennom angivelse av normalstraffenivåer. Slik rådet ser det kan det være grunn til å signalisere at det ikke er ønskelig å senke det generelle straffenivået i voldtektssakene, men at domstolene igjen skal ha ‘frihet til å fastsette den straff som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter’, slik departementet uttrykte det i Prop. 97 L (2009–2010). Det kan også være grunn til å minne om at straffenivået kan justeres over tid (i strengere eller mildere retning), noe departementet også ga uttrykk for i forarbeidene til den gjeldende straffeloven.»

På et generelt plan har rådet ingen innvendinger mot at lovgiver påvirker straffutmålingen ved å gi uttrykk for at straffenivået på et område bør heves eller senkes. Rådets inntrykk er imidlertid at retningslinjene for straffutmålingen i voldtektssaker, kombinert med minstestraffen på 3 år for voldtekt til samleie mv., i praksis har ført til en betydelig innsnevring av domstolenes rom for å differensiere straffutmålingen basert på omstendighetene i den enkelte sak. Dette gjelder selv om det uttrykkes i lovproposisjonene at retningslinjene ikke rokker ved domstolenes plikt til å fastsette en forsvarlig straff i det enkelte tilfellet. I NOU 2022: 21 punkt 28.6 side 208 utdyper rådet sine innvendinger slik:

«Innvendingene mot føringer som er gitt i lovforarbeidene for å påvirke straffutmålingen er i stor grad de samme som mot bruk av minstestraff. Normalstraffenivåene lovgiver har angitt, er på samme måte som minstestraffer knyttet til subsumsjoner, og ikke til mer detaljerte typetilfeller. Vurderinger av handlingens karakter som utgangspunkt for straffen begrenses dermed til de elementer som fremgår direkte av loven. Straffeloven § 291, jf. § 292 rammer et bredt spekter av handlinger. Selv om en overtredelse alltid innebærer en alvorlig krenkelse, er det en rekke ulike momenter som har betydning for hvor alvorlig den enkelte overtredelsen er […]. En overtredelse av straffeloven § 291, jf. 292 kan dermed variere svært mye, uten at det foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter. Dette tilsier, som det heter i læreboken ‘Alminnelig strafferett’, at domstolene normalt bør få ‘temmelig frie hender ved vurderingen av de mange momenter som kan spille inn’.»

Rådet fremhever at flere i det juridiske fagmiljøet har gitt uttrykk for at forarbeidsuttalelsene om normalstraffenivå har ført til urimelige enkeltavgjørelser og ubalanse i straffenivået for overtredelser av straffebud som verner lignende interesser, og for ulike overtredelser av samme bestemmelse. Rådet viser også til Høyesteretts uttalelse i HR-2022-2225-A avsnitt 44 om at det er en fare for at normalstraffenivåene, til tross for at formålet er å legge til rette for at like tilfeller behandles likt, «blir praktisert for skjematisk med den konsekvens at også ulike tilfeller behandles likt».

For å illustrere ubalansen i straffenivået viser rådet til to konkrete avgjørelser fra Høyesterett. I Rt. 2012 side 1084 utmålte Høyesterett en fengselsstraff på 4 år og 6 måneder for en voldelig og langvarig voldtekt, som omfattet oralt og analt samleie, samt innføring av fingre i fornærmedes kjønnsorgan. Til sammenligning ble det utmålt en fengselsstraff på 4 år i Rt. 2013 side 198, som gjaldt en «sovevoldtekt» der fornærmede dyttet domfelte bort kort tid etter at hun våknet av at domfelte utførte vaginalt samleie med henne.

Rådets klare inntrykk er at lovgivers ønske om å skjerpe straffene for voldtekt og seksuell omgang har gått på bekostning av hensynet til forholdsmessighet. Etter rådets syn er dette i seg selv uheldig. Rådet mener også at dette kan føre til at saker henlegges eller at tiltalte frifinnes selv om bevisene er gode, eller til at påtalemyndigheten eller domstolene fører et forhold inn under et mildere straffebud enn det juridisk riktige, se NOU 2022: 21 punkt 28.6 side 210.

Når det gjelder retningslinjene i lovforarbeidene om straffutmålingen ved seksuell omgang med barn under seksuell lavalder, mener rådet at det er vanskelig å forsvare den store forskjellen mellom normalstraffenivået for voldtekt til samleie av barn under 14 år og normalstraffenivået for tilsvarende handlinger mot barn mellom 14 og 16 år, se NOU 2022: 21 punkt 34.4 side 242. For å illustrere ubalansen i straffutmålingen viser rådet til Rt. 2013 side 1211, hvor en ordfører som hadde gjennomført et betydelig antall samleier med et barn under 16 år, fikk utmålt en ubetinget fengselsstraff på 2 år og 3 måneder. Dette tilsvarer litt over halvparten av normalstraffenivået for et enkeltstående samleie med en fornærmet på 13 år og 11 måneder.

Endelig stiller rådet spørsmål ved føringene i forarbeidene om at det må utvises forsiktighet med å vektlegge kjæresteforhold mellom de involverte ved straffutmålingen der det ikke er grunnlag for straffbortfall på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling, se NOU 2022: 21 punkt 34.4 side 242.

6.5 Høringsinstansenes syn

6.5.1 Fjerning av minstestraffen

Høringsinstansene er delt i synet på Straffelovrådets forslag om å oppheve minstestraffen i straffeloven § 292 (voldtekt til samleie mv.) og § 300 (voldtekt til samleie av barn under 14 år).

Blant de som i høringen støtter eller uttaler seg positivt om forslaget, er Advokatforeningen, Bergen kommune, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl., Likestillings- og diskrimineringsombudet, Likestillingssenteret KUN, Møre og Romsdal politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, pensjonert lagmann Hans-Petter Jahre, PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, Politidirektoratet, professor emeritus Anne Robberstad, riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. Flere av de nevnte uttaler seg bare eksplisitt om forslaget om å oppheve minstestraffen i § 292.

Flere av høringsinstansene gir uttrykk for at minstestraffen i enkelte saker kan være urimelig høy. Enkelte fremholder at minstestraffen kan virke mot sin hensikt og føre til at påtalemyndigheten eller domstolene fatter avgjørelser som ikke er juridisk holdbare. Frostating lagmannsrett uttaler for eksempel:

«Vi støtter forslaget om å oppheve minstestraffen på fengsel i tre år i gjeldende § 292 og § 300, det vil si for voldtekt til samleie av voksne og av barn under 14 år. Det er viktig å erkjenne at minstestraffen har hatt en funksjon i å heve straffenivået for disse lovbruddene. Det er imidlertid et stort spenn i alvoret i lovbruddene det gjelder, og det er meget godt belagt at minstestraffen er urimelig i enkelte saker. Vi har også selv erfart at det både blant meddommere og fagdommere kan være en risiko for å ville bruke et mildere straffebud eller frifinne på grunn av minstestraffen. I så fall leder minstestraffen til at nedsubsumering eller frifinnelse skjer på feil grunnlag. Dette er altså ikke bare en teoretisk innvending.»

Advokatforeningen viser til den generelle analysen av bruk av minstestraffer i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.5.1.3 side 133, hvor departementet uttaler følgende:

«Ved en generell lovgivningsprosess er det umulig å overskue alle de handlinger som vil rammes av handlingsnormen. En særskilt minstestraff er gjerne fastsatt ut fra de ordinære overtredelser av straffebudet. Utenfor dette normalområdet er det en risiko for at minstestraffen blir for streng […]. Særlig gjelder det for handlinger i ytterkant av straffebudets anvendelsesområde og for mer perifere medvirkere. Et særskilt minimum representerer derfor en risiko for at retten tvinges til å avsi en straff som er strengere enn straffverdigheten av den konkrete handlingen tilsier. Påtalemyndigheten og domstolene vil imidlertid forsøke å unngå en slik konkret urettferdighet. Dette kan lede til dårlig begrunnede henleggelser eller frifinnelser, eller at handlingen henføres under et mindre treffende straffebud som ikke har noen bestemmelse om særskilt minstestraff.»

Advokatforeningen slutter seg til disse vurderingene og mener at de også er relevante for bruk av minstestraffer ved seksuallovbrudd:

«Advokatforeningen er enig i disse betraktningene og kan ikke se at de samme svakhetene ikke gjør seg gjeldende for bruk av minstestraff ved seksuallovbrudd. Tvert imot vil bevissituasjonen i slike saker ofte være sårbar for at aktørenes forsøk på å oppnå et rimelig resultat medfører at saker subsumeres uriktig.»

Oslo statsadvokatembeter deler de prinsipielle betenkelighetene ved bruk av minstestraff, men kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av at minstestraffen kan føre til at påtalemyndigheten henlegger saken selv om bevisene er gode:

«Den interne gjennomgangen vi har gjort i anledning dette høringssvaret har ikke avdekket noen eksempler der vi har henlagt en voldtektssak fordi vi ønsket mildere straff enn tre års fengsel. Det kan nok ha sammenheng med at straffeloven § 80 gir en ganske vid adgang til å gå under minstestraffen, for eksempel når gjerningspersonen er under 18 år eller har avgitt en uforbeholden tilståelse.»

Borgarting lagmannsrett mener at de uheldige virkningene av minstestraffen kan forsterkes dersom voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 utvides til å omfatte flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang:

«Borgarting lagmannsrett har erfart at bestemmelser om minstestraff kan ha en uheldig virkning for utmåling av straff i saker der det foreligger særlige formildende omstendigheter. En utvidelse av voldtektbestemmelsen knyttet til samtykke vil ytterligere understreke at det i enkelttilfeller vil kunne være urimelig med minstestraff.»

Riksadvokaten vektlegger risikoen for at minstestraffen kan føre til ubalanse i straffenivået:

«Riksadvokaten slutter seg til rådets forslag om ikke å videreføre straffeloven §§ 292 og 300 om minstestraff og kan også langt på vei gi tilslutning til rådets begrunnelse for forslaget. Sentralt er risikoen for at straffen vil slå urimelig hardt ut i enkelttilfeller samt faren for ubalanse i straffenivået mellom tilgrensende bestemmelser.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet fremholder at det er uheldig om minstestraffen fører til at færre blir dømt for voldtekt, og gir uttrykk for at en fellende dom kan gi fornærmede en opplevelse av å bli trodd. Ombudet uttaler:

«I straffesaker hvor lekpersoner deltar som meddommere, mener ombudet det er særlig viktig at straffebudet gir rom for nødvendig fleksibilitet, slik at straffeutmålingen ikke oppleves som en terskel for å konstatere krenkelse. En domfellelse som skyldkonstatering har en funksjon i seg selv, og for fornærmede kan en domfellelse være en opplevelse av å bli trodd.»

Flere høringsinstanser mener at et forslag om å oppheve minstestraffen bør ledsages av uttalelser om at det straffenivået som er etablert i rettspraksis, i all hovedsak bør videreføres. For eksempel uttaler Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl. følgende:

«Vi er også enige i at gjeldende minstestraffer bør oppheves, på den forutsetning at det straffenivå som er etablert i rettspraksis på bakgrunn av vedtakelsen av ny straffelov og lovvedtak 25. juni 2010 i all hovedsak videreføres. For noen helt få typetilfeller antar vi at det ligger til rette for noe større justeringer av det etablerte nivået i rettspraksis.»

Blant høringsinstansene som er skeptiske til eller ikke støtter forslaget om å oppheve minstestraffen, er Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Krisesentersekretariatet, Kvinnegruppa Ottar, Nordland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, og Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso) Troms og Smiso Telemark. Stine Sofies Stiftelse tar ikke uttrykkelig stilling til forslaget, men er kritisk til den samlede effekten av rådets forslag om å fjerne minstestraffen, senke strafferammen i enkelte straffebud og gå vekk fra føringene i forarbeidene om straffenivå.

Flere av de nevnte høringsinstansene gir uttrykk for at fjerning av minstestraffen kan ha en uheldig signaleffekt og føre til at det generelle straffenivået for voldtekt går ned. For eksempel uttaler Oslo politidistrikt følgende:

«Strafferammene er et uttrykk for lovgiverens syn på de straffbare handlingenes grovhet og straffverdighet. Oslo politidistrikt mener forslaget om å fjerne minstestraffen er et signal som vil føre til at det generelle straffenivået for voldtekt kan gå ned.»

Noen av høringsinstansene gir uttrykk for at skadepotensialet ved voldtekter tilsier at minstestraffen bør beholdes. For eksempel uttaler Smiso Troms og Smiso Telemark følgende:

«Vi erkjenner at det innunder voldtektsbestemmelsen vil være uensartede saker, men det er en grunn til at det ble vurdert å være behov for å sette en minstestraff som standard, og det er ingen grunn til å gradere skadepotensialet. En voldtekt er et potensielt traume uavhengig av fremgangsmåten.»

Nordland statsadvokatembeter mener at det ikke er belegg for å hevde at minstestraffen fører til at påtalemyndigheten eller domstolene fatter uholdbare avgjørelser for å unngå at enkeltpersoner straffes uforholdsmessig strengt:

«Vår erfaring er at saker ikke henlegges der bevisene er gode, selv om tiltalte risikerer […] en minstestraff på fengsel i tre år. Vi har heller ikke nedsubsumert forhold som vi mener rammes av voldtektsbestemmelsen fordi forholdet da vil lede til idømmelse av minstestraff. Vi har heller ikke, gjennom vår praksis, funnet klare eksempler på at domstolene har avsagt frifinnende dom pga. minstestraffen ‘selv om bevisene er gode’[…].»

Øst politidistrikt gir uttrykk for at risikoen for at minstestraffen kan føre til uholdbare resultater, bør håndteres på andre måter:

«Distriktet vurderer det som uheldig om lovgiver justerer loven på bakgrunn av en antakelse om at bruken av minstestraffer i verste fall kan lede til uberettigede frifinnelser. Distriktet mener at enkelttilfeller hvor en frifinnende dom oppleves som uberettiget snarere bør håndteres innenfor dagens regler om påtalemyndighetens ankerett. Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i en lagmannsrettsdom kan riktignok ikke brukes som ankegrunn til Høyesterett, men det vil i særtilfeller kunne være grunnlag for å anke saksbehandlingen i form av mangelfull begrunnelse […].»

Enkelte av høringsinstansene som er kritiske til forslaget om å fjerne minstestraffen, mener likevel at det er grunn til å endre regelverket. Oslo politidistrikt tar til orde for å senke minstestraffen til fengsel i 2 år. JURK foreslår at det åpnes for å gjøre unntak fra minstestraffen ved «særlig formildende omstendigheter».

6.5.2 Endringer i de øvre strafferammene

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. gir uttrykk for at de strafferammene som rådet foreslår, er tilstrekkelige og i samsvar med den straffutmålingspraksisen som har etablert seg over tid.

JURK, Krisesentersekretariatet og Kvinnegruppa Ottar er på generelt grunnlag kritiske til forslagene om å senke strafferammene. JURK og Kvinnegruppa Ottar vektlegger signaleffekten. Kvinnegruppa Ottar uttaler:

«Vi mener skadevirkningene av en voldtekt i dag blir underspilt, til fordel for sympati for overgriper. Det er fortsatt behov for at det gjennom straffesanksjonene signaliseres at voldtekt er alvorlig og uønsket, fordi det innebærer en krenkelse av en grunnleggende menneskerettighet; nemlig retten til å selv å bestemme over sin kropp.»

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt og pensjonert lagmann Hans-Petter Jahre gir uttrykk for at en strafferamme på fengsel inntil 6 år vil være tilstrekkelig i en eventuell ny bestemmelse rettet mot seksuell omgang med noen som gir uttrykk for ikke å ville det, mens den gjeldende strafferammen på fengsel inntil 10 år bør videreføres for overtredelse av de eksisterende straffalternativene i straffeloven § 291. Advokatforeningen mener at det regelmessig vil være en større krenkelse å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd enn å ha seksuell omgang med noen som gir uttrykk for ikke å ville det, eller som er ute av stand til å motsette seg handlingen, og at strafferammene bør markere dette. Foreningen uttaler:

«Et alternativ kan være å inndele den foreslåtte § 294 med ulike strafferammer, hvor seksuell omgang ved vold eller trusler beholder 10 års strafferamme, men hvor de øvrige alternativene har en lavere strafferamme.»

Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt er kritiske til forslaget om ikke å videreføre strafferammen i straffeloven § 292 på fengsel inntil 15 år for voldtekt til samleie mv. Disse høringsinstansene mener at en reduksjon i strafferammen kan ha en uheldig signaleffekt. Oslo politidistrikt uttaler:

«Oslo politidistrikt vurderer at forslaget om å senke strafferammen fra 15 til 10 år i likhet med forslaget om å oppheve minstestraffen er signaler som vil føre til at det generelle straffenivået som er etablert for voldtekt kan gå ned.»

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl. og Nordland statsadvokatembeter støtter forslaget om å senke strafferammen for grov voldtekt fra fengsel inntil 21 år til fengsel inntil 15 år, med unntak av de tilfellene der fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Oslo politidistrikt går imot forslaget om å senke strafferammen for grov voldtekt og gir uttrykk for at endringen vil medføre en risiko for at det ikke vil være rom for å utmåle straffer som reflekterer alvorlighetsgraden i de groveste sakene.

Nordland statsadvokatembeter støtter forslaget om å senke strafferammene for grovt uaktsom voldtekt.

6.5.3 Øvrige endringer i bestemmelsen om grov voldtekt

Få høringsinstanser har kommentert Straffelovrådets forslag til innholdsmessige endringer i bestemmelsen om grov voldtekt. Nordland statsadvokatembeter er positive til forslaget om at den skjerpede strafferammen i bestemmelsen om grov voldtekt ikke automatisk skal komme til anvendelse ved gjentakelse, det vil si der gjerningspersonen tidligere er straffet for handlinger som nevnt i straffeloven §§ 291, 293 eller 299. Høringsinstansen peker på at det følger av den generelle bestemmelsen i straffeloven § 79 bokstav b at straffen for overtredelse av voldtektsbestemmelsen i gjentakelsestilfeller vil kunne gå opp til fengsel i 16 år. Høringsinstansen er derimot kritisk til forslaget om å fjerne bestemmelsen om at seksuelt overførbar sykdom alltid regnes som betydelig skade på kropp eller helse, og uttaler følgende:

«Èn ting er at den som påføres seksuelt overførbar sykdom gjennom frivillig seksuelt samkvem kanskje ikke opplever at det å bli smittet er så belastende, idet vedkommende selv har tatt en ‘risiko’, typisk ved ikke å ha benyttet prevensjon. Det vil nok stille seg annerledes for den som ‘påføres’ sykdommen gjennom seksuell omgang som følge av vold eller truende atferd, eller pga at vedkommende var ute av stand til å motsette seg handlingen, eller som opplever at ens seksuelle selvbestemmelsesrett ikke aksepteres til tross for at vedkommende ikke ville ha seksuell omgang, og ga uttrykk for det i ord eller handling.»

6.5.4 Straffutmålingen

Høringsinstansene er delt i synet på Straffelovrådets anbefaling om at lovgiver går vekk fra angivelsen av normalstraffenivåer for voldtekt til samleie mv., voldtekt til samleie av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Blant de som i høringen støtter eller uttaler seg positivt om Straffelovrådets anbefaling, er Advokatforeningen, Bergen kommune, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, pensjonert lagmann Hans-Petter Jahre, riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. Flere av disse uttaler seg bare eksplisitt om anbefalingen om at lovgiver går vekk fra angivelsen av normalstraffenivåer for voldtekt til samleie mv.

Disse høringsinstansene gir gjennomgående uttrykk for at det er ønskelig at domstolene får større frihet til å utmåle en passende straff i det enkelte tilfellet. For eksempel uttaler Advokatforeningen:

«Advokatforeningen er […] enig med Straffelovrådet i at lovgiver ved bruk av normalstraffer i for stor grad har gjort straffeutmålingen i saker om seksuallovbrudd for skjematisk og at den i for liten grad gir domstolen frihet til å fastsette den straff som er passende i den individuelle sak. [...].

Advokatforeningen er enig med Straffelovrådet i at Grl. § 94 innebærer at også straffeutmålingen, og dermed den etterfølgende frihetsberøvelsen, i den enkelte sak må være forholdsmessig. Slik konkret forholdsmessighet vurderes best av domstolen i den enkelte sak uten en for sterk detaljregulering fra lovgiver – særlig ikke reguleringer som baserer seg på subsumsjonen av handlingen uten at man i særlig stor grad åpner for individuelle vurderinger.

Advokatforeningen er derfor enig med Straffelovrådet i at departementet ved revideringen av strl. kap. 26 går bort fra å indikere straffenivået ved normalstraff og heller indikerer hva lovgiver mener er riktig straffenivå ved generelle henvisinger til retningen på straffenivået.»

Riksadvokaten støtter i det vesentlige rådets anbefaling og uttaler:

«De føringer som tidligere er gitt har ført til en til dels betydelig skjerping av straffenivået på seksuallovbruddsområdet, og generelt synes straffenivået nå å være på et akseptabelt nivå. Gitt denne situasjonen fremstår det fornuftig å overlate videre nyansering av straffenivået for ulike overtredelser til domstolene, slik rådet tar til orde for.»

Enkelte høringsinstanser trekker spesielt frem «sovevoldtekter» for å illustrere at normalstraffen kan slå uheldig ut, og gir uttrykk for at slike voldtekter varierer sterkt i alvorlighetsgrad. Under henvisning til Magnus Matningsdal, «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd», Lov og Rett 2021/9 side 519–520, uttaler Trøndelag statsadvokatembeter:

«Vi er enige i at for enkelte ‘sovevoldtekter’ der partene kjenner hverandre og/eller det har vært en foranledning, kan 4 års ubetinget fengsel være uforholdsmessig høy straff. I andre tilfeller, hvor fornærmede har våknet opp med ukjent mann som voldtar henne, kan de psykiske skadevirkningene være så sterke at 4 år ikke fremstår som en uforholdsmessig straff.»

Borgarting lagmannsrett viser til at et normalstraffenivå som ligger nært minstestraffen, i praksis kan føre til at strafferammen ikke utnyttes slik den ellers ville blitt for de alvorligste tilfellene.

Trøndelag statsadvokatembeter fremholder at et for høyt straffenivå kan føre til at påtalemyndigheten lar være å ta ut tiltale, at domstolen frifinner tiltalte, eller at domstolen eller påtalemyndigheten fører forholdet under et mildere straffebud.

Flere av høringsinstansene som er positive til rådets forslag om å gå vekk fra angivelsen av normalstraffenivåer, gir samtidig uttrykk for at det generelle straffenivået i hovedsak bør videreføres. For eksempel uttaler Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl.:

«Vi støtter at man går bort fra bruken av minstestraffen og fra å ta utgangspunkt i det skjematisk angitte normalstraffenivået. Vi understreker likevel at det ved slike endringer i så fall er nødvendig med en tydelig presisering i forarbeidene om at dette ikke er ment som en generell lemping av det straffenivået som nå har etablert seg i rettspraksis. Etter vårt syn ligger dagens straffenivå for overtredelser av straffeloven § 291 på et rimelig og passende nivå.»

Politidirektoratet støtter som utgangspunkt anbefalingen om å gå bort fra angivelsen av normalstraffenivåer i forarbeidene, men påpeker samtidig at slike føringer har en normgivende effekt for straffutmålingen. Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl. gir uttrykk for at det etablerte straffenivået i all hovedsak bør videreføres, men antar at det for «noen helt få typetilfeller» ligger til rette for noe større justeringer av det etablerte nivået i rettspraksis.

Blant høringsinstansene som ikke støtter Straffelovrådets anbefaling om at lovgiver går vekk fra angivelsen av normalstraffenivåer, er JURK, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt og Øst politidistrikt. Disse høringsinstansene viser særlig til at føringene om normalstraffenivåer har vært viktige for å etablere dagens straffenivå, og fremholder at det å gå bort fra føringene kan føre til at det generelle straffenivået senkes. For eksempel uttaler Oslo politidistrikt følgende:

«Lovgivers signaler har vært viktige for å etablere dagens generelle straffenivå for voldtekt og andre seksuallovbrudd og vil være det også i fremtiden dersom det er ønskelig å opprettholde straffenivået.»

Oslo statsadvokatembeter fremhever i sin høringsuttalelse skadepotensialet ved alvorlige seksuallovbrudd, og uttaler:

«Gjennom vår behandling av alvorlige seksuallovbrudd har vi fått innblikk i hvilke konsekvenser slike handlinger kan føre til. Overgrep endrer fornærmede. De blir annerledes i møte med andre mennesker, de stoler mindre på andre, de ønsker mindre kroppslig kontakt, de trekker seg tilbake fra sosiale aktiviteter mv. Noen får kraftige reaksjoner og er skadet i lang tid, enkelte resten av livet, mens andre får mildere reaksjoner. […] Etter vårt syn har et normalstraffenivå bidratt til at domstolene i større grad har utmålt straff som står i forhold til krenkelsens alvor.»

Oslo statsadvokatembeter anbefaler at departementet gir uttrykk for at dagens normalstraffenivå som et utgangspunkt skal videreføres, men samtidig gjentar at det skal ses hen til konkrete omstendigheter ved utmålingen.

JURK er svært negativ til forslaget om å gå bort fra normalstraffene, men gir samtidig uttrykk for at domstolene bør få større anledning til å fravike normalstraffene.

Øst politidistrikt uttaler at domstolene etter gjeldende rett har tilstrekkelig handlingsrom til å kunne fravike normalstraffenivåene i enkeltsaker hvor disse slår urimelig ut.

6.6 Departementets vurdering

6.6.1 Fjerning av minstestraffen

Departementet har kommet til at minstestraffen på fengsel i 3 år for voldtekt til samleie mv. etter straffeloven § 292 og voldtekt til samleie av barn under 14 år etter § 300 bør oppheves. Departementet har lagt avgjørende vekt på at det er en reell risiko for at minstestraffen vil være uforholdsmessig høy i enkelte saker. I høringsrunden bekreftes dette av flere sentrale høringsinstanser, som Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten og Advokatforeningen. Frostating lagmannsrett uttaler for eksempel at «det er meget godt belagt at minstestraffen er urimelig i enkelte saker».

Som Oslo statsadvokatembeter påpeker i sin høringsuttalelse, gir straffeloven § 80 en relativt vid adgang til å gå under minstestraffen, for eksempel når gjerningspersonen er under 18 år eller har avgitt en uforbeholden tilståelse. Det kan imidlertid oppstå saker der domstolen kommer til at minstestraffen vil slå uforholdsmessig hardt ut, uten at vilkårene i straffeloven § 80 er oppfylt. I slike saker er domstolens eneste mulighet for å unngå de mest urimelige utslagene å gjøre deler av fengselsstraffen betinget. Dette er det likevel begrenset åpning for etter gjeldende rett, ettersom minstestraffen må ses i sammenheng med normalstraffen. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229 pekes det på at minstestraffen på fengsel i 3 år vil være straffen for «de mildere» formene for voldtekt, og at «[n]ormalstraffenivået for voldtekt, uten særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, må da være betydelig høyere». På side 229 er det fremhevet at det utenfor tilfellene i straffeloven § 80 må kreves «særlige formildende omstendigheter for å fravike utgangspunktet om ubetinget fengsel i 4 år». Adgangen til idømme deldom skulle videre «snevres merkbart inn». Etter gjeldende rett er det med andre ord nokså lite praktisk at minstestraffen på 3 år fravikes. Departementets syn på hvilken betydning normalstraffenivåene i tidligere lovforarbeider skal tillegges i fremtiden, behandles i punkt 6.6.4.

Høringsrunden gir ellers ikke et entydig svar på om minstestraffen kan virke mot sin hensikt og føre til at påtalemyndigheten eller domstolene kan komme i skade for å fatte avgjørelser som det kan diskuteres om er holdbare, for å unngå at enkeltpersoner straffes uforholdsmessig hardt. På bakgrunn av høringen kan imidlertid departementet ikke utelukke at det foreligger en slik risiko. Også dette taler for at minstestraffen ikke bør videreføres.

Departementet har vurdert om minstestraffen, i stedet for at den oppheves fullstendig, bør settes ned, men anbefaler ikke en slik løsning. For det første mener departementet at det vil være lite hensiktsmessig å operere med en minstestraff som er så lav at den er uten praktisk betydning. For det andre har departementet sett hen til at utviklingen i Norge lenge har gått i retning av å oppheve gjeldende minstestraffer. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.5.5.1 side 136–137 er bruk av minstestraffer omtalt slik:

«Etter departementets syn er det ingen hensyn som tilsier at man ved utarbeidelsen av en ny moderne straffelov skal avvike fra den langvarige tendens å gå bort fra bruk av minstestraffer. I vurderingen er det også lagt vekt på at Straffelovkommisjonen med to forskjellige sammensetninger og supplert med Seksuallovbruddsutvalget og Lund-utvalget (delutredning VI og VIII) – som til sammen utgjøre en betydelig strafferettslig kompetanse – uten unntak har tatt til ordet for en reduksjon eller fullstendig avskaffelse av særskilte minstestraffer. Også blant høringsinstansene har det vært bred støtte for å redusere bruken av minstestraff.

For departementet er det viktig å understreke ulempene ved særskilte minstestraffer, nemlig risikoen for at straffen blir urimelig streng, for at retten foretar en gal subsumsjon eller frifinnelse eller for at påtalemyndigheten uriktig henlegger saken for å unngå et urimelig resultat.»

At minstestraffen for voldtekt til samleie mv. og seksuell omgang med barn under 14 år likevel ble videreført da kapittelet om seksuallovbrudd i straffeloven ble vedtatt i 2009, må ses i sammenheng med at lovgiver over tid hadde forsøkt å oppnå en betydelig heving av straffenivået for voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd, uten at dette hadde gitt de ønskede resultatene. I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.5.5.1 side 138 ga departementet uttrykk for at det ikke var aktuelt å fjerne minstestraffen for voldtekt til samleie mv., som den gangen var på 2 år. Departementet uttalte:

«Med den forholdsvis massive kritikk som i lang tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis i voldtektssaker, fremstår det likevel som uaktuelt å fjerne minstestraffen på to år kort tid etter vedtakelsen.»

Dette ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), hvor departementet ikke bare foreslo å videreføre minstestraffen, men også at den skulle heves fra 2 til 3 år. Under stortingsbehandlingen sluttet justiskomiteen seg til forslaget, jf. Innst. O. nr. 73 (2008–2009) punkt 7.2 side 50:

«Komiteen […] støtter departementet i at straffenivået for voldtekt må skjerpes betraktelig – både for bedre å reflektere alvorligheten i lovbruddet (forholdmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Komiteen er derfor enig i at en skjerping av straffenivået i voldtektssaker må skjerpes, dels gjennom en heving av minstestraffen til fengsel i tre år, men også gjennom en heving av straffenivået utover minstestraffen og i saker som ikke omfattes av minstestraffen.»

Føringene i forarbeidene om at straffenivået for voldtekt skulle heves betraktelig, har blitt fulgt opp i praksis. Situasjonen i dag er derfor annerledes enn da kapittelet om seksuallovbrudd ble vedtatt i 2009. Slik departementet ser det, er minstestraffen ikke lenger nødvendig for å sikre et tilstrekkelig høyt straffenivå i saker som gjelder voldtekt og voldtekt av barn under 14 år. Departementet vil for ordens skyld presisere at formålet med opphevelsen av minstestraffene ikke er å endre det generelle straffenivået i voldtektssaker, se punkt 6.6.2.4 nedenfor.

6.6.2 Øvre strafferammer ved voldtekt

6.6.2.1 Voldtekt og grov voldtekt

Departementet har kommet til at strafferammen på fengsel inntil 10 år for de gjeldende straffalternativene i straffeloven § 291 bør opprettholdes, slik Straffelovrådet foreslår. Departementet foreslår som nevnt i punkt 4.5.3.4 at dagens bestemmelse videreføres som et nytt andre ledd i § 291. Etter departementets syn bør strafferammen på fengsel inntil 10 år gjelde for samtlige straffalternativer i nytt andre ledd, ettersom disse forøvelsesmåtene retter seg mot sterke og markante krenkelser av fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Etter departementets syn kan også overtredelser av det foreslåtte nye straffalternativet rettet mot seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for å ikke å ville det, jf. lovforslaget § 291 andre ledd bokstav b, etter omstendighetene være like alvorlige som overtredelser av de eksisterende straffalternativene. Departementet viser i den forbindelse til Straffelovrådets uttalelse i NOU 2022: 21 punkt 27.4.3 side 180, som departementet slutter seg til:

«Etter rådets syn kan det å ha seksuell omgang med noen som enten muntlig, skriftlig eller gjennom bevegelser og kroppsspråk formidler at de ikke ønsker ta del i handlingene være like straffverdig som det å ha seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Til illustrasjon nevner rådet at den som i et etablert forhold masturberer sin partner etter at vedkommende har sovnet, som utgangspunkt skal kunne dømmes for voldtekt (unntak kan tenkes hvis det foreligger forutgående viljesuttrykk). Den som, uten å bruke vold eller truende atferd, gjennomfører et samleie med noen som roper ‘nei, nei!’ eller gir uttrykk for motvilje gjennom å stivne til eller gråte, skal til sammenligning ‘bare’ dømmes for overtredelse av straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke […]. Det er vanskelige å se at det den sistnevnte krenkelsen bør bedømmes mildere enn den førstnevnte.»

Da voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 ble utvidet til å omfatte seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen, ga departementet uttrykk for at slike handlinger kan være like alvorlige som det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.3 side 33. Departementet fastholder dette synspunktet. De konkrete omstendighetene i saken vil imidlertid ofte kunne innebære at det er grunn til å utmåle strengere straffer i tilfeller av vold eller trusler om vold, se punkt 6.6.4 nedenfor.

For overtredelser av forslaget til nytt første ledd i voldtektsparagrafen, som er basert på «bare ja betyr ja»-modellen, foreslår departementet at strafferammen settes til fengsel inntil 6 år. Denne strafferammen markerer at handlingene som rammes, normalt er vesentlig mer alvorlige enn handlingene som omfattes av § 297 om seksuell handling uten samtykke. Etter departementets syn er en slik strafferamme passende når det ikke foreligger kvalifiserende omstendigheter som nevnt i § 291 nytt andre ledd. En strafferamme på fengsel inntil 6 år svarer til den øvre strafferammen for voldtekt som ikke anses grov i Sverige og Finland, se punkt 4.3.1 og 4.3.3. I disse landene gjelder rammen som utgangspunkt også når det foreligger kvalifiserende omstendigheter, slik som bruk av vold eller trusler. For at gjerningspersonen skal kunne straffes for grov voldtekt, hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år, må det i begge land foreligge ytterligere kvalifiserende omstendigheter, for eksempel at det er brukt vold eller trusler av særlig alvorlig karakter. Ved vurderingen har departementet også sett hen til at strafferammen i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende også er fengsel inntil 6 år. Den foreslåtte bestemmelsen har enkelte fellestrekk med § 295, ettersom den blant annet er ment å fange opp tilfeller der fornærmedes forutsetninger for å beskytte seg mot ufrivillig seksuell omgang er begrenset av ulike årsaker.

Departementet har, i likhet med Straffelovrådet, kommet til at det ikke er hensiktsmessig å videreføre straffeloven § 292, som utover minstestraffen også oppstiller en forhøyet strafferamme på fengsel inntil 15 år ved voldtekt til samleie mv. Departementet slutter seg også til rådets forslag om å senke strafferammen for grov voldtekt etter straffeloven § 293 fra 21 år til 15 år, med unntak av tilfeller der den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Departementet har lagt avgjørende vekt på at dagens strafferammer i §§ 292 og 293 fremstår som urealistisk høye, og at det er et generelt mål å holde strafferammene i lovverket på et realistisk nivå, se blant annet Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.2.2.1 side 126. I den nevnte proposisjonen uttalte departementet videre at «de ordinære strafferammer bør fastsettes med utgangspunkt i eksisterende straffutmålingspraksis, iallfall når denne er så omfattende at det kan tales om et etablert nivå», se proposisjonen punkt 11.3.4 side 131. Departementet viser også til punkt 1.3 side 23, der det heter:

«For handlinger hvor det foreligger en viss straffutmålingspraksis, legger departementet til grunn at strafferammen bør fastsettes med utgangspunkt i det gjeldende straffenivået, men med et påslag som gjøre at man også kan fange opp straffverdigheten av de mest alvorlige [overtredelser] av lovbruddstypen.»

Som det fremgår av punkt 6.5.2 foran, har flere statsadvokatembeter kommentert strafferammene som rådet foreslår for voldtekt, inkludert voldtekt til samleie og grov voldtekt, og gitt uttrykk for at disse strafferammene vil være tilstrekkelige og i samsvar med praksis. Departementets inntrykk fra rettspraksis tilsier det samme. Der den utmålte straffen overstiger fengsel eller forvaring i 10 år, synes et fellestrekk ved praksis siden 2015 å være at tiltalte enten er funnet skyldig i flere voldtekter, eller at domfellelsen gjelder andre alvorlige straffbare forhold i tillegg til voldtekt. Dette underbygger at det verken er behov for å videreføre straffeloven § 292 eller strafferammen på fengsel inntil 21 år i straffeloven § 293 for å gi domstolene mulighet til å idømme passende straffer i saker som gjelder én enkelt voldtekt. Departementet bemerker at en strafferamme på fengsel inntil 21 år ellers i straffeloven i stor grad er forbeholdt straffebestemmelser rettet mot grove krenkelser av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser, samt bestemmelser som rammer handlinger som resulterer i eller volder fare for tap av menneskeliv.

I saker hvor gjerningspersonen har begått flere straffbare handlinger og det skal idømmes en felles straff, følger det av straffeloven § 79 bokstav a at det kan fastsettes en straff ut over lengstestraffen. Hvis tiltalte for eksempel dømmes for én voldtekt etter § 291 nytt andre ledd og overtredelser av et annet straffebud som har en strafferamme på minimum 6 års fengsel, kan retten utmåle en straff på inntil 16 års fengsel. Er voldtekten i eksempelet foran grov, kan det utmåles en straff på inntil 21 års fengsel selv om strafferammen for grov voldtekt senkes til fengsel inntil 15 år. Videreføring av dagens strafferammer i straffeloven §§ 292 og 293 er derfor ikke nødvendig for å sikre at domstolene kan fastsette forholdsmessige straffer i saker der tiltalte skal dømmes for flere lovbrudd. Bestemmelsen i straffeloven § 79 om fastsetting av straff ut over lengstestraffen er et middel til å holde de ordinære strafferammene på et realistisk nivå, noe som også er fremhevet i lovforarbeidene, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.7.5 side 153–154.

6.6.2.2 Voldtekt til samleie av barn under 14 år

Departementet har vurdert om det også er grunn til å oppheve straffeloven § 300 om voldtekt til samleie av barn under 14 år, men har kommet til at den forhøyede strafferammen på fengsel inntil 15 år for voldtekt til samleie av barn under 14 år bør videreføres. Departementet har lagt vekt på at det i flere saker som gjelder voldtekt av barn under 14 år og andre seksuelle overgrep mot mindre barn, kan være svært mange fornærmede. Til illustrasjon nevnes saken i HR-2020-2136-A, hvor tiltalte ble dømt til fengsel i 21 år for overgrep og forsøk på overgrep mot omkring 200 filippinske barn. Tiltalte hadde betalt barnas omsorgspersoner for at de skulle begå overgrepene mens han så på via internett. I saker hvor det skal fastsettes en samlet straff for flere voldtekter til samleie av barn under 14 år, kan det i dag utmåles en straff på fengsel i 21 år, jf. § 79 bokstav a. Dette gjelder uavhengig av om noen av voldtektene er å anse som grove. Etter departementets syn ville det være støtende om ikke domstolene skulle beholde anledningen til å idømme en samlet straff på fengsel i inntil 21 år i saker som gjelder en lang rekke voldtekter til samleie av barn under 14 år, også dersom ingen av voldtektene er å anse som grove.

6.6.2.3 Grovt uaktsom voldtekt

Departementet slutter seg til Straffelovrådets forslag om å senke strafferammen i straffeloven § 294 om grovt uaktsom voldtekt fra 6 til 3 år for alminnelige overtredelser og fra 10 til 6 år for grove overtredelser. Departementet har også her lagt avgjørende vekt på at dagens strafferammer fremstår som urealistisk høye. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.4.5 side 235 ga departementet utrykk for at straffenivået burde fastlegges slik at det er en glidende overgang i nivået mellom grovt uaktsom voldtekt og forsettlig voldtekt. Der den utviste skylden ligger tett opp mot forsett, uttalte departementet at straffenivået bør nærme seg minstestraffen for forsettlig voldtekt.

Departementets inntrykk er at det i praksis ikke idømmes straffer utover to år for grovt uaktsom voldtekt dersom voldtekten ikke anses grov. En gjennomgang av tilgjengelig rettspraksis tilsier at den typiske straffen for grovt uaktsom voldtekt til samleie der det ikke foreligger særlig skjerpende eller formildende omstendigheter, er ubetinget fengsel i ett år og seks måneder, se også HR-2018-568-A avsnitt 27. Som nevnt i punkt 6.6.2.1 foran bør strafferammen fastsettes med utgangspunkt i det gjeldende straffenivået, men med et påslag som gjøre at man fanger opp straffverdigheten ved de mest alvorlige overtredelsene. Departementet mener at en strafferamme på fengsel inntil 3 år for alminnelige overtredelser og fengsel inntil 6 år for grove overtredelser gir rom for å idømme en forholdsmessig straff også ved de mest alvorlige tilfellene av grovt uaktsom voldtekt.

6.6.2.4 Konsekvenser av å justere strafferammene

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser er bekymret for signaleffekten av å senke strafferammene. Noen gir uttrykk for at en slik reduksjon kan føre til at det generelle straffenivået for voldtekt vil gå ned. Departementet finner derfor grunn til å understreke at formålet med de reduksjonene som departementet foreslår, ikke er å endre det generelle straffenivået, men å gjøre strafferammene mer realistiske. Endringene er heller ikke uttrykk for at departementet ser mindre alvorlig på denne type straffbare handlinger enn tidligere.

Endringene vil imidlertid ha enkelte andre konsekvenser. Den foreslåtte reduksjonen i strafferammen for ordinære tilfeller av grovt uaktsom voldtekt vil føre til at straffansvar i slike saker foreldes etter 5 år, jf. straffeloven § 86. Foreldelsesfristen i disse sakene er i dag 10 år. Dersom straffeloven § 91 endres, slik departementet foreslår, og unntaket fra foreldelse for voldtekt i § 91 begrenses til bare å gjelde for grov voldtekt som nevnt i § 293, vil forslaget om å oppheve straffeloven § 292 om voldtekt til samleie mv. føre til at foreldelsesfristen i disse sakene blir 10 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c. Samtidig foreslår departementet at fullbyrdede voldtekter av § 291 nytt andre ledd ikke skal foreldes dersom fornærmede var under 18 år på gjerningstidspunktet, se punkt 5.4.

De foreslåtte endringene i strafferammene for forsettlig voldtekt vil ikke påvirke politiets adgang til å bruke tvangsmidler. Forslaget om å senke strafferammen for grove overtredelser av § 294 om grovt uaktsom voldtekt fra 10 år til 6 år utelukker imidlertid bruk av enkelte tvangsmidler i disse sakene. Dette gjelder fengsling i saker der de alminnelige vilkårene for fengsling ikke er oppfylt, samt enkelte skjulte tvangsmidler, nærmere bestemt ransaking uten underretning, skjult kameraovervåking på privat sted, teknisk sporing, kommunikasjonsavlytting og dataavlesning, jf. straffeprosessloven §§ 172, 202 a, 202 c, 216 a og § 216 o. Departementet antar at dette i praksis ikke vil forvanske etterforskningen i disse sakene.

6.6.3 Andre endringer i bestemmelsen om grov voldtekt

I likhet med Straffelovrådet foreslår departementet å oppheve bestemmelsen i straffeloven § 293 første ledd andre punktum om at strafferammen automatisk skjerpes dersom tiltalte tidligere er straffet for voldtekt (§ 291), grovt uaktsom voldtekt (§ 294) eller voldtekt av barn under 14 år (§ 299). Slik departementet ser det, er det ikke uten videre grunn til å legge større vekt på gjentakelse i voldtektssaker enn i andre saker. Voldtektsbestemmelsen i § 291 rammer handlinger med et stort spenn i alvorlighetsgrad. Dersom bestemmelsen utvides til å omfatte flere tilfeller, vil dette spennet kunne øke ytterligere. I saker som gjelder relativt sett mindre alvorlige overtredelser av voldtektsbestemmelsen, kan det være urimelig å anvende straffeloven § 293 kun fordi tiltalte tidligere har vært straffet for et lignende lovbrudd. Skulle det i enkelte saker være grunn til å idømme en straff ut over strafferammen i § 291 på fengsel inntil 10 år fordi gjerningspersonen tidligere har vært straffet for et lovbrudd av samme art, vil den alminnelige bestemmelsen om fastsetting av straff ut over lengstestraffen i straffeloven § 79 bokstav b gi anledning til dette. I henhold til § 79 bokstav b vil straffen for voldtekt kunne forhøyes til fengsel inntil 16 år i gjentakelsestilfeller.

Som påpekt i punkt 6.6.2.1 har departementet kommet til at strafferammen i straffeloven § 293 bør senkes til 15 år, med unntak av tilfeller der fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Tas forslaget til følge, vil den maksimale straffen ved å anvende § 293 i gjentakelsestilfellene (15 år) være lavere enn ved å anvende § 291 andre ledd, jf. § 79 bokstav b (16 år). En videreføring av særregelen i § 293 første ledd andre punktum om gjentakelse gir da dårlig mening.

Departementet slutter seg også til Straffelovrådets forslag om å oppheve særregelen i straffeloven § 293 andre ledd bokstav c andre punktum om at seksuelt overførbar sykdom alltid skal regnes som betydelig skade på kropp eller helse etter bestemmelsen. Regelen kom inn i straffelovgivningen i 1927. Som Straffelovrådet påpeker, er flere seksuelt overførbare sykdommer i dag ufarlige eller kurante å behandle. Slik departementet ser det, tilsier dette at seksuelt overførbare sykdommer ikke bør behandles annerledes enn andre sykdommer. Dersom fornærmede påføres en mer alvorlig eller langvarig sykdom, vil straffeloven § 293 fortsatt være anvendelig fordi sykdommen dekkes av formuleringen «betydelig skade på kropp eller helse», jf. straffeloven § 11. Departementet foreslår at en tilsvarende endring gjøres i straffeloven § 301 andre ledd bokstav e og § 303 andre ledd bokstav c, som gjelder henholdsvis grov voldtekt av barn under 14 år og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.

Endelig foreslår departementet at § 293 om grov voldtekt begrenses til å gjelde overtredelser av § 291 nytt andre ledd, ettersom behovet for å utvide strafferammen til 15 års fengsel neppe vil være til stede ved overtredelser som gjelder § 291 nytt første ledd, se punkt 6.6.2.1 og punkt 6.6.4.3. Omstendighetene som det skal legges særlig vekt på ved grovhetsvurderingen etter § 293, for eksempel at voldtekten er «begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte», vil normalt forutsette at det foreligger en overtredelse av § 291 nytt andre ledd, slik som bruk av vold eller truende atferd. Et mulig unntak er momentet om at voldtekten er «begått av flere i fellesskap», men departementet antar at det neppe vil være nødvendig å øke strafferammen til 15 år i disse tilfellene, da strafferammen på fengsel inntil 6 år vil være tilstrekkelig til at slike omstendigheter kan vektlegges i skjerpende retning.

6.6.4 Straffutmålingen for voldtekt

6.6.4.1 Straffenivået etter gjeldende straffalternativer

Etter departementet syn er det med enkelte forbehold ikke ønskelig å senke det generelle straffenivået i voldtektssakene sammenlignet med i dag. Domstolene bør samtidig ha større rom for individuelle vurderinger i straffutmålingen enn etter dagens retningslinjer om normalstraffenivåer.

I forarbeidene hvor normalstraffenivåene ble etablert, gis det uttrykk for at de bare skal «angi utgangspunktet for vurderingene – hvor på skalaen vurderingene skal starte», at angivelsene ikke er ment å gjøre straffutmålingen statisk eller skjematisk, og at straffen fortsatt skal fastsettes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 228–229. Departementets klare inntrykk er likevel at domstolene har praktisert normalstraffene nokså skjematisk, og at straffutmålingen i en del voldtektssaker har fått et noe sjablonmessig preg.

Som Straffelovrådet har påpekt, må dette ses i sammenheng med at straffeloven § 291, jf. § 292, rammer et bredt spekter av handlinger, hvor en rekke ulike momenter har betydning for alvorlighetsgraden av den enkelte overtredelse. Føringene om normalstraffenivåer i forarbeidene er imidlertid i stor grad knyttet til de elementene som fremgår direkte av bestemmelsene i loven, og ikke til detaljerte typetilfeller. Forarbeidene angir videre at normalstraffen bare kan fravikes når det foreligger «særlige» eller «spesielle» skjerpende eller formildende omstendigheter. Samlet sett skaper dette en risiko for at reaksjonen i betydelig grad avhenger av hvilket straffebud som kommer til anvendelse, og for at de nærmere omstendighetene rundt handlingen tillegges for liten vekt, med den konsekvens at «ulike tilfeller behandles likt», se HR-2022-2225-A avsnitt 44. Departementet er enig med Straffelovrådet i at overtredelser av straffeloven § 291, jf. § 292, kan variere mye i alvorlighetsgrad, uten at det nødvendigvis foreligger særlige skjerpende eller formildende omstendigheter.

Det kan derfor reises spørsmål om normalstraffenivåene gir domstolene tilstrekkelig spillerom for å bedømme enkelttilfellets egenart og fastsette en rimelig straff ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter. Rettspraksis gir flere eksempler som illustrerer at minstestraffen for voldtekt til samleie og føringene om normalstraffenivå trolig har gitt domstolene for lite rom for individuelle vurderinger, og at dette har ført til ubalanse i straffenivået for ulike overtredelser, se NOU 2022: 21 punkt 28.6 side 208–209. Daværende riksadvokat Tor-Aksel Busch uttrykte det slik i artikkelen «Høyesterett som straffedomstol sett med påtalemyndighetens øyne», Tidsskrift for strafferett 2016/4 side 392–414 (på side 406):

«De typetilfeller som skisseres i lovforarbeidene vil vanskelig kunne danne grunnlag for en tilstrekkelig differensiert og rimelig straffutmåling i alle tilfeller. Det blir en fare for at straffutmålingen i for stor grad avhenger av subsumsjonen, og for at nyanser i sakene tillegges for liten vekt.»

Departementet har merket seg at flere sentrale høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, er positive til å gå bort fra normalstraffenivåene. Dette gjelder blant annet Advokatforeningen, Borgarting lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, riksadvokaten og flere statsadvokatembeter. Som nevnt i punkt 6.4.5 har også flere i det juridiske fagmiljøet kritisert både minstestraffen og virkninger som retningslinjene om normalstraff har hatt i praksis. Dette er en del av bakgrunnen for at Stortinget i anmodningsvedtak nr. 584 (2021–2022) ba regjeringen om å «gi Straffelovrådet i oppdrag å foreta en tilleggsutredning av straffenivåene for straffelovens bestemmelser som seksuallovbrudd».

Flere høringsinstanser har fremhevet at både minstestraffen og retningslinjer om normalstraff spilte en viktig rolle for å skjerpe straffenivået for voldtekt og andre alvorlige seksuallovbrudd. Stoltenberg II-regjeringen hadde i Soria Mora-erklæringen uttrykt en målsetting om å få opp straffenivået for voldtekt om å få opp straffenivået for voldtekt og andre seksuallovbrudd. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pekes det på at «straffenivået for voldtekt må skjerpes betraktelig», og at det med straffeloven 2005 skulle «etableres et nytt straffenivå for voldtekt», se punkt 7.5.3.2 side 226–228. Heving av minstestraffen og retningslinjer om normalstraff ble brukt som virkemidler for å oppnå dette, ettersom det var «behov for en kraftigere skjerpelse enn den trinnvise hevingen av straffenivået som skjer over tid i rettspraksis». Det hører med til bildet at Stortinget over lengre tid og i ulike sammenhenger hadde uttrykt misnøye med straffenivået i voldtektssaker, se NOU 2022: 21 punkt 28.3.2 side 202–204 for en nærmere gjennomgang av Stortingets tiltak for å påvirke straffenivåene.

I likhet med riksadvokaten og flere andre høringsinstanser mener departementet at det generelle straffenivået for voldtekt i dag er på et akseptabelt nivå. Behovet for å operere med normalstraffenivåer i lovforarbeidene er derfor mindre enn tidligere. Angivelsene om normalstraff er dessuten i stor grad knyttet til voldtekter som omfattes av minstestraffen, som departementet nå går inn for å oppheve. Når det da også ses hen til at retningslinjene trolig virker hemmende for den individuelle straffutmåling som må foretas i det konkrete tilfellet, har departementet kommet til at tiden er moden for å gå bort fra å gi føringer om normalstraff for voldtekt. Som riksadvokaten uttrykte det i høringen, er det «fornuftig å overlate videre nyansering av straffenivået for ulike overtredelser til domstolene, slik rådet tar til orde for», se punkt 6.5.4 foran.

Departementet forutsetter at dagens generelle straffenivå for voldtekt i hovedsak videreføres, selv om det på noen punkter er grunnlag for visse justeringer, se blant annet nedenfor om de såkalte «sovevoldtektene». Tidligere høyesterettspraksis vil dermed fortsatt kunne gi veiledning om straffenivået som et utgangspunkt. Ettersom det ikke lenger skal gjelde særskilte normalstraffer, vil domstolene i den enkelte sak få større rom for å se hen til de nærmere omstendighetene rundt handlingen og straffverdigheten av det forholdet saken gjelder. At straffen fastsettes etter en konkret vurdering av de nærmere omstendighetene, samsvarer best med det grunnleggende strafferettslige prinsippet om at straffen skal være rimelig og stå i forhold til forbrytelsen, se HR-2022-2225-A avsnitt 17. Det er grunn til å tro at dette vil medføre en mer nyansert og differensiert straffutmålingspraksis enn i dag.

Selv om departementet foreslår å oppheve straffeloven § 292 om minstestraff for voldtekt til samleie mv., skal formen for seksuell omgang tillegges stor betydning ved straffutmålingen også i fremtiden. For eksempel bør samleie mv. som utgangspunkt straffes strengere enn mindre inngripende former for seksuell omgang, slik som masturbasjon eller innføring av fingre i skjeden. Samtidig skal det være større rom enn tidligere for å vektlegge andre omstendigheter ved den straffbare handlingen som ikke nødvendigvis er å anse som særlige skjerpende eller formildende omstendigheter. En større vektlegging av slike individuelle forhold kan medføre at det i enkeltsaker utmåles en vesentlig mildere straff enn gjeldende retningslinjer om normalstraff legger opp til, men også at det i meget alvorlige voldtektssaker utmåles en vesentlig strengere straff enn i dag. Generelt mener departementet at domstolene bør gis anledning til å benytte straffeskalaen i større grad enn i dag, i begge retninger.

Ved straffutmålingen i voldtektssaker vil det særlig være naturlig å legge vekt på overgrepets varighet, omfang og intensitet. For eksempel vil innføring av penis eller en gjenstand dypt inn i skjeden under ellers like forhold være mer inngripende enn innføring i skjedeåpningen. Andre forhold som det er særlig relevant å vektlegge, er graden av utnyttelse, hvor skremmende overgrepet var, tilstedeværelsen av fornedrende eller ydmykende elementer, partenes relasjon og aldersforskjell, og om overtredelsen hadde et planmessig eller impulsivt preg. Avhengig av måten voldtekten ble utført på, kan det også være aktuelt å se hen til ung alder, umodenhet og beruselse. Videre er det generelt sett en forskjell på det å bli tvunget til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, og det å bli tvunget til å utføre slike handlinger med gjerningspersonen eller en tredjeperson. Det skal naturligvis også legges vekt på forhold som er listet opp i straffeloven §§ 77 og 78 om henholdsvis skjerpende og formildende omstendigheter. Det vises også til gjennomgangen av formildende og skjerpende omstendigheter i punkt 6.1.4.3.

I utgangspunktet mener departementet at fengselsstraffen for et så alvorlig lovbrudd som voldtekt fortsatt skal være fullt ut ubetinget. Unntaksvis kan det likevel være grunnlag for bruk av deldom. Ved overtredelser av § 291 nytt første ledd antar imidlertid departementet at bruk av deldom noe oftere vil kunne være hensiktsmessig for å utmåle en rimelig og rettferdig straff, se punkt 6.6.4.3 nedenfor.

Departementet har merket seg at straffutmålingen for såkalte «sovevoldtekter», det vil si saker hvor fornærmede som følge av søvn er «ute av stand til å motsette seg handlingen», har vært særlig omdiskutert. Flere i det juridiske fagmiljøet har gitt uttrykk for at reaksjonsfastsettelsen i slike saker er for streng eller unyansert, se for eksempel Rune Bård Hansen, «Fra utuktig omgang til sovevoldtekt – straffutmåling på ville veier», Lov og Rett 2013/10 side 688–701, Kirsti Coward, «Tanker om straffutmåling – etter 16 år i høyesterett», Jussens Venner 2015/1–2 side 81–88 (på side 85–86), Magnus Matningsdal, «Høyesterett som straffedomstol – straffutmåling», Tidsskrift for strafferett 2016/4 side 321–374 (på side 353–354), Tor-Aksel Busch, «Noen utviklingstrekk i norsk kriminalpolitikk basert på 40 år i påtalemyndigheten», Tidsskrift for strafferett 2018/4 side 265–274 (side 273) og Rune Bård Hansen, «Straff som fortjent for seksuallovbrudd», Lov og Rett 2022/1 side 59–62. Det vises også til Matningsdal, «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd», Lov og Rett 2021/9 side 519–520 (side 519), som trekker frem sovevoldtektene som en sakstype der domstolene har for lite rom for individuelle vurderinger:

«Sovevoldtektene» er illustrerende. De varierer sterkt i alvorlighetsgrad fra edru menn som utnytter en sterkt beruset og sovende kvinne, til tilfeller hvor begge parter er omtrent like beruset, men mannen likevel er i stand til å gjennomføre et samleie. Straffen blir i begge tilfeller normalt den samme – fire år fengsel som ifølge forarbeidene skal være straffenivået.»

Det nåværende straffenivået i sovevoldtektsakene må ses i sammenheng med uttalelsene i lovforarbeidene om at normalstraffenivået på 4 år for voldtekt til samleie mv. skal være det samme uavhengig av hvilket straffalternativ i § 291 som voldtekten rammes av, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 229. I forlengelsen av dette heter det samme sted: «Lovgiver har valgt å sidestille disse formene for voldtekt, og de bør derfor også likestilles ved straffutmålingen.»

Departementet mener at det er grunn til å nyansere disse uttalelsene. Det klare utgangspunktet er at det er «eit særs alvorleg overgrep å gjennomføre samleie med ein sovande og full person», se Rt. 2002 side 1288 (på side 1291). Slike handlinger utgjør en alvorlig utnyttelse av en forsvarsløs person og kan ha uoversiktlige skadevirkninger. Voldtekt er ikke bare et alvorlig angrep på en persons seksuelle selvbestemmelsesrett, men også en alvorlig krenkelse av vedkommendes fysiske og psykiske integritet. Det gjelder også voldtekter begått mot personer som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Samtidig må domstolene alltid bedømme hver sak for seg ved straffutmålingen.

Departementet legger til grunn at det å ha seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen, kan være like alvorlig som overtredelser av de øvrige straffalternativene i nåværende straffeloven § 291, se Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) punkt 4.3.4.3 side 33. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at slike handlinger gjennomgående vil være like alvorlige som det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd. Dette vil variere med de nærmere forholdene i saken, som må få betydning ved straffutmålingen.

Departementet antar at det i en del tilfeller vil være naturlig å utmåle en straff som er på omtrent samme nivå som straffen for en voldtekt der gjerningspersonen oppnår seksuell omgang ved bruk av vold eller truende atferd, men som ligger i nedre sjikt av det som kreves for å anvende § 291 nytt andre ledd bokstav a. Ofte vil imidlertid øvrige omstendigheter ved handlingen tilsi en betydelig strengere straff i tilfeller hvor det er brukt vold eller trusler selv om det ikke er formildende i seg selv at det er tale om en sovevoldtekt.

Generelt sett må det også i sovevoldtektsakene foretas en bred vurdering av handlingens straffverdighet, hvor en rekke ulike momenter kan spille inn. Ved siden av formen for seksuell omgang er overgrepets varighet, omfang og intensitet, graden av utnyttelse og partenes relasjon og aldersforskjell særlig viktige straffutmålingsmomenter. Om den seksuelle omgangen fortsatte etter at fornærmede våknet, er også relevant. Overtredelsen vil være særlig straffverdig når gjerningspersonen har fremkalt hjelpesløstilstanden med formål om å gjennomføre et overgrep mot fornærmede, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.3 side 33.

Der det har skjedd en planmessig og målrettet utnyttelse av en persons hjelpesløshet, vil dette tale for at det utmåles en streng straff, se til sammenligning saksforholdene i Rt. 2002 side 1288 og Rt. 2002 side 1295. Er det derimot tale om en kortvarig impulshandling begått av en ung og uerfaren gjerningsperson mot en jevnaldrende, der begge kanskje har konsumert betydelige mengder alkohol, bør det i den konkrete straffutmålingen være anledning til å legge til dels betydelig vekt på dette. I en slik samlet bedømmelse vil det også være relevant å se hen til opptakten til den straffbare handlingen, slik som forutgående seksuell kontakt mellom partene. Dette innebærer en endring sammenlignet med føringene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.3.4 side 230–231, og straffenivået for denne type sovevoldtekter bør etter departementets oppfatning settes lavere enn i dag. At konkrete forhold trekkes inn i vurderingen av straffverdigheten i et gitt tilfelle og gis betydning i straffutmålingen, er i tråd med det som gjelder for straffutmåling i strafferetten ellers, og er ikke ment å rokke ved «det selvsagte i at vernet mot seksuelle overgrep gjelder på ethvert tidspunkt og i enhver sammenheng», se proposisjonen punkt 7.5.3.4 side 231.

Ettersom departementet nå går bort fra normalstraffer for voldtekt angitt i forarbeidene, er det neppe grunn til å holde fast ved det domstolskapte normalstraffenivået på fengsel i 3 år og 3 måneder for voldtekt til seksuell omgang i form av innføring med fingre i kroppens hulrom, se Rt. 2013 side 848, Rt. 2013 side 853, Rt. 2013 side 856 og HR-2022-2225-A. Dette straffenivået – som gjelder uavhengig av straffalternativ i straffeloven § 291 – er i stor grad begrunnet med føringene om normalstraff i Prop. 97 L (2009–2010), herunder uttalelsen på side 20 om at det «ikke [skal] gå noe markert skille i straffnivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter», se Rt. 2013 side 848 avsnitt 9–20. Mye av begrunnelsen for å ha et eget normalstraffenivå for denne forøvelsesmåten vil bortfalle om forslagene i denne proposisjonen følges opp. Det er holdepunkter for at også denne form for normalstraff kan virke hemmende for den individuelle straffutmålingen som må foretas i det enkelte tilfelle.

Saksforholdet i HR-2022-2225-A illustrerer at det nevnte normalstraffenivået kan få urimelige utslag i noen saker. Etter inntak av alkohol tidligere på kvelden hadde fornærmede og tiltalte, som var gamle venner, lagt seg i samme seng. Selv om fornærmede hadde gitt klart uttrykk for at hun ikke ønsket seksuell kontakt med tiltalte, våknet hun av at tiltalte hadde én eller flere fingre inni skjeden hennes. Handlingen ble da straks avbrutt. Lagmannsretten hadde i samsvar med normalstraffen fastsatt straffen til fengsel i 3 år og 3 måneder. Etter anke kom Høyesterett til at straffen burde settes til fengsel i 2 år og 5 måneder i tråd med aktors påstand. Det ble lagt vekt på at det dreide seg om en kortvarig impulshandling, og at tiltalte hadde beklaget det som skjedde. Dommen inneholder en bemerkning som kan tyde på at flertallet oppfattet også en slik straff som i det strengeste laget (avsnitt 55):

«Når jeg under en viss tvil ikke har funnet grunnlag for å gå ytterligere ned, har det sammenheng med lovgivers og Høyesteretts uttalelser om straffenivået ved denne typen lovbrudd.»

Departementet mener at domstolene i fremtiden bør gis frihet til å fastsette en vesentlig lavere straff enn dette for slike og lignende overtredelser, når det er rimelig ut fra de konkrete omstendighetene i saken.

Lovgiver har også gitt føringer om normalstraff for en del grovere voldslovbrudd og drap, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 6 og Prop. 97 L (2009–2010) punkt 6. Disse retningslinjene er gjennomgående mer nyanserte enn for seksuallovbruddenes vedkommende, blant annet fordi de er knyttet til tydeligere spesifiserte typetilfeller. Det overordnede inntrykket er også at retningslinjene ikke har vært til hinder for en nyansert og differensiert straffutmåling for disse lovbruddene. Departementet finner likevel grunn til å understreke betydningen av det som uttales i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 6.3.4.3 side 177–178 om at angivelsen av ønsket straffenivå ikke er ment å begrense utviklingen i straffenivået eller å rokke ved straffutmålingens dynamiske og utviklende karakter. Det er på det rene at Høyesterett har en sentral rolle ved fastsettingen av det generelle straffenivået innenfor strafferammene, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 4.2.1 side 32. Dette gjelder også hvor lovgiver har gitt konkrete føringer om straffutmålingen, slik at domstolene må kunne foreta justeringer av straffenivået når det er tilstrekkelig grunn til det. Et eksempel er når endringer i kriminalitetsbildet gir grunnlag for å heve straffenivået, se HR-2024-1629-A avsnitt 46. Det bør også være rom for justeringer for å oppnå balanse i straffenivået for overtredelser av straffebud som verner lignende interesser, eller for ulike overtredelser av samme straffebestemmelse. Høyesterett har nettopp en viktig rolle for å sikre at straffenivåene for forskjellige lovbruddstyper er avpasset til hverandre og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de ulike straffbare handlingene, se blant annet Rt. 1994 side 1552 og Rt. 1999 side 363. Angivelsen av et normalstraffenivå reduserer ikke domstolenes ansvar for å nyansere, justere og utvikle straffenivået over tid, og for å utmåle en forsvarlig straff basert på et bredt spekter av hensyn i den enkelte sak, se Rt. 2011 side 734 avsnitt 11.

6.6.4.2 Straffenivået etter nytt andre ledd bokstav b («nei betyr nei»)

Når det gjelder tilfeller der tiltalte har hatt seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det, jf. straffeloven § 291 nytt andre ledd bokstav b, er departementets utgangspunkt at det ikke å respektere motvilje som uttrykkes verbalt, gjennom kroppsspråk, gråt eller lignende, kan være omtrent like klanderverdig som det å sette seg ut over motvilje i form av fysisk motstand ved bruk av vold. Dette tilsier at straffenivået i voldtektssaker der tiltalte domfelles etter det foreslåtte nye straffalternativet i straffeloven § 291, ikke generelt bør skille seg vesentlig fra straffenivået i saker der tiltalte domfelles etter voldsalternativet i bokstav a. Slik departementet ser det, vil imidlertid de konkrete omstendighetene i saken ofte kunne lede til at det er grunn til å utmåle strengere straffer i tilfeller av vold eller trusler om vold. I saker der gjerningspersonen har anvendt vold utover det som kreves for å kunne anvende § 291 nytt andre ledd bokstav a, vil det eksempelvis kunne være grunnlag for strengere straff enn i ellers sammenlignbare saker der gjerningspersonen ikke har brukt vold. Departementet forventer at overtredelser av det foreslåtte nye straffalternativet, i likhet med overtredelser av de eksisterende straffalternativene, vil variere betydelig i alvorsgrad. Det må være opp til domstolene å fastsette en straff som er passende i det enkelte tilfelle ut fra alle relevante straffutmålingsmomenter.

6.6.4.3 Straffenivået etter nytt første ledd («bare ja betyr ja»)

Departementet forventer at også overtredelser av § 291 nytt første ledd vil variere sterkt i alvorsgrad – fra overtredelser i nedre sjikt til overtredelser som ligger tett opp mot overgrep som rammes av § 291 nytt andre ledd. Når det gjelder tilfeller som grenser opp mot overtredelse av nytt andre ledd, er det etter departementets syn ikke nødvendigvis grunn til å utmåle en straff som er vesensforskjellig fra straffenivået for slike overtredelser. Det kan for eksempel dreie seg om tilfeller der den seksuelle omgangen finner sted i en situasjon som fremstår som truende, slik at det er nærliggende å tenke at fornærmede velger å ikke motsette seg handlingen eller gi uttrykk for motvilje av frykt for å eskalere situasjonen. Slik departementet ser det, kan dette være tilnærmet like alvorlig som det å skaffe seg seksuell omgang ved «truende atferd», som rammes av straffeloven § 291 nytt andre ledd bokstav a. Et annet eksempel er tilfeller der fornærmede nærmest er ut av stand til å motsette seg handlingen på grunn av ruspåvirkning, uten at vilkåret i dagens § 291 bokstav b (nytt andre ledd bokstav c i lovforslaget) er oppfylt. Departementet viser i denne sammenheng til Rt. 2005 side 154 avsnitt 19, der Høyesterett uttalte følgende om straffutmålingen etter straffeloven 1902 § 193 andre ledd, som svarer til straffeloven § 295 første ledd bokstav b:

«I et tilfelle som dette, hvor det dreier seg om så sterk psykisk utviklingshemming at den fornærmede nærmest var ute av stand til å motsette seg handlingen, er det etter mitt syn naturlig å utmåle en straff omtrent på det samme nivået som etter § 192 første ledd bokstav b om seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen.»

Straffutmålingen må ellers bero på en samlet vurdering av alle relevante og tilgjengelige straffutmålingsmomenter, se punkt 6.6.4.1 foran. Det vises til straffeloven §§ 77 og 78 og punkt 6.1.4.3 for en ikke-uttømmende angivelse av skjerpende og formildende omstendigheter.

Departementet legger til grunn at straffen for overtredelser av nytt første ledd som hovedregel bør være ubetinget fengsel. Delvis betinget fengsel (deldom) bør imidlertid kunne idømmes når dette anses som en rimelig og hensiktsmessig reaksjon i det konkrete tilfellet.

6.6.4.4 Straffutmålingen for voldtekt av barn under 14 år og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år

Departementet mener at det generelle straffenivået for voldtekt av barn under 14 år (§ 299) og for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 (§ 302) i hovedsak bør videreføres, men at domstolene også for slike overtredelser bør gis større rom for individuelle vurderinger i straffutmålingen enn etter dagens retningslinjer om normalstraffenivåer. Se punkt 6.6.4.1 for departementets syn på retningslinjene om normalstraff i tidligere lovforarbeider, som også har betydning for overtredelser av §§ 299 og 302.

Etter departementets syn kan uttalelsene i forarbeidene om at normalstraffenivået for samleie med barn mellom 14 og 16 år bør være fengsel i seks måneder, mens normalstraffenivået for samleie med barn under 14 år bør være rundt fengsel i fire år, lede til urimelige resultater i en del enkeltsaker. Tidligere høyesterettsdommer Magnus Matningsdal har i artikkelen «Ubalanse i straffenivå ved seksuallovbrudd», Lov og Rett 2021/9 side 519–520 uttalt følgende:

«Forarbeidenes utsagn om normalstraffenivå har i praksis […] blitt oppfattet som sterkt normerende, slik at det skal mye til for store avvik. Nedgangen i straffenivå blir dermed betydelig straks fornærmede har fylt 14 år. Illustrerende er Rt. 2013 s. 1211 hvor en ordfører ved å utnytte sin stilling hadde gjennomført et betydelig antall samleier med en jente under 16 år – ifølge henne ca. 50 tilfeller. Samleiene hadde foregått over 22 måneder – herav i overkant av 14 måneder etter straffskjerpingen i juni 2010 som tilsvarte dagens lovgivning. Straffen ble satt til fengsel i to år og tre måneder – altså litt i overkant av halvparten av normalstraffenivået for ett samleie med en fornærmet på 13 år og 11 måneder. For den delen som omfattes av straffskjerpelsen i 2010, kan ikke fornærmede ha vært over 14 år og 10 måneder gammel. Denne enorme forskjellen i straffenivå er ikke lett å forstå.»

Departementet kan langt på vei slutte seg til dette. Etter omstendighetene vil det å ha seksuell omgang med et barn som nettopp har fylt 14 år, kunne være like klanderverdig og skadelig som å ha seksuell omgang med et barn som snart fyller 14 år. Slik departementet ser det, bør barnets alder fortsatt være et sentralt moment ved straffutmålingen. Domstolene bør imidlertid ha frihet til å legge noe mindre vekt på hvorvidt fornærmede akkurat er over eller under 14 år.

Ved voldtekt av barn under 14 år er det ifølge forarbeidene ikke formildende hvis den seksuelle omgangen har vært frivillig, «ettersom straffebestemmelsen nettopp bygger på den forutsetning at mindreårige ikke kan gi samtykke til seksuelt samkvem», se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.11.3.4 side 250. Dette må være et naturlig utgangspunkt. Departementet finner imidlertid grunn til å moderere dette utgangspunktet noe i tilfeller hvor det er en nærhet i alder og utvikling mellom gjerningspersonen og den fornærmede, uten at dette er tilstrekkelig til at straffen kan bortfalle etter straffeloven § 308. Om den seksuelle omgangen ikke er frivillig, vil dette derimot være en klart skjerpende omstendighet.