4 Seksuell omgang uten samtykke og voldtekt

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Innledning

En rekke av straffebestemmelsene om seksuallovbrudd bygger på det grunnleggende hensynet om at all seksuell samhandling skal være basert på frivillighet, og har som formål å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten, se blant annet Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.3.1 side 210 og NOU 2022: 21 punkt 21.2 side 135 og punkt 23.1 side 145. Dette gjelder straffeloven § 291 om voldtekt, § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende, § 297 om seksuell handling uten samtykke og § 298 om seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke.

I punkt 4.1.2 redegjøres det nærmere for innholdet i straffeloven § 291 om voldtekt. I punkt 4.1.3 gis det en kort omtale av § 297 om seksuell handling uten samtykke. Den sistnevnte bestemmelsen er primært myntet på handlinger som ikke er tilstrekkelig inngripende til at de anses som seksuell omgang, men fanger også opp ufrivillig seksuell omgang som ikke rammes av bestemmelsene om voldtekt eller misbruk av overmaktsforhold og lignende.

4.1.2 Voldtekt

Bestemmelsene om voldtekt omfatter de mest inngripende og alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Straffeloven § 291 inneholder den objektive gjerningsbeskrivelsen og den ordinære strafferammen for voldtekt, og viderefører straffeloven 1902 § 192 første ledd første punktum slik bestemmelsen lød etter lovrevisjonen i 2000, se lov 11. august 2000 nr. 76 Om  endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd). Forarbeidene til endringsloven fra 2000 er derfor relevante ved tolkningen av den gjeldende voldtektsbestemmelsen, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd).

Et fellestrekk ved handlingene som omfattes av straffeloven § 291, er at den seksuelle omgangen er oppnådd på en måte eller i en situasjon som utelukker at det foreligger et reelt samtykke fra fornærmede, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 219. Uttrykket «seksuell omgang» omfatter vaginalt og analt samleie, men også samleielignende handlinger, som for eksempel innføring av gjenstander eller fingre i en annens skjede- eller endetarmsåpning, masturbasjon og oralsex, se nærmere Straffelovrådets redegjørelse i NOU 2022: 21 punkt 6.2 side 44–45.

Straffeloven § 291 bokstav arammer den som «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd». Som det fremgår av ordlyden og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.1 side 216, er det et vilkår at det foreligger årsakssammenheng mellom volden eller den truende atferden og den seksuelle omgangen.

Innholdet i voldsvilkåret oppsummeres slik i forarbeidene, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.1 side 215, med videre henvisning til Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.1 side 25:

«Voldsbegrepet er svært vidt. Det omfatter alle grader av vold fra det å ta tak rundt offeret og holde henne fast, til slag, spark, kvelertak og bruk av våpen. I juridisk teori er kravet til vold i voldtektsbestemmelsen oppsummert som ‘enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand’ (Bratholm og Matningsdal (red.): Kommentarutgave til straffeloven, 1995 s. 429). Det er imidlertid ikke noe krav at offeret har satt seg til motverge.»

Voldsvilkåret i straffeloven § 291 er mer vidtrekkende enn det likelydende vilkåret i straffeloven § 271 om kroppskrenkelse. Det kreves at gjerningspersonen har brukt fysisk makt, men som det fremgår av det siterte fra forarbeidene og fra rettspraksis, kan selv beskjeden maktbruk etter forholdene være tilstrekkelig, se for eksempel HR-2019-2169-U, HR-2018-1340-U og Rt. 1989 side 979. Vurderingen av om vilkåret er oppfylt, er relativ. Det kreves eksempelvis mindre av maktbruken når den fornærmede er mindreårig eller på annen måte befinner seg i en sårbar posisjon, se spesialmerknadene til straffeloven 1902 § 192 i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 111.

Det alternative vilkåret om seksuell omgang skaffet ved «truende atferd» ble inntatt i voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 ved lovrevisjonen i 2000. Tidligere var det et krav at gjerningspersonen «ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang». Hvis tvangsbruken var mindre alvorlig, skulle handlingen i stedet vurderes etter første straffalternativ i straffeloven 1902 § 194, som rammet den som skaffer seg eller andre utuktig omgang «ved trusel, særlig underfundig atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold». Vilkåret om «truende atferd» omfatter også mindre alvorlige trusler. Vurderingen av hva som kan regnes som truende atferd, er relativ. Det må foretas en samlet vurdering hvor fornærmedes alder, relasjonen mellom de involverte og andre omstendigheter rundt handlingen kan ha betydning, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.1 side 216. Etter forholdene kan signaler i form av blikk, bevegelser og kroppsspråk være tilstrekkelig, jf. NOU 1997: 23 Seksuallovbrudd – Straffelovkommisjonens delutredning VI punkt 4.4.2 side 47. Det er ikke noe krav om at truslene gjelder straffbare forhold, men jo mindre alvorlig trusselen er, jo mindre sannsynlig er det at den har vært årsaken til den seksuelle omgangen, se spesialmerknadene til straffeloven § 192 i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 111.

Straffeloven § 291 bokstav bretter seg mot den som har seksuell omgang med noen som er «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Straffalternativet ble flyttet til voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 fra et mildere straffebud i 2000. Formålet var å markere at «slike forhold kan være like alvorlige som dem som tradisjonelt er bedømt som voldtekt», jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 111. Det har ikke noe å si for straffbarheten om det er gjerningspersonen som har satt fornærmede i en slik tilstand eller situasjon som bestemmelsen omfatter. For at straffalternativet skal komme til anvendelse, er det nok at fornærmede befinner seg i en slik hjelpeløs tilstand eller situasjon, og at gjerningspersonen har seksuell omgang med vedkommende.

Vilkåret om bevisstløshet omfatter tilfeller hvor fornærmede er i koma eller lignende som følge av sykdom eller ytre påvirkning, men også tilstander som søvn og hypnose, jf. NOU 1997: 23 punkt 4.3.2.1 side 44 og for eksempel Rt. 1986 side 252. Det er uten betydning om bevisstløsheten er selvforskyldt, jf. blant annet Rt. 2013 side 856 og Rt. 2014 side 459.

At offeret er «ute av stand til å motsette seg handlingen», innebærer at vedkommende ikke har reell mulighet til å motsette seg den seksuelle omgangen. I forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 uttalte departementet at bestemmelsen gjelder tilfeller hvor fornærmede er «helt ute av stand til å protestere eller sette seg til motverge», jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.3 side 33. I HR-2024-897-A avsnitt 33 oppsummerte førstvoterende sin forståelse av alternativet «av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» slik:

«Det avgjørende er om offeret er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen – årsaken har ingen betydning. […] Det må bero på en konkret vurdering om tilstanden gjør at personen faktisk er ute av stand til å motsette seg handlingen. Terskelen ligger høyt; at det har vært vanskelig å motsette seg, er ikke tilstrekkelig. På den annen side kan man være ute av stand til å motsette seg handlingen selv om en viss evne til å snakke eller handle fysisk er i behold. Hvis det er flere forhold som hver for seg svekker evnen til å motsette seg seksuell omgang, må disse ses i sammenheng.»

Straffalternativet i bokstav b rammer et vidt spenn av ulikeartede situasjoner og tilstander. Utover tilfeller av bevisstløshet vil også andre tilfeller hvor offeret er uten fysisk evne til å motsette seg handlingen, omfattes. Dette vil eksempelvis kunne gjelde der offeret er lam eller lider av cerebral parese, jf. Rt. 1982 side 578 og HR-2018-1340-U. Tilfeller av psykiske lidelser og psykiske utviklingshemminger vil også kunne omfattes, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.1 side 216. Det at noen er sterkt omtåket etter å ha sovet, vil etter omstendighetene også kunne rammes, jf. HR-2024-897-A avsnitt 33.

Alternativet omfatter også tilfeller hvor den psykiske evnen til motstand er borte, jf. Rt. 1993 side 963. Saksforholdene i Rt. 2004 side 32 og Rt. 2004 side 357, hvor de fornærmede var så sterkt rammet av frykt at de ikke maktet å yte fysisk motstand, er illustrerende. I HR-2023-2193-A fastslo Høyesterett at straffeloven § 291 bokstav b også kan anvendes i tilfeller av overrumpling, hvor den seksuelle omgangen skjer så raskt og uventet at fornærmede ikke rekker å motsette seg handlingen, se avsnitt 37 i dommen. Det finnes i tillegg flere eksempler i rettspraksis på at en sterkt ruspåvirket person har blitt vurdert til å være «ute av stand til å motsette seg handlingen», jf. blant annet Rt. 1998 side 1010, hvor en av de fornærmede ble omtalt som «sterkt eller overstadig beruset». Det vises også til HR-2020-587-U, hvor fornærmede forklarte at hun hadde følt seg «bevisst», men at «kroppen ikke ‘lystret’ og ‘føltes som gele’». Det må imidlertid trekkes en grense mot den mer «alminnelige» beruselse, hvor vedkommende har svekket konsentrasjon, sanseevne og bevegelsesevne. En nærmere omtale av grensedragningen er gitt i NOU 2022: 21 punkt 7.3.2 side 53.

Straffeloven § 291 bokstav c rammer den som «ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv». Vilkårene om at det må ha vært brukt «vold» eller «truende atferd», skal forstås på samme måte som de tilsvarende vilkårene i straffeloven § 291 bokstav a. Også for dette straffalternativet kreves det årsakssammenheng mellom tvangsbruken og den seksuelle omgangen, se blant annet Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.1 side 216. Det første straffalternativet i bestemmelsen vil hovedsakelig ha selvstendig betydning i tilfeller hvor begge de som har den seksuelle omgangen, er fornærmede, se Prop. 42 L (2015–2016) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse, forberedelse til tvangsekteskap mv.) punkt 6.1 side 21.

Skyldkravet i straffeloven § 291 er forsett, jf. straffeloven § 21. Den ordinære strafferammen er fengsel inntil 10 år. Ved voldtekt til samleie mv. er strafferammen fengsel fra 3 år inntil 15 år, jf. straffeloven § 292. Strafferammen for grov voldtekt er fengsel inntil 21 år, jf. straffeloven § 293. Innholdet i §§ 292 og 293 er nærmere omtalt i punkt 6.1.1 nedenfor. Etter straffeloven § 294 straffes også grovt uaktsom voldtekt. For en nærmere redegjørelse for innholdet i straffeloven § 294, se NOU 2022: 21 punkt 7.7 side 57 med videre henvisninger.

4.1.3 Seksuell handling uten samtykke

Etter straffeloven § 297 er det straffbart å foreta seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket til det. Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 200 første ledd, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.8.3 side 240 og spesialmerknadene på side 442.

Virkeområdet for straffeloven § 297 er primært de mindre inngripende seksuelle handlingene, det vil si berøring med seksuelt tilsnitt, som for eksempel kyssing og beføling innenfor eller utenpå klærne, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.8.1 side 240. Bestemmelsen kommer imidlertid også til anvendelse i tilfeller av seksuell omgang uten samtykke, se for eksempel HR-2023-2193-A avsnitt 56, HR-2022-1577-U avsnitt 11–12 og Matningsdal, Straffeloven 2005, lovkommentar, Juridika, note 2.2 til straffeloven § 297, bekreftet à jour per 1. september 2024.

Om det er samtykket til en seksuell handling eller ikke, beror på en konkret helhetsvurdering av situasjonen. Det gjelder ikke noe krav om uttrykkelig samtykke, og konkludent atferd kan etter omstendighetene være nok. Vedkommende må også ha vært i stand til å kunne avgi et samtykke, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.8.1 side 240 og Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 16.1.1 side 116. I sistnevnte proposisjon uttaler departementet:

«Befant vedkommende seg i en truende eller tvingende situasjon, kan det være et moment som taler mot at samtykke forelå. En forutsetning for å anerkjenne et samtykke, er at fornærmede var i en slik posisjon at vedkommende var i stand til å gi det. Eksempelvis anses ikke personer under 16 år for å kunne gi straffriende samtykke til en seksuell handling […].»

Skyldkravet i straffeloven § 297 er forsett, jf. § 21. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år.

4.2 Tidligere vurderinger av samtykkeregulering

Ved lovrevisjonen i 2000 vurderte departementet om frivillighetsaspektet burde tydeliggjøres i voldtektsbestemmelsen gjennom en tilføyelse i gjerningsbeskrivelsen hvor det uttrykkelig ville fremgå et krav om at den seksuelle omgangen må ha funnet sted uten fornærmedes samtykke – eventuelt mot fornærmedes vilje, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.3.4.1 side 32. Departementet gikk ikke inn for en slik løsning. Departementet mente at et tilleggsvilkår om manglende samtykke «ikke vil tilføre bestemmelsen noe av betydning», og at en slik formulering snarere kunne ha «uønskede, negative konsekvenser». Departementet viste til Seksuallovbruddsutvalgets begrunnelse, jf. NOU 1997: 23 punkt 3.5 side 22–23, hvor det blant annet ble uttrykt at en slik endring «innebærer risiko for et økt press på offerets atferd i overgrepssituasjonen til å signalisere at hun eller han motsetter seg handlingen».

Departementet vurderte også om det var grunn til å innføre en ny straffebestemmelse som rettet seg mot «det å ha seksuell omgang med en annen uten vedkommendes samtykke eller mot vedkommendes vilje alene», se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 5.4 side 47–48. Departementet ga uttrykk for at en slik bestemmelse ville markere samfunnets holdning om at all seksuell omgang skal være frivillig, og fange opp tilfeller der manglende frivillighet kan bevises uten at forholdet rammes av voldtektsbestemmelsen. Departementet mente imidlertid at det neppe er særlig praktisk at noen har seksuell omgang mot den ene partens vilje, uten at andre bestemmelser i kapittelet om sedelighetsforbrytelser kommer til anvendelse. Departementet stilte også spørsmål ved om det er hensiktsmessig å belegge slik atferd med straff, og uttalte at det ville være vanskelig å føre bevis for manglende samtykke eller vilje. Videre ga departementet uttrykk for at et krav om uttrykkelig samtykke kunne «føre til støtende resultater der en av partene i ettertid angrer [på] at vedkommende har innlatt seg seksuelt med den annen». Departementet fryktet også at det «under bevisførselen kan bli et sterkere fokus på offerets atferd, ved at offerets plikt til å si fra vil stå mer sentralt i vurderingen». Departementet trakk også frem hensynet til nordisk rettsenhet. På daværende tidspunkt hadde ingen av de andre nordiske landene innført et straffebud som rammer seksuell omgang mot noens vilje uten at andre kvalifiserende objektive momenter kommer i tillegg.

Spørsmålet om voldtektsbestemmelsen burde omfatte alle former for seksuell omgang uten samtykke, ble også drøftet i arbeidet med ny straffelov, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 på side 217–222. Departementet ga da uttrykk for at det er «klart straffverdig» å ha seksuell omgang med noen som ikke samtykker, men konkluderte likevel med at det ikke var ønskelig med en slik løsning. Slik departementet så det, dekket bestemmelsene om seksuallovbrudd i straffeloven til sammen de fleste tilfellene hvor samtykke vanligvis ikke vil foreligge. Departementet antok derfor at det ikke var noe «markert praktisk behov» for å utvide voldtektsbestemmelsen på denne måten, se side 221. Samme sted i proposisjonen uttalte departementet:

«Departementet anser det […] usikkert hvilke tilfeller et slikt alternativ i praksis vil kunne dekke, også sett i lys av at bevissituasjonen i mange tilfeller vil være vanskelig. Departementet har derfor kommet til at voldtektsbestemmelsen ikke bør utvides nå. Det er imidlertid grunn til å understreke at vurderingen av om vilkårene i straffeloven 1902 § 192 og i forslaget til straffeloven 2005 § 291 er oppfylt, er relativ og må trekke inn forholdet mellom de involverte og hele situasjonen som handlingen skjer i, se nedenfor. Dette kan særlig ha betydning for bedømmelsen av om det foreligger årsakssammenheng mellom vold eller truende atferd og etterfølgende seksuell omgang. Alternativet om at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen kan også dekke mange situasjoner, ikke bare søvntilfellene. Videre kan bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt fange opp enkelte av tilfellene som et alternativ om seksuell omgang uten samtykke eventuelt kunne ha dekket.»

På samme måte som i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 5 side 46–48 vurderte departementet i tillegg om det – ved siden av voldtektsbestemmelsen – burde innføres en egen bestemmelse som rammet seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det. Departementet ønsket ikke en slik bestemmelse, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 side 221–222. Departementet stilte spørsmål ved om det var noe praktisk behov for en slik regel, og viste videre til risikoen for at visse tilfeller av voldtekt kunne bli nedsubsumert til seksuell omgang med noen som ikke har samtykket i det, for å unngå minstestraffen for voldtekt. Departementet viste også til at bestemmelsen i straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke kunne være relevant, «[h]vis det skulle være tilfeller hvor det kan bevises at det har skjedd seksuell omgang uten samtykke og at tiltalte har utvist forsett i så måte, men uten at de kvalifiserende elementene i voldtektsbestemmelsen eller andre bestemmelser som retter seg mot seksuell omgang ved misbruk av tillitsforhold eller lignende er oppfylt», se proposisjonen side 221.

I et høringsnotat datert 8. februar 2013 om endringer i straffeloven 1902 og straffeloven 2005 drøftet departementet igjen spørsmålet om gjerningsbeskrivelsen i voldtektsstraffebudet burde endres for å fange opp flere tilfeller av ufrivillig seksuell omgang. Departementet viste blant annet til uttalelser fra komiteen som overvåker partenes oppfyllelse av kvinnediskrimineringskonvensjonen, som hadde anmodet Norge om å endre straffeloven slik at manglende samtykke skulle inngå som en sentral del av definisjonen av voldtekt, se høringsnotatet punkt 4.2 side 22–25. Det ble også fremhevet at Norge hadde undertegnet Istanbulkonvensjonen, og at konvensjonens artikkel 36 forplikter partene til å sikre kriminalisering av vaginal, anal eller oral penetrering av seksuell art av en annens kropp uten samtykke, og andre handlinger av seksuell art mot en person uten samtykke, se punkt 4.3 side 25–26. Samtidig var departementet skeptisk til å gjøre «manglende frivillighet eller samtykke […] til det eneste eller det sentrale vilkåret for straffeansvar», og ga uttrykk for at

«en slik regulering vil kunne føre til økt fokus på og bevisføring om fornærmedes opptreden, herunder uttrykk for motstand, som vil kunne svekke vernet mot voldtekt eller gjøre prosessen mer belastende for fornærmede.»

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at en eventuell endring av gjerningsbeskrivelsen burde bestå i å tilføye en ny bokstav i den gjeldende voldtektsbestemmelsen, som rammet den som «på annen måte har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen [eller får personer til å ha ufrivillig seksuell omgang med hverandre]». I proposisjonen som fulgte opp andre forslag i høringsnotatet, uttalte departementet at en slik endring «reiser prinsipielle spørsmål som departementet ønsker å komme nærmere tilbake til ved en senere anledning», se Prop. 42 L (2015–2016) punkt 2.4 side 8.

Se NOU 2022: 21 (2021–2022) punkt 27.2 side 175–177 for en nærmere redegjørelse for departementets tidligere vurderinger av samtykkeregulering.

4.3 Rettstilstanden i andre utvalgte land

4.3.1 Sverige

Den svenske straffeloven («brottsbalken») kapittel 6 inneholder straffebestemmelsene om seksuallovbrudd. Voldtektsbestemmelsen er plassert i 6 kap. 1 § og lyder slik:

«Den som, med en person som inte deltar frivilligt, genomför ett vaginalt, analt eller oralt samlag eller en annan sexuell handling som med hänsyn till kränkningens allvar är jämförlig med samlag, döms för våldtäkt till fängelse i lägst tre och högst sex år. Detsamma gäller den som förmår en person som inte deltar frivilligt att företa eller tåla en sådan handling. Vid bedömningen av om ett deltagande är frivilligt eller inte ska det särskilt beaktas om frivillighet har kommit till uttryck genom ord eller handling eller på annat sätt. En person kan aldrig anses delta frivilligt om

1. deltagandet är en följd av misshandel, annat våld eller hot om brottslig gärning, hot om att åtala eller ange någon annan för brott eller hot om att lämna ett menligt meddelande om någon annan,

2. gärningsmannen otillbörligt utnyttjar att personen på grund av medvetslöshet, sömn, allvarlig rädsla, berusning eller annan drogpåverkan, sjukdom, kroppsskada, psykisk störning eller annars med hänsyn till omständigheterna befinner sig i en särskilt utsatt situation, eller

3. gärningsmannen förmår personen att delta genom att allvarligt missbruka att personen står i beroendeställning till gärningsmannen.

Om brottet är mindre grovt, döms till fängelse i lägst sex månader och högst fyra år.

Om ett brott som avses i första stycket är grovt, döms för grov våldtäkt till fängelse i lägst fem och högst tio år. Vid bedömningen av om brottet är grovt ska det särskilt beaktas om gärningsmannen har använt våld eller hot som varit av särskilt allvarlig art eller om fler än en förgripit sig på offret eller på annat sätt deltagit i övergreppet eller om gärningsmannen med hänsyn till tillvägagångssättet eller offrets låga ålder eller annars visat särskild hänsynslöshet eller råhet.»

Den svenske voldtektsbestemmelsen rammet tidligere den som skaffet seg samleie ved bruk av mishandling, annen vold eller trussel om straffbar handling, eller utilbørlig utnyttet fornærmedes særlig utsatte situasjon, som kunne skyldes bevisstløshet, søvn, alvorlig frykt, ruspåvirkning, sykdom, kroppsskade, psykisk lidelse eller annet. Bestemmelsen ble vesentlig endret i 2018 ved at den tidligere gjerningsbeskrivelsen ble erstattet med et nytt frivillighetsvilkår, som rammer den som har samleie eller foretar en tilsvarende inngripende handling med noen som ikke deltar frivillig. Endringsloven trådte i kraft 1. juli 2018. Det ble også foretatt enkelte endringer i bestemmelsen i 2022. Det ble da blant annet gjort straffbart å få noen som ikke deltar frivillig, til å foreta eller tåle en handling som nevnt i 1 § første ledd første punktum. Endringen innebar at også tilfeller hvor gjerningspersonen ikke selv har deltatt fysisk i handlingene, vil kunne rammes av bestemmelsen, se Prop. 2021/22:231 Skärpt syn på våldtäkt och andra sexuella kränkningar punkt 11.1 side 84 følgende. Endringsloven trådte i kraft 1. august 2022.

Grunnvilkåret for å kunne straffes for voldtekt etter brottsbalken 1 § er at gjerningspersonen har gjennomført et vaginalt, analt eller oralt samleie med noen som ikke deltar frivillig. Det samme gjelder annen seksuell handling som ut fra krenkelsens alvor kan sammenlignes med samleie. Om handlingen var frivillig eller ikke, må vurderes konkret. Etter 1 § første ledd tredje punktum skal det legges særlig vekt på om frivilligheten har kommet til uttrykk i ord eller handling eller på annen måte. Mangelen på slike uttrykk skal normalt tolkes som at deltakelsen ikke var frivillig, se Prop. 2017/18:177 En ny sexualbrottslagstiftning byggd på frivillighet punkt 5.3 side 34. Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at den som deltar frivillig i seksuelle handlinger, normalt gir uttrykk for det på en eller annen måte. Loven oppstiller imidlertid ikke noe krav om at frivilligheten har kommet til uttrykk, se side 31–33. Selv en person som forholder seg passiv, kan unntaksvis anses å delta frivillig, se Prop. 2017/18:177 punkt 13.1 side 80:

«I undantagsfall kan emellertid ett tyst samtycke till sexuell samvaro vara tillräckligt. Ett tyst samtycke kan alltså innebära att deltagandet är frivilligt men om saken kommer under rättslig prövning och frivilligheten förnekas av målsäganden, får dock krävas att det finns något som tyder på att samtycke förelegat.»

I proposisjonen uttales det at loven ikke bør oppstille nærmere krav om hvordan man skal uttrykke frivillig deltakelse i seksuelle handlinger. Det vises til at dette kan gjøres på mange forskjellige måter. Som fremholdt i Prop. 2017/18:177 punkt 5.3 side 32–33 er det å kunne møte seksuelle tilnærmelser som man selv ønsker – også med passivitet – en del av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Samtidig er det påpekt i proposisjonen at det kan være utfordrende å skille mellom passivitet som gir uttrykk for samtykke, og passivitet som gir uttrykk for ufrivillighet. Oppstår det usikkerhet om dette, har den aktive parten ansvar for å forsikre seg om at den andre parten ønsker å delta, se proposisjonen side 34.

I NJA 2019 side 668 avsnitt 15 uttaler Högsta domstolen følgende om vurderingen av om passivitet kan være uttrykk for frivillig deltakelse:

«Frivillighetsrekvisitet tar sikte på det faktiska handlandet och inte på personens inre inställning, samtidigt som det i förarbetena anges att passivitet kan ge uttryck för samtycke. Det sagda innebär att passivitet kan utgöra ett uttryck för att deltagandet inte är frivilligt men också ett uttryck för ett frivilligt deltagande. Vid bedömningen av om ett deltagande är frivilligt ska det särskilt beaktas om frivillighet har kommit till uttryck genom ord eller handling eller på annat sätt. Den sistnämnda regeln måste anses innebära att utrymmet för att bedöma en ren passivitet som uttryck för ett val att delta i en sexuell handling är begränsat. Bedömningen av om deltagandet har varit frivilligt eller inte ska grundas på situationen i dess helhet.»

I brottsbalken 6 kap. 1 § første ledd fjerde punktum er det listet opp en rekke situasjoner hvor en person aldri kan anses for å ha deltatt frivillig, selv om vedkommende har gitt uttrykk for det. Dette gjelder når deltakelsen skyldes mishandling, annen vold eller nærmere angitte trusler, eller når det foreligger utilbørlig utnyttelse av noens bevisstløshet, søvn, alvorlige frykt, ruspåvirkning, sykdom, kroppsskade, psykiske lidelse eller andre omstendigheter som gjør at fornærmede befinner seg i en særlig utsatt situasjon. Frivillighet er også utelukket når det foreligger alvorlig misbruk av et avhengighetsforhold.

Straffen for forsettlig voldtekt er som utgangspunkt fengsel fra 3 inntil 6 år, jf. brottsbalken 6 kap. 1 § første ledd. Straffen ble skjerpet i 2022, da minstestraffen ble hevet fra fengsel i 2 til 3 år, se Prop. 2021/22:231 punkt 11.1 side 84 følgende. Av forarbeidene til endringsloven fremgår det at det gjennomsnittlige straffenivået for voldtekt som ikke er grov, i samtlige år i perioden 2010–2019 var på fengsel i mellom 25 og 27 måneder, se SOU 2021: 43 Ett förstärkt skydd mot sexuella kränkningar: Betänkande av 2020 års sexualbrottsutredning punkt 8.9.2 side 279 sammenholdt med punkt 8.6.1 side 262. Anses forholdet som «mindre grovt», er strafferammen fengsel fra 6 måneder inntil 4 år, jf. andre ledd. Før straffskjerpelsen i 2022 var minstestraffen 14 dager, jf. den alminnelige bestemmelsen i brottsbalken 26 kap. 1 § andre ledd. Grov voldtekt straffes med fengsel fra 5 inntil 10 år, jf. tredje ledd. Ved vurderingen av om voldtekten er grov, skal det blant annet legges vekt på om det var flere gjerningspersoner, om det ble brukt vold eller trusler av særlig alvorlig karakter, og om gjerningspersonen utviste særlig hensynsløshet eller råhet med hensyn til fremgangsmåten eller fornærmedes lave alder.

Grovt uaktsom voldtekt er straffbart etter brottsbalken 6 kap. 1 a §. Vurderingen av om gjerningspersonen har opptrådt grovt uaktsomt, knytter seg utelukkende til fornærmedes frivillighet. Når det gjelder gjerningsbeskrivelsen for øvrig, kreves det forsett. Dersom den grovt uaktsomme voldtekten anses som «mindre allvarlig», bortfaller straffansvaret, jf. § 1 a andre ledd. Om forholdet er «mindre allvarlig», beror på en konkret helhetsvurdering, se Prop. 2017/18:177 punkt 13.1 side 85. Straffen for grovt uaktsom voldtekt er fengsel inntil 4 år. Det gjelder ingen særskilt minstestraff for grovt uaktsom voldtekt. Minstestraffen er derfor 14 dager, jf. den alminnelige bestemmelsen i brottsbalken 26 kap. 1 § andre ledd.

Brottsförebyggande rådet (Brå) har publisert to rapporter om erfaringene med den samtykkebaserte voldtektsbestemmelsen i Sverige som trådte i kraft 1. juli 2018, se Den nya samtyckeslagen i praktiken: En uppföljning av 2018 års förändringar av lagreglerna rörande våldtäkt (Rapport 2020:6) og Samtyckeslagens tillämpning och konsekvenser: En förnyad uppföljning av 2018 års förändringar i svensk våldtäktslagstiftning (Rapport 2025:3). Det fremgår av rapportene at antall anmeldelser for voldtekt steg fra 2013 og frem til 2021, og at antallet deretter har variert. Både lovendringen, og ikke minst debatten som lovendringen ga opphav til, samt «metoo»-bevegelsen, trekkes frem som sannsynlige årsaker til stigningen, se Rapport 2020:6 side 23–24 og 83 og Rapport 2025:3 side 36 og 134.

En gjennomgåelse av anmeldelsene som ble inngitt i perioden 1. juli 2022 til 30. juni 2023, indikerer at økningen av antallet anmeldelser siden lovendringen i 2018 består av saker som ikke ble regnet som voldtekt etter de tidligere reglene, det vil si saker som ikke involverer vold, trusler eller utnyttelse av at fornærmede befant seg i en særskilt utsatt situasjon. Disse betegnes som «nya fall» eller «rena ofrivillighetsfall» i Rapport 2025:3. Et kjennetegn ved de «nye» sakene er at partene gjennomgående er yngre enn i de «gamle» sakene. Fornærmedes og siktedes medianalder er henholdsvis 20 og 24 år i de «nye» sakene, mens tilsvarende tall for de «gamle» sakene er 25 og 31. I halvparten av de «nye» sakene er partene bekjente, og omtrent like ofte er de i en nær relasjon. Siktede er altså sjelden en helt ukjent person, se Rapport 2025:3 side 11–12.

Om typetilfeller blant de «nye» sakene heter det i Rapport 2025:3 side 81–82:

«När målsäganden i ett rent ofrivillighetsfall berättar om vad som hände är det två situationer som är ungefär lika vanliga. I runt hälften av fallen beskriver hon att hon upprepade gånger sagt nej och visat att hon inte ville ha sex, men att den tilltalade inte lyssnade och att hon till slut gett upp och legat passiv. I de flesta övriga fallen beskriver målsäganden hur hon reagerat genom att bli helt orörlig. Den passiviteten förklaras av målsäganden ofta som någon form av frysreaktion (”frozen fright”), men det är heller inte ovanligt att avsaknaden av en tydlig reaktion hänger samman med att hon vaknar av att den tilltalade försöker inleda någon form av sexuell handling och att hon inte förmår reagera i det nyvakna tillståndet. I några få fall överrumplas målsäganden av en kortvarig sexuell handling och hinner inte reagera.»

Antallet tiltaler og domfellelser for voldtekt økte markant fra 2017 til 2019 og har deretter stabilisert seg, se Rapport 2020:6 side 24–27 og 83 og Rapport 2025:3 side 37–40. Antall dommer i 2023 som gjelder «nye» saker (121 saker), har økt betydelig sammenlignet med 2019 (76 saker). Andelen domfellelser i disse sakene har også økt kraftig, fra drøyt halvparten til 78 prosent, noe som er på omtrent samme nivå som for tradisjonelle voldtektssaker. Brå mener dette tyder på større enighet mellom påtalemyndigheten og domstolene om hvordan de nye reglene skal tolkes, og om hva som kreves av bevis i disse sakene, se Rapport 2025:3 side 14–15. Antall fellende dommer for grovt uaktsom voldtekt økte fra 2019 til 2023, men utgjorde fortsatt en liten andel av voldtektsdommene totalt, se Rapport 2025:3 side 152.

I den første rapporten fra 2020 påpekte Brå flere utfordringer med bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt, blant annet at det kan være vanskelig å trekke grensen mellom «likgiltighetsuppsåt» (som er nært beslektet med innvilgelsesforsett i norsk rett) og grov uaktsomhet. Dette kan ifølge Brå føre til at like saker bedømmes ulikt avhengig av hvem som dømmer i saken (Rapport 2020:6 side 88–89):

«Ett exempel på fall där rätten står inför särskilt svåra bedömningar är när den uppfattar att målsäganden inte varit helt passiv under eller inför händelsen, utan rört sig på ett sätt eller mumlat något i halvsovande tillstånd, som enligt rätten skulle kunna tolkas som en sexuell signal. […] Det är tydligt att de nya fallen kan leda till svåra bedömningar för domstolen när det gäller det subjektiva rekvisitet, och att likartade fall torde kunna leda till olika slutsatser beroende på vem som dömer. Här behövs fler klargöranden från högre instanser.»

I den nye rapporten fra 2025 gir Brå uttrykk for at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt fortsatt byr på utfordringer. I 2023 var det 26 dommer om grovt uaktsom voldtekt, og samtlige var fellende. I majoriteten av tilfellene mener Brå en frifinnelse eller en dom for forsettlig voldtekt ville vært mer riktig enn en dom for grovt uaktsom voldtekt. Brå identifiserer to typetilfeller blant sakene som de mener det kan stilles spørsmål ved (Rapport 2025:3 side 141–142):

«I den ena typen av fall framstår domen som en effekt av att domstolen känner en viss sympati med den tilltalade, och inte uppfattar att handlingen är så klandervärd att den förtjänar tre års fängelse, men att den heller inte kan betecknas som mindre grov våldtäkt i lagens mening. Den andra typen av fall är sådana där bevisningen är svag och rätten verkar vara osäker på vem av parterna de ska tro på eller sympatisera med. Som en form av kompromiss har rätten då dömt den tilltalade för oaktsam våldtäkt.»

Brå konkluderer med at usikkerheten omkring hva som skal anses som en grovt uaktsom voldtekt, er så stor at påtalemyndigheten systematisk og løpende bør følge utviklingen i underrettspraksis, med sikte på å identifisere hvilke spørsmål som bør avklares i Högsta domstolen, se Rapport 2025:3 side 142.

Politiets ressurser til å utrede saker som gjelder vold i nære relasjoner og voldtekt økte kraftig fra 2018 til 2023. At antall tiltaler likevel ikke fortsatte å stige etter 2020, antar Brå skyldes at bevissituasjonen i voldtektssakene ofte er preget av at ord står mot ord, se Rapport 2025:3 side 13 og 136–137.

4.3.2 Danmark

I Danmark er straffebestemmelsene om seksuallovbrudd plassert i straffeloven kapittel 24. Straffeloven § 216 gjelder voldtekt. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

«For voldtægt straffes med fængsel indtil 8 år den, der har samleje med en person, der ikke har samtykket heri. Det samme gælder den, der tilsniger sig samleje med en person, der forveksler gerningspersonen med en anden.»

Gjerningsbeskrivelsen lignet tidligere på gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven § 291, med vilkår om at gjerningspersonen måtte tiltvinge seg samleie ved bruk av vold, trusler om vold eller annen ulovlig tvang, eller at vedkommende hadde samleie med noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen. Gjerningsbeskrivelsen ble endret ved en lovendring i 2020, som trådte i kraft 1. januar 2021, og retter seg i dag mot den som har samleie med noen som ikke har samtykket til det, jf. første ledd første punktum. Det ble gjort ytterligere endringer i gjerningsbeskrivelsen i 2023, da såkalt tilsnikelse av samleie ble sidestilt med voldtekt, se første ledd andre punktum og Lovforslag nr. L 50 (2022–2023) Forslag til lov om ændring af straffeloven (Samtykkebaseret voldtægtsbestemmelse) punkt 2.6.

Lovendringen, som trådte i kraft 1. januar 2021, bygget på en utredning fra det danske Straffelovrådet, som hadde fått i oppdrag av Justitsministeriet å vurdere om straffeloven § 216 om voldtekt i tilstrekkelig grad avspeilet at seksuelle handlinger skal være frivillige, se Straffelovrådets betænkning om en frivillighedsbaseret voldtægtsbestemmelse (Betænkning nr. 1574/2020) side 8 følgende. Samtlige av medlemmene i Straffelovrådet var enige om at det var behov for å endre straffeloven § 216. Rådet mente at det avgjørende for om noe kan anses som en voldtekt, burde være om samleiet var frivillig – ikke om det ble brukt tvang, eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, se Betænkning nr. 1574/2020 side 129:

«Straffelovrådet finder derfor, at straffelovens § 216 bør ændres, således at bestemmelsen dækker enhver form for ufrivillighed. En sådan udvidelse af det strafbare område vil gøre det klart, at seksuelle handlinger altid skal være frivillige for de involverede parter. Det kan samtidig bidrage til en generel forståelse af, hvor grænserne går mellem acceptabel seksuel adfærd og strafbar seksuel adfærd, og vil medvirke til at tydeliggøre det strafferetlige værn, som består i beskyttelsen af den seksuelle selvbestemmelsesret og den seksuelle integritet. Endvidere vil det kunne medvirke til at markere samfundets afstandtagen fra seksuelle handlinger, som ikke er baseret på frivillighed.»

Straffelovrådet delte seg imidlertid i et flertall og et mindretall når det gjaldt spørsmålet om hvordan straffeloven § 216 burde utformes. Flertallet på ti medlemmer foreslo at § 216 første ledd skulle ramme den «der har samleje med en person, der ikke deltager frivilligt», mens mindretallet, som besto av ett medlem, foreslo at § 216 første ledd skulle ramme den «der gennemfører et samleje med en person, der ikke har samtykket heri». Mindretallet foreslo videre en presisering i lovteksten om at et samtykke «skal gives frivilligt og være udtryk for den pågældendes frie vilje, bedømt ud fra omstændighederne ved den konkrete situation». Det ble også foreslått en presisering om at det skulle anses som en særlig skjerpende omstendighet hvis forholdet ble begått ved vold, trusler om vold, psykisk vold eller annen ulovlig tvang, eller med en person som befant seg i en tilstand eller situasjon som gjorde at vedkommende var ute av stand til å motsette seg handlingen.

Justitsministeriet sluttet seg langt på vei til mindretallets forslag og gikk inn for at § 216 første ledd skulle ramme den «der har samleje med en person, der ikke har samtykket heri». Det avgjørende for vurderingen syntes å være at Justitsministeriet anså en slik formulering som bedre egnet til å sikre den seksuelle selvbestemmelsesretten. Justitsministeriet ga uttrykk for at den foreslåtte utformingen – i tilfeller av passivitet – i større grad ville pålegge den initiativtakende parten å forsikre seg om at den andre parten samtykker til samleiet, se Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.1 side 9.

Om det foreligger samtykke til samleie etter straffeloven § 216, beror ifølge forarbeidene på en objektiv og samlet vurdering av situasjonen. Det stilles ikke krav om uttrykkelig samtykke eller om at samtykket er gitt på en bestemt måte. Som et utgangspunkt er det likevel «en formodning for, at en person, der samtykker i et samleje, ikke blot forholder sig helt passivt, men deltager i et eller andet omfang», se forslagets punkt 2.1.3.2 side 9. Som eksempler på slik deltakelse nevnes «kys, berøringer, nydende lyde eller relevante bevægelser, f.eks. at man vender sig mod den anden person, selv hjælper til med at tage sit undertøj af, utfører samlejebevægelser eller lignende». Hvilke «indre overbevisninger» en person har hatt, er imidlertid uten betydning, se punkt 2.1.3.2 side 10.

I situasjoner hvor det er utvist total passivitet fra den ene partens side, er det ifølge forarbeidene «en formodning for, at vedkommende ikke samtykker», og den parten som ønsker å gjennomføre samleie, har et ansvar for å «gøre noget for at sikre sig, at vedkommende samtykker», se Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.2 side 10. Justitsministeriet påpeker likevel at det også ved total passivitet kan foreligge samtykke, og at dette må vurderes konkret ut fra historikken mellom partene:

«Her vil det naturligt kunne indgå i vurderingen, om parterne tidligere har haft samleje gennemført med samtykke, der er foregået på samme måde, uden at der har været tale om indirekte trusler eller psykisk vold mv., eller om parterne ikke tidligere har haft nogen seksuel relation.»

Det fremgår videre av forarbeidene at det er personens atferd i umiddelbar sammenheng med og på tidspunktet for samleiet som er av betydning for vurderingen av om det er samtykket. Samtykke skal foreligge under hele samleiet, og det kan når som helst trekkes tilbake, se lovforslagets punkt 2.1.3.2 side 10.

Samleie skaffet ved vold, trusler eller tvang, eller med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen, er fortsatt straffbart etter straffeloven § 216 første ledd. I slike tilfeller foreligger det ikke noe samtykke, fordi et samtykke skal «gives frivilligt og være udtryk for den pågældendes frie vilje», se spesialmerknadene i Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) side 14–16. Forholdene som tidligere ble bedømt som voldtekt, behandles altså på samme måte i dag, selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Den nye voldtektsbestemmelsen innebærer imidlertid at flere forhold bedømmes som voldtekt enn tidligere.

Det ble ikke gjort noen endringer i straffeloven § 216 i 2020 med hensyn til hva som skal anses som «samleje». Med «samleje» menes innføring av penis helt eller delvis i en annens vagina eller anus, se Retsudvalget 2020–2021, L 85 Bilag 1 Kommenteret oversigt over Høringssvar om forslag til lov om ændring af straffeloven (Samtykkebaseret voldtægtsbestemmelse) punkt 4 side 9.

Etter § 225 gjelder imidlertid voldtektsbestemmelsen også for «andet seksuelt forhold end samleje, herunder hvor gerningspersonen formår forurettede til at udføre seksuelle handlinger på sig selv». Med «andet seksuelt forhold» menes «handlinger, der har en samlejelignende karakter, fungerer som surrogat for samleje eller i øvrigt i forhold til den krænkede eller misbrugte part rummer et seksualovergreb, der nærmer sig til samleje», og det «skal normalt være tale om direkte berøring mellem i hvert fald den enes kønsdel og den andrens legeme», se Lovforslag nr. L 141 (2012–13) Forslag til lov om ændring af straffeloven, retsplejeloven, lov om tilhold, opholdsforbud og bortvisning og lov om restaurationsvirksomhed og alkoholbevilling m.v. (Seksualforbrydelser) punkt 3.1.3 side 11. I Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) punkt 2.1.1 side 3 nevnes som eksempler «oralt seksuelt forhold, kys mv. på kønsdele, indføring af fingre eller genstande i skeden eller anus og manipulation af kønsdele». Tillegget i § 225 om at voldtektsbestemmelsen også kommer til anvendelse når gjerningspersonen får en annen til å utføre seksuelle handlinger på seg selv, ble vedtatt i 2023 på bakgrunn av et forslag fra en arbeidsgruppe som utredet spørsmål om digitale krenkelser, se Lovforslag nr. L 50 (2022–2023) punkt 2.3.3 side 14. Lovendringen innebar blant annet at voldtektsbestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller hvor gjerningspersonen for eksempel truer en annen med spredning av nakenbilder eller lignende hvis vedkommende ikke utfører seksuelle handlinger på seg selv.

Tilsnikelse av samleie innebærer at noen utnytter en annens personforveksling til å skaffe seg samleie. Forholdet ble tidligere regulert i en egen bestemmelse i straffeloven § 221. Som nevnt ovenfor ble tilsnikelse av samleie likestilt med voldtekt ved en lovendring i 2023, se § 216 første ledd andre punktum. Bakgrunnen var at lovgiver mente at denne type handlinger innebar en grov krenkelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten som kunne sidestilles med visse typer av voldtekt, og at straffenivået var for lavt, se Lovforslag nr. L 50 (2022–2023) punkt 2.6.2 side 20. Lovendringen tok sikte på å skjerpe straffenivået med det dobbelte i forhold til tidligere. Det ble ikke gjort noen endringer i selve gjerningsinnholdet.

Skyldkravet etter straffeloven § 216 om voldtekt er forsett. Dette følger forutsetningsvis av § 19, som fastsetter at straffansvar for uaktsomhet bare er aktuelt når det følger av særlig hjemmel. Spørsmålet om uaktsom voldtekt skulle kriminaliseres, ble utredet i forkant av lovendringen i 2020. Straffelovrådet mente at en slik regulering ville svekke forutsigbarheten, og at rettssikkerhetshensyn talte for at bare forsettlige overtredelser skulle være straffbare, se Betænkning nr. 1574/2020 side 154:

«Uagtsomhed indebærer således en normativ vurdering, der kan være subjektivt præget, og hvori individuel seksualmoral kan indgå. Efter Straffelovrådets opfattelse vil en sådan regulering svække forudsigeligheden i forhold til, hvilken adfærdsnorm de konkrete handlinger vil blive bedømt ud fra, og risikerer derfor at svække gerningsmandens retssikkerhed. Retssikkerhedshensyn taler således for at kræve forsæt som tilregnelse på seksuallivets område.»

Som følge av utvidelsen av voldtektsbestemmelsens anvendelsesområde så Straffelovrådet heller ikke noe behov for en uaktsomhetsbestemmelse. Rådet mente også at det var en reell risiko for at en bestemmelse om uaktsom voldtekt ville føre til nedsubsumering i rettspraksis. Justitsministeriet sluttet seg til dette, se Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) punkt 2.1.3.4 side 11.

Straffen for overtredelse av straffeloven § 216 er fengsel inntil 8 år, jf. første ledd. Hvis voldtekten hadde særlig farlig karakter eller det for øvrig foreligger særlig skjerpende omstendigheter, forhøyes strafferammen til fengsel inntil 12 år, jf. tredje ledd. I fjerde og femte ledd fremgår det at det ved straffutmålingen skal legges vekt på «den særlige krenkelse» som forbrytelsen innebar, og at det er skjerpende dersom fornærmede har vært utsatt for menneskehandel.

I forarbeidene til straffeloven § 216 er det gitt retningslinjer om straffenivået innenfor de angitte strafferammene, se Lovforslag nr. L 85 (2020–2021) punkt 2.1.1 side 4 og 2.1.3.5 side 11 sammenholdt med 2.1.2.4 side 8. Her fremgår det at domstolene bør ta utgangspunkt i et straffenivå på fengsel i 3 år og 6 måneder for en enkeltstående fullbyrdet overfallsvoldtekt, hvis det ikke foreligger andre skjerpende omstendigheter. Utgangspunktet for straffutmålingen i andre saker om voldtekt ved vold eller trussel om vold er fra fengsel i ca. 2 år og 6 måneder til fengsel opp mot 3 år. Det samme gjelder de groveste tilfellene av handlinger som først ble kriminalisert ved lovendringen i 2020, for eksempel et ufrivillig samleie eller et samleie gjennomført uten samtykke under «intimiderende omstændigheder». Ved samleie med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen, samt i de mildere tilfellene som først ble kriminalisert i 2020, for eksempel «visse passivitetssituationer», er utgangspunktet for straffutmålingen fengsel i 1 år og 2 måneder.

Voldtekt ved tilsnikelse av samleie straffes også med fengsel inntil 8 år. Lovendringen fra 2023 tok sikte på å skjerpe straffenivået for tilsnikelse av samleie med det dobbelte. Dette innebærer at straffenivået i utgangspunktet ligger på 1 år ved overtredelse av straffeloven § 216 andre ledd og 120 dager ved overtredelse av § 216 andre ledd, jf. § 225, jf. Lovforslag nr. L 50 (2022–2023) punkt 2.6.2 side 20. På samme sted fremgår det at straffenivået for grovere tilfeller av tilsnikelse av samleie skal sidestilles med straffenivået for mildere tilfeller av voldtekt etter den samtykkebaserte bestemmelsen i § 216 første ledd første punktum – det vil si fengsel i rundt 1 år og 2 måneder.

Den danske påtalemyndigheten fulgte særlig nøye med på anvendelsen av den reviderte voldtektsbestemmelsen de første to årene etter at endringene trådte i kraft 1. januar 2021. I mars 2023 publiserte Rigsadvokaten de viktigste konklusjonene fra arbeidet og rettspraksis, se Rigsadvokaten, Opsamling på det anklagerfaglige fokusområde om den samtykkebaserede voldtægtsbestemmelse (nykriminaliseringen). Det fremgår av rapporten at det er avsagt en rekke dommer som belyser rekkevidden av bestemmelsen, både i tilfeller hvor fornærmede har gitt uttrykk for motvilje, og i tilfeller hvor fornærmede har forholdt seg passiv, se konklusjonen på side 13–14:

«Det er Rigsadvokatens og statsadvokaternes vurdering, at der gennem den retspraksis, som er tilvejebragt i løbet af de to år, hvor den nye samtykkebaserede voldtægtsbestemmelse har været fulgt, er sket en tilstrækkelig afklaring af bestemmelsens anvendelsesområde og rækkevidde. Der er i perioden afsagt en række domme, som belyser det nykriminaliserede område, både i tilfælde, hvor forurettede undervejs har sagt fra eller givet udtryk for sin ulyst, og i tilfælde, hvor den forurettede har forholdt sig helt passiv under det seksuelle overgreb. Domstolene ses i sagerne at have lagt vægt på bemærkningerne fra forarbejderne om forståelsen af samtykkebegrebet. Domstolene har desuden anvendt de strafpositioner, som er forudsat i forarbejderne til samtykkeloven, i bedømmelsen af sagerne.»

4.3.3 Finland

Den finske voldtektsbestemmelsen er plassert i straffeloven («strafflagen») 20 kap. 1 §, og lyder slik:

«Den som har samlag med en person som inte deltar frivilligt ska för våldtäkt dömas till fängelse i minst ett och högst sex år.

En person som deltar i ett samlag ska inte anses göra det frivilligt, om

1) personen inte verbalt, genom sitt beteende eller på något annat sätt har uttryckt att personen deltar frivilligt,

2) personen har tvingats till samlag genom våld på person eller genom hot, eller

3) personen inte har kunnat utforma eller uttrycka sin vilja på grund av medvetslöshet, sjukdom, funktionsnedsättning, rädsla, kraftig berusning eller nedsatt medvetandetillstånd eller på grund av att situationen uppstått plötsligt eller att en särskild maktposition allvarligt missbrukats eller av någon annan därmed jämförbar orsak.

Försök är straffbart.»

Før en lovendring i 2022, som trådte i kraft 1. januar 2023, var den finske voldtektsbestemmelsen utformet ganske likt som den norske voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291. For at det skulle foreligge voldtekt, måtte gjerningspersonen ha tvunget noen til å ha samleie ved bruk av vold eller trusler om vold, eller utnyttet at noen på grunn av bevisstløshet, sykdom, funksjonsnedsettelse, frykt eller annen hjelpeløs tilstand ikke kunne forsvare seg eller utforme eller uttrykke sin vilje. Ved lovendringen i 2022 ble vilkårene om bruk av tvang og utnyttelse av noens hjelpeløse tilstand erstattet med et frivillighetsvilkår. Lovendringen hadde som formål «att stärka skyddet för den sexuella självbestämmanderätten och den personliga integriteten», og innebar at flere handlinger ble kriminalisert som voldtekt, se RP 13/2022 rd Regeringens proposition till riksdagen med förslag till lagstiftning om sexualbrott punkt 3 side 51.

Etter lovendringen i 2022 retter den objektive gjerningsbeskrivelsen for voldtekt i strafflagen 20 kap. 1 § første ledd seg mot den som har samleie («samlag») med noen som ikke deltar frivillig. Det følger av 20 kap. 23 § at «samlag» omfatter «inträngande med könsorgan i en annans kropp eller sexuellt inträngande i en annans könsorgan eller anus, tagande av en annans könsorgan i sin kropp eller beröring av en annans könsorgan eller anus med könsorgan eller mun».

Strafflagen 20 kap. 1 § andre ledd angir når en person ikke kan anses for å ha deltatt frivillig etter 1 § første ledd. Dette gjelder når fornærmede verken verbalt, gjennom sin oppførsel eller på annen måte har gitt uttrykk for å delta frivillig (nr. 1), når gjerningspersonen har tiltvunget seg samleiet ved bruk av vold eller trusler (nr. 2), eller når fornærmede ikke har vært i stand til å danne eller uttrykke sin vilje på grunn av bevisstløshet, sykdom, funksjonsnedsettelse, redsel, kraftig ruspåvirkning, nedsatt bevissthet, at situasjonen oppsto plutselig, eller at det forelå alvorlig misbruk av en særlig maktposisjon eller lignende (nr. 3). Hvis ingen av vilkårene i nr. 1–3 er oppfylt, er det ikke aktuelt med straffansvar for voldtekt.

Hvorvidt en person har gitt uttrykk for frivillighet etter strafflagen 20 kap. 1 § andre ledd nr. 1, må avgjøres på grunnlag av en konkret vurdering av situasjonen. Det gjelder ikke noe krav om uttrykkelig samtykke eller lignende. Frivillighet kan uttrykkes både verbalt og nonverbalt, for eksempel med kroppsbevegelser eller aktiv deltakelse i samleiet. Det avgjørende er om frivilligheten har kommet til uttrykk på en slik måte at den andre har grunn til å tro at personen deltar frivillig, se spesialmerknadene i RP 13/2022 rd punkt 7.1 side 96:

«Det uttryck som avses i punkten, som ska föreligga för att samlaget inte ska utgöra våldtäkt, ska vara sådant att den andra parten utifrån det har skäl att anse att personen deltar frivilligt. Vanligen är ett uttryck för frivilligt deltagande i samlag väldigt tydligt. Frivillighet kan till exempel uttryckligen meddelas verbalt eller genom aktivt deltagande i samlaget och i det sexuella umgänge som föregår det. Likaså uttrycker till exempel verbalt nekande eller avvärjande gester avsaknad av frivillighet. För att rekvisitet ska uppfyllas krävs det dock inte att den andra parten uttryckligen nekar till samlaget eller fysiskt eller verbalt motsätter sig det eller försvarar sig på något annat sätt.»

I forarbeidene til strafflagen 20 kap. 1 § står det videre at passivitet i seg selv ikke kan anses som uttrykk for frivillighet. Det påpekes imidlertid at passivitet ikke utelukker frivillighet, for eksempel når partene har en felles forståelse om at et samleie kan innledes på denne måten, se punkt 7.1 side 96:

«Om den ena parten till exempel avancerar till samlag kan den andra personen förhålla sig passiv eller utan stora uttryckslös, men utifrån deras tidigare verbala eller nonverbala kommunikation kan de ha ett samförstånd om att ett samlag kan inledas på detta sätt. Enbart en positiv viljeförklaring i en tidigare situation eller ett tidigare samlag mellan parterna kan dock inte i princip anses innebära frivillighet att delta i senare samlag.»

Retten til seksuell selvbestemmelse gjelder under hele samleiet, og de involverte kan når som helst ombestemme seg, se RP 13/2022 rd punkt 7.1 side 97. På samme sted omtales brudd på forutsetninger for samleiet, for eksempel om bruk av prevensjon eller om at samleiet skulle gjennomføres på en bestemt måte. Det gis her uttrykk for at krenkelser som begås under et samleie som ble innledet frivillig, kan være svært forskjellige, og at det må vurderes konkret hvilke straffbare lovbrudd de eventuelt utgjør. Forarbeidene åpner for at brudd på forutsetninger for et samleie etter omstendighetene kan gjøre at forholdet oppfyller gjerningsbeskrivelsen for voldtekt.

Straffen for overtredelse av strafflagen 20 kap. 1 § er fengsel fra 1 til 6 år, jf. første ledd. Lovforarbeidene inneholder ingen angivelse av normalstraffenivåer eller uttalelser som indikerer at samleie som oppnås ved bruk av tvang eller utnyttelse av at fornærmede ikke har kunnet utforme eller uttrykke sin vilje, skal straffes strengere enn andre tilfeller der gjerningspersonen har samleie med noen som ikke deltar frivillig. Tvert imot uttales følgende i RP 13/2022 rd punkt 7.1 side 95:

«På våldtäkter som begåtts i de situationer som avses i 2 mom. 1–3 punkten tillämpas samma straffskala, och i var och en av dem är det fråga om en grov kränkning av någon annans sexuella självbestämmanderätt och integritet. Avsikten är inte att fastställa förfaranderättens grovhetsordning. I det enskilda fallet ska särdragen i rekvisitet för respektive gärning beaktas, liksom de omständigheter som ökar eller minskar gärningsmannens skuld och gärningens klandervärdhet med hänsyn till gärningens särdrag.»

Grov voldtekt er regulert i 20 kap. 2 § og har en strafferamme på fengsel i 2 til 10 år. Bestemmelsen rammer voldtekter som oppfyller minst ett av flere alternative vilkår, og som etter en helhetsvurdering anses som grove. Omstendigheter som kan gjøre at en voldtekt skal anses som grov, er at det har vært brukt alvorlig vold eller trusler om vold, at voldtekten forårsaket alvorlig kroppsskade eller alvorlig sykdom, eller at noen ble satt i en livstruende tilstand (nr. 1), at det var flere gjerningspersoner (nr. 2), at voldtekten forårsaket særlig psykisk eller fysisk lidelse (nr. 3), at voldtekten ble begått på en særlig rå, grusom eller fornedrende måte (nr. 4), eller at fornærmede var under 18 år (nr. 5).

Statistikk fra Finland viser at den gjennomsnittlige utmålte ubetingede fengselsstraffen for personer som i årene 2018–2022 ble domfelt for fullbyrdet overtredelse av voldtektsbestemmelsen i kap. 20 1 §, var om lag 2 år, se Statistikcentralen, Tabell 13r7 – Straff efter tingsrätt och brott (tingsrätter och hovrätten som första instans), 2019–2023. For fullbyrdet grov voldtekt etter 20 kap. 2 § i samme periode var den gjennomsnittlige ubetingede fengselsstraffen mellom 44 og 53 måneder.

Til forskjell fra Norge og Sverige har ikke Finland noen straffebestemmelse om grovt uaktsom voldtekt. Voldtektsbestemmelsen rammer bare forsettlige overtredelser. Dette følger forutsetningsvis av strafflagen 3 kap. 5 §, hvor det fremgår at straffansvar for uaktsomhet bare er aktuelt når det følger av særlig hjemmel.

4.3.4 Tyskland

I Tyskland finnes straffebestemmelsene om seksuallovbrudd i straffeloven («Strafgesetzbuch») kapittel 13 om forbrytelser mot den seksuelle selvbestemmelsesretten. Seksuelt overgrep, seksuell tvang og voldtekt er regulert i § 177. Det tyske justisdepartementet (Bundesministerium der Justiz) har publisert en engelsk oversettelse av straffeloven. Den engelske oversettelsen av bestemmelsens første, andre og sjette ledd, som blant annet inneholder den objektive gjerningsbeskrivelsen av voldtekt, lyder slik:

«(1) Whoever, against a person’s discernible will, performs sexual acts on that person or has that person perform sexual acts on them, or causes that person to perform or acquiesce to sexual acts being performed on or by a third person incurs a penalty of imprisonment for a term of between six months and five years.

(2) Whoever performs sexual acts on another person or has that person perform sexual acts, or causes that person to perform or acquiesce to sexual acts being performed on or by a third person incurs the same penalty if

1. the offender exploits the fact that the person is not able to form or express a contrary will,

2. the offender exploits the fact that the person is significantly impaired in respect of the ability to form or express a will due to said person’s physical or mental condition, unless the offender has obtained the consent of that person,

3. the offender exploits an element of surprise,

4. the offender exploits a situation in which the victim is threatened with serious harm in case of offering resistance or

5. the offender has coerced the person to perform or acquiesce to the sexual acts by threatening serious harm. […]

(6) In especially serious cases, the penalty is imprisonment for a term of at least two years. An especially serious case typically occurs where

1. the offender has sexual intercourse with the victim or has the victim have sexual intercourse or commits such similar sexual acts on the victim or has the victim commit them on them which are particularly degrading for the victim, especially if they involve penetration of the body (rape), or

2. the offence is committed jointly by more than one person.»

Etter § 177 første ledd straffes den som foretar seksuelle handlinger med noen mot deres erkjennbare vilje («den erkennbaren Willen»). Som Straffelovrådet også poengterer i NOU 2022: 21 punkt 16 side 109, tilsier ordlyden at motviljen må komme til uttrykk på en slik måte at det er mulig for andre å oppfatte den. Det fremgår av forarbeidene at spørsmålet om noen har gitt uttrykk for en erkjennbar motvilje, beror på en konkret og objektiv vurdering hvor ikke bare eksplisitte verbale uttrykk, men også implisitte uttrykk – for eksempel gråt eller fysisk motstand – kan være tilstrekkelig, se Drucksache 18/9097 side 22–23.

Etter § 177 andre ledd straffes den som foretar seksuelle handlinger med noen ved å utnytte at fornærmede er ute av stand til, eller av fysiske eller psykiske grunner har vesentlig svekkede forutsetninger for, å danne seg eller gi uttrykk for sin egen vilje (nr. 1 og 2), ved å utnytte at fornærmede blir overrumplet (nr. 3), ved å utnytte at fornærmede blir truet med å bli utsatt for alvorlig skade dersom vedkommende motsetter seg handlingene (nr. 4), eller ved selv å true fornærmede med alvorlig skade (nr. 5). Bestemmelsene i § 177 første og andre ledd rammer også tilfeller der gjerningspersonen ikke selv utfører de seksuelle handlingene, men for eksempel får fornærmede til å utføre handlingene med gjerningspersonen, en tredjeperson eller med seg selv.

Seksuelle handlinger («sexuelle Handlungen») er legaldefinert i § 184h nr. 1, som handlinger som er av en viss relevans for det vernede rettsgodet. Det avgjørende for om en handling kan anses som en seksuell handling i relasjon til § 177, synes dermed å være om handlingen er egnet til å krenke noens seksuelle selvbestemmelsesrett.

For at en overtredelse av første eller andre ledd skal karakteriseres som voldtekt («Vergewaltigung» eller «rape»), må handlingen involvere samleie eller andre lignende og særlig ydmykende handlinger, spesielt slike som innebærer penetrering av fornærmedes kropp, se § 177 sjette ledd nr. 1. Strafferammen for overtredelse av § 177 første og andre ledd er som et utgangspunkt fengsel fra 6 måneder til 5 år. Ved voldtekt etter sjette ledd nr. 1 heves minstestraffen til fengsel i 2 år. Også ved andre nærmere angitte kvalifiserende omstendigheter heves minstestraffen, jf. fjerde, femte, syvende og åttende ledd, hvor minstestraffen varierer fra 1 til 5 års fengsel. I de nevnte tilfellene er maksimumsstraffen fengsel i 15 år, jf. § 38 andre ledd.

Ved mindre alvorlige overtredelse av første og andre ledd senkes strafferammen til fengsel fra 3 måneder til 3 år, jf. niende ledd. I medhold av den nevnte bestemmelsen senkes også strafferammene for mindre alvorlige overtredelser av fjerde, femte, syvende og åttende ledd.

Tyskland har ingen straffebestemmelser om grovt uaktsom voldtekt, slik som Norge og Sverige har. Den tyske voldtektsbestemmelsen rammer derfor bare forsettlige overtredelser. Dette følger forutsetningsvis av den tyske straffeloven § 15, som fastslår at bare forsettlig atferd kan medføre straffansvar med mindre noe annet er bestemt.

4.4 Internasjonale forpliktelser

4.4.1 Introduksjon

Norge er folkerettslig forpliktet til å sikre individets fysiske og psykiske integritet ved å kriminalisere ufrivillig seksuell omgang. De viktigste konvensjonene i denne sammenhengen er den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen), FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen), FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (kvinnediskrimineringskonvensjonen) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen).

4.4.2 EMK

EMK er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 1. Ved eventuell motstrid med annen lovgivning går konvensjonen foran, jf. menneskerettsloven § 3.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har tolket bestemmelsene i EMK artikkel 8 om retten til privatliv og EMK artikkel 3 om vernet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling slik at de forplikter statene til å ha effektive straffebestemmelser mot voldtekt. Domstolen har videre uttalt at det også følger av konvensjonen at straffebestemmelsene må håndheves effektivt gjennom etterforskning og straffeforfølgning, se EMDs dom 4. desember 2003 M.C. mot Bulgaria (sak nr. 39272/98) avsnitt 149–153.

I M.C. mot Bulgaria redegjorde domstolen for den moderne forståelsen av hva som utgjør en voldtekt («[t]he modern conception of the elements of rape»), og ga uttrykk for at det har skjedd en dreining vekk fra å kreve bevis for bruk av fysisk makt og fysisk motstand til å straffeforfølge seksuelle handlinger uten samtykke, se avsnitt 154–166. På denne bakgrunn ga EMD uttrykk for at statene har en positiv forpliktelse etter EMK artikkel 3 og 8 til å sørge for at seksuelle handlinger uten samtykke er straffbare, og at slike handlinger må straffeforfølges også når offeret ikke har ytet noen fysisk motstand, se avsnitt 166:

«In the light of the above, the Court is persuaded that any rigid approach to the prosecution of sexual offences, such as requiring proof of physical resistance in all circumstances, risks leaving certain types of rape unpunished and thus jeopardising the effective protection of the individual’s sexual autonomy. In accordance with contemporary standards and trends in that area, the member States’ positive obligations under Articles 3 and 8 of the Convention must be seen as requiring the penalisation and effective prosecution of any non-consensual sexual act, including in the absence of physical resistance by the victim.»

4.4.3 Istanbulkonvensjonen

Norge ratifiserte Istanbulkonvensjonen i 2017. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. november 2017. Formålet med konvensjonen er blant annet å forebygge vold og diskriminering mot kvinner, jf. artikkel 1.

Artikkel 36 har bestemmelser om seksuell vold, inkludert voldtekt. Etter artikkel 36 nr. 1 er statene forpliktet til å kriminalisere følgende forsettlige handlinger:

• «a engaging in non-consensual vaginal, anal or oral penetration of a sexual nature of the body of another person with any bodily part or object;

• b engaging in other non-consensual acts of a sexual nature with a person;

• c causing another person to engage in non-consensual acts of a sexual nature with a third person.»

Et samtykke skal være avgitt frivillig, jf. artikkel 36 nr. 2. Om et samtykke er frivillig, skal vurderes ut fra de konkrete omstendighetene i saken.

Ifølge den forklarende rapporten til konvensjonen skal det tas hensyn til praksis fra EMD ved tolkningen av artikkel 36, se Explanatory Report to the Council of Europe Convention on preventing and combating violence against women and domestic violence avsnitt 191. I det samme avsnittet vises det til uttalelser i EMDs dom i M.C. mot Bulgaria om at statene er forpliktet etter EMK artikkel 3 og 8 til å kriminalisere og straffeforfølge enhver seksuell handling uten samtykke, også når fornærmede ikke har gjort noen motstand. Saken er nærmere omtalt i punkt 4.4.2 foran. I rapportens avsnitt 193 står det videre at det er opp til statene å bestemme den nærmere utformingen av straffebestemmelsene og hvilke forhold statene mener vil utelukke et frivillig avgitt samtykke etter artikkel 36 nr. 1.

Ekspertgruppen for tiltak mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (GREVIO) overvåker partenes gjennomføring av konvensjonen. I september 2020 avga Norge en rapport til generalsekretæren i Europarådet om lovgivningsmessige tiltak og andre tiltak som var ment til å gjennomføre forpliktelsene i konvensjonen, og som GREVIO skulle vurdere. I rapporten ga Norge uttrykk for at forpliktelsene som følger av konvensjonens artikkel 36, er oppfylt gjennom straffeloven §§ 291 til 293, §§ 295 til 297 og §§ 299 til 304, jf. Report submitted by Norway pursuant to Article 68, paragraph 1 of the Council of Europe Convention on preventing and combating violence against women and domestic violence (Baseline Report) side 61.

Den 25. november 2022 publiserte GREVIO sin første evalueringsrapport om Norges gjennomføring av konvensjonen, se GREVIO  Baseline Evaluation Report Norway. I rapportens avsnitt 185 uttrykker GREVIO bekymring for at de norske bestemmelsene om seksuallovbrudd ikke spesifikt er basert på manglende samtykke:

«GREVIO notes with concern that neither the offence of rape (Section 292) nor the additional sexual offences are based exclusively on the lack of consent (with the exception of Section 297), which is the central element of the way the Istanbul Convention frames sexual violence. Instead, they continue to be categorised according to the degree of physical violence or threat employed, or to the degree of the victim’s helplessness, inability to offer resistance or to express their consent/will.»

Når det gjelder straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke, gir GREVIO i avsnitt 186 uttrykk for at det er uklart hvilke handlinger bestemmelser rammer, og at strafferammen – bot eller fengsel inntil 1 år – ikke er tilstrekkelig avskrekkende:

« [T]he law currently in force still requires that women’s experiences of rape and sexual violence are assessed through the prism of the use of violence, threat or unlawful deceit, rather than on the basis of their lack of consent. In this respect, while the offence under Section 297 deems lack of consent sufficient for the prosecution of certain acts, it is not clear what sort of behaviour is covered by this provision, nor are the sanctions foreseen capable of having a dissuasive effect for more serious forms of sexual violence.»

GREVIO konkluderer på denne bakgrunn med at ikke alle former for seksuell vold er kriminalisert i Norge, slik konvensjonen krever, og anbefaler at norske myndigheter iverksetter følgende tiltak (avsnitt 190):

«GREVIO urges the Norwegian authorities to amend the criminal legislation on sexual violence and rape to ensure that provisions are firmly rooted in the lack of freely given consent as required by Article 36, paragraph 1, of the Istanbul Convention.»

I september 2023 publiserte GREVIO sin fjerde årlige rapport – 4th General Report on GREVIO’S Activities. I rapporten gir GREVIO uttrykk for at det å forstå seksuallovbrudd som seksuelle handlinger som utføres mot fornærmedes vilje, ikke fullt ut samsvarer med kravene i Istanbulkonvensjonen artikkel 36, siden det ikke sikrer at alle seksuelle handlinger som skjer uten samtykke, blir kriminalisert, se side 39. GREVIO gir uttrykk for at det er flere fordeler med å basere lovgivningen på en «bare ja betyr ja»-modell:

«It can be deduced that in GREVIO’s opinion the affirmative consent approach is more aligned with the spirit of the convention as a whole and with the overall objective to improve prevention, protection and prosecution. Indeed, an ‘only yes is yes‘ approach is more likely to have an impact in the field of prevention and to raise the awareness of society about the gender prejudices and stereotypes that are often expressed when dealing with rape and sexual offences. It is also a powerful way of changing the mindset of law-enforcement and judicial officers and of providing better protection to victims, by putting them at the centre of any intervention.»

GREVIO har for øvrig gitt uttrykk for at den tyske voldtektslovgivningen (se punkt 4.3.4 foran) ikke fullt ut er i overensstemmelse med konvensjonens krav, jf. GREVIO Baseline Evaluation Report Germany, publisert 7. oktober 2022. I avsnitt 252 påpeker GREVIO at utformingen av den tyske straffebestemmelsen om seksuelt overgrep og voldtekt, som rammer den som foretar seksuelle handlinger med noen mot deres erkjennbare vilje, kan stå i veien for straffeforfølgning i saker hvor offeret forholder seg passivt, men ikke har samtykket. Slik GREVIO ser det, innebærer kravet om at fornærmede må ha gitt uttrykk for motvilje – verbalt eller på annen måte – at oppmerksomheten rettes mot fornærmedes handlinger i stedet for gjerningspersonens handlinger. Dette kan ifølge GREVIO føre til at kjønnsstereotypier og voldtektsmyter («rape myths») gis spillerom. GREVIO gir uttrykk for at forskning viser at frysreaksjoner – tonisk immobilitet – er vanlig blant personer som utsettes for voldtekt eller andre seksuelle overgrep, og som senere opplever posttraumatisk stresslidelse og alvorlig depresjon.

4.4.4 Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 4. Ved eventuell motstrid med annen lovgivning går konvensjonen foran, jf. menneskerettsloven § 3.

I konvensjonen artikkel 19 står det at partene ved lov og andre egnede tiltak skal sørge for å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnyttelse, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet. Med «barn» menes enhver person under 18 år, hvis ikke barnet blir myndig tidligere etter lovgivningen som gjelder for barnet, jf. artikkel 1.

FNs barnekomité har uttrykt bekymring for at manglende samtykke ikke inngår som en sentral del av voldtektsdefinisjonen i straffeloven § 291, som også gjelder for barn over 14 år, jf. Concluding observations on the combined fifth and sixth periodic reports of Norway (CRC/C/NOR/CO/5-6), publisert 4. juli 2018. I rapporten avsnitt 18 (c) anbefaler komiteen at det gjøres endringer i straffeloven § 291:

«The Committee recommends that the State party increase its efforts to prevent the sexual abuse and exploitation of children and support the recovery and social reintegration of child victims and that it: […] Amend section 291 of the Penal Code to ensure that the lack of free consent is at the centre of the definition of rape […].»

4.4.5 Kvinnediskrimineringskonvensjonen og SP-konvensjonen

Kvinnediskrimineringskonvensjonen er inkorporert i menneskerettsloven § 2 nr. 5. Uttrykket kvinnediskriminering («discrimination against women») omfatter også kjønnsbasert vold, det vil si vold som utøves direkte mot en kvinne fordi hun er kvinne, eller som rammer kvinner i uforholdsmessig stor grad, jf. konvensjonens artikkel 1 og avsnitt 6 i General Recommendation No. 19: Violence against Women, utgitt i 1992 av FNs kvinnediskrimineringskomité. FNs kvinnediskrimineringskomité, som overvåker partenes oppfyllelse av konvensjonen, presiserer innholdet i diskrimineringsvilkåret slik i nevnte avsnitt:

«It includes acts that inflict physical, mental or sexual harm or suffering, threats of such acts, coercion and other deprivations of liberty. Gender-based violence may breach specific provisions of the Convention, regardless of whether those provisions expressly mention violence.»

I 2017 kom FNs kvinnediskrimineringskomité med generelle anbefalinger om utformingen av den nasjonale straffelovgivningen om seksuallovbrudd, se General recommendation No. 35 on gender-based violence against women, updating general recommendation No. 19 (CEDAW/C/GC/35). I avsnitt 29 (e) anbefaler komiteen at statene gjennomfører lovgivningstiltak som sikrer at seksuelt overgrep og voldtekt er kriminalisert, og at definisjonen av seksuelle overgrep og voldtekt baserer seg på manglende samtykke:

«The Committee recommends that States parties implement the following legislative measures: […] Ensure that sexual assault, including rape, is characterized as a crime against the right to personal security and physical, sexual and psychological integrity and that the definition of sexual crimes, including marital and acquaintance or date rape, is based on the lack of freely given consent and takes into account coercive circumstances. Any time limitations, where they exist, should prioritize the interests of the victims/survivors and give consideration to circumstances hindering their capacity to report the violence suffered to the competent services or authorities.»

Komiteen har kritisert den norske voldtektsbestemmelsen ved flere anledninger. I komiteens evalueringsrapport om Norge fra 2017 ga komiteen uttrykk for bekymring over at dens tidligere anbefaling om å endre straffeloven § 291 slik at manglende samtykke gjøres til en sentral del av definisjonen av voldtekt, ikke hadde blitt fulgt opp, se Concluding observations on the ninth periodic report of Norway (CEDAW/C/NOR/CO/9) avsnitt 24 (g). Anbefalingen ble gjentatt i komiteens evalueringsrapport om Norge fra 2023, se Concluding observations on the tenth periodic report of Norway (CEDAW/C/NOR/CO/10) avsnitt 31 (c):

«The Committee furthermore recommends that the State party: […] Align the definition of rape with international standards, basing it on the lack of consent rather than use of force or threat […]».

Også FNs menneskerettskomité, som overvåker SP-konvensjonen, kom i 2018 med en lignende anbefaling til norske myndigheter, se Concluding observations on the 7th periodic report of Norway (CCPR/C/NOR/CO/7) avsnitt 15 (b). Her fremholder komiteen at Norge, for å styrke beskyttelsen av kvinner og jenter mot seksuelle overgrep, bør «[a]mend section 291 of the Penal Code to ensure that the lack of free consent is at the centre of the definition of rape».

4.4.6 Stiller konvensjonene spesifikke krav til utformingen av straffebestemmelsene?

Den nærmere utformingen av straffebestemmelsene som retter seg mot ufrivillig seksuell omgang, er i stor grad overlatt til statene å bestemme. Selv om flere internasjonale overvåkingskomiteer har kritisert utformingen av voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291, stiller verken EMK, Istanbulkonvensjonen eller andre konvensjoner som Norge har sluttet seg til, krav om at statene har en egen bestemmelse om voldtekt («rape»). Konvensjonene stiller heller ikke krav om at en eventuell voldtektsbestemmelse utformes med vilkår om manglende samtykke eller lignende. Det sentrale er at seksuelle handlinger og seksuell omgang uten samtykke er gjort straffbart gjennom effektive straffebestemmelser, ikke hvordan slike handlinger er karakterisert i loven. Når det gjelder spørsmålet om det ut fra EMDs avgjørelse i saken M.C. mot Bulgaria kan utledes forpliktelser om hvordan straffebestemmelser om voldtekt bør utformes, viser departementet til sin tidligere vurdering av forholdet mellom EMK og straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.3 side 217–218, som også Straffelovrådet sluttet seg til i NOU 2022: 21 punkt 19.2 side 120–121. Det vises også til høringsinnspillet fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM):

«[K]jernen av det menneskerettslige vernet er at individets fysiske og psykiske integritet må sikres ved at ufrivillig seksuell omgang er kriminalisert i nasjonal lovgivning. […] Norske myndigheter har imidlertid en vid skjønnsmargin etter EMK, Istanbulkonvensjonen og FN-konvensjonene med hensyn til hvordan lovteksten spesifikt utformes for å ivareta disse menneskerettslige kravene. Etter NIMs syn krever ikke menneskerettighetene at Norge har en lovgivning hvor lovteksten eksplisitt viser til samtykke eller frivillighet eller at seksuell omgang uten samtykke må straffebelegges som voldtekt. Det holder at seksuell omgang uten samtykke er straffebelagt. Hva som er en hensiktsmessig utforming innenfor disse rammene, vil bero på bredere vurderinger enn de rent menneskerettslige.»

4.5 Utvidelse av det strafferettslige vernet mot ufrivillig seksuell omgang

4.5.1 Straffelovrådets forslag

4.5.1.1 Rådets forslag til nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen («nei betyr nei»)

Straffelovrådet foreslår et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen, i form av en ny bokstav, rettet mot den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling».

Rådets prinsipielle utgangspunkt er at voldtektsbestemmelsen, som retter seg mot de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten, bør ramme seksuell omgang med noen som ikke har deltatt frivillig, se for eksempel NOU 2022: 21 punkt 27.4.3 side 179 og punkt 27.6.2 side 187. I utredningen punkt 23.2.1 side 145–147 presenterer Straffelovrådet to teoretiske modeller som har preget diskusjonen om hvordan prinsippet om frivillighet bør komme til uttrykk i straffelovgivningen som verner den seksuelle selvbestemmelsesretten. Essensen i de to modellene kan uttrykkes som henholdsvis «nei betyr nei» og «bare ja betyr ja», se utredningen punkt 23.2.1 side 145. Begge modellene bygger på grunntanken om at seksuell omgang og annen seksuell samhandling skal være frivillig. Den første modellen – «nei betyr nei» – går i korte trekk ut på at den som ikke respekterer en avvisningav et seksuelt initiativ, begår en straffbar handling. Kjernen i den andre modellen – «bare ja betyr ja» – er at straffansvar knyttes til det å gjennomføre seksuell omgang eller en annen seksuell aktivitet med noen som ikke har gitt sin tilslutningtil den aktuelle handlingen. Rådet gir uttrykk for at forskjellen mellom de to teoretiske modellene ikke må overdrives, se punkt 23.3.1 side 149:

«De som tar til orde for ‘bare ja betyr ja’-modellen, gir gjerne uttrykk for at denne modellen skiller seg fra ‘nei betyr nei’-modellen ved at taushet eller passivitet ikke ses på som uttrykk for aksept. Eksemplene fra litteraturen og voldtektslovgivningen i våre naboland tyder imidlertid på at dette utgangspunktet må modifiseres. Som påpekt […] er det lagt til grunn i forarbeidene til den danske, svenske og den nye finske voldtektsbestemmelsen at taushet eller passivitet innenfor en ‘bare ja betyr ja’-modell etter omstendighetene kan tolkes som uttrykk for samtykke. Et rådets syn vitner dette om at forskjellen mellom de to modellene ikke nødvendigvis er så stor.»

Rådet gir videre uttrykk for at det sentrale ved utformingen av seksuallovbruddlovgivningen ikke er å «velge riktig modell». I stedet anbefaler rådet at lovgiver for det første vurderer hvilke konkrete handlinger som krenker den seksuelle selvbestemmelsesretten, og derfor bør være straffbare. For det andre bør lovgiver sørge for at straffeloven inneholder bestemmelser som rammer handlingene og oppstiller passende strafferammer. Etter rådets syn bør bestemmelsene «danne en stige – fra bestemmelsen som rammer de minst alvorlige krenkelsene til bestemmelsene som rammer de alvorligste krenkelsene», se punkt 23.3.1 side 150.

I punkt 27.6.2 side 188 uttaler rådet at det å ha seksuell omgang med noen som ikke har gitt uttrykk for frivillighet, «ikke alltid er så klanderverdig at det bør rammes av bestemmelsen rettet mot de alvorligste krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten». Rådet påpeker at situasjoner der gjerningspersonen «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd» eller har seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen», fanges opp av alternativene i straffeloven § 291 bokstav a og b. Hvis ingen av disse vilkårene er oppfylt, men den ene parten velger å opptre passivt og ikke foretar seg noe som kan indikere avvisning, mener rådet at den seksuelle omgangen ikke bør rammes av voldtektsbestemmelsen. Rådet fremholder at ikke bare den mest pågående parten, men også den som et seksuelt initiativ retter seg mot, har et visst ansvar for å forhindre uønskede situasjoner i seksuelle sammenhenger:

«Ikke minst i etablerte, velfungerende forhold og i situasjoner der parter eksponerer seg seksuelt, for eksempel gjennom utprøvende seksuell berøring, mener rådet at det langt på vei er et felles ansvar å forhindre at situasjonen utvikler seg i en uønsket retning for noen av partene.»

Rådet påpeker også at passivitet fra den ene partens side ikke behøver å bety at handlingene er uønskede, se punkt 23.3.2 side 151:

«[H]vis en person ikke viser noen tegn på motvilje, og det ikke er noe som tyder på at vedkommende er ute av stand til eller har vesentlig nedsatt kapasitet til å akseptere eller avvise den aktuelle handlingen, er det ikke usannsynlig at vedkommende uttrykker aksept også gjennom passivitet.»

Å kriminalisere seksuell omgang eller andre seksuelle handlinger med en person som «ikke gir en utvetydig aksept eller deltar aktivt», vil etter rådets syn derfor «kunne begrense folks frihet til å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett på den måten de selv ønsker». Rådet viser også i denne forbindelse til voldtektsbestemmelsene i Danmark, Sverige og Finland, som ikke utelukker at passivitet kan anses som et uttrykk for samtykke eller frivillighet etter en konkret vurdering.

Etter rådets syn dekker straffeloven § 291 allerede flesteparten av de handlingene som bør omfattes av voldtektsbestemmelsen, se punkt 27.5.9 side 185. Slik rådet ser det, er det imidlertid en «klar mangel» ved bestemmelsen at den ikke omfatter alle tilfeller hvor den som utsettes for seksuell omgang, verbalt eller på annen måte gir uttrykk for at vedkommende ikke ønsker å delta. Rådet fremholder at den som opplever at deres rett til seksuell selvbestemmelse ikke blir respektert, ikke bør være nødt til å foreta seg noe som kan bidra til å eskalere situasjonen for at forholdet skal kunne anses som voldtekt, se utredningen punkt 27.4.3 side 180.

Straffelovrådet foreslår på denne bakgrunn at straffalternativene i straffeloven § 291 bokstav a til c videreføres, og at det tilføyes et nytt straffalternativ som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling», se lovutkastet § 294 bokstav b og utredningen punkt 27.6.2 side 188. Hva som kan anses som uttrykk for at noen ikke ønsker å delta i de aktuelle handlingene, beror på en konkret vurdering av situasjonen, opptakten til den og forholdet mellom partene, se også spesialmerknadene til lovutkastet § 294 på side 263–264. Det er ikke et krav at fornærmede motsetter seg handlingen verbalt, for eksempel ved å si «nei», «jeg vil ikke» eller lignende. Motvilje uttrykt gjennom handlinger – for eksempel bevegelser, kroppsspråk, mimikk eller gråt – kan etter forholdene likestilles med verbal avvisning. Det avgjørende vil være om det har blitt formidlet et «nei» som er egnet til å bli forstått i den konkrete situasjonen, se punkt 23.3.2 side 151–152:

«At en av partene på en rimelig forståelig måte signaliserer at vedkommende ikke ønsker å delta i den seksuelle samhandlingen, bør etter rådets syn være tilstrekkelig. Om dette kommuniseres eksplisitt eller implisitt, bør være uten betydning. Hva som er tilstrekkelig til å være forståelig er etter rådets synspunkt vanskelig å definere entydig, da det vil bero på omstendighetene i situasjonen. I noen situasjoner vil selv små tegn måtte anses tydelige. Det avgjørende er at det har blitt formidlet et ‘nei’ eller en motvilje som er egnet å bli forstått i den aktuelle situasjonen.»

Rådet nevner følgende eksempler:

«Hvis en person tar et seksuelt initiativ overfor noen som ikke har signalisert seksuell interesse, kan for eksempel det at fornærmede stivner til, ser skremt ut, vrir seg unna, rister svakt på hodet, eller gråter stille, være klart forståelig. Et annet eksempel kan være en situasjon der noen lever i et voldelig forhold, der slike små uttrykk for at vedkommende ikke vil kan være klart egnet til å bli forstått. Men i en annen situasjon kan det nok kreves noe mer enn ‘kun å riste på hodet’ for at det skal være mulig å forstå, for eksempel når det er tale om personer som begge har vært gjensidig og positivt engasjert i seksuell samhandling i forkant av den seksuelle omgangen [...].»

4.5.1.2 Alternativ utforming av det nye straffalternativet («bare ja betyr ja»)

I NOU 2022: 21 punkt 27.6.4 side 189–190 drøfter Straffelovrådet hvordan et nytt straffalternativ kan utformes dersom lovgiver ønsker at det alltid skal være straffbart å ha seksuell omgang med en person som ikke på noen måte gir uttrykk for om vedkommende vil eller ikke vil delta.

Rådet bemerker at det antakelig hører til sjeldenhetene at en part ikke gir noen form for respons på et seksuelt initiativ som kan tolkes enten som avvisning eller aksept. Av den grunn antar rådet at spørsmålet om et nytt straffalternativ bør strekkes lenger enn det rådet anbefaler, har større prinsipiell enn praktisk betydning.

Rådet anbefaler ikke at en eventuell bestemmelse som baserer seg på en «bare ja betyr ja»-modell, sentreres omkring ordet «samtykke», for eksempel slik at det nye straffalternativet rettes mot den som «har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det». Rådet påpeker i den forbindelse at et samtykke må være «virksomt» eller «genuint» for at det skal kunne tillegges betydning. Spørsmålet om et samtykke er virksomt, kan eksempelvis aktualiseres dersom det er brukt pressmidler, eller det kan stilles spørsmål ved om fornærmede hadde tilstrekkelige forutsetninger for å forstå situasjonen og konsekvensene av samtykket. Videre påpeker rådet at hvilke krav som stilles til et samtykke, varierer fra saksområde til saksområde – eksempelvis stilles det på noen områder krav om et «informert» samtykke. På denne bakgrunn gir rådet uttrykk for at det kan være nødvendig å foreta komplekse vurderinger med store innslag av skjønn for å kunne ta stilling til spørsmålet om det foreligger et virksomt samtykke, se punkt 27.6.4 side 189 med videre henvisning til punkt 23.3.5 side 153–154. Rådet uttaler på side 189 at et vilkår om manglende samtykke alene gir lite veiledning, og kan føre til misforståelser:

«Rådet mener at en bestemmelse som har manglende samtykke som eneste vilkår, vil være uklar fordi ordlyden ikke gir noe veiledning om hva som skal til for at det foreligger et virksomt samtykke. Det er også en fare for at noen vil misforstå, og tro at straffebudet rammer enhver som har seksuell omgang med noen som ikke har gitt et verbalt samtykke eller gjennom handlinger helt tydelig vist at vedkommende aksepterer den seksuelle omgangen.»

Slik rådet ser det, er det en bedre løsning at en eventuell slik bestemmelse rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling gir uttrykk for å ville det». Rådet understreker samtidig at det kan rettes innvendinger også mot en slik utforming av bestemmelsen, se utredningen punkt 27.6.4 side 189–190:

«Rådet har som forklart prinsipielle innvendinger mot en slik utforming, fordi rådet mener at det ikke alltid er tilstrekkelig klanderverdig å ha seksuelle omgang med en som ikke har gitt uttrykk for et ønske om å delta. I tillegg mener rådet at den ovennevnte formuleringen tolket bokstavelig vil omfatte tilfeller der den seksuelle omgangen reelt sett er frivillig, men hvor viljen til å delta ikke har kommet til uttrykk. I den antakelig ikke helt upraktiske situasjon at to personer som har festet og ruset seg sammen har seksuell omgang uten at noen av dem har vært åndsnærværende nok til å gi uttrykk for samtykke overfor hverandre, vil begge ha hatt seksuell omgang med noen som ikke har gitt uttrykk for å ville det, hvoretter begge etter omstendighetene skulle straffes.»

Etter rådets syn er det uheldig å innføre en straffebestemmelse som i rettsanvendelsen må gis en snevrere rekkevidde enn det ordlyden skulle tilsi (innskrenkende tolkning) for å unngå utilsiktede resultater.

4.5.1.3 Endring av «ute av stand til å motsette seg handlingen»-alternativet

Straffelovrådet foreslår en språklig endring av det gjeldende straffalternativet i straffeloven § 291 bokstav b, ved at alternativet «bevisstløs» tas ut, se NOU 2022: 21 punkt 27.6.1 side 185–187. Rådet påpeker at det fremgår av forarbeidene at alternativet ikke bare er ment å omfatte absolutt bevisstløshet, men også relativ bevisstløshet, som for eksempel hypnose. Rådet har vurdert om «bevisstløs» bør erstattes med «sterk bevissthetsforstyrrelse», som benyttes i straffeloven § 20, og som etter rådets syn er mer presist. Etter rådets syn er det imidlertid bedre å fjerne «bevisstløs». En slik endring vil ikke få innholdsmessig betydning, ettersom den som er bevisstløs, også vil være «ute av stand til å motsette seg handlingen». Formålet med forslaget er å forenkle utformingen av bestemmelsen.

Rådet gir uttrykk for at innføringen av et nytt straffalternativ rettet mot den som «har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling», vil ha konsekvenser for hva som er vurderingstemaet i «ute av stand»-alternativet, se utredningen punkt 27.6.3 side 188–189. Rådet påpeker at § 291 bokstav b har blitt anvendt i noen saker der fornærmede protesterte, men ikke var i stand til å yte fysisk motstand, og gir uttrykk for at slike tilfeller – der gjerningspersonen ikke respekterer fornærmedes avvisning – må behandles etter det nye straffalternativet. Rådet uttaler videre:

«Vurderingstemaet i ‘ute av stand’-alternativet vil da være om fornærmede er ute av stand til å ta stilling til eller gi uttrykk for om hvorvidt vedkommende vil ha seksuell omgang.»

4.5.1.4 Ufrivillig seksuell omgang som ikke rammes av voldtektsbestemmelsen

Rådet foreslår en ny bestemmelse om seksuelt krenkende berøring, se rådets lovutkast § 292 og utredningen punkt 25 side 158–161. Første ledd i bestemmelsen tar sikte på å ramme de samme handlingene som straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke gjør i dag, og fanger blant annet opp ufrivillig seksuell omgang som ikke rammes av strengere bestemmelser. For å sikre at strafferammen er dekkende også for de mer alvorlige handlingene som rammes av den nye bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring – for eksempel ufrivillig seksuell omgang – foreslår rådet at strafferammen settes til bot eller fengsel inntil 2 år, se utredningen punkt 28.7.3 side 210–211.

4.5.2 Høringsinstansenes syn

Et stort antall høringsinstanser har uttalt seg om Straffelovrådets forslag til endringer i gjerningsbeskrivelsen for voldtekt. Høringsinstansene slutter seg gjennomgående til rådets uttalelser om behovet for et styrket strafferettslig vern mot ufrivillig seksuell omgang. Det er imidlertid delte meninger om hvordan vernet bør styrkes. Det store flertallet av høringsinstansene som har kommentert spørsmålet, anbefaler en utvidelse av voldtektsbestemmelsen, slik Straffelovrådet foreslår. Andre tar til orde for at vernet bør styrkes gjennom andre endringer i kapittelet om seksuallovbrudd. Blant høringsinstansene som ønsker en utvidelse av voldtektsbestemmelsen, er meningene delte om hvilken rekkevidde og utforming bestemmelsen bør få.

En rekke høringsinstanser støtter eller er positive til rådets forslag om å utvide voldtektsbestemmelsen med et nytt straffalternativ som rammer den som har seksuell omgang «med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling». Dette gjelder blant annet Advokatforeningens forsvarergruppe, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Landsgruppen av helsesykepleiere NSF, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Nordland statsadvokatembeter, NIM, Norsk Kvinnesaksforening, Oslo kommune, Oslo kommunes råd for kjønns- og seksualitetsmangfold, Oslo statsadvokatembeter, Reform – ressurssenter for menn, riksadvokaten, Sex og Politikk, Vest politidistrikt og Øst politidistrikt. Rådets forslag støttes også av Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter og Agder statsadvokatembeter, som har inngitt et felles høringssvar (heretter Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl.)

Flere av de nevnte høringsinstansene viser til de samme argumentene som Straffelovrådet. Riksadvokaten fremholder blant annet:

«For så vidt gjelder valg av modell – ‘nei betyr nei’ eller ‘bare ja betyr ja’ –, argumenterer rådet etter riksadvokatens syn overbevisende for at straff etter den strengeste bestemmelsen om seksuallovbrudd bør reserveres tilfeller der fornærmede gir uttrykk for den manglende viljen i ord eller handling. Tungtveiende grunner taler for dette, ikke minst at et krav om uttrykkelig samtykke i prinsippet vil kunne medføre at bestemmelsen kan komme til å ramme tilfeller av reelt frivillig seksuell omgang.»

Noen høringsinstanser, slik som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Nordland statsadvokatembeter, Norsk Kvinnesaksforening og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl., uttaler at de slutter seg til rådets prinsipielle synspunkt om at ansvaret for å forebygge ufrivillig seksuell kontakt ikke bare bør ligge hos den mest pågående parten. En forutsetning er at de involverte har forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett. Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. uttaler for eksempel følgende:

«Forslaget harmonerer […] godt med det grunnleggende hensynet som utredningen bygger på, nemlig at enhver eier sin egen seksualitet og innehar sin egen seksuelle selvbestemmelsesrett. I dette ligger det også, etter vårt syn, at enhver i tillegg må ha et ansvar for å gi uttrykk for hva man selv ønsker å være med på eller ikke hva gjelder seksuelle aktiviteter, forbeholdt at man innehar muligheten og er i en situasjon hvor ens vilje faktisk kan uttrykkes overfor den andre.»

Advokatforeningens forsvarergruppe gir uttrykk for at en voldtektsbestemmelse som bygger på en «bare ja betyr ja»-modell, vil kreve at den enkelte må være «svært oppmerksom på den andres kroppsspråk, og vil medføre stor usikkerhet». Forsvarergruppen antar at en slik bestemmelse vil ramme unge mennesker særlig hardt. Forsvarergruppen er i utgangspunktet positiv til rådets forslag til nytt straffalternativ, men mener at det må presiseres at den uttrykte motstanden mot seksuell omgang må være egnet til å bli forstått:

«Legalitetsprinsippet og uskyldspresumsjonen er grunnleggende for borgernes rettssikkerhet, og for at rettstaten skal fungere. Legalitetsprinsippet krever at gjerningsbeskrivelsen i den nye voldtektsbestemmelsen må være så klar og presis at den enkelte kan forutse, med rimelig sikkerhet, at domfellelse og straff kan bli konsekvensen av dens handling. På denne bakgrunn mener Forsvarergruppen at det er særskilt viktig at en ny voldtektsbestemmelse har et kvalifiserende element, herunder at den uttrykte motstanden mot seksuell omgang må være egnet til å bli forstått.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler at et krav om samtykke vil gjøre det vanskeligere å utøve den seksuelle selvbestemmelsesretten:

«Etter vår vurdering er det en risiko for at et krav om samtykke også kan svekke den seksuelle selvbestemmelsesretten. Selv om samtykket til enhver tid kan trekkes tilbake, må det antas at terskelen for å si nei, etter et samtykke er gitt, er høyere enn når et samtykke aldri er gitt. Retten til å ombestemme utgjøre selve kjernen i den seksuelle selvbestemmelsesretten. Gitt at et krav om samtykke gjør det vanskeligere å trekke seg, mener vi at […] det er en risiko for at et slikt krav snarere vil svekke, enn å styrke, den seksuelle selvbestemmelsesrett.»

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning gir uttrykk for at synspunktet om «at den som tar initiativ til sex har ansvaret for å innhente samtykke […] gir assosiasjoner til en forståelse av sex og seksualitet som en ‘ting’ man velger å gi bort, eller som kan tas». Senteret uttaler i forlengelsen av dette:

«[…] hva som teller som et samtykke, og hvordan dette gis, vil preges av hva en ser på som en ideell og etisk seksuell interaksjon. Hvis en forstår sex som noe som kan gis og tas, blir trolig spørsmålet om samtykke mer binært og enkelt. Hvis en derimot forstår seksuelle interaksjoner som noe som (ideelt sett) utvikler seg gradvis og relasjonelt, der begge parter er aktive initiativtakere, eller der en gjennom samspill kan forhandle seg frem til sex, kan det være mer krevende å ramme inn hva som telles som et reelt samtykke, og hva som utelukker det.»

Flere høringsinstanser mener at seksuell omgang med noen som gir uttrykk for ikke å ville det, ikke bør reguleres i voldtektsbestemmelsen. Blant disse er Oslo politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembeter. Det samme gjelder Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter,Rogaland statsadvokatembeter og Møre og Romsdal statsadvokatembeter, som har inngitt et felles høringssvar hvor det gis uttrykk for intern uenighet om hvilken alternativ løsning som er ønskelig (ved enighet om øvrige spørsmål brukes heretter Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl.). De to førstnevnte statsadvokatembetene foreslår en helt ny straffebestemmelse om seksuell omgang uten samtykke, som kommer i tillegg til dagens voldtektsbestemmelse, og som dekker de nye tilfellene rådet foreslår å inkludere i voldtektsbestemmelsen:

«Selv om det kan være en glidende overgang i alvor og staffverdighet mellom seksuell omgang uten samtykke og det som i dag anses som voldtekt, mener vi at det i utgangspunktet er en klar forskjell. […] Vi mener at straffen for seksuell omgang uten samtykke bør være kvalifisert lavere enn dagens normalstraff for voldtekt, som vi legger til grunn at i all hovedsak skal videreføres, jf. nedenfor. Vi mener derfor at et straffebud med en strafferamme på 6 år vil være tilstrekkelig og mer treffende.»

Oslo politidistrikt stiller spørsmål ved om det er grunn til å innføre en bestemmelse rettet mot «seksuell omgang med noen som ikke vil og som gir ‘egnet’ uttrykk for det». For det tilfellet at lovgiver ønsker seg en slik bestemmelse, peker politidistriktet på to alternative reguleringsmåter. Det ene alternativet er å tydeliggjøre at straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke også rammer seksuell omgang, og å heve strafferammen i denne bestemmelsen. Det andre alternativet er å innføre et nytt straffalternativ i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende rettet mot seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som i ord eller handlinger gir uttrykk for dette, og stille som vilkår at handlingen må innebærer en utnyttelse.

Trøndelag statsadvokatembeter foreslår et nytt ledd i straffeloven § 297 som retter seg mot seksuell omgang uten samtykke, hvor den øvre strafferammen settes til fengsel inntil 6 år. Møre og Romsdal statsadvokatembeter er enig i at «handlinger som faller mellom dagens bestemmelser om voldtekt og seksuell handling uten samtykke bør straffes strengere», men mener at det er tilstrekkelig å øke strafferammen i straffeloven § 297. Høringsinstansen viser særlig til at bevissituasjonen vil være krevende, og gir uttrykk for at et nytt straffebud vil bli «en programerklæring uten realitetsinnhold».

Flere høringsinstanser legger til grunn at saker som gjelder ufrivillig seksuell omgang som ikke i dag rammes av voldtektsbestemmelsen, for en stor del vil bli henlagt eller lede til frifinnelser på grunn av bevissituasjonen. Dette gjelder blant annet Advokatforeningen, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl., Møre og Romsdal politidistrikt, Nordland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt og Oslo statsadvokatembeter. Sistnevnte uttaler følgende:

«Vi er skeptiske til at en samtykkebasert voldtektsbestemmelse vil generere særlig flere positive påtalebeslutninger og domfellelser. Bevissituasjonen i voldtektssaker er som kjent krevende. En samtykkebasert regel endre[r] ikke dette. Vi er bekymret for at innføring av en slik bestemmelse kan skape urealistiske forventninger om at langt flere saker vil ende med tiltale og fellende dom.»

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at en endring av voldtektsbestemmelsen som foreslått av rådet vil kunne føre til at søkelyset settes på fornærmedes opptreden. For eksempel uttaler Øst politidistrikt:

«Distriktet mener at et straffalternativ knyttet opp mot manglende frivillighet eller samtykke i praksis vil innebære et økt fokus på fornærmedes opptreden. Mens straffalternativet som rammer vold og/eller truende atferd fokuserer på gjerningspersonens handlinger, vil bevistemaene i et straffalternativ som rammer manglende frivillighet etter distriktets syn i større grad fokusere på hva fornærmede har gjort i den konkrete situasjonen for å gi uttrykk for avvisning. Distriktet mener at en etterforskning og påfølgende bevisførsel i retten knyttet opp mot det nye foreslåtte alternativet i praksis vil kunne føre til at prosessen oppleves enda mer belastende for den fornærmede.»

NIM støtter som nevnt Straffelovrådets forslag til nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen. I sitt høringssvar reiser imidlertid NIM spørsmål om det i tillegg bør gis et eget straffebud om seksuell omgang uten samtykke som fanger opp tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som faller utenfor gjerningsbeskrivelsen i den foreslåtte voldtektsbestemmelsen. NIM legger til grunn at rådets forslag vil innebære at slike tilfeller etter forholdene vil kunne falle inn under den foreslåtte bestemmelsen om seksuelt krenkende berøring, som i stor grad bygger på straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. NIM uttaler videre:

«Rådets utkast til straffebudet om seksuelt krenkende berøring fanger videre opp seksuelle handlinger uten samtykke av svært forskjellig karakter, alvorlighetsgrad og straffverdighet.

Departementet bør vurdere om seksuell omgang som etter forslaget skal falle inn under straffebudet om seksuelt krenkende berøring, heller bør skilles ut i et eget straffebud for å reflektere handlingens alvorlighet. Departementet vil i så fall kunne bygge videre på rådets skisse om seksuell omgang med noen som ikke deltar frivillig, forutsatt at skyldkravet ved et slikt straffebud er fortsett. Det kunne gjøre det lettere å sikre en strafferamme som er tilpasset handlingen. Videre vil det kunne sikre en strafferettslig kvalifikasjon som reflekterer alvorligheten av integritetskrenkelsen som seksuell omgang uten samtykke innebærer. Det kan bidra til en bedre beskyttelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten i tråd med menneskerettslige føringer.»

Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen har innspill til selve utformingen av det foreslåtte nye straffalternativet i straffeloven § 291. Borgarting lagmannsrett påpeker at det har stor selvstendig verdi at straffebestemmelsen utformes slik at bevistemaet er enkelt forståelig og praktikabelt, og mener Straffelovrådets foreslåtte utforming langt på vei oppfyller dette hensynet. Dommerforeningen mener på sin side at ordlyden bør forenkles:

«Bestemmelsen har bare ett vurderingstema og det er Dommerforeningens syn at dette lovteknisk kan forenkles til ‘har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for at de ikke vil det’.

Manglende vilje som sådan er ikke et selvstendig vilkår for straffansvar. Den manglende viljen må komme til uttrykk. Det er gjerningspersonens manglende respekt for denne viljen som straffes.»

En rekke høringsinstanser mener at et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen bør ta utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell, og er kritiske til rådets forslag. Dette gjelder blant annet Amnesty International, Bergen kommune, Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen, DIXI Ressurssenter mot voldtekt, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kontoret for voldsoffererstatning, Krisesentersekretariatet, Kvinneaktivistene i Oslo, Kvinnefronten i Norge, Kvinnegruppa Ottar, Kvinnepolitisk utvalg i SV, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Lightup Norway, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Likestillingssenteret (Stiftelsen Kvinneuniversitetet), Nasjonalt SRHR-nettverk, Norges Kvinnelobby, Rødt Oslo Kvinnepolitisk lag, Rød Ungdom, Samtykkealliansen, Seksualpolitisk Nettverk for Ungdom, Sentralt Ungdomsråd i Oslo, Sex og samfunn, Skeiv ungdom, Sosialistisk Ungdom, Stiftelsen Kvinneuniversitetet i Norden, Stine Sofies Stiftelse og Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso) Troms og Smiso Telemark.

Flere av de nevnte høringsinstansene gir uttrykk for at rådets forslag ikke innebærer noen reell samtykkelov, fordi forslaget bygger på en forutsetning om at man er seksuelt tilgjengelig med mindre man motsetter seg seksuell omgang i ord eller handling. Høringsinstansene mener at utgangspunktet bør være det motsatte, og at den initiativtakende parten alltid bør ha ansvaret for å sikre at den andre parten samtykker og ønsker å delta i den seksuelle omgangen. Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler blant annet:

«[D]et er viktig at straffebudet kommuniserer at en person ikke er tilgjengelig for seksuelle handlinger før det er gitt uttrykk for det. Det betyr at når en person tar et seksuelt initiativ overfor noen, vil en naturlig forutsetning for videre seksuell kontakt være at den som tar initiativ forsikrer seg om at den seksuelle kontakten er ønsket. Dersom en slik forsikring ikke foreligger, vil gjerningspersonen etter ombudets syn foreta en klanderverdig krenkelse av fornærmedes seksuelle autonomi.»

Ombudet uttaler også:

«Det kan være ulike grunner til at en person forholder seg passiv i seksuelle sammenhenger, hvor frykt, redsel eller opplevelse av manglende handlingsalternativer kan være aktuelle grunner. I omfangsrapporten fra NKVTS, fremgår det at 41 prosent av kvinnene og 31 prosent av mennene som var utsatt for voldtekt, fryktet å bli alvorlig skadet eller drept under voldtekten. Det er derfor ikke uvanlig at fornærmede opplever en voldtekt som livstruende, også i de tilfellene hvor gjerningspersonen ikke utsetter fornærmede for livstruende vold. I slike tilfeller mener ombudet det er klanderverdig å gjennomføre seksuell omgang, uten å være sikker på at motparten ønsker dette, eller deltar frivillig i den.»

Enkelte av høringsinstansene trekker også frem at alle de nordiske landene som har endret voldtektslovgivningen de siste årene, har tatt utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell. Noen gir også uttrykk for at en utvidelse av voldtektsbestemmelsen med utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell vil kunne bidra til en holdningsendring. Amnesty International uttaler for eksempel følgende:

«En reell samtykkelov vil føre til at borgerne blir mer bevisst på begrepet ‘samtykke’ og hvordan et samtykke til seksuell omgang skal og bør komme til uttrykk. Lovgivningen vil etter vår oppfatning kunne bidra til faktisk og varig holdningsendring. Det er derfor viktig at lovgivningen ikke bare etterstreber å følge den internasjonale standarden nesten eller så vidt, men at den tvert imot er oversiktlig og tydelig. Straffeloven er samfunnets tydeligste norm. Den må sette en tydelig standard om at seksuell omgang uten fritt samtykke er voldtekt. Straffelovens voldtektsbestemmelse skal ha mangel på fritt samtykke som sitt definerende element.»

Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) gir uttrykk for lignende synspunkter:

«KFV mener at en formulering i tråd med ‘bare ja er ja’-modellen ville vært et viktig normgivende signal fra lovgiver. Signaleffekten vil være et effektivt verktøy for å forhindre at flere av de situasjonene som KFV i dag erfarer at fører til anmeldelse av voldtekt oppstår. KFV tror ikke at den foreslåtte formuleringen i ny § 294 bokstav b vil oppnå samme effekt.

Videre virker det mer naturlig for KFV at den norske samtykkebestemmelsen bygger på samme modell som de øvrige skandinaviske landene. Vi viser til dansk, svensk og finsk lovgivning, hvor utgangspunktet er at bare ja er ja.»

Enkelte høringsinstanser, som for eksempel JURK, Krisesentersekretariatet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Rød Ungdom og Samtykkealliansen, mener at det følger av Norges folkerettslige forpliktelser, herunder forpliktelsene etter Istanbulkonvensjonen, at voldtektsbestemmelsen må bygge på en slik modell.

Likestillings- og diskrimineringsombudet legger til grunn at Norge neppe er forpliktet til å bruke uttrykket «samtykke» i voldtektsbestemmelsen, men at det vil harmonere bedre med våre folkerettslige forpliktelser enn rådets forslag til utforming:

«Ombudet deler Straffelovrådets syn på at verken CEDAW eller Istanbulkonvensjonen direkte pålegger staten å innta ordlyden ‘samtykke’ i straffebudet. Staten må sies å ha en skjønnsmargin når det kommer til den nøyaktige utformingen av straffebudet. […] Slik ombudet vurderer det, er ordlyden ‘samtykke’ bedre egnet til å oppfylle CEDAW-komiteens anbefalinger, enn den foreslåtte ordlyden ‘ikke vil det, og som gir uttrykk for dette i ord eller handling’.»

Flere av høringsinstansene som er kritiske til Straffelovrådets forslag, trekker frem ulike typetilfeller som de mener vil falle utenfor forslaget, men som etter deres syn bør rammes av voldtektsbestemmelsen. Det er særlig tre typetilfeller som går igjen:

Det første typetilfellet er der fornærmede ikke ønsker å ha seksuell omgang, men forholder seg passiv fordi situasjonen oppleves som skremmende, truende eller ubehagelig.

Det andre typetilfellet er seksuell omgang med en person som på grunn av ruspåvirkning har vesentlig nedsatte forutsetninger for å motsette seg seksuell omgang, men som ikke er så svekket at vedkommende er «ute av stand til å motsette seg handlingen», slik dagens voldtektsbestemmelse i straffeloven § 291 bokstav b krever. JURK mener at terskelen for å anse noen som «ute av stand» til å motsette seg seksuell omgang på grunn av frykt eller ruspåvirkning er høy, og legger til grunn at en gjerningsbeskrivelse basert på «bare ja er ja»-modellen vil gjøre det mulig å straffeforfølge flere krenkelser:

«At det skal mye til for at ‘ute av stand’-vilkåret er oppfylt på grunn av ruspåvirkning eller frykt, gjør at en del klanderverdige tilfeller av seksuell omgang ikke er straffbare etter gjeldende rett, eventuelt at de må vurderes etter straffebud som ikke i tilstrekkelig grad fanger opp alvoret i krenkelsene […]. En gjerningsbeskrivelse som i tettere grad gjenspeiler ‘bare ja er ja’ vil omfatte flere tilfeller enn det Straffelovrådet ønsker å omfatte, samt vil det endre hva som skal bevises. Dette vil gjøre det mulig å straffeforfølge flere tilfeller som er straffverdig nok til å være voldtekt. JURK vil bemerke at det såklart ikke er gitt at bevissituasjonen når det gjelder skyldkravet blir noe enklere enn det er i dag.»

Amnesty International understreker at det er viktig å erkjenne at det ikke alltid er like lett for en person å uttrykke motvilje i en seksuell situasjon, og at passivitet kan være et rasjonelt handlingsalternativ for å håndtere en situasjon som oppleves som skremmende, truende eller ubehagelig. Dette tilsier etter Amnesty Internationals syn at det bør innføres en bestemmelse som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke har samtykket.

Det tredje typetilfellet som trekkes frem av flere høringsinstanser, er personforvekslingstilfellene – det vil si tilfeller der den seksuelle omgangen skjer med en annen person enn den fornærmede ønsker og tror at han eller hun har seksuell omgang med. Straffelovrådet konkluderer med at det ikke kan se at «det er behov for å innføre en egen straffebestemmelse om personforveksling eller tilsnikelse av seksuell omgang eller lignende», jf. NOU 2022: 21 punkt 26.6 side 174. Rådet begrunner dette med at slike tilfeller fort vil kunne omfattes av andre bestemmelser, blant annet straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende. Slik Likestillings- og diskrimineringsombudet ser det, innebærer forvekslingstilfellene gjerne at fornærmede blir overrumplet, og at han eller hun innretter seg i den tro at personen som starter den seksuelle omgangen, er en person fornærmede har en seksuell relasjon til:

«Etter ombudets syn er det problematisk å kategorisere disse tilfellene som seksuell utnytting, eller seksuelt krenkende berøring dersom gjerningspersonen faktisk gjennomfører samleie med fornærmede. Slik ombudet ser det, bør derfor det å overrumple fornærmede og utgi seg for å være en annen person for å oppnå samleie straffes som voldtekt.»

Etter det departementet kan se, har ingen høringsinstanser kommentert Straffelovrådets forslag om å sløyfe ordet «bevisstløs» i dagens bestemmelse i straffeloven § 291 bokstav b.

4.5.3 Departementets vurdering

4.5.3.1 Overordnet om departementets forslag

Det er også i dag straffbart å ha seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det. Som regel vil slike handlinger rammes av straffeloven §§ 291–294 om voldtekt eller § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende. Er ingen av disse bestemmelsene anvendelige, kan det være aktuelt å anvende straffeloven § 297.

I likhet med Straffelovrådet og det store flertallet av høringsinstansene mener departementet at det strafferettslige vernet mot ufrivillig seksuell omgang bør styrkes sammenlignet med i dag. Strafferammen i § 297 på bot eller fengsel inntil 1 år gjenspeiler ikke i tilstrekkelig grad alvoret i at noen blir utsatt for seksuell omgang mot deres vilje. Det fremgår heller ikke uttrykkelig av bestemmelsens ordlyd at den også rammer handlinger som er å anse som seksuell omgang. Etter departementets syn bør straffeloven tydeliggjøre at seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det, er straffbart. I tillegg bør strafferammene i bestemmelsene som rammer ulike krenkelser av den seksuelle selvbestemmelsesretten, stå i et rimelig forhold til handlingenes alvor.

Som Straffelovrådet har påpekt, bør forskjellene mellom «bare ja betyr ja»-modellen og «nei betyr nei»-modellen ikke overdrives. Det er likevel en viktig forskjell at førstnevnte modell som et utgangspunkt også fanger opp tilfeller der gjerningspersonen har seksuell omgang med noen som forholder seg passiv til et seksuelt initiativ, med mindre det er holdepunkter for at passiviteten må tolkes som et samtykke. En voldtektsbestemmelse som baseres på «bare ja betyr ja»-modellen, vil dermed markere samfunnets holdning og klare forventning om at all seksuell omgang skal være basert på frivillighet. Bestemmelsen vil også kunne virke holdningsdannende og bidra til at flere unnlater å ha seksuell omgang uten først å avklare om den andre parten ønsker å delta.

Departementet foreslår i denne proposisjonen en ny straffebestemmelse som er basert på «bare ja betyr ja»-modellen. Bestemmelsen vil ramme den som «har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det». For å understreke alvoret i den krenkelse slike handlinger innebærer, bør overtredelser rammes som «voldtekt» etter straffeloven § 291. Med en slik regulering vil den norske voldtektsbestemmelsen komme på linje med bestemmelsene om voldtekt i de øvrige nordiske landene.

Etter departementets syn bør det gjøres enkelte endringer i straffeloven § 291 for å innpasse en slik straffebestemmelse. Departementet mener for det første at strafferammen i den nye straffebestemmelsen bør settes til fengsel inntil 6 år. Dette svarer til den øvre strafferammen i Sverige og Finland for voldtekt som ikke anses grov, se punkt 4.3.1 og 4.3.3. Den foreslåtte strafferammen begrunnes nærmere i punkt 6.6.2. Videre mener departementet at skyldkravet bør være forsett, jf. straffeloven § 22, slik at rekkevidden av straffansvaret ikke skal bli uklart, se punkt 4.6.4. På denne bakgrunn foreslår departementet at den nye straffebestemmelsen plasseres som et nytt første ledd i straffeloven § 291, mens de nåværende straffalternativene i § 291 bokstav a, b og c foreslås videreført i et nytt andre ledd. Nytt andre ledd vil dermed ramme visse tilfeller av seksuell omgang uten samtykke hvor det foreligger slike kvalifiserende omstendigheter som bestemmelsen krever i dag, slik som bruk av «vold eller truende atferd» (nåværende bokstav a og c) eller utnyttelse av at noen er «ute av stand til å motsette seg handlingen» (nåværende bokstav b). Det foreslås at dagens strafferamme på fengsel inntil 10 år videreføres for disse overtredelsene, se punkt 6.6.2.1.

Departementet foreslår i tillegg at straffeloven § 291 utvides med et straffalternativ som rammer den som «har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det», se lovforslaget § 291 andre ledd bokstav b. Dette straffalternativet bygger på Straffelovrådets forslag og «nei betyr nei»-modellen, og vil supplere den nye straffebestemmelsen som er foreslått plassert i første ledd. Det foreslås at straffalternativet tilføyes i bestemmelsen som etter departementets forslag blir § 291 nytt andre ledd. At gjerningspersonen ser bort fra fornærmedes uttrykte motvilje og tar seg til rette, innebærer en så sterk og markant tilsidesettelse av offerets seksuelle selvbestemmelsesrett at handlingene bør kunne straffes med fengsel inntil 10 år, se punkt 6.6.2.1. Etter departementets syn bør seksuell omgang med noen som har gitt uttrykk for motvilje, være straffbart også i tilfeller hvor gjerningspersonen ikke har handlet forsettlig, men bare utvist grov uaktsomhet, jf. straffeloven § 294. Dette vil sikre et effektivt strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten ved at flere gjerningspersoner kan holdes ansvarlig for handlinger som anses som straffverdige.

Samlet sett vil de ovennevnte forslagene sikre et sterkt og dekkende vern mot ufrivillig seksuell omgang, med strafferammer som står i et rimelig forhold til handlingenes klanderverdighet. I det følgende gis en mer inngående begrunnelse for forslagene og en nærmere redegjørelse for utformingen og den nærmere forståelsen av de nye bestemmelsene.

4.5.3.2 Ny straffebestemmelse basert på «bare ja betyr ja»

Straffebestemmelsene om seksuallovbrudd bygger allerede på det grunnleggende hensynet om at seksuelle handlinger skal være basert på frivillighet, og har som formål å verne den seksuelle selvbestemmelsesretten, se punkt 4.1.1. Straffelovrådet anbefaler ikke å innføre en straffebestemmelse basert på «bare ja betyr ja»-modellen. Som et utgangspunkt mener rådet at ansvaret for å forebygge ufrivillige seksuelle handlinger ikke bare bør ligge på den til enhver tid mest pågående parten. Forutsetningen er at partene har alminnelige gode forutsetninger for å utøve sin seksuelle selvbestemmelsesrett, se NOU 2022: 21 punkt 23.3.2 side 151.

Departementet er i utgangspunktet enig med Straffelovrådet i at personer som besitter slike forutsetninger, sammen bør ta ansvar for å unngå seksuell omgang som for en av partene er uønsket. Det kan samtidig tenkes ulike grunner til at en person i en konkret seksuell situasjon forholder seg passiv. Utformingen av voldtektsbestemmelsen bør etter departementets syn ta høyde for slike forhold.

Det har under høringen kommet innspill som underbygger at en person kan ha vesentlig reduserte forutsetninger for å avvise et seksuelt initiativ, også uten at de objektive vilkårene i straffeloven § 291 om voldtekt eller § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende er oppfylt. Under henvisning til en omfangsrapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har eksempelvis Likestillings- og diskrimineringsombudet gitt uttrykk for at «frykt, redsel eller opplevelse av manglende handlingsalternativer» kan være aktuelle grunner til at en person forholder seg passiv i seksuelle sammenhenger. Dette underbygger at det etter omstendighetene kan være svært klanderverdig å ha seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Et annet praktisk viktig typetilfelle som viser at det kan være straffverdig å ha seksuell omgang med en person som reagerer på et seksuelt initiativ med passivitet, er der sistnevnte ikke ønsker seksuell omgang, men på grunn av ruspåvirkning eller søvndrukkenhet har vesentlig nedsatte forutsetninger for å gi uttrykk for motvilje.

De ovennevnte tilfellene kan etter forholdene omfattes av nåværende § 291 bokstav b, som rammer den som har seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen», se for eksempel HR-2024-897-A, der Høyesterett ga uttrykk for at «den som er sterkt omtåket etter søvn, etter omstendighetene kan være ‘ute av stand’ til å motsette seg seksuell omgang». Se også punkt 4.1.2. Det skal imidlertid en del til for at dette vilkåret er oppfylt. Etter departementets syn er vilkåret neppe oppfylt når fornærmede i den aktuelle situasjonen har reelle og rimelige handlingsalternativer, men likevel forholder seg passiv. Når det gjelder bestemmelsen i straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke, mener departementet at den ikke i tilstrekkelig grad tar opp i seg alvoret ved handlinger som nevnt ovenfor. Bestemmelsen er først og fremst myntet på mindre inngripende seksuelle handlinger, slik som kyss og beføling av bryster eller kjønnsorgan innenfor eller utenpå klærne. At bestemmelsen også rammer seksuell omgang, fremgår ikke klart av ordlyden og gjenspeiles heller ikke i strafferammen, som er bot eller fengsel inntil 1 år.

At straffeloven ikke inneholder et straffebud som spesifikt rammer seksuell omgang med noen som ikke samtykker, har sammenheng med at departementet tidligere har ansett det som «usikkert hvilke tilfeller et slikt alternativ i praksis vil kunne dekke, også sett i lys av at bevissituasjonen i mange tilfeller vil være vanskelig», se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.1.5 på side 221, som er nærmere omtalt i punkt 4.2. Innspillene i denne høringen tilsier imidlertid som nevnt at en straffebestemmelse basert på «bare ja betyr ja»-modellen neppe vil være helt upraktisk. Erfaringene med innføringen av de nye samtykkebaserte voldtektsbestemmelsene i Sverige og Danmark trekker klart i samme retning, se omtalen i punkt 4.3.1 og 4.3.2.

Departementet har altså kommet til at det er grunn til å foreslå en ny straffebestemmelse i voldtektsparagrafen som bygger på «bare ja betyr ja»-modellen, jf. forslaget til nytt første ledd i straffeloven § 291. Et eget straffebud som rammer seksuell omgang uten samtykke, ble i høringen skissert av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), som i tillegg støttet Straffelovrådets forslag til nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen basert på «nei betyr nei», se punkt 4.5.2. Departementet er enig med NIM i at det er behov for en straffebestemmelse basert på «bare ja betyr ja» ved siden av rådets forslag til nytt straffalternativ. For å understreke alvoret i slike krenkelser mener departementet at denne bestemmelsen bør inntas i voldtektsparagrafen. Dette innebærer at slike tilfeller av seksuell omgang uten samtykke rubriseres som voldtekt, se punkt 4.7.

Departementet finner grunn til å understreke at forslaget til ny bestemmelse ikke bør strekkes for langt, og at det heller ikke er et mål i seg selv å oppnå flest mulige domfellelser. Det kan i denne sammenheng nevnes at Høyesterett i dom 6. mars 2025 har gitt generell veiledning om hvilke krav som må stilles til bevisvurderingen i voldtektssaker hvor fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet er det sentrale beviset i saken, se HR-2025-458-A.

Forslaget til nytt første ledd i straffeloven § 291 vil trolig først og fremst ha selvstendig betydning ved siden av straffalternativene i nytt andre ledd i tilfeller hvor en person reagerer på et seksuelt initiativ med passivitet. Et sentralt bevisspørsmål forventes å bli hva gjerningspersonen har gjort for å forsikre seg om at den seksuelle omgangen var frivillig fra fornærmedes ståsted. Muligens kan dette bidra til at etterforskningen og en eventuell hovedforhandling oppleves som mindre belastende for den fornærmede. At det vil kunne oppstå spørsmål om fornærmedes atferd, også etter departementets forslag, kommer man imidlertid ikke utenom. Når tiltalte og fornærmede har gitt motstridende forklaringer om hendelsesforløpet, er det nødvendig for sakens aktører å stille spørsmål ved, og føre bevis som er egnet til å kaste lys over, partenes troverdighet og forklaringenes pålitelighet, se HR-2025-458-A avsnitt 32–39.

Det forventes at forslaget til ny straffebestemmelse i praksis også kan fange opp enkelte tilfeller hvor det er rimelig tvil knyttet til om de objektive og subjektive vilkårene for straff etter de øvrige straffalternativene i § 291 er oppfylt. Et eksempel er hvor fornærmede forklarer at hun eller han har gitt uttrykk for motvilje, mens gjerningspersonen bestrider dette og påtalemyndigheten eller retten i den konkrete saken ikke finner å kunne se bort fra gjerningspersonens forklaring på grunn av det strafferettslige beviskravet. Et annet eksempel er saker hvor det er rimelig tvil knyttet til om fornærmede reelt sett var «ute av stand til å motsette seg handlingen», for eksempel på grunn av sterk frykt eller kraftig beruselse. Dersom det anses bevist utover enhver rimelig tvil at gjerningspersonen i det minste forsettlig har hatt seksuell omgang «med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det», kan § 291 nytt første ledd anvendes.

4.5.3.3 Nærmere om kravet til samtykke

Det grunnleggende hensynet bak den foreslåtte straffebestemmelsen i § 291 første ledd er å verne den enkelte mot ufrivillig seksuell omgang. Etter departementets syn bør likevel ikke vurderingstemaet være om fornærmede ikke har deltatt frivillig, slik det er etter den svenske og finske voldtektsbestemmelsen. Det kan være uklart hvordan man skal vurdere om noen har deltatt frivillig. Departementet slutter seg her til det som Straffelovrådet uttaler i NOU 2022: 21 punkt 27.6.2 side 187:

«En motforestilling mot å bruke ‘frivillig’ er at det kan lede tanken i retning av ‘den indre viljen’. Rådet antar imidlertid at de fleste vil forstå at en persons ‘indre innstilling’, og følelser og tanker om å ha lyst eller ikke, ikke er avgjørende, og at ingen kan domfelles fordi han eller hun ikke var i stand til å lese den andres tanker. En vektigere motforestilling er at en bestemmelse som skissert over ikke gir svar på hvordan man skal vurdere om deltakelse i seksuell omgang er frivillig […].»

Slik departementet ser det, bør det avgjørende være om personen har gitt uttrykk for at han eller hun ønsker å være med på handlingene. Bestemmelsene som skal verne den seksuelle selvbestemmelsesretten, bør ta høyde for at frivillighet kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. Som rådet påpeker, utvikles ofte «enigheten og ‘forhandlingene’ om å gjennomføre seksuell omgang […] gradvis gjennom utprøvende berøring, kroppsspråk og lyder», se NOU 2022: 21 punkt 23.3.2 side 150. Departementet er enig med rådet i at det vil føre for langt å innføre et krav om uttrykkelig samtykke. Et slikt krav, som kan sies å rendyrke «bare ja betyr ja»-modellen, ville i en del tilfeller kunne ha ført til straffansvar selv om den seksuelle omgangen reelt sett var frivillig.

Det avgjørende må være om partene verbalt eller på annen måte har samtykket til seksuell omgang. At et samtykke ikke trenger å være uttrykkelig, er også lagt til grunn i forarbeidene til straffeloven § 297 om seksuell handling uten samtykke. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.8 side 240 viser departementet til spesialmerknadene til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 200 første ledd i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000), hvor departementet på side 116 uttaler følgende:

«Det kreves ikke uttrykkelig samtykke – konkludent atferd er nok. Hvorvidt fornærmede samtykket, må bero på en helhetsvurdering av situasjonen. Befant vedkommende seg i en truende eller tvingende situasjon, kan det være et moment som taler mot at samtykke forelå.»

Også bestemmelsene om voldtekt i Danmark, Sverige og Finland åpner for at et samtykke eller frivillighet kan uttrykkes for eksempel ved kroppsspråk eller lyder og unntaksvis også ved passivitet. Utgangspunktet etter disse bestemmelsene er imidlertid at den som tier og ellers forholder seg passiv, ikke uten holdepunkter for noe annet har samtykket eller deltatt frivillig.

For at passivitet skal kunne tolkes som et samtykke, mener departementet at det må foreligge konkrete holdepunkter for dette. Her vil relasjonen og historikken mellom partene kunne ha stor betydning. Det samme gjelder opptakten til hendelsen. Det er for eksempel åpenbare forskjeller mellom en situasjon der to personer flørter, kysser og kjærtegner hverandre, kler av hverandre og legger seg i samme seng, før en av partene innleder et samleie eller en annen form for seksuell omgang, og situasjonen der en person – uten noen spesiell foranledning – tar et seksuelt initiativ overfor en annen som han eller hun nettopp har møtt. I den sistnevnte situasjonen vil den initiativtakende parten ofte vanskelig kunne høres med at passivitet kan tolkes som en tilslutning til seksuell omgang, mens konklusjonen etter omstendighetene lettere vil kunne bli den motsatte i den første situasjonen. Departementet vil imidlertid understreke at et samtykke til seksuelle handlinger (som kyss, beføling og andre kjærtegn mv.) ikke uten videre kan tolkes som et samtykke til seksuell omgang (som samleie mv.), og at hvert enkelttilfelle må vurderes konkret.

Departementet foreslår som nevnt at gjerningsbeskrivelsen i den nye straffebestemmelsen formuleres slik at den rammer «den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det». Departementet legger til grunn at «samtykke» er et velkjent ord, og at folk flest har en rimelig dekkende forståelse av hva det betyr. Det vesentlige for at gjerningsbeskrivelsen skal være oppfylt, er om fornærmede har gitt uttrykk for at vedkommende ønsker å være med på handlingene. Formuleringen «i ord eller handling» klargjør at det ikke kreves et verbalt samtykke, og at for eksempel lyder, flørtende kroppsspråk, ansiktsuttrykk eller andre «inviterende» kroppsbevegelser kan være nok. Som nevnt foran er det heller ikke utelukket at passivitet etter omstendighetene kan aksepteres som uttrykk for samtykke.

Som Straffelovrådet påpeker, må et samtykke være genuint eller virksomt for at det skal kunne tillegges betydning. Rådet fremholder at det kan være nødvendig å foreta en kompleks vurdering som innebærer stor grad av skjønn for å kunne ta stilling til spørsmålet om et samtykke er virksomt. Det kan for eksempel være uklart hvor stor grad av press, overtalelse og annen påvirkning som kan godtas, og hva som skal til for at en person kan anses for å være samtykkekompetent. Det er også et spørsmål om hvordan et samtykke skal forholde seg til svik og bristende forutsetninger, for eksempel lovnader om et fast forhold som senere ikke innfris. Departementet er av den oppfatning at disse utfordringene ikke uten videre løses ved å velge en alternativ formulering, slik som i Sverige og Finland.

At et samtykke til seksuell omgang er et resultat av overtalelse, vil som det klare utgangspunkt ikke gjøre samtykket uvirksomt. Dette kan også gjelde i tilfeller der mye står på spill for den ene parten, for eksempel der den som ønsker seksuell omgang, truer med å gjøre et parforhold slutt dersom ønsket ikke innfris. Et samtykke som er fremtvungent ved vold eller truende atferd, inkludert ulovlig tvang, kan derimot ikke tillegges rettslig betydning. Som nevnt foran kan det reises spørsmål om betydningen av svik og bristende forutsetninger for om et samtykke anses virksomt eller ikke. Et eksempel er hvor fornærmede gir klar og tydelig beskjed til gjerningspersonen om at han ikke vil ha samleie med henne med mindre hun blir med på ferietur, flytter inn hos ham eller lover at de to skal bli kjærester. Departementet legger til grunn at brudd på lovnader eller forutsetninger for seksuell omgang skal være uten betydning for spørsmålet om et samtykke er virksomt, og at den foreslåtte bestemmelsen ikke vil gjøre det straffbart å fremskaffe et samtykke ved løgn, forledelse eller lureri. Dette er også Straffelovrådets utgangspunkt, se NOU 2022: 21 punkt 23.3.4 side 152–153:

«At den andre parten ikke ville involvert seg seksuelt dersom vedkommende hadde korrekt informasjon, er ikke det samme som at den seksuelle samhandlingen er ufrivillig. Rådets utgangspunkt er derfor at en handling ikke bør klassifiseres som et seksuallovbrudd alene fordi uttalte eller underforståtte premisser for den seksuelle samhandlingen ikke stemmer med virkeligheten eller ikke innfris og den ene parten kan lastes for dette.»

I noen tilfeller vil det være behov for å tolke rekkevidden til et samtykke til seksuell omgang som allerede er gitt. Hvis fornærmede for eksempel har klargjort for gjerningspersonen at det er uaktuelt med noe annet enn vaginalt eller oralt samleie, men gjerningspersonen likevel innleder analt samleie uten at den andre personen direkte eller indirekte har gitt uttrykk for at det likevel er greit, har gjerningspersonen handlet utenfor det fornærmede samtykket til. Hvilke former for seksuell omgang noen samtykker til og ikke, må vurderes konkret i den enkelte sak.

I rettspraksis er det enkelte eksempler på at tiltalte skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte at fornærmede forveksler ham eller henne med en annen. Noen slike tilfeller vil kunne rammes av straffeloven § 295 første ledd bokstav a om misbruk av tillitsforhold, se også NOU 2022: 21 punkt 26.6 side 173–174 hvor Straffelovrådet drøfter personforveksling særskilt. Departementet legger til grunn at også den foreslåtte bestemmelsen i § 291 første ledd kan komme til anvendelse i visse tilfeller av personforveksling. Et eksempel kan være at gjerningspersonen sniker seg opp i sengen til fornærmede, og at fornærmede deltar i seksuell omgang med gjerningspersonen fordi vedkommende tror at det er kjæresten. I et slikt tilfelle er departementets utgangspunkt at fornærmedes samtykke ikke omfatter den aktuelle seksuelle omgangen. Departementet understreker at et eventuelt straffansvar for personforveksling må knytte seg til at fornærmede er i villfarelse med hensyn til hvilken fysisk person vedkommende har seksuell omgang med. På samme måte som etter det danske straffebudet om tilsnikelse av samleie på bakgrunn av personforveksling bør det ikke være straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved å lyve om sin identitet eller å utgi seg for å være rik eller kjent, se bemerkningene til straffebudet i Lovforslag nr. L 50 (2022–2023) side 27.

4.5.3.4 Nytt straffalternativ basert på «nei betyr nei»

På samme måte som Straffelovrådet mener departementet at det er en svakhet ved voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291 at den ikke kommer til anvendelse i tilfeller hvor gjerningspersonen har seksuell omgang med noen som aktivt gir uttrykk for at de ikke ønsker å delta, bortsett fra når det samtidig foreligger omstendigheter som nevnt i nåværende bokstav a og b.

Det å ha seksuell omgang med noen som gir uttrykk for at det er uønsket, utgjør en sterk og markant tilsidesettelse av personens seksuelle selvbestemmelsesrett. Dette gjelder uavhengig av om gjerningspersonen har brukt tvang eller om fornærmede var ute av stand til å yte fysisk motstand. At gjerningspersonen ser bort fra fornærmedes uttrykte motvilje og tar seg til rette, er etter departementets syn så graverende at handlingen bør rammes av en strengere straffebestemmelse enn forslaget til § 291 nytt første ledd.

Straffelovrådet foreslår å videreføre de eksisterende straffalternativene i straffeloven § 291, samtidig som det innføres et nytt straffalternativ som rammer seksuell omgang med noen som verbalt eller på annen måte gir uttrykk for at vedkommende ikke vil delta i den seksuelle omgangen. Departementet er enig i at dette er en hensiktsmessig løsning. I likhet med rådet mener departementet at det er en fordel at det fremgår direkte av ordlyden i § 291 andre ledd at bestemmelsen rammer den som «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd», eller har seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen», uavhengig av om fornærmede har gitt uttrykk for motvilje eller ikke. For det første vil ikke det nye straffalternativet i § 291 andre ledd fullt ut konsumere de eksisterende straffalternativene i bokstav a og b. For det andre er det en fordel å beholde dagens utforming av straffalternativene i bokstav a og b for å tydeliggjøre at det ikke er tilsiktet noen materielle endringer av voldtektsbestemmelsens anvendelsesområde i tilfeller hvor det er brukt vold eller trusler mv.

I likhet med Borgarting lagmannsrett mener departementet at det er grunn til å forenkle ordlyden i Straffelovrådets forslag til nytt straffalternativ. Det er uheldig om bestemmelsen forstås slik at den inviterer til en særskilt bevisførsel rundt hva fornærmede egentlig ville. Det er den uttrykte viljen som er det avgjørende, og dette bør reflekteres på en klar måte i bestemmelsen. Departementet foreslår derfor et nytt straffalternativ i § 291 nytt andre ledd bokstav b som rammer den som «har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det». Innholdsmessig er bestemmelsen ment å sammenfalle med rådets forslag.

For at noen skal kunne straffes etter det foreslåtte straffalternativet, må fornærmede ha uttrykt motvilje «i ord eller handling». Det ligger i dette at motviljen kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter, for eksempel verbalt, ved kroppsspråk (inkludert ansiktsuttrykk) eller gjennom lyder. At motviljen har kommet «klart» eller «utvetydig» til uttrykk, kreves ikke. Det avgjørende må være om motviljen, etter en objektiv vurdering, har kommet til uttrykk på en måte som er mulig å forstå for den eller de andre i den aktuelle situasjonen. Dette må bero på en konkret vurdering, hvor blant annet opptakten til hendelsen, relasjonen mellom partene og omstendighetene rundt handlingen for øvrig vil ha stor betydning, se også NOU 2022: 21 punkt 27.5.5 side 183. Også ukontrollerte reaksjoner, som for eksempel at fornærmede stivner til eller gråter, vil etter forholdene kunne være uttrykk for at vedkommende ikke ønsker å delta i den seksuelle omgangen, se NOU 2022: 21 punkt 23.3.2 side 152 og 27.6.2 side 188. Dersom gjerningspersonen ikke oppfattet at fornærmede ga uttrykk for motvilje, men er sterkt å bebreide for dette, kan det etter forholdene være aktuelt med straffansvar for grovt uaktsom voldtekt, se punkt 4.6.4.

Enkelte høringsinstanser mener at den foreslåtte bestemmelsen kan føre til økt oppmerksomhet omkring fornærmedes opptreden, noe som vil kunne utgjøre en tilleggsbelastning, se punkt 4.5.2. Er det usikkerhet knyttet til om fornærmede i den konkrete situasjonen ga tilstrekkelig tydelig uttrykk for motvilje, må det imidlertid antas at saken ofte vil bli bedømt etter forslaget til § 291 nytt første ledd, som rammer den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Se punkt 4.5.3.2 ovenfor om bevissituasjonen i disse sakene. Med den løsningen som departementet foreslår, som innebærer at både «bare ja betyr ja»-modellen og «nei betyr nei»-modellen inntas i voldtektsparagrafen, er det derfor neppe grunn til å legge avgjørende vekt på disse innvendingene.

4.5.3.5 Rekkevidden og utformingen av «ute av stand til å motsette seg handlingen»-alternativet

Straffeloven § 291 bokstav b retter seg i dag mot den som «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Departementet har, i likhet med Straffelovrådet, kommet til at ordlyden i bestemmelsen med fordel kan forenkles ved å sløyfe ordet «bevisstløs». I dagligtalen brukes «bevisstløs» gjerne om tilstander der en person er i koma eller lignende som følge av sykdom eller ytre påvirkning. I straffeloven omfatter «bevisstløs» imidlertid også tilstander som søvn og hypnose. Som rådet påpeker, vil en slik endring ikke få noen innholdsmessig betydning fordi den som er bevisstløs, også er «ute av stand» til å motsette seg handlingen.

Som det fremgår av punkt 4.1.2, har straffeloven § 291 bokstav b i praksis blitt anvendt i tilfeller der fornærmede har gitt uttrykk for motvilje, men ikke vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen fysisk. Dersom departementets forslag til nytt straffalternativ i § 291 nytt andre ledd bokstav b blir vedtatt, vil slike tilfeller regelmessig også omfattes av det nye alternativet. Departementet kan ikke se at de foreslåtte endringene vil innsnevre rekkevidden til «ute av stand»-alternativet i straffeloven § 291. Rettspraksis som klargjør innholdet i dette straffalternativet, vil dermed fortsatt være relevant.

4.6 Grov uaktsomhet som skyldform

4.6.1 Historisk bakgrunn

Straffeloven § 294 om grovt uaktsom voldtekt viderefører straffeloven 1902 § 192 fjerde ledd, som ble vedtatt i forbindelse med reformen av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd i 2000. Spørsmålet om grovt uaktsom voldtekt burde være straffbart, ble grundig drøftet av Seksuallovbruddsutvalget i NOU 1997: 23 punkt 4.4.4.1, se særlig side 50–53. Utvalgets flertall konkluderte med at det ikke var ønskelig å kriminalisere grovt uaktsom voldtekt. Etter flertallets syn forelå det ikke et praktisk behov for å innføre grov uaktsomhet som skyldform for voldtekt, og det var heller ikke andre tungtveiende grunner som talte for kriminalisering. Da utvalget avga sin utredning, rettet voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192 seg mot «den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang». Flertallet ga uttrykk for at det ikke hadde funnet praktiske eksempler eller typetilfeller der det var naturlig å tenke seg at gjerningspersonen bare handlet grovt uaktsomt, se utredningen side 53:

«Voldtektshandlingen forutsetter en kvalifisert aggressiv atferd, enten i ord eller handling. Utvalgets flertall har ikke funnet praktiske eksempler eller typetilfeller der det er naturlig å tenke seg at overgriperen bare har handlet grovt uaktsomt – og ikke forsettlig – i forhold til egen atferd. Det samme gjelder tvangskravet og forutsetningen om frivillighet hos offeret, sett i sammenheng med de øvrige objektive straffbarhetsbetingelser. Flertallet kan heller ikke se at hensynet til rettsvern for offeret er et tungtveiende moment for å kriminalisere den grovt uaktsomme atferd.»

Flertallet mente at det heller ikke var tungtveiende hensyn som talte for å innføre et uaktsomhetsansvar for overtredelse av straffeloven 1902 § 194 første straffalternativ, som rettet seg mot den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved mindre alvorlige trusler enn de som var omfattet av § 192, se utredningen side 53:

«Flertallet finner ikke at tungtveiende hensyn taler for å kriminalisere grov uaktsomhet, verken for voldtekt eller for overgrep som rammes av straffeloven § 194. Kriminalisering av simpel uaktsomhet for slike handlinger er etter flertallets syn ingen aktuell problemstilling. Det fremstår som lite tenkelig at så vidt graverende handlinger foretas i ren uaktsomhet. En slik skjerpelse av skyldkravet kunne nok være egnet til å ramme skjult forsett, men tungtveiende rettsikkerhetshensyn taler likevel mot en slik utvidelse av straffansvaret i straffebud med så høye strafferammer.»

Mindretallet, som besto av Lisbeth Bang og Grete Kvalheim, mente derimot at det var grunn til å lempe på skyldkravet for voldtekt. Lisbeth Bang gikk inn for at både simpel og grovt uaktsom voldtekt skulle være straffbart, og la vekt på hensynet til offerets rettsvern og handlingens straffverdighet, se utredningen punkt 9.2 side 100. Grete Kvalheim mente også at voldtektsbestemmelsen ga et utilstrekkelig rettsvern for ofrene, fordi bestemmelsen bare rammet forsettlige overtredelser, se utredningen punkt 9.3 side 101–102. Kvalheims syn ble oppsummert slik av departementet i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.2.2 side 28–29:

«[Grete Kvalheim] viser til at tvangssituasjonene kan variere svært fra grov vold eller annen uttalt aggressivitet til mer subtil maktbruk, som fra ofrenes side kan oppleves like skremmende og tvingende som voldsbruk. Den gjerningsmann som ikke forstår at han tvinger offeret til seksuell omgang, men utviser grov uaktsomhet i forhold til frivilligheten, har begått et klart straffverdig seksuelt overgrep. Kvalheim mener i motsetning til utvalgsflertallet at uaktsom voldtekt er praktisk, og bygger på sin egen erfaring bl.a fra arbeid i Dixigrupper. Særlig praktisk er uaktsomhet i situasjoner hvor gjerningsmannen opptrer slik at offeret blir nærmest viljeløst på grunn av angst, avmakt eller handlingslammelse. Selv om det stilles de samme strenge krav til bevis for domfellelse, mener Kvalheim at det vil være lettere å bevise uaktsomhet enn forsett. Medlemmet Kvalheim er heller ikke redd for at en kriminalisering av den grovt uaktsomme voldtekt vil medføre at det stilles strengere krav til offerets motstand osv. Derimot ser hun at det kan være en viss fare for nedsubsumering, men mener at dette problemet – hvis det oppstår – må kunne la seg løse på en tilfredsstillende måte. Hun foreslår at en straffebestemmelse som rammer grov uaktsomhet, bør ha en strafferamme på fengsel inntil 5 år.»

Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) å utvide voldtektsbestemmelsen slik at den både rammer den som «skaffer seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd», og den som «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Departementet kom under «en viss tvil» til at det var grunn til å kriminalisere grovt uaktsom overtredelse av den foreslåtte voldtektsbestemmelsen, se Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) punkt 4.2.4 side 30–31:

«Departementet har lagt avgjørende vekt på at en kriminalisering vil styrke rettsvernet for voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen. Ikke bare forsettlige, men også grovt uaktsomme overgrep er klart straffverdige. Kvinner som blir utsatt for slik hensynsløs atferd som en grovt uaktsom voldtekt vil innebære, har krav på den støtte og beskyttelse som straffeloven gir. En kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt vil også være et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterer denne type handlinger.

Utvalget og noen høringsinstanser viser til at uaktsom voldtekt ikke er praktisk, og at det taler mot en kriminalisering. Det er vanskelig å si sikkert hvor mange grovt uaktsomme voldtekter man må regne med. Etter departementets syn er enhver grovt uaktsom voldtekt en voldtekt for mye, og en straffebestemmelse vil fylle et behov selv om antallet nye domfellelser i forhold til i dag måtte bli lite. Bestemmelsen vil antakelig særlig ha sin betydning i tilfeller hvor voldsanvendelsen eller den truende atferden har vært relativt beskjeden, eller hvor offeret på grunn av rus eller frykt ikke har vært i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen.»

Departementet antok for øvrig at faren for nedsubsumering ikke var så stor at det kunne tillegges særlig vekt i vurderingen, og delte heller ikke utvalgsflertallets oppfatning om at en kriminalisering av uaktsom voldtekt ville medføre en «sterkere fokusering på offerets egen opptreden enn det som skjer i dag», se proposisjonen punkt 4.2.4 side 31.

Straffelovkommisjonen foreslo at uaktsomhetsansvaret for en rekke lovbruddstyper, inkludert voldtekt, ikke skulle videreføres, se NOU 2002: 4 Ny straffelov: Straffelovkommisjonens delutredning VII punkt 4.3.1 side 87. Ved utarbeidelsen av den gjeldende straffeloven mente departementet imidlertid at straffansvaret for grovt uaktsom voldtekt burde opprettholdes. Departementet påpekte at det fantes eksempler på at bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt hadde blitt anvendt i praksis, og at det ville harmonere dårlig med de verdiene straffelovgivningen skal beskytte å ikke videreføre bestemmelsen. Departementet mente dessuten at det kunne ha en uønsket og uheldig signaleffekt å oppheve kriminaliseringen av grovt uaktsom voldtekt, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.5.4.5 side 235.

4.6.2 Straffelovrådets forslag

I NOU 2022: 21 punkt 27.10.2 side 197–198 drøfter Straffelovrådet om det er grunn til å videreføre en bestemmelse som svarer til straffeloven § 294 om grovt uaktsom voldtekt, og om bestemmelsen i tilfelle også bør omfatte overtredelser av det foreslåtte nye straffalternativet i bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke, se punkt 4.5.1.1 og 4.5.1.2 foran.

Straffelovrådet foreslår ikke å oppheve straffeloven § 294, men anbefaler likevel at det vurderes nærmere om bestemmelsen bør videreføres i oppfølgingen av utredningen. Dette gjelder særlig hvis bestemmelsen om de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten gis en annen utforming enn det rådet har foreslått.

Slik Straffelovrådet ser det, er grovt uaktsomme overtredelser av bestemmelsen om de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten klart straffverdige. Dette taler etter rådets syn sterkt for å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 294, uavhengig av hvor praktiske denne typen handlinger er. Rådet påpeker at det finnes eksempler på domfellelse for grovt uaktsom voldtekt i rettspraksis, og ser ikke bort fra at bestemmelsen brukes for lite. Rådet antar at det praktiske behovet for bestemmelsen vil øke hvis dagens voldtektsbestemmelse utvides i tråd med rådets forslag. Når det gjelder faren for nedsubsumering, erkjenner rådet at bestemmelsen innebærer en risiko for feilaktige domfellelser for grovt uaktsom voldtekt i stedet for forsettlig voldtekt. Rådet påpeker imidlertid at det ikke har grunnlag for å mene at dette er et så stort problem at straffansvaret for grovt uaktsom voldtekt bør oppheves av den grunn. Rådet antar også at risikoen for nedsubsumering kan reduseres dersom domstolen gis større frihet til å differensiere straffutmålingen for forsettlig voldtekt, slik at domfellelse ikke vil innebære en høyere straff enn det domstolen finner rimelig.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, mener at uaktsomhetsansvaret etter straffeloven § 294 bør videreføres. Dette gjelder blant annet Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl., JURK, Nordland statsadvokatembeter, NIM, Oslo politidistrikt og riksadvokaten. Det er imidlertid delte meninger om uaktsomhetsansvaret bør begrenses til de mest alvorlige tilfellene av voldtekt, eller om det bør gjelde i alle tilfeller av voldtekt, inkludert overtredelser av rådets foreslåtte nye straffalternativ.

Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter mfl. stiller spørsmål ved om uaktsomhetsansvaret etter det nye straffalternativet som Straffelovrådet foreslår, kan bli for vidtrekkende. Oslo politidistrikt fremhever at dersom bestemmelsen om voldtekt utvides slik som Straffelovrådet har foreslått, må det vurderes nøye om det nye straffalternativet også skal omfattes av uaktsomhetsansvaret:

«Slik en ser det vil bestemmelsen kunne øke sjansene for feilaktige domfellelser, da vurderingen av gjerningspersonens subjektive skyld i tilfelle som foreslått etter ny straffelov § 294 b vil bero på krevende vurderinger rundt dennes oppfatning i den konkrete situasjonen.»

Nordland statsadvokatembeter slutter seg til Straffelovrådets uttalelser og fremhever at det praktiske behovet for en bestemmelse om grov uaktsomhet vil øke ved en eventuell utvidelse av dagens voldtektsbestemmelse:

«Vi slutter oss for øvrig til rådets uttalelse i utredningen på s. 197 om at ‘det praktiske behovet for en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse øker dersom dagens voldtektsbestemmelse utvides slik at den omfatter tilfeller der gjerningspersonen har seksuell omgang med noen [som] ikke vil det, og som gir uttrykk for det i ord eller handling’. Eksempelet som trekkes frem, om at ‘gjerningspersonen på grunn av uoppmerksomhet ikke fanger opp signalene som viser at fornærmede ikke ønsker å delta i den seksuelle omgangen, for eksempel at fornærmede gråter stille, og at dette gir grunnlag for strek bebreidelse’ er etter vår oppfatning et godt eksempel.»

NIM gir uttrykk for at grov uaktsomhet som skyldkrav er presist nok dersom voldtektsbestemmelsen utvides på den måten rådet har foreslått, men at det kan være problematisk av hensyn til lovskravet å knytte uaktsomhetsansvar til en gjerningsbeskrivelse som bruker rettslige standarder og skjønnsmessige vilkår. NIM er ikke kjent med rettskilder som foreskriver andre krav til utformingen av straffebud som er basert på uaktsomhet, men uttaler likevel:

«Dersom den straffbare handlingen […] er angitt gjennom en rettslig skjønnspreget standard som ‘krenkende’, ‘frivillig’ eller ‘samtykke’, kan det etter vårt syn være betenkelig å ha grov uaktsomhet som skyldkrav.»

Med en slik gjerningsbeskrivelse kan spørsmålet om straffansvar for grovt uaktsom overtredelse for eksempel oppstå «i en del situasjoner der gjerningspersonen tror at den andre har utvist seksuell interesse, men der det ikke er tilfellet». NIM uttaler i forlengelsen av dette:

«Der straffebudet inneholder både et vilkår om manglende samtykke og et skyldkrav som går på grov uaktsomhet, ligger domstolenes vurdering tett opp til vurderingen av om handlingen var sterk klanderverdig og om det dermed bør straffes. Problemet med det er at det i praksis kan være veldig forskjellig syn på hva som er sterkt klanderverdig. Kriteriene innebærer lite annet enn en anvisning på straff etter en fri vurdering basert på påtalemyndighetens og dommerens skjønn.»

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet mener at straffansvaret for grovt uaktsom voldtekt i straffeloven § 294 bør videreføres. Uaktsomhetsansvaret bør etter departementets syn også omfatte det foreslåtte straffalternativet i straffeloven § 291 nytt andre ledd bokstav b, som rammer den som har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det, jf. punkt 4.5.3.4. Dette er i tråd med Straffelovrådets forslag og støttes av flesteparten av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet.

Etter departementets syn bør straffeloven markere at den som har seksuell omgang med en annen, må opptre hensynsfullt og aktsomt med hensyn til om den andre parten deltar frivillig. Dette gjelder for dagens straffalternativer i straffeloven § 291 bokstav a–c og bør også gjelde for overtredelser av det nevnte forslaget. Grovt uaktsomme overtredelser av det foreslåtte straffalternativet i § 291 nytt andre ledd bokstav b er klart straffverdige, idet straff vil forutsette at fornærmede har gitt uttrykk for motvilje, og at gjerningspersonen er sterkt å bebreide for ikke å ha forstått dette.

Da grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert, la departementet avgjørende vekt på at slik kriminalisering ville styrke rettsvernet for voldtektsofre – uten at det ville innebære noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningspersonen, se punkt 4.6.1. Slik departementet ser det, gjør dette seg gjeldende også for det foreslåtte straffalternativet i § 291 nytt andre ledd bokstav b. Etter departementets syn er det ikke grunn til å frykte at risikoen for feilaktige domfellelser vil bli nevneverdig større sammenlignet med i dag, slik Oslo politidistrikt har nevnt som en bekymring. Også i dag må det foretas krevende vurderinger av hvordan gjerningspersonen oppfattet situasjonen for å kunne ta stilling til om vedkommende har opptrådt med tilstrekkelig grad av skyld. Vilkårene for domfellelse etter § 294 er strenge, se blant annet NOU 2022: 21 punkt 7.7 side 57 med videre henvisninger, og departementet kan ikke se at straffansvaret vil favne for vidt med en slik utvidelse.

Straffansvar for grovt uaktsom overtredelse av det foreslåtte straffalternativet i § 291 nytt andre ledd bokstav b vil kunne være aktuelt der gjerningspersonen innser at det er en risiko for at fornærmede har ment å avvise et seksuelt initiativ, men håper at så ikke er tilfellet (bevisst uaktsomhet). Straffansvar kan også være aktuelt dersom gjerningspersonen ikke oppfatter at fornærmede gir uttrykk for motvilje, og er sterkt å bebreide for dette (ubevisst uaktsomhet). Man kan for eksempel tenke seg at gjerningspersonen av uforståelige grunner ikke får med seg at fornærmede rister på hodet, sier «nei» eller snur seg vekk. Uavhengig av omstendighetene i saken er det et krav at handlingen må bedømmes som «svært klanderverdig», og at det må være «grunnlag for sterk bebreidelse», jf. straffeloven § 23 andre ledd. I situasjoner som fremstår som skremmende eller overrumplende, legger departementet til grunn at det er rimelig å forvente en særlig årvåkenhet fra gjerningspersonens side. Det samme kan gjelde i tilfeller hvor det ikke er noen historikk mellom partene, eller en annen foranledning som gir gjerningspersonen rimelig grunn til forvente at et seksuelt initiativ vil være velkomment. Ettersom det bare er den grove uaktsomheten som rammes, jf. straffeloven § 23 andre ledd, vil det også i slike saker være rom for feilvurderinger uten at straffansvar inntrer.

Etter departementets syn vil det føre for langt å kriminalisere grovt uaktsomme overtredelser av den foreslåtte straffebestemmelsen i § 291 nytt første ledd, som rammer den som har seksuell omgang «med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det». Som nevnt i punkt 4.5.3.3 kan et samtykke fremkomme på mange ulike måter, for eksempel ved kroppsspråk – og unntaksvis også ved passivitet. Dersom det objektivt sett ikke forelå et samtykke, men den initiativtakende parten rent subjektivt oppfattet det slik at et samtykke forelå, vil det bero på nokså skjønnsmessige vurderinger om gjerningspersonen er sterkt å bebreide for likevel ikke å ha avklart om denne oppfatningen var riktig. Også NIM har fremhevet dette i høringsrunden og gitt uttrykk for at et straffebud som både inneholder et vilkår om manglende samtykke og et skyldkrav om grov uaktsomhet, «innebærer lite annet enn en anvisning på straff etter en fri vurdering basert på påtalemyndighetens og dommerens skjønn», se punkt 4.6.3 ovenfor. Departementet mener også at det er grunn til å legge en viss vekt på erfaringene i Sverige, hvor straffansvaret for grovt uaktsom voldtekt har voldt vanskeligheter i tilfeller der fornærmede har forholdt seg passiv, se punkt 4.3.1.

På denne bakgrunn foreslår departementet at grovt uaktsom overtredelse av den nye bestemmelsen i § 291 nytt første ledd, som er basert på «bare ja betyr ja»-modellen, ikke skal være straffbart. Dette innebærer at den nye straffebestemmelsen i § 291 nytt første ledd bare vil ramme forsettlige overtredelser, jf. straffeloven § 22. Betydningen av dette bør likevel ikke overdrives. I de rene passivitetstilfellene vil domfellelse for forsettlig overtredelse av nytt første ledd normalt bare kreve at gjerningspersonen oppfatter at fornærmede er passiv, og at gjerningspersonen ikke har holdepunkter for at passiviteten er uttrykk for et samtykke. Dersom det ikke foreligger noen særlig historikk mellom partene som tilsier at passiviteten skal tolkes som et samtykke, må det kreves forholdsvis klare holdepunkter.

Ved at voldtektsbestemmelsen foreslås utvidet med et nytt straffalternativ basert på «nei betyr nei»-modellen, hvor også grovt uaktsom overtredelse vil være straffbar, vil det samlede vernet mot ufrivillig seksuell omgang bli styrket på en effektiv og samtidig forsvarlig måte. Sett i sammenheng med forslaget til § 291 nytt første ledd, som er basert på «bare ja betyr ja»-modellen, vil forslaget om å videreføre og utvide straffansvaret for grovt uaktsom voldtekt samlet sett innebære et sterkere vern enn i Danmark og Finland, ettersom ingen av disse landene har kriminalisert grovt uaktsom voldtekt. Straffansvaret etter de foreslåtte endringene vil samlet sett minne noe mer om svensk rett, selv om en direkte sammenligning er vanskelig. Slik departementet ser det, vil forslaget imidlertid sikre forutberegnelighet på en bedre måte enn den svenske ordningen.

4.7 Voldtektsparagrafens overskrift

4.7.1 Straffelovrådets forslag

Straffelovrådet foreslår å endre paragrafoverskriften i bestemmelsen om de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten, som i dag finnes i straffeloven § 291, fra «Voldtekt» til «Seksuell omgang uten samtykke», se NOU 2022: 21 punkt 27.6.5 side 190–191. Straffelovrådet fremhever at det ikke er vold og truende adferd, men mangel på frivillighet, som er det karakteristiske ved de mest alvorlige krenkelsene av den seksuelle selvbestemmelsesretten. Rådet gir uttrykk for at straffelovens definisjon av voldtekt ikke nødvendigvis sammenfaller så godt med hvordan termen forstås i befolkningen. Rådet fremhever også at «voldtekt» kan være en symboltung merkelapp, som enkelte vil kunne vegre seg for å bruke for å beskrive egne erfaringer. Rådet legger til grunn at dette kan påvirke sannsynligheten for at fornærmede oppsøker hjelpeapparatet og anmelder forholdet, og for at gjerningspersonen erkjenner å ha begått alvorlige handlinger. Slik rådet ser det, formidler overskriften «Seksuell omgang uten samtykke» hva som er essensen i bestemmelsen, ettersom et fellestrekk ved handlingene er at det ikke er samtykket til den seksuelle omgangen.

4.7.2 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, mener at det vil være uheldig å gå bort fra betegnelsen «voldtekt». Dette gjelder dels høringsinstanser som støtter eller er positive til rådets forslag til utvidelse av voldtektsbestemmelsen, blant annet Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. og Vest politidistrikt, dels høringsinstanser som ikke støtter en utvidelse av voldtektsbestemmelsen, som Oslo politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembeter, og dels høringsinstanser som mener at et nytt straffalternativ i voldtektsbestemmelsen bør ta utgangspunkt i en «bare ja betyr ja»-modell, slik som JURK og Samtykkealliansen.

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mfl. viser til at mange unge personer anser «voldtekt» som sex uten samtykke, og at dette kan tas til inntekt for at dagens overskrift i straffeloven § 291 bør beholdes:

«[F]lere av organisasjonene som har sendt innspill til rådet opplyser om at holdningene blant mange unge mennesker er at voldtekt er sex uten samtykke og/eller sex hvor den ene parten ikke deltar frivillig […]. Dette er etter vårt syn også et argument for å bevare voldtektsbegrepet i bestemmelsens overskrift.»

Flere høringsinstanser viser til signaleffekten ved at ordet «voldtekt» ikke inngår i overskriften. Dette gjelder blant annet Vest politidistrikt, Politidirektoratet og Trøndelag statsadvokatembeter. Sistnevnte uttaler:

«Trøndelag statsadvokatembeter mener at signaleffekten ved ikke å innta voldtekt i overskriften, kan virke ovenfor almenheten slik at alvorligheten av innholdet i bestemmelsen reduseres.»

Samtykkealliansen er sterkt uenig i Straffelovrådets forslag om å fjerne ordet «voldtekt» i paragrafoverskriften. Alliansen skriver blant annet:

«Helt sentralt er at ordet ‘voldtekt’ inngår i overskrift eller teksten i bestemmelsen. En samtykkelov innebærer at seksuell omgang uten samtykke er forbudt og definert som voldtekt. Det fremgår klart av Straffelovrådets mandat at det er voldtektsbestemmelsen og definisjonen av voldtekt Norge har fått kritikk for.»

Frostating lagmannsrett støtter forslaget, men tar til orde for at «voldtekt» bør videreføres som en beskrivelse av tilfeller der den ufrivillige seksuelle omgangen er skaffet ved bruk av vold eller tvang:

«[…] enten ved at disse forholdene skilles ut i en egen bestemmelse, eller ved at ordet ‘voldtekt’ tilføyes i lovteksten i [rådets lovutkast § 294] bokstav a. Begrepet understreker alvoret i handlingene og er beskrivende for det fornærmede blir utsatt for i de tilfeller som rammes av bokstav a.»

PION – Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, Landsgruppen av helsesykepleiere og Senter for tverrfaglig kjønnsforskning støtter forslaget om å endre overskriften fra «Voldtekt» til «Seksuell omgang uten samtykke». Landsgruppen av helsesykepleiere uttaler:

«Som helsesykepleier møter vi mange unge som har opplevd seksuelle krenkelser, noen ganger av ‘lettere’ grad, andre ganger av alvorlig og grov art. Vi erfarer at det er mange som av ulike grunner ikke definerer det de har opplevd som ‘voldtekt’.»

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning har lignende betraktninger:

«Forskning har vist at mange er ubekvemme med å betegne, og dermed også anmelde, sine erfaringer med ufrivillig sex som voldtekt. Hvis målet er at flest mulig skal anmelde, og at det skal være lettere å avgjøre skyldsspørsmålet i slike saker, kan det tenkes at denne paragrafen og fjerning av minstestraff bedre speiler bredden i kategorien ‘sex uten samtykke’ enn den nåværende paragrafen kalt ‘voldtekt’.»

4.7.3 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at paragrafoverskriften i straffeloven § 291 bør beholdes slik den er i dag, slik også flertallet av høringsinstansene mener. Den viktigste grunnen til dette er at ordet «voldtekt» understreker at man har å gjøre med de mest alvorlige seksuelle overgrepene, og at en endring i tråd med Straffelovrådets forslag kan oppfattes som en oppmykning av synet på dette. Voldtektsbestemmelsen omfatter allerede i dag handlinger som ikke involverer vold eller tvangsbruk. Som rådet påpeker i NOU 2022: 21 punkt 27.6.5 side 191, har lovgiver brukt «voldtekt» som betegnelse på en del seksuallovbrudd som tidligere ikke var omfattet av voldtektsbegrepet, nettopp for å markere alvoret ved de aktuelle handlingene. Betegnelsen må i dag anses som godt innarbeidet, og departementet har inntrykk av at mange i dag har en videre forståelse av hva som regnes som voldtekt. Det er holdepunkter for at en del oppfatter «voldtekt» som synonymt med sex uten samtykke eller sex hvor den ene parten ikke deltar frivillig, se NOU 2022: 21 punkt 27.6.5 side 191.

Oppsummert kan departementet ikke se at de foreslåtte utvidelsene av § 291 gjør det nødvendig med en ny paragrafoverskrift, selv om man beveger seg lenger bort fra det som opprinnelig ble ansett som voldtekt. Det er i denne forbindelse også lagt vekt på at voldtektsbetegnelsen er beholdt i både Sverige, Danmark og Finland, se punkt 4.3. Å holde fast ved betegnelsen er dessuten i tråd med anbefalingene fra flere internasjonale overvåkingskomiteer, herunder FNs barnekomité og FNs kvinnediskrimineringskomité, som har anbefalt Norge å sørge for at manglende samtykke gjøres til en sentral del av definisjonen av voldtekt, se punkt 4.4.4 og 4.4.5.