4 Nærmere om innholdet i endringsforordning (EU) 2024/1717 om endringer i grenseforordningen
4.1 Definisjoner, passering av ytre grenser og grenseovervåking
Artikkel 1 lister opp alle endringene som gjøres i grenseforordningen.
Punkt 1 endrer definisjonsbestemmelsen i grenseforordningen artikkel 2. Definisjonen av «grenseovervåking» justeres. Det presiseres blant annet at dette innbefatter preventive tiltak for å hindre og avdekke uautoriserte grensepasseringer og unndragelse fra grensekontroll, tiltak for skjerpet situasjonsbevissthet, for å bekjempe grensekryssende kriminalitet og for å iverksette tiltak overfor personer som har passert grensen ulovlig, samt gjennomføringen av risikoanalyser. I tillegg tilføyes «storskala folkehelsekrise», «essensielle reiser», «ikke-essensielle reiser» og «transportknutepunkt» som nye definisjoner.
Punkt 2 og 3 gjør tilføyelser i grenseforordningen artikkel 5 om passering av ytre grenser. Det tilføyes at medlemsstatene kan fatte nødvendige tiltak for å opprettholde sikkerhet, lov og rett dersom et stort antall migranter, en masse og ved bruk av makt, uautorisert forsøker å passere yttergrensen. Videre kan medlemsstater, særlig i tilfeller av instrumentalisering av migranter, midlertidig stenge eller begrense åpningstidene til grenseovergangssteder. Instrumentalisering av migranter defineres ved henvisning til forordning (EU) 2024/1359 om krisehåndtering og force majeure artikkel 1 nr. 4 bokstav b) første punktum, hvor slik instrumentalisering er definert som tilfeller hvor tredjeland eller fiendtlig ikke-statlig aktør oppmuntrer til eller tilrettelegger for grensepasseringer ved Schengens yttergrense med formål om å destabilisere EU eller enkelte medlemsstater, gitt at handlingen er egnet til å sette grunnleggende funksjoner i en medlemsstat i fare, herunder opprettholdelsen av lov og orden og ivaretakelsen av nasjonal sikkerhet. Tiltakene skal være forholdsmessige og hensynta rettighetene til personer med rett til fri bevegelse, personer med oppholdstillatelse, og personer som søker beskyttelse.
Punkt 4 erstatter artikkel 13 om grenseovervåking. Endringene tydeliggjør at formålet med grenseovervåking både er å hindre og avdekke uautoriserte grensepasseringer, bidra til skjerpet situasjonsbevissthet, bekjempe grensekryssende kriminalitet og iverksette tiltak overfor personer som har passert grensen ulovlig. Grensemyndighetene skal ta i bruk alle nødvendige ressurser, utføre risikoanalyser og skal kunne benytte elektroniske hjelpemidler og utstyr, som overvåkingsutstyr og alle typer stasjonær og flyttbar infrastruktur. Kommisjonen gis myndighet til å fastsette delegerte rettsakter om ytterligere tiltak for overvåking, herunder felles minimumsstandarder for grenseovervåking. Slike minimumsstandarder skal ta hensyn til hva slags grense det er snakk om (land, sjø eller luft), graden av yttergrensens sårbarhet fastsatt etter forordning (EU) 2019/1896 om Det europeiske grense- og kystvaktbyrået (Frontex) artikkel 34, samt andre relevante faktorer, som geografiske særtrekk.
4.2 Innreisetiltak ved yttergrensen
Punkt 5 endrer navnet på kapittel V i grenseforordningen til «Særlige tiltak knyttet til de ytre grensene».
Punkt 6 tilføyer en ny artikkel 21a om felles midlertidige begrensninger på reiser inn til EU. Bestemmelsen kommer til anvendelse ved storskala folkehelsekriser som er anerkjent av Kommisjonen etter innspill fra nasjonale helsemyndigheter. Bestemmelsen gir Rådet myndighet til å fastsette en gjennomføringsrettsakt med felles innreisetiltak for Schengen-områdets yttergrense. Tiltakene kan omfatte innreiserestriksjoner for tredjelandsborgere og midlertidige smitteverntiltak for alle reisende (helserelaterte restriksjoner som testing, karantene, selvisolering mv.) som er nødvendig for å beskytte folkehelsen i Schengen-området. Restriksjonene skal være forholdsmessige og ikke-diskriminerende.
Det oppstilles ulike terskler for hvilke tiltak som kan pålegges ulike grupper. Personer med rett til fri bevegelse og personer med oppholdstillatelse vil aldri kunne nektes innreise etter gjennomføringsrettsakten, og kan bare pålegges minimumssmitteverntiltak. Andre personer som foretar essensielle reiser (definert i del A og B i nytt vedlegg XI) vil kun unntaksvis og for en strengt begrenset tidsperiode kunne nektes innreise. Del A inneholder en liste over kategorier av personer som foretar essensielle reiser og alltid vil være unntatt fra innreiserestriksjoner. Kommisjonen vil i gjennomføringsrettsakten kunne definere at også ulike kategorier av personer som foretar reiser på listen oppstilt i del B skal unntas fra innreiserestriksjoner. Innreisenekt pålagt personer som foretar essensielle reiser skal opphøre så snart det foreligger tilstrekkelige opplysninger om folkehelsekrisen til at det i stedet kan fastsettes alternative smitteverntiltak.
Gjennomføringsrettsakten kan blant annet fastsette generelle smitteverntiltak, differensiere restriksjonene ut fra geografisk avreiseområde og innføre særlige vilkår, herunder dokumentasjonskrav, for gjennomføringen av ikke-essensielle reiser. Dersom medlemsstatene innfører strengere nasjonale innreisetiltak, skal disse ikke ha negativ innvirkning på Schengen-områdets funksjon. Smitteverntiltak skal være i overenstemmelse med direktivet om fri personbevegelighet (direktiv 2004/38/EF).
4.3 Kontroller innenfor territoriet og overføringsprosedyre
Punkt 7 endrer grenseforordningen artikkel 23 om kontroller innenfor territoriet. Det presiseres at fraværet av indre grensekontroll ikke berører myndighetsutøvelsen til politiet og andre offentlige myndigheter på territoriet, inkludert i grenseområder, så lenge slik myndighetsutøvelse ikke har tilsvarende virkning som inn- og utreisekontroll. Slik myndighetsutøvelse kan inkludere bruk av overvåkingsteknologi som ellers benyttes på territoriet mot trusler mot offentlig orden og sikkerhet. Kriteriene som gir veiledning for vurderingen av om et tiltak på territoriet går klar av forbudet mot indre grensekontroll, justeres. Endringene tydeliggjør lovligheten, på visse vilkår, av tiltak for å redusere ulovlig innvandring og begrense spredningen av smittbare sykdommer med epidemisk potensial. Det presiseres at plikt til registrering hos tilbydere av overnatting, ikke anses som indre grensekontroll.
Punkt 8 fastsetter en ny artikkel 23a om en prosedyre for å overføre personer pågrepet i områdene ved de indre grensene mellom medlemsstater. Det gis nærmere saksbehandlingsregler for bruk av prosedyren. Standardskjema som skal benyttes som vedtaksmal fremgår av vedlegg XII.
Prosedyren kan kun benyttes når tredjelandsborgeren pågripes under kontroller som involverer kompetente myndigheter i begge medlemsstatene (overførende og mottakende medlemsstat) innenfor rammen av bilateralt samarbeid hvor det er avtalt at overføringsprosedyren skal kunne benyttes. Som eksempel nevnes felles politipatruljer, men også andre former for samarbeid omfattes. Kommisjonen har i uttalelse 15. mai 2024 til utkast til endringsforordningen (ST 9743/24 ADD 1 REV 1) skrevet følgende om kravet til samarbeid:
The bilateral cooperation framework could also contain arrangements as to the form of involvement of competent national authorities in the checks carried out in the border areas for the purposes of the transfer procedure. It could also include arrangements for information sharing between the competent national authorities so that all the relevant national authorities are kept up to date on the checks being conducted in this framework, in particular when they are not physically present during such checks.
Overføring kan besluttes dersom det er klare indikasjoner på at tredjelandsborgeren har passert grensen direkte fra en annen medlemsstat, og at vedkommende ikke har lovlig opphold og heller ikke søker beskyttelse. Dette skal vurderes ut fra opplysninger som er umiddelbart tilgjengelige for de pågripende myndighetene, herunder uttalelser fra tredjelandsborgeren, identitetsdokumenter, reisedokumenter eller andre dokumenter funnet på vedkommende, eller resultatene av søk i relevante nasjonale og felleseuropeiske informasjonssystemer.
Dersom det antas at tredjelandsborgeren er mindreårig, skal den overførende medlemsstaten underrette den mottakende medlemsstaten om det, og begge medlemsstatene skal sikre at alle tiltak treffes under hensyn til barnets beste og i samsvar med deres respektive nasjonale lovgivning.
Vedtak om overføring gis øyeblikkelig virkning. Myndigheten som fatter vedtak om overføring skal sikre at tredjelandsborgeren umiddelbart, og senest innen 24 timer, blir overført til den mottakende medlemsstaten innenfor rammene av det aktuelle bilaterale samarbeidet. Vedtak om overføring kan påklages, men klage medfører ikke utsatt iverksettelse.
Etter overføringen vil bestemmelsene i direktiv 2008/115/EF (returdirektivet) komme til anvendelse, noe som innebærer at personen kun kan overføres én gang etter denne prosedyren. Statene skal finne praktiske løsninger for som hovedregel å unngå bruk av prosedyren på grensestrekninger hvor det er gjeninnført indre grensekontroll. Om bruk av prosedyren på slike grensestrekninger skriver Kommisjonen i uttalelse 15. mai 2024 til utkast til endringsforordningen (ST 9743/24 ADD 1 REV 1) følgende:
While respecting the principles and conditions set out in Article 23a, Member States could, within this bilateral cooperation framework, envisage that in certain situations the transfer procedure could be used at the time of the reintroduction of internal border controls if justified in view of the local circumstances and on the basis of risk analysis.
Bestemmelsen berører ikke eksisterende bilaterale avtaler og andre avtaler referert til i returdirektivet artikkel 6 nr. 3.
Punkt 9 endrer artikkel 24 om fjerning av hindringer for veitrafikken ved overgangssteder på de indre grensene. Det tilføyes også at det er tillatt med fartsgrenser som er nødvendige for bruk av teknologiske løsninger referert til i artikkel 23 bokstav a).
4.4 Indre grensekontroll
Punkt 10 erstatter grenseforordningen artikkel 25 om det generelle rammeverket for midlertidig gjeninnføring eller forlengelse av grensekontroll på de indre grensene. Ved en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet i en medlemsstat, kan indre grensekontroll unntaksvis gjeninnføres langs hele eller deler av den indre grensen. En slik alvorlig trussel kan stamme fra terrorhandlinger eller -trusler, trusler fra alvorlig organisert kriminalitet, storskala folkehelsekriser og store eller høyprofilerte internasjonale arrangementer eller hendelser. I tillegg kan indre grensekontroll være aktuelt i ekstraordinære situasjoner karakterisert av plutselig og omfattende uautorisert migrasjon mellom medlemsstater, forutsatt at situasjonen legger et betydelig press på de samlede ressursene og kapasitetene til velforberedte myndigheter og sannsynligvis vil sette den generelle funksjonen til området i fare dersom indre grensekontroll ikke innføres. At en slik situasjon foreligger skal være dokumentert av informasjonsanalyser og andre tilgjengelige data, herunder fra relevante EU-byråer. Indre grensekontroll skal kun benyttes som siste utvei. Omfanget og varigheten av kontrollen skal ikke overstige det som er strengt nødvendig i lys av den aktuelle trusselen. Indre grensekontroll kan gjeninnføres og forlenges etter artikkel 25a og 28 på vilkårene fastsatt i artikkel 26 nr. 1 og 2, eller etter artikkel 29 i samsvar med vilkårene i artikkel 30.
Punkt 11 innfører en ny artikkel 25a om en prosedyre for tilfeller som krever handling på grunn av enten uforutsigbare eller forutsigbare hendelser. Dersom trusselen er uforutsigbar og krever øyeblikkelig handling, kan det unntaksvis straks gjeninnføres indre grensekontroll med varighet inntil én måned. En slik beslutning skal samtidig notifiseres til Europaparlamentet, Rådet, Kommisjonen og øvrige medlemsstater i henhold til artikkel 27 nr. 1. Dersom trusselen vedvarer, kan den indre grensekontrollen forlenges inntil totalt tre måneder.
Ved gjeninnføring av indre grensekontroll ved forutsigbare trusler skal de samme mottakerne notifiseres minst fire uker før, eller så raskt som mulig. I disse tilfellene kan indre grensekontroll innføres for en periode på inntil seks måneder, som kan forlenges med nye seksmånedersperioder for en samlet periode på maksimalt to år. Hver beslutning om å forlenge kontrollen skal notifiseres.
Dersom det foreligger en alvorlig ekstraordinær situasjon som gir et fortsatt behov for indre grensekontroll utover to år, kan perioden forlenges med en ytterligere periode på inntil seks måneder. Slik forlengelse skal notifiseres fire uker på forhånd. Notifikasjonen skal ta hensyn til resultatet av tidligere konsultasjonsprosess og inneholde en særlig risikovurdering. Trusselen og vurderinger av alternative tiltak skal underbygges, og det skal presenteres avbøtende tiltak og eventuelt en plan for å avslutte den indre grensekontrollen. Innen tre måneder etter denne notifikasjonen skal Kommisjonen avgi en uttalelse om nødvendigheten og forholdsmessigheten av forlengelsen, og den kan beslutte å åpne en ny konsultasjonsprosess. Kommisjonen plikter å åpne konsultasjoner dersom en direkte berørt medlemsstat ber om det.
Dersom det bekreftes et fortsatt behov for indre grensekontroll, kan en medlemsstat deretter beslutte å forlenge den indre grensekontrollen med en ytterligere og siste periode på inntil seks måneder, i samsvar med den ovennevnte risikovurderingen. Medlemsstaten skal i så fall umiddelbart underrette Kommisjonen om sin intensjon om å forlenge kontrollen. Kommisjonen skal vurdere om forlengelsen er i tråd med traktatene, og i særdeleshet prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet, og omgående vedta en anbefaling. Anbefalingen skal også identifisere, hvis hensiktsmessig i samarbeid med medlemsstater, effektive kompenserende tiltak som skal iverksettes.
Punkt 12 erstatter artikkel 26 om kriterier for midlertidig gjeninnføring og forlengelse av grensekontroll på de indre grensene. Bestemmelsen angir forhold medlemsstatene skal vurdere ved avgjørelsen av om indre grensekontroll er nødvendig og forholdsmessig. Medlemsstatene skal særlig vurdere hvorvidt kontrollen er et hensiktsmessig og egnet tiltak for å avhjelpe trusselen og om trusselen i stedet kan avbøtes med alternative tiltak, som gjennomføring av kontroller innenfor territoriet i henhold til artikkel 23 bokstav a), bruk av overføringsprosedyren i henhold til artikkel 23a, andre former for politisamarbeid eller felles innreisetiltak etter artikkel 21a nr. 2. Videre skal medlemsstatene vurdere hvilken virkning kontrollene vil få for den frie bevegeligheten og for grenseregioner. Ved forlengelse utover seks måneder skal medlemsstatene revurdere kriteriene og gjøre en risikovurdering etter artikkel 27. Medlemsstatene skal sikre at indre grensekontroll suppleres med egnede tiltak for å redusere virkningen av gjeninnført eller forlenget indre grensekontroll for personer og transport av varer.
Punkt 13 erstatter artikkel 27 med en ny bestemmelse om krav til innholdet i medlemsstatenes notifikasjoner om gjeninnføring og forlengelse av indre grensekontroll og risikovurderinger. Notifikasjonene skal inneholde informasjon om årsaken til gjeninnføringen eller forlengelsen, herunder opplysninger om hendelsene som utgjør en alvorlig trussel. Notifikasjonen skal også inneholde opplysninger om omfanget av kontrollene og spesifisere hvilke grenser som påvirkes, navn på godkjente grensepasseringssteder, dato og planlagt varighet av tiltaket. Videre skal det gis opplysninger om vurderingen av nødvendighet og forholdsmessighet etter artikkel 26, og, hvis relevant, om tiltak iverksatt av andre medlemsstater. Medlemsstater kan sende felles notifikasjoner. Notifikasjonene skal følge en mal som fastsettes av Kommisjonen ved delegert rettsakt etter prosedyren i artikkel 38 nr. 2.
Ved forlengelse utover seks måneder skal notifikasjonen inneholde en risikovurdering. Vurderingen skal presentere omfanget og den forventede utviklingen og varigheten av trusselen, angi hvilke deler av de indre grensene som kan bli berørt, samt koordineringstiltak med andre medlemsstater som er eller forventes å bli berørt av kontrollene. Risikovurdering skal også foretas når grensekontroll gjeninnføres i ekstraordinære situasjoner karakterisert av plutselig og omfattende uautorisert migrasjon mellom medlemsstater, jf. artikkel 25 nr. 1 bokstav c. I disse tilfellene skal notifikasjonen også inneholde opplysninger om situasjonen, herunder opplysninger innhentet fra relevante EU-byråer og EUs informasjonssystemer.
Medlemsstatene skal gi ytterligere informasjon dersom Kommisjonen ber om det. Av hensyn til konfidensialitet knyttet til pågående undersøkelser, pålegges ikke medlemsstatene å fremlegge alle opplysninger i tilfeller som er begrunnet i hensynet til offentlig sikkerhet. Opplysningene kan om nødvendig sikkerhetsgraderes. Gradering skal ikke være til hinder for at opplysningene gjøres tilgjengelige for berørte medlemsstater og Europaparlamentet gjennom sikre og hensiktsmessige kanaler. Oversendelsen til Europaparlamentet skal ikke omfatte risikovurderingene.
Punkt 14 innfører en ny artikkel 27a om konsultasjoner med medlemsstater og uttalelser fra Kommisjonen. Etter å ha mottatt en notifikasjon skal Kommisjonen, etter anmodning fra en direkte berørt medlemsstat eller på eget initiativ, åpne en konsultasjonsprosess med medlemsstatene og relevante EU-byråer. Formålet er særlig å undersøke trusselen, vurdere om tiltaket er nødvendig og forholdsmessig, og undersøke virkningen av allerede gjeninnførte kontroller og måter å sikre det gjensidige samarbeidet mellom medlemsstater der indre grensekontroll er gjeninnført. Medlemsstatene skal ta hensyn til resultatene av konsultasjonen når de avgjør om indre grensekontroll skal gjeninnføres eller forlenges.
På bakgrunn av opplysningene i notifikasjonen, risikovurderingen og eventuelle tilleggsopplysninger fra medlemsstatene, skal Kommisjonen avgi en uttalelse hvis den mener tiltaket ikke er nødvendig eller forholdsmessig. Også andre medlemsstater kan avgi slike uttalelser. Kommisjonen skal også avgi en uttalelse når den indre grensekontrollen gis varighet i totalt tolv måneder. Uttalelsen skal inneholde en vurdering av om tiltaket er nødvendig og forholdsmessig og om alternative tiltak har blitt tilstrekkelig vurdert. Uttalelsen kan eventuelt også gi anbefalinger om samarbeid mellom medlemsstater for å avhjelpe negative konsekvenser av ellers nødvendige og forholdsmessige grensekontroller. Når Kommisjonen har avgitt sin uttalelse, skal det åpnes en konsultasjonsprosess for å diskutere uttalelsen med øvrige medlemsstater.
Punkt 15 erstatter artikkel 28 med en ny bestemmelse om en særskilt mekanisme i tilfeller hvor en storskala folkehelsekrise utgjør en risiko for den generelle funksjonen til området uten indre grenser. Når Kommisjonen har fastslått at en slik situasjon foreligger, kan den fremme et forslag til Rådet om å fatte en gjennomføringsbeslutning som autoriserer gjeninnføring av indre grensekontroll. Gjennomføringsbeslutningen kan også inkludere egnede avbøtende tiltak for gjennomføring på nasjonalt eller EU-nivå dersom felles innreisetiltak og kontroller innenfor territoriet etter artikkel 21a og 23 ikke anses tilstrekkelige for å håndtere folkehelsekrisen. Medlemsstatene kan anmode Kommisjonen om å foreslå en slik beslutning. Beslutningen vil gjelde for en periode på inntil seks måneder, og vil kunne forlenges så lenge folkehelsekrisen vedvarer. Kommisjonen skal regelmessig gjennomgå utviklingen av den identifiserte storskala folkehelsekrisen og virkningene av tiltakene vedtatt i medhold av Rådets gjennomføringsbeslutning.
Punkt 16 erstatter artikkel 33 om rapportering om gjeninnføring av grensekontroll på de indre grensene. Medlemsstatene skal presentere en rapport for Europaparlamentet, Rådet og Kommisjonen innen fire uker etter at indre grensekontroll er opphørt, og hver tolvte måned ved forlenget indre grensekontroll. Rapporten skal særlig omtale den innledende og oppfølgende vurderingen av tiltakets nødvendighet og forholdsmessiget, og om kravene i artikkel 26 er overholdt. Den skal også vurdere gjennomføringen av kontrollene, det praktiske samarbeidet med nabomedlemsstater, innvirkningen på den frie bevegeligheten for personer, spesielt i grenseregionene, samt effektiviteten av gjeninnføringen av grensekontroll ved indre grenser, inkludert en etterfølgende vurdering av om gjeninnføringen av grensekontrollen var nødvendig og forholdsmessig. Kommisjonen vil ved gjennomføringsrettsakt fastsette en mal for rapportene.
Kommisjonen kan avgi uttalelser om medlemsstatenes etterfølgende vurderinger av avsluttede perioder med indre grensekontroll. Minst årlig skal Kommisjonen rapportere til Europaparlamentet og Rådet om tilstanden (rapporten om Schengen-samarbeidets tilstand), og den vil kunne drøftes separat med Europaparlamentet og Rådet. Rapporten skal inneholde en liste over alle beslutninger om gjeninnføring av indre grensekontroll og tiltak Kommisjonen har truffet i den forbindelse. I rapporten skal det særlig legges vekt på kontroller med varighet utover tolv måneder. Den skal også omfatte en vurdering av forholdsmessigheten og nødvendigheten av de gjennomførte tiltakene i perioden og vise trender for uautorisert migrasjon.
4.5 Grenseregioner, hasteprosedyre for delegerte rettsakter og vedlegg
Punkt 17 erstatter grenseforordningen artikkel 36 om endringer i vedleggene. Kommisjonen gis myndighet til å fastsette delegerte rettsakter for å føye til kategorier av personer som foretar essensielle reiser i vedlegg XI del B. Dersom det er tvingende nødvendig vil hasteprosedyren etter artikkel 37a kunne benyttes.
Punkt 18 tilføyer en ny artikkel 37a om hasteprosedyre som gir delegerte rettsakter øyeblikkelig virkning så lenge verken Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg det.
Punkt 19 tilføyer i artikkel 39 nr. 1 ny bokstav h at medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om områder som anses som grenseregioner, og senere endrede vurderinger.
Punkt 20 tilføyer en ny artikkel 42b om notifikasjoner om grenseregioner. Senest seks måneder etter rettsaktens ikrafttredelse, skal medlemsstater med felles indre grenser i samarbeid bestemme hvilke områder på deres territorier som ut fra sterke sosiale og økonomiske bånd vurderes som grenseregioner, og notifisere Kommisjonen om dette.
Artikkel 2 angir at forordningen trer i kraft den 20. dagen etter kunngjøring i Den europeiske unions tidende.
Forordningen tilføyes et nytt vedlegg XI med lister over essensielle reiser og et nytt vedlegg XII om prosedyre og standardskjema for overføring av personer pågrepet i grenseområdet etter artikkel 23a.
4.6 Vurdering og tilråding
Norge er gjennom tilknytningsavtalen til Schengen-samarbeidet del av et område med felles yttergrense og indre reisefrihet, og er bundet av og har gjennomført tidligere grenseforordninger og endringer i disse. Forordning EU 2024/1717 er en videreutvikling av gjeldende regler for grensekontroll på indre og ytre Schengen-grenser.
Et av de sentrale formålene med endringene er å gjøre Schengen-området mer motstandsdyktig overfor nåværende og fremtidige krisesituasjoner ved yttergrensene, som vurderes som særlig viktig i en endret geopolitisk situasjon. Samtidig sikrer den reviderte forordningen at personer i Schengen-området fortsatt kan nyte godt av fordelene med fri bevegelighet over grensene. Endringene tilrettelegger for mer effektiv grenseovervåking og bruk av alternative tiltak for beskyttelse av den indre sikkerheten. Endringsforordningen gir verktøy for felleseuropeiske tiltak for å begrense tredjelandsborgeres adgang til Schengen-området i tilfeller av storskala helsekriser. Overføringsprosedyren er et nytt verktøy for å motvirke sekundærmigrasjon mellom medlemsstater. Forordningen innfører også regler for håndteringen av situasjoner der migranter brukes som middel for å destabilisere en eller flere medlemsstater eller Schengen-området som helhet. Alle disse endringene vurderes å være i Norges interesse.
De nye reglene gir fortsatt nasjonalt handlingsrom til å ivareta sikkerhet, offentlig orden og folkehelse i Norge, samtidig som de bidrar til å styrke sikkerheten i Schengen-området som helhet. Norge har fortsatt adgang til å gjeninnføre og forlenge indre grensekontroll når trusselbildet tilsier det. Tiltaket vil kunne ha en lengre varighet mot samme trussel, noe som gir utvidet handlingsrom sammenlignet med dagens regelverk. Samtidig vil det bli administrativt noe mer byrdefullt å håndtere. Felles innreisetiltak for Schengen-området ved en storskala helsekrise muliggjør samordnet og mer effektiv smittebegrensning, samtidig som muligheten for selv å regulere innreise for tredjelandsborgere ut fra nasjonale behov, reduseres. Norge vil delta i utformingen av de felleseuropeiske tiltakene og vil kunne spille inn behov for unntak for å ivareta nasjonale behov dersom situasjonen aktualiseres. Dersom det settes i verk felleseuropeiske tiltak på yttergrensen, vil adgangen til å beslutte mindre inngripende nasjonale tiltak begrenses. Samtidig er det fortsatt et visst rom, begrenset av unionsborgerdirektivet og overordnede prinsipper for den frie bevegeligheten i EØS, for strengere særnasjonale innreisetiltak.
Samlet sett bidrar endringsforordningen til en effektiv yttergrensekontroll og -overvåking og styrket sikkerhet i Schengen-området.
Justis- og beredskapsdepartementet tilrår godtakelse av forordning (EU) 2024/1717.