6 Forslag om utvidelser av tobakksskadelovens røykeforbud

6.1 Innledning

I dette punktet omtales forslag som var på høring i 2021 og som omhandler utvidelser av røykeforbudene for å bedre vernet mot passiv røyking, særlig for barn og unge. Det foreslås røykeforbud på utendørs idrettsområder, lekeplasser og i private biler med barn til stede, i tråd med regjeringens mål i tobakksstrategien omtalt i punkt 2 over.

Det foreslås derimot ikke røykeforbud på utendørs holdeplasser og i fellesareal i borettslag mv., som også var på høring i 2021. Dette skyldes at regjeringen i denne omgang særlig ønsker å fokusere på de områdene hvor barn ferdes.

6.2 Høringen

Helse- og omsorgsdepartementet sendte en rekke forslag til endringer i tobakksskadeloven på høring 22. juni 2021 med høringsfrist 22. september samme år. Høringen ble sendt til følgende instanser:

• Departementene

• Sametinget

• Arbeidstilsynet

• Barneombudet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

• Datatilsynet

• Domstolsadministrasjonen

• Folkehelseinstituttet

• Forbrukerrådet

• Forbrukertilsynet

• Helsedirektoratet

• Husleietvistutvalget

• Jernbanedirektoratet

• Konkurransetilsynet

• Kreftregisteret

• Landets politidistrikt

• Landets universiteter

• Miljødirektoratet

• Politidirektoratet

• Regelrådet

• Regjeringsadvokaten

• Riksadvokaten

• Riksrevisjonen

• Sivilombudet

• Skatteetaten

• Statens arbeidsmiljøinstitutt STAMI

• Statens helsetilsyn

• Statens legemiddelverk, nå Direktoratet for medisinske produkter

• Statsforvalterne

• Tolletaten

• Velferdsforskningsinstituttet NOVA

• Fylkeskommunene

• Kommunene

• Longyearbyen lokalstyre

• BANE NOR

• Flytoget

• Actis

• Airport Retail Norway AS

• Apotekforeningen

• Asker og Bærum Boligbyggelag

• Augusto International

• Boligmentoren

• British American Tobacco Norway AS

• Conrad Langgaard AS

• Dagligvareleverandørenes Forening

• Den norske jordmorforening

• Den norske legeforening

• Den norske tannlegeforening

• Det Norske Cigarselskap

• E-Sigarettbedriftenes Bransjeorganisasjon

• Forskningsstiftelsen FAFO

• Habanos Nordic AB

• Havanna Magasinet AS

• House of Oliver Twist A/S

• Hovedorganisasjonen Virke

• Huseiernes Landsforbund

• Imperial Tobacco Norway AS

• Institutt for samfunnsforskning (ISF)

• Juvente

• Kollektivtrafikkforeningen

• KS

• Kreftforeningen

• Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)

• Landsgruppen av helsesøstre NSF

• Landslaget Mot Tobakksskadene

• LO

• Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

• Legemiddelindustriforeningen (LMI)

• Leieboerforeningen

• McBaren Tobacco Co. AS

• M Sørensen AS

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• NHO Mat og Drikke

• Nordic Cigars AS

• Nordisk Snus AS

• Norges Astma- og allergiforbund

• Norges Kvinne- og Familieforbund

• Norske Boligbyggelags Landsforbund SA (NBBL)

• Norsk Dampselskap

• Norsk Sykepleierforbund

• Norsk tannpleierforening

• Norske Kvinners Sanitetsforening

• Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

• Philip Morris Norway AS

• Røykfritt Miljø Norge

• Sigarcom AS

• Sol Cigar CO AS

• Swedish Match Norge AS

• Tobakkindustriens felleskontor

• Travel Retail Norway AS

Det kom totalt 367 høringssvar til høringsnotatet som helhet. Av disse hadde 37 merknader til forslagene som følges opp i denne proposisjonen. Departementet mottok høringssvar med merknader fra følgende høringsinstanser:

• Finansdepartementet

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Sysselmesteren på Svalbard

• Folkehelseinstituttet

• Helsedirektoratet

• Kreftregisteret

• Politidirektoratet

• Tolletaten

• Nordland fylkeskommune

• Trøndelag fylkeskommune

• Viken fylkeskommune

• Asker kommune

• Bergen kommune

• Bærum kommune

• Hå kommune

• Lillestrøm kommune

• Oslo kommune

• Skien kommune

• Stavanger kommune

• Time kommune

• Trondheim kommune

• Miljørettet helsevern i Grenland

• Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS

• Miljørettet helsevern i Vestfold

• Den norske legeforening

• Kreftforeningen

• Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)

• Landslaget Mot Tobakksskadene (LMT)

• Nasjonalforeningen for folkehelsen

• Norges Optikerforbund

• Norges Astma- og Allergiforbund

• Norske boligbyggelags landsforbund (NBBL)

• Norsk medisinstudentforening

• Norsk Sykepleierforbund

• Norsk Tannpleierforening

• Regulatory Institute

• Røykfritt Miljø Norge (RMN)

• I tillegg hadde ni privatpersoner innspill til forslagene.

Følgende høringsinstanser har uttalt at de ikke har merknader til forslagene som følges opp i denne proposisjonen:

• Klima- og miljødepartementet

• Landbruks- og matdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

• Domstolsadministrasjonen

• Skattedirektoratet

• Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI)

• Statens Legemiddelverk (Nå Direktoratet for medisinske produkter)

• Arbeiderbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske forbund

• Dagligvareleverandørenes forening

• Hovedorganisasjonen Virke

• Tobakkindustriens felleskontor

6.3 Gjeldende rett

Norge er part til WHOs rammekonvensjon om forebygging av tobakksskader (tobakkskonvensjonen) fra 2003. Tobakkskonvensjonen artikkel 4 nr. 2 bokstav a fastsetter som et grunnleggende prinsipp at det er behov for å treffe tiltak for å beskytte alle mennesker mot eksponering for tobakksrøyk. Videre er det i konvensjonens artikkel 8 fastsatt at partene skal vedta og gjennomføre effektive tiltak som skal beskytte mot eksponering for tobakksrøyk på offentlige steder innendørs, og dersom det er hensiktsmessig, på andre offentlige steder.

Konvensjonspartene vedtok i 2008 retningslinjer til artikkel 8. Disse gir anvisning på hvordan partene har blitt enige om at bestemmelsen bør fortolkes og implementeres. Norge har således en rettslig forpliktelse til å innføre effektive beskyttelsestiltak, og hovedprinsippene for hvordan dette bør gjøres, er angitt i retningslinjene. I retningslinjene punkt 24 fremkommer at artikkel 8 pålegger partene å sørge for at alle lokaler hvor allmennheten har adgang, arbeidslokaler, offentlige transportmidler og ev. andre (utendørs eller kvasi-utendørs) offentlige steder, er totalt røykfrie.

Videre fremkommer i «Principle 1» at det kun er totalt røykfrie lokaler som sikrer beskyttelse mot passiv røyking:

«Effective measures to provide protection from exposure to tobacco smoke, as envisioned by Article 8 of the WHO Framework Convention, require the total elimination of smoking and tobacco smoke in a particular space or environment in order to create a 100% smoke free environment. There is no safe level of exposure to tobacco smoke, and notions such as a threshold value for toxicity from second-hand smoke should be rejected, as they are contradicted by scientific evidence.»

I tillegg til forpliktelsene i tobakkskonvensjonen setter øvrig internasjonalt regelverk om rett til god helse, en ekstra forpliktelse for staten til å sørge for at dette er mulig å oppnå. Befolkningens og spesielt barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard, er bl.a. gjengitt i den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 og FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) artikkel 24, som er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven. I punkt 4 a) i retningslinjene til tobakkskonvensjonen artikkel 8, fremgår bl.a. følgende om forholdet til øvrig internasjonalt regelverk:

«The duty to protect from tobacco smoke, embodied in the text of Article 8, is grounded in fundamental human rights and freedoms. Given the dangers of breathing second-hand tobacco smoke, the duty to protect from tobacco smoke is implicit in, inter alia, the right to life and the right to the highest attainable standard of health, as recognized in many international legal instruments (including the Constitution of the World Health Organization, the Convention on the Rights of the Child, the Convention on the Elimination of all Forms of Discrimination against Women and the Covenant on Economic, Social and Cultural Rights), as formally incorporated into the preamble of the WHO Framework Convention and as recognized in the constitutions of many nations.»

Tobakksskadeloven regulerer i dag hovedsakelig kun røyking innendørs og i den offentlige sfære. I henhold til tobakksskadeloven § 25 første ledd er det røykeforbud i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har tilgang, samt i arbeidslokaler, møterom og serveringslokaler. I tobakksskadeloven § 25 første ledd tredje setning er det imidlertid fastsatt at også utendørs inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter skal være røykfrie, og §§ 26 og 27 forbyr all bruk av tobakksvarer på barnehagers og skolers uteområder, og i skoletiden for elevene. Disse forbudene er, i tillegg til beskyttelse mot passiv røyking, begrunnet i et ønske om å skape et tobakksfritt miljø for barn og unge.

Tobakksskadeloven § 28 lovfester barns rett til et røykfritt miljø. Bestemmelsen er normativ og gir den som er ansvarlig for barn ansvaret for å sørge for at retten blir oppfylt. Det medfører ikke reaksjoner dersom ansvaret ikke følges opp. Barns rett til et røykfritt miljø etter § 28 må forstås å gjelde overalt hvor barn befinner seg, både innendørs og utendørs, og i offentlige og private rom.

Det følger av tobakksskadeloven § 25 tredje ledd at eieren, driveren eller den som disponerer eller er ansvarlig for lokalene, området eller transportmidlene plikter å sørge for at røykeforbudene overholdes. Videre fremgår det at det skal markeres med tydelige skilt at røyking er forbudt på steder hvor det kan være tvil om dette, samt ved inngangen til alle serveringssteder.

Det er primært kommunene og Arbeidstilsynet som fører tilsyn med røykeforbudene, jf. tobakksskadeloven § 29 første og annet ledd. Kommunene og Arbeidstilsynet kan ved overtredelser fatte vedtak om pålegg om retting og ilegge tvangsmulkt rettet mot den ansvarlige for området, eller fatte pålegg om stansing av virksomheten, etter henholdsvis lov av 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven) kapittel 3 og lov av 17. juni 2005 nr. 6 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. §§ 18-4 til 18-8. Det er også vedtatt hjemmel for overtredelsesgebyr i tobakksskadeloven § 36 a, hvor tobakksskadeloven § 25 første til tredje ledd og femte ledd er blant bestemmelsene som det kan ilegges overtredelsesgebyr etter. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr er imidlertid ennå ikke trådt i kraft.

Hvilke produkter som er omfattet av røykeforbudene, fremgår av tobakksskadeloven § 28 a, som trådte i kraft 1. januar 2024.

6.4 Røykeforbud på utendørs idrettsområder

6.4.1 Bakgrunn

Røykeforbudet i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, ble innført i 1988. I 2004 ble det innført totalforbud mot røyking på serveringssteder. I 2013 ble røykeforbudet utvidet til utendørs inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter, og muligheten til å ha røykerom ble fjernet. Videre ble det innført tobakksfri skoletid for elevene og forbud mot bruk av tobakksvarer i barnehagers og skolers lokaler og uteområder. En normativ bestemmelse om barns rett til røykfritt miljø ble også lovfestet.

I Prop. 55 L (2012–2013), hvor de siste lovendringene ble foreslått, tok flere av høringsinstansene til orde for en mer vidtgående regulering av røyking utendørs, herunder på idrettsområder. I lovproposisjonen punkt 4.7.3 fremgår det at bl.a. Miljørettet helsevern Vestfold uttalte:

«Idrettshaller og klubblokaler er steder hvor det ofte ferdes barn og hvor det organiseres arrangementer for dem. Det er ofte foreldre og trenere som røyker på slike steder og de som rollemodeller påvirker barna negativt. De enkelte foreldre som er mot slik eksponering har ikke mulighet til å beskytte sine egne barn heller. Røyking og sport er heller ikke forenlig etter vårt syn.»

Til dette uttalte departementet i punkt 4.7.4 i lovproposisjonen:

«Departementet har notert seg at mange høringsinstanser etterlyser mer vidtgående regulering av røyking utendørs. Departementet viser til den langsiktige målsetningen om et tobakksfritt samfunn og utelukker ikke at ytterligere reguleringer vil kunne bli aktuelt i tråd med samfunnsutviklingen.»

6.4.2 Reguleringer i andre land

Sverige har, i likhet med Norge, lenge hatt røykeforbud i arbeidslokaler, offentlige lokaler, skoler, helseinstitusjoner og på serveringssteder og kollektivtransport. I 2018 ble røykeforbudet utvidet til å gjelde visse offentlige steder utendørs, bl.a. uteserveringer, uteområder tilknyttet kollektivtrafikk og enkelte uteområder for idrett og lek, jf. den svenske tobakksloven kapittel 6 § 2. Det svenske røykeforbudet går nå altså lenger enn det norske.

Når det gjelder utendørs idrettsområder, gjelder røykeforbudet for utendørs områder som er inngjerdet og hovedsakelig ment for idrettsutøving, som f.eks. utendørs idrettsarenaer. Videre knyttes forståelsen av «plats huvudsakligen avsedd för idrottsutövning» til hva man i dagligtalen omtaler som arena eller stadion, altså utendørs anlegg hovedsakelig avsatt til ulike idretts- og fornøyelsesarrangementer.

Ansvaret for å føre tilsyn med røykeforbudene ligger hos kommunen. Dersom forbudet ikke etterleves, kan kommunen gi overtredelsesgebyr til den som er ansvarlig for området. Dette følger av den svenske tobakksloven kapittel 7 § 3 nr. 4 og § 9.

Også Finland har røykeforbud i arbeidslokaler, skoler, transportmidler og lokaler som er tilgjengelige for allmennheten. I tillegg har de forbud mot røyking på utendørs arenaer og tilskuerområder for offentlige arrangementer hvor tilskuerne ikke beveger seg rundt. I 2022 innførte Finland også røykeforbud på lekeplasser og ved badestrender fra mai til september. Dette følger av den finske tobakksloven § 74 første ledd.

Finsk tobakkslovgivning har i tillegg forbud mot å røyke i innendørs fellesområder i boligsammenslutninger, jf. den finske tobakksloven § 78. Kommunen kan også pålegge utbedringer på bygg og anlegg dersom naboens røyk kan medføre helserisiko, eller forby røyking om man ikke på annen måte kan hindre at tobakksrøyk spres til andre leiligheter.

Det er kommunene som fører tilsyn med røykeforbudene, jf. den finske tobakksloven § 8. Ved brudd på røykeforbudene kan den som røyker ilegges bøter etter lovens § 113. Det samme gjelder eier, driver eller arrangør dersom det er utvist forsett eller grov uaktsomhet, jf. § 114. Eier, driver eller arrangør kan bortvise personer som bryter forbudet i medhold av § 81.

EU vedtok 3. desember 2024 en rådsrekommandasjon om røyke- og aerosolfrie miljøer. Her anbefales medlemslandene å utvide sine røykeforbud til å omfatte flere utendørs områder for å verne befolkningen, og da særlig barn, unge og sårbare grupper, mot passiv røyking. Dette omfatter lekeplasser, fornøyelsesparker, dyreparker, festivalområder, uteserveringer, holdeplasser, arbeidsområder og områder tilknyttet utdanningsinstitusjoner samt private biler hvor barn er passasjer.

6.4.3 Høringsforslaget

Departementet sendte på høring et forslag om å innføre røykeforbud på områder utendørs hovedsakelig ment for idrettsutøving. Det ble foreslått at dette røykeforbudet inntas i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav a.

Departementet foreslo at det skal stilles krav til at området er opparbeidet for eller tilpasset idrettsutøving. Dette for å avgrense mot områder som er ment å gi befolkningen offentlige rom å oppholde seg i på fritiden, og det ble gitt som eksempel at friluftsområder som benyttes til terrengløp, skiløyper eller frisbeegolf ikke vil være omfattet. Det ble foreslått at det ikke skal gjelde et krav om at området skal være inngjerdet for at området skal omfattes av røykeforbudet. Departementet foreslo videre at det ikke skal være krav om at det foregår organisert idrettsutøving på området for at det skal omfattes av røykeforbudet.

Videre ble det foreslått at røykeforbudet også skal gjelde på området når det ikke foregår idrettsutøving, som f.eks. konserter eller markeringer.

Det ble foreslått en forskriftshjemmel i tobakksskadeloven § 28 siste ledd, slik at det kan fastsettes krav til buffersoner og avgrensning dersom det er behov for dette.

Departementet foreslo at tobakksskadeloven § 25 tredje og fjerde ledd også gjøres gjeldende for røykeforbudet på idrettsområder, noe som innebærer at eieren, driveren eller den som disponerer området plikter å sørge for at røykeforbudet overholdes, jf. forslag til tobakksskadeloven § 28 nytt tredje ledd.

Videre forslo departementet at tilsynsansvaret legges til kommunen, i likhet med de øvrige røykeforbudene. Det ble derfor foreslått en endring i tobakksskadeloven § 29 første ledd. Videre ble det foreslått at tobakksskadeloven § 29 annet ledd gjøres gjeldende for det nye røykeforbudet på idrettsområder, noe som innebærer at kommunen kan pålegge den som er ansvarlig for området å rette forholdet og ilegge tvangsmulkt.

Departementet ba særlig om innspill på om § 28 annet ledd bør inntas i tobakksskadeloven § 36 a, som vil hjemle ileggelse av overtredelsesgebyr til den som er ansvarlig for området. I forlengelsen av dette ble det også bedt om innspill på om kommunen bør gis adgang til å ilegge privatpersoner som bryter røykeforbudet, overtredelsesgebyr.

6.4.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å utvide røykeforbudene til å omfatte utendørs idrettsområder fikk stor støtte blant høringsinstansene.

De som støttet forslaget var bl.a. Den norske legeforening, Helsedirektoratet, Kreftforeningen, Kreftregisteret, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Landslaget Mot Tobakksskadene, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norges Astma- og Allergiforbund, Norges Optikerforbund, Norsk medisinstudentforening, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Tannpleierforening, Røykfritt Miljø Norge, tre fylkeskommuner, ni kommuner og tre interkommunale samarbeid.

Kreftforeningen viser til en holdningsundersøkelse hvor 8 av 10 støtter et slikt forbud, og uttaler:

«Regulering av uteområder er viktig for å etterleve Tobakksskadeloven § 28 om at barn har rett til et røykfritt miljø og tobakkskonvensjonen (inne og ute). Fortsatt røyker mange unge av og til (såkalt festrøyking), nærmere bestemt 17 prosent av guttene og 12 prosent av jentene i aldersgruppen 16 – 24 år, mens 1 – 2 prosent røyker daglig. Dersom barn og unge ikke blir utsatt for røyking i omgivelsene sine, blir de vant til at røykfritt er normen. Røykfrie uteområder på steder der barn og unge ferdes vil bidra til at Norge når målet om en røykfri generasjon raskere.»

Kreftregisteret «støtter departementets forslag om å inkludere i røykeforbudet utendørs områder som hovedsakelig er ment for idrettsutøving, fordi en slik bestemmelse er egnet til å beskytte barn og ungdom mot passiv røyking, og markerer et skille mellom tobakksbruk og idrett».

Folkehelseinstituttet viser til at «tiltak som reduserer sosial ulikhet i røykeatferd og barns eksponering for passiv røyking er etterspurt, og et forbud på lekeplasser og utendørs idrettsområder kan være ledd i en slik strategi.» Når det gjelder helseeffekter av et forbud mot røyking på områder utendørs, viser Folkehelseinstituttet til at «det er et begrenset antall studier som ser på helserisiko ved eksponering for passiv røyking og særlig passiv røyking utendørs». De trekker likevel frem følgende:

«En tidsserieanalyse fra Ontario i Canada viste en positiv effekt av røykeforbud (2015) på uteområder (patio, lekeplasser, idrettsanlegg) på astma-relaterte symptomer blant barn med astma […]. En studie der 60 pasienter med lungesykdom ble utsatt for kortvarig eksponering (minimum 15 minutter) av tobakksrøyk utendørs viste at dette ikke medførte noen negative helseeffekter målt etter 24 timer, men det ble observert en umiddelbar svak nedgang i lungefunksjonen blant kvinner med astma.

Negative helseeffekter av eksponering av andres røyk kan også være av mer psykososial art (stress, ubehag, angst). Det er eksempelvis vist en sammenheng mellom eksponering for passiv røyking og redusert livskvalitet, også for utendørs eksponering. […] Flere studer indikerer at røykeforbud på offentlige steder innendørs har medført en holdningsendring, bevisstgjøring og muligens atferdsendring for hvor man røyker, inkludert redusert eksponering for passiv røyking blant barn. Det er svært begrenset med studier som ser på effekten av utendørs røykeforbud på holdningsendringer/atferdsendringer. En studie fra Korea viser imidlertid til økning i slutteforsøk (men ikke røykeprevalens) etter innføring av utendørs røykeforbud.»

Videre peker Folkehelseinstituttet på at hensynet til sårbare grupper som barn og astmatikere, må veies opp mot røykerne som en «marginalisert lavstatusgruppe».

Helsedirektoratet uttaler:

«Dette vil være områder hvor det i stor grad er barn og unge som oppholder seg for å utøve fysisk aktivitet og hvor de i mange tilfeller oppholder seg over lengre tid. Konsekvensene av å bli utsatt for passiv røyking er derfor potensielt større. I tillegg er dette en arena hvor barn gjerne oppholder seg sammen med voksne og andre mulige rollemodeller, og det er av den grunn også viktig at det innføres et slikt forbud. Hensynet til denormalisering av tobakksbruk taler i samme retning.»

Trondheim kommune viser til at de i 2018 fattet vedtak som forbyr røyking på alle utendørs kommunale idrettsanlegg, og kommunen støtter en utvidelse av de nasjonale røykeforbudene som foreslått.

Flere høringsinstanser uttalte seg om avgrensningen av området som skal omfattes av røykeforbudet, og om spørsmålet om kun inngjerdede områder bør være omfattet. Flertallet støtter at det ikke stilles et krav om inngjerding, herunder Helsedirektoratet, Hå kommune, Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS, Miljørettet helsevern i Vestfold, Norges Astma- og Allergiforbund, Oslo kommune, Stavanger kommune og Trøndelag fylkeskommune.

Kreftregisteret «antar at det vil være gunstig om bestemmelsen omfatter så mange områder som man finner praktisk og juridisk mulig, uavhengig av inngjerding, og håper at tiltaket kan gjøre at de regulerte områdene fremstår som gode eksempler for andre områder som ikke direkte omfattes av bestemmelsen.»

Bærum kommune uttaler:

«Hvilke områder det gjelder er definert som areal opparbeidet og tilpasset med det formål at det skal benyttes til idrett. Bærum kommune mener dette er en avgrensning som kan fungere, selv om det ikke stilles krav om at området er inngjerdet. Det anbefales likevel at det reguleres hvor stort tilleggsareal som omfattes, f.eks. ved fotballbaner og at det pålegges ansvarlig person/virksomhet, å tydelig merke området omfattet av røykeforbudet.»

Også Time kommune støtter at det ikke stilles krav om inngjerding og uttaler:

«Det er ikke alle idrettsanlegg som er inngjerdet og en bør unngå at nye anlegg med vilje tilrettelegges uten gjerde for å unngå røykeforbud. Time kommune mener at forbudet bør gjelde for alle idrettsanlegg uavhengig om det er gjerde eller ikke.»

Norsk Tannpleierforening «er enig i at krav om inngjerding ville gjøre forbudet mindre effektfullt. Det vil være godt for barn som driver uorganisert idrett på for eksempel uformelle idrettsbaner anlagt av kommunen at det ikke røykes i nærheten.»

Miljørettet helsevern i Vestfold uttaler:

«Vi er enige i at forbudet avgrenses mot idrettsaktivitet og ikke gjøres gjeldende for eksempel for parker e.l., dvs. områder for fritidsaktiviteter. Vi er også enige i å avgrense forbudet mot opparbeidede områder, dvs. ikke gjøres gjeldende i skog og mark, for eksempel i forbindelse med terrengløp, orientering, skiløp mm.»

Også Helsedirektoratet støtter at det ikke skal stilles krav om organisert idrettsutøving, men mener at også områder hvor det er lagt opp til aktiviteter som bordtennis eller boccia bør omfattes, ettersom folk også samles slike steder, og det kan arrangeres turneringer e.l. De støtter for øvrig at det ikke bør innføres røykeforbud i områder som ligger i nær tilknytning til eller i et friluftsområde, eksempelvis ski- og orienteringsløyper, og viser til at «slike områder er tilrettelagt for flerbruk og her vil det være større utfordringer knyttet til håndhevingen av et slikt forbud».

Når det gjelder forslaget om at røykeforbudet også skal gjelde for de foreslåtte områdene når det ikke foregår idrettsutøving, f.eks. under konserter o.l., uttaler Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) at dette bør fremgå av selve forbudsbestemmelsen og ikke kun av forarbeidene. Også Oslo kommune mener det må være tydeligere retningslinjer for forbudene og foretas en avklaring på om forbudet gjelder selv om det ikke er barn til stede, og uansett type arrangement (for eksempel konsert på idrettsplass).

Helsedirektoratet uttaler at de

«stiller seg positive til at røykeforbudet vil gjelde også i disse situasjonene, og mener forbudet bør gjelde generelt, uavhengig av om området opprinnelig benyttes til idrettsutøving. Festivaler, konserter og utendørs markeringer er også steder hvor befolkningen burde beskyttes mot passiv røyking, og særlig barn og unge. På slike arrangementer samles mange mennesker, som vil komme til å stå tett sammen. Direktoratet mener derfor at det også burde innføres et røykeforbud på alle utendørs festivaler, konserter og markeringer.»

Forslaget om å utvide forskriftshjemmelen i tobakksskadeloven § 25 siste ledd slik at også utendørs idrettsområder omfattes av denne, støttes av høringsinstansene som har uttalt seg spesifikt om dette, deriblant Helsedirektoratet og Stavanger kommune.

Flere høringsinstanser har også hatt merknader til hvem som er ansvarlig for det enkelte området. Bærum kommune uttaler:

«Departementet må vurdere nærmere hvem som er ansvarlig for at forbudet overholdes; eier eller driver eller den som disponerer området. Dersom dette er ulike personer/virksomheter må det avgjøres hvem som skal være ansvarlig. Det bør videre tas stilling til om det skal være felles ansvar eller solidarisk ansvar dersom flere skal være ansvarlige.»

Trondheim kommune uttaler at det er viktig at det i en veileder tydeliggjøres hva eieren, driveren eller den som er ansvarlig for det aktuelle området må gjøre for å oppfylle sine plikter.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler:

«Håndhevelse av de foreslåtte nye forbudene skiller seg på vesentlige punkter fra forbudene etter gjeldende rett, særlig når det gjelder den reelle muligheten for de som er ansvarlige for områdene til å sørge for etterlevelse. I motsetning til det som er tilfellet når det gjelder inngangsområdene ved helseinstitusjoner og offentlige virksomheter, vil det ved holdeplasser for kollektivtrafikk eller utendørs idrettsområder og lekeplasser i mindre grad være personer som representerer virksomheten til stede.»

Når det gjelder spørsmålet om overtredelsesgebyr ved brudd på røykeforbudet, viser Justis- og beredskapsdepartementet til at det er tvilsomt om det kan konstateres uaktsomhet fra et idrettslags side dersom det f.eks. røykes utenom organiserte arrangementer, og at sanksjoner heller bør vurderes knyttet til manglende merking e.l.

Med tanke på at tilsynsansvaret er foreslått lagt til kommunene, pekte flere kommuner på at økt tilsynsansvar vil innebære økte kostnader for dem.

Oslo kommune peker på at kommunen både vil være ansvarlig for det aktuelle området og samtidig ha tilsynsansvar. Det uttales videre at «en slik dobbeltrolle kan være uheldig og kan undergrave forbudet. Oslo kommune anmoder HOD om å vurdere å legge tilsynsansvaret til andre enn kommunen. Foreslått forbud vil, slik Oslo kommune vurderer det, gi store administrative og økonomiske konsekvenser for kommunen.»

Lillestrøm kommune peker også på at det vil bli økte kostander for kommunen i forbindelse med gjennomføring av tilsyn med områdene det er foreslått røykeforbud på, men uttaler at «samtidig ser kommunen at de samfunnsrelaterte effekter i form av bedret folkehelse har stor verdi, også økonomisk.»

Forslaget om å legge tilsynsansvaret til kommunene, støttes av Helsedirektoratet og Trondheim kommune.

Sysselmesteren på Svalbard gjør oppmerksom på at det i høringen ikke er foreslått en tilsvarende utvidelse av tilsynsansvaret til Sysselmesteren på Svalbard i tobakksskadeloven § 29 femte ledd.

Når det gjelder spørsmålet om også enkeltpersoner som røyker på områder hvor dette er forbudt bør kunne ilegges overtredelsesgebyr, er høringsinstansene i stor grad av den oppfatning at enkeltpersoner bør kunne ilegges overtredelsesgebyr. Dette gjelder bl.a. Helsedirektoratet, Hå kommune, Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS, Norges Astma- og Allergiforbund, Stavanger kommune og Time kommune.

Hå kommune peker på at idrettsanlegg brukes av lokale lag og foreninger, hvor det er foreldre som driver disse på dugnad. De uttaler at «foreldre prøver å gi barn og unge et fritidstilbud og kan ikke i tillegg påta seg oppgaven med å være «røykepoliti» når de bruker idrettsanleggene, for å unngå at idrettslaget får overtredelsesgebyr.» På bakgrunn av dette anser de det som mer hensiktsmessig at det er den enkelte røyker som bør ilegges overtredelsesgebyr, mens overtredelsesgebyr kan gis til den ansvarlige for området ved manglende skilting. Tilsvarende uttales av Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS.

Helsedirektoratet uttaler:

«I tilfeller ved idrettsutøving uten at det er en arrangør til stede kan det fremstå urimelig at eier, leier eller lignende skal stå ansvarlig dersom en privatperson bryter røykeforbudet på utendørs idrettsområder. Vi viser til at slike områder kan være fordelt på et stort geografisk område og benyttes gjennom hele dagen, også kveldstid. Ved å røyke på slike områder, utsetter den enkelte røykeren andre personer som ønsker å benytte det aktuelle området til idrett og lek, for passiv røyking og innskrenker med dette andres personlige frihet.»

Justis- og beredskapsdepartementet tar ikke stilling til om det skal innføres overtredelsesgebyr, men har merknader til forslagets innretning:

«En forutsetning for at et lovbrudd sanksjoneres med overtredelsesgebyr, bør være at det i praksis søkes avdekket og håndhevet, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 7.4.3. Slik vi leser høringsnotatet, vil det være kommunen som eventuelt skal håndheve forbudene. Det er imidlertid ikke redegjort nærmere for hvordan departementet ser for seg at dette skal gjennomføres i praksis, og hvilke konsekvenser det vil få for kommunene dersom det skal foretas en reell håndhevelse av disse forbudene.»

Det er likevel enkelte høringsinstanser som mener at enkeltpersoner ikke bør kunne ilegges overtredelsesgebyr, herunder Miljørettet helsevern i Vestfold, Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune. Sistnevnte vurderer at det er «mest hensiktsmessig med en generell normativ bestemmelse som ikke er straffesanksjonert».

Miljørettet helsevern i Vestfold uttaler:

«Vi mener at innføring av overtredelsesgebyr direkte til de enkeltpersonene som bryter loven ikke er hensiktsmessig i en slik sammenheng, fordi kommunen ikke har kapasitet/ressurser til å følge opp enkeltrøykere som bryter loven. Dette ville bli en rolle så tett opp til ordensmyndighet/politi at det neppe vil møte forståelse i samfunnet. Etter vår vurdering vil innføring av overtredelsesgebyr overfor enkeltpersoner ikke medføre betydelig bedre vern mot passiv røyking og bedre beskyttelse av barna. Dersom det velges å innføre overtredelsesgebyr overfor enkeltpersoner, da bør ansvaret plasseres hos politiet, på samme måte som ved forsøpling og tilgrising av offentlig sted.»

Flere kommuner som støtter at det skal gis overtredelsesgebyr, uttaler likevel at de ikke mener at ansvaret for å ilegge slikt gebyr skal ligge til kommunen, herunder Bærum kommune og Oslo kommune.

Bærum kommune uttaler:

«Bærum kommune ser at overtredelsesgebyr til den enkelte røyker kan være et nyttig virkemiddel for å redusere omfanget av passiv røyking. Kommunen vil likevel understreke at et slikt overtredelsesgebyr ligger nærmere straffereaksjoner etter straffeloven, og ikke under kommunal tilsynsvirksomhet. Kommunen mener derfor at dette spørsmålet må utredes nærmere i et strafferettslig perspektiv.»

Oslo kommune uttaler:

«Dersom overtredelsesgebyr for privatpersoners brudd på røykeforbud på offentlige arealer ilegges kommunen som eier eller ansvarlig for arealet, vil det være en uheldig utvidelse av kommunens ansvar for privatpersoners handlinger i offentlige rom. I dag har ikke kommunen myndighet til å holde igjen personer for å avklare identitet. Å gi kommunen myndighet til dette kan vurderes til ikke å stå i forhold til samfunnsutfordringene som passiv røyking på utvalgte arealer utendørs utgjør.»

Også Stavanger kommune peker på utfordringer som kommunen kan ha med å fastslå røykernes identitet.

Flere høringsinstanser tar til orde for ytterligere utvidelser av røykeforbudene enn områdene som ble foreslått i høringen fra 2021. Kreftforeningen og Skien kommune mener at lovens røykeforbud bør utvides til uteserveringer, offentlige badeplasser og konsert- og festivalområder. Kreftforeningen viser i denne forbindelse til en holdningsundersøkelse fra 2020 som viser at et stort flertall i befolkningen er enig i at det bør være røykfrie uteområder, og 7 av 10 mener at røykeforbudet også bør omfatte områdene Kreftforeningen nevner i sin uttalelse. Også Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Miljørettet helsevern i Vestfold og Trondheim kommune uttaler at det bør innføres røykeforbud på uteserveringer. Nordland fylkeskommune uttaler at de «ønsker at det innføres tobakksforbud på alle arrangementer for målgruppen barn og unge, eksempelvis idretts- og kulturarrangement».

Som følge av at det i høringen ble foreslått et røykeforbud i innendørs fellesområder i borettslag mv., uttalte også flere høringsinstanser at det er nødvendig med ytterligere regulering av røyking i borettslag mv. Flere uttalte at det bør tydeliggjøres at styret i borettslag og sameier kan fastsette ordensregler om røyking på private uteområder som balkonger o.l., eller at det innføres røykeforbud på disse.

6.4.5 Departementets vurderinger

Departementet mener at tiden er moden for å utvide røykeforbudene til idrettsområder utendørs. Begrunnelsen er for det første et ønske om å beskytte barn mot passiv røyking, i tråd med målet i regjeringens tobakksstrategi. Eksponering for tobakksrøyk kan være like helsefarlig ute i friluft som innendørs, alt avhenger av konsentrasjonen av farlige partikler og hvor lenge man utsettes for røyken. Selv små mengder tobakksrøyk kan skade helsen, og det finnes ingen trygg nedre grense, jf. omtale i punkt 3 ovenfor. Selv om hovedformålet med forslaget er å beskytte barn mot passiv røyking, vil det også kunne ha positive effekter for voksne ved at det beskytter mot uønsket passiv røyking, særlig for astmatikere, gravide og andre sårbare grupper. Departementet viser til at det er bred støtte blant høringsinstansene for dette forslaget, og at både Kreftforeningen og Folkehelseinstituttet i sine uttalelser trakk frem at det også er ønske i befolkningen om røykeforbud på slike områder. Det ble også vist til at det allerede er innført røykeforbud på utendørs idrettsområder av enkelte kommuner og arrangører. Departementet vil særlig trekke frem Folkehelseinstituttets uttalelse om at et slikt tiltak kan redusere sosial ulikhet i røykeatferd. Flere høringsinstanser peker også på at voksne som er til stede eller bruker idrettsanlegg, er rollemodeller for barn og unge som oppholder seg samme sted, og derfor er det viktig at disse er røykfrie. Dette vil bidra til å denormalisere tobakksbruk. Departementet viser til slutt også til Norges Idrettsforbunds egne retningslinjer, hvor det bl.a. fremgår at barn og unge skal møte et røyk- og snusfritt idrettsmiljø, at tribunekulturen skal være røykfri og at voksne skal opptre som gode rollemodeller for barn og unge ved å ikke røyke i idrettslig sammenheng.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om et røykeforbud på utendørs idrettsområder. Forslaget er inspirert av den svenske tobakksloven og foreslås inntatt i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav a.

Departementet mener at røykeforbudet bør omfatte områder som hovedsakelig er ment for idrettsutøving. Med dette menes et areal som er opparbeidet og tilpasset med det formål at det skal benyttes til idrett, som f.eks. en fotballbane eller friidrettsbane. Det er ikke avgrenset til en arena eller stadion, men kan også omfatte et mindre areal ment for idrett, som en mindre basketballbane uten avsatt plass for tilskuere. Eventuell tilskuerplass på tribuner og sidelinje samt utendørs garderober og klargjøringsplass for utøvere, er også ment å omfattes av røykeforbudet.

At det stilles krav til at området er opparbeidet eller tilpasset for idrettsutøving, innebærer at områder som kun er ment å gi befolkningen offentlige rom å oppholde seg i på fritiden, ikke vil være omfattet av forbudet. Dette kan f.eks. være parker og byrom med bordtennisbord eller boccia-bane. Departementet har merket seg at Helsedirektoratet ikke støtter denne avgrensningen. De viser til at det også slike steder kan arrangeres turneringer o.l., som innebærer at konsentrasjonen av mennesker kan være stor, og dermed at også barn og unge samles ved slike steder. Derfor er det også her behov for vern mot passiv røyking, ifølge direktoratet. Departementet er langt på vei enig i denne vurderingen, og viser til at det ville gitt en god sammenheng med at også områder hvor det foregår uorganisert aktivitet er foreslått omfattet av røykeforbudet. Samtidig vurderer departementet at grensen mot offentlig park vil være svært liten og at det per nå ikke er foreslått røykeforbud i parker. Videre vil dette innebære ytterligere områder som kommunen vil måtte føre tilsyn med, som også må hensyntas før et slikt forbud ev. foreslås.

Som det ble foreslått i høringen, vil ikke et friluftsområde som f.eks. brukes til terrengløp, orientering, skiløyper eller frisbeegolf være omfattet, da disse områdene ikke anses opparbeidet og tilpasset hovedsakelig til idrettsaktivitet. Slike områder er tilrettelagt for flerbruk og ofte i tilknytning til turområder. Det ville etter departementets syn by på store utfordringer knyttet til avgrensing og tilsyn dersom slike områder også skulle omfattes av forslaget. Høringsinstansene støttet denne vurderingen.

Videre opprettholder departementet forslaget om at røykeforbudet også er ment å gjelde i situasjoner der det aktuelle området ikke benyttes til idrettsutøving, men til andre arrangementer som f.eks. konserter eller markeringer. Departementet vurderer at det ellers ville bli svært krevende for tilsynsmyndighetene å skulle holde oversikt over når området brukes til idrettsaktiviteter og når det brukes til andre formål. Det er derfor hva området hovedsakelig er ment for, som vil avgjøre om forbudet gjelder på det aktuelle området. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) uttalte at dette bør fremgå av selve forbudsbestemmelsen. Departementet er enig i dette, og foreslår en slik presisering i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav a annet punktum. Dette vil gjøre røykeforbudets virkeområde tydeligere.

Departementet har vurdert om røykeforbudet kun bør gjelde områder ment for organisert idrettsutøving, men vurderer at mange områder der barn bedriver idrett på fritiden da vil falle utenfor, som f.eks. ballbinger. Hensikten med forslaget er å beskytte både idrettsutøvere og publikum mot passiv røyking, spesielt barn. Departementet vurderer at dette også harmonerer med forslaget til røykfrie lekeplasser som omtales nærmere i punkt 6.5. Vurderingen ble støttet av høringsinstansene.

I høringen ble det videre foreslått at det ikke bør stilles vilkår om at området må være inngjerdet. Et slikt vilkår følger av den svenske reguleringen, og er begrunnet med at «område ment for idrettsutøving» ville være for vidtrekkende, jf. den svenske lovproposisjonen side 96. Ved å stille vilkår om at området må være inngjerdet knyttes forbudet til tydelig avgrensede områder. Det trekkes også frem at dersom forbudet skulle gjelde alle idrettsområder, ville slike grensedragningsproblemer kunne by på problemer knyttet til ansvars- og tilsynsbestemmelser. Dette ville igjen kunne bidra til å undergrave de positive effektene av forbudet. For områder som ikke er inngjerdet, legges det i den svenske proposisjonen også vekt på at det er større mulighet for å flytte seg unna området for å røyke og at motivet bak røykeforbudet derfor ikke gjør seg like sterkt gjeldende på slike områder.

Departementet ønsker å dekke flest mulig utendørs idrettsområder der barn ferdes. Departementet ser utfordringen med manglende avgrensing for områder som skal omfattes av forbudet, men vurderer at vilkåret om at området opparbeidet for eller tilpasset til bruk til idrett, i tilstrekkelig grad avgrenser virkeområdet. Departementet antar at svært mange mindre idrettsanlegg hvor barn utøver idrettsaktivitet, ikke er inngjerdet. Et krav om inngjerding vil således gjøre røykeforbudet langt mindre effektivt. Blant høringsinstansene som uttalte seg om dette, støttet samtlige at det ikke blir stilt vilkår om inngjerding. Departementet viser i denne sammenheng til Miljørettet helsevern i Vestfold, som uttalte at man ikke ønsker at idrettsområder skal gjerdes inn for å sikre at områdene er tilgjengelige for uorganisert aktivitet. Det vises også til Time kommunes uttalelse om at områder med vilje da kan tilrettelegges uten gjerde for å unngå at området omfattes av røykeforbudet.

Videre viser departementet til Bærum kommune sin uttalelse om at de støtter vurderingene om de foreslåtte avgrensningene, herunder at det ikke stilles vilkår om inngjerding, men at det reguleres hvor stort tilleggsareal som omfattes. Departementet ser at det kan oppstå avgrensingsproblematikk knyttet til hvor grensene for det lovregulerte utendørsområdet går. Departementet vurderer likevel at det vil være opp til tilsynsmyndigheten å vurdere dette konkret i det enkelte tilfellet. Departementet viser til at det er stor variasjon i utformingen av idrettsområder, som gjør at det å fastsette en standard for dette kan være krevende. Slik avgrensning er allerede en problemstilling knyttet til inngangspartier ved helseinstitusjoner og offentlige virksomheter, hvor Helsedirektoratet har opplyst at det er funnet praktiske løsninger på dette. Hensynet bak bestemmelsen, å beskytte barn og unge mot passiv røyking, vil også være veiledende for hvor røykeforbudet skal være gjeldende. Departementet opprettholder likevel forslaget om en forskriftshjemmel i § 28 nytt femte ledd, slik at det kan fastsettes krav til røykfrie buffersoner, om avgrensning e.l. dersom dette skulle vise seg nødvendig.

Departementet foreslår videre at tobakksskadeloven § 25 tredje og fjerde ledd gjøres gjeldende for røykeforbudet på idrettsområder, jf. forslag til tobakksskadeloven § 28 nytt fjerde ledd. Dette innebærer at den ansvarlige for området plikter å sørge for at røykeforbudet overholdes, bl.a. ved å sette opp skilt dersom det er tvil om at det gjelder et røykeforbud for området. Videre vil den ansvarlige ha anledning til å be folk om å slutte å røyke og til å bortvise personer som røyker, fra området.

Når det gjelder høringsuttalelsene knyttet til at det kan fremstå uklart hvem som er ansvarlig for at røykeforbudet overholdes, antar departementet at det i de aller fleste tilfeller i praksis vil være klart hvem som er nærmest til å stå ansvarlig for slik overholdelse. Departementet antar at drift og vedlikehold av områdene som oftest vil være avklart. Vedkommende vil da være nærmest til å sørge for skilting av røykeforbud og ev. bortvise personer som røyker i strid med forbudet. Departementet viser i denne sammenheng til at tilsvarende formulering er benyttet i tobakksskadeloven § 25 for eksisterende røykeforbud, og at dette ikke har vært påpekt som uklart tidligere.

Tilsyn og reaksjoner

I likhet med det svenske regelverket foreslår departementet at tilsynsansvaret legges til kommunen og Sysselmesteren, på samme måte som for øvrige røykeforbud. Det foreslås derfor en endring i tobakksskadeloven § 29 første og nåværende femte (foreslått nytt sjette) ledd der dette fremgår. Flere kommuner har pekt på at denne tilsynsoppgaven vil føre til økt ressursbruk i kommunen. Departementet viser i denne forbindelse til at tilsyn med det enkelte området vanligvis vil være raskt gjennomført og primært kun dreie seg om å sjekke at de ansvarlige for området har skiltet om røykeforbudet hvor det kan være tvil om dette. Videre oppstilles det ikke noe krav til tilsynsomfang, og det antas at det vil være få tilfeller av isolerte brudd på røykeforbudet. Det er opp til kommunene selv hvordan de ønsker å legge opp tilsynet med røykeforbudet. Erfaringen fra eksisterende røykeforbud har vist at befolkningen raskt innrettet seg etter de nye reglene og at det har vært svært få klagesaker.

I utgangspunktet er tobakksskadeloven § 28 om barns rett til røykfritt miljø en normativ bestemmelse som ikke var ment å gi grunnlag for reaksjoner ved overtredelser. Det vises til departementets vurderinger i Prop. 55 L (2012–2013) punkt 4.5.7:

«Den foreslåtte bestemmelsen er generell og pålegger alle som har ansvar for barn å påse at de ikke utsettes for passiv røyking, jf. forslag til § 28. Selv om bestemmelsens virkeområde således ikke er begrenset, vil departementet understreke at bestemmelsen er ment å være normgivende, og brudd på bestemmelsen er ikke underlagt sanksjoner. Departementet anser dette som et viktig første skritt for å bedre barns rettsvern mot passiv røyking. Det utelukkes ikke at samfunnsutviklingen kan tilsi at bestemmelsen etter hvert bør utvides og/eller sanksjoneres. Departementet tror imidlertid at det på det nåværende tidspunkt er mest hensiktsmessig med en generell, normativ bestemmelse som ikke er straffesanksjonert.»

Når departementet nå foreslår å utvide § 28 med et konkret røykeforbud på utendørs idrettsområder, anser departementet i utgangspunktet at det er hensiktsmessig at brudd på forbudet kan ilegges reaksjoner. På samme måte som for dagens røykeforbud, foreslås det derfor at § 29 annet ledd gjøres gjeldende for det nye røykeforbudet på idrettsområder. Dette betyr at kommunen har anledning til å gi påbud om retting og tvangsmulkt ved brudd på røykeforbudet. Det er den ansvarlige for området som kan ilegges reaksjoner etter denne bestemmelsen, ikke den enkelte røyker. Det bemerkes at det ikke foreslås endringer som berører tobakksskadeloven § 28 første ledd om barns rett til røykfritt miljø. Denne bestemmelsen vil fortsatt kun være av normativ karakter.

Videre foreslås det at tobakksskadeloven § 28 annet ledd bokstav a inntas i tobakksskadeloven § 29 nåværende sjette (foreslått nytt syvende) ledd, slik at dispensasjonsadgangen gjøres gjeldende for røykeforbudet på idrettsområder. Departementet understreker at en slik dispensasjonsadgang, i likhet med for eksisterende røykeforbud, kun skal benyttes i helt særskilte tilfeller. Departementet viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 27 (1987–1988) punkt 7.1, hvor det fremgår at adgangen er en «nødventil» for å hindre at forbudene «ikke slår uforholdsmessig uheldig ut i konkrete saker. Departementet forutsetter således at regelen brukes med stor varsomhet og at det kun i unntakstilfeller gis dispensasjoner.» Slike unntakstilfeller kan f.eks. være ved filminnspillinger o.l.

Når tobakksskadeloven § 36 a om overtredelsesgebyr trer i kraft, vil tilsynsmyndigheten få mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på de eksisterende bestemmelsene om røykeforbud i tobakksskadeloven kapittel 6 (med unntak av dagens § 28). Ved å utvide hjemmelen i tobaksskadeloven § 36 a slik at også den ansvarlige for idrettsområdet kan ilegges overtredelsesgebyr for brudd på tobakksskadeloven § 28, vil man likebehandle håndhevingen av røykeforbudene, slik at denne er tilsvarende med røykeforbudene på serveringssteder mv.

På idrettsområder vil det ikke nødvendigvis være ansatte som er til stede og ansvarlige for idrettsarrangementer, men derimot foreldre og frivillige som stiller på dugnad for at barn og unge skal kunne drive idrett. Som flere av høringsinstansene har uttalt, vil det være urimelig at disse skal holdes ansvarlig dersom enkeltpersoner røyker i strid med forbudet. Departementet viser i denne sammenhengen til at det også er foreslått at røykeforbudet skal gjelde også når det ikke foregår organisert aktivitet. I mange tilfeller vil pålegg om retting og ileggelse av tvangsmulkt fungere som et effektivt reaksjonsmiddel, f.eks. dersom den ansvarlige for området ikke har sørget for tilstrekkelig skilting.

Før tobakksskadeloven § 36 a kan tre i kraft, må det fastsettes forskrifter med nærmere bestemmelser om ileggelse og utmåling av overtredelsesgebyret. På bakgrunn av høringsinnspillene departementet har mottatt, anser departementet at det må gjøres en helhetlig vurdering av om og i hvilke tilfeller det ev. skal kunne ilegges overtredelsesgebyr overfor den ansvarlige for området. Det vises her til at det må foretas en konkret vurdering av hver enkelt handlingsnorm som skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. En slik vurdering vil bli foretatt i forbindelse med endring av skyldkravet i lovhjemmelen og utarbeidelse av forskrifter. Departementet foreslår derfor ikke at røykeforbudet i tobakksskadeloven § 28 annet ledd bokstav a, inntas i tobakksskadeloven § 36 a på nåværende tidspunkt.

Flere høringsinstanser er positive til at enkeltpersoner som bryter røykeforbudene skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, og viser til at det er nødvendig for etterlevelse av forbudet. Samtidig er det enkelte høringsinstanser som er imot forslaget, og viser til at en slik sanksjonsmulighet bør innebære at tilsynsmyndighetene aktivt søker å avdekke brudd på røykeforbudet. Enkelte peker på at det vil kreve store ressurser fra kommunene som tilsynsmyndighet å gjøre slike kontinuerlige tilsyn for å avdekke ev. brudd.

Departementet viser til vurderingen ovenfor knyttet til ileggelse av overtredelsesgebyr til de ansvarlige for området omfattet av røykeforbudet. Departementet vurderer i lys av høringsinnspillene at det er behov for å gjøre en helhetlig vurdering av om og i hvilke tilfeller det ev. skal åpnes for å ilegge overtredelsesgebyr overfor privatpersoner. Departementet går derfor ikke videre med forslaget i denne omgang.

Departementet viser før øvrig til at røykeforbudene i dag omfattes av tobakksskadelovens generelle straffebestemmelse, tobakksskadeloven § 44, med unntak av § 28 som er unntatt i § 44 annet ledd. Som følge av de nye røykeforbudene som nå foreslås tatt inn i § 28 annet ledd, foreslås det en presisering i § 44 annet ledd, slik at det fremgår at tobakksskadeloven § 44 ikke kommer til anvendelse på § 28 første ledd da denne bestemmelsen fortsatt er av normativ karakter. Departementet vil på et senere tidspunkt gjøre en fullstendig gjennomgang av tobakksskadelovens bestemmelser og vurdere om det bør gjøres endringer i virkeområdet til lovens straffebestemmelse.

6.5 Røykeforbud på utendørs lekeplasser

6.5.1 Reguleringer i andre land

Som omtalt i punkt 6.4.2, ble røykeforbudet i Sverige i 2018 utvidet til enkelte uteområder for lek, jf. den svenske tobakksloven kapittel 6 § 2.

Det svenske røykeforbudet gjelder på lekeplasser der allmennheten har tilgang, uavhengig av hvem som eier eller på annet grunnlag bestemmer over lekeplassen. Med lekeplass menes ifølge den svenske lovproposisjonen et område som er avsatt til lek og tilrettelagt med lekeutstyr, som f.eks. husker og sklier. En lekeplass som bare er tilgjengelig for en sluttet krets av personer – f.eks. beboere i et borettslag – omfattes ikke av røykeforbudet. For at en slik lekeplass ikke skal regnes som tilgjengelig for alle kreves det at det tydelig fremgår at allmennheten ikke har adgang, f.eks. gjennom skilting eller at den er innhegnet og låst.

I motsetning til områder for idrettsutøving stilles det ikke krav til at lekeplassen må være inngjerdet. Dersom lekeplassen ikke er tydelig avgrenset, må vurderingen av hvor langt røykeforbudet gjelder, foretas i hvert enkelt tilfelle ut fra formålet med reglene. Ved vurderingen skal det tas hensyn til at barna skal kunne leke uten å risikere eksponering for røyk.

Ansvaret for å føre tilsyn med røykeforbudene ligger hos kommunen. Dersom forbudet ikke etterkommes, kan kommunen ilegge den som er ansvarlig for området, overtredelsesgebyr. Dette følger av kapittel 7 § 3 nr. 4 og § 9.

Også Finland har røykeforbud på lekeplasser som omfattes av den finske konsumentsäkerhetslagen § 7. Det fremgår av Valviras veileder for røykeforbudene at røykeforbudet for lekeplasser omfatter f.eks. kommunale lekeplasser. Private lekeplasser på campingplasser eller aktivitets- og temaparker omfattes også dersom disse omfattes av konsumentsäkerhetslagen § 7. Lekeplasser i borettslag er normalt sett ikke omfattet av røykeforbudet, men det avhenger av om størrelsen, funksjoner og bruken tilsier at den vil brukes som en allment tilgjengelig lekeplass.

Det er kommunene som fører tilsyn med røykeforbudet, jf. den finske tobakksloven § 8. Ved brudd på røykeforbudet kan den som røyker ilegges bøter etter lovens § 113. Det samme gjelder eier, driver eller arrangør dersom det er utvist forsett eller grov uaktsomhet, jf. § 114. Eier, driver eller arrangør kan bortvise personer som bryter forbudet i medhold av § 81.

Flere europeiske land har forbud mot røyking ved utendørs lekeplasser, herunder Spania, Latvia, Ungarn og Polen. Deler av Canada, Australia og en rekke lokale jurisdiksjoner i USA har vedtatt røykeforbud bl.a. utendørs i offentlige parker, på badestrender og lekeplasser.

6.5.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringen røykeforbud på lekeplasser hvor allmennheten har tilgang. Forslaget ble foreslått inntatt i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav b.

Departementet foreslo at definisjonen av lekeplass som fremgår av forskrift 19. juli 1966 nr. 703 om sikkerhet ved lekeplassutstyr § 4, legges til grunn også for forståelsen for hva som er omfattet av røykeforbudet. Det ble i høringen bedt om innspill på om det er nødvendig med en egen definisjonsbestemmelse av «lekeplass» i tobakksregelverket.

I likhet med forslaget om røykeforbud på idrettsområder, foreslo departementet også i denne forbindelse en forskriftshjemmel i tobakksskadeloven § 28 siste ledd, slik at det kan fastsettes bestemmelser om røykfrie buffersoner og avgrensning dersom det er behov for dette.

Departementet foreslo at tobakksskadeloven § 25 tredje og fjerde ledd også gjøres gjeldende for røykeforbudet på lekeplasser, noe som innebærer at eieren, driveren eller den som disponerer området plikter å sørge for at røykeforbudet overholdes.

Videre foreslo departementet at tilsynsansvaret legges til kommunen, og videre at tobakksskadeloven § 29 annet ledd gjøres gjeldende slik at kommunen kan pålegge den ansvarlige å rette forholdet og ilegge tvangsmulkt.

Departementet ba særlig om innspill til om § 28 annet ledd bør inntas i tobakksskadeloven § 36 a, som vil hjemle ileggelse av overtredelsesgebyr til den som er ansvarlig for området. I forlengelsen av dette ble det også bedt om innspill på om kommunen bør gis adgang til å ilegge privatpersoner som bryter røykeforbudet, overtredelsesgebyr.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å utvide røykeforbudet til å omfatte lekeplasser fikk stor støtte blant høringsinstansene.

De som støttet forslaget var bl.a. Den norske legeforening, Helsedirektoratet, Kreftforeningen, Kreftregisteret, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Landslaget Mot Tobakksskadene, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norges Astma- og Allergiforbund, Norges Optikerforbund, Norsk medisinstudentforening, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Tannpleierforening, Røykfritt Miljø Norge, tre fylkeskommuner, ni kommuner og tre interkommunale samarbeid.

Oslo kommune støtter forslaget, og uttaler at «barn er en sårbar gruppe og en lekeplass er deres domene.»

Folkehelseinstituttet uttaler:

«Tiltak som reduserer sosial ulikhet i røykeatferd og barns eksponering for passiv røyking er etterspurt, og et forbud på lekeplasser og utendørs idrettsområder kan være ledd i en slik strategi. Hendersons studie (2021) fant høyere innslag av røyking på lekeplasser i nabolag med lavere sosioøkonomisk status. Lik håndheving uavhengig av områdets sosioøkonomiske posisjon vil være viktig.»

Det vises for øvrig til Folkehelseinstituttets uttalelse inntatt under punkt 6.4.4.

Kreftforeningen viser i sin uttalelse til at 9 av 10 spurte i en holdningsundersøkelse fra 2020, støtter at røykeforbudet utvides til å omfatte lekeplasser. Departementet viser for øvrig til uttalelsen inntatt i punkt 6.4.4.

Flere høringsinstanser uttaler at det ikke er nødvendig med en egen definisjon av «lekeplass» i tobakksskadeloven, deriblant Bærum kommune, Helsedirektoratet, Kreftregisteret og Norsk Tannpleierforening.

Enkelte mener likevel at det kan være utfordringer knyttet til avgrensningen av forbudet, herunder Asker kommune, Hå kommune, Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS, Stavanger kommune og Time kommune. Time kommune peker på at «mange lekeplasser ikke er inngjerdet eller på annen måte klart definert».

Miljørettet helsevern i Vestfold uttaler:

«Vi mener at det er viktig at lekeplass tilknyttet borettslag, sameie o.l. også blir oppfattet som område hvor allmennheten har adgang og blir omfattet av røykeforbudet. Som eksempel vil vi nevne at forskrift om lekeplassutstyr gjelder også på slike lekeplasser, da de er tilgjengelige for allmennheten. Lekeplassforskriften avgrenses kun mot lekeplassutstyr i private hager. Mange av lekeplassene har ukjent eier/ansvarlig og det blir lettere for folk å forholde seg til regelverket dersom forbudet gjelder for alle lekeplasser uansett eier.»

Også Norges Astma- og Allergiforbund mener at private lekeplasser må omfattes av forbudet, og at dette må fremgå eksplisitt av bestemmelsen.

Forslaget om å innta en forskriftshjemmel i tobakksskadeloven § 28 siste ledd slik at det kan fastsettes bestemmelser om buffersoner, avgrensing e.l. for lekeplasser, støttes av høringsinstansene som har uttalt seg spesifikt om dette, deriblant Helsedirektoratet.

Når det gjelder hvem som er ansvarlig for området, vises det til høringsinnspillene om behov for klargjøring av dette, som er inntatt i punkt 6.4.4, fra Justis- og beredskapsdepartementet, Bærum kommune og Trondheim kommune.

Time kommune påpeker at flere lekeplasser eies av kommunen og at det kan være krevende at kommunen som tilsynsmyndighet gir seg selv overtredelsesgebyr som anleggseier. Videre peker Time kommune på at flere lekeplasser som er tilgjengelige for allmennheten, driftes av velforeninger, og at det synes lite hensiktsmessig å ilegge velforeningen overtredelsesgebyr når andre benytter slike lekeplasser. Tilsvarende uttales av Hå kommune, Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS og Stavanger kommune.

Når det gjelder spørsmål om hvem som skal føre tilsyn, mottok dette forslaget i stor grad tilsvarende merknader som forslaget om røykeforbud på utendørs idrettsområder, se punkt 6.4.4.

Til spørsmålet om også enkeltpersoner som røyker på lekeplasser i strid med røykeforbudet, skal kunne ilegges overtredelsesgebyr, er høringsinstansene i stor grad av den oppfatning at enkeltpersoner bør kunne ilegges overtredelsesgebyr. Helsedirektoratet viser i denne sammenheng til at «lekeplasser benyttes gjennom hele dagen, uten at eier, driver eller andre ansvarlige er til stede. Den enkelte røyker utsetter andre, og da primært barn og unge, for passiv røyking.»

Departementet viser her også til innspillene fra Miljørettet helsevern i Vestfold, Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune, inntatt i punkt 6.4.4, som ikke støtter at enkeltpersoner skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Det vises også til innspillet fra Justis- og beredskapsdepartementet inntatt samme sted.

Helsedirektoratet stiller spørsmål ved at det ikke er foreslått et tilsvarende røykeforbud på badestrender. De viser til at «mange steder vil det også være lekeplasser og områder ment for idrettsutøving i nær tilknytning til badestrendene, f.eks. sandvolleyballbaner, og det vil dermed bli et kunstig skille i disse tilfellene ved at man bare kan forflytte seg ned til stranden for å røyke. Det er også her verdt å nevne miljøaspektet og ønsket om å forhindre forsøpling.»

6.5.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til den brede støtten forslaget om røykeforbud på lekeplasser fikk i høringsrunden, og opprettholder forslaget. Røykeforbudet foreslås inntatt i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav b. Forslaget samsvarer med den svenske tobakksloven.

Departementet viser til målene i regjeringens tobakksstrategi om at ingen skal plages av passiv røyking, og videre at barn født i 2010 og senere ikke skal bruke tobakksvarer. Det er derfor viktig å se på hvor nettopp barn ferdes og innføre tiltak som verner dem mot passiv røyking og reduserer deres eksponering for tobakksbruk. Lekeplasser er i den forstand et selvsagt område, da disse er spesielt tilrettelagt for og ment for barn. Departementet ønsker å sikre barn et mest mulig røykfritt miljø og at områder som er utarbeidet for barns lek og aktivitet, skal kunne brukes uten at barn utsettes for passiv røyking. Departementet viser til omtale ovenfor om at også eksponering for tobakksrøyk utendørs kan være helsefarlig, avhengig av konsentrasjonen av farlige partikler og hvor lenge man utsettes for røyken.

Et røykeforbud på lekeplasser er etter departementets syn et naturlig skritt i samfunnsutviklingen. Det finnes allerede i dag flere lokale reguleringer som går lenger enn dette, jf. omtale av Trondheim kommune ovenfor. I 2020 fattet Stavanger kommune vedtak om å utrede innføring av røykeforbud på badestrender, parker og flere andre offentlige steder. Etter hva departementet kjenner til ble ikke dette røykeforbudet innført som følge av usikkerhet om tilstrekkelig hjemmel. Departementet anser at dette eksemplet viser at det er et ønske i kommunene om ytterligere innstramminger i røykeforbudene for å verne innbyggerne, og da spesielt sårbare grupper, mot passiv røyking. Departementet vil i denne sammenhengen også vise til at 90 pst. av befolkningen støtter et slikt forbud, ifølge Kreftforeningen.

Departementet foreslår at forbudet begrenses til lekeplasser der allmennheten har adgang. Med lekeplass menes et område som er tilrettelagt for barns lek. I forskrift 19. juli 1996 nr. 703 om sikkerhet ved lekeplassutstyr § 4 er dette definert som et «areal, opparbeidet eller naturlig, som er tilgjengelig og som er tilrettelagt for barns lek». Dette omfatter områder som tilrettelegges med aktivitetselementer som er ment for lek. Departementet vurderer at det er hensiktsmessig at tilsvarende forståelse av «lekeplass» legges til grunn for lekeplasser som foreslås omfattet av røykeforbudet i tobakksskadeloven. I høringen ba departementet om høringsinstansenes syn på om det er nødvendig med en egen definisjon av «lekeplass» i tobakksregelverket. Høringsinstansene som uttalte seg om dette mente at dette ikke var nødvendig. Departementet vurderer likevel at det å innta definisjonen i tobakksskadeloven § 28 annet ledd bokstav b, vil bidra til å tydeliggjøre røykeforbudets virkeområde og tilgjengeliggjøre dette for kommunene og andre.

Det svenske røykeforbudet på lekeplasser gjelder der allmennheten har tilgang. En lekeplass som bare er tilgjengelig for en avgrenset krets av personer, som f.eks. beboere i et borettslag, omfattes ikke av røykeforbudet. For at en slik lekeplass ikke skal regnes som tilgjengelig for alle, kreves det at det tydelig fremgår at allmennheten ikke har tilgang, f.eks. gjennom skilting eller at lekeplassen er inngjerdet og låst. Departementet foreslo i høringen en tilsvarende avgrensing. Miljørettet helsevern i Vestfold og Norges Astma- og Allergiforbund støttet ikke en slik avgrensning, og mener at også private lekeplasser tilknyttet borettslag, sameier o.l. må omfattes. Miljørettet helsevern i Vestfold viste til at slike lekeplasser også blir oppfattet som områder hvor allmennheten har adgang, og viste til at forskrift om lekeplassutstyr kun avgrenses mot lekeplassutstyr i private hager, jf. forskriftens § 2 femte ledd hvor det fremgår at forskriften omfatter lekeplassutstyr til kollektiv/felles bruk, uavhengig av hvor det er plassert. Videre uttalte sistnevnte at mange av lekeplassene har ukjent eier/ansvarlig og at det blir lettere for folk å forholde seg til regelverket dersom forbudet gjelder for alle lekeplasser uansett eier.

Departementet vurderer at dersom også lekeplasser i borettslag mv., som ikke er tilgjengelig for allmennheten, skulle omfattes av røykeforbudet, ville dette sikre et enda bedre vern mot passiv røyking for barn og unge. I tillegg ville røykeforbudets virkeområde samsvare med virkeområdet for forskrift om lekeplassutstyr, som kan gi mer forutberegnelighet for den ansvarlige for lekeplassen. Departementet vurderer likevel at den svenske avgrensningen er hensiktsmessig, og at røykeforbudet i stor grad vil omfatte mange lekeplasser også i borettslag gjennom denne avgrensningen. Når det gjelder henvisningen til at det vil være lettere for folk å forholde seg til regelverket dersom forbudet gjelder alle lekeplasser, vil departementet vise til at det i likhet med det svenske forbudet, må kreves at det skal være tydelig at allmennheten ikke har adgang for at røykeforbudet ikke skal gjelde.

Utfordringen med avgrensing av området gjør seg gjeldende på tilsvarende måte for lekeplasser som for områder ment for idrettsutøving. Mange lekeplasser er i dag ikke inngjerdet og noen ligger integrert i friluftsområder. I henhold til departementets forslag skal både lekeplasser ved boligområder, i parker og i skogen omfattes av forslaget, så fremt de er tilgjengelige for allmennheten og opparbeidet med lekeelementer. I likhet med i Sverige må vurderingen av rekkevidden av området som omfattes av forbudet, foretas i hvert enkelt tilfelle og ut fra formålet med forbudet. På samme måte som for idrettsområder, foreslår departementet for sikkerhets skyld en forskriftshjemmel i § 28 nytt femte ledd, slik at det kan fastsettes krav til røykfrie buffersoner og avgrensning dersom dette skulle vise seg å bli et problem.

På samme måte som for utendørs idrettsområder, foreslår departementet at tobakksskadeloven § 25 tredje og fjerde ledd gjøres gjeldende for røykeforbudet på lekeplasser, jf. forslag til tobakksskadeloven § 28 nytt fjerde ledd. Dette innebærer at den ansvarlige for området plikter å sørge for at røykeforbudet overholdes, bl.a. ved å sette opp skilt dersom det er tvil om at det gjelder et røykeforbud for området. Videre vil den ansvarlige ha anledning til å be folk om å slutte å røyke og til å bortvise personer som røyker fra området. Det vises i denne forbindelse til vurderingene om hvem som er ansvarlig i punkt 6.4.5.

Tilsyn og reaksjoner

Departementet foreslår at dagens regler om tilsyn og reaksjoner for de eksisterende røykeforbudene bør gjelde tilsvarende for lekeplasser, på samme måte som for idrettsområder, jf. forslag til endringer i tobakksskadeloven § 29 første ledd og sjette ledd, i tillegg til et nytt tredje ledd i § 28 som angir at § 25 tredje og fjerde ledd også gjelder for røykeforbud på lekeplasser. Det vises til vurderingen av dette i punkt 6.4.5.

Når det gjelder spørsmålet om det bør gis en hjemmel for å ilegge den ansvarlige for lekeplassene overtredelsesgebyr dersom det avdekkes brudd, vil departementet vise til at enkelte høringsinstanser påpekte at flere lekeplasser eies av kommunen, og at kommunene vil få en dobbeltrolle ved at de både skal føre tilsyn med lekeplasser samtidig som de kan ilegges overtredelsesgebyr som anleggseier. Videre ble det pekt på at flere lekeplasser som er tilgjengelige for allmennheten driftes av velforeninger, og at det synes lite hensiktsmessig å ilegge slike foreninger overtredelsesgebyr når andre benytter slike lekeplasser.

Med tanke på problemstillingen om dobbeltrolle viser departementet til at tilsvarende problemstilling oppstår etter flere andre lover, f.eks. folkehelseloven, hvor kommunen er tilsynsmyndighet for kommunale virksomheter. Se Prop. 60 L (2017–2018) punkt 11.4.4, hvor det fremgår at det ble stilt et særskilt dokumentasjonskrav for å sikre likebehandling og uavhengighet i kommunens tilsyn.

Videre vil tobakksskadeloven § 28 første ledd bokstav b inntas i tobakksskadeloven § 29 nåværende sjette (foreslått nytt syvende) ledd, slik at dispensasjonsadgangen gjøres gjeldende for røykeforbudet på lekeplasser, og departementet viser i denne forbindelse til vurderingen i punkt 6.4.5.

For øvrig vil departementet vise til at hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr overfor eier/driver av lekeplasser er innført i Sverige. Departementet viser likevel til vurderingen i punkt 6.4.5, om ileggelse av overtredelsesgebyr til den ansvarlige, hvor det ble vist til at det er behov for å gjøre en helhetlig vurdering av om og i hvilke tilfeller det bør kunne ilegges overtredelsesgebyr. Departementet finner derfor at røykeforbudet i tobakksskadeloven § 28 annet ledd bokstav a, ikke bør inntas i tobakksskadeloven § 36 a på nåværende tidspunkt. Det vil bli gjort en ny vurdering av dette i forbindelse med endring av skyldkravet i lovhjemmelen og utarbeidelse av forskrifter.

Når det gjelder spørsmålet om den enkelte som røyker bør kunne ilegges overtredelsesgebyr, viser departementet til drøftelsen av denne problemstillingen i punkt 6.4.5 ovenfor om idrettsområder. Departementet finner også her at det må gjøres en helhetlig vurdering av om og i hvilke tilfeller den enkelte røyker skal ilegges overtredelsesgebyr. Departementet går derfor ikke videre med forslaget på nåværende tidspunkt.

6.6 Røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede

6.6.1 Bakgrunn

Helsefarene ved passiv røyking er omtalt i punkt 3 ovenfor, og barn er mer utsatt enn voksne fordi de har mindre lunger og puster raskere.

I Prop. 55 L (2012–2013), hvor den normative bestemmelsen i tobakksskadeloven § 28 om barns rett til vern mot passiv røyking kom inn i loven, fremkommer at flere høringsinstanser etterlyste mer konkrete røykeforbud, bl.a. i biler:

«Selv om det er stor støtte til forslaget, er det flere høringsinstanser som etterlyser en mer spesifikk bestemmelse som tydeliggjør at barn har rett til vern mot passiv røyking i private hjem og biler. Flere tar også til orde for at et forbud mot røyking i bil hvor barn er passasjer bør bøtelegges. […]

Den foreslåtte bestemmelsen er generell og pålegger alle som har ansvar for barn å påse at de ikke utsettes for passiv røyking, jf. forslag til § 28. Selv om bestemmelsens virkeområde således ikke er begrenset, vil departementet understreke at bestemmelsen er ment å være normgivende, og brudd på bestemmelsen er ikke underlagt sanksjoner. Departementet anser dette som et viktig første skritt for å bedre barns rettsvern mot passiv røyking. Det utelukkes ikke at samfunnsutviklingen kan tilsi at bestemmelsen etter hvert bør utvides og/eller sanksjoneres.»

Barneombudet ønsket at barns rett til røykfri luft skulle lovreguleres og tok til orde for at norsk rett på dette området ikke møter kravene som stilles i barnekonvensjonen artikkel 24. Barneombudet uttalte videre:

«Barneombudet ser det slik at voksnes uinnskrenkede rett til å røyke i private hjem er en tradisjonsbestemt praksis som truer barns helse i så alvorlig grad at den må endres med ethvert effektivt og egnet tiltak, slik Barnekonvensjonen krever. Etter vår oppfatning omfatter dette lovgivning. Barn har ingen mulighet til å selv å velge om de vil la seg utsette for foreldres og andres tobakksrøyk i sitt eget hjem eller i private transportmidler.»

Eksponering for tobakksrøyk i bil er mer skadelig enn f.eks. i hjemmet, på grunn av den begrensede og innelukkede plassen. Forskning har vist at de helsefarlige stoffene i tobakksrøyken kan nå skadelige konsentrasjoner innen ett minutt etter at en sigarett er tent inne i en bil. Videre er det vist at det gjennomsnittlige giftige partikkelnivået som pustes inn ved røyking inne i en bil, er ti ganger så høyt som i normalluft. I og med at rundt 85 pst. av den farlige passive røyken er usynlig og luktfri, kan det være mange som ikke er klar over det helsefarlige nivået av kjemikalier i luften som kan oppnås inne i en bil, selv på korte kjøreturer. Forskning har også vist at ventilasjon ikke fjerner helserisikoen ved passiv røyking i lukkede rom, heller ikke nedrullede vinduer eller åpne takluker i biler. Den eneste måten å beskytte barn fra passiv røyking i biler, er ved å hindre at de eksponeres for tobakksrøyk i det hele tatt. Ifølge en WHO-rapport fra 2021, Tobacco control to improve child health and development, har en rekke undersøkelser vist at røykeforbud i biler reduserer barns eksponering for passiv røyking.

I WHOs evalueringsrapport av tobakksarbeidet i Norge fra 2010, utpekes det at barn lever relativt ubeskyttet mot passiv røyking i den private sfære, som en nøkkelutfordring i det norske tobakksforebyggende arbeidet. WHO viser til at barn ikke har like godt vern mot passiv røyking i den private sfære, herunder i hjem og biler, som arbeidstakere har fått på arbeidsplassen. WHO anbefaler i rapporten at norske myndigheter vurderer å innføre lovgivning for å beskytte barn i den private sfære.

I regjeringens tobakksstrategi oppstilles som et hovedmål at ingen skal plages av passiv røyking, og videre at et tiltak for å oppnå målet er å «innføre røykeforbud i private biler med barn». Forslaget nedenfor er en oppfølging av dette punktet i tobakksstrategien.

6.6.2 Reguleringer i andre land

I Finland ble i 2016 den finske tobakksloven endret for å styrke vernet mot passiv røyking også i privat sfære. Det ble bl.a. forbudt å røyke i private kjøretøy med barn under 15 år til stede, jf. den finske tobakksloven § 74 annet ledd. Hensikten med dette forbudet er å hindre at barn blir utsatt for passiv røyking og påfølgende negative helseeffekter. Forbudet gjelder ikke kjøretøyets boområde, f.eks. dersom det er en campingbil. Bestemmelsen er kun normativ i den forstand at den som bryter forbudet ikke kan ilegges noen reaksjoner.

I England, Nord-Irland og Wales er det ulovlig å røyke i bil eller annet kjøretøy hvor barn under 18 år er til stede. Forbudet ble innført i 2015 for å beskytte barn og unge mot passiv røyking. Både sjåføren og den som røyker kan bli ilagt en bot på 50 pund. Sjåføren har altså et ekstra ansvar og kan bli ilagt bot for ikke å stoppe røykingen, selv om det ikke er sjåføren selv som røyker. Dersom det er sjåføren selv som røyker, kan det gis dobbel bot. Det er opp til tilsynsmyndigheten (vanligvis politiet) om det gis en advarsel, ilegges bot eller om saken overføres til domstolene. Forbudet gjelder private kjøretøy som er helt eller delvis lukket med tak, og gjelder også selv om vinduer er åpne (også takluke) eller air-condition står på. I tillegg gjelder forbudet dersom noen sitter og røyker i bilen med åpen dør. Forbudet gjelder ikke for biler med taket trukket tilbake og det gjelder kun for bobiler o.l. når de brukes som kjøretøy, ikke når de brukes som bolig. Tilsvarende forbud ble innført i Skottland i 2016, og der kan brudd på forbudet ilegges bot på opp mot 100 pund.

I Frankrike ble det forbudt å røyke i biler med barn under 18 år i 2016. Overtredelse av forbudet kan sanksjoneres med bøter på opptil 750 euro.

Etter hva departementet kjenner til er forbud mot røyking i bil hvor barn er passasjer også innført i en rekke andre land, herunder Australia (aldersgrense fra 16 til 18 år i de ulike regionene), Canada (aldersgrense fra 16 til 19 år i de ulike regionene), Italia (18 år), Irland (18 år), Kypros (16 år), Hellas (12 år), Malta (aldersgrense 16 år og gjelder all bruk av tobakksprodukter), Mauritius (alle biler uavhengig av passasjerens alder), New Zealand (18 år), Slovenia (18 år), Sør-Afrika (12 år), Østerrike (18 år) og flere stater i USA (fra 8 til 18 år).

6.6.3 Høringsforslaget

Departementet sendte på høring et forslag om å innføre røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede. Røykeforbudet ble foreslått inntatt i tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav c.

Departementet foreslo at forbudet ikke skal gjelde kjøretøyets boenhet når det anvendes som bosted, og videre ikke for kjøretøy uten tak, herunder når taket er trukket helt tilbake. Det ble imidlertid foreslått at forbudet skal gjelde selv om kjøretøyet har vinduene åpne (også takluke) eller aircondition på, i tillegg til tilfeller hvor noen sitter og røyker i bilen med åpen dør.

Det ble foreslått at røykeforbudet skal gjelde dersom barnet er under 18 år.

Videre foreslo departementet at tilsynsmyndigheten for dette røykeforbudet burde legges til politiet, Statens vegvesen og Tolletaten, og at dette inntas i tobakksskadeloven § 29 nytt tredje ledd.

Departementet foreslo at tilsynsmyndighetene bør kunne ilegge gebyr ved brudd på røykeforbudet i private kjøretøy med barn til stede, med hjemmel i tobakksskadeloven ny § 44 a første ledd. Videre ble det foreslått at gebyr kan ilegges både føreren av kjøretøyet (uavhengig av om hen røyker) og passasjerer over 18 år som røyker i kjøretøyet når barn er til stede. I forslag til § 44 a annet ledd ble det foreslått bestemmelser om forhøyet gebyr ved forsinket betaling, klagerett til tingretten og opphevelse av gebyr. I forslag til ny § 44 a tredje ledd ble det foreslått en forskriftshjemmel for bestemmelser om gebyrstørrelse, ileggelse og inndriving, betalings- og klagefrist og om klagebehandlingen.

6.6.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å innføre røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede, fikk stor støtte blant høringsinstansene.

De som støttet forslaget var bl.a. Den norske legeforening, Helsedirektoratet, Kreftforeningen, Kreftregisteret, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL), Landslaget Mot Tobakksskadene, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norges Astma- og Allergiforbund, Norges Optikerforbund, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Tannpleierforening, Politidirektoratet, Røykfritt Miljø Norge, tre fylkeskommuner, åtte kommuner og to interkommunale samarbeid.

Kreftforeningen uttaler:

«Kreftforeningen støtter forslaget. 9 av 10 i befolkningen mener det bør være røykeforbud i biler med barn under 18 år som passasjerer. Barn har ingen mulighet til å selv bestemme om de vil utsettes for passiv røyking og trenger et sterkt og godt vern mot den særlig farlige eksponeringen i biler i tråd med departementets begrunnelse. Kreftforeningen mener i likhet med departementet at forslaget vil bidra til å styrke barns rett til et røykfritt miljø og barns rett til god helse.»

Folkehelseinstituttet tok ikke direkte stilling til forslaget, men viser til at det er stor støtte i befolkningen for å forby røyking i bil med barn som passasjer (nær 86 pst.), og videre at «basert på litteraturen om helseeffekter og holdningene i befolkningen er det grunn til å tro at et røykeforbud i bil med barn til stede vil ha en positiv helseeffekt på barns helse, og et tiltak som får støtte i befolkningen.»

Trøndelag fylkeskommune uttaler at «selv om forslaget innebærer et forbud som griper inn i den private sfære, må barnets rett til røykfritt miljø og god helse veie tyngre enn byrden det ev. utgjør for en voksen person å måtte røyke andre steder og til andre tider enn når de er sammen med barn i biler.»

Politidirektoratet støtter forslaget og viser til at «forslaget, i tillegg til påpekte helsemessige fordeler, også vil være fordelaktig for trafikksikkerheten med hensyn til bedre sikt, samt redusert distraksjon og uoppmerksomhet.»

Til forslaget om at røykeforbudet ikke skal gjelde kjøretøyets boenhet når det anvendes som bosted, er enkelte høringsinstanser negative til dette. Norges Astma- og Allergiforbund uttaler:

«Vi stiller oss uforstående til forslaget om at bestemmelsen ikke skal gjelde kjøretøyets bo-enhet når denne anvendes som bosted, eksempelvis i bobiler når de ikke benyttes som transportmiddel, men kun som oppholds- eller bosted. Som departementet selv skriver skal barnas rett til et røykfritt miljø etter § 28 forstås å gjelde overalt hvor barn befinner seg, både innendørs og utendørs, og i offentlige og private rom. Denne retten gjelder selvfølgelig like fullt i hjemmet, som i bobiler og campingvogner, og uavhengig av om disse er i bevegelse eller står i ro. Vi har vanskelig for å forstå hvorfor departementet tilsynelatende mener at bobiler skal være unntatt fra dette, og vi er både overrasket og sterkt kritiske til at det foreslås en slik begrensning. Dersom departementet ser behov for å understreke at det kan røykes i kjøretøy når disse brukes som bosted, så kan dette altså utelukkende gjelde tilfeller der barn ikke er til stede. En slik bestemmelse hører i så fall ikke hjemme under tsl. § 28, som uttrykkelig handler om barns rett til et røykfritt miljø.»

Norsk tannpleierforening uttaler:

«NTpF stiller seg skeptisk til at forbudet ikke gjelder for bobil, når de brukes som bolig. (eksempel: Barn som har lagt seg og voksne som røyker inne i bobilen vil bli utsatt for passiv røyking.) NTpF mener at forbudet absolutt bør omfatte bobiler når de brukes som bolig. De voksne bør gå på utsiden for å røyke, slik de bør/skal i privat bolig.

Barn vil også oppholde seg i bobilen når den brukes som bolig og dermed kunne utsettes for passiv røyking i bobilen.»

Norsk sykepleierforbund uttaler at de «ser de lovmessige utfordringene ved å regulere dette, men mener det bør gjøres en grundigere vurdering av dette forholdet».

Helsedirektoratet støtter på sin side denne avgrensningen og «finner at et røykeforbud i disse tilfellene kan fremstå inngripende i den enkelte privates sfære. Når kjøretøyet er parkert, vil også barn ha anledning til å gå ut av boenheten, i motsetning til når kjøretøyet er på veien.» De minner likevel om barns rett til røykfritt miljø.

Helsedirektoratet støtter også forslaget om unntak for kjøretøy uten tak eller når taket er trukket helt tilbake, og viser til at dette vil sørge for god ventilasjon og er enkelt å praktisere for tilsynsmyndighetene.

Den foreslåtte aldersgrensen på 18 år støttes av Helsedirektoratet, Hå kommune, Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS, Norges Astma- og Allergiforbund, Time kommune og Trøndelag fylkeskommune.

Trøndelag fylkeskommune støtter aldersgrensen «av hensyn til signaleffekten og behovet for å beskytte også eldre ungdommer mot passiv røyking.»

Flere høringsinstanser støtter at tilsynsansvaret bør legges til politiet, Statens vegvesen og Tolletaten, herunder Helsedirektoratet, Hå kommune, Miljørettet helsevern – Rogaland brann og redning IKS, Oslo kommune, Stavanger kommune, Time kommune og Trondheim kommune.

Oslo kommune «vurderer det som positivt at kontrollmyndighet legges til flere instanser for å sikre etterlevelse og at de gis myndigheten til å ilegge gebyr».

Tolletaten uttaler:

«Tolletaten mener på generelt grunnlag at det i et samfunnsperspektiv vil være god utnyttelse av statens samlede ressurser dersom Tolletaten kan utføre samfunnsviktige oppgaver i forbindelse med våre ordinære oppgaver, selv om disse ikke er innenfor vårt samfunnsoppdrag. Det å kontrollere og sanksjonere røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede, kan være en slik oppgave som bidrar positivt til samfunnsviktige oppgaver uten vesentlig økt ressursbruk for Tolletaten. Dette forutsetter likevel at oppgaven innrettes slik at den ikke medfører økt ressursbehov. […]

Dersom Tolletaten skal kontrollere og sanksjonere dette, kan det ha økonomiske og administrative konsekvenser for etaten og oppgaveløsningen. Konsekvensenes omfang er avhengig av hvordan forslaget gjennomføres i praksis. Dersom forslaget om Tolletatens oppgaver blir vedtatt, forutsettes det at Tolletatens økonomiske og administrative konsekvenser blir nærmere utredet før en hjemmel for kontroll og sanksjonering trer i kraft.»

Finansdepartementet uttaler:

«Finansdepartementet deler ikke Helse- og omsorgsdepartementets syn og mener at oppgaver knyttet til kontroll- og sanksjonsmyndighet vedrørende røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede ikke skal legges til Tolletaten. Tolletatens samfunnsoppdrag er å sikre etterlevelse av lover og regler for grensekryssende vareførsel. Kontroll og sanksjonering av røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede er ikke en oppgave som naturlig faller inn under Tolletatens samfunnsoppdrag. […]

Tolletatens kontrollressurser er svært begrensede, og den samlede oppgavebyrden må ikke bli for stor. Selv om tilsynsmyndighet med røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede i seg selv ikke er en vesentlig belastning for etaten, kan det bli vanskelig å vurdere hvilke typer oppgaver etaten bør ha om kontrollspennet blir for stort. Finansdepartementet vil derfor påpeke at en utvidelse av Tolletatens oppgaveportefølje med oppgaver som ikke faller inn under samfunnsoppdraget, vil kunne beslaglegge Tolletatens ressurser i et slikt omfang at det svekker Tolletatens evne til å sikre etterlevelse av lover og regler for grensekryssende vareførsel.»

Når det gjelder muligheten for å sanksjonere brudd på dette røykeforbudet med gebyr, støttes forslaget av de høringsinstansene som har uttalt seg om dette.

Kreftforeningen uttaler at de «mener det er bra at man tar skrittet ut og sanksjonerer denne bestemmelsen, men har ingen formening om gebyrets størrelse». De mener «det er viktig å ha med at det er en tydelig sosial gradient i røyking som bør tas i betraktning når gebyrets størrelse fastsettes».

Kreftregisteret «finner det rimelig at evt. reaksjoner ved brudd på bestemmelsene følger andre brudd på sikkerhetsbestemmelser».

Politidirektoratet støtter at gebyr kan ilegges øvrige passasjerer over 18 år som røyker, i tillegg til fører.

Vedlagt Politidirektoratets uttalelse er også en uttalelse fra Oslo politidistrikt, som har merknader til beviskravet og aldersbegrensningen for ileggelse av gebyr:

«Beviskravet foreslås å følge straffeprosessessens krav. Dette vil naturligvis innebære en noe mindre effektiv håndhevingsadgang, sammenlignet med om beviskravet var sannsynlighetsovervekt. Ettersom reaksjonsformen er gebyr, avholder en seg fra å kriminalisere forbudet, hvilket åpner for å kunne velge et lavere beviskrav, sml. blant annet Rt. 1998, side 291. Legges et strafferettslig beviskrav til grunn, vil håndhevelsen i praksis hovedsakelig begrense seg til de tilfeller tilsynsmyndighetene selv sikkert observerer sjåfør eller passasjer røyke med barn tilstede i bilen. En senket bevisterskel, antas å ha en mer preventiv virkning, ettersom en da vil kunne risikere en reaksjon basert på omstendigheter ut over å ha blitt observert røykende i forbindelse med kontrollsituasjonen. I tilfeller hvor en på forhånd vet at kontroll vil kunne bli utført – typisk tollkontroll ved grensepasseringer – antas at en senket bevisterskel vil kunne medvirke til sterkere bevissthet rundt det å avholde seg fra å røyke i bilen under hele bilturen. Den preventive effekt lavere bevisterskel vil kunne medføre, må imidlertid vektes mot at grensedragningen for når et gebyr kan ilegges vil bli vanskeligere ved en lavere bevisterskel.»

Videre uttaler Oslo politidistrikt at også passasjerer under 18 år som røyker bør kunne ilegges gebyr.

Til forslaget til ny tobakksskadelov § 44 a om hjemmel for å ilegge gebyr, påpeker Finansdepartementet at det ikke fremgår av bestemmelsen at gebyrene er gitt tvangsgrunnlag for utlegg. For at Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral skal kunne benytte sin namskompetanse må det foreligge tvangsgrunnlag for gebyrene, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14 første ledd. Oslo politidistrikt uttaler at «de prosessuelle reglene [vurderes] å være hensiktsmessige idet en legger opp til en ordning som allerede eksisterer på andre områder, samt en ordning som er praktisk sett hen til at det er flere ulike offentlige kontrollmyndigheter som skal håndheve forbudet.»

Enkelte høringsinstanser uttaler at røykeforbudet burde gjelde generelt under bilkjøring, ikke bare når det er barn i bilen. Oslo kommune «foreslår en vurdering av generelt røykeforbud for sjåfører da man sammenligner med mobilbruk og manglende bruk av belte. Det kan argumenteres for at voksne passasjerer og fører også har behov for å bli beskyttet mot passiv røyking i bil gjennom lov.»

6.6.5 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg at svært mange land de siste årene har innført røykeforbud i biler for å beskytte barn mot passiv røyking. Departementet har ingen estimater på hvor mange norske barn som utsettes for passiv røyking i biler, men det engelske helsedepartementet estimerte i 2014, i forbindelse med innføringen av forbudet der, at rundt 5 pst. av helsekonsekvensene fra passiv røyking skyldtes eksponering i biler. En studie fra 2020 anslo at det engelske forbudet mot røyking i biler hadde resultert i en absolutt reduksjon på -4,1 pst. (72 pst. relativ reduksjon) i eksponering for tobakksrøyk blant barn.

Departementet viser til at det må antas at også mange norske barn utsettes for passiv røyking i den private sfære, og at de har behov for tilsvarende beskyttelse mot den særlig farlige eksponeringen i biler. Barn har ingen mulighet til selv å velge om de vil la seg utsette for foreldres og andres tobakksrøyk i private kjøretøy. Tobakksskadelovens bestemmelser har siden 1988 flere ganger blitt endret og skjerpet for å sikre stadig større grupper i samfunnet vern mot passiv røyking. I dag er det ingen gruppe som er så utsatt for passiv røyking som barn som bor i hjem der det røykes inne eller er passasjer i biler der det røykes.

Departementet viser til den store støtten forslaget om røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede fikk av høringsinstansene, og opprettholder derfor forslaget om å innføre et slikt forbud. Det vises i denne forbindelse også til at både Folkehelseinstituttet og Kreftforeningen trakk frem at det er stor støtte i befolkningen for et slikt forbud, også blant røykere. Departementet viser også til at Folkehelseinstituttet pekte på at et røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede kan være et effektivt tiltak for å redusere barns eksponering for tobakksrøyk og ha en positiv helseeffekt på barns helse.

Selv om forslaget innebærer et forbud som griper inn i den private sfære, mener departementet at barnets rett til røykfritt miljø og god helse må veie tyngre enn den byrden det ev. utgjør for en voksen person å måtte røyke andre steder og til andre tider enn når de er sammen med barn i bil. Departementet vurderer at forslaget vil gi både den som røyker og sjåføren (uavhengig av om hen røyker), et ekstra ansvar for å beskytte barn mot passiv røyking og bidra til at barnets rett til et røykfritt miljø ivaretas.

Røykeforbudet foreslås utformes etter mønster fra tilsvarende forbud i Finland og Storbritannia, jf. forslag til tobakksskadeloven § 28 nytt annet ledd bokstav c.

Forslaget om at forbudet ikke skal gjelde for kjøretøy uten tak (herunder når taket er trukket helt tilbake), ble støttet av Helsedirektoratet. Departementet vurderer at det i disse tilfellene vil være tilstrekkelig ventilasjon til at barn ikke i samme grad blir utsatt for farlig eksponering av tobakksrøyk som i en bil med tak. I likhet med praksis i de ovennevnte landene, vurderer departementet at forbudet bør gjelde selv om et kjøretøy har vinduer åpne (også takluke) eller air-condition på, i tillegg til dersom noen sitter og røyker i bilen med åpen dør. Dette av hensyn både til best mulig beskyttelse av barn som oppholder seg inne i bilen og at regelverket skal være lett å praktisere med færrest mulig unntak, ettersom unntak kan gi vanskelige vurderinger for tilsynsmyndigheten.

Departementet foreslo at røykeforbudet i private kjøretøy med barn til stede ikke skal gjelde kjøretøyets boenhet når det anvendes som bosted, i likhet med regelverkene i Finland og Storbritannia. Dette innebærer at røykeforbudet ikke vil gjelde i bobiler når de ikke benyttes som transportmiddel, men kun som oppholds- eller bosted. Dette forslaget var det flere høringsinstanser som var negative til, med den begrunnelse at barn har like mye rett til og behov for et røykfritt miljø når kjøretøy brukes som oppholds- og eller bosted. Norsk tannpleierforening peker på at voksne som ønsker å røyke bør gå på utsiden av kjøretøyet, i stedet for å røyke inne i boenheten. Departementet er i utgangspunktet enig i disse synspunktene. Små barn har ikke nødvendigvis anledning til å gå ut alene fra kjøretøyet selv om det er parkert og de kan utsettes for helsefarlig passiv røyking når de sover i boenheten. Likevel vurderer departementet at å forby røyking i kjøretøy når disse brukes som boenhet, nærmer seg å regulere røyking i private hjem eller fritidsboliger, og at dette er et større inngrep i den private sfære. På nåværende tidspunkt vurderer derfor departementet at det bør gjøres unntak fra røykeforbudet når kjøretøyet brukes som boenhet. Dette unntaket foreslås inntatt som tobakksskadeloven § 28 nytt tredje ledd.

Departementet foreslo i høringsnotatet at aldersgrensen for når røykeforbudet skal gjelde, bør settes til 18 år. Det ble vist at selv om barn har større grad av autonomi og medbestemmelse til eget liv og helse etter hvert som de blir eldre, og særlig fra fylte 16 år, så regnes man som barn til man fyller 18 år. Av hensyn til signaleffekten og behovet for å beskytte også eldre ungdommer mot passiv røyking, taler dette for å sette grensen til 18 år. Aldersgrensen speiler også myndighetsalderen. Etter hva departementet kjenner til er også dette den mest vanlige aldersgrensen i øvrige land og regioner som har innført et lignende røykeforbud i private kjøretøy. Departementet viser til at denne aldersgrensen også ble støttet av høringsinstansene, og departementet fastholder forslaget.

Tilsyn og reaksjoner

I høringen viste departementet til at røykeforbud i private kjøretøy med barn til stede på mange måter kan sammenlignes med uønsket bruk av mobiltelefon under kjøring og mangel på bilbeltebruk. På denne bakgrunn vurderte departementet at det er hensiktsmessig at tilsynet med røykeforbudet legges til samme myndigheter som kontrollerer disse tilfellene. Politiet har flere oppgaver knyttet til kontroll med og sanksjonering av adferd i kjøretøy, herunder bruk av mobiltelefon og bilbelte. I tillegg ble det foreslått at både Statens vegvesen og Tolletaten burde være kontroll- og sanksjonsmyndighet. Det ble vist til at Tolletaten har et høyt kontrollvolum på grensen, særlig av reisende fra utlandet, og derfor ville kunne informere og ev. sanksjonere dem som burde være kjent med regelverket.

Forslaget fikk stor støtte av høringsinstansene. Imidlertid hadde Finansdepartementet og Tolletaten merknader til at Tolletaten skulle være tilsynsmyndighet for røykeforbudet. Tolletaten mente at det ville være god utnyttelse av statens ressurser å legge et slikt ansvar til Tolletaten, men påpekte samtidig på at en slik oppgave vil ligge utenfor deres samfunnsoppdrag og det ble forutsatt at tilsynsoppgaven ikke ville medføre økte ressursbehov. Finansdepartementet pekte også på at dette ligger utenfor Tolletatens samfunnsoppdrag og at Tolletatens kontrollressurser er begrensede. Departementet går derfor ikke videre med forslaget om Tolletaten som tilsynsmyndighet for røykeforbudet. Dersom behovet viser seg i fremtiden, vil det foretas en ny vurdering av spørsmålet i samråd med berørte parter. Av samme hensyn vurderer departementet at også forslaget om å legge tilsynsansvar til Statens vegvesen, ikke bør opprettholdes på nåværende tidspunkt.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at tilsynsmyndigheten for røykeforbudet i private kjøretøy med barn til stede, legges til politiet, jf. forslag til tobakksskadeloven § 29 nytt tredje ledd.

For at forbudet skal få reell betydning mener departementet at det er nødvendig med en reaksjon i form av gebyr ved brudd på forbudet. Som begrunnelse for dette legger departementet vekt på den særlig høye helserisikoen det innebærer for et barn å bli utsatt for passiv røyking inne i en bil. Departementet legger videre vekt på at en bil er et tydelig avgrenset fysisk område, og at røykeforbudets rekkevidde dermed vil være lett å forholde seg til. Hensynet til forutberegnelighet er således ivaretatt. Røykeren vil videre kun være avskåret fra å røyke i det tidsrommet hen befinner seg i bilen og har mulighet til å fjerne seg fra bilen for å røyke på andre steder dersom det er ønskelig.

Departementet har sett hen til hvilke reaksjoner som kan ilegges ved brudd på forbudet mot bruk av mobil og påbudet om bruk av bilbelte. De fleste andre land med tilsvarende forbud har innført gebyr/bøter som håndheves på samme måte som brudd på bilbelteplikten. I Norge kan brudd på bilbelteplikten medføre et gebyr fra politiet eller Statens vegvesen på 1500 kroner hvis vedkommende er over 15 år eller forenklet forelegg på 3400 kroner dersom en passasjer under 15 år ikke bruker bilbelte. Brudd på forbudet mot bruk av mobiltelefon i bil kan medføre et forenklet forelegg på 10 450 kroner. Dette følger av vegtrafikkloven §§ 23 a, 23 b, 31 a og 31 b med tilhørende forskrifter. Departementet foreslo i høringen et gebyr på 2500 kroner ved brudd på røykeforbudet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at politiet skal kunne ilegge gebyr også ved brudd på røykeforbudet i private kjøretøy med barn til stede, jf. forslag til tobakksskadeloven ny § 44 a første ledd. Departementet viser til at forslaget fikk stor støtte fra høringsinstansene. Departementet foreslår at skyldkravet bør være det vanlige strafferettslige beviskravet.

Forslaget om at gebyr kan ilegges både føreren av kjøretøyet (uavhengig av om hen røyker) og passasjerer over 18 år som røyker i kjøretøyet når barn er til stede, ble også støttet av Politidirektoratet. Departementet opprettholder forslaget.

I forslag til § 44 a annet ledd foreslås det bestemmelser om forhøyet gebyr ved forsinket betaling, klagerett til tingretten og opphevelse av gebyr. I tredje ledd foreslås det en forskriftshjemmel for bestemmelser om gebyrstørrelse, ileggelse og inndriving, betalings- og klagefrist og om klagebehandlingen. Disse bestemmelsene tilsvarer vegtrafikkloven § 31 a. Departementet viser videre til Finansdepartementets innspill om at det ikke fremgår av tobakksskadeloven § 44 a at gebyrene er gitt tvangsgrunnlag for utlegg, og foreslår at dette inntas i bestemmelsens annet ledd.