9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

9.1 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 171

I andre ledd tilføyes en henvisning til legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Endringen innebærer at strafferammekravet i straffeprosessloven § 171 ikke vil være til hinder for pågripelse ved mistanke om bruk av narkotika eller erverv eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk. Bakgrunnen for endringen er at den endrede strafferammen i legemiddelloven § 31 andre ledd ikke lenger oppfyller strafferammekravet i straffeprosessloven § 171. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 6.4.6.

9.2 Til endringene i legemiddelloven

Til § 24

Første ledd endres slik at «erverv» legges til i forbudet mot befatning med narkotika, og at «oppbevaring» erstatter befatningsmåten «besittelse». Bakgrunnen for endringen er at departementet foreslår en ny straffebestemmelse i legemiddelloven § 31 andre ledd om befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, se de alminnelige merknadene i punkt 4.3.3 og merknadene til § 31 andre ledd. Forslaget går ut på at straffansvaret for befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, som tidligere delvis ble rammet av både legemiddelloven og straffeloven § 231, nå rammes av én samlet straffebestemmelse i legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd.

Erverv og oppbevaring skal forstås på samme måte som de tilsvarende befatningsmåtene i straffeloven § 231. At besittelse utgår fra legemiddelloven § 24 første ledd, medfører imidlertid at befatningsmåten oppbevaring ikke lenger har noen nedre grense mot besittelse, og dermed også omfatter befatning med noen få brukerdoser narkotika til egen bruk. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende rett, se punkt 4.1.1. Befatningsmåten «bruk» videreføres, og skal forstås på samme måte som tidligere.

Til § 31

Andre ledd inneholder en ny, samlet strafferettslig regulering av bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 4.3.3. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forbudet mot befatning med narkotika i § 24 første ledd, se merknadene til denne bestemmelsen.

Første punktum setter straffen for bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk til bot eller fengsel inntil seks måneder. For forhold som tidligere ble rammet av straffeloven § 231, men som nå vil omfattes av den nye straffebestemmelsen i § 31 andre ledd, er strafferammen senket fra bot eller fengsel inntil to år. Tillegget «eller begge deler» i strafferammen i nåværende § 31 andre ledd, er ikke beholdt. Straffeprosessloven § 171 foreslås derfor endret for å beholde hjemmelen for pågripelse, se merknaden til § 171 og de alminnelige merknadene i punkt 6.4.6.

For at erverv eller oppbevaring skal straffes etter legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, i stedet for etter straffeloven § 231, må befatningen gjelde «en mindre mengde» narkotika til «egen bruk». Hva som er «en mindre mengde» narkotika, skal avgjøres med utgangspunkt i de veiledende mengdegrensene som er angitt av departementet i punkt 4.6.3. De veiledende mengdegrensene som er angitt, ligger høyere enn den øvre grensen for besittelse etter gjeldende rett (ca. 1–2 brukerdoser). Dette innebærer at grensedragningen mellom legemiddelloven og straffeloven § 231 forskyves, i tråd med de veiledende mengdegrensene.

For stoffer som det ikke er angitt veiledende mengdegrenser for, må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om befatningen gjelder «en mindre mengde». I vurderingen bør det foretas en sammenligning av den aktuelle typen og mengden stoff med stoffer som det er fastsatt en mengdegrense for, blant annet utfra stoffets virkninger og skadepotensial. Det vises til HR-2017-1675-A avsnitt 9, som beskriver den tilsvarende fremgangsmåten ved straffutmåling for stoffer som det ikke er noe etablert reaksjonsnivå for.

Ved samtidig befatning med flere stoffer innenfor de angitte mengdegrensene kan inntil tre stoffer opp til mengdegrensene anses som «en mindre mengde» narkotika, se de alminnelige merknadene i punkt 4.7.3.

Vilkåret om «egen bruk» innebærer at narkotikaen faktisk må være tiltenkt lovbryterens egen bruk. Dersom formålet er videre overdragelse, herunder salg, er vilkåret ikke oppfylt. Det samme gjelder hvis formålet er å dele narkotikaen vederlagsfritt med venner eller andre. Det ordinære strafferettslige beviskravet må være oppfylt for å legge til grunn at formålet er et annet enn egen bruk, noe som innebærer at rimelig tvil skal komme lovbryteren til gode. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 4.5.3.

Lovendringen innebærer i hovedsak ingen endringer i det alminnelige straffenivået for befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk. Reaksjonsfastsettelsen overfor barn og unge er nærmere omtalt i de alminnelige merknadene i punkt 4.9.3.

Andre punktum lovfester og presiserer den særlige reaksjonsordningen for personer med et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 5.6. Reaksjonsordningen er begrenset til personer over 18 år. I tilfeller som omfattes av reaksjonsordningen, skal reaksjonen normalt være ubetinget påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 første ledd eller straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61.

Om lovbryteren har et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem, må avgjøres etter en helhetsvurdering der en rekke momenter vil være relevante, se nedenfor. Det er snakk om en rettslig vurdering, ikke en medisinsk. Hvorvidt lovbryteren har en avhengighetsdiagnose etter ICD-10, vil være relevant i vurderingen, men ikke avgjørende i noen retning. Vurderingen er objektiv, noe som innebærer at personens subjektive oppfatning av egne rusmiddelproblemer ikke er avgjørende. Vurderingen må blant annet foretas på bakgrunn av tidligere rusmiddelhistorikk og eventuell behandlingshistorikk, i tillegg til tidligere straffereaksjoner for narkotikarelaterte forhold. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 5.6.2.

Omfanget av rusmiddelbruken står sentralt i vurderingen, og det må generelt kreves en langvarig og omfattende bruk av ulovlige rusmidler. Normalt må det kreves at personen gjennom år har utviklet et så omfattende rusmiddelproblem at vedkommende bruker det aktuelle stoffet daglig. Jevnlig bruk av narkotika, for eksempel i helger eller på fester, vil normalt ikke være av et tilstrekkelig omfang. Det kan likevel tenkes personer med periodevis rusmiddelbruk, som regelmessig inntar betydelige mengder ulovlige rusmidler i kortere perioder etterfulgt av perioder med avholdenhet, som kan anses å oppfylle lovens vilkår.

Hvilken type rusmiddel problemene gjelder, vil også ha betydning i vurderingen. Omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer vil normalt være forbundet med bruk av svært avhengighetsskapende stoffer som for eksempel heroin og andre opioider. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bruk av andre stoffer, blant annet cannabis, kan kvalifisere til et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem. Det må også tas i betraktning at personer kan være avhengig av flere stoffer, og at blandingsbruk er vanlig blant rusmiddelavhengige. Enkelte stoffer har imidlertid lavt avhengighetspotensial, for eksempel LSD. Befatning med slike stoffer vil i liten grad være forbundet med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer i lovens forstand.

Inntaksmåten for rusmiddelet vil normalt ha mindre betydning enn typen rusmiddel, men kan etter omstendighetene ha betydning i vurderingen. At rusmiddelet injiseres, kan tale for at rusmiddelproblemet er omfattende og alvorlig. Andre inntaksmåter vil imidlertid ikke i seg selv tale for det motsatte.

Lovbryterens funksjonsevne og generelle livssituasjon er viktige momenter i vurderingen. Reaksjonsordningen skal først og fremst ivareta personer som har en livsstil og helsetilstand preget av ulovlig rusmiddelbruk. Arbeidsledighet, psykiske og fysiske helseproblemer og lavt funksjonsnivå er momenter som vil tale for at vilkåret er oppfylt. Mer velfungerende rusmiddelavhengige, for eksempel personer som fungerer i vanlig arbeid eller annen sysselsetting, vil ofte ikke ha et tilstrekkelig omfattende og alvorlig rusmiddelproblem til at vilkårene er oppfylt.

At lovbryteren «normalt» skal slippe følbare straffereaksjoner, innebærer at reaksjonsordningen gjelder for normaltilfellene, og at unntak kan tenkes i tilfeller hvor omstendighetene tilsier en annen reaksjon. Det skal særlig legges vekt på om hensynet til straffens formål og virkninger for øvrig tilsier at det bør utmåles en annen reaksjon, se til sammenligning straffeloven § 61 andre ledd. Terskelen for å fravike utgangspunktet om ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall skal være høy. Unntak er bare aktuelt i spesielle tilfeller der tungtveiende hensyn tilsier at det reageres med straff, for eksempel der lovbryteren har befatning med narkotika på en måte som forulemper andre eller av andre grunner er særlig samfunnsskadelig. Dette må avgjøres konkret, og de nærmere grensedragningene må utvikles gjennom påtalemyndighetens og domstolens praksis. At lovbruddet har skjedd på offentlig sted eller i et åpent rusmiljø, er i utgangspunktet ikke noe som gir grunn til å fravike hovedregelen. Hovedregelen om ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall skal heller ikke fravikes alene med den begrunnelse at den rusmiddelavhengige ikke har et etablert forhold til helsevesenet og hjelpeapparatet for øvrig. Dersom en person med et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem ikke er i kontakt med hjelpeapparatet fra før, kan politiet henvise personen til rådgivende enhet for russaker utenfor straffesak, i tråd med den nye hjemmelen i politiloven § 9 a.

Reaksjonsordningen for personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer gjelder også ved gjentatte overtredelser av § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, se nærmere i de alminnelige merknadene i punkt 5.6.5. Det samme gjelder hvis det skal utmåles en reaksjon for flere overtredelser av bestemmelsen, se nærmere i de alminnelige merknadene i punkt 5.6.6. Reaksjonsfastsettelsen ved befatning med narkotika over mengdegrensene for personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer er omtalt i punkt 5.6.4.

Tredje punktum inneholder en hjemmel for å gi forskrift om at erverv og oppbevaring av enkelte særlig farlige stofftyper skal være unntatt fra straffebestemmelsen i § 31 andre ledd første punktum. Formålet med forskriftshjemmelen er å hindre spredning av slike stoffer. For stoffer som det er gitt forskrift om at skal være unntatt, vil bare bruk bli regulert av § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, mens erverv og oppbevaring av stoffet vil rammes av straffeloven § 231. Dette innebærer at reaksjonsordningen for rusmiddelavhengige i legemiddelloven § 31 andre ledd andre punktum ikke vil gjelde ved erverv og oppbevaring av stoffet. Det presiseres at det ved bruk av narkotika ikke bør reageres særskilt mot ervervet og oppbevaringen av stoffet som er forbrukt, se også riksadvokatens brev 9. april 2021 punkt 7, presisering nr. 3.

Med «særlig farlige stoffer» siktes det til stofftyper som i vesentlig grad skiller seg fra farligheten til stoffene som det er fastsatt mengdegrenser for, og som kan være dødelige ved inntak av små mengder. Se nærmere i de alminnelige merknadene i punkt 4.6.3.

Tredje ledd viderefører straffansvaret for befatning med dopingmidler som i dag reguleres av § 31 andre ledd, jf. § 24 a, uten realitetsendringer.

Til § 33

Paragrafen er ny og gjelder bevissikring ved mistanke om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd.

Første ledd regulerer politiets adgang til å undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika. Med dette menes systematiske og målrettede observasjoner og undersøkelser av ulike kroppslige funksjoner eller reaksjoner hos en person, som for eksempel størrelsen på pupillene, pupillenes reaksjon på lys, personens puls, balanse og tidsforståelse, som kan si noe om personen har inntatt narkotika og hvilket stoff det i så fall er tale om. Første ledd regulerer ikke mer passive observasjoner politiet kan gjøre i kraft av den alminnelige handlefriheten. Det vil først være tale om en undersøkelse av tegn og symptomer der politiet er i kontakt med personen og anmoder om medvirkning til at observasjoner og undersøkelser som nevnt kan gjennomføres.

Tre vilkår må være oppfylt for at politiet skal kunne undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika. Det første vilkåret er at personen med «skjellig grunn» mistenkes for overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Mistankekravet «skjellig grunn» innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt.

Det andre vilkåret er at undersøkelsen må «antas å være av betydning for opplysningen av saken». Med «saken» menes saken om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Formålet med en undersøkelse av tegn og symptomer er å fremskaffe et bedre grunnlag for å avgjøre om det er grunnlag for ytterligere etterforskningsskritt, særlig innhenting av spyttprøve, eventuelt urin- eller blodprøve, i medhold av andre ledd. En undersøkelse av tegn og symptomer forutsetter derfor at prøvetaking i utgangspunktet kan være aktuelt i den konkrete saken.

Det tredje vilkåret er at undersøkelsen «ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep». Forholdsmessighetskravet skal tolkes på samme måte som etter straffeprosessloven § 157 første ledd. Om undersøkelsen er forholdsmessig, må vurderes konkret. Riksadvokaten har i brev 9. april 2021 punkt 6.2 side 8 uttalt at en undersøkelse av tegn og symptomer gjennomgående vil være forholdsmessig ved mistanke om bruk av narkotika.

Undersøkelsen forutsetter at den som skal undersøkes, er samarbeidsvillig. Politiet kan ikke bruke makt for å gjennomføre en undersøkelse av tegn og symptomer, og kan heller ikke utsette personen for et utilbørlig press for at vedkommende skal medvirke til den. Beslutningskompetansen ligger hos polititjenestepersonen.

Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 6.3.4.

Andre ledd regulerer adgangen til å gjennomføre rusmiddeltesting i form av prøvetaking for å klarlegge om mistenkte har brukt narkotika. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 6.2.7. Adgangen til å gjennomføre rusmiddeltesting i form av prøvetaking i etterforskningsøyemed kan ellers hjemles i straffeprosessloven § 157 om kroppslig undersøkelse.

Første punktum fastsetter at påtalemyndigheten på samme vilkår som etter første ledd, kan beslutte at mistenkte skal testes for bruk av narkotika. Vilkårene for prøvetaking er altså at det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, at prøvetaking antas å være av betydning for opplysningen av saken, og at det ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det er uttrykkelig fastsatt i andre ledd at det kan innhentes spyttprøve, urinprøve eller blodprøve, men oppregningen er ikke uttømmende, jf. formuleringen «blant annet».

Det er et vilkår at prøvetaking antas å være av betydning for opplysningen av en sak om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Prøvetaking vil først og fremst være egnet til å opplyse om mistenkte har brukt narkotika, men kan etter omstendighetene også være relevant for å belyse erverv eller oppbevaring av narkotika til egen bruk.

Prøvetaking må ikke fremstå som et uforholdsmessig inngrep. Forholdsmessigheten av prøvetakingen må vurderes konkret. Departementet antar imidlertid at prøvetaking ikke vil være forholdsmessig når mistenkte omfattes av reaksjonsordningen for rusmiddelavhengige og reaksjonen skal være ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall, jf. legemiddelloven § 31 andre ledd andre punktum.

Kravet om at prøvetaking må være forholdsmessig, innebærer at politiet benytter den prøvetakingsmetoden som fremstår som den minst inngripende i den konkrete situasjonen utfra de metodene som er tilgjengelige. I dag vil dette som regel være spyttprøve. Innhenting av slik prøve er i utgangspunktet så lite inngripende at forholdsmessighetskravet ofte vil være oppfylt, med mindre mistenkte omfattes av reaksjonsordningen for rusmiddelavhengige, se like over. Hvor nødvendig prøvetakingen er for å oppklare saken, må imidlertid tillegges stor vekt i forholdsmessighetsvurderingen. Det kan likevel ikke utelukkes at enkelte vil oppleve innhenting av spyttprøve som mer inngripende enn andre metoder. Det kan også tenkes at mistenkte av andre grunner ikke vil ønske å avgi spyttprøve. I slike tilfeller vil bevissikringen eventuelt måtte skje ved innhenting av urin- eller blodprøve. I lys av at urin- eller blodprøve i utgangspunktet er mer inngripende, skal det mer til for at prøvetaking i disse tilfellene vil være forholdsmessig. At mistenkte har fått mulighet til å avgi spyttprøve, vil imidlertid være et moment i forholdsmessighetsvurderingen.

Makt kan bare brukes i forbindelse med prøvetakingen i den utstrekning det er nødvendig og forholdsmessig. En viss maktbruk kan i enkelte tilfeller være nødvendig for holde igjen mistenkte på stedet, eventuelt for å bringe mistenkte til legevakt eller politistasjon dersom innhenting av urin- eller blodprøve er aktuelt. I hvilken grad det også kan brukes makt for å tvinge gjennom selve prøvetakingen, må vurderes konkret. Det vil ikke være aktuelt å tvinge gjennom en spyttprøve eller urinprøve med makt. Blodprøvetaking kan i prinsippet gjennomføres med makt, og det kan ikke utelukkes at en viss maktbruk etter omstendighetene kan være forholdsmessig. Det må vurderes fortløpende i den enkelte saken om den konkrete maktbruken er forholdsmessig, sett hen til sakens art og de øvrige omstendighetene i saken.

9.3 Til endringene i politiloven

Til § 9 a

Bestemmelsen er ny og gir politiet hjemmel til å henvise personer til rådgivende enhet for russaker utenfor straffesak. Bestemmelsen er ment å benyttes i tilfeller hvor politiet velger ikke å iverksette etterforskning av om en person har hatt befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, eller i tilfeller hvor en iverksatt etterforskning henlegges eller ender med frifinnelse. Formålet med bestemmelsen er å sikre at personer som antas å bruke narkotika, skal gis tilbud om et møte hos rådgivende enhet. Et slikt tilbud skal bidra til at personen får relevant informasjon og rådgivning som kan forebygge utvikling av ytterligere rusmiddelproblemer. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til de alminnelige merknadene i punkt 7.2.4.

Henvisning etter § 9 a skal være et forebyggende virkemiddel for politiet i tilfeller hvor opplysninger om befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk av ulike grunner ikke forfølges strafferettslig. Bestemmelsen er ikke ment å endre terskelen for å iverksette etterforskning i saker om mindre alvorlige narkotikaovertredelser eller å påvirke dagens henleggelsespraksis.

Oppmøte hos rådgivende enhet for russaker som følge av henvisning etter § 9 a er frivillig. Dette innebærer at manglende oppmøte ikke får noen rettslige konsekvenser, i motsetning til tilfeller hvor oppmøte hos rådgivende enhet for russaker settes som særvilkår for en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav j. Manglende oppmøte bør ikke føre til at politiet i stedet velger å iverksette etterforskning av det samme forholdet.

De materielle vilkårene for å henvise en person til rådgivende enhet for russaker er at det er grunn til å tro at personen har brukt narkotika eller ervervet eller oppbevart en mindre mengde narkotika til egen bruk. De aktuelle befatningsmåtene sammenfaller med gjerningsbeskrivelsen i legemiddelloven § 31 andre ledd. Vilkårene for straffansvar trenger imidlertid ikke å være oppfylt, noe som blant annet innebærer at personer under 15 år kan henvises.

Vilkåret om at det må være «grunn til å tro» at personen har hatt befatning med en mindre mengde narkotika til egen bruk, innebærer et relativt lavt beviskrav. Vilkåret skal forstås på samme måte som etter politiloven § 13 tredje ledd, som angir vilkårene for å innkalle til bekymringssamtale. Beviskravet innebærer at det må foreligge objektive holdepunkter for at personen har hatt befatning med narkotika som beskrevet i bestemmelsen, men sannsynlighetsovervekt kreves ikke.

Ordet «kan» innebærer at politiet har en skjønnsmessig adgang til å henvise personer til rådgivende enhet for russaker når vilkårene er oppfylt. Det tilligger dermed politiet å vurdere om henvisning er et hensiktsmessig tiltak. Dette vil bero på en konkret vurdering i den enkelte saken, hvor man blant annet må ta hensyn til hvordan personen stiller seg til å bli henvist til enheten. Andre tiltak må også vurderes, i tråd med Nasjonal retningslinje for politiets rolle i det rusforebyggende arbeidet (godkjent 14. desember 2023). Det kan blant annet innebære bekymringssamtale etter politiloven § 13 tredje ledd. Hvis personen er under 18 år, kan politiet også ha plikt til å varsle barnevernet etter barnevernsloven § 13-2.

Henvisning innebærer at politiet sender en henvendelse til den lokale rådgivende enhet for russaker med opplysninger om personen som er henvist, en kort beskrivelse av hva saken gjelder, og hjemmelsgrunnlaget for henvisningen. Slik deling av informasjon er i tråd med politiregisterlovens krav til politimessige formål, jf. politiregisterloven § 4, jf. § 2 nr. 13.

En henvisning til rådgivende enhet for russaker er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. De alminnelige forvaltningsrettslige reglene om enkeltvedtak gjelder derfor ikke direkte, herunder forvaltningslovens regler om saksbehandling og klage. Det følger av forslaget til § 9 a andre ledd at en henvisning til rådgivende enhet for russaker skal være skriftlig og begrunnet. Begrunnelsen skal nevne det rettslige grunnlaget for henvisningen og de faktiske forholdene som henvisningen bygger på. Andre ledd fastslår videre at politiet før henvisningen skal gi personen anledning til å uttale seg. For personer under 18 år skal også vergen gis anledning til å uttale seg. Underretning om henvisning skal skje etter reglene i forvaltningsloven § 27 første ledd. Dette innebærer at den som blir henvist, skal motta underretningen. For mindreårige skal underretning gis til vergen, men for mindreårige som har fylt 15 år, skal underretning også skje overfor den mindreårige selv. For voksne med verge bør underretning til vergen vurderes dersom kontakt med rådgivende enhet for russaker faller innenfor vergens mandat, jf. vergemålsloven § 25.

9.4 Til endringene i brann- og eksplosjonsvernloven

Til § 17 a

I fjerde ledd første punktum er det foretatt en justering i henvisningen til legemiddelloven § 31 som følge av at nåværende andre ledd flyttes til tredje ledd.

9.5 Til endringene i straffeloven

Til § 37

Første ledd bokstav j endres slik at en lovbryter kan pålegges å møte inntil tre ganger hos rådgivende enhet for russaker i løpet av en periode på inntil tre måneder. Dette er en utvidelse sammenlignet med dagens praksis, der oppmøteplikten anses oppfylt etter ett oppmøte. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 7.1.4.

At det kan pålegges inntil tre møter i løpet av en periode på inntil tre måneder, innebærer at det må vurderes konkret hvor mange møter som skal pålegges, og hvor lang gjennomføringstiden skal være. Fordi beslutningstakeren normalt vil ha begrenset grunnlag for å ta stilling til dette, vil den praktiske hovedregelen være at det fastsettes inntil tre møter i løpet av en periode på tre måneder. Rådgivende enhet har adgang til å frita lovbryteren fra oppmøteplikten dersom det anses åpenbart formålsløst å gjennomføre flere møter, se nærmere i de alminnelige merknadene i punkt 7.1.4. Gjennomføringstiden skal regnes fra iverksettelsen av reaksjonen, det vil si fra første gjennomførte møte.

Til § 53

I fjerde ledd andre punktum foretas det enkelte mindre justeringer som følge av endringene i legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Adgangen til å ilegge betinget bot ved befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk videreføres.

Til § 231

Det inntas et nytt tredje ledd i bestemmelsen, som angir forholdet mellom straffebestemmelsene i § 231 og legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er forslaget til en ny straffebestemmelse om bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk i legemiddelloven. Etter endringene vil straffebestemmelsen i legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, omfatte befatningsmåtene erverv og oppbevaring, som også rammes av straffeloven § 231. Siden disse befatningsmåtene rammes av begge straffebestemmelsene, anser departementet det hensiktsmessig at forholdet mellom bestemmelsene avklares uttrykkelig i § 231.

9.6 Til endringene i helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 3-9 c

I § 3-9 c om rådgivende enhet for russaker inntas det i første ledd et nytt tredje punktum som fastslår at enhetene har ansvar for å motta personer som henvises til enhetene av politiet med hjemmel i politiloven § 9 a. Bakgrunnen for endringen er at politiet gis adgang til å henvise personer til enhetene utenfor straffesak, som innebærer at rådgivende enhet for russaker får et utvidet ansvarsområde. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 7.2.4 og merknadene til politiloven § 9 a.