7 En offentlig forvaltning for en bærekraftig fremtid

Bærekraftsmålene er en felles plattform for å møte vår tids største nasjonale og globale utfordringer. Kapittel 4–6 viser at utfordringene med å nå bærekraftsmålene er komplekse og krever en helhetlig tilnærming. Norges arbeid knyttet til bærekraftsmålene henger tett sammen med sentrale samfunnsutfordringer og nasjonale prioriteringer.

En av de største utfordringene i bærekraftsarbeidet er målkonflikter og avveininger mellom ulike hensyn. For eksempel kan ulike mål knyttet til reduksjon av materielt forbruk og økonomisk vekst stå i motsetning til hverandre. Arbeidet med bærekraftsmålene krever derfor innsikt i sammenhengene mellom målene og utvikling av systemer, virkemidler og tiltak, som går på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og samfunnsaktører.

Norge skal ha en forvaltning som er en pådriver for omstillingen til en bærekraftig fremtid. Offentlig forvaltning omfatter staten, fylkeskommuner og kommuner. Dette kapittelet beskriver hvordan forvaltningen bidrar til å nå målene gjennom en mer helhetlig tilnærming til bærekraftsarbeidet, mobilisering av samfunnsaktører, samt økt bruk av teknologi og innovasjon.

7.1 Mot en mer helhetlig bærekraftspolitikk

Det er det enkelte lands regjering som har ansvaret for å følge opp og nå bærekraftsmålene. Hvert land må tilpasse målene til nasjonale forhold, ved å identifisere spesifikke utfordringer, fastsette egne nasjonale delmål, og integrere målene i nasjonal politikk, planer og strategier.

Da bærekraftsmålene ble vedtatt, ble det i Norge vektlagt at de burde integreres i den ordinære politikkutformingen, og ikke behandles i et separat spor.1 De 17 bærekraftsmålene er i dag fordelt på 12 departementer, som har ansvar for å koordinere og samordne oppfølgingen av ett eller flere mål.

I 2020 undersøkte Riksrevisjonen regjeringens styring og rapportering på den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene for perioden 2016 til årsskiftet 2019/2020. Riksrevisjonen konkluderte med at det ikke var utarbeidet en egen nasjonal plan for oppfølging av målene, slik Stortinget hadde forutsatt. Det ble også påpekt at det manglet en klargjøring av Norges ambisjoner, og hvilke prioriteringer som måtte gjøres. Stortinget hadde heller ikke blitt informert om hvilke mål som var særlig utfordrende for Norge, og hvordan disse ble fulgt opp.

I 2023 avsluttet Riksrevisjonen saken og konkluderte med at det er iverksatt flere tiltak for å forbedre styringen av og rapporteringen på den nasjonale oppfølgingen av bærekraftsmålene, blant annet fremleggelsen av Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Riksrevisjonen understreker imidlertid behovet for at implementeringen av handlingsplanen styres og følges opp, slik at Norge kan oppnå resultater og nå de fastsatte målene fram mot 2030.2

For å sikre en sterkere koordinering og ivareta 2030-agendaens forventninger om en helhetlig og tverrsektoriell tilnærming til arbeidet overtok det daværende Kommunal- og moderniseringsdepartementet ansvaret for koordineringen av Norges nasjonale arbeid med bærekraftsmålene i 2020. I dag er dette ansvaret lagt til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.

OECD har utviklet et sett med anbefalinger for å hjelpe nasjonale myndigheter å utvikle og gjennomføre en mer helhetlig politikk for bærekraftig utvikling3, se figur 7.2.

Kilde: OECD, Unleashing Policy Coherence to Achieve the SDGs: An assessment of Governance Mechanisms, 2024

OECD har utført en kartlegging av hvordan medlemslandene ligger an i forhold til disse anbefalingene. Rapporten viser at de fleste landene har lagt et solid grunnlag for en mer helhetlig politikk for bærekraftig utvikling gjennom politisk forpliktelse, strategisk visjon og bred involvering av interessenter. Flere land har også styrket koordineringen på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det gjenstår likevel utfordringer knyttet til systemer for å håndtere motstridende politiske hensyn, og mange land mangler verktøy for å vurdere og håndtere hvordan nasjonal politikk påvirker andre lands muligheter til å nå bærekraftsmålene, særlig utviklingsland. Det er også vesentlig forbedringspotensial i å integrere hensynene til en bærekraftig utvikling i nasjonale planleggings- og budsjettprosesser.4

Norge har sluttet seg til OECDs anbefalinger. Nedenfor beskrives hvordan forvaltningen arbeider med å utvikle en mer helhetlig bærekraftspolitikk og styrke den nasjonale oppfølgingen av 2030-agendaen.

7.1.1 Rapportering på bærekraftsarbeidet i Norge

Tilgang til etterprøvbar statistikk og annen data er en forutsetning for å kunne vurdere framdriften i arbeidet med bærekraftsmålene. Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 satte de globale målene inn i en norsk kontekst og presenterte mulige nasjonale målepunkter (indikatorer) for å vurdere Norges arbeid med bærekraftsmålene.

Siden april 2020 har Statistisk sentralbyrå (SSB) publisert statistikk for indikatorer for bærekraftsmålene. I dag finnes det en portal for statistikk for de globale indikatorene5 og en portal for statistikk for de nasjonale indikatorene.6 Per mai 2025 var det publisert rundt 215 nasjonale indikatorer og 103 globale indikatorer. Indikatorer basert på tall som hentes fra SSBs statistikker, blir automatisk oppdatert, mens indikatorer med tall fra andre kilder oppdateres i hovedsak manuelt.

SSBs indikatorportaler gjør det mulig å følge med på og å rapportere resultater av bærekraftsarbeidet i Norge. Statistikken brukes både i den årlige rapporteringen om arbeidet med bærekraftsmålene til Stortinget7 og i norsk rapportering til FN. Indikatorportalene spiller også en viktig rolle i mange sivilsamfunnsaktørers arbeid, og bidrar til åpenhet om myndighetenes innsats for bærekraft. For å styrke bærekraftsarbeidet i forvaltningen og formidle resultater ut mot offentligheten er det behov for å oppgradere formatet, slik at nasjonale og globale indikatorer kan publiseres samlet og data oppdateres automatisk. Regjeringen vil bedre kunnskapsgrunnlaget om Norges oppnåelse av bærekraftsmålene og formidling mot allmenheten, herunder videreutvikle SSBs indikatorportal.

Kommunesektoren har i utgangspunktet tilgang på et stort utvalg indikatorer til bruk i planarbeid og virksomhetsstyring. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet, blant annet kommunale og fylkeskommunale tjenester, bruk av ressurser på ulike tjenesteområder og egenskaper ved befolkningen. Mange kommuner bruker også ulike typer befolknings- og levekårsdata fra SSB og andre kilder, for eksempel folkehelseprofilene, som grunnlag når de vurderer behov for tiltak. Levekårsdata brukes også av flere kommuner til å kartlegge om det er grupper eller geografiske områder som trenger ekstra innsats, for eksempel gjennom områdesatsingene.

Et fåtall av disse indikatorene er imidlertid koblet direkte til bærekraftsmålene. Kommunesektorens organisasjon (KS) har derfor iverksatt et større FoU-prosjekt sammen med SSB for å kartlegge og synliggjøre hvilke av indikatorene som sier noe vesentlig om bærekraft og som kan benyttes i oppfølging av målene. Arbeidet har resultert i en klassifiseringsmodell, en taksonomi, som gjør det mulig å koble eksisterende indikatorsett og indikatorer til bærekraftsmålene.8 Modellen gjør det enklere å måle egen innsats i bærekraftsarbeidet.

Rapportering til FN

Det årlige høynivåforumet for bærekraftig utvikling (HLPF) arrangeres av FNs økonomiske og sosiale råd, og er verdenssamfunnets årlige møte for å gjøre opp status og drøfte problemstillinger knyttet til arbeidet for en bærekraftig utvikling globalt. Hvert år møtes regjeringspolitikere og andre toppledere fra hele verden i New York. I forbindelse med møtet legger en rekke land fram frivillige nasjonale rapporter om deres innsats for bærekraftsmålene (Voluntary National Review (VNR)).

Norge var blant de første landene som presenterte en slik rapport i 2016, og vil rapportere jevnlig fram mot 2030. Den andre frivillige rapporten ble presentert på HLPF i 2021 og ble utarbeidet i tett samarbeid med KS og sivilsamfunnet. Arbeidet med Norges tredje frivillige rapportering har startet og vil bli presentert i FN sommeren 2026. Prosessen med å utarbeide rapporten vil bygge videre på det etablerte samarbeidet med KS og sivilsamfunnet.

I forbindelse med høynivåmøtet i 2021 ble det også åpnet opp for rapportering fra regioner og kommuner. De nordiske kommuneorganisasjonene presenterte en felles nordisk bærekraftsrapport (Joint Nordic Subnational Review) på FN-toppmøtet i 2024. Rapportens hovedfunn er redegjort for i boks 7.2.

Rapportering i privat og offentlig sektor

Det er en generell utvikling at klima- og miljøhensyn og sosialt ansvar i større grad innlemmes i virksomheters generelle drift, aktiviteter og rapportering i alle samfunnssektorer.

Stortinget vedtok i 2024 nye regler om selskapers bærekraftsrapportering.9 Lovendringene gjennomfører EUs direktiv om selskapers bærekraftsrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive – CSRD). Rapporteringsplikten gjelder i første omgang de største børsnoterte selskapene, men skal utvides trinnvis de kommende årene til å gjelde alle store foretak og alle små og mellomstore børsnoterte foretak. Målet med regelverksendringene er at det skal finnes sammenlignbar, pålitelig og lett tilgjengelig informasjon om bærekraftsrisikoene selskaper er eksponert for, og hvordan selskapet påvirker mennesker og miljø. 26. februar 2025 la EU-kommisjonen fram et forslag til forenklinger for næringslivet, blant annet forslag til endringer i regelverket om selskapers bærekraftsrapportering. Forslaget ligger nå til vurdering i Europaparlamentet og Rådet.

Hensynet til bærekraft er også fremhevet i statens eierskapspolitikk, se Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap – Statens direkte eierskap i selskaper. Både kategori 1-selskapene (selskaper som primært opererer i konkurranse med andre) og kategori 2-selskapene (selskaper med sektorpolitisk formål) forventes å drive bærekraftig. Dette forutsetter at selskapene balanserer økonomiske, sosiale og miljømessige forhold på en måte som bidrar til høyest mulig avkastning over tid eller langsiktig måloppnåelse, uten å redusere muligheten for at kommende generasjoner kan få dekket sine behov.

Formålet med Statens pensjonsfond er å understøtte finansieringen av folketrygdens pensjonsutgifter. Målet med investeringene i Statens pensjonsfond utland er å oppnå høyest mulig avkastning med en akseptabel risiko. Innenfor denne finansielle målsettingen skal fondet være en ansvarlig investor. Forvaltingen av fondet skal baseres på hensynene til god selskapsstyring, miljø og samfunnsmessige forhold i tråd med internasjonalt anerkjente prinsipper og standarder som FNs Global Compact, FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP), G20/OECDs retningslinjer for selskapsstyring og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Mange statlige virksomheter spiller en sentral rolle i omstillingen til et bærekraftig samfunn og er viktige bidragsytere for å redusere klimagassutslipp, energibruk og naturfotavtrykk. I fellesføringene fra regjeringen for 2024 og 2025 er det stilt krav til at alle statlige virksomheter skal gjøre et systematisk og helhetlig arbeid for å redusere klimagassutslipp, naturfotavtrykk og energibruk, samt vurdere hvordan klimaendringene vil påvirke virksomheten.10 Regjeringen vil gjennomføre en evaluering av effekten av fellesføringen, og på bakgrunn av dette vurdere om det er hensiktsmessig å innføre målrettede og varige krav/retningslinjer for drift og anskaffelser i alle statlige virksomheter. Det skal i den forbindelse sees hen til øvrig virkemiddelbruk. Tiltaket er nærmere omtalt i Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet.

For noen statlige virksomheter kan det være nyttig å ha data om eget klimaavtrykk. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) ser på hvordan utslippsdata fra leverandører av varer og tjenester til forvaltningen kan dokumenteres. DFØ er også i gang med å vurdere hvordan rapportering på klimaavtrykk mest effektivt kan løses for statlige virksomheter.

7.1.2 Bærekraftshensyn i planleggings- og budsjettprosesser

Nasjonale plan- og budsjettprosesser

Offentlige beslutninger må ta hensyn til både miljømessige, økonomiske og sosiale konsekvenser, og sikre at ressursene forvaltes på en måte som ikke skader fremtidige generasjoners muligheter til å få dekket sine behov.

I løpet av de siste 90 årene har brutto nasjonalprodukt (BNP) vært den viktigste indikatoren for å beskrive et lands økonomiske utvikling. For å legge en bærekraftig utvikling til grunn i nasjonale plan- og budsjettprosesser må økt produksjon og BNP komplementeres med indikatorer som fanger opp livskvalitet, miljømessig bærekraft og sosial rettferdighet. Europakommisjonen har startet et internt arbeid for å utvikle komplementære indikatorer, som reflekterer sosial ulikhet og miljøskade, med sikte på å gradvis innlemme dem i politikkutforming.11 Dette er i samsvar med den globale forpliktelsen i 2030-agendaen.

Norge har gjort flere grep de senere årene for å belyse klima- og miljødimensjonen av bærekraftig utvikling. Regjeringens klimastatus og -plan viser hvordan Norge ligger an til å nå klimaforpliktelser og -mål, samt oppsummerer regjeringens klimapolitikk. Klimastatus og -plan er også regjeringens rapportering etter klimaloven, og legges fram til Stortinget som et særskilt tillegg til Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon.

Flere land benytter også livskvalitet som et supplerende mål på samfunnsutviklingen, og enkelte land benytter begrepet «livskvalitetsøkonomi» (wellbeing economy). Regjeringen har varslet en nasjonal livskvalitetsstrategi hvor målet er at livskvalitet skal bidra til bedre og helhetlige mål på samfunnsutviklingen, og speile befolkningens opplevelse av hva som er viktig for et godt liv. SSBs rapport fra 2023 omfatter forslag til et rammeverk for måling av livskvalitet i Norge.12

Budsjettprosessen er den viktigste prioriterings- og samordningsmekanismen for regjeringen, før forslag om statsbudsjett sendes til Stortinget. Budsjettprosessen skal gi et godt opplyst grunnlag for politiske prioriteringer og beslutninger om fordeling av knappe ressurser. Den statlige budsjettprosessen muliggjør slik en fordeling av offentlige ressurser til tiltak som fremmer sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Dagens budsjettprosess handler i hovedsak om enkeltbevilgninger i det enkelte budsjettår, og det kan være vanskelig å få oversikt over samlede budsjettkonsekvenser på tvers av sektorer og for påfølgende år. Finansdepartementet har satt i gang et arbeid med mål om at budsjettprosessen skal gi et bedre grunnlag for å vurdere samlet offentlig ressursbruk og bedre tilrettelegge for politikkutvikling og prioriteringer over flere år, jf. omtale i Prop. 1 S (2024–2025). Forutsigbar styring og budsjettkontroll fordrer god forståelse for strukturelle utfordringer i økonomien, bærekraften i offentlige finanser og langsiktige konsekvenser av enkeltbeslutninger. I tillegg er det behov for informasjon om resultatene av eksisterende ressursbruk, og hvordan ulike virkemidler samspiller på tvers av budsjettområder.

Finansdepartementet arbeider med å utvikle mer realistiske framskrivinger av utgifter og inntekter på mellomlang sikt og knytte det enkelte budsjett til de langsiktige linjene som beskrives i perspektivmeldingen. Det vil gi et bedre informasjonsgrunnlag for budsjettvedtak og politikkutvikling, og for arbeidet med ulike flerårige planer som behandles i Stortinget. I tillegg vurderes det hvordan informasjon om resultater og utvikling på viktige enkeltområder kan benyttes bedre i utarbeidelsen og presentasjonen av budsjettfremleggene.

Statens prosjektmodell er et rammeverk som sikrer lik metodikk og kvalitet i utredning, planlegging og gjennomføring av store statlige investeringsprosjekter. Modellen krever at prosjektene gjennomgår en samfunnsøkonomisk analyse, hvor blant annet miljø- og klimahensyn vurderes. Ekstern kvalitetssikring (KS1 og KS2) sikrer at disse vurderingene er grundige og pålitelige. Statlige investeringsprosjekter med en kostnadsramme over 1 milliard kroner, eller 300 millioner kroner for digitaliseringsprosjekter, skal følge statens prosjektmodell.

Utredningsinstruksen skal sikre at virkningene av statlige tiltak, både små og store, er godt beskrevet før endelige beslutninger tas. Å jobbe med bærekraft innebærer ofte at utfordringene er tverrsektorielle. Utredningsinstruksen skal bidra til at departementer og virksomheter i større grad samordner sine tiltak. Instruks og veileder til utredningsinstruksen ble revidert i 2024. I revidert veileder gis det blant annet presiseringer av hvordan virkninger av tiltak for klima, barn og distriktshensyn kan beskrives der det er aktuelt. Tiltak som får vesentlige virkninger for klima og miljø, skal forelegges Klima- og miljødepartementet.

Regional og lokal samfunns- og arealplanlegging

Nasjonale forventninger til planlegging, statlige planretningslinjer og statlige planbestemmelser, gir føringer for arealbruken og samfunnsutviklingen på regionalt og kommunalt nivå. I nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging i 2019 ble det for første gang lagt inn forventninger om bruk av bærekraftsmålene i samfunnsplanleggingen. I 2023 ble det lagt vekt på lokale myndigheters rolle i bærekraftig omstilling og i 2024 fikk kommunene tydeligere føringer for sitt klima- og energiarbeid.

Nye statlige planretningslinjer for klima og energi ble vedtatt i desember 2024. Formålet med retningslinjene er å sikre at klima og energi vektlegges i planleggingen etter plan- og bygningsloven og øvrig myndighetsutøvelse og virksomhet i staten, kommunene og fylkeskommunene. I retningslinjene framgår det at arbeidet med utslippsreduksjoner og klimatilpasning skal støtte opp om arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål. Det gis også en rekke nye retningslinjer om klima og energi, som vil kunne bidra til at flere av målene og delmålene i bærekraftsagendaen blir oppnådd.

Mange kommuner har integrert bærekraftsmålene i sine kommuneplaner og strategier. Dette skal sikre at alle aspekter av samfunnsutviklingen, fra arealbruk til økonomisk vekst, tar hensyn til bærekraftige prinsipper. Samtidig er det krevende å balansere miljømessige, sosiale og økonomiske hensyn. At planleggingen bidrar til bærekraftig utvikling, krever omfattende og spesialisert kunnskap. Det er dessuten økende forventninger til hvilke tema kommunen skal ha kunnskap og tilgjengelig data om. Mange kommuner opplever utfordringer med å tiltrekke seg tilstrekkelig kompetanse innenfor fagområder som klima, miljø og arealplanlegging, som følge av konkurranse om arbeidskraft, begrensede ressurser, og geografiske utfordringer.

De statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet, vedtatt i januar 2025, klargjør kommunenes handlingsrom i arealsaker og differensierer mellom pressområder og distriktsområder. Retningslinjene skal sikre en bedre samordna planlegging, bidra til å nå bærekraftsmålene og Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser på natur-, klima- og miljøområdet. Retningslinjene peker på at det må bygges på en måte som sparer areal, begrenser transportbehovet og gjør det lett å bruke kollektivtransport, sykling og gange, og gir enklere tilgang til felles handels- og tjenestetilbud.

I regioner med større byer der det er høyt utbyggingspress, skal retningslinjene særlig bidra til effektiv arealbruk gjennom samordning av utbyggingsmønster og transportsystem. Byer og tettsteder sine særpreg, kulturhistoriske elementer og viktige landskapstrekk skal tas vare på. I distriktsområder med lavt utbyggingspress, lavt folketall og/eller negativ befolkningsutvikling skal retningslinjene særlig bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn.

Regjeringen forventer at kommunene utarbeider et arealregnskap som del av kunnskapsgrunnlaget for samfunns- og arealplanleggingen, og vil legge til rette for bruk av dette på lokalt nivå. Arealregnskap er et nyttig verktøy når kommunene skal revidere kommuneplanen og vurdere nye og tidligere godkjente byggeområder, samt de samlede virkningene av arealbruken. Flere fylkeskommuner har initiert arbeidet med arealregnskap på fylkesnivå. For eksempel presenterte Agder fylkeskommune i 2022 et helhetlig arealregnskap som et kunnskapsgrunnlag for den nye regionale planstrategien.

I statlige planretningslinjer for klima og energi fremheves det at også naturregnskap bør vurderes som del av kunnskapsgrunnlaget i kommuneplanarbeidet. I Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur varslet regjeringen at den vil legge til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap på lokalt og regionalt nivå som del av kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging, og som verktøy for å vurdere konsekvenser av fremtidig arealbruk. Miljødirektoratet utvikler veiledning for bruk av naturregnskap lokalt.

Konsekvensutredninger er viktige for å belyse hvilke konsekvenser endret arealbruk og nye utbyggingsprosjekter kan ha for miljø og samfunn, og skal være et sentralt kunnskapsgrunnlag i slike beslutningsprosesser. Den gjeldende forskriften om konsekvensutredninger trådte i kraft 1. juli 2017. Forskriften er nå under revisjon av Kommunal- og distriktsdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Formålet med revisjonen er et bedre og tydeligere regelverk.

7.1.3 Innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer

Å finne bærekraftige løsninger på komplekse og sammenvevde utfordringer krever samordnet innsats på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og aktører. En effektiv tilnærming til bærekraftsmålene krever innsikt i kompleksiteten i utfordringene vi står overfor, og at styring, ledelse og organisering tilpasses deretter.

Riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt manglende samordning i offentlig sektor, blant annet i Dok. 3:15 (2023–2024) Myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål. Flere rapporter fra DFØ har også vektlagt manglende koordinering og samordning som en utfordring i norsk forvaltning. Samordningsutfordringene oppstår særlig i saker som krever innsats på tvers av sektorer, for eksempel innen miljø, sosial inkludering, kriminalitetsbekjempelse og felles IKT-løsninger.

For å styrke arbeidet med bærekraftsmålene er det behov for en helhetlig og sammenhengende tilnærming til de store samfunnsutfordringene og en brukersentrert tjenesteproduksjon. Dette innebærer en mer dynamisk forvaltning som skaper synergier på tvers av eksisterende hierarkier, sektorer og aktører. Nedenfor gis eksempler på nettverk, samarbeidsformer og nyere praksis i arbeidet med bærekraftsmålene og relaterte samfunnsutfordringer. Felles for disse er at de legger til rette for en mer helhetlig og åpen tilnærming til problemløsning, basert på samfunns- og brukerbehov.

Tillitsreformen i offentlig sektor

Som et viktig grep for å forbedre og fornye offentlig sektor har regjeringen prioritert arbeidet med tillitsreformen. Tillitsreformen har som mål å forbedre kvaliteten på offentlige tjenester og sikre at de leveres til rett tid. Ved å styrke partssamarbeidet og redusere unødvendige rapporterings- og dokumentasjonskrav, kan offentlige ansatte få mer faglig frihet og handlingsrom.

Tillitsreformen bryter med tradisjonelt reformarbeid i staten ved at den så tydelig inviterer til at initiativene skal komme fra virksomhetene, partene og førstelinja. Dette representerer en kulturendring som det tar tid å innarbeide i et system som er vant til detaljerte føringer fra toppen. Gjennom tillitsreformen arbeides det aktivt med å skape en mer brukervennlig og lyttende offentlig sektor, hvor tillit og samarbeid står sentralt. Arbeidet med tillitsreformen pågår, og vi ser følgende mulige gevinster:

• Bedre tjenester til innbyggerne: Ved å gi mer faglig frihet til førstelinjen, kan offentlige tjenester tilpasses bedre til innbyggernes behov

• Redusert byråkrati: Mindre tid brukt på rapportering og dokumentasjon gir mer tid til kjerneoppgaver og innovasjon

• Økt medbestemmelse: Ansattes organisasjoner får større mulighet til å påvirke beslutninger, noe som kan føre til bedre arbeidsmiljø og høyere motivasjon

• Forbedret samarbeid: Tillitsbasert ledelse og styrket partssamarbeid kan føre til mer effektive og samordnede tjenester.

Departementsfellesskapet

Strategien for departementsfellesskapet Gode hver for oss. Best sammen (2021–2025) skal bidra til bedre samarbeid og forankring på tvers i departementsfelleskapet. Det overordnede målet for strategien er å legge til rette for at prioriterte samfunnsutfordringer kan løses. Ved at departementene arbeider mer samlet om felles mål, kan sammenhengene i både grunnlaget for og gjennomføringen av politikk styrkes og ressursene utnyttes bedre. Erfaringer så langt er at oppslutningen om strategien blant ansatte i departementsfellesskapet er høy, men at ansatte også mener samordningen fortsatt ikke er god nok når det virkelig trengs.13 Regjeringen vil legge fram en ny strategi for departementsfellesskapet i 2025 for perioden 2026–2030.

Innflyttingen i nytt regjeringskvartal er planlagt til 2026 og muliggjør forsterket departementalt samarbeid. Det oppnås ved mer tilpassede lokaler og ved å tilrettelegge for flere felles tjenester og funksjoner som styrker forutsetningen for godt tverrgående samarbeid. Det er bestemt at det blir aktivitetsbaserte løsninger for alle. Dette legger til rette for en mer fleksibel måte å jobbe på, og for nye arbeidsformer som kan gi tettere og bedre samspill mellom enheter og departementer.

Sammenhengende digitale tjenester og livshendelser

Offentlige tjenester skal oppleves som sammenhengende og helhetlige av brukerne, uavhengig av hvilke offentlige virksomheter som tilbyr dem. I Digitaliseringsstrategien for 2019–2025, Én offentlig sektor ble det i første omgang prioritert å utvikle sammenhengende tjenester innenfor sju livshendelser: få barn, alvorlig sykt barn, miste og finne jobb, ny i Norge, dødsfall og arv, starte og drive en frivillig organisasjon, samt starte og drive en bedrift. Arbeidet ble forankret i seks forskjellige departementer.

Arbeidet med livshendelser og sammenhengende tjenester er både tidkrevende og komplisert. Det involverer en rekke aktører på statlig og kommunalt nivå. Arbeidet innebærer blant annet å avklare forvaltningsansvar, involverte virksomhetsområder og behov for samordning på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Å arbeide med sammenhengende tjenester betyr i praksis å endre de grunnleggende måtene virksomhetene normalt løser sine oppgaver på. Nye rutiner, prioriteringer, metoder og samarbeidsavtaler må på plass. Krav til mer smidig utvikling av tjenester utfordrer dagens systemer for finansiering. Å sette brukerens behov i sentrum, innebærer også radikale endringer i hvordan man jobber med brukerinnsikt og involvering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Tilnærmingen til sammenhengende tjenester kan og vil føre til store endringer, for eksempel at prosesser må designes på nytt, ansvar flyttes, organisasjoner må endres, og at regelverk må skrives om. Arbeidet med livshendelsene handler derfor like mye om endringsledelse, kompetanse- og organisasjonsutvikling, og forvaltningsutvikling som om teknologi.

Arbeidet med sammenhengende tjenester er godt i gang, og i digitaliseringsstrategien for 2024–2030, Fremtidens digitale Norge, har regjeringen vedtatt at arbeidet med sammenhengende tjenester innenfor definerte livshendelser skal videreføres og forsterkes. Digitaliseringsstrategien følger opp med mange tiltak som treffer arbeidet med sammenhengende tjenester.

Målrettede samfunnsoppdrag

Målrettede samfunnsoppdrag er en ny måte å arbeide på, der utfordringene er komplekse og sammensatte og krever innsats fra mange aktører samtidig. Oppdragene har ambisiøse mål og skal levere konkrete resultater innen en fastbestemt tidsramme. Målrettede samfunnsoppdrag innebærer å sette utfordringen i forsetet, og å legge opp beslutningsprosesser, styringsmekanismer, finansiering og implementering i tråd med problemets og løsningenes egenart. Tilnærmingen utfordrer tradisjonelle beslutnings- og styringsprosesser og tankesett for hvordan man utvikler og iverksetter politikk.

Europakommisjonen lanserte fem samfunnsoppdrag (Missions) i sitt rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa 2021. Samfunnsoppdragene skal bidra til framdrift mot FNs bærekraftsmål og målene i Parisavtalen. Norge deltar i alle EUs samfunnsoppdrag, se tabell 7.1. Departementene koordinerer oppfølgingen av EUs samfunnsoppdrag, ettersom det er nære koblinger mellom vår nasjonale og internasjonale agenda.

Høsten 2022 lanserte regjeringen to nasjonale målrettede samfunnsoppdrag, som et nytt forsknings- og innovasjonspolitisk virkemiddel i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032. Det ene samfunnsoppdraget handler om bærekraftig fôr og det andre om hvordan inkludere flere barn i utdanning, arbeids- og samfunnsliv. Disse samfunnsoppdragene er relevante for arbeidet med bærekraftsmålene, og bidrar særlig til undertemaene bærekraftig produksjon og forbruk og sosial utjevning og mobilisering. Regjeringen har også i 2025 besluttet å etablere et samfunnsoppdrag for en sirkulær økonomi. Dette er ett av flere bidrag til å realisere regjeringens ambisjoner for omstilling til en grønn, sirkulær økonomi.

KS Partnerskap for radikal innovasjon

KS Partnerskap for radikal innovasjon (KS PRI) er et systemrettet innovasjonsprogram som mobiliserer til samarbeid om de komplekse samfunnsutfordringene «Ungt utenforskap» og «Demografiutfordringene». Samarbeid på tvers av forvaltningsnivå og sektorer er sentralt i å utvikle systeminnovasjoner, der formålet er å skape velferd på nye måter som kommer samfunnet og den enkelte innbygger til gode. KS PRI utvikler ny metodikk for systemendring gjennom sin praksis, og er en nasjonal foregangssatsing på sitt område.

Policy lab-metodikken er utviklet av KS Partnerskap for radikal innovasjon basert på internasjonale erfaringer. Hensikten er å endre eller fjerne uhensiktsmessige reguleringer og styringsvirkemidler basert på bred involvering og eksperimentering, slik at nye og mer radikale innovasjoner kan utvikles. Policy lab-metodikken kan brukes i arbeidet med målrettede samfunnsoppdrag og komplekse samfunnsutfordringer.

Dialogforum for grønn byutvikling

Dialogforum for grønn byutvikling er en årlig møteplass for politisk ledelse i Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og byene Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Drammen, Tromsø og Kristiansand. Klima- og miljøministeren er vertskap og leder møtene, som er en arena for uformelle drøftinger og gjensidig informasjonsutveksling om aktuelle spørsmål og utfordringer innenfor byutvikling, planlegging, klima og miljø. Andre ministre inviteres til møtene når det er relevant.

Møtene gir politisk ledelse i departementene anledning til å lytte til aktuelle erfaringer, utfordringer og muligheter som kommunene har i arbeidet med bærekraftig byutvikling og den grønne omstillingen. Samtidig får byene anledning til å dele kunnskap og erfaringer seg imellom på viktige politikkområder. Klimatilpasning, boligutvikling, fortetting, grøntområder, arkitektur, kulturmiljø og samordnet areal- og mobilitetsplanlegging er eksempler på tema som har vært diskutert på møtene. Forumet ble opprettet i 2016.

Samarbeidsavtaler og konsultasjonsordninger

Staten har inngått flere typer samarbeidsavtaler med kommuner og fylkeskommuner for å bidra til bedre samordning på tvers av forvaltingsnivåer og sektorer, frivillige organisasjoner og private aktører.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet inngikk nylig en samarbeidsavtale med KS om innovasjon i offentlig sektor og oppfølging av bærekraftsagendaen. Avtalen skal gjelde ut 2026, og viderefører samarbeidsavtalen som gjaldt fra 2021–2023. Målet med avtalen er å bidra til en nytenkende, innovativ og bærekraftig offentlig sektor, som leverer gode tjenester, har høy grad av tillit i befolkningen, og finner nye løsninger på samfunnsutfordringer.

Regjeringen og KS er omforent om behovet for en god dialog mellom staten og kommunesektoren om statlige rammebetingelser og måloppnåelse innen kommunal virksomhet. Siden statsbudsjettet i 2001 har det vært regelmessige konsultasjoner mellom staten, representert ved regjeringen, og kommunesektoren, representert ved KS. Formålet med ordningen er å komme til enighet om hva som kan oppnås innenfor kommunesektorens inntektsrammer, og slik redusere bruken av sterke statlige styringsvirkemidler. Ordningen har bidratt til bedret kontakt mellom KS og staten, og en større grad av enighet om situasjonsbeskrivelsen for kommunesektoren.

Det er lovfestet at representanter for samiske interesser skal konsulteres i saker som berører dem. Nye lovregler om konsultasjoner trådte i kraft 1. juli 2021. Nytt i lovreglene var at konsultasjoner skal gjennomføres på alle forvaltningsnivåer. Reglene innebærer at både statlige, regionale og lokale myndigheter må konsultere samiske interesser i saker som berører dem. I henhold til sameloven § 4-6 skal konsultasjoner foregå i god tro og med formål om å oppnå enighet. Dette betyr blant annet at konsultasjonene skal gjennomføres med gjensidig lojalitet og respekt for partenes interesser, verdier og behov. Konsultasjonene skal begynne så tidlig at partene har reell mulighet til å oppnå enighet om beslutningen, og ikke avsluttes så lenge partene antar at det er mulig å oppnå enighet om saken.

God samordning i areal- og transportpolitikken er viktig for å utvikle bærekraftige, kompakte og attraktive byer, og staten har i dag syv byvekstavtaler. Byvekstavtalene er en godt etablert samarbeidsform der ulike virkemidler på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer blir sett i sammenheng.

Regjeringen inngikk høsten 2024 regionvekstavtaler med Rogaland og Nordland fylkeskommuner om grønn industriutvikling. Avtalene skal bidra til å styrke samarbeidet på tvers av ulike forvaltningsnivåer og fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler på området. Regjeringen arbeider i 2025 med oppfølging av avtalene.

Staten har som pilotordning inngått bygdevekstavtaler med 35 kommuner fordelt på ti piloter i sju fylker, som et nytt distriktspolitisk virkemiddel for å bidra til bosetning, tilgang på kompetent arbeidskraft og framtidsrettet næringsutvikling i de minst sentrale delene av distrikts-Norge. Avtalene gir rammer for relevante samarbeidsparter til å utforske behov, og handlingsrom for nye løsninger som kan komme flere distriktskommuner til gode.

I tillegg har staten i dag avtaler om områdesatsinger med 14 kommuner. Avtalene innebærer en felles ekstra innsats mellom staten og utvalgte kommuner, som blant annet skal bidra til bedre fysiske og sosiale nærmiljøkvaliteter i levekårsutsatte områder. Områdesatsingene skal også bidra til å utvikle nye samarbeidsformer og arbeidsmetoder, gjennom samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, frivillige organisasjoner og privat sektor. Gjennom medvirkning og deltakelse utvikler kommunene tilbud og tjenester som er bedre tilpasset lokale behov. Se nærmere omtale i kapittel 4.2.3.

7.2 Mobilisering av samfunnsaktører

Offentlig sektor når ikke bærekraftsmålene på egen hånd. En nøkkelfaktor i arbeidet med bærekraftsmålene er å involvere og engasjere alle aktører til felles innsats – også innbyggerne. Forvaltningen må derfor mobilisere og samarbeide med innbyggerne, akademia og forskningsinstitusjoner, sivilsamfunnet, arbeidslivets parter og næringslivet for å utvikle innovative og bærekraftige løsninger.

Privat sektor

Innovasjonsevnen, kompetansen og kapitalen i privat sektor er avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Når de bærekraftige løsningene også blir de mest lønnsomme, vil omstillingstakten øke. Myndighetene kan bidra til å utvikle et marked og legge til rette for at markedet selv finner fram til gode løsninger. Eksempler er avgifter på miljøskadelige utslipp, internasjonale kvotemarkeder, offentlige virkemidler som stimulerer til nye, bærekraftige løsninger og offentlige anskaffelser.

Mange bedrifter er godt i gang med å utvikle strategier for sin innsats og tilpasse sine produkter, tjenester og forretningsmodeller. Det er etablert samarbeid mellom bedrifter på områder som går på tvers av bransjer og sektorer. UN Global Compact Norge spiller en sentral rolle i dette samarbeidet ved å tilby medlemsarenaer som fremmer erfaringsutveksling og kompetanseutvikling, og bidrar til å posisjonere næringslivet som en pådriver i omstillingen til en mer bærekraftig fremtid, se boks 7.6.

Universitets, høyskole- og instituttsektoren

Universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner bidrar til kunnskapsutvikling og innovasjon i næringslivet og offentlig sektor. Samspillet mellom de som utvikler og de som anvender kunnskapen har fått økt oppmerksomhet, enten det er i næringslivet, organisasjoner, kommunesektoren eller staten. Et tettere samspill er viktig for å kunne bruke kunnskapen til å utvikle politikk og praksis.

Nasjonal komite for agenda 2030 i høyere utdanningssektoren (SDG Norge) påpeker at innsatsen i høyere utdanning må styrkes for å utvikle forskningsbaserte utdanningstilbud, som gir kandidater ferdigheter for samfunnets nødvendige omstilling. Utdanningen må ikke bare fokusere på akademisk spesialisering, men også gi studentene helhetlig forståelse av hvordan sosiale og miljømessige utfordringer henger sammen, og hvordan alle kan bidra i utviklingen av et bærekraftig samfunn. Omstillingen krever også mer systematisk arbeid for å tilby fleksible kurs og undervisning til personer som allerede er i arbeidslivet.

Sivilsamfunnet

Et mangfoldig og sterkt sivilsamfunn er viktig for bærekraftig utvikling og er en forutsetning for demokratiet. Den offentlige samtalen i Norge hviler på et aktivt og mangfoldig sivilsamfunn som tar del i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Det er gjennom deltakelse i organisasjonslivet mange lærer om de viktigste spillereglene i et demokrati, blant annet knyttet til medbestemmelse, flertallsbeslutninger og en åpen og tolerant ytringskultur.

Frivilligheten er en bærebjelke i det norske samfunnet. Frivillige organisasjoner bidrar til å formidle kunnskap, informasjon og synspunkter om alt fra landbruk og matkultur til forsvars- og sikkerhetspolitikk. De arbeider med viktige sosiale bærekraftsmål innen fattigdom, helse, utdannelse, likestilling, bærekraftige lokalsamfunn, samt fred og rettferdighet. Som ytringsarenaer er frivillige organisasjoner viktige bindeledd mellom enkeltmennesker, grupper og storsamfunnet. Organisasjonene gir barn, voksne og eldre mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter, vennskap og nettverk, samt oppleve mestring og tilhørighet på tvers av generasjoner. Frivillig innsats er også en grunnpilar i barn og ungdoms organiserte fritid, og bidrar til å ivareta og fremme gode bomiljøer og lokalsamfunn.

Frivillige og ideelle organisasjoner bidrar til å inkludere utsatte grupper i arbeids- og samfunnsliv, og de er viktige samarbeidspartnere for det offentlige. Frivillige og ideelle aktører bringer med seg stort engasjement og evne til å presentere nye løsninger på velferdsutfordringer. De utgjør derfor et viktig supplement til offentlig tjenesteyting, særlig på helse- og velferdsfeltet. Regjeringen har sammen med KS undertegnet en ny samarbeidsavtale med ideelle aktører om leveranser av velferdstjenester. Avtalen anerkjenner og synliggjør den betydelige rollen som ideelle organisasjoner spiller for å ivareta velferdsmessige behov og markerer et viktig skritt i styrkingen av ideell sektors rolle i velferdssamfunnet.

Sosiale entreprenører

En sosial entreprenør er en eller flere personer som ønsker å bidra til å skape en ny løsning på et sosialt problem. En sosial entreprenør kan finne opp en ny teknologisk løsning eller utvikle en tjeneste som hjelper på problemet. De kan enten selge sine tjenester og produkter til offentlig sektor eller direkte til de de ønsker å hjelpe. En utfordring for sosiale entreprenører er ofte at menneskene de forsøker å hjelpe, ikke har evne til å betale for tjenestene eller teknologien de trenger. Da er man nødt til å finne andre som er interessert i å løse det samme problemet, som kan betale for at tjenestene eller teknologien leveres.14

I en tid der budsjettene er trange, ligger det store muligheter i nye samarbeid. Formålet med sosiale investeringer er å forbedre livssituasjonen for enkeltpersoner eller grupper. Det kan være alt fra bedre livskvalitet til et redusert behov for offentlige tjenester, støtte og ytelser. Særlig egner sosiale investeringer seg på problemer som møter systemiske barrierer i velferdssamfunnet. Eksempler på slike barrierer kan være vanskeligheter med å jobbe på tvers, kortsiktig budsjettering, eller manglende økonomiske insitamenter til å igangsette tidlige, forebyggende og mer effektive tiltak.15

Effektkontrakter er en måte å finansiere sosiale investeringer på. Det er en modell for offentlig – privat – frivillig eller ideelt samarbeid, der ansvar og risiko fordeles mellom partene. Til grunn for samarbeidet ligger det en kontraktfestet avtale der den offentlige parten forplikter seg dersom tiltaket har den ønskede sosiale effekten. KS har også laget et veiledningsmateriell for effektkontrakter.16 I boks 7.7 er det et eksempel på bruken av slike effektkontrakter. Det er utviklet et inspirasjonshefte om sosiale entreprenører som samarbeidspartnere i offentlig sektor.17

Arbeidslivets parter

Arbeidslivets parter har en nøkkelrolle i omstillingen til et mer bærekraftig Norge. Regjeringen samarbeider med partene i arbeidslivet for å løse en rekke samfunnsutfordringer. Trepartssamarbeidet består av regjeringen, samt de største arbeidstakerorganisasjonene (LO, YS, Unio og Akademikerne) og de fire største arbeidsgiverorganisasjonene (NHO, KS, Virke og Spekter). Partene har et stort engasjement for bærekraftsmålene. I staten er det et topartssamarbeid mellom staten ved Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og hovedsammenslutningene i staten. Gjennom hovedavtalen i staten (2023–2025) er partene enige om at bærekraft skal være en del av samarbeidet og medbestemmelsen. Det skal blant annet legges til rette for omstilling som sikrer innovasjon, natur og klimavennlige løsninger.

7.2.1 Felles møteplasser

Det er skapt flere møteplasser og samarbeidsflater mellom det offentlige, forskningsaktører, næringsliv og sivilsamfunnet i forbindelse med arbeidet med bærekraftsmålene.

Et eksempel på slike møteplasser er Ålesund Fremtidslab, som er en del av FNs program for smarte og bærekraftige byer. Bærekraftssenteret i Trondheim er et annet eksempel, et samarbeid mellom Trondheim kommune, Trøndelag fylkeskommune, Kommunenes Sentralforbund, NTNU, SINTEF, Næringsforeningen i Trondheimsregionen og Trøndelags Europakontor. Prosjektet Jakten på bærekraftsmetoden er et eksempel der offentlig sektor og næringsliv setter seg sammen for å finne løsninger på lokale bærekraftsutfordringer.

Topplederforum for bærekraftsmålene

For å nå ambisjonen om at alle sektorer og aktører i samfunnet skal delta i oppfølgingen av bærekraftsmålene, ble Topplederforum opprettet i 2022, som en felles møteplass for arbeidet med bærekraftsmålene. Topplederforum består av partene i arbeidslivet, sivilsamfunnet, kommunene, næringsliv og akademia, sammen med representanter fra regjeringen. Digitalisering- og forvaltningsministeren leder forumet, mens klima- og miljøministeren, utviklingsministeren, kunnskapsministeren og næringsministeren møter fast. Toppledere i NHO, LO, KS, UN Global Compact Norge, Forum for utvikling og miljø, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Nasjonal komité for 2030-agendaen i UH-sektoren og Norges Bondelag deltar som faste medlemmer.

Forumet er en arena for utvikling av omforent kunnskapsgrunnlag og en felles forståelse av sammenhengen mellom målene og de dilemmaer, målkonflikter og interessemotsetninger som ligger innebygd i 2030-agendaen. Forumet samles inntil tre ganger i året og tar opp tematiske utfordringer, i tillegg til å følge utviklingen av bærekraftsmålene. Forumet legger til rette for at ulike aktører kan samarbeide om å nå bærekraftsmålene. Det skal gi råd og anbefalinger til organisasjoner, næringsliv, forskning og myndigheter. Topplederforum har vært et viktig virkemiddel og bør videreutvikles fram mot 2030.

Bærekraftsnettverket

Bærekraftsnettverket er en lærings- og samarbeidsarena for norske kommuner og fylkeskommuner for å få fart på bærekraftig samfunnsomstilling og bidra til å oppnå bærekraftsmålene. Kommunene og fylkeskommunene i nettverket jobber sammen med erfaringsutveksling og felles prosjekter knyttet til:

• Utvikling av metoder for kartlegging, indikatorsett og system for måling og evaluering av det lokale og regionale bærekraftsarbeidet,

• innarbeidelse av lokale data om bærekraft i plan- og styringssystemene,

• bærekraftige offentlige anskaffelser,

• bærekraftig organisasjons- og ledelsesutvikling som fremmer samarbeid på tvers av samfunnssektorer og forvaltningsnivå,

• innbyggerinvolvering og mobilisering, og

• bærekraftig verdiskaping.

Bærekraftsnettverket har besluttet å sette av 600 000 kroner, som medlemmene kan søke på for å fremme samarbeidsprosjekter om bærekraftig samfunnsomstilling på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå i Norge.18

7.2.2 Innbyggerne som ressurs

Innbyggerne er samfunnets viktigste ressurs og bidragsytere til verdi og velferd gjennom beslutningene og handlingene de tar i sitt eget liv, i sine hjem og i sine lokalsamfunn. De er for eksempel de viktigste bidragsyterne til folkehelse, trygghet og beredskap. Valgene hver av oss gjør i hverdagen, kan påvirke miljøet i positiv eller negativ retning. Å utnytte potensialet i å ta borgerne med på lag i å skape verdi og velferd krever at forvaltningen i større grad vektlegger å oppnå resultater sammen med borgerne.

Innbyggerundersøkelsen 2024 viser at innbyggerne i Norge har høy tillit, og stort sett er tilfredse med offentlige tjenester, sammenlignet med andre land. Tilfredsheten med offentlige tjenester og tilliten til offentlige institusjoner har likevel gått noe ned siden 2021.19 Innbyggerundersøkelsen 2024 kartlegger også hvor viktig klima er for innbyggerne, og i hvilken grad de tror at Norge vil klare å løse bærekraftutfordringer. Syv av ti mener Norge bør prioritere å redusere klimagassutslipp. Innbyggerne er derimot splittet når det gjelder hvor sikre de er på at Norge vil klare å redusere klimagassutslipp og forene interessene til nåværende og fremtidige generasjoner. Én av tre mener tilliten deres til det offentlige påvirkes av hvordan myndighetenes politikk klarer å balansere interessene til nåværende og fremtidige generasjoner. The OECD Trust Survey (2024) viser den samme tendensen i flere land.20

Forvaltningslovutvalget pekte på at innbyggernes generelle forventninger til forvaltningen endrer seg når samfunnet forandrer seg: «Et samlet inntrykk er at oppfatningen som borger i samfunnet har endret seg i retning av en rolle som bruker eller deltaker. Deltakelsen kan få uttrykk i at innbyggerne gjennom egenaktivitet er med på å utforme tjenestene som de får fra det offentlige».21 Innbyggernes høye forventninger om tilrettelegging for deltakelse forutsetter god innbyggerinvolvering.

Nye former for innbyggerinvolvering i politikkutformingen

Styrking av demokrati og tillit er et sentralt tema i den internasjonale diskusjonen om forvaltningsutvikling. I en urolig tid der demokratiet er under press og på tilbakegang internasjonalt, er det viktig å følge utviklingen nøye og øke kunnskapen og bevisstheten om vårt eget demokrati. Rapporten Tilstandsanalyse av det norske demokratiet (2023) konkluderer med at det norske demokratiet er stabilt og har gjennomgående høy kvalitet. Det er likevel områder med forbedringspotensial, for eksempel at innbyggere oppfatter at korrupsjon og maktmisbruk er utbredt, at innflytelse mellom ulike etniske grupper og mellom nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn er skjevfordelt, og at innflytelsen fra ressurssterke lobbygrupper oppfattes som sterk. Det pekes også på endringer i positiv retning, med mer bruk av formelle ordninger for konsultasjon og samarbeid med sivilsamfunnsorganisasjoner på regionalt nivå.22

Nye og alternative former for involvering og medvirkning er også sentrale temaer i den internasjonale diskusjonen om demokratiets tilstand. OECDs rapport Open Government for Stronger Democracies viser at innbyggermedvirkning får stadig mer oppmerksomhet i medlemslandene.23 Gjennom Norges deltagelse i det internasjonale samarbeidet Open Government Partnership (OGP) forplikter Norge seg til å styrke samarbeidet mellom innbyggere og forvaltning. OGP tar utgangspunkt i at den beste måten å skape en åpen, velfungerende og brukervennlig forvaltning på, er gjennom et omfattende samarbeid mellom offentlig sektor og sivilsamfunnet. I 2024 la regjeringen fram sin femte handlingsplan for OGP.24 Fellesnevneren er å engasjere innbyggerne på nye måter og inkludere flere i diskusjoner om viktige spørsmål for lokalsamfunnet eller samfunnsutviklingen.

I forbindelse med denne stortingsmeldingen er Norges første nasjonale folkepanel opprettet. Gjennom folkepanelet ønsket regjeringen å invitere innbyggerne inn i en nasjonal samtale om hvordan vi kan redusere forbruket vårt. Folkepanelets oppdrag, anbefalinger og regjeringens vurdering av disse omtales i kapittel 8. Folkepanelets rapport er vedlagt meldingen.

I kommunale prosesser og prosjekter arbeides det aktivt med lokal medvirkning og forankring i det representative politiske systemet. Kommuneloven legge til rette for dette, blant annet ved regler om innbyggerforslag og at kommunene kan gjennomføre rådgivende folkeavstemninger. Kommunene tar i tillegg i bruk ulike metoder som folkemøter, innbyggerundersøkelser, digitale plattformer og høringer, samt bruker- og folkepaneler (innbyggerpaneler) for å involvere innbyggerne i lokale politiske beslutningsprosesser. Eksempelvis ble det avholdt et folkepanel i Larvik kommune, Folkestemmen, i 2022.

Plan- og bygningsloven stiller klare krav til medvirkning i planprosesser. Alle som fremmer planer, skal sikre at berørte og interesserte får anledning til å medvirke, slik at planlegging og vedtak skjer med åpenhet, forutsigbarhet og bred deltakelse. Loven pålegger både offentlige og private aktører å legge til rette for medvirkning fra barn og unge som kan bli berørt av planene. Kommunen har et særlig ansvar for å sikre at det gjennomføres aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging i planprosesser, inkludert barn og unge (jf. § 5-1 andre ledd).

For å sikre medvirkning fra barn og unge, har mange kommuner og noen fylkeskommuner brukt metoden Barnetråkk. Barnetråkk-metoden dokumenterer og kartfester hvordan unge bruker sitt nærmiljø ved å markere veier, favorittsteder og problemområder. Ved å bruke Barnetråkk får barn og unge en reell mulighet til å medvirke, samtidig som kommunen får oppdatert lokalkunnskap om deres bruk av nærmiljøet.25

7.3 En forvaltning for vår tid

Forvaltningen må selv være en pådriver for endring. Forvaltningens rolle, dens verdier, arbeidsmåter og tankesett må utvikle seg i takt med samfunnet og de utfordringene vi står overfor. Bærekraftsmålene utfordrer ledere og virksomheter til å håndtere etiske dilemmaer og utvikle innovative løsninger som balanserer ulike bærekraftshensyn. Dette krever at forvaltningen både opprettholder og videreutvikler sin evne til å levere gode tjenester til innbyggerne i dag, samtidig som den bidrar til langsiktig samfunnsutvikling.

I en urolig og uforutsigbar tid fungerer verdier som kompass – de påvirker hvordan vi tenker, handler og tar beslutninger, og de legger føringer for arbeidsprosesser og institusjonelle rutiner. Den norske forvaltningen er tuftet på fire grunnleggende verdier: demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet, se boks 7.8.

Forvaltningsverdiene er ikke statiske – de må ivaretas og styrkes i møte med nye utfordringer og kriser. I en tid der geopolitiske spenninger øker, og demokratiske prinsipper utfordres i flere deler av verden, er det avgjørende å opprettholde den demokratiske kontrakten mellom borgere og folkevalgte. Tilliten til institusjoner bygger på rettssikkerhet, likhet for loven og effektive, åpne og ansvarlige myndigheter. En klar rollefordeling mellom embetsverk og folkevalgte er en forutsetning for å bevare forvaltningens legitimitet og uavhengighet.

Globale spenninger, behovet for å redusere klimagassutslipp og tap av naturmangfold krever omfattende investeringer i grønn og digital omstilling, samtidig som vi må styrke sikkerhet og beredskap. Demografiske endringer setter velferdsordningene under press – omsorgsbehovene øker, samtidig som færre er i yrkesaktiv alder. Dette utfordrer forvaltningens evne til å sikre nok kompetanse og ressurser i sentrale sektorer. I møte med disse utfordringene må forvaltningen sikre effektiv ressursbruk. Respekt for skattebetalernes penger innebærer at offentlige midler må fordeles rettferdig og brukes der de skaper størst samfunnsnytte. Økt oppmerksomhet på effektivitet og resultatoppnåelse vil derfor være avgjørende fremover.

Forvaltningen må håndtere raske teknologiske gjennombrudd, nye styringsutfordringer og stadig mer sammenvevde globale og nasjonale kriser. Dette krever en finstemt balanse mellom stabilitet og fleksibilitet. På den ene siden må vi verne om grunnleggende verdier som demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet. På den andre siden må vi styrke samarbeid, innovasjon og motstandsdyktighet for å møte nye utfordringer på en fremtidsrettet måte. En moderne forvaltning må også være en strategisk aktør som bidrar aktivt til bærekraftige løsninger. Evnen til å fornye seg og tilpasse seg samfunnsutviklingen er en forutsetning for å opprettholde en velfungerende forvaltning over tid.

7.3.1 Kultur, ledelse og kompetanse

For å akselerere fremgangen mot et bærekraftig samfunn må forvaltningen effektivisere og forbedre det den gjør i dag, samtidig som den evner å innovere og utnytte nye muligheter i samarbeid med andre aktører. Dette krever en kultur som fremmer kontinuerlig læring og eksperimentering, samt ledere som evner å balansere risiko og muligheter. Videre må arbeidsmåter tilpasses for å legge til rette for mer smidig, tverrfaglig og åpen samhandling.

Kultur og ledelse

En virksomhet formes og påvirkes av sin kompetanse, kultur og struktur. Å balansere innovasjon og nytenkning med drift og kontroll er en utfordring både i offentlig og privat sektor. Innovasjonskapasiteten er høyere i organisasjoner der kulturen preges av åpenhet, nysgjerrighet, risikovilje og fleksibilitet. Derimot vil en kultur preget av kontroll, lukkethet og tilfredshet med status quo begrense evnen til fornyelse. Innovasjon handler ikke bare om nye løsninger, men også om nye måter å forstå utfordringer og organisere arbeidet på. Politikere, ledere og medarbeidere spiller alle en nøkkelrolle i å skape et miljø der utvikling og nyskaping kan skje.

Boks 7.9 Inner Development Goals Framework

Inner Development Goals (IDG)-rammeverket legger vekt på behovet for å øke kompetanse og ferdigheter knyttet til refleksjon, samhandling og innovasjon for å håndtere komplekse samfunnsutfordringer. Rammeverket er delt inn i fem hovedkategorier: å være, å tenke, å relatere, å samarbeide, og å handle. Gjennom å utvikle disse ferdighetene knyttet til kultur, ledelse og kompetanse kan enkeltpersoner, organisasjoner og samfunn bedre møte bærekraftsutfordringene.

Kilde: www.innerdevelopmentgoals.org/framwork/

Både arbeidsgiverstrategien26 og Grunnlag for god ledelse i staten27 peker på viktigheten av en kultur preget av nysgjerrighet, åpenhet og nytenkning, der ansatte og ledere sammen løser oppgaver på nye og innovative måter. Ledere i forvaltningen har en nøkkelrolle i arbeidet med omstillingen til et bærekraftig samfunn. Dagens og fremtidens ledere må gå opp nye veier og finne gode løsninger sammen med sine medarbeidere og andre aktører. Ledere må være strategiske, modige og våge å prioritere, se utover egen virksomhet, og bidra til samarbeid på tvers av fagfelt og sektorer. Samtidig må arbeidsgiver- og lederrollen utøves med den norske modellen som fundament. Ledere med arbeidsgiveransvar skal ifølge hovedavtalen i staten legge til rette for reell medbestemmelse, også i spørsmål om bærekraft, klima og miljø.

«Bærekraftig ledelse» har kommet inn som et nytt perspektiv på ledelse som kobler bærekraftig utvikling og lederskap. I en statlig kontekst er ett av flere perspektiver hvordan ledere kan jobbe med å utvikle både bærekraftige tjenester og et bærekraftig arbeidsliv for statsansatte, for eksempel i møte med ny teknologi. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har tatt initiativ til et forskningsprosjekt som skal se nærmere på bærekraftig ledelse. Forskningsprosjektet startet opp høsten 2024 og vil pågå fram til 2028, gjennom en offentlig sektor-ph.d finansiert av Norges forskningsråd. DFØ har også satt i gang prosjektet Bærekraft for ledere, et initiativ for å støtte ledere i statsforvaltningen i arbeidet med bærekraft. Prosjektet skal bidra til økt bevissthet rundt bærekraftsarbeid i staten, samt synliggjøre verktøyene som er tilgjengelige for statlige ledere, herunder anskaffelser. Prosjektet jobber med utgangspunkt i alle tre bærekraftsdimensjonene, men vil se spesielt på klima og miljø i oppstarten.

Kompetanse

Kompetansebehovene i offentlig sektor dekkes ved å mobilisere, fornye og videreutvikle kompetansen som medarbeidere har, eller gjennom å rekruttere kompetente, nye medarbeidere som virksomhetene trenger nå og i fremtiden. Begge deler er en del av strategisk kompetanseutvikling og -styring i offentlige virksomheter.28 For å få raskere fremgang i arbeidet med bærekraftsmålene og komplekse utfordringer, er det behov for å øke kompetansen både om bærekraftsmålene og om hvordan man kan jobbe med kompleksitet og fremme innovasjon i forvaltningen.

KS tilbyr i dag et gratis bærekraftskurs på plattformen KS læring for kommuner og fylkeskommuner. Målet er å skape en felles forståelse for hvordan kommunesektoren kan bidra til å nå bærekraftsmålene, og tilrettelegge for målrettet arbeid og implementering av målene i norske kommuner og fylkeskommuner. Kurset gir en innføring i hva bærekraftig utvikling er i Norge, og viser gode eksempler på bærekraftsarbeid fra ulike kommuner og fylkeskommuner.29

I St. Meld. 30 (2019–2020) En innovativ offentlig sektor gis det en gjennomgang av arbeidsmetoder og kompetanser som kan fremme innovasjon. Her nevnes blant annet tjeneste- og systemorientert design, smidige arbeidsmåter, framsyn, samt dulting og adferdsvitenskap.

Strategisk framsyn er å oppfatte, forstå og handle ut fra ulike ideer om fremtiden, basert på det vi ser i nåtiden. Framsyn bør ikke kun ses som en analysemetode, men også som en drivkraft for å stimulere innovasjon og bærekraftig samfunnsutvikling.30 Flere land, som Finland, Nederland, Canada og Singapore, samt Europakommisjonen, Verdensbanken og FN, har undersøkt hvordan de bedre kan forberede seg på fremtidige endringer og utforme mer motstandsdyktige politiske strategier i møte med usikkerhet ved bruk av framsyn som metodikk.

Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) tilbyr metodeveiledning og rådgivning i framsyn for å styrke innovasjonsevnen i statlige virksomheter, og bidra til å sikre at nye løsninger er robuste og godt forankret i samfunnets behov. Digdir har også beskrevet drivkrefter og teknologiske trender som påvirker det norske samfunnet mot 2030.31 Disse er beskrevet i den nasjonale digitaliseringsstrategien (2024–2030). Strategien anbefaler at forvaltningen bygger kapasitet og kompetanse for å skaffe seg innsikt om viktige utviklingstrekk og trender.

Framsyn kan tilpasses ulike aspekter av virksomhetsstyring for å skape mer fremtidsrettede og tilpasningsdyktige organisasjoner. Brønnøysundregistrene, Kriminalomsorgen og Arbeids- og velferdsetaten (NAV) er eksempler på virksomheter som har identifisert drivkrefter og trender eller gjennomført omverdensanalyser for å utvikle sin virksomhetsstrategi. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) brukte framsyn i arbeidet med livshendelsen Ny i Norge. I OECDs trendrapport for offentlig innovasjon 2024 analyseres nesten 800 casestudier fra 83 land, og trekker fram IMDis arbeid som ett av fem caser som illustrerer hvordan innovasjon omformer offentlige tjenester.32

Det er gjennomført flere tiltak i forvaltningen for å styrke kompetansen om å arbeide med komplekse samfunnsutfordringer. DFØ har et bredt tilbud av e-læringstilbud knyttet til ledelse, organisering og arbeidsformer på Læringsplattformen. Flere av tiltakene er rettet mot ledere og medarbeideres behov for kompetanseutvikling i arbeidet med komplekse tverrgående samfunnsutfordringer. DFØ har også gjennom kurset Oppdragslaboratoriet gitt departementsansatte med ansvar for tverrgående oppgaver erfaring med ulike metodikker som kan supplere forvaltningens eksisterende arbeidsmåter og praksis.33

Gjennom 2024 inviterte Digdir og DFØ til en serie læringsverksteder for å utforske metodikk, tankesett og verktøy for å lykkes bedre med samarbeid på tvers om flokete og komplekse utfordringer og oppgaver. Digdir og DFØ har også samarbeidet om å utvikle en veileder om sammenhengende tjenester.34

Gjennom Stimulab skal Digdir og Design og arkitektur Norge (DOGA) stimulere til offentlig innovasjon fra brukernes perspektiv. Stimulab støtter statlige og kommunale virksomheter som våger å tenke nytt om roller og systemer, og som er villige til å endre disse for å levere bedre tjenester til brukerne. Gjennom økonomisk støtte og veiledning skal prosjektene levere bedre tjenester til innbyggerne. Stimulab erfarer at systemtekning og designtilnærming er effektivt for å nøste i floker. Tverrfaglige team og designtilnærming legger til rette for innovasjon i prosesser der offentlige aktører må samarbeide på tvers av sektorer, men også med innbyggere og private aktører, for å utvikle løsninger på komplekse utfordringer.

DOGA skal i 2025 starte arbeidet med å utvikle et erfaringsbasert kompetansetilbud for systeminnovasjon i offentlig sektor. Hovedmålgruppen for arbeidet er kommunesektoren, og kompetansetilbudet skal ta utgangspunkt i kommunal samfunnsplanlegging, oppgaver og tjenester.

7.3.2 Data og teknologi som verktøy for å nå bærekraftsmålene

Teknologi og innovasjon spiller en avgjørende rolle i å fremme bærekraftig utvikling og bidra til å nå bærekraftsmålene. Forvaltningen har et spesielt ansvar for å legge til rette for en effektiv og helhetlig bruk av teknologi og data som verktøy for å adressere komplekse samfunnsutfordringer, fra klimaendringer til sosial ulikhet. Samtidig krever det en grunnleggende forståelse av at teknologi og data alene ikke er løsningen. Vi trenger en innovativ og tillitsbasert offentlig sektor som er rustet til å mobilisere og samarbeide med andre aktører for å utnytte dette potensialet.

Regjeringens digitaliseringsstrategi for 2024–2030, Fremtidens digitale Norge, skal understøtte den digitale omstillingen av Norge. Det overordnede målet med strategien er å gjøre Norge til det mest digitaliserte landet i verden innen 2030. Ikke fordi digitalisering er et mål i seg selv, men fordi det er det verktøyet vi trenger for å realisere de nye mulighetene, og løse mange av de store utfordringene vi som samfunn står overfor. Teknologiske fremskritt som kunstig intelligens (KI), maskinlæring, stordata og digitale plattformer gir unike muligheter til å identifisere, analysere og adressere komplekse utfordringer på nye måter. Bruken av data kan styrke beslutningsgrunnlaget, forbedre tjenesteleveransen og åpne opp for mer brukersentrerte løsninger.

Digitalisering er avgjørende for samfunnsutviklingen, men det er viktig å anerkjenne og adressere dens miljømessige fotavtrykk. For å sikre en bærekraftig teknologisk utvikling må det satses på energieffektive løsninger, ansvarlig råvareutvinning og bedre håndtering av elektronisk avfall. En balansert tilnærming til digitalisering vil bidra til at teknologiutviklingen understøtter bærekraftsmålene, uten å forsterke eksisterende miljøutfordringer. I tillegg er det behov for å sikre at ingen utelates fra et stadig mer digitalisert samfunn, sikre personvernet og etisk og trygg bruk av KI, samt ivareta den nasjonale digitale sikkerheten og beredskapen. Se digitaliseringsstrategien for en nærmere omtale av disse punktene.

Digital og grønn omstilling

For å få et lavutslippsamfunn, med et mer ressurseffektivt og bærekraftig produksjons- og forbruksmønster, må vi øke tempoet på den grønne og digitale omstillingen. Satsing på forskning, utvikling og innovasjon i næringslivet, offentlig sektor og samfunnet som helhet er helt sentralt i denne sammenheng. Samtidig er det et dilemma at IT-utstyr, datasentre og digitale nettverk allerede står for rundt ti prosent av det globale energiforbruket. Utstrakt bruk av teknologi og digitale tjenester og hyppig utskiftning av utstyr, forsterker denne trenden. Derfor er det avgjørende at den digitale og grønne omstillingen støtter opp om hverandre.

Mange aktører i privat og offentlig sektor arbeider med strategier for å redusere sine klimautslipp, for å bli klimanøytrale og/eller redusere avtrykkene for andre virksomheter. Sektoren for elektronisk kommunikasjon (ekom) og elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester er en sentral komponent for å realisere mange av disse strategiene. Stikkordet for disse strategiene er «smart»; smarte byer, smarte strømnett, smarte hus, smart landbruk og så videre. Felles for disse er at de baserer seg på enheter som kommuniserer med hverandre ved hjelp av fast eller trådløs tilknytning til ekomnettene.35 Smart utnyttelse av ekomteknologi, -nett og -tjenester kan derfor bidra til å redusere negativ miljøpåvirkning i mange næringer og medvirke til reduksjon i klimagassutslipp. Eksempler på dette finnes innenfor en rekke næringer, blant annet innenfor landbruk (presisjonslandbruk), havbruk (gjenbruk av biologisk avfall) og energisektoren (IoT-løsninger for bedre overvåkning og utnyttelse av kraftnettet). Samtidig vil ekomsektorens egen ressursbruk nødvendigvis ha et fotavtrykk på klima og miljø.

Ny ekomlov trådte i kraft 1. januar 2025. Bærekraft og klima- og miljø er vektlagt tyngre enn i tidligere lov. Radiofrekvenser utgjør en verdifull og begrenset naturressurs, ikke minst for å kunne realisere de store mulighetene som følger av 5G-mobilteknologi. I bestemmelsen om vilkår for frekvenstillatelser, er det i den nye loven presisert at klima- og miljøtiltak kan vektlegges ved tildeling av frekvenstillatelser.36 Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet legger vekt på å ha en vid adgang til å fastsette klima- og miljørelevante vilkår ved frekvenstillatelser.37 I tillegg gir ekomloven Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) myndighet til å pålegge tilbyder å måle effekten av og informere om virksomhetens klima- og miljøpåvirkning.38 Dette kan gi nye muligheter til bruk av mer energieffektive løsninger i sektoren, og styring av klima- og miljøpåvirkning basert på relevante standarder og retningslinjer for bærekraftige prosesser.

Infrastrukturen som er nødvendig for å utnytte kunstig intelligens (KI) er energikrevende. Samtidig har det teknologiske gjennombruddet innenfor KI gitt store muligheter for både offentlig og privat sektor. Datasentre er en viktig del av denne infrastrukturen. Regjeringen vil legge fram en ny datasenterstrategi. Bærekraft i datasentre og en bærekraftig utvikling av datasenternæringen vil være sentrale elementer i strategien.

Digitalisering muliggjør et mer bærekraftig samfunn, men uten systematisk og helhetlig måling og styring kan den ha en netto negativ effekt på klima og natur. KI står for den største andelen av forventet økt energibruk fra digital infrastruktur, og det er behov for et kunnskapsbasert rammeverk for å dokumentere bærekraftpotensial og faktisk effekt fra digitalisering. Nkom har gjennomført en omfattende analyse av hvordan digital nettinfrastruktur påvirker klima og miljø. Analysen beskriver dagens status og forventet utvikling fram mot 2030 og 2050, og vil kunne danne grunnlag for en årlig bærekraftindeks. Regjeringen har bedt Nkom utvikle og lansere en betaversjon av en bærekraftsindeks om hvordan digital infrastruktur påvirker klima og miljø, og vil senere vurdere om betaversjonen skal videreutvikles til en indeks for bærekrafteffekt av digitalisering i Norge.

Nasjonal infrastruktur for geografisk informasjon

Geografisk informasjon, ofte kalt geodata, er avgjørende for å løse sentrale samfunnsoppdrag og skape nye verdier. Geodata inngår i en rekke verdikjeder, og kommuner, statlige virksomheter og private selskap er avhengige av tilgang til oppdatert geografisk informasjon. Disse dataene forvaltes og formidles gjennom fellesløsninger og tjenester i den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon, og som Kartverket har ansvar for. Bruken av løsningene har økt betraktelig de siste ti årene, og stadig flere offentlige virksomheter og private aktører bruker geodata fra fellesløsningene for å løse lovpålagte oppgaver og levere tjenester som bidrar til bærekraftig utvikling.

Til tross for økende bruk, er det et betydelig potensial for å videreutvikle løsningene slik at de kan utnytte ny teknologi, dele data mer effektivt og møte nye behov fra brukerne. Flere av brukerne, særlig kommunene, rapporterer at løsningene i dag ikke er tilpasset kommunale arbeidsprosesser og behov for ny funksjonalitet og nye data. For å utløse potensialet og møte disse utfordringene, er det behov for langsiktig finansiering som sikrer drift av løsningene og legger til rette for videreutvikling. Regjeringen vil videreutvikle den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon.

7.4 Regjeringen vil

• Bedre kunnskapsgrunnlaget om Norges oppnåelse på bærekraftsmålene og formidling mot allmenheten, herunder videreutvikling av SSBs indikatorportal.

• Legge til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap på lokalt og regionalt nivå som del av kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging, og som verktøy for å vurdere konsekvenser av fremtidig arealbruk.

• Legge fram ny strategi for departementsfellesskapet (2026–2030).

• Sikre sterkere styring og samordning av digitalisering på tvers av sektorer.

• Starte arbeidet med å utvikle et erfaringsbasert kompetansetilbud for systeminnovasjon i offentlig sektor.

• Utvikle en betaversjon av en bærekraftsindeks om hvordan digital nettinfrastruktur påvirker klima og miljø, og senere vurdere å utvikle den til en indeks for bærekrafteffekt av digitalisering i Norge.

• Legge fram en ny datasenterstrategi, hvor bærekraft i datasentre og en bærekraftig utvikling av datasenternæringen vil være sentrale elementer i strategien.

• Videreutvikle den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon.