4 Et trygt og sosialt bærekraftig velferdssamfunn

Regjeringen er opptatt av alle skal kunne bo, arbeide og leve gode liv i hele landet. Trygghet, god helse og livskvalitet skal være tilgjengelig for alle og ingen skal bli utelatt.

I et sosialt bærekraftig samfunn står menneskelige behov i sentrum. Dette innebærer sosial rettferdighet og like muligheter for alle, å sikre trygge boliger og helsefremmende nærmiljø for mennesker fra ulike sosiale lag, og å legge til rette for deltakelse og samarbeid. Slik kan alle få mulighet til å påvirke forhold i nærmiljøet og samfunnet for øvrig. Det handler også om å gi muligheter til utdanning og arbeid, samt deltakelse i fritidsaktiviteter og sivilsamfunn. Institusjoner og organisasjoner skal bygge opp under tillit, trygghet og sosial tilhørighet.

Det norske samfunnet kjennetegnes av høy tillit til hverandre, et sterkt felleskap, og at ytringsfriheten står høyt. Små forskjeller mellom folk og et levende folkestyre har gjort Norge til et av de beste landene å bo i. Majoriteten har det bra, men det er en tendens til økende forskjeller mellom de som har minst og de som har mest. Disse økende forskjellene kan tære på tillit, trygghet og samhold.

I dette kapitlet gjøres det rede for status, utfordringer og innsats knyttet til temaområdene livskvalitet og folkehelse, sosial utjevning og mobilitet, samt trygghet for alle. Disse områdene er tett sammenvevd. Gode oppvekstvilkår og en politikk som sikrer tilgang til utdanning, arbeid, bolig, helsetjenester, kunst og kultur – samt like muligheter til å delta i frivillighet og andre fritidsaktiviteter – bidrar til å utjevne forskjeller og forebygge vold og kriminalitet. Samtidig er sosial utjevning, som innebærer å redusere fattigdom og sikre rettferdig tilgang til ressurser og muligheter, avgjørende for å fremme helse og livskvalitet.

4.1 Livskvalitet og folkehelse

En befolkning med god helse og høy livskvalitet, samt en rettferdig fordeling av faktorer som påvirker disse, er viktige forutsetninger for en bærekraftig utvikling i Norge. Godt folkehelsearbeid og lik tilgang til helse- og omsorgstjenester for alle er sentralt for å oppnå dette.

Folkehelsearbeid handler om helsefremmende og forebyggende tiltak i flere samfunnssektorer for å sikre en befolkning med god helse. Livskvalitetsbegrepet rommer flere verdier som frihet, trygghet, mening, livsglede, deltakelse, engasjement og mestring. Befolkningens helse og livskvalitet påvirkes av levekår, levevaner og miljømessige og psykososiale forhold. Flere av bærekraftsmålene har derfor betydning for målet om god helse og livskvalitet.

Norge har blant verdens beste offentlige og allment tilgjengelige helse- og omsorgstjenester. Den demografiske utviklingen med flere eldre og færre i yrkesaktiv alder utfordrer likevel bærekraften i dagens velferdssystem. I tillegg ser vi økende utfordringer knyttet til sosial ulikhet i helse.

Selv om sykdomsbyrden på grunn av infeksjonssykdommer er relativt lav i Norge, utgjør den fortsatt utfordringer for vårt helsesystem og for samfunnet. Dette gjelder både den spesifikke trusselen for nye pandemier, den sammensatte risikoen for en økning i antimikrobiell resistens, samt behovet for å opprettholde et høyt nivå av vaksinasjon i befolkningen, særlig i risikogrupper.

4.1.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert åtte delmål med forbedringspotensial knyttet til livskvalitet og folkehelse. Nedenfor følger en kort omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 2.2 handler om å utrydde alle former for feilernæring, eksempelvis overvekt, fedme, underernæring og mangel på eller for mye av enkelte næringsstoffer. I Norge er det særlig forbedringspotensial knyttet til overvekt og fedme. Andel voksne med overvekt og fedme har økt de siste 50 årene, og de fleste voksne har enten overvekt eller fedme. Tall fra Tromsøundersøkelsen og Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) fra 2015–2019 viser at om lag 77 prosent av mennene og 58 prosent av kvinnene i alderen 40–49 år har overvekt eller fedme. Blant 17-åringer viser selvrapporterte tall at andelen med overvekt og fedme er størst i Nordland, Troms og Finnmark (med henholdsvis 29 og 28 prosent), og lavest i Oslo (med 18 prosent).1 Nyere tall på forekomst av overvekt og fedme blant voksne mangler.

Ernæringsstatusen i Norge er generelt god, men det er fortsatt utfordringer. Blant den voksne befolkningen (18–80 år) viser Norkost4-undersøkelsen, gjennomført i 2022–2023, et for lavt inntak av frukt, bær, grønnsaker, fullkorn og fisk, og et for høyt inntak av mettet fett og salt, samt rødt og bearbeidet kjøtt.2 I tillegg er det tydelige sosiale forskjeller i kostholdsvaner. Et usunt kosthold, sammen med andre levevaner som fysisk inaktivitet, er blant de viktigste risikofaktorene for utvikling av ikke-smittsomme sykdommer – jf. delmål 3.4 – samt for overvekt og fedme. Underernæring er også en utfordring for flere eldre. Videre har noen grupper for lavt inntak av vitamin D, jern, folat og jod.

Helsedirektoratet anbefaler at spedbarn får morsmelk de første seks månedene. Nyere data for ammeforekomst mangler, men i 2018–19 var andel spedbarn som ble fullammet ved fire ukers alder 81 prosent, 39 prosent ved fire måneder og fem prosent ved 5,5 måneder.3 Andelen fullammende fra fire måneders alder var vesentlig lavere i 2018–19 enn i 2006–07.

Delmål 3.3 handler om å stanse smittsomme sykdommer, inkludert aids, tuberkulose og malaria. Overordnet presterer Norge godt på dette delmålet og det er en lav sykdomsbyrde i Norge. Helse- og omsorgstjenestene arbeider sammen med andre deler av samfunnet for å begrense omfanget av smittsomme sykdommer. Barnevaksinasjonsprogrammet er godt etablert, med en dekning på over 90 prosent. Influensavaksinasjon blant personer over 65 år er nå på 65 prosent, men dekningen er lavere blant andre risikogrupper. Covid-19 har blitt en del av vinter-sykdomsbildet, og koronapandemien har bidratt til en bedre forståelse av tiltakene som beskytter mot smittsomme sykdommer.

Norge har nådd målene i henhold til de globale indikatorene for delmål 3.3 som gjelder hiv, tuberkulose og hepatitt B. Det er imidlertid fortsatt utfordringer. I 2023 ble det meldt totalt 332 hiv-tilfeller, mot 245 i 2022. Økningen i 2023 skyldes i hovedsak en økning av hiv-positive personer ved ankomst/innvandring til Norge. Antallet personer smittet med seksuelt overførbare sykdommer har økt de siste årene. Det er en økning i infeksjoner forårsaket av mikrober som er resistente mot vanlige antimikrobielle legemidler. Antimikrobiell resistens kan være særlig utfordrende når det gjelder helsetjenesteassosierte infeksjoner.

Delmål 3.4 handler om å redusere for tidlig død forårsaket av ikke-smittsomme sykdommer med en tredel innen 2030, gjennom forebygging og behandling, samt ved å fremme fysisk og psykisk helse og livskvalitet. Delmålet omfatter sykdommer som hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og psykiske lidelser. Verdens helseorganisasjon (WHO) regner demens, inkludert Alzheimers sykdom, som en ikke-smittsom sykdom. Det er imidlertid ikke utviklet egne måleindikatorer for demens innenfor rammen av bærekraftsmål 3.4.

Ikke-smittsomme sykdommer representerer den største sykdomsbyrden i Norge. De siste tallene fra Folkehelseinstituttet viser at Norge har hatt en nedgang på 20 prosent i for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer siden 2015.4 Det har særlig vært en nedgang i for tidlig død forårsaket av hjerte- og karsykdom og kreft for begge kjønn. Folkehelseinstituttet mener Norge dermed ligger an til å nå målet om å redusere for tidlig død som følge av ikke-smittsomme sykdommer med en tredel innen 2030. Det er likevel forbedringspotensial når det gjelder diabetes hos begge kjønn, og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) for kvinner. I tillegg har selvmordsraten økt, særlig blant menn.

En utfordring for videre nedgang i dødelighet kan være at befolkningens alkoholbruk ikke går ned, og at vi ikke ser en nedgang i tobakksbruk blant unge, eller i andelen med fedme. I tillegg nærmer vi oss ikke WHOs globale mål om en 15 prosent nedgang i fysisk inaktivitet blant barn og unge innen 2030. Selv om befolkningens helse generelt er god i Norge, er det vedvarende og systematiske ulikheter i levealder og dødelighet, målt etter blant annet inntekt, utdanningsnivå og yrke.5 Sett under ett har den tidelen av befolkningen med lavest inntekt omtrent fem ganger så høy risiko for å dø for tidlig av sykdommer som kunne vært forebygget eller behandlet, sammenlignet med den rikeste tidelen.6

Delmål 3.5 handler om å styrke forebygging og behandling av rusmiddelbruk, blant annet skadelig bruk av alkohol og narkotiske stoffer. Totalomsetningen av alkohol per innbygger over 15 år økte kraftig fra midten av 1990-tallet fram til 2008. Deretter var det en nedgang fram til 2014, før nivået stabiliserte seg fram til 2019. Den registrerte alkoholomsetningen har gått ned etter en økning under pandemien. I 2024 var alkoholomsetningen per innbygger over 15 år 6,16 liter ren alkohol, en nedgang på 3,3 prosent fra 2023.

Det har vært en liten nedgang i alkoholomsetning de siste årene, men en liten økning i bruk av cannabis og kokain. Overdosedødsfall som både skyldes alkohol, illegale rusmidler og vanedannende legemidler har økt. Det totale antallet narkotikautløste overdoser var 388 i 2023. Dette er det høyeste antallet siden 2001, da det var 411 dødsfall. Det har vært en økning de siste ti årene. I 2023 var det 450 alkoholutløste dødsfall, det høyeste siden 1996. Tilgangen til tverrfaglig spesialisert rusbehandling har vært stabil, mens det er en liten økning i årsverk i kommunenes tjenester rettet mot psykiske helse- og rusutfordringer.

Delmål 3.6 handler om trafikksikkerhet og innebærer å halvere antall dødsfall og skader forårsaket av trafikkulykker. Tallet på drepte og hardt skadde i veitrafikken har hatt en positiv utvikling i lang tid, men i senere år har den positive trenden flatet ut. I 2024 mistet 87 mennesker livet og 578 mennesker ble hardt skadet i veitrafikken i Norge.

Transportsikkerhetsarbeidet bygger på en visjon om at det ikke skal finnes ulykker med drepte eller hardt skadde i transportsektoren – nullvisjonen. Sikkerhetsnivået for transport på bane, luft og sjø er gjennomgående høyt i Norge. De største utfordringene knyttet til transportsikkerhet finnes i veitrafikken. Norge er likevel blant de landene i verden med høyest sikkerhet i veitrafikken, målt i antallet drepte per millioner innbyggere (16 per million innbyggere i 2024). Utviklingen i antall drepte og hardt skadde viser at Norge er på etterskudd sammenlignet med målkurven fram mot etappemålet om maksimalt 350 drepte og hardt skadde i 2030.

Møte- og utforkjøringsulykker dominerer ulykkesbildet med om lag 70 prosent av dødsulykkene på norske veier i perioden 2005–2023. Høy fart, rus, uoppmerksomhet og risikoadferd er gjengangere som utløsende og medvirkende faktorer til alvorlige trafikkulykker. Basert på ulykkesstatistikk for årene 2020–2023 er det om lag 85 prosent høyere risiko for å bli drept eller hardt skadd per kjørte kilometer på fylkesveinettet sammenliknet med riksveinettet. Det er derfor et særlig stort behov for å gjennomføre trafikksikkerhetstiltak på fylkesveinettet, der utforkjøringsulykker er den største utfordringen.

Delmål 3.8 handler om å oppnå allmenn dekning av helsetjenester. I Norge skal den offentlige helse- og omsorgstjenesten være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi. Befolkningens bruk av tannhelsetjenester inngår naturlig i dette delmålet og er et område med forbedringspotensial. Andel personer 16 år og eldre som ikke har gått til tannlegen på grunn av økonomi er en måleindikator som brukes i internasjonale sammenhenger, og er av praktiske årsaker også valgt for å måle oppnåelsen av delmålet i Norge.

SSB gjennomfører undersøkelsen som inngår i EU-SILC (European Union Statistics on Income and Living Conditions), som blant annet omfatter udekket behov for tannbehandling og annen medisinsk behandling. I Norge oppga 11,3 prosent av respondentene i 2022 at de har et udekket behov for tannhelsetjenester. Andelen er klart høyere enn gjennomsnittet i EU, som er på 4,8 prosent. Andelen i Norge har ligget lavere i tidligere år, og varierte mellom fem og åtte prosent fra 2014 til 2021. I 2022 oppga litt under halvparten av respondentene i Norge at udekket behov skyldes høye utgifter ved å gå til tannlegen. Samlet utgjør dette om lag fem prosent av befolkningen. Det er fortsatt betydelige geografiske forskjeller i tannlegedekning, særlig mellom Sør- og Nord-Norge.

Delmål 3.9 handler om å redusere antall dødsfall og sykdomstilfeller forårsaket av farlige kjemikalier og forurenset luft, vann og jord innen 2030. Forurensning og farlige kjemikalier kan blant annet forårsake og forverre hjerte- og karsykdom og kreft, samt medføre reproduksjonsskader. Gjennom arbeidet med nye forbud og andre reguleringer mot bruk og utslipp reduseres risikoen for slike skader. Akutte dødsfall fra kjemikalier og forurensing forekommer relativt sjelden i Norge, men særlig utendørs luftforurensing utgjør fremdeles en helserisiko.

Den lokale luftforurensningen er redusert de siste årene, men det er fremdeles utfordringer enkelte steder og til ulike årstider. Veitrafikk og vedfyring er de viktigste kildene til lokal luftforurensning i Norge. Selv om utendørs luftforurensning utgjør en helserisiko, er Norge blant landene i Europa med lavest risiko for tidlig død på grunn av lokal luftforurensning. Norge ligger også langt fremme når det gjelder bekjempelse av vannbårne sykdommer.

Forurensning, blant annet fra miljøgifter, regnes blant de største miljøutfordringene. En rapport fra Folkehelseinstituttet om Miljøgifter i norske barn fra 2023 viser at det er behov for å innføre tiltak for å redusere eksponeringen for BPA og PFAS i befolkningen.7 Selv om kunnskapen om effekten og påvirkningen av nye stoffer har økt og mange av de farligste stoffene er faset ut, kommer det stadig nye stoffer på markedet som krever regulering.

Delmål 11.6 handler om å redusere byenes og lokalsamfunnenes negative påvirkning på miljøet, med særlig vekt på luftkvalitet og avfallshåndtering. I Norge har innbyggerne i stor grad tilgang til pålitelig energiforsyning, rent drikkevann og velfungerende avfallshåndtering. Den lokale luftkvaliteten har forbedret seg det siste tiåret, og byer og tettsteder i Norge har et lavt nivå av luftforurensning, sammenlignet med andre europeiske byer. Det er fortsatt utfordringer med luftkvaliteten i enkelte byer og tettsteder, særlig i perioder med høy forurensning og i områder nær lokale utslippskilder, som tungt trafikkerte veier.

Konsekvensene av klimaendringene kan føre til økt behov for oppgradering og vedlikehold av vann- og avløpsnettet, samt annen infrastruktur.

Delmål 11.7 handler om at alle, særlig kvinner og barn, eldre og personer med nedsatt funksjonsevne, skal ha tilgang til trygge, inkluderende og tilgjengelige grøntområder og offentlige rom. Andelen tilgjengelige grøntområder og offentlige rom er relativt høy i Norge. Tall fra SSB viser at 30 prosent av det bebygde området i byer er offentlig åpen plass tilgjengelig for alle. Andelen av befolkningen som har trygg tilgang til rekreasjonsareal, økte fra 61 prosent i 2022 til 65 prosent i 2024.8 I løpet av den samme perioden har andelen som har trygg tilgang til nærturterreng, økt fra 47 prosent til 49 prosent. Samtidig er det lite informasjon om grad av tilgang på rekreasjonsareal og grøntområder for personer med ulike funksjonsnedsettelser.

Undersøkelser viser at det fra bolig ikke bør være mer enn 200 meter til mindre grønne områder og 500 meter til større grønne områder, for at områdene skal få funksjon som friluftslivsområde for beboerne i hverdagen. Topografien i Norge gjør det vanskelig å gjøre alle områder tilgjengelig for alle, og samtidig ivareta naturmangfoldet. Det er steder det ikke er ønskelig med tyngre tilrettelegging, for å ivareta opplevelseskvalitetene.

4.1.2 Utfordringsbildet

Folkehelsen og livskvaliteten i befolkningen er generelt høy. Likevel er det noen sentrale utfordringer som påvirker Norges evne til å nå delmålene på dette området. Nedenfor følger en beskrivelse av disse.

Kamp om arbeidskraften

Ifølge Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger vil veksten i befolkningen i alderen 20–66 år avta de nærmeste årene og etter hvert stoppe helt opp. Den forventede lavere tilgangen på arbeidskraft fremover vil sette begrensninger på den samlede veksten i sysselsettingen. Samtidig ventes det betydelig vekst blant de eldste aldersgruppene, som innebærer et klart økt behov for arbeidskraft innen helse- og omsorgstjenester fremover.

I Meld. St. 19 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2025 – Vår felles helsetjeneste skriver regjeringen at de største utfordringene for vår felles helsetjeneste er tilgang på nok personell, for dårlig sammenheng mellom tjenestene, og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester. Videre vises det i meldingen til at det er konkurranse om arbeidskraft mellom spesialisthelsetjenesten, de kommunale helse- og omsorgstjenestene og privatfinansierte leverandører av helse- og omsorgstjenester. Utfordringene med mangel på personell vil være størst i de kommunale omsorgstjenestene.

Regjeringen deler Helsepersonellkommisjonens analyse av et stramt arbeidsmarked for alle sektorer framover, og at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke vil kunne fortsette å øke vesentlig. Helse- og omsorgstjenesten skal være et attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp. Dette innebærer blant annet at ansatte får bruke tiden og kompetansen sin på de riktige oppgavene, at de har gode arbeidsverktøy, muligheter for kompetanse- og karriereutvikling, og et godt og trygt arbeidsmiljø. Helsepersonellkommisjonen legger også vekt på å avlaste helse- og omsorgstjenesten gjennom helsefremmende tiltak utenfor tjenesten og økt bruk av forebyggende helsehjelp. I tillegg fremheves et styrket folkehelsearbeid som en viktig del av løsningen.9

Det er for mange pasienter og brukere som opplever at de ulike delene av helse- og omsorgstjenesten ikke henger godt nok sammen. Pasienter med store og sammensatte behov og deres pårørende kan oppleve selv å bli koordinatorer for helsehjelpen de skal motta. Det må bli enklere for kommuner og sykehus å samarbeide om gode, sammenhengende pasientforløp med utgangspunkt i lokale behov og vurderinger.

Sosiale forskjeller i helse og livskvalitet øker

Utjevning av sosiale helseforskjeller har vært vektlagt i folkehelsepolitikken over tid, men ulikhetene har likevel vedvart og er økende. Det er ikke nødvendigvis lav inntekt og kort utdanning som er årsak til sosiale forskjeller i helse og livskvalitet, men lav inntekt og kort utdanning henger sammen med andre levekårsbetingelser som påvirker helse og livskvalitet.

Årsakene til ujevn fordeling av for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer kan grupperes i tre: materielle forhold, psykososiale belastninger og helseatferd, som for eksempel levevaner.10 Røyking og sosial ulikhet henger sammen. Det er nesten fire ganger så høy andel røykere blant dem med kort utdanning sammenlignet med dem som har lang utdanning. Det er en sterk og tydelig sosial gradient i befolkningens fysiske aktivitet, der særlig utdanningsnivå slår ut. Personer med lavere sosioøkonomisk status opplever ofte opphopning av ulike negative påvirkningsfaktorer for helse og livskvalitet.

Årsaksmekanismene som skaper skjevfordelingen av helse og livskvalitet er mange og befinner seg innenfor ulike samfunnssektorer. Dette er én av flere underliggende årsaker til at vi ikke har lyktes tilstrekkelig med å motvirke denne utviklingen.

Psykiske helseutfordringer

Ulike undersøkelser har vist en betydelig økning i selvrapporterte psykiske plager over tid, særlig blant jenter. Denne økningen har skjedd gradvis siden 1990-tallet. Bare siden 2011 har økningen i selvrapporterte psykiske plager i Ungdataundersøkelsen vært på om lag 30 prosent. For jenter har økningen vært på 44 prosent, mens for gutter har den vært på 14 prosent. Etter pandemiårene er det imidlertid ingen økende trend lenger i Ungdataundersøkelsen, og tallene har holdt seg stabile eller vist en nedadgående trend.11

Mens forekomsten av psykiske lidelser blant voksne er relativt stabil over tid, har andelen barn og unge som er registrert med diagnosekoder i primærhelsetjenesten økt. Det har også vært en økning i andelen unge jenter som blir behandlet for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten.

Folkehelseinstituttet framhever at de viktigste mulige faktorene som kan ha bidratt til økningen er bruk av sosiale medier og skjermbruk, opplevd stress og press, og søvn og søvnproblemer. Det er behov for større helsefremmende innsats og tiltak for å snu utviklingen.

Levevaner som sykdomsrisiko og helsefremmende faktor

Røyking, fysisk inaktivitet, alkohol- og rusmiddelbruk og et usunt kosthold gir økt risiko for ikke-smittsomme sykdommer. Både sykdomsrisiko og forebyggende og helsefremmende tiltak på befolkningsnivå er stort sett de samme for demens som for diabetes, hjerte- og karsykdommer, kroniske lungesykdommer og kreft.

Røyking er fortsatt den viktigste enkeltårsaken til sykdom og tidlig død i Norge, og fører årlig til rundt 5 000 for tidlige dødsfall. Det er en bekymringsfull utvikling blant barn og unge. Blant unge menn i alderen 16–24 år røyker nå 24 prosent av og til, en økning fra 17 prosent i 2020. Blant unge kvinner i samme aldersgruppe har den totale bruken av e-sigaretter økt fra 2 prosent til 17 prosent siden 2020. Snusbruken er fortsatt høy blant unge; 26 prosent av unge kvinner og 33 prosent av unge menn bruker snus.

Aktivitetsnivået i den norske befolkningen er lavt, synker gjennom barne- og ungdomsårene, og varierer mellom kjønn og sosiale grupper. Samtidig bruker alle stadig mer tid i ro og til skjermbruk. Daglig fysisk aktivitet beskytter mot ikke-smittsomme sykdommer, gir helse og livskvalitet, god fysisk og psykisk helse, og opprettholder fysisk funksjon og førlighet. Ny kunnskap viser betydelige helsegevinster både på individ- og samfunnsnivå dersom flere er aktive i tråd med nasjonale råd, for eksempel kan en voksen inaktiv person vinne over ni friske leveår ved å endre atferd fra fysisk inaktiv til fysisk aktiv.12 Gevinstpotensialet i en mer aktiv befolkning kan utnyttes bedre enn i dag.

Bruk av alkohol, avhengighetsskapende legemidler og ulovlige rusmidler er blant de viktigste risikofaktorene i Norge for å dø før fylte 70 år. Alkoholbruk er den viktigste risikofaktoren for dødsfall blant menn i aldersgruppen 20–49 år. Personer med rusmiddellidelser har større helsetap og redusert levealder (mellom 15 og 20 år) sammenliknet med den generelle befolkningen, og rusmiddelavhengighet i kombinasjon med alvorlig psykisk lidelse øker risikoen for tidlig død. Personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddelavhengighet har høyere forekomst av somatiske sykdommer, og opplever derfor betydelig tap av arbeidsevne og kortere forventet levealder enn befolkningen ellers.

Overdødeligheten blant mennesker med rusmiddelproblemer og kunnskapen om levekårsutfordringene for gruppen som helhet, tilsier at denne pasientgruppen ikke får tilgang til de samme tjenestene eller til tjenester av samme kvalitet som andre grupper. Regjeringen mener det er nødvendig å legge bedre til rette for at tjenestene oppfyller retten til helse for denne målgruppen, i tillegg til prioritering av kunnskapsbaserte forebyggende tiltak.

Smittsomme sykdommer – gamle trusler og nye utfordringer

The Lancet Commission har nylig anslått at det er 23 prosent sannsynlighet for at verden vil rammes av en ny pandemi med høyere dødelighet enn covid-19 (mer enn 25 million dødsfall), og 48 prosent sannsynlighet for pandemi med over 1 million dødsfall i løpet av de neste 10 årene.13 Koronapandemien viste tydelig behovet for en godt vaksinert og robust befolkning, en felles global sårbarhet overfor pandemier, og et klart behov for internasjonalt samarbeid for bedre helseberedskap globalt.

Klimaendringer, urbanisering og økende antimikrobiell resistens er blant flere faktorer som øker risikoen for nye pandemier og alvorlige konsekvenser av infeksjoner, samt medfølgende overbelastning av helsetjenesten. Risikogruppene for infeksjon med hepatitt B og C er i endring, og det er behov for en revisjon av nasjonalt planverk for å møte nye utfordringer.

Ansvaret for å ivareta nasjonal helseberedskap ligger hos nasjonale myndigheter. Landene er likevel avhengig av forhold i andre land, vilje til multilateralt samarbeid, internasjonale systemer, og av globale fellesgoder.

Tilgang til helsefremmende nærmiljøkvaliteter for alle

Fysiske og sosiale kvaliteter i nærmiljø og nabolag setter rammer for helse og livskvalitet. Over 83 prosent av Norges befolkning bor i byer og tettsteder, hvorav nesten 35 prosent i de fem største byene.14 Urbanisering og fortetting med kortere avstander gir muligheter for mer aktiv mobilitet, som gange, sykling og kollektivtransport, men kan samtidig skape press på bomiljøkvaliteter, som for eksempel tilgang til natur- og grøntområder, gode offentlige uterom og felles leke- og utearealer.15 En sosialt rettferdig fordeling av både goder og byrder er viktig i lokalsamfunnsutviklingen. Kommunene bruker samfunns- og arealplanleggingen og budsjettprosessen for å avveie ulike interesser og hensyn og for å legge til rette for effektiv utnyttelse av kommunenes ressurser og muligheter.

Ved fortetting vil miljøfaktorer som støy og luftforurensning kunne ha negativ påvirkning på folks helse og livskvalitet. Strakstiltak som renhold og støvdemping av veier kan utføres ved behov, mens langsiktige tiltak gjennom for eksempel utskiftning av ikke rentbrennende ovner og videre elektrifisering og fornying av kjøretøyparken kan bidra til å redusere luftforurensningen i byene. God arealplanlegging gjennom effektiv arealbruk, fortetting rundt kollektivknutepunkter og tilrettelegging for sykkel og gange vil kunne gi bedre luftkvalitet og redusere støy i byene på sikt.

Våre fysiske omgivelser i bo- og nærmiljø må også inspirere til daglig bevegelse og være både gå- og aldersvennlige. Gåvennlighet bidrar til helse, mestring og økt selvstendighet blant for eksempel barn og unge, godt voksne og eldre, og bidrar til å redusere støy, gi bedre luftkvalitet og er klimavennlig. Natur- og grøntområder har en flersidig funksjon ved at de kan motivere til fysisk aktivitet og fungere som møteplasser i lokalmiljøet, gi muligheter for urbant landbruk, naturopplevelser og rekreasjon, og samtidig bidra til å opprettholde biologisk mangfold og håndtering av overvann i kompakt byutvikling.

Den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper er gåing, og tilrettelegging for gåvennlighet er i et helse- og demografiperspektiv viktig. For eksempel gir rolig gange i 10–15 minutter daglig helseeffekter og samfunnsøkonomisk gevinst.16 Ny kunnskap viser at helseeffektene av fysisk aktivitet i tråd med nasjonale råd er større enn tidligere antatt.17 Denne kunnskapen vil bidra til at helsedata også kan inngå i resultater fra transportmodeller og dermed vise gevinstpotensial gjennom mer kompakt arealbruk, tiltak som reduserer bilbruk, og styrker infrastrukturtiltak for sykkel og gange.

For folks helse og livskvalitet og for sosial bærekraft, er det viktig at kommunene i sin samfunns- og arealplanlegging, herunder i fortetting, sørger for å ivareta og utvikle gode bomiljøer, sosiale og fysiske møteplasser, allment tilgjengelige parker og grøntområder, gode uteområder i barnehager og skoler, idretts- og nærmiljøanlegg, samt tilrettelegger for gåvennlighet og annen trygg og aktiv mobilitet. Staten bidrar i dag blant annet til finansiering av anlegg for idrett og fysisk aktivitet, og disse utgjør også fysiske og sosiale møteplasser i lokalsamfunnet. Disse fysiske omgivelsene må være universelt utformet, slik at de er tilgjengelig for alle både i sommer- og vinterhalvåret.

Folkehelseloven og proposisjon til Stortinget om endringer i folkehelseloven18 understøtter plan- og bygningsloven og annet regelverk i arbeidet med systematisk og langsiktig å fremme gode vilkår for helse og livskvalitet, og for å motvirke sosiale helseforskjeller i blant annet kommunenes rolle og ansvar som samfunnsutviklere. Loven regulerer statlige, fylkeskommunale og kommunale oppgaver for å forebygge sykdom, fremme helse og livskvalitet, samt utjevne sosiale helseforskjeller.

Boks 4.1 Oppgradering av Rudolf Nilsens plass i Oslo

Rudolf Nilsens plass ble ferdig oppgradert i juni 2022. Etter innspill fra nærmiljøet, innbyggere og lokale aktører i medvirkningsprosessene, har resultatet blitt en bypark av og for alle. Det er tilrettelagt for flere soner for sitting, lek og aktivitet. Parken brukes aktivt av Vahl skole som en utvidet skolegård, av besøkende barnehager og av nabolaget generelt. Prosjektet er en del av områdesatsingene i Oslo, under delprogrammet for nærmiljø.

Foto: Ida Rydeng, Oslo kommune.

Kilde: www.oslo.kommune.no

4.1.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til livskvalitet og folkehelse.

Folkehelsemeldingen, Nasjonal helse- og samhandlingsplan, Helseberedskapsmeldingen og Ventetidsløftet utgjør rammene for regjeringens helse- og omsorgspolitikk. Innenfor disse rammene har regjeringen lagt fram noen særlig viktige arbeider, herunder opptrappingsplan for psykisk helse, ny nasjonal tobakksstrategi, opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenestene, bo trygt hjemme-reformen og en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet.

En bærekraftig helsetjeneste for framtiden – Rekruttering og kompetanseheving

I Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027. Vår felles helsetjeneste presenterte regjeringen seks hovedgrep som skal gjøre helsetjenesten mer bærekraftig: tiltak for å rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse, endre finansieringsordningene, nytt rekrutterings- og samhandlingstilskudd, ny strategi for digitalisering av helse- og omsorgstjenestene, forenkle og tydeliggjøre regelverk, og en god og tilgjengelig allmennlegetjeneste. Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenestene, skal bidra til å sikre nok personell med rett kompetanse.

I Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, presenterer regjeringen en samlet innsats for et mer aldersvennlig samfunn og for å sikre gode og trygge tjenester. De overordnende målene med reformen er å bidra til at eldre kan bo trygt hjemme, og at behovet for helse- og omsorgstjenester blir utsatt gjennom bedre planlegging og forebygging for en friskere aldring og mer målrettede tjenester. Videre er hensikten å sikre bedre bruk av personell og de samlede ressursene.

God helse og livskvalitet og reduserte sosiale helseforskjeller

Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar viser innsatsen for å fremme helse og god livskvalitet i befolkningen og strategien som er lagt for å utjevne sosiale helseforskjeller. Meldingen har seks hovedinnsatsområder: de samfunnsskapte vilkårene for god helse, levevaner og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer, psykisk helse og livskvalitet, vern mot helsetrusler og rett til et sunt miljø, kommunikasjon og innbyggerdialog, og forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenesten. En ny, helhetlig strategi for ikke-smittsomme sykdommer, som viser retningen og satsingsområdet innenfor folkehelsearbeidet og i helse- og omsorgstjenesten, er under vurdering.

Som del av folkehelsemeldingen la regjeringen fram en ambisiøs ny tobakksstrategi. Hovedmålene er blant annet å redusere tobakksbruken til under fem prosent, og oppnå en tobakks- og nikotinfri generasjon for de som er født i 2010 og senere. Det pågår også et kontinuerlig arbeid med å gjennomføre Verdens helseorganisasjons tobakkskonvensjon i Norge.

Med folkehelsemeldingen følger regjeringen opp departementenes handlingsplan for fysisk aktivitet 2020–2029 – Sammen om aktive liv, og legger grunnlag for styrket befolkningsrettet innsats på arenaer som favner alle. Det legges vekt på kvaliteter i det fysiske miljøet i barnehage og skole som fremmer variert lek og fysisk aktivitet, aktivitets- og aldersvennlige nærmiljøer, trygg og aktiv framkommelighet for alle, en inkluderende og mangfoldig idrett, et naturvennlig friluftsliv og øvrig fritidsaktivitet.

Nasjonal helse- og samhandlingsplan legger også vekt på økt bruk av fysisk aktivitet i forebygging og behandling i helse- og omsorgstjenestene. Dette følges opp i Meld. St. 23 (2024–2025) Fornye, forsterke, forbedre. Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

Ny nasjonal diabetesplan skal legges fram i 2025. Det overordnede målet med planen er å styrke helse- og omsorgstjenestens arbeid med å forebygge, følge opp og behandle personer med diabetes. Målet er at flere skal kunne unngå eller reversere type 2-diabetes, at flere skal kunne forebygge eller utsette komplikasjoner, og at personer med diabetes skal kunne leve gode og lange liv.

Selv om flere overlever, er det fortsatt for mange som dør av kreft. Om lag 11 000 personer døde av kreft i 2022. Verdens helseorganisasjon har anslått at ett av tre krefttilfeller kan forebygges. Nasjonal kreftstrategi (2025–2035) er en tiårig strategi som skal gi et løft for hele feltet – både innen forebygging, tidlig diagnostikk, behandling, og oppfølging etter kreftsykdom.

Regjeringen har varslet en nasjonal livskvalitetsstrategi som gir bedre og mer helhetlige mål på samfunnsutviklingen og som speiler befolkningens opplevelse av hva som er viktig for et godt liv. Målet er også at strategien skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller i livskvalitet. Strategien legges fram i løpet av 2025.

Handlingsplanen for universell utforming Bærekraft og like muligheter – et universelt utformet Norge (2021–2025) er en strategi for et bærekraftig og likestilt samfunn gjennom utforming av fysiske og tekniske omgivelser. Handlingsplanen inneholder 65 konkrete tiltak på ansvarsområdet til åtte departementer, og områdene spenner bredt fra samfunns- og arealplanlegging til språk og demokratisk infrastruktur.

Meld. St. 28 (2022–2023) Gode bysamfunn med små forskjeller samler regjeringens politikk for å opprettholde og styrke den sosiale bærekraften i norske byer, lokalsamfunn og nabolag, gjennom å legge til rette for gode levekår, helse og livskvalitet og like muligheter til trygge, gode oppvekst- og nærmiljøer for alle.

Nullvisjonen, trygg framkommelighet og aktiv mobilitet

I Nasjonal transportplan 2025–2036 blir nullvisjonen videreført som ett av hovedmålene for transportsektoren og forsterket gjennom tallfestede etappemål: «innen 2030 skal det maksimalt være 350 drepte og hardt skadde i veitrafikken, hvorav maksimalt 50 drepte. Ingen skal omkomme i veitrafikken i 2050». Regjeringen legger med dette til grunn et høyere ambisjonsnivå enn bærekraftsmålet. Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på vei 2022–2025 er en fireårig plan for trafikksikkerhetsarbeidet i Norge. Formålet med tiltaksplanen er å utarbeide et bredt spekter av omforente og faglig forankrede tiltak. Videre er det igangsatt arbeid med ny Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet for perioden 2026–2029.

Byvekstavtaler er videreført i NTP 2025–2036 og er regjeringens viktigste virkemiddel for å utvikle attraktive byer med god mobilitet og fremkommelighet, og med mindre luftforurensning, støy og klimagassutslipp. Mer effektiv arealbruk, restriktive tiltak for persontransport med bil og en sterk satsing på kollektivtransport, sykling og gange vil bidra til å nå det overordnede målet for de største byområdene, som er nullvekst i persontransport med bil. Det er lagt opp til at trafikksikkerhet for syklende og gående skal få en tydeligere plass i avtalene, blant annet skal ulykkesutviklingen følges opp med en egen indikator.

Opptrappingsplan for psykisk helse og nullvisjon for selvmord

I Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) peker regjeringen retning for politikken på feltet. Innsatsområdene i planen er det helsefremmende og forebyggende psykiske helsearbeidet, gode tjenester der folk bor, og tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov. Målet med opptrappingsplanen er at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet, og at de som har psykiske plager og lidelser skal få god og lett tilgjengelig hjelp.

I handlingsplanen for å forebygge selvmord (2020–2025) ble nullvisjon for selvmord i Norge etablert. Selvmord er blant de viktigste årsakene til for tidlig død, særlig blant menn. I 2023 var det 707 selvmord, en økning med 97 selvmord fra året før. Foreløpige tall fra Dødsårsaksregisteret viser at selvmordsraten fortsetter å øke litt også i 2024. Det er så langt registrert 727 selvmord; 535 selvmord hos menn og 192 hos kvinner i 2024. Handlingsplanen går ut i 2025 og det vurderes nå hvordan det selvmordsforebyggende arbeidet kan styrkes etter planperioden.

Styrket helseberedskap

I Meld. St. 5 (2023–2024) En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa, presenterer regjeringen den politiske og strategiske retningen for norsk helseberedskap. Meldingen er den første stortingsmeldingen om helseberedskap, og inneholder tre hoveddeler: et styrket system for helseberedskapen, en motstandsdyktig helseberedskap, og risiko og sårbarhetsområder.

Nasjonale én-helse strategi mot antimikrobiell resistens 2024–2033 legger fram regjeringens prioriteringer for å bekjempe antimikrobiell resistens og forbedre smittevern i både dyre- og humanhelse de neste ti årene. Det kommer tilhørende handlingsplaner i relevante områder.

Forebygging, skadereduksjon og behandling på rusfeltet

Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet presenterer regjeringen forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet, og har følgende prioriteringer: fremme likebehandling og oppfylle retten til god helse og livskvalitet, forsterket innsats mot overdoser, fremme kunnskapsbaserte forebyggende innsatser, fremme bruker-, pasient- og pårørendeperspektivet, videreutvikle behandlings- og oppfølgingstilbud, samt understøtte kunnskap og kompetanseutvikling.

Til tross for en betydelig innsats over flere år har det ikke lykkes å redusere overdosedødsfall, og regjeringen ser at det er behov for en ny innretning for arbeidet med overdoser. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å ferdigstille og iverksette en dynamisk og ikke tidsavgrenset handlingsplan mot overdoser med følgende innsatsområder: fortsatt forebygging av overdosedødsfall som skyldes illegale rusmidler, forebygge overdosedødsfall som skyldes reseptbelagte legemidler, samt forebygge alkoholrelaterte dødsfall.

Regjeringen har tatt initiativ til å styrke den forebyggende innsatsen gjennom et nasjonalt program for rusmiddelforebyggende arbeid for barn og unge. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle og gjennomføre programmet.

Hovedlinjene i en restriktiv og helhetlig alkoholpolitikk skal videreføres med mål om å begrense de samfunnsmessige og individuelle skadene som alkoholbruk kan innebære, samt mål om 20 prosent reduksjon i skadelig bruk av alkohol innen 2030.

En styrket tannhelsetjeneste

Regjeringen vil ha en gradvis utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten, med mål om å likestille den med andre helsetjenester. Regjeringen vil blant annet styrke støtteordningene for de med dårligst råd og de med sykdommer som gir dårlig tannhelse, samt gjennomgå refusjonsordningene på tannhelsefeltet. Det er satt ned et offentlig utvalg for en helhetlig gjennomgang av tannhelsetjenesten. Tannhelseutvalget leverte NOU 2024: 18 En universell tannhelsetjeneste – Harmonisering, styring og utvidet offentlig ansvar i september 2024. De budsjettmessige styrkingene av tannhelsefeltet beløper seg til mer enn 1,4 milliarder kroner i inneværende periode.

Endringer i tannhelsetjenesteloven trådte i kraft 1. juli 2024. Lovendringene bidrar til en bedre rettssikkerhet for utsatte pasientgrupper og innebærer en forenkling av tidligere lovverk. Endringene innebærer at personer som tidligere har mottatt tannhelsetjenester fra det offentlige på bakgrunn av budsjettvedtak og rundskriv nå får rettigheter gjennom lov. Dette gjelder unge voksne fra 21 til 24 år, personer med rusmiddelavhengighet som mottar visse helse- og omsorgstjenester, og innsatte i fengsel. Regjeringen arbeider med å lovfeste rett til tannhelsehjelp for voksne i alderen fra 25 til og med 28 år.

Regionalt og globalt helsesamarbeid

For å møte globale utfordringer og ivareta den norske befolkningens helse er det viktig med et godt utbygd, ansvarlig, transparent og godt koordinert internasjonalt helsesamarbeid. Regjeringen arbeider for at den internasjonale helseinnsatsen gradvis rettes inn mot styrking av nasjonale helsesystemer, universell helsedekning, og en bedre primærhelsetjeneste.

Regjeringen arbeider tett opp mot EU for å styrke europeisk motstandsdyktighet på helseområdet, herunder innenfor forsyningssikkerhet for legemidler og smittevern. Norske myndigheter deltar i EUs helseprogram, EU4Health, på områder som kreft og andre ikke-smittsomme sykdommer, antimikrobiell resistens, digital helse, og forskning og innovasjon. Norge deltar også i EUs byråer på helse- og mattrygghetsområdet; Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA), EUs legemiddelbyrå (EMA), EUs smittevernbyrå (ECDC) og EUs narkotikaovervåkningssenter (EMCDDA). Regjeringen arbeider også for å styrke samarbeidet med EU og sentrale europeiske land om helseberedskap på globale arenaer.

EUs regelverk på folkehelseområdet gjennom EØS-avtalen er en viktig premissleverandør for norsk regelverk på området. Gjennom EØS-avtalen er Norge integrert i EUs indre marked. Dette berører store deler av regelverk for næringsmidler, drikkevann, kosmetikk, tobakk, legemidler og medisinsk utstyr.

JA-Prevent NCD er et myndighetssamarbeid i EU med mål om å bidra til forebygging av kreft og øvrige ikke-smittsomme sykdommer i den europeiske befolkningen, og sammenfaller i stor grad med norsk politikk på området. 25 europeiske land deltar i prosjektet, som koordineres av Norge. Gjennom prosjektet skal det iverksettes konkrete tiltak på systemisk, lokalt og individnivå, som sammen kan bidra til en sunnere befolkning, lavere sykelighet, samt motvirke for tidlig død på grunn av ikke-smittsomme sykdommer.

For å forebygge nye pandemier og styrke global helseberedskap, må alle lands evne til å bekjempe pandemier og utbrudd av smittsomme sykdommer styrkes. Norge deltok aktivt i styrking av juridiske reguleringer av helseberedskapsområdet, som ble vedtatt under Verdens helseforsamling i 2024.

Norge gir finansiell støtte til det internasjonale arbeidet gjennom blant annet vaksinealliansen Gavi, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM), CEPI, Verdens helseorganisasjon (WHO), UNAIDS og Den globale finansieringsordningen for kvinners, barns og ungdoms helse (GFF). Norge støtter finansieringen av globale fellesgoder for helseberedskap spesifikt gjennom støtten til WHO, CEPI og gjennom Pandemifondet. Arbeidet skjer også gjennom politisk engasjement, blant annet ved at globale helseinitiativer oppfordres til bedre koordinert innsats og samarbeid på landnivå, basert på lands behov.

WHO er en viktig premissleverandør for nasjonal politikkutforming for å bedre befolkningens helse- og livskvalitet. For å bidra til et velfungerende WHO, har Norge vært, og er, en aktiv pådriver for viktige reformer av WHOs styresett og finansiering. Norge har i perioden 2024–2027 styreplass i WHO og har utarbeidet strategi for styreperioden.19 Norge har tre hovedprioriteringer: bedre styresett, sikre universell helsedekning, og bedre helseberedskap og -respons i helsekriser.

For å overvåke potensielle pandemiske trusler og forebygge utbrudd er Én-helse-samarbeid avgjørende. Det er nødvendig med samarbeid om integrert overvåkning, kunnskapsdeling og normativt arbeid. WHO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens dyrehelseorganisasjon (WOAH) og FNs miljøprogram (UNEP) har etablert et sentralt firepartssamarbeid for dette.

4.1.4 Regjeringen vil

• Følge opp resultater av det norsk-koordinerte europeiske myndighetssamarbeidet om ikke-smittsomme sykdommer (Joint Action Prevent NCD).

• Følge opp Meld. St. 23 (2024–2025) Fornye, forsterke, forbedre – Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

• Legge fram en nasjonal livskvalitetsstrategi i 2025.

• Legge fram ny nasjonal diabetesplan i 2025.

• Iverksette en ikke tidsavgrenset og dynamisk handlingsplan for å forebygge overdosedødsfall som skyldes illegale rusmidler, reseptbelagte legemidler, og alkoholrelaterte dødsfall.

• Styrke arbeidet med smittevern ved å arbeide videre med voksenvaksinasjonsprogrammet i tråd med Stortingets budsjettvedtak, sikre tilbud om vaksiner til definerte risikogrupper, revisjon av hepatitt-strategien, og implementering av den nye én-helse strategien mot antimikrobiell resistens.

• Fremme en samfunns- og arealplanlegging og et lokalt folkehelsearbeid som ivaretar helsefremmende fysiske og sosiale nærmiljøkvaliteter for alle, herunder gode uteområder i barnehager og skoler, universelt utformede offentlige uterom og møteplasser, samt gåvennlighet og annen trygg og aktiv mobilitet for en mer aktiv befolkning og friskere aldring.

• Følge opp Prop. 82 L (2024–2025) Endringer i folkehelseloven.

4.2 Sosial utjevning og mobilitet

Norge har gode utdannings- og velferdstjenester som bidrar til sosial mobilitet. Like muligheter for alle til utvikling og læring er blant regjeringens viktigste prioriteringer. Til tross for dette er det fortsatt en tett sammenheng mellom hva slags sosioøkonomisk status ens foreldre har, og hvordan det går med barnet som voksen. Barn som vokser opp i familier der foreldrene har kort utdanning og lav inntekt, har høyere risiko for avbrutt skolegang, lav inntekt, dårlig helse, og svak tilknytning til arbeids- og samfunnsliv som voksne.

Helsestasjoner, barnehager og skoler er utjevnende fellesskapsarenaer. Tidlig innsats i barns liv, støtte til foreldre, og lik tilgang på god barnehage og utdanning, kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Kultur, idrett og frivillighet er også viktige byggesteiner for samfunnsbygging, og bidrar til å motvirke utenforskap. Gjennom deltakelse på ulike fellesarenaer får enkeltpersoner muligheten til å utvikle sosiale nettverk, bygge selvtillit og tilegne seg ferdigheter som er verdifulle både i arbeidslivet og i samfunnet generelt. Disse arenaene gir også en plattform for å bryte ned sosiale barrierer og fremme forståelse og respekt på tvers av ulike grupper.

I arbeidslivet har høy organiseringsgrad, tariffavtaledekning og kollektive forhandlinger, samt at lønnsveksten på tvers av sektorer tilpasses en felles norm, bidratt til en forholdsvis sammenpresset lønnsstruktur sammenlignet med andre land. Dette bidrar også til mindre økonomiske forskjeller.

4.2.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert tolv delmål med forbedringspotensial knyttet til sosial utjevning og mobilitet. Nedenfor følger en kort omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 1.2 handler om å halvere andelen som lever i fattigdom, etter nasjonale definisjoner. Norge er blant landene i verden med minst inntektsulikhet og lavest andel fattige. Det store flertallet av befolkningen har høy levestandard og gode levekår, men det finnes likevel utfordringer knyttet til fattigdom. Vi har ikke en offisiell definisjon av fattigdom eller fattigdomsgrense i Norge, men vedvarende lavinntekt brukes ofte som en indikator på relativ fattigdom. Den måles som at gjennomsnittsinntekten i en treårsperiode ligger under 60 prosent av medianinntekten, basert på EUs ekvivalensskala (EU60).

Andelen personer som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt var relativt stabil på 2000-tallet, men økte noe etter 2010. Etter en topp i 2018–2020 har andelen med vedvarende lavinntekt gått noe ned igjen. Andelen med vedvarende lavinntekt i perioden 2021–2023 var på 9,2 prosent.20 I perioden 2021–2023 vokste 9,9 prosent av barn i Norge opp i en familie med vedvarende lavinntekt.21 I perioden 2021–2023 levde 10 prosent av kvinner (eksklusive studenter) i vedvarende lavinntekt, mens andelen for menn var 9 prosent.22 Blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde 24 prosent vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2021–2023. Andelen med lavinntekt er høyest for personer med landbakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. I denne gruppen var andelen på 31 prosent i perioden 2021–2023. I perioden 2021–2023 var det flest med vedvarende lavinntekt (12,6 prosent) i Oslo, og færrest (7,5 prosent) i Troms og Finnmark.23

Delmål 4.1 handler om å sikre at alle fullfører gratis og likeverdig grunnskole og videregående opplæring av høy kvalitet som kan gi relevant læringsutbytte. Barn i Norge har rett og plikt til grunnskoleopplæring fra året de fyller seks år, og til de har fullført tiende trinn. Alle har også rett til, men ikke plikt til å gjennomføre videregående opplæring.

Av elevene som startet i videregående opplæring i 2017 fullførte 82,2 prosent med studiekompetanse innen fem år, eller med yrkeskompetanse innen seks år. Andelen som fullfører, har økt med 10 prosentpoeng de siste ti årene og har aldri vært høyere. Jenter fullfører i større grad enn gutter, 86 prosent av jentene fullfører mot 78 prosent av guttene. Kjønnsforskjellen har vært stabil så langt tilbake det finnes tall om fullføring av videregående. Fullføringen er vesentlig lavere på yrkesfaglige utdanningsprogrammer enn på studieforberedende. Noe av grunnen er at de yrkesfaglige utdanningsprogrammene rekrutterer elever med dårligere ferdigheter fra grunnskolen enn på studieforberedende.

Delmål 4.5 handler om å avskaffe kjønnsforskjeller i utdanning og opplæring ved å sikre lik tilgang til utdanning og yrkesfaglig opplæring for sårbare grupper. I Norge har alle lik tilgang til utdanning. I opplæringsloven er det regler om elevenes rettigheter og skoleeiers plikter som gir rammene for at alle elever får den opplæringen og den tilretteleggingen de har behov for. Det gjelder blant annet samiske elevers rettigheter, krav om tilpasset opplæring, og rett til individuell tilrettelegging for de som har behov for det. I tillegg gjelder reglene om universell utforming i likestillings- og diskrimineringsloven. Disse reglene skal blant annet bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at det kommer til nye.

Ulike undersøkelser og statistikker viser at jenter har et høyere læringsutbytte enn guttene på flere områder i skolen. Det har samtidig blitt større forskjeller mellom gutter og jenter når det gjelder trivsel siden 2014. Jentene trives dårligere enn guttene, har større fravær, skulker skolen mer, og har flere psykiske plager.24

I Norge var det i 2024 om lag 300 000 studenter i høyere utdanning. Kjønnsfordelingen i universiteter og høgskoler har vært stabil de siste 20 årene, med om lag 40 prosent menn og 60 prosent kvinner. Det er store kjønnsforskjeller mellom de ulike fagområdene. Kvinneandelen er særlig stor innen helse-, sosial, og idrettsfag, hvor om lag fire av fem studenter er kvinner. Også lærer- og pedagogikkutdanninger har en høy kvinneandel (73 prosent). Lavest er kvinneandelen i naturvitenskapelige og tekniske fag (39 prosent).25

Delmål 4.6 handler om å sikre at all ungdom og en betydelig andel voksne, både kvinner og menn, lærer å lese, skrive og regne innen 2030. PISA 2022 viste en tilbakegang i lesing, matematikk og naturfag blant norske 15-åringer sammenliknet med 2018. Tilbakegangen var stor i matematikk og lesing, og noe mindre i naturfag. Norske elever presterer nå på OECD-gjennomsnittet i matematikk og lesing, og like under snittet i naturfag. PISA 2022 viste også en betydelig økning av elever på de laveste mestringsnivåene. OECD-gjennomsnittet gikk ned i alle fagområdene, sammenliknet med 2018. Nedgangen i Norge var større enn i de fleste andre OECD-landene. Tilsvarende trender observeres i nasjonale prøver.

PIAAC-undersøkelsen (2022/23) viser at den norske voksenbefolkningen har gode ferdigheter sammenlignet med 30 andre land som deltok i undersøkelsen. Norge er blant de fem landene som skårer høyest på alle de tre ferdighetsområdene som måles i PIAAC, leseforståelse, tallforståelse og adaptiv problemløsning. Kvinner har i gjennomsnitt noe bedre leseferdigheter enn menn. I den forrige PIAAC-undersøkelsen for elleve år siden hadde menn noe bedre leseferdigheter enn kvinner. Menn har i gjennomsnitt vesentlig bedre tallforståelse enn kvinner, på nivå med kjønnsforskjellene i OECD. Rundt 10 prosent av den norske voksenbefolkningen er svakt presterende i alle tre ferdigheter som måles (nivå 0 og 1 av 6 nivåer), mot 18 prosent i OECD.

Delmål 8.5 handler om å oppnå full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) viser at 69,7 prosent av befolkningen i aldersgruppen 15–74 år var sysselsatt i 2024. Det er noe lavere enn året før, men 1,7 prosentenheter høyere enn i 2020. Andelen sysselsatte i Norge er relativ høy sammenliknet med andre land. I 2024 var 80 prosent i aldersgruppen 20–64 år sysselsatt. Regjeringen har satt seg som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år til 82 prosent i 2030 og videre til 83 prosent i 2035.

Sysselsettingen varierer geografisk og gjenspeiler blant annet næringsstruktur og behov for omstilling. I 4. kvartal 2024 var sysselsettingen høyest i Oslo, Rogaland og Vestland, og lavest i Østfold og Telemark (15–74 år). Samtidig har enkelte grupper særlige utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Det gjelder i størst grad personer med manglende utdanning, personer med funksjonsnedsettelse/helseproblemer og enkelte innvandrergrupper. Andelen sysselsatte er spesielt lav blant innvandrere fra deler av Afrika og Asia, og særlig blant kvinner. I de siste årene har sysselsettingsandelen likevel økt mer blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. Spesielt blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre har sysselsettingsandelen økt, jf. figur 4.3.

Kilde: SSB, tabell 11711

Delmål 8.6 handler om å redusere andelen unge som verken er i arbeid, under utdanning eller opplæring. Denne andelen er lav i Norge sammenlignet med mange andre land.26 Tall fra arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser at 6,8 prosent, eller 70 000 personer var i denne kategorien i 2024, om lag det samme som i 2022, men noe høyere enn i 2023.

Ifølge SSBs registertall er andelen unge (15–29 år) som verken er i arbeid, utdanning eller opplæring noe høyere, dette skyldes definisjonsforskjeller, særlig knyttet til hva som inngår som utdanningsaktiviteter i de ulike statistikkildene. I 2023 var 9,9 prosent, eller 102 000 personer, utenfor arbeid, utdanning eller opplæring ifølge denne statistikken.27^, 28 Andelen har avtatt klart siden 2015, da den var over 12 prosent. De siste par årene har både antall og andel av de utenfor økt noe igjen. Oppgangen har kommet blant innvandrere, og kan trolig ses i sammenheng med den store innvandringsveksten i form av ukrainske fordrevne.29

Delmål 8.8 handler om beskyttelse av arbeiderrettigheter og å fremme et trygt og sikkert arbeidsmiljø for alle arbeidstakere. Når det gjelder den generelle arbeidsmiljøtilstanden, viser SSBs levekårsundersøkelse om arbeidsmiljø fra 2022 høy grad av stabilitet når det gjelder sentrale organisatoriske og psykososiale faktorer, sammenlignet med tilsvarende tidligere kartlegginger.30

Det foreligger ikke statistikk som kan måle omfang og utvikling når det gjelder utnyttelse i arbeidsforhold, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Arbeidstilsynet, Arbeids- og velferdsetaten, Skatteetaten og politiet anslår at omfanget av arbeidslivskriminalitet fortsatt er et alvorlig samfunnsproblem. Spørreundersøkelser viser at bedrifter i risikobransjer opplever arbeidslivskriminalitet som ganske vanlig, men det har ikke vært noen statistisk signifikant endring i perioden 2020–2023.31

Omfanget av arbeidsulykker med dødelig utfall og omfanget av rapporterte arbeidsulykker er redusert siden 2015.32 Det samlede legemeldte sykefraværet har økt de siste årene, og er kommet opp på et høyere nivå enn i 2015, fra 4,2 prosent i tredje kvartal 2015 til 5,1 prosent i tredje kvartal 2024.33 Om lag en tredjedel av dette er arbeidsrelatert, og ifølge SSBs undersøkelse om arbeidsmiljø har det arbeidsrelaterte fraværet økt noe over tid.34

Delmål 10.2 handler om å fremme sosial, økonomisk og politisk inkludering av alle, uavhengig av alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion eller økonomisk eller annen status. I 2024 var 67 prosent av kvinner i aldersgruppen 15–74 år sysselsatt mot 72 prosent blant menn. Sysselsettingen blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt gradvis siden 2017. Ifølge registerbaserte tall var sysselsettingsandelen blant norskfødte med innvandrerforeldre høyere enn blant innvandrere i 2024 (hhv. 74,4 og 67,7 prosent), men lavere enn i resten av befolkningen (79,8 prosent). Kjønnsforskjellene i sysselsettingsnivået er betydelig større blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. Blant personer med funksjonsnedsettelse var sysselsettingsraten i 2021 38 prosent og noe lavere for kvinner enn for menn.35

Delmål 10.3 handler om å sikre like muligheter og å vedta lover mot diskriminerende praksis. Internasjonalt ligger Norge høyt på statistikkene over likestilte land. Likevel oppgir 23 prosent av befolkningen at de har opplevd diskriminering, eller urettmessig forskjellsbehandling.36 Ser man på ulike grupper i befolkningen, er andelen som oppgir at de har opplevd diskriminering størst blant norskfødte med innvandrerforeldre (50 prosent),37 etterfulgt av ikke-heterofile (44 prosent), innvandrere (41 prosent), personer med funksjonsnedsettelse (40 prosent), kvinner (27 prosent) og menn (20 prosent).

Livskvalitetsundersøkelsen fra 2021 gir også informasjon om hvilket grunnlag diskriminering skjedde på. For eksempel opplevde 31 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre og 24 prosent av innvandrere diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn. Blant de samme befolkningsgruppene oppgir henholdsvis 24 og 12 prosent å ha opplevd diskriminering på grunn av hudfarge. 11 prosent av ikke-heterofile opplevde diskriminering på grunn av seksuell identitet. Blant de med dårlig eller svært dårlig helse og de med langvarige helseproblemer er det henholdsvis 18 og 12 prosent som har opplevd diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelser.38 Videre viser nasjonal trygghetsundersøkelse at personer med funksjonsnedsettelse i noe større grad utsettes for hatefulle ytringer enn personer uten funksjonsnedsettelser.

Delmål 11.1 handler om at alle skal sikres tilgang til tilfredsstillende og trygge boliger og grunnleggende tjenester til en overkommelig pris, og at forholdene i slumområder skal bli bedre. De fleste bor godt og trygt i Norge i dag, og regjeringen mener at den norske boligmodellen i hovedsak er vellykket. Fire av fem bor i en bolig de eier. Fram til starten av 2022 var det en positiv utvikling i den boligsosiale politikken. Den siste tiden har gitt en mer krevende boligsituasjon for mange. Det er blitt dyrere å bo, og økte renter og kostnader har gjort boutgiftene mer krevende å håndtere. Det har vært en nedgang i boligbyggingen, og presset på leiemarkedet er høyt flere steder i landet.

Det er også indikasjoner på at antallet bostedsløse øker. Flere sliter med å få kjøpt eller leid en egnet bolig, flere bor trangt, og det er større utfordringer med opphoping av dårlige boforhold og levekår. Det har vært en kraftig økning i antallet husstander som bor i midlertidige botilbud i mer enn tre måneder, fra om lag 850 i 2021 til 1 750 i 2024. Det er imidlertid store regionale forskjeller, med høyest tall i de største byene. Boligmarkedene i distriktene er ofte preget av et ensidig tilbud av eneboliger, lav omsetningstakt, få nye boliger og lite fornyelse av boligene.

Det er ikke områder i Norge som kan defineres som slum. Noen kommuner har likevel områder der mange av innbyggerne har flere levekårsutfordringer; for eksempel dårlig økonomi, lav utdanning, helseutfordringer, dårlige norskkunnskaper og manglende nettverk. I disse områdene bor mange i boliger som er dårlig tilpasset deres behov, og mange leier. Videre har disse områdene en høyere andel personer med utfordringer knyttet til rus og psykiatri, og noen steder er det synlig i gatebildet. Sammen bidrar dette til å skape ustabile og utrygge bomiljø.39

Delmål 11.2 handler om tilgang til trygge, tilgjengelige og bærekraftige transportsystemer til overkommelig pris, og bedre sikkerhet på veiene. Over 90 prosent av Norges befolkning har enkelt tilgang til kollektivtransport. Det er imidlertid store regionale forskjeller mellom fylker. I 2022 reiste hver nordmann i gjennomsnitt 113 ganger med kollektivtransport uavhengig av type. Antall bussreiser per innbygger var 70 for hele landet, men det er store forskjeller mellom fylkene. I Oslo reiste hver innbygger i gjennomsnitt 145 ganger med buss, mens fylkene med færrest reiser var Innlandet og Nordland med henholdsvis 26 og 27 bussreiser per innbygger.40

Det er et mål at flest mulig skal oppleve god mobilitet og god tilgjengelighet uavhengig av funksjonsevne. Universell utforming skal være del av grunnlaget for oppgradering og bygging av ny infrastruktur innenfor ansvarsområdet til transportvirksomheter. For å oppnå sammenhengende universelt utformede reisekjeder, kreves det samarbeid mellom forvaltningsnivåene og mobilitetsaktørene.

Delmål 11.3 handler om å sikre en inkluderende og bærekraftig urbanisering og styrke boligplanlegging og forvaltning. Det er et mål at byer og lokalsamfunn er utformet slik at alle kan delta, uavhengig av funksjonsevne. Prinsipper for universell utforming og tilgjengelighet skal ligge til grunn i all planlegging av byer og steder, enten det gjelder offentlige møteplasser, inngangspartier til offentlige bygg, eller romløsninger inne i bygget. Skoler bør være tilgjengelig, og nye offentlige bygg skal ha universelt utformede løsninger. Det er et krav om at det i omfattende oppgraderinger i alle offentlige bygg sikres universelt utformede løsninger, kravet omfatter også skolebygg.

I planlegging av boligområder skal universell utforming ligge til grunn. Dette innebær at det er mulig for alle å delta i lek og aktiviteter på lekeplassene og i uteområdene mellom boligene. Byggeteknisk forskrift sikrer at nye boliger har tilgjengelighet for personer med funksjonsnedsettelser. 35 prosent av boligene i Norge er tilgjengelig for bruk av rullestol. Over 60 prosent av norske kommuner deltar nå i det nasjonale nettverket for aldersvennlige kommuner.

4.2.2 Utfordringsbildet

Det er sammensatte faktorer som påvirker sosial utjevning og mobilitet. I det følgende beskrives noen sentrale utfordringer som påvirker Norges evne til å nå delmålene på dette området.

Vedvarende lavinntekt

Norge har gode systemer for å sikre sosial mobilitet og muligheter for alle, selv om det fremdeles er en tydelig sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og inntektsnivå, og hva slags utdanning og inntekt barnet selv får når det blir voksent. Personer med vedvarende lavinntekt har ofte svak tilknytning til arbeidslivet, og enkelte har særlige utfordringer med å etablere varig tilknytning til samfunns- og arbeidslivet.41

Siden Norge har et relativt høyt inntekts- og velferdsnivå, er grensen for lavinntekt høyere i Norge enn i de fleste andre land. Lavinntektsgruppene har derfor vanligvis en høyere levestandard her enn i land med lavere gjennomsnittlig inntektsnivå. Det er likevel utfordrende å ha lavinntekt i Norge, både fordi det er et høyt kostnadsnivå på varer og tjenester, men også fordi store deler av befolkningen generelt har høy levestandard. Lav inntekt kan gjøre det vanskelig med for eksempel deltagelse i sosiale aktiviteter.

Omfanget av vedvarende lavinntekt varierer betydelig etter landbakgrunn, innvandringsbakgrunn og botid. Inntektsnivået henger tett sammen med deltakelse i arbeidslivet, som igjen henger sammen med botid i Norge. Mens 39 prosent av alle innvandrere med kort botid (tre år) tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i 2023, var den tilsvarende andelen 18,2 prosent for de med lang botid (ti år eller mer).42

Ifølge AROPE-indikatoren43 som er en EU-indikator for risiko for fattigdom og sosial ekskludering, er andelen av befolkningen med risiko for fattigdom og sosial ekskludering i Norge blant de laveste i Europa. Om lag 16 prosent av befolkningen i Norge var i risikosonen for fattigdom eller sosial ekskludering i 2023, mot i overkant av 21 prosent i gjennomsnitt i EU.44

Barn som vokser opp i fattige familier

Barn som vokser opp i familier der foreldrene har lite skolegang og lav inntekt, har en høyere risiko for avbrutt skolegang, lav inntekt, dårlig helse og svak tilknytning til arbeids- og samfunnsliv som voksne. Selv om mange barnefamilier har fått redusert kjøpekraft som følge av høy prisvekst og økning i utlånsrenter og leiepriser, er velferdsnivået i Norge høyt. For barnefamilier med lave inntekter kan den høye prisveksten være ekstra utfordrende, da nødvendige varer utgjør en større del av budsjettet til disse husholdninger og de har mindre mulighet til å justere forbruket.

Det har siden starten av 2000-tallet vært en økning i andelen barn i familier med vedvarende lavinntekt, der det meste av økningen kan forklares av økt innvandring. Husholdninger fra land der mange ankommer som flyktninger, har en høy andel barn i familier med lavinntekt.45 De siste årene, også i den siste treårsperioden som er målt, fra 2021 til 2023, har det vært en nedgang i tallene. SSB slår fast at økningene i barnetrygden de siste årene har bidratt til nedgangen i tallene, samt færre barn i befolkningen totalt sett. En annen mulig årsak SSB trekker fram er at økt botid blant innvandrere i snitt, en konsekvens av lavere innvandring de siste årene, har gitt økt sysselsetting.

Foreldre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og innvandrerbefolkningen er overrepresenterte i lavinntektsgruppen. Som følge av krigen i Ukraina har Norge de siste årene tatt imot mange barnefamilier og andre fordrevne. De siste tallene på vedvarende lavinntekt for perioden 2021–2023 fanger ikke opp konsekvensene av den store ankomsten av barnefamilier fra Ukraina, fordi denne gruppen ikke har bodd i Norge i hele denne treårsperioden. Lavinntektsmålet fanger heller ikke opp verdien av offentlige tjenester og de positive effektene, som for eksempel rimeligere barnehage og gratis deltidsplass i SFO har for økonomi.

I Norge ser familieinntekt ut til å spille en mindre rolle for barns muligheter til å delta i utdanning og arbeid når de vokser opp, sammenlignet med andre land.46

Selv om mange barn og unge deltar i aktiviteter i idrett og kultur, er det systematiske forskjeller i hvem som deltar i organiserte og egenorganiserte fritidsaktiviteter. En tredel av barna i familier med vedvarende lavinntekt deltar ikke i faste fritidsaktiviteter, og bare halvparten så mange av barna i lavinntektsfamilier deltar i fritidsaktiviteter sammenlignet med andre barn. 13 prosent av husholdene med barn under 15 år melder om at de har måttet stramme inn på barnas fritidsaktiviteter i 2023.47 Ungdommer i familier med lavest sosioøkonomisk status opplever langt oftere enn andre på deres alder at foreldrene mangler penger for å betale for fritidsaktiviteter.48

Unge utenfor arbeid og utdanning

Unge som er utenfor arbeid, utdanning og opplæring er en heterogen gruppe med ulike behov og forutsetninger. Mer enn halvparten av unge utenfor arbeid, utdanning og opplæring har ikke fullført videregående opplæring. Videre har det vært en økning i helserelaterte ytelser for unge, der andelen unge (18–29 år) uføre er doblet de siste ti årene, fra 1,3 prosent i 2013 til 2,7 prosent i 2024.49 Det var 3,7 prosent unge mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP) i 2024. Unge innvandrere har dobbel så stor sannsynlighet for å være utenfor arbeid, utdanning og opplæring som norskfødte, og helseproblemer er utbredt.50

Å ha fullført videregående opplæring blir stadig viktigere for å få varig tilknytning til arbeidslivet og reduserer sannsynligheten for å motta varige trygdeytelser. I 2023 var om lag ni av ti med utdanning fra høyskole- og universitet sysselsatt i aldersgruppen 20–66 år. Blant personer med bare utdanning fra grunnskole var derimot bare i underkant av seks av ti i arbeid. At flere nå fullfører er bra, både for individet og for samfunnet.

Gutter har svakere karakterer på 10.trinn, fullfører videregående opplæring i mindre grad og tar i mindre grad høyere utdanning enn jenter. Sammenligner man gutter og jenter med like karakterer fra 10.trinn, er derimot forskjellen i andelen som fullfører mellom kjønnene liten.

De som ikke har fullført videregående opplæring har senere større sannsynlighet for å ikke være i jobb eller høyere utdanning, ha lavt betalt arbeid og være de første som mister jobben i dårlige tider.

Nedgang i læringsresultater, trivsel og motivasjon i skolen

Læringsresultatene for norske elever har gått tydelig tilbake i flere fag og ferdigheter. En rekke undersøkelser viser at det er flere elever på de laveste mestringsnivåene, og blant disse elevene er det flest gutter. I tillegg har det vært en negativ trend når det gjelder trivsel og motivasjon i skolen. Den negative utviklingen i læring og trivsel de siste ti årene er alvorlig. Antall elever som rapporterer om mobbing, lav trivsel og fallende motivasjon går opp. Det er for mange som ikke lærer det de trenger for å klare seg videre, og som ikke finner seg til rette i skolen. I Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn omtaler regjeringen den negative utviklingen, og legger fram tiltak for å snu trenden.

Konsentrasjon av dårlige levekår i utsatte områder

NOU 2020: 16 Levekår i byer – gode lokalsamfunn for alle dokumenterte at innbyggere med høye eller middels inntekter bor i større grad i samme nabolag, mens det i andre nabolag bor mange med lavere inntekter og levekårsproblemer. Det er kvalitetsforskjeller mellom boligområder. Utleieboliger, både kommunale og private, er gjerne samlet i noen geografiske områder i byen, og kan bidra til at det bor en høy andel med økonomiske, sosiale eller helsemessige utfordringer der. Dette kan noen steder skape ustabile og utrygge bomiljøer, som også kan forsterkes av mye flytting.

Rasisme, diskriminering og trakassering

Diskriminering, rasisme og trakassering skaper barrierer for deltakelse på ulike samfunnsarenaer, og er alvorlige utfordringer i Norge. I arbeidslivet er det særlig innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia, Midtøsten og Sør-Amerika som utsettes for diskriminering. Dette kan henge sammen med at arbeidsgivere bruker etnisitet, hudfarge og norskhet når de sorterer mellom søkere og velger hvilke typer arbeidstakere de vil ansette.51 I andre sammenhenger er det derimot nettopp status som innvandrer eller minoritet som gjør en arbeidssøker attraktiv.52 En studie fra NOVA viser at personer uten funksjonsnedsettelse har dobbelt så høy sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju som personer med funksjonsnedsettelse, selv med like kvalifikasjoner.53

Om personer med funksjonsnedsettelser faktisk har lik mulighet til å delta i samfunnet som andre, avhenger i stor grad av om kommunene håndhever kravene til universell utforming. Offentlige og private virksomheter har plikt til universell utforming av hovedløsninger for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Tilsynet for Universell Utforming av IKT fører tilsyn med nettsteder og apper i offentlig og privat sektor, og har funnet mangler i til sammen 67 av 69 ikt-løsninger de har undersøkt. Imidlertid ble de aller fleste feilene rettet opp etter pålegg fra tilsynet, men det er iverksatt tvangsmulkt for én av løsningene.54

Noen minoriteter som er utsatt for diskriminering og trakassering opplever dårligere livskvalitet og har dårligere levekår sammenlignet med majoritetsbefolkningen. Dette gjelder blant annet personer med funksjonsnedsettelse og skeive som gruppe. Mange skeive opplever å bli møtt med fordommer, forskjellsbehandling og hatkriminalitet. «Homo» er blant de mest brukte skjellsordene i Norge, og særlig transpersoner blir utsatt for hets.55

Høyt sykefravær

Norge har høyere sykefravær enn de fleste andre land. I 2022 rapporterte mer enn én av tre sysselsatte med sykefravær lenger enn 14 dager, at fraværet helt eller delvis skyldtes arbeidsrelaterte helseproblemer.56 Dette representerer en utfordring. I Avtalen om inkluderende arbeidsliv og frafall fra arbeidslivet (IA-avtalen) 2025–2028 er avtalepartene enige om å forsterke den forebyggende arbeidsmiljøinnsatsen, få en bedre og mer målrettet sykefraværsoppfølging, og forsterke innsatsen på den enkelte arbeidsplass. Avtalepartene er også enige om at det er behov for mer kunnskap om virkningsfulle tiltak for å få ned sykefraværet. Det skal derfor igangsettes et arbeid med å innhente kunnskap om årsaker til utviklingen i sykefraværet og behovet for nye tiltak.

De fleste i Norge arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold, og arbeidsvilkårene er jevnt over bedre enn i andre land. Likevel er det fortsatt utfordringer i enkelte yrker, bransjer og næringer. Utenlandske arbeidstakere, med liten kjennskap til rettigheter og plikter i det norske arbeidslivet, er særlig sårbare for å kunne bli utnyttet. Dette forekommer særlig i arbeidsintensive yrker med en høy andel ufaglært arbeidskraft, som bygg og anlegg, bilpleie- og verksted, varetransport og sesongarbeid i jordbruket.57

Sosiale forskjeller i deltakelse i fritidsaktiviteter og frivillighet

Frivillige organisasjoner bidrar til økt livskvalitet og aktiviteter i lokalsamfunnet, og skaper stedstilhørighet. Å delta i lokale aktiviteter bidrar til at folk utvikler tillit og opparbeider sosial kapital. Å utvikle gode og trygge lokalsamfunn og oppvekstmiljøer er en del av den universelle forebyggingen av kriminalitet blant unge. Aktivitetstilbud gjennom frivillige organisasjoner og kultur- og idrettstilbud er viktige alkoholfrie arenaer og ressurser i det forebyggende arbeidet. Fritidstilbud og fysiske og sosiale nærmiljøkvaliteter kan kompensere for levekårsutfordringer og gjøre områder mer attraktive. Likevel er deltakelsen i frivillighet og fritidstilbud ujevnt fordelt mellom sosiale grupper i befolkningen.

Et presset boligmarked

De aller fleste bor trygt og godt i Norge i dag. Samtidig er det utfordringer knyttet til høye boligpriser i og rundt de store byene. Også i distriktene byr boligmarkedene på utfordringer. Over de siste 20 årene har boligprisene steget mer enn både konsumprisene og husholdningenes inntekter. Den sterke prisveksten er uttrykk for at det ikke bygges nok boliger der folk ønsker å bo. Boligbyggingen har gått kraftig ned de siste par årene. Det må ses i sammenheng med at husholdningenes etterspørsel etter nye boliger har falt markant i en tid med økende renter og usikkerhet om norsk økonomi. Også leieprisene i de store byene har tatt seg markant opp de siste årene. Sammen med høyere renter har dette ført til oppgang i boutgiftene for mange. I tider med økte kostnader og høye priser er det personer med lave inntekter som blir hardest rammet.

Denne situasjonen gjør at flere innbyggere kan trenge hjelp fra kommunene for å håndtere bosituasjonen, enten det er hjelp til å betjene høye boutgifter eller å skaffe seg egnet bolig. I den samme perioden har kommunene bosatt et rekordhøyt antall flyktninger fra Ukraina. Kommunene melder om at mangel på boliger gjør at de boligsosiale utfordringene blir større.

Utfordringene i boligmarkedet varierer i ulike deler av landet. I og rundt de største byene er boligprisene høye. Flere sliter med å få kjøpt eller leid en egnet bolig, flere bor trangt og det er utfordringer med opphoping av dårlige boforhold og levekår. En stor del av befolkningsveksten i årene som kommer, vil komme i tettbygde strøk og i områder som allerede er bygget ut. Det må bygges nok boliger, samtidig som det må tas hensyn til kvalitet og lokalsamfunn.

Boligmarkedet i distriktene er ofte preget av et ensidig tilbud av eneboliger, lav omsetningstakt, få nye boliger og lite fornyelse av boligene.58 Boligprisene er lave, og prisveksten er svak. I mange distriktskommuner ligger mye av boligmassen utenfor tettstedene, og med lang reiseavstand til servicefunksjoner. Slike boligmarkeder gjør det også vanskelig å velge egnet bolig etter livssituasjon eller livsfase.

4.2.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til sosial utjevning og mobilitet.

Læring, motivasjon og trivsel i skolen

I 2024 la regjeringen fram Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole for bedre læring, motivasjon og trivsel. Et hovedgrep i meldingen er å opprette et nasjonalt program for mer praktisk læring. Regjeringen vil også innføre et nytt og bedre kvalitetsutviklingssystem som støtter oppunder skolens mandat om danning og utdanning. I tillegg har regjeringen satt i gang en rekke tiltak for bedre skolemiljø, blant annet ved at kommuner med skoler som har utfordringer i skolemiljøet, får midler til lokale skolemiljøteam. Teamene skal støtte de kommunale skolene i arbeidet med å utvikle trygge og gode skolemiljø.

Regjeringen er særlig opptatt av å styrke elevenes lese- og skriveferdigheter og realfagskompetanse. Den nasjonale lesesatsingen, Tid for lesing, skal styrke kvaliteten på skolenes arbeid med leseopplæring. Realfagsopplæringen styrkes blant annet gjennom økte midler til de nasjonale senterne for matematikk og naturfag i opplæringen. Læring og konsentrasjon henger nøye sammen, derfor har regjeringen iverksatt tiltak for å få bedre balanse mellom bruken av analoge og digitale læremidler.

Fullføring av videregående skole

Regjeringen prioriterer tiltak for å øke fullføringen i videregående opplæring og kvalifisere flere til læreplass. Høsten 2024 ble den nye opplæringsloven innført. Den innebærer store endringer i retten til videregående opplæring. Endringene vil gi flere bedre muligheter til å kvalifisere seg for videre utdannelse og arbeid. I statsbudsjettet for 2025 viderefører regjeringen tilskuddet for å finansiere utvidet rett til videregående opplæring. Regjeringen viderefører også tilskuddet til tiltak for at flere skal kvalifisere seg og få læreplass.

Kommunal- og distriktsdepartementet finansierer skolelosordningen som driftes av Oslo kommune. Skolelosene følger opp romske elever som bor i Oslo, Lørenskog og andre nærliggende kommuner. Skolelosene arbeider for å styrke læringsutbyttet for elevene, redusere fravær, og øke tallet på elever som fullfører grunnopplæringen.

Bedre kjønnsbalanse og mangfold i høyere utdanning

Kunnskapsdepartementet har videreført satsingen på Nasjonalt senter for realfagsrekruttering som ligger under NTNU. Senteret skal samle, øke og spre kunnskap om tiltak som kan styrke rekrutteringen til de matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fagene (STEM-fagene) i høyere utdanning. Senteret skal blant annet arbeide for å øke kvinneandelen i slike studier.

Regjeringen har i Meld. St. 19 (2023–2024) Profesjonsnære utdanningar over heile landet foreslått at Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forsking, skal arbeide for bedre kjønnsbalanse i utdanningene. Videre viser meldingen til nasjonalt prosjekt for lærerutdanningene. Målet er at flere søker lærerutdanning og starter i yrket. Det skal også jobbes for bedre mangfold i barnehage og skole.

Meld. St. 13 (2022–2023) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning presenterer en rekke innsatsområder for å styrke fagmiljø og rekruttering på alle nivå i samisk utdanning. Etter forslag fra og i samråd med Sametinget vil regjeringen opprette en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan barnehagetilbudet til samiske barn kan bli bedre.

Økt kompetanse og opplæring for voksne

Regjeringen vil løfte kompetansen i hele arbeidslivet og har derfor lagt fram Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge, og satt ned et partssammensatt utvalg for en kompetansereform for arbeidslivet. Utvalget la fram sin rapport i januar 2025, og har blant annet utredet hvordan det kan legges enda bedre til rette for læring i arbeidslivet og hvordan man kan stimulere til mer etter- og videreutdanning. Videre har regjeringen opprettet nye bransjeprogrammer, blant annet for solkraftsbransjen. Regjeringen har videreført Kompetansepolitisk råd, som skal fremme et godt samarbeid om oppfølging og videreutvikling av kompetansepolitikken.

Modulstrukturert opplæring blir hovedmodell for all opplæring for voksne fra høsten 2024, både i utvalgte lærefag på videregående og på nivået under videregående. Opplæringen skal være fleksibel og kunne benyttes av voksne med ulike behov og i ulik livssituasjoner. Dette er et viktig tiltak for å mobilisere den norske arbeidskraftreserven og gi tilgang til videregående opplæring for alle voksne. En mer fleksibel opplæring gjør at det blir enklere å bygge videre på det den enkelte kan fra før. Opplæringen kan nå gjennomføres på ulike arenaer, som i introduksjonsprogrammet, i arbeidsmarkedstiltak, i bedrifter, og på skolen. Den nye opplæringsloven gir også voksne utvidet rett til videregående opplæring.

Flere i arbeid

Det er en klar sammenheng mellom inntekt og arbeid. Viktige grep for å redusere fattigdom er å inkludere flere i arbeid, gode velferdsordninger, og en rettferdig og omfordelende skatt. Regjeringen har som målsetting å øke sysselsettingsandelen i aldersgruppen 20–64 år til 82 prosent i 2030. I 2024 var denne andelen 80 prosent. For å få til en slik oppgang må frafallet fra arbeidslivet reduseres og mange av de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet mobiliseres. For å oppnå en høyere deltakelse i arbeidsmarkedet vil det være behov for en bred og langsiktig innsats, og flere politikkområder og aktører må virke sammen.

Innsatsen i arbeids- og velferdspolitikken er viktig for å inkludere flere i arbeid. I Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje er det foreslått flere grep for å få til dette. Det foreslås også å utvikle bedre lavterskeltilbud, samt å forsterke og videreutvikle innsatsen overfor unge. Dette følges blant annet opp gjennom at regjeringen vil iverksette forsøk med et nytt arbeidsrettet ungdomsprogram. Deltakere i programmet vil få en statlig inntektssikring som ikke er knyttet til nedsatt helsetilstand. Et ungdomsprogram vil gi Nav-kontoret et nytt verktøy rettet mot unge med utfordringer. Det skal gi mulighet til å komme raskt i gang med arbeidsrettet aktivitet og bidra til å øke overgangen til jobb og utdanning, og begrense tilstrømmingen til arbeidsavklaringspenger blant unge. Det er foreslått at forsøket starter høsten 2025 og gjennomføres i utvalgte fylker. Regjeringen vil også etablere et forsøk med langvarig lønnstilskudd for utsatte unge med stor fare for å bli uføretrygdet, eller som allerede er uføretrygdet, og øke bruken av varig lønnstilskudd som alternativ til uføretrygd.

I 2025 er budsjettet styrket med nesten 770 millioner kroner for å få flere i arbeid. Det innebærer en styrking av bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak, Jobbsjansen og en økning av driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten, slik at flere kan få arbeidsrettet oppfølging.59

1. juli 2023 ble det innført en ny ungdomsgaranti i Nav. Ungdomsgarantien er en forskriftsfestet styrking av ungdomsarbeidet i Nav, som skal sikre god og tett oppfølging av unge fra fylte 16 år og fram til fylte 30 år. Garantien er en oppfølgingsgaranti, der alle i målgruppen skal få rask hjelp og tett oppfølging så lenge det er nødvendig.

Regjeringen vil bygge videre på ungdomsgarantien. Regjeringen vil garantere alle under 30 år tilbud om jobberfaring, oppfølging eller utdanning og inviterer til et ungdomsløft. For å realisere ungdomsløftet skal regjeringen blant annet søke å inngå samarbeid med partene i arbeidslivet og virksomheter lokalt, for at flere unge som står utenfor arbeid og utdanning kan få tilbud om arbeid.

Integrering av innvandrere i arbeid og samfunn

Målet for integreringspolitikken er god integrering av innvandrere i arbeid og samfunn. Dette kommer tydelig fram i Meld. St. 17 (2023–2024) Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp. Integreringsarbeidet skal få flere i jobb, bygge sterke fellesskap og gode fellesarenaer og fremme likestilling.

Tilstrekkelige språkkunnskaper i norsk og engelsk er ofte en forutsetning for at innvandrere skal ha kjennskap til rettigheter og plikter og kunne delta varig i arbeidslivet. Myndighetene har her en sentral rolle som pådrivere og er de som samordner kvalifiseringstiltak for innvandrere. Det blir blant annet gjort en særlig innsats for at flere kvinner skal komme i arbeid eller utdanning, i tillegg til innsats mot rasisme og diskriminering i arbeidslivet.

Seriøse og trygge arbeidsforhold

Regjeringen legger vekt på et bredt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet for å sikre seriøse og trygge arbeidsforhold. I 2022 la regjeringen fram en handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er også lagt fram en egen handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren. Regjeringen har videre styrket de nasjonale seriøsitetskravene for offentlige innkjøp (Norgesmodellen) og etablert et samarbeid mellom offentlige myndigheter i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Utenlandske arbeidstakere, som har liten kjennskap til rettigheter og plikter i det norske arbeidslivet, er særlig utsatt for dårlige arbeidsvilkår. For å sikre at utenlandske arbeidstakere har lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med vilkårene til norske arbeidstakere og hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, er det på flere områder innført allmenngjøring av tariffavtaler. Informasjonstilbudet til utenlandske arbeidstakere blir fulgt opp, blant annet gjennom egne servicesenter, digitale tjenester og veiledning.

Regjeringen vil styrke arbeidstakerrettighetene og legge til rette for hele og faste stillinger som hovedregel i arbeidslivet. Fra 1. januar 2024 ble det iverksatt endringer i arbeidsmiljøloven, som innebærer en tydeliggjøring av arbeidstakerbegrepet, slik at grensen mot selvstendige oppdragstakere blir klarere. Lovendringene innebærer at ansvaret for enkelte arbeidsgiverfunksjoner skal gjelde for samtlige foretak som er del av et konsern. Videre er det gjort endringer som innebærer at en arbeidstaker med midlertidig ansettelse skal ha rett til fast ansettelse etter tre års sammenhengende ansettelse. Arbeidsmiljøloven er endret for å sikre arbeidstakere tydeligere og mer forutsigbare arbeidsvilkår. Dette gjelder blant annet flere og styrkede krav til informasjon i den skriftlige arbeidsavtalen og kortere frister for å utarbeide avtale og ta inn endringer.

Regjeringen satte 8. mars 2024 ned et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å utarbeide et helhetlig kunnskapsgrunnlag om kvinners arbeidshelse. Utvalget leverte sin rapport NOU 2025: 5 Kvinners arbeidshelse – Kunnskap og tiltak 1. april 2025. Tema for utvalgets arbeid har vært arbeidsmiljøets og arbeidsforholdenes betydning for kvinners helse (arbeidshelse) og tilknytning til arbeidslivet, samt hvordan rammebetingelser og oppfølgingstiltak i arbeidslivet kan bidra til at kvinner, som av ulike årsaker har helsemessige utfordringer, kan stå lengre i arbeid. Med utgangspunkt i kunnskapsgrunnlaget foreslår utvalget tiltak som kan bidra til bedre arbeidshelse, redusert fravær og frafall fra arbeidslivet for kvinner. Rapporten er nå sendt på høring med frist 1. oktober 2025.

Sosial utjevning og inkludering

Regjeringen la 6. juni 2025 fram Meld. St. 28 (2024–2025) Tro på framtida – uansett bakgrunn. Hovedmålene i meldingen er at alle barn får en god start på livet, får gode oppvekstsvilkår og får utvikle seg, lære, mestre og skape seg gode liv, uavhengig av sosial bakgrunn. Meldingen løfter fram tiltak for å utjevne forskjeller gjennom hele denne stortingsperioden og peker vei videre for en politikk for mindre forskjeller og like muligheter. Stortingsmeldingen fremhever betydningen av helhetlig og samordnet innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Regjeringen arbeider for å bedre oppvekstsvilkårene til barn som vokser opp i fattige familier, og motvirke at fattigdom går i arv. For å oppnå dette har regjeringen prioritert de store universelle ordningene for barnefamilier. Regjeringen har blant annet redusert maksimalprisen i barnehage. Det er innført 12 timer gratis SFO for elever på 1.-3. trinn, og barnetrygden er økt betydelig. Regjeringen har også styrket tilskuddsordningen Tilskudd til inkludering barn og unge, økt bevilgingen til områdesatsingene, styrket og forenklet bostøtten, og økt lånerammen til Husbanken.

Like muligheter i oppveksten – Samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023), som Solberg-regjeringen la fram høsten 2020, er fulgt opp i strategiperioden og ble videreført i 2024.

Alle inkludert! Handlingsplan for like muligheter til å delta i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter 2024–2026 inneholder 43 tiltak for å øke deltakelsen i kultur, idrett og friluftsliv for barn og unge. Planen er laget i et bredt samarbeid med barn og unge, lag og foreninger, samt offentlig sektor. Det er bevilget over 300 millioner kroner fra statsbudsjettet og fordelt nærmere 500 millioner kroner fra spillemidler i 2023–2025 til tiltak knyttet direkte til planen. For eksempel er det tildelt 605 millioner kroner ekstra for å gi flere barn og unge mulighet til å delta i idrettsaktiviteter i 2023–2025. Det har også vært en økning i andre tilskuddsordninger som bidrar til deltakelse i kultur-, idretts- og friluftslivsaktiviteter.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning lanserte regjeringen et samfunnsoppdrag om inkludering av barn og unge. Samfunnsoppdraget handler om å mobilisere hele samfunnet, både det offentlige, frivillige organisasjoner og næringslivet, i å inkludere alle barn og unge. Dette er et tiårig arbeid fram mot 2035, som blir satt i gang i 2025. Visjonen er «Ingen barn og unge utenfor!» og det overordnede målet er en betydelig reduksjon i utenforskap blant barn og unge innen 2035.

I statsbudsjettet for Kultur- og likestillingsdepartementet 2025 er det bevilget 20 millioner kroner til å følge opp tiltak i regjeringens leselyststrategi Sammen om lesing – leselyststrategien 2024–2030. I tillegg er det fordelt 48 millioner kroner av spillemidler i 2024–2025 til tiltak i strategien. Målgruppen i leselyststrategien er 0–19 år, og ett av flere satsingsområder er å styrke skolebibliotekene. Det gjøres blant annet igjennom Kulturrådets skolebibliotekordning, som ble styrket med over 13 millioner kroner, slik at antallet skoler som får tilsendt kulturfondbøker øker fra 380 til 540 de neste to årene. Et annet tiltak i strategien knyttet til skolebibliotek er Kunnskapsdepartementets tiltak om å styrke tilskuddsordningen for skolebibliotek ytterligere, til 50 millioner kroner i 2025. Dette skal bidra til bedre leseferdigheter, økt leselyst hos elevene, og til å fremme kritisk tenkning. Tiltak i levekårsutsatte områder vil prioriteres. I tillegg foreslår regjeringen i revidert budsjett 2025 å bevilge 12 millioner kroner for at kommunene kan kjøpe inn bøker til skolebibliotekene.

NOU 2023: 20 Tegnspråk for livet ble lagt fram i juni 2023. Tegnspråkutvalget har utredet hvordan tilgangen til norsk tegnspråk kan økes i relevante sektorer. Utgangspunktet for utvalget har vært formålet med språkloven, som blant annet er å sikre at offentlige organer skal ta ansvar for å verne og fremme norsk tegnspråk. I 2025 har regjeringen fordelt 5 millioner kroner av spillemidler til tegnspråktiltak.

Ekstra innsats i utsatte områder

Kommunene har, gjennom ansvaret for grunnleggende velferdstjenester, en sentral rolle i å forebygge fattigdom. Regjeringen har lagt fram Meld. St. 28 (2022– 2023) Gode bysamfunn med små skilnader. I enkelte byer og områder med konsentrasjon av levekårsutfordringer har staten og kommunene et avtalebasert samarbeid om felles ekstra innsats for bedre levekår og nær- og bomiljøer. Områdesatsingene skal blant annet fremme deltakelse og medvirkning på ulike samfunnsarenaer. Staten har i 2025 avtaler med 14 kommuner om et langsiktige samarbeid gjennom områdesatsinger.

Det Norske Teatret har i mange år arbeidet aktivt med mangfold og inkludering – med særlig vekt på å inkludere flerkulturelle grupper, eller grupper som ikke har vært i teater tidligere, gjennom å øke representasjonen på scenen, bak scenen og i salen. I 2019 åpnet teatret et tilbud i Groruddalen med teaterforestillinger ved Rommen Scene, med støtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet, OBOS og Oslo kommune. Teateret har i dag flere tiltak i samarbeid med lokale krefter for å nå og inkludere et nytt publikum og å skape et scenekunsttilbud i Groruddalen.

Tilskudd til nasjonale barne- og ungdomsorganisasjoner er en viktig støtteordning. I 2024 økte regjeringen grunnstøtten med 10 millioner kroner. Lokale fritidskasser og utstyrssentraler er eksempler på tiltak som fremmer inkludering. Gjennom Barne- og familiedepartementets Tilskudd til inkludering av barn og unge kan kommuner, frivillige og andre ideelle aktører få støtte til tiltak som ferie- og fritidsaktiviteter, åpne møteplasser, og sommer- og deltidsjobber for ungdom. I 2025 er støtten på 758 millioner kroner. Ordningen er styrket med 231 millioner kroner i denne regjeringsperioden. Målgruppen er barn og unge som risikerer å havne utenfor.

Kommunal- og distriktsdepartementet finansierer Ressurssenteret knyttet til Romano Kher, som blant annet skal bidra til at romer får likeverdige tjenester gjennom helse- og sosialfaglig innsats. Mange romer bor i Oslo og Lørenskog. Kommunal- og distriktsdepartementet finansierer også tiltak i Lørenskog kommune, for å redusere utfordringene romer opplever i møte med det kommunale tjenesteapparatet og i nærmiljøet.

Rasisme, diskriminering og trakassering

Det er i nasjonal lovgivning et generelt forbud mot å diskriminere noen på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene.

I desember 2018 ble strategien for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse, Et samfunn for alle lansert. Innsatsen skal ses i et tiårsperspektiv fra 2020–2030 og hviler på følgende pilarer: 1) utvikle både universelle løsninger og spesielle tiltak, 2) jobbe for selvbestemmelse, medvirkning, deltakelse og inkludering, 3) bedre samordning på alle nivåer, og (4) fire innsatsområder; utdanning, arbeid, helse og omsorg, og kultur og fritid. Året etter ble handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse Et samfunn for alle: likestilling, demokrati og menneskerettigheter lansert. Handlingsplanen støtter opp om strategien, og inneholder 85 tiltak på ansvarsområdene til åtte departementer. Handlingsplanen følger opp FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og anbefalingene fra CRPD-komiteen.

I Meld. St. 8 (2022–2023) Menneskerettar for personar med utviklingshemming redegjør regjeringen for det menneskerettslige grunnlaget for politikken for personer med utviklingshemming. Et viktig mål er at personer med utviklingshemming skal bli sett og hørt, og at de opplever at de har de samme rettighetene og mulighetene som andre.

I 2022 ble det vedtatt endringer i universitets- og høyskoleloven (uh-loven) som gjelder både universell utforming og individuell tilrettelegging. Forskriften om universell utforming ble da oppdatert i tråd med endringene i likestillings- og diskrimineringsloven. Disse bestemmelsen er videreført i ny uh-lov som trådte i kraft i 2024.

I november 2023 la regjeringen fram Handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ny innsats 2024–2027. Planen dekker alle grupper som er utsatt for rasisme og diskriminering. Handlingsplanen er spesielt rettet mot rasisme og diskriminering som unge mennesker opplever, samt tilgang til og progresjon i arbeidsmarkedet. I tillegg har regjeringen nylig lansert Handlingsplan mot antisemittisme, Handlingsplan mot muslimfiendtlighet og Handlingsplan mot hets og diskriminering av samer. Disse gjelder for perioden 2025–2030. Regjeringen har definert tre overordnede innsatsområder som er felles for planene: 1) dialog og et velfungerende demokrati, 2) kunnskap og kompetanse og 3) trygghet og sikkerhet.

Bufdir forvalter Tilskudd til tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, som skal legge til rette for lokale, regionale og nasjonale initiativer og aktiviteter som har til hensikt å motvirke rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer. Frivillige organisasjoner, tros- og livssynssamfunn, fylkeskommuner, kommuner og bydeler i Oslo kommune kan søke på ordningen. I 2024 var bevilgningen på 22,8 millioner kroner.

Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023–2026) skal bidra til å øke livskvaliteten til skeive, sikre rettigheter og bidra til større aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold. Flere av handlingsplanens tiltak skal styrke kompetansen om kjønns- og seksualitetsmangfold i kommuner og offentlige tjenester, skoler, politiet og forsvaret samt i minoritetsgrupper, religiøse miljøer og i idretten. Et av tiltakene er å opprette en digital «regnbueportal» som samler eksisterende offentlige ressurser om kjønns- og seksualitetsmangfold. Regjeringen vil innen sommeren 2025 lansere en nasjonal veileder om kjønnsmangfold. Veilederen vil blant annet hjelpe offentlige myndigheter med å tilby likeverdige offentlige tjenester, og på den måten bidra til å redusere diskriminering.

I Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 skal arbeidet med verdier, ledelse, kultur, likestilling og mangfold i forsvarssektoren styrkes, som en del av arbeidet med sosial bærekraft. Dette vil være nødvendig for ivaretakelse av forsvarsevne, eget personell, samt å opprettholde tillit og forsvarsvilje i befolkningen for øvrig. Forsvarssektoren bør tydeligere operasjonalisere og kommunisere innad og utad hvilke verdier den etterstreber. Dette inkluderer å integrere et kjønns- og likestillingsperspektiv i hele sektoren.

Tilfredsstillende og trygge boliger

Våren 2024 la regjeringen fram Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet. Målet for boligpolitikken er at folk skal kunne bo i en egnet bolig i hele landet. Gjennom boligpolitikken vil regjeringen legge til rette for velfungerende boligmarkeder, slik at terskelen for å kunne skaffe seg en egnet bolig ikke blir for høy. Alle skal kunne bo godt og trygt uavhengig av om man eier eller leier bolig. Leiemarkedet har over tid fått for lite oppmerksomhet. I meldingen varslet regjeringen en fornyet leiemarkedspolitikk med konkrete mål for leiemarkedet. Regjeringen vil blant annet bidra til trygge leieforhold, et tilstrekkelig tilbud av utleieboliger, og en bærekraftig kommunal utleiesektor.

I meldingen ble det varslet at regjeringen skal gjenreise og fornye Husbanken. Husbanken gjør en viktig jobb for at flest mulig skal bo trygt og godt. Husbanken har fått et nytt og utvidet samfunnsoppdrag. Husbanken skal forebygge at folk blir vanskeligstilte på boligmarkedet, bidra til at flere kan skaffe seg og beholde en egnet bolig, og støtte kommunene i deres boligpolitiske arbeid. I tillegg har Husbanken fått en nasjonal fagrolle for leiemarkedet. Regjeringen har til sammen styrket lånerammen til Husbanken med 13 milliarder kroner, til 32 milliarder kroner. Det gjør at flere kan få et godt sted å bo og vokse opp. I revidert nasjonalbudsjett 2025 har regjeringen foreslått å øke lånerammen med ytterligere 1 milliard kroner.

Bostøtten skal sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en egnet bolig. Ordningen har blitt vesentlig styrket gjennom flere satsinger i 2024 og 2025, og regjeringen har sørget for at bostøtten nå er mer målrettet, enklere å forholde seg til og bedre tilpasset andre stønadsordninger.

4.2.4 Regjeringen vil

• Styrke den arbeidsmarkedspolitiske innsatsen og trappe opp bruken av arbeidsmarkedstiltak, slik at en større andel av de som står utenfor får tilbud om kvalifisering og bistand til å komme i jobb.

• Følge opp tiltakene i Handlingsplan mot diskriminering på grunn av etnisitet og religion – ny innsats 2024–2027, Handlingsplan mot antisemittisme (2025–2030), Handlingsplan mot muslimfiendtlighet (2025–2030) og Handlingsplan mot hets og diskriminering av samer (2025–2030).

• Inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven for å sende et tydelig signal både nasjonalt og internasjonalt om at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne skal respekteres og sikres.

• Følge opp tiltakene i Meld. St. 28 (2024–2025) Tro på framtida – uansett bakgrunn.

• Følge opp tiltakene i Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole for å bedre elevenes læring, motivasjon og trivsel.

• Styrke innsatsen for å spre kunnskap og erfaringer fra områdesatsingene på tvers av kommuner, også til de som ikke har områdesatsinger i dag.

• Følge opp tiltak og innsatser i Bustadmeldinga for at folk skal kunne bo trygt og godt og i egnete boliger i hele landet.

• Følge opp Meld. St. 7 (2024–2025) Om seksuell trakassering.

4.3 Trygghet for alle

Trygghet er en sentral verdi i samfunnet vårt, og regjeringen har som mål at alle i Norge skal kunne leve trygge liv. Alle skal ha et trygt hjem og bo i nærmiljøer med tilgang til sikre uteområder, skoler, kultur- og fritidstilbud, samt offentlige tjenester.

Vold har alvorlige konsekvenser for voksne og barn som utsettes for den. I tillegg er vold en kriminell handling som kan skape frykt for gjentakelse, svekke livskvaliteten, og bidra til økt utrygghet i samfunnet generelt.

Noen grupper i samfunnet er i større grad utsatt for diskriminering, trakassering og vold enn andre. Dette gjelder blant annet kvinner, skeive, personer med funksjonsnedsettelser og personer med minoritetsbakgrunn.

4.3.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert seks delmål med forbedringspotensial knyttet til trygghet for alle. Nedenfor gis en kort omtale av status og utvikling over tid for hvert av disse delmålene.

Delmål 5.1 handler om å få slutt på alle former for diskriminering av jenter og kvinner i hele verden. Norge har de siste fem årene scoret nest- eller tredjebest av over 140 land som måles i World Economic Forums Gender Gap Report. Siden 2020 har de kjønnsbaserte forskjellene blitt redusert, men vi er ikke i mål. I Livskvalitetsundersøkelsen fra 2021 oppgir omtrent én av fem at de har opplevd diskriminering, hovedsakelig på grunn av sykdom, kjønn og alder.60 I 2021 og 2022 oppga henholdsvis 24,7 prosent og 27,4 prosent av kvinner at de i løpet av det siste året hadde opplevd å bli behandlet dårligere enn andre på grunn av blant annet alder, kjønn, sykdom, etnisk bakgrunn eller seksuell identitet.61

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Diskrimineringsnemnda skal bidra til å sikre et reelt og effektivt vern mot diskriminering. LDO er et veilednings- og pådriverorgan og nemnda er et kostnadsfritt lavterskeltilbud som håndhever brudd på forbudet mot diskriminering. I 2023 mottok nemnda totalt 523 saker. Mellom 2021 og 2024 omhandlet de fleste av sakene som nemnda avgjorde, diskrimineringsgrunnlagene funksjonsnedsettelse, etnisitet, kjønn, og alder.62 Etter 2020 har også LDO mottatt flest henvendelser om disse diskrimineringsgrunnlagene, i tillegg til graviditet og foreldrepermisjon.63 Statistikk over innkomne og behandlede saker til håndhevingsapparatet gir imidlertid ikke et pålitelig bilde på hvor mange som utsettes for diskriminering, eller hvilke grupper som er mest utsatt.

Delmål 5.2 handler om å avskaffe alle former for vold mot alle jenter og kvinner både i offentlig og privat sfære. Vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet og utgjør et omfattende samfunns- og folkehelseproblem. SSBs levekårsundersøkelse viser en svak økning i kvinners selvrapporterte utsatthet for vold og trusler. I 2015 rapporterte 1,8 prosent av de spurte kvinnene å ha vært utsatt for vold i løpet av de siste 12 månedene. I 2023 var dette tallet økt til 3,1 prosent. Når det gjelder trusler var det en økning fra 2,8 prosent i 2015 til 4,3 prosent i 2023.

I 2023 ble det registrert 1 814 anmeldelser for voldtekt der kvinner var ofre. Dette er en økning fra 2015, hvor antallet anmeldelser var 1 554, men samtidig en nedgang fra 2021, hvor antallet anmeldelser var 1 935. Digitale seksuelle overgrep rammer i hovedsak unge kvinner, og i 2022 rapporterte 12 prosent av kvinner mellom 16 og 19 år at de hadde vært utsatt for dette. Sammenlignet med 2020 er dette en nedgang på 2,2 prosent.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sin studie fra 2023 viser at en stor andel av både kvinner og menn utsettes for vold, men det er forskjeller mellom kjønnene når det gjelder hva slags vold de er utsatt for og hvilken relasjon det er mellom voldsutøver og voldsutsatt. Kvinner er i mye større grad enn menn utsatt for alvorlig vold fra partner. Én av ti kvinner rapporterer å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, mens tre prosent av mennene forteller om det samme. Videre viser studien at forekomsten av voldtekt i Norge er høy. 23 prosent av kvinnene oppgir at de har blitt utsatt for minst én voldtekt i løpet av livet, mens fire prosent av mennene svarer det samme. Når det gjelder utviklingen over tid, kan tallene fra studien tyde på at den alvorlige volden øker i det norske samfunnet. Det er imidlertid viktig å understreke at denne utviklingen også kan skyldes økt bevissthet og rapportering.

Antall drap begått av nåværende eller tidligere partner eller kjæreste utgjør i gjennomsnitt mellom 25 og 30 prosent av samtlige drap som begås i Norge årlig. Ifølge Kripos’ drapsoversikt for 2024 ble ni kvinner drept av sin daværende eller tidligere partner eller kjæreste dette året. Av de totalt 37 ofrene for drap i Norge i 2024, ble 65 prosent drept av noen i nær relasjon. I tillegg til partner/kjæreste omfatter dette barn, foreldre eller annen familierelasjon. Blant alle de drepte i 2024 utgjorde kvinner 57 prosent, mens snittet de ti foregående årene var 48 prosent.

Krisesenterstatistikken viser at bruken av sentrene har vært relativt stabil siden 2015. Det har vært en liten nedgang i antall overnattingsdøgn for voksne, fra 73 596 i 2015 til 68 211 i 2023. Når det gjelder dagtilbud, har det vært en jevn økning opp gjennom årene, fra 2 447 dagbrukere i 2015 til 3 358 dagbrukere i 2023.

Delmål 16.1 handler om å betydelig redusere alle former for vold og dødelighet knyttet til vold. Norske kvinner og menn rapporterer at omfanget av den mindre alvorlige fysiske volden er lavere i 2023 enn i 2014. Dette samsvarer med velferdsinstituttet NOVA sin UngVold-undersøkelse fra 2016, som også viser en nedgang i den «milde» fysiske volden mot barn.

Nesten 40 prosent av deltakerne i NKVTS’ undersøkelse fra 2023 hadde opplevd minst én form for alvorlig fysisk vold etter fylte 18 år. Flest menn rapporterte om dette; omtrent halvparten hadde erfart minst én alvorlig fysisk voldshendelse etter fylte 18 år. Av de som hadde opplevd alvorlige voldshendelser etter fylte 18 år, oppga 36 prosent at de fryktet for å bli alvorlig skadet eller drept etter hendelsene. En større andel kvinner (50 prosent) enn menn (27 prosent) uttrykte denne frykten. Mens vold mot menn oftere skjer i offentlige rom, er kvinner i større grad utsatt for vold fra partnere, og volden forekommer oftere i hjemmet. Kvinner blir oftest drept av noen i en nær relasjon, mens menn oftest blir drept av en bekjent.

Drapsstatistikken for 2024 viser få tegn til at eskaleringen i voldsutøvelse i kriminelle nettverk i Norden har gjort seg gjeldende i Norge. Ti av drapsofrene i 2024 ble drept med skytevåpen, noe som er høyere enn gjennomsnittet de ti siste årene (4). Åtte av de ti som ble drept med skytevåpen, ble drept i en nær relasjon. Økningen i bruk av skytevåpen ser derfor heller ikke ut til å være relatert til gjengkriminalitet eller annen alvorlig kriminalitet.

Resultatene fra Trygghetsundersøkelsen 202264 viser at majoriteten av befolkningen ikke bekymrer seg for å bli utsatt for lovbrudd. Det er imidlertid variasjoner mellom ulike grupper i samfunnet. Unge kvinner uttrykker i større grad enn menn bekymring for å bli utsatt for lovbrudd. Undersøkelsen viser også at personer med lav utdanning og innvandrerbakgrunn er mer bekymret for å bli utsatt for lovbrudd enn befolkningen for øvrig.

Delmål 16.2 handler om å stanse overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold og tortur mot barn. NOVAs omfangsundersøkelser «UngVold» fra 2007, 2016 og 2023 viser at vold og overgrep rammer en betydelig andel barn og unge. I UngVold 2023 oppga omtrent én av seks ungdommer at de hadde opplevd minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder i løpet av livet. Jenter er noe mer utsatt enn gutter.

Ifølge NOVAs omfangsundersøkelser har omfanget av mildere fysisk vold blitt redusert fra 2007 til 2023, mens omfanget av grov vold har holdt seg stabilt. Sju prosent oppga i 2023 å ha blitt utsatt for minst én form for grov vold fra minst en forelder. Omfanget av seksuell vold har økt markant fra 2015 til 2023. Omtrent én av fire ungdommer som deltok i undersøkelsen hadde vært utsatt for minst ett tilfelle av seksuell vold i løpet av oppveksten. Omfanget er nær fire ganger høyere blant jenter enn blant gutter.65 Resultatene kan tolkes i retning av at myndighetenes innsats for å forebygge og avdekke vold og overgrep i hovedsak har bidratt til å redusere omfanget av den mindre alvorlige volden. Det har imidlertid ikke lykkes i samme grad å forebygge den gjentagende og grove volden.

Menneskehandel i Norge utføres i hovedsak av organiserte kriminelle nettverk, og ofte som en del av arbeidslivskriminalitet. Det er grunn til å tro at det er mørketall knyttet til omfanget av menneskehandel i Norge. Tall fra koordineringsenheten mot menneskehandel (KOM) viser at det ble registrert 27 anmeldelser for menneskehandel i 2023. Det er en nedgang fra 2017, da tallet var 46. I 2022 ble det registrert til sammen 32 anmeldelser. Utnyttelse til prostitusjon eller andre seksuelle formål utgjorde hovedtyngden av anmeldelsene.

Delmål 5.3 handler om å avskaffe all skadelig praksis, som barneekteskap, tidlige ekteskap og tvangsekteskap, samt kjønnslemlestelse. Statistikk fra SSB viser at antallet kvinner i alderen 20–24 år som var gift før fylte 18 år, har gått ned fra 46 i 2022 til 11 i 2025.

Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et nasjonalt tverrfaglig team som gir råd og veiledning til det offentlige hjelpeapparatet, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner som tar kontakt om konkrete saker om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for negativ sosial kontroll eller æresmotivert vold. I 2024 ga Kompetanseteamet råd og veiledning i 1 402 saker, en økning på 23 prosent fra 2023. Dette er det høyeste antallet saker til Kompetanseteamet noensinne. Det er barnevernstjenesten og politiet som tar kontakt for veiledning i flest saker. Det antas at økningen i antall saker skyldes at Kompetanseteamet har blitt mer kjent i tjenesteapparatet. I tillegg opplever Kompetanseteamet at hjelpeapparatet og tjenestene har blitt bedre til å avdekke saker, og dermed i større grad vurderer behovet for veiledning.

Delmål 16.4 handler om å redusere ulovlige finans- og våpenstrømmer, gjøre det enklere å spore opp og returnere stjålne eiendeler og bekjempe alle former for organisert kriminalitet. Omfanget av økonomisk kriminalitet inkluderer både anmeldte lovbrudd og mørketall, det vil si kriminalitet som ikke blir anmeldt eller avdekket. For den registrerte økonomiske kriminaliteten har det i flere år vært en nedgang i antall anmeldte lovbrudd, mens man ser en økning for årene 2022 og 2023.66 Samtidig har andelen henlagte saker økt betraktelig. Sammensetningen av økonomisk kriminalitet har endret seg, og bedragerier utgjør en stadig større andel av de anmeldte lovbruddene.

Nasjonal trygghetsundersøkelse 2020 og 2022 samt Nasjonal omfangsundersøkelse av økonomisk kriminalitet rettet mot virksomheter og kommuner67 har gitt et bedre kunnskapsgrunnlag om mørketall knyttet til økonomisk kriminalitet mot konkrete fornærmede enn det vi har hatt tidligere. Når det gjelder kriminalitet uten en konkret fornærmet, er det fortsatt behov for mer kunnskap og forskning.

Antallet rapporter om mistenkelige transaksjoner sendt til Økokrim har økt betydelig de siste årene, fra 12 703 i 2020, til 30 659 i 2024.68 Økningen kan imidlertid ikke utelukkende forklares med en faktisk økning i antall mistenkelige transaksjoner. Det har også vært økt oppmerksomhet blant rapporteringspliktige om viktigheten av å rapportere. I tillegg er terskelen for å sende inn en rapport lav, noe som innebærer at ikke alle rapporterte transaksjoner nødvendigvis er knyttet til straffbare forhold.

På Transparency International sin korrupsjonsindeks for 2024 ble Norge rangert som det femte minst korrupte landet i verden. Likevel er det vanskelig å anslå hvor stort problem korrupsjon er i Norge.69 En av årsakene er at både giver og mottaker har en felles interesse av å holde korrupsjon skjult. De siste årene har flere korrupsjonssaker blitt behandlet i domstolene.

Globalt anslås det at myndigheter klarer å inndra under to prosent av det totale utbyttet fra organisert kriminalitet.70 Det utbyttet som de kriminelle sitter igjen med, bidrar til å styrke kriminelle miljøer og opprettholder et viktig insentiv for videre kriminalitet. I Norge har nivået på inndragning av kriminelt utbytte vært jevnt lavt over flere år. Politiets rapportering for 2024 viser imidlertid en økning både i antall inndragninger og i de samlede beløpene, sammenlignet med 2023 og tidligere år.

4.3.2 Utfordringsbildet

Gjennomgangen av delmålene ovenfor har avdekket flere sentrale utfordringer som må håndteres for å sikre trygghet for alle. Nedenfor følger en beskrivelse av disse.

Kvinner og jenter opplever fremdeles diskriminering

Til tross for at Norge har et godt diskrimineringsvern gjennom Likestillings- og diskrimineringsloven, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Diskrimineringsnemda, er det likevel mange som opplever å bli diskriminert. Årsakene til at vi ikke er i mål er mange og sammensatte. Diskriminering kan skyldes negative holdninger, men også manglende kunnskap eller strukturer som fører til at noen kommer dårligere ut enn andre.

For eksempel henger lønnsgapet mellom kvinner og menn i stor grad sammen med at de mannsdominerte delene av arbeidsmarkedet i snitt har høyere lønn enn de kvinnedominerte, noe som kan forstås som en lavere verdsetting av kvinnedominerte yrker.71 Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet må forklares gjennom en rekke ulike årsaker, der diskriminering kan være én av flere faktorer. Samtidig har strukturelle forhold som lønn, status, kjønnsroller og kjønnsnormer, samt forhold knyttet til arbeids- og familieliv betydning. Regjeringen jobber derfor mot diskriminering og for likestilling på ulike nivåer og med ulike verktøy.

Vold mot jenter og kvinner er et alvorlig samfunnsproblem

Vold mot jenter og kvinner, inkludert vold i nære relasjoner, partnerdrap og voldtekt, er fortsatt et alvorlig samfunnsproblem. Konsekvensene både for den som utsettes og for samfunnet som helhet er omfattende. Volden rammer alle grupper i befolkningen, men enkeltgrupper har høyere risiko for å bli utsatt for vold og overgrep. Jenter og kvinner utsettes i større grad enn menn for seksuell vold og for alvorlig og gjentatt vold i nære relasjoner. Sosiale problemer og dårlige levekår øker risikoen for å bli utsatt for vold. Marginaliserte grupper i samfunnet er overrepresentert både blant ofre og utøvere i visse former for vold. Samtidig mangler vi studier som gir grunnlag for å fastslå retningen på sammenhengen mellom vold og sosiodemografiske forhold.

NKVTS’ undersøkelse om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten (UEVO-studien) fra 2019 viser at ungdom som enten har vokst opp i en familie der det har vært brudd i familierelasjonene, der økonomien er dårlig eller der foreldrene har hatt vansker med rusmiddelbruk eller psykiske helse, i større grad har erfaringer med vold og overgrep. Tilsvarende gjelder der familien har innvandrerbakgrunn.72

Vold skaper utrygghet, kan gi helseutfordringer og tap av livskvalitet, og begrenser den enkeltes livsutfoldelse og mulighet for aktiv samfunnsdeltakelse. I ytterste konsekvens kan barn og voksne bli drept eller påført livslange, invalidiserende skader på grunn av vold og overgrep. I tillegg til store personlige konsekvenser for dem som utsettes for vold og overgrep, er de samfunnsøkonomiske konsekvensene omfattende. De samfunnsøkonomiske kostnadene av vold i nære relasjoner ble beregnet til 92,7 milliarder kroner i 2021.73

Flere utredninger og undersøkelser har avdekket svakheter i politiets og hjelpeapparatets håndtering av saker om vold og overgrep. Blant disse er rapporter fra Riksrevisjonen74, Partnerdrapsutvalget75, Barnevoldsutvalget76, Voldtektsutvalget77 og Europarådets overvåkningskomité for Istanbulkonvensjonen, GREVIO.78 Rapportene uttrykker blant annet bekymring for manglende helhetlig organisering og samordning i arbeidet mot vold og overgrep. Flere av utredningene peker også på at manglende tidlig innsats er en utfordring. Tidlig innsats handler både om å avdekke vold, sårbarheter og risikofaktorer, og om å iverksette tiltak så tidlig som mulig for å forhindre negativ utvikling eller eskalering. Behovet for bedre samarbeid mellom tjenester og sektorer, og for kompetanseheving i tjenestene om vold og overgrep, blir også pekt på av flere.

I dag skjer vold og annen kriminalitet også på digitale arenaer. En stadig større del av barns, unges og voksnes hverdag er digital – gjennom elektronisk kommunikasjon, dataspill, sosiale medier og i utdannings- og opplæringssituasjoner. Barn i Norge er blant de største brukerne av internett i Europa, og samtidig blant dem som trives best på nett. Likevel er det mange som risikerer å bli utsatt for negative opplevelser som mobbing, skadelig innhold, digital vold og overgrep.

Et uløst potensial for forebygging

Kriminalitet kan representere en vesentlig utfordring for både samfunnets og enkeltindividers opplevde og reelle trygghet. Særlig bekymringsfull er tendensen til økning i ungdomskriminalitet. Forebygging og innsats rettet mot utsatte grupper må ta utgangspunkt i et helhetlig samfunnsperspektiv, og se hvordan atferd på individnivå henger sammen med opplevelse av tilhørighet og livsmestring – gjennom familierelasjoner, sosiale nettverk, lokalsamfunn, skole, helse og økonomi. Tiltak som fremmer samfunnsdeltakelse og reduserer sosiale forskjeller, vil ha stor betydning for å forebygge kriminalitet.

Selv om antallet voldstilfeller og drap statistisk sett er lavt i Norge sammenlignet med andre land, er partnerdrap fortsatt en alvorlig utfordring. De aller fleste partnerdrap har en forhistorie med vold. I flere av disse sakene er det snakk om varslede drap, og forskning viser at det i syv av ti partnerdrap var registrert partnervold før drapet fant sted. I halvparten av sakene var det registrert mer enn fem voldshendelser før drapet. Dette viser at det i et flertall av partnerdrapssakene i Norge finnes et betydelig potensial for forebygging.

Organisert kriminalitet

Organisert kriminalitet er i stor grad drevet av et mål om profitt, og kriminelle nettverk begår gjerne flere ulike former for kriminalitet. Dette inkluderer blant annet menneskehandel, narkotikakriminalitet, miljøkriminalitet og bedragerier, inkludert velferdskriminalitet og registerkriminalitet. Kriminelle gruppers virkeområder og metoder utvikler seg kontinuerlig for å ligge i forkant av rettshåndhevende myndigheter. Kriminaliteten skjer ofte på tvers av landegrenser, og de kriminelle benytter seg av profesjonelle tilretteleggere som bidrar til å gi kriminaliteten et skinn av legitimitet og gjør den vanskeligere å oppdage.

Det er derfor viktig å se økonomisk og organisert kriminalitet i sammenheng, og å sette inn målrettede tiltak – både for å hindre at kriminaliteten skjer i utgangspunktet, og for å frata de kriminelle utbyttet fra sine handlinger.

Hvitvasking av verdier og terrorfinansiering er vedvarende globale utfordringer. Ofte har hvitvasking grensekryssende elementer. I tillegg til tradisjonelle pengeoverføringer kan hvitvasking foregå gjennom handelsbaserte transaksjoner og med verdier som gir høy grad av anonymitet – som kontanter og kryptovaluta. Samlet vanskeliggjør dette sporing, noe som muliggjør at store verdier forsvinner og hvitvaskes globalt hvert år.

I flere deler av landet er politiet kjent med kriminelle aktører som er involvert i import og distribusjon av ulovlige skytevåpen til Norge. I mange tilfeller styres nettverkene av bakmenn og lederskikkelser som befinner seg i utlandet – herunder i land uten utleveringsavtale med Norge, eller som ikke utleverer egne borgere.

4.3.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å skape fremgang på områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til trygghet for alle.

Regjeringens arbeid for likestilling

Regjeringen har store ambisjoner for likestillingen i Norge. Målet er at alle, uavhengig av kjønn, skal ha større frihet og mulighet til å leve det livet de ønsker. Strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2025–2030 setter retningen for regjeringens helhetlige innsats for likestillingen. Strategien har seks hovedmål: Økonomisk selvstendighet og et likestilt arbeidsliv, færre kjønnsdelte utdanningsvalg, et samfunn uten vold, voldtekt, seksuell trakassering og netthets, frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, bedre helse for kvinner og menn, og et godt virkemiddelapparat for likestilling. Det er utarbeidet et indikatorsett som skal følge utviklingen innen hvert av strategiens hovedmål. Dette rammeverket gjør det mulig å overvåke situasjonen, sette inn tiltak ved behov, og korrigere kursen dersom det trengs.

I Meld. St. 7 (2024–2025) Om seksuell trakassering lanserer regjeringen syv mål for å få slutt på seksuell trakassering i samfunnet. Målene skal gi retning for arbeidet framover og utgangspunkt for nye politiske løsninger. Meldingen viser at det er avgjørende at partene i arbeidslivet og andre samfunnsaktører iverksetter tiltak for å fremme forebyggende arbeid. Samtidig løftes behovet for et bredt likestillingsarbeid som tar et oppgjør med forventninger til hvordan kvinner og menn skal oppføre seg, maktubalanse og ukultur.

Likestillingssentrene (KUN, Senter for likestilling ved Universitetet i Agder og Likestillingssenteret og Reform – ressurssenter for menn) skal drive langsiktig pådriver- og utviklingsarbeid for likestilling. Med etableringen av et nytt likestillingssenter på Vestlandet, har alle regioner et likestillingssenter. Regjeringen har dermed bidratt til en landsdekkende struktur for likestillingsarbeidet.

Håndhevingsapparatet på likestillingsområdet består av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. En utredning fra 202479 viser at de som utsettes for diskriminering, trakassering og gjengjeldelse har tilgang til et kostnadsfritt, godt, effektivt og rettssikkert håndhevingsapparat med effektive sanksjoner. De fleste diskrimineringssaker løses på et lavere nivå, og det er derfor viktig å ha et lavterskeltilbud som bidrar til å løse konfliktene. I utredningen presenteres forslag som kan styrke rettssikkerheten til dem som blir utsatt for diskriminering, blant annet ved å opprette et meglingstilbud. For en del kan et slikt meglingstilbud være en mindre belastende, mer dialogbasert og raskere prosess enn dagens klagesaksbehandling.

Aktivitets- og redegjørelsesplikten pålegger arbeidsgivere og offentlige myndigheter å jobbe systematisk med å fremme likestilling og hindre diskriminering. Pliktene ble styrket i 2020. Blant annet ble aktivitetsplikten utvidet til å gjelde sammensatt diskriminering, flere arbeidsgivere ble pålagt å følge en konkret arbeidsmetode, og arbeidsmetoden ble utvidet til å omfatte kjønnsfordelt lønnskartlegging og kartlegging av omfanget av uønsket deltidsarbeid.80 De senere årene har det vært en økt innsats med å spre kunnskap om pliktene, utvikle verktøy og dele eksempler som gjør oppfølgingen enklere. Institutt for samfunnsforskning (ISF) har undersøkt betydningen pliktene har for arbeidsgiveres og offentlige myndigheters likestillingsarbeid. ISF finner en markant økning i forekomsten av begreper som beskriver mangfolds- og likestillingsarbeid etter de nye kravene. Mellom 2019 og 2021 var det en dobling av ordene «mangfold» og «kvinne» i årsrapportene til de 50 største norske virksomhetene.81

Norge har innført krav om kjønnsbalanse i styrer i norske foretak av en viss størrelse. Lovgivningen bygger på enighet i trepartssamarbeidet. Kravet trådte i kraft 1. januar 2024 og innføres trinnvis fram mot 2028. De nye reglene dekker omtrent 8 000 selskaper. Den første etappen av innføringen inkluderer selskaper med mer enn 100 millioner kroner i totale drifts- og finansinntekter. Deretter vil reguleringen bli utvidet hvert år. Innen 2028 vil reguleringen omfatte selskaper med mer enn 30 ansatte eller mer enn 50 millioner kroner i totale drifts- og finansinntekter. Regelen vil da gjelde for rundt 20 000 selskaper.

Forebygging og bekjempelse av vold mot jenter og kvinner

For å styrke innsatsen for å avskaffe alle former for vold mot jenter og kvinner har regjeringen lagt fram Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028). Planen inneholder over 100 tiltak og skal bidra til at vi forebygger og beskytter bedre, avdekker flere saker og ivaretar utsatte på en mer omsorgsfull måte. Planen er viktig i regjeringens arbeid for å øke tryggheten i samfunnet. Politiets forebyggende virksomhet, etterforskning og straffeforfølgning står sentralt i planen. Det skal blant annet legges til rette for en styrking av politiets arbeid gjennom å etablere RISK-modellen i alle landets politidistrikter.

Opptrappingsplanen inneholder et eget kapittel om vold og overgrep i samiske samfunn. I samarbeid med Sametinget er det utviklet tiltak som blant annet skal styrke språk- og kulturforståelsen i politi og hjelpeapparatet, etablere et eget barnehustilbud tilrettelagt for samiske barn, og bidra til at voldutsatte i den samiske befolkningen får et likeverdig tilbud.

I september 2024 etablerte regjeringen en permanent partnerdrapskommisjon. Formålet med kommisjonen er å forebygge drap og vold begått av nåværende eller tidligere partner. Dette skal bidra til økt kunnskap og identifisere forbedringspunkter i forebyggingen av partnervold og partnerdrap i offentlige instansers arbeid. Kommisjonen er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.

Innsats mot vold og overgrep mot barn

Med opptrappingsplanen om vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028) styrker regjeringen innsatsen særlig når det gjelder vold mot de minste barna. Regjeringen vil blant annet styrke helsestasjon- og skolehelsetjenesten, det foreldrestøttende arbeidet i kommunene og samarbeidet mellom tjenester. God forebygging handler også om å gi barn kompetanse om egen og andres kropp, grenser og seksualitet fra tidlig alder. Det må derfor gis alderstilpasset opplæring både i barnehagen, grunnskolen og i videregående skole.

Opptrappingsplanen er særlig rettet mot å styrke behandlingstilbudet til barn og unge som utøver, eller står i fare for å utøve, problematisk eller skadelig seksuell atferd. Det skal legges til rette for at mindreårige mistenkte blir avhørt på Statens barnehus. Opptrappingsplanen retter også innsatsen mot de overgrepene barn blir utsatt for på internett, og har styrket kapasiteten i politidistriktene til å avdekke og etterforske dette.

Norge har de senere årene erfart flere alvorlige tilfeller der barn har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Et grunnleggende spørsmål er om tjenesteapparatet kunne ha forebygget og forhindret dette. Det er viktig å få oversikt over hva som har skjedd i disse sakene og hvordan det kunne skje, for å hindre at liknende hendelser skjer igjen. Regjeringen har derfor etablert en undersøkelsesordning i Statens helsetilsyn for drap og andre alvorlige saker som vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn. Ordningen skal identifisere systemsvikt og bidra til læring og forbedring i virksomheter gjennom undersøkelser av alvorlige saker. Formålet er å forebygge drap og alvorlig vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn.

Regjeringen jobber for å skape en trygg digital oppvekst for barn og unge, og la i juni 2025 fram en stortingsmelding for å skape en helhetlig politikk for barn og unges digitale hverdag. Det vil komme nasjonale råd, informasjon og veiledning til barn, foreldre og voksne som jobber med barn, for å redusere de negative sidene ved barns digitale liv.

Nasjonal strategi mot menneskehandel (2025–2030)

Menneskehandel er alvorlig kriminalitet og et angrep på grunnleggende menneskerettigheter og sentrale samfunnsinteresser. Regjeringen har lagt fram en nasjonal strategi for å forebygge og bekjempe menneskehandel samt å bistå ofrene. Dette skal skje gjennom en koordinert innsats, der offentlige myndigheter og ideelle organisasjoner jobber sammen for å redusere handlingsrommet for slik utnyttelse. Hovedgrepene inkluderer et mer systematisk samarbeid, målrettet kompetansebygging, og styrkede tiltak i bistands- og straffesakskjeden. Strategien er utviklet på bakgrunn av innspill fra relevante myndigheter og organisasjoner. Den bygger også på evalueringer innen feltet, inkludert rapporter og anbefalinger fra internasjonale organisasjoner. Særlig viktig er evalueringsrapporter fra Europarådets overvåkningsorgan GRETA. I tillegg er forskningsrapporter, forslag fra tidligere utredningsprosjekter, og rapporter fra Koordineringsenheten mot menneskehandel sentrale kilder. Regjeringen har tatt utgangspunkt i Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel i mål, prinsipper og innsatsområder for strategien.

Barneekteskap, negativ sosial kontroll og æresmotivert vold

For å forhindre ekteskap med mindreårige, er det forbudt å inngå ekteskap med en som er under 18 år i Norge. Som hovedregel skal heller ikke ekteskap inngått i utlandet med en person som er under 18 år anerkjennes i Norge. Videre er det forbudt å inngå ekteskap mellom parter som er i slekt i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken. Den strenge lovgivningen antas å ha bidratt til en positiv utvikling på området.

Å forebygge og bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, herunder kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og ufrivillige utenlandsopphold, er høyt prioritert av regjeringen. Regjeringen la fram en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold våren 2025, Sjef i eget liv – styrket innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold 2025–2028. Handlingsplanen viderefører og styrker myndighetenes innsats fra den forrige handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold for perioden 2021–2024. I juni 2024 ble NOU 2024: 13 Lov og frihet lagt fram. Lovutvalget leverte en helhetlig juridisk utredning av problemstillinger i saker som omhandler negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold. Det jobbes med vurdering og oppfølging av NOUen, blant annet gjennom den nye handlingsplanen mot negativ sosial kontroll.

Regjeringen fremmet for Stortinget i 2024 et forslag om å innføre et forbud mot å inngå ekteskap mellom andre nære slektninger. Forslaget innebærer at det vil bli forbudt å inngå ekteskap med for eksempel en onkel, tante eller et søskenbarn. Formålet er å unngå helseskader hos barn, og det kan også motvirke tvangsekteskap. Det ble også foreslått at ekteskap mellom nære slektninger inngått i utlandet ikke skal anerkjennes i Norge, med en snever unntaksbestemmelse. Forslaget ble vedtatt av Stortinget i juni 2024, og trådte i kraft 1. januar 2025.

Bekjempelse av økonomisk og organisert kriminalitet

Bekjempelse av økonomisk kriminalitet og inndragning av utbytte fra kriminalitet har over tid vært for lavt prioritert, men har stått høyt på regjeringens agenda de siste årene. Regjeringen la i mars 2024 fram Meld. St. 15 (2023–2024) Felles verdier – felles ansvar – Styrket innsats for forebygging og bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Regjeringen styrket innsatsen mot økonomisk og organisert kriminalitet både gjennom budsjettet i 2024 og ytterligere for 2025. En styrking av politiet og Økokrim skal gjøre det enklere å følge pengesporene og inndra flere verdier fra de kriminelle. Satsingen muliggjør blant annet en bedre utnyttelse av finansiell etterretning, til bruk i politiet og kontrolletater.

Regjeringens satsing på bekjempelse av økonomisk kriminalitet i statsbudsjettet for 2025 inneholder tiltak rettet mot korrupsjon. Økokrim skal styrkes som landsdekkende kompetansepunkt. Videre skal det gjennomføres et prosjekt hvor man gjennomgår eksisterende etterforskingsmateriale, for å se etter tegn på korrupsjon og annen alvorlig kriminalitet. Det er også et mål om bedre dialog og samarbeid med næringslivet for å forebygge korrupsjon.

For å imøtekomme utfordringen med mange henleggelser av saker om skattekriminalitet er det iverksatt et toårig pilotprosjekt i samarbeid mellom Økokrim og Skatteetaten, med bistand fra Oslo og Øst politidistrikt. I prosjektperioden skal alle anmeldelser fra Skatteetaten som ellers ville gått til Oslo og Øst politidistrikt sendes til Økokrim. Nye regler om selvstendig inndragning skal etter planen legges fram for Stortinget i løpet av 2025.

Innsats mot hvitvasking og terrorfinansiering

Bekjempelse og forebygging av hvitvasking og terrorfinansiering krever internasjonalt samarbeid. Norge deltar i flere fora for internasjonalt anti-hvitvaskingssamarbeid, inkludert Financial Action Task Force (FATF) og EU. Både FATF-standardene og EUs anti-hvitvaskingsregelverk har blitt utvidet for å forebygge og avdekke nye former for hvitvasking og terrorfinansiering, med nye krav til åpenhet, tilsyn og informasjonsinnhenting for både offentlige myndigheter og privat sektor.

Det norske hvitvaskingsregelverket er basert på EUs hvitvaskingsdirektiv og de internasjonale standardene for anti-hvitvasking og terrorfinansiering utarbeidet av FATF. Både EUs anti-hvitvaskingsregelverk og FATF-standardene oppdateres for å dekke utviklinger i metoder og teknologi som kan benyttes til hvitvasking. EU vedtok i mai 2024 en ny pakke med anti-hvitvaskingsregelverk, som består av en forordning om pliktene for privat sektor, et direktiv om nasjonale myndigheters plikter, samt en forordning om et nytt tilsynsbyrå. Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe som skal utrede gjennomføringen av det styrkede anti-hvitvaskingsregelverket i norsk rett.

Et åpent og gjennomsiktig samfunn bidrar til å forebygge økonomisk kriminalitet, som for eksempel skatteunndragelser, hvitvasking og korrupsjon. Et tiltak for å fremme gjennomsiktighet er åpenhet om hvilke fysiske personer som eier eller kontrollerer selskaper og andre juridiske personer («reelle rettighetshavere»), slik at disse ikke kan misbrukes til å kamuflere transaksjoner eller annen økonomisk aktivitet. Siden 2021 har selskaper hatt plikt til å identifisere og innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere, og fra 1. oktober 2024 kan opplysninger om reelle rettighetshavere registreres i registeret over reelle rettighetshavere. Registeret føres av Brønnøysundregistrene, og opplysningene skal være tilgjengelige for rapporteringspliktige, offentlige myndigheter, media, sivilsamfunnsorganisasjoner og høyere utdanningsinstitusjoner.82

Fra 1. januar 2025 har visse aktører innen kunsthandel blitt underlagt hvitvaskingslovens regler. Lovendringen er en del av gjennomføringen av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv i norsk rett, og gjør kunsthandlere, som auksjonshus, gallerier og andre som har kunsthandel som en del av sin næring, til rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven. Også profesjonelle tilbydere av oppbevaring av kunst omfattes. Det vil utpekes en tilsynsmyndighet som skal kontrollere etterlevelsen av regelverket på området.

Potensialet for hvitvasking og terrorfinansiering i kunst- og kulturminnemarkedet er dokumentert av internasjonale organisasjoner som Interpol og FATF. Med lovendringene vil risikoen for misbruk av kunstbransjen reduseres ved at myndighetene får bedre oversikt og kontroll over handel med kunst og kulturgjenstander. Dette vil samtidig bidra til å motvirke ulovlig handel med andre lands ulovlig utførte kulturgjenstander, inkludert gjenstander som er stjålet fra museer og andre kulturinstitusjoner.

4.3.4 Regjeringen vil

• Følge opp tiltakene i Strategi for likestilling mellom kvinner og menn (2025–2030).

• Følge opp utredningen Håndhevingsapparatet på diskrimineringsområdet – gjennomgang og vurdering.

• Følge opp NOU 2024: 8 Likestillingens neste steg med en melding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer.

• Følge opp tiltakene i handlingsplanen Sjef i eget liv – styrket innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold 2025–2028.

• Følge opp Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028).

• Bidra til internasjonal bekjempelse og forebygging av hvitvasking og tilknyttet kriminalitet, blant annet gjennom deltakelse i relevante internasjonale fora.

• Utrede gjennomføring av EUs nye antihvitvaskingspakke i norsk rett.

• Følge opp tiltakene i Meld. St. 15 (2023–2024) Felles verdier – felles ansvar.