5 Et motstandsdyktig lavutslippssamfunn

Norge har et lovfestet mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050, med 90–95 prosent reduksjon i klimagassutslipp sammenlignet med 1990. Vi har også forpliktelser til å ivareta naturmangfoldet og livsgrunnlaget vårt. Samtidig må samfunnet og økosystemene forberedes på og tilpasses klimaendringene.

Konsekvensene av forurensning, klimaendringer og tap av natur påvirker og forsterker hverandre. Klimaendringer og forurensning er viktige årsaker til det akselererende og dramatiske tapet av naturmangfold over hele kloden. Tap og forringelse av natur forverrer samtidig konsekvensene av klimaendringene, for eksempel ved flom og tørke. Disse tre globale miljøkrisene bidrar også til å forsterke utfordringer og kriser på andre områder, for eksempel innenfor helse og sikkerhet. Det er derfor viktig å se miljøkrisene i sammenheng, og arbeide for å begrense konsekvensene av klimaendringene, redusere forurensning, og bevare naturmangfoldet.

For å få et motstandsdyktig samfunn må vi styrke arbeidet med forebygging, klimatilpasning og beredskap mot naturkatastrofer og andre potensielle kriser. Dette krever en helhetlig planlegging og arealforvaltning av byer og lokalsamfunn, og at vi ivaretar kritisk infrastruktur og økosystemer på land og i hav.

Regjeringen har de siste årene lagt fram flere stortingsmeldinger og strategier som berører disse temaene. Dette kapittelet oppsummerer regjeringens politikk knyttet til klimatilpasning, sikkerhet og beredskap og bærekraftig forvaltning av økosystemer gjennom bevaring, bærekraftig bruk og restaurering av naturmangfold.

5.1 Klimatilpasning, sikkerhet og beredskap

Klimaendringene innebærer utfordringer på tvers av sektorer, aktører og samfunnsområder, og påvirker samtlige bærekraftsmål. Klimaendringene vil føre til mer tørke og regn og gi økt fare for overvann, stormflo, flom og ulike typer skred. Kritisk infrastruktur og beredskapssystemer er ofte dimensjonert for det klimaet vi er vant til, og for en tid preget av stabilitet og fred i Europa. Dette gjør systemer og infrastruktur sårbare for naturkatastrofer og andre uforutsette hendelser. Dette gjelder eksempelvis vannforsyning, elektrisitet og nettilgang. Klimatilpasning, sikkerhet og beredskap vil innebære økte kostnader fremover, og vil få betydning for planlegging av infrastruktur, byer og lokalsamfunn.

5.1.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert seks delmål med forbedringspotensial innenfor klimatilpasning, sikkerhet og beredskap. Nedenfor følger en omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 6.4 handler om bedre utnytting av vann i alle sektorer innen 2030. Dette innebærer å sikre bærekraftig uttak av og tilgang til ferskvann for å avhjelpe vannmangel og redusere antall personer som rammes av vannmangel. Vannmangel er ikke vanlig i Norge, selv om vi også her har opplevd perioder med knapphet. Lekkasjer fra ledningsnett for drikkevann er likevel en utfordring. Gjennomsnittlig lekker om lag 29 prosent av drikkevannet ut på veien fra vannbehandlingsanlegget til abonnenten. Selv om enkelte kommuner jobber systematisk med å utbedre lekkasjer, har den gjennomsnittlige lekkasjeandelen ligget på rundt 30 prosent siden 2015. Det er variasjon mellom kommuner og landsdeler. I Trøndelag var gjennomsnittlig lekkasjeandel i 2023 estimert til 22 prosent og i Rogaland til 23 prosent. I motsatt ende av skalaen var Buskerud med estimert gjennomsnittlig lekkasjeandel på 35 prosent og Finnmark på 39 prosent. Norge har som mål å redusere lekkasjeandelen til under 25 prosent innen 2033.1

Delmål 9.1 handler om å utvikle pålitelig, bærekraftig og solid infrastruktur av høy kvalitet. Jernbane, veier, havner, lufthavner og digital infrastruktur er nødvendig for at vi skal kunne ta hele landet i bruk og ivareta transportbehovet for personer og gods også utenfor landegrensene som vi er avhengig av.

I Norge har vi en godt utbygd infrastruktur. Det har imidlertid skjedd en gradvis forringing av tilstanden på veinettet, som følge av for lav prioritering over flere tiår. I tillegg stiller klimaendringene nye krav ved utbygging og vedlikehold av infrastruktur, for eksempel økte krav til dimensjonering av skredsikring, rør, grøfter og stikkrenner. Hensyn til klima og natur stiller stadig strengere rammer for sektoren. Ny infrastruktur og nytt materiell er som hovedregel universelt utformet. Videre er det best tilgjengelighet på de mest trafikkerte stasjonene og knutepunktene, inkludert flyplasser. Det største problemet ligger ofte på veien til disse. Det er liten tilgjengelighet på og rundt de minste holdeplassene langs veien.

Delmål 11.5 handler om å redusere antall personer som rammes av katastrofer, og de direkte økonomiske tapene av slike katastrofer. Naturfarer kan true grunnleggende verdier og funksjoner og sette liv og helse i fare. Klimaendringene i dag er allerede krevende, og vil forsterkes framover. Ved siden av storm, er flom og skred naturfarene som gjør størst skade og tar flest menneskeliv i Norge. Siden år 1900 har nær 1 500 mennesker omkommet i skred. Statistikken viser at det er klart størst tap av menneskeliv i snøskred, deretter følger steinsprang, kvikkleireskred og fjellskred. Etter storm er det flom som har ført til størst erstatningsutbetalinger fra naturskadeforsikringen.

Havnivåstigning er en utfordring for byer på kysten. I april 2024 lanserte Miljødirektoratet en ny rapport om havnivåstigning i Norge i samarbeid med Norsk klimaservicesenter og Nansensenteret. Rapporten viser at havnivåstigningen er akselererende og vil fortsette i flere hundre år.2 Rapporten ligger til grunn for oppdateringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) veileder, Havnivåstigning og høye vannstander i samfunnsplanleggingen, som legger til rette for tilpassings- og beredskapsplanlegging i kommunene.

Delmål 13.1 handler om å styrke evnen til å stå imot og tilpasse seg klimaendringene. Vi mangler gode indikatorer og data for å vurdere måloppnåelse, og kan ikke si noe sikkert om utviklingen over tid for dette delmålet. Ettersom konsekvensene av klimaendringene har blitt tydeligere, har myndighetenes arbeid for å forebygge og ruste samfunnet for klimaendringene blitt mer systematisk. Nasjonale strategier for reduksjon av katastroferisiko i tråd med Sendai-rammeverket er implementert. Hensynet til klimatilpasning inngår i de statlige planretningslinjene for klima og energi, og i andre strategier og planer. I 2023 la regjeringen fram en stortingsmelding om klimatilpasning som viser hvordan myndighetene vil jobbe systematisk med klimatilpasning i alle sektorer. Les mer i kapittel 5.1.3 strategier og tiltak. Konsekvensene av klimaendringene vil imidlertid bli stadig tydeligere, og vil gi utfordringer for alle samfunnssektorer i årene som kommer.

Delmål 13.2 handler om å innarbeide tiltak mot klimaendringer i politikk, strategier og planlegging på nasjonalt nivå. Regjeringen legger årlig fram Klimastatus og -plan som et særskilt vedlegg til forslag til statsbudsjett. Regjeringen la i april 2025 fram Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet, som omhandler regjeringens politikk for å redusere klimagassutslipp i hele økonomien. Se nærmere omtale i avsnitt 5.1.3 under. Se også omtale av Norges klimapolitikk i avsnitt 3.2.13.

Delmål 13.3 handler om å styrke enkeltpersoners og institusjoners evne til å motvirke, tilpasse seg og redusere konsekvensene av klimaendringene, deres evne til tidlig varsling, samt styrking av kunnskapen og bevisstgjøringen om dette. Også for dette målet mangler vi gode indikatorer og data for å vurdere måloppnåelse, og utviklingen over tid. Å bidra i omstillingen krever kunnskap om årsakene til og konsekvensene av klimaendringer, og hvordan vi kan tilpasse oss dem. Her spiller utdanningssystemet og formidling av kunnskap en viktig rolle. Rammeplanen for barnehagen fremhever at barna skal lære å ta vare på naturen, mens læreplanen for grunnopplæringen slår fast at skolen skal bidra til at elevene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet. Norsk klimaservicesenter (KSS) har ansvar for å samle og formidle klimadata for å hjelpe enkeltpersoner og institusjoner med å forstå og tilpasse seg klimaendringer. Kulturens, idrettens og frivillighetens kommunikasjonsarenaer, arrangementer og samarbeidsflater bidrar også til å fremme kunnskap, skape oppmerksomhet og inspirere til handlinger for lavutslippssamfunnet. Nettsiden Klimatilpasning.no bidrar til å spre kunnskap om klimaendringer og klimatilpasning.

5.1.2 Utfordringsbildet

Basert på gjennomgangen over er det identifisert fire utfordringer knyttet til klimatilpasning, sikkerhet og beredskap. Nedenfor følger en beskrivelse av disse.

Temperaturøkning og mer ekstremvær

Menneskeskapte klimaendringer har medført alvorlige og til dels irreversible konsekvenser for natur og samfunn over hele kloden. Dersom forpliktelsene i Parisavtalen ikke overholdes, vil klimaendringene tilta ytterligere i styrke og gi enda mer alvorlige og vidtrekkende konsekvenser utover i dette århundret.

I Norge skjer oppvarmingen raskere enn det globale gjennomsnittet, og oppvarmingen er større jo lenger nord i landet man kommer. Men klimaendringene kommer ikke bare i form av økte temperaturer, siden drivhuseffekten er tett sammenvevd med vannets kretsløp og nedbørsmønstre. Gjennomsnittstemperaturen i Norge har steget med om lag 1,4 grader siden begynnelsen av 1900-tallet.3 I samme periode økte nedbørsmengdene over Norge med om lag 21 prosent. I Longyearbyen har gjennomsnittstemperaturen økt med mer enn fire grader siden 1991, og nye varme- og nedbørrekorder settes stadig.4

KSS publiserte i 2015 rapporten Klima i Norge 2100, som viser hvordan klimaet er ventet å endre seg fram mot år 2100 under ulike scenarioer for klimagassutslipp. Rapporten viser at temperaturen på Fastlands-Norge kan bli over fire grader høyere i løpet av det 21. århundre, hvis verden fortsetter å utvinne og benytte fossile energikilder i samme takt som nå, mens den gjennomsnittlige årsnedbøren kan øke med i underkant av 20 prosent. Svalbard kan bli opp mot 10 grader varmere, og nedbøren her kan øke med over 60 prosent.5 Episoder med kraftig nedbør vil skje oftere og bli mer intense. KSS vil legge fram nye og oppdaterte beregninger høsten 2025.

Den kraftige oppvarmingen på Svalbard henger sammen med mindre havis i Barentshavet og i fjordene på Svalbard. Mindre havis fører til større områder med åpent hav, som vil avgi mer varme til lufta, slik at lufta varmes opp ytterligere.6

I et varmere klima svinger vintertemperaturer i deler av Norge i større grad rundt frysepunktet, noe som gir mer isete forhold.7 Breene har trukket seg betydelig tilbake det siste århundret, mens permafrosten tiner i økende tempo. Elver og innsjøer i sørlige og lavtliggende områder av landet vil kunne bli isfrie hele året.8 Norske farvann og kystområder blir dessuten varmere og surere.9 Havnivået langs kysten av Norge stiger nå med litt over tre millimeter per år.10 Denne hastigheten ventes å øke fremover.11 Havnivåstigning vil bidra til å øke risikoen for stormflo og oversvømmelse.

Med økende global oppvarming øker sannsynligheten for ekstremvær og at flere værhendelser kan skje samtidig. Med en åpen økonomi og utstrakt handel og samarbeid internasjonalt, er Norge også sårbar for konsekvenser av klimaendringer i andre deler av verden.

Klimaendringene påvirker hele samfunnet

Hele samfunnet påvirkes av at klimaet endrer seg. I tillegg til å ha store konsekvenser for naturen, påvirker endringene både sosiale forhold, økonomi, offentlig sektor og næringsliv. Klimaendringene er en utfordring for samfunnssikkerheten og innebærer økte krav til både forebygging og beredskap. Økt intensitet og hyppighet av ekstremvær øker risikoen for alvorlige naturhendelser og kan true liv og helse, materielle verdier og kritisk infrastruktur. Kritiske samfunnsfunksjoner, som kraftlinjer, vannforsyning og avløpshåndtering, kan også bli påvirket. Klimaendringene innebærer dessuten økt risiko for skogbrann.

Verdens matsikkerhet påvirkes av konsekvensene av klimaendringene, som tørke, flom, hetebølger og et stigende havnivå. Global oppvarming svekker matjordas egenskaper. Den øker presset fra planteskadegjørere og dyresykdommer, reduserer mengden dyreliv på land og i havet og svekker viktige økosystemtjenester som pollinering. Rapporten Klimaendring utfordrer det norske matsystemet viser at klimaendringene utgjør en alvorlig trussel for matproduksjonen globalt, men at også det norske matsystemet kan bli påvirket. Klimaendringer i andre land kan ha konsekvenser for matsikkerhet i Norge.12 Internasjonalt diskuteres behovet for at klimaendringer i større grad må reflekteres i beregningene av høstbare marine ressurser. Dette vurderes løpende i blant annet Havforskningsinstituttet.

Verdens helseorganisasjon har uttrykt at klimaendringer er den største trusselen mot helse i det 21. århundre.13 Klimaendringer kan påvirke både fysisk og psykisk helse, og er alene ventet å forårsake omtrent 250 000 ekstra dødsfall per år, bare fra underernæring, malaria, diaré og heteslag. Klimaendringer er blant flere faktorer som øker risikoen for smittsomme sykdommer, herunder økt risiko for nye pandemier og medfølgende overbelastning av helse- og omsorgstjenester. Selv om Norge er mindre sårbart enn andre land globalt, må vi som samfunn forberede oss på mer omfattende helsekonsekvenser av klimaendringene fremover.14 Helse- og omsorgssektoren må bidra i omstilling og tilpasning til klimaendringene. Veikart mot en bærekraftig, lavutslipps og klimatilpasset helse- og omsorgstjeneste15 ble lansert 28. januar 2025, og skal øke kunnskapen i helse- og omsorgssektoren og inspirere til løsninger som reduserer sektorens klimaavtrykk og forebygge svikt i levering av helsetjenester.

Økt belastning på bygninger, infrastruktur og samferdsel

Klimaendringene gjør at bygninger og infrastruktur må tåle større påkjenninger. Flom og overvann øker faren for vanninntrenging i bygninger. Økt og mer intens nedbør vil også føre til økte fuktproblemer. Dette går blant annet utover kulturmiljø, se boks 5.2.

En stor andel av uønskede hendelser i transportsektoren er naturhendelser. Flom, skred og ekstremvær er kjente risikofaktorer i transportsystemet, både for transportsikkerheten og for fremkommeligheten. Det medfører slitasje på infrastrukturen, store materielle skader og gir betydelige kostnader. Transportsektoren må være forberedt på å både forebygge og håndtere større, hyppigere og mer alvorlige naturhendelser, samt en generelt større belastning.

Ny transportinfrastruktur bygges for å tåle framtidens klima. Utfordringene er størst knyttet til transportinfrastruktur som er bygget etter eldre standarder. Prioriteringen av drift og vedlikehold av infrastrukturen er derfor svært viktig for å tilpasse den framtidens klima.

Klimaendringene fører til økt hyppighet og intensitet av flom, skred og ekstremvær, noe som medfører større belastning på kraftsektorens infrastruktur. Hyppigere avbrudd i kraftforsyningen kan oppstå som følge av trær som faller på linjer, lynnedslag i anlegg og skader fra ising og stormer. Økt risiko for storflom kan også utfordre damanlegg, selv om brudd er svært sjeldne. Disse endringene forsterker eksisterende risikoer og kan gi økte vedlikeholdskostnader og hyppigere strømbrudd i fremtiden.

Trussel mot fred og stabilitet

Klimaendringene er i økende grad anerkjent som en alvorlig risiko for fred og stabilitet i verden. Først og fremst ser man konsekvenser av klimaendringer som en faktor som vil kunne forsterke og forverre underliggende årsaker til konflikt. Tørke, flom og annet ekstremvær kan i særlig klimautsatte land og regioner bety knapphet som igjen kan føre til økt kamp om tilgang på mat og vann. Befolkningsvekst, kombinert med økt kamp om eksistensielle goder, kan også være en driver for krig og terror langs eksisterende og nye konfliktdimensjoner. En åpenbar konsekvens er migrasjonsstrømmer. Store folkevandringer har til alle tider hatt destabiliserende politisk effekt med betydelige ringvirkninger, ut over berørte enkeltland og tilknyttede regioner. Slik vil konsekvensene av klimaendringer ha beredskapsmessig og sikkerhetspolitisk virkning i vår egen del av verden.

I nordområdene gir klimaendringene sikkerhetsmessige utfordringer. Oppvarmingen fører blant annet til at isen trekker seg tilbake. Issmeltingen kan bidra til økt kommersiell aktivitet i form av større interesse for naturressurser, forskning, turisme, nye seilingsmønstre og endringer i det militæret nærværet i regionen.

I nordområdene må man ta høyde for at klimaendringene skaper økt aktivitet, nye utfordringer og ny risiko. Økt trafikk over større områder i nordområdene vil medføre at Forsvaret får et større operasjonsområde. Dette kan for eksempel føre til lengre forsyningslinjer og et utvidet logistikkbehov for Kystvakten. En eventuell økning i sivil og militær aktivitet i nordområdene øker også risikoen for ulykker og utslipp. Norge og øvrige arktiske kyststater må derfor være forberedt på konsekvensene av økt aktivitet. Det vil eksempelvis kreve kapasitet til hendelseshåndtering innenfor søk og redning, fiskeriforvaltning og miljøforurensning. Rapporten Climate Change and Security in the Arctic viser at sikkerhetsrisikoen knyttet til et varmere Arktis må legges på toppen av allerede tiltakende spenninger som ventes i nordområdene det neste tiåret.16

5.1.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til klimatilpasning, sikkerhet og beredskap.

Redusere klimagassutslipp

Det viktigste vi kan gjøre for å redusere de alvorlige konsekvensene av klimaendringene, er å kutte utslipp av klimagasser. Klimaendringene fram til 2050 er i stor grad allerede gitt, men vi kan vi gjøre mye for å påvirke klimaendringene i tiden etter 2050. I april 2025 la regjeringen fram Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet. I meldingen omtales regjeringens politikk for å redusere klimagassutslipp i hele økonomien. Regjeringen la fram forslag til nytt klimamål for 2035 sammen med stortingsmeldingen. Regjeringen foreslår at Norges nye klimamål for 2035 er å redusere utslippene med minst 70–75 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Målet foreslås lovfestet i klimaloven og meldes inn til FN under Parisavtalen.

Regjeringen legger årlig fram Klimastatus og -plan (KSP) som et særskilt vedlegg til forslag til statsbudsjett. KSP viser hvordan Norge ligger an til å nå klimamålene og regjeringens plan for å oppfylle målene. Den beregnede klimaeffekten av forslag til virkemidler i statsbudsjettet tallfestes. KSP gir i tillegg en redegjørelse av status for arbeidet med klimatilpasning i sektorene. KSP er regjeringens rapportering etter § 6 i lov om klimamål (klimalova).

Samfunnet må bli mer klimarobust

Klimaendringenes omfang og alvor tilsier at vi er nødt til å tilpasse oss et endret klima, parallelt med å redusere utslipp av klimagasser. For å styrke klimaberedskapen la regjeringen i juni 2023 fram Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. Meldingen inneholder regjeringens plan for det nasjonale arbeidet med klimatilpasning for perioden 2024–2028, og innfører et forbedret styringssystem for det nasjonale klimatilpasningsarbeidet. Dette skal føre til at hensynet til et klima i endring blir vurdert og implementert systematisk i alle sektorer.

Meldingen inneholder også en rekke tiltak innenfor det klimatilpasningsarbeidet som går på tvers av sektorer, blant annet knyttet til overvann, havnivå, matsikkerhet og samiske interesser. I tillegg presenterer den regjeringens politikk og tiltak på følgende utvalgte områder: natur og miljø, nasjonal sikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap, flom og skred, bygninger, infrastruktur og samferdsel, landbruk, fiskeri og havbruk, næringsliv, helse, utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, bistand og utviklingsarbeid og Svalbard. Som en oppfølging av denne meldingen skal Landbruks- og matdepartementet sette ned en arbeidsgruppe med medlemmer fra forskning, næring og forvaltning, som skal gjennomgå klimatilpasning i landbruket.

Regjeringen la i mars 2024 fram Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket. Hovedstrategien for å styrke selvforsyningen er å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr. Å opprettholde landbruk i hele landet blir viktig for å opprettholde muligheter og spre risiko i møte med klimaendringene. Å nyttiggjøre varierte ressurser, blant annet gjennom å satse på utmarksbeite og nye fôrressurser, er en viktig del av dette.

Et bedre kunnskapsgrunnlag

En viktig del av styringssystemet for klimatilpasning er å utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag. Miljødirektoratet har fått i oppdrag å gjennomføre en klimasårbarhetsanalyse i samarbeid med ulike aktører, som skal gi et bedre kunnskapsgrunnlag om risiko og sårbarhet i Norge. Analysen skal gi kunnskap om risiko i og på tvers av sektorer, og dermed gi grunnlag for bedre beslutninger. Hovedområdene i analysen er natur- og kulturmiljø, infrastruktur, helse og mat.

Regjeringen har også oppnevnt et ekspertutvalg som skal fremskaffe mer kunnskap om samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringer og effektive klimatilpasningstiltak. Høsten 2025 kommer Klimaservicesenteret til å legge fram rapporten Klima i Norge, som gir oss viktig kunnskap om det klimaet vi må tilpasse oss i Norge.

Det er videre bevilget midler for at norsk klimaservicesenter skal utvikle en nasjonal dataplattform, kalt «Klimakverna». Klimakverna skal sørge for at det blir enklere å ta i bruk klima- og hydrologiske framskrivninger, for eksempel i planverket til kommunene. Nettstedet Klimatilpasning.no bidrar til å spre kunnskap om klimaendringer og klimatilpasning.

Styrket beredskap og krisehåndtering

Regjeringen la i mai 2024 fram Meld. St. 27 (2023–2024) Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred. Utfordringene knyttet til flom og skred er store og økende, særlig på grunn av klimaendringene. Mer enn 300 000 mennesker bor i områder som er utsatt for flom og skred. Regjeringen vil derfor styrke arbeidet med forebygging for å øke tryggheten for innbyggerne. Forebygging omfatter både fysiske sikringstiltak og kartlegging, arealplanlegging, overvåking og varsling. Beredskapen og krisehåndteringen må også styrkes. Dette er et arbeid som krever systematisk innsats over tid. Styrket forebygging vil bidra til å redusere skadene fra flom og skred og dermed spare samfunnet for store kostnader. Blant tiltakene i meldingen er redusert kommunal finansieringsdel, økt kunnskap om effekten av naturbaserte løsninger og styrket statlig samordning og veiledning.

De forventede klimaendringene som gir mer ekstremvær og øker omfanget av naturhendelser, vil påvirke norsk beredskap i tiden fremover. Ekstremværet «Hans» som medførte flom over store områder, en rekke jordskred og overvannsutfordringer er eksempel på dette. Kommunale og regionale myndigheter, beredskapsaktører som for eksempel politiet, sivilforsvaret og brann- og redningstjenesten, må være forberedt på at denne typen hendelser vil øke i omfang, og ha tiltak og planverk for å håndtere etatenes oppgaver ved ekstremvær, flom og skred.

I Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig, presenterer regjeringen sin politikk for å styrke den sivile motstandskraften. I meldingen foreslås det et mer samordnet og systematisk forebyggings- og beredskapsarbeid. Regjeringen vil etablere en felles rådsstruktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på nasjonalt nivå. Formålet er blant annet å sikre en systematisk innhenting og behandling av informasjon fra alle aktører, på alle forvaltningsnivåer, som er viktig for å opprettholde kontinuitet i funksjoner innenfor kritiske samfunnsområder. Næringsliv og frivillige virksomheter skal inngå i strukturen. For hvert samfunnsområde vil det bli utpekt et ansvarlig departement som skal sørge for at det årlig foretas en vurdering av tilstand for samfunnsområdet og at det ved behov fremmes forslag om aktuelle tiltak. Vurderingene skal oversendes Justis- og beredskapsdepartementet, som i kraft av sin samordningsrolle innenfor samfunnssikkerhet og beredskap, utarbeider en samlet vurdering til regjeringen på tvers av de kritiske samfunnsområdene. Dette vil gi regjeringen et bedre beslutningsgrunnlag for å prioritere tiltak.

Regjeringen vil også foreslå en ny sektorovergripende lov som stiller felles krav til grunnsikring for virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer i fred, krise og krig. Formålet med loven er blant annet å styrke virksomhetenes egenberedskap og motstandskraft, og dermed deres bidrag til samfunnets samlede motstandskraft.

Klimaomstilling i forsvarssektoren

Regjeringens prioriteringer for klimaomstilling i forsvarssektoren går langs to spor. Det ene vektlegger at forsvarssektoren skal bidra til nasjonale klima- og miljømål. Det andre knytter seg til klimatilpasning, om hvordan klimaendringer vil påvirke fremtidens trusselsituasjoner og operasjonsområder, og stille nye krav til utvikling av infrastruktur og Forsvarets kapabiliteter. Det pågår en rekke initiativer og prosesser i arbeidet med klimaomstilling i forsvarssektoren for å følge opp dette. Grepene inkluderer blant annet en gjennomgående bruk av simulator, energieffektivisering og økt lokal fornybar energiproduksjon, og en betydelig satsing på forskning, utvikling og innovasjon for klimaomstilling, gjenbruk og ombruk. Klima- og miljøtiltak skal samtidig være en integrert del av planlegging, styring, investering og budsjetter i sektoren. Forsvarssektorens klima- og miljøstrategi og tilhørende implementeringsplan inneholder konkrete tiltak som sektoren i økende grad iverksetter. Det er et tett og viktig samarbeid mellom forsvarsetatene om oppfølgingen av tiltak.

Forebygging av skader på bygg, infrastruktur og samferdsel

Kommunene har en plikt og et ansvar for å ha oversikt over risiko og sårbarhet i kommunen, og kan gjennom areal- og samfunnsplanlegging forebygge skader på bygg og infrastruktur. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) leverte i slutten av 2023 et forslag til forskrift til plan- og bygningsloven § 4-3 som fastsetter krav til risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser). Forslaget er til vurdering i Kommunal- og distriktsdepartementet. Regjeringen vurderer å styrke kravene til kunnskapsgrunnlaget som skal legges til grunn ved utarbeiding av helhetlige ROS-analyser, og bedre oppfølging av funn i helhetlig ROS. Regjeringen vurderer også å styrke sammenhengen mellom arbeidet med samfunnssikkerhet etter sivilbeskyttelsesloven (helhetlig ROS) og etter plan- og bygningsloven. Regjeringen har styrket statsforvalterene med 34 millioner kroner, blant annet for å intensivere deres arbeid med å understøtte kommunenes beredskapsarbeid.

Fra januar 2024 har kommunene fått bedre virkemidler for å sikre forsvarlig håndtering av overvann i byggesaker med videre etter plan- og bygningsloven, jf. Prop. 125 L (2021–2022). Endringene gir kommunene hjemmel for å kunne kreve tiltak for håndtering av overvann, både ved nybygging og på bebygde eiendommer. Formålet med endringene er å hindre skader og ulemper fra overvann.

I 2024 ble ordningen om pliktig innmelding av geotekniske grunnundersøkelser og naturfareutredninger vedtatt. Ny paragraf i plan- og bygningsloven § 2-4 og forskrift om pliktig innmelding av grunnundersøkelser og naturfareutredninger, setter krav til at alle grunnundersøkelser og naturfareutredninger bestilt etter 1. januar 2025, skal meldes inn til Norges geologiske undersøkelse og Norges vassdrags- og energidirektorat. Lovendringen og forskriften følger opp en av tilrådningene fra Gjerdrumutvalget for å forebygge kvikkleireskred, og vil gi bedre kunnskap om grunnforhold og naturfarer.

Riksrevisjonens undersøkelse fra 2022 viste at få kommuner endrer eller opphever vedtatte arealplaner, selv om det blir avdekket ny naturfare i planområdet.17 Det er et mål å få flere kommuner til å oppdatere og eventuelt oppheve uaktuelle arealplaner. Kommunal- og distriktsdepartementet har tydeliggjort nasjonale forventninger om dette i regional og kommunal planlegging og jobber med å utarbeide en ny veileder for revisjon og oppheving av kommunale arealplaner.

Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036 (NTP) konkretiserer arbeidet med klimatilpasning innenfor transportsektoren. Et hovedgrep er at regjeringens prioriteringer skal bidra til et fremtidsrettet transportsystem, der det tas vare på det vi har, utbedrer og utnytter kapasiteten bedre der vi kan, og bygger nytt der vi må. En robust og driftssikker infrastruktur er i stor grad en klimatilpasset infrastruktur. I NTP ble det lagt fram helhetlige og forpliktende planer for å redusere vedlikeholdsetterslepet på riksveier og fylkesveier i samarbeid med fylkeskommunene. Det ble også presentert en nasjonal gjennomføringsplan for ras- og skredsikring av alle riksveier og fylkesveier med høy og middels skredfaktor. For jernbanen er regjeringens viktigste prioritering å øke innsatsen til drift, vedlikehold og fornying, inkludert klimatilpasning av infrastrukturen.

Samtlige transportformer er avhengige av digitale systemer og innsatsfaktorer som strømforsyning og elektronisk kommunikasjon for å levere sikre og effektive transporttjenester. Sektorens evne til å beskytte digitale systemer mot både tilsiktede og utilsiktede uønskede hendelser og til å håndtere disse er i økende grad en forutsetning for sikkerhet, pålitelighet og fremkommelighet i transportsektoren. Digital sikkerhet skal derfor inngå som en integrert del av transportvirksomhetenes arbeid. Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet følger opp dette overfor underliggende virksomheter.

For å sikre fremkommelighet i transportinfrastrukturen er det videre viktig å etablere nødvendig beredskap for å raskt kunne gjenopprette fremkommeligheten etter driftsstans grunnet naturhendelser.

Det er grunnleggende at vi beskytter kritisk infrastruktur og kritiske tjenester. I mai 2025 ble Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi lansert. Strategien legger til grunn at Norges viktigste infrastruktur må være sikker og robust. Tjenester som er helt grunnleggende for vårt samfunn må ha reservekapasitet. De må være mulig å gjenopprette og være under tilstrekkelig nasjonal kontroll. Vi er særlig avhengige av fungerende infrastruktur på områder som kraft og telekommunikasjon, men også innen finansielle systemer, romvirksomhet, transport og helsesystemer. Verdikartlegging og beskyttelse av grunnleggende nasjonale funksjoner skal derfor prioriteres.

Arbeidet med å implementere den nasjonale sikkerhetsstrategien er høyt prioritert. Derfor vil regjeringen lansere en sikkerhetsplan for digital infrastruktur høsten 2025. Denne planen vil inkludere tiltak for styrking av sikkerhet og beredskap blant annet for mobil- og bredbåndsnett.

5.1.4 Regjeringen vil

• Følge opp Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet (klimameldingen).

• Styrke arbeidet med forebygging mot flom og skred for å øke tryggheten for innbyggerne.

• Følge opp Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen.

• Følge opp Nasjonal transportplan (2025–2036).

• Følge opp Nasjonal sikkerhetsstrategi.

• Legge fram en sikkerhetsplan for digital infrastruktur høsten 2025.

5.2 Bærekraftig forvaltning av økosystemer

Måten vi lever og bruker naturen på påvirker naturmangfoldet, som igjen påvirker oss. Slik har samspillet mellom folk og natur vært i århundrer, og slik vil det fortsette å være. Samtidig utvikler samfunnet seg. Vi får ny teknologi og blir mer effektive, det oppstår nye behov og muligheter, men også utfordringer. En av utfordringene er at vi kan risikere å overbelaste naturen, uten at vi merker det før det har gått så langt at det er vanskelig å snu utviklingen. Økosystemene er viktige karbonlagre, og økosystem med stort naturmangfold og god tilstand har mer stabile naturlige karbonlagre enn de som blir ødelagt eller forringet. Noen økosystem hjelper med å takle ekstremvær. Å bevare økosystemene, både i omfang og i god tilstand, er derfor en forutsetning for en klimarobust og bærekraftig utvikling og et viktig premiss for den grønne omstillingen.

Areal- og arealbruksendringer er den største negative påvirkningsfaktoren på norsk natur.18 Naturmangfoldet i Norge trues også av klimaendringer, forurensning, fremmede arter og overhøsting. Økt havtemperatur, havforsuring, og tilførsel av forurensning, som miljøgifter og plastavfall, påvirker havmiljøet. Dette har konsekvenser for matsikkerhet, produktivitet, havnæringer og kystsamfunn. Det er nødvendig med helhetlig og kunnskapsbasert planlegging for å sikre en bærekraftig forvaltning av arealer, matjord, verdifull natur og artsmangfold.

5.2.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert 13 delmål med forbedringspotensial knyttet til bærekraftig forvaltning av økosystemer gjennom bevaring, bærekraftig bruk og restaurering. Nedenfor følger en omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 6.6 handler om å verne og gjenopprette vannrelaterte økosystemer, herunder fjell, skoger, våtmarker, elver, vannførende bergarter og innsjøer. Norge er nær å nå dette delmålet, men det er likevel rom for forbedring.

I dag har Norge vernet ca. 25,7 prosent av landarealet medregnet Svalbard og Jan Mayen. Dette fordeler seg på om lag 17,7 prosent av fastlandet og 69,1 prosent av landarealet på Svalbard og Jan Mayen. Videre har vi til sammen vernet om lag 4,2 prosent av norske havområder etter naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, lov om Jan Mayen og bilandsloven. I dag er 5,3 prosent av all skog og 4 prosent av den produktive skogen vernet. Videre har vi vernet 14 prosent av elver og innsjøer, 16 prosent av våtmarkene, 12 prosent av kulturlandskapet og åpne lavland og 34 prosent av økosystem fjell.

I naturlige vannforekomster oppnår rundt 75 prosent i dag god eller særlig god økologisk tilstand.

Delmål 11.4 handler om å styrke innsatsen for å verne om og sikre verdens kultur- og naturarv. Vernet landareal og sjøareal for hele Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen, var per 2023 til lands 99 146,65 km² (25,7 prosent) og til havs 89 982,85 km². Endringer i arealbruk og klimaendringer legger press på disse ressursene. I havet og langs kysten er 4,2 prosent av sjøarealet under norsk jurisdiksjon vernet. Det pågår en prosess for å vurdere hvor stor andel av hav- og kystområdene som er dekket av sektortiltak som gir effektiv bevaring. Bevaring av natur sikrer at alle arter og naturtyper har noen lokaliteter som er vernet, og er viktig for å ivareta leveområder for truede arter og naturtyper og gir oss økosystemtjenester.

SSB utarbeider statistikk for kulturarv, som foreløpig er basert på utgiftene til Riksantikvaren og Kulturminnefondet. Tallene viser en økning på 5 prosent fra 2015 til 2022. Kommunene har mellom 2015 og 2022 økt sin pengebruk på kulturmiljø per innbygger med 8 prosent. Omtrent to av tre kommuner hadde en egen kulturminneplan i 2022 og tallet ventes å øke i årene som kommer. 95 prosent av kommunene har vedtatt en plan eller er i ferd med å utarbeide en egen plan.

Delmål 14.2 handler om å sikre sunne og produktive økosystemer i havet og langs kysten, gjennom bærekraftig forvaltning, og styrking og gjenoppbygging av økosystemene. Miljøtilstanden i de norske havområdene, Barentshavet–Lofoten, Norskehavet og Nordsjøen–Skagerrak, påvirkes i økende grad av menneskeskapte klimaendringer og økt havtemperatur. Havklimaet har endret seg i alle de tre forvaltningsplanområdene. Dette gjør seg gjeldende gjennom forhold som økt temperatur, minkende havis i Barentshavet, og formørking av vannet i Nordsjøen og Skagerrak. Økte utslipp av CO₂ fører til at havet blir surere. Disse endringene har videre medført endringer i den økologiske tilstanden i økosystemene. I forvaltningsplanene gjøres det helhetlige avveininger om bruk og bevaring basert på kunnskap om økologiske funksjoner, verdi og sårbarhet sammen med kunnskap om nåværende og fremtidig verdiskaping. Ulike arealbaserte tiltak etter fiskerilovgivningen brukes aktivt som virkemidler for en miljømessig bærekraftig forvaltning, og dekker i alt 44 prosent av norsk økonomisk sone.

Delmål 14.3 handler om å begrense og håndtere konsekvensene av havforsuring, blant annet gjennom styrket vitenskapelig samarbeid. Selv om Norge er på vei til å nå dette målet, er det fremdeles forbedringspotensial og utviklingen de siste årene har vært negativ. Dette er basert på gjennomsnittlig surhetsgrad i havet (pH) målt ved et avtalt antall representative målestasjoner. Det mangler kunnskap for å kunne vurdere om målet er nådd med hensyn til håndtering av konsekvensene av havforsuring. Havforsuring har vært overvåket i norske havområder siden 2010. Norske havområder er spesielt utsatt for havforsuring, særlig lengst i nord. Årsaken er at kaldt vann kan ta opp mer CO₂ enn varmere vann. Det er stor usikkerhet om konsekvensene av havforsuring for økosystemene, men de er potensielt store.

Delmål 14.5 handler om å bevare minst ti prosent av kyst- og havområder. Arbeidet med å bevare viktige områder for marin natur har pågått over lang tid. I 2004 identifiserte et bredt sammensatt rådgivende utvalg 36 områder langs kysten som det pågående arbeidet med marint vern er basert på. Det er ved utgangen av 2024 etablert 18 marine verneområder, fire nasjonalparker med en vesentlig andel marine arealer og 18 marine beskyttede områder med korallrev. Dette utgjør samlet om lag 4,5 prosent av norske havområder. Det pågår en prosess for å avklare hvilke områder til havs som kan anerkjennes som bevart gjennom «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» (OECM). Regjeringen har nylig lagt fram Prop. 72 L (2024–2025) Lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet (havvernloven), som blir et viktig virkemiddel i gjennomføringen av målet i alle norske havområder.

Delmål 14.6 fastslår at man innen 2020 skal forby visse former for subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, samt avskaffe subsidier som bidrar til ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske. Norge har et midlertidig drivstofftilskudd til kystrekeflåten som følge av de ekstraordinært høye drivstoffprisene. Det kan ikke utelukkes at tilskuddet bidrar til at det er flere fartøyer i dette fisket enn det ville vært uten dette tilskuddet.

WTOs avtale om å begrense noen former for skadelige fiskerisubsidier (AFS), ble inngått på WTOs ministerkonferanse i juni 2022 (MC12). Avtalen var et resultat av over 20 års forhandlingsinnsats, hvor det fra 2015 var god drahjelp fra bærekraftsmålene. Den forbyr subsidier til ulovlig, uregulert og urapportert fiske, subsidier til fiske på overfiskede bestander og subsidier til fiske eller fiskerirelaterte aktiviteter utenfor en kyststats jurisdiksjon, og i områder som ikke er dekket av en fiskeriforvaltningsorganisasjons myndighet. Avtalen vil tre i kraft når to tredjedeler av WTOs medlemmer har ratifisert den. Per januar 2025 mangler det 20 ratifikasjoner. Norge ratifiserte avtalen i februar 2024 og har hatt en aktiv rolle i forhandlingene. Det forhandles videre for å komme i mål med forbud mot visse former for subsidier som bidrar til overfiske og overkapasitet og som man ikke oppnådde enighet om i 2022. Dersom man ikke lykkes med disse forhandlingene vil avtalen som ble inngått i 2022 automatisk opphøre innen fire år etter avtalens ikrafttredelse, dersom ikke WTO-medlemmene bestemmer annet.

Delmål 15.1 handler om å sikre bevaring, restaurering og bærekraftig bruk av økosystem på land, i elver og innsjøer og økosystemtjenestene fra disse. Stortingsmeldingen om naturmangfold, Meld. St. 35 (2023–2024), viser at Norge er på god vei til å nå dette målet, men at det fremdeles er rom for forbedring på enkelte områder. Av Norges naturlige vannforekomster i elv og innsjø er omtrent 75 prosent av antallet i god eller svært god økologisk tilstand, og den samlede statusen for økosystemet elver og innsjøer er middels god. Tilstand i hav og fjell er god, med svakt negativ utvikling i fjell og stabil utvikling i hav. Tilstand for våtmark og kulturlandskap og åpent lavland er middels god, men har samlet sett hatt en negativ utvikling. For skog er det positiv utvikling for om lag halvparten av indikatorene, og negativ trend for to av 13 indikatorer for utviklingen av utbredelse av skogareal. Arealendringer og arealbruksendringer påvirker ni av ti truede arter, blant annet gjennom utbygging, skogbruk og opphør av landbruksdrift. Andre viktige påvirkningsfaktorer er fremmede arter, klimaendringer, forurensning og overhøsting, slik det også er globalt.

Delmål 15.2 handler om å fremme gjennomføring av bærekraftig forvaltning av all skog, stanse avskoging, gjenopprette forringede skoger, og i betydelig grad øke gjenreising og nyplanting av skog på globalt nivå.19

I fagsystemet for økologisk tilstand ble hovedøkosystem skog vurdert til å få en verdi på 0.42 i 2020. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har konkludert med at fagsystemet for økologisk tilstand gir en svært forenklet framstilling av den økologiske tilstanden i skog på nasjonalt og regionalt nivå basert på få indikatorer som er vektet likt. Det inneholder ingen differensiering for ulike typer skog og arealanvendelser av disse, og er dermed ikke innrettet med tanke på målrettet forvaltning av skog. For å kunne vurdere målsettinger, avveie mellom ulike interesser og innrette konkrete tiltak på arealer som forvaltes opp mot ulike politiske mål, er det behov for mer detaljert og arealdifferensiert kunnskap.

I meny av tiltak for skog er det valgt ut 13 indikatorer som kan påvirkes av skogbrukstiltak, restaureringstiltak eller fravær av tiltak, med vekt på den produktive skogen. Oppsummert har 7 av 13 indikatorer hatt en positiv utvikling, 3 av indikatorene er stabile, 2 indikatorer har negativ utvikling og for 2 indikatorer er det ikke mulig å angi utvikling.

Delmål 15.3 handler om å bekjempe ørkenspredning, restaurere forringet land og matjord og arbeide for en verden uten landforringelse. Det er vanskelig å vurdere trend og status innenfor de tre kategoriene som er satt opp. Bildet er sammensatt, og det er for eksempel gjort mer for restaurering av våtmark og vann enn for andre økosystemer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

Figur 5.2 viser nedgang i omdisponering av dyrket mark i tråd med regjeringens målsetninger om å redusere omdisponeringen. En aktiv bruk av og et sterkt vern om arealressursene er en forutsetning for å nå målene i landbruket. Regjeringen har vedtatt en ny jordvernstrategi med et nytt langsiktig jordvernmål om maksimal omdisponering på 2 000 dekar dyrket mark årlig.

Delmål 15.4 handler om å bevare økosystemene i fjellområdene, herunder det biologiske mangfoldet, slik at de skal bli bedre i stand til å bidra til en bærekraftig utvikling. Den økologiske tilstanden er god, men med en svakt negativ utvikling. Utviklingen i inngrepsfrie områder går feil vei, med et tap på 830 km² fra 2018 til 2023, hvor en god del av dette er fjell. I rapporten om økologisk tilstand fremgår det: «Den økologiske tilstanden for fjell de neste tiårene vil trolig forverres som følge av kommende klimaendringer og eventuell videreføring av dagens utviklingstrekk for arealdisponering, energi- og transportutbygging.»20

Delmål 15.5 handler om å redusere ødeleggelsen av habitater, stanse tap av biologisk mangfold og verne truede arter. Artsdatabanken ga i november 2021 ut Norsk rødliste for arter. I overkant av 2 700 arter har fått status som truet. Om lag 85 prosent av de truede artene er i nedgang. Skog utgjør 38 prosent av fastlandsarealet og er hovedøkosystemet i Norge med flest arter. En regner med at om lag 60 prosent av de kjente artene i Fastlands-Norge er knyttet til skog. Det er derfor ikke overraskende at mange rødlistearter finnes i skogen. Av alle truede arter på rødlista fra 2021 finnes 48 prosent i skog. Dette er samme andel som i forrige rødliste. Mange av artene i skogen er spesialister som er knyttet til bestemte livsmiljø som for eksempel liggende eller stående død ved. Noen av livsmiljøene i skogen er sterkt konsentrert til bestemte skogtyper, spesielt gammel skog med liten grad av inngrep og edelløvskog.

Delmål 15.8 handler om å stoppe innføring og spredning av fremmede arter, da fremmede arter utgjør en alvorlig trussel mot naturmangfoldet. Det er stort forbedringspotensial knyttet til dette delmålet. Antallet registrerte fremmede arter i Norge har steget, det samme har antallet dørstokkarter – arter som ikke er etablert i Norge i dag, men som man regner med kan etablere seg innen 50 år. Det er også en økning i antall fremmede arter i de høyeste risikokategoriene, altså de som ut fra invasjonspotensial og økologisk effekt er vurdert til potensielt høy risiko (PH), høy risiko (HI) og svært høy risiko (SE). Klimaendringene vil etter alt å dømme bidra til å øke spredningen av mange etablerte arter og til å øke antallet nyetableringer.

Delmål 15.9 handler om å integrere verdien av økosystemer og biologisk mangfold i nasjonale og lokale planleggingsprosesser, strategier for fattigdomsbekjempelse og regnskap. Norge har ordninger og regelverk som er rettet mot å integrere hensynet til naturmangfoldet i ulike prosesser. Blant de mest sentrale er naturmangfoldloven og forskrift om konsekvensutredninger, som er hjemlet i plan- og bygningsloven. Det varierer likevel i hvilken grad naturmangfold og dets verdier blir vurdert og hensyntatt i de ulike beslutningsprosessene. Ifølge Naturrisikoutvalget er det flere utredninger som peker på at naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven (med tilhørende retningslinjer) ikke sikrer tilstrekkelig vektlegging av naturhensyn.21

I Meld. St. 25 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur skriver regjeringen at de hvert fjerde år skal legge fram en oversikt til Stortinget over status, måloppnåelse og tiltakene som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold. Norge har manglet en samlet oversikt over naturens verdier og hvordan vi påvirker den. Dette retter regjeringen nå opp ved å etablere et naturregnskap. Det forventes at verdien av naturmangfold i større grad integreres i beslutningsprosesser fremover.

5.2.2 Utfordingsbildet

Basert på gjennomgangen av delmålene over er det identifisert fem utfordringer knyttet til bærekraftig forvaltning av økosystemer. Nedenfor følger en beskrivelse av disse utfordringene.

Tap av naturmangfold

Når naturen blir forringet eller ødelagt og arter truet eller dør ut, vil dens evne til å levere viktige økosystemtjenester reduseres. Dette kan for eksempel resultere i dårligere resirkulering av næringsstoffer, dårligere forhold for matproduksjon og mindre stabil tilgang til andre økosystemtjenester. Sunne, trygge og motstandsdyktige samfunn er derfor avhengige av ivaretagelse av naturen og bærekraftig bruk av naturressursene som ikke overskrider naturens tålegrenser.

Økosystemene er viktige karbonlagre og økosystemer med stort naturmangfold og god tilstand har mer stabile naturlige karbonlagre enn økosystemer som blir ødelagt eller forringet. Da kan de i stedet bli ekstra utslippskilder. Et av de viktigste klimatiltakene er derfor å redusere ødeleggelsen av økosystemer for å hindre utslipp av CO₂ fra karbonlagrene.22 Arter og økosystemer blir allerede negativt påvirket av klimaendringene. Tap av naturmangfold og dårligere økologisk tilstand gir økte utslipp, som forsterker klimaendringene, som igjen bidrar til naturtapet. Klimaendringer og naturtap gir dermed risiko for en selvforsterkende utvikling.

Reduksjon i mengden av en art kan få negative konsekvenser lenge før arten forsvinner. I andre tilfeller kan tap av noen arter i et økosystem i begynnelsen ha små effekter på funksjonene, da noen arter har overlappende roller. Over tid vil imidlertid fortsatt artstap kunne føre til en rask reduksjon i økosystemets funksjon. Såkalte nøkkelarter spiller en avgjørende rolle for andre arter, for eksempel som matkilder. Hvis nøkkelarter forsvinner kan hele økosystemet forandre seg radikalt, for eksempel kan næringspyramider forrykkes på irreversibelt vis. I Norskehavet og Barentshavet er raudåte en slik nøkkelart som er mat for blant annet sild, makrell, torsk og sei. Ved god tilstand er det liten fare for at økosystemene når vippepunkt, der funksjonen og evnen til å levere økosystemtjenester blir kraftig redusert.

Det er behov for kartlegging og overvåking av marine naturtyper og arter som er sårbare for og/eller er negativt påvirket av klimaendringer og havforsuring. En rekke tiltak er satt i verk de siste årene for å redusere påvirkningen fra fremmede arter i norske økosystemer. Det er ikke vedtatt ny lovgivning, men det er startet et arbeid med å gjennomgå gjeldende regelverk med sikte på tydeligere regler og større krav til aktsomhet. Se mål 6 om å redusere introduksjonen av fremmede arter i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Forvaltningen av naturmangfold i Norge bygger på kunnskap fra ulike kilder. Kunnskap om natur omfatter blant annet data, statistikk, kartlegging og overvåking, forskning, utredninger, synteser og framskrivinger. Les mer om kunnskapsgrunnlaget og miljødata i naturmelding kapittel 6 – mål 21.

Arealendringer er den største trusselen for arter og naturtyper

Ifølge Norsk rødliste for arter (2021) og naturtyper (2018) er arealendringer det som påvirker flest arter og naturtyper i Norge. Arealendringer påvirker ni av ti truede arter, blant annet gjennom utbygging, skogbruk og opphør av landbruksdrift. I arbeidet med rødlista for arter 2021 ble 23 405 arter vurdert. Av disse kom 4 957, det vil si 21 prosent, på rødlista. Dette betyr at de faller inn under kategoriene regionalt utdødd (RE), kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU), nær truet (NT) eller datamangel (DD). Det er 2 361 truede arter som har populasjoner som er antatt å være i nedgang. Dette utgjør 85,8 prosent av alle truede arter. Det er 211 arter vurdert som truet (CR, EN eller VU) etter A-kriteriene hvor rødlista oppgir en nedgang på mer enn 30 prosent over en periode som tilsvarer tre generasjoner for arten (minimum 10 år, maksimum 100 år). Disse artene utgjør om lag 4 prosent av de rødlista artene.

Bruk av arealer gir blant annet vekst og utvikling, gjennom bosetting, transport og næringsvirksomhet. Samtidig er arealendringer den største trusselen mot naturmangfold på land i Norge, og en stor kilde til klimagassutslipp og tap av økosystemtjenester. Andre viktige påvirkningsfaktorer er fremmede arter, klimaendringer, forurensning og overhøsting, slik det også er globalt. Klimaendringene påvirker allerede økosystemene våre negativt, og vil få økende negativ betydning fremover. I havet er høsting særlig viktig påvirkningsfaktor, i tillegg til klima.

Enkelte arealendringer er irreversible og er umulig å gjenopprette, mens andre arealendringer fører til forringelse av natur, som er krevende eller tar lang tid å gjenopprette. Nedbygging som skjer bit for bit, kan gjøre det utfordrende å få oversikt over samlet belastning på naturmangfoldet. Bruk av arealer kan også påvirke større områder ved at arters leveområder deles opp og reduseres. Gjennom dette svekkes også robustheten til økosystemene.23

Norge har et godt system for å forvalte sine arealer gjennom plan- og bygningsloven og sektorlover, men det er mange steder et høyt press på arealene. Om ikke hensynet til naturmangfold veies tyngre i beslutninger om arealbruksendringer, vil det kunne være en risiko for at viktig natur vil gå tapt, og det kan gi store klimagassutslipp fra arealbruksendringer fremover.

Tap av natur utfordrer økonomien

Å opprettholde og ivareta naturmangfold har store samfunnsmessige og økonomiske fordeler. Tap av naturmangfold er en stor trussel mot en bærekraftig utvikling. Selv om tilstanden i norske økosystemer samlet er relativt god, sammenliknet med verden sett under ett, har også vi utfordringer i våre økosystemer. I vår åpne økonomi vil en god del av vårt avtrykk på naturmangfoldet være indirekte, og skje i de landene der importvarer blir produsert. Slik bidrar vi til det globale tapet av naturmangfold, samtidig som tapet kan ha alvorlige konsekvenser for økonomiske aktører i Norge. Naturrisikoutvalget24 peker blant annet på at flere næringer er svært avhengige av norsk natur, og vil være særlig utsatt for risiko knyttet til tap og forringelse av natur i Norge. Det gjelder spesielt primærnæringene, men også næringer som reiseliv og energiproduksjon, og andre særlig arealkrevende sektorer. Usikkerhet om fremtidig arealbruk er en overgangsrisiko for mange næringer, og utviklingen i EU har stor betydning for norske næringers naturrisiko. Utvalget peker også på at naturrisiko treffer norske næringer via verdikjeder.

Manglende verdsetting av natur og klima i politiske beslutninger

Norge har ordninger og regelverk som er rettet mot å integrere hensynet til naturmangfoldet i ulike prosesser. Det varierer likevel i hvilken grad naturmangfold og dets verdier blir vurdert og hensyntatt i de ulike beslutningsprosessene. Det er ifølge naturrisikoutvalget flere utredninger som peker på at naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven (med tilhørende retningslinjer) ikke sikrer tilstrekkelig vektlegging av naturhensyn.25

Et hovedbudskap fra Naturpanelets rapport fra 2022 om verdier og verdsetting er at årsakene til den globale naturkrisen, og muligheten til å adressere dem, er tett knyttet til måten vi verdsetter naturen i politiske og økonomiske beslutninger. Det er mer vanlig at umiddelbare, tallfestede og synlige hensyn vektlegges. Aktører som utfører inngrep i naturen eller annen aktivitet som påvirker naturen negativt, blir som regel ikke stilt overfor de reelle kostnadene for samfunnet som følge av inngrepet. Hver enkelt aktørs bidrag til miljøforringelsen kan være liten, mens konsekvensene samlet blir store. Til tross for det store mangfoldet av verdier vi får fra naturen, inkluderer de fleste beslutningsprosesser kun et smalt sett med verdier. Ifølge Naturpanelet går dette på bekostning av naturen, samfunnet og fremtidige generasjoner. I tillegg ignoreres ofte verdier for urfolk og lokalsamfunn. Naturpanelet mener dette kan skyldes et underliggende vekstparadigme, som bygger på at natur er tilnærmet gratis eller verdiene i naturen først realiseres når den høstes eller bygges ned.

Hensynet til naturmangfold skal inngå i både samfunnsøkonomiske analyser og utredninger etter utredningsinstruksen. Når det skal fattes en beslutning med konsekvenser for natur, må konsekvensene for natur og miljø vurderes i sammenheng med annen påvirkning på naturen, og sumvirkningene og usikkerheten knyttet til disse av alle enkeltbeslutninger må vurderes. Hvordan avveiningene er gjort må synliggjøres.

Samspillet mellom natur og kultur

Kulturen er uløselig knyttet til naturen gjennom menneskers bruk og forståelse av landskap, økosystemer og naturressurser. Norge har signert flere internasjonale konvensjoner som understreker retten til kulturutøvelse, inkludert UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven og FN-erklæringen om urfolks rettigheter. Mange kulturelle praksiser er tett forbundet med spesifikke naturområder, slik som samisk kultur der tradisjonell reindrift, fiske, jakt og håndverk baserer seg på kunnskap om naturen.

Urfolk og sårbare grupper, som ofte har de minste karbonutslippene, rammes hardest av klima- og naturendringene. For nordmenn generelt utgjør naturen dessuten en viktig arena for rekreasjon og tradisjonsutøvelse, enten det gjelder friluftsliv, høsting av naturens ressurser eller feiring av årstidene. Disse aktivitetene styrker folkehelsen og opprettholder tradisjoner som er med på å forme nasjonal identitet. Beslutninger som forringer naturen, har derfor en påvirkning på retten til kulturutøvelse.

5.2.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til bærekraftig forvaltning av økosystemer gjennom bevaring, bærekraftig bruk og restaurering.

Høsten 2024 la regjeringen fram Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold. I stortingsmeldingen presenterer regjeringen nasjonale bidrag til de globale målene under naturavtalen, og hovedgrepene i regjeringens naturpolitikk. De viktigste tiltakene og grepene i meldingen oppsummeres nedenfor.

Bærekraftig bruk av naturen

Mennesker har til alle tider brukt naturen. Det skal vi fortsette med. En bærekraftig bruk av naturmangfoldet innebærer at naturmangfoldet bevares slik at kommende generasjoner kan ha like stor nytte av dette mangfoldet som vi har i dag. Dette forutsetter at naturens bidrag til mennesker, inkludert økosystemfunksjoner og tjenester, opprettholdes. Forvaltning av naturmangfoldet og bærekraftig bruk står spesielt sentralt innenfor jordbruk, reindrift, skogbruk og fiskeri. Integrering av hensyn til naturmangfold er også sentralt innenfor andre områder, som industri-, energi- og samferdselssektorene.

Regelmessige oversikter

En bærekraftig forvaltning av naturen bør ta utgangspunkt i kunnskap om tilstanden i økosystemene, samlet belastning av menneskelig aktivitet og nytten ved denne aktiviteten. For å få bedre oversikt over dette, vil regjeringen hvert fjerde år legge fram en samlet oversikt over status, måloppnåelse og tiltak som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold. Denne skal blant annet bygge på de etablerte prosessene for meny av tiltak og naturregnskap. Med denne politikken er regjeringen nærmere å gjøre klima og natur til en ramme rundt all politikk. For en detaljert gjennomgang, se kapittel 1 i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Meny av tiltak

Regjeringen skal etablere «menyer av ulike tiltak» som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand. Regjeringen vil bruke erfaringene fra arbeidet med meny av tiltak for skog til å etablere tilsvarende menyer av tiltak for hovedøkosystemene fjell, kulturlandskap og åpent lavland. Det er allerede etablert helhetlig forvaltning for økosystemene i hav, kyst, vann og våtmark. Dette er gjort gjennom helhetlige forvaltningsplaner for havområdene, vannforvaltningsplaner etter EUs vanndirektiv og Naturstrategi for våtmark.

Ansvaret for å gjennomføre besluttede tiltak vil ligge hos de ulike sektorene. Miljødirektoratet vil, ut over gjennomføring av egne tiltak, få ansvar for helhetlig koordinering og samordning. Dette innebærer blant annet å koordinere rapportering på gjennomførte tiltak. Miljødirektoratet vil i samråd med berørte myndigheter få i oppdrag å fremskaffe det faglige grunnlaget, inkludert forslag til eventuelle nye tiltak.

Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning

Nedbygging av naturarealer kan gi tap av økosystemtjenester, true arter eller være en kilde til klimagassutslipp. Naturen fungerer som karbonlager og kan hjelpe samfunnet med å tilpasse seg klimaendringene. Regjeringen vil derfor arbeide for at Norge reduserer nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030 og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal nås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter. For å nå denne målsettingen løfter regjeringen fram prinsipper som skal bidra til en mer arealgjerrig og bærekraftig arealforvaltning på land fremover i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

Kommunene som nøkkelaktører

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet for å nå naturmålene. Kommunen har ansvaret for kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven, hvor også nasjonale og regionale interesser skal ivaretas. Det er gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven at beslutninger om lokalisering blir fattet. Ved å ha kjennskap til naturområdenes kvaliteter, kan planmyndigheten vurdere hva som er mer eller mindre egnede eller sårbare lokaliteter, og dermed redusere den totale miljøforringelsen. Konsekvensutredninger, omtalt i kapittel 7.1.2, er viktige for å belyse hvilke konsekvenser endret arealbruk og nye utbyggingsprosjekter kan ha for miljø og samfunn, og skal være et sentralt kunnskapsgrunnlag i slike beslutningsprosesser.

Kommunene har lokalkunnskap og kjenner til lokale behov. Det kan imidlertid oppstå ønsker og behov for utvikling i kommunen som er i konflikt med nasjonale og regionale interesser, hvor det er nødvendig å foreta vanskelige avveininger mellom ønsket arealbruk og andre hensyn. Det kan for eksempel gjelde hensynet til næringsutvikling eller boligutbygging i kommunen, vurdert opp mot hensynet til naturmangfold eller jordvern. I slike tilfeller skal ordningen med innsigelse sikre at nasjonale og vesentlige regionale interesser blir ivaretatt i kommunale planer.

Restaurering av natur

Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur presenterer nasjonale bidrag til samtlige av de 23 målene i naturavtalen. Blant annet presenterer regjeringen en målsetting om å klargjøre omfanget av forringede arealer og øke innsatsen for naturrestaurering. Restaurering av natur er ett av mange virkemidler for å oppnå bedre tilstand i økosystemene. Til grunn for arbeidet med restaurering ligger blant annet Plan for restaurering av våtmark i Norge (2021–2025), regionale vannforvaltningsplaner, Nasjonal strategi for restaurering av vassdrag 2021–2030 og Oppfølgingsplan for truet natur. Regjeringen opprettet i 2024 en ny tilskuddsordning for naturrestaurering rettet mot kommuner, organisasjoner og private tiltakshavere. Videre var restaurering av leveområdene til villreinen et av fem strategiske områder regjeringen fremmet i Meld. St. 18 (2023–2024) En forbedret tilstand for villrein.

Bevare og utvikle kulturmiljø og kulturarv

Det er potensial for i enda større grad å ta i bruk kulturarven som ressurs i samfunnsutviklingen, ved fortsatt bruk, ombruk, gjenbruk og transformasjon av kulturmiljø.

Museer, arkiv og bibliotek bidrar til å styrke innsatsen for å verne og sikre verdens kultur- og naturarv. Museene besitter kunnskap innenfor materialbruk, tradisjonshåndverk og tradisjonelle former for samspill mellom kultur og natur. Bibliotekene tilbyr møteplasser hvor kunnskap, kultur og samfunn kan møtes og utvikles. Museene, med sin kompetanse på tradisjonell materialbruk og samspillet mellom kultur og natur, og bibliotekene, med sitt fokus på tilgjengelighet og mangfold, utgjør unike ressurser for å styrke samfunnets motstandskraft i møte med klimautfordringer og sosiale endringer.

Jordbrukslandskapet er skapt gjennom bosetting og bruk av landskapet. Helheten i landskapet med tun, innmark og utmark inneholder store kulturhistoriske og biologiske verdier. Opprettholdelse av disse verdiene er avhengig av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold. Her er bonden den viktigste aktøren. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er en tverrfaglig, felles ordning mellom Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Fra 2023 er 51 områder fra hele landet med.

Norske myndigheter har de siste årene styrket innsatsen for forvaltningen av de åtte verdensarvområdene i Norge. De norske verdensarvområdene skal være fyrtårn for den beste praksisen innenfor natur- og kulturmiljøforvaltning når det gjelder tilstand, forvaltning og formelt vern. Samarbeid er viktig, og Klima- og miljødepartementet har blant annet opprettet et verdensarvforum for å bidra til god samordning mellom departementene for den beste forvaltningen av verdensarvområdene. Norge er en aktiv bidragsyter til UNESCO både økonomisk og gjennom aktiviteter som bidrar til oppfølging av konvensjonene Norge har sluttet seg til. Dette gjelder særlig verdensarvkonvensjonen (UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv), men også for den immaterielle kulturarven. FNs Pact for the Future anerkjenner kulturens viktige bidrag til bærekraftig utvikling, og kulturarv er i denne sammenheng framhevet som et viktig element for å nå målene. Et av tiltakene innebærer tilbakelevering av viktige kulturgjenstander til opphavsland, samt repatriering av religiøse og seremonielle gjenstander. Urfolk er i denne sammenheng i en særstilling.

Fremme samers og nasjonale minoriteters språk og kultur

I kulturpolitikken har regjeringen over lang tid bidratt til at de nasjonale minoritetene og samene kan ivareta og utvikle sine språk og sin kunst og kultur. Det er viktig å ta vare på norsk språk, samiske språk, nasjonale minoriteters språk og norsk tegnspråk som kulturobjekt, identitetsuttrykk og forutsetning for samhandling og kommunikasjon i det moderne samfunnet. I 2025 har regjeringen styrket arbeidet med digitalisering av kulturarv i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana og Norsk helsearkiv (Arkivverket) på Tynset. I tillegg har Nasjonalbiblioteket fått i oppdrag å trene, oppdatere og tilgjengeliggjøre norske og samiske språkmodeller. Satsningen skal bidra til teknologiutvikling og innovasjon, samtidig som norsk og samisk språk og kultur styrkes. Satsingen på språkmodeller utgjør en sentral del av en nasjonal infrastruktur for kunstig intelligens, som er ett av tiltakene i regjeringens nasjonale digitaliseringsstrategi fra 2024.

Internasjonale samarbeid er viktig for Norges arbeid med å bekjempe ulovlig handel med kulturgjenstander og tilbakelevering. Eksempler på dette er UNESCOs 1970-konvensjon om tiltak for å hindre ulovlig utførsel, innførsel og overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander, UNIDROIT-konvensjonen av 1995 om tilbakelevering av stjålne og ulovlig utførte kulturgjenstander, samt EØS-samarbeidet for gjennomføring av EUs direktiv om tilbakelevering av kulturgjenstander.

5.2.4 Regjeringen vil

• Følge opp Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur.

• Fortsette å bidra aktivt i fiskerisubsidieforhandlingene i WTO for å komme i mål med det man ikke oppnådde enighet om i 2022.

• Videreføre arbeidet med opprydding av tapte fiskeredskap for å redusere spøkelsesfiske og marin forsøpling.