6 Grønn og inkluderende vekst og verdiskaping

Bærekraftig verdiskaping, et velorganisert arbeidsliv, jobbskaping og rettferdig fordeling er avgjørende for å finansiere vår velferd og sikre at ingen utelates. Dette kapittelet ser grønn omstilling og inkluderende verdiskaping i sammenheng med bærekraftig produksjon og forbruk. Målet er å få ned utslippene av klimagasser så raskt og kostnadseffektivt som mulig. Med knappe ressurser er det viktig å få størst mulig utslippsreduksjoner igjen for innsatsen, unngå feilinvesteringer og legge til rette for at samfunnet tar riktige valg for at fremtidens samfunn og økonomi skal være bærekraftig. Omstillingen mot lavutslippssamfunnet må være rettferdig og ta hensyn til de sosiale, geografiske og økonomiske konsekvensene av tiltakene som iverksettes.

Regjeringens visjon er at Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, som reduserer den samlede miljø- og klimabelastningen og skaper nye arbeidsplasser i hele landet. Det er et overordnet mål å redusere natur- og miljøskadelig ressursbruk og klimagassutslipp slik at Norge når vedtatte klima- og miljømål. En forutsetning for å lykkes med omstillingen til et lavutslippssamfunn er omstilling til en sirkulær økonomi med bedre utnyttelse av ressursene, blant annet gjennom økt ombruk, reparasjon, deling og materialgjenvinning. Å vri investeringer og forbruk i mer bærekraftig retning vil dempe de negative effektene av klimaendringene, men samtidig kunne bidra til at produktivitetsveksten kan falle i en overgangsperiode.

Regjeringen vil legge til rette for et produktivt og innovativt næringsliv i hele landet, ved å sørge for gode, bærekraftige og forutsigbare rammevilkår og effektiv ressursbruk. Å utnytte de nasjonale forutsetningene for matproduksjon gjennom en bærekraftig forvaltning som sikrer at ressursene varer inn i fremtiden, og at disse bidrar til matsikkerhet og levende lokalsamfunn, er også sentralt for grønn omstilling og inkluderende verdiskaping i Norge. Offentlige virksomheter, næringsliv, sivilsamfunn og innbyggere må sammen bidra til en grønn, sirkulær omstilling og mer bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre. Omleggingen må ta hensyn til behovet for inkluderende vekst og sysselsetting.

6.1 Grønn omstilling og inkluderende verdiskaping

Gjennom de siste tiårene har Norge hatt høy økonomisk vekst og lav arbeidsledighet sammenlignet med andre OECD-land. Selv om sysselsettingsandelen er relativt høy, står mange mennesker på utsiden av arbeidslivet. Norsk økonomi har stått overfor sterke etterspørselsimpulser fra petroleumssektoren, men på sikt vil aktivitetsnivået i petroleumssektoren gå ned. Denne utviklingen, vil sammen med den grønne omstillingen og andre endringer skape behov for omstilling. Norsk næringsliv og industri har store muligheter til å utvikle teknologi, nye produkter, løsninger og forretningsmodeller som det er behov for globalt i et lavutslippssamfunn. I denne omstillingen er det sentralt å utnytte mulighetene digitalisering og ny teknologi gir. Samtidig vil digitalisering, robotisering og automatisering kunne endre behovet for kompetanse og arbeidskraft. Utfordringen fremover er å fortsette å legge til rette for et bærekraftig, konkurransedyktig og verdiskapende næringsliv, som bidrar til den grønne omstillingen, og sikrer inkluderende vekst og sysselsetting.

6.1.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert fem delmål med forbedringspotensial knyttet til grønn omstilling og inkluderende verdiskaping. Nedenfor følger en omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 4.4 handler om å øke antall unge og voksne med kompetanse, blant annet i tekniske fag og yrkesfag, som har høy relevans for sysselsetting, anstendig arbeid og entreprenørskap. I 2023 var det om lag 299 000 studenter i høyere utdanning, en økning på ca. 45 000 siden 2014.1 Antall studenter på STEM-fag2, håndverksfag og tekniske fag utgjorde om lag 53 000 studenter i 2023, om lag 19 prosent av det totale antallet.3 Det har vært en økning i antall studenter på STEM-fag siden 2014, men andelen STEM-studenter i forhold til totalt antall er i 2023 om lag på samme nivå som i 2014. Antall uteksaminerte kandidater innen teknologi har økt siden 2020, og regjeringen forventer at universiteter og høyskoler fortsetter å styrke tilbudet på dette området. Det er ønskelig å motivere flere jenter til å velge slike fagområder, og Nasjonalt senter for realfagsrekruttering ved NTNU arbeider blant annet med nasjonale tiltak for å øke kvinneandelen til STEM-fagene.

NAVs bedriftsundersøkelse 2024 viser at nesten hver fjerde virksomhet (23 prosent) oppgir at de har rekrutteringsproblemer. Det er tre prosentpoeng lavere enn året før. Rekrutteringsutfordringene er fremdeles størst i Nord-Norge. Det er størst rekrutteringsproblemer innen helse- og sosialtjenester, der 40 prosent har hatt problemer med å få tak i folk med riktig kompetanse. Undersøkelsen tilsier at det for yrkesgruppen ingeniør- og IKT-fag var en mangel på 3 300 arbeidstakere.

Delmål 8.3 handler om å fremme en utviklingsrettet politikk som støtter produktive aktiviteter, opprettelse av anstendige arbeidsplasser, entreprenørskap, kreativitet og innovasjon. Det har vært en jevn økning i antall nye foretak fra 2014, men med en liten nedgang og utflating fra 2021.4 Størst antall nyetableringer var det i 2021 med i overkant av 66 000 nyetableringer.

Antall sysselsatte i nye foretak er betydelig lavere enn antall nye foretak, og er på om lag samme nivå i 2023 som i 2014, jf. figur 6.2. Flertallet av nye foretak i Norge har ingen ansatte og det er noen få nye foretak som står for mesteparten av sysselsettingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

For å se nærmere på innovasjonsaktivitet etter næring kan fordeling av Skattefunn være en indikator. Skattefunn er en rettighetsbasert skattefradragsordning hvor norske bedrifter søker om skattefradrag for deler av kostnadene til et forsknings- og utviklingsprosjekt. I antall søknader for 2023 utgjør IKT-næringen 13 prosent og utgjør dermed den største næringen. Fiskeri- og havbruk, energi, helsenæringen og bygg- anlegg og eiendom utgjør hver i underkant av 10 prosent av søknadene. Særlig i IKT-næringen har det vært en vekst i FoU-prosjekter de senere årene. Andelen foretak med innovasjonsaktiviteter er høyest i Oslo og lavest i Innlandet.

Delmål 8.9 handler om å fremme en bærekraftig turistnæring, som skaper arbeidsplasser og fremmer lokal kultur og lokale produkter. Reiselivsnæringen er en fremtidsnæring som bidrar til verdiskaping, arbeidsplasser og stedsutvikling over hele landet. Næringen sysselsatte i 20195 mer enn 183 000 personer og skapte verdier for 128 milliarder kroner,6 om lag 3,6 prosent av BNP. For 2015 viser tilsvarende tall at det var 168 300 sysselsatte i næringen, med en verdiskaping på 110 milliarder kroner, om lag 3,5 prosent av BNP.

Et viktig virkemiddel for å utvikle norske reisemål i en mer bærekraftig retning er Merket for bærekraftig reisemål, lansert av Innovasjon Norge i 2013 med mål om å ivareta de nasjonale forventningene til en bærekraftig reiselivsutvikling. Det har vært en økning i antall reisemål som er en del av denne ordningen de siste årene. I 2015 var åtte norske reisemål en del av merkeordningen, mens det i 2024 var 54 norske reisemål og mer enn 130 kommuner i ordningen. Dette betyr at omtrent en tredjedel av alle kommuner er aktivt involvert i arbeidet med reisemålsutvikling.

Delmål 9.4 handler om å oppgradere infrastruktur og omstille næringslivet til å bli mer bærekraftig, med mer effektiv bruk av ressurser og mer utstrakt bruk av rene og miljøvennlige teknologiformer og industriprosesser. Industrien i Norge står for rundt 25 prosent av Norges samlede utslipp, der en betydelig andel kommer fra punktutslipp.7 Endelige tall fra SSB viser at utslipp av klimagasser i Norge gikk ned med 4,7 prosent fra 2022 til 2023. Fra 1990 til 2023 har utslippene blitt redusert med omtrent 9,1 prosent. Det har vært store endringer i de ulike sektorene, selv om utslippene i Norge samlet sett har vært relativt stabile siden 1990. Det har blant annet vært en stor reduksjon i utslippene fra industri, mens utslippene fra transport og olje- og gassutvinning har økt siden 1990, selv om de har avtatt de siste ti årene.8 Utviklingen i utslipp i perioden 1990–2023 fordelt på sektorer fremgår av figur 6.3.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Miljødirektoratet

For vegtrafikk totalt har utslippene blitt redusert med 8,5 prosent fra 2022 til 2023, men økte med 7,9 prosent fra 1990. Fra personbiltrafikken har utslippene falt med 12,1 prosent fra 2022 til 2023, og ned 30 prosent siden 1990. Den store reduksjonen skyldes økt bruk av biodrivstoff og økt andel elbiler. For tunge biler har det ikke vært tilsvarende nedgang i utslippene.

Andelen elbiler er mer enn doblet i perioden 2020–2024, og i mai 2025 var det registrert i overkant av 850 0009 elektriske personbiler i Norge. Dette utgjorde 30 prosent av den totale personbilparken. For lastebiler er fire prosent av bestanden nullutslipp, for varebiler åtte prosent og for bybusser 21 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utslippsintensiteter måler hvor mye et land forurenser per produserte vare eller tjeneste. Dersom denne faller, produserer vi mer uten å slippe ut mer. Utslippsintensiteten i Norge har gått ned med omtrent 50 prosent fra 1990 til 2022. I denne perioden har samlede utslipp blitt redusert med 4,6 prosent, mens folketallet har økt med omtrent 28 prosent og BNP er nesten doblet. Reduksjonen i utslippsintensitet har hovedsakelig skjedd i løpet av de første 20 årene (1990–2010), mens utviklingen siden har stagnert. Fra 1990 har utslippsintensiteten blitt redusert betydelig i sektorene jordbruk, skogbruk, fiske og industri, mens den har økt i transportsektoren, se figur 6.5.

¹ For søylene for utslippsreduksjon for kategorien «jordbruk, skogbruk og fiske» som inkluderer akvakultur/oppdrett gjøres det oppmerksom på at det har vært en kraftig vekst i volum innen lakseoppdrett i perioden. Søylen for 1990 er dominert av jordbruk, fremveksten av sjømatproduksjon i perioden etterpå har ført til at utslippsintensiteten, utslipp per mill. kroner produksjon, er lavere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Delmål 9.5 handler om å styrke vitenskapelig forskning, oppgradere teknologien i næringslivssektorene og stimulere til innovasjon. Regjeringen har som mål at den totale innsatsen i forskning og utvikling (FoU) i Norge skal utgjøre tre prosent av BNP innen 2030, hvorav en prosent skal finansieres av det offentlige og to prosent av næringslivet.

Som andel av BNP har FoU-investeringene ligget relativt stabilt på rundt 1,5 prosent siden 1990-tallet. Det var en stor økning i prosentdelen i perioden 2014–2020, og FoU som andel av BNP nådde sitt høyeste nivå i 2020. FoU som andel av BNP har siden 2020 falt betydelig, da Norges BNP har økt langt kraftigere enn investeringene i FoU. I 2023 er FoU-utgiftene beregnet å utgjøre 1,85 prosent av BNP.

Næringslivets FoU-investeringer økte jevnt fra 2005 til 2020. Men siden BNP har økt kraftig, har FoU-investeringene relativt til BNP falt betydelig og ligger langt under målet om to prosent. I 2015 utførte næringslivet FoU for om lag 27,8 milliarder kroner, mens de i 2023 utførte FoU for 47 milliarder kroner. Næringslivet kjøpte også FoU-tjenester for 9,7 milliarder kroner i 2023, en realnedgang på 7 prosent fra 2022.

I tråd med veksten i investeringer i FoU over tid, har antall utførte årsverk innen forsknings- og utviklingsarbeid per million innbyggere steget jevnt over mange år. Totalt sett ble det utført om lag 12 200 flere årsverk innen FoU-arbeid i 2023 enn i 2015.

6.1.2 Utfordringsbildet

Gjennomgangen av delmålene i dette kapittelet har avdekket flere sentrale utfordringer som må håndteres for å oppnå en grønn omstilling og inkluderende vekst og verdiskapning. Nedenfor følger en beskrivelse av disse.

Knapphet på ressurser og omstillingen til et lavutslippssamfunn

Perspektivmeldingen gir en grundig beskrivelse av hovedutfordringer knyttet til knapphet på ressurser.10 Hva et samfunn kan oppnå av inntekt over tid, avhenger av evnen til å forvalte arbeidskraft, kapital og naturressurser på en smart måte. Produktiviteten vokser når man finner bedre måter å innrette ressursbruken på.

Norge har som mål å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Reduksjon av norske utslipp av klimagasser gjennom for eksempel økt elektrifisering, vil øke etterspørselen etter kraft. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) knytter den forventede økningen i kraftforbruket i hovedsak til elektrifisering av transportsektoren og etablering av ny industri som hydrogen og datasentre. Økt fornybar kraftproduksjon vil kunne stå i konflikt med hensynet til viktige naturverdier eller fortrenge alternativ bruk av areal, herunder urfolksgruppers bruk av arealer, eller hensynet til bevaring av spesielt karbonholdig areal.

NVEs siste analyse av tilstanden i kraftsystemet fra 2025 viser at det norske kraftoverskuddet vil vedvare også til 2030, men at overskuddet blir noe lavere enn i dag. Realøkonomiske begrensninger på tilgjengelig kraft, arbeidskraft og areal skaper potensielle målkonflikter. Målkonfliktene vil kunne ha betydning for offentlig virkemiddelbruk, avhengig av hvilke hensyn som vektlegges. Målkonfliktene vil trolig ikke forsvinne, men prising av naturinngrep, reguleringer og vern kan bidra til å balansere disse hensynene. Dekkende prissignaler og forutsigbare rammevilkår som gir riktige insentiver, er avgjørende for at knappe ressurser blir benyttet der de kaster mest av seg, og at samlet verdiskaping skal bli størst mulig.

NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken mot 2050 peker på de samme utfordringene og dilemmaene, se boks 6.1.

Klimapolitikk innebærer endringer i hvordan vi innretter samfunnet, som kan gi ulemper på kort sikt for enkeltmennesker og aktører, slik at mye større ulemper unngås for samfunn og folk i framtiden. Omstilling er krevende, nødvendig, og må være bredt forankret og rettferdig. Tillit til og oppslutning om klimapolitikken krever åpenhet, men også en politikk som er forutsigbar og rettferdig. Klimaomstillingen må gå hånd i hånd med Norges oppfølging av det nye globale rammeverket for natur («naturavtalen»).

Karbonlekkasje

Det ligger en potensiell utfordring knyttet til mulig karbonlekkasje, som kan oppstå om et land eller en gruppe land innfører strenge klimatiltak, uten at andre nasjoner gjør tilsvarende. Virksomheter kan da vurdere å flytte vareproduksjon til land med lavere klimaambisjoner og lavere prising av utslipp for å redusere sine kostnader. Alvorlighetsgraden er usikker og kan variere avhengig av bransje og land. En studie av fransk produksjonssektor (manufacturing sector) tilsier at EUs kvotehandelssystem i gjennomsnitt førte til at regulerte produksjonsbedrifter reduserte karbondioksidutslippene med 14–16 prosent uten at det kunne påvises negative effekter på økonomisk produksjon eller sysselsetting. Studien finner ikke bevis for outsourcing til uregulerte firmaer eller markeder; i stedet foretok bedrifter målrettede investeringer, noe som reduserte utslippsintensiteten til produksjonen.11 En annen studie, indikerer imidlertid at det kan være betydelig karbonlekkasje ved ensidige kvoter. Karbonlekkasjen skjer visstnok ved at virksomheter begynner å bytte ut underleverandører fra områder omfattet av kvoteplikt til områder utenfor kvotemarkedet. Dette gir også moderat økte produktpriser. Artikkelen tilsier at karbonlekkasjen kan reduseres ved en Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM), men at dette også kan slå ut i økte produktpriser.12

Manglende vekst og produktivitet i EU

Norge er en åpen økonomi med omfattende handel, og EU er vår desidert største handelspartner. Fordi vi handler mye med EU-landene, er det viktig å følge med på utviklingen i Europa, spesielt når det gjelder ressursbruk og overgangen til et lavutslippssamfunn. Dette fordi utviklingen i EU får konsekvenser for Norge. Draghi-rapporten13 beskriver viktige utfordringer som den europeiske økonomien står overfor, blant annet svakere vekst i internasjonal handel, svakere befolkningsvekst, redusert energiforsyning, avhengigheter som kan gjøre EU mer sårbar og økt geopolitisk ustabilitet.

For å møte utfordringene peker rapporten på at det er behov for økt koordinering mellom landene, integrerte og bedre fungerende kapitalmarkeder, redusert byråkrati og bedre reguleringer. Av samme grunn, må nærings-, handels- og konkurransepolitikken trekke i samme retning. Draghi-rapporten drøfter også hvilke investeringer og styringsgrep som bør gjøres for å nå målsettingene. Rapporten anslår at satsingen vil kreve et årlig investeringsbehov på 800 milliarder euro. Samtidig er det viktig at beslutningsprosesser og avgjørelser sees mer i sammenheng om EU skal lykkes.

Rapporten foreslår tre strategiske områder for å få fart på veksten:

• Europa må gjøre en felles innsats for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina, spesielt for avansert teknologi.

• Europa må avkarbonisere på en måte som gir næringslivet bedre konkurransekraft.

• Europa må øke sikkerheten og redusere avhengigheten av andre land og leverandører, særlig innenfor strategiske råvarer og viktige verdikjeder.

Draghi-rapporten vil sees i sammenheng med en rapport levert fra Enrico Letta om det europeiske indre markedet14 og en rapport fra Sauli Niinistö om forsvar og sikkerhet15. Den videre oppfølgingen er under vurdering. Rapporten omtales i industrimeldingen og i klimameldingen. Europakommisjonen la 29. februar 2025 fram et konkurranseevnekompass, som peker retning for EUs konkurransekraftspolitikk de kommende fem årene. Kompasset bygger på anbefalte prioriteringer i Draghi-rapporten og innebærer rundt 50 såkalte flaggskip-initiativer som skal bidra til å styrke Europas velstand og konkurransekraft.

Europakommisjonen la fram en ren industripakke (Clean Industrial Deal) i februar 2025. Den følger opp European Green Deal, og EUs høye klimaambisjoner om en avkarbonisert økonomi innen 2050 ligger fortsatt til grunn. Kommisjonen ser også på hva som må gjøres for å gi industrien styrket konkurransekraft, i tillegg til å legge forholdene til rette for at Europa skal lykkes i å ta en ledende markedsposisjon innen nye, grønne teknologier.

Tilgang til risikokapital for gründere og oppstartsbedrifter

Gjennom sine ideer og gjennomføringskraft kan gründere bidra til å skape verdier og utfordre det eksisterende næringslivet. Det har vært en økning i antall foretak de senere årene. Likevel mener regjeringen at det er et potensial for å legge enda bedre til rette for gründere og oppstartsbedrifter. Tilgang til kapital og velfungerende kapitalmarkeder er en forutsetning for bærekraftig vekst, omstilling og innovasjon. I Norge fungerer kapitalmarkedene i hovedsak godt, og finansforetakene er solide og likvide. Det kan likevel være utfordrende for enkelte bedrifter å finne finansiering tidlig i utviklingsfasen. Særlig gjelder dette bedrifter med et lengre utviklingsløp. For å bøte på disse utfordringene er det etablert offentlige virkemidler som stimulerer til økte investeringer i vekstbedrifter over hele landet. Regjeringens mål er at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i. Det er også et mål at Norge skal ha flere nye bedrifter som vokser og skaper verdier.

Etterspørsel etter kompetanse

Norge er i en situasjon hvor vi både trenger arbeidskraft og hvor mange står utenfor arbeidslivet. Kompetanseutvikling er derfor en avgjørende drivkraft for å bygge et bærekraftig og robust samfunn.

Norge trenger flere fagarbeidere. Utdanningene må ha høy kvalitet og inkludere alle som ønsker fagbrev, også de som har utfordringer og trenger ekstra oppfølging. I Meld. St. 33 (2024–2025) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd har regjeringen en rekke tiltak, blant annet knyttet til samarbeid mellom NAV, bedrifter og utdanningsinstitusjoner.

De siste ti årene har det vært en økning i antallet som tar høyere utdanning. Både privat og offentlig arbeidsliv etterspør flere kandidater med utdanning innenfor STEM-fagene (naturvitenskap, matematikk, teknologifag og ingeniørfag). Regjeringen har derfor lagt til rette for en økning i studiekapasiteten i teknologi og IKT ved universiteter og høyskoler. Det er svært viktig å videreføre arbeidet med å øke rekrutteringen til utdanninger på alle disse områdene.

Det har vært en vekst i norsk næringslivs FoU-investeringer over det siste tiåret, men vi er fortsatt langt unna to prosent målet. Vi ligger også under OECD-snittet på forskning og utvikling i næringslivet og bak våre nordiske naboer. Det er derfor behov for en ytterligere styrking av FoU i næringslivet. Et mer kunnskapsintensivt næringsliv er på lengre sikt avgjørende for å lykkes med omstillingen og sikre velferdsstaten fremover.

Økt behov for omstilling i reiselivsnæringen

Reiselivsnæringen er en viktig fremtidsnæring som bidrar til å sikre verdiskaping, arbeidsplasser og stedsutvikling over hele landet. I mange distriktskommuner er reiselivstilbudet avgjørende for å skape levende og attraktive lokalsamfunn. Regjeringens ambisjon for reiselivsnæringen er at den skal være konkurransedyktig, ha lavt klima- og miljøavtrykk, skape verdier og tilby attraktive reisemål over hele landet. Klimaendringer og tap av naturmangfold er blant de største globale utfordringene i vår tid. Også norsk reiselivsnæring påvirkes, via endringer i rammevilkår, reisemønster og preferanser. I tillegg kommer utfordringer knyttet til blant annet rekruttering og reisemålsutvikling. Dette forsterker behovet for en mer bærekraftig reiselivsnæring, der utvikling av grønne, kunnskapsbaserte og innovative løsninger står sentralt for å lykkes.

Klimagassutslipp fra petroleumssektoren

Dagens globale energisystem er komplekst og dominert av kull, olje og gass. Det gir store utslipp av klimagasser og bidrar til global oppvarming, som vil føre til alvorlige og irreversible konsekvenser for dyr, natur og mennesker. Behovet for store og raske utslippskutt i tråd med Parisavtalens mål krever en stor endring av verdens energiforsyning, herunder effektivisering av energibruken, økt utbygging av fornybar energi, og utvikling av lavutslippsløsninger som for eksempel CO₂-håndtering.

Det er krevende, men nødvendig å gjennomføre omleggingen av de globale energisystemene raskt. Det er fortsatt svært usikkert hvor raskt utviklingen vil gå. Et energisystem konsistent med målene i Parisavtalen vil være helt annerledes enn dagens system. Fornybar energi og lavutslippsløsninger vil være en viktig del av løsningen. Samtidig er det i dag krevende å forutse hvilken kombinasjon av teknologier og løsninger som vil vinne fram i en slik utvikling når også andre samfunnshensyn ivaretas.

Mange land har utfordringer knyttet til stabile leveranser av energi, slik at energien kan brukes når behovet er der. Kostnader til energibruk påvirker innbyggeres mulighet for å komme ut av fattigdom, deres levestandard generelt og konkurransekraften for næringslivet. Fordi stabil tilgang på rimelig energi er viktig for husholdninger og næringsliv, er hensynet til energisikkerhet en prioritet i alle land. En energiomlegging som unngår bortfall av eksisterende energiforsyning før ny stabil energiforsyning med lave eller ingen utslipp er på plass, er viktig for å bevare energisikkerheten.

Norsk produksjon av olje og gass dekker 2–3 prosent av global etterspørsel. Norsk produksjon er ventet å ligge på et høyt nivå de neste årene. Deretter er det ventet at produksjonen vil falle, selv om vi fortsetter å finne og utvikle nye ressurser, fordi dette ikke er forventet å oppveie for uttømming og produksjonsfall fra eksisterende felt. Utvinning av olje og gass i Norge skjer med svært lave utslipp sammenlignet med andre land. Norske produksjonsutslipp er på vei ned, og var om lag 24 prosent lavere i 2023 enn da de var på topp i 2015. Hovedvirkemiddelet for utslippskutt er at utslipp har en kostnad gjennom kvoteplikt (EU ETS) og CO₂-avgift. Dette gjør at selskapene har egeninteresse av å redusere utslippene.

6.1.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til grønn omstilling og inkluderende verdiskaping.

Tilrettelegging for bærekraftig handel og verdiskaping

Norsk velferd og evne til å skape verdier er uløselig knyttet til handel og økonomisk samarbeid med andre land. Etter flere tiår med globalisering og liberalisering av handel og investeringer mellom land ser man nå at handelen i større grad begrenses og styres.

Norges viktigste handelspolitiske interesse er forutsigbare rammebetingelser basert på omforente spilleregler for internasjonal handel. Norges handelsavtaler skal både bidra til at norsk næringsliv har gode og forutsigbare betingelser for eksport av varer og tjenester, og til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden, herunder å ivareta og fremme hensyn til klima, miljø og sikkerhet.

Det multilaterale regelbaserte handelssystemet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er grunnplanken i norsk handelspolitikk. Deltakelse i WTO styrker utenlandske investeringer, næringsutvikling og konkurransekraft. Norge må jobbe for at bærekraftig utvikling får en sentral plass i WTO og inkluderes i de pågående reformdiskusjonene.

For Norge er EØS-avtalen den viktigste handelsavtalen. Et harmonisert regelverk i EUs indre marked reduserer utfordringer norske bedrifter kan møte som følge av forskjellige krav i ulike markeder. Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i EUs arbeid for en mer sirkulær økonomi. Lov om bærekraftige produkter og verdikjeder gjennomfører EU-regelverk om dette. Det gir gode muligheter for bedrifter som produserer for det indre marked og som kan holde høy bærekraftstandard. Det gir også næringslivet lettere tilgang på bærekraftige produkter og råvarer, og bedre og mer tilgjengelig produktinformasjon. Dette harmoniserte regelverket er den viktigste rammebetingelsen for å sikre konkurranseevne og grønn omstilling i norsk næringsliv.

I tillegg har Norge bilaterale handelsavtaler med land utenfor EU. Betydningen av bilaterale eller regionale handelsavtaler tiltar i en tid hvor det multilaterale handelssystemet er under press. Norge forhandler frihandelsavtaler hovedsakelig gjennom Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA – European Free Trade Association). I alle nåværende og fremtidige frihandelsavtaler tilstrebes det å inkludere omfattende kapitler om handel og bærekraftig utvikling for å støtte opp om bærekraftig handel. Disse inneholder forpliktelser om miljø, klima, arbeidstakerrettigheter og likestilling.

Initiativ mot mulig karbonlekkasje

Det er ulike initiativ mot mulig karbonlekkasje. Et eksempel er arbeidet med å følge opp EUs arbeid med en Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). Målet med CBAM er å unngå karbonlekkasje og stimulere land utenfor EU til å redusere sine utslipp. Regjeringen går inn for at CBAM-forordningen også innføres i Norge.

Et annet eksempel er CO₂-kompensasjonsordningen som kompenserer kraftkrevende industri for at EUs klimakvotesystem slår ut i økte kraftpriser i Norge. Formålet med ordningen er å motvirke karbonlekkasje, som vil si at kraftkrevende industri i Norge flytter produksjonen til land utenfor Europa, som ikke har like streng klimapolitikk. CO₂-kompensasjonsordningen for fiskeflåtens CO₂-avgift skal bidra til å redusere karbonlekkasjen som oppstår når fartøy fyller drivstoff i utlandet.

Det næringsrettede virkemiddelapparatet skal fremme omstilling og verdiskaping

Forskning, utvikling og innovasjon er avgjørende innsatsfaktorer for å fremme økt produktivitet og omstillingsevne i næringslivet. Det næringsrettede virkemiddelapparatet er en del av verktøykassen i næringspolitikken sammen med de mer generelle rammebetingelsene for næringslivet. Målet er å støtte næringsutvikling som øker den samlede verdiskapingen i Norge innenfor bærekraftige rammer. Virkemiddelapparatet kan blant annet gi næringslivet tilgang på lån, tilskudd, garantier og kompetanse rettet mot FoU, etablering, vekst, skalering og eksport.

Regjeringen har tatt flere grep for å dreie innsatsen i det næringsrettede virkemiddelapparatet mot grønn omstilling. Regjeringen har blant annet innført et hovedprinsipp om at prosjekter som får støtte gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet, skal ha en plass på veien mot Norges forpliktelser under Parisavtalen og lavutslippssamfunnet i 2050. Prinsippet favner både prosjekter med nøytral effekt og prosjekter med positiv effekt på grønn omstilling, og er for eksempel ikke til hinder for å støtte gode prosjekter i petroleumsnæringen. Hovedprinsippet gjelder i utgangspunktet for hele det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Regjeringen arbeider også med å videreutvikle det næringsrettede virkemiddelapparatet med sikte på forenkling, økt brukervennlighet og bedre effekter fra virkemidlene.

Flere gründere og oppstartsbedrifter

Regjeringen arbeider for å legge til rette for at vi skal få flere vekstkraftige oppstartsbedrifter i Norge. Høsten 2024 la regjeringen fram Meld. St. 6 (2024–2025) Gründere og oppstartsbedrifter. Dette er den første stortingsmeldingen av sitt slag og presenterer helheten i regjeringens politikk for å fremme gründerskap for vekst. Gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet kan gründere få tilgang til blant annet lån, tilskudd, mentororer og egenkapitalinvesteringer. Regjeringen er opptatt av at det skal være enklere for oppstartsbedrifter å få tilgang til virkemidlene rettet mot dem.16

Styrke forskning, kommersialisering og tilgang på kompetanse

Regjeringens helhetlige og langsiktige forskningspolitikk er forankret både i Hurdalsplattformen og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032. I oppfølgingen av langtidsplanen og Hurdalplattformen har regjeringen lagt fram en strategi for å øke næringslivets investeringer i FoU. Strategien setter søkelys på hvordan stimulere til økt forskning og utvikling i næringslivet i Norge.

Norge deltar fullt i EUs rammeprogram for forskning og teknologi, Horisont Europa (2021–2027). Programmet er en hovedsatsing i EU på konkurransekraft, grønt og digitalt skifte og løsninger på globale samfunnsutfordringer. Norske aktører har godt gjennomslag i utlysningene i programmet og mottar vesentlig finansiell støtte til prosjektgjennomføring, noe som legger et godt grunnlag for god kunnskaps- og innovasjonsretur og gode bidrag til omstilling i samfunn og næringsliv. Norsk næringsliv deltar aktivt i programmet, som omfatter viktige satsinger innenfor næringsrettet forskning, innovasjon og teknologi. Regjeringen ønsker å bidra til at forskningsbasert kunnskap som allerede eksisterer tas i bruk i utvikling og i møte med vår tids store samfunnsutfordringer.

Forskningsrådets kommersialiseringsstøtte skal bidra til økt kommersiell bruk av offentlig finansiert forskning. Formålet med tidligfase teknologioverføring er å styrke den tidlige fasen av kommersialiseringsarbeidet hos forskningsorganisasjonene. For årene 2025 og 2026 lyses det ut 140 millioner kroner til tidligfase teknologioverføring hos godkjente forskningsorganisasjoner.

I Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge legger regjeringen vekt på at den vil prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv i samsvar med behov i arbeidslivet, herunder utdanninger i teknologi, helse, IT og andre områder som er særlig viktige for den grønne omstillingen. Regjeringen har prioritert slike fagområder ved tildeling av studieplasser til universiteter og høyskoler de siste årene, og forventer at institusjonene styrker fagområder som samfunnet etterspør.

Omstilling av industrinæringen

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å omstille industrien til å bli mer bærekraftig i tråd med Hurdalsplattformen. Dette skal bidra til langsiktig konkurranseevne. Et eksempel på dette er innføringen av et nytt krav i CO₂-kompensasjonsordningen om at minst 40 prosent av utbetalt kompensasjon i perioden 2024–2030 skal brukes på tiltak som bidrar til reduksjon i klimagassutslipp eller energieffektivisering. Den nye innretningen vil bidra til utslippskutt og klimaomstilling i industrien. Videre legger regjeringen til rette for økt kraftproduksjon og nettkapasitet, blant annet for å fremme elektrifisering. Virkemidler for å støtte utviklingen av lavutslippsteknologier med potensial for kutt i industrien som hydrogen og CO₂-håndtering er eksempler på politikk for å legge til rette for grønn omstilling.

Samhandlingsforumet Prosess21 skal gi råd og anbefalinger til både regjeringen og industrien om hvordan Norge best kan redusere klimagassutslipp fra prosessindustrien fram til 2050, og samtidig legge til rette for bærekraftig omstilling, vekst og verdiskaping. Et sentralt utgangspunkt for Prosess21 er at utslippsreduksjoner ikke skal skje som følge av at utslipp flyttes til land med mindre ambisiøs klimapolitikk. Prosess21 er videreført ut 2026.

Regjeringen la våren 2025 fram Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid. Meldingen forankrer en felles forståelse av hvilke utfordringer og muligheter norsk industri står overfor, og hvordan industrien kan fortsette å utvikle og omstille seg på en rettferdig måte i tråd med den norske modellen, og hvordan den kan utnytte konkurransefortrinn for å videreutvikle eksisterende virksomhet, samt bygge nye næringer i en verden som stadig er i endring.

Omstilling på transportområdet

Transportsektoren står for rundt en tredel av Norges klimagassutslipp. I Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036 (NTP) retter regjeringen innsatsen mot segmentene i transportsektoren, som er forventet å ha store utslipp etter 2030. Dette omfatter tunge kjøretøy på vei, anleggsmaskiner og sjøfart. Noen av de viktigste tiltakene for å redusere klimagassutslipp fra disse segmentene er å tilrettelegge for lading av tunge kjøretøy og videreføre tilskuddsordningen til utslippsfrie anleggsplasser. Regjeringen vil også fremskynde innfasingen av null- og lavutslippsluftfart i Norge.

Gjennom Klimastatus og -plan er det etablert virkemiddelpakker for å redusere utslippene fra veitransport, sjøtransport og fra bygge- og anleggsplasser. Virkemiddelpakkene består av en kombinasjon av støtte, krav og avgifter og tilrettelegging for lading. Hvilke virkemidler som inngår i de ulike pakkene, avhenger av hvor modne de ulike løsningene er og forventninger til videre teknologiutvikling. Se nærmere omtale av virkemiddelpakken i regjeringens Klimastatus og -plan kap 3.3.2 jf. særskilt vedlegg til Klima- og miljødepartementets Prop. 1 S (2024–2025).

Utbygging, drift og vedlikehold av transportinfrastruktur fører til klimagassutslipp og nedbygging av natur. Regjeringen vrir i NTP innsatsen fra store investeringsprosjekter til utbedring, drift og vedlikehold i planperioden, noe som er positivt for både klima og natur. Det sentrale virkemidlet for å ivareta hensynet til naturen er forutgående utredninger og planlegging etter plan- og bygningsloven. I utbyggingen av transportinfrastruktur skal det så langt som mulig unngås å planlegge samferdselsprosjekter gjennom områder med klima- og miljøverdier av nasjonal eller vesentlig regional interesse. Det viktigste som kan gjøres for å redusere negativ påvirkning på natur fra transportsektoren, er å redusere arealinngrepene. De nye veinormalene som ble fastsatt høsten 2023 bidrar til dette. For å unngå unødig nedbygging av naturområder og redusere transportomfanget er det også viktig å legge til rette for mindre bilavhengighet, bedre kollektivtilbud, fortetting ved kollektivknutepunkter og mer sykkel og gange.

Et konkurransedyktig og bærekraftig reiseliv

Regjeringen vil legge til rette for en helårlig reiselivsnæring som er konkurransedyktig, har stadig lavere klima- og miljøavtrykk, respekterer naturens og lokalsamfunnenes tålegrenser, og bidrar til lønnsomme helårsarbeidsplasser og attraktive reisemål over hele landet. Regjeringen har definert tre innsatsområder: utvikling av lønnsomme produkter og et stadig mer attraktivt reiselivstilbud i Norge, utvikling av norske reisemål i en mer bærekraftig retning, og strategisk utvikling av det internasjonale markedsarbeidet. Et av tiltakene for å utvikle norske reisemål er å gi kommunene juridisk handlingsrom til å innføre et besøksbidrag. Våren 2025 fremmet regjeringen et lovforslag om dette til Stortinget.17

Innovasjon Norge forvalter reiselivsoppdraget og i 2025 er det bevilget 205 millioner kroner til dette. Et virkemiddel er merkeordningen for bærekraftig reisemål, lansert av Innovasjon Norge i 2013, for å ivareta de nasjonale forventningene til en bærekraftig reiselivsutvikling.

6.1.4 Regjeringen vil

• Følge opp Meld. St. 16 (2024–2025) Industrien – konkurransekraft for en ny tid.

• Mobilisere flere aktører i bredden av norsk næringsliv og i offentlig sektor, herunder også kommunesektoren, til å delta og investere mer i forskning og utvikling.

• Følge opp Meld. St. 6 (2024–2025) Gründere og oppstartsbedrifter, for å gjøre Norge til et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i.

• Innføre CBAM-forordningen i Norge.

• Følge opp strategien for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling.

• Fortsette å bruke forskning og høyere utdanning til å fremme konkurransedyktige grønne næringer i hele landet.

• Fortsette å sikre god norsk deltakelse i EUs kunnskapssatsinger for den grønne og digitale omstillingen.

• Fortsette å styrke og utvikle kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og innovasjonspolitikken for privat og offentlig sektor gjennom utlysninger i Norges forskningsråd.

• Øke kommersiell anvendelse av offentlig finansiert forskning og styrke den tidlige fasen av kommersialiseringsarbeidet hos forskningsorganisasjonene.

• Opprettholde høye bevilgninger til forskning.

6.2 Bærekraftig produksjon og forbruk

Bærekraftig produksjon og forbruk handler om å skape verdier på en økonomisk levedyktig, miljømessig og sosialt ansvarlig måte. Ifølge rapporten fra det internasjonale ressurspanelet i 2024, er utvinning og bearbeiding av materielle ressurser som inngår i produksjonen av produkter, ansvarlig for over 90 prosent av nedbyggingen av natur og belastning på vannressurser globalt. Dette bidrar til mer enn 55 prosent av klimagassutslippene og opptil 40 prosent av helseskadelig luftforurensning. I tillegg har det globale uttaket av naturressurser mer enn tredoblet seg de siste femti årene, noe som har redusert mangfoldet og de regulerende økosystemtjenestene i naturen. Globalt påvirker jord- og skogbruk over 90 prosent av tapet av naturmangfold på land.18

Til tross for at Norge har et av de høyeste prisnivåene i Europa, er vi et av landene med høyest personlig konsum per innbygger, med et prisnivåjustert konsum som i 2023 lå 24 prosent over snittet i EU.19 Et mer bærekraftig forbruk er blant hovedutfordringene i Norge for å nå bærekraftsmålene. For å redusere ressursuttaket, avfallsmengden og den negative miljøpåvirkningen må produksjonen og forbruket legges om til en mer sirkulær økonomi. For å få til dette må alles forbruk bli mer bærekraftig og ressurseffektivt, både det offentliges, næringslivets og private forbrukeres.

6.2.1 Delmål med forbedringspotensial

Det er identifisert sju delmål med forbedringspotensial knyttet til bærekraftig produksjon og forbruk. Nedenfor følger en omtale av status og utvikling over tid for disse delmålene.

Delmål 12.2 er å oppnå bærekraftig forvaltning og effektiv bruk av naturressurser globalt innen 2030. Indikatorene for dette målet er de samme som for delmål 8.4, som handler om å bedre utnyttelsen av globale ressurser innenfor forbruk og produksjon, og oppheve koblingen mellom økonomisk vekst og miljøødeleggelser innen 2030, i samsvar med FNs tiårige handlingsprogram. Målingen av indikatorene antyder at utviklingen på begge disse delmålene har stagnert.

Norge har fortsatt et stort forbedringspotensial som et av landene i verden med høyest materielt forbruk per innbygger. Statistikk for den globale indikatoren materielt fotavtrykk utvikles nå av SSB. Data på innenlandsk materielt forbruk per innbygger viser hvor mye materialer som brukes til konsum og produksjon innenfor et lands grenser.20 SSBs statistikk viser at innenlandsk materielt forbruk per innbygger har gått ned fra nesten 24 tonn materiale per innbygger i 2018 til litt over 20 tonn i 2023.

Innenlandsk materielt forbruk per BNP21 har gått ned de senere årene, og utgjorde omtrent 32 tonn materiale per million kroner BNP i 2023. Til sammenligning var det 39 tonn i 2020.

Norge trenger å redusere det materielle forbruket og utnytte ressursene langt bedre. Dette er i samsvar med det globale tiårige handlingsprogrammet for bærekraftig forbruk og produksjon. Norge rapporterer jevnlig på våre nasjonale initiativer på relevante områder, inkludert arbeidet for bærekraftig turisme, bygg, offentlige innkjøp og sirkulær økonomi. Vi rapporter også på arbeidet med å redusere matsvinn og på utdanning og læreplaner for å øke bevisstheten om bærekraft hos norske elever. Forrige rapportering til det tiårige handlingsprogrammet var i 2023.22

Delmål 12.5 er å redusere avfallsmengden betydelig innen 2030 gjennom forebygging, reduksjon, materialgjenvinning og ombruk. Norge har fortsatt en stor mengde avfall per innbygger sammenlignet med blant annet EU og OECD.23 Avfallsmengdene har økt jevnt siden 2015, samtidig har også nasjonal materialgjenvinningsmengde økt. I 2023 ble 4 720 000 tonn avfall levert til materialgjenvinning. Den totale nasjonale gjenvinningsgraden for ordinært avfall var på nesten 46 prosent, noe som er litt høyere enn for 2022.

Mengden husholdningsavfall har gått betydelig ned i forhold til privat konsum i husholdningene, og i 2023 var den på nivå med mengden i 2010. Når det gjelder indikatoren næringsavfall sett i forhold til BNP, har avfallsmengden fra næringslivet vokst med 44 prosent fra 1995 til 2023, mens BNP har vokst med 70 prosent i samme periode. Fra 2022 til 2023 har det vært en positiv utvikling, da næringsavfallet minsket med 5 prosent, mens BNP har forblitt uforandret. Dette er også positivt i lys av Norges nasjonale mål om at utviklingen i mengden avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten.

Andelen husholdningsavfall og lignende næringsavfall som er forberedt til ombruk eller materialgjenvunnet lå på 37 prosent i 2022. Dette har ligget tilnærmet stabilt de siste årene. Andelen var høyere i 2019, men dette skyldes i hovedsak at det fra 2020 ble benyttet en ny beregningsmetode, der det tas høyde for tap i prosessen, slik at tallene nå kun inkluderer det som faktisk forberedes til ombruk og materialgjenvinnes. I 2023 ble 54 prosent av bygg- og anleggsavfallet enten forberedt til ombruk eller materialgjenvunnet, men dette tallet er usikkert.

Gjennom EØS-avtalen er Norge bundet av mål som gjelder flere av indikatorene for delmål 12.5. ESA har gjort en gjennomgang som viser at Norge ikke ligger an til å nå 2025-målene for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning av husholdningsavfall og lignende avfall fra næringslivet, og målet om materialgjenvinning av plastemballasjeavfall.24

Delmål 6.3 handler om å bedre vannkvaliteten ved å redusere forurensing, avskaffe avfallsdumping og begrense utslipp av farlige kjemikalier og materialer. I Norge er utslipp av mange farlige kjemiske stoffer som kan påvirke vannkvaliteten, regulert. Det stilles strenge krav til utslipp fra industri og virksomheter, i samsvar med forurensningsloven. I tillegg er bruk av kjemiske stoffer i industrielle prosesser og produkter regulert gjennom kjemikalieregelverket.

Den generelle vannkvaliteten er god i Norge, men det er utfordringer knyttet til utslipp av avløpsvann. Etterslepet i vann- og avløpssektoren i Norge er stort. Ledningsnettet er utilstrekkelig vedlikeholdt, og mange avløpsrenseanlegg oppfyller ikke dagens rensekrav. Det er behov for å redusere utslipp av urenset avløpsvann, som følge av manglende rensekapasitet, lekkasjer fra ledningsnett og overløpssituasjoner. Over 25 prosent av Norges naturlige vannforekomster i kyst og ferskvann oppnår ikke målet om god eller svært god økologisk tilstand etter vannforskriften.

Det meste av det sanitære avløpsvannet blir renset i avløpsrenseanlegg, og majoriteten av befolkningen er tilknyttet kommunale avløpsrenseanlegg. Andelen tilknyttet større avløpsanlegg økte fra 82 til 88 prosent i perioden 2001 til 2023. For 2023 betyr det en tilknytning på over 4,9 millioner mennesker. Den øvrige delen av befolkningen er tilknyttet de om lag 320 000 mindre avløpsanleggene. Dette utgjør stort sett separate renseanlegg. Rundt 65 prosent av befolkningen er tilknyttet renseanlegg der avløpsvannet renses biologisk og/eller kjemisk.25

Delmål 2.4 handler om å sikre bærekraftige systemer for matproduksjon, og innføre robuste metoder for økt produktivitet og produksjon, som styrker evnen til tilpasning til klimaendringer og andre katastrofer, og gradvis bedrer arealenes og jordas kvalitet.

Det er en kontinuerlig utfordring å sikre produksjon av nok trygg og sunn mat til forbrukerne. Den nasjonale matproduksjonen fra hav og land må skje med lavest mulig klima- og miljøavtrykk, samtidig som økonomisk og sosial bærekraft ivaretas i produksjonen. Delmålet må derfor ses i sammenheng med delmål 2.2 om å utrydde feilernæring og 2.3 om inntekt, produktivitet og sysselsetting.

Utviklingen innen delmål 2.4 følges spesielt gjennom noen utvalgte indikatorer på områdene beitebruk, klimagassutslipp og -opptak, bruk av plantevernmidler og antibiotika i produksjonen. Utviklingen på disse områdene synliggjøres i SSBs portal for nasjonale indikatorer for bærekraftsmålene. Beitebruk bidrar til god ressursutnyttelse, skjøtsel av kulturlandskap og er positivt for det biologiske mangfoldet. Utviklingen over tid innen beitebruk er stabil.

Både Naturindeksen for Norge og Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap (3Q), se boks 6.8, viser noe negativ utvikling for naturmangfoldet i jordbrukets kulturlandskap. Dette skyldes både opphør av drift med påfølgende gjengroing av arealer, samt mer intensiv drift av arealer.

Gjennom bærekraftig produksjon skal jordbruket bidra til redusert forurensning og utslipp av klimagasser, legge til rette for økt opptak og lagring av karbon og nødvendig tilpassing av klimaforholdene i fremtiden. Siden 1990 har utslippene fra jordbruket gått ned med 10,5 prosent. Framskrivninger av utslipp viser derimot at dersom dagens politikk videreføres, ventes utslippene i sektoren å øke noe fram til 2030.

Det er et mål å redusere både bruk av kjemiske plantevernmidler og redusere risikoen for negative helse- og miljøeffekter ved bruken av slike midler. For norskproduserte næringsmidler er andel prøver av næringsmidler med plantevernrester over grenseverdi tilnærmet null. Gjennomsnittet for alle prøver, inkludert prøver tatt av næringsmidler produsert i andre land, viser en svak nedgang.

Norge er i en gunstig situasjon når det gjelder forekomst av antimikrobiell resistens (AMR) i dyrepopulasjonen. Det vil si at vi har lav forekomst av bakterier som er resistente mot antibiotika. Dette skyldes et lavt forbruk av antimikrobielle midler, et fordelaktig forbruksmønster, og effektive tiltak mot spredning av resistente bakterier. Det er imidlertid nødvendig med kontinuerlig innsats for å bevare den gunstige situasjonen, slik at antimikrobielle midler også i fremtiden er effektive. Andel antibiotika i matproduksjon er synkende for både akvakultur og landdyr.

Delmål 12.3 handler om å halvere matsvinnet per innbygger innen 2030, både i detaljhandelen og blant forbrukere, og redusere svinn i produksjons- og forsyningskjeden, inkludert matsvinn etter innhøsting.

I 2017 signerte staten en bransjeavtale med aktørene i verdikjeden for mat, der målet er å halvere matsvinnet innen 2030.26 Første hovedrapportering fra arbeidet under avtalen viser at det ble oppnådd 9,5 prosent reduksjon i matsvinnet i perioden 2015–2020. Regjeringen nådde ikke delmålet på 15 prosent, men kom et godt stykke på vei. Neste hovedrapportering vil gjøres for 2025. Det er laget delrapporter for de fleste sektorene, og bransjeselskapet Matvett rapporterer om en 21 prosents reduksjon i matsvinnet mellom 2015 og 2023, herunder en 18 prosents reduksjon i matsvinnet i husholdningene mellom 2016 og 2023. Mesteparten av reduksjonen i husholdningene skjedde mellom 2020 og 2023. De nye tallene kan tyde på at tiltakene i Bransjeavtalen nå begynner å få effekt, også i husholdningene. Husholdningene står imidlertid fortsatt for 42 prosent av matsvinnet i Norge.

Delmål 12.4 handler om mer miljøvennlig forvaltning av kjemikalier og avfall og betydelig redusere utslipp til luft, vann og jord innen 2020, for å begrense skadevirkninger for folkehelse og miljøet.

Både globalt og i Europa bidrar Norge aktivt i arbeidet for å fase ut helse- og miljøfarlige stoffer. De senere årene har internasjonale rammeverk og avtaler på avfalls- og kjemikalieområdet blitt styrket, og stadig flere farlige stoffer reguleres også globalt. Indikatorene under dette delmålet viser at Norge oppfyller forpliktelsene om å formidle opplysninger i henhold til internasjonale multilaterale avtaler om farlig avfall og andre kjemikalier. Antall stoffer som er fareklassifisert av myndighetene for de mest alvorlige helseeffektene, har eksempelvis økt med nesten 400 stoffer fra 2012 til 2024. Dette gjør at brukere av farlige kjemikalier får informasjon, slik at de kan håndtere kjemikaliene korrekt, samt at de farligste stoffene ikke lengre tillates omsatt til forbrukere.

En trygg håndtering av farlig avfall er viktig blant annet for å hindre forurensning og utslipp av kjemikalier. Det er i utgangspunktet industrien som har ansvar for å sikre forsvarlig behandling av eget avfall. Farlig avfall, som skapes årlig per innbygger, viser en svak økning de siste årene. I 2023 ble det generert 302 kg farlig avfall per innbygger, mens tallet har ligget mellom 306 kg og 317 kg de senere årene. Det er ikke store endringer i andel farlig avfall som materialgjenvinnes, forbrennes og deponeres. Majoriteten av avfallet går til deponering. I 2023 gikk 15 prosent av avfallet til materialgjenvinning, 13 prosent til forbrenning med energiutnyttelse, og 72 prosent til deponering og annen sluttbehandling.

Delmål 12.6 handler om å stimulere selskaper til å ta i bruk bærekraftige metoder og integrere informasjon om egen bærekraft i rapporteringsrutiner.

Regjeringen forventer at norske selskaper følger internasjonale standarder for ansvarlig næringsliv, herunder FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper om ansvarlig næringsliv. Stortinget innførte lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven) i 2022. Åpenhetsloven skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, samt sikre allmenheten tilgang til informasjon om hvordan virksomhetene håndterer negative konsekvenser på disse områdene.

Åpenhetsloven pålegger rundt 9 000 virksomheter å utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer, inkludert å undersøke og iverksette tiltak for å håndtere negative konsekvenser for menneskerettigheter i egen virksomhet og leverandørkjeder. Aktsomhetsvurderingene skal redegjøres for årlig og ved vesentlige endringer i virksomhetens risikovurderinger, og redegjørelsen skal være lett tilgjengelig på virksomhetens nettsider. Åpenhetsloven inneholder i tillegg en særskilt regel om at enhver har rett på informasjon ved skriftlig forespørsel.

Stortinget vedtok i 2024 nye regler om selskapers bærekraftsrapportering. Lovendringene gjennomfører EUs direktiv om selskapers bærekraftsrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive – CSRD). Målet med regelverksendringene er at det skal finnes sammenlignbar, pålitelig og lett tilgjengelig informasjon om bærekraftsrisikoene selskaper er eksponert for, og hvordan selskapet påvirker mennesker og miljø. Om lag 50–100 norske foretak var omfattet av lovreglene for regnskapsåret 2024.

6.2.2 Utfordringsbildet

Basert på gjennomgangen av delmålene over er det identifisert fem utfordringer. Nedenfor følger en beskrivelse av disse.

For høyt materielt forbruk

Gjennomgangen av delmål 12.2, 8.4 og 12.5 viser at Norge har et for høyt materielt forbruk per person sammenlignet med andre land, og at omstillingen til en sirkulær økonomi går for sakte. Det ville krevd 3,2 jordkloder om alle hadde samme forbruksnivå som nordmenn. Forbruket påvirker miljøtilstanden globalt. Dette er vist på klimaområdet blant annet ved at Miljødirektoratet for første gang publiserte en analyse av Norges forbruksbaserte utslipp (klimafotavtrykk) i 2024. Forbruksbaserte utslipp har en annen tilnærming på estimering av et lands utslipp enn det nasjonale klimagassregnskapet som er geografisk begrenset til Norge. Begrepet forbruksbaserte utslipp (klimafotavtrykk) omfatter klimagassutslipp knyttet til forbruket, mens materielt fotavtrykk ser på mengden materiell som er knyttet til forbruket. Analysen av Norges forbruksbaserte utslipp som Miljødirektoratet publiserte i november 2024 viste at forbruket av varer og tjenester i norske husholdninger, næringsliv og offentlig sektor stod for samlet klimagassutslipp på 77 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021. Det utgjør omtrent 14 tonn per innbygger. Til sammenligning utgjorde utslippene i det geografisk avgrensede klimagassregnskapet i Norge omtrent 9 tonn per innbygger i 2021.27 To tredeler av de forbruksbaserte utslippene skjer i andre land, og en betydelig del i utviklingsland. Se figur 6.6 for fordeling av de forbruksbaserte utslippene på sektorer og opprinnelse.

¹ I «Transport» inngår både utslipp fra produksjon av transportmidler, utslipp fra kjøring med egen bil og utslipp knyttet til kollektivtransport og flyreiser.

Kilde: XIO Sustainability Analytics A/S (2024), CaFEAN 2: Updated analysis of the carbon footprint of the economic activity of Norway. (Oversatt av Miljødirektoratet)

Det er behov for mer kunnskap om hvordan Norges høye forbruk påvirker klima og miljø globalt. Samtidig som økonomien vokser, øker forbruket og dermed presset på naturressursene. For å ivareta naturen og klimaet både nasjonalt og globalt, er det avgjørende at ressursene brukes langt mer effektivt, slik at behovet for å ta ut nye ressurser reduseres. Det høye forbruket medfører også at Norge har store mengder avfall. ESAs Early warning report viser at Norge står i fare for å ikke nå bindende EU-mål for 2025 for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning av husholdningsavfall og husholdningslignende næringsavfall, samt for materialgjenvinning av plastemballasjeavfall.

Bygg- og anleggssektoren står for en betydelig del av Norges klimagassutslipp. Bygge- og eiendomsvirksomheten i statlig sivil sektor står for en liten andel av klimagassutslippene fra bygg- og anleggsvirksomhet i Norge, men har blant annet som ambisjon å ha lave klimagassutslipp og å være en pådriver for sirkulær økonomi, se boks 6.9.

Økosystemer i innsjøer, elver og fjorder er under press

Sur nedbør fra blant annet langtransportert forurensning og tilførsel av næringsstoffer, som følge av utslipp fra avløp og avrenning fra jordbruk, påvirker i stor grad Norges naturlige vannforekomster i kyst- og ferskvann. Oppdatert kunnskap fra overvåkning av tilstanden i innsjøer og elver, viser at eutrofiutfordringene28 er større enn tidligere antatt, og i flere innsjøer har tilstanden forverret seg. I juni 2024 viser en nasjonal oversikt at om lag 2 050 elver og 340 innsjøer ikke når miljømålene grunnet eutrofi. Av disse er 650 elver og 90 innsjøer i dårlig eller svært dårlig tilstand. De fleste av disse ligger i Rogaland, Vestland, Trøndelag, og nedbørsfeltet til Oslofjorden. Miljøtilstanden i Oslofjorden er alvorlig, og utslipp av næringsstoffene nitrogen og fosfor fra avløpsvann er en av de største påvirkerne. Det er behov for å etablere bedre avløpsrensing, og redusere lekkasjer fra ledningsnett og overløpssituasjoner.

Ivareta matsikkerhet og konkurransekraft, samtidig som klimagassutslipp reduseres

Matsikkerhet og konkurransekraft for den norske matproduksjonen må ivaretas. Norge er en stor sjømatnasjon. Bærekraftige akvatiske matsystem er viktig, nasjonalt og globalt, både med hensyn til miljø og klima, matsikkerhet og ernæring, folkehelse, økonomisk vekst og arbeidsplasser. Vi har ledende kunnskap på feltet og samarbeider på tvers av forskning, myndigheter og næring for å fremme bærekraftig høsting, produksjon og konsum av sjømat. Det handler om å ivareta bærekraftige akvatiske matsystem – fra rene rike hav – fram til sjømaten blir del av et sunt og klimavennlig kosthold. Regjeringen er opptatt av å fremme havet som matfat, og mat fra havet som viktig bidragsyter til bærekraftige matsystemer og matsikkerhet i arbeid med bærekraftig forvaltning av verdikjeden fra hav til konsum. Selv om klimagassutslippene fra sjømatproduksjon er relativt lave, kan også sjømatnæringen bidra til overgangen til et utslippsfritt samfunn. Det er satt mål om å halvere utslipp fra innenriks sjøfart og fiske innen 2030 sammenliknet med 2005-nivået.

Bærekraftig produksjon i jordbruket er grunnleggende for nasjonal matsikkerhet, og bidrar til verdiskaping, sysselsetting og å ivareta kulturlandskap og naturmangfold i hele landet. I Norge er i overkant av tre prosent av arealet dyrka mark, og klimatiske forhold begrenser hvilke områder man kan ta i bruk. Det er derfor et mål å legge til rette for å bruke jord- og beiteressurser i hele landet, gjennom et mangfoldig jordbruk, med både store og små gårdsbruk og geografisk produksjonsdeling.

Verdikjeden for jordbruksvarer møter sterkere konkurranse i framtiden. Jordbruket må derfor være en effektiv næring som leverer det forbrukeren etterspør. Et aktivt jordbruk med gode inntekts- og velferdsordninger er derfor sentralt, og en del av den grønne omstillingen. Jordbruket produserer, i tillegg til mat, viktige fellesgoder blant annet i form av natur- og kulturlandskapsverdier. Disse verdiene er i dag under press i form av opphør i drift og gjengroing mange steder, og intensivering i drift andre steder.

Ressursutnyttelsen i matproduksjonen bør økes, blant annet ved å øke utnyttelse av restråstoff fra produksjonen til mat, fôr, gjødsel og energi. I sjømatnæringen utnyttes i stor grad restråstoffet. Når det gjelder matsvinn, unyttes i dag henholdsvis 69 og 27 prosent av matsvinnet fra matindustrien og fra dagligvarehandelen til dyrefôr, mens henholdsvis 24 og 57 prosent av matsvinnet fra matindustrien og dagligvarehandelen går til biogassproduksjon.29 Det vil også være viktig å redusere sykdom og dødelighet hos husdyr og oppdrettsfisk. Klimaendringene vil imidlertid kunne utfordre dyrehelsen.

I lys av den endrede geopolitiske situasjonen er styrket beredskap på alle felt en prioritering, og matberedskap og økt selvforsyning er viktige elementer i denne samlede innsatsen. Bærekraftige systemer for matproduksjon innebærer også å opprettholde oppmerksomheten på arbeidet med å redusere utfordringene antimikrobiell resistens (AMR) utgjør for folkehelse, dyrehelse, plantehelse og miljø.

Norsk matproduksjon påvirker landareal, ferskvann, havområder, biologisk mangfold og andre miljøparametere. Matsystemet i Norge står for en betydelig andel av klimagassutslippene, og den største andelen av utslipp kommer fra matproduksjon. Omtrent 10 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge kommer fra jordbruket. Villfanget fisk og oppdrettsfisk har et lavt klimaavtrykk sammenlignet med mange andre animalske produkter. Ulike matvarer gir ulike utslipp og påvirker miljøet forskjellig. For å nå målet om at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050, må utslippene fra matproduksjonen reduseres. Gjennom handel påvirker matproduksjonen i Norge andre land og omvendt. Det må derfor arbeides for minst mulig klimaavtrykk fra den norske matproduksjonen globalt.

Matsvinn

Sammen med matbransjen har regjeringen som mål å halvere det nasjonale matsvinnet innen 2030. Rapporteringen fra 2020 viste at Norge er langt fra å oppnå Bransjeavtalens mål om 50 prosent reduksjon av matsvinnet innen 2030. Utviklingen fra 2015 til 2020 viser at det går for sakte. Dersom denne utviklingen fortsetter, er det estimert at Norge vil oppnå 25 prosent reduksjon innen 2030, altså halvveis til målet. Mer mat må reddes fra å bli kastet dersom Norge skal nå målet om halvert matsvinn innen 2030.

Det er siden 2020 laget delrapporter for de fleste sektorene, og bransjeselskapet Matvett rapporterer om 21 prosent reduksjon i matsvinnet mellom 2015–2023, herunder 18 prosent reduksjon i matsvinnet i husholdningene mellom 2016–2023. Mesteparten av reduksjonen i husholdningene skjedde mellom 2020 og 2023 (12 prosent). De nye tallene kan tyde på at tiltakene i Bransjeavtalen nå begynner å få effekt, også i husholdningene. Husholdningene står imidlertid fortsatt for 42 prosent av matsvinnet i Norge.

Forurensing fra kjemikalier og avfall

Kjemikalier kan spres over landegrenser med luft- og havstrømmer, og gjennom handel med produkter. Å hindre forurensning fra kjemikalier og avfall krever derfor internasjonalt samarbeid. Når produktene kasseres, kan de bli til farlig avfall med risiko for forurensning, dersom det ikke håndteres forsvarlig. Norge jobber aktivt for internasjonale løsninger, både på globalt og europeisk nivå. Samtidig utvikles stadig nye stoffer, blant annet for å erstatte stoffer som blir forbudt, og vi får mer kunnskap om skadelige effekter av kjemiske stoffer. Dette gjør at det fremdeles er store utfordringer med å minimere utslipp og begrense skadevirkninger og at det kontinuerlig vurderes behov for nye tiltak.

6.2.3 Relevante strategier og tiltak

Nedenfor omtales de mest relevante strategiene og tiltakene for å oppnå fremgang på de områdene der Norge har utfordringer med å nå målene knyttet til bærekraftig produksjon og forbruk.

Bærekraftig forbruk og bærekraftige forretningsmodeller

Langsiktig og bærekraftig forvaltning av ressursene er et grunnprinsipp i politikken til regjeringen. Omstillingen til en mer sirkulær økonomi er essensielt for å nå nasjonale og globale klima- og miljømål. Overgangen til en mer sirkulær økonomi innebærer endring i forbruk både for forbrukere, det offentlige og næringslivet. Hittil har det vært utviklet grønne verktøy som skal gjøre det lettere å være miljøbevisst forbruker eller næringsliv, slik som miljømerker og sertifiseringsordninger for bedrifter. Det er behov for sterkere virkemidler for at omstillingen skal føre til redusert forbruk. Dette innebærer omstillingen til en sirkulær økonomi, der økonomisk vekst er frakoblet ressursforbruket.

Det internasjonale ressurspanelet trekker i Global Resources Outlook 2024 fram at tiltak for å fremme bærekraftig produksjon og forbruk hittil har vært mest rettet mot endringer på tilbudssiden i økonomien (produksjonssiden). Disse tiltakene må suppleres med et sterkere fokus rettet mot etterspørselssiden (forbrukssiden). Ressurspanelet anbefaler tiltak på alle forvaltnings-nivåer, blant annet å gjøre det naturlig å ta bærekraftige forbrukervalg, og skape sirkulære og ressurseffektive løsninger og forretningsmodeller med et lavt samlet fotavtrykk. OECD anbefaler at Norge legger bedre til rette for en overgang til en mer sirkulær økonomi, og at det tas hensyn til at det norske forbruket av varer skaper negativ miljøpåvirkning i andre land.30 En raskere omstilling til en mer sirkulær økonomi kan bidra til å redusere Norges globale klima- og miljøfotavtrykk. Disse anbefalingene er i tråd med EUs handlingsplan fra 2020, Norges strategi for sirkulær økonomi fra 2021 og regjeringens handlingsplan for en sirkulær økonomi fra 2024.

Å endre forbruket i Norge til å bli mer bærekraftig krever innsats fra alle: myndighetene, næringslivet, frivilligheten og innbyggerne. Klimautvalget 2050 fremhever Rammeverket unngå, flytte og forbedre (UFF) som en tilnærming for å redusere klima- og miljøbelastning og fremme bærekraftig utvikling. Rammeverket bygger på at man skal prioritere å unngå aktiviteter eller handlinger som fører til klima- og miljøbelastning, deretter flytte aktiviteten gjennom å endre måten den blir gjennomført på, og til slutt forbedre aktiviteten, for eksempel gjennom teknologiforbedringer eller med mer effektiv ressursbruk. Tiltak på alle tre nivåer bør gjennomføres samtidig, og de vil da virke sammen og forsterke hverandre.

Vi klarer ikke å redusere overforbruket i Norge uten at befolkningen er med. Det er også innbyggerne som vet hvor skoen trykker, og hva som kan gjøre det lettere for folk å utvikle gode, bærekraftige forbruksvaner. Regjeringen opprettet derfor et nasjonalt folkepanel for å komme med råd og anbefalinger til hvordan vi kan redusere forbruket vårt, samtidig som vi lever gode liv. Anbefalingene fra folkepanelet om bærekraftig forbruk ble lagt fram for regjeringen 14. februar 2025 og er nærmere omtalt i kapittel 8.

Øke takten i omstillingen til en sirkulær økonomi

Regjeringens visjon er at Norge skal være et foregangsland for sirkulær økonomi. Handlingsplanen for en sirkulær økonomi (2023–2024) legger fram 39 handlingspunkter, som skal bidra til å redusere miljø- og klimabelastningen og skape nye arbeidsplasser. Regjeringen jobber kontinuerlig med oppfølging av både strategien og handlingsplanen, og vil rapportere inn de mest sentrale nasjonale tiltakene til FNs tiårige handlingsprogram for bærekraftig forbruk og produksjon.

Våren 2024 ble det nedsatt en ekspertgruppe som skal se på virkemidler for å fremme sirkulære aktiviteter med flere formål: utnytte fornybare og ikke-fornybare ressurser bedre, stimulere til bærekraftig produksjon og forbruk, og økt verdiskaping. Ekspertgruppen fikk i mandat å identifisere hvilke virkemidler som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og med bakgrunn i dette foreslå eventuelle endringer i dagens virkemiddelbruk. Ekspertgruppen leverte en samlet rapport og anbefaling i mai 2025.31 Regjeringen vil vurdere forslagene fra ekspertgruppen for å raskere tilrettelegge for en mer sirkulær økonomi.

Regjeringen har i 2025 besluttet å etablere et samfunnsoppdrag for en sirkulær økonomi med følgende hovedmål: I 2035 skal Norge ha oppnådd en betydelig økning i ombruk, reparasjon og deling av knappe ressurser. Dette er ett av flere bidrag til å realisere regjeringens ambisjoner for omstilling til en grønn, sirkulær økonomi. Se nærmere omtale av hva et samfunnsoppdrag er i kapittel 7 og Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet.

EU-kommisjonen publiserte i mai 2023 et nytt oppfølgningsrammeverk for den sirkulære økonomien, med indikatorer for blant annet miljøfotavtrykket fra forbruk, materialbruk og materialavhengighet. Rammeverket inkluderer også indikatorer for å måle avfallsforebygging, klimagassutslipp fra produksjon, materialimportavhengighet og grad av EUs selvforsyning av kritiske råvarer. EUs indikatorrammeverk er sentralt også for å måle utviklingen og oppfølgingen av bærekraftsmålene. Regjeringen styrker arbeidet med statistikk som er særlig viktig for å måle utviklingen i sirkulær økonomi, som del av oppfølgingen av handlingsplanen. SSB og Miljødirektoratet har særlig ansvar for dette pågående arbeidet.

Sirkulært design av produkter

Gjennom EØS-samarbeidet er Norge i ferd med å implementere EUs økodesign-forordning. Den omfatter så godt som alle produkter med unntak av mat og medisiner til mennesker og dyr. I tillegg har EU utviklet og videreutvikler spesialregelverk for hele verdikjeden på syv områder som er utpekt som prioriterte under handlingsplanen for sirkulær økonomi fra 2020: batterier og kjøretøy, emballasje, elektriske og elektroniske produkter, plast, tekstiler, mat og byggevarer.

Økodesignforordningen med underliggende rettsakter skal gjennomføres gjennom endringer i lov om bærekraftige produkter og verdikjeder, som trådte i kraft sommeren 2024. Dette regelverket er det mest omfattende regelverket noensinne i EU på produktområdet. Forordningens formål er å fremme positive bærekraftsegenskaper, slik at produktene designes med tanke på at de skal passe best mulig inn i en sirkulær økonomi. Forordningen er den overordnede regulatoriske rammen, og under denne skal det utvikles forordninger på spesifikke produktområder, med spesifikke krav til bærekraftsegenskaper.

Produkter hvor det er stilt krav, skal ha et digitalt produktpass, som skal gi lett tilgjengelig og brukertilpasset informasjon om produktenes egenskaper og ytelse. Kravstillingen legger til grunn at klima- og miljøfotavtrykket i hele produktets levetid, og i hele verdikjeden, skal reduseres. Kravstillingen er derfor sammensatt og omfatter alle stadier fra råvareuttak, produksjon, omsetningsledd, bruk og avfallsstadiet. Blant egenskaper som det kan stilles krav om er klimafotavtrykk, energi eller vannforbruk, generell ressurseffektivitet, innhold av kjemiske stoffer, kvalitet og levetid, gjenvinnbarhet, ombrukbarhet og reparerbarhet.

For å forsterke omstillingskraften i økonomien supplerer EU dette produktregelverket med styrking av etterspørselssiden i det indre marked for handel med produkter. Produktregelverket sørger for at alle brukere får mer tilpasset og pålitelig informasjon om produktenes bærekraftsegenskaper, og grønne markedsføringspåstander skal være pålitelige og etterprøvbare. Det stilles nye krav til både private og offentlige i markedet. Det blir innført nye minimumskrav til grønne offentlige innkjøp av produkter. Private forbrukere gis forsterkede rettigheter, til produktinformasjon og tilgang til bedre produkter i kjøpssituasjon. Det stiller også krav om endringer i næringslivets forbruksmønster, for eksempel økt innslag av sekundær råvare i nyproduksjon av produkter.

Økodesignforordningen innfører et nytt krav til varehandelen som forbyr virksomheter å destruere usolgte lagre av varer. I første omgang er forbudet rettet mot de store omsetningskjedene for klær og sko. Forordningen legger opp til at slike forbud kan bli innført også på andre forretningsområder. Formålet er å fremme endringer i forretningsmodeller som innebærer et overforbruk og av den grunn ikke er ansett bærekraftige.

Redusere avfall og avfallshåndtering

De siste årene er det gjort flere endringer i avfallsregelverket for å bedre utsortering og materialgjenvinning av avfall. Nye krav til utsortering og materialgjenvinning av plastavfall og biologisk avfall trådte i kraft i 2023. Fra 2025 gjelder nye krav til utsortering, separat innsamling og materialgjenvinning av glass- og metallemballasje, papp, papir og tekstiler fra husholdning og næringer, som genererer husholdningslignende avfall. I 2022 ble det innført en avgift på avfallsforbrenning. Formålet med avgiften er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagasser, blant annet ved å redusere mengden avfall som forbrennes. Avgiften skal også bidra til å redusere andre miljøskader fra avfall, herunder bidra til forsvarlig håndtering av farlig avfall.

Avfallsplanen for 2020 til 2025 beskriver blant annet status for avfallsmengder og avfallshåndtering i Norge. Den inneholder også et avfallsforebyggingsprogram som fastsetter mål for avfallsforebygging og beskriver pågående og nye forebyggingstiltak. Miljødirektoratet er i ferd med å utarbeide en ny avfallsplan og program for avfallsforebygging for 2026–2031. Regjeringen vil også fastsette en plikt for kommunene til å innføre differensiert avfallsgebyr for å stimulere husholdningene til å kildesortere bedre.

EU har blitt enige i forhandlingene om revidert rammedirektiv om avfall, som inneholder krav om at alle EU/EØS-land skal innføre utvidet produsentansvar for tekstiler, og rettslig bindende mål for reduksjon av matavfall. Det er nødvendig med ytterligere tiltak og virkemidler for å nå EU/EØS-krav til forberedelse til ombruk og materialgjenvinning.

I 2024 vedtok EU en revidert forordning for grensekryssende forsendelser av avfall. Denne skal blant annet gjøre det enklere å transportere avfall til ombruk og materialgjenvinning innad i EU/EØS, samt styrke kontroll av ulovlige avfallstransporter. Den nye grensekryssforordningen skal i større grad sikre at EU ikke eksporterer sine avfallsutfordringer til tredjeland, gjøre det lettere å transportere avfall til materialgjenvinning og ombruk i EU, og forbedre oppfølging av ulovlig transport av avfall. Den skal bidra til at avfall i større grad benyttes som sekundære råvarer, og dermed erstatter primære råvarer og bidrar til en mer sirkulær økonomi i det indre markedet. Det blir også strengere kontroll på eksport av avfall til land utenfor EU, blant annet eksportforbud av plastavfall til ikke-OECD land.

Øke vannkvaliteten

I 2024 lanserte regjeringen nye nasjonale mål for vann og helse med en gjennomføringsplan som følger opp Verdens helseorganisasjon og FNs økonomikommisjon for Europa sin protokoll om vann og helse. Protokollen har til hensikt å oppnå tilstrekkelig forsyning av rent drikkevann og tilfredsstillende sanitærforhold for alle, samt å redusere vannbårne sykdommer. Den skal også bidra til å beskytte vannforekomster.

Nye virkemidler og økt innsats på tvers av sektorer vil kunne bidra til at flere av vannforekomstene oppnår målet om god eller svært god økologisk tilstand etter vannforskriften. Gjennom regionale vannforvaltningsplaner fastsettes konkrete miljømål for alle vannforekomster i elver, innsjøer, grunnvann og kystvann. Planene oppdateres hvert sjette år. I de oppdaterte vannforvaltningsplanene for perioden 2022–2027 er det foreslått om lag 4 000 tiltak mot forurensing av vannmiljø fra spredt avløp, sur nedbør og kjemisk forurensning. Viktige virkemidler for å redusere utslipp som fører til eutrofiering er blant annet økt rensing av avløp, og redusert avrenning fra jordbruket.

De siste 40 årene har myndighetene jobbet systematisk med å få på plass strengere regelverk og utslippskrav fra landbasert industri og annen næringsvirksomhet, også med utslipp til vann. Reguleringene er fulgt opp med tilsyn. Resultatet er at utslippene i dag er betydelig redusert og forurensningssituasjonen har bedret seg markant i innsjøer og vassdrag.

Oslofjorden er et eksempel på et økosystem der påvirkninger over mange år har medført en så stor, samlet belastning at økosystemet nå har en sterkt redusert tilstand. Derfor er regjeringen i gang med et krafttak for Oslofjorden, og følger aktivt opp Helhetlig tiltaksplan for Oslofjorden, se boks 6.13.

Regjeringen arbeider med oppfølging av overvannsutvalgets forslag til virkemidler for å hindre overvann i byer og tettsteder, slik det fremgår av Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. Som oppfølging av klimatilpasningsmeldingen, har Klima- og miljødepartementet gitt Miljødirektoratet i oppdrag å sende forslag til et eget overvannsgebyr og krav til drift, tømming og vedlikehold av sandfang på høring. Avløpsdirektivet fra 1991 er gjennomført i norsk rett i forurensningsforskriften. Revidert avløpsdirektiv trådte i kraft i EU 1. januar 2025. Direktivet er til vurdering i Klima- og miljødepartementet.

Styrke bærekraften i norsk matproduksjon

Regjeringen jobber for en bærekraftig fremtid for norsk matproduksjon som ivaretar matsikkerhet, miljø, klima, ernæring, økonomisk vekst og arbeidsplasser.

På landbruksområdet er næringsavtalene for jordbruket og reindriften sentrale verktøy for å styrke bærekraften i primærproduksjonen. Det arbeides systematisk for å vri landbruksproduksjonen i en mer klima- og miljøvennlig retning, med en betydelig prioritering av klima- og miljøvirkemidler i jordbruksavtalen. Oppfølging av avtalen mellom staten og jordbruksnæringen om å arbeide for reduserte utslipp og økte opptak av klimagasser er prioritert. Regjeringen har opprettet Bionova som et verktøy for å bidra til reduksjon av klimagassutslipp i jordbruket på gårdsnivå og økt verdiskaping gjennom overgang til en mer sirkulær bioøkonomi basert på fornybare ressurser fra hav og land.

Regjeringen har videre gjennom Meld. St. 11 (2023–2024) lagt fram en strategi for økt selvforsyning av jordbruksvarer og en plan for opptrapping av inntektsmuligheter i jordbruket.

Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd gir en bred gjennomgang av status, utviklingstrekk og målsettinger for dyrevelferden. En ny nasjonal strategi mot antimikrobiell resistens32 ble lagt fram i 2024. Strategien bygger videre på målene fra den forrige strategien. Tiltaksplanen for genetiske ressurser for mat og landbruk (2024–2028) operasjonaliserer gjennomføringen av den nasjonale strategien, hvis mål er å sikre det genetiske forrådet for framtidig landbruks- og matproduksjon.

Det er igangsatt et samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr, med mål om at alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder innen 2034 og bidra til å redusere klimagassutslippene i matsystemene. Arbeidet skal bidra til å bevare naturmangfold, utvikle en sterk fôringrediensindustri og øke forsyningssikkerheten i Norge.

Teknologi vil gjøre det mulig å øke effektiviteten og redusere ressursbruken, for eksempel gjennom droner og sensorer som kan bidra til mer presis gjødsling av jordbruksareal og fôring av oppdrettsfisk. Mer effektiv bruk av drivstoff i fiskeflåten og effektiv logistikk for distribusjon av mat kan bidra til bedre ressursbruk.

Det er behov for mer helhetlig kunnskap om bærekraften i det norske matsystemet. Februar 2025 satte regjeringen ned et offentlig ekspertutvalg som skal utrede fremtidens matsystem, der folkehelse, klima, natur og landbruks-, havbruks-, fiskeri- og matpolitikk blir satt i sammenheng. Matsystemutvalget skal levere sin rapport innen 1. november 2026.

Sterkere regulering for å redusere matsvinn

Matsvinnutvalget leverte sin rapport i januar 2024, og anbefalte 35 tiltak som de har estimert til å ha et potensial på 75 prosent reduksjon i matsvinnet fra 2020-tall innen 2030. Regjeringen vil styrke innsatsen for å forebygge og redusere matsvinnet ved å følge opp matsvinnutvalgets utredning. Våren 2025 la regjeringen fram forslag til lov om forebygging og reduksjon av matsvinn (matsvinnloven)33 og vil ta initiativ til å revidere og styrke Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn.

Formålet med den foreslåtte matsvinnloven er å fremme bedre ressursutnyttelse i verdikjeden for mat gjennom å forebygge og hindre at mat går ut av verdikjeden. Det foreslås at loven skal gjelde for alle virksomheter som produserer, distribuerer og omsetter næringsmidler i Norge, og dette omfatter både offentlige og private virksomheter.

Det foreslås også å lovfeste krav om at virksomhetene skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger og tiltak for å sikre at næringsmidler i størst mulig grad skal inntas av mennesker eller subsidiært gå til dyrefôr. Samtidig foreslås en plikt for virksomhetene til å offentliggjøre en redegjørelse for de aktsomhetsvurderingene de har gjort. Det foreslås at kravene i loven i første omgang bare skal gjelde for større aktører, og det vil bli vurdert å utvide til flere aktører på bakgrunn av de erfaringer som gjøres. De nærmere avgrensningene vil bli utredet og fastsatt i forskrift.

Det foreslås å lovfeste krav om at virksomheter innenfor næringsmiddelindustrien og grossistleddet skal iverksette tiltak for å donere overskudd av næringsmidler. Videre foreslås det å lovfeste krav om at virksomheter som omsetter næringsmidler skal iverksette tiltak for nedprising og aktiv markedsføring av næringsmidler som raskt kan forringes eller foreldes.

Beskytte mot farlige kjemikalier

Norge jobber aktivt både på europeisk nivå og globalt med å foreslå nye reguleringer av miljøgifter og andre farlige kjemiske stoffer. Globalt har Norge bidratt aktivt i arbeidet med å styrke konvensjonene om kjemikalier og avfall. I løpet av de siste årene har flere nye stoffer blitt listet i vedleggene til Stockholmkonvensjonen og blir dermed regulert globalt. Flere bruksområder for kvikksølv omfattes nå av Minamatakonvensjonen, noe som bidrar til å redusere bruk og utslipp av kvikksølv. Gjennom Baselkonvensjonen har det blitt strengere krav til eksport av plast og annet avfall, samt farlig avfall.

Norske myndigheter bruker betydelige ressurser på å foreslå utfasing av farlige stoffer og stoffgrupper i de felleseuropeiske kjemikalieregelverkene. Et eksempel er at Norge sammen med fire andre land nå har foreslått å forby hele gruppen av perfluorerte stoffer, PFASer, i Europa. Dette omfatter over 10 000 stoffer i svært mange anvendelsesområder.

Gjennom arbeidet med en global plastavtale jobber Norge sammen med andre land for at det skal stilles krav om å fase ut bruken av de farligste stoffene i plast. Det er imidlertid uenighet globalt om avtalen skal inneholde denne type regler og forhandlingene er pågående.

Disse hovedprioriteringene vil også styrkes når det nye FN-panelet for kjemikalier, avfall og å hindre forurensning er etablert, ved å fastsette globalt kunnskapsgrunnlag på feltet. Planen er å etablere panelet i 2025. Det skal jobbe på tilsvarende måte som klimapanelet og naturpanelet, og sammen vil de tre FN-panelene bidra med underlaget for å løse de tre planetære miljøkrisene.

Økte krav til bærekraft, åpenhet og rapporteringer for næringslivet

Åpenhetsloven trådte i kraft 1. juli 2022 og skal fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. I 2024 ble det igangsatt et arbeid med å evaluere loven. Åpenhetsloven er en del av en internasjonal utvikling av regelverk rundt temaet ansvarlig næringsliv. Evalueringen skal derfor ses i lys av relevant EU-regelverk som er vedtatt etter lovens ikrafttredelse. Dette inkluderer særlig EUs aktsomhetsdirektiv (CSDDD) som ble vedtatt i 2024.34

Åpenhetsloven og aktsomhetsdirektivet må ses i sammenheng med andre regler om sosial og miljømessig bærekraft, både nasjonalt og internasjonalt. Regler med bakgrunn i EUs Green Deal er særlig viktige for å få store og flernasjonale selskaper til å ta i bruk bærekraftige metoder og rapportere om dette. Ambisjonen i EU er å gjøre Europa til det første klimanøytrale kontinentet i verden innen 2050, og sikre at EUs økonomi er ressurseffektiv, konkurransedyktig og med en økonomisk vekst som er koblet fra uttak av naturressurser.

Aktsomhetsdirektivet vil virke i samspill med EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet (taksonomien), offentliggjøringsforordningen og direktivet om selskapers bærekraftsrapportering (CSRD). Disse reglene er gjennomført i norsk rett.

Den 26. februar 2025 la EU-kommisjonen fram et direktivforslag (omnibus-forslag) om forenklinger i bærekraftsregelverket for næringslivet, hvor det foreslås endringer i CSDDD, CSRD og taksonomien. Hensikten med de foreslåtte endringene er ifølge EU-kommisjonen å styrke europeiske selskapers konkurransekraft ved å redusere de samlede administrative byrdene på næringslivet. Forslaget ligger nå til vurdering i Europaparlamentet og Rådet.

EU har vedtatt et forbud mot import og eksport av varer som er produsert ved tvangsarbeid. Tvangsarbeidsforordningen er markert EØS-relevant, men er foreløpig ikke en del av EØS-avtalen. Det er avgjørende at virksomhetene bidrar til denne omstillingen fordi de spiller en sentral rolle i økonomien og har stor innflytelse på forbruksmønstre og produksjonsprosesser.

Den norske stat er eier i en rekke selskaper. Som eier er staten opptatt av at selskaper drives på en ansvarlig måte. Dette innebærer å opptre etisk forsvarlig og identifisere og håndtere selskapets påvirkning på mennesker, samfunn og miljø. Et selskap vil i utgangspunktet ikke kunne skape avkastning og forbli konkurransedyktig over tid uten at det balanserer økonomiske, sosiale og miljømessige forhold. Forventningene fra staten som eier til selskaper med statlig eierandel fremgår av eierskapsmeldingen, Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap – statens direkte eierskap i selskaper. Det forventes blant annet at selskapene inkluderer arbeidet med bærekraftsmålene i selskapets strategier og arbeider aktivt med å følge dette opp i daglig drift, at selskapene er ledende i arbeidet med ansvarlig virksomhet, respekterer menneske- og arbeidstakerrettigheter, samt at selskapene reduserer virksomhetens klimagassutslipp og negative påvirkning på naturmangfold og økosystemer. Forventningene følges opp gjennom eierdialog, basert på vesentlighet for det enkelte selskap.

6.2.4 Regjeringen vil

• Fortsette å nominere stoffer til global regulering under Stockholm-konvensjonen om persistente organiske forbindelser.

• Gjennom EØS-samarbeidet, fortsette å fremme forslag til forbud og andre reguleringer av miljøgifter i det europeiske kjemikalieregelverket.

• Arbeide for å etablere en global avtale for å stanse plastforurensning og et globalt panel for kjemikalier, avfall og å forebygge forurensning.

• Innrette virkemidlene i jordbrukspolitikken slik at de støtter opp under rettferdig og bærekraftig omstilling av jordbruket til et lavutslippssamfunn, samtidig som øvrige mål for jordbruket tas hensyn til.

• Vurdere anbefalingene fra det offentlige utvalget om fremtidens matsystem når deres rapport er ferdigstilt høsten 2026.

• Styrke innsatsen for å forebygge og redusere matsvinnet ved å følge opp matsvinnutvalgets utredning, som ble lagt fram i januar 2024.

• Følge opp matsvinnloven og revidere og styrke bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn.

• Følge opp samfunnsoppdraget om bærekraftig fôr.

• Følge opp handlingsplan for sirkulær økonomi, og vurdere anbefalingene fra ekspertgruppen for virkemidler for sirkulær økonomi.

• Vurdere og svare ut anbefalingene fra Nasjonalt folkepanel om bærekraftig forbruk.

• Etablere et samfunnsoppdrag for sirkulær økonomi som skal bidra til å realisere regjeringens ambisjoner for grønn, sirkulær økonomi.