2 Utfordringer og muligheter for bærekraftig utvikling

Muligheten til å nå bærekraftsmålene påvirkes av et komplekst samspill mellom lokale, nasjonale, regionale og globale drivkrefter. Utviklingstrekk både i Norge og internasjonalt vil ha betydning for hvorvidt vi klarer å nå målene.

I dag står Norge, Europa og resten av verden foran omfattende utfordringer som vil påvirke hvordan myndighetene prioriterer bruken av offentlige ressurser. Behovet for bærekraftig utvikling har aldri vært større. Samtidig preges verden av økte geopolitiske spenninger, økonomisk usikkerhet, klimaendringer og økende sosiale ulikheter.

Den internasjonale og regionale evnen og viljen til å fremme bærekraftig utvikling har stor betydning for Norge. I dette kapittelet beskrives sentrale drivkrefter som påvirker Norges evne til å nå bærekraftsmålene. Avslutningsvis gis en oversikt over den globale og regionale statusen for bærekraftsarbeidet, samt sentrale samarbeidsarenaer.

2.1 Drivere som påvirker bærekraftsarbeidet

Med utgangspunkt i Europakommisjonens strategiske fremsynsrapport for 2023, Digitaliseringsdirektoratet sin analyse av drivkrefter og teknologiske trender mot 2030 og Perspektivmeldingen 2024 presenteres her noen sentrale drivkrefter som har betydning for Norges bærekraftsarbeid. Utvalget er ikke uttømmende, men synliggjør noen sentrale utviklingstrekk som skaper både utfordringer og muligheter for en bærekraftig fremtid.

Endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Demokratiet er under press i flere deler av verden, og de siste 10–15 årene har det blitt færre liberale demokratier. Endringene i sikkerhetspolitiske rammebetingelser påvirker Norges økonomiske sikkerhet og det globale samarbeidet om bærekraft. Russlands angrepskrig mot Ukraina, rivalisering mellom USA og Kina, vedvarende kriser i Midtøsten samt USAs uforutsigbare internasjonale engasjement utfordrer multilateralt samarbeid og den globale samfunnsordenen. Norge er stilt overfor et mer uforutsigbart og konfronterende Russland. Vi ser også et Kina som har brede interesser i og søker å styrke egen evne til å operere i Arktis.

Denne utviklingen truer Norges sikkerhetsinteresser og samfunnsverdier, og krever økte ressurser til forsvar, sikkerhet og beredskap. Endringene i det sikkerhetspolitiske bildet er uttrykt gjennom økt geopolitisk spenning. Dette svekker forutsetningene for det globale samarbeidet som må til for å gjennomføre effektive klimatiltak. Samtidig anerkjennes klimaendringene i økende grad som en alvorlig risiko for fred og stabilitet i verden. NATOs nye strategiske konsept fra 2022 omtaler klimaendringer som en definerende utfordring for vår tid, og en krise- og trusselmultiplikator som forsterker underliggende konflikter og geopolitisk konkurranse.1

Norsk velferd og evne til å skape verdier er uløselig knyttet til handel og økonomisk samarbeid med andre land. Etter flere tiår med globalisering og liberalisering av handel og investeringer mellom land, ser man nå at handelen i større grad begrenses og styres. I denne globale konteksten gir samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen oss tilgang til vårt viktigste marked. Avtalen gir norsk næringsliv og norske borgere samme rettigheter og plikter som næringsliv og borgere i andre EØS-land. Framover vil det være avgjørende å kombinere hensynet til nasjonal sikkerhet, videreføringen av en åpen økonomi og omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Klimaendringer og tap av naturmangfold

Utslipp av CO₂ og andre klimagasser, samt store naturinngrep, har ført til klimaendringer og tap av naturmangfold. Hvis verden ikke klarer å snu denne utviklingen, vil konsekvensene i framtiden bli betydelige og irreversible. Klimaendringene fram til 2050 er i stor grad gitt, men vi kan gjøre mye for å påvirke klimaendringene i tiden etter 2050. Klima- og miljøendringenes omfang og alvor tilsier at vi er nødt til å redusere utslipp av klimagasser, og vektlegge bevaring, bærekraftig bruk og restaurering av økosystemer og naturmangfold, samtidig som vi tilpasser oss et endret klima.

Arealendringer, for eksempel gjennom utbygging, er den største negative påvirkningsfaktoren på norsk natur. Naturmangfoldet i Norge trues også av klimaendringer, forurensning, fremmede arter og overhøsting. Økt havtemperatur, havforsuring, og tilførsel av forurensning, som miljøgifter og plastavfall, påvirker havmiljøet. Dette har konsekvenser for matsikkerhet, produktivitet, havnæringer og kystsamfunn. Naturen er også en viktig arena for rekreasjon, enten det gjelder friluftsliv, høsting av naturens ressurser, eller feiring av årstidene. Disse aktivitetene styrker folkehelse og livskvalitet og opprettholder tradisjoner som er med på å forme nasjonal identitet.

Norge har som mål å bli et lavutslippssamfunn i 2050, og har forpliktet seg til å redusere forurensning og bevare naturmangfoldet. Samtidig må samfunnet og økosystemene forberedes på og tilpasses klimaendringene. Internasjonale avtaler legger rammene for å begrense klimaendringene, redusere forurensning og stanse tapet av naturmangfold. Omstillingstakten og utslippsreduksjoner globalt og regionalt påvirker Norges muligheter til å realisere nullutslippssamfunnet, blant annet gjennom utviklingen av ny teknologi.

Teknologisk utvikling og digitalisering

Den raske teknologiske utviklingen gir både muligheter og utfordringer for bærekraftig utvikling. Digitalisering muliggjør smartere ressursforvaltning, effektivisering av offentlige tjenester, og nye løsninger for grønn omstilling. Utvikling av ny teknologi kan være nøkkelen til fremtidens lavutslippssamfunn. For eksempel har økte investeringer i solenergi, vindturbiner og batteriløsninger internasjonalt gjort flere lavutslippsteknologier konkurransedyktige med fossile energikilder. Kunstig intelligens (KI) vil få økende betydning for samfunnsutviklingen, kan bidra til økt velferd og verdiskapning, og utnyttes i den grønne omstillingen.

Samtidig fører økt bruk av teknologi og digitale tjenester, sammen med hyppig utskifting av utstyr, til et økt behov for energi og råvareressurser, som for eksempel uttak av sjeldne mineraler. Det teknologiske skiftet medfører også behov for omstilling i arbeidsmarkedet, og kan bidra til digitalt utenforskap, nye personvernutfordringer, og økt spredning av desinformasjon. Det er sentralt at digitalisering og ny teknologi understøtter en bærekraftig utvikling, uten å forsterke eksisterende miljøutfordringer og utenforskap.

Endringer i forbruksmønstre

Befolkningsvekst og forbruk av varer og tjenester er vesentlige drivere for de miljø- og klimautfordringene verden står overfor. Det anslås at mellom 60 og 80 prosent av den samlede miljøpåvirkningen skyldes miljøeffekter fra produksjon av varer og produkter.2 Norge er ett av landene i verden med høyest materielt forbruk per innbygger. Ifølge den europeiske kjøpekraftsundersøkelsen lå Norge i 2023 på 2. plass i Europa når det gjelder personlig konsum per innbygger.3 Den raske veksten i netthandel og «fast fashion»-industrien bidrar til at forbruket vokser. Netthandelsplattformer som Temu og Shein og liknende aktører tilbyr billige produkter med kort levetid, og bidrar til å fremme en bruk-og-kast-kultur.

Det høye konsumet bidrar til et høyt forbruk av ressurser, økt avfall og forurensing, blant annet knyttet til produksjon av varer og transport. Store deler av de forbruksbaserte utslippene skjer i andre land, og en betydelig del i utviklingsland. Det høye forbruket av materielle ressurser er en sentral utfordring for Norge i å nå bærekraftsmålene.

For å redusere ressursforbruk, avfallsmengde og negativ miljøpåvirkning må både produksjon og forbruk legges om til en mer bærekraftig, sirkulær økonomi. Den nasjonale strategien for sirkulær økonomi fra 2021 slår fast at EUs politikk og regelverk for å fremme en sirkulær økonomi i Europa utgjør den viktigste drivkraften og rammebetingelsen for omstilling til sirkulær økonomi også i Norge. Dette krever en felles nasjonal innsats fra myndigheter, næringsliv, organisasjoner og innbyggere.

Demografiske endringer og behov for arbeidskraft

Selv om sysselsettingsandelen i Norge er høy, står vi overfor et stort behov for kompetanse og arbeidskraft. Den demografiske utviklingen med flere eldre og etter hvert færre i yrkesaktiv alder utfordrer bærekraften i dagens velferdssystem. Dette øker presset på helse- og omsorgstjenestene, og Statistisk Sentralbyrå anslår et underskudd på nesten 70 000 helsepersonell-årsverk i 2040.

Samtidig skaper det teknologiske skiftet og økt digitalisering nye kompetansebehov, og Norge vil trenge betydelig flere ansatte med IKT-kompetanse allerede innen 2030. I Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge legger regjeringen vekt på at utdanninger innen teknologi, helse, og IT vil være avgjørende for å møte arbeidslivets krav og støtte den grønne omstillingen.

Med økt behov for arbeidskraft blir det sentralt å legge til rette for et inkluderende arbeidsliv og mobilisere flere av de som i dag står utenfor arbeidsmarkedet. Å redusere innstrømmingen til de helserelaterte trygdeytelsene og sikre flere en varig tilknytning til arbeidslivet er avgjørende for å opprettholde bærekraften i velferdssamfunnet.

Forskjeller i levekår og helse

En god økonomi, universelle velferdstjenester, små forskjeller mellom folk, høy grad av likestilling og et levende folkestyre har gjort Norge til et av de beste landene å bo og vokse opp i. Likevel er det en tendens til økende forskjeller mellom de som har minst og de som har mest. Personer med vedvarende lavinntekt har ofte svakere tilknytning til samfunns- og arbeidsliv.4 Viktige grep for å møte levekårsutfordringer er å inkludere flere i arbeidslivet, sikre gode velferdsordninger, samt en rettferdig og omfordelende skatt.

Selv om Norge har en av verdens beste offentlige og allment tilgjengelige helse- og omsorgstjenester, øker forskjellene i helse knyttet til sosioøkonomiske faktorer. Det er ikke nødvendigvis lav inntekt og kort utdanning som er årsak til ulikhet i helse og livskvalitet, men lav inntekt og kort utdanning henger sammen med andre levekårsbetingelser som påvirker helse og livskvalitet. Dette er for eksempel materielle forhold, psykososiale belastninger og levevaner som røyking, alkohol og øvrige rusmidler, fysisk aktivitet og kosthold. Forebygging av ikke-smittsomme sykdommer med vekt på livskvalitet, levevaner og fysisk og psykisk helse er sentralt for å utjevne helseforskjellene, inkludere flere i samfunns- og arbeidsliv, og redusere belastningen på helse- og omsorgstjenestene.

Det er også en klar sammenheng mellom levekårsutfordringer og risiko for å bli utsatt for vold. Vold skaper utrygghet, kan gi helseutfordringer og tap av velferd, og begrenser den enkeltes livsutfoldelse og mulighet for aktiv samfunnsdeltakelse. Gode oppvekstsvilkår, tilgang til utdanning, arbeid, bolig, helsetjenester, kunst og kultur, samt like muligheter til å delta i frivillighets- og andre fritidsaktiviteter, bidrar til å utjevne forskjeller og dermed forebygge vold og kriminalitet.

Økt finansieringsbehov

2030-agendaen er en stor omstillingsagenda, og krever betydelige investeringer globalt og nasjonalt om vi skal nå bærekraftsmålene. Norge står overfor flere kostnadsdrivere i tiden som kommer. Geopolitiske spenninger og konsekvensene av klima- og naturendringene krever økt vektlegging av samfunnets motstandsdyktighet og investeringer i sikkerhet og beredskap. Overgangen til lavutslippssamfunnet innen 2050 krever et taktskifte for å realisere en grønn og inkluderende vekst, samt endring av produksjons- og forbruksmønstre. Fremtidens forretningsmodeller vil kreve økt vektlegging av og investeringer i teknologi, innovasjon og bærekraft. Samtidig utfordres bærekraften i velferdssamfunnet vårt av den demografiske utviklingen. Dette setter større krav til en fremtidsrettet og omstillingsdyktig forvaltning, som mobiliserer alle samfunnsaktører, inkludert innbyggerne selv, for å finne bærekraftige løsninger.

2.2 Global status

Etter en periode med stabil fremgang i årene etter at bærekraftsmålene ble vedtatt i 2015, har verden de siste årene opplevd en tilbakegang i bærekraftsarbeidet. Det til tross for at vi i dag har tilgang til mer kapital, teknologi og kunnskap enn noen gang tidligere, som kan brukes til å fremme en bærekraftig utvikling.

Den nyeste globale statusrapporten fra FN understreker alvoret i situasjonen, og viser at verden er ute av kurs for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Kun 17 prosent av delmålene er i rute for måloppnåelse. 48 prosent av delmålene viser en marginal eller en moderat fremgang, mens 36 prosent av delmålene enten har stagnert eller utviklet seg i feil retning.5

Kilde: UN, The Sustainable Development Goals Report, 2024

Effekten av Covid-19 pandemien, økte geopolitiske spenninger, flere konflikter og konsekvensene av klimaendringene er sentrale forklaringsfaktorer på at verden er ute av kurs for å nå målene. Krisene har hatt dype og vedvarende effekter. Stadig flere mennesker drives på flukt, og humanitære behov øker som følge av konflikter og klimarelaterte katastrofer. De sosioøkonomiske konsekvensene av disse krisene har ytterligere forverret situasjonen, spesielt i lavinntektsland. Bærekraftsmålene vil ikke kunne nås uten at det gjøres mer for å fremme fred. Det er i dag kritisk med økt finansering og flere effektive partnerskap for å sikre fremgang på målene.

Det er likevel oppmuntrende fremskritt. For eksempel var barnedødeligheten historisk lav i 2022, og andelen av verdens befolkning med tilgang til trygt drikkevann, sanitæranlegg og grunnleggende hygienetjenester har økt siden 2015. I de fleste deler av verden har jenter lik tilgang til utdanning, og har til og med gått forbi gutter når det gjelder fullføring av skolegang på alle nivåer. Den globale arbeidsledigheten var også rekordlav i 2023. To tredjedeler av verdens befolkning har nå tilgang til internett, samtidig som arbeidsmarkedet og sysselsettingsmulighetene endres i takt med teknologiske innovasjoner, som kunstig intelligens.

FNs Global Sustainable Development Report (2023) slår fast at dagens tilnærming, preget av gradvise og fragmenterte endringer, ikke er tilstrekkelig for å nå 2030-agendaen og bærekraftsmålene. Det internasjonale samfunnet må mobilisere de finansielle ressursene som trengs for at utviklingsland skal kunne nå målene. Rapporten understreker at det er behov for en mer helhetlig tilnærming, hvor innsatsen på tvers av sektorer og mål samordnes for å skape positive ringvirkninger. Det er avgjørende at myndigheter og institusjoner får tilgang til bedre verktøy for å håndtere sammenhengen mellom ulike mål, og utvikler politikk som bidrar til å akselerere fremgangen. SDG Push Diagnostic er et slikt verktøy utviklet av UNDP, se boks 2.1.

Til tross for en krevende og omskiftelig geopolitisk situasjon og en verden preget av sammenvevde kriser, utgjør bærekraftsmålene en viktig felles plattform og omstillingsagenda fram mot 2030. Dette ble understreket i Fremtidspakten, som FNs medlemsland vedtok på Fremtidstoppmøtet 22. september 2024. Med pakten gav medlemslandene sin tilslutning til å jobbe for en reform av globalt styresett, med særlig vekt på FNs organer – inkludert Sikkerhetsrådet. De forpliktet seg også til økt finansiering av arbeidet med bærekraftsmålene, samt styrking av menneskerettighetene, likestilling og digitalt samarbeid. Pakten understreker også at kultur har en vesentlig betydning for oppnåelse av bærekraftsmålene.

Det internasjonale samarbeidet må intensiveres, og globale styrings- og finansieringsstrukturer må reformeres. I 2023 anslo FN at finansieringsgapet for utviklingslandene er på om lag 4 000 milliarder dollar årlig fram mot 2030. FNs fjerde globale konferanse for finansiering for utvikling (FfU4) arrangeres i juli 2025. Norge deltar i byrået som har ansvar for å forberede konferansen, og skal, sammen med Mexico, Zambia og Nepal, være tilrettelegger for slutterklæringen. Norge var også tilrettelegger for FNs tredje globale konferanse for finansiering for utvikling (FfU3) som ledet fram til 2015 Addis Ababa Action Agenda (AAAA). Norges sterke engasjement og eierskap til FfU-agendaen over flere år har bidratt til å bygge norsk omdømme og tillit til Norge som brobygger mellom ulike grupperinger i FN, og som en konstruktiv og pålitelig partner innen utviklingsfinansiering.

2.3 Regional status

Norges evne til å nå bærekraftsmålene påvirkes særlig av utviklingen i Norden og resten av Europa. Felles utfordringer knyttet til områder som klima, naturmangfold, forbruk og helse følger ikke landegrenser, og har betydning for hele regionen. Norges innsats er derfor tett knyttet til den samlede innsatsen i Norden og EU til å levere på 2030-agedaen.

Den Europeiske Union (EU)

EU publiserte i 2023 sin første frivillige gjennomgang av implementeringen av 2030-agendaen for bærekraftig utvikling.6 Gjennomgangen viser at EU-landene siden 2015 har gjort fremskritt på tvers av alle bærekraftsmålene, selv om fremgangen har vært ujevn. De beste resultatene er oppnådd innen anstendig arbeid og økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, rettferdighet og velfungerende institusjoner.

Fra 2020 avtok fremgangen som følge av flere samtidige kriser, og i enkelte tilfeller førte dette til tilbakeslag. Koronapandemien, energikrisen i kjølvannet av Russlands angrepskrig mot Ukraina, og høye matvarepriser har siden 2020 bremset fremgangen på indikatorer knyttet til sosiale og økonomiske forskjeller, beskyttelse av miljø og naturmangfold, samt bærekraftig bruk av naturressurser. Dette har særlig rammet de sårbare og mest utsatte delene av Europa. For å oppnå bærekraftsmålene i regionen kreves det ytterligere innsats, spesielt knyttet til vern, bevaring og bærekraftig bruk av naturressurser. Gjennomgangen gir retning for videre innsats for å bygge varig fred, sikre en bedre fremtid for mennesker og planeten, og skape mer inkluderende velstand.

EUs frivillige gjennomgang bygger på Europas grønne giv (European Green Deal) som ble lansert i 2019. Dette er en omfattende grønn vekststrategi for å gjøre Europa klimanøytralt innen 2050, beskytte naturen, sikre økt ressurseffektivitet, og redusere forurensning. Strategien har gitt ny kraft til EUs klima- og miljøpolitikk. Den grønne given blir fulgt opp med omfattende sektorovergripende politikk- og regelverksutvikling. I tillegg la EU i februar 2025 fram en felles plan (Clean Industrial Deal) som skal bidra til avkarbonisering, styrket konkurranseevne og økt motstandsdyktighet ved å sikre produksjonsvirksomhet i Europa. Den retter seg særlig mot omstilling av energiintensiv industri og utvikling, og produksjon av rene teknologier.

Norden

Norge, Finland, Island, Danmark og Sverige kjennetegnes av robuste og desentraliserte velferdsstater, der kommuner og regioner har betydelig autonomi og beslutningsmyndighet. Dette gjenspeiles i de nordiske landenes høye rangering i en vurdering av ulike lands fremgang mot bærekraftsmålene. Finland er rangert på første plass, etterfulgt av Sverige og Danmark. Norge er på 7. plass.7 Landene utmerker seg særlig på bærekraftsmålene knyttet til utrydding av fattigdom, ren energi til alle, god helse og livskvalitet, god utdanning, likestilling mellom kjønnene, samt fred, rettferdighet og velfungerende institusjoner.

I likhet med Norge, står de øvrige nordiske landene overfor betydelige utfordringer knyttet til bærekraftsmålene om ansvarlig forbruk og produksjon, klimatiltak og bevaring av naturmangfold. Bærekraftsmål knyttet til ernæring utgjør en økende utfordring, ettersom overvekt og fedme, som blant annet skyldes usunne kostholdsvaner og for lite fysisk aktivitet, blir stadig mer utbredt.

2.3.1 Regionalt samarbeid om bærekraft

EU og EØS

Norge samarbeider nært med EU gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og en rekke andre avtaler. EØS-avtalen knytter Norge til det indre marked, og gir samtidig mulighet til samarbeid på en rekke områder som forskning, utdanning, helse, miljø og kultur. Norge samarbeider tett med EU på klima- og miljøområdet gjennom EØS-avtalen, og har inngått en klimaavtale med EU for å nå klimamålet for 2030. EUs grønne vekststrategi, Europas grønne giv, som de siste årene har staket ut kursen for å nå EU målet om klimanøytralitet i 2050 og redusere netto utslipp av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030, er også viktig for Norges grønne omstilling. Våren 2023 inngikk Norge og EU en grønn allianse. Avtalen har gitt regjeringen et politisk rammeverk for å videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling.

EØS-midlene er Norge, Island og Liechtensteins frivillige bidrag til økonomisk og sosial utjevning i 15 EU-medlemsland. Midlene skal i tillegg bidra til å styrke de bilaterale relasjonene mellom Norge og mottakerlandene. For finansieringsperioden som nå avsluttes (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro. Innsatsen har vært rettet mot et grønt, inkluderende og konkurransedyktig Europa. EØS-midlene er et viktig virkemiddel for å bidra til å nå bærekraftsmålene i Europa, og hele 12 av målene har vært støttet eksplisitt gjennom EØS-midlene. Dette inkluderer blant annet effektiv og bærekraftig bruk av naturressurser, energieffektivisering, utviklingen av kunnskapsbaserte økonomier og konkurransedyktige arbeidsmarkeder, forskning, kvinner og likestilling, samt sosial inkludering og lik tilgang til utdanning, helsetjenester, og ansvarlige offentlige institusjoner.

Avtalen om en ny finansieringsperiode 2021–2028 ble undertegnet av giverlandene høsten 2024. Gjennom avtalen bidrar giverlandene med 3,268 milliarder euro til de samme 15 mottakerlandene i EU. Det norske bidraget er på rundt 97 prosent. Innsatsen vil være konsentrert om grønn omstilling, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, samt sosial inkludering og samfunnets motstandskraft. Kjønnslikestilling og digitalisering vil integreres på tvers og utgjøre en del av alle relevante programmer. Innsats rettet mot sivilt samfunn er styrket. Som for inneværende finansieringsperiode, er det godt samsvar mellom de ulike programområdene som støttes og bærekraftsmålene. Forhandlingene om innrettingen av midlene i de 15 mottakerlandene forventes avsluttet høsten 2025, med oppstart av de første prosjektene i første halvdel av 2026.

Regionalt fiskerisamarbeid

FNs havrettskonvensjon fra 1982 blir kalt «havets grunnlov» og er det overordnede folkerettslige rammeverket for aktivitet som foregår til havs, inkludert fiskeri. Etter havrettskonvensjonen har kyststater en plikt til å samarbeide for å bevare og utvikle fiskebestander som vandrer mellom økonomiske soner og internasjonalt farvann. Norge deltar i en rekke regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMO-er), blant annet Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC). NEAFC skal sørge for en langsiktig bevaring og best mulig bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene i Nordøst-Atlanteren, herunder en økosystembasert forvaltning av havområdene og et godt regionalt kontrollregime. NEAFC vedtok i 2004 å stenge enkelte områder for bunntråling og faststående redskaper for å verne sårbare marine økosystem. I de påfølgende årene har kommisjonen gjort justeringer til områdene og stengt nye.

Tiltak som er vedtatt om stengte områder og bunnfiske, er elementer i NEAFCs oppfølging av relevante FN-resolusjoner og FAO sine retningslinjer om bunnfiske. Kommisjonen vedtok i 2024 å melde inn de stengte områdene i NEAFC-reguleringen som andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM-tiltak) til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Innmeldingen av de stengte områdene synliggjør hvordan fiskeriforvaltningen bidrar til å nå handlingsmålene om bærekraftig bruk fram mot 2030.

Nordisk samarbeid

De nordiske landene samarbeider tett i oppfølgingen av bærekraftsmålene. I 2019 vedtok de nordiske statsministerne Visjon 2030 om at Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region. Visjonen er førende for all aktivitet i Nordisk ministerråd. Den følges opp gjennom 14 sektorpolitiske programmer for perioden 2025–2030. Ett av programmene gjelder bærekraftig ressursforvaltning med felles fokus, tydelige prioriteringer og målrettede innsatser for det nordiske samarbeidet. Bærekraftig utvikling er et tverrgående og integrert perspektiv i alt arbeid i Nordisk ministerråd.

Arktisk råd

Arktisk råd er det ledende mellomstatlige forumet for samarbeid mellom de arktiske statene og arktiske urfolk. Arbeidet i Arktisk råd utføres primært i seks arbeidsgrupper og i ekspertgruppen for svart karbon og metan, som alle arbeider for å fremme 2030-agendaen. Arbeidet omfatter klimaendringer i Arktis, reduksjon av utslipp av kortlevde klimadrivere, miljøovervåking, reduksjon av forurensning og vern av det arktiske miljøet, bevaring av naturmangfold, forebygging og beredskap ved ulykker, bærekraftig vekst, og blå bioøkonomi. Rådet leverer vitenskapelig kunnskapsgrunnlag til FNs klimapanel og andre internasjonale organisasjoner om globale tiltak for å begrense utslipp av drivhusgasser og kortlevde klimadrivere. Etter Russlands invasjon av Ukraina ble rådets arbeid i en periode satt på pause. Rådets åtte medlemsstater ble i slutten av februar 2024 enige om å åpne for møter på arbeids- og ekspertgruppenivå. Norge hadde lederskapet i Arktisk råd fram til mai 2025, og hadde som mål å videreføre rådets viktige arbeid og dermed bidra til innsatsen med bærekraftsmålene.