8 Virksomheten til det internasjonale valutafondet (IMF)

8.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1944 og har i dag 191 medlemsland. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt samt støtte opp under internasjonal handel. Dette gjør institusjonen gjennom økonomisk overvåking, som skal forebygge økonomiske ubalanser og kriser, gjennom å gi faglig assistanse og råd til medlemslandene og ved å gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Norges guvernør til IMF er sentralbanksjefen, med departementsråden i Finansdepartementet som varamedlem.

Det daglige arbeidet i IMF ledes av et styre med 25 medlemmer. Norge deler en styreplass med de øvrige nordiske og de baltiske landene. Landene i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes i styret, og posisjoner og verv går på rundgang. Litauen har fra januar 2023 representert valgkretsen i IMFs styre. I inneværende halvår representerer Norge valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (International Monetary and Financial Committee – IMFC), en rolle Norge også hadde høsten 2024.

Dette kapittelet redegjør for virksomheten til IMF med vekt på de siste tolv til atten månedene.

8.2 Sentrale politikkområder for IMFs arbeid

IMF har i sine analyser vektlagt at vekstutsiktene globalt på litt lengre sikt er under sitt historiske gjennomsnitt. Gjeldsnivåene er også høye i mange medlemsland, og kostnadene ved å betjene gjelden har økt. På bakgrunn av dette oppfordrer IMF medlemsland til å gjennomføre strukturelle reformer for å mobilisere ressurser og øke produktiviteten.

IMF pekte videre på at internasjonal handel blir mer fragmentert og understreket betydningen av internasjonal handel for vedvarende økonomisk vekst.

I mars 2024 passerte risikoavsetningen på IMFs konto for ordinære lån det målet styret har satt for å sikre tilstrekkelige buffere mot finansiell risiko. Dette ga rom for justeringer i IMFs utlånsreguleringer for å avlaste låntakerland i en periode med høye lånekostnader. Det ble også vedtatt å benytte deler av reservebalansen utover målet til å midlertidig finansiere IMFs låneordninger med subsidiert rente.

IMF fortsatte arbeidet for å styrke rammeverkene for gjeldsrestrukturering, med vekt på å få til bedre informasjonsflyt, likebehandling av land og å utarbeide klarere tidslinjer for land som mottar gjeldsrestrukturering. Sammen med Verdensbanken lanserte IMF i 2024 også en strategi for å støtte land som anses å ha bærekraftig gjeldsnivå, men som har midlertidige likviditetsutfordringer. Strategien består av tre pilarer, der den første fokuserer på strukturelle reformer og mobilisering av innenlandske ressurser, den andre på ekstern finansiering, og den tredje på å redusere gjeldskostnader. Målet med strategien er blant annet å forhindre at likviditetsutfordringer skal utvikle seg til en gjeldskrise.

IMF fortsatte også sitt arbeid for å implementere tidligere vedtatte strategier innen klima, likestilling, teknologi og handel. Dette skal de gjøre ved å integrere temaene i analyser, overvåking og utforming av låneprogrammer, når de er viktige for makroøkonomisk utvikling og der IMFs kompetanse gir merverdi.

I 2024 var det 80 år siden IMF og Verdensbanken ble grunnlagt. De to organisasjonene benyttet jubileet til å starte et større arbeid for å vurdere sine roller i verdensøkonomien, blant annet ble det satt ned et ekspertpanel som skal diskutere fremtidens globale økonomi og økonomisk samarbeid, og IMFs og Verdensbankens roller i dette.

IMFs styre ble i 2024 utvidet med en 25. styreplass. Formålet er å styrke stemmen og representasjonen til land i Afrika sør for Sahara. Regionens representasjon ble med dette økt fra to til tre styreplasser. IMF har oppfordret medlemsland til å godkjenne den vedtatte 16. kvotereform, men flere medlemsland har ikke kommet i mål med å sikre nødvendige nasjonale godkjenningsprosedyrer, og fristen ble derfor flyttet fra november 2024 til mai 2025. Den 16. kvotereform skal øke de pliktige kvotenes andel av IMFs finansiering.

I IMFs styre har den nordisk-baltiske kretsen videreført den sterke støtten til multilateralt samarbeid, et regelstyrt internasjonalt handelssystem og til IMFs arbeid på disse områdene. Kretsen har lagt stor vekt på at IMF i låneprogrammene skal fremme en ansvarlig økonomisk politikk som kan legge grunnlag for en bærekraftig gjeldsutvikling. Den nordisk-baltiske kretsen har understreket at IMFs overvåking av verdensøkonomien og medlemslandenes økonomier har stor betydning, og støtter at IMF i overvåkingsaktiviteten legger vekt på klima, handel, styresett, digitalisering og likestilling der dette er viktig for den økonomiske utviklingen. Kretsen har særlig oppfordret til at programmene inneholder tiltak som fremmer et åpent styresett og reduserer risikoen for korrupsjon. Kretsen ønsket også utvidelsen av antall styreplasser for å gi økt stemme til afrikanske land, velkommen.

8.2.1 Hovedbudskap fra IMFs årsmøte

En bred nedgang i inflasjonen internasjonalt, med relativt begrensede kostnader i form av lavere produksjon og sysselsetting, dannet bakteppet for IMFs årsmøte i oktober 2024. Samtidig var det fokus på at vekstutsiktene på lengre sikt er svake og at forskjellene mellom land er store, med sterkere utvikling i USA og Kina og svakere utvikling i Europa og i mange lavinntektsland. Det ble fremhevet at usikkerheten rundt utviklingen er betydelig, og at risikobildet er dominert av nedsiderisikoer, inkludert effektene av mer langvarig inflasjonspress og proteksjonisme. Offentlig gjeld har nådd rekordhøye nivåer og geoøkonomisk fragmentering truer gevinster fra økonomisk integrasjon opparbeidet over flere tiår. Finansmarkedene har vært lite påvirket av den store usikkerheten, men det ble advart mot risikoen for økt volatilitet fremover.

I høstens strateginotat rettet IMF-direktøren søkelyset mot behovet for å sikre en myk landing for verdensøkonomien, der inflasjonen kommer ned til målet og land bryter en trend med lav vekst og stadig økende gjeld. I mange land er det behov for strammere finanspolitikk for å gjenoppbygge buffere og sikre gjeldsbærekraft. Innstrammingen bør innrettes slik at den økonomiske veksten rammes minst mulig, og det ble advart mot store kutt i offentlige investeringer. Strukturelle reformer er viktig for å løfte vekstutsiktene ved å øke investeringer, jobbskaping og produktivitet.

Store endringer som det grønne skiftet, demografiske endringer og digitalisering skaper både muligheter og utfordringer, og IMF-direktøren la vekt på behovet for internasjonalt samarbeid for å møte disse endringene. Hun la særlig vekt på behovet for økt multilateral innsats for å støtte gjeldsutsatte land, beskytte gevinster fra økonomisk integrasjon, og fremskynde klimatiltak. Fordelene ved ny teknologi, inkludert KI, digitale penger og kryptovaluta, må utnyttes samtidig som man sørger for å begrense risikoer. IMF vil fortsette å tilpasse seg for å kunne bistå medlemslandene på en bedre måte med landtilpasset overvåking, utlån og kapasitetsutvikling. Fondet vil fortsatt argumentere for at multilateralisme og økonomisk integrasjon er viktig grunnlag for å bygge en sterk og inkluderende global økonomi.

8.2.2 Møtene i IMFs rådgivende komité (IMFC)

IMFC møtes hvert halvår i forbindelse med IMFs vår- og høstmøter. IMFC-medlemmene ble ikke enige om et felles kommuniké hverken under vår- eller høstmøtet. Bakgrunnen var uenighet om omtalen av Russlands krig mot Ukraina. Den nordisk-baltiske valgkretsen stod sammen med et mindretall som ikke kunne godta et kommunike som ikke tydelig pekte på Russland som aggressor i fullskalainvasjon av Ukraina. Kommunikéene ble derfor erstattet av en erklæring fra lederen av komitéen (Chair’s statement) som oppsummerte flertallets synspunkter.

8.3 Utlånsvirksomhet

IMF har flere låneordninger som kan benyttes av medlemsland som har problemer med betalingsbalansen. Når et land søker om lån setter IMF, sammen med landets myndigheter, opp et program for å redusere den økonomiske sårbarheten og legge grunnlaget for balansert vekst på mellomlang sikt. IMFs styre vedtar så om, og på hvilke vilkår, landet skal få lån.

IMFs uavhengige evalueringsorgan fant i 2021 at land med låneprogram i stor grad klarte å opprettholde verdiskapingen samtidig som den økonomiske politikken ble justert for å gjenopprette betalingsbalansen. Evalueringen viser at land som har hatt låneprogram med IMF, har høyere vekst enn andre land. De fant også indikasjon på at IMFs låneprogram bidrar til vedvarende høyere vekst.1

IMFs generelle låneordninger (General Resource Account – GRA) kan brukes av alle medlemsland og har markedsbasert rente. Ordningene omfatter både lån som utbetales over en periode og «føre-var-avtaler»2 om tilgang på kreditt ved behov.

I 2024 ble det gjort flere endringer i låneordningene, som en del av en bred gjennomgang for å sikre at IMFs utlånspolitikk mest mulig effektivt møter medlemslandenes skiftende behov. Samlet årlig låneramme for de generelle låneordningene ble satt opp fra 145 til 200 pst. av et lands kvote i IMF, mens den kumulative lånerammen ble økt fra 435 til 600 pst. Dette gjøres for å motvirke at lånerammene går ned sammenlignet med andre relevante størrelser, som for eksempel landets BNP. Når den 16. kvoteøkningen trer i kraft, og kvotene økes, vil lånerammene reduseres slik at den nominelle verdien forblir uendret.

IMFs avgifter og tilleggsavgifter (charges and surcharges) ble også gjennomgått. Avgifter og tilleggsavgifter er viktige elementer i IMFs utlåns- og risikostyringsrammeverk. Disse avgiftene dekker utlånskostnader, bidrar til å bygge opp reserver for å beskytte mot finansielle risikoer, og gir medlemslandene insentiver til forsiktig og midlertidig låneopptak.

I lys av en usikker global økonomi og høye globale renter, ble styret enige om en reformpakke som reduserer lånekostnadene for medlemmene, samtidig som IMFs langsiktige evne til å støtte land med betalingsbalanseproblemer opprettholdes. Endringene innebærer blant annet at rentepåslaget, som betales utover SDR3-renten, reduseres fra 1 prosentpoeng til 0,6 prosentpoeng. I tillegg økes nivået for når tilleggsavgifter for særlig store lån slår inn, mens tilleggsavgifter som pålegges særlig langvarige lån reduseres.

IMFs låneordninger for lavinntektsland har subsidiert rente. Lånemidlene kommer fra medlemsland som frivillig stiller midler til disposisjon. Subsidiene i ordningen finansieres gjennom avkastningen på et eget fond som er opprettet for formålet (Poverty Reduction and Growth Trust – PRGT). Fondet er finansiert ved frivillige bidrag fra medlemsland med god økonomi. Norge har bidratt til PRGT i flere runder.

I 2024 ble det vedtatt en ny finansieringsplan og reformer av låneordningene for lavinntektsland. Styret godkjente en langsiktig årlig utlånsramme på 2,7 mrd. SDR4 og godkjente en pakke med reformer og ressursmobilisering for å støtte denne utlånskapasiteten. Det ble blant annet innført en trinnvis rentemekanisme der de fattigste lavinntektslandene fortsatt vil dra nytte av rentefrie lån. Bedre stilte lavinntektsland vil bli belastet med en beskjeden, men fortsatt subsidiert, rente. Endringene reflekterer den økende økonomiske heterogeniteten blant lavinntektslandene.

Den betydelige veksten i kriselån uten programforpliktelser under koronapandemien har isolert sett bidratt til å øke kredittrisikoen IMF står overfor noe. I tillegg kan den geografiske konsentrasjonen på låntakersiden øke risikoen for at flere låntakere får problemer med gjeldsbetjeningen samtidig. Samlet sett er likevel IMFs utlånsrisiko ansett som liten. En overveiende del av utlånene er gitt med krav om tiltak som skal stabilisere økonomien, og det er bredt anerkjent at IMF har forrang foran alle andre kreditorer.

8.3.1 IMFs låneordninger

Boks 8.2 gir oversikt over IMFs låneordninger. Under de generelle låneordningene som betinger et økonomisk-politisk reformprogram, innvilget IMF i 2024 tre nye lån på til sammen om lag 9 mrd. SDR, hvorav det største nye låneprogrammet som ble avtalt var med Pakistan (5,3 mrd. SDR).

Lånetilsagnene under IMFs føre-var-ordninger er på rundt 47,8 mrd. SDR, se figur 8.1. Fem land har lånetilsagn under disse ordningene: Chile, Columbia, Mexico, Marokko, og Jamaica. Ved utgangen av 2024 er det ingen av landene som har trukket på sin føre-var-ordning.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Etterspørselen etter nye lån under de subsidierte ordningene for lavinntektsland har vært høy de seneste fem årene. Utbetaling av kortsiktige kriselån var høy i 2020 under koronapandemien, mens de siste fire årene har utlån under de tradisjonelle låneordningene stått for mesteparten av økningen. I alt 32 land hadde ved utgangen av 2024 et program under de subsidierte ordningene for lavinntektsland, med samlet utlånsramme på 13,9 mrd. SDR, der syv var nye lån i 20245.

I 2024 fikk fem nye land innvilget lån under fondet Resilience and Sustainability Trust (RST) som gir langsiktige lån til lavinntektsland og sårbare mellominntektsland. Dermed har til sammen 21 land fått lån under denne ordningen på til sammen rundt 7,3 mrd. SDR. For alle landene er målet å bygge opp motstandskraft mot naturkatastrofer og klimaendringer og å redusere klimagassutslipp.

Totalt utestående utlån fra IMF økte kraftig rett etter at pandemien brøt ut i mars 2020, se figur 8.2, men siden har veksten avtatt. Ved utgangen av 2024 var IMFs samlede utlån på 112,5 mrd. SDR. Dette omfatter bare utbetalte midler.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

De generelle utlånene er konsentrert om fem land, se figur 8.3. Argentina er den klart største låntakeren, deretter følger Ukraina og Egypt. Lånene til lavinntektslandene er mer jevnt fordelt. De fire største mottakerne er Ghana, Den demokratiske republikken Kongo, Kenya og Etiopia.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Argentinas låneprogram er krevende og følges tett av IMF. Det nåværende låneprogrammet ble inngått i mars 2022 og er på 31,9 mrd. SDR, dvs. ti ganger landets kvote i IMF. Tørke og lettelser i finanspolitikken i forkant av valget høsten 2023 forsterket de økonomiske problemene til Argentina. Den nye politiske ledelsen har samarbeidet med fondet for å få programmet på rett kjøl igjen. Tiltak for å forbedre budsjettbalansen og bremse inflasjonen er iverksatt, men det er fortsatt betydelige utfordringer knyttet til å oppnå en varig løsning på betalingsbalanseproblemet.

IMF har vært en aktiv støttespiller for Ukraina etter Russlands fullskala invasjon i februar 2022. I mars 2023 godkjente IMFs styre et låneprogram til Ukraina på 11,6 mrd. SDR, som tar sikte på å forankre politikk som opprettholder økonomisk stabilitet. Programmet skal også bidra til å styrke institusjoner for å fremme langsiktig vekst og legge grunnlag for gjenoppbyggingen etter krigen og Ukrainas vei til EU medlemskap. Gjennomganger av programmet gjennom 2024 viser god fremdrift og alle måltall er møtt, men usikkerheten er svært stor og utviklingen i krigen er den viktigste usikkerhetsfaktoren for økonomien.

8.4 IMFs ressurssituasjon og styresett

8.4.1 IMFs finansielle ressurser

IMF fungerer som en kredittunion der medlemslandene stiller deler av sine valutareserver til disposisjon for å finansiere utlån til medlemsland. IMFs finansiering består av kvoter som medlemslandene betaler inn, og trekkfasiliteter i form av den multilaterale ordningen «New Arrangements to Borrow» (NAB) og bilaterale låneavtaler. Dersom et land som har gitt lån til IMF selv får problemer med betalingsbalansen, kan landet be om at IMF straks betaler tilbake de trukne midlene. Det sikrer at midlene som IMF har trukket på et land, fortsatt regnes som del av landets internasjonale reserver.

Minst hvert femte år vurderer IMF nivået på og fordelingen av kvotene. Kvotene bestemmer hvor mye midler hvert medlemsland skal stille til rådighet for IMF og hvert lands stemmevekt i IMF. Kvotene bestemmer også medlemslandenes lånemuligheter i IMF og deres andel i generelle tildelinger av SDR. De fleste land vil derfor ønske å ha en høy kvoteandel. Kvotene skal gjenspeile medlemslandenes betydning i den globale økonomien, men hva som bør være den riktige fordelingsnøkkelen er gjenstand for diskusjon.

Den 16. kvoteøkningen, godkjent i IMFs guvernørråd i desember 2023, skulle etter planen være gjennomført innen november 2024, men fristen er utsatt til mai 2025. Kvoteøkningen blir effektiv når medlemsland som representerer minst 85 pst. av kvotene, har gjennomført sine nasjonale godkjenningsprosesser. Kvoteøkningen innebærer at kvotene øker med 50 pst. til 715,7 mrd. SDR. Økningen fordeles proporsjonalt med medlemslandenes nåværende kvoter, slik at de relative stemmevektene ikke endres. IMFs samlede utlånskapasitet holdes nær uendret ved at økningen i kvotene vil kombineres med reduksjon av frivillige innlån fra medlemslandene. De frivillige bilaterale låneavtalene, som blant annet Norge har med IMF, forfalt opprinnelig ved utgangen av 2024, men er forlenget i påvente av at den 16. kvoteøkningen trer i kraft.

Den 16. kvoteøkningen innebærer ingen omfordeling mellom medlemsland. Løsningen kom i mål etter at det viste seg umulig å få konsensus om en løsning som inkluderte omfordeling av kvoteandeler. Guvernørrådet ba derfor IMFs styre om å utarbeide løsninger som kan gi enighet om omfordeling av kvoter innen juni 2025, som del av den 17. kvotereformen

Ressursbehovet for IMFs ordinære låneordninger

IMFs totale finansielle ressurser er på om lag 1000 mrd. SDR6. IMF avsetter 20 pst. som likviditetsreserve. Bare midler fra medlemsland som etter IMFs vurdering har en sterk nok utenriksøkonomisk posisjon, kan brukes til å finansiere utlån. Dette innebærer at IMF disponerer om lag 696 mrd. SDR til utlån. Av dette utgjør kvotemidlene knapt 309 mrd. SDR. Ved utgangen av desember 2024 hadde IMF trukket 107 mrd. SDR på kvotemidlene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IMF.

Frivillige avtaler om lån til IMF

De frivillige avtalene om innlån til IMF utgjør en betydelig andel av IMFs finansiering. NAB og de bilaterale låneavtalene har for tiden en utlånskapasitet på henholdsvis 278 og 109 mrd. SDR. Ved utgangen av 2024 var det knapt trukket på NAB-midlene, og det var ikke trukket på de bilaterale lånene.

Ressursbehovet for låneordningene for lavinntektsland (PRGT)

Etterspørselen etter lån fra IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland (PRGT) er fortsatt høy. IMF fastsatte i juli 2021 en to-stegs strategi for å øke finansieringen av PRGT. Det første steget var å sikre finansieringen for perioden frem til og med 2024 med 12,6 mrd. SDR i nye lånemidler og 2,3 mrd. SDR i nye subsidiemidler. Både låne- og subsidemålet ble nådd i juli 2023. Etter det har PRGT fått tilsagn om ytterligere lånemidler slik at samlede nye lånemidler har kommet opp i 14,7 mrd. SDR. Det andre steget er å sikre finansieringen fra 2025.

I oktober 2024 vedtok IMFs styre en finansieringsstrategi for å bidra til å lukke finansieringsgapet i subsidiemidlene. Kravene til reservebalanser for IMFs konto for generelle utlån (GRA) ble nådd i mars 2023. Styret besluttet derfor å overføre noe av reservene, og fremtidige nettoinntekter over de neste fem årene, til en midlertidig konto. Renteinntektene opptjent på den midlertidige kontoen vil bli overført til PRGT-subsidiereservene for å redusere subsidiegapet i de kommende årene. Målet er at medlemmene skal overføre sin andel av GRA-distribusjonene til subsidier til PRGT.

Ressursbehovet for Resilience and Sustainability Trust (RST)

IMF etablerte i 2021 fondet Resilience and Sustainability Trust – RST. RST er et lånebasert fond som administreres av IMF og finansieres med frivillige bidrag fra IMF-medlemmer med en sterk utenriksøkonomi. Trekk på lån til RST regnes som internasjonale reserver, på samme måte som for kvotemidler og lån til PRGT. Målet er å etablere et fond på 33 mrd. SDR. Så langt har 21 medlemsland undertegnet avtaler med en samlet ramme på 31 mrd. SDR, med Kina, Japan og Tyskland som de klart største bidragsytere.

8.4.2 Norges bidrag til finansieringen av IMF

Samlet stiller Norge nær 10,3 mrd. SDR, tilsvarende om lag 152 mrd. kroner, til disposisjon for IMFs generelle låneordninger i form av kvotemidler, deltakelse i den frivillige multilaterale ordningen (NAB) og ved et bilateralt lån fra Norges Bank. IMFs samlede trekk på Norge var ved utgangen av desember 2024 på 1 mrd. SDR. Når den 16. kvotereformen er gjennomført, vil Norges kvote øke fra 3754,7 mill. SDR til 5632,1 mill. SDR. Norges samlede forpliktelse overfor IMF blir likevel noe lavere da forpliktelsen i NAB ordningen går ned og det bilaterale lånet fra Norges Bank faller bort.

Norge har inngått flere låneavtaler med IMF for å bidra til finansieringen av subsidierte lån for lavinntektsland, under ordningen PRGT. Ved utgangen av 2024 var potensialet for nye trekk på disse avtalene på 246 mill. SDR og Norges utestående lån på 588 mill. SDR. Norge har også gitt 130 mill. kroner i nye subsidemidler til PRGT over bistandsbudsjettet over treårsperioden fra 2023 til 2025.

Tabell 3.1 gir en samlet oversikt over Norges bidrag til å finansiere utlån fra IMF. Forpliktelsene i norske kroner økte i 2024 som følge av at kursen på SDR økte med 8 pst. overfor norske kroner.

8.5 IMFs overvåkningsaktivitet

IMF overvåker den økonomiske utviklingen globalt og i alle enkeltland. De viktigste globale resultatene legges to ganger i året frem i rapportene World Economic Outlook, Global Financial Stability Report og Fiscal Monitor. IMF publiserer også en External Sector Report, som analyserer eksterne ubalanser i 29 av de største medlemslandene samt euroområdet. Under IMFs vår- og høstmøter drøfter IMFC den økonomiske politikken basert på rapportene.

IMF bistår også G20 i arbeidet med å fremme en stabil og effektiv verdensøkonomi. Institusjonen gjennomfører regelmessige analyser av den globale økonomiske utviklingen og presenterer dette i G20 Surveillance Notes.

IMF holder jevnlig bilaterale konsultasjoner, såkalte artikkel IV-konsultasjoner, med alle sine medlemsland om den økonomiske tilstanden i landet. Rapportene diskuteres i IMFs styre. De aller fleste medlemslandene, deriblant Norge, tillater publisering av rapportene og oppsummeringen av styrebehandlingen. Den nyeste Artikkel-IV konsultasjonen med Norge ble offentligjort i juli 2023, se punkt 8.5.1

Med jevne mellomrom går IMF, i regi av Financial Sector Assessment Program (FSAP), grundigere gjennom medlemslandenes finansielle systemer for å vurdere svakheter og styrker og foreslår tiltak for å styrke finansiell stabilitet. Gjennom FSAP-ordningen vurderes det blant annet hvor langt land har kommet i å gjennomføre ulike standarder innen finansmarkedsområdet, og hvor godt forberedt myndighetene er på å håndtere kriser. Siden 2010 har landene med størst betydning for det globale finansielle systemet, herunder Norge, obligatoriske FSAP-gjennomganger hvert femte år. Siste FSAP for Norge ble gjennomført i 2020, se Finansmarkedsmeldingen 2021, boks 2.5, for nærmere omtale.

8.5.1 IMFs gjennomgang av norsk økonomi

Hvert år vurderer IMF den økonomiske utviklingen og den økonomiske politikken i Norge. Fjorårets rapport, som ble lagt frem i september 2024, viste til at den økonomiske veksten avtok fra 2022 til 2023, men var ventet å ta seg gradvis opp igjen i 2024. Høyere renter og lavere realinntekter bidro til å trekke ned både privat forbruk og eiendomsinvesteringer i 2023. Inflasjonen har avtatt fra toppen, men var fortsatt høy og over målet på 2 pst. IMF mener det finansielle systemet er robust, med solide banker, men peker samtidig på at vi må være på vakt for finansiell risiko. Rapporten viser til at selv om produktiviteten er høyere i Norge enn i mange sammenlignbare land, har produktivitetsveksten avtatt raskere i Norge de siste årene.

Under behandling av rapporten i IMFs styre, var styremedlemmene enige om at makrotilsynspolitikken bør forbli stram og anbefalte fortsatt tett overvåking. De anbefalte videre at myndighetene fører en nøytral finanspolitikk i tiden fremover for å bidra til å få ned inflasjonen. Videre understreket de behovet for strukturelle reformer for å møte utfordringer som befolkningens aldring, produktivitetsnedgang og fragmentering av internasjonal handel. Direktørene ønsket myndighetenes planer om å styrke klimatiltak og klimatilpasning velkommen.

8.6 Avstemninger i guvernørrådet

Guvernørrådet er IMFs øverste organ. Norges guvernør er sentralbanksjef Ida Wolden Bache. Guvernørrådet har delegert mye av sin myndighet til IMFs styre, men har blant annet beholdt retten til å godkjenne kvoteøkninger, til å tildele SDR og til å gjøre endringer i IMFs vedtekter. Guvernørrådet velger og oppnevner også medlemmer til IMFs styre, og har siste ord når det er behov for tolkning av IMFs statutter. Siden forrige finansmarkedsmelding har Guvernørrådet stemt over følgende saker:

Justeringer i lønn og godtgjørelser for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Lønn og godtgjørelse til IMFs styre fastsettes av guvernørrådet etter forslag fra en felles komite for IMF og Verdensbanken (komiteen). Komiteen anbefalte en lønnsjustering på 4,1 pst., blant annet med henvisning til at lønnsutvikling for seniorstillinger i offentlig sektor ligger på mellom 4 og 5 pst. i G20 land. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

Dato for årsmøter i 2027 og 2028. Foreslåtte datoer var 7. oktober 2027 og 20. oktober 2028. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.