3 Konkurranse og kapitaltilgang

3.1 Innledning

Kapitalmarkedene skal bidra til at lønnsomme prosjekter har tilgang til kapital hvor prisene gjenspeiler risikoen, at risiko fordeles på en hensiktsmessig måte, og at husholdninger får tilgang til lån og investeringsmuligheter. God konkurranse mellom tilbyderne av finansielle tjenester bidrar til mer kostnadseffektiv drift, lavere priser, bedre løsninger og bedre bruk av arbeidskraft og kapital.

Dette kapittelet gir en oversikt over strukturen og konkurransen i bankmarkedet, betalingsmarkedet, forsikringsmarkedet, og tjenestepensjonsmarkedet. Videre gis en beskrivelse av tilgangen på lån og annen finansiering for næringslivet. Deretter gis en gjennomgang av regelverksutviklingen innen finansiell rapportering og bærekraftsrapportering, samt en omtale av digital bokføring og e-faktura.

3.2 Konkurranse i bankmarkedet

3.2.1 Markedsandeler og struktur

Det norske bankmarkedet er en del av det indre markedet i Europa, og aktører med tillatelse fra et annet EØS-land kan fritt tilby tjenester i Norge. Norske banker opererer i hovedsak i det norske markedet, mens banker i mange andre land har en betydelig internasjonal virksomhet. Den norske banksektoren består av en stor norsk bank, DNB, noen store filialer av utenlandske banker, noen større regionsparebanker og flere mindre spare- og forretningsbanker. De utenlandske aktørene i Norge er i stor grad store nordiske banker, som Nordea, Handelsbanken og Danske Bank. De utenlandske filialene har en stor markedsandel, og den har holdt seg relativt stabil de siste 20 årene.

Målt som andel av samlede utlån i personkundemarkedet i Norge, har DNB en andel på 27 pst., og utenlandske banker en andel på 19 pst., hvor Nordea står for 14 prosentpoeng, se figur 3.1. Mange sparebanker deltar i de to største sparebankalliansene, Sparebank 1 og Eika. De to alliansene har en markedsandel på brutto utlån til personmarkedet på henholdsvis om lag 25 og 9 pst. De øvrige sparebankene i Norge har en markedsandel i personmarkedet på 15 pst., mens de øvrige forretningsbankene har 5 pst. av personkundemarkedet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank

Ser en på utlån til næringsmarkedet, har utenlandske banker en større andel på 30 pst., se figur 3.2.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank

En vanlig indikator for å måle konkurranse er Herfindahl-Hirschman-indeksen (HHI), som sier noe om konsentrasjonen i et marked. Den beregnes ved å summere de kvadrerte markedsandelene for aktørene i markedet. En høy indeksverdi tilsier stor grad av konsentrasjon, mens en lav indeksverdi indikerer et lite konsentrert marked, med mange små aktører. Figur 3.3 viser HHI over tid for markedet for boliglån og innskudd i personkundemarkedet i Norge. Konsentrasjonen i de to markedene har falt siden en topp i 2004. Konsentrasjonen har fra utgangen av 2023 til utgangen av 2024 økt noe i boligmarkedet, mens den har falt i innskuddsmarkedet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet

Summen av markedsandelen til markedets fem største aktører er et annet vanlig mål på markedskonsentrasjon. Fra figur 3.4 ser vi at de fem største aktørenes andeler har holdt seg relativt stabile for boliglån og innskudd. Andelene har økt noe fra utgangen av 2023 til utgangen av 2024.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet

I bedriftsmarkedet er konsentrasjonen noe høyere, og de fem største bankene har en samlet andel av utlån til bedrifter på om lag 65 pst., og om lag 67 pst. av bedriftenes innskudd, se figur 3.4.

I løpet av de siste 20 årene har det vært mange sammenslåinger blant mindre og regionale sparebanker. Antall sparebanker har sunket fra 127 i 2004 til 84 i september 2024. I oktober 2024 fusjonerte Sparebank 1 SR Bank ASA og Sparebank 1 Sørøst-Norge til Sparebank 1 Sør-Norge ASA. Sparebanken Vest og Sparebanken Sør har avtalt fusjon i 2025, forutsatt godkjenning fra myndighetene. Begge disse fusjonerte enhetene vil være blant de største bankene i Norge og vil være større enn de fleste norske filialene til de store nordiske bankene. Enkelte mindre sparebanker har også avtalt å fusjonere. Dersom disse fusjonene gjennomføres, vil antall sparebanker reduseres til 80. De fleste sparebanker i Norge har utlån til bolig som hovedvirksomhet. Samlet sett har sparebankenes markedsandeler for boliglån økt de siste årene, se figur 3.5. Denne økningen fortsatte gjennom 2024.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet

3.2.2 Forbedring av kundenes byttemuligheter

En forutsetning for god konkurranse i bankmarkedet er at kundene enkelt kan reforhandle med eksisterende bank, bytte bank eller bruke flere banker samtidig, og at det er enkelt å orientere seg om ulike tilbud og produkter. Dette krever at bankene har gode løsninger som tilpasses utviklingen i markedet. Finansmarkedsmeldingen 2024 inneholder en utfyllende omtale av kundenes byttemuligheter og behovet for forbedringer. I dette delkapitlet gis en oppdatering av noen sentrale prosesser på dette området.

Forbrukerrådet gjennomfører hvert år en bytteundersøkelse hvor de ser på nordmenns byttevaner innen finansielle tjenester. I den seneste undersøkelsen svarer 27 pst. av de spurte med boliglån at de flyttet eller reforhandlet boliglånet sitt i 2024. Dette er uendret fra 2023. Samtidig er det 55 pst. som svarer at de ikke har flyttet eller reforhandlet noen finansielle tjenester i 2023. Dette er 3 prosentpoeng færre enn i 2023.

Finansportalen

Finansportalen hjelper forbrukerne med å finne de beste tilbudene på ulike finansielle tjenester. Høsten 2023 traff Stortinget to anmodningsvedtak (vedtak 80 og 81 (2023–2024)) om å pålegge finansforetak ytterligere rapporteringsplikter til Finansportalen. Anmodningsvedtakene ble svart ut i Prop. 1 S (2024–2025) for Barne- og familiedepartementet. Barne- og familiedepartementet vurderte at det ikke er hensiktsmessig å pålegge bankene ytterligere rapporteringsplikter, men ga Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet i oppdrag å videreutvikle og oppdatere informasjonen som presenteres på Finansportalen, og veiledningen til bankene om regelverket for kredittmarkedsføring.

Forbrukertilsynet lanserte ny veileder om markedsføring av kreditt i desember 2024. Veilederen er hovedsakelig basert på regler i finansavtaleloven og finansavtaleforskriften. Den tydeliggjør blant annet kravet til bankene om å registrere prisopplysninger på Finansportalen.

Forbrukerrådet fikk i oppdrag å videreutvikle Finansportalen Bank, slik at forbrukere kan se i hvilke kommuner den enkelte bank tilbyr lån. Målet er å gjøre det enklere å finne relevante lånetilbydere i den kommunen man ønsker å kjøpe bolig.

Forbrukerrådet har også satt i gang teknisk utbedring og innrapporteringsløsning knyttet til modulen Finansportalen Forsikring. Målet er at datakvaliteten på tjenesten skal heves og sammenlikningsgrunnlaget forbedres. Et godt samarbeid med finansforetakene er en forutsetning for at Finansportalen skal fungere etter hensikten.

BankID og bankenes byttetjenester

BankID er en løsning for elektronisk identifikasjon (eID) og elektronisk signatur. BankID brukes av alle banker i Norge, og benyttes også til innlogging på en rekke offentlige og private tjenester. Dersom kunden avslutter sitt forhold til banken som har utstedt BankID, vil BankID-avtalen opphøre, og kunden må få utstedt ny BankID av den nye banken. Banknæringen arbeider med å frikoble BankID fra kundeforholdet i den enkelte bank, slik at BankID kan bli utstedt av en sentral enhet. Da vil det ikke være nødvendig å bytte BankID ved bytte av bank, noe som kan senke terskelen for å bytte bank. Dette vil imidlertid kreve en omlegging av infrastrukturen og regelverket for BankID. Finans Norge har opplyst at næringen og BankID BankAxept AS gir arbeidet høy prioritet, og at den nye løsningen bør være tilpasset kommende regelverksendringer og ny strategi for eID. BankID BankAxept AS har dialog med Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og Digitaliseringsdirektoratet om dette.

Bankene er pålagt å hjelpe kundene med å bytte bank og informere om byttemulighetene. Hovedregelen er at overføring av innskudd, fullmakter og betalingsoppdrag skal skje innen tre virkedager etter at den gamle banken har mottatt nødvendige opplysninger fra den nye banken. Finans Norge arbeider med forbedringer i bankbyttetjenestene, herunder justering av det standardiserte bankbytteskjemaet og forbedring av prosessen for kontobytte.

Produktpakker og koblingssalg

Produktpakker innebærer at flere tjenester eller produkter tilbys i samme avtale eller som del av en pakke. Med koblingssalg menes at det er en forutsetning for kjøpet at det inngås en avtale om alle elementene i pakken. Produktpakker kan oppleves som et hinder for å bytte bank, f.eks. når kunden kan få en gunstig priset tjeneste forutsatt at kunden også benytter andre tjenester.

Finanstilsynet har på oppdrag fra Finansdepartementet foreslått enkelte endringer i reglene om produktpakker og koblingssalg. Finanstilsynet foreslår for det første at Finansdepartementet forskriftsfastsetter et forbud mot vilkår om lønnskonto for at kunden skal få bedre lånevilkår for boliglån. En kartlegging fra Finanstilsynet viser at om lag to av tre banker har oppgitt at de i forbindelse med tilbud om boliglån stiller vilkår om konto med lønnsinngang. Alle de store boliglånsbankene benytter dette vilkåret, men det er ingen som oppgir at de praktiserer koblingssalg ved at lønnskonto er en ubetinget forutsetning for lånet. Tilsynet foreslår også å presisere i finansavtaleloven at en kontoavtale i forbindelse med boliglånsavtale bare kan ha som formål å betjene boliglånet. Finanstilsynets forslag er på høring med svarfrist 28. april, og saken vil deretter behandles i Finansdepartementet.

Justis- og beredskapsdepartementet arbeider mer generelt med et høringsnotat om gjennomføring av regler om produktpakker og koblingssalg i det reviderte forbrukerkredittdirektivet. Behovet for eventuelle endringer i finansavtalelovens regler om koblingssalg og boliglån vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med gjennomføring av revidert forbrukerkredittdirektiv.

3.3 Betalingsmarkedet

Betalinger gjennomføres i hovedsak ved bruk av enten fordringer på sentralbanken (kontanter) eller fordringer på banker i privat sektor (kontopenger). De aller fleste betalinger gjennomføres med kontopenger, og bruken av kontanter er lav i Norge (ca. 2 pst. av antall betalinger ved utsalgssteder). Nye regler med presiseringer av næringsdrivendes plikt til å ta imot kontanter ved salg til forbrukere trådte i kraft 1. oktober 2024.

Kontopenger disponeres med kort eller ved konto til konto-overføringer. Hovedgruppene av betalingskort er debetkort, der brukerstedet belaster kortinnehavers konto umiddelbart, og kredittkort, der kortinnehaver får en regning fra kortutsteder i etterkant, som normalt gjøres opp med en konto til konto-overføring. Betalinger via mobiltelefon bygger i hovedsak videre på bruk av betalingskort. Norges Bank utarbeider årlig en rapport om finansiell infrastruktur, og har de senere årene også publisert et årlig Norges Bank Memo om «Kunderetta betalingsformidling».

Betalingsutvalgets utredning, NOU 2024: 21, ble lagt frem 15. november 2024. Rapporten inneholder en omfattende oversikt over det norske betalingssystemet. Utvalget har i rapporten vurdert behovet for tiltak for å sikre trygge og enkle betalinger for alle, og kommer med en rekke anbefalinger. Utvalgets vurderinger og anbefalinger for å sikre tilstrekkelig beredskap for betalinger er omtalt i boks 2.3 i punkt 2.4.2. I tillegg har utvalget gitt anbefalinger for å forbedre finansiell inkludering og personvern i betalingsmarkedet, se boks 3.1.

Regulering av betalingstjenester

Betalingstjenester omfatter blant annet innskudd på og uttak fra en konto, betalingstransaksjoner, utstedelse av betalingsinstrumenter, betalingsfullmakttjenester og kontoinformasjontjenester. Betalingstjenester kan bare utføres av banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak, opplysningsfullmektiger samt finansieringsforetak med tillatelse. Ved utgangen av 2024 var det i Norge 20 foretak med tillatelse som betalingsforetak, ni foretak med tillatelse som e-pengeforetak, og to foretak med tillatelse som opplysningsfullmektig.

Regler for tjenestetilbydertypene opplysningsfullmektig og betalingsfullmektig (samlet kalt tredjepartsaktører) ble etablert gjennom EUs andre betalingstjenestedirektiv (PSD2) fra 2015. Betalingsfullmektig er en undergruppe av betalingsforetak. Formålet med direktivet var å legge til rette for nyskapning og konkurranse på betalingstjenesteområdet, kalt «open banking» samt for sikrere betalingstjenesteløsninger. Norske regler trådte i kraft i april 2019. Innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen trådte i kraft i mai 2022.

Opplysningsfullmektiger og betalingsfullmektiger kan etter avtale med en kunde tre inn i forholdet mellom kunden og kundens bank, slik at hhv. kontoinformasjon og betalingsinstruksjoner kan gå mellom kunden og banken via fullmektigen. Andre tilbydere av betalingstjenester, f.eks. andre banker, kan også opptre som opplysningsfullmektig eller betalingsfullmektig. Reglene innebærer at bankene får konkurranse om sitt grensesnitt mot kunden, og i mindre grad kan påvirke hvilke løsninger kundene velger for betalinger. Formålet er å legge til rette for utvikling av mer effektive og kundevennlige løsninger. Dette forutsetter at banken der kunden har konto, gir fullmektigen tilgang til sine datasystemer via såkalte API-er («application programming interface»).

I Finansmarkedsmeldingen 2024 ble det vist til at det i det norske markedet var få nye aktører som hadde utnyttet mulighetene i PSD2-reglene, og at Finans Norge mente dette skyldtes at prisene i det norske betalingsmarkedet er lave. Det ble også opplyst at flere banker hadde begynt å tilby kundene oversikt over andre bankforbindelser, og at noen banker tilbød å gjennomføre betalinger fra kontoer i andre banker. Ifølge Finanstilsynet møter tredjepartstilbydere som yter betalingsfullmakttjenester, flere utfordringer, både pga. forskjeller mellom API-ene til de forskjellige bankene, og pga. forskjeller mellom bankenes og betalingsfullmektigenes tilgang til datasystemer, som f.eks. tilgang til konto og tilgang til fellesregistre for betalingsinformasjon. Finanstilsynet arbeider med oppfølging av dette, inkludert gjennom dialog med betalingsforetakene, bankene og hjemlandsmyndighetene til filialer av utenlandske foretak.

EU-kommisjonen la i juni 2023 frem forslag til oppdatering av regelverket for betalingstjenester i form av et nytt direktiv (PSD3) og en forordning (PSR). Formålet med forslagene er blant annet å få likere konkurranseforhold mellom banker og betalingstjenesteytere som ikke er banker, og å få mer ensartet regulering og tilsyn. Forslaget til PSD3 inneholder regulering av autorisasjon av og tilsyn med betalingsforetak, inkludert e-pengeforetak, som ihht. forslaget skal bli en undergruppe av betalingsforetak. Forslaget til PSR inneholder regler for hvordan betalingstjenestene skal utøves, herunder forhold knyttet til kontotilbyderes API-er, krav om tilgang til betalingssystemer, og regler om kundeautentisering og overvåking av transaksjoner. Forslagene er (pr. 20. mars 2025) ennå ikke vedtatt av Europaparlamentet og Rådet.

Kommisjonen la parallelt med forslagene til PSD3 og PSR frem forslag til en forordning om «Financial Data Access» (FIDA) som skal utvide «open banking» til «open finance». Forslaget inneholder regler for tilgang, deling og bruk av visse kategorier kundeopplysninger innenfor finansielle tjenester samt regulering av «ytere av finansinformasjonstjenester» («financial information service providers»), se omtale i Finansmarkedsmeldingen 2024 boks 3.3. Rådet og Europaparlamentet vedtok sine posisjoner hhv. 4. og 18. desember 2024. Det er foreløpig usikkert om det blir enighet om forordningen i løpet av våren 2025.

Valg av betalingsvaremerke ved bruk av betalingskort

De aller fleste bankkunder bruker betalingskort utstedt av banken der de har lønnskonto/brukskonto eller tilsvarende. Den vanligste korttypen er debetkort som kombinerer det norske BankAxept med et internasjonalt kort (Visa eller Mastercard). Når en kunde bruker et kombinert kort, enten ved et fysisk brukersted eller via en digital lommebok, vil det bli spørsmål om hvilket betalingsnettverk/-varemerke som skal brukes. Som opplyst i Finansmarkedsmeldingen 2024 var det uenighet mellom BankAxept og Visa om det var brukerstedet eller bruker av kortet som hadde adgang til å bestemme dette. Rettigheter og plikter for brukersteder, kortbrukere og kortutstedere er regulert i EUs forordning 2015/751 om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner («Interchange Fees Regulation», IFR), som også gjelder i Norge. Finanstilsynet har i en uttalelse 24. oktober 2024 redegjort for regelverket. Finanstilsynet opplyser at brukerstedet må ha adgang til å presentere sitt prioriterte valg, men at det endelige valget skal kunne treffes av kortbruker. Tilsynet påpeker også at kortutstedere, innløsere, handelsstanden, betalingskortordninger og tekniske leverandører alle har et ansvar for å utvikle effektive, velfungerende og brukervennlige løsninger som ivaretar rettighetene til både betaleren og betalingsmottakeren.

Straksbetalinger i euro

EU vedtok i februar 2024 en forordning (2024/886) om straksbetalinger i euro. Ytere av betalingstjenester utenfor euro-området får etter forordningen plikt til å tilby sine kunder mottak av straksbetalinger i euro fra 9. januar 2027 og sending av straksbetalinger i euro fra 9. juli 2027. Forordningen anses som EØS-relevant, og er (pr. 21. februar 2025) til vurdering i EFTA.

Digital lommebok

EU vedtok 11. april 2024 omfattende endringer i forordning 2014/910 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked, se forordning 2024/1183 om et rammeverk for en europeisk digital identitet («eIDAS 2.0»). Endringene innebærer blant annet at EUs medlemsstater innen utløpet av 2026 må tilby alle innbyggere en «digital lommebok». Det er sannsynlig at mange vil legge betalingskort inn i en slik digital lommebok. Forordning 2014/910 ble tatt inn i EØS-avtalen med virking fra 1. juni 2019. Endringsforordningen 2024/1183 anses som EØS-relevant, og er (pr. 21. februar 2025) til vurdering i EFTA. EU-kommisjonen har også vedtatt utfyllende rettsakter. Nordisk ministerråd har etablert et nordisk-baltisk eID-prosjekt, NOBID. Som del av NOBID leder nå Digitaliseringsdirektoratet et storskala pilotprosjekt for digital lommebok, med spesielt fokus på betaling (NOBID Digital Wallet project). Representanter for myndigheter, organisasjoner og foretak i seks europeiske land deltar i prosjektet. I Norge følges dette regelverket opp av Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.

3.4 Forsikringsmarkedet

Livsforsikringsmarkedet og skadeforsikringsmarkedet er noe ulike med tanke på markedsstruktur og konkurranse.

Livsforsikringsmarkedet preges blant annet av at en stor del av virksomheten i disse foretakene er knyttet til forvaltning av private og kommunale tjenestepensjonsordninger der det er arbeidsgiverforetak som er kundene. Disse forsikringsproduktene inneholder et betydelig spareelement, og forvaltningskapitalen er derfor høy sammenlignet med hos skadeforsikringsforetakene. Se nærmere omtale av det private tjenestepensjonsmarkedet i punkt 3.5. Det norske livsforsikringsmarkedet betjenes i hovedsak av et mindre antall livsforsikringsforetak med store markedsandeler, se figur 3.6, og er blant de mer konsentrerte i Europa. Det var 10 norske livsforsikringsforetak og 6 filialer i markedet i 2024. De tre største foretakene hadde en samlet markedsandel på 74 pst. målt som andel av samlet forvaltningskapital.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet.

Skadeforsikringsmarkedet kjennetegnes ved ettårige risikodekninger, der brannforsikring, som også inkluderer naturskadeforsikring og motorvognforsikring utgjør de to største andelene av premieinntektene. Markedet består av totalt 77 foretak, hvorav to store norske aktører og to store filialer av utenlandske foretak med store markedsandeler, og flere mindre norske og utenlandske aktører. De fire største skadeforsikringsforetakene har økt sin markedsandel noe fra 2023 og har nå til sammen en markedsandel på to tredeler målt som andel av bruttopremier, se figur 3.7.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Finanstilsynet og Statistisk sentralbyrå.

Forbrukerrådet gjennomfører en årlig undersøkelse som kartlegger forbrukernes bytteaktiviteter innen blant annet bank, forsikring, pensjon og fond. Bytteundersøkelsen 2025 viste at 25 pst. av respondentene byttet eller reforhandlet forsikringstjenester i 2024. Av disse oppga 67 pst. bedre pris som hovedårsak til å bytte eller reforhandle forsikringstjenester, og 18 pst. ønsket å samle flere forsikringer på ett sted. Blant de som ikke har flyttet eller reforhandlet noen forsikringstjenester i løpet av 2024, svarte 42 pst. at de var fornøyde og har gode betingelser.

3.5 Tjenestepensjonsmarkedet

3.5.1 Generelt

Arbeidsgivere i privat sektor må ha en tjenestepensjonsordning som gir alderspensjonsopptjening for sine ansatte. Sparing i disse pensjonsordningene har en annen skattemessig behandling enn annen sparing, og det stilles derfor en del krav til hvordan ordningene kan utformes og hvor mye sparing som kan gi grunnlag for slik skattefavorisering. Alderspensjon fra de private ordningene supplerer videre alderspensjonen fra folketrygden, og hensynene bak reguleringen er derfor mange av de samme som for folketrygden. Videre er de private tjenestepensjonsordningene fullt fonderte ordninger som skal forvaltes og forsikres i et privat marked. De overordnede målene for regelverksarbeidet på det private pensjonsområdet er trygghet for opptjente pensjoner, en effektiv og rasjonell forvaltning av pensjonskapital, god oversikt og mulighet til innflytelse over egen pensjon og velfungerende konkurranse i pensjonsmarkedet.

De private pensjonsordningene kan være en ytelsesordning der arbeidsgiver betaler inn premier for å finansiere en gitt årlig og normal livsvarig pensjonsutbetaling, en innskuddsordning der arbeidsgiver betaler inn faste innskudd og pensjonsutbetalingene bestemmes av summen av innskudd og oppnådd avkastning på forvaltningen, eller en «hybridordning» som kombinerer egenskaper fra ytelses- og innskuddsordninger. Arbeidstakere som fratrer ytelsesordninger før uttak av pensjon har startet, får utstedt fripoliser som bevis på sine opptjente rettigheter. Arbeidstakere som fratrer innskudds- eller hybridordninger, får utstedt hhv. pensjonskapitalbevis og pensjonsbevis. Hybrid- og ytelsesordninger, herunder pensjonsbevis og fripoliser, kan forvaltes av pensjonskasser og livsforsikringsforetak. Innskuddspensjonsordninger kan forvaltes av flere ulike typer institusjoner, blant annet banker, livsforsikringsforetak, pensjonskasser, innskuddspensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Livselskapene hadde samlet forpliktelser overfor kundene på 2 216 mrd. kroner ved utgangen av 2024. Av dette var 48 pst. til privat tjenestepensjon. Pensjonskassene forvaltet ved utgangen av 2024 i tillegg om lag 524 mrd. kroner hvorav 85 pst. er i kollektivporteføljen, det vil si midler knyttet til blant annet fripoliser og aktive private og kommunale ytelsesordninger.

Etter 2000 har private ytelsesordninger i stor grad blitt lukket og faset ut, men pensjonsleverandørene vil likevel i en lang periode ha betydelige forpliktelser i form av garanterte ytelser gjennom fripolisene. Effektiv forvaltning av disse midlene er derfor viktig. Mesteparten av ny pensjonsopptjening skjer nå i innskuddsordningene, jf. figur 3.8 og 3.9.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finans Norge.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finans Norge.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finans Norge.

Obligatorisk tjenestepensjon pålegger arbeidsgiver å spare minst 2 pst. av medlemmenes lønn inntil 12 G til alderspensjon. Maksimalt kan det spares inntil 7 pst. av lønnen inntil 12 G og eventuelt med et tilleggsinnskudd på 18,1 pst. av den delen av lønnen som overstiger 7,1 G. I praksis er det store variasjoner i sparenivåene i markedet. I 2024 var gjennomsnittlig sparesats for alle medlemmer på 4 pst. av lønnen, mens gjennomsnittlig tilleggssats for de 47 pst. av medlemmene som har slik tilleggssparing, var 9 pst.

3.5.2 Innskuddspensjon

For innskuddsordninger og pensjonskapitalbevis er det gjennomført store endringer som blant annet kan bidra til økt konkurranse mellom aktørene. Egen pensjonskonto ble innført fra 1. januar 2021, og innebærer at pensjonskapitalbevis kan samles og forvaltes sammen med pensjonskapitalen arbeidstakeren tjener opp i sitt nåværende arbeidsforhold. Arbeidstakeren kan velge å ha pensjonskontoen hos arbeidsgivers leverandør eller flytte kontoen til en annen leverandør. Pensjonskontoen følger arbeidstakeren gjennom de arbeidsforholdene der arbeidstakeren har innskuddspensjonsordning, og kan når som helst flyttes til en leverandør med bedre betingelser. Etter innføringen av egen pensjonskonto har det vært en fremvekst av nye aktører og utfordrere som konkurrerer på pris og andre betingelser. Egen pensjonskonto bidrar også til enklere og bedre oversikt over pensjonssparingen for den enkelte, i tillegg til at lavere kostnader kan gi mer pensjon for hver sparte krone. Siden det ofte betales et administrasjonsgebyr per avtale, innebærer samling av avtaler en besparelse for kundene, i tillegg til at det kan gi grunnlag for å utnytte ev. stordriftsfordeler i kapitalforvaltningen.

Ved oppstart 1. januar 2021 fikk rundt 1,5 mill. arbeidstakere i privat sektor samlet sin pensjonsopptjening på en egen pensjonskonto, og tall fra Pensjonskontoregisteret og Finans Norge viser at ved utgangen av 2024 var det til over 2,1 mill. pensjonskontoer. Summen av midlene på egen pensjonskonto var om lag 550 mrd. kroner hvorav 72 pst. er fra aktiv pensjonsopptjening, det vil si sparing fra nåværende arbeidsgiver. Noe over 6 pst. av arbeidstakerne har benyttet adgangen til å flytte sin pensjonskonto til en selvvalgt leverandør.

I innskuddsordninger kan den enkelte selv bestemme hvordan pensjonsmidlene skal forvaltes, ofte innenfor et utvalg standardiserte investeringsprofiler. Arbeidstakere som har selvvalgt leverandør for sin pensjonskonto, velger i større grad å plassere midlene i indeksfond heller enn i aktive fond, og i mindre grad å ha en alderstilpasset investeringsprofil. Alderstilpasset investeringsprofil innebærer at aksjeandelen trappes ned med økende alder. Aktive fond utgjør 71 pst. av midler på pensjonskontoer forvaltet av den leverandøren arbeidsgiver har valgt, mot 46 pst. av midlene hos selvvalgt leverandør. Hos arbeidsgivers leverandører er 87 pst. av midlene forvaltet med en alderstilpasset profil, mot 58 pst. av midlene hos selvvalgt leverandør.

Visse pensjonskapitalbevis kan ikke inngå på egen pensjonskonto, f.eks. som følge av garantier, særaldersgrenser eller at arbeidstakeren ikke er medlem av en innskuddspensjonsordning. I overkant av 100 mrd. kroner er plassert i pensjonskapitalbevis utenfor egen pensjonskonto. Hos noen pensjonsleverandører er det stor forskjell i årlige totale kostnader på midler på egen pensjonskonto og pensjonskapitalbevis utenfor egen pensjonskonto, men det finnes også aktører som tilbyr forvaltning av pensjonskapitalbevis til priser som er mer på linje med prisene for egen pensjonskonto. Alt annet likt, vil lavere gebyrer gi mer i pensjon. Den enkelte kan selv flytte pensjonskapitalbevisene sine til en ny leverandør. Ved hjelp av Finansportalen.no kan forbrukere enkelt sammenlikne gebyrer og kostnader ved pensjonskapitalbevis.

Finansdepartementet vurderer om det bør innføres en ordning med egen pensjonskonto også for hybridordninger.

3.5.3 Garanterte pensjonsprodukter

Garanterte pensjonsprodukter er kontrakter der den forsikrede har krav på en gitt årlig pensjonsytelse fra uttakstidspunktet. Dette innebærer at pensjonsmidlene forvaltes med en avkastningsgaranti i perioden fra opptjening og til uttak av pensjon. Avkastning utover garantiene kan samles opp i bufferfond og benyttes til å dekke opp for manglende avkastning i dårlige år. Fra 2024 gjelder nye regler om bufferfond for garanterte pensjonsprodukter. Det nye bufferfondet er en sammenslåing av det som tidligere var tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Reglene for oppbygging og bruk av bufferfondet gir mer fleksibilitet til leverandørene enn tidligere. Hver kunde har nå sitt eget bufferfond hos den enkelte pensjonsinnretning, som følger med ved flytting til ny pensjonsinnretning. De nye reglene er ment å legge til rette for et velfungerende flyttemarked, som kan stimulere til økt konkurranse og lavere priser, og gi økt fleksibilitet i forvaltningen av pensjonsmidlene. Dette vil kunne ha positive effekter for kundene ved at innretningene får bedre insentiver til å forvalte pensjonsmidlene med sikte på høyere forventet avkastning, samtidig som kundene beholder tryggheten for sin garanterte avkastning.

For at kundene skal få økt forventet avkastning, må forvaltningen av midlene endres slik at en større andel plasseres i aksjer og andre aktiva med høyere risiko. Figur 3.11 viser avkastningen på kollektivporteføljen hos ulike pensjonsleverandører siden 2024 og på investeringsvalgsporteføljen hos livsforsikringsforetakene. Til sammenligning var avkastningsgarantiene i 2023 for livsforsikringsforetakene på hhv. 2,5 pst. og 3,2 pst. for aktive ytelsesordninger og fripoliser ifølge arbeidsgrupperapporten Fripoliser og annen privat tjenestepensjon. For pensjonskassene var tilsvarende tall 2,3 pst. og 2,5 pst.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Finanstilsynet.

Avkastningen avhenger som nevnt av hvordan midlene er plassert. For garanterte produkter henger dette blant annet sammen med nivået på avkastningsgarantiene, rentenivået og størrelsen på avkastningsbufferene hos leverandørene. Alt annet likt, gir lavere garantier, høyere renter og en større buffer grunnlag for å kunne ta noe mer risiko i forvaltningen av midlene. For investeringsvalgsporteføljen er det innehaverene selv som bestemmer hvordan midlene plasseres ut ifra egne risikopreferanser og som bærer investeringsrisikoen.

Innehavere av fripoliser har mulighet til å velge å si fra seg avkastningsgarantien og dermed den garanterte ytelsen i bytte mot selv å bestemme hvordan pensjonsmidlene skal forvaltes. Innehaveren er imidlertid avhengig av at leverandøren som forvalter fripolisen, tilbyr slik fripolise med investeringsvalg. Bare to foretak hadde et slikt tilbud høsten 2024. Av totalt nesten 350 mrd. kroner i fripolisekapital hos livsforsikringsforetakene i 2023 var om lag 20 mrd. kroner knyttet til fripolise med investeringsvalg.

Den nevnte arbeidsgruppen har utredet muligheten for regelendringer for «ytterligere å sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser», som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 719 (2022–2023). Arbeidsgrupperapporten tar blant annet for seg spørsmål om hvordan pensjonsmidlene bør forvaltes frem mot pensjonsuttak, hvordan avkastningsbuffere bør benyttes når pensjonen utbetales, og om det bør gjøres endringer for å legge til rette for at flere får mulighet til å velge fripoliser med investeringsvalg. Rapporten har vært på høring med frist i desember 2024, og departementet arbeider nå med oppfølging av høringen med sikte på å legge frem en lovproposisjon for Stortinget.

3.6 Kapitaltilgang for næringslivet

3.6.1 Generelt

Regjeringen arbeider for god kapitaltilgang til det norske næringslivet gjennom regulering som skal legge til rette for finansiell stabilitet og velfungerende markeder. Gjennom EØS-avtalen har Norge stort sett samme regler for å regulere kapitalmarkedene som EU-landene, og det norske og europeiske kapitalmarkedet er nært integrert, med betydelig kapitalflyt på tvers av landegrensene. Arbeidet med rammevilkårene for finansnæringen og kapitalmarkedet er nærmere omtalt i kapittel 4.

I Norge har vi et bredt finansieringstilbud for næringslivet. Bedrifter av alle størrelser låner hos bankene, og større bedrifter benytter seg i tillegg av obligasjonsmarkedet. Norske banker er svært digitaliserte, og bankenes tilbud har gode forutsetninger for å nå frem i alle deler av landet. Verdipapirmarkedene har også en viktig rolle som en effektiv finansieringskilde for næringslivet, der ulike markedsplasser tilrettelegger for effektiv handel og kapitalfordeling.

For at det norske verdipapirmarkedet skal fungere godt, er det viktig at aktørene har tiltro til at markedet er velregulert og gjennomsiktig, at relevant informasjon er allment tilgjengelig, og at overtredelser av regelverket blir forebygget, avdekket og fulgt opp. Et godt og oppdatert regelverk er det viktigste bidraget til dette, samtidig som Finanstilsynet har en viktig rolle gjennom tilsyn med verdipapirforetak og handelsplasser og oppfølging av mistanker om markedsmisbruk.

Offentlige virkemidler bidrar i tillegg til å utfylle det private finansieringstilbudet. Staten er en betydelig aktør i kapitalmarkedet både gjennom direkte eierskap, og ulike virkemidler som såkornfond, låne- og garantiordninger samt Statens pensjonsfond Norge.

EU-kommisjonen benytter andel markedsfinansiering hos ikke-finansielle foretak som en av flere indikatorer på hvordan kapitalmarkedene fungerer. Markedsfinansieringsandelen for norske ikke-finansielle foretak kan anslås til å være i området 55–60 pst. de siste årene. Gjennomsnittet blant de 27 EU-landene i indikatorsettet til EU-kommisjonen var om lag 50 pst. i 2022. Danmark hadde en slik andel på 35 pst., mens Sverige og Finland hadde en andel på 61–62 pst.

I NHOs medlemsundersøkelse for fjerde kvartal 2024 svarte bare 10,7 pst. av bedriftene at manglende tilgang på kreditt og finansiering var en stor utfordring for ekspansjon og nye investeringer.

Kapitaltilgangen til det norske næringslivet synes samlet sett å være god. Kredittverdige bedrifter og lønnsomme prosjekter i hele landet har generelt god tilgang på finansiering på markedsmessige vilkår. Det kan likevel ikke utelukkes at det finnes enkelte lønnsomme prosjekter som ikke finner finansiering til rett pris. Det kan også være høy usikkerhet om forventet lønnsomhet, f.eks. i nyoppstartede selskaper, som kan gi høyere finansieringskostnader sammenliknet med finansiering av virksomheter med lavere risiko, uten at dette representerer en markedssvikt som tilsier offentlig inngripen.

3.6.2 Egenkapitalfinansiering

Norske bedrifter er finansiert med ulike kombinasjoner av egenkapital og fremmedkapital. Egenkapitalandelen for ikke-finansielle aksjeselskaper i Norge samlet sett var på nesten 48 pst. i 2023. Siden 2007 har egenkapitalandelen variert i området fra den laveste andelen på 37,5 pst. i 2008 til den høyeste andelen på 48 pst. i 2019.

Tilgang på egenkapital er avgjørende for å opprettholde vekst, sysselsetting og nyskaping i næringslivet. Selskaper kan utstede noterte eller unoterte aksjer, men kun en liten andel av norske selskaper er børsnoterte. Aksjer kan noteres på de regulerte markedene Euronext Expand og Oslo Børs eller på den multilaterale handelsfasiliteten Euronext Growth. Sistnevnte har noe lavere krav ved notering og rapportering enn det som stilles ved notering på de regulerte markedene, og er mer tilpasset behovene for små og mellomstore bedrifter. I førstehåndsmarkedet var emisjonsvolumet på Euronext Growth, Euronext Expand og Oslo Børs på til sammen 21,4 mrd. kroner. Dette er en reduksjon fra 32,6 mrd. kroner i 2023 og 68 mrd. kroner i 2022, og emisjonsvolumet er det laveste siden 2013.

Rettede emisjoner, som er emisjoner der bare et utvalg investorer, eller de største aksjonærene, er invitert til å investere i nye aksjer, står fremdeles for hoveddelen av emisjonsvolumet som ikke er knyttet til børsnoteringer, men andelen har falt noe de siste årene. Finanstilsynet har vurdert at den omfattende bruken av rettede emisjoner øker risikoen for at aksjonærer blir gjenstand for usaklig forskjellsbehandling, og at dette kan bidra til å svekke tilliten til det norske kapitalmarkedet. Finanstilsynet foreslo i brev 8. mars 2024 til Finansdepartementet at det nedsettes et offentlig utvalg for å gjennomgå praksisen knyttet til rettede emisjoner og vurdere om regelverket bør endres for å styrke likebehandlingen av aksjonærer og bidra til ordnede forhold i verdipapirmarkedet. Finanstilsynets forslag er til vurdering i Finansdepartementet.

Figur 3.12 viser hvem som eide egenkapital i form av noterte aksjer i ikke-finansielle foretak registrert hos Oslo Børs og Euronext Securities Oslo i 2024. De største eiergruppene er offentlig forvaltning og utenlandske eiere, som stod for over hhv. 30,2 og 40,6 pst. av eierskapet i 2024. Finansielle foretak og verdipapirfond eide til sammen om lag 9 pst. Om lag 4,8 pst. av markedsverdien av børsnoterte aksjer er direkte eid av husholdningene, i tillegg er husholdningene eksponert mot egenkapitalmarkedet gjennom andeler i verdipapirfond og investeringer av pensjonsmidler hos livsforsikringsforetak og pensjonskasser. Ifølge AksjeNorge er det om lag 600 000 personer som eier aksjer og egenkapitalbevis til en samlet verdi av 192 mrd. kroner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

Investeringsselskaper og aktive eierfond samt norske private eiere, spiller også en rolle for egenkapitalfinansieringen, og da særlig finansieringen av oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet.

3.6.3 Gjeldsfinanisering

Norske selskaper henter hovedsakelig fremmedkapital fra banker og andre finansforetak, og ved utgangen av 2024 var omtrent 87,5 pst. av norske ikke-finansielle foretaks innenlandsgjeld tatt opp hos banker og andre finansforetak, en liten økning fra 84 pst. i 2023.

Gjeldsveksten for ikke-finansielle foretak til norske långivere har gått merkbart ned siden 2022. Tolvmånedersveksten var på 1,3 pst. ved utgangen av 2024 sammenliknet med 3 pst. ved utgangen av 2023 og 8,1 pst. ved utgangen av 2022. Siden banker er den viktigste finansieringskilden for næringslivet i Norge, er det spesielt viktig at bankene er solide og motstandsdyktige slik at de har evne til å opprette tjenestetilbudet og tilby kapital også i dårligere tider, se også kapittel 2.

Større bedrifter kombinerer ofte banklån med utstedelse av obligasjoner. Slik markedsfinansiering krever relativt store beløp og har typisk høye faste kostnader, og er derfor mest utbredt blant større virksomheter. Norske obligasjoner er i hovedsak notert på Oslo Børs eller registrert på den alternative obligasjonsmarkedsplassen Nordic ABM. Utenom statsobligasjoner ble det i 2024 utstedt obligasjoner for 668,9 mrd. kroner. Finansielle foretak stod for 58 pst. av dette volumet. Det norske obligasjonsmarkedet kjennetegnes blant annet av at en høy andel av foretaksobligasjonene er utstedt av bedrifter med høy kredittrisiko, såkalte høyrenteobligasjoner. Obligasjonsmarkedet er dermed ikke bare forbeholdt de største foretakene eller de mest stabile sektorene.

Den største eiergruppen i det norske obligasjonsmarkedet er finansielle foretak, herunder livforsikringsforetak og pensjonskasser, og utenlandske eiere utgjør også en betydelig eiergruppe, se figur 3.13.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk Sentralbyrå.

3.7 Finansiell rapportering og bærekraftsrapportering

3.7.1 Generelt

En forutsetning for velfungerende kapitalmarkeder og en effektiv kapitalallokering er at markedsprisene reflekterer tilgjengelig og relevant informasjon. Et sentralt formål med kravene til finansiell rapportering i regnskapsloven og verdipapirhandelloven er å bidra til at investorer og långivere har tilgang til informasjon som er nødvendig for å kunne prise verdipapirer og utlån. Det siste tiåret har det vært økt oppmerksomhet om hvordan klimaendringene og tap av natur og biologisk mangfold, og omstillingen til en mer bærekraftig økonomi, medfører risiko for aktører i finansmarkedene. Tilgang til relevant og sammenlignbar informasjon om bærekraftsforhold er nødvendig for at aktørene i finansmarkedene skal kunne vurdere og prise slik risiko riktig. Gjennom kvotesystemer og klimaavgifter vil markedsprisene bidra til relevant informasjon om hvordan selskapene påvirkes av klimapolitikk. Finansdepartementet har i de senere års finansmarkedsmeldinger redegjort for utviklingen av felleseuropeisk regelverk som skal bidra til bedre informasjon om hvordan selskaper generelt påvirker og påvirkes av bærekraftsforhold.1

3.7.2 Nye regler om bærekraftsrapportering

Nye regler i regnskapsloven og verdipapirhandelloven om bærekraftsrapportering trådte i kraft 1. november 2024. Målet med de nye reglene er at det skal finnes sammenlignbar, pålitelig og lett tilgjengelig beslutningsrelevant informasjon om ulike typer bærekraftsrisiko selskaper er eksponert for, og hvordan selskapene påvirker mennesker og miljø. Lovreglene gjennomfører EØS-regler i direktivet om selskapers bærekraftsrapportering og utfylles av detaljerte rapporteringskrav i europeiske standarder for bærekraftsrapportering (ESRS) som i Norge er gjennomført i forskrift. Finansdepartementet har fastsatt overgangsregler om trinnvis innføring av de nye reglene:

• De største noterte foretakene skal rapportere fra og med regnskapsåret 2024.

• Andre foretak som regnes som store foretak etter regnskapsloven skal rapportere fra og med regnskapsåret 2025.

• Noterte små og mellomstore foretak skal som hovedregel rapportere fra og med regnskapsåret 2026.2

Departementet har anslått at om lag 1 200 norske foretak omfattes av de nye reglene.3 Reglene er omfattende og mange foretak som omfattes har begrenset erfaring med bærekraftsrapportering. Miljødirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet utarbeidet en nettside med informasjon som er relevant for selskapers bærekraftsrapportering. En oppdatert versjon av nettsiden ble lansert i februar 2025, og gir veiledning til norske foretak om rapportering etter rapporteringsstandardene som ligger innenfor Miljødirektoratets forvaltningsområde. Etterlevelse av de nye reglene vil kunne være ressurskrevende for foretakene, særlig det første regnskapsåret med rapporteringsplikt, og det vil kunne ta noe tid før det etableres en enhetlig rapporteringspraksis. Departementet forventer derfor at revisorer og Finanstilsynet har en proporsjonal og pragmatisk tilnærming til attestasjon og kontroll av bærekraftsrapportering de første årene med rapporteringsplikt.

Unoterte små og mellomstore foretak er ikke underlagt lov- eller forskriftskrav om bærekraftsrapportering. Foretakene vil likevel kunne bli bedt om å utarbeide bærekraftsrapportering, enten fordi de er i verdikjeden til rapporteringspliktige foretak eller fordi långivere og investorer har behov for slik informasjon. Regjeringen har også oppfordret mindre foretak til å rapportere klima- og miljørelevant informasjon på frivillig basis, siden også disse foretakene vil ha en viktig rolle i omstillingen til en mer bærekraftig økonomi. I EU er det utviklet rapporteringsstandarder som foretak skal kunne benytte for frivillig bærekraftsrapportering («Voluntary standard for non-listed micro-, small- and medium-sized undertakings», VSME). Et sentralt formål med standardene er å hjelpe mindre foretak med å utarbeide bærekraftsinformasjonen som etterspørres av større foretak i verdikjeden, og av banker og investorer. Etter Finansdepartementets vurdering vil det være fordelaktig, både for foretakene som rapporterer og for brukerne av rapporteringen, dersom små og mellomstore norske foretak utarbeider frivillig bærekraftsrapportering på en enhetlig måte. Finansdepartementet vil oversette VSME-standarden til norsk i løpet av våren 2025.

Med gjennomføringen CSRD ble det innført krav om at revisor skal attestere pliktig bærekraftsrapportering. Revisorloven åpner for at det kan fastsettes forskriftsregler som åpner for at andre enn revisorer, såkalte uavhengige tilbydere av attestasjonstjenester, også skal kunne attestere. Departementet pekte i Prop. 57 L (2023–2024) Endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering) på hensynet til best mulig kapasitetsutnyttelse, konkurranse og valgfrihet for foretakene som argumenter for å åpne for andre enn revisorer. De foreslåtte endringene i virkeområdet for krav om bærekraftsrapportering, se punkt 3.7.3, gjør at hensynet til kapasitetsutnyttelse og konkurranse ikke gjør seg like gjeldende som ved fremleggelsen av Prop. 57 L (2023–2024). Departementet vil vurdere behovet for regler som åpner for uavhengige tilbydere av attestasjonstjenester etter at endringer i reglene om bærekraftsrapportering eventuelt vedtas i EU.

3.7.3 Forenklingsforslag i EU

Gevinstene ved at investorer, långivere og andre interessenter får tilgang til finansiell informasjon og bærekraftsinformasjon må veies opp mot kostnadene for foretakene ved å utarbeide rapporteringen. EU-kommisjonen la 26. februar 2025 frem en pakke med forslag om forenklinger for næringslivet, omtalt som Omnibus I. Blant forslagene er et direktiv som blant annet forenkler reglene om bærekraftsrapportering. Kommisjonen foreslår at plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering bare skal gjelde for store foretak med over 1 000 ansatte, noe som ifølge Kommisjonen vil redusere antall rapporteringspliktige foretak i EU med 80 pst. Direktivforslaget innebærer videre at rapporteringskravene etter taksonomien blir mer fleksible for store foretak med over 1 000 ansatte og en årlig omsetning under 450 mill. euro.4 Direktivforslaget ligger nå til behandling i Parlamentet og Rådet.

For å unngå en situasjon der foretak kun er rapporteringspliktige for noen få regnskapsår, la EU-kommisjonen som del av Omnibus I også frem et forslag til direktiv som endrer reglene om trinnvis innføring av reglene om bærekraftsrapportering i CSRD. Etter forslaget utsettes innføringen av rapporteringskravene for foretakene som etter gjeldende regler skal rapportere for første gang for regnskapsårene 2025 og 2026 til henholdsvis regnskapsårene 2027 og 2028.

Rådet og Parlamentet har gitt sin tilslutning til å utsette innføringen av rapporteringskravene i tråd med Kommisjonens forslag. Det er viktig at norske foretak kan forholde seg til samme regelverk som foretak i EU. Finansdepartementet sendte 11. april 2025 på høring et forslag om å endre de norske overgangsreglene slik at norske foretak får samme utsettelser som foretak i EU. Høringsfristen er 23. mai. Mange foretak kan likevel ønske å gi relevante opplysninger om bærekraftsforhold i årsberetningen for regnskapsåret 2025. Oversettelsen av EU-standarden for frivillig bærekraftsrapportering (VSME) til norsk vil legge til rette for sammenlignbar og frivillig bærekraftsrapportering fra norske foretak.

Det er usikkert når Kommisjonens forslag om forenklinger vil bli behandlet og eventuelt vedtatt i EU, og hvilke endringer Rådet og Parlamentet vil gjøre. Regjeringen vil vurdere hvordan eventuelle endringer i virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering bør gjennomføres i Norge etter at det er oppnådd enighet i EU, men som utgangspunkt bør norske foretak til enhver tid stå overfor de samme kravene til bærekraftsrapportering som foretak i EU.

I forbindelse med at forenklingsforslagene ble lagt frem, varslet EU-kommisjonen at den ville revidere de europeiske standardene for bærekraftsrapportering, med mål om å redusere antall datapunkter betydelig og å klargjøre rapporteringskrav. Kommisjonen varslet også at den vil fastsette en kommisjonsforordning om frivillige rapporteringsstandarder for foretak uten rapporteringsplikt, med utgangspunkt i VSME-standarden. De frivillige standardene skal etter forslaget sette rammer for hvilken bærekraftsinformasjon rapporteringspliktige foretak kan be om fra mindre foretak i verdikjeden.

3.7.4 Sentralisert digital tilgang til selskapsinformasjon

I EU ble det i mai 2023 vedtatt å etablere et felleseuropeisk system for tilgjengeliggjøring av finansiell og ikke-finansiell selskapsinformasjon («European Single Access Point», ESAP). ESAP er et forenklingstiltak og innebærer ikke nye rapporteringsplikter for selskapene. Systemet skal gi allmenheten sentralisert digital tilgang til informasjon som allerede skal offentliggjøres etter EØS-regelverk på finansmarkedsområdet. Den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA skal sette ESAP i drift innen 10. juli 2027. Finansdepartementet har gitt Finanstilsynet i oppdrag å utarbeide utkast til lov- og forskriftsendringer som er nødvendige for å gjennomføre forventede EØS-regler om ESAP i norsk rett, med frist 3. november 2025.

3.7.5 Organisering av arbeid med regnskapsstandarder for privat sektor

Regnskapsloven åpner for flere alternative standarder for rapportering av finansiell informasjon. De aller fleste regnskapspliktige i privat sektor avlegger regnskap etter reglene i regnskapsloven, kombinert med regnskapsstandarder fastsatt av Norsk Regnskapsstiftelse (NRS). Standardene fastsatt av NRS anses å utfylle regnskapslovens generelle regler, men er ikke i seg selv rettslig bindende. Regnskapspliktige som har utstedt børsnoterte verdipapirer, har plikt til å følge internasjonale regnskapsstandarder (IFRS). Både IFRS-standardene og plikten til å følge dem følger av EU-forordninger gjennomført i norsk rett. Også andre regnskapspliktige kan velge å følge IFRS. Finansdepartementet har i forskrift fastsatt egne regnskapsregler som må følges av forskjellige typer finansforetak mv. Et mulig alternativ for regnskapspliktige som ikke har plikt til å følge IFRS eller egne forskriftfastsatte regnskapsregler for finansforetak mv., er å bruke forskriften «forenklet IFRS», som fastsettes av Finanstilsynet.

NRS ble etablert i 1989 av sentrale organisasjoner i det norske regnskapsmiljøet. Den ble raskt den sentrale produsenten av regnskapsstandarder, med høy aktivitet frem til ca. 2012–2014, da arbeidet med å utvikle og vedlikeholde regnskapsstandarder i stor grad stoppet opp pga. bortfall av stiftelsens inntekter. NRS fastsetter også standarder for bokføring.

Hvordan arbeid med norske regnskapsstandarder bør organiseres, har vært utredet flere ganger, blant annet av regnskapslovutvalg satt ned i 1990, 2002 og 2014. Regnskapslovutvalget 1990 foreslo i en delutredning i 1993 at standardsetteren skulle være et statlig oppnevnt organ finansiert av det offentlige med hjemmel i regnskapsloven til å fastsette bindende regnskapsstandarder. Regnskapslovutvalget 2002 anbefalte en videreføring av NRS uten særlige endringer, men med tilskudd til driften fra staten. Regnskapslovutvalget 2014 anbefalte å erstatte NRS med et offentlig oppnevnt organ. I Prop. 66 LS (2020–2021) pekte Finansdepartementet i punkt 3.2.1 blant annet på at kvaliteten på foretakenes årsberetninger og årsregnskaper er viktig for et velfungerende næringsliv og for samfunnet for øvrig, og at utviklingen av regnskapsstandarder derfor er av stor betydning. Departementet varslet at det ville vurdere hvordan arbeidet med standardsetting kan organiseres og videreutvikles.

Finansdepartementet ba i mai 2022 NRS om å nedsette en arbeidsgruppe for å utrede hvordan arbeidet med regnskapsstandarder kan organiseres og videreutvikles. Utredningen ble avgitt i januar 2023, og hadde, kort oppsummert, forslag om at standardsettingen videreføres i privat regi, men med bredere representasjon og større medvirkning fra offentlige myndigheter, og statlig bidrag til finansieringen. Standardene burde, ifølge arbeidsgruppen, ikke være rettslig bindende. Finansdepartementet hadde utredningen på høring til januar 2024. Det var generelt bred tilslutning til arbeidsgruppens anbefalinger fra de 26 høringsinstansene som ga merknader. Finansdepartementet vurderer nå videre oppfølging.

3.8 Digital bokføring og e-faktura

Offentlige virksomheter har siden 2019 måttet tilby e-faktura når de handler med private bedrifter. Hovedregelen er at fakturering til og fra det offentlige skal være elektronisk. For handel mellom private aktører er det ikke slike krav.

Finansdepartementet ga 16. januar 2025 Skattedirektoratet i oppdrag å utrede et krav til pliktig digital bokføring, krav til de elektroniske regnskapssystemene og krav til pliktig e-faktura mellom private virksomheter. En mulig løsning er å stille krav til elektroniske regnskapssystem, herunder at de støtter e-fakturering. Det vil da være systemleverandøren som er ansvarlig for påbudt funksjonalitet i systemet, som er en løsning som er valgt i Danmark.

Målet med utredningen er å forenkle hverdagen til bedriftene og å øke kvaliteten i rapporteringen til myndighetene. Regnskap Norge anslår at pliktig e-faktura kan spare norske bedrifter 5,5 mrd. kroner i året. Anslaget er usikkert, men potensialet er uansett stort. Bedre digital dataflyt gjør det også enklere å lage bærekraftsrapporter, og kan bidra til å bekjempe økonomisk kriminalitet.

Skattedirektoratets utredning skal foreligge innen medio juni 2025. Skattedirektoratet er bedt om å legge til rette for at de mulige endringene kan gjennomføres til ulikt tidspunkt, slik at eventuell pliktig e-fakturering kan innføres før eventuelle krav om digital bokføring. Skattedirektoratet skal også involvere de som berøres av de mulige regelendringene, herunder aktuelle bransje- og interesseorganisasjoner, i utredningsarbeidet.

Under behandlingen av Meld. St. 15 (2023–2024), jf. Innst. 412 S (2023–2024), traff Stortinget 12. juni 2024 anmodningsvedtak 752 om en fakturaordning med QR-kode:

«Stortinget ber regjeringen utrede en fakturaordning med QR-kode etter inspirasjon fra andre europeiske land, og komme tilbake til Stortinget senest innen revidert nasjonalbudsjett for 2025.»

I innstillingen ble det blant annet vist til en ordning i Spania, der det ved skanning av QR-kode skal bli sendt informasjon om fakturaen til skattemyndighetene, slik at «koden sikrer fakturaens sporbarhet, hindrer falske fakturaer og forenkler etterfølgende kontroll dersom skattemyndighetene oppdager uregelmessigheter». Anmodningsvedtaket vil bli vurdert som et ledd i Skattedirektoratets utredning av krav til digital bokføring og bruk av e-faktura.