4 Likeverdige tjenestetilbud til samiske innbyggere – ansvarsfordeling

Samepolitikken som føres i dag bygger sitt fundament på ansvaret som påligger statlige myndigheter til å påse at forholdene er lagt til rette for at samene selv kan sikre og utvikle samiske språk og samisk kultur. Politikken skal også sikre samiske innbyggere retten til likeverdige tjenester. Et slikt utgangspunkt forutsetter en aktiv politikk, der de samiskspråklige og kulturelle perspektivene innarbeides i offentlige tjenestetilbud. Statlige myndigheter vil ikke alene klare å nå en slik politisk målsetting. Det vil kreve innsats også fra kommunale og fylkeskommunale myndigheter.

Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter har, i samarbeid med Sametinget, ansvar for å tilrettelegge for likeverdige tjenestetilbud til samiske innbyggere og etablere arenaer der den samiske befolkning gis anledning til å utvikle sitt samiske språk og sin samiske identitet. For å lykkes i arbeidet er det en forutsetning at det i forvaltningen, på alle nivåer, finnes tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om samisk kultur og samiske språk. I tillegg er det viktig at det i forvaltningen er kunnskap og bevissthet om rettsgrunnlag som ligger til grunn for samepolitikken som føres i Norge i dag.

4.1 Statens ansvar

Norske myndigheter har en rettslig og politisk forpliktelse til å tilrettelegge forholdene slik at samene selv skal kunne sikre og påvirke det samiske samfunns utvikling. Statens ansvar for å sikre hensynet til den samiske befolkningen blir blant annet ivaretatt i lover, forskrifter og årlige budsjettvedtak. Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), lov om barnehager (barnehageloven), lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova), lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) og lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) er eksempler på lover som inneholder bestemmelser som regulerer forpliktelsene statlige myndigheter, kommuner og fylkeskommuner har overfor den samiske befolkningen.

Ordlyden i Grunnloven § 108, som ligger nært opp til artikkel 27 i FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter, gir samene i Norge en aktiv rolle til selv å ivareta egne interesser. Paragrafen er utformet med tanke på både vern og utvikling av samiske språk, samisk kultur og samfunnsliv.

Sameloven trådte i kraft i 1989. Loven konkretiserer innholdet i de overordnende prinsippene som er etablert i Grunnloven § 108.

I flertallsdemokrati der beslutninger fattes etter flertallsprinsippet, kan det være vanskelig å ivareta samiske interesser på en god måte. Det er derfor nødvendig med mekanismer som sikrer at samiske perspektiver og vurderinger blir en del av grunnlaget for de offentlige beslutningsprosessene. Stortinget vedtok 7. juni 2021 å lovfeste regler om konsultasjoner i sameloven. De nye lovbestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2021. Loven forankrer konsultasjonsplikten for alle forvaltningsnivåer. Samtidig med at loven trådte i kraft, ble det lansert en veileder for kommuner og fylkeskommuner om konsultasjoner med samiske interesser. Kommunal- og distriktsdepartementet arbeider med å revidere veilederen.

Det følger av lovbestemmelsene om konsultasjoner at kommuner har plikt til å konsultere representanter for berørte samiske interesser i saker om lokale forskrifter og andre beslutninger eller tiltak som vil kunne påvirke deres interesser direkte.

Kommunale forskrifter om snøskuterløyper er et eksempel på lokale forskrifter som kan påvirke samiske interesser direkte. Hvorvidt en slik forskrift er konsultasjonspliktig, vil bero på om forskriften har en viss sammenheng med samiske interesser, for eksempel om det foreslåtte løypenettet vil forstyrre reindriften i området, eller dersom forskriften er av betydning for annen tradisjonell samisk utmarksbruk. Konsultasjonsplikten gjelder også ved andre tiltak og beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Et eksempel på dette kan være ved kommunale beslutninger som gjelder skolestrukturen i kommunen. Dersom beslutningen gjelder avvikling, flytting av samisk skolemiljø eller skolenedleggelse som i særlig grad rammer samiske elever/foreldre, kan kommunen ha konsultasjonsplikt. Kommunen vil i slike saker kunne konsultere med et samisk foreldrenettverk i kommunen, bygdelag eller andre relevante organisasjoner.

Saker av generell karakter som må antas å påvirke hele samfunnet på samme måte, faller derimot utenfor konsultasjonsplikten, jf. § 4-1 andre ledd. Saker om eiendomsskatt vil for eksempel ikke være gjenstand for konsultasjon fordi skatt vil påvirke hele samfunnet på samme måte.

Hvert fjerde år legger regjeringen frem nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging for å fremme en bærekraftig utvikling i hele landet. Fylkeskommunene og kommunene skal følge opp de nasjonale forventningene i planstrategier og planer. Forventningene skal også legges til grunn av statlige styresmakter når de medvirker i planleggingen. I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027, har regjeringen formulert forventninger til fylkeskommunene og kommunene. Regjeringens forventninger er blant annet:

• Den samiske befolkningen sikres mulighet til å delta i planprosesser som berører dem.

• Det gjennomføres konsultasjon med berørte samiske interesser.

• Det legges til rette for å styrke samisk kultur, nærings- og samfunnsliv og samiske språk gjennom planleggingen.

• I forvaltningsområdet for samiske språk bør utfordringene for samiske språk drøftes i forbindelse med regional og kommunal planstrategi.

Kommunal- og distriktsdepartementet viser til at formuleringene i Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 og sameloven § 3-13 ikke er helt i samsvar. I de nasjonale forventingene står det «I forvaltningsområdet for samiske språk bør utfordringene for samiske språk drøftes i forbindelse med regional og kommunal planstrategi.» I sameloven står det «Fylkeskommuner og kommuner i forvaltningsområdet for samiske språk skal drøfte utfordringer for samisk språk i regional planstrategi og kommunens planstrategi, jf. plan- og bygningsloven §§ 7-1 og 10-1.» Kommunal- og distriktsdepartementet vil tydeliggjøre kravet om at fylkeskommunene og kommunene skal drøfte utfordringer for samiske språk når de utarbeider regional planstrategi og kommunal planstrategi.

Kommunene har ansvar for samfunnsutvikling og viktige velferdsoppgaver i sitt område. Det kommunale planverket, forankret i plan- og bygningsloven, er et styringsverktøy til hjelp i dette arbeidet. Mange små kommuner har begrenset kapasitet og kompetanse i å bruke plansystemet. I tillegg er det for særlig de minste kommunene vanskelig å rekruttere kompetente planleggere. Kommunal- og distriktsdepartementet støtter opp om planarbeidet gjennom kompetansetiltak, kunnskapsdeling og ved å utvikle nye verktøy. Distriktssenteret har i samarbeid med Kommunal- og distriktsdepartementet utarbeidet nettsiden enkelplanlegging.no, som skal bidra til at planleggere i små distriktskommuner tar gode valg og har gode prosesser for planlegging i kommunen. Regjeringen oppfordrer kommunene til samarbeid gjennom interkommunale plankontor og andre former for interkommunalt plansamarbeid for å styrke kapasiteten og kompetansen til å drive samfunnsutvikling.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark har over tid innvilget skjønnsmidler til flere samarbeid om felles plankontor mellom kommuner i Finnmark1. Regjeringen ønsker å støtte opp om arbeidet, og felles plankontor er løftet inn som en del av bygdevekstavtalene. Bygdevekstavtalene gir en god ramme for å gå sammen om å utnytte ressursene hos relevante samarbeidsparter enda bedre, og kan derfor være et godt verktøy til å styrke andre pågående prosesser. Resultatene kan også gi viktig læring til andre kommuner.

Statlige myndigheter sikrer den samiske befolkningen og deres rett til å ivareta sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv gjennom tildelinger over de årlige statsbudsjettene. Stortinget legger gjennom flertallsmerknader i de ulike fagkomiteenes budsjettinnstillinger og i budsjettvedtak, målsetninger og forutsetninger for bruken av midler bevilget under alle utgifts- og inntektskapitlene i statsbudsjettet. Av totalrammen på 1,86 milliarder kroner som Stortinget har bevilget samiske formål i 2025, er det satt av 747,5 millioner kroner til Sametinget.

4.1.1 Sametingets merknad

Sametinget er glad for innføringen av paragraf om kommunal og fylkeskommunal planlegging i sameloven. Den er viktig for å sike at kommuner og fylkeskommuner arbeider systematisk med å fremme samiske språk både i lokalsamfunnet, som tjenesteleverandør og som arbeidsgiver.

Sametinget anser medvirkning fra samiske interesser som essensielt og verdifullt i planarbeidet. Samiske interesser og lokalsamfunn kan inkludere reinbeitedistrikter eller siidaer, bygdelag, utmarkslag, laksefiskelag, fiskarlag, sauebeitelag, foreninger og andre interesseorganisasjoner. Samiske kultursentre, museer og lignende institusjoner i kommunen eller regionen kan ha utført dokumentasjonsarbeid av tradisjonell kunnskap som kan være relevant i denne sammenhengen.

Sametinget oppfordrer planmyndigheter til å innlemme samisk urfolkskunnskap, tradisjonell samisk kunnskap og birgejupmi2 som en del av kunnskapsgrunnlaget gjennom hele planprosessen. Det finnes ressurspersoner som besitter inngående tradisjonell kunnskap i de ulike organisasjonstypene som er nevnt i avsnittet over. Sametinget oppfordrer planmyndigheter til å involvere disse tidlig i medvirkningsprosesser. Sametinget viser videre til at offentlige myndigheter, etter sameloven kapittel 4, er pliktig til å konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som kan påvirke dem direkte.

Etter Sametingets syn er det behov for å styrke kapasiteten og ressursene for samiske rettighetshavere, slik at de kan delta i arealplanprosesser på en god og likeverdig måte. Sametinget har ved flere anledninger oppfordret regjeringen til å raskt løse problemene knyttet til kapasiteten hos samiske rettighetshavere som kan bli berørt.

4.2 Sametingets ansvar

Sametinget, som ble åpnet høsten 1989, er etablert gjennom sameloven og bidrar til å etterleve Grunnloven § 108. Norske myndigheter har ved å etablere Sametinget lagt til rette for at samene selv, gjennom sitt folkevalgte organ, kan sikre og utvikle sine språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Sameloven gir bestemmelser om Sametingets arbeidsområde og myndighet, valg til Sametinget og Sametingets administrasjon. I forarbeidene til sameloven ble det lagt stor vekt på at Sametingets myndighet skulle utvikles i takt med tingets egen oppfatning og det generelle samfunnssyn på samenes stilling i Norge. I tråd med intensjonen i sameloven og i forarbeidene til denne, har Sametinget på flere områder blitt tillagt beslutningsmyndighet for oppgaver som utelukkende, eller i det alt vesentlige, retter seg mot den samiske befolkningen.

Det er et demokratisk prinsipp at de som erfarer konsekvensene av politiske beslutninger, selv får muligheten til å øve innflytelse på politikken som angår dem. Som samenes folkevalgte og representative organ har Sametinget kunnskap om hva som er de største utfordringene og behovene i ulike samiske lokalsamfunn. Sametinget har derfor de beste forutsetningene for å vurdere hvilke tiltak som bør gis prioritet. For å imøtekomme målsetningen om at Sametinget skal ha frihet og mulighet til å foreta egne prioriteringer, ble Sametinget i 1999 organisert som en virksomhet med særskilte fullmakter (nettobudsjettert). Sametingets frihet og mulighet til å foreta egne prioriteringer ble tydeligere da de fleste av bevilgningene som tildeles Sametinget i de årlige statsbudsjettene fra 1. januar 2019 ble samlet under én felles post – kap. 560 Samiske formål, post 50 Samisk språk, kultur og samfunnsliv. Departementet viser til at Sametinget har et selvstendig ansvar for å gjennomføre prosesser med kommuner, fylkeskommuner og andre aktører, når prioriteringer av tiltak som kan bidra til å styrke samiske språk og samisk kultur skal forankres.

Sametinget har ansvar for utvikling og fastsetting av læreplaner i samisk språk for grunnskolen og den videregående opplæringen og for særskilte samiske fag i videregående opplæring (duodji, reindriftsfag m.m.), jf. opplæringsloven § 1-5 andre ledd. Sametinget gir også forskrift om det samiske innholdet i de nasjonale læreplanene i fag.

Sametinget har videre ansvar for utvikling av både ordinære og særskilt tilrettelagte læremidler på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk, i tråd med gjeldende læreplanverk.

Med sine økonomiske virkemidler til for eksempel samisk språk, kultur, barnehage og næringsutvikling har Sametinget en viss innflytelse over kommunenes og fylkeskommunenes samepolitiske tiltak. Forholdet mellom Sametinget og kommuner og fylkeskommuner er likevel som et grunnprinsipp basert på samarbeid og god vilje mellom partene.

Sametinget tildeler tospråklighetstilskudd til kommunene og fylkeskommuner i forvaltningsområdet for samiske språk. Tospråklighetstilskuddet til kommuner er tredelt; grunntilskudd, betjeningstilskudd og utviklingstilskudd. Grunntilskuddet, som utgjør 40 prosent av det totale tospråklighetstilskuddet, fordeles likt til alle kommuner. Betjeningstilskuddet utgjør 35 prosent av det totale tospråklighetstilskuddet, og fordeles etter antall elever i grunnskolen med samisk som første- eller andrespråk, og antall innmeldte i Sametingets valgmanntall. Utviklingstilskuddet utgjør 25 prosent av det totale tospråklighetstilskuddet, og fordeles etter innsendte aktivitetsplaner fra kommunene. Til sammen har Sametinget i 2025 fordelt 76,6 millioner kroner i tospråklighetstilskudd til kommunene og fylkeskommunene.

Sametinget jobber med å utforme en mer finmasket tilskuddsordning som er tilpasset den nye delingen av språkforvaltningskommunene i tre ulike kategorier med ulikt rettighetsnivå – språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner. Arbeidet med den nye tilskuddsordningen innebærer at tilskuddsordningen i større grad differensierer mellom kommunekategoriene i henhold til endringene i samelovens kapittel 3. I løpet av 2025 vil forskrift om tospråklighetstilskudd bli ferdigstilt.

Boks 4.2 Isak Saba senteret

Isak Saba senteret i Nesseby kommune tilbyr en rekke språkaktiviteter for alle generasjoner i kommunen. Senteret tilbyr hver uke en samisk lekearena – Duhkoratta. Målgruppen er samisktalende barn mellom 0–10 år og deres foreldre. Duhkoratta er en ren samiskspråklig arena. Senteret tilbyr også et samisk språktilbud for norsktalende barn mellom 0–13 år og deres foreldre – Somá, Med Somá ønsker språksentret å oppmuntre barn til å lære samisk gjennom lek og gi språkstøtte til familier i Varanger som ønsker at barna skal lære samisk. Aktivitetene både i Duhkoratta og Somá er mange. Fisketurer, turer i fjæra, besøk i fjøs og i reingjerde, ridning og skiturer er noen eksempler. Senteret har også språktilbud og -aktiviteter for ungdom. Senteret tilbyr duodjikurs, som kan være et første skritt for å begynne å lære samisk. Innbyggerne i Nesseby har muligheten til å delta på senterets lesetreff. Her får deltakerne anledning til å samtale om samiske tekster. Høsten 2024 lanserte senteret også en egen podcast – Nessebydialekter podcast.

Foto: Isak Saba senteret

Kilde: Om våre aktiviteter, Isak Saba senteret

De samiske språksentrene er viktige aktører i arbeidet med å styrke og utvikle samiske språk lokalt. Det er etablert 19 samiske språksentre fra Nesseby i nord til Oslo i sør. Språksentrenes arbeid bidrar til synliggjøring av samiske språk, og er med på å skape samlingspunkter og arenaer for bruk av samiske språk. De fungerer som sentrale møteplasser hvor samisk språk kan læres og brukes i hverdagen. Språksentrene tilbyr språkkurs, kulturarrangementer og andre aktiviteter som bidrar til å synliggjøre og styrke samisk språk i lokalsamfunnene. Språksentrene får basistilskudd for å dekke faste kostnader som lønn til språkansatte og drift av språksentre. I tillegg får de aktivitetstilskudd for å arrangere språkkurs og språkarenaer som dekker behovene i eget virkeområde. Språksentrene kan også jobbe med lokalt tilpassede tiltak som fører til bevaring og utvikling av samiske språk.

I budsjettforliket 2025 mellom regjeringen og SV blir det vist til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, der behovet for en styrking av samiske språk blir trukket fram som et ledd i opprettingen etter fornorskningen. I tråd med budsjettforliket vedtok Stortinget i statsbudsjettet 2025 å øke bevilgningen til Sametinget med 50 millioner kroner.

I reviderte budsjett for 2025 har Sametinget økt tildelingen til de samiske språksentrene med 16,6 millioner kroner.3 Hvert av de 20 språksentrene vil få en økning på 500 000 kroner. I tillegg har Sametinget satt av 300 000 kroner til faglig kompetanseheving for språksentrene og 200 000 kroner til språksentertreff.

Samiske språksentre, i tillegg til barnehager og grunnskoler, har en sentral rolle i språkopplæringen lokalt. Språksentrene innehar viktig fagkompetanse og utgjør kjernen av samisk språkopplæring utenfor grunnskolen. Flere språksentre drar nytte av lokale språkbærere, og overføring av tradisjonell kunnskap utgjør en viktig del av språksentrenes tilbud. De samiske språksentrene er ulikt organisert, og aktivitetene er varierte. Noen språksentre tilbyr språkopplæring på grunn- og videregående nivå via fjernundervisning, i tillegg til språkkurs for voksne. Andre språksentre har også tilbud til førskolebarn og skoleelever som støtte i opplæringen i barnehage og skole.

Flere språksentre har vært aktive i utarbeidelse av læremidler. Språksentrene bidrar også til dokumentasjon av områdets historie, dialekt, kulturminner og registrering og dokumentasjon av stedsnavn. Mange språksentre utarbeider språktilbud spesielt rettet mot barn og unge, og de bidrar til oppbygging av mange og viktige språkarenaer i lokalsamfunnet.

De samiske språksentrene er ofte samlokalisert med samiske museer. Museene har en viktig rolle i utviklingen av kultur-, språk- og samfunnskunnskap og ikke minst i arbeidet med å løfte de samiske språkene. Sametinget har gjennom Sametingets strategier for samiske språksentre fra 2015 foretatt endringer i direktetilskuddet til de samiske språksentrene, fastsatt strategier for å sikre faglige sterke språksentre, sikret gode rammevilkår for språksentrene og sikret tilbud i tråd med behovene i språksentrenes virkeområde.

Kommunene er blant de viktigste samarbeidspartnerne for Sametinget. I Beaiveálgu-erklæringen fra Norske Samers Riksforbund, Flyttsamelista og Senterpartiet, har samarbeidspartene for sametingsperioden 2021–2025 sagt at de vil:

styrke samarbeidsavtaler med kommuner, fylker og andre instanser med ansvar for tjenester til den samiske befolkning.

Sametinget har inngått samarbeidsavtaler med Trøndelag fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Troms fylkeskommune. Samarbeidsavtalen med Finnmark fylkeskommune er under revidering. Det overordnede målet med de fylkeskommunale samarbeidsavtalene er å legge forholdene til rette for et varig fast samarbeid mellom partene i saker som angår samene og samiske områder i fylket, og å prioritere disse i felleskap. De fire fylkeskommunene, som alle har kommuner i forvaltningsområdet for samiske språk, mottar tospråklighetsmidler fra Sametinget.

Sametinget har også inngått samarbeidsavtaler med bykommunene Tromsø, Bodø, Oslo, Alta og Sør-Varanger. Målet med avtalene er et aktivt og målrettet samarbeid for å styrke og utvikle samisk kultur, språk og samfunnsliv i byene. Sametinget har evaluert samarbeidsavtalene med fylkeskommunene og byene. Evalueringen ble behandlet i Sametingets plenum 13. mars 2025.

Sametinget har tidligere hatt samarbeidsavtaler med kommunene i forvaltningsområdet for samiske språk. Samarbeidsavtalene med disse kommunene er avsluttet. Sametinget legger til grunn at kommunene i forvaltningsområdet for samiske språk følger sameloven § 3-13. Av loven framkommer det at kommunene og fylkeskommunene skal drøfte utfordringer for samisk språk i sine planstrategier. Kommunene og fylkeskommunene skal etter loven også fastsette sine mål for å styrke samiske språk som en tematisk kommunedelplan eller i kommuneplanens samfunnsdel.

4.3 Kommunenes og fylkeskommunenes ansvar

Beslutninger og politikk på kommunalt og fylkeskommunalt nivå har avgjørende betydning for i hvilken grad samiske språk, kultur og samfunnsliv kan utvikles på en god måte. Kommunene har et ansvar for å tilby samiske innbyggere et likeverdig velferdstilbud. Fylkeskommunene har et særlig ansvar for regional utvikling i bred forstand. En aktiv innsats fra kommunene og fylkeskommunene i samiske områder er et viktig bidrag til videreføring og utvikling av samiske språk, kultur og samfunnsliv.

Det kommunale selvstyret er en del av samfunnsordningen i Norge, og handler grunnleggende sett om at kommunene har myndighet til å ta avgjørelser i lokale saker. Prinsippet om kommunalt selvstyre ble forankret i formannskapsloven i 1873 og ble grunnlovsfestet i 2016. Da fikk Grunnlovens § 49 følgende tilføying:

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.

Det kommunale selvstyret er også beskyttet gjennom kommuneloven. Kommuneloven § 2-1 slår fast det kommunale og fylkeskommunale selvstyret, og § 2-2 har bestemmelser om prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale selvstyret.

Som folkevalgte organ er kommunene en arena der innbyggerne gjennom valg og medvirkning kan være med på å påvirke gjennomføringen av kommunenes samfunnsoppdrag. Kommunene og fylkeskommunene har et selvstendig ansvar for egen ressursbruk og må tilpasse aktiviteten til inntektene. Regjeringen på sin side må sikre samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer.

Kommuner og fylkeskommuner utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Kommuneloven slår fast at begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. Statsforvaltningen har ikke noen generell styrings-, instruksjons- eller overprøvingsrett overfor kommuner og fylkeskommuner. Det følger av forholdsmessighetsprinsippet, som er lovfestet i kommuneloven § 2-2, at selvstyret ikke skal begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. Hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren er rammefinansiering. Rammefinansiering innebærer at kommunene og fylkeskommunene i hovedsak finansieres gjennom frie inntekter. De frie inntektene består av skatteinntekter og rammetilskudd fra staten som kommunene kan disponere fritt innenfor gjeldende lover og forskrifter. Ved overføring av myndighet eller innføring av nye oppgaver, eller ved regelendringer med økonomiske konsekvenser skal kommunene bli kompensert for eventuelle økte kostnader.

Offentlige organer i forvaltningsområdet for samiske språk har en rekke forpliktelser overfor den samiske befolkningen, både gjennom samelovens språkregler, barnehageloven, opplæringsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og stedsnavnsloven. Offentlige organer kan være kommuner, fylkeskommuner eller statlige organer.

Sameloven kapittel 3 inneholder bestemmelser om samiske språkrettigheter og bruk av samiske språk. Flere av samelovens bestemmelser gjelder særlig for kommunene i forvaltningsområdet, mens andre gjelder også fylkeskommuner og statlige myndigheter. Med endringene av samelovens språkregler ble forvaltningsområdet for samiske språk fra 1. januar 2024 delt inn i tre kommunekategorier kalt språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner, jf. omtale under kapittel 6.1.1 Samelovens språkregler.

Kommuner og fylkeskommuner spiller begge en sentral rolle i arbeidet med å styrke de samiske språkene. Kommunene som er innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk har et særskilt ansvar for å tilby informasjon og tjenester til den samiske befolkningen. Oppbygging av kompetanse i samiske språk og samisk kultur er viktig for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne tilby gode tjenester til den samiske befolkningen.

Kommunen er lokal barnehagemyndighet og skal gi veiledning og påse at barnehagene drives i samsvar med regelverket. Kommunen har plikt til å tilby plass i barnehage til barn under opplæringspliktig alder som er bosatt i kommunen, jf. barnehageloven § 10 og § 16. Etter barnehageloven § 10 tredje ledd har kommunen ansvar for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal kommunen legge forholdene til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur.

Kommunenes og fylkeskommunenes ansvar for opplæring i og på samisk i grunnskolen og den videregående opplæringen følger av opplæringsloven. Kommunene har ansvaret for å oppfylle retten til grunnskoleopplæringen for alle som er bosatt i kommunen, jf. § 28-1 første ledd. Fylkeskommunene har ansvaret for å oppfylle retten til videregående opplæring for alle bosatt i fylket, jf. § 28-2 første ledd.

Opplæringsloven § 3-2 andre ledd gir alle elever som bor i språkutviklingskommuner eller språkvitaliseringskommuner rett til opplæring i og på samisk. Alle samiske elever har etter opplæringsloven § 3-2 første ledd rett til opplæring i samisk uansett hvor i landet de bor, også utenfor språkutviklingskommuner eller språkvitaliseringskommuner. Når minst ti elever i en annen kommune enn språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner ønsker opplæring i og på samisk, har de etter opplæringsloven § 3-2 rett til det. Kravet om minst ti elever gjelder til sammen ti elever på alle klassetrinnene i hele kommunen.

Etter opplæringsloven § 6-2 første ledd har samiske elever i den videregående opplæringen rett til opplæring i samisk. Denne retten gjelder selv om eleven ikke hadde opplæring i samisk i grunnskolen, og uavhengig av hvor eleven bor i landet. Eleven velger hvilket samisk språk de skal ha opplæring i – nordsamisk, lulesamisk eller sørsamisk. Etter § 6-2 andre ledd har alle elever (uavhengig av om de har samisk bakgrunn eller ikke) som har hatt opplæring i eller på samisk i grunnskolen, rett til opplæring i samisk i den videregående opplæringen. Elevene har ikke rett til å velge et annet samisk språk i videregående opplæring enn det samiske språket de hadde opplæring i på grunnskolen.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) av 24. juni 2011 nr. 30 pålegger kommunene å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Med «nødvendige helse- og omsorgstjenester» menes et forsvarlig tjenestetilbud som ytes etter en individuell vurdering av den enkeltes behov. Det skal gis et helhetlig, verdig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud med tilstrekkelig fagkompetanse. Videre pålegger helse- og omsorgstjenesteloven, paragraf 3–10, kommuner innenfor forvaltningsområder for samiske språk å sørge for at samiske pasienter eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utformingen av tjenesten.

De sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen er det nedre sikkerhetsnettet i velferdsordningene. Kommunens ansvar for de sosiale tjenestene reguleres i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven). Ansvaret omfatter både generelle oppgaver og de individuelle tjenestene opplysning, råd og veiledning, økonomisk stønad, midlertidig botilbud, individuell plan og kvalifiseringsprogram. Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Loven skal også bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, og den skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. De individuelle tjenestene skal ytes etter en individuell og konkret vurdering av behov, og være forsvarlige. De skal fremme lovens formål og bidra til hjelp til selvhjelp slik at brukeren kan oppnå et best mulig funksjons- og mestringsnivå og får mulighet til å bli selvhjulpen gjennom arbeid. For en nærmere omtale av arbeids- og velferdsforvaltningens tjenestetilbud til samiske innbyggere se omtale under meldingens kapittel 6.5.

4.4 Sametingets merknad

Sametinget mener at retten til å definere hva som utgjør likeverdige tjenestetilbud for samiske brukere må ligge hos det samiske folk. Det synes som om forståelsen av likeverdighetsprinsippet i dag ofte blir begrenset til en idé om at lik tilgang til de samme tjenestene for alle er tilstrekkelig. En slik tilnærming kan i beste fall betegnes som en forenkling. I verste fall som diskriminerende. Likebehandling er ikke synonymt med likeverdighet, ettersom likeverdighet fordrer individuelle tilpasninger. En rekke rapporter understreker at det fremdeles er en betydelig vei å gå før samfunnet kan sies å være tilrettelagt for det mangfoldet som eksisterer.