2 EØS-rettens regler om offentlig støtte

EØS-avtalen omfatter ikke utdanningsfeltet, og det er opp til det enkelte medlemslandet å bestemme innholdet i og organiseringen av det nasjonale utdanningssystemet. Denne friheten må imidlertid ikke utøves slik at nasjonale ordninger er i strid med grunnleggende prinsipper i EØS-retten. Dette betyr blant annet at EØS-rettens regler om offentlig støtte kan få betydning på utdanningsfeltet.

For at et tiltak skal regnes som offentlig støtte i EØS-avtalens forstand, må flere kriterier være oppfylt. Støtten må bestå av offentlige midler, og den må utgjøre en økonomisk fordel som favoriserer enkelte foretak. Tilskuddet må kunne påvirke samhandelen i EØS-området og må være egnet til å vri konkurransen på markedet. Kriteriene går frem av EØS-avtalen artikkel 61 første ledd.

Et kriterium er at mottakeren av offentlige midler må være et foretak i EØS-rettslig forstand. Som foretak regnes en virksomhet som driver økonomisk aktivitet, uavhengig av enhetens juridiske status og måten virksomheten finansieres på. Virksomheten driver økonomisk aktivitet dersom den leverer varer og tjenester i et marked. Slik økonomisk aktivitet kan også drives av det offentlige. Forbudet mot offentlig støtte er ikke absolutt, og tiltak som anses som offentlig støtte, vil kunne være lovlige på ulike EØS-rettslige grunnlag.

Utdanning som er en del av det nasjonale utdanningssystemet, og som er finansiert av og under tilsyn av offentlige myndigheter, anses som ikke-økonomisk aktivitet. EU-domstolen og EFTA-domstolen har slått fast at når staten oppretter og vedlikeholder et nasjonalt system for utdanning som er helt eller i hovedsak finansiert av det offentlige, er dette en del av oppfyllelsen av statens sosiale, kulturelle og utdanningspolitiske oppgaver overfor borgerne. At studenter i noen tilfeller betaler noe for utdanningen, endrer ikke utdanningstilbudets ikke-økonomiske natur, så lenge kostnadene ved utdanningstilbudet i hovedsak er finansiert av det offentlige. Reglene om offentlig støtte kommer ikke til anvendelse for slik ikke-økonomisk aktivitet.

Dette innebærer at utdanning som i hovedsak er finansiert av skolepenger, ofte regnes som økonomisk aktivitet. Størrelsen på studentenes egenbetaling kan dermed være avgjørende for om aktiviteten er omfattet av EØS-avtalens regler om offentlig støtte. Utdanning som i sin helhet er finansiert av studenten selv, er økonomisk aktivitet. Siden utdanningen ikke finansieres av offentlige midler, vil ikke regelverket om offentlig støtte være relevant.

Høyere yrkesfaglig utdanning er en del av det nasjonale utdanningssystemet. Delvis egenbetaling innebærer ikke i seg selv at utdanningstilbudet er en økonomisk aktivitet. Hvis egenbetalingen derimot utgjør en større andel av kostnadene ved utdanningen, kan aktiviteten skifte karakter og bli regnet som økonomisk aktivitet. Hvor stor andel egenbetaling som kan aksepteres før tjenesten går over til å bli økonomisk aktivitet, er ikke klart.

Det er etter Kunnskapsdepartementets oppfatning ikke grunnlag for å uttale seg eksakt om hvor grensen går for når regelverket om offentlig støtte gjelder. Det er lagt til grunn at en egenbetaling i størrelsesorden 25 til 35 prosent av kostnadene ved utdanningstilbudet ikke fører til at aktiviteten regnes som økonomisk. Departementet antar at et utdanningstilbud med en andel offentlig finansiering på 65 prosent eller mer anses som ikke-økonomisk aktivitet. Dette er imidlertid usikkert, og det kan være andre faktorer som spiller inn i vurderingen av om aktiviteten er økonomisk eller ikke-økonomisk.

En rekke aktører som yter tjenester som anses å utgjøre ikke-økonomisk aktivitet, yter også tjenester som i utgangspunktet er av økonomisk karakter. Dersom et utdanningstilbud må anses som økonomisk aktivitet, vil utdanningsinstitusjonen være å anse som et foretak for denne delen av virksomheten. Konsekvensen vil da være at institusjonen utøver både økonomisk og ikke-økonomisk virksomhet. Dette er det adgang til, forutsatt at offentlige midler ikke tilflyter den økonomiske aktiviteten (kryssubsidiering). Institusjonen må i slike tilfeller etablere et system som sikrer separate regnskaper og korrekt kostnadsallokering.