Del 1
Kunnskapsgrunnlaget

2 Utviklingen i sektoren

Høyere yrkesfaglig utdanning har utviklet seg mye de siste ti årene. Antallet fagskolestudenter er doblet fra 2017 til nesten 31 400 høsten 2023, og antallet utdanningstilbud har økt med 80 prosent.1 Dette er omtalt nærmere i kapittel 4. Fagskolene har i det vesentlige blitt større som resultat av både vekst og fusjoner. Fra 2017 til 2023 har antall studiesteder økt med 25 prosent, til totalt 175, samtidig som antall fagskoler har blitt redusert til fra 80 til 60.2 Nedgangen i antall fagskoler skyldes sammenslåinger av både offentlige og private fagskoler, samt at enkelte fagskoler er lagt ned. Samarbeidet med arbeidslivet står sterkt, og både studenter og arbeidslivet virker fornøyd med kvaliteten på utdanningene.3

Høyere yrkesfaglig utdanning har spisset seg enda mer inn mot å dekke arbeidslivets behov. Fagskoleutdanningene har fått flere læresteder, samarbeider med studiesentre og har mange fleksible utdanningstilbud. Det bidrar til at de når ut til studenter bosatt i hele landet.4 Dette er videre omtalt i del 2.

Mer om fagskolestudentene, utdanningene og lærestedene både nasjonalt og regionalt kan leses i Tilstandsrapporten for høyere yrkesfaglig utdanning.

2.1 Nøkkeltall om status

Kilde: HK-dir, 2024l

2.1.1 Dagens fagskolestudenter

De fleste fagskolestudentene er over 30 år, studerer på deltid ved siden av jobb og har en yrkesfaglig kompetanse i bunn. Bildet av fagskolestudentene kan imidlertid nyanseres på flere måter. Ser vi på den samlede studieinnsatsen i form av heltidsekvivalenter5, er studentene fordelt med 55 prosent deltidsstudenter og 45 prosent heltidsstudenter. Litt forenklet skiller disse to gruppene seg blant annet på alder, opptaksgrunnlag og fagområde.

To tredeler av heltidsstudentene er under 30 år. Generell studiekompetanse er det vanligste grunnlaget for opptak for denne gruppen, men en del har også opptak på grunnlag av realkompetanse og yrkeskompetanse. Nesten 70 prosent studerer data/IT-fag, kreative fag eller samferdselsfag.6 Flere har vært i jobb, men ønsker å ta en utdanning som ledd i omstilling og karriereutvikling.7

To tredeler av deltidsstudentene er 30 år eller eldre, 70 prosent har opptak på grunnlag av yrkeskompetanse, og de studerer andre fag enn heltidsstudentene. Deltidsstudentene har oftere en jobb som er direkte relevant for utdanningen.8 Deltidsstudentene er gruppen som vokser mest, og som høyere yrkesfaglig utdanning spiller en særlig avgjørende rolle for. De fleksible utdanningsformene sikrer at flere kan få ny og spesialisert kompetanse mens de er i jobb eller håndterer andre forpliktelser. Bildet er imidlertid sammensatt og vil trolig endre seg i takt med at arbeidslivets behov og fagskolenes tilbudsstruktur endres.

En ting begge gruppene har til felles, er at de i all hovedsak tar utdanninger på mellom 60 og 120 studiepoeng. Det er 84 prosent av alle studentene som tar et slikt utdanningstilbud. Samtidig er det tegn på at kortere utdanningstilbud under 30 studiepoeng øker, og at fagskoleutdanning gjennom kortere emner og utdanninger treffer folk som ellers ikke ville tatt mer utdanning.9

2.2 En kort historie om høyere yrkesfaglig utdanning

Fagskolekandidatene møter vi overalt i livene våre. Det er de som reparerer varmepumper, eller bytter vannrør i hus. Det er de som kjører tog, de som er guider på fjellet – og de som flyr redningshelikopter om ulykken er ute. De tar vare på dem som er så uheldige å få kreft, og de lager tv-underholdning til befolkningen. Fagskolekandidatene er en mangfoldig gruppe med spesialisert kompetanse i bredden av norsk arbeidsliv. Med den utviklingen som er i samfunnet trengs det stadig mer spesialisert praktisk kompetanse. På samme måte som at arbeiderne under den industrielle revolusjonen måtte lære seg å lese og skoleres i å bruke de nye maskinene, må fagfolkene tilegne seg ny digital kompetanse eller lære nye arbeidsprosesser etter hvert som arbeidslivet endrer seg. Mye opplæring og faglig utvikling skjer i hverdagen på arbeidsplassene, men ofte er det hensiktsmessig at faglig utvikling skjer innenfor rammen av kvalitetssikrede utdanningsinstitusjoner som kan dokumentere studentenes læringsutbytte.

Høyere yrkesfaglig utdanning har sin opprinnelse delvis i bergseminarene som ble opprettet på slutten av 1700-tallet, blant annet på Røros. Det er 150 år siden det dukket opp maritime og tekniske skoler, og nesten like lenge siden brevskolene vokste frem.10 Vi har også hatt hermetikkfagskoler, trelastskoler og kunsthåndverkskoler som har vært med på å forme arbeidslivet og fagskolesektoren.

Begrepet fagskole dukket opp tidlig. I 1793 ville politimesteren i Christiania at det skulle opprettes en fagskole for håndverkere.11 Bergen fagskole for tre- og metallindustri var en av fagskolene som ble etablert på slutten av 1800-tallet. Men det var først i 1966 at skoleslaget ble formalisert som «teknisk fagskole» i Stortinget.12 Da etablerte fylkeskommunene slike skoler flere steder. I Trøndelag fikk vi for eksempel tekniske fagskoler i Steinkjer, Stjørdal, Meldal, Trondheim og på Støren.13 I 1974 ble det lagt frem en NOU med forslag til hvordan de tekniske utdanningene kunne samordnes.14

Tjue år senere ble Reform 94 innført i videregående opplæring. I den forbindelse ble det besluttet å satse videre på teknisk fagskole. Det ble fastslått at teknisk fagskole skulle være toårig og ha en modulstrukturert oppbygging. Inntakskravet skulle normalt være fag- eller svennebrev og ett års yrkespraksis.15 Teknisk fagskole ble ikke lenger definert som videregående opplæring, men utdanningen skulle altså «bygge på» videregående opplæring. Fylkeskommunene fikk ansvaret for å gi tilbudet, og de som gikk på fagskole, skulle kalles studenter.

I 2003 ble lov om teknisk fagskoleutdanning erstattet med lov om fagskoleutdanning. Fagskolene ble samlet i én sektor, og både helsefag og kunstfag ble del av fagskolesektoren. NOKUT ga de første fagskoleutdanningene offentlig godkjenning. Samfunnet hadde sett behov for å sikre kvaliteten på utdanningene til de studentene som blant annet skal håndtere kjemikalier, matsikkerhet, pleie av syke eller komplekse byggverk. I 2012 ble organisasjonen for Norske Fagskolestudenter (ONF) stiftet for å fremme fagskolestudentenes interesser, rettigheter og vilkår.16

Noen år senere var det gått 50 år siden eksempelet Trøndelag etablerte sine tekniske fagskoler. I 2018 har det kommet til enda flere fagskoler rundt om i fylket. Året før behandlet Stortinget en melding om fagskoleutdanning – og våren 2018 en lov om høyere yrkesfaglig utdanning. Trøndelag fylkeskommune vedtok å slå alle fagskolene sine sammen til Trøndelag høyere yrkesfagskole. Og omtrent slik er situasjonen rundt om i Norge i dag. De fleste fylkeskommunene eier én fagskole, og i tillegg finnes det mange private fagskoler.17 Til sammen deler de studentene ganske likt mellom seg. Også blant de private fagskolene har det vært store fusjonsprosesser. Antallet fagskoler de siste ti årene er halvert, mens studenttallet er doblet. De siste årene har det blitt etablert flere statlige fagskoler. Både Justis- og beredskapsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet18^,19 har etablert egne fagskoletilbud, og etatsutdanninger blir fagskoleutdanning. Foreløpig er disse fagskolene i en etableringsfase, men de vil trolig bidra til en enda større vekst i sektoren fremover. I 2024 ble fagskoleloven endret slik at fagskoler kan søke om institusjonsakkreditering og få fullmakt til selv å opprette nye og endre eksisterende utdanninger på alle fagområder.20

Se omtale av høyere yrkesfaglig utdanning i Danmark, Sverige og Tyskland i vedlegg 3.

2.2.1 Endringer i regelverk siden 2017

Høyere yrkesfaglig utdanning er regulert gjennom en egen lov og flere forskrifter. I 2018 fastsatte Stortinget lov om høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleloven).21 Loven videreførte regler i den tidligere fagskoleloven fra 2003, men den nye loven har en annen struktur og oppbygging. De innholdsmessige endringene var hovedsakelig ment å følge opp tiltak foreslått i fagskolemeldingen fra 2017 og Stortingets behandling av denne meldingen.22 Det ble blant annet innført en aldersgrense på 23 år for realkompetansevurdering og egne opptaksregler. Videre ble det tydeliggjort at høyere yrkesfaglig utdanning er over videregående opplæring, det ble åpnet for deltakelse i det samordnede opptaket, begrepet høyere yrkesfaglig utdanning ble tatt i bruk, og det ble lovfestet at styret ved fagskolen har det øverste ansvaret for all virksomhet ved fagskolen, at arbeidslivet skal representeres i styrene, og at studentene skal ha stemmerett. I tillegg ble det lovfestet regler om studentorgan, rett til fødselspermisjon og rett til medlemskap i studentsamskipnad.

I 2018 ble det tatt inn regler om gradsbetegnelser i den da gjeldende fagskoleforskriften, og i 2019 ble det fastsatt en ny forskrift om høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoleforskriften).23 I denne forskriften ble det blant annet innført regler om opptakskrav og rangering, skikkethetsvurdering, treårig høyere yrkesfaglig utdanning, behandling av personopplysninger og godkjenning av utenlandsk høyere yrkesfaglig utdanning. I perioden 2019 til 2024 har både loven og forskriften blitt endret flere ganger. I 2019 ble det innført krav om studentombud i loven, og en plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering av studenter ved fagskolen.24 I 2021 ble det gjort endringer i kunnskapsgrunnlaget for høyere yrkesfaglig utdanning.25 Det ble slått fast at høyere yrkesfaglig utdanning skal bygge på kunnskap og erfaring fra ett eller flere yrkesfelt og følge relevante pedagogiske, etiske, kunstfaglige og vitenskapelige prinsipper. Videre ble det presisert i loven at høyere yrkesfaglig utdanning skal være praksisnær og imøtekomme behov for kvalifisert arbeidskraft i samfunnet. Den nedre grensen på 30 studiepoeng for akkreditert høyere yrkesfaglig utdanning ble fjernet.

I 2024 ble fagskoleloven endret for å åpne opp for at fagskoler kan få institusjonsakkreditering.26 Endringen kom som en oppfølging av NOU 2019: 12 Lærekraftig utvikling – Livslang læring for omstilling og konkurranseevne. Det ble også innført en regel om unntak fra og tilpasning til fagskoleloven, som blant annet kan gjøre det mulig for Forsvaret å få akkreditert høyere yrkesfaglige utdanninger. Videre kom det inn regler om en generell rett til permisjon og rett til å varsle om kritikkverdige forhold, og det ble åpnet opp for å gi regler om dispensasjon fra kravet om fullført og bestått videregående opplæring i særlige tilfeller. I behandlingen av lovproposisjonen gikk komiteen også inn for å innføre nasjonalt studentombud, og dette ble vedtatt av Stortinget.27

I 2020 kom en ny forskrift om akkreditering av og tilsyn med høyere yrkesfaglig utdanning (fagskoletilsynsforskriften), blant annet for å følge opp endringene som kom med den nye loven og fagskoleforskriften. Fagskoletilsynsforskriften fastsettes av NOKUT og inneholder utfyllende regler om vilkårene og saksbehandlingen ved tilsyn og akkreditering.28

Private fagskoler er også omfattet av forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. fra 2017. Forskriften utfyller og presiserer reglene om private fagskoler i fagskoleloven kapittel 6. Reglene skal tydeliggjøre hvilke krav som stilles til private fagskolers disponering av offentlige tilskudd og studentenes egenbetalinger, og legge til rette for åpenhet og kontroll med at kravene overholdes.

3 Behov for høyere yrkesfaglig utdanning

Regjeringen har i perspektivmeldingen og utsynsmeldingen presentert de overordnede utfordringene med mangel på kompetent arbeidskraft i Norge.29 Utfordringene skyldes at befolkningen blir eldre, at arbeidslivet må omstille seg i takt med teknologiutviklingen, store velferdsoppgaver og det grønne skiftet. Endringene vil trolig påvirke ressursfordelingen i samfunnet, hvilke oppgaver som må utføres, og hvordan, og hvilke kompetanser det er behov for mer av. Regjeringen ønsker en strammere prioritering av både menneskelige og økonomiske ressurser. Høyere yrkesfaglig utdanning er en av regjeringens høyest prioriterte områder for å få flere kvalifiserte arbeidstakere og arbeidstakere med oppdatert kompetanse, og for å bidra til å redusere arbeidskraftreserven.30

3.1 Arbeidslivet mangler både arbeidskraft og kompetanse

Hvert år blir om lag ti prosent av alle arbeidsforhold skiftet ut. Siden 2017 har det i gjennomsnitt blitt skapt 315 000 nye jobber i året, mens 270 000 gamle jobber har forsvunnet.31 Bevegelser i arbeidsmarkedet åpner for at både arbeidsgivere og arbeidstakere kan fornye kompetanse og arbeidsmåter. Arbeidsstyrken har i stor grad klart å tilpasse seg endringer i næringsstruktur og i virksomhetenes behov for kompetanse, og virksomhetene har evnet å utvikle de ansattes kompetanse i nødvendig retning. Omstillingene har skjedd samtidig som den samlede sysselsettingen har økt.

Det legges ned mye arbeid i å identifisere hvilke kompetansebehov arbeidslivet har, og i å anslå hvor behovene vil komme i fremtiden. Selv om det ikke finnes en sikker fasit, har vi et bredt kunnskapsgrunnlag som viser at mange sektorer og bransjer sliter med å tiltrekke seg tilstrekkelig og riktig kompetanse, og at det er stor regional variasjon i hvilke utfordringer arbeidslivet står overfor. Noen av hovedårsakene er høy sysselsettingsgrad, lav arbeidsledighet, stadig flere personer med nedsatt arbeidsevne og en arbeidskraft som er lite mobil. Det siste året har mangelen på arbeidskraft blitt mindre i enkelte industri- og håndverksyrker, mens ledigheten har økt i konjunktursensitive yrker i bygg og anlegg og blant ingeniør- og IT-fag.32

3.1.1 Behov for fagfolk

Norge går inn i en varig samfunnsendring med en høyere andel eldre i befolkningen. Gruppen over 80 år vil øke med over 250 000 personer mellom 2020 og 2040.33 Parallelt bremses veksten i tilgjengelig arbeidskraft før den stopper mot midten av 2030-tallet.34 En eldre befolkning gir større sykdomsbyrde. Det øker behovet for personell med bredere medisinsk og helsefaglig kompetanse. Helsepersonellkommisjonens utredning viser at mangel på personell er den største utfordringen helse- og omsorgstjenesten står overfor.35 Det er sterk konkurranse om arbeidskraft mellom spesialisthelsetjenesten, de kommunale helse- og omsorgstjenestene og privatfinansierte leverandører av helse- og omsorgstjenester. Utfordringene med mangel på personell vil være størst i den kommunale omsorgstjenesten. Regjeringen deler Helsepersonellkommisjonens analyse av et stramt arbeidsmarked for alle sektorer fremover, og at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke vil kunne fortsette å øke vesentlig. Som følge av den demografiske utviklingen må man belage seg på nye løsninger.

Bedriftsundersøkelsen for 2024 viser at arbeidskraftmangelen nest etter helse- og omsorgssektoren er størst innenfor varehandel (6 700 personer) og bygg- og anleggsnæringen (5 500 personer).36 Næringer som bygg- og anleggsnæringen og hotell- og restaurantvirksomhet er konjunkturutsatte, og mangelen på arbeidskraft kan derfor variere mye fra år til år. Blant enkeltyrker som krever yrkesfaglig opplæring, økte mangelen mest blant helsefagarbeidere, anleggsmaskin- og industrimekanikere, bussjåfører, trikkeførere, platearbeidere og sveisere. Andre yrkesfaglige kompetanser ser det ut til at arbeidsmarkedet har tilstrekkelig tilgang på. Disse omfatter operatøryrker innenfor flere industrifag, reklame, markedsføring og grafisk design, systemanalytikere, programvare- og applikasjonsutviklere, driftsteknikere og brukerstøtte i IT.37

Andre undersøkelser understøtter disse funnene. NHOs kompetansebarometer anslår at medlemsbedriftene manglet i alt 42 000 nyansatte i 2023, hvorav 12 000 med fagskoleutdanning. Tre av fire bedrifter hadde behov for å rekruttere personer med fag- eller svennebrev, og nesten like mange (syv av ti) hadde behov for å rekruttere personer med fagskoleutdanning. Det er en økning på 17 prosentpoeng siden 2022. De fleste bedriftene manglet håndverkskompetanse og teknisk kompetanse relevant for sin bransje, mens behovet for IT-kompetanse var stort i alle bransjer. Håndverksfag var den mest etterspurte høyere yrkesfaglige kompetansen.38 Ifølge partene i maritim næring vil det være et stort behov for sjøfolk de kommende årene. I en spørreundersøkelse om maritime karriereveier svarer 80 prosent av bedriftene at personer med praktisk og operasjonell erfaring fra sjø vil ha stor betydning for å dekke behovet for arbeidskraft og kompetanse frem mot 2030.39 Undersøkelsen viser også at 25 prosent av alle som har maritime sertifikater er over 60 år. SSBs fremskriving av arbeidsstyrken og sysselsetting etter utdanning viser at det vil være underskudd av arbeidskraft frem mot 2040 på flere sentrale områder i arbeidslivet, blant annet oppunder 100 000 fagarbeidere.40

Kilde: NIFU 2024: 3, tabell 3.4.

NIFUs arbeidsgiverundersøkelse fra 2017 viser stor etterspørsel etter fagskolekandidater, særlig innenfor tekniske fag.41 Likevel var det bare en liten økning i antall bedrifter som i stor eller noen grad hadde behov for å rekruttere personer med fagskoleutdanning mellom 2017 og 2022, fra 54 til 57 prosent av de spurte bedriftene.42 I samme periode økte antall studenter og kandidater betydelig. Arbeidsgiverundersøkelsen fra 2022 viser at det er større udekket kompetansebehov i de minst sentrale kommunene i landet43, og at det er størst behov for kompetanseutvikling blant yngre ansatte med lite arbeidserfaring. Om lag en tredel av de spurte virksomhetene i landets minst sentrale kommuner har i stor eller noen grad behov for å rekruttere personer med fagskoleutdanning. Undersøkelsen viser videre at to av tre virksomheter har benyttet seg av videreutdanningstilbud ved enten fagskole, høyskole eller universitet, men at det er store forskjeller mellom fagfeltene. Etterspørselen etter etter- og videreutdanning er størst blant virksomheter i fagfeltene lærerutdanninger og pedagogikk, og helse- og sosialfag.44

Kompetansebehovsutvalgets temarapport om høyere yrkesfaglig utdanning viser at 41 prosent av de spurte virksomhetene i undersøkelsen til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) manglet arbeidskraft med fagskoleutdanning.45 Denne undersøkelsen hadde få respondenter, men fagområdene som peker seg ut, harmonerer med funnene i NIFU og NHOs undersøkelser – både bygge- og anleggsvirksomhet og overnattings- og serveringsvirksomhet mangler ansatte med høyere yrkesfaglig utdanning. I tillegg oppga industrivirksomheter og virksomheter innenfor transport og lagring at de manglet ansatte med slik utdanning.

NIFUs kandidatundersøkelser for høyere yrkesfaglig utdanning underbygger funnene fra de ulike undersøkelsene og dokumenterer at fagskolekandidatene er ettertraktet i arbeidsmarkedet. Kandidatene er enten allerede i jobb mens de studerer eller kommer i hovedsak raskt ut i relevant arbeid etter utdanningen. Undersøkelsene dokumenterer også at det oppleves som at utdanningene er svært relevante for arbeidsmarkedet. Den siste kandidatundersøkelsen viser at andelen fagskolekandidater som får jobb i fagfeltet de har utdannet seg til, har gått opp fra forrige undersøkelse.46 Drøyt halvparten av kandidatene jobber fortsatt i samme virksomhet som de var i før utdanningen, og tre av fire har fått ny jobb eller stilling i samme eller ny virksomhet. Særlig kandidater i tekniske fag og samferdselsfag oppnår mer selvstendighet, faglige utfordringer og lønn. For kandidater innenfor helsefagene er det i mindre grad slike uttellinger, men kandidatene rapporterer større faglig trygghet.

3.1.2 Fortsatt mangelfullt kunnskapsgrunnlag

De siste årene har kunnskapsgrunnlaget for de overordnede kompetansebehovene blitt styrket, og det er i dag mer omfattende. Ut fra det kan man gjøre prioriteringer slik regjeringen har gjort i blant annet utsynsmeldingen, se avsnitt 3.2.47

HK-dir påpeker betydningen av å se helheten i arbeidsmarkedet, slik Navs bedriftsundersøkelse og SSBs framskrivinger tar mål av seg til å gjøre.48 Direktoratet skriver også at de ulike undersøkelsene bør samordnes bedre slik at resultatene blir mer sammenlignbare. Slik det er nå, ser noen undersøkelser på antallet virksomheter som mangler arbeidskraft, mens andre legger vekt på antallet arbeidstakere som mangler. Kunnskapsgrunnlaget omtaler ofte kompetansebehov på et overordnet sektor- eller bransjenivå og sier mindre om hvilke spesifikke utdanninger det er behov for. Det trengs også mer analyse og drøfting av hvordan arbeidsdelingen mellom yrkesgrupper kan endres for å nyttiggjøre arbeidskraften mer effektivt.

HK-dir tar videre til orde for mer bruk av registerdata, for eksempel om ledige stillinger og nyansatte, og ønsker at utdanningsnivåer bør inngå i Navs bedriftsundersøkelse. Denne undersøkelsen viser kompetansemangel etter næring eller yrke. Innenfor samferdselssektoren jobber Konnekt (Nasjonalt kompetansesenter for samferdsel) med å få bedre oversikt over kompetansebehovene, men opplever at det er krevende uten bedre data. De etterlyser bruk av jobbannonser som kompetansebarometer.

Tekstdata fra stillingsannonser er en datakilde som kunne vært bedre utnyttet. Søk på henholdsvis finn.no og arbeidsplassen.no viser at fagskole etterspørres i 2 prosent av annonsene på finn.no og hele 11 prosent av annonsene på arbeidsplassen.no. Den store forskjellen skyldes at arbeidsplassen.no har tatt i bruk KI til å filtrere annonser. Dermed tar søket med stillingsutlysninger som ikke spesifikt nevner fagskolekompetanse, men hvor det antas at slik kompetanse er relevant. På finn.no inneholdt 368 stillingsutlysninger om i alt 769 jobber «fagskole» som kompetansekrav.49 Kun ti annonser inneholdt søkeordene «høyere yrkesfaglig utdanning», og disse gjaldt undervisningsstillinger ved fagskoler eller i yrkesfaglig videregående opplæring. På arbeidsplassen.no fant vi betydelig flere annonser og stillinger i et søk på «fagskole»: 1 466 annonser med i alt 3 137 stillinger.

Kilde: finn.no og arbeidsplassen.no per 7. november 2024.

3.1.3 Årsaker til udekkede behov i arbeidslivet

For få folk

SSBs befolkningsfremskrivinger viser at andelen personer i alderen 20 til 69 år går ned fra 64 prosent i 2024 til 60 prosent i 2050. Samtidig vil andelen innbyggere eldre enn 70 år øke fra 13 prosent til 20 prosent. Befolkningen i mange distriktskommuner, særlig i Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge, vil bli betydelig eldre fremover.50 Også sammensetningen av personer i arbeidsdyktig alder vil eldes kraftig fremover. Det blir om lag 100 000 flere personer i 60-årene og 100 000 færre yngre enn 40 år frem mot 2050.

Kilde: SSB tabell 14282.

Høy arbeidsinnvandring har bidratt med tiltrengt arbeidskraft til arbeidslivet gjennom flere tiår, og utenlandske arbeidstakere står nå for rundt 20 prosent av den samlede sysselsettingen.51 Arbeidsinnvandringen har vært et gode for norsk økonomi ved at vi har kunnet holde et høyere aktivitetsnivå og hatt større verdiskaping enn hva som ville vært mulig uten.52 Høyt lønnsnivå, et godt regulert arbeidsmarked og sjenerøse velferdsordninger gjør Norge til en attraktiv destinasjon for utenlandske arbeidstakere, og antallet arbeidsinnvandrere fra Europa har fortsatt å stige etter pandemien.53 I 2019 var 129 000 personer fra nye EU-land (etter 2004) sysselsatt i Norge, og antallet økte til 146 000 i 2023.54 På kort sikt kan arbeidsinnvandring avhjelpe et stramt arbeidsmarked, men tilgangen på denne arbeidskraften er avhengig av andre lands økonomiske, demografiske og geopolitiske forhold. Hovedbildet er at arbeidsinnvandring fra øst til vest blir mindre, noe som understreker betydningen av å kvalifisere egen befolkning.55

Ubrukte ressurser

Det er mange i arbeidsfør alder som ikke er i jobb. Det er flere og sammensatte årsaker til dette. I 2023 var mer enn 550 000 personer i alderen 15–61 år verken i arbeid eller under utdanning.56 Det tilsvarer 16 prosent av befolkningen i denne aldergruppen, og andelen har vært rimelig stabil de siste 15 årene. Ikke alle kan eller skal delta i arbeidslivet, men mange både ønsker og trenger arbeid. Halvparten av alle i denne gruppen er uføre eller under arbeidsavklaring. Utenforskapet er høyere blant 55–61-åringer enn blant yngre aldersgrupper, og utenforskapet deres skyldes i stor grad helselaterte forhold. I alt 266 000 personer i alderen 15–61 år mottar arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd.57 I denne gruppen finnes en restarbeidsevne som kan utløses ved bedre tilrettelegging.

Utenforskap kan også skyldes manglende utdanning. Nesten halvparten av alle utenfor arbeid og utdanning har enten ingen utdanning, bare opplæring fra grunnskole eller ukjent utdanning. Hver fjerde person utenfor arbeidslivet i aldersgruppen 30–54 år har ikke fullført videregående opplæring. For personer med opparbeidet realkompetanse kan fagskoleutdanning være en måte å komme seg (tilbake) i arbeidslivet på, mens andre trenger utdanning på et lavere nivå enn det fagskolene skal levere.

Fagskoleutdanning kan også være relevant for mange av de 167 000 personene i arbeidskraftreserven som har fullført videregående opplæring, men som ikke har høyere utdanning. Flertallet av 15–29-åringer i denne gruppen har studieforberedende kompetanse, mens det blant 30–61-åringer i gruppen er flest med videregående yrkeskompetanse. Også for noen av de 136 000 med universitets- og høyskoleutdanning kan fagskolen trolig gi nødvendig tilgang til praksis og lette overgangen til arbeidslivet. Høyere yrkesfaglig utdanning kan bidra til at personer får bedre fotfeste i arbeidslivet, enten ved spesialisering eller ved omstilling.

Tall fra SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) gir en annen inngang til å belyse gruppen av personer som står utenfor arbeid. Den viser et urealisert arbeidstilbud58 på 323 000 personer i tredje kvartal 2024. Av disse er 119 000 arbeidsledige. De øvrige 204 000 er i randsonen av arbeidsmarkedet, det vil si personer utenfor arbeidsstyrken som ønsker tilknytning til arbeidsmarkedet59 og personer som jobber ufrivillig deltid.60 Sysselsettingsutvalget har anslått at sysselsettingen kunne økt med 300 000 personer dersom alle som ønsket å jobbe, kom i jobb.61

AKU viser at i tillegg til dem som står utenfor arbeid og utdanning, er det mer enn 700 000 arbeidstakere i alderen 15–74 år som jobber deltid. Deltidsarbeid er selvvalgt for de aller fleste, men blant både kvinner og menn i 30- og 40-årene ønsker hver femte deltidsarbeider å jobbe mer.62

De fleste som står utenfor arbeid og utdanning, har innenfor dagens regelverk anledning til å kombinere utdanning med livsoppholdsytelse fra Arbeids- og velferdsetaten. Men de kan oppleve andre barrierer, som manglende norskferdigheter, motivasjon eller mestring. Mange kan ha behov for mer oppfølging enn det fagskolene alene har anledning til å gi.

Kilde: SSB tabell 12423.

Andelen unge utenfor arbeid og utdanning var svakt avtakende frem mot 2020, men har igjen steget etter pandemien, se figur 3.6. Blant 25–29-åringer står hele 16 prosent utenfor. Kun 3,5 prosent av disse er ledige eller på tiltak og har således kontakt med arbeidslivet. I alt er det 120 000 personer i alderen 15–29 år som sto utenfor både arbeid og utdanning i 2023. Av disse har nesten 29 000 fullført videregående opplæring, de fleste med studiekompetanse, og kan være kvalifisert for fagskole-, eller universitets- og høyskoleutdanning. Nesten 1 100 er allerede registrert med fagskoleutdanning.63 I 2023 ble det igangsatt et nytt forsøk for å stimulere til tettere samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene om tilrettelagt fag- og yrkesopplæring for ledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Forsøket følgeevalueres med rapportering i 2028.64

Kilde: SSB tabell 12424.

Kilde: SSB tabell 12424.

Behov for å bruke ressursene bedre

Mangel på rett kompetanse er en av hovedforklaringene på hvorfor enkelte sektorer mangler arbeidskraft. Da er det ikke nødvendigvis snakk om ubrukte ressurser, men om ressurser som kan brukes bedre. Et eksempel på dette er de kommunale helse- og omsorgstjenestene, der 67 700 sysselsatte, utenom service- og administrasjonstjenestene, ikke har helse- eller sosialfaglig utdanning.65 Hvis disse menneskene får formalisere sin kompetanse, vil de kunne utføre flere oppgaver enn i dag og kunne levere bedre tjenester med større faglig trygghet. I helse- og omsorgstjenestene er det dessuten rom for å effektivisere fagpersonellets arbeidsinnsats gjennom mer hensiktsmessig oppgavedeling og organisering, samt ved å ta i bruk ny teknologi, se avsnitt 3.2.1.

Når kampen om arbeidskraften og kompetansen tiltar, må oppgavene løses smartere og arbeidskraften utnyttes bedre. De to siste tiårene har produktiviteten hatt en svak utvikling i Norge, så vel som i mange andre OECD-land.66 En av flere årsaker til at produktivitetsveksten har gått ned, er at produksjonen i norsk økonomi har blitt mer tjenesteorientert, og at tjenesteproduksjonen foreløpig ikke er like automatisert som industrien.67 I perspektivmeldingen legges det til grunn at den lave veksten i arbeidsproduktivitet vil vedvare.68

Noe av arbeidskraftmangelen kan imøtekommes dersom vi klarer å ta i bruk teknologi for å øke produktiviteten også i tjenesteytende næringer. Innføring av ny teknologi vil også ofte skape nye kompetansebehov. Fremveksten av kunstig intelligens (KI) er et eksempel på denne utviklingen og kan få betydning for yrkesgrupper og oppgaver som hittil har blitt lite automatisert. Vi ser allerede utstrakt bruk av KI i kompetanseyrker, blant annet i diagnostisering i helsesektoren. Mulighetene for innovasjon i helse- og omsorgstjenestene er store, og det er grunn til å tro at KI vil bli et nyttig verktøy på flere områder, også for helsefagarbeidernes og andre fagarbeideres arbeidshverdag. Omstillinger som følger av å ta i bruk arbeidsbesparende teknologi, vil både kunne endre kompetansebehovene i eksisterende yrker og bidra til at gamle yrker fases ut til fordel for nye. Her kan fagskolene bidra med kompetanseheving for mange yrkesgrupper.

Regionale forskjeller

Det er mangel på kompetanse i hele landet, men det er likevel store regionale forskjeller i utfordringer med rekruttering. Utfordringene er særlig store i Nord-Norge og i Møre og Romsdal.69 I landets minst sentrale kommuner har allerede antall innbyggere i arbeidsfør alder gått ned,70 og i alt 160 kommuner har hatt fått redusert arbeidsstyrken (20–64 år) i løpet av de siste fem årene.71 Lav arbeidsledighet og lite mobil arbeidskraft forsterker misforholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft.

I tillegg er det en høyere andel som står utenfor arbeid og utdanning i mindre sentrale kommuner. Mellom landets kommuner varierer andelen fra 9 til 25 prosent, og i 42 kommuner står mer enn hver femte person i alderen 15–61 år utenfor arbeid og utdanning.72 Disse tallene, kombinert med arbeidslivets tilbakemelding om mangel på arbeidskraft, illustrerer noe av utfordringene med at arbeidsstyrken mangler mobilitet. Mange skifter yrke når de mister jobben, men få arbeidsledige flytter seg geografisk for å få en ny jobb.73

I mindre sentrale deler av landet er det relativt mange som har yrkesfaglig utdanning og færre som har lang høyere utdanning. Befolkningens utdanning gjenspeiler i stor grad den lokale næringsstrukturen.74 Små arbeidsmarkeder har ofte ekstra store utfordringer med å tiltrekke seg personer med høy eller spesialisert kompetanse utenfra, mye fordi jobbalternativene er få og risikoen ved å flytte dit dermed kan oppleves som for høy. Fleksible utdanningstilbud tilpasset lokale behov kan bidra til at kompetansebehovene dekkes. Fagskolene leverer relevante utdanningstilbud som er lett tilgjengelige i hele landet, og innehar således en sentral rolle for kvalifisering av den lokale arbeidskraften. Oxford Research har funnet at studiesentrene har stor betydning for utdanning og kompetanseheving lokalt og regionalt ved at de når ut til en gruppe som ellers ikke ville tatt utdanning. Undersøkelsen viser imidlertid også at de i liten grad bidrar til å dekke kompetansebehovene i privat sektor, og at utdanningene som tilbys, i hovedsak er på universitets- og høyskolenivå.75 NIFU har undersøkt betydningen av at det finnes en utdanningsinstitusjon eller et studiesenter i regionen, men finner ikke at nærhet til et lærested har særlig betydning for tilgang på kompetent arbeidskraft.76 Dette resultatet står i kontrast til undersøkelser SSB har gjort for å kartlegge bosettingsmønstre blant velferdskandidater i hele landet77, og i Troms og Finnmark78 spesielt. Disse studiene viser at desentralisert universitets- og høyskoleutdanning bidrar til at flere fullfører sin utdanning i nærområdet og at velferdskandidater som tar utdanningen i hjemfylket, i stor grad blir boende også etter utdanningen. Regjeringen har som mål at folk skal kunne leve gode liv i hele Norge, at alle lokalsamfunn skal ha rom for utvikling og verdiskaping og at folketallet skal øke i distriktskommuner.79

3.2 Viktige behov i arbeidslivet

Mange av kompetansebehovene arbeidslivet rapporterer om, har vedvart over lengre tid. Selv om behovene er både kjente og forutsigbare, kan det være krevende å balansere tilbud av og etterspørsel etter kompetanse i et stramt arbeidsmarked, både faglig og geografisk. For noen yrker har rekruttering blitt vanskeligere gjennom mange år, blant annet til yrker i kommunal helse og omsorg. Dette henger blant annet sammen med at det blir færre i yrkesaktiv alder og flere pleietrengende. For andre yrker svinger behovene mer med økonomiske konjunkturer. De ulike kildene vi har til informasjon om kompetansebehovene i samfunnet, viser at arbeidslivet etterspør høyere yrkesfaglig kompetanse, og at det ikke er mange nok fagskoleutdannede til å dekke etterspørselen.80 Se også vedlegg 1.

De kompetansene det er størst etterspørsel etter på kort sikt, trenger ikke å være de samfunnet har størst nytte av på lengre sikt. Når det ikke er nok arbeidskraft, må noen hensyn settes over andre. Dette påvirker dimensjoneringen av utdanninger, hvilke typer utdanninger som skal finansieres med offentlige midler, og hvor studieplassene skal lokaliseres. Hva som skal prioriteres, må ses i sammenheng med de store samfunnsmessige behovene, de overordnede målene for regjeringens politikk og de ulike sektorpolitiske målene. Se avsnitt 4.1 om fylkeskommunenes kompetansepolitiske rolle og avsnitt 4.2 om fagskolenes rolle i samfunnet.

3.2.1 Regjeringens prioriteringer med betydning for fagskolesektoren

Det er Kunnskapsdepartementet som har det overordnede ansvaret for utdannings- og kompetansepolitikken og for den samlede kapasiteten i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Våren 2017 ble det første kompetansebehovsutvalget (KBU) opprettet for å jobbe systematisk med å kartlegge de nødvendigste behovene vi må dekke fremover, og på den måten bidra til å utvikle en målrettet kompetansepolitikk.81 Det har siden blitt opprettet slike utvalg for nye perioder, senest i 2023 for perioden 2024–2027. KBUs vurderinger skal danne grunnlaget for planlegging og strategiske kompetansebeslutninger for myndigheter og arbeidslivet, både regionalt og nasjonalt.82

Kompetansepolitikken handler om å oppfylle samfunnets behov for kompetanse. I kompetansepolitikken møtes utdannings-, arbeidsmarkeds- og integreringspolitikken og den øvrige sektorpolitikken i et felles mål om å skape balanse mellom tilbud av og etterspørsel etter kompetent arbeidskraft. Med den omtalte mangelen på folk og kompetanse som bakteppe har det de senere årene vært mye politisk oppmerksomhet om hvordan vi kan sikre tilgang på relevant kompetanse og prioritere mellom de ulike behovene. Dette gjenspeiles i sektorpolitikken der det gjøres grep for å dekke konkrete behov på spesielle områder, for eksempel gjennom Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg83, Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–203684 og Meld. St. 16 (2023–2024) Brann- og redningsvesenet85.

Regjeringens felles prioriteringer på utdannings- og kompetansefeltet kommer til uttrykk gjennom flere tilgrensende meldinger til Stortinget, inkludert distriktsmeldingen86, arbeidsmarkedsmeldingen87, integreringsmeldingen88, utsynsmeldingen89, perspektivmeldingen90 og nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027.91

Distriktsmeldingen gir retning for regjeringens distriktspolitikk, som er å legge til rette for at folk har tilgang til arbeid, bolig og gode tjenester nær der de bor. Tilgang på arbeidskraft med riktig kompetanse trekkes frem som en forutsetning for utvikling og verdiskaping i alle lokalsamfunn. Desentralisert og fleksibel utdanning der folk bor, og en forsterket satsing på yrkesfaglig utdanning med fagskoler som leverandører av kompetanse i distriktene, skal bidra til å nå de distriktspolitiske målene.92

Regjeringens ambisjoner for integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken henger sammen og handler om at flere kommer i arbeid og færre havner på trygd. Utdanning og kompetansebygging er nødvendige tiltak for å styrke den enkeltes arbeidsevne og bidra til bedre samsvar mellom befolkningens kvalifikasjoner og arbeidslivets behov for kompetanse. Fylkeskommunenes ansvar for regional kompetansepolitikk og fagskolenes arbeidslivsnære utdanningstilbud løftes frem både i distriktsmeldingen og i integreringsmeldingen.93

Regjeringens politikk for å dekke fremtidige kompetansebehov ble lagt frem i utsynsmeldingen våren 2023. Meldingen la til grunn at utdanning og kompetanse er nøkkelen for å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv, høy produktivitet og trygg økonomisk vekst. Videre ga den tydelige politiske føringer for hvilke kompetansebehov som skal prioriteres – også for videre vekst i høyere yrkesfaglig utdanning.94

Prioriteringene skal hindre at etterspørselen etter flere sentrale og kritiske kompetanser er vedvarende udekket. Det gjelder kompetanser i helse- og velferdsfag og tekniske fag og kompetanser som er nødvendige for det grønne skiftet. Strukturell mangel på arbeidskraft skal møtes med kvalifisering og rekvalifisering av arbeidsstyrken og arbeidskraftreserven, blant annet ved å styrke tilbudet av desentralisert og fleksibel utdanning. Med dette gir regjeringen tydelige signaler om hvordan midler til høyere yrkesfaglig utdanning skal prioriteres. Gjennom utsynsmeldingen prioriterte også regjeringen å videreføre og videreutvikle treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling og Industrifagskolen, ordninger der fagskolene har vært uvurdelige bidragsytere for å realisere målene. Tall fra fagskolene og den fylkeskommunale forvaltningen viser at nye studieplasser utvider kapasiteten på regjeringens prioriterte områder. Disse prioriteringene er formidlet videre til fylkeskommunene i tildeling av driftstilskuddet til fagskolene.95

Prioriteringene fra utsynsmeldingen videreføres blant annet i perspektivmeldingen. Meldingen drøfter hovedutfordringene for norsk økonomi og trekker frem kampen om arbeidskraften, behovet for omstilling og betydningen av god fordeling og stabil tilgang på velferdstjenester i hele landet. Den understreker behovet for å øke arbeidsdeltakelsen i befolkningen, blant annet ved at færre er uføre, at flere eldre er i jobb, at sykefraværet er lavere, og at færre jobber deltid.

Prioriteringene fra utsynsmeldingen videreføres også i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 der regjeringen lanserer et fagarbeiderløft for fagarbeidere med kompetanse som er relevant for helse- og omsorgstjenesten.96 Dette løftet innebærer blant annet bedre muligheter for spesialutdanninger for fagarbeidere, også gjennom fagskolene.

Utdannings- og kompetansepolitikken skal bidra med kompetanse til nødvendig omstilling og til å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet. Utdanningssystemet må i større grad innrettes og dimensjoneres etter arbeidslivets behov og få studentene raskere gjennom studieløpet. Fagskolene kan spille en rolle i å gi faglig påfyll og relevant utdanning til personer i arbeid og andre som ønsker en praksisnær utdanning.97

Temaprioritering – kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv

Teknologisk utvikling og digitalisering preger samfunnet vårt og stiller krav til kompetanse og deltakelse i hele befolkningen. Norge har de siste tiårene gjennomgått en digital omstilling, og de fleste nordmenn har gode grunnleggende digitale ferdigheter.98 Internasjonale rangeringer viser at Norge skårer godt på digitalisering av offentlige tjenester og tilgang på og bruk av digitale tjenester, men middels på nye kandidater fra realfag og ganske lavt på innovasjon og investeringer.99 Vi har dessuten en liten IT-sektor og er blant OECD-landene med svakest vekst i sektoren.100 Abelias omstillingsbarometer viser at Norge sakker akterut når det gjelder tilgang på kompetanse som trengs for å lykkes med bærekraftig omstilling.101

Draghi-rapporten, som undersøker Europas fremtidige konkurranseevne, beskriver utfordringene for europeisk økonomi som store og akutte. Den peker på at ferdigheter og kompetanse er avgjørende for at Europa skal klare å tette innovasjonsgapet til USA og samtidig styrke bærekraftig konkurranseevne og redusere karbonavhengigheten.102 Rapporten anbefaler at EU og EU-landene ser på hvordan ressursene kan benyttes bedre i utdannings- og kompetansepolitikken for å ruste Europa til nødvendige omstillinger og for å møte de kompetansemanglene landene står overfor. Den oppfordrer til nytenkning i kompetansepolitikken med en mer ferdighetsbasert tilnærming, og mer satsing på livslang læring. For Norges del er det naturlig å se til fagskolene som sentrale leverandører av utdanningstilbud som kan utstyre studenter og arbeidstakere med de ferdigheter som trengs i en økonomi i rask utvikling.

Digital kompetanse er nøkkelen for å lykkes med både digitalisering og digital transformasjon. Rett kompetanse er avgjørende for at den digitale teknologien som finnes, skal kunne brukes til innovasjon, teknologiutvikling og verdiskaping. Norsk næringsliv må klare å utnytte innovasjonspotensialet i avanserte digitale teknologier dersom vi skal opprettholde høy produktivitet og omstillingsevne og hevde oss i det globale markedet, men også for å bedre løse oppgaver på nye og personellbesparende måter, for eksempel i helse- og velferdssektoren. OECD anbefaler at Norge blir bedre på å utvikle digital kompetanse i den arbeidskraften vi har i dag og i fremtiden.103 I tråd med digitaliseringsstrategien vil regjeringen frem mot 2030 sørge for at Norge har tilgang til nødvendig digital kompetanse, og at teknologifag i utdanningene prioriteres.104 Norge har behov for betydelig flere sysselsatte med IT-kompetanse og arbeidskraft som kan støtte det grønne skiftet, herunder fagarbeidere innenfor teknologi og håndverksfag. Som del av strategien og i tråd med utsynsmeldingen vil regjeringen prioritere studieplasser innenfor tekniske fag ved tildelinger av studieplasser til fagskoler, universitet og høyskoler.

Høyere yrkesfaglig utdanning kan bidra med å dekke kompetansebehov som følger av den fjerde industrielle revolusjonen, der maskiner, utstyr og mennesker samarbeider i integrerte digitaliserte nettverk. Fagskolene tilbyr allerede utdanninger som kombinerer fremtidsrettet kunnskap, herunder:

• teknologi og entreprenørskap

• digitalisering og prosessteknikk

• digitale verktøy for prosjektstyring og dataanalyse

• bruk og vedlikehold av automatiserte systemer

• robotikk og digital tvillingteknologi

• bygningsinformasjonsmodellering

• kompetanse i anskaffelse

• implementering og bruk av e-helseløsninger

• bruk av digitale verktøy for effektiv krisehåndtering

• beskyttelse av digitale systemer

Temaprioritering – kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet

Grønn omstilling handler om å redusere klima- og miljøavtrykket av all aktivitet i samfunnet, for eksempel gjennom å finne praktiske løsninger som bidrar til å redusere utslipp. Høyere yrkesfaglig utdanning er ikke bare spesialiseringer for typiske omstillingsutsatte næringer, fagskolene er også pådrivere for utvikling av nye og spennende omstillingsutdanninger.

Arbeidslivet vil ha behov for kompetanse som gjør arbeidstakerne i stand til å håndtere omleggingene som følger av nye klima- og miljøkrav og sirkulærøkonomiens forventninger til mer effektiv og varig ressursutnyttelse. Fagskolene kan bidra i dette arbeidet, men det krever at de også klarer å omstille seg. Utdanningstilbudene må utvikles i grønnere retning slik at både omfanget av og innretningen på videreutdanningstilbudene er tilpasset de kompetansebehovene som oppstår når produksjonen omstilles og legges om. Kompetansebehovsutvalget peker spesielt på kompetanser som er sentrale for utvikling og implementering av ny teknologi, digitalisering og fornybare næringer. Denne utviklingen vil kunne påvirke arbeidshverdagen til mange yrkesgrupper, for eksempel maskinister som må stå i overgangen fra fossil til elektrisk og hydrogendrevet drift; elektrikere og mekanikere som skal montere, drifte og vedlikeholde vindmøller; brann- og redningspersonell som vil stå overfor batteribranner i biler og på skip; håndverkere som må håndtere nye materialer og byggeforskrifter; ansatte i avfalls- og gjenvinningsbransjen som må utvikle nye gjenvinningsløsninger; og anleggsarbeidere som skal løse problemer med overvann og andre konsekvenser av ekstremvær, eller tilbakeføre naturen etter anleggsarbeid.

Mange av dem som jobber i omstillingsutsatte næringer har yrkeskompetanse, og mange er menn. Samlet sett deltar de som jobber i omstillingsutsatte næringer, i mindre grad i kompetanseutvikling enn ansatte i andre typer yrker. Fagskoleutdanning som bygger på naturvitenskapelige fag, håndverksfag eller tekniske fag, kan bidra til at ansatte får de kvalifikasjonene som trengs for å bevege næringene i grønnere retning. Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling er et eksempel på et pågående tiltak som blant annet retter seg mot utdanninger i industri- og byggfag.105

Maritim utdanning er et av de prioriterte fagområdene som er relevant for det grønne skiftet. Overgangen til grønn skipsfart må prioriteres fordi maritim sektor står for store deler av utslippene som skal kuttes. Denne bransjen er midt i en stor endring ved overgangen til lav- og nullutslippsdrivstoff som for eksempel batterier, hydrogen og ammoniakk, noe som krever en annen kompetanse hos sjøfolk. Fagskolene er en verdifull kompetanseleverandør for den maritime bransjen. Årlig er det mellom 800 og 900 studenter på fagskolene innenfor dette området.106

Temaprioritering – kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet

Regjeringens prioritering av helse- og velferdsfag i høyere yrkesfaglig utdanning omfatter også oppvekstfag. Fagskoler tilbyr utdanninger rettet mot fagarbeidere i oppvekstsektoren som har sett et økt behov for kompetanse i barnehage, skole og SFO de siste årene. Ved å styrke kompetansen i laget rundt barna og elevene, i barnehage, skole og SFO, vil vi også bedre rammene for pedagogenes arbeid. Barnevernet er et annet eksempel på en sektor der det er behov for videreutdanningstilbud fra fagskolene. Det er behov for å fremme en større bredde og mangfold blant ansatte som jobber i barnevernsinstitusjonene.107

Helsepersonellkommisjonen peker på at bedre bruk av fagarbeidere og deres kompetanse er et viktig virkemiddel i arbeidet med å løse utfordringene med tilgang på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene, og at fagskolene kan bidra til bedre karriereveier for helsefagarbeidere. Norge står, i likhet med andre land, overfor store utfordringer med tilgang på personell, og kommisjonen anbefaler en bedre arbeidsdeling mellom leger, sykepleiere og fagarbeidere for å sikre at sykehus og kommuner skal kunne tilby helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Regjeringen følger dette opp gjennom flere ulike prosesser, blant annet i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027, hvor fagarbeiderløftet for fagarbeidere med helse- og omsorgsrelatert kompetanse omtales. Regjeringen har også lagt frem en Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten som ble fulgt opp med Kompetanseløft 2025.108 Handlingsplanen skal bidra til en faglig sterk tjeneste, og sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning.

I helse- og omsorgstjenesten er det et stort potensial for å få på plass en mer hensiktsmessig oppgavedeling og organisere arbeidsprosessene bedre. En hensiktsmessig oppgavedeling innebærer å være bevisst på hvilken kompetanse som er nødvendig for å ivareta den enkelte oppgaven og gjøremålet. Arbeidsgiveren må ha en systematisk tilnærming til dette arbeidet. Oppgavene skal deles hensiktsmessig med utgangspunkt i arbeidstakernes kompetanse. Det må kontinuerlig vurderes om oppgaver kan løses på andre og personellbesparende måter, for eksempel ved å bruke kunstig intelligens og automatisere arbeidsoppgaver og -prosesser som tidligere ble gjort manuelt. Det er et potensial i å utvikle samarbeidet mellom fagskolene og helse- og omsorgstjenestene, blant annet for å etablere utdanningstilbud med tydeligere arbeidsrelevans som kan inngå i et strukturert karriereløp for fagarbeidere.109 Høsten 2024 har Helsedirektoratet fått i oppdrag å utrede muligheter og utfordringer for å sikre systematisk og dokumenterbar kompetanseheving for helsefagarbeidere med særlig fokus på den kommunale helsetjenesten.110

Helsesekretærer har en kompetanse som bidrar til god produktivitet i tjenesteytingen. I de senere år har imidlertid arbeidsoppgavene til helsesekretærene flere steder blitt overført til andre faggrupper, som leger og sykepleiere. Dette er ikke hensiktsmessig bruk av personellets tid og kompetanse.111 Oppgaver bør legges på lavest mulig nivå for å løse problemene med mangel på personell.

Det pågår mye utviklingsarbeid i helse- og omsorgssektoren i norske kommuner. Arbeidet tar utgangspunkt i utfordringene i denne sektoren: høy deltidsandel blant ansatte, omfattende bruk av vikarer, betydelig sykefravær, vansker med rekruttering, uteblitte gevinster ved bruk av velferdsteknologi og presset kommuneøkonomi. I 2021 ble Tørn etablert for å bistå kommunene med å møte disse utfordringene, se boks 3.3. I 2023 ble Tørn utvidet til å gjelde hele helse- og omsorgstjenesten gjennom et nasjonalt program bestående av følgende delprogrammer: i) den kommunale helse- og omsorgstjenesten, ii) spesialisthelsetjenesten og iii) samhandling.

Temaprioritering – kompetanse som er nødvendig for forsvar og sivil beredskap

I dagens komplekse og uforutsigbare verden er det avgjørende å ha solid kompetanse innenfor totalberedskap for å sikre nasjonal sikkerhet og stabilitet. Totalberedskap omfatter alle aspekter av samfunnets evne til å håndtere kriser, fra naturkatastrofer og pandemier til menneskeskapte hendelser som terrorangrep og cybertrusler.

Totalberedskap handler om å være forberedt på ulike typer kriser gjennom grundig planlegging, koordinering og trening. Dette innebærer et tett samarbeid mellom offentlige myndigheter, private aktører og frivillige organisasjoner. Kompetanse på dette området sikrer at vi kan reagere raskt og effektivt når kriser oppstår, minimere skade og gjenopprette normaltilstand så raskt som mulig. Dette inkluderer alt fra medisinsk respons til logistikk og kommunikasjon.

Det norske totalforsvaret handler om gjensidig støtte og samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet i håndtering av hendelser og kriser. Premisset om at sivile aktører må kunne mobiliseres til militære formål i krigstid og at Forsvaret bistår det sivile samfunnet i fredstid ligger til grunn. Forverring av den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at Norge må ta økt ansvar for egen og alliert sikkerhet. Ny langtidsplan for forsvarssektoren legger derfor opp til et markant løft for å utbedre og videreutvikle Forsvarets styrkestruktur. Personell- og kompetanseløftet i ny langtidsplan omfatter sektorovergripende tiltak der forsvarssektoren vil legge større beslag på ressursene enn tidligere. Store materielle investeringer og drift av ny teknologi og systemer vil kreve økt tilgang til samfunnets totale kompetansebeholdning i årene som kommer, for eksempel innenfor IT, luftvern og maritime fartøyer. Regjeringen ser derfor behov for å vurdere allerede etablerte ordninger og tenke nytt rundt forvaltning av personell og kompetanse i rammene av totalforsvaret.

Det er avgjørende at sivil og militær sektor har god forståelse for hverandres behov og oppgaver, og at det er et godt samarbeid om innholdet i ulike typer kompetansetiltak. I Meld. St. 9 (2024–2025) Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på kriser og krig setter regjeringen retningen for en omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for den sivile motstandskraften. Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler. Kunnskapssektoren spiller en avgjørende rolle i arbeidet med å styrke sivil motstandskraft og totalforsvar.112

3.2.2 Regjeringens sektorprioriteringer med betydning for fagskolene

Regjeringens arbeid i de ulike sektorene påvirker behovene for arbeidskraft generelt, men også fagskoleutdanning direkte eller indirekte.

Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032 setter kursen for politikkutviklingen i forskning og høyere utdanning og viser hva som må prioriteres de kommende årene.113 Høyere yrkesfaglig utdanning har en betydningsfull rolle med å fylle utdanningstilbud som ikke gis i universitets- og høyskoleutdanning. Planen understreker behovet for spesialiserte og fleksible utdanninger, spesielt innenfor kunstig intelligens og maskinlæring. Utdanningsinstitusjonene skal sørge for at relevant kompetanse blir mer tilgjengelig for alle, blant annet gjennom desentralisert og fleksibel utdanning og livslang læring. I langtidsplanen er det blant annet satt i gang et arbeid med et målrettet samfunnsoppdrag om inkludering av barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Dette skal være et langsiktig arbeid for å redusere andelen unge som står utenfor sentrale arenaer i samfunnet.

Meld. St. 19 (2023–2024) Profesjonsnære utdanninger over heile landet (profesjonsmeldingen) peker på at i årene som kommer, blir knapp tilgang på kompetanse en av de betydeligste flaskehalsene for å håndtere store samfunnsutfordringer og skape verdier. Det trengs nok folk til barnehager, skoler, helse- og omsorgstjenester, og et konkurransedyktig næringsliv. Samtidig går søkingen til flere profesjonsutdanninger ned. I meldingen tar regjeringen grep for styrke den erfaringsbaserte kunnskapen i utdanningene. Flere skal få mulighet til å utdanne seg til disse samfunnsnyttige yrkene, og fagmiljøene skal få større handlingsrom.114

Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn trekker frem undersøkelser som viser en nedgang i elevens læringsresultater, motivasjon og trivsel. Regjeringen vil snu den negative utviklingen og legge til rette for mer praktisk læring på 5.–10. trinn. Praktisk læring skal øke elevenes motivasjon for skole og forberede elevene bedre til både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogram. Meldingen beskriver blant annet et nasjonalt program for mer praktisk læring. Programmet vil gi skolene mer utstyr, bedre lokaler og bedre kompetanse til å gi elevene mer praktisk læring i alle fag. Regjeringen vil gjøre det obligatorisk for alle ungdomsskoler å tilby arbeidslivsfag som alternativ til fremmedspråk og innføre valgfag på 5.–7. trinn.115

Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 ble lagt frem i april 2024.116 Når den sikkerhetspolitiske situasjonen er mer alvorlig, er det nødvendig å styrke Forsvarets tilgjengelighet og kapasitet. Forsvarskommisjonen, som leverte sin rapport i 2023, identifiserte betydelige personellutfordringer og kritisk mangel på kompetanse.117 Totalberedskapskommisjonen fremhever også at kunnskap og kompetanse er nøkkelfaktorer for å sikre beredskap og samfunnssikkerhet.118 Regjeringen ønsker å legge til rette for et betydelig personell- og kompetanseløft som skal styrke sektoren med flere tusen personer.119 For fagskolesektoren vil utviklingen i Forsvaret få stor betydning, blant annet ved at det etableres nye fagskoler for de ulike forsvarsgrenene. De militære fagskolene vil også kunne samarbeide med sivile fagskoler, slik for eksempel Hærens våpenskole i dag samarbeider med Fagskolen Innlandet innenfor logistikk. Se for øvrig avsnitt 4.3.3.

I Meld. St. 33 (2023–2024) En forsterket arbeidslinje – flere i jobb og færre på trygd redegjør regjeringen for hvordan arbeidsmarkedspolitikken skal rettes inn for få flere i jobb og færre på trygd.120 Høy yrkesdeltakelse og et velfungerende arbeidsmarked er en forutsetning for høy verdiskaping og for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Personer som står utenfor arbeidslivet fordi de mangler kvalifikasjoner, utgjør en arbeidskraftreserve som i større grad må mobiliseres og kvalifiseres slik at flere inkluderes i arbeid. Kompetanse skal vektlegges i større grad, også som del av arbeidsmarkedspolitikken. Kompetanseheving er nødvendig for bedriftene og vil gi den enkelte bedre utsikter til varig jobbtilknytning. Meldingen løfter frem kompetanseheving og mer stabil tilknytning til arbeidslivet blant flere andre tiltak.

Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan samler regjeringens løsninger for en bærekraftig utvikling slik at vår felles helsetjeneste fortsatt er en attraktiv arbeidsplass for fagfolk og hvor pasienter og brukere i hele landet får likeverdige tjenester av høy kvalitet.121 Helse- og omsorgstjenesten står overfor tre hovedutfordringer: manglende tilgang på personell med rett kompetanse, for dårlig sammenheng mellom tjenestene og utfordringer med likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester. I meldingen presenteres seks hovedgrep for å møte utfordringene og bidra til en bærekraftig utvikling, blant annet tiltak for å rekruttere og beholde personell med riktig kompetanse. Planen følger opp regjeringens fagarbeiderløft for fagarbeidere med kompetanse relevant for helse- og omsorgstjenesten. Planen inneholder flere tiltak som underbygger fagarbeideren i helse- og omsorgssektoren for å utvikle og beholde yrkesgruppen i sektoren gjennom et yrkesliv. Tiltakene treffer både lærlingeløpet og videreutdanning på fagskole:

• vurdere tiltak for å rekruttere og beholde lærlinger i kommunene

• anmode kommunene om å rekruttere lærlinger innenfor fag som er relevante for helse- og omsorgstjenesten

• arbeide for å bedre kvaliteten i yrkesfaglig fordypning

• utrede hvordan det kan legges til rette for systematisk, standardisert og dokumenterbar kompetanseutvikling

I Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036, presenterer regjeringen sin helhetlige transportpolitikk og langsiktige plan for utforming av transportsystemet. Regjeringen vil føre en ansvarlig transportpolitikk, og prioriterer vedlikehold og utbedringer. Transportsystemet skal bli sikrere og mer motstandsdyktig mot ekstremvær, ras, skred og flom.122 Nye investeringsprosjekter skal gjennomføres der dette er nødvendig for samfunnsutviklingen. Samtidig skal klimagassutslippene reduseres, og vi må ta bedre vare på natur i utformingen av fremtidens transportsystem. Regjeringen vil nå de transportpolitiske målene blant annet ved å jobbe smartere.

Meld. St. 16 (2023–2024) Brann- og redningsvesenet – Nærhet, lokalkunnskap og rask respons i hele landet legger til rette for at Norge skal ha et brann- og redningsvesen som er i stand til å håndtere dagens og fremtidens utfordringer, både innenfor eget sektoransvar og i samarbeid med andre nødetater og beredskapsaktører.123 Utdanning og kompetanse er sentralt i denne forbindelse. Se mer i boks 5.3.

Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket fikk tilslutning av Stortinget i juni 2024. Strategien handler om hvordan selvforsyningen av jordbruksvarer kan økes.124 Fremtidens matproduksjon vil stille strengere krav til kompetanse og oppdatering av kunnskap hos produsentene. Her er forskning og utdanning trukket frem som sentrale forutsetninger, og regjeringen vil styrke og videreutvikle landbruksutdanningene. I statsbudsjettet for 2025 omtales betydningen relevante fagskoletilbud har for ulike aktører i næringen, herunder også betydningen av fleksible utdanningstilbud og livslang læring.125

Handlingsplan for en sirkulær økonomi 2024–2025 peker på betydningen av tverrfaglig samarbeid, og at kompetanse for en sirkulær økonomi må utvikles på tvers av organisasjoner og verdikjeder.126 Gjennom treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling utvikles det etter- og videreutdanningstilbud som skal bidra til økt deltakelse i kompetanseutvikling. Målet med ordningen er blant annet at ansatte i aktuelle bransjer blir bedre rustet til å mestre omstilling. Regjeringen har også satt ned en ekspertgruppe for virkemidler for å fremme sirkulære aktiviteter som skal levere sin rapport våren 2025.

Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia skal fremme bruken av norsk fagspråk i undervisning og læring.127 Regjeringen vil at norsk fremdeles skal være et fullverdig og samfunnsbærende språk i Norge, og la derfor frem handlingsplanen for å trygge og styrke norsk fagspråk. De fleste fagskolestudentene skal ut i et norskspråklig samfunns- og arbeidsliv. For å lykkes der må de ha tilegnet seg det norske fagspråket på sine fagområder.

Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024–2030 setter ambisiøse mål for digitaliseringen av Norge og omfatter tiltak for modernisering av offentlig sektor, næringsutvikling, kompetanse, kriminalitetsbekjempelse, digital infrastruktur, grønn og digital omstilling, inkludering og skjermbruk for barn og unge.128 Regjeringen peker på betydningen av digitalisering som verktøy i møte med vår tids store oppgaver, og vil frem mot 2030 sikre at Norge har tilgang til nødvendig digital kompetanse. Teknologifag skal prioriteres i tildelingen av studieplasser til fagskolene, universiteter og høyskoler.

Bevaringsstrategi for kulturhistorisk verdifulle kirkebygg fra 2024 danner grunnlag for bruk av inntil 500 millioner 2024-kroner årlig i perioden 2024–2054 for å bevare fredede og såkalte listeførte kirkebygg for fremtiden.129 Til sammen er den statlige økonomiske forpliktelsen på 10 milliarder 2024-kroner, og etter dette skal utbytter fra Allstad AS (tidligere Opplysningsvesenets fond) fortsette å gå til formålet. Regjeringens ambisjonsnivå vil kreve en kraftfull satsing på kompetansebygging og kapasitetsøkning. Dette gjelder særlig i ulike håndverksfag, men også i ulike rådgivertjenester, tekniske montørfag og flere. I bevaringsstrategien er derfor «kunnskap og kompetanse» tatt inn som et eget innsatsområde, hvor fagskolene både kan og bør få en sentral betydning. Det er Riksantikvaren ved det nyopprettede programsekretariatet for Kirkebevaringsfondet som har forvaltningsansvaret for ordningen, og som har fått i oppdrag av Barne- og familiedepartementet som programeier å legge planer for dette innsatsområdet i løpet av 2025. Tilskuddsordningen for bevaringsstrategien åpner for at det kan lyses ut og tildeles midler innenfor innsatsområdet, der både fylkeskommuner og ulike høyere utdanningsinstitusjoner kvalifiserer for å søke om tilskudd.

Meld. St. 6 (2024–2025) Gründere og oppstartsbedrifter viser regjeringens ambisjon om at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i, og at flere gründere skal kunne lykkes med å bygge gode, vekstkraftige bedrifter.130 Høsten 2024 la regjeringen frem den første meldingen til Stortinget om gründere og oppstartsbedrifter. Meldingen presenterer helheten i regjeringens politikk, viser status for gründerskap i Norge og peker fremover på en rekke områder som kompetanse, kapital, nettverk og for kvinnelige gründere over hele landet. I arbeidet med meldingen har det vært gjennomført innspillsmøter over hele landet. Meldingen inneholder over 50 tiltak for å svare på behovene gründere og oppstartsbedrifter har:

• Tiltak som gir gründere over hele landet et bedre og mer tilgjengelig tilbud, både gjennom kompetanse, kapitaltilgang og nettverk.

• Tiltak som fremmer bedre rammevilkår, f.eks. gjennom forenkling og digitalisering.

• Tiltak for et enda bedre virkemiddelapparat, spisset mot gründere.

• Tiltak som fremmer gründerskap for kvinner.

Kommer i 2025

Utvalg for en kompetansereform for arbeidslivet er et partssammensatt utvalg som ble satt ned av regjeringen i juni 2023. Utvalget består av alle de åtte hovedsammenslutningene i arbeidslivet, og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har statens rolle som arbeidsgiver. Utvalget skal blant annet utrede muligheter og virkemidler for livslang læring i Norge, og hvordan det kan legges til rette for at det utvikles kostnadseffektive utdannings- og kompetanseutviklingsmuligheter tilpasset behovene i arbeidslivet. Forslagene til tiltak skal treffe alle utdanningsnivåer, samtidig som utvalget særskilt skal se på tiltak for å øke deltakelsen blant arbeidstakere som har størst behov for kompetanseheving. Det er sannsynlig at utvalget vil foreslå tiltak som treffer høyere yrkesfaglig utdanning.131

Regjeringen har satt i gang et arbeid om en ny melding til Stortinget om industri (industrimeldingen). I en urolig verden og i en verden i stadig endring, er det behov for kontinuerlig å vurdere hvordan nærings- og industripolitikken kan tilpasses nye muligheter og utfordringer best mulig. Norsk industri skal ha stabile og forutsigbare rammebetingelser tilpasset løpende utfordringer og muligheter. Industrimeldingen skal dekke hele den norske industrien og beskrive hvordan gode rammevilkår kan legge til rette for innovasjon og økt konkurransekraft i tiden fremover. Meldingen vil, i lys av økende knapphet på arbeidskraft, bygge på at Norge vil være tjent med en høyproduktiv og innovativ industri som evner å utnytte mulighetene innenfor teknologi, digitalisering og KI. At norsk industri har god tilgang på kompetent arbeidskraft og fagarbeiderkompetanse vil være blant temaene som omtales nærmere i meldingen.

Regjeringen vil våren 2025 legge frem en ny klimamelding for 2035. Meldingen til Stortinget vil legge rammene for utslippskutt og omstilling frem mot 2035 i lys av at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050.

3.3 Fra kompetansebehov og politiske prioriteringer til utdanningstilbud

Tilstandsrapporten for høyere yrkesfaglig utdanning viser at utviklingen i fagskolesektoren samsvarer med de overordnede politiske prioriteringene som er gjort for å sikre nødvendig kompetanse til de mest kritiske områdene i arbeidslivet.132 Arbeidslivet etterspør stadig mer fagskoleutdanning, også på nye områder som følge av endringer i arbeidslivet.133 Kompetansebehovsutvalget har utforsket betydningen fagskolene kan ha for å imøtekomme dagens og morgendagens kompetansebehov.134 Utvalgets vurdering er at sektoren har vært lite synlig, men betydningsfull, og at den har potensial for å spille en enda større rolle på både regionalt og nasjonalt nivå. Vi ser lignende tendenser i for eksempel Danmark og Sverige, der det gjøres storstilte satsinger for å øke volumet på yrkesrettede utdanninger i henholdsvis erhvervsakademier135 og yrkeshögskolan136. Utdanning i Sverige og Danmark er nærmere beskrevet i vedlegg 3.

3.3.1 Utdanninger med et relevant innhold

Mye av kunnskapen vi har om arbeidslivets kompetansebehov, som vist til ovenfor, er på overskriftsnivå. Kompetansebehovet er av generell og tverrfaglig karakter, men det spesifiseres sjelden hvilke typer teknologikompetanser det vil bli behov for, eller hva som inngår i begreper som bærekraftskompetanse. Det gjør det vanskelig å utforme konkrete utdanningstilbud som møter de sammensatte kompetansebehovene til små og store virksomheter i ulike deler av landet. Alle som jobber med dimensjonering av utdanninger, er helt avhengig av at bedrifter, virksomheter og bransjer har god bestillerkompetanse. De må ha evnen til å sette ord på hva slags kompetanse arbeidsplassene deres trenger på kort og lang sikt. Fagskolene må samarbeide med ulike aktører i arbeidslivet for å kunne lykkes i arbeidet med å utvikle utdanningstilbud som treffer behovene i det lokale og regionale arbeidsmarkedet. Fagskolene skal tilby utdanninger som er praksisnære, bygge på erfaring fra ett eller flere yrkesfelt og imøtekomme konkrete behov for kompetent arbeidskrav i samfunnet.137 For å klare dette, være fleksible og tilpasse seg nye behov raskt er det helt nødvendig å ha et godt samspill med arbeidslivet.

NIFU gjorde en casestudie som omfattet ti utdanninger innenfor henholdsvis tekniske fag og IT, økonomiske og administrative fag, og kreative fag ved i alt seks fagskoler. Studien viser at samarbeidet mellom fagskolene og arbeidslivet både var godt og opplevdes som nyttig av bedriftene. Bedriftene oppgir at de synes fagskolene er enklere å forholde seg til enn universiteter og høyskoler. Studien dokumenterer at de ikke bare samarbeidet om å utvikle nye utdanningstilbud, men vel så mye om å revidere og kontrollere kvaliteten til eksisterende utdanninger. Samarbeidet skjedde i stor grad innenfor rammene av fagråd, der relevante fagpersoner fra arbeidslivet ble invitert inn for å diskutere læringsmål og kompetansebehov.138 Fagråd der fagskolene og representanter for arbeidslivet møtes, er en utbredt samarbeidsform for å utvikle utdanningstilbud. Det er store forskjeller i hvor formalisert dette samarbeidet er organisert.

Mange utdanningstilbud inneholder generisk kompetanse som har relevans på tvers av bransjer, og som er etterspurt av arbeidslivet.139 Det gjelder for eksempel de toårige tekniske utdanningene som har et stort innslag av ledelse, økonomi og markedsføring. I utdanninger som bygger på yrkesfag, kalles slike emner redskapsemner, og de tilbys i økende grad også som selvstendige ettårige utdanninger rettet mot fagarbeidere. Redskapsemnene gir tilleggskompetanse til fagarbeidere og andre som ønsker seg inn i lederstillinger eller vil starte egen virksomhet.

3.3.2 Prioritering mellom mange relevante utdanningstilbud

Tilbudsstrukturen i fagskolesektoren formes blant annet av hva studentene og arbeidslivet er villige til å betale for, og hva myndighetene prioriterer å finansiere med offentlige midler. Det er i hovedsak fylkeskommunene som avgjør hvilke utdanningstilbud som skal motta offentlige tilskudd. Fylkeskommunene prioriterer mellom de tilbudene fagskolene søker om tilskudd til, basert på fagskolenes vurdering av egen kapasitet og arbeidslivets kompetansebehov. Tildelingene viser at fylkeskommunenes prioriteringer i hovedsak sammenfaller med de overordnede nasjonale prioriteringene med flest offentlig finansierte studieplasser i helse- og velferdsutdanninger og ulike tekniske utdanninger.140 De tekniske utdanningene er klart størst og har hatt en vekst på mer enn 7 000 studenter, over 100 prosent siden 2017.141 I 2023 kom veksten hovedsakelig i byggfag, IT-utdanninger og elektro. Helse- og velferdsutdanningene har fått mer enn 3 700 flere studenter siden 2017, en økning på 97 prosent. Oppvekstfag utgjør en vesentlig del av denne veksten.

Den store veksten i utvikling av nye tilbud gjennom ulike tilskuddsordninger de siste årene viser hvordan sektoren har tilpasset seg endrede behov i arbeidslivet og rigger seg for å dekke den økte etterspørselen. Antallet utdanningstilbud har økt fra litt over 1 000 i 2017 til nærmere 1 900 i 2023, og antallet studenter har i samme periode doblet seg til 31 400. Veksten har i hovedsak kommet i helse- og velferdsfag, i økonomiske og administrative fag og i tekniske fag. Veksten i økonomiske og administrative fag gjelder særlig ettårige ledelsesutdanninger der det har vært en økning i antallet studenter som er tatt opp på utdanningen på grunnlag av yrkesfag eller realkompetanse.142 Denne utviklingen er dels et resultat av at emner i ledelse, økonomi og markedsføring fra toårige tekniske fagskoleutdanninger i økende grad har blitt skilt ut som egne tilbud, og dermed havner i kategorien økonomi- og administrasjonsfag. Dette illustrerer hvordan fagskoler tilpasser utdanningene til behov og etterspørsel fra arbeidsliv og studenter.

3.3.3 Utdanninger med fleksibel organisering

Utdanningstilbud som ikke tapper arbeidslivet for ressurser over lang tid

Omstilling, enten det skyldes teknologi, konkurransesituasjon, reguleringer eller annet kan føre til at folk trenger å ta videreutdanning for å tilegne seg den kompetansen som trengs. I et arbeidsmarked som allerede sliter med å få tak i nok folk, er det nødvendig at det finnes utdanningstilbud som ikke krever at folk må tre midlertidig ut av arbeidslivet for å tilegne seg ny kompetanse. Tre av fire utdanningstilbud ved fagskoler var deltidsutdanninger i 2023 og 72 prosent av studentene studerte på deltid. Kandidatundersøkelsen viser at mange fortsetter hos samme arbeidsgiver både under og etter utdanningen. Mange får imidlertid nye oppgaver eller går over i nye stillinger når de er ferdige med utdanningene.143

Mange fagskoler har tatt i bruk nettbasert undervisning for å gjøre utdanningstilbudene lettere tilgjengelig og enklere å fullføre for folk som står i arbeid. Det er særlig bruk av nettundervisning i kombinasjon med noen fysiske samlinger som ser ut til å være det mest foretrukne undervisningsopplegget for fleksible utdanninger av en viss varighet. På denne måten får studentene undervisning og veiledning på tidspunkt som passer, og det skapes et læringsfellesskap og en relasjon mellom underviseren og studenten. Tilstandsrapporten viser for eksempel at gjennomføringen i helse- og velferdsfag er bedre ved nettbaserte utdanninger med samlinger enn ved rent nettbaserte utdanningstilbud.144

Internasjonale undersøkelser viser at Norge er blant landene med høyest deltakelse i etter- og videreutdanning (EVU).145 Mye av den kompetansehevingen som regnes med, er ikke-formell og oftest bedriftsintern opplæring (etterutdanning), men det er også stadig flere som tar videreutdanning i voksen alder. I etter- og videreutdanningsstatistikken telles det meste av fagskoleutdanningen som videreutdanning.146 I 2022 deltok 19 prosent av alle yrkesaktive i formell utdanning og 7 prosent i videreutdanning. Andelen er høy i salgs- og serviceyrker (34 prosent i formell utdanning) og blant kontoryrker (18 prosent) og håndverkere (15 prosent), men også prosess- og maskinoperatører og andre yrker deltar 10 prosent i formell utdanning.147

NIFUs Arbeidsgiverundersøkelse viser at 27 prosent av de undersøkte virksomhetene har benyttet seg av etter- og videreutdanningstilbudene ved fagskolene. Andelen er størst innenfor helse- og sosialfaglige virksomheter (46 prosent), mens 29 prosent av tekniske virksomheter har benyttet seg av videreutdanning ved en fagskole.148

Utdanningstilbud som er forenelig med jobb og forpliktelser

I et samfunns- og arbeidsliv i stor endring må arbeidsstokken kunne videreutdanne og omstille seg hele livet. En del av denne omstillingen må skje gjennom det formelle utdanningssystemet. Det krever at utdanningstilbudene er forenelige med jobb og andre forpliktelser, og tilpasset studenter i alle aldre. Regjeringen legger stor vekt på levende lokalsamfunn og betydningen av at utdanning skal være tilgjengelig uavhengig av hvor i landet man bor.

Det finnes mange ulike former for fleksibilitet i gjennomføringen av en høyere yrkesfaglig utdanning. Deltidsutdanninger, utdanninger på nett med eller uten samlinger og oppdeling av en utdanning i kortere selvstendige enheter er noen sentrale verktøy for å gjøre det enklere å ta utdanning mens man står i jobb og/eller har familie.

Studentprofilen og veksten i sektoren tyder på at fagskolene har utdanningstilbud som er attraktive for voksne i jobb som ønsker eller trenger kompetanseheving.149 Studentene i høyere yrkesfaglig utdanning er i gjennomsnitt 33 år gamle og er i stor grad etablerte arbeidstakere med lang arbeidserfaring. Over 70 prosent av studentene studerer på deltid. Studentene på fleksible utdanninger er både eldre og i større grad i arbeid enn studenter som er tilknyttet skolebaserte fulltidsutdanninger.

Fleksibilitet er en vanlig form for tilrettelegging og tilgjengeliggjøring, men det følger med noen utfordringer ved blant annet gjennomføring, oppfølging og studentmedvirkning/studentdemokrati. For studentene kan det være vanskelig å motivere seg for nettutdanninger hvor de ikke har direkte kontakt med medstudenter og forelesere, kanskje særlig hvis det er lenge siden sist de var i utdanning, eller har erfaring med svak motivasjon og mestring fra tidligere.