Satsingsområde 2 Tilgang på tjenester og lokaler

Mål: Bedre tilgang på lokaler og økt mangfold i tros- og livssynstjenestene på offentlige institusjoner.

Et av prinsippene som regjeringen legger til grunn for tros- og livssynspolitikken, er at alle innbyggerne skal kunne leve trygt med sin tro, sitt livssyn eller sin ikke-tro, uten å risikere diskriminering eller hatytringer. I et livssynsåpent samfunn er det også viktig at det legges til rette for at alle som ønsker det, kan praktisere sin religion eller sitt livssyn, både alene og sammen med andre.

Offentlige myndigheter har en lovbestemt plikt til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle diskrimineringsgrunnlagene som har et vern etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6, jf. § 24. Dette gjelder både for staten, kommunen og fylkeskommunen, og religion og livssyn er slike diskrimineringsgrunnlag. Plikten omfatter all virksomhet og innebærer at likestillings- og diskrimineringsperspektivet skal innlemmes i alle ansvarsområder, både internt og i de enkelte sektorområdene.

Mange av innspillene til arbeidet med strategien trekker fram livssynsbetjening og samtaletjenester i offentlige institusjoner som et område der det er behov for bedre tilrettelegging for det tros- og livssynsmessige mangfoldet. Mennesker som på grunn av militærtjeneste, soning eller sykdom ikke kan delta i tros- og livssynssamfunnenes ordinære virksomhet, bør så langt det lar seg gjøre ha tilgang på tros- og livssynsbaserte tjenester i tråd med sin tro eller sitt livssyn. I slike livssituasjoner opplever mange en økt sårbarhet og behov for støtte i form av tros- og livssynstjenester, tilrettelegging og samtaler.

Mangfoldet i tro og livssyn gjenspeiles også hos de innsatte i norske fengsler. Fengslene skal i henhold til norsk lovgivning og de europeiske fengselsreglene så langt det lar seg gjøre, tillate de innsatte å praktisere sin religion eller sitt livssyn. Det vil kunne omfatte å delta på gudstjenester eller møter ledet av godkjente representanter for religionen eller livssynet, få besøk av slike representanter, og/eller være i besittelse av bøker eller litteratur om religionen eller livssynet.

På mange samfunnsområder er det kommunene som har ansvaret for tilrettelegging av ulike tjenester. Det er for eksempel i kommunene det må gjøres vurderinger av om beboerne på kommunens sykehjem får tilbud om religiøs tilrettelegging i et omfang de har krav på, og at dette praktiseres likt sykehjemmene imellom. I arbeidet med strategien har det både kommet innspill som omtaler godt samarbeid med kommuner rundt omkring i landet, og innspill som trekker fram utfordringer knyttet til et livssynsåpent samfunn på kommunalt nivå. Noen temaer som går igjen er at tros- og livssynssamfunn ønsker seg bedre dialog med kommunen, lettere tilgang på lokaler til bruk for tros- og livssynssamfunnene (også for å avholde aktiviteter som dans, kor, teater eller andre kulturarrangementer), i tillegg til bedre tilrettelegging for tro og livssyn i kommunale institusjoner.

Kommuner og fylkeskommuner er selvstendige, folkevalgte og selvstyrte organer, som i utgangspunktet ikke skal styres, instrueres eller overprøves. Det kan likevel være behov for veiledning innenfor en sektor, gjennom såkalte pedagogiske virkemidler. Regjeringen vil gjennom denne strategien se nærmere på hvordan slike pedagogiske virkemidler kan brukes for å formidle hva som ligger i det å være et livssynsåpent samfunn, og invitere til dialog og samarbeid med kommunene om dette.

I arbeidet med strategien har det også kommet innspill om at det er behov for bedre samordning av politikken på tvers av forvaltningsnivåer. Dette gjelder også for tilgang til tjenester og lokaler. På nasjonalt nivå vil regjeringen legge til rette for samarbeid og informasjonsdeling på tvers av departementenes ansvarsområder, og mellom, direktorat og statsforvalter, jf. også tiltak under satsingsområde 1.

Nærmere om de ulike tiltakene

Kartlegge behovet for og tilgangen på seremonirom

I dag finnes det livssynsåpne seremonirom i alle de største byene, og flere mindre kommuner har også etablert livssynsåpne seremonirom til bruk i for eksempel gravferder. KAs gravplassundersøkelse fra 2023 tyder på at tilgangen på gravkapell eller seremonirom som er livssynåpne og egnet for ikke-kristne tros- og livssynsritualer varierer med kommunestørrelse. Jo større kommune, dess større er sannsynligheten for at kommunen har livssynsåpent seremonirom. I tillegg gir KAs gravplassundersøkelse noe informasjon om fylkesvis fordeling, men svarprosenten varierer. 14

«Livssynsnøytrale seremonirom» er i dag et formål man kan søke om tilskudd til under Desentralisert ordning for tilskudd til kulturbygg.Gjennomgangen av denne ordningen som Oslo Economics har utført på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet som oppfølging av kulturfrivillighetsstrategien Rom for deltakelse 15 , gir imidlertid begrenset informasjon om behovet for og tilgangen på seremonilokaler. Samlet sett trengs det derfor mer systematisk kunnskap på dette området.

I både skriftlige og muntlige innspill til strategien er det pekt på at det er et udekket behov for seremonilokaler. Regjeringen vil ta initiativ til å systematisere eksisterende kunnskap og foreta en nærmere kartlegging av tilgangen på og behovet for seremonirom. På grunnlag av dette vil regjeringen innlede en dialog med KS om hvordan det er mulig å bedre tilgangen på seremonilokaler som er åpne for alle livssyn.

Innhente kunnskap om hindringer ved utlån av lokaler til aktivitet

I forbindelse med arbeidet med kulturfrivillighetsstrategien meldte både STL og en rekke andre organisasjoner på tros- og livssynsfeltet at de opplever at skoler ikke ønsker å låne ut sine lokaler til religiøse organisasjoner, også når de skal drive aktiviteter som dans, kor, teater eller andre kulturarrangementer. Det ble også meldt om at de blir utestengt fra å låne lokaler generelt med begrunnelse om at rommene skal være «livssynsnøytrale». I innspillene til strategien her var det flere organisasjoner som gjentok dette.

Det er i dag lite informasjon om tilgjengeligheten, bruken og behovet for lokaler for kulturaktivitet o.l. i regi av tros- og livssynssamfunnene. Kartleggingen som gjennomføres av Kulturalliansen som en oppfølging av kulturfrivillighetsstrategien Rom for deltakelse gir først og fremst informasjon om egnetheten av eksisterende lokaler for utøvelse av kultur (akustiske forhold ved lokalene osv.) og gir lite informasjon om tros- og livssynssamfunnenes tilgang på lokalene. Regjeringen vil derfor innhente mer kunnskap om hvilke hindringer tros- og livssynssamfunnene og -organisasjonene står overfor når det gjelder utlån av lokaler til kulturaktivitet mv. i regi av tros- og livssynssamfunnene, og oppfordre kommuner og skoleeiere til å gjøre lokale vurderinger av hvordan utleie kan praktiseres med begrepet «livssynsåpent» som utgangspunkt.

Videreføre prosjekt med livssynsteam/-medarbeidere i kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen skal, så langt det er praktisk mulig og forenlig med sikkerheten, tilrettelegge for at innsatte kan praktisere sin tro eller sitt livssyn under straffegjennomføringen. I 2021 fikk Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) i oppdrag å gjennomføre et forsøksprosjekt med livssynsteam-/medarbeidere i kriminalomsorgen. Formålet med prosjektet er å tilrettelegge bedre for at innsatte kan praktisere sin tro eller sitt livssyn under straffegjennomføringen og med dette redusere risikoen for diskriminering og radikalisering. Prosjektet ble gjennomført ved Kriminalomsorgen Innlandet ved avdeling utenlandske innsatte, høyt sikkerhetsnivå, Kongsvinger. Evaluering av prosjektet ble gjennomført høsten 2023. Et hovedinntrykk fra evalueringen er at prosjektet har gitt gode resultater. Prosjektet ble videreført i 2024 for å høste flere erfaringer. KDI har besluttet å videreføre prosjektet også i 2025. Regjeringen vil utrede behovet for ordningen og hvordan denne bør organiseres på lang sikt.

Oppdatere rundskriv til kommunene om tros- og livssynsutøvelse

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har et ansvar for å sørge for tilrettelegging av omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet. Dette omfatter også personer som på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne trenger bistand og tilrettelegging for å utøve sin tro eller sitt livssyn etter eget valg. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten må på denne bakgrunn i nødvendig utstrekning samarbeide med aktuelle tros- og livssynsorganisasjoner o.l. for å sikre at den enkelte brukers mulighet for tros- eller livssynsutøvelse ivaretas.

Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet i 2009 et rundskriv til kommunene for «å sikre at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og ytringsfrihet». 16 Her blir det understreket at helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å utforme et omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet. Regjeringen vil oppdatere dette rundskrivet, i tråd med gjeldende retningslinjer. Målgruppe for rundskrivet vil være statsforvalterne og kommunene. Målet med rundskrivet vil være å påminne kommunene at de som er avhengige av praktisk og personlig bistand fra kommunale helse- og omsorgstjenester, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og ytringsfrihet.