Forord ved statsråden

«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting .» Dette sa kong Harald i en ofte sitert tale fra 2016. En enkel setning som treffer og rammer inn et tros- og livssynsåpent samfunn. Og det er sånn regjeringen vil at samfunnet skal være. Et sted hvor man kan høre til, være stolt og kjenne seg trygg, uavhengig av tro- og livssyn.

Slik har det ikke alltid vært. Historisk sett kan ikke Norge sies å ha vært et livssynsåpent samfunn. Tvert imot preget religiøs ensretting lovgivningen og politikken opp gjennom århundrene. Grunnloven av 1814 nektet jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket. Først i 1964 ble religionsfriheten skrevet inn i Grunnloven.

Ut over 2000-tallet trådte tro og livssyn tydeligere fram som et politikkfelt i utvikling. Den norske kirke nedsatte et eget kirke-stat-utvalg i 1998, som la fram rapporten Samme kirke – ny ordning i 2002. Fra denne rapporten kommer uttrykket en «aktivt støttende» tros- og livssynspolitikk. I 2006 la Gjønnes-utvalget fram NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke . På Stortinget ble det i 2008 enighet om «Kirkeforliket», en tverrpolitisk avtale om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. I 2010 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle «foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk» og «fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet». Stålsett-utvalget leverte sin utredning i januar 2013, NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn .

Grunnlovsendringene i 2012 fulgte opp kirkeforliket og la grunnlaget for selvstendiggjøringen av Den norske kirke som folkekirke og grunnlovsfestet at alle tros- og livssynssamfunn skulle understøttes på lik linje. Den norske kirke ble skilt ut fra staten i 2017. Ny trossamfunnslov samlet lovgivningen for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn og tok til å gjelde i 2021.

Begrepet «livssynsåpent» ble raskt omfavnet av både tros- og livssynsfeltet og politikere, og skapte en ny overskrift for tros- og livssynspolitikken som et uttrykk for både en ønsket samfunnstilstand og som mål for politikken på området. I dag er begrepet etablert som kanskje det mest sentrale begrepet i tros- og livssynspolitikken.

Behovet for en livssynsåpen politikk henger sammen med at samfunnet har blitt mer mangfoldig, også tros- og livssynsmessig. Norge har beveget seg fra å være et samfunn med en sterk ensretting og kobling mellom statsmakt og majoritetskirke, til å bli et samfunn der de aller fleste religiøse tradisjoner og sekulære livssyn i dag er representert.

Dette mangfoldet innebærer også ulike verdisyn, som kan medføre konflikt – både mellom og innen ulike tros- og livssynstradisjoner og med statens forpliktelser til å ivareta andre rettigheter. Trossamfunnsloven gjenspeiler statens ansvar for å ivareta ikke bare tros- og livssynsfriheten, men også andre grunnleggende rettigheter. Derfor kan vold eller tvang, trusler, krenkelser av barns rettigheter, brudd på lovbestemte diskrimineringsforbud eller andre alvorlige krenkelser av andres rettigheter og friheter, være grunnlag for å nekte tros- og livssynssamfunn tilskudd. Det samme kan bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet. Gjennom årlige rapporter og regnskap bidrar samfunnene til åpenhet og tillit til ordningene.

Et livssynsåpent samfunn betyr at det skal være åpenhet i samfunnet for religion og livssyn som sentrale sider ved menneskelivet. Tros- og livssynsfriheten skal beskyttes. Den er tett forbundet med andre rettigheter som forsamlingsfriheten, organisasjonsfriheten og ytringsfriheten. For at tros- og livssynsfriheten skal være reell er det også viktig at retten til å ikke bli diskriminert eller bli utsatt for rasisme og hatytringer med bakgrunn i religion, blir ivaretatt. I et livssynsåpent samfunn skal det være trygt å gi uttrykk for tro og ikke-tro, gjennom ord, handlinger og symboler. Det skal være trygt å samles i bønn i en moské, et tempel eller en kirke. Det skal også være frihet for individet til ikke å være åpen om religion eller livssyn. Regjeringens mål er et likestilt og mangfoldig samfunn som er trygt og godt for alle. Derfor er innsatsen mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, herunder muslimfiendtlighet og antisemittisme, prioritert av regjeringen.

Tros- og livssynssamfunnene er viktige fellesskap som skaper tilhørighet og identitet. Selv om tros- og livssynsutøvelse utgjør kjernen i virksomheten, har samfunnene også ulike andre aktiviteter, for eksempel sosiale og diakonale tjenester, som besøkstjenester og ulike møteplasser, leksehjelp og skolefritidstilbud, opplæringstilbud for barn og voksne, og musikk- og kulturaktiviteter mv. Tros- og livssynssamfunnene samarbeider også med offentlige instanser for å løse ulike utfordringer og deltar i beredskapsarbeid. I et livssynsåpent samfunn anerkjennes den sentrale rollen tros- og livssynssamfunnene har i sivilsamfunnet.

Tros- og livssynssamfunnene har gjennom flere tiår bygget opp et unikt dialogarbeid på tvers av tro og livssyn. Dialogen har bygget fellesskap og kunnskap, og dette har hatt en konfliktforebyggende effekt. Denne innsatsen har vært sentral i å legge grunnlaget for et livssynsåpent samfunn i praksis.

Med denne strategien vil regjeringen løfte fram et livssynsåpent samfunn som en visjon for samfunnet og for samspillet mellom det offentlige og sivilsamfunnet.

Lene Vågslid,

barne- og familieminister