Innledning

Tros- og livssynspolitikken berører svært mange samfunns- og politikkområder. Det enkelte departementet og den enkelte fagmyndigheten på ulike forvaltningsnivåer har ansvar for gjennomføring av tros- og livssynspolitikken innenfor sitt ansvarsområde. Dette gjelder for eksempel både statlige direktorater, ulike kommunale tjenestetilbud og skoler.

Tro og livssyn hører med i en helhetlig forståelse av mennesker og deres behov. I en av sine veiledere formulerer Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) det slik:

I et livssynsåpent samfunn må alle institusjoner, som for eksempel skole, sykehus, NAV, kriminalomsorgen og barnevernet, ha en viss kunnskap om hvordan de kan møte og håndtere tro og livssyn innenfor rammene av sin virksomhet. Mennesker legger ikke igjen sin tro eller sitt livssyn hjemme, eller i et gudshus, når de går på arbeid eller skole, når de blir syke eller kommer i kontakt med barnevernet. Tro og livssyn er en del av hvordan man forstår verden, tenker om livet og håndterer hverdagen. Da må det også være en del av samtalen og hjelpen samfunnet kan, og skal gi voksne, barn og familier. 1

Det overordnede ansvaret for politikkutformingen på tros- og livssynsfeltet ligger til Barne- og familiedepartementet. Det er derfor barne- og familieministeren som legger frem strategien på vegne av regjeringen. Utsagnet over fra STL viser imidlertid at tros- og livssynspolitikken berøres av målsettinger på mange politikkområder.

Regjeringen ønsker et tryggere Norge. Et tryggere samfunn skapes ikke gjennom å skyve tro og livssyn ut av offentligheten. Det skapes gjennom å anerkjenne at tro og livssyn er en grunnleggende del av identiteten for mange mennesker, og at vi som samfunn har rom for hele mennesket. Et slikt rom mener regjeringen skapes best gjennom et livssynsåpent samfunn.

Det er et mål at denne strategien skal bidra til å øke kunnskapen og kompetansen om hva det vil si å være et livssynsåpent samfunn, bedre samarbeidet mellom sektorene og de ulike nivåene i forvaltningen, synliggjøre tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbidrag og gi en retning for politikken på området.

Regjeringen legger følgende prinsipper til grunn for tros- og livssynspolitikken og et livssynsåpent samfunn:

1. Tro og livssyn er viktige aspekter ved menneskelig livsutfoldelse, som fritt skal kunne komme til uttrykk på linje med andre kulturelle uttrykk.
2. Alle innbyggerne skal trygt kunne leve med sin tro, sitt livssyn eller sin ikke-tro, uten å risikere diskriminering eller hatytringer.
3. Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom, men den enkeltes tros- og livssynspraksis skal ikke krenke andres rettigheter og friheter.
4. Både Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene er en sentral del av sivilsamfunnet og frivillig sektor og en ressurs for samfunnet.
5. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.
6. Tros- og livssynspolitikken skal ivareta sentrale fellesverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.
7. Tros- og livssynspolitikken skal være aktivt støttende, sikre likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn og anerkjenne Den norske kirkes særlige status som folkekirke etter Grunnloven.

Begrepet livssynsåpent

Begrepet «livssynsåpent» ble presentert for første gang i NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn . Utvalget ga ikke en nærmere definisjon av begrepet, men la til grunn en forståelse som pekte mot et samfunn der retten til å ha og praktisere en tro eller et livssyn skal kunne være en synlig og legitim del av samfunnet og livet som staten aktivt beskytter – for alle. Det innebærer også å beskytte retten til å la være å ha eller synlig bære uttrykk for en tro eller et livssyn.

Ifølge utvalgets flertall innebar en slik aktiv understøttelse at staten gir et materielt grunnlag for tros- og livssynsfriheten gjennom juridiske, økonomiske og institusjonelle rammer, selv om det innebærer dilemmaer. Slike dilemmaer kan blant annet være faren for inngrep i trossamfunnenes autonomi, eller at offentlige midler kan bli brukt til å finansiere, og dermed legitimere, holdninger og praksiser som oppfattes problematiske. Mindretallet mente at staten heller skal innta en nøytralt beskyttende tilnærming, blant annet gjennom å avvikle den særskilte økonomiske støtteordningen.

Regjeringen mener at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Dette er nedfelt i Grunnloven § 16 og er et viktig premiss i en strategi for et livssynsåpent samfunn.

Så hva kjennetegner et livssynsåpent samfunn?

I innspillene som har kommet i forbindelse med utarbeidelsen av denne strategien, har blant annet følgende kjennetegn blitt fremholdt:

• Et samfunn som anerkjenner tros- og livssynsfriheten og at tro og livssyn har en egenverdi.
• Et samfunn som anerkjenner at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn har en betydning for samfunnet, som er med på å opprettholde, bygge og utvikle kultur og fellesskap.
• Et samfunn som aktivt tilrettelegger for tros og livssynsutøvelse i institusjoner, på skoler, arbeidsplassen mv.
• Et samfunn der alle har kunnskap om og forståelse for andres tro eller livssyn.
• Et samfunn der det er mulig å være synlig religiøs uten å bli utsatt for diskriminering eller hets, og der tilhørighet til et tros- eller livssynssamfunn ikke ekskluderer fra å leie lokaler eller søke på ulike tilskuddsordninger.
• Et samfunn som anerkjenner Den norske kirkes historiske og særlige rolle som folkekirke og bidragsyter til samfunns- og kulturliv.
• Et samfunn der Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn brukes som ressurs i lokalsamfunnenes beredskapsarbeid.

Departementet har i flere sammenhenger pekt på hva som kjennetegner et livssynsåpent samfunn og statens aktive tros- og livssynspolitikk, blant annet i Prop. 130 L (2018–2019), Prop. 116 L (2023–2024) og Prop. 1 S (2024–2025) for Barne- og familiedepartementet. Det har imidlertid aldri før blitt laget en strategi for dette, hvor staten slår fast noen grunnleggende prinsipper for hva som er statens overordnede politikk på feltet.

Strategiens mål og satsingsområder med tiltak

Strategien har fem satsingsområder:

1. Brobygging, dialog og samarbeid
2. Tilgang på tjenester og lokaler
3. Kunnskap og kompetanse
4. Beredskap og krisehåndtering
5. Diskriminering, rasisme og hatytringer

Innenfor satsingsområdene er det utarbeidet resultatmål og tiltak. Satsingsområdene støtter gjensidig opp under hverandre. Noen tiltak kunne derfor vært nevnt under flere satsingsområder.

Mål 1: God dialog og styrket samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn og mellom samfunnene og myndighetene.

Tiltak:

• Regjeringen vil etablere en kontaktkonferanse for tros- og livssynssamfunn.
• Regjeringen vil legge til rette for samarbeid og informasjonsdeling på tvers av departementenes ansvarsområder.
• Regjeringen vil innlede en dialog med KS – Kommunesektorens organisasjon om retningslinjer og veiledning om et livssynsåpent samfunn.
• Regjeringen vil se på mulighetene for å utvide det lovpålagte kontaktmøtet etter gravplassloven.
• Regjeringen vil sikre fortsatt driftstilskudd til paraplyorganisasjoner.
• Regjeringen vil styrke arbeidet med ungdomsdialog.
• Regjeringen vil igangsette et forsknings- og utredningsoppdrag om tros- og livssynsdialogen.
• Regjeringen vil synliggjøre tros- og livssynssamfunnene i forskningen på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Mål 2: Bedre tilgang på lokaler og økt mangfold i tros- og livssynstjenestene i offentlige institusjoner.

Tiltak:

• Regjeringen vil kartlegge behovet for og tilgangen på seremonirom.
• Regjeringen vil innhente kunnskap om hindringer ved utlån av lokaler til aktivitet.
• Regjeringen vil videreføre prosjekt med livssynsteam/-medarbeidere i kriminalomsorgen.
• Regjeringen vil oppdatere rundskrivet til kommunene om tros- og livssynsutøvelse.

Mål 3: Bedre informasjon og økt kunnskap om tros- og livssynsrelaterte spørsmål.

Tiltak:

• Regjeringen vil kartlegge veiledningsmateriell og utrede muligheten for en felles informasjonsnettside.
• Regjeringen vil etablere en arena for digital kunnskapsdeling.
• Regjeringen vil kartlegge hindringer i tilskuddsordninger for frivilligheten og kulturlivet.
• Regjeringen vil utlyse et forsknings- og utredningsoppdrag om religiøse ledere og utdanning.
• Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet mellom de særskilte hjelpetjenestene og tros- og livssynssamfunn om negativ sosial kontroll.
• Regjeringen vil utrede mulighetene for å videreutvikle statistikk for tros- og livssynsfeltet.

Mål 4: Bedre samarbeid mellom myndighetene og tros- og livssynssamfunnene om beredskap.

Tiltak:

• Regjeringen vil etablere møtepunkt om beredskap mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene.
• Regjeringen vil utrede behovet for retningslinjer for samarbeid mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunn om beredskap.
• Regjeringen vil utrede i hvilken grad tros- og livssynssamfunn har lokaler som kan stilles til disposisjon i en krisesituasjon.

Mål 5: Et likestilt og mangfoldig samfunn der det er trygt å gi uttrykk for tro og ikke-tro, gjennom ord, handlinger og symboler.

Tiltakene i handlingsplanen mot rasisme og diskriminering, handlingsplanen mot antisemittisme 2025–2030 og handlingsplanen mot muslimfiendtlighet utgjør regjeringens samlede innsats under dette målet.

Varighet

Strategien vil løpe fram til 2030, som også er året for markeringen av Nasjonaljubileet 2030. Nasjonaljubileet 2030 inviterer til en større samtale om fortid og fremtid:

Nasjonaljubileet 2030 gjør det derfor naturlig å se seg tilbake, samtidig som det forplikter til å se fremover. Våre ønsker for fremtiden formes av det samfunnet vi lever i nå. Samtidig er vår forståelse av fortiden alltid i utvikling. Derfor inviterer jubileet til en bred samtale om vår fortid og veien til vår egen tid og vår fremtid – «Norge i tusen år?» Begrepet nasjonaljubileum speiler både det historiske utgangspunktet og jubileets ambisjon om å engasjere hele landet. Kunnskapsutvikling og deltakelse er bærebjelker i jubileumsgrepet. I tillegg har jubileet et verdigrunnlag bestående av fem punkter, som skal åpne for verdifulle samtaler: 1. Fellesskap – hvordan skaper vi et fellesskap som både tåler og verdsetter forskjeller? 2. Verdier – finnes det et verdigrunnlag som er ufravikelig? 3. Identitet – hvordan forstår og definerer vi oss selv i møte med andre? 4. Arv – hva tar vi med oss fra fortiden og hva leverer vi videre? 5. Fornyelse – hvordan former vi et samfunn i spennet mellom tradisjon og fornyelse? 2

Regjeringen ser det som naturlig at denne strategien inngår i den større samtalen om fellesskap, verdier, identitet, arv og fornyelse som Nasjonaljubileet 2030 inviterer til.

Strategien vil også løpe parallelt med handlingsplanene mot rasisme og diskriminering, antisemittisme og muslimfiendtlighet. At disse innsatsene løper parallelt, gir muligheter for synergier og kan bidra til økt kunnskap, bevisstgjøring og til å løfte den offentlige samtalen.

Organiseringen av arbeidet med strategien

I arbeidet med denne strategien har Barne- og familiedepartementet fått innspill fra tros- og livssynssektoren gjennom en kontaktkonferanse 11. februar 2025 og et innspillsmøte med representanter fra Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Elevorganisasjonen og unge rådsrepresentanter fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. I tillegg har departementet mottatt totalt 16 skriftlige innspill fra organisasjoner og enkeltpersoner.

Strategien bygger også videre på vurderinger og tiltak som ble lagt fram i kap. 7 i Prop. 116 L (2023–2024) Endringer i trossamfunnsloven (aktivitets- og antallskrav).

Tros- og livssynssektoren i tall

Den norske kirke er det største trossamfunnet i Norge med 3,44 millioner medlemmer. I 2008, 2013 og 2018 hadde den henholdsvis 3,87, 3,84 og 3,72 millioner medlemmer og tilhørige. I perioden 2008–2024 sank andelen av befolkningen som tilhører Den norske kirke fra 80,7 prosent til 62,1 prosent. Denne reduserte prosentvise oppslutningen om Den norske kirke skyldes i hovedsak at befolkningsveksten i perioden i stor grad er knyttet til innvandring, og da fra land med en annen religiøs demografi enn Norge. Men også det reelle medlemstallet i Den norske kirke har gått noe ned, blant annet som følge av utmeldinger og fordi tilhørige ikke lenger ligger inne i medlemstallet.

Av de 757 000 tilskuddstellende medlemmene i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke i 2024 tilhørte 50,3 prosent kristne trossamfunn, mens 25,1 prosent var medlem i et islamsk trossamfunn. 18,4 prosent var medlem i et livssynssamfunn (ikke-religiøse samfunn), hvorav Human-Etisk Forbund (HEF) var det største med 132 000 tilskuddstellende medlemmer i 2024. Henholdsvis 1,8 og 3 prosent tilhørte hinduistiske eller buddhistiske trossamfunn. Trossamfunn innen sikhisme, baha’i og jødedom hadde til sammen 0,8 prosent av den samlede medlemsmassen i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke.

Andelen av befolkningen som ikke er medlem i et tros- eller livssynssamfunn, er stigende. I perioden 2014–2024 økte andelen av befolkningen som verken tilhørte Den norske kirke eller et annet tros- eller livssynssamfunn (tilskuddstellende medlem) fra 13 til 24 prosent. Det er særlig unge og unge voksne som ikke er medlem i et tros- eller livssynssamfunn.

1 For tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke oppgis antall tilskuddstellende medlemmer per 1. januar. Medlemstallet for Den norske kirke er per 31. desember. I 2014 inkluderte medlemstallet for Den norske kirke både medlemmer og tilhørige, mens det i 2024 kun omfatter medlemmer.

2 Folketallet ved årsskiftet 2013/2014 og 2023/2024.

Kilde: SSB

Tros- og livssynssamfunnene er viktige bidragsytere til sivilsamfunnet og utgjør med sine 4,2 millioner medlemmer en betydelig del av frivillig sektor i Norge. Det er likevel ikke slik at alle som er medlemmer av et tros- eller livssynssamfunn, utfører frivillig arbeid for dette samfunnet.

I Den norske kirke oppgis det at antallet frivillige har passert 83 000 personer. 3 Dette inkluderer alt fra frivillige innen eldreomsorg og barne- og ungdomsarbeid, til å delta som frivillig i gudstjenesten eller ved konserter mv. i kirken. Det finnes ikke absolutte tall for antallet frivillige i andre tros- og livssynssamfunn. Fra årsrapporter og ulike forskningsrapporter 4 vet vi imidlertid at store deler av virksomheten i både store og små samfunn utføres gjennom frivillig arbeid, og at dette spenner om alt fra leksehjelp og ulike typer omsorgsarbeid og hjelpetjenester, til bidrag ved gjennomføring av gudstjenester, bønn, høytider mv.

I undersøkelser gjennomført av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor 5 , rapporteres det om at 7 prosent av befolkningen og 12 prosent av de frivillige oppga at de hadde utført frivillig arbeid i regi av et tros- eller livssynssamfunn (inkludert Den norske kirke) i løpet av det siste året (2023). Til sammenligning hadde 12 prosent av befolkningen og 20 prosent av de frivillige oppgitt at de hadde utført frivillig arbeid i regi av kunst, kultur, korps eller kor. Andelen av befolkningen som i samme undersøkelse oppga å ha vært frivillige siste året, var på 62,7 prosent. SSBs satellittregnskap for frivillige og ideelle organisasjoner fra 2018 viste at det ble lagt ned ned nærmere 10 000 årsverk i frivillig innsats på området religion. 6

Tros- og livssynssamfunn er også en arena for det lokale kulturlivet. I en rapport fra 2024 utført av Rambøll Management Consulting på oppdrag fra Den norske kirke, fremgår det at verdiskapningen av bare Den norske kirkes kulturaktiviteter alene utgjør rundt 1 milliard kroner. 7 Da er ikke verdiskapningen av kirkebygg og bygninger tatt med. Vi har ikke tilsvarende tall for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, men også disse har en rekke kulturaktiviteter som omfatter alt fra dans, kor, teater og andre kulturarrangementer og som ofte er åpne også for ikke-medlemmer. Av rapporten Organisasjonslandskap i endring 8 fremgår det blant annet at over 90 prosent av tros- og livssynsorganisasjonene opplyser å ha aktiviteter som er åpne for barn og unge som ikke er medlemmer.

De fleste organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge i Norge drives i dag av frivillige organisasjoner og foreninger. 9 LNU er en paraplyorganisasjon for rundt 100 frivillige og demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner, som organiserer over 600 000 medlemskap over hele landet. 23 av organisasjonene tilhører kategorien livssynsbaserte, og disse organiserer til sammen ca. 160 000 medlemmer, hvorav ca. 122 000 er under 26 år. 10 Ifølge tall fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor oppga i underkant av 7 prosent av befolkningen i aldersgruppen 16–29 år at de hadde vært frivillige i en tros- eller livssynsorganisasjon i 2023. Til sammenligning oppga i overkant av 19 prosent av ungdom i alderen 16–29 år at de hadde vært frivillige i en organisasjon innenfor kategorien kultur og fritid. 11

Rammebetingelsene for tros- og livssynssamfunnene

Grunnloven § 16 har følgende ordlyd:

Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

Tros- og livssynsfriheten er en grunnleggende verdi og en menneskerett i et demokratisk samfunn. Staten skal verne om denne friheten og legge til rette for at alle innbyggerne kan praktisere troen eller livssynet sitt. Grunnloven § 16 tydeliggjør ansvaret staten har for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, gjennom finansiering og lovgivning.

Bestemmelsene om Den norske kirke er fastsatt som en rammelov i et eget kapittel i trossamfunnsloven. Her slås det blant annet fast at staten finansierer prestetjenesten og de sentrale og regionale kirkelige organene, mens kommunene finansierer kirkebyggene og den kirkelige virksomheten lokalt. Samlet skal finansieringen legge til rette for at kirken kan fortsette å være en landsdekkende folkekirke med en sterk lokal forankring.

Bestemmelsen om at tros- og livssynssamfunn skal bli understøttet på «lik linje», må ses i sammenheng med de pliktene staten har overfor folkekirken. Dette innebærer blant annet en plikt til å materielt støtte tros- og livssynssamfunnene gjennom tilskudd. Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke kan kreve et årlig tilskudd fra staten som om lag svarer til de offentlige tilskuddene Den norske kirke får, regnet per medlem.

Det er nedsatt et ekspertutvalg som skal vurdere alternative tilskuddsmodeller for finansiering av Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene. Utvalget skal levere sin rapport 20. august 2025. Denne strategien berører derfor ikke spørsmålet om finansiering av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.