7 Straffansvar ved brudd på utreiseforbud

7.1 Gjeldende rett

Departementet foreslår i punkt 6 en ny bestemmelse i barnevernsloven § 5-13 om at barnevernstjenesten kan vedta at et barn forbys å reise fra Norge dersom det er nærliggende fare for at barnet vil bli utsatt for mishandling, alvorlig fare for barnets liv eller helse eller annen alvorlig omsorgssvikt. Det er også foreslått en hjemmel til å treffe akuttvedtak i § 4-6. Brudd på slike utreiseforbud vil ikke i seg selv være straffbart uten en lovendring, verken etter barnevernsloven eller straffeloven.

Brudd på enkelte vedtak etter barnevernsloven er straffbart etter straffeloven § 261 om omsorgsunndragelse. Bestemmelsen rammer den som tar en mindreårig ut av landet eller holder en mindreårig tilbake i utlandet i tilfeller hvor det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29, eller hvor det er sendt begjæring til fylkesnemnda om slike tiltak, eller der det er truffet akuttvedtak om dette.

For sammenhengens skyld nevnes det at barneloven § 41 første ledd gir domstolen adgang til å fastsette forbud mot at barn reiser utenlands i tilfeller hvor det er fare for at barnet ikke returnerer til Norge. Brudd på slikt utreiseforbud kan være straffbart etter straffeloven § 261.

7.2 Utvalgets forslag

Som omtalt i punkt 6.2, foreslår utvalget endringer i barnevernsloven som gir barnevernstjenesten hjemmel for å vedta forbud mot at et barn tas med eller sendes ut av landet når det er fare for skadelige utenlandsopphold (utreiseforbud).

Utvalgets flertall mener at for å sikre at utreiseforbud etterleves, bør brudd på forbudet kunne straffes, se NOU 2024: 13 punkt 27.4.11 side 347. Uten en trussel om straff for å bryte forbudet vil tiltaket kunne ha liten reell effekt, da det ikke vil være virkemidler for å håndheve det. En straffesanksjonering vil tydeliggjøre foreldrenes ansvar for barnet sitt og ansvar for å overholde utreiseforbudet. Det kan også ha en viss pedagogisk og allmennpreventiv betydning ved at foreldrene blir mer oppmerksomme på at ufrivillige utenlandsreiser kan ha skadelige virkninger for barnet.

Utvalgets flertall foreslår at straffeloven § 261 om omsorgsunndragelse utvides til også å omfatte situasjoner der det er truffet akuttvedtak eller vedtak om utreiseforbud, eller begjæring om utreiseforbud er sendt barneverns- og helsenemnda. Dette vil samsvare med straffansvaret for å ta med barnet ut av landet der er det er truffet eller er i ferd med å treffes tiltak etter barnevernsloven som gjør det ulovlig å ta med barnet ut av landet, jf. barnevernsloven § 5-6. Strafferammen for brudd på utreiseforbudet vil dermed være bot eller fengsel inntil to år.

Utvalgets mindretall, utvalgsmedlem Rui, mener at det ikke er tilrådelig å innføre en hjemmel til å fastsette utreiseforbud slik foreslått av flertallet. Se NOU 2024: 13 punkt 27.4.15 side 349–351.

7.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å gjøre det straffbart å bryte et vedtak om utreiseforbud etter den nye hjemmelen i barnevernsloven støttes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og Politidirektoratet. Departementet kan ikke se at det er noen høringsinstanser som har uttrykt at de er negative til forslaget.

Utenriksdepartementet tar ikke klart stilling til om brudd på et utreiseforbud bør være straffbart. Høringsinstansen uttaler at det er svært begrenset hvilken bistand norske myndigheter kan yte på en annen stats territorium. Det må derfor, særlig i saker hvor det ikke er fastsatt noe internasjonalt samarbeid, forhindres at slike situasjoner oppstår. Utreiseforbud synes ifølge høringsinstansen å være et verktøy som kan forhindre skadelige utenlandsopphold. Høringsinstansen peker imidlertid på at en straffereaksjon ikke nødvendigvis vil hjelpe et barn som allerede befinner seg i utlandet.

Flere høringsinstanser uttaler at de støtter forslaget om å innføre en hjemmel for å ilegge utreiseforbud, se nærmere i punkt 6.3, uten å uttale seg særskilt om hvorvidt brudd på forbudet bør være straffbart.

Enkelte høringsuttalelser til utvalgets forslag om en egen straffebestemmelse som rammer det å utsette barn for skadelige utenlandsopphold, har overføringsverdi til forslaget om å kriminalisere brudd på et utreiseforbud. Bufdir uttaler at et straffebud om skadelig utenlandsopphold kan virke forebyggende, og bidra til at foreldre blir bevisste de potensielle konsekvensene ved å sende barna på slike utenlandsopphold. Samtidig kan et straffebud fungere som et pressmiddel for å bringe barnet tilbake til Norge. Også Utenriksdepartementet uttrykker støtte til kriminalisering av det å utsette barn for skadelige utenlandsopphold. Departementet uttaler at det bør vurderes «straffbortfall» som et virkemiddel for å få foreldrene til å samarbeide om å få barnet tilbake til Norge, og at dette bør vurderes opp mot gjeldende bestemmelser om formildende omstendigheter i straffeloven § 78 bokstav b og f. Også Røde Kors fremhever at det er lite som kan gjøres for barn som befinner seg i utlandet, og at dette kan skape en vanskelig situasjon for barnet og hjelpeapparatet. Røde Kors tar derfor til orde for at straff kan bortfalle dersom en forelder bidrar til at barnet blir returnert til Norge. Dette vil gi et insentiv for foreldre til å bidra til en frivillig retur.

7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at brudd på de foreslåtte reglene om utreiseforbud etter barnevernsloven skal være straffbart. Et utreiseforbud har til formål å verne barn mot å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold, i tilfeller hvor det er nærliggende fare for at barnet blir utsatt for mishandling, alvorlig fare for barnets liv eller helse eller annen alvorlig omsorgssvikt. Brudd på et slikt forbud kan sette barns grunnleggende interesser i fare. Etter departementets syn er skadefølgeprinsippet som grunnvilkår for kriminalisering oppfylt, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5 side 88.

Departementet mener at den allmennpreventive effekten ved en straffetrussel er nødvendig for å sikre at utreiseforbud etterleves, og at et slikt forbud ellers vil ha liten reell effekt. Brudd på andre vedtak etter barnevernsloven, herunder vedtak om omsorgsovertakelse og flytteforbud, rammes allerede av straffeloven § 261. Brudd på utreiseforbud bør ikke stå i noen svakere stilling enn slike vedtak. Som påpekt av Utenriksdepartementet i høringen er det svært vanskelig for norske myndigheter å yte bistand til personer som befinner seg i andre land. Et mulig straffansvar for brudd på utreiseforbud kan bidra til å hindre at slike situasjoner oppstår. Kriminaliseringen kan for øvrig også ha en normskapende effekt og bidra til å tydeliggjøre foreldrenes ansvar for å hindre at barn utsettes for skadelige utenlandsopphold.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at straffeloven § 261 utvides til å omfatte brudd på utreiseforbud etter barnevernsloven § 5-13, samt tilfeller hvor det er sendt begjæring om slike tiltak til barneverns- og helsenemnda etter § 14-9, eller er truffet akuttvedtak etter § 4-6. Strafferammen etter straffeloven § 261 første ledd er bot eller fengsel inntil 2 år.

Når et utreiseforbud er brutt og barnet befinner seg i utlandet, vil det sentrale for norske myndigheter være å sørge for at barnet returnerer til Norge. Straffebestemmelsen bør praktiseres av myndighetene på en måte som motiverer foreldrene og andre til å medvirke til at barnet returnerer. Dette er i tråd med flere høringsuttalelser knyttet til utvalgets forslag om kriminalisering av skadelige utenlandsopphold, se nærmere i punkt 7.3. Hensynet gjør seg gjeldende tilsvarende ved brudd på et utreiseforbud. Etter departementets syn bør det ved reaksjonsfastsettelsen etter omstendighetene tillegges vesentlig betydning dersom lovbryteren har bidratt til en retur og dermed forebygget eller redusert skaderisikoen, jf. regelen om formildende omstendigheter i straffeloven § 78 bokstav b.