7 Andre endringer i reglene om taushetsplikt

7.1 Høringsforslaget

Taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 er ikke til hinder for at helseopplysninger om pasienten gjøres tilgjengelig for den som opplysningene direkte gjelder eller andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Dette er i gjeldende rett presisert i helsepersonelloven § 22. Departementet foreslo at dette videreføres og at det presiseres at et samtykke gir helsepersonell rett til å tilgjengeliggjøre opplysninger så langt samtykket gjelder. Det ble foreslått at vilkårene til et slikt samtykke, skulle være de samme som etter personvernforordningen. Dette innebar en skjerping av gjeldende regelverk. Forslaget innebar at det ikke ville være tilstrekkelig å legge til grunn samtykkekravet for helsehjelp, som også omfatter presumert samtykke, ved tilgjengeliggjøring etter helsepersonelloven § 22. Endringen innebar også at samtykket ville utgjøre et gyldig behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 og 9. I denne sammenheng foreslo departementet også å oppheve samtykkebestemmelsen i pasientjournalloven § 20.

Det ble videre foreslått å presisere at representasjonsreglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 til 4-7 gjelder. Departementet foreslo videre å presisere dagens unntak fra taushetsplikten i § 23 nr. 3 om at opplysninger kan deles «når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt» ved å endre ordlyden med en klargjøring av at unntaket gjelder anonymiserte opplysninger.

Departementet foreslo også enkelte endringer i helsepersonelloven § 23 og samtidig at bestemmelsen flyttes. Gjeldende § 23 nr. 5 om adgang til å gi melding til Mattilsynet eller politiet når det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt, ble foreslått tatt ut og omgjort til en ny paragraf.

7.2 Høringsinstansenes syn

7.2.1 Endring til samtykke etter personvernforordningen

Flere høringsinstanser, herunder Datatilsynet og Digitaliseringsdirektoratet støtter forslaget om at vilkårene for å samtykke til opphevelse av taushetsplikten, skal svare til reglene for samtykke i personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Datatilsynet uttaler at et samtykke til opphevelse av taushetsplikten kan få like store konsekvenser som et samtykke til behandling av personopplysninger etter personvernforordningen. Tilsynet anser det derfor som rimelig at samme krav skal stilles til samtykket som avgis. Digitaliseringsdirektoratet har merket en økende mengde henvendelser knyttet til bruk av samtykke, og flere aktører som etterspør tydeligere regler og veiledning, spesielt når det gjelder samtykke som behandlingsgrunnlag. Digitaliseringsdirektoratet mener forslaget er et positivt tiltak, ettersom det også vil etablere samtykke som et gyldig behandlingsgrunnlag i tråd med personvernlovgivningen.

Helsedirektoratet er ikke enig i at innholdet i samtykkekravet etter helsepersonelloven § 22 bør erstattes med definisjonen i personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Direktoratet uttaler at det er et mangfold av situasjoner som vil være aktuelle for tilgjengeliggjøring av helseopplysninger etter pasientens samtykke. I mange situasjoner vil ikke den som mottar opplysningene ha behov for et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen. Helsedirektoratet mener det vil være svært uheldig dersom det ikke vil kunne legges til grunn et stilltiende samtykke i enkelte situasjoner. Formålet med at pårørende gis tilgang til informasjon er for å bistå eller støtte pasienten i forbindelse med helsehjelpen, og må sees i sammenheng med dette. En mer omstendelig prosess knyttet til å dokumentere et samtykke i slike tilfeller, vil være svært ressurskrevende for helsepersonellet, og vil kunne gå ut over helsehjelpen til pasienten. Helsedirektoratet mener det er vanskelig å overskue konsekvensene.

Oslo universitetssykehus HF er også uenig i at samtykkekravet bør skjerpes og støtter ikke forslag til endringer i helsepersonelloven § 22 om bortfall av taushetsplikt ved samtykke. Oslo universitetssykehus HF mener skjerping av samtykkekravet, vil gjøre den kliniske hverdagen unødig komplisert og krevende. Bestemmelsen blir mye mindre praktisk, og helsepersonell vil som regel måtte innhente et skriftlig samtykke og samtidig informere pasienten i henhold til personvernforordningens regler. Oslo universitetssykehus HF sin oppfatning er at slik helsepersonellov § 22 er utformet per i dag, utgjør bestemmelsen et supplerende behandlingsgrunnlag i nasjonal rett i tråd med personvernforordningen artikkel 9 nr. 2, bokstav h, jf. artikkel 9 nr. 3.

Helseplattformen AS ser utfordringen på generelt grunnlag knyttet til å håndtere samtykker slik det beskrives i lovforslagets § 22. Helseplattformen AS har erfart at samtykker kan være utformet ulikt, og dermed kan forstås ulikt. Helseplattformen AS er bekymret for vurderinger knyttet til innholdet i et samtykke, og hvor langt det rekker. Det blir omtrent en umulig oppgave, om ikke samtykkene standardiseres. Det er viktig med god informasjon til pasienter og brukere om hva et samtykke omfatter. De utfordringer man i dag har med samtykke innenfor personvernforordningen blir overført til helsehjelpsområdet.

Universitetet i Oslo, juridisk fakultet uttaler at det kan anses hensiktsmessig med høyere formkrav til samtykket etter helsepersonellov § 22, ved henvisning til formkravene i personvernforordningen artikkel 4 nr. 11, slik det er foreslått. En forutsetning er at dette ikke er til hinder for at personer uten muligheter for å avgi et gyldig samtykke får nødvendig helsehjelp basert på tilgjengelig informasjon.

Den norske legeforening er negativ til å endre definisjonen av samtykke i helsepersonelloven § 22. Dette er et praktisk viktig unntak fra taushetsplikten, og det som best er egnet til å ivareta tillitshensynet og pasientens kontroll over egne opplysninger. Legeforeningen oppfatter at bestemmelsen er godt implementert og fungerer godt etter sin intensjon. Slik bestemmelsen er formulert i dag er det tilstrekkelig med det som kan omtales som «det helserettslige samtykkekravet». Dette er et formløst samtykkekrav, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-2. Et krav til samtykke etter personvernforordningen, medfører en vesentlig skjerping av kravet. Legeforeningen mener dette forslaget er en svært dårlig ide, og ber departementet om å revurdere forslaget.

Legeforeningen understreke at samtykke ikke bør utgjøre behandlingsgrunnlag for personopplysninger innenfor helsetjenesten. Pasientjournalloven § 20 ble endret med innføringen av personvernforordningen i 2018, men endringen er knapt nok begrunnet i proposisjonen. Om noe, fremstår det som at de ulike definisjonene er tilsiktet. Dette er naturlig ettersom pasientjournalloven § 20 først og fremst regulerer bruk av helseopplysninger til «andre formål enn helsehjelp». Det kan blant annet være forskning, statistikk, kvalitetsforbedring osv.

7.2.2 Deling av anonyme opplysninger

Helse Sør-Øst RHF mener forslag til ny bestemmelse bør beholde dagens ordlyd («behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt»). Dagens kriterium treffer etter Helse Sør-Øst RHFs syn godt på den brede skjønnsmessige vurdering som bør være avgjørende for om opplysninger kan utleveres. At bakveisidentifisering kan være mulig bør ikke være til hinder, dersom risikoen kan anses akseptabel lav, dvs. produktet av sannsynligheten og skadepotensiale.

Den norske legeforening er også negativ til forslaget om å endre ordlyden til at opplysninger kan gis når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at opplysningene er anonymisert. Dette er en bestemmelse som etter gjeldende rett er et unntak for opplysninger som ikke er anonyme. Dersom de var reelt anonyme ville ikke taushetsplikten slå inn i utgangspunktet. Etter Legeforeningens oppfatning er det her tale om en materiell endring som bryter med lovens system og som ikke er tilstrekkelig begrunnet.

Oslo universitetssykehus HF etterlyser en presisering av hvilken terskel som skal legges til grunn for vurderingen av hva som er «anonymisert». Dersom det er terskelen for hva som er anonymt etter personvernforordningen som skal legges til grunn for vurderingen, er Oslo universitetssykehus HF bekymret for at endringen vil få store praktiske konsekvenser for helsepersonellet. Terskelen for hva som er anonymt etter personvernforordningen er svært høy, mens den gjeldende ordlyden i helsepersonelloven § 23 nr. 3 taler for at terskelen er noe annerledes for dette unntaket. Det vil i mange tilfeller for eksempel ikke være tilstrekkelig å utelate navn, adresse, alder og kjønn, for at det skal anses som anonymt etter terskelen i personvernforordningen.

Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) påpeker at den foreslåtte endringen fra gjeldende § 23 nr. 3 i helsepersonelloven (individualiserende kjennetegn er utelatt) til ny ordlyd (opplysningene er anonymisert), innebærer en vesentlig innskjerping fra dagens praksis. NEM og REKs forståelse av dagens situasjon er at nåværende ordlyd innebærer en praktisk og viktig sikkerhetsventil, som har muliggjort dialog mellom leger i ulike helseforetak og mellom undervisningspersonell og studenter innen helsefag. Komiteene vil derfor anbefale at dagens ordlyd og praksis videreføres.

Universitetet i Oslo er også negative til forslaget. Endringen innebærer i realiteten at et praktisk viktig unntak fra taushetsplikten fjernes, ved at det tas inn en forutsetning om at unntaket gjelder anonyme opplysninger. Denne vesentlige endringen adresseres ikke i høringsnotatet. En endring som innebærer at kun anonyme opplysninger kan deles er dessuten meningsløs da slike opplysninger ikke er omfattet av taushetsplikten, ei heller av personvernforordningen. Dagens unntak i helsepersonelloven § 23 nr. 3 gjelder ikke anonyme opplysninger, men opplysninger som helsepersonellet har avidentifisert utfra formålet med å behandle opplysningene. Det vil si utfra hvilke muligheter mottakere har til å skjønne hvilke pasienter det dreier seg om. Når det i lovens forarbeider er brukt begrepet «anonyme» opplysninger må dette ses i lys av hva som ble ment med dette begrepet den gang (1998), og at det hadde et annet innhold enn etter dagens lovgivning. I dag er begrepet anonymt forbeholdt opplysninger som ikke kan føres tilbake til pasienten, altså langt mer enn at de er avidentifisert.

7.2.3 Andre endringer

Akershus universitetssykehus HF mener at det i forslaget til § 22 bør presiseres at bortfall av taushetsplikt ikke gjelder direkte oppslag i journal på bakgrunn av samtykke fra for eksempel familiemedlem eller venn, men at det må foreligge tjenstlig behov. Dette for å sikre at virksomhetene har mulighet til å iverksette sikkerhetsmessige tiltak for å kunne avdekke eventuelle ulovlige oppslag og se mønstre basert på det tjenstlige behovet.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin mener at det er nødvendig å skjerpe tilbakeføring av helseopplysninger til behandler for læringsformål. Dette er avgjørende for å sikre kvalitet i helsetjenesten. Bestemmelser om dette dekkes i dag av helsepersonelloven § 45 a, om at innleggende lege skal ha epikrise. Imidlertid kjenner kompetansesenteret til at legevaktleger ofte ikke får dette, og at epikrisen ikke er tilgjengelig for legevakten. Det medfører at legevaktleger, som utfører en sentral portvokterrolle som er avgjørende både for pasientsikkerheten og for belastningen på spesialisthelsetjenesten, fratas sin mulighet til læring. Derfor bør dette innskjerpes.

Nasjonalt senter for aldring og helse viser til at etter dagens § 22 tredje ledd, har nærmeste pårørende adgang til å samtykke til deling av taushetsbelagte opplysninger på vegne av pasienter som av ulike årsaker er ute av stand til selv å samtykke, for eksempel som følge av demenssykdom eller psykisk utviklingshemming. Nasjonalt senter for aldring og helse kan ikke se at denne regelen er videreført i forslaget. Det vises til at reglene om samtykkekompetanse etter §§ 4-3 til 4-7 i pasient- og brukerrettighetsloven skal gjelde for samtykke etter den nye bestemmelsen. Ingen av disse bestemmelsene gir imidlertid nærmeste pårørende adgang til å samtykke på vegne av voksne pasienter som mangler samtykkekompetanse, i denne sammenhengen til deling av informasjon som følge av demens, psykisk utviklingshemming eller fysiske eller psykiske forstyrrelser. Nasjonalt senter for aldring og helse kan derfor ikke se at en slik henvisning vil føre til at dagens tredje ledd videreføres.

Nasjonalt senter for aldring og helse mener dagens regel om nærmeste pårørende bør videreføres. Det er praktisk viktig at nærmeste pårørende kan frita helsepersonell fra taushetsplikten der pasienter mangler samtykkekompetanse av grunner som nevnt og ikke selv kan samtykke. Dette bør fremgå tydelig av lovteksten. Nasjonalt senter for aldring og helse mener departementet i større grad bør tydeliggjøre, eventuelt i retningslinjer, rundskriv eller veiledere

Når det gjelder punktet om epikrise, mener Helseplattformen AS at bestemmelsen burde stå i taushetspliktsbestemmelsene for å klargjøre grunnlaget for å dele denne type informasjon bredt til de som skal sikre en forsvarlig oppfølging.

Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo støtter presisering av at det ved utskrivning fra helseinstitusjon skal sendes epikrise til helsepersonell som tidligere har vært behandlere i et behandlingsforløp. I en tid med stadig mer fragmenterte helsetjenester, blir en slik oppfølging helt nødvendig for tilbakemeldinger og læring.

Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør uttaler at samtykke i dag er omtalt i ulike lover som regulerer forskning og kvalitetssikring, der samtykke har ulike funksjoner. En forskningsdeltaker kan gi samtykke som utgjør behandlingsgrunnlag iht. personvernforordningen, gi forskningsetisk samtykke iht. helseforskningsloven, og gi samtykke som opphever taushetsplikten iht. helsepersonelloven § 22. Når samtykkebestemmelsene er ulike, kan det skape forvirring. Harmonisering kan derfor synes hensiktsmessig. Sikt vil imidlertid påpeke at samtykke etter personvernforordningen er strengere enn helseforskningsloven når det gjelder ny og endret bruk og mulighetene til få opplysninger slettet ved trekk av samtykke. Samtykkevilkårene i personvernforordningen og helseforskningsloven tolkes også ulikt, selv om ordlyden er den samme. I høring om forslag til endringer i helseforskningsloven har vi derfor uttrykt bekymring knyttet til at samtykkevilkårene i helseforskningsloven har samme ordlyd som i personvernforordningen. Tilsvarende bekymringer gjelder for innføring av personvernforordning-samtykke i helsepersonelloven. Sikt mener primært at det beste for forskning vil være en situasjon der samtykker som har ulike funksjoner også har ulike vilkår. Sikt er derfor mot forslaget om å innføre personvernforordningens samtykkekrav i helsepersonelloven.

Universitet i Oslo uttaler at det på bakgrunn av erfaringer og praksis de siste årene er det nødvendig å tydeliggjøre sammenhengen mellom forsvarlighetsplikten og plikten til å gjøre pasientopplysninger tilgjengelig. Det vil si som en opplysningsplikt, noe som til dels kommer til uttrykk i spesialisthelsetjenesteloven § 3-2, og nå foreslås opphevet. Denne bør beholdes i likhet med tilsvarende bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven da den synliggjør sammenhengen mellom forsvarlighetsplikten og plikten til å tilgjengeliggjøre pasientopplysninger. Se for øvrig avgjørelsen fra Høyesterett i Rt. 1997 s. 1800, der temaet nettopp var om manglende tilgjengeliggjøring av pasientopplysninger var et straffbart brudd på forsvarlighetsplikten. For å motvirke liknende feil burde det vært tatt inn en bestemmelse i helsepersonelloven, for eksempel § 4, om opplysningsplikt når det er nødvendig å tilgjengeliggjøre pasientopplysninger for å oppfylle forsvarlighetsplikten, eventuelt i kapittel 6 eller 7 der andre opplysnings- og meldeplikter står. Det kan nevnes at dokumentasjonsplikten på samme måte er begrunnet i forsvarlighetsplikten (og muligheter for etterkontroll), slik at pasienten ikke kan nekte helsepersonell å gjøre slik dokumentasjon, i likhet med opplysningsplikter.

Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende bemerker behov for tydeliggjøring i forslag § 22 om bortfall av taushetsplikt ved samtykke. For å ivareta rettighetene til mennesker over 16 år med nedsatt samtykkekompetanse og sikre forsvarlig helsehjelp, er det avgjørende at dagens § 22 tredje ledd i helsepersonelloven opprettholdes.

Når det gjelder spørsmålet om gjeldende § 45 a i helsepersonelloven om epikrise bør flyttes til lovens kapittel 5 om taushetsplikt og tilgjengeliggjøring, mener Helsedirektoratet at bestemmelsen må sees i sammenheng med reglene som gjelder deling av helseopplysninger for å yte helsehjelp til pasienten, og mener det bør vurderes en ny bestemmelse i tilknytning til bestemmelsen om tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsehjelp.

7.3 Departementets vurderinger og forslag

7.3.1 Bortfall av taushetsplikt ved samtykke

Taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 er ikke til hinder for at helseopplysninger om pasienten gjøres tilgjengelig for den som opplysningene direkte gjelder eller andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Dette er i gjeldende rett presisert i helsepersonelloven § 22. Departementet foreslår at dette videreføres.

I høringsnotatet foreslo departementet å presisere at samtykket skal være en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 11, og at det skal være gitt av en person med samtykkekompetanse. Dette ville vært en endring i gjeldende rett og innebære en innstramming i samtykkekravet. Forslaget til innstramming i kravet til samtykke, hadde sammenheng med kravet til samtykke etter gjeldende § 20 i pasientjournalloven. Forslaget var begrunnet i at det kan skape unødvendig uklarhet å ha ulikt innhold i kravet til samtykke etter de to bestemmelsene. Forslaget ville bety at det ikke vil være tilstrekkelig å legge til grunn samtykkekravet for helsehjelp, som også omfatter presumert samtykke, ved tilgjengeliggjøring etter helsepersonelloven § 22. Endringen ville også innebære at samtykket kunne utgjøre et gyldig behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6 og 9.

Departementet merker seg at høringsinstansene har ulike syn på forslaget. Den norske legeforening, Helsedirektoratet m.fl. er negative til forslaget, mens Datatilsynet og Digitaliseringsdirektoratet m.fl. er positive. Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør påpeker at samtykke er omtalt i ulike lover, der samtykke har ulike funksjoner. Når samtykkebestemmelsene er ulike, kan det skape forvirring og harmonisering kan derfor synes hensiktsmessig. Sikt mener likevel at det beste for forskning, vil være en situasjon der samtykker som har ulike funksjoner også har ulike vilkår.

Departementet mener det er gode argumenter for begge syn, men går ikke videre med forslaget om at «formløse samtykker» erstattes med definisjonen i personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Departementet er enig med Datatilsynet i at et samtykke til opphevelse av taushetsplikten, kan få like store konsekvenser som et samtykke til behandling av personopplysninger etter personvernforordningen. Departementet er også enig med Helsedirektoratet i at den som mottar opplysningene, i mange situasjoner ikke vil ha behov for et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen, og Den norske legeforening som mener at samtykke ikke bør utgjøre behandlingsgrunnlag for personopplysninger innenfor helsetjenesten.

Departementet mener høyere formkrav vil kunne gjøre den kliniske hverdagen unødig komplisert og krevende. Videre vil det være uheldig dersom det ikke vil kunne legges til grunn et stilltiende samtykke i enkelte situasjoner. Det er vanskelig å overskue hvilke situasjoner dette kan være og derfor også konsekvensene av en innstramming. Departementet foreslår bare enkelte språklige endringer og bestemmelsen skal derfor forstås på samme måte som tidligere. For øvrig vises til Ot.prp. nr. 13 (1998–99) Om lov om helsepersonell m v (helsepersonelloven), Prop. 75 L (2016–2017) Endringar i pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova m.m. (styrking av rettsstillinga til barn ved yting av helse- og omsorgstenester m.m.) og Prop. 31 L (2024–2025) Endringer i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven mv. (bedre beslutningsgrunnlag og behandling).

Fordi gjeldende § 20 i pasientjournalloven, etter forslaget til presisering i helsepersonelloven § 22 ville fremstå som like og regulere samme forhold, foreslo departementet at pasientjournalloven § 20 oppheves. Dette forslaget videreføres derfor heller ikke.

Samtykke etter helsepersonelloven § 22 vil ikke nødvendigvis oppfylle kravene til gyldig samtykke etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Et samtykke som ikke oppfyller kravene, vil ikke gi behandlingsgrunnlag for tilgjengeliggjøring til andre enn pasienten selv eller for mottakerens forskning eller annen bruk av opplysningene. Tilgjengeliggjøringen må da ha et annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav d og artikkel 9 nr. 2 bokstav c. Personopplysninger som er gjort tilgjengelig basert på et slikt samtykke, kan heller ikke benyttes til forskning mv. uten et annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav j, med dispensasjon fra taushetsplikten eller annet supplerende rettsgrunnlag.

Det ble presisert i høringsnotatet at reglene om samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 til 4-7 skal gjelde for samtykke etter helsepersonelloven § 22. Dette følger delvis av gjeldende rett og ble foreslått slått sammen i andre ledd. Departementet har merket seg at blant andre Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende og Nasjonalt senter for aldring og helse, påpeker at det for å ivareta rettighetene til mennesker over 16 år med nedsatt samtykkekompetanse og sikre forsvarlig helsehjelp, er avgjørende at dagens § 22 tredje ledd i helsepersonelloven om samtykke fra nærmeste pårørende opprettholdes.

Departementet er enig i at dette er et viktig unntak som bør opprettholdes. Departementet viser også til at helsepersonelloven § 22 er endret med en direkte henvisning til § 4-3, se Prop. 31 L (2024–2025). Etter dette har § 22 de nødvendige henvisningene til pasient- og brukerrettighetsloven.

Videre er det foreslått en presisering i § 22 tredje ledd om at et forsikringsselskap ikke skal få gjort tilgjengelig opplysninger som den opplysningene direkte gjelder, kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd. Dette er innholdsmessig en videreføring av gjeldende rett.

7.3.2 Begrensninger i taushetsplikten – anonyme opplysninger mv.

Departementet foreslår enkelte endringer i helsepersonellovens § 23 om begrensninger i taushetsplikten.

Departementet merker seg at flere aktører er uenige i forslaget til ny ordlyd i § 23 om at taushetsplikten ikke gjelder når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at opplysningene er anonymisert. Departementets forslag var ment som en videreføring av gjeldende § 23 nr. 3 i helsepersonelloven, som gir unntak fra lovbestemt taushetsplikt og adgang til å utlevere pasientopplysninger dersom behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt. Unntaket er i forvaltningspraksis blitt tolket snevert, slik at det kun gjelder anonyme opplysninger. Det er lagt til grunn at bestemmelsen åpner for at alle opplysninger uansett om de kommer fra pasientjournalsystemer, et internt kvalitetsregister eller andre opplysninger som helsepersonellet besitter og som er underlagt taushetsplikt, kan utgis dersom de etter en konkret og risikobasert vurdering er anonyme.

Høringen har vist at det synes å være ulik oppfatning av gjeldende rett. Den norske legeforening er negativ til forslaget og mener at bestemmelsen etter gjeldende rett, er et unntak for opplysninger som ikke er anonyme. Også Universitetet i Oslo, juridisk fakultet mener en slik endring i realiteten innebærer at et praktisk viktig unntak fra taushetsplikten fjernes, ved at det tas inn en forutsetning om at unntaket gjelder anonyme opplysninger. Både Den norske legeforening og Universitetet i Oslo påpeker at dersom opplysningene var reelt anonyme, ville ikke taushetsplikten slå inn i utgangspunktet. Videre uttales at når det i lovens forarbeider er brukt begrepet «anonyme» opplysninger må dette ses i lys av hva som ble ment med dette begrepet den gang (1998), og at det hadde et annet innhold enn etter dagens lovgivning.

Også Oslo universitetssykehus HF er negativ til forslaget, og mener det fremstår som uklart hvilken «terskel» som skal legges til grunn for vurderingen av hva som er «anonymisert». Dersom det er terskelen for hva som er anonymt etter personvernforordningen som skal legges til grunn, er Oslo universitetssykehus HF bekymret for at endringen vil få store praktiske konsekvenser for helsepersonellet. Helse Sør-Øst RHF mener bokstav c bør beholde gjeldende ordlyd.

Bestemmelsen gjelder de opplysningene helsepersonellet har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell og selv har taushetsplikt for. Departementet vil presisere at anonymitet innebærer et strengt krav om at identifikasjon ikke skal være mulig, verken direkte eller indirekte. Det innebærer også at opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt og at det således ikke er nødvendig med en slik bestemmelse. Informasjon som deles og som ikke er anonymt i personvernforordningens forstand, må behandles som personopplysninger. Det betyr at det må legges til grunn at det er indirekte identifiserbare personopplysninger, ikke anonyme opplysninger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende § 23 nr. 3 ikke skal videreføres. Departementet er enig med høringsinstansene som uttaler at det er en unødvendig bestemmelse, fordi anonyme opplysninger ikke er omfattet av taushetsplikten eller personvernregelverket. Behovet for informasjonsutveksling mellom helsepersonell anses ivaretatt ved andre bestemmelser, blant annet i forslaget til ny § 27 om deling av opplysninger til helsepersonell uten behandlerrelasjon.

Departementet foreslår imidlertid å videreføre bestemmelsen om at opplysningene kan gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov, når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde, jf. forslaget til § 23 bokstav d. Dette er en form for «sikkerhetsventil» der sekundærlovgivningen ikke eksplisitt unntar fra taushetsplikt, men pålegger andre plikter, for eksempel rapporteringsplikter, som forutsetter bruk av helseopplysninger til andre formål enn helsehjelp. Et eksempel på en slik rapporteringsplikt kan være etter bioteknologiloven kapittel 7.

Gjeldende § 23 nr. 5 om adgang til å gi melding til Mattilsynet eller politiet når det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt, er foreslått tatt ut og omgjort til ny § 34 b. Ordlyden er imidlertid noe endret for å oppnå bedre samsvar med § 34 a, men dette er kun av teknisk karakter.

7.3.3 Tilstøtende lovendringer

Departementet foreslår å oppheve enkelte bestemmelser som er regulert i flere lover og flytte bestemmelser fra helsepersonelloven til pasientjournalloven mv. Dette innebærer også forslag til endringer i spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet med endringene er å tydeliggjøre lovenes systematiske innretning, blant annet der helsepersonelloven regulerer helsepersonellets oppgaver og plikter, mens pasientjournalloven i større grad gjelder virksomhetens oppgaver og plikter.

Departementet foreslo at spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 om journal- og informasjonssystemer og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-10 oppheves. Kun et fåtall høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Universitetet i Oslo, juridisk fakultet mener spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 bør beholdes, i likhet med tilsvarende bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven. Dette fordi de synliggjør sammenhengen mellom forsvarlighetsplikten og plikten til å tilgjengeliggjøre pasientopplysninger. Departementet er enig viktigheten av at denne sammenhengen synliggjøres og mener pasientjournalloven § 7 stiller krav som er tett knyttet til muligheten for å yte forsvarlige helsetjenester, herunder plikten til å gjøre relevante og nødvendige opplysninger tilgjengelige, jf. § 7 andre ledd bokstav f.

Departementet opprettholder forslaget om at spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 om journal- og informasjonssystemer oppheves. Tilsvarende gjelder helse- og omsorgstjenesteloven § 5-10. Bakgrunnen for departementets forslag er at kravene i stor grad også følger av pasientjournalloven. Forslaget innebærer at det bare reguleres i en lov, ikke i tre lover som i gjeldende rett.

Ved enhver virksomhet i helse- og omsorgstjenesten, skal ansvar og oppgaver være tydelig avklart. Det er særlig tre former for ansvar som er relevant i denne sammenheng; helsepersonellets individansvar etter helsepersonelloven, virksomhetsansvar etter spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven og dataansvar etter personvernlovgivningen, herunder pasientjournalloven. Hvordan pasientjournalløsningene er bygget og satt sammen vil ha betydning for hvordan aktørene kan ivareta sitt ansvar.

Eiere og ledere i helsetjenesten har et generelt ansvar for at tjenestenes drift gjennomføres innen lovfastsatte rammer, herunder legge til rette for at personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Virksomhetsansvaret favner videre enn dataansvaret, som kun gjelder behandling av person- eller helseopplysninger.

Det følger av pasientjournalloven § 19, at den dataansvarlige skal sørge for at nødvendige og relevante helseopplysninger er tilgjengelige for helsepersonell og annet samarbeidende personell når dette er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til den enkelte. Dette er et virksomhetsansvar.

Det er den dataansvarlige som bestemmer på hvilken måte opplysningene skal gjøres tilgjengelige. Det er imidlertid en forutsetning at opplysningene gjøres tilgjengelige på en måte som ivaretar informasjonssikkerheten jf. pasientjournalloven § 22. Hvordan opplysninger kan gjøres tilgjengelige er altså avhengig av kvaliteten på og mulighetene i IKT-systemene hos både avgiver- og mottakervirksomhetene. Videre følger det av spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 at helseforetak og andre helseinstitusjoner skal sørge for at journal- og informasjonssystemene i virksomheten er forsvarlige. Tilsvarende plikt er også pålagt kommunen og virksomhet som har avtale med kommunen om å yte helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-10.

At spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ta hensyn til behovet for effektiv samhandling ved anskaffelse og videreutvikling av sine journal- og informasjonssystemer, følger ikke av pasientjournalloven. Dette kravet er derfor foreslått inntatt i som nytt tredje ledd i pasientjournalloven § 7. Effektiv samhandling mellom journal- og informasjonssystemer forutsetter at disse er digitale. Departementet viser til forskrift om standarder og nasjonale e-helseløsninger § 3, hvor det stilles krav om at behandlingsrettede helseregistre skal føres elektronisk.

Endringene er kun av teknisk karakter og endrer ikke gjeldende rett.