6 Unntak fra taushetsplikten for kvalitetsforbedring, undervisning, ekstern veiledning, forskningsdeltakelse mv.

6.1 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet å samle flere unntak fra taushetsplikten som gjelder opplysninger til andre formål enn helsehjelp (internkontroll, kvalitetsforbedring, undervisning, mv.), i én ny bestemmelse som skulle erstatte gjeldende unntak i § 25, § 26, § 29 c, § 29 d og § 29 e.

Departementet foreslo et nytt unntak om at opplysninger skal kunne gis til helsepersonell som er ekstern veileder for gjennomføring av vedtak om faglig pålegg eller begrenset autorisasjon.

Departementet foreslo også et nytt unntak for å kunne benytte pasientjournaler til å identifisere og kontakte potensielle deltakere til forskningsprosjekter.

Gjeldende § 29 e i helsepersonelloven fastsetter en adgang til å gjøre oppslag i pasientjournal for undervisningsformål. Departementet foreslo å utvide gruppen som kan gis anledning til å gjøre oppslag i pasientjournaler for finne opplysninger som er egnet for undervisningsformål, fra å bare gjelde leger og tannleger til å gjelde alt helsepersonell med undervisningsansvar.

Et annet forslag var å utvide gjeldende § 26 første og andre ledd om opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten, til også å omfatte en adgang til å utarbeide statistikk uten hinder av taushetsplikten.

Departementet foreslo at unntaket i gjeldende § 26 om bruk av helseopplysninger til intern kvalitetssikring, også skal omfatte tilgang til opplysninger fra andre virksomheter om egne pasienter når det er nødvendig for kvalitetsforbedring av behandlingsforløp. Departementet foreslo også å harmonisere begrepsbruk og endrer uttrykket «kvalitetssikring» i gjeldende § 26 og § 29 c, til «kvalitetsforbedring». Dette er ingen materiell endring.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring i samsvar med gjeldende unntaksregler. Departementet foreslo også at pasienten skulle ha adgang til å motsette seg tilgjengeliggjøring for kvalitetsforbedring av behandlingsforløp etter den nye bestemmelsen om opplysninger om egne pasienter fra andre virksomheter. Pasienten har ikke en slik adgang i dag ved tilgjengeliggjøring mellom virksomheter som har felles pasientjournal. Dette ble foreslått videreført selv om opplysningene overføres til en virksomhet der pasienten ikke er eller har vært pasient. I tillegg ble de foreslått en rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter den nye bestemmelsen om ekstern veiledning. Departementet foreslo derimot ingen rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring etter den nye bestemmelsen om forskning.

Øvrige deler av den foreslåtte bestemmelsen er en samling og videreføring av gjeldende unntaksregler.

6.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene støtter forslagene om utvidelse av unntakene fra taushetsplikten. Noen etterlyser også ytterligere utvidelser enn de som departementet fremmet i høringsnotatet.

Helse Midt-Norge RHF mener at det behov for ytterligere vurdering av hvordan pasientenes rettigheter og sikkerhet kan ivaretas, samtidig som administrativ byrde og risiko for misbruk minimeres. Det er flere problematiske sider, særlig knyttet til personvern og taushetsplikt. Utvidet tilgang til pasientdata kan utfordre prinsippet om at helseopplysninger kun brukes til opprinnelig formål, og mange pasienter vil oppleve dette som personverninngripende. Krav om logging, ledelsesforankring og tjenstlig behov kan bidra til å begrense misbruk, men øker samtidig den administrative kompleksiteten. Dette kan også skape risiko for feilbruk, særlig i kommersielle samarbeid med legemiddelfirmaer. Samlet sett kan de foreslåtte unntakene i verste fall gjøre regelverket komplisert og krevende å implementere for helsepersonell og forskere, samtidig som de potensielt svekker pasientenes rettigheter og personvern.

Flere mener at den foreslåtte bestemmelsen er for omfattende og utilgjengelig.

Det gjøres nærmere rede for høringssvarene i punkt 6.3 om departementets vurderinger av de enkelte endringsforslagene.

6.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår nye paragrafer i helsepersonelloven § 28 og § 29 a som samler og erstatter lovens unntak fra taushetsplikten der opplysningene skal brukes til kvalitetsforbedring, undervisning, digital bistand, internkontroll mv. De nye bestemmelsene er hovedsakelig en videreføring av gjeldende unntaksregler, men unntakene er også utvidet på enkelte områder. Departementet opprettholder i hovedsak forslagene som ble fremmet i høringsnotatet, men med enkelte lovtekniske og språklige endringer.

6.3.1 Opprydning og samling av unntaksreglene

Departementets forslag i høringsnotatet var ment som en opprydning og samling av flere unntaksregler. Departementet oppfatter at det generelt er støtte for formålet med endringene. Det er imidlertid bekymringer for at bestemmelsen kan bli for kompleks og uoversiktlig, noe som kan gjøre det utfordrende å gjennomføre i praksis.

Departementet mener at det å samle unntaksbestemmelsene vil gi en bedre oversikt når den nye systematikken er blitt bedre kjent. Det er imidlertid gjort noen lovtekniske og språklige justeringer i forhold til det forslaget som ble sendt på høring, for å gjøre reglene klarere og mer tilgjengelig. Departementet foreslår blant annet å beholde reglene om unntak fra taushetsplikten for opplysninger til virksomhetens ledelse for internkontroll, kvalitetsforbedring mv i helsepersonelloven i én bestemmelse (ny § 29 a), og å samle de øvrige unntakene i en ny § 28.

Bestemmelsene fastsetter flere unntak fra taushetsplikten for tilgjengeliggjøring av opplysninger. Med tilgjengeliggjøring menes ulike måter og tekniske løsninger for å gjøre opplysningene tilgjengelige på. Se punkt 4.3.2.

6.3.2 Kvalitetsforbedring, internkontroll mv.

Opplysninger til virksomhetens ledelse

Departementet foreslår å videreføre reglene om opplysninger til virksomhetens ledelse i en ny § 29 a i helsepersonelloven. Det foreslås også enkelte endringer, blant annet å utvide adgangen til å dele opplysninger mellom virksomheter.

Gjeldende § 26 første ledd i helsepersonelloven fastsetter unntak fra taushetsplikten for bruk av helseopplysninger internt i en virksomhet for ytelse av helsehjelp, internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene kan gis til virksomhetens ledelse, som kan være det enkelte helseforetak, den enkelte kommune eller fastlege. Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for at tjenesten kan planlegges og gjennomføres på en rasjonell og kvalitativt forsvarlig måte. Ved samarbeid om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9 kan slike opplysninger også gis til ledelsen i samarbeidende virksomhet, jf. gjeldende § 26 andre ledd.

Dette unntaket fra taushetsplikten henger blant annet sammen med at den enkelte virksomhet har en plikt til å organisere seg slik at driften er forsvarlig. Dette er et ledelsesansvar. Den enkelte virksomhet skal planlegge og organisere driften og sikre at det arbeides systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a fjerde ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Se også krav i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Departementet viser til at forslaget om utvidelser får støtte i høringen, blant annet av Helsedirektoratet, Helse Nord RHF, Vestre Viken HF, Oslo universitetssykehus HF, Senter for klinisk dokumentasjon (SKDE), Helseplattformen AS, Bærum kommune, Den norske legeforening, Norsk kiropraktorforening og Luftambulansetjenesten HF.

Departementet foreslo i høringsnotatet at unntaksreglene i gjeldende § 26 skulle slås sammen med andre unntaksregler. Flere høringsinstanser uttaler at den foreslåtte bestemmelsen var svært omfattende og uoversiktlig. Departementet foreslår derfor å beholde unntaksreglene i gjeldende § 26 i en ny § 29 a, og samle andre unntak i en ny § 28.

Kvalitetsforbedring

Departementet foreslår å endre ordlyden fra begrepet «kvalitetssikring» til «kvalitetsforbedring». Begrepet kvalitetsforbedring er knyttet til en kontinuerlig prosess for å identifisere svikt eller forbedringsområder, teste ut tiltak og justere til resultatet blir som ønsket og forbedringen vedvarer. Dette vil også omfatte plikten til å arbeide systematisk med pasientsikkerhet. Pasientsikkerhet handler om vern mot unødig skade som følge av helsetjenestens ytelser eller mangel på ytelser, og innebærer blant annet å identifisere svikt og risikoområder som grunnlag for å forhindre og unngå unødige pasientskader.

Bergen kommune påpeker at denne endringen i sterkere grad leder fokus mot den kontinuerlige prosessen for å identifisere svikt eller forbedringsområder, teste ut tiltak og justere til resultatet blir som ønsket, og forbedringen vedvarer. Dette vil også omfatte plikten til å arbeide systematisk med pasientsikkerhet.

I den nye bestemmelsen brukes også begrepet «intern kvalitetsforbedring», som en motsetning til kvalitetsforbedring av behandlingsforløp mellom virksomheter, se nedenfor om deling av opplysninger mellom virksomheter.

Utarbeidelse av statistikk

For å få sikre samsvar med plikter pålagt i lov og forskrift og unntak fra taushetsplikt for å oppfylle disse forpliktelsene, kan utarbeidelse av statistikk være et nyttig og nødvendig verktøy. Virksomheten kan ha behov for å bruke opplysninger fra journalsystemet i statistisk form for internkontrollformål.

Departementet foreslår derfor å lovfeste i § 29 a en adgang til å tilgjengeliggjøre opplysninger for virksomhetens ledelse når disse skal brukes til utarbeidelse av statistikk.

Bestemmelsen vil gi unntak fra taushetsplikten og behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen for å kunne overføre opplysningene til virksomhetens ledelse. Unntaket gjelder deling av opplysninger som danner grunnlaget for statistikken. Tilsvarende unntak er foreslått fastsatt i ny forvaltningslov, se Prop. 79 L (2024–2025), jf. forslaget til § 34 bokstav j.

Virksomhetens ledelse vil kunne bruke opplysningene til å utarbeide statistikk som et ledd i gjennomføringen av sine plikter og oppgaver, for eksempel kvalitetssikring eller styring av tjenesten. Det følger av Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 32.3.1 at lovfestede oppgaver og plikter vil kunne gi supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen for ledelsens bruk av opplysningene til å utarbeide statistikk i gjennomføring av disse oppgavene. Det understrekes samtidig at det etter forordningens system beror på en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle i hvilken utstrekning behandling kan skje.

Utarbeidet statistikk er ikke underlagt taushetsplikt og kan deles fordi opplysningene er anonyme.

Deling av opplysninger mellom virksomheter

På bakgrunn av behovet for kvalitetsforbedring av helsetjenester på tvers av virksomheter, foreslår departementet å utvide unntaket i gjeldende § 26 i helsepersonelloven slik at den også omfatter behandlingsforløp på tvers av virksomheter. Departementet foreslår et nytt unntak fra taushetsplikten som vil gi virksomhetens ledelse adgang til å få bruke opplysninger om pasienter i andre virksomheter, til kvalitetsforbedring av behandlingsforløp, jf. ny § 29 a andre ledd.

Flere høringsinstanser mener at den foreslåtte utvidelsen av unntaksadgangen er viktig for å sikre forsvarlige pasientforløp og kvalitetsforbedring på tvers av virksomheter.

Helse Nord RHF anser endringene som nødvendige for å legge bedre til rette for arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. For å utføre rutinemessig kontroll av helthetlige pasientforløp er det nødvendig med tilgang til opplysninger om behandling gitt både i spesialist- og primærhelsetjenesten. Tilgangen bør ikke begrenses til bare å gjelde tidskritiske og spesialiserte pasientforløp. Svært mange pasientforløp går på tvers av spesialist- og kommunehelsetjeneste, og det er særlig risiko for svikt i helsehjelpen i overgangene mellom forvaltningsnivåene.

Oslo universitetssykehus HF mener at endringen er nødvendig for å kunne arbeide med kvalitetsforbedring av hele behandlingsforløp for pasienter som mottar helsehjelp fra flere virksomheter. Sykehuset erfarer at arbeidet med avvik i pasientbehandlingen og oppfølgning av disse når helsehjelpen er ytt flere steder er krevende på grunn av dagens regler om taushetsplikt.

Senter for klinisk dokumentasjon (SKDE) mener at kvalitetsforbedring på tvers av virksomheter er viktig for å sikre forsvarlige pasientforløp.

Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør påpeker viktigheten av at virksomheter som yter helsehjelp har nødvendig tilgang til helseopplysninger om egne pasienter for å kvalitetssikre helsehjelpen de tilbyr. Det er riktig at tilgangen utvides til også å gjelde opplysninger om egne pasienter fra annen virksomhet, når det er nødvendig for å kvalitetssikre helsehjelpen i behandlingsforløp som involverer flere instanser.

Departementet viser til at virksomhetene har en plikt til å legge til rette for å samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet behandlingstilbud, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e og helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1. For å ivareta dette ansvaret skal det inngås samarbeidsavtaler, blant annet om retningslinjer i tilknytning til innleggelse, utskrivning og habilitering.

For kvalitetsforbedring av helhetlige og samordnede behandlingsforløp og ivareta pasientsikkerheten i overføring mellom behandlingsnivåene, vil det kunne være nødvendig å bruke helseopplysninger på tvers av virksomheter.

Bruk av helseopplysninger fra tidligere behandlede pasienter kan være en viktig forutsetning for kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Det kan være behov for kvalitetsforbedring på tvers av tjenester, særlig der behandlingsforløpet er nært knyttet mellom virksomheter med ulikt behandlingsansvar i forløpet, og der virksomhetene samarbeider om tidskritiske og spesialiserte behandlingsforløp. Slike virksomheter er spesielt avhengige av et tett samarbeid for å kunne sikre pasienten et forsvarlig forløp. Dette forutsetter også et samarbeid om kvalitetsforbedringsarbeidet. Det kan også være samarbeid mellom en virksomhet med nasjonal eller regional funksjon og en virksomhet på et annet behandlingsnivå. Et eksempel på slikt kvalitetsforbedringsarbeid på tvers av virksomheter er de etablerte regionale perinatalkomiteene, som skal bidra til kvalitetsforbedring i svangerskaps-, fødsels- og neonatalomsorgen ved å identifisere områder med risiko for svikt, forbedringsområder og understøtte fagmiljøenes kvalitetsfremmende arbeid.

Med de endringene som foreslås vil bestemmelsen dekke utveksling av informasjon for å gjennomgå en alvorlig hendelse som har skjedd i et forløp som omfatter flere virksomheter. Departementet viser her til arbeidet med ny meldeordning, jf. Prop. 121 L (2024–2025).

Formålet er at virksomhetene som samarbeider om tidskritiske og spesialiserte pasientforløp også kan oppfylle lovkrav til kvalitetsforbedring og ivareta pasientsikkerheten. Kvalitetsforbedring av behandlingsforløp mellom samarbeidende virksomheter kan være helt nødvendig for at pasientene skal kunne tilbys en sammenhengende og helhetlig helsetjeneste. Risikoen for svikt er særlig stor ved overføring av pasienter mellom de ulike tjenestenivåene og der flere aktører eller flere nivåer er involvert i behandling. Kvalitetsforbedring av pasientforløp inkluderer også å bedre pasientsikkerheten gjennom hele forløpet.

Pasienten skal som etter gjeldende rett, ikke ha rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring, se punkt 6.3.6.

6.3.3 Oppslag i journal for undervisningsformål

Utvidelse av gruppen helsepersonell som skal kunne gjøre oppslag

Gjeldende § 29 e i helsepersonelloven gir en begrenset adgang til å gjøre oppslag i journal for å kunne vurdere om en pasients helseopplysninger egner seg for undervisning. Adgangen til å gjøre oppslag er forbeholdt leger og tannleger, og det er videre en begrensning i at legen eller tannlegen kun kan gjøre oppslag om en pasient som er eller har vært til behandling ved sykehusavdelingen eller tannklinikken hvor legen eller tannlegen arbeider. Dette innebærer ifølge forarbeidene at det for eksempel ikke kan gjøres journaloppslag mellom fagområder eller i andre helseforetak (Prop. 112 L (2020–2021) punkt 6.3).

Departementet foreslår i en ny § 28 første ledd bokstav b, å utvide gruppen helsepersonell som kan gis anledning til å slå opp i pasientjournaler for finne opplysninger som er egnet for undervisningsformål. Gruppen som skal kunne gjøre oppslag i journal for undervisningsformål, utvides fra bare å gjelde leger og tannleger til å gjelde alt helsepersonell med undervisningsansvar i virksomheten der pasienten har fått helsehjelp.

De fleste instansene som har uttalt seg om dette støtter forslaget (Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, Bærum kommune, Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør, Universitetet i Oslo, Avdeling for allmennmedisin og Allmennmedisinsk forskningsenhet ved Universitetet i Oslo, Norsk Kiropraktorforening mfl.).

Avdeling for allmennmedisin og Allmennmedisinsk forskningsenhet ved Universitetet i Oslo viser til at oppslag i pasientjournal for undervisningsformål har vært ansett ivaretatt for allmennleger. De to avdelingene ser at det i situasjoner på fastlegekontoret, legevakt, helsestasjon eller sykehjem kan være hensiktsmessig at annet helsepersonell samarbeider i undervisningssituasjoner. Det er mer og mer vanlig med «hverandre-vurdering» innenfor moderne praksisundervisning, og det vil derfor være hensiktsmessig for medisinstudenter i praksis om de kan gjøre oppslag i pasientjournal på praksisstedet for undervisningsformål.

Universitetet i Oslo mener at det vil vanskeliggjøre svært viktig undervisning dersom undervisere som ikke er ansatt ved helseforetakene, ikke kan ha tilgang til klinisk viktige journalopplysninger om pasient som skal delta i den kliniske undervisningen. Det er viktig for sektorsamarbeidet om undervisning i kliniske fag at dette presiseres. Dersom tilgang til journalopplysninger begrenses til å gjelde det fagområdet som underviseren er en del av, vil det innebære redusert kvalitet og forsvarlighet i klinisk pasientrettet undervisning. Dette vil stride mot høringsforslagets intensjon om å tilrettelegge for forsvarlig opplæring. Forsvarlig opplæring innen medisin er god kunnskap om samhandling.

Noen høringsinstanser advarer imidlertid mot å utvide gruppen som skal kunne gjøre oppslag i pasientjournaler for undervisningsformål (Helsedirektoratet, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Sykehuset Innlandet HF mfl.). Helsedirektoratet er enig i at avgrensningen slik den er i dag, ikke i tilstrekkelig grad sikrer forsvarlig utdanning av helsepersonell eller helsefaglige studenter. Direktoratet mener imidlertid at utvidelsen bør begrenses til helsepersonell som har autorisasjon eller lisens. Dette vil ifølge direktoratet være et personverntiltak som vil være med på å hindre at personkretsen som gis tilgang til opplysninger blir for vid. Universitetssykehuset Nord-Norge HF viser til viktigheten av å sikre sykehusets tillit blant pasienter og befolkning. Det virker ifølge sykehuset ikke betryggende at en potensielt stor gruppe helsepersonell, skal få hjemmel til å gjøre så vidt åpne søk som det denne bestemmelsen gir grunnlag for. De er derfor usikre på om den foreslåtte den personellmessige avgrensningen gjør at utvidelsen ikke overstiger ulempene for det enkeltes personvern.

Departementet mener at adgangen til å gjøre oppslag for undervisningsformål, slik den er avgrenset i dag, ikke i tilstrekkelig grad sikrer forsvarlig utdanning av helsepersonell eller helsefaglige studenter. Det stilles store krav til kompetanse og faglighet, også for andre helsepersonellgrupper enn leger og tannleger. Også andre helsepersonellgrupper driver undervisning innenfor sitt fagfelt, og det gis undervisning i andre helseinstitusjoner enn kun sykehus og tannklinikker. Departementet mener det er behov for at flere grupper helsepersonell gis en tilsvarende adgang til å finne pasienttilfeller som egner seg til undervisning. Adgangen til å bruke reelle eksempler i undervisningen, vil gjøre undervisningen mer presis innenfor det enkelte fagfeltet og dermed bidra til bedre opplæring. Reelle eksempler, særlig om situasjoner som har, eller nesten har fått alvorlige konsekvenser for pasienten, vil bidra til å presisere hva virksomheten må gjøre annerledes for å ivareta krav til faglig forsvarlighet innen ulike fagområder. De praktiske eksemplene vil dermed også understøtte internkontrollen.

Departementet viser til tidligere uttalelse i Prop. 112 L (2020–2021):

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser mener at også andre helsepersonellgrupper bør omfattes av bestemmelsen. Departementet ser at andre helsepersonellgrupper også vil kunne ha nytte av å kunne anvende bestemmelsen. Departementets har imidlertid kommet til at nytten av en slik utvidelse ikke overstiger ulempene for pasientens personvern.

Helsepersonelloven § 29 e har vært gjeldende rett i noen år. Departementet vurderer nå at det er gode grunner til å utvide gruppen helsepersonell, samtidig som den personellmessige avgrensningen sikrer at en slik utvidelse ikke overstiger ulempene for den enkeltes personvern.

Unntaket skal etter forslaget gjelde alle grupper av helsepersonell. Dette vil først og fremst være personell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven § 48 a eller § 49. Det vil imidlertid også kunne være annet personell som yter helsehjelp eller elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring gir helsehjelp jf. definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven § 3 første ledd. Dette betyr også at muligheten til oppslag ikke vil være begrenset til kun sykehusavdeling eller tannklinikk.

Helsepersonellet må arbeide i virksomheten

Selv om forslaget innebærer at en større gruppe helsepersonell gis mulighet til slå opp i pasientjournaler for å finne opplysninger til undervisningsformål, betyr dette ikke at alt helsepersonell gis denne muligheten.

Departementet mener at det bør stilles krav til hva slags tilknytning helsepersonellet har til virksomheten der pasientene har fått behandling og opplysningene er journalført. Oslo universitetssykehus HF mener at universitetsansatte som ikke arbeider i virksomheten, også bør kunne gjøre oppslag i journal for undervisningsformål. Departementet mener at adgangen fortsatt bør være begrenset til helsepersonell som arbeider i virksomheten. Dette foreslås presisert i bestemmelsen.

Undervisningsansvar – tjenstlig behov

Departementet foreslår også at helsepersonellet må ha et undervisningsansvar, uavhengig av hvilken virksomhet det er tale om, og det skal kun være tillatt å gjøre oppslag for å finne opplysninger som egner seg for å sikre en forsvarlig undervisning.

Bestemmelsen skal bare gjelde opplysninger om pasienter som har vært til behandling i den virksomheten der det aktuelle helsepersonellet arbeider. Det skal fortsatt ikke kunne gjøres journaloppslag i andre virksomheter. Det er imidlertid ikke et krav at den som skal undervise tidligere har gitt helsehjelp til pasienten. Dette kan etter omstendighetene bety at helsepersonellet også får tilgjengeliggjort opplysninger fra andre avdelinger eller fagområder.

Det er virksomheten der helsepersonellet utfører sine arbeidsoppgaver som må autorisere personellet og gi tilganger som er nødvendig for at disse kan utføre sine arbeidsoppgaver. Det må være en forutsetning at helsepersonellet har et tjenstlig behov for å få opplysningene. Hva som anses som tjenstlig behov må i denne sammenheng knyttes til det enkelte helsepersonellets undervisningsansvar. I utgangspunktet vil det være naturlig at helsepersonell har undervisningsansvar for personell og helsefaglige studenter i samme profesjon eller som utfører samme type helsehjelp, som helsepersonellet selv. Muligheten til å søke i pasientjournaler etter opplysninger som er egnet for undervisning, bør være avgrenset til de tilganger det enkelte helsepersonell har i forbindelse med behandling av pasienter, jf. pasientjournalforskriften § 13. Urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger («snoking») er, og vil fortsatt være, ulovlig og straffbart, jf. forslag til ny § 21 andre ledd bokstav d og § 67 i helsepersonelloven. Se punkt 3.3.5 om tjenstlig behov.

Det vil etter forslaget kun være tillatt med oppslag for å finne relevante og nødvendige opplysninger for undervisningssituasjonen. Det skal være opp til virksomheten å vurdere om helsepersonellet har et tjenstlig behov ut fra undervisningsformål for å kunne gjøre oppslag i journalen etter bestemmelsen. Dette følger av det lovfestede kravet om at opplysningene må være relevante og nødvendige for å sikre forsvarlig utdanning, jf. forslaget til § 28 andre ledd første punktum.

Departementet legger til grunn at tilgjengeliggjøring for undervisningsformål i utgangspunktet skal følge de tilgangsrettighetene helsepersonellet ellers har i sitt arbeid. Tilgang til journalen etter denne bestemmelsen må, på samme måte som annen tilgang til journalen, fremgå av det aktuelle helsepersonellets autorisasjon/tilgangsrettigheter, jf. pasientjournalforskriften § 13 som sier at «(b)ehandling av journalopplysninger skal baseres på bestemte tildelte tillatelser til å lese, registrere, redigere, rette, slette, sperre eller på annen måte behandle opplysninger i journalen (autorisasjon)». Helsepersonell som ikke har en slik tilgangsrett vil heller ikke ha rett til å tilgjengeliggjøre seg opplysninger etter ny § 28 første ledd bokstav b i helsepersonelloven. Departementet mener at virksomheten gjennom dette, krav til internkontroll og informasjonssikkerhet, som styring gjennom rutiner og prosedyrer og logging av oppslag som gjøres i journalsystemene, vil ivareta sitt ansvar for blant annet å forebygge urettmessige oppslag i journal. Se mer om krav til personvern og informasjonssikkerhet i punkt 8.5.

Ikke adgang til å dele opplysningene videre

Departementet presiserer at bestemmelsen kun åpner for at personell med undervisningsansvar kan gjøre oppslag i journalen eller at opplysningene tilgjengeliggjøres for helsepersonellet på andre måter. Bestemmelsen skal fortsatt ikke gi unntak fra taushetsplikten for at personellet kan dele opplysningene videre. Opplysninger som brukes i undervisningen må være anonymisert.

Språklig endring

Departementet foreslår en språklig endring, hvor «opplæring» i gjeldende bestemmelse, endres til «utdanning». Dette for å en bedre helhet og sammenheng mellom de ulike bestemmelsene og unngå dobbeltregulering. Tilgang for opplæringsformål er regulert i forslaget til ny § 27.

6.3.4 Opplysninger til ekstern veileder

Departementet foreslår et nytt unntak fra taushetsplikten i ny § 28 første ledd bokstav c i helsepersonelloven. I forslaget presiseres at i de tilfellene der det brukes en ekstern veileder for å følge opp vedtak om faglig pålegg eller begrenset autorisasjon jf. helsepersonelloven § 56 og § 59, kan helseopplysninger som er nødvendig for gjennomføringen av det faglige pålegget eller vilkår for begrenset autorisasjon tilgjengeliggjøres uten hinder av taushetsplikt.

Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg til helsepersonell om å gjennomføre tiltak for å heve sin kompetanse jf. helsepersonelloven § 56. Reaksjonen «faglig pålegg» har til en viss grad erstattet den tidligere reaksjonen «advarsel». Statens helsetilsyn kan også begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår jf. helsepersonelloven § 59. I forarbeidende til helsepersonelloven § 56, Prop. 57 L (2021–2022) punkt 6.5.2, er det forutsatt at det kan benyttes ekstern veileder:

Departementet vil påpeke at et faglig pålegg kan ilegges helsepersonell uavhengig av ansettelsesforhold. […] Utformingen og oppfølgingen av det faglige pålegget må fra tilsynsmyndighetenes side tilpasses helsepersonellets arbeidssituasjon, for eksempel ved bruk av en ekstern veileder og tettere oppfølging fra tilsynsmyndighetenes side av at de faglige påleggene blir gjennomført.

Veiledning vil ofte også være aktuelt ved en begrenset autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 59. For personell i en større virksomhet, vil dette kunne løses ved bruk av interne veiledningsressurser. For en stor gruppe helsepersonell som fastleger og avtalespesialister, vil veiledning fra en ekstern veileder være eneste mulighet for at helsepersonellet skal kunne heve sin kompetanse.

Forslaget får støtte i høringen (Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet, Den norske legeforening, Bærum kommune mfl.). Statens helsetilsyn mener det foreslåtte unntaket fra taushetsplikten vil bidra til å styrke kvaliteten på helsepersonellets forbedringsarbeid, ved å legge til rette for effektiv oppfølging og gjennomføring av faglige pålegg og begrensede autorisasjoner. Helsetilsynet mener forslaget balanserer behovet for faglig oppfølging med pasientenes rett til personvern, ved å gi dem mulighet til å motsette seg deling av opplysninger. Helsedirektoratet mener et slikt unntak vil understøtte tilsynets arbeid og adgangen til at helsepersonell kan oppfylle faglig pålegg fra tilsynsmyndigheten.

En ekstern veileder vil ha en sentral rolle i helsepersonellets forbedringsarbeid. I mange tilfeller kan det være nødvendig for veilederen å gjennomgå konkrete behandlingsforløp eller journalnotater. For at veiledningen skal være effektiv, er det en forutsetning at den eksterne veilederen kan lese journalnotater som det aktuelle helsepersonellet har skrevet. Når veiledning skal gis over en viss tid, kan det bli snakk om et stort antall pasienter. Veiledere vil alltid være helsepersonell, og vil derfor ha taushetsplikt om opplysningene de blir gjort kjent med i kraft av å være veileder, men de behandler ikke pasienten.

Det har blitt stilt spørsmål ved om hjemmelsgrunnlaget for både å utlevere opplysningene og den eksterne veilederen har for å motta helseopplysninger er tilstrekkelig. Dette spørsmålet ble ikke eksplisitt omtalt i forarbeidene til helsepersonelloven § 56.

Formålet med reaksjoner etter denne bestemmelsen er å legge til rette for at helsepersonell kan forbedre yrkesutøvelsen. Slike faglige pålegg kan være relevante i saker der pliktbruddet dreier seg om faglig svikt, og det er usikkert om helsepersonellet har eller vil sørge for å inneha faglig gode nok kvalifikasjoner, men hvor en begrensning av autorisasjonen vil være for inngripende, se Prop. 57 L (2021–2022) punkt 6.5.2. I dette ligger også å få en vurdering av om helsehjelpen som er ytt har vært adekvat. Et faglig pålegg, kan være å få veiledning eller å delta på kurs. Der det faglige pålegget omhandler utøvelsen av helsehjelpen og personellets faglige kvalifikasjoner, vil veiledningen også kunne inkludere en gjennomgang av den helsehjelpen som personellet har ytt. I disse tilfellene vil det følgelig ikke være samarbeid om helsehjelpen, men snarere en etterfølgende kontroll eller kvalitetssikring av arbeidet og videre veiledning av helsepersonellet ved behov. For at tilsynsmyndighetens reaksjon skal kunne oppfylles, må helsepersonellet kunne utlevere helseopplysninger og veileder motta dem.

Helsepersonell og annet personell i helse- og omsorgstjenesten plikter å utlevere helseopplysninger til tilsynsmyndighetene jf. helsepersonelloven § 30 og helsetilsynsloven § 7. Opplysninger som er utlevert til tilsynsmyndighetene, kan gis videre til sakkyndig i saken jf. helsetilsynsloven § 7 tredje ledd. Dette vil være en fagperson som ikke nødvendigvis er ansatt hos enten statsforvalter eller Statens helsetilsyn. Formålet med denne bestemmelsen, er å sikre forsvarlige vurderinger hos tilsynsmyndighetene. Rollen til en sakkyndig som vurderer en tilsynssak og en ekstern veileder er ikke den samme, men er tilgrensende. Den eksterne veilederen er en forutsetning for å sikre at vedtaket fra tilsynsmyndighetene blir oppfylt. Og i likhet med sakkyndiges vurderinger i en tilsynssak, skal den faglige veilederen også vurdere de faglige handlingene til et helsepersonell i et konkret tilfelle, men som i oppfølgingen av en tilsynssak og ikke tilsynssaken som sådan. Det følger av helsetilsynsloven § 8 tredje ledd at tilsynsmyndigheten kan pålegge henholdsvis arbeidsgiver og kommunen å sørge for at faglige pålegg blir iverksatt og fulgt opp.

Departementet foreslår derfor å presisere i ny § 28 første ledd bokstav c i helsepersonelloven at i de tilfellene der det brukes en ekstern veileder for å følge opp vedtak om faglig pålegg eller begrenset autorisasjon jf. helsepersonelloven § 56 og § 59, kan helseopplysninger som er nødvendig for gjennomføringen av det faglige pålegget eller vilkår for begrenset autorisasjon tilgjengeliggjøres uten hinder av taushetsplikt.

Departementet foreslår videre at pasienten skal kunne motsette seg at opplysningene gjøres tilgjengelig for en ekstern veileder, se punkt 6.3.6.

6.3.5 Identifikasjon av potensielle forskningsdeltakere

Nytt unntak fra taushetsplikten

Departementet foreslår et nytt unntak fra taushetsplikten for å søke etter, identifisere og kontakte potensielle deltakere til forsknings- og kvalitetsforbedringsprosjekter i behandlingsrettede registre.

Departementet viser til at forslaget får bred støtte i høringen (Helsedirektoratet, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), Akershus universitetssykehus HF, Oslo universitetssykehus HF, Helse Stavanger HF, Helse Bergen HF, Sykehuset Innlandet HF, Universitetet i Oslo, Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør, Den norske legeforening, Norsk Kiropraktorforening, Legemiddelindustrien (LMI), Roche mfl.)

Helsedirektoratet mener forslagene vil møte et klart behov i tjenesten. Det vil være lite inngripende for pasientene at virksomheten skaffer seg overblikk over relevante pasientkasus i egen virksomhet. Forslaget vil ifølge direktoratet

ivareta pasientens personvern på en bedre måte enn situasjonen slik den er i dag, hvor forsker må søke om dispensasjon fra taushetsplikten for å få tilgang til kontaktinformasjon for å kunne spørre pasienter om de vil samtykke til deltakelse. Slik forslaget legger opp til vil det ikke utgis noen opplysninger til prosjektet, før pasienten eventuelt gir sitt samtykke til dette.

Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) mener at det foreslåtte unntaket vil kunne bidra til effektivisering, uten at det er etisk betenkelig. Bruk av den nye unntakshjemmelen vil være mindre personverninngripende enn utlevering av kontaktopplysninger etter en dispensasjon fra taushetsplikten, da det kun vil være virksomheten selv som gis tilgang til opplysningene, og prosjektet utelukkende vil få opplysninger om de pasientene som har samtykket til å delta.

Sikt mener at det foreslåtte unntaket vil forenkle prosedyrene, slik at de lettere kan tilrettelegge for forskning og kvalitetssikring både i egen virksomhet og for eksterne forskningsinstitusjoner. Unntakshjemmelen er viktig også for prosjektene som ikke omfattes av helseforskningsloven. Sikt påpeker videre:

både virksomheten som gjør oppslagene og behandlingsansvarlig for forskningen (hvis dette er en ekstern) må foreta en rekke vurderinger før oppstart av behandlingen av personopplysninger. Disse vurderingene, som blant annet skal sikre formålsbegrensning, dataminimering og lagringsbegrensning ved behandlingen av journalopplysninger, overlapper også med vurderingene i et dispensasjonsvedtak. Personvernet vil dermed være godt ivaretatt, også i prosjekter som ikke vurderes av REK.

Helse Stavanger HF mener at unntaket vil kunne bidra til mer hensiktsmessig ressursbruk i forbindelse med oppstart av forskningsprosjekter og vil kunne bidra til at flere pasienter får tilbud om å delta i forsknings- eller kvalitetsforbedringsprosjekter.

Oslo universitetssykehus HF viser til at muligheten til å få tilgjengeliggjort kontaktinformasjon til potensielle deltagere i forsknings- og kvalitetsforbedringsprosjekter har vært ønsket lenge. Dette vil gjøre det enklere å finne ut om det finnes pasientgrunnlag for forskningsprosjekter og enklere å finne mulige studiedeltagere til kliniske studier.

Identifikasjon av pasientgrunnlag

Enkelte ganger er det behov for å kunne identifisere om en virksomhet i helse og omsorgstjenesten har et tilstrekkelig relevant pasientgrunnlag som kan oppfylle kriteriene for deltakelse i et forskningsprosjekt. I flere pasientjournalsystemer vil dette kunne gjøres som en maskinell «spørring», hvor svarrapporten viser et antall aktuelle kandidater uten personinformasjon. Tidvis er det imidlertid behov for en mer omfattende forundersøkelse. Dette kan oppstå før beslutning om oppstart av, eller deltagelse i et forskningsprosjekt, og i mange tilfeller i forkant av at det er søkt REK om etisk forhåndsgodkjenning for et konkret forskningsprosjekt. Eksempel på dette er oppgaven med å tilrettelegge for at pasienter tilbys utprøvende behandling eller kan delta i kliniske studier.

I slike tilfeller vil det være nødvendig med oppslag i pasientjournaler for å kunne gi tilbakemelding om pasientgrunnlaget. Etter gjeldende rett må forskere søke REK om dispensasjon fra taushetsplikten for at det skal kunne gjennomføres en slik kartlegging av pasientgrunnlaget ved den enkelte virksomhet. Virksomheter som driver med utvikling og forskning, som for eksempel legemiddelfirmaer, vil også trenge informasjon om pasientgrunnlaget, før de eventuelt velger å legge en studie eller et prosjekt til et sykehus eller en kommune. Dette er prosesser som gjøres før det søkes om formelle godkjenninger hos REK og Direktoratet for medisinske produkter.

Departementet mener at virksomheter innen helse- og omsorgstjenesten bør kunne gjøre oppslag i sine pasientjournalsystemer for å kartlegge om virksomheten har et tilstrekkelig relevant pasientgrunnlag for at virksomheten selv, eller andre, skal kunne starte opp eller delta i et forskningsprosjekt. Departementet viser i denne forbindelse til at én av de fire lovpålagte oppgavene til spesialisthelsetjenesten, er forskning. Kommunen har plikt til å legge til rette for forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Å enkelt kunne identifisere om virksomheten har pasientgrunnlag som egner seg for et konkret forskningsprosjekt, er viktig for at virksomhetene får oppfylt sine lovpålagte krav. Det følger videre av Nasjonal handlingsplan for kliniske studier 2021–2025 at det er ønskelig at flere pasienter deltar i kliniske studier og at flere kliniske studier startes opp. Å gjøre det enklere for virksomheten å kartlegge om det er relevant for deres virksomhet å starte opp et forskningsprosjekt eller delta i et forskningsprosjekt vil understøtte dette målet.

Å identifisere et pasientgrunnlag i virksomheten som kan oppfylle inklusjonskriterier til et forskningsprosjekt, vil kunne innebære behandling av personopplysninger til et annet formål enn de er innsamlet for. Videre vil personkretsen som får kunnskap om den enkeltes personopplysninger utvides noe. Bruk av opplysninger fra pasientjournalsystemer til forskning vil imidlertid ikke være uforenlig med formålet med innsamlingen, jf. personvernforordningen artikkel 5 bokstav b, jf. artikkel 89.

På den annen side gir forslaget kun hjemmel til identifikasjon av et pasientgrunnlag, altså en ren telling av pasientkasus og ikke til å bruke opplysningene videre. Bestemmelsen hjemler heller ikke at grunnlaget lagres ved opprettelse av et register med potensielle forskningsdeltakere. Dette betyr at dersom det blir aktuelt for virksomheten å igangsette eller for at virksomheten skal kunne delta i et forskningsprosjekt, må det gjøres en ny identifisering av potensielle deltakere i det konkrete forskningsprosjektet. Videre må en beslutning om å kunne foreta en slik kartlegging være forankret i ledelsen, tilgjengeliggjøringen må logges og pasienten kan reservere seg mot slik tilgjengeliggjøring. I tillegg må vedkommende personell som utfører kartleggingen ha tjenstlig behov for å utføre oppgaven. I dette tilfellet betyr det at personellet har fått delegert oppgaven på vegne av virksomhetens ledelse. Etter departementets vurdering, er det lite inngripende for den enkelte at virksomheten skaffer seg et overblikk over relevante pasientkasus i egen virksomhet.

Hjemmelen vil være tilsvarende hjemmelen for å identifisere om pasienters helseopplysninger egner seg for helsefaglig undervisning, se forslaget til § 28 første ledd bokstav b. Kartleggingen vil måtte være målrettet og baseres på gitte indikasjoner.

Forslaget til ny bestemmelse i § 28 første ledd bokstav g, gir ikke hjemmel til utlevering av opplysninger om den enkelte, men hjemler en ren telling av om en virksomhet har pasientgrunnlag som egner seg for inklusjon i et mulig framtidig konkret forskningsprosjekt. Pasientgrunnlag kan utgis i anonym form til interne og eksterne forskere. Dersom det blir aktuelt å starte opp eller delta i et forskningsprosjekt, kreves et annet rettslig grunnlag. Dette kan være pasientens samtykke, eller dispensasjon fra taushetsplikten.

Tilgjengeliggjøring av kontaktinformasjon

Departementet foreslår også at virksomhetens ledelse skal kunne få tilgjengeliggjort pasienters kontaktinformasjon der formålet er å rekruttere pasienter til et konkret forsknings- eller kvalitetsforbedringsprosjekt i tråd med tidligere forståelse av regelverket og praksis.

I dag er det nødvendig at prosjekter som skal baseres på pasientens samtykke, får dispensasjon fra taushetsplikten for å få tilgjengeliggjort kontaktinformasjon til relevant pasientpopulasjon, for å kunne sende ut forespørsel om prosjektdeltakelse. Etter departementets vurdering er dette lite hensiktsmessig.

For å sende en henvendelse til pasienter med forespørsel om deltakelse i et konkret prosjekt, vil det tilgjengeliggjøres helseopplysninger som er underlagt taushetsplikt. Prosjektansvarlig som virksomheten gjør dette på vegne av, kan være fra samme eller annen virksomhet.

Tilgjengeliggjøringen vil ikke ha som formål å yte helsehjelp til den enkelte og vil, i likhet med forslaget om å identifisere et pasientgrunnlag som kan være aktuell å inkludere i et forskningsprosjekt på et senere tidspunkt, kunne være personverninngripende for enkelte.

Kontaktinformasjon, isolert sett, er ikke underlagt taushetsplikt. Men når den er knyttet til kontakt med helsetjenesten, vil opplysningene automatisk også være en helseopplysning.

Forslaget vil bare hjemle at det er virksomheten selv som får kontaktopplysningene og som på vegne av institusjonen som er ansvarlig for prosjektet, sender ut forespørsel om samtykke til deltakelse i et konkret prosjekt. Således vil bruk av denne hjemmelen være mindre personverninngripende enn utlevering av kontaktopplysninger til forsker etter en dispensasjon fra taushetsplikten. Ved bruk av den foreslåtte bestemmelsen, vil prosjektet bare få opplysninger om de pasientene som har samtykket til å delta. I de tilfellene det innvilges dispensasjon fra taushetsplikten, vil virksomheten uansett måtte finne den samme pasientpopulasjonen for tilgjengeliggjøring. Forskjellen er at i tilfellene der det foreligger et vedtak om dispensasjon vil prosjektet også kunne få opplysninger om de pasientene som ikke samtykker til deltakelse.

Mange av de samme hensynene som taler for forslaget om å gjøre unntak fra taushetsplikten for tilgang til opplysninger for å identifikasjon av pasientgrunnlag, gjør seg gjeldende også for tilgjengeliggjøring av kontaktinformasjon.

Alle medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter må ha en forhåndsgodkjenning fra REK etter helseforskningsloven § 9 før en virksomhet kan sende ut forespørsel om å deltakelse. Når REK gjør vurderinger etter helseforskningsloven § 9, gjøres det en forskningsetisk vurdering som vil inneholde mange av de samme vurderingene som gjøres når det fattes vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten etter helsepersonelloven § 29 (ny § 29 e).

Det er ikke tilsvarende krav om forhåndsgodkjenning fra REK for kvalitetsforbedringsprosjekter. Samtidig vil kvalitetsforbedringsprosjekter planlegges og beskrives på samme måte som forskningsprosjekter gjennom en prosjektplan. Videre vil prosjektet måtte gjøre vurderinger knyttet til behandling av personopplysninger og utarbeidelse av informasjon- og samtykkeskriv. Også for kvalitetssikringsprosjekter vil det kunne stilles krav om at det gjøres en etisk vurdering av prosjektet fra en uavhengig komité. Dette gjelder særlig de tilfellene der det planlegges å publisere resultatene i et vitenskapelig tidsskrift. Dette taler for at bestemmelsen også bør omfatte kvalitetsforbedringsprosjekter. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) påpeker i høringen at det ikke nødvendigvis vil være klart om prosjektet er forskning eller kvalitetsforbedring. Siden både prosesser og bakenforliggende hensyn vil være ulike for disse to formålene, bør det ifølge NEM og REK vurderes om de bør skilles ut i separate hjemler. Departementet er klar over at avgrensningen mellom forskning og kvalitetsforbedring kan være krevende å trekke i en del tilfeller, men viser til at avgrensningen ikke vil være avgjørende ved anvendelsen av den aktuelle unntakshjemmelen.

Departementet bemerker at det ikke er en plikt til å tilgjengeliggjøre selv om vilkårene er oppfylt. En konsekvens av dette er at dersom for eksempel et konkret kvalitetssikringsprosjekt ikke er av en slik kvalitet, at virksomheten ønsker å bidra til at den gjennomføres, eller av kapasitetshensyn ikke ønsker å prioritere slikt arbeid, kan virksomheten avvise forespørselen om å sende ut samtykkeskriv til deltakelse.

6.3.6 Rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring

Departementet foreslår en ny § 29 i helsepersonelloven om retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring. I denne bestemmelsen skal det listes opp hvilke bestemmelser som gir pasienten en slik rett. Se nærmere i punkt 4.3.6 om retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring.

Departementet foreslår at pasienten som i dag ikke skal ha rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger til virksomhetens ledelse som er nødvendige for helsehjelp, internkontroll, intern kvalitetsforbedring av tjenesten og kvalitetsforbedring. Departementet foreslår at det samme skal gjelde etter det nye unntaket for tilgjengeliggjøring mellom virksomheter for kvalitetsforbedring av behandlingsforløp. Departementet viser til høringssvaret fra Oslo Universitetssykehus HF som påpeker at

en virksomhet kan oppleve å ikke få tilgang til en pasients helseopplysninger ved en annen virksomhet selv om pasienten har vært til behandling for samme forløp i begge virksomheter. Vår oppfatning er at det kan være like viktig å motta opplysninger fra en annen virksomhet, som ved siden egen. Dersom pasienter skal kunne reservere seg kan det medføre at virksomheten går glipp av viktig informasjon for å sikre kvaliteten ved behandlingsforløp som skjer ved flere virksomheter. Slike forløp kan være sårbare for feil og det er essensielt at det kan skje en sømløs overføring av opplysninger for å lære av eventuelle feil og sikre forsvarlig helsehjelp i fremtiden.

Departementet foreslår at pasienten skal kunne motsette seg at opplysningene gjøres tilgjengelig for en ekstern veileder. Dersom pasienten motsetter seg at opplysningene gjøres tilgjengelig for ekstern veileder, kan hensynet til pasientsikkerhet, kravet til faglig forsvarlighet og grunnlaget for tiltaket for øvrig, tilsi at det aktuelle helsepersonellet ikke kan gi pasienten helsehjelp. Det kan også være en fare for at helsepersonellet kan påvirke pasienten til å motsette seg tilgjengeliggjøring. Departementet mener likevel at pasienter som blir kjent med at helsepersonellet har en ekstern veileder, bør kunne motsette seg tilgjengeliggjøringen dersom de ønsker det. Departementet viser til at tilgjengeliggjøring kan skje dersom tungtveiende grunner taler for det, for eksempel om det er fare for liv og alvorlig helseskade, jf. ny § 29 tredje ledd. Departementet viser også til at helsepersonellet har opplysningsplikt til tilsynsmyndigheten etter helsepersonelloven § 30. Tilsynsmyndigheten kan dermed få tilgang til pasientopplysningene uavhengig av om pasienten har motsatt seg tilgjengeliggjøring til ekstern veileder.

Departementet foreslår derimot at pasienten ikke skal kunne motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger som er nødvendige for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken. Det er her behov for en endring av gjeldende rett. Departementet viser til høringssvaret fra BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende som mener at gjeldende regler om rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring lenge har vært utfordrende å forsvare, særlig hensyntatt at utviklingen ellers går i retning av å styrke barns rettigheter. Pasienten bør ikke kunne motsette seg at opplysninger gis når dette er nødvendig for å ivareta barn som pårørendes behov for informasjon og oppfølging.

Dette vil være i samsvar med Grunnloven § 104 andre ledd sier at ved «handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Dersom tilgjengeliggjøring av informasjon er nødvendig for å ivareta behovet til barna, så må helsepersonell tilgjengeliggjøre denne informasjonen. Dette er for øvrig i samsvar med departementets forslag i Prop. 31 L (2024–2025) punkt 7.1.5.2 om at nærmeste pårørendes rett til informasjon og medvirkning i bestemte situasjoner går foran pasienters rett til å nekte pårørendeinvolvering, blant annet av hensyn til barn som vil kunne bli berørt av pasientens beslutninger. Se forslaget til ny § 28 første ledd bokstav f og § 29 tredje ledd i helsepersonelloven.

Departementet mener at pasienter heller ikke bør ha rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger for identifikasjon av pasientgrunnlag og rekruttering til forskning. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) mener at en reservasjonsrett er et godt tiltak for å ivareta pasientenes integritet og selvbestemmelsesrett i forskningsprosjekter. Departementet viser imidlertid til at forslaget ikke begrenser selvbestemmelsesretten med hensyn til deltakelse i forskning, men kun det å bli valgt ut og kontaktet med forespørsel om mulig deltakelse. Ulempene for pasientene må vurderes som mindre enn kostnader og praktiske utfordringer knyttet til administrasjon av eventuelle reservasjoner.

Ved tilgjengeliggjøring etter de øvrige unntakene foreslår departementet at pasienten skal ha rett til å motsette seg tilgjengeliggjøring. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

6.3.7 Dataminimering

Departementet foreslår at det presiseres i § 28 og § 29 a at opplysninger som tilgjengeliggjøres skal være relevante og nødvendige for formålet, at personidentifikasjon ikke skal skje i større utstrekning enn det som er nødvendig for å ivareta det aktuelle formålet og at opplysningene så langt det er mulig, skal gis uten at pasientens navn eller fødselsnummer fremgår. Dette følger av prinsippet om dataminiminering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c, men tas inn i loven av pedagogiske hensyn.

6.3.8 Dokumentasjon og innsyn

Gjeldende § 29 c i helsepersonelloven stiller krav om å dokumentere tilgjengeliggjøring av opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring for helsepersonell som tidligere har ytt helsehjelp i et konkret behandlingsforløp. Departementet mener at dette kravet bør gjelde generelt. Departementet foreslår derfor i punkt 4.3.7 en ny § 22 a i pasientjournalloven som stiller krav om at tilgjengeliggjøring av opplysninger etter § 28 og § 29 a skal dokumenteres. Den enkelte vil ha rett til innsyn i denne oversikten, jf. pasientjournalloven § 18 og pasientjournalforskriften § 14.