5 Unntak fra taushetsplikten – helsepersonell uten behandlerrelasjon

5.1 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet at helsepersonellovens gjeldende § 25 a om helsefaglige arbeidsfellesskap og § 25 b om opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient slås sammen i en ny paragraf.

Gjeldende § 25 a i helsepersonelloven gir helsepersonell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap for å støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til andre pasienter. Etter § 25 b kan lege og tannlege som virksomheten utpeker, etter anmodning fra en lege eller tannlege, tilgjengeliggjøre opplysninger om en pasient for ytelse av helsehjelp til en annen pasient.

Departementet foreslo at det i helsefaglige arbeidsfellesskap også skal være lov å gjøre oppslag i pasientjournaler. Departementet foreslo videre at helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal kunne dele taushetsbelagte opplysninger for ytelse av helsehjelp til pasienter de ikke har en behandlerrelasjon til og at kravet om «etter anmodning» oppheves. I dag er denne delingsadgangen begrenset til leger og tannleger som virksomheten har utpekt.

Pasientens adgang til å motsette seg deling av opplysninger, som følger av de to bestemmelsene ble foreslått opprettholdt. Det ble også foreslått å presisere at opplysninger, så langt det er mulig skal gis uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår.

5.2 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene støtter forslaget. Dette gjelder blant annet Helsedirektoratet, Helse Vest RHF, Oslo universitetssykehus HF, Den norske legeforening, Norges Optikerforbund og Bærum kommune.

Helsedirektoratet mener forslaget vil styrke pasientsikkerheten og bidra til forsvarlig helsehjelp. Direktoratet uttaler at gjeldende regler ikke i tilstrekkelig grad understøtter behovene i helsetjenesten. Erfaringsutvekslinger mellom helsepersonell er en viktig forutsetning for å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienter og bidra til pasientsikkerhet i virksomheten.

Helsedirektoratet støtter videre forslaget om å fjerne kravet om at helsepersonell må anmode om å få tilgjengeliggjort opplysninger, samt kravet om at virksomhetens ledelse skal utpeke hvilke helsepersonell som kan svare på anmodningen.

Helsedirektoratet legger til grunn at forslaget også vil hjemle situasjoner der helsepersonellet som yter helsehjelpen, fremfor å gjøre oppslag selv, konfererer med helsepersonellet som har hatt omspurte til behandling, og det er sistnevnte som gjør oppslag i pasientjournalen og formidler relevante og nødvendige opplysninger til helsepersonellet som har tjenstlig behov for opplysningene. Helsedirektoratet mener at det med fordel kan presiseres at dette dekkes av bestemmelsen, slik at man unngår tvil om at den som faktisk foretar oppslaget er berettiget til å tilegne seg opplysningene.

Oslo universitetssykehus HF sin erfaring er at dagens bestemmelse ikke i tilstrekkelig grad oppfyller sitt formål, fordi helsepersonell opplever å måtte ta det «på husken» og helsepersonell er usikre på muligheten til selv å slå opp i journal for å vise journalens innhold til de øvrige i arbeidsfellesskapet. Det er ikke alltid praktisk å skulle dele opplysninger uten å kunne vise arbeidsfellesskapet journalen, fordi deling av presise og detaljerte opplysninger vil være påkrevd i noen tilfeller.

Bærum kommune viser til at behovet for tilgang til helseopplysninger om andre pasienter i behandling av egen pasient, ikke kun er begrenset til leger og tannleger. Det er for eksempel også aktuelt for psykologer. Samtidig kan en slik utvidelse og forenkling medføre en risiko for at helsepersonell som ikke trenger informasjonen kan få dette. Det er derfor ekstra viktig å forsøke å forhindre dette ved å se på hvilke opplysninger den enkelte helsepersonellgruppe vanligvis vil trenge.

Bergen kommune er positiv til forslaget om å utvide kretsen til å inkludere alt helsepersonell med autorisasjon eller lisens. Vilkåret om at opplysningene må være relevante og nødvendige for ytelse av helsehjelp i en konkret behandlingssituasjon, ivaretar kravet om en forsvarlig deling av helseopplysninger. Kommunen er positiv til at kretsen av personer som har tilgangsrett til opplysningene begrenses til autorisert helsepersonell og anser at dette er en logisk avgrensning av personkretsen som hindrer at den blir uhensiktsmessig vid.

Fagforbundet mener det særlig er positivt at det tydeliggjøres og at mulighetene utvides for at helsepersonell uten behandlerrelasjon kan dele opplysninger i et arbeidsfellesskap. Avgrensningen til leger og tannleger er til hinder for erfaringsutveksling mellom helsepersonell som kan komme pasientene til gode.

Optikerforbundet uttaler at det tidligere var klarere avgrensinger mellom profesjonene, noe som på grunn av kunnskap, teknologi og funksjon er i ferd med å viskes ut. Pasientinformasjon som tidligere kun hadde en nytteverdi for leger, vil i dag kunne ha nytteverdi for flere helsepersonell.

Enkelte høringsinstanser mener begrensningen til helsepersonell med autorisasjon eller lisens er for snever.

Oslo universitetssykehus HF uttaler at det i sykehus er personellgrupper som ikke er inkludert i autorisasjonsordningen, men som yter helsehjelp og dermed anses som helsepersonell og som har et like stort behov for å tilegne seg ulike pasientopplysninger. Innen fagfeltet medisinsk genetikk utføres mange genetiske veiledninger/utredninger av yrkesgruppen genetiske veiledere, som ikke har autorisasjon som helsepersonell. Behovet for genetisk veiledning har økt betydelig det siste tiåret og forventes å øke ytterligere. For å dekke behovet for veiledning, er det nødvendig med genetiske veiledere som kan avlaste leger med denne type oppgaver. Det vil medføre store utfordringer dersom denne yrkesgruppen ikke får de samme tilgangene til journalinnsyn, som helsepersonell med autorisasjon. I denne forbindelse vises også til at nåværende § 25 b opprinnelig ble etablert som en «støttebestemmelse» til ny hjemmel i pasientjournalloven § 9 a om et behandlingsrettet helseregister med tolkede genetiske varianter. Begge bestemmelsene ble gitt i forbindelse med en lovendring i 2021, jf. Prop. 112 L (2020–2021) punkt 4.4)

Avdelingene for medisinsk genetikk ved Helse Bergen HF, Oslo Universitetssykehus HF, Sykehuset Telemark HF, St. Olavs hospital HF og Universitetssykehuset i Nord-Norge HF viser til at molekylærbiologer med ansvar for diagnostikk og prøvesvartolkning kan ha utdannelse som bioingeniør, som gir autorisasjon, men også mastergrad og/eller PhD i molekylærbiologi, som ikke gir lisens eller autorisasjon. Molekylærbiologer tolker genetiske varianter og om disse er sykdomsgivende eller ikke. I dette arbeidet er tilgang på helseopplysninger og tidligere prøvesvar er avgjørende. Høringsinstansene mener det er urimelig at molekylærbiologer med identiske arbeidsoppgaver, men ulik utdanningsbakgrunn, ikke skal ha samme tilganger. Det samme vil gjelde genetiske veiledere som ikke har en helsefaglig autorisasjon eller lisens. Disse høringsinstansene mener at krav om å være helsepersonell og tilknytning til konkrete behandlingssituasjoner er tilstrekkelige for å bevare personvernet, og at kravet om autorisasjon eller lisens må utgå.

Norsk Kiropraktorforening påpeker at det ved flere klinikker i privat praksis er ansatt sekretær som ikke er autorisert helsepersonell. Tjenstlig behov ivaretas av behandlende helsepersonell, selv om forespørselen kommer fra kontorpersonalet på vegne av helsepersonellet.

Datatilsynet påpeker at forslaget om å utvide adgangen til å dele opplysninger med helsepersonell uten behandlerrelasjon, vil innebære at en større gruppe autorisert helsepersonell vil kunne få tilgang til opplysninger om andre pasienter for å yte helsehjelp til egne pasienter. Tilsynet peker på at listen over autorisert helsepersonell i helsepersonelloven § 48 inkluderer 32 personellgrupper av til dels svært ulik karakter. Tilsynet stiller spørsmål ved hvorvidt alle personellgrupper bør ha mulighet til å gjøre selvstendige vurderinger av om de har tjenstlig behov for å gjøre oppslag i journalen til pasienter de ikke har en behandlerrelasjon til. Datatilsynet antar at for eksempel fotterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sykepleiere og leger har svært ulike behov for tilgang til journal. Ved en så betydelig økning av antall helsepersonell og personellgrupper som potensielt kan få tilgang til pasientjournaler, jo større er risikoen for urettmessige oppslag, enten disse skyldes tilsiktede eller utilsiktede feil. Tilsynet stiller derfor spørsmål ved om de personvernmessige konsekvensene av forslaget er godt nok utredet og om forslaget er tilstrekkelig differensiert mellom ulike personellgrupper.

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter mener at det bør inntas i lovteksten at barn under 18 år skal informeres når helsepersonell vurderer å tilgjengeliggjøre taushetsbelagte opplysninger og informeres om at de kan motsette seg at opplysninger gjøres tilgjengelig.

Noen instanser, som Bipolarforeningen og Norsk psykologforening, uttrykker bekymring for at utvidelsen kan føre til unødig deling av sensitive opplysninger. De frykter at dette kan svekke pasientens personvern og tilliten til helsetjenesten.

Den norske tannlegeforening mener det fortsatt bør være pasientens lege eller tannlege som avgjør om taushetsbelagte opplysninger om pasienten kan brukes i behandlingen av andre pasienter.

5.3 Departementets vurderinger og forslag

5.3.1 Innledning

Departementet opprettholder forslaget om at gjeldende § 25 a og § 25 b i helsepersonelloven om helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient, slås sammen i en ny bestemmelse, se forslaget til § 27 om tilgjengeliggjøring av opplysninger til helsepersonell uten behandlerrelasjon. Departementets inntrykk er at de fleste høringsinstansene er positive til forslaget.

Etter gjeldende § 25 a i helsepersonelloven har helsepersonell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap for å støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til andre pasienter. I medhold av gjeldende § 25 b kan lege og tannlege som virksomheten utpeker, etter anmodning fra en lege eller tannlege, tilgjengeliggjøre opplysninger om en pasient for ytelse av helsehjelp til en annen pasient, i en konkret behandlingssituasjon.

Felles for de to bestemmelsene er at de gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger om pasienter som ikke er i en behandlerrelasjon med det aktuelle helsepersonellet. Etter departementets oppfatning er dette to bestemmelser som formålsmessig passer sammen.

Forslag til ny § 27 regulerer helsefaglige arbeidsfellesskap og opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient. Det presiseres at opplysningene så langt det er mulig, skal gjøres tilgjengelig uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår. Retten til å motsette seg tilgjengeliggjøring foreslås lovfestet i en ny § 29, se punkt 4.3.6.

Departementet foreslår ingen endringer i bestemmelsenes virkeområde. Formålet med tilgjengeliggjøringen kan også være å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell eller å gjennomføre helsehjelp i virksomheten. For å gi best mulig helsehjelp, må helsepersonell bygge sine helsefaglige avgjørelser på tidligere erfaringer, og det vil være en fordel å kunne dele helseopplysninger om konkrete pasienter med hverandre.

5.3.2 Helsefaglig arbeidsfellesskap

Departementet foreslår at tilgjengeliggjøring innen helsefaglige arbeidsfellesskap reguleres i ny § 27 første ledd bokstav a i helsepersonelloven.

Gjeldende § 25 a i helsepersonelloven gir som nevnt helsepersonell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap for å støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til andre pasienter. I lovforarbeidene er begrepet helsefaglig arbeidsfellesskap omtalt:

Innenfor gruppen helsepersonell er begrepet «helsefaglige arbeidsfellesskap» dynamisk i den betydning at det kan omfatte ulike typer arbeidsfellesskap, og ulike typer organisasjonsstrukturer. Ofte vil slikt arbeidsfellesskap være innen en og samme virksomhet, men det kan også på enkelte fagområder være på tvers av virksomheter. Morgenmøter og møter i andre vaktskiftesituasjoner vil være et typisk eksempel på et internt arbeidsfellesskap.

Prop. 112 L (2020–2021) punkt 5.3.1

Det presiseres i gjeldende bestemmelse at det ikke er adgang til å gjøre oppslag i pasientens journal. Det betyr at helsepersonell bare kan dele de opplysninger som helsepersonell allerede kjenner til, uten å måtte slå opp i pasientens journal.

Departementet ser at det er behov for å endre bestemmelsen slik at det blir adgang til å gjøre oppslag i pasientjournaler når dette er nødvendig for erfaringsutveksling. Flere høringsinstanser, som Helsedirektoratet, Helse Vest RHF, Den norske legeforening og Norges Optikerforbund, støtter forslaget. Flere mener at den foreslåtte endringen kan bidra til bedre samarbeid og koordinering av helsehjelp, noe som kan styrke pasientsikkerheten. Helsedirektoratet understreker viktigheten av at opplysningene som deles i et helsefaglig arbeidsfellesskap er korrekte og komplette. Dette er nødvendig for å kunne validere egne avgjørelser og sikre forsvarlig helsehjelp.

Formålet med erfaringsutvekslinger er å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienter og bidra til pasientsikkerhet. Erfaringsutvekslinger mellom helsepersonell er en viktig forutsetning for læring og kunnskap om helsehjelpssituasjoner og behandlingsforløp. Helsepersonell har en plikt til å innhente bistand fra kolleger der dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd.

Departementet foreslår derfor at relevante og nødvendige opplysninger skal kunne gjøres tilgjengelige for helsepersonell i helsefaglige arbeidsfellesskap, jf. forslaget til ny § 27 første ledd bokstav a. Dette betyr at det vil være adgang til å gjøre oppslag i pasientjournaler. Endringen gjennomføres ved å benytte den teknologinøytrale terminologien «gjøres tilgjengelig» og ved at gjeldende § 25 a andre ledd om at det ikke kan «gjøres oppslag i journaler», oppheves.

5.3.3 Helsehjelp til en annen pasient

Departementet foreslår at adgangen til å dele opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient, lovfestes i en ny § 27 første ledd bokstav b i helsepersonelloven.

I medhold av gjeldende § 25 b i helsepersonelloven kan lege og tannlege som virksomheten utpeker, etter anmodning fra en lege eller tannlege, tilgjengeliggjøre opplysninger om en pasient for ytelse av helsehjelp til en annen pasient, i en konkret behandlingssituasjon. Bestemmelsen er snever ved at det må anmodes om opplysninger, og ved at den begrenser både hvem som kan anmode om opplysninger og hvem som kan besvare anmodningen. Etter gjeldende rett omfatter bestemmelsen kun leger og tannleger. Bestemmelsen gjelder henvendelser fra lege eller tannlege både utenfor og innenfor virksomheten.

Etter bestemmelsen kan det kun tilgjengeliggjøres opplysninger som er nødvendige for å yte helsehjelp til en annen pasient i en konkret behandlingssituasjon og etter en begrunnet «spørring» (anmodning). At bestemmelsen stiller krav om at kun en på forhånd utpekt lege eller tannlege kan besvare anmodningen, har vist seg å være å være vanskelig gjennomførbart i praksis og lite hensiktsmessig.

Departementet foreslår at kravet om «etter anmodning» oppheves. Dette betyr at det aktuelle helsepersonellet kun må anmode om tilgang der vedkommende ikke har aktuelle tilgangsrettigheter for å utføre sine ordinære arbeidsoppgaver og i samsvar med autorisasjon gitt av arbeidsgiver. Forslaget innebærer at en større gruppe helsepersonell med autorisasjon eller lisens gis mulighet til å få tilgjengeliggjort opplysninger om andre pasienter, for å yte helsehjelp til egne pasienter. Dette innebærer likevel ikke at alt helsepersonell med autorisasjon eller lisens vil kunne få tilgjengeliggjort opplysninger etter bestemmelsen. Det er fortsatt et vilkår at helsepersonellet er i en konkret behandlingssituasjon med en pasient, og at opplysningene anses som relevante og nødvendige for å kunne yte helsehjelp til den andre pasienten. Dette må kunne godtgjøres ved en etterfølgende kontroll.

Departementet foreslår videre å oppheve kravet om at det kun er «lege og tannlege virksomheten utpeker» som kan tilgjengeliggjøre opplysninger om en pasient. Helsedirektoratet mener avgrensning til kun leger og tannleger ikke i tilstrekkelig grad understøtter behovene i helsetjenesten og viser til at formålet med bestemmelsen er å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienter og bidra til pasientsikkerhet i virksomheten. Direktoratet støtter også forslaget om å fjerne kravet om at virksomhetens ledelse skal utpeke hvilke helsepersonell som kan svare på anmodning.

Datatilsynet uttaler at en økning av antall helsepersonell og personellgrupper som potensielt kan få tilgang til pasientjournaler, vil øke risikoen for urettmessige oppslag, enten disse skyldes tilsiktede eller utilsiktede feil. Tilsynet stiller derfor spørsmål ved om de personvernmessige konsekvensene av forslaget er godt nok utredet og om forslaget er tilstrekkelig differensiert mellom ulike personellgrupper. Tilsynet antar at for eksempel fotterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sykepleiere og leger har svært ulike behov for tilgang til journal.

Departementet mener at avgrensingen i gjeldende § 25 b om at unntaket om tilgang til opplysninger om andre pasienter kun gjelder leger og tannleger, ikke i tilstrekkelig grad understøtter behovet i helsetjenesten. Også andre helsepersonellgrupper vil kunne ha behov for å lære av lignende tilfeller ved behandling av egne pasienter. Dette gjelder uavhengig av behandlingsnivå og av hvilke helsepersonell som er ansvarlig for den aktuelle behandling. For eksempel vil en sykepleier som behandler en pasient med diabetes og kompliserte brannsår som ikke vil gro kunne ha stor nytte av å få tilgang til opplysninger om liknende tilfeller fra en spesialisert sykehusavdeling. Videre vil helsehjelpsytelse ofte skje i form av et teamarbeid, hvor helsepersonell har ulike roller.

Departementet foreslår derfor at adgangen til å dele opplysninger for å yte helsehjelp til en annen pasient, utvides til å gjelde helsepersonell generelt. Departementet foreslår imidlertid at utvidelsen begrenses til kun å gjelde helsepersonell som har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven § 48 a eller § 49. En avgrensning til helsepersonell med autorisasjon eller lisens mener departementet er et personverntiltak som er med på å hindre at personkretsen blir for vid.

Departementet har merket seg innspillet fra avdelingene for medisinsk genetikk ved Helse Bergen HF, Oslo Universitetssykehus HF, Sykehuset Telemark HF, St. Olavs hospital HF og Universitetssykehuset i Nord-Norge HF om at molekylærbiologer med ansvar for diagnostikk og prøvesvartolkning kan ha utdannelse som bioingeniør, som gir autorisasjon, men også mastergrad og/eller PhD i molekylærbiologi, som ikke gir lisens eller autorisasjon som helsepersonell. I arbeidet med medisinsk genetikk vil gjerne molekylærbiologer benyttes for å tolke genetiske varianter og om disse er sykdomsgivende eller ikke. I dette arbeidet er tilgang på helseopplysninger og tidligere prøvesvar avgjørende. Høringsinstansene påpeker at det er en utfordring at molekylærbiologer med identiske arbeidsoppgaver, men ulik utdanningsbakgrunn, ikke har samme tilganger.

Departementet ser at kravet i enkelttilfeller kan være uhensiktsmessig, samtidig som det er viktig å begrense kretsen som skal kunne ha denne form for tilgang. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å kunne bestemme at enkelte personellgrupper uten autorisasjon eller lisens, men med særskilte oppgaver i konkrete behandlingsforløp, kan få gjort tilgjengelig opplysninger på samme vilkår som helsepersonell med autorisasjon eller lisens. Dette betyr at for eksempel molekylærbiologer, som i arbeidet med medisinsk genetikk benyttes for å tolke genetiske varianter og om disse er sykdomsgivende, vil kunne omfattes.

Departementet presiserer at tilgjengeliggjøring av opplysninger etter den nye § 27 uansett skal være avgrenset til de tilganger (autorisering) det enkelte helsepersonell har i forbindelse med behandling av pasienter i de aktuelle virksomhetene. Dette kan for eksempel innebære at virksomheten organiserer seg på en slik måte at tilgjengeliggjøringen avhenger av at personellet har en spesifikk rolle eller oppgave og at det er utarbeidet rutiner i virksomheten for når tilgjengeliggjøring kan finne sted.

I dette ligger et krav til tjenstlig behov. Hva som vil anses som tjenstlige behov vil variere etter hvilken helsehjelp som utøves og etter helsepersonellets kompetanse, ansvar og rolle i pasientbehandlingen. For eksempel så vil en sykepleier normalt ikke ha behov for de samme opplysningene som en lege, for å yte helsehjelp. Det skal kun tilgjengeliggjøres opplysninger som er relevante og nødvendige for å understøtte pasientbehandling som det enkelte helsepersonellet gir. Se punkt 3.3.5 om tjenstlig behov. Flere høringsinstanser understreker viktigheten av at helsepersonell kun får tilgang til opplysninger når det er et klart tjenstlig behov.

Departementet vil presisere at forslaget til § 27 første ledd bokstav b også vil hjemle situasjoner der helsepersonellet som yter helsehjelpen, fremfor å gjøre oppslag selv, konfererer med helsepersonellet som har hatt omspurte til behandling, og det er sistnevnte som gjør oppslag i pasientjournalen og formidler relevante og nødvendige opplysninger til helsepersonellet som har tjenstlig behov for opplysningene.

5.3.4 Andre endringer

Det følger av gjeldende rett at opplysningene, så langt det er mulig skal gis «uten individualiserende kjennetegn», jf. Prop. 112 L (2020–2021) punkt 5.3.1. Departementet foreslår at dette endres til at opplysningene så langt det er mulig, skal gis «uten at pasientens navn og fødselsnummer fremgår». Dette følger av lovforslaget § 27 andre ledd.

Noen høringsinstanser foreslår at det bør være mekanismer på plass for å sikre at pasienter informeres om når opplysninger om dem brukes i behandling av andre pasienter, og at de har mulighet til å motsette seg dette der det er mulig.

Pasienten kan motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger. Departementet foreslår at dette videreføres i ny § 29, se punkt 4.3.6.

Det er et ønske om tydeligere retningslinjer og opplæring for helsepersonell for å sikre at unntak fra taushetsplikten brukes korrekt og i tråd med lovens intensjoner. Dette er viktig for å unngå misbruk og sikre at pasientens rettigheter ivaretas.

Gjeldende § 25 b i helsepersonelloven fastsetter krav til at det skal fremgå av journalen hvem opplysninger har blitt utlevert til og hvilke opplysninger som har blitt utlevert. Departementet foreslår at kravet om at det skal fremgå av journalen ikke videreføres i denne bestemmelsen. Departementet mener formålet med dette kravet er ivaretatt med forslag til ny § 22 a i pasientjournalloven om at tilgjengeliggjøring av helseopplysninger etter pasientjournalloven og helsepersonelloven skal dokumenteres. Dette kan skje i logg eller ved nedtegnelse i pasientjournalen. At det også kan nedtegnes i pasientjournalen, vil ivareta utfordringen ved at ikke all tilgjengeliggjøring vil skje digitalt og sporbart. Det vil fremdeles deles informasjon muntlig og per telefon. Dette kan bidra til å sikre sporbarhet og etterprøving av tilgang til opplysninger. Pasienten vil ha rett til innsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og pasientjournalloven § 18, jf. pasientjournalforskriften § 14. Departementet gjør oppmerksom på at det ikke skal være krav til registrering av hvem opplysningene er gjort tilgjengelige for i et helsefaglig arbeidsfellesskap etter § 27 første ledd bokstav a.

Departementet viser til pasientjournalloven § 7, der det er presisert at virksomheten skal sørge for at behandlingsrettede helseregistre er utformet og organisert slik at krav fastsatt i eller i medhold av lov kan oppfylles. Dette omfatter blant annet krav til logg og systematisk etterfølgende kontroll av logg. Se mer om logg i punkt 4.3.7 og krav til personvern og informasjonssikkerhet i punkt 8.5.