Del 2
Lovproposisjon

9 Eit individuelt tilpassa tilbod

9.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Det er eit mål at dei som er utsette for vald i nære relasjonar, uansett kva situasjon dei er i, får eit tilbod som er tilpassa behova deira. Det følgjer av krisesenterlova § 3 første ledd at kommunen skal sørgje for at tilbodet «så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte». Dette omfattar innhaldet i tilbodet, både kva slags tiltak brukaren får tilbod om, og den praktiske tilrettelegginga. Individuell tilrettelegging kan vere aktuelt på bakgrunn av kriterium som kjønn, alder, etnisitet, språk, funksjonsnedsetjing, valdserfaringar eller andre tilhøve, sjå merknadane til krisesenterlova § 3 i Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), punkt 12, side 78. Dersom eit krisesenter ikkje blir vurdert som veleigna for å imøtekomme dei behova ein brukar har, må kommunen finne andre løysingar som sikrar eit likeverdig tilbod, sjå forarbeida punkt 7.3.3, side 61.

Einskilde grupper får ikkje alltid eit fullverdig krisesentertilbod, sjå ovanfor under punkt 2.2. Dette gjeld til dømes valdsutsette med rusmiddelproblem og valdsutsette med psykiske lidingar, som i mange tilfelle har blitt avviste når dei har søkt vern på krisesenter. Dette er personar som har større risiko for å oppleve vald, jf. Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028), punkt 1.5. Vidare er dette personar det kan vere utfordrande for krisesentera å hjelpe fordi dei tilsette ikkje alltid føler seg kompetente til å handtere dei omfattande og samansette problema mange av desse brukarane har. Nokre kan òg ha ei åtferd som ikkje er foreinleg med å bu saman med andre utsette, mellom anna barn. Når krisesentera ikkje har tilgang til separate bueiningar, får ikkje desse eit butilbod.

Personar med funksjonsnedsetjing og utviklingshemming er andre grupper som heller ikkje alltid får eit tilfredsstillande eller tilrettelagt tilbod. Det er ein barriere for både denne gruppa og for vaksne som kjem med barn med funksjonsnedsetjing. Når det gjeld utviklingshemming er hovudutfordringa ofte manglande kompetanse ved krisesentera.

Tilstanden og utforminga på krisesenterbygga er ein viktig faktor for å kunne tilpasse tenester til dei ulike behova valdsutsette har. Krisesenterstatistikken til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at for 12 av 43 krisesenter med tilbod til kvinner, og 18 av 42 senter med tilbod til menn, vart ikkje lokala vurdert som eigna til føremålet. Grunnane som vart oppgitt var mellom anna manglande høve til å skjerme einskilde brukarar, og manglande universell utforming.

Det at nokon ikkje får eller kan nytte eit krisesentertilbod, vil kunne innebere ei indirekte forskjellsbehandling etter likestillings- og diskrimineringsloven § 8. Etter denne føresegna er alle nøytrale føresegner, vilkår, praksis, handlingar eller unnlatingar, som tilsynelatande er nøytrale, men som faktisk vil stille personar dårlegare enn andre på grunn av til dømes kjønn, etnisitet, nedsett funksjonsevne eller seksuell orientering, omfatta. Vidare viser departementet til at Noreg etter FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 9, er forplikta til treffe alle føremålstenlege tiltak for å sikre at menneske med nedsett funksjonsevne på lik linje med andre «får tilgang til […] tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og i distriktene.». CRPD har ein vid definisjon av funksjonsnedsetjing, og psykiske lidingar er mellom anna omfatta. Rusavhengnad kan etter tilhøva òg vere omfatta, sjå NIM sin rapport «Du har ikke noe her å gjøre» En undersøkelse om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering, frå 2024.

Stortinget har vore opptatt av krisesentertilbodet til valdsutsette med rusmiddelproblem, og har fatta fleire oppmodingsvedtak. Dette omfattar vedtak nr. 1124 av 3. juni 2021, vedtak nr. 782 av 7. juni 2023 og vedtak nr. 783 av 7. juni 2023, sjå omtale under punkt 2.4.

Departementet har på denne bakgrunn vurdert rettslege grep i krisesenterlova for å gjere det enda tydelegare at kommunane skal leggje til rette for eit individuelt tilpassa og fullverdig krisesentertilbod for alle.

9.2 Gjeldande rett

Det følgjer av krisesenterlova § 3 første ledd at kommunen skal sørgje for at tilbodet så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte. Formuleringa «så langt råd er» er meint å uttrykke at kommunen har høve til å vurdere krava til individuell tilpassing i kvart einskild tilfelle, sjå merknadane til § 3 i forarbeida, Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), punkt 12, side 78.

Kommunen si plikt til individuell tilrettelegging gjeld innhaldet i tilbodet, det vil seie kva slags tiltak brukaren får tilbod om, men òg den praktiske tilrettelegginga og høvet til brukarmedverknad. Omstende som kan utløyse plikt til individuell tilrettelegging er kjønn, alder, etnisitet, språk, psykiske lidingar eller ulike former for funksjonsnedsetjing, valdserfaringar eller andre tilhøve, som til dømes rus. Det er opp til kommunen å vurdere kva tiltak som vil vere nødvendige for å oppfylle tilretteleggingsplikta i det einskilde tilfelle. Det følgjer av forarbeida punkt 7.3.3, side 61, at dersom eit krisesenter ikkje blir vurdert som veleigna for å imøtekomme dei behova ein brukar har, må kommunen finne andre løysingar som sikrar eit likeverdig tilbod.

Barn er etter lova sjølvstendige rettssubjekt med eigne rettar, og i forarbeida og merknadane til krisesenterlova § 1, sjå punkt 12, side 76, er det presisert at «barn er teke med i opprekninga for å synleggjere barn som brukarar av krisesentertilbodet». Etter krisesenterlova § 3 andre ledd skal kommunen sørgje for å ta vare på barn på ein god måte som er tilpassa deira særskilde behov, og òg sørgje for at barn får oppfylt dei rettane dei har etter anna regelverk.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har i rettleiaren Veileder til krisesenterloven frå 2015, gitt utdjupande rettleiing om kommunen sitt ansvar for å leggje til rette for at tilbodet blir individuelt tilrettelagt.

9.3 Forslaget i høyringsnotatet

Det er synleggjort eit behov for å ta nokre rettslege grep for å gjere det enda tydelegare at kommunane har ansvar for å leggje til rette for eit likeverdig krisesentertilbod, òg til valdsutsette med tilleggsutfordringar. Departementet føreslo i høyringsnotatet å lovfeste eit krav om likeverdige alternative krisesentertilbod i krisesenterlova § 3 første ledd, nytt andre punktum. Forslaget inneber at det blir tydelegare i lova at der tilrettelegging på krisesenter ikkje er mogleg, har kommunen plikt til å sørgje for likeverdige alternative tilbod for brukarar som ikkje kan nytte butilbodet ved krisesenteret. Dette vil kunne omfatte brukarar som på grunn av eiga eller andre si sikkerheit, individuelle behov eller av omsyn til andre brukarar, ikkje kan vere på krisesenter. Forslaget er ei vidareføring og presisering av gjeldande rett, og blir formulert i tråd med eksisterande føringar.

9.4 Høyringsinstansane sitt syn

Høyringa viser at eit fleirtal av høyringsinstansane er positive til forslaget om å lovfeste eit krav om likeverdige alternative butilbod i krisesenterlova. Dette omfattar Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan (Actis), Akershus fylkeskommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Barneombodet, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Hurdal kommune, Indre Østfold kommune, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Kommunesektorens organisasjon (KS), Krise- og incestsenteret i Follo, Krise- og incestsenteret i Fredrikstad, Krisesenter for Sunnmøre, Krisesenteret i Salten, Krisesenteret i Vestfold, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Lillestrøm kommune, Lørenskog kommune, Mental Helse Ungdom, MiRA-Senteret, Nesodden kommune, Nord-Trøndelag krisesenter IKS, Noregs institusjon for menneskerettar (NIM), Norges kvinnnelobby, Norske Kvinners Sanitetsforening, Oslo kommune, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Romerike krisesenter IKS, Rælingen kommune, Sykkylven kommune, Sør-Øst politidistrikt, Trondheim kommune og Ålesund kommune.

Oslo kommune, som støttar forslaget, uttalar:

«De fleste kommuner har allerede tiltak innen rus og psykisk helse. Å styrke kompetansen på vold, reaksjoner og konsekvenser på vold i eksisterende tilbud vil kunne gi bedre individuell tilpasning av tilbudet, og være mindre ressurskrevende enn å bygge opp egne krisesentre til spesifikke deler av målgruppen.»

Vidare seier KS:

«KS er enig i forslaget om en tydeliggjøring av at det er kommunen, og ikke det enkelte krisesenteret, som skal sikre at det finnes alternative tilbud for dem som (av en eller annen grunn) ikke kan benytte seg av det eksisterende tilbudet.»

Fleire høyringsinstansar tek opp utfordringa med at det er ein risiko for at einskilde grupper som hovudregel blir plassert i alternative butilbod. Kommunalt råd for personer med funksjonsnedsettelse i Bergen kommune er til dømes bekymra for at personar med funksjonsnedsetjing automatisk vil bli plassert i eit anna tilbod dersom krisesenteret i kommunen deira ikkje er universelt utforma. LDO seier dette:

«Vi er likevel skeptiske til forslaget om å lovfeste et krav til likeverdige, alternative botilbud, fordi det er på krisesentrene kommunens spesialkompetanse på vold i nære relasjoner finnes. Vi er bekymret for at forslaget i stedet kan bli en «sparepost» for kommunene, ved at eksempelvis rusavhengige henvises til andre midlertidige botilbud som rusinstitusjoner, framfor at krisesentertilbudet styrkes slik at de faktisk har mulighet til å ivareta alle brukergrupper.

For å hindre at noen brukergrupper avvises fra krisesentrene, mener ombudet at man heller bør sikre at alle krisesentre har lokaler som gjør det mulig å skjerme enkelte brukere, at sentrene sikres tilstrekkelig bemanning og at de kan ansette nye eller gi opplæring til ansatte slik at krisesentrene har nødvendig kompetanse om for eksempel rusavhengighet og psykiske og kognitive funksjonsnedsettelser.»

Krisesentersekretariatet meiner òg at det bør heller stillast krav til skjerma einingar ved krisesentera. Actis meiner at det bør presiserast i forskrift eller rettleiar til krisesenterlova at førsteprioritet skal vere at alle skal ha eit krisesentertilbod kor dei får vern mot vald.

NIM understrekar i tillegg:

«Menneskerettslig er det sentrale at alle som utsettes for vold har tilgang til et reelt krisesentertilbud, uten noen former for diskriminering. Eventuelle separate tilbud må oppfylle de samme kravene som ordinære krisesentre. Krisesentertilbudet skal blant annet gi den voldsutsatte husly, sikkerhet og være lett tilgjengelige. Tilbudet skal ikke bare gi et trygt sted å være, men også bidra til at voldsutsatte får støtten de trenger for å komme seg ut av voldelige relasjoner og bearbeide voldsopplevelser. Midlertidige botilbud og botilbud for bostedsløse oppfyller ikke konvensjonens krav.»

Som følgje at dette føreslår NIM at ordet «butilbod» i forslaget blir erstatta i lova med «krisesentertilbod» for å tydeleggjere at eit alternativt butilbod skal følgje alle krava i krisesenterlova. NIM meiner at dette framleis vil gi kommunane same fleksibilitet til kor og korleis tenesta skal bli organisert.

Vidare påpeikar nokre høyringsinstansar at det ikkje er mogleg å imøtekomme alle behova. Indre Østfold kommune uttalar:

«For personer med mer sammensatte vansker og der det ikke kan tilrettelegges innenfor disse rammene, kan vi ikke se hvordan alle landets kommuner skal kunne imøtekomme disse brukernes behov for beskyttelse.»

Tromsø kommune understrekar at eit individuelt tilpassa tilbod krev store økonomiske ressursar.

9.5 Departementet sine vurderingar og forslag

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet om å lovfeste eit krav om likeverdige alternative tilbod i krisesenterlova § 3 første ledd, nytt andre punktum. Forslaget får brei støtte frå høyringsinstansane.

I høyringa har Noregs institusjon for menneskerettar (NIM) vist til at det menneskerettsleg er sentralt at alle som blir utsett for vald har tilgang til eit krisesentertilbod, utan nokon former for diskriminering. Eventuelle separate tilbod må difor òg oppfylle dei same krava som dei ordinære krisesentera, og mellombelse butilbod og butilbod for bustadlause, vil til dømes ikkje oppfylle kravet. På denne bakgrunn har NIM føreslått at formuleringa «butilbod» i lovforslaget som har vore på høyring, blir erstatta med formuleringa «krisesentertilbod», for å tydeleggjere at eit alternativt butilbod skal følgje alle krava i krisesenterlova. Departementet sluttar seg til dette, og viser til lovforslaget krisesenterlova § 3 første ledd, nytt andre punktum. Omformuleringa endrar ikkje at det ligg til kommunane å avgjere kor og på kva måte tenesta blir organisert.

Lovforslaget inneber at det blir tydeleggjort at kommunen har plikt til å sørgje for likeverdige alternative krisesentertilbod for brukarar som ikkje kan nytte det vanlege butilbodet ved krisesenteret fordi tilrettelegging ikkje er mogleg. Dette vil omfatte brukarar som på grunn av eiga eller andre si sikkerheit, individuelle behov eller av omsyn til andre brukarar, ikkje kan vere på krisesenter. Lovforslaget er ei vidareføring og presisering av gjeldande rett, og formulert i tråd med eksisterande føringar.

Etter departementet si vurdering vil lovforslaget òg bidra til å klargjere ansvarstilhøve mellom kommunen og krisesentera. Det er kommunen, og ikkje det einskilde krisesenteret, som skal sørgje for å gi eit alternativt tilbod til dei som av ulike grunnar ikkje kan opphalde seg på krisesenteret. Det vil vere opp til kommunen sjølv å vurdere kor og på kva måte dei skal organisere og tilby tenesta. Kommunen vil ha høve til å opprette krisesenterplassar innanfor andre tenester, til dømes institusjon med heildøgnstilsyn innanfor eldreomsorga, eller institusjonar for behandling av psykiske lidingar eller rusmiddelproblem. Dei vil òg kunne etablere samarbeid med private eller frivillige aktørar. Departementet legg til at krisesentera er, og skal vere eit lågterskeltilbod for dei som er utsette for vald i nære relasjonar, og ikkje behandlingsinstitusjonar.

Vidare skal alternative krisesentertilbod berre nyttast der anna tilrettelegging ikkje er mogleg. Det betyr at kommunen ikkje rutinemessig kan tilvise einskilde grupper med særskilde utfordringar til alternative krisesentertilbod. Kommunen må, som i dag, vurdere den einskilde brukaren sitt behov og tilby ei individuell tilpassing ut frå situasjon og problematikk. Kommunen skal leggje til rette slik at det er reell tilgang for alle grupper til krisesentertilbodet. Departementet viser vidare til at likestillings- og diskrimineringsloven § 17 om universell utforming, òg gjeld for krisesentera. Det betyr at krisesentera skal vere universelt utforma, og kommunen kan til dømes ikkje organisere krisesentertilbodet slik at alle brukarar med funksjonsnedsetjing rutinemessig blir plassert i eit alternativt krisesentertilbod.

Krisesenterlova § 2 noverande fjerde ledd, som blir nytt femte ledd, sjå lovforslaget, om krav til kvalitet og kompetanse, vil gjelde på vanleg måte der kommunen gjer bruk av alternative krisesentertilbod. Departementet føreset at kommunen legg til rette for at tilsette har tilstrekkeleg kompetanse til å møte dei særlege utfordringane og behova til brukarane.

Ved bruk av alternative krisesentertilbod må kommunen vurdere konsekvensane for barn. Kommunen må sørgje for god oppfølging av barn, uansett kva krisesentertilbod dei blir plassert i, og barnets beste skal alltid vurderast og vere eit sentralt omsyn.

Lovforslaget følgjer opp oppmodingsvedtak nr. 782 (2022–2023), kor Stortinget bad regjeringa fremje forslag om endringar i krisesenterlova, der ansvaret til kommunane for krisesentertilbodet til utsette grupper blir tydeleggjort. Lovforslaget tydeleggjer at det er kommunane, og ikkje krisesentera, sitt ansvar å sørgje for eit likeverdig tilbod til utsette grupper.

Lovforslaget følgjer vidare opp oppmodingsvedtak nr. 1124 (2020–2021), kor Stortinget bad regjeringa sikre at òg personar i aktiv rus har tilgang til eit krisesentertilbod med tilsette som har tverrfagleg kompetanse på rus og vald, anten i tilknyting til eksisterande krisesenter eller som sjølvstendig tilbod. Lovforslaget tydeleggjer at kommunen må sørgje for alternative krisesentertilbod, og kravet til kompetanse etter krisesenterlova vil gjelde på vanleg måte.

Departementet viser vidare til oppmodingsvedtak nr. 783 (2022–2023), kor Stortinget bad regjeringa oppdatere rettleiiaren til krisesenterlova. Departementet tek sikte på å oppdatere gjeldande rettleiingar i etterkant av Stortinget si behandling av lovforslaget.

10 Krisesentertilbodet til den samiske befolkninga

10.1 Bakgrunnen for lovforslaget

I SAMINOR 2-undersøkinga av 2022 om helse- og levekår i område med samisk, norsk og kvensk busetting, rapporterer samar om høgare førekomst av vald og seksuelle overgrep enn personar med ikkje-samisk bakgrunn, sjå artikkelen Intimate partner violence and its association with mental health problems: The importance of childhood violence – The SAMINOR 2 Questionnaire Survey i Scandinavian journal of public health, 50(8), side 1179-1191, av Eriksen et al. Totalt rapporterte 17,2 prosent av dei samiske kvinnene om partnarvald, mot 11,8 prosent av ikkje-samiske kvinner. Studien viser òg at partnarvald ser ut til å vere dobbelt så vanleg blant samiske kvinner som har vore utsette for vald i barndommen (ei av fem) enn blant dei som ikkje har opplevd dette (ei av ti). Det same mønsteret er funne blant samiske menn. Samstundes viser Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028), punkt 6.2, side 112, at mange samar som følgje av den tidlegare fornorskingspolitikken, har liten tillit til norske styresmakter og hjelpeapparat. Ifølgje Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK) sin nettstad, opplever mange samar at dei ikkje blir møtt med forståing og kunnskap i offentlege tenester. Dei er òg redde for å bli misforstått, latterleggjort og ikkje bli tatt på alvor når dei oppsøkjer hjelp.

Krisesentertilbodet er generelt lite tilrettelagt for den samiske befolkninga. Det finst lite informasjon om krisesentertilbodet på samisk, mange krisesenter manglar kunnskap om samar og det manglar tilsette som snakkar samisk. Noregs institusjon for menneskerettar (NIM) har i rapporten Vold og overgrep i samiske samfunn frå 2018, peikt på at det er viktig å heve kompetansen om samisk språk og kultur for å førebyggje og hindre vald.

Fram til 2019 fanst det eit eige samisk krise- og incestsenter lokalisert i Karasjok kommune. Senteret gav eit tilbod til fleire kommunar i Finnmark, men etter at statsforvaltaren avdekte fleire brot og avvik frå lova, valde kommunane å leggje ned krisesenteret. Karasjok kommune har over fleire år fått tilskot frå Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for å reetablere og vidareutvikle eit tilbod i Indre Finnmark, og det skal etter planen opprettast ei satellittløysing i Karasjok, knytt til Alta krisesenter.

Nedlegginga av det samiske krise- og incestsenteret har ført til større merksemd om krisesentertilbodet til den samiske befolkninga, og Stortinget fatta 30 mai 2022 vedtak nr. 592, om krisesentertilbodet til den samiske befolkninga, sjå omtale under punkt 2.4.

Vidare tok GREVIO i 2022 opp saka om krisesentertilbodet til den samiske befolkninga i sin rapport om Noreg si implementering av Istanbul-konvensjonen, jf. GREVIO/Inf(2022)30, side 39:

«GREVIO notes with concern the difficulties encountered by women belonging to indigenous groups, national minorities and migrant women in accessing services provided by crisis centres. In this context, GREVIO is concerned that the only crisis centre with specific expertise in supporting Sami people, located in Karasjok, in northern Norway, was closed in 2019 due to insufficient funding. Consequently, women living in Karasjok and its surrounding areas must travel approximately 200 kilometres to the cities of Alta or Hammerfest to reach the nearest crisis centres, and road closures during winter often prevent them from accessing crisis centres in other cities.»

I tillegg har CEDAW-komitéen i 2023 tilrådd Noreg å løyve tilstrekkelege menneskelege, tekniske og økonomiske ressursar til å reetablere det samiske krisesenteret, sjå CEDAW/C/NOR/CO/10, punkt 31 g.

Samla gjer dette at departementet har funne det nødvendig å vurdere den samiske befolkninga si rettsstilling i krisesenterlovgivinga nærmare. Departementet viser òg til at det følgjer av Hurdalsplattforma at Noreg skal vere eit føregangsland når det gjeld urfolk sine rettar. Særskild regulering av samar sine rettar er òg gjort i andre lover, som til dømes lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) § 35, og lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven) § 1-8.

10.2 Gjeldande rett

Det følgjer av krisesenterlova § 3 at kommunen skal sørgje for at tilbodet «så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte». Ut over dette stiller lova ingen andre krav om tilrettelegging av tilbod for særskilde definerte grupper kvinner, menn eller barn, og heller ikkje for den samiske befolkninga. Tilbodet omfattar alle i målgruppa, og tilbodet skal vere likeverdig.

Den samiske befolkninga har særskilde rettar etter Grunnlova § 108 og Konvensjon om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater ILO nr. 169 av 27. juni 1987, som Noreg er tilslutta, og som forpliktar.

Det følgjer av Grunnlova § 108 at «[d]ei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at det samiske folket, som urfolk, kan tryggje og utvikle språket sitt, kulturen sin og samfunnslivet sitt.». Grunnlova § 108 har ein viss parallell til FNs konvensjon om sivile og politiske rettar (SP) artikkel 27, som vernar om minoritetars rett til bruk og utvikling av sitt eige språk og kultur. Høgsterett har òg peikt på at SP artikkel 27 må sjåast i samanheng med Grunnlova § 108, sjå HR-2021-1975-S (Fosen) avsnitt 99. Forpliktingane har òg verknad for staten sitt arbeid med å førebyggje og nedkjempe vald og overgrep i samiske samfunn.

ILO-konvensjonen inneheld ei rekkje særrettar for urfolk, mellom anna samar. Noreg ratifiserte konvensjonen i 1990. Det følgjer av konvensjonen at sosiale ordningar skal utvidast til å omfatte vedkomande folk, og skal bli anvende utan at vedkomande folk blir diskriminerte. Etter artikkel 2 nr. 1 har staten plikt til å setje i verk «samordnede og systematiske tiltak» for å verne om urfolk sine rettar. I artikkel 2 nr. 2 bokstav a er det presisert at tiltaka skal omfatte verkemiddel for å sikre at urfolk «nyter godt av de rettigheter og muligheter som nasjonale lover og forskrifter sikrer for andre medlemmer av befolkningen, på lik linje med disse.».

Etter FNs erklæring 13. september 2007 nr. 500 om urfolks rettigheter artikkel 27, har urfolk rett til høgast oppnåeleg fysisk og psykisk helsestandard, og statane har ei plikt til å treffe tiltak som sikrar dette.

Lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 3-3, har reglar om rett til svar på samisk for den som rettar ein førespurnad på samisk til offentlege organ i forvaltningsområdet for samiske språk, og kva som gjeld for høvesvis skriftlege og munnlege førespurnader, sjå Prop. 58 L (2022–2023) Endringer i sameloven (endringer i språkregler), merknadene til § 3-3, punkt 16, side 89. Reglane i § 3-3 gjeld for offentlege organ i forvaltningsområdet for samiske språk. Etter § 3-3 første ledd første punktum har alle som rettar ein skriftleg førespurnad på samisk til ein språkutviklingskommune, språkvitaliseringskommune eller fylkeskommune i forvaltningsområdet for samiske språk, rett til svar på samisk. Kva for kommunar som er språkutviklingskommunar og språkvitaliseringskommunar, og kva for fylkeskommunar som inngår i forvaltningsområdet for samiske språk, følgjer av forskrift 17. juni 2005 nr. 657 om forvaltningsområdet for samiske språk § 1.

10.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet føreslo i høyringsnotatet at det blir lovfesta i ei eiga føresegn i krisesenterlova at dei særskilde rettane til den samiske befolkninga skal varetakast. Den nye føresegna vil ikkje gi nye rettar til samiske valdsutsette, men tydeleggjere ansvaret kommunane allereie har til å gi eit individuelt tilrettelagt tilbod til samar.

Departementet viste til at sjølv om kommunane etter krisesenterlova § 3 første ledd har plikt til å leggje til rette tilbodet etter dei individuelle behova til brukarane, blir ikkje dei samiske rettane alltid oppfylte i krisesentertilbodet. Departementet viste til at det er eit stort behov for å auke forståinga for at nokre brukarar av krisesentertilbodet er samar, med behov for eit tilbod tilpassa deira språk og kultur. Dette gjeld i samiske område, men òg i resten av landet. Samar er ei nokså usynleg gruppe i krisesentersamanheng, særleg utanfor dei tradisjonelle samiske busetjingsområda i Midt- og Nord-Noreg. Mange samar har norsk som morsmål og etterspør ikkje tilpassing. Vidare held mange samar identiteten og kulturen sin skjult, av frykt for trakassering, hets eller fordomar, jf. Handlingsplan mot hets og diskriminering av samer 2025-2030. Samla gjer dette at tilsette på krisesenter ikkje alltid oppfattar at personen dei hjelper er same, og av den grunn ikkje forstår livssituasjonen og behova til brukaren. Ei lovfesting av at samar sine rettar skal varetakast, vil kunne auke merksemda til krisesentera om behova til samiske brukarar, slik at dei får eit likeverdig krisesentertilbod.

Departementet viste vidare til at staten er forplikta til å sikre samar sitt språk, sin kultur og samfunnsliv etter Grunnlova § 108 og SP artikkel 27, i tillegg til at offentlege tenester skal leggjast til rette og brukast slik at samar ikkje blir diskriminert, jf. ILO-konvensjonen. Dette talar for å synleggjere i krisesenterlova at samar sine særskilde rettar skal varetakast.

10.4 Høyringsinstansane sitt syn

Eit fleirtal av høyringsinstansane støttar forslaget om å lovfeste i krisesenterlova at samar sine særskilde rettar skal varetakast. Dette gjeld Aldri alene, Alta kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kirkerådet, Krisesentersekretariatet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Mental Helse Ungdom, MiRA-Senteret, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK), Nord-Trøndelag krisesenter IKS, Noregs institusjon for menneskerettar (NIM), Norges kvinnelobby, Oslo kommune, Politidirektoratet, Rettspolitisk forening, RVTS Midt – Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Nord – Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Statsforvalter i Innlandet, Stiftinga Krisesenteret i Sogn og Fjordane, Sør-Øst politidistrikt, Tromsø kommune og Trondheim kommune.

Alta kommune seier til dømes dette:

«En lovfesting av dette fremstår som fornuftig hvis målet er å tydeliggjøre kommunenes ansvar for dette, og å øke oppmerksomheten rundt tilrettelegging for samiske brukere.»

NASAK uttalar følgjande:

«NASAK stiller seg bak forslaget om endringer i § 3: Dei særskilde rettane til samiske brukarar skal ivaretakast i krisesentertilbodet.

Samisk befolkning opplever terskelen for å ta kontakt med tjenesteapparatet som høy. Mange har liten tillit til at storsamfunnet evner og har vilje til å tilrettelegge for et offentlig tjenestetilbud som tar hensyn til kulturell og språklig bakgrunn.

I Norge har samene status som urfolk, og staten har et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at den samiske befolkningen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette innebærer bl.a. at offentlige tjenester må tilrettelegge for og tilpasses behovene til personer med samisk bakgrunn.»

Det er likevel fleire høyringsinstansar som understrekar at ei slik føresegn i seg sjølv ikkje er nok. Likestillingssenteret KUN seier til dømes dette:

«En mulig løsning kan være å knytte krisesentrene enda sterkere til kompetansesentrene, særlig i samisk område, og ha forskriftsfestet pålegg om etablerte samarbeid med aktører som NASAK og SANKS om kompetanseheving for de ansatte. Her kan det også innhentes direkte tjenester knyttet til enkeltbrukere, slik at de i reetableringsfase evt kan fortsette denne kontakten der det er aktuelt. Slik teksten står i dag blir det for lite spesifikt at «Dei særskilte rettane til samiske brukarar skal ivaretakast i krisesentertilbodet», dette vil ofte forsvinne i en hektisk og ressurspresset arbeidshverdag, og ikke alle brukere vil ha kunnskap nok om tilbudet til å etterspørre sine rettigheter.»

Både Krisesentersekretariatet og Stiftinga Krisesenteret i Sogn og Fjordane meiner at det må leggjast føringar for korleis varetakinga av den samiske befolkninga skal sikrast. Fleire høyringsinstansar nemner behov for kompetanse ved dei einskilde krisesentera. Dette gjeld til dømes Arendal kommune, som etterlyser krav til generell kunnskap om samisk kultur og historie. Dei nemner i tillegg at informasjon om innhaldet i krisesentertilbodet og om andre tenester bør vere tilgjengeleg på samisk i alle krisesenter. Oslo kommune uttalar at dei er positive til forslaget, men tilråder å vurdere om andre tiltak kan vere meir eigna.

Einskilde høyringsinstansar støttar ikkje forslaget. Kommunesektorens organisasjon (KS) uttalar at dei prinsipielt meiner at:

«[…] vurderingen av hva som er det riktige nivået på tilbudet til alle ulike brukere av krisesenter skal overlates til kommunene, som jo har ansvar for at krisesentrene fyller den funksjon de skal ha.»

KS meiner vidare at det er betre å gi NASAK ein utvida rettleiar- og støttefunksjon òg overfor krisesentera, enn at kvar einskilde kommune skal byggje kompetanse på feltet. Krisesenteret Asker, Bærum og Lier meiner at kravet om tilrettelagt tilbod i krisesenterlova § 3 er dekkjande.

Einskilde høyringsinstansar støttar betre tilrettelegging for den samiske befolkninga, men tek ikkje stilling til sjølve lovforslaget. Fleire er usikre på konsekvensane av ei slik føresegn. Romerike krisesenter IKS uttalar dette:

«Vi er enige i at det kan være nødvendig å gjøre krisesentrene mer bevisst på hvordan ivareta og tilrettelegge for samiske brukere. Samtidig er vi usikre på hvilke praktiske konsekvenser det vil ha å tydeliggjøre de samiske brukerne sine rettigheter i lovteksten i krisesenterlova § 3, gitt at kommunene allerede er forpliktet til å gi alle brukerne av krisesenteret et individuelt tilpasset tilbud.»

Samfunnsbedriftene meiner at «det må undersøkes nærmere hva dette vil bety for krav til kompetanse og økonomi for krisesentrene.» Alta kommune forventar at staten følgjer opp i form av medverknad til samarbeid og oppfølging av krisesentera og kommunane som tek på seg å ha denne type kompetanse.

Fleire høyringsinstansar meiner at det bør vere krisesenter som er spesielt tilrettelagde og skolerte til å ta imot samar. Dette gjeld Arendal kommune, Krisesenteret i Salten, RVTS Midt og Nord-Trøndelag krisesenter IKS. Norasenteret IKS oppfordrar til at det blir lagt til grunn at særskilde rettar kan givast innanfor eksisterande tilbod, framfor at det blir lagt opp til parallelle institusjonar.

10.5 Departementet sine vurderingar og forslag

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet om å lovfeste i ei eiga føresegn i krisesenterlova at dei særskilde rettane til samar skal varetakast. Forslaget får brei støtte frå høyringsinstansane, som meiner at det er behov for større kunnskap om samar og behova til valdsutsette samar for på den måten å styrkje krisesentertilbodet til den samiske befolkninga. Føresegna vil ikkje gi nye rettar til samiske valdsutsette, men tydeleggjere ansvaret kommunane allereie har til å gi eit individuelt tilpassa tilbod til samar. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova § 3 nytt andre ledd. Noverande andre og tredje ledd, blir høvesvis nytt tredje og fjerde ledd.

Føremålet med føresegna er å bidra til å auke merksemda om samar både som individ og gruppe, og med det gi eit betre krisesentertilbod til samiske kvinner, menn og barn, i tråd med både nasjonal lovgiving og internasjonale konvensjonar Noreg er forplikta etter. Departementet viser òg til at samar har høgare førekomst av vald og seksuelle overgrep enn personar med ikkje-samisk bakgrunn, og at det er nødvendig med tiltak. I høyringa har einskilde høyringsinstansar ytra at dei er usikre på kva praktisk tyding ei slik lovfesting vil ha. Etter departementet si vurdering vil det å synleggjere samar som ei særskild gruppe i krisesenterlova, bidra til at kommunane rettar meir konkret merksemd på samar sine rettar og behov. Det vil dermed i større grad enn i dag bli lagt til rette for betre varetaking, mellom anna ved at krisesentera blir sett i stand til å gi tilpassa hjelp til samar, og at dei tilsette får den kompetansen dei treng.

Etter krisesenterlova noverande § 3 andre ledd, som blir nytt tredje ledd, sjå lovforslaget, har kommunane plikt til å vareta barn på ein god måte som er tilpassa deira særskilde behov, og sørgje for at barn får oppfylt dei rettane dei har etter anna regelverk. Det inneber til dømes at kommunane skal leggje til rette for at samiske barn på krisesenter får oppfylt retten til opplæring i òg på samisk, jf. lov 9. juni 2023 nr. 30 om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) § 3-2. Etter departementet si vurdering vil forslaget om å lovfeste at dei særskilde rettane til samar skal varetakast, vere ei ytterlegare tydeleggjering av at kommunane må ha merksemd på å leggje til rette for dei særskilde rettane til samiske barn. Eit sentralt omsyn vil vere språktilrettelegging for barn som har samisk som morsmål. Etter FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK), har barn rett til å få informasjon, og å gi uttrykk for si meining. Ein viktig føresetnad for å vareta desse rettane er at dette skjer på barnet sitt eige språk. Kommunane må difor gjere krisesentera i stand til å gi samisktalande barn informasjon på samisk slik at dei kan gjere seg opp ei meining og ytre ho. Lovforslaget inneber vidare at kommunar som kjøper krisesentertenester i andre kommunar, må vere særleg merksame på korleis dei skal vareta rettane til samiske barn mens dei er på krisesenter.

Av høyringsinstansane som ikkje støtter forslaget, uttalar KS at dei prinsipielt meiner at det bør overlatast til kommunane å vurdere kva som er det riktige nivået på tilbodet til ulike brukargrupper. Til dette viser departementet at den nye føresegna ikkje vil gi nye rettar til samiske valdsutsette, men tydeleggjere ansvaret kommunane allereie har til å gi eit individuelt tilpassa tilbod, òg til samar. Forslaget til formuleringa «dei særskilde rettane» i den nye føresegna, understrekar at samar har rett til eit likeverdig krisesentertilbod på lik linje med andre grupper, og at tilbodet må tilpassast for samar og deira behov, uavhengig av kva nivå på tilrettelegginga som blir sett som nødvendig for å oppfylle dette frå kommunen si side.

Departementet legg til grunn at plikta som følgjer for kommunar som er omfatta av sameloven § 3-3 om retten til å få nytte samisk språk ved førespurnader til kommunen og krisesenter, jf. forskrift 17. juni 2005 nr. 657 om forvaltningsområdet for samiske språk, vil gjelde tilsvarande der kommunen har organisert krisesentertilbodet saman med andre kommunar, men der krisesenteret fysisk ligg i ein kommune utanfor forvaltningsområdet for samiske språk. Dette følgjer av at kommunen har ansvar for å vareta brukarar som er folkeregistrert i sin kommune. Det inneber at ein brukar som tek kontakt på samisk med krisesenteret i ein språkutviklingskommune eller språkvitaliseringskommune, har rett til svar på samisk, uansett korleis kommunen har valt å organisere tilbodet sitt. Krisesenterlova § 3 tredje ledd om at kommunen skal sørgje for at brukarane skal få tilgang til kvalifisert tolk der det er nødvendig for at brukarane skal få eit fullgodt tilbod, vil som i dag gjelde generelt.

Einskilde høyringsinstansar, mellom anna Arendal kommune, Krisesenteret i Salten, RVTS Midt og Nord-Trøndelag krisesenter IKS, har gitt uttrykk for at det er behov for at nokre senter har spisskompetanse om samiske spørsmål og er spesielt tilrettelagte og skolerte til å ta imot samar. Departementet viser til at det er store forskjellar i landet med omsyn til kor stor del av befolkninga som har samisk bakgrunn. Behovet for kompetanse om samisk kultur, språk mv. vil difor òg vere forskjellig i dei ulike kommunane og krisesentera. Nokre stader vil det vere tilstrekkeleg med samiske markørar som til dømes samiske flagg, leiker, bøker og tilsette med kjennskap til samiske spørsmål. I andre regionar vil det vere viktig med samisktalande tilsette som har god kjennskap til dei samiske samfunnsstrukturane. Etter departementet si vurdering må det difor vere opp til kommunane sjølve å vurdere korleis tilbodet best skal organiserast, og kva for kompetanse dei treng for å gi eit godt tilbod til den samiske befolkninga. Kommunar i same geografiske område kan til dømes i fellesskap velje å gi eit krisesenter eit større ansvar for samiske valdsutsette dersom dei kjem til at det er nødvendig, og den beste løysinga for å auke kvaliteten i tilbodet til samar.

Nokre høyringsinstansar meiner vidare at staten aktivt skal støtte implementering av føresegna, og KS meiner det er betre å gi NASAK ein utvida rettleiar- og støttefunksjon òg overfor krisesentera, enn at kvar einskilde kommune skal byggje kompetanse på feltet.

Når det gjeld spørsmålet om staten si rolle i å bidra til å implementere føresegna, viser departementet til at NASAK vart etablert i 2021 for å styrkje kvaliteten på tilbodet for samiske barn, vaksne og familiar i barnevernet, familievernet og krisesentera. NASAK gir mellom anna opplæring og rettleiing til tenestene, slik at dei er betre tilpassa brukarane sin språklege, historiske og kulturelle bakgrunn.

Departementet viser vidare til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gir tilskot til dei regionale ressurssentera om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging (RVTS) for å utvikle kompetansen og kvaliteten i krisesentertilbodet i kommunane. Dette omfattar mellom anna gjennomføring av nasjonal og regional kompetanseheving og nettverksbygging for tilsette og leiarar i krisesentertilbodet, og RVTS Midt og RVTS Nord har særleg kompetanse om samiske tilhøve.

I tillegg viser departementet til det arbeidet som er gjort i Karasjok for å reetablere eit samisk krisesentertilbod som er finansiert over tilskotsordninga Tilskot til tiltak mot vald og overgrep som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) forvaltar. Kommunane kan søkje om midlar frå tilskotsordninga for å leggje krisesentertilbodet betre til rette for den samiske befolkninga.

Etter departementet si vurdering gir desse allereie etablerte ordningane tilstrekkeleg grunnlag og støtte for å implementere føresegna på ein god måte.

Lovforslaget her, saman med andre tiltak som er iverksette sidan 2019, sjå over, følgjer òg opp Stortinget sitt oppmodingsvedtak nr. 592 (2021–2022) om at krisesentertilbodet til den samiske befolkninga blir betra.

11 Oppfølging i reetableringsfasen

11.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Eit viktig mål med krisesentertilbodet er at valdsutsette skal reetablere seg i eit liv utan vald. Vald i nære relasjonar, og vald og overgrep mot barn, kan gi helseutfordringar, tap av velferd, og avgrense livsutfaldinga og høvet for den einskilde til å ha ei aktiv samfunnsdeltaking, sjå Prop. 36 S (2023–2024) Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028), punkt 1, side 9. I verste fall kan valden føre til tap av liv. Barn som blir utsett for vald og overgrep har auka risiko for å bli utsette for vald òg seinare i livet. Det er difor avgjerande, både for den som er utsett og for samfunnet, at brukarar av krisesentertilbodet får god og koordinert hjelp slik at dei kjem raskt ut av valden.

God oppfølging i perioden etter brotet med valdsutøvar, kan for mange vere avgjerande for at dei ikkje vender tilbake til ein valdeleg relasjon. Vaksne kan ha behov for helsehjelp, sosialhjelp, rettshjelp i samband med opphaldsløyve, skilsmisse eller ein foreldretvistsak etter barnelova, kontakt med politi eller barnevern, hjelp til å finne jobb mv. Kva tilbod vaksne får i reetableringsfasen vil ha stor betydning for barna, for utviklinga deira, for kva liv dei får etter opphaldet på krisesenter, og seinare som vaksne. Barn treng ein stabil og føreseieleg kvardag, god omsorg og høve til å omarbeide vonde og skremmande opplevingar. Når den vaksne ikkje får tilgang til bustad og økonomisk sjølvstende, er det høgare risiko for at ho eller han flyttar tilbake til valdsutøvar, og med det får fleire opphald på krisesenter. Barna som opplever gjentekne opphald på krisesenter får eit ustabilt liv, prega av vald, brot i viktige relasjonar og brot i skulegang.

Ifølgje Krisesenterstatistikken til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), vart det oppretta kontakt med andre tenester for 3 av 4 brukarar av butilbodet, og over halvparten av brukarane fekk hjelp til å ta kontakt med andre tenester. Dette viser at krisesentera har eit utbreitt samarbeid med andre instansar i einskildsaker. Samarbeidet er likevel sjeldan formalisert på overordna nivå eller gjennom skriftlege avtalar. Forsking frå Nordlandsforskning viser at om lag to tredelar av sentera deltok i etablerte samarbeidsforum i 2019, jf. rapporten Kommunenes krisesentertilbud – En kunnskapsoversikt.

I NORCE og NKVTS sin rapport om oppfølging i reetableringsfasen, Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen, sjå omtale under punkt 2.2, kjem det fram at barn opplevde hjelpa som fragmentert, og lite informasjonsflyt i tenestene gjorde at dei måtte forklare seg om det same fleire gonger. Rapporten peiker òg på at mange krisesenter tek ein stor del av ansvaret for reetableringsprosessen. Ei årsak kan vere at tenestene ser på reetableringsfasen som noko som først startar når brukaren har flytta frå krisesenteret. Det kan setje brukarar som treng oppfølging frå fleire instansar for å kunne flytte ut av krisesenteret, i ein vanskeleg situasjon. Tilsyn frå høvesvis Statsforvaltaren i Oslo og Akershus og Statsforvaltaren i Trøndelag, viser manglande rutinar for samarbeid, og at oppfølginga under og etter eit opphald på krisesenter er for lite systematisert. Vidare er det i fleire kommunar uklart kva for teneste som har ansvar for å koordinere arbeidet i reetableringsfasen.

Departementet har på denne bakgrunn vurdert rettslege grep i krisesenterlova for å gjere det tydeleg at oppfølging i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet.

11.2 Gjeldande rett

Det følgjer av krisesenterlova § 2 andre ledd at krisesentertilbodet skal gi brukarane støtte, rettleiing og hjelp til å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Det omfattar mellom anna oppfølging i reetableringsfasen, jf. føresegna bokstav d, som viser til lova § 4 om samarbeid og samordning. Krisesentertilbodet er eit mellombels butilbod, som skal vare så kort tid som mogleg. Kor lang butida blir, vil måtte tilpassast, avhengig av tida det tek for brukaren å reetablere seg.

Verken lova eller forarbeida gir ein definisjon av «reetableringsfasen». I forarbeida, Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), merknadane til § 2, punkt 12, side 76, er det lagt til grunn at oppfølginga i stor grad skal bestå av tiltak og tenester som allereie følgjer av andre regelverk. Døme er reglar i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven), om plikt til å yte tenester og setje i verk tiltak for alle som oppheld seg i riket, og lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), som pålegg kommunen å sikre at personar som oppheld seg i kommunen får tilbod om nødvendige helse- og omsorgstenester. Ei rekkje andre lover kan òg vere relevante, som lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven), i saker der barn er involvert, eller lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven), der den valdsutsette har behov for vern. I forarbeida er det lagt til grunn at kommunen skal sørgje for at det vert utarbeida rutinar og samarbeidsavtalar mellom kommunen og tenesteleverandørar, og mellom kommunen og andre instansar som gir hjelp etter anna regelverk.

Det følgjer av krisesenterlova § 3 at krisesentertilbodet, så langt det lar seg gjere, skal tilpassast behova til den einskilde brukaren. Det gjeld òg tilbodet i reetableringsfasen. Døme på oppfølging som kan gjevast, er behandling i spesialisthelsetenesta, assistanse frå politi og rettsvesen, oppfølgingssamtaler, heimebesøk, sosiale tiltak eller sjølvhjelpsgrupper. Dag- og telefontilbodet i krisesentertilbodet er òg ein viktig del av oppfølginga i reetableringsfasen.

Etter krisesenterlova § 4 første ledd første punktum skal kommunen «sørgje for at krisesentertilbodet samarbeider med andre delar av tenesteapparatet dersom det er nødvendig for å gi brukaren eit heilskapleg og samordna tenestetilbod.». Med «samarbeid» blir det meint at to eller fleire tenester jobbar saman for å gi brukaren eit heilskapleg og samordna tenestetilbod. Samarbeid på systemnivå vil seie at fleire tenester samarbeider utan at det er knytt til ein einskilde sak. Med «tenesteapparatet» blir det meint både kommunale, fylkeskommunale og statlege tenesteytarar, og under nærmare vilkår òg private tenesteytarar, skular og barnehagar, jf. krisesenterlova § 4 fjerde ledd.

Personar med behov for langvarige og koordinerte tenester har rett på ein individuell plan. Retten til individuell plan er forankra i andre lover, til dømes helselovgjevinga, men kan òg inkludere krisesentertilbodet. Krisesentertilbodet er i utgangspunktet eit kortvarig tiltak, og andre instansar bør difor ha ansvaret for å utarbeide planen. Når personar med individuell plan brukar krisesentertilbodet, skal kommunen «sørgje for at krisesentertilbodet deltek i samarbeid om utarbeiding og oppfølging av tiltak og mål i den individuelle planen», jf. krisesenterlova § 4 første ledd andre punktum.

Det følgjer av krisesenterlova § 4 andre ledd første punktum at kommunen skal samordne tenestetilbodet. Kommunen kan sjølv bestemme kva for ein kommunal tenesteytar som skal vareta denne samordninga, jf. andre punktum. Av tredje ledd følgjer at kommunen i tillegg til å følgje opp den einskilde brukar, skal sørgje for at krisesentertilbodet skal samarbeide med andre deler av tenesteapparatet for å sikre at krisesentertilbodet og dei andre tenestene kan vareta sine oppgåver etter lov og forskrift.

Krisesenterlova § 6 a pålegg kommunen å sikre at alle som utfører tenester eller arbeid etter lova, er merksame på forhold som bør føre til tiltak frå sosialtenesta eller helse- og omsorgstenesta, og varsle innanfor rammene av teieplikta. Det følgjer vidare av krisesenterlova § 6 første ledd at alle som utfører teneste eller arbeid etter lova, skal vere merksame på forhold som kan føre til tiltak frå barnevernstenesta.

I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sin Veileder til krisesenterloven frå 2015 er det tilrådd at tilsette og bebuarar på krisesenter saman kartlegg kva støtte og oppfølging brukaren ønskjer og treng etter opphaldet. Vidare viser rettleiaren Krisesenterveileder – Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet til at det er viktig at ansvarsfordelinga mellom dei ulike tenestene blir avklart på førehand.

11.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet føreslo i høyringsnotatet at det blir gjort tydeleg i krisesenterlova § 2 andre ledd bokstav d at krisesentertilbodet skal omfatte oppfølging i reetableringsfasen i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet. Departementet viste til at tidleg og koordinert hjelp er avgjerande for at brukarane av krisesentertilbodet skal kunne reetablere seg etter å ha opplevd vald i nære relasjonar. For barn kan oppfølging minske dei negative langsiktige konsekvensane av valden, og gi betre livskvalitet på lang sikt.

Kor godt samarbeidet er, kan ha stor betydning for kor raskt den valdsutsette og barna kan reetablere seg, og korleis det vidare livet blir. Det er difor viktig at dei rette tenestene blir involvert tidleg og følgjer opp utsette så lenge dei treng det for å få til ei vellukka reetablering. Departementet viste til at det er viktig å klargjere ansvarsfordeling mellom krisesentera og andre kommunale tenester i reetableringsfasen. Den hjelpa utsette treng for å reetablere seg, er hjelp som andre tenester enn krisesentera har ansvar for, og kompetanse og nødvendig verkemiddel til å gi. Oppfølginga må difor skje i eit samarbeid mellom dei ulike tenestene, til dømes det statlege og kommunale Nav, helsetenestene og barnevernstenesta. Departementet viste i den samanhengen til at ein av grunnane til at ansvaret for krisesentertilbodet vart lagt til kommunane, var nettopp nærleik til brukarane og andre tenester brukarane kan ha behov for, sjå Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), punkt 4, side 32. Godt koordinerte tenester sikrar kvalitet i reetableringsarbeidet.

Departementet føreslo i høyringsnotatet òg nokre mindre endringar i strukturen i krisesenterlova § 2 andre ledd og eit nytt tredje ledd for å gjere det tydelegare kva tilbod krisesentera skal omfatte, og kva tilbodet skal gi brukarane. Dette er av pedagogiske grunnar, og inneber ingen realitetsendringar i rettstilstanden.

11.4 Høyringsinstansane sitt syn

Fleirtalet av høyringsinstansane som uttalar seg, støttar forslaget om at lova blir endra slik at det kjem tydelegare fram at oppfølging i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet. Dette omfattar Akershus fylkeskommune, Alta kommune, Arendal kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Helgeland krisesenter, Hurdal kommune, Indre Østfold kommune, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kirkerådet, Krise- og incestsenteret i Follo, Krisesenteret Asker, Bærum og Lier, Krisesenteret for Molde og omegn IKS, Krisesenteret i Salten, Krisesenteret i Vestfold, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Lillestrøm kommune, Lørenskog kommune, Mental Helse Ungdom, MiRA-senteret, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Noregs institusjon for menneskerettar (NIM), Norges kvinnelobby, Norsk Kvinnesaksforening, Oslo kommune, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Pro Senteret, Rettspolitisk forening, Romerike krisesenter IKS, Rælingen kommune, Sør-Øst politidistrikt og Tromsø kommune.

Kommunesektorens organisasjon (KS) meiner at før ei eventuell presisering i lova av oppfølgingsplikta, bør det avklarast heilt konkret korleis det skal skje i praksis. KS meiner i tillegg at dei økonomiske konsekvensane av forslaget ikkje er godt nok greia ut. LDO meiner at plikta må følgjast opp med auka midlar.

Andre høyringsinstansar utdjupar kva som bør liggje i reetableringsfasen, og viser til korleis ein kan etablere gode samarbeidsformer. Krise- og incestsenteret i Follo viser til at dei alltid involverer hjelpeapparatet i kommunen brukaren er folkeregistrert i. Dei har utarbeida samarbeidsavtalar med alle verksemder i samarbeidskommunane.

Krise- og incestsenteret i Fredrikstad, Krisesenteret i Salten og Krisesenteret i Vestfold understrekar at reetableringsfasen må starte raskt etter innkomsten, og Krise- og incestsenteret i Fredrikstad uttalar:

«Reetableringsfasen må defineres som en del av prosessen når man oppholder seg på krisesenter. Samarbeid med annet tjenesteapparatet, bolig, flytting og lignende er en oppgave som skjer når brukeren bor på krisesenteret og kan pågå en periode etterpå. Reetableringer må startes raskt, dette blant annet for at barn skal få muligheten til å gå på skole, barnehage, delta på fritidsaktiviteter ol.

Ansvarsfordeling må skje under opphold, ikke etter opphold. Som vi ser, er det ikke nødvendig med samarbeidsavtaler der tjenester til kommunens innbyggere allerede er lovfestet.»

Krise- og incestsenteret i Fredrikstad ønskjer at lova blir stramma inn og følgt opp med tilsyn for å unngå brest i samarbeid og koordinering.

Krisesenteret i Vestfold meiner at der krisesenteret dekkjer fleire kommunar, bør lova definere tydelegare kva for kommune som skal ha ansvar for reetableringa av brukarane. LDO uttalar at deisaknar ei tydeleggjering av kommunen sine forpliktingar og ansvarsfordelinga mellom krisesenteret og resten av tenestetilbodet. Romerike krisesenter IKS saknar forslag til korleis kommunane sitt arbeid med reetablering kan koordinerast i praksis, og etterlyser ei tydelegare omtale i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sin rettleiar.

Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om forslaget til mindre endringar i strukturen i krisesenterlova § 2 andre ledd og eit nytt tredje ledd.

11.5 Departementet sine vurderingar og forslag

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet til endring av krisesenterlova § 2 andre ledd bokstav d. Lovforslaget inneber at det blir tydeleggjort at oppfølginga i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet. Tilvisinga til krisesenterlova § 4 om plikta til å sikre samarbeid og samordning blir vidareført. Forslaget får brei støtte av høyringsinstansane. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova § 2 andre ledd bokstav d.

Tidleg og koordinert hjelp er avgjerande for at brukarane skal kunne reetablere seg etter å ha opplevd vald i nære relasjonar. Det har vore uklart korleis reetableringsfasen skal forståast med omsyn til når den byrjar, og når den sluttar. Departementet legg til grunn at reetableringsfasen startar ved den første kontakten med krisesenteret, om det så er med butilbodet, dagtilbodet eller på telefon. Kor lenge reetableringa vil vare ved, vil variere, men erfaringane viser at valdsutsette kan ha behov for hjelp over lengre tid, òg etter at dei har flytta ut av krisesenteret, sjå rapporten Krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen av Jahnsen et al., omtalt under punkt 2.2. Dei rette tenestene må difor bli involvert tidleg, og utsette må følgjast opp så lenge dei treng det for å få til ei vellukka reetablering. Oppfølginga skal tilpassast den einskilde brukaren, jf. krisesenterlova § 3, som òg gjeld reetableringsfasen. Departementet visar vidare til at barn, som sjølvstendige brukarar av krisesentertilbodet, skal ha si eiga oppfølging i reetableringsfasen.

I høyringa uttalar KS at før ei eventuell presisering i lova av oppfølgingsplikta i reetableringsfasen, bør det avklarast heilt konkret korleis det skal skje i praksis. Departementet presiserer at lovforslaget utelukkande er ei tydeleggjering av gjeldande rett om at krisesentertilbodet omfattar oppfølging i reetableringsfasen. Klargjeringa i lova av at oppfølginga i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet inneber såleis ikkje nokon realitetsendring av gjeldande rett eller nye oppgåver for kommunane. Departementet legg til grunn at kommunane har organisert krisesentertilbodet sitt slik at oppfølgingsplikta i reetableringsfasen allereie i praksis blir følgt opp i tråd med lova.

I høyringa har Krisesenteret i Vestfold uttalt at der krisesenteret dekkjer fleire kommunar, bør lova definere tydelegare kva for kommune som skal ha ansvar for reetableringa av brukarane. Vidare uttalar LDO at deisaknar ei tydeleggjering av kommunen sine forpliktingar og ansvarsfordelinga mellom krisesenteret og resten av tenestetilbodet.

Departementet legg til grunn at kvar einskilde kommune må ta stilling til korleis krisesentertilbodet skal samvirke med andre tenester, til beste for brukaren. Departementet vil peike på at det følgjer av krisesenterlova § 4 andre ledd første punktum at kommunen skal samordne tenestetilbodet. Likelydande føresegner om samarbeid mellom tenester er innført i fleire lover, jf. Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator). I det ligg det ei plikt for kommunane til å samarbeide på systemnivå og på individnivå. Departementet understrekar at samarbeid på systemnivå bidrar til at kommunen har teke stilling til kva teneste som skal koordinere hjelpa rundt brukarar av krisesenter, og at alle tenestene veit kva ansvar dei har. På den måten kan kommunen sørgje for at samarbeidet faktisk skjer. Eit godt og forpliktande samarbeid på systemnivå er særleg viktig for dei krisesentera som ikkje er kommunale.

Det er kommunen som bestemmer kva for ein kommunal tenesteytar som skal vareta samordninga på individuelt nivå. Det kan vere føremålstenleg at krisesenteret koordinerer hjelpa for brukarane som oppheld seg på krisesenter, men krisesenteret er ikkje alltid den mest relevante instansen over tid, ettersom opphaldet er mellombels. Departementet viser til at Utdanningsdirektoratet (Udir), Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) og Helsedirektoratet (Hdir) i 2023 utarbeida ein tverrsektoriell nasjonal rettleiar om samarbeid om tenester til barn, unge og deira familiar.

Departementet vil òg peike på at kommunale eller interkommunale handlingsplanar kan vere eit godt verkemiddel i denne samanhengen. Handlingsplanar bidrar til å styrkje samhandlinga mellom ulike kommunale instansar for å gi best mogleg bistand til valdsutsette.

Departementet opprettheld forslaget til mindre endringar i strukturen i krisesenterlova § 2 andre ledd, ved at første punktum om kva krisesentertilbodet skal gi brukarane, blir flytta til og eit nytt tredje ledd. Endringa innber at det i andre ledd blir tydeleg kva krisesentertilbodet skal omfatte, mens det i nytt tredje ledd blir tydeleg kva tilbodet skal gi brukarane. Dette er av pedagogiske grunnar, og inneber inga realitetsendring av gjeldande rett. Ingen av høyringsinstansane har uttalt seg om dette. Vidare har departementet i oppfølginga av høyringa kome til at det bør gjerast einskilde språklege justeringar i krisesenterlova § 2 andre ledd. Dette er utelukkande av lovteknisk karakter, sjå merknadane til § 2, punkt 14. Forslaget i høyringsnotatet til krisesenterlova § 2 nytt tredje ledd andre punktum om at tilbodet skal omfatte samarbeid med andre delar av tenesteapparatet, blir vidare ikkje følgt opp, fordi dette allereie følgjer av krisesenterlova § 4. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova § 2 andre ledd og nytt tredje ledd. Noverande tredje, fjerde, femte og sjette ledd, blir høvesvis fjerde, femte, sjette og nytt sjuande ledd.

12 Behandling av personopplysningar og oppslag mot Folkeregisteret

12.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Dei lovpålagde oppgåvene etter krisesenterlova føreset behandling av personopplysningar. Dagens krisesenterlov inneheld ikkje ei eiga føresegn om behandling av personopplysningar, og i praksis nyttar krisesentera samtykke frå brukaren som grunnlag for behandling av personopplysningar om brukaren.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har gjort ei kartlegging som viser at så å seie alle krisesentera behandlar personopplysningar om brukarane, både vaksne og barn, og i noko grad òg om personar i nær relasjon til brukaren. Personopplysningane omfattar opplysningar om namn, fødselsdato, kontakt med andre instansar, statsborgarskap, personnummer m.m. Det er òg relativt vanleg å spørje om opplysningar som reknast som sensitive personopplysningar, til dømes spørsmål om helse, i noko grad religion og straffbare tilhøve. Føremålet med innhentinga av opplysningane er å gi eit trygt butilbod, samordne med andre tenester, gi råd og rettleiing og å hjelpe i rettssaker. Alle sentera, unntatt eitt, byggjer behandlinga av personopplysningar på samtykkefrå brukaren, som blir innhenta gjennom skjema, erklæring eller munnleg. Samtykke til behandling av personopplysningar om barn vert nesten alltid innhenta frå den forelderen barnet kjem med på krisesenteret, og om lag halvparten av sentera innhentar òg samtykke frå barnet sjølv. Litt over halvparten av sentera har rutinar for sletting av personopplysningar etter ei bestemt tid, oftast etter to år. Fleire nemner at opplysningar vert sletta automatisk ved utflytting, eller om brukar sjølv ønskjer det. Det er eit spørsmål om det bør innførast ei føresegn om behandling av personopplysningar i krisesenterlova.

For å gjennomføre oppgåvene etter krisesenterlova, vil det kunne vere nødvendig med oppslag i Folkeregisteret, til dømes for å få stadfesta teiepliktige opplysningar om brukaren. Utlevering av teiepliktige opplysningar etter lov 9. desember 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven) § 10-2, krev særskild heimel i lov. Krisesenterlova har i dag ikkje ein slik heimel.

12.2 Gjeldande rett

12.2.1 Personopplysningsloven og personvernforordninga

Personvernforordninga er innlemma i EØS-avtalen og inkorporert i norsk rett gjennom lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Personvernforordninga skal verne dei grunnleggjande rettane til fysiske personar og fridom ved behandling av personopplysningar, samstundes som ho skal sikra fri flyt av personopplysningar mellom medlemsstatane.

Personvernforordninga gir reglar om behandling av personopplysningar. Personopplysningar blir definerte i forordninga som alle opplysningar om ein identifisert eller identifiserbar fysisk person, jf. artikkel 4 nr. 1. Med «behandling» blir meint alle operasjonar eller rekkje av operasjonar som blir gjorde med personopplysningar, enten dei er automatiserte eller ikkje, jf. artikkel 4 nr. 2. Typiske døme på behandling er innsamling, registrering, lagring, tilpassing eller endring, gjenfinning, bruk, utlevering, samanstilling eller samkøyring og sletting.

Personvernforordninga stiller mellom anna opp grunnleggjande prinsipp og vilkår for behandling av personopplysningar. Den behandlingsansvarlege har ansvaret for at dei grunnleggjande prinsippa og vilkåra til ei kvar tid er oppfylte.

Omgrepet «behandlingsansvarlege» er definert i artikkel 4 nr. 7 i forordninga. Behandlingsansvarlege er ein fysisk eller juridisk person, ei offentleg styresmakt, ein institusjon eller alle anna organ som åleine eller saman med andre bestemmer føremålet med behandlinga av personopplysningar og kva middel som skal nyttast.

Grunnprinsippa til personvernforordninga

Reglane for behandling av personopplysningar byggjer på nokre grunnleggjande prinsipp som er fastsette i personvernforordninga artikkel 5. Prinsippa heng saman, og angir rammer og krav som må følgjast ved alle behandlingar av personopplysningar. Den behandlingsansvarlege skal kunne dokumentere at desse prinsippa blir overhaldne (ansvarlegheitsprinsippet).

All behandling av personopplysningar må vere lovleg, rettferdig og open med omsyn til den registrerte. Det betyr mellom anna at det må føreligge eit gyldig rettsleg grunnlag før behandling av personopplysningar kan skje, eit såkalla behandlingsgrunnlag etter personvernforordninga artikkel 6.

Personopplysningar kan berre samlast inn til spesifikke, uttrykkjeleg angitte og rettmessige føremål. Konkrete føremålsopplysningar er særleg viktig, då det i utgangspunktet er forbode å vidarebehandle opplysningar på ein måte som ikkje harmonerer med det opphavlege føremålet (føremålavgrensing). Personvernforordninga stiller opp unntak frå forbodet mot å behandle personopplysningar til uforeinelege føremål i artikkel 6 nr. 4. Dersom vidarebehandling byggjer på «samtykke eller på unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som utgjør et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artikkel 23 nr. 1», vil uforeineleg vidarebehandling vere tillate. Det må i så fall ligge føre eit særskilt rettsgrunnlag knytt til sjølve vidarebehandlinga.

Med eit uttrykkjeleg angitt og konkret føremål vil det vere enklare å angi kva personopplysningar som er adekvate, relevante og nødvendige for å oppfylle føremålet (prinsippet om dataminimering). Dette prinsippet inneber at mengda innsamla personopplysningar skal avgrensast til det som er nødvendig for å oppnå føremålet med innsamlinga.

Personopplysningar som blir behandla skal vere korrekte. Opplysningane skal òg oppdaterast viss det er nødvendig (prinsippet om riktigheit). Prinsippet om lagringsavgrensing inneber at personopplysningar ikkje skal lagrast lenger enn det som er nødvendig for føremålet dei vart samla inn for. Personopplysningar skal vidare behandlast slik at integriteten og konfidensialitet til opplysningane blir verna (prinsippet om integritet og konfidensialitet).

Nærmare om kravet til behandlingsgrunnlag

Behandling av personopplysningar er berre lovleg dersom det ligg føre eit behandlingsgrunnlag etter personvernforordninga artikkel 6. Dette må identifiserast før ei behandling av personopplysningar startar. Forordninga artikkel 6 nr. 1 oppstiller ei uttømmande liste over alternative grunnlag i bokstavane a–f.

Dei mest aktuelle behandlingsgrunnlaga på krisesenterområdet er artikkel 6 nr. 1 bokstav a, c og e.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav a opnar for behandling av personopplysningar etter samtykke frå den registrerte. Det kjem fram av fortalen til forordninga at samtykke bør unngåast som rettsleg grunnlag der det er eit misforhold mellom den registrerte og den behandlingsansvarlege. Dette gjeld særleg dersom den behandlingsansvarlege er ei offentleg styresmakt og det difor er usannsynleg at samtykket er gitt frivillig med omsyn til alle omstende som kjenneteiknar den bestemde situasjonen, jf. fortalepunkt 43 til personvernforordninga.

Artikkel 6 bokstav c opnar for behandling av personopplysningar dersom behandlinga er «nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige». Vidare opnar artikkel 6 bokstav e for behandling når behandlinga er «nødvendig for å utføre en oppgave i allmenhetens interesse» eller «utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt».

Grunnlaget for behandlinga etter bokstav c og e skal «fastsettes» i EØS-retten eller i den nasjonale retten til medlemsstatane, jf. artikkel 6 nr. 3. Dette inneber at artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e ikkje åleine kan utgjere behandlingsgrunnlaget. Ved behandling med grunnlag i bokstav c og e blir det stilt krav om supplerande rettsgrunnlag, sjå nedanfor for nærmare skildring av dette kravet.

For behandlingsgrunnlaget i bokstav c og e blir det vidare oppstilt eit krav om at det må vere nødvendig, noko som inneber at behandlinga av personopplysningar må vere nødvendig for å oppfylle ei rettsleg forplikting, utføre ei oppgåve i interessa til allmenta eller for å utøve offentleg mynde.

Personvernforordninga artikkel 9 oppstiller tilleggsvilkår for behandling av såkalla særlege kategoriar av personopplysningar. Dette inkluderer opplysningar om rasemessig eller etnisk opphav, politisk oppfatning, religion, filosofisk overtyding, eller fagforeiningsmedlemskap og genetiske og biometriske opplysningar med det føremålet å eintydig identifisere ein fysisk person, helseopplysningar eller opplysningar om det seksuelle tilhøve til ein fysisk person eller seksuelle orientering, jf. artikkel 9 nr. 1. Særlege kategoriar av personopplysningar er gitt eit særskilt vern, ved at ein av unntaksreglane i artikkel 9 nr. 2 bokstav a–j må vere oppfylt for at behandlinga skal vere lovleg.

Det følgjer av personvernforordninga artikkel 10 at behandling av opplysningar om straffedommar og lovbrot berre skal utførast under kontrollen til ei offentleg styresmakt eller dersom behandlinga er tillate i samsvar med EØS-retten eller den nasjonale retten til medlemsstatane som sikrar nødvendige garantiar for dei registrerte sine rettar og fridommar.

Vidarebehandling av personopplysningar for arkivformål i interessa til allmenta, for føremål knytt til vitskapleg eller historisk forsking, eller for statistiske føremål, blir sett på som samsvarande med dei opphavlege føremåla, jf. personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Slik vidarebehandling krev difor i utgangspunktet ikkje særskilt vidarebehandlingsgrunnlag. Personopplysningsloven § 8 og § 9 forklarar når personopplysningar og særlege kategoriar av personopplysningar kan behandlast til statistiske føremål etter norsk rett. Ved behandling av særlege kategoriar av personopplysningar til dette føremålet er det oppstilt eit ytterlegare vilkår i personopplysningsloven § 9 nr. 1 om at samfunnet si interesse i at behandlinga finn stad, klart må overstige ulempene for den einskilde.

Krav om supplerande rettsgrunnlag

Etter personvernforordninga artikkel 6 nr. 3 krev behandling av personopplysningar med grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e eit supplerande rettsgrunnlag fastsett i EØS-retten eller i den nasjonale retten til medlemsstatane. Føremålet med behandlinga skal vere fastsett i nemnde rettslege grunnlag eller, når det gjeld behandling som nemnt i nr. 1 bokstav e, vere nødvendig for å utføre ei oppgåve i interessa til allmenta eller utøvd offentleg styresmakt som den behandlingsansvarlege er pålagt. Vidare kjem det fram at EØS-retten eller den nasjonale retten til medlemsstatane skal oppfylle eit mål i interessa til allmenta og stå i eit rimeleg tilhøve til det rettmessige målet som blir søkt oppnådd.

Det er lagt til grunn i forarbeida til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen, punkt 6.3.2, side 32, at i alle fall lov- eller forskriftsføresegner kan utgjere eit supplerande rettsgrunnlag.

Vidare nemner artikkel 6 nr. 3 døme på kva det supplerande rettsgrunnlaget kan innehalde:

«[…] allmenne vilkår for lovlig behandling av personopplysninger, fastsatte spesifikasjoner for å fastslå hvem den behandlingsansvarlige er, hvilken type personopplysninger som skal behandles, de berørte registrerte, hvilke enheter personopplysningene kan utleveres til, formålsbegrensninger, hvor lenge opplysningen kan lagres og andre tiltak for å sikre lovlig og rettferdig behandling.»

I forarbeida til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018), punkt 6.1, side 31, og punkt 6.4, side 34, følgjer det at krava til det supplerande rettsgrunnlaget må tolkast i lys av EMK artikkel 8 og Grunnlova § 102, i tillegg til legalitetsprinsippet i Grunnlova § 113. Det betyr at kravet til klarheit, nødvendigheit og proporsjonalitet i personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav a og fortalepunkt 39, må tolkast i lys av legalitetsprinsippet og EMK artikkel 8 og Grunnlova § 102. Det følgjer òg av fortalepunkt 41 til personvernforordninga at det rettslege grunnlaget bør vere tydeleg og presist, og at bruken bør vere føreseieleg for personar som blir omfatta av det. Desse krava skal verne mot vilkårlegheit og sikre tilstrekkeleg presisjon.

Behandling av personopplysningar på krisesenterområdet kan aktualisere det grunnleggjande omsynet til barnets beste og retten til familieliv. Omsynet til barnets beste følgjer mellom anna av Grunnlova § 104 og BK artikkel 3. Retten til familieliv følgjer av Grunnlova § 102 og EMK artikkel 8.

Om det finst eit tilstrekkeleg supplerande rettsgrunnlag er avhengig av ei konkret vurdering, inkludert kor inngripande behandlinga av personopplysningar er. Jo meir inngripande behandlinga er, dess strengare krav må stillast til utforminga av det supplerande rettsgrunnlaget. Vurderinga av grada av inngrep og arten til inngrepet, blir difor avgjerande for behovet for eit meir spesifikt grunnlag enn minimumskravet etter ordlyden i personvernforordninga artikkel 6 nr. 3.

Reglane i forordninga om særlege kategoriar av personopplysningar

Behandling av særlege kategoriar av personopplysningar er i utgangspunktet forbode, jf. personvernforordninga artikkel 9 nr. 1. Slike opplysningar kan berre behandlast dersom ein kan vise til eitt av unntaka i artikkel 9 nr. 2.

På krisesenterområdet er unntaket i nr. 2 bokstav g mest relevant. Dette opnar for behandling som er nødvendig av omsyn til «viktige allmenne interesser», og krev eit supplerande rettsgrunnlag i EØS-retten eller i nasjonal rett.

Føresegna i bokstav g krev vidare at behandlinga skal stå i eit rimeleg tilhøve til det målet som blir søkt oppnådd, samsvare med det grunnleggjande innhaldet i retten til vern av personopplysningar og sikre eigna og særlege tiltak for å verne dei grunnleggjande rettar og interesser til den registrerte. Garantiane skal ha som det primære føremål å sørgje for at behandlinga skjer i tråd med dei grunnleggjande prinsippa for behandling av personopplysningar, teke i betraktning sensitiviteten til opplysningane, føremålet med behandlinga og risikoen ved behandlinga osb., jf. Prop. 56 LS (2017–2018), punkt 7.1.3, side 40.

Vidarebehandling

Det følgjer av personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysningar skal samlast inn for «spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenelig med disse formålene». Artikkel 6 nr. 4 angir ei ikkje-uttømmande liste med moment som skal vektleggjast i vurderinga av om vidarebehandlinga samsvarer med innsamlingsføremålet, mellom anna «enhver forbindelse mellom formålene som personopplysningene er blitt samlet inn for, og alle formålene med den tiltenkte viderebehandlingen», jf. bokstav a. Etter fortalepunkt 50 i forordninga krev samsvarande vidarebehandling ikkje eit anna rettsleg grunnlag enn det som ligg til grunn for innsamlinga av personopplysningar. Ei vidarebehandling som ikkje harmonerer med innsamlingsføremålet, er i utgangspunktet forbode, jf. personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav b. For at ei slik vidarebehandling skal vere lovleg, må ho enten ha eit særskilt rettsgrunnlag i EØS-retten eller nasjonal rett eller vere basert på samtykke frå den registrerte, jf. personvernforordninga artikkel 6 nr. 4, der det kjem fram at EØS-retten eller den nasjonale retten må «utgjør[e] et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene som nevnt i artikkel 23 nr. 1».

Nærmare om behandling av personopplysningar for arkiv-, forskings- eller statistikkføremål

Personopplysningsforordninga oppstiller ikkje eit særleg behandlingsgrunnlag for arkiv-, forskings- eller statistikkføremål. Slik behandling må forankrast i eit av dei alminnelege behandlingsgrunnlaga i artikkel 6 nr. 1, under dette samtykke (bokstav a), rettsleg forplikting (bokstav c), allmenn interesse (bokstav e) og ei interesseavveging (bokstav f), sjå Prop. 56 L (2017–2018), punkt 11, side 70.

Når det gjeld samtykke til behandling for forskingsføremål, følgjer det av fortalepunkt 33 at den registrerte kan gi eit breitt samtykke, det vil si å «gi sitt samtykke til visse områder innen vitenskapelig forskning når dette er i samsvar med anerkjente etiske standarder for vitenskapelig forskning». Så langt føremålet tillèt det, bør likevel den registrerte ha høve til å «gi sitt samtykke bare til visse forskningsområder eller deler av forskningsprosjekter». Ved behandling for arkiv-, forskings- eller statistikkføremål på grunnlag av artikkel 6 nr. 1 bokstav e er det på vanleg måte nødvendig med eit supplerande rettsgrunnlag, jf. artikkel 6 nr. 3.

Personvernforordninga opnar for vidarebehandling av personopplysningar for arkiv-, forskings- og statistikkføremål. Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b skal vidarebehandling for arkivføremål i allmenta si interesse, for føremål knytt til vitskapeleg eller historisk forsking eller for statistiske føremål ikkje sjåast som motstridande med dei opphavlege formåla med innsamlinga, forutsett at behandlinga skjer i samsvar med artikkel 89 nr. 1. Av forarbeida punkt 11.1.2, side 70, følgjer:

«[…] Det følger av fortalepunkt 50 at det ved viderebehandling for forenelige formål ikke er nødvendig med et nytt behandlingsgrunnlag i tillegg til det som ligger til grunn for innsamlingen av opplysningene. Forutsetningen må være at det er tale om den samme behandlingsansvarlige. Så lenge behandlingen skjer i samsvar med artikkel 89 nr. 1, kan den behandlingsansvarlige altså viderebehandle personopplysningene for arkiv-, forsknings- og statistikkformål uten at det er nødvendig med et eget behandlingsgrunnlag for viderebehandlingen. Dersom viderebehandlingen består i at opplysninger utleveres til andre behandlingsansvarlige, må imidlertid den behandlingsansvarlige som mottar personopplysningene, kunne påvise et eget behandlingsgrunnlag.

Det følger av artikkel 5 nr. 1 bokstav b at viderebehandling av personopplysninger for arkiv-, forsknings- eller statistikkformål i samsvar med artikkel 89 nr. 1 skal anses som forenlig med innsamlingsformålet. Videre følger det av fortalepunkt 50 at den behandlingsansvarlige ikke trenger et nytt rettslig grunnlag for å viderebehandle personopplysninger for forenlige formål.»

Samanstilling og utlevering av personopplysningar til ein annan behandlingsansvarleg som skal nytte personopplysningane til arkiv-, forskings- eller statistikkføremål, må etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b reknast som foreinleg vidarebehandling. Den behandlingsansvarlege som utleverer personopplysningane, treng dermed ikkje eit særskilt behandlingsgrunnlag for utleveringa. Den behandlingsansvarlege må likevel sørgje for at samanstillinga og utleveringa er omfatta av nødvendige garantiar i tråd med artikkel 89 nr. 1, jf. òg artikkel 5 nr. 1 bokstav b, og at det på vanleg måte ikkje er tilgang til å utlevere fleire personopplysningar enn det som er nødvendig for føremålet. Vidare må den behandlingsansvarlege som mottar personopplysningane som blir utlevert, påvise eit behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1.

Rettane til dei registrerte

Personvernforordninga oppstiller ei rekkje krav som skal ta vare på rettane til dei registrerte.

Personvernforordninga artikkel 12, 13 og 14 pålegg den behandlingsansvarlege å gi informasjon til den registrerte når ein behandlar personopplysningane deira, og etter artikkel 15 har den registrerte rett til innsyn i eigne personopplysningar.

Personvernforordninga artikkel 16 gir den registrerte rett til å få retta personopplysningar om seg sjølv, og artikkel 17 gir den registrerte rett til å få sletta personopplysningar om seg sjølv. Artikkel 19 inneheld reglar om underretningsplikt ved retting, sletting og avgrensing etter artikkel 16 til 18. Den behandlingsansvarlege skal sjølv sørgje for å underrette alle mottakarar som har fått utlevert personopplysningar, om at retting, sletting eller avgrensing er utført, med mindre dette viser seg å vere umogleg eller uhøveleg vanskeleg.

Det følgjer av personvernforordninga artikkel 21 nr. 1 at den registrerte til kvar tid, av grunnar knytt til den særlege situasjonen for vedkomande, skal ha rett til å protestere mot behandling av personopplysningar om vedkomande, og som har grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav e eller f, inkludert profilering med grunnlag i nemnde føresegner.

Det kjem fram av personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 2, at den behandlingsansvarlege er ansvarleg for at personopplysningar som gjer det mogleg å identifisere dei registrerte ikkje blir lagra lengre enn det som er nødvendig for føremålet med behandlinga av opplysningane.

Når det gjeld barn, er utgangspunktet etter personvernforordninga at barn og vaksne har same rettar i samband med behandling av personopplysningar. Det følgjer likevel av punkt 38 i fortalen til personvernforordninga at personopplysningane til barn fortener eit særleg vern, sidan barn kan vere mindre klar over aktuelle risikoar, konsekvensar og garantiar, og dei rettane dei har når det gjeld behandling av personopplysningar. Personvernforordninga inneheld einskilde spreidde artiklar og fortalepunkt om behandling av personopplysningane til barn, men gir inga samla einsarta regulering av temaet.

12.2.2 Teieplikt og deling av opplysningar

Forvaltingsmessig teieplikt

Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) gjeld all verksemd som blir driven av forvaltningsorgan, når ikkje anna er bestemt i eller i medhald av lov, jf. forvaltningsloven § 1. Den generelle forvaltingsmessige teieplikta, som i utgangspunktet gjeld for alle som utfører «teneste eller arbeid» for eit forvaltningsorgan, er regulert i forvaltningsloven §§ 13 flg. Den gjeld òg for private dersom dei utfører oppgåver eller arbeid for eit forvaltningsorgan, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Forvaltningsloven §§ 13 til 13 g omhandlar reglar om teieplikt og avgrensingar i teieplikta.

Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 har alle som utfører teneste eller arbeid for eit forvaltningsorgan teieplikt om det dei i samband med tenesta får vita om «noens personlige forhold».

Det må vurderast konkret om ei opplysning angår eit «personlig forhold», og det kan ofte oppstå tvilstilfelle. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ønskje å halde for seg sjølv. Dette kan dreie seg om opplysningar som gjeld ein person sine eigenskapar eller utførte handlingar som er eigna til å karakterisere ein person. At ei opplysning er rekna som ei personopplysning etter personopplysningsloven, medfører ikkje i seg sjølv at ho også må reknast som ei opplysning om eit «personlig forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd.

Reglane i forvaltningsloven om deling av teiepliktige opplysningar

Teieplikta etter forvaltningsloven § 13 første ledd er til hinder for at teiepliktige opplysningar blir gjorde kjent for «andre», noko som dermed òg regulerer deling av opplysningar innanfor forvaltninga. Opplysningane kan berre delast med personar i same organ eller med andre forvaltningsorgan når det er gitt tilgang til det i lov eller forskrift med heimel i lov. Forvaltningsloven §§ 13 a og 13 b inneheld ei rekkje føresegner som kan gi grunnlag for slik informasjonsdeling. Føresegnene gir ein tilgang, men i utgangspunktet inga plikt, til å vidareformidla opplysningar.

Føresegnene i forvaltningsloven § 13 b første ledd gir tilgang til å dele teiepliktige opplysningar i situasjonar der private eller offentlege interesser tilseier det. Fleire av heimlane her skal leggje til rette for nødvendig deling av informasjon mellom ulike delar av forvaltninga, og samla gir desse føresegnene i dag ein nokså vid tilgang til deling av teiepliktige opplysningar mellom forvaltningsorgan. Det blir vist til Prop. 166 L (2020–2021) Endringer i forvaltningsloven m.m. (utvidet adgang til informasjonsdeling), punkt 3.2, side 15, for nærmare omtale.

Teieplikt etter krisesenterlova

Krisesenterlova regulerer kommunane sitt ansvar for å sørgje for eit krisesentertilbod, ikkje tilhøvet mellom kommunen/tilbodet og den einskilde tilsette. Det er likevel i krisesenterlova § 5 ei føresegn om teieplikt som rettar seg direkte mot medarbeidarar/tilsette. Ei streng teieplikt er eit sentralt element i det eksisterande krisesentertilbodet og er med på å imøtekomme brukarane sitt behov for å kjenne seg trygge i høve til frykta for truslar om vald og nye overgrep.

Føresegna i krisesenterlova § 5 inneheld ei utvida teieplikt i høve til teieplikta etter forvaltningsloven § 13, ettersom fødestad, fødselsdato, personnummer, statsborgarskap, sivilstand, yrke, bustad, arbeidsstad og andre opplysningar som kan røpe tilhøve som gjeld brukaren, er tekne med. Det er eit nødvendig tryggingstiltak for å verne brukarane. Behovet for ei utvida teieplikt er minst like stort på dette området som til dømes i barnevernet, ettersom mange brukarar er utsette for truslar retta mot liv og helse.

Krisesenterlova § 5 tredje ledd gir eit avgrensa høve for tilsette på eit krisesenter til å gi informasjon som er underlagd teieplikt, til andre forvaltningsorgan.

Med formuleringa «nødvendig for å fremme tilbodets oppgåver etter lova her» er det meint at det å gi ut opplysningane må vere nødvendig for at eit krisesenter eller eit tilsvarande tilbod skal få gjennomført oppgåvene sine i samsvar med føremålet med lova, jf. krisesenterlova § 1. «Nødvendig» er eit strengt krav. Kan oppgåvene løysast på annan måte, skal opplysningane ikkje givast vidare. Eit alternativ er anonymisering av opplysningane, slik at ei sak som er knytt til ein brukar, til dømes blir drøfta anonymt eller på generelt grunnlag med andre instansar og tenester. Alle opplysningar som kan identifisere personen, må då haldast utanfor. Kva opplysningar som kan føre til at personen blir identifisert, vil variere frå sak til sak, mellom anna i høve til om det er tale om ein liten tettstad der mange kjenner kvarandre, eller ein større by.

Opplysningar som er underlagde teieplikt, kan givast vidare for å førebyggje «vesentleg fare for livet eller alvorleg skade på helsa til nokon». Det er ikkje tilstrekkeleg at det ligg føre ein fare eller risiko; faren må vere «vesentleg», og ein skade på helsa til nokon må kunne karakteriserast som «alvorleg». Elles gjeld dei allmenne retningslinjene knytte til nødretten.

Teieplikta gjeld òg i tilhøvet mellom ein brukar av tilbodet og ein (valdsutøvande) partnar/ektemake.

12.2.3 Oppslag mot Folkeregisteret

Folkeregisteret er eit sentralt personregister for Noreg. For utlevering av opplysningar frå Folkeregisteret, skil lov 9. desember 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven) mellom ikkje-teiepliktige opplysningar i folkeregisterloven § 10-1, og teiepliktige opplysningar i § 10-2. Utlevering av teiepliktige opplysningar etter § 10-2, til dømes kven som er foreldre til eit barn, krev særskild heimel i lov.

Offentlege styresmakter og verksemder og private verksemder som har heimel i lov til å innhente opplysningar frå Folkeregisteret, kan gjere dette utan hinder av teieplikt. Det er føresett i Prop. 164 L (2015–2016) Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven), punkt 18.4.4, side 50, at heimelen må kome fram av den aktuelle særlova.

12.3 Forslaget i høyringsnotatet

Departementet føreslo i høyringsnotatet at tilgangen til å behandle personopplysningar blir regulert i ei eiga føresegn i lova. Departementet viste til at føremålet med lovforslaget er å gi eit rettsleg grunnlag for å behandle personopplysningar for å sikre ei forsvarleg behandling av personopplysningar i krisesentertilbodet.

Departementet viste til at dei lovpålagde oppgåvene etter krisesenterlova til kommunale krisesentertilbod føreset behandling av personopplysningar, samstundes som krisesenterlova ikkje inneheld ei eiga føresegn om behandling av personopplysningar. Personvernforordninga krev at det ligg føre eit behandlingsgrunnlag for å behandle personopplysningar, og i dag blir samtykke frå den eller dei opplysningane gjeld, nytta av krisesentera som rettsleg grunnlag for behandling av personopplysningar, jf. personvernforordninga artikkel 6 nr. 1 bokstav a. Krisesentera behandlar regelmessig personopplysningar som er svært personlege og som òg kan vere sensitive, og kan omfatte opplysningar om mellom anna helse og straffbare tilhøve. I tillegg vil barn og foreldre som er på krisesenter ofte vere i ein sårbar og utsett livssituasjon, og ikkje alltid i stand til å ta vare på eigne interesser og behov. Departementet viste til at samtykke kan vere eit lite eigna behandlingsgrunnlag, og generelt ikkje er eit ønskjeleg grunnlag for offentlege styremakter si behandling av personopplysningar, fordi det kan vere eit misforhold i styrketilhøve mellom krisesentera og dei personane som tek kontakt med krisesentera for å få hjelp, jf. fortalepunkt 43 i forordninga. Det kan vere utfordrande å fastslå om samtykke er gitt frivillig i forordninga si forstand, og det kan vere vanskeleg å slå fast om krava til samtykke er tilfredsstillande innfridd fordi den valdsutsette og barna han eller hennar ofte er i ein sårbar og utsett livssituasjon. Det kan medføre tvil om den reelle frivilligheita. I dei tilfella kor det er nødvendig å behandle personopplysningar til personar som tek kontakt med krisesentera, og det er tvil om samtykke er tilstrekkeleg, manglar det følgjeleg i dag eit klart og tydeleg rettsleg grunnlag for behandling av personopplysningar.

Departementet viste til at innføring av behandlingsgrunnlag i krisesenterlova inneber at det ikkje lenger skal innhentast samtykke frå brukarane. På krisesenterområdet blir personopplysningar behandla som ledd i utøving av offentleg myndigheit pålagt ved lov, og av omsyn til utføring av oppgåver i allmenta si interesse, og kan difor heimlast i personvernforordninga artikkel 6 nr. 1 bokstav e og i artikkel 9 bokstav g.

Departementet føreslo i høyringsnotatet at føresegna blir utforma slik at dei organa som utfører oppgåver etter lova, skal kunne behandle personopplysningar der dette er nødvendig for å utøve styresmakt eller for å utføre andre oppgåver etter lova. Departementet la til grunn at det er kommunen som skal vere behandlingsansvarleg for behandlinga av personopplysningar knytte til dei oppgåvene kommunen er pålagt og utfører etter lova. Departementet føreslo vidare at det blir presisert i føresegna at private som utfører oppgåver etter lova, òg blir omfatta av føresegna. Departementet viste vidare til at det er behov for å fastsetje ei forskrift med utdjupande føresegner om behandling av personopplysningar, og føreslo at det i ny føresegn om behandling av personopplysningar blir gitt ein heimel til å fastsetje forskrift.

Departementet føreslo i høyringsnotatet ei ny føresegn i krisesenterlova som gir heimel til at behandlingsansvarlege utan hinder av teieplikta kan innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendig for å gjennomføre oppgåvene etter lova. Departementet viste til at det for å gjennomføre oppgåvene etter krisesenterlova, vil kunne vere nødvendig med oppslag i Folkeregisteret, til dømes for å få stadfesta teiepliktige opplysningar om kvar einskilde familie, barn eller forelder. Vidare vil det kunne vere behov for å gjere oppslag i teiepliktige opplysningar frå Folkeregisteret, mellom anna for å ta stilling til kven som har foreldreansvar. Offentlege styresmakter som har heimel i lov til å innhente opplysningar frå Folkeregisteret, kan gjere dette utan hinder av teieplikt.

12.4 Høyringsinstansane sitt syn

Høyringa viser at eit fleirtal av høyringsinstansane som har uttalt seg, støttar forslaget om at tilgangen til å behandle personopplysningar blir regulert i ei eiga føresegn i lova. Dette gjeld Akershus fylkeskommune, Aldri alene, Alta kommune, Arendal kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Bergen kommune, Hjelp meg stoppe volden, Hurdal kommune, Indre Østfold kommune, Kirkerådet, Krise- og incestsenteret i Follo, Krisesenteret Asker, Bærum og Lier, Krisesenteret for Molde og omegn, Krisesenteret i Salten, Lillestrøm kommune, Nesodden kommune, Politidirektoratet, Romerike krisesenter, Rælingen kommune og Tromsø kommune.

Bufdir støttar forslaget, og ser særleg eit behov for meir utfyllande regulering knytt til spørsmålet om kven som er behandlingsansvarleg, basert på korleis kommunen har valt å organisere krisesentertilbodet.

Romerike krisesenter IKS uttalar at det er svært viktig for valdsutsette sin rettstryggleik og oppfølging at det blir innført ein heimel for behandling og oppbevaring av personopplysningar.

Sør-Øst politidistrikt støttar òg forslaget, men meiner at det skal regulerast strengt for å sikre personvernet. Nokre høyringsinstansar nemner på same måte at det er viktig å sikre at den som utøver vald ikkje får tilgang til opplysningane som krisesentera samlar. Dette gjeld òg opplysningar om barn som føresette i utgangspunktet har rett til innsyn i. Tromsø kommune seier at det er vesentleg at barn kan snakke med tilsette på krisesenter utan at valdsutøvar har tilgang til det som har vore sagt.

Fleire høyringsinstansar stiller spørsmål ved om det framleis vil vere mogleg å oppsøkje krisesenter anonymt. Krise- og incestsenteret i Fredrikstad uttalar følgjande:

«Endring foreslått i § 5 vil medføre at muligheten for brukerne å være anonyme vil bortfalle. En slik endring vil medføre konsekvenser for brukerne, deres behov og krisesenter som et lavterskel tilbud, og vi mener at disse konsekvensene bør utredes. […] Dersom det vurderes at behandling av personopplysninger skal lovfestes så bør det være en mulighet for brukene å reservere seg.»

Krise- og incestsenteret i Follo ønskjer klare føringar på korleis dei skal innhente og behandle personopplysningar. Krise- og incestsenteret i Fredrikstad påpeikar at ny føresegn vil medføre økte kostnadar både når det gjeld IKT og kompetanseheving for tilsette, i tillegg til behov for økt bemanning.

Oslo kommune støttar forslaget, men saknar ei forklaring av kva for behandlingsaktivitet i krisesentera som skal vere omfatta av behandlingsgrunnlaget, og kva for handlingar som eventuelt ikkje blir omfatta. Vidare støttar dei at det blir fastsett ei eiga forskrift med utdjupande føresegner om behandlinga av personopplysningar i krisesentertilbodet.

Høyringa viser at eit fleirtal av høyringsinstansane støttar forslaget om ei ny føresegn i krisesenterlova som gir heimel til at behandlingsansvarlege utan hinder av teieplikta kan innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendig for å gjennomføre oppgåvene etter lova. Dette gjeld Akershus fylkeskommune, Alta kommune, Arendal kommune, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Bergen kommune, Hurdal kommune, Kongsberg krisesenter, Krisesenter for Sunnmøre, Krisesenteret Asker, Bærum og Lier, Krisesenteret for Molde og omegn, Krisesenteret i Telemark, Lillestrøm kommune, Lørenskog kommune, Politidirektoratet, Romerike krisesenter, Rælingen kommune Sykkylven kommune, Sør-Øst politidistrikt og Ålesund kommune.

Krisesenter for Sunnmøre uttalar til dømes at å ha tilgang til Folkeregisteret er heilt nødvendig av faglege årsaker og av omsyn til sikkerheit. Både Krisesenteret for Sunnmøre og Krisesenteret i Telemark ønskjer tilgang til Folkeregisteret for å sikre at begge partar ikkje får opphald på senteret samstundes.

Krisesenteret i Vestfold viser til at for nokre utsette er det å vite at dei ikkje treng å oppgi fullt personalia avgjerande for om dei tør å ta kontakt med eit krisesenter. Dei ber difor at det blir tydeleggjort med eksempel når det vil vere hensiktsmessig og nødvendig for krisesentera å ha tilgang til teiepliktige opplysningar.

12.5 Departementet sine vurderingar og forslag

12.5.1 Behovet for ei føresegn om behandling av personopplysningar

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet om at det blir innført ei ny føresegn i krisesenterlova om tilgangen til å behandle personopplysningar som er nødvendige i samband med opphald på krisesenter. Høyringa viser at forslaget får brei støtte frå høyringsinstansane. Departementet har vidare førelagt lovforslaget for Datatilsynet, som i brev av 7. februar 2025 støttar forslaget om å etablere ein rettsleg heimel til å behandle personopplysningar, òg personopplysningar nemnde i personvernforordninga artikkel 9 og 10. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova ny § 5 a.

Det følgjer av artikkel 6 nr. 3 i personvernforordninga at behandling av opplysningar som enten er nødvendig for å oppfylle ei rettsleg forplikting for den behandlingsansvarlege, eller som er nødvendig for å utføre ei oppgåve i interessa til allmenta eller for å utøve offentleg styresmakt, må fastsetjast i unionsretten eller i den nasjonale retten til medlemsstatane. I forarbeida til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018), er det lagt til grunn at det som eit utgangspunkt ikkje er nødvendig at det supplerande rettsgrunnlaget uttrykkjeleg regulerer behandlinga av personopplysningar, og at det er tilstrekkeleg at det supplerande rettsgrunnlaget i nasjonal rett indirekte føreset ei behandling av personopplysningar.

Krisesentera behandlar regelmessig personopplysningar som er svært personlege og som òg kan vere sensitive, og kan omfatte opplysningar om mellom anna helse og straffbare tilhøve. I tillegg vil barn og foreldre som er på krisesenter ofte vere i ein sårbar og utsett livssituasjon, og ikkje alltid i stand til å ta vare på eigne interesser og behov.

Dagens ordning med å nytte samtykke frå den eller dei opplysningane gjeld, som rettsleg grunnlag, jf. personvernforordninga artikkel 6 nr. 1 bokstav a, vurderast som ueigna. Samtykke er generelt ikkje eit ønskjeleg grunnlag for offentlege styremakter si behandling av personopplysningar, fordi det ujamne styrketilhøve kan medføre tvil om den reelle frivilligheita. Dette er omsyn som tilseier at tilgangen til å behandle personopplysningar i samband med opphald på krisesenter bør regulerast i ei eiga føresegn i lova. Datatilsynet stiller seg bak vurderinga om at samtykke er eit lite eigna rettsleg grunnlag der det blir utført offentlege oppgåver.

Innføring av behandlingsgrunnlag i krisesenterlova inneber at det ikkje lenger skal innhentast samtykke frå brukarane, og omsynet til dei einskilde sitt personvern, òg barna, blir styrkt. På krisesenterområdet blir personopplysningar behandla som ledd i utøving av offentleg myndigheit pålagt ved lov, og av omsyn til utføring av oppgåver i allmenta si interesse, og kan difor heimlast i personvernforordninga artikkel 6 nr. 1 bokstav e og i artikkel 9 bokstav g. Etter departementet si vurdering kan det å regulere tilgangen til å behandle personopplysningar i krisesenterlova, i tillegg til å styrkje den einskilde sitt personvern, òg bidra til auka forståing av grunnleggjande personvernomsyn og korleis behandling av personopplysningar skal skje.

12.5.2 Rettane til dei registrerte

I høyringa har fleire av høyringsinstansane vore opptekne av om det framleis vil vere mogleg for valdsutsette å oppsøkje krisesentera anonymt, eller om den nye føresegna inneber at høvet til å vere anonym fell bort. Krise- og incestsenteret i Fredrikstad har òg stilt spørsmål ved om det vil vere høve for brukarane til å reservere seg mot behandling av personopplysningar.

Dei fleste som tek kontakt med krisesenteret er i ein sårbar livssituasjon, og ønskjer ikkje alltid at nokon skal bli kjent med situasjonen dei er i. Det å kunne vere anonym vil for mange vere ein føresetnad for i det heile å ta kontakt med krisesenteret, og er slik sett ein premiss for det lågterskeltilbodet som krisesentertilbodet er i dag. Det å halde tilbodet ved like som eit lågterskeltilbod er grunnleggjande.

Det følgjer av personvernforordninga artikkel 21 nr. 1 at den registrerte til ei kvar tid, av grunnar knytt til vedkommande sin situasjon, har rett til å protestere mot behandling av personopplysningar om vedkommande. Det er likevel visse vilkår for at protestar kan takast til følgje, under dette at kommunen ikkje kan påvise «tvingende berettigede grunner», som må vege tyngre enn den registrerte sitt ønskje om sletting. Når den registrerte protesterer, plikter den behandlingsansvarlege å stoppe behandlinga av personopplysningane dersom det ikkje føreligg tvingande rettmessige grunnar. Det betyr at ein person som tek kontakt med krisesenteret, vil ha høve til å motsette seg behandling av personopplysningar, òg på vegne av barna, og vere anonym. Krisesenteret må i slike tilfelle informere brukaren om moglege konsekvensar, til dømes at det kan ha verknad på tilrettelegging, samarbeid med andre tenester og hjelp til å reetablere seg i etterkant av opphaldet på krisesenteret. Krisesentera må vidare etablere gode rutinar for å handtere registrerte som ikkje ønskjer opplysningar om seg nedteikna, og dokumentere vurderingane som blir gjort opp mot personvernregelverket.

Høyringsinstansane har framheva at det er viktig å sikre at antatt valdsutøvar ikkje får tilgang til opplysningar som krisesentera samlar. Dette gjeld òg opplysningar om barn, som føresette i utgangspunktet har rett til innsyn i. Departementet viser til at personopplysningane det her er tale om, kan gjelde både teiepliktige og ikkje-teiepliktige opplysningar. Det blir understreka at teiepliktreglane etter krisesenterlova § 5, jf. lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), sjå punkt 12.2.2, vil utgjere ein sjølvstendig skranke for innhenting og utlevering av teiepliktige opplysningar. Det betyr at dersom opplysningane ein ønskjer å innhente er underlagd lovfesta teieplikt, må spørsmålet om innhenting og utlevering av opplysningane bli avgjorde etter dei føresegnene om teieplikt som gjeld etter krisesenterlova, jf. forvaltningsloven. Departementet føreset at krisesentera legg til rette for gode rutinar for å handtere innsynskrav på ein rettsleg korrekt måte, anten det blir søkt om innsyn etter offentleglova, forvaltningsloven eller personvernregelverket.

Når det gjeld dokumentasjon- og arkivplikt, gjeld lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova) med forskrifter. Arkivlova med forskrifter gir grunnlag i nasjonal rett for kva som kan bli sletta og kva som må bli bevart for ettertida. Personvernforordninga inneber at så lenge ein har eit slikt grunnlag, vil reglar i arkivlova om bevaring gå føre retten til sletting. Departementet vil kome tilbake til eventuelle reguleringar av til dømes sletting og arkivavgrensing før opplysningar i dei einskilde sakene blir del av arkiv for ettertida. Departementet vil òg vurdere eventuelle behov for regulering av krav til dokumentasjon og journalføring for å klargjere behandlingsaktivitetar som er omfatta av behandlingsgrunnlaget, noko som kan bidra til at det ikkje blir registrert og lagra fleire personopplysningar enn nødvendig.

12.5.3 Sekundærbruk av opplysningar

Det kan vere behov for at opplysningar om brukarane av krisesentertilbodet er tilgjengeleg for sekundærbruk, det vil seie til bruk i til dømes statistikk, analyser av krisesentertilbodet, forsking, kvalitetsutvikling, planlegging, styring mv. Datatilsynet viser i brev av 7. februar 2025 til at brukarar av krisesentertilbodet kan ønskje å oppsøke hjelp anonymt eller ønskje å få sletta opplysningar om seg når opphaldet er over, og understrekar viktigheita av å behandle opplysningar om brukarane av tilbodet med særskild varsemd. Datatilsynet uttalar:

«I høringsnotatet peker departementet på viktigheten av konkret angitte formål for behandlingen, ettersom det gjør det enklere å angi hvilke personopplysninger som er adekvate, relevante og nødvendige for å oppfylle formålet.

Formålet i krisesenterloven § 1 er i dag vidt angitt, og det kan fremstå uklart hvilke behandlingsaktiviteter som omfattes av lovens formål. Blant annet er det ikke nevnt noe om sekundærbruk av opplysningene som registreres på krisesentrene, og det er uklart for oss om regelverket åpner for sekundærbruk i dag.

Vi mener lovforslaget med fordel kunne regulert sekundærbruk av opplysningene, for eksempel til forskning, kvalitetssikring av tilbudet eller statistikk. Det er mulig å innføre et generelt forbud mot sekundærbruk. Eventuelt kan det stilles krav om uttrykkelig samtykke fra brukerne eller gis reservasjonsadgang. I begge disse tilfellene kreves det at brukerne får god informasjon om hva sekundærbruk innebærer før de tar stilling til om de ønsker at sine opplysninger skal kunne brukes til slike formål.»

Det må kunne leggjast til grunn at det skal vere lett for brukarane å få oversikt over kva for opplysningar om dei som blir lagra, kor opplysningane er lagra, kva dei blir brukt til og kven som brukar dei. Dette vil gjere det tryggare for den som er i ein svært sårbar situasjon å oppsøkje og ta imot hjelp frå krisesenteret. Ei regulering i lova av sekundærbruk av personopplysningar, anten gjennom eit generelt forbod, samtykke eller eit høve til å reservere seg, vil styrkje rettstryggleiken og personvernet til brukarane av krisesentertilbodet.

Etter departementet si vurdering er det ikkje ønskjeleg med eit generelt forbod mot sekundærbruk av personopplysningar. Departementet viser i den samanheng til Krisesenterstatistikken til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), sjå punkt 2.2, som er sentral for utviklinga av krisesentertilbodet. Krisesenterstatistikken blir utarbeida på bakgrunn av opplysningane som krisesentera registrerer, og føremålet er å bidra til god kunnskap om innhaldet i krisesentertilbodet og om brukarane av tilbodet. Statistikken er eit viktig kunnskapsgrunnlag til bruk for det einskilde krisesenteret, for kommunane og for nasjonale styresmakter i vidareutvikling av tilbodet. Den er òg tilgjengeleg for forsking og kunnskapsutvikling på området. Innrapporteringa er basert på frivilligheit frå sentera og kommunane si side. Når det gjeld brukarane, har dei høve til å reservere seg mot registrering, noko som òg går fram av registreringsskjema som blir brukt til innsamlinga av opplysningane. Vidare kan omsorgspersonen til eit barn reservere barnet mot registrering. Krisesenterstatistikken for 2023 viser at ved 169 opphald av vaksne og 102 opphald av barn, ønskte ikkje brukarane å delta i registreringa. Dette syner at høvet til å reservere seg er reelt.

Krisesenterstatistikken viser at opplysningane som her er gjenstand for sekundærbruk, har eit klart samfunnsnyttig føremål, noko som ikkje ville vere mogleg å få til med eit generelt forbod. Det er samstundes like viktig at personvernet til målgruppa etter krisesenterlova blir vareteke. Departementet er difor kome til at sekundærbruk av opplysningar bør regulerast i lova, men da som eit høve for brukarane til å reservere seg. Dette er det i praksis gode erfaringar med gjennom Krisesenterstatistikken, sjå ovanfor. Etter departementet si vurdering vil dette vere tilstrekkeleg for å sikre at personvernet til den einskilde blir varetatt, samstundes som samfunnsnyttige føremål blir varetatt. Departementet legg til grunn at kommunen i samarbeid med krisesentera må leggje godt til rette for å gi brukarane god informasjon om kva sekundærbruk inneber før dei tek stilling til om dei ønskjer at deira opplysningar skal kunne brukast til slike føremål.

Departementet viser til lovforslaget § 5 a andre ledd, som er nytt samanlikna med lovutkastet i høyringsnotatet.

12.5.4 Innhaldet i ny føresegn om behandling av personopplysningar

Føremålet med behandlinga av personopplysningar

Føremålet med den nye føresegna i krisesenterlova § 5 a, er at dei organa som utfører oppgåver etter krisesenterlova, skal kunne behandle personopplysningar når dette er nødvendig for å utøve myndigheit eller for å utføre andre oppgåver etter lova. Fordi krisesentera i mange samanhengar er avhengige av å behandle særlege kategoriar personopplysningar og opplysningar om straffbare tilhøve, blir det i føresegna òg vist til personvernforordninga artikkel 9 og 10.

I samsvar med krava i forordninga føreslår departementet at det i føresegna blir presisert at personopplysningar berre kan behandlast når dette er «nødvendig». Presiseringa inneber at det ikkje skal innhentast eller på annan måte bli behandla fleire opplysningar enn det som trengst for føremålet, og at opplysningane skal vera relevante og ha sakleg samanheng med det føremålet som blir søkt oppnådd ved behandlinga. Dette inneber at opplysningane enten åleine eller sett i samanheng med andre opplysningar må kunne ha betydning for å ta vare på føremålet.

Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova ny § 5 a første ledd.

Behandlingsansvarlege

Kven som er behandlingsansvarleg for ei konkret behandling av personopplysningar er regulert i personvernforordninga artikkel 4 nr 7. Det er lagt til kommunane å sørgje for eit krisesentertilbod, og kommunane står fritt til å velje korleis tilbodet skal organiserast. Krisesentertilbodet er organisert noko ulikt i kommunane. Nokre krisesenter dekkjer store område, mens andre dekkjer éin eller få kommunar. Krisesentera har ulike organisasjonsformer. Dei fleste krisesentera er eigde eller drifta av fleire kommunar i samarbeid. I 2023 var halvparten av krisesentera organiserte som kommunal verksemd, ni som interkommunale selskap (IKS), seks som stiftingar og sju som frivillige organisasjonar, som kommunar kjøper krisesentertenester av. Spørsmålet om kven som er behandlingsansvarleg har i praksis skapt nokre utfordringar, særleg der tenesta ikkje er ein del av den kommunale verksemda.

Departementet legg til grunn at det er kommunane som ansvarleg for krisesentertilbodet, som skal vere behandlingsansvarleg for behandlinga av personopplysningar knytte til dei oppgåvene dei er pålagde og utfører etter krisesenterlova, jf. lovforslaget krisesenterlova ny § 5 a første ledd første punktum.

Private aktørar

Kommunane har valt å organisere krisesentertilbodet på ulike vis, sjå ovanfor. Dei fleste krisesentera er eigde eller drifta i samarbeid mellom fleire kommunar etter lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) sine alminnelege føresegner, mens nokre kommunar kjøpar krisesentertenester frå sjølvstendige rettsubjekt utanfor kommunen. Departementet føreslår at det blir presisert i lovføresegna at private aktørar som utfører oppgåver etter krisesenterlova blir omfatta av føresegna, jf. lovforslaget krisesenterlova ny § 5 a første ledd andre punktum.

Heimel til å fastsetje forskrift om behandling av personopplysningar

Etter departementet si vurdering er det behov for å fastsetje ei forskrift med utdjupande føresegner om behandlinga av personopplysningar. Dette blir støtta av Datatilsynet i brev av 7. februar 2025, og vil imøtekome innspel i høyringa om meir utfyllande regulering. Departementet føreslår difor at det i ny føresegn om behandling av personopplysningar blir gitt ein heimel til å fastsetje forskrift. Utforminga av forskrift må oppfylle dei krava som blir oppstilt i personvernforordninga.

Ei slik forskrift kan innehalde nærmare føresegner mellom anna om krisesentera si behandling av personopplysningar og ei utdjuping og presisering av føremålet med behandlinga, kva personopplysningar som kan behandlast og registrerast, tilgangen til vidarebehandling og utlevering av personopplysningar og krav til personopplysningssikkerheit. Vidare kan det vere behov for å fastsetje kven som er behandlingsansvarleg der det er uklart kven som har behandlingsansvaret, eller der det oppstår eit behov for å plassere behandlingsansvaret ein annan stad, til dømes når kommunen set ut eit krisesentertilbod, eller samarbeider med andre kommunar om det. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova ny § 5 a tredje ledd.

Det nærmare innhaldet i ei slik forskrift vil måtte greiast ut nærmare, under dette dei konkrete personvernkonsekvensane og dei økonomiske og administrative konsekvensane, og deretter sendast på offentleg høyring på vanleg måte.

Departementet legg til at behovet for å vidarebehandle og dele informasjon kan gjelde både teiepliktige og ikkje-teiepliktige opplysningar. Spørsmålet om innhenting og utlevering av opplysningane må avgjerast etter dei føresegnene om teieplikt som gjeld etter krisesenterlova, jf. forvaltningslova, sjå òg ovanfor under punkt 12.5.2.

12.5.5 Oppslag mot Folkeregisteret

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet om at det blir innført ei ny føresegn i krisesenterlova som gir heimel til at behandlingsansvarlege utan hinder av teieplikta kan innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendig for å gjennomføre oppgåvene etter lova. Høyringa viser at forslaget får støtte frå høyringsinstansane. Departementet viser til lovforslaget krisesenterlova ny § 5 b.

For å gjennomføre oppgåvene etter krisesenterlova, vil det kunne vere nødvendig med oppslag i Folkeregisteret, til dømes for å få stadfesta teiepliktige opplysningar om kvar einskilde familie, barn eller forelder. Vidare vil det kunne vere behov for å gjere oppslag i teiepliktige opplysningar frå Folkeregisteret, mellom anna for å få informasjon om kven som har foreldreansvar.

For utlevering av opplysningar frå Folkeregisteret, skil folkeregisterloven mellom ikkje-teiepliktige opplysningar i folkeregisterlova § 10-1, og teiepliktige opplysningar i folkeregisterloven § 10-2. Utlevering av teiepliktige opplysningar etter folkeregisterloven § 10-2, til dømes om kven som er foreldre til eit barn, krev særskild heimel i lov.

Offentlege styresmakter og verksemder, og private verksemder som har heimel i lov til å innhente opplysningar frå Folkeregisteret, kan gjere dette utan hinder av teieplikt. Forslaget inneber at behandlingsansvarlege utan hinder av teieplikta kan innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendige for å gjennomføre oppgåvene etter krisesenterlova. Departementet vurderer at forslaget gir tilstrekkeleg rettsleg grunnlag etter personvernforordninga artikkel 6 nr. 3.

13 Økonomiske og administrative konsekvensar

I høyringsnotatet vart det lagt til grunn at høyringsforslaga ikkje la opp til at finansieringsramma for krisesentertilbodet skulle bli endra, og at tilbodet framleis skal vere eit kommunalt tilbod finansiert gjennom kommuneramma. I høyringa har einskilde av høyringsinstansane, mellom anna Kommunesektorens organisasjon (KS), uttrykt at dei økonomiske konsekvensane av forslaget ikkje er godt nok greia ut, og at forslaget må følgjast opp med auka midlar.

Lovforslaget i denne proposisjonen gir ikkje kommunane nye plikter etter krisesenterlova. Kommunane sitt ansvar for å sørgje for eit krisesentertilbod er allereie kompensert gjennom rammetilskotet. Forslaget om tydeleggjering av kommunane si plikt til å sørgje for likeverdige butilbod og individuell tilpassing, er ei vidareføring og presisering av gjeldande rett, og er formulert i tråd med eksisterande føringar. Lovfestinga av at dei særskilde rettane til den samiske befolkninga skal varetakast, gir ikkje nye rettar til samiske valdsutsette, men tydeleggjer ansvaret kommunane allereie har til å gi eit individuelt tilrettelagt tilbod til samar. Desse endringane vil slik sett ha økonomiske konsekvensar for dei kommunane som per i dag ikkje har eit krisesentertilbod som er i tråd med føringane i krisesenterlovgivinga. Departementet legg til grunn at ei styrking av tilbodet for å gjere det i tråd med gjeldande rett, difor må finansierast av kommunane innanfor gjeldande rammar.

Forslaget om å gjere det tydelegare i krisesenterlova at oppfølginga i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre delar av tenesteapparatet, vilkunne innebere ei dreiing ved at hjelpa og koordineringa av den, som i dag blir gjort av krisesentera, blir flytta til andre tenester. Talet dette gjeld er vurdert som lågt, og samla sett blir lovforslaget ikkje vurdert å gi administrative og økonomiske konsekvensar av betydning for kommunane og samarbeidande tenester.

Innføring av ei ny føresegn i krisesenterlova om tilgangen til å behandle personopplysningar, vil ikkje i seg sjølv ha økonomiske eller administrative konsekvensar. Når det gjeld tilgangen i føresegna til å gi nærmare reglar i forskrift om behandling av personopplysningar, viser departementet til at spørsmålet om økonomiske eller administrative konsekvensar må bli vurdert og berekna i samband med utarbeiding av forskrift, som må greiast ut og høyrast på vanleg måte.

Meirutgifter til tiltaka nemnt under punkt 8, blir dekte innanfor gjeldande rammer over Barne- og familiedepartementet sitt budsjett. Eventuelle tiltak som blir tilrådd som følgje av utgreiingane vil bli vurdert i dei ordinære budsjettprosessane.

14 Merknadar til lovforslaget

Til endringane i krisesenterlova

Til § 2

Strukturen i andre ledd blir endra ved at første punktum om kva krisesentertilbodet skal gi brukarane, blir flytta til nytt tredje ledd. Endringa er av pedagogiske grunnar for å tydeleggjere kva tilbodet skal omfatte, og kva det skal gi brukarane, og inneber inga realitetsendring av gjeldande rett. Det blir vidare gjort einskilde språklege justeringar i andre ledd, som utelukkande er av lovteknisk karakter. Som følgje av dette, blir ordet «følgjande» tatt inn i andre ledd første punkt, mens ordet «og» i andre ledd bokstav a, b og c blir teken ut. Det blir vist til dei generelle merknadane i punkt 11.5.

Noverande tredje, fjerde, femte og sjette ledd, blir, som følgje av endringane, fjerde til nytt sjuande ledd.

Ordlyden i andre ledd bokstav d blir endra slik at det blir tydeleg at oppfølginga i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre delar av tenesteapparatet. Tilvisinga til lova § 4 om plikta til å sikre samarbeid og samordning blir vidareført. Endringa er utelukkande ei tydeleggjering av at oppfølging i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tenesteapparatet, og inneber inga realitetsendring av gjeldande rett eller nye oppgåver for kommunane. Endringa må sjåast i samanheng med at tidleg og koordinert hjelp er avgjerande for at brukarane skal reetablere seg etter å ha opplevd vald i nære relasjonar. Det blir lagt til grunn at reetableringsfasen startar ved den første kontakten med krisesenteret, om det er med butilbodet, dagtilbodet eller på telefon. Det blir vist til dei generelle merknadane i punkt 11.5.

Til § 3

Nytt andre punktum i første ledd er ei lovfesting av kravet om likeverdige alternative krisesentertilbod. Føresegna tydeleggjer at kommunen har plikt til å sørgje for likeverdige alternative krisesentertilbod for brukarar som ikkje kan nytte det vanlege butilbodet ved krisesenteret fordi tilrettelegging ikkje er mogleg. Dette vil omfatte brukarar som på grunn av eiga eller andre si sikkerheit, individuelle behov eller av omsyn til andre brukarar, ikkje kan vere på krisesenter. Føresegna er ei vidareføring og presisering av gjeldande rett, og formulert i tråd med gjeldande føringar.

Føresegna klargjer ansvarstilhøvet mellom kommunen og krisesentera. Det er kommunen, og ikkje det einskilde krisesenteret, som skal sørgje for å gi eit alternativt tilbod til dei som av ulike grunnar ikkje kan opphalde seg på krisesenteret. Det vil vere opp til kommunane sjølve å vurdere kor og korleis dei skal organisere og tilby tenesta.

Føresegna må forståast at slike alternative krisesentertilbod berre skal nyttast der anna tilrettelegging ikkje er mogleg. Det betyr at kommunen ikkje rutinemessig kan tilvise einskilde grupper med særskilde utfordringar til alternative krisesentertilbod. Kommunane må, som i dag, alltid vurdere den einskilde brukaren sitt behov og tilby individuell tilpassing ut frå situasjon og problematikk. Kravet til kvalitet og kompetanse vil gjelde på vanleg måte.

Det blir vist til dei generelle merknadene i punkt 9.5.

Nytt andre ledd er ei lovfesting av at dei særskilde rettane til samar skal varetakast i krisesentertilbodet. Føresegna gir ikkje nye rettar til samiske valdsutsette, men tydeleggjer ansvaret kommunane allereie har til å gi eit individuelt tilbod til samar. Føremålet er å auke merksemda om samar både som gruppe og individ, og med det gi eit betre krisesentertilbod til samiske kvinner, menn og barn, i tråd med nasjonal lovgiving og internasjonale konvensjonar Noreg er forplikta etter. Det er store forskjellar i landet med omsyn til kor stor del av befolkninga som har samisk bakgrunn, og behovet for tilrettelegging vil difor variere mellom dei ulike kommunane og krisesentera. Det vil vere opp til kommunane sjølve å vurdere korleis tilbodet best skal organiserast, og kva for kompetanse dei treng for å gi eit godt tilbod til den samiske befolkninga. Dette betyr at lova ikkje legg føringar på kva organisering eller struktur kommunen vel, men er ei tydeleggjering av krava som allereie gjeld om innhaldet i og kvaliteten på tenesta. Noverande andre og tredje ledd, blir som følgje av endringa høvesvis nytt tredje og fjerde ledd.

For samiske barn, må den nye føresegna sjåast i samanheng med føresegna i nytt tredje ledd, tidlegare andre ledd, om kommunane si plikt til å vareta barn på ein god måte som er tilpassa deira særskilde behov, og sørgje for at barn får oppfylt dei rettane dei har etter anna regelverk. Lovfestinga av at dei særskilde rettane til samar skal varetakast, inneber ei ytterlegare tydeleggjering av at kommunane må ha merksemd på å leggje til rette for dei særskilde rettane til samiske barn, til dømes språktilrettelegging.

Det blir vist til dei generelle merknadane i punkt 10.5.

Til ny § 5 a

Ny § 5 a regulerer tilgangen til å behandle personopplysningar. Føremålet er at dei organa som utfører oppgåver etter lova, skal kunne behandle personopplysningar når dette er nødvendig for å utøve myndigheit eller for å utføre andre oppgåver etter lova. Innføring av behandlingsgrunnlag i krisesenterlova inneber at omsynet til den einskilde sitt personvern, òg barna, blir styrkt.

Etter første ledd første punktum kan organ som utfører oppgåver etter lova, behandle personopplysningar når dette er «nødvendig». Presiseringa er i samsvar med krava i personvernforordninga, og inneber at det ikkje kan innhentast eller på annan måte bli behandla fleire opplysningar enn det som trengst for føremålet, og at opplysningane skal vere relevante og ha sakleg samanheng med det føremålet som blir søkt oppnådd ved behandlinga. Det inneber at opplysningane, enten åleine eller sett i samanheng med andre opplysningar må kunne ha betydning for å ta vare på føremålet. Krisesentera er i mange samanhengar avhengig av å behandle særlege kategoriar personopplysningar og opplysningar om straffbare tilhøve, og føresegna omfattar òg behandling av personopplysningar nemnd i personvernforordninga artikkel 9 og 10. Det blir lagt til grunn at kommunen som ansvarleg for krisesentertilbodet, er behandlingsansvarleg for behandlinga av personopplysningar knytte til dei oppgåvene dei er pålagde og utfører etter lova.

Det følgjer av første ledd andre punktum at føresegna òg omfattar private som utfører oppgåver etter krisesenterlova. Kommunane står fritt til å velje korleis dei skal organisere krisesentertilbodet sitt. Kommunane har organisert krisesentertilbodet noko ulikt, og krisesentera har ulike organisasjonsformer. Dei fleste krisesentera er eigde eller drifta i samarbeid mellom fleire kommunar, og av desse er dei fleste organiserte som kommunal verksemd eller interkommunale selskap (IKS). Seks krisesenter er organiserte som stiftingar og sju som frivillige organisasjonar, som kommunar kjøper krisesentertenester av. Føresegna presiserer at private aktørar som utfører oppgåver etter krisesenterlova er omfatta av lova.

Andre ledd gir brukarar av krisesentertilbodet høve til å reservere seg mot sekundærbruk av opplysningar til bruk i til dømes statistikk, analyser og forsking. Personar som tek kontakt med krisesentertilbodet er i ein sårbar livssituasjon, og det er viktig å behandle personopplysningane deira med særskild varsemd. Eit høve for brukarane til å reservere seg mot sekundærbruk av opplysningar til bruk i til dømes statistikk, analyser og forsking, vil sikre at personvernet til den einskilde blir varetatt. Der brukarane vel å ikkje reservere seg, vil opplysningane på same måte som i dag kunne nyttast til utarbeiding av mellom anna statistikk, til dømes Krisesenterstatistikken. Denne statistikken er eit viktig kunnskapsgrunnlag til bruk for krisesentera, for kommunane og for nasjonale styresmakter i vidareutvikling av tilbodet. Den er òg tilgjengeleg for forsking og kunnskapsutvikling på området. Føresegna inneber at personvernet til den einskilde brukar blir varetatt, samstundes som sekundærbruk av opplysningar til samfunnsnyttige føremål framleis vil vere mogleg.

Tredje ledd gir heimel for departementet til å gi forskrift om behandling av personopplysningar. Føresegna lister opp kva det i forskrift kan givast reglar om. Opplistinga er ikkje uttømmande. Reglane som blir fastsette i forskrift for å vareta personvernet til den einskilde, vil saman med reglane i personvernforordninga setje rammene for høvet til å behandle personopplysningar. Det er ein føresetnad at føremålet går fram. Den endelege utforminga av forskrifta må oppfylle krava i personvernforordninga.

Ved førebuinga av forskrift må det gjerast konkrete vurderingar av personvernkonsekvensane, og kva for reglar om behandlinga av personopplysningar det er behov for å gi i forskrift. Til dømes kan det vere behov for nærmare reglar om behandlingsansvaret der det er uklart kven som har behandlingsansvaret, eller der det oppstår behov for å plassere behandlingsansvaret ein annan stad enn der det naturleg høyrer heime etter definisjonen i personvernforordninga artikkel 4 nr. 7. Vidare kan det vere behov for reglar som skal verne den opplysninga gjeld og krav til behandlinga, og òg reglar om vidarebehandling av personopplysningar ein allereie har der desse er nødvendige for å gjennomføre og administrere tiltak på krisesenterområdet. Det kan vidare vere behov for reglar om sletting og lagring, under dette lagringstid, og det kan vere aktuelt med reglar om utlevering og registerføring, samt om tilgangen til register. Det vil ved utarbeiding av forskrift ikkje vere høve til å innsnevre dei rettane som følgjer av personvernforordninga.

Det blir vist til dei generelle merknadene i punkt 12.5.

Til ny § 5 b

Ny § 5 b regulerer den behandlingsansvarlege sin tilgang til teiepliktige opplysningar i Folkeregisteret.

Folkeregisteret er eit sentralt personregister for Noreg. For utlevering av opplysningar frå Folkeregisteret, skil folkeregisterloven mellom ikkje-teiepliktige opplysningar i folkeregisterloven § 10-1, og teiepliktige opplysningar i folkeregisterloven § 10-2. Utlevering av teiepliktige opplysningar etter folkeregisterloven § 10-2, til dømes om kven som er foreldre til eit barn, krev særskild heimel i lov.

For gjennomføring av einskilde tiltak på krisesenterområdet, vil det vere nødvendig å innhente opplysningar frå Folkeregisteret, til dømes for å få bekrefta teiepliktige opplysningar om den einskilde familie, barn eller forelder. Vidare vil det kunne vere behov for å innhente teiepliktige opplysningar frå Folkeregisteret, mellom anna for å avklare kven som har foreldreansvar.

Føresegna gir organ som utfører oppgåver etter krisesenterlova, det vi seie kommunen og statsforvaltaren, heimel til utan hinder av teieplikta å innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendig for å utføre oppgåver etter lova. Føresegna inneber at behandlingsansvarlege utan hinder av teieplikta kan innhente opplysningar frå Folkeregisteret som er nødvendige for å gjennomføre oppgåvene etter krisesenterlova.

Det blir vist til dei generelle merknadene i punkt 12.5.

Til føresegna om ikraftsetjing

Etter føresegna gjeld lova frå den tid Kongen bestemmer. Kongen kan setje i kraft dei einskilde føresegnene til forskjellig tid. Departementet blir gitt heimel til å gi overgangsreglar.