3 Gjeldande rett
3.1 Konstitusjonelle og folkerettslege rammer
3.1.1 Grunnlova og folkeretten
Grunnlova og folkeretten utgjer rettslege skrankar for lovendringane som blir føreslått i proposisjonen. Tilhøvet til desse overordna rettslege rammene vil bli vurdert nærmare i samband med dei einskilde forslaga. Her er ei kortfatta oversikt.
Rettsvernet i Grunnlova vart utvida i 2014 ved innføringa av eit nytt kapittel E om menneskerettar. Ei rekkje av føresegnene i Grunnlova kapittel E vil representere skrankar for vurderinga av endringar i krisesenterlova fordi rettane i utgangspunktet gjeld alle som oppheld seg i Noreg. Dette vil i første rekkje dreie seg om følgjande føresegner: legalitetsprinsippet (§ 113), diskrimineringsforbodet (§ 98), retten til privat- og familieliv (§ 102), dei særskilde rettane til barn (§ 104), retten til samar som urfolk (§ 108) og retten til utdanning (§ 109).
Rettsreglane i Grunnlova skal tolkast i lys av dei internasjonale førebileta, jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 57.
Fem sentrale menneskerettskonvensjonar er inkorporerte i norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Dette gjeld Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om barnets rettigheter (BK) og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK). Føresegner i desse konvensjonane vil ved motstrid gå føre anna lovgiving, jf. menneskerettsloven § 3. Vidare er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som Noreg er bunden av, sentral.
Noreg har òg slutta seg til Europarådets konvensjon av 11. mai 2011 nr. 22 om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner CETS 210 (Istanbul-konvensjonen), som er sentral. Istanbul-konvensjonen pålegg medlemsstatane å sørgje for eit krisesentertilbod. Etter artikkel 1 er føremålet til konvensjonen mellom anna å «[…] verne kvinner mot alle former for vald, og å førebygge, påtale og eliminere vald mot kvinner og vald i nære relasjonar». Artikkel 23 angir dei mest konkrete menneskerettslege forpliktingane til å ha eit nasjonalt krisesentertilbod. Det følgjer av føresegna at «[p]artane skal ved lovgiving eller på annan måte treffe dei tiltaka som er nødvendig for å opprette eit tilstrekkeleg tal med føremålstenlege og lett tilgjengelege krisesenter som kan gi trygge husrom til offera, og særleg kvinner og barna deira, og for å hjelpe dei på ein proaktiv måte.». Istanbul-konvensjonen byggjer på føringane som er pensla ut i praksis frå Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og forpliktingane som følgjer av KDK. Det er oppretta ei ekspertgruppe for tiltak mot vald mot kvinner og vald i nære relasjonar (GREVIO), som overvaker gjennomføringa av Istanbul-konvensjonen. Sjå omtale av GREVIO sin rapport om Noreg under punkt 2.2.
Sjølv om det berre er offentlege styresmakter som er pliktsubjekt etter menneskerettskonvensjonane, må styresmaktene treffe tiltak for å hindre at private aktørar krenker andre sine rettar. Dette blir gjerne omtalt som statane si sikringsplikt. Denne plikta inneber at statane har ansvar for å gjere det som er mogleg for å hindre at private aktørar, som einskildpersonar, selskap, foreiningar eller liknande, krenker andre private sine rettar. Ein person som mishandlar partnaren sin bryt ikkje menneskerettane, men mishandlinga kan vere eit menneskerettsbrot dersom staten ikkje har oppfylt nærmare forpliktingar til å verne individ mot slik valdsutøving, til dømes gjennom kriminalisering av handlinga og etterforsking og straffeforfølging av ho. Styresmaktene har sikringsplikt etter EMK og ei rekkje andre menneskerettskonvensjonar, deriblant Istanbul-konvensjonen.
3.1.2 Nærmare om vern mot diskriminering
Det følgjer av Grunnlova § 98 andre ledd at «[i]ntet menneske må utsetjast for usakleg eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.». Føresegna gir eit sjølvstendig og generelt diskrimineringsvern, og er ikkje knytt til bestemde diskrimineringsgrunnlag. Føremålet med eit generelt forbod framfor å liste opp spesifikke diskrimineringsgrunnlag er å sikre at all diskriminering som openbert er usakleg og har samanheng med vesentlege tilhøve ved ein person, blir omfatta, jf. Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.6. Når det gjeld den generelle forståinga av føresegna elles, blir det vist til forklaringa i Prop. 81 L (2016–2017) Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), punkt 4.3, side 35.
Eit generelt og sjølvstendig diskrimineringsvern følgjer òg av SP artikkel 26:
«Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lovgivningen forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe slikt grunnlag som rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling forøvrig.»
Diskrimineringsreglane i EMK, ØSK, BK og KDK er avgrensa til å gjelde diskriminering innanfor bruksområdet til konvensjonsrettane. Dersom dette vilkåret er oppfylt, vil vernet langt på veg svare til vernet etter dei sjølvstendige diskrimineringsreglane i Grunnlova § 98 og SP artikkel 26. Under alle konvensjonane vil det likevel vere nødvendig å ta stilling til om det finst ei forskjellsbehandling av likearta tilfelle, og om forskjellsbehandlinga er knytt til eit diskrimineringsgrunnlag. For at ei slik forskjellsbehandling skal vere lovleg, må ho forfølgje eit legitimt føremål, og ho må vere nødvendig og høveleg.
Som forskjellsbehandling blir rekna handlingar som har som føremål eller effekt at ein person eller ei gruppe menneske kjem i ei dårlegare stilling, eller blir behandla dårlegare enn andre i ein samanliknbar situasjon. Dette inkluderer både direkte diskriminering, kor personar eksplisitt blir forskjellsbehandla, og indirekte diskriminering, kor reguleringa er nøytralt formulert, men har ein verknad som inneber reell forskjellsbehandling.
Etter lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) § 6, er diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgåver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsetjing, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjonar av desse grunnlaga, forboden. Diskrimineringsforbodet gjeld òg om ein person blir diskriminert på grunn av tilknytinga si til ein annan person, og diskrimineringa skjer på grunn av eit av diskrimineringsgrunnlaga. Det saklege verkeområdet for lova er alle samfunnsområde, jf. lova § 2, og gjeld med det òg på krisesenterområdet. Forslaga til lovendringar som blir drøfta i denne proposisjonen vil særleg vere knytt til diskrimineringsgrunnlaga etnisitet og funksjonsnedsetjing.
Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 7 og § 8 er både direkte og indirekte forskjellsbehandling forboden. Direkte forskjellsbehandling er når ein person blir behandla dårlegare enn andre blir, har blitt eller ville blitt i ein tilsvarande situasjon på grunn av tilhøve som kjem av eit eller fleire av diskrimineringsgrunnlaga i lova. Indirekte forskjellsbehandling omfattar alle nøytrale føresegner, vilkår, praksis, handlingar eller unnlatingar, som tilsynelatande er nøytrale, men som faktisk vil stille personar dårlegare enn andre på grunn av til dømes kjønn, etnisitet, nedsett funksjonsevne eller seksuell orientering. Etter lova § 9 er forskjellsbehandlinga likevel ikkje i strid med forbodet i § 6, når den har eit sakleg føremål, er nødvendig for å oppnå føremålet, og ikkje er uhøveleg inngripande overfor den eller dei som blir forskjellsbehandla. Alle vilkåra må vere oppfylt samstundes for at forskjellsbehandlinga skal vere lovleg. For den generelle forståinga av desse føresegna, blir det vist til forklaringa i Prop. 81 L (2016–2017), punkt 12.9.2, side 110, punkt 12.9.3, side 111 og punkt 14.9 side 127.
3.1.3 Nærmare om barn sine rettar
Grunnlova § 104 omfattar menneskerettar som gjeld spesielt for barn, og gjennom føresegna er fleire av dei mest grunnleggjande, internasjonale barnerettslege prinsippa grunnlovfesta. Første ledd slår fast at barn har krav på respekt for menneskeverdet sitt, og at barn har rett til å bli høyrde. Prinsippet om at kva som er best for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn ved handlingar og avgjerder som berører barn, følgjer av andre ledd, og integritetsvernet til barn og retten til utvikling følgjer av tredje ledd. Retten til utdanning, som òg er ein sentral menneskerett for barn, følgjer av Grunnlova § 109.
BK artikkel 2 om ikkje-diskriminering, artikkel 3 nr. 1 om kva som er best for barnet, artikkel 6 om retten til liv, overleving og optimal utvikling, og artikkel 12 om retten til å bli høyrde, utgjer dei fire generelle prinsippa i konvensjonen. BK artikkel 19 gir barnet rett til vern mot alle former for vald, og er den sentrale føresegna i konvensjonen om vern av barn mot vald. Den blir utfylt av andre føresegner i konvensjonen, mellom anna artikkel 6 om retten til liv og utvikling, artikkel 24 om retten til helse, artiklane 32–36 om ulike former for utnytting og misbruk, artikkel 37 om torturforbodet og artikkel 39 om retten til rehabilitering.
Retten til vern mot alle former for vald, kan òg utleiast av EMK artikkel 3 om forbod mot tortur og anna umenneskeleg eller nedverdigande behandling, og EMK artikkel 8 om respekt for privatlivet, som òg omfattar ein person sin fysiske (kroppslege) integritet. Forpliktinga til staten etter EMK strekk seg òg inn i familiære tilhøve. Grunnlova § 102 første ledd første punkt slår fast at «[a]lle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt […]», og byggar mellom anna på EMK artikkel 8 og omfattar vernet om den personlege integriteten til individa. Den spesielle retten til vern om den personlege integriteten til barn følgjer av Grunnlova § 104 tredje ledd første punktum. Det er tolka inn at begge desse føresegnene, i tråd med dei internasjonale førebileta, òg kan seiast å romme eit vern mot vald, overgrep og omsorgssvikt.
Etter Istanbul-konvensjonen artikkel 26 pliktar partane å treffe nødvendige tiltak for at det i tenestetilbodet, inkludert krisesentertilbodet, blir teke omsyn til rettane og behova til barn som har vore vitne til alle former for slik vald som er omfatta av konvensjonen.
I norsk rett følgjer det av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) § 30 første ledd første punktum at barnet har krav på omsut og omtanke frå foreldra. Etter barnelova § 30 tredje ledd må ikkje barn utsetjast for vald eller på anna vis bli behandla slik at den fysiske eller psykiske helsa er i fare. Foreldre har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege høve, og skal utøve dette ut frå barnet sine interesser og behov, jf. barnelova § 30 første ledd andre punktum. Barnet har rett til å vere med på avgjerd, og skal få stadig større sjølvråderett etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, jf. barnelova § 31. Barnelova angir ingen sanksjonar ved brot på foreldreansvaret. Brot på foreldreansvaret kan likevel danne grunnlag for undersøking eller tiltak etter lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven). Vidare kan vald, overgrep, alvorleg omsorgssvikt og andre alvorlege krenkingar av barn bli sanksjonert etter lov 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven), til dømes blir valdslovbrot og seksuallovbrot ramma av kapittel 25 og 26.
Som nemnt ovanfor er retten til ikkje-diskriminering tatt inn i andre konvensjonar, og tolkingar av og praksis knytt til desse kan òg ha betydning for tolkinga av diskrimineringsvernet i BK artikkel 2. Forskjellsbehandling kan omfatte lovgiving som forskjellsbehandlar ulike grupper barn, tiltak som blir sett i verk ulikt for ulike grupper barn, vedtak frå forvaltninga eller annan praksis. Det blir ikkje kravd at tilfella er heilt identiske, men dei må vere samanliknbare. Vidare må forskjellsbehandlinga føre til at eit barn, eller ei gruppe barn, kjem dårlegare ut enn andre. Forskjellsbehandling som har eit sakleg føremål, som er eigna og nødvendig for å oppnå føremålet, og som ikkje er uhøveleg inngripande overfor individet som blir forskjellsbehandla, vil ikkje utgjere forskjellsbehandling. Artikkel 2 nr. 1 slår fast at ein person som blir diskriminert på grunn av tilknytinga si til ein annan person og denne sine eigenskapar, til dømes ein forelder, òg er forboden.
3.2 Hovudtrekka i krisesenterlovgivinga
Lov 19. juni 2009 nr. 44 om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) vart sett i kraft 1. januar 2010. Føremålet med lova er å sikre eit godt og heilskapleg krisesentertilbod til kvinner, menn og barn som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar, jf. krisesenterlova § 1. Det følgjer av krisesenterlova § 2 første ledd at det er kommunane som har ansvar for å sikre eit krisesentertilbod. Krisesenterlova regulerer med det kommunane sitt ansvar for å sørgje for eit krisesentertilbod, ikkje ansvaret og oppgåvene til krisesentera.
Krisesentertilbodet er eit lågterskeltilbod, og tilbodet er gratis, jf. krisesenterlova § 2. Det skal ikkje krevjast eigendel for tenesta, med unntak av eventuelle utgifter til mat til kostpris, sjå Ot.prp. nr. 96 (2008-2009), punkt 6.1.1, side 46. Det følgjer vidare av føresegna at tilbodet skal omfatte eit dagtilbod, ein døgnopen telefon kor ein kan få råd og rettleiing, eit butilbod og tilbod om oppfølging i reetableringsfasen. Butilbodet skal vere heilårs, heildøgns, trygt og mellombels, og tilboda til kvinner og menn skal vere fysisk skilde. Einskildpersonar kan vende seg direkte til døgn-, dag- eller samtaletilbodet utan tilvising eller timeavtale. Lova fastset at tilbodet skal ha «god kvalitet». I forarbeida er det presisert at «tilbodet må oppfylle visse standardar fagleg og innhaldsmessig og òg reint fysisk, det vil seie at sjølve lokala og plasseringa av lokala må høve for formålet», sjå merknadane til krisesenterlova § 2, punkt 12, side 77. Krisesenterlova har ein heimel til å gi forskrift om krav til kompetanse hos dei tilsette, men slik forskrift er ikkje gitt.
Krisesenterlova § 3 første ledd pålegg kommunen å sørgje for at tilbodet så langt råd er blir lagt til rette slik at det kjem dei individuelle behova til brukarane i møte. Av forarbeida og merknadane til krisesenterlova § 3, punkt 12, side 78, følgjer at plikta «[…] gjeld innhaldet i tilbodet, det vil seie kva slags tiltak brukaren får tilbod om, men også den praktiske tilrettelegginga og høvet til brukarmedverknad.» Vidare følgjer:
«Individuell tilrettelegging kan vere aktuelt på bakgrunn av kriterium som kjønn, alder, etnisitet, språk, funksjonsnedsetjing, valdserfaringar eller andre forhold. I formuleringa «så langt råd er» ligg det at kommunen har høve til å vurdere krava til individuell tilpassing i kvart enkelt tilfelle.»
Barn på krisesenter skal reknast som ei eiga gruppe brukarar. Etter krisesenterlova § 3 andre ledd har kommunen plikt til å sørgje for å ta vare på barn på ein god måte, som er tilpassa deira særskilde behov, og slik at dei får rettane sine etter anna regelverk oppfylt.
Kommunen har ansvar for samordning av tenester, jf. krisesenterlova § 4. Det inneber at kommunen skal sørgje for at dei som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar, får ei heilskapleg oppfølging gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertilbodet og andre deler av tenesteapparatet. Føresegna fekk ny utforming i august 2022, som tydeleggjer kommunen si plikt til å samordne tenestetilbodet og sørgje for at krisesentertilbodet samarbeider med andre delar av tenesteapparatet, slik at alle tenestene kan vareta sine oppgåver.
Departementet har gitt utfyllande reglar i forskrift 7. mars 2017 nr. 282 om fysisk sikkerheit i krisesentertilbodet (sikkerheitsforskrifta). Forskrifta omfattar fysisk sikring av lokala og uteområda, og det er eit krav om at kvar brukar sitt trusselbilete blir kartlagt og at individuelle tiltak blir vurdert. Krava til tilbodet er elles utdjupa i forarbeida, kor det samstundes blir understreka at kommunen har ein viss fleksibilitet når det gjeld kva for praktiske løysingar dei vil velje, sjå merknaden til krisesenterlova § 2, punkt 12, side 76.
Departementet gav i 2010 ut ein rettleiar for statsforvaltarane om tilsyn med krisesentertilbodet, Fylkesmannens tilsyn med krisesentertilbudet. Vidare publiserte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) Veileder til krisesenterloven i 2015 og rettleiinga Krisesenterveileder – Faglig veileder for innholdet i krisesentertilbudet i 2018.
3.3 Nordisk rett
3.3.1 Sverige
Det følgjer av socialtjänstlagen at kvar kommune har ansvar for å sikre at det eksisterer eit tilbod om skjerma bustad, jf. kapittel 6 § 2. Definisjonen av skjerma bustad går fram av socialtjänstförordningen, 3. kapittel § 1 b:
«Med skyddat boende avses ett boende inom socialtjänsten som tillhandahåller platser för tillfällig heldygnsvistelse tillsammans med individanpassat stöd åt enskilda i behov av skydd mot hot, våld eller andra övergrepp. Om ett sådant boende drivs av ett bolag, en förening, en samfällighet, en stiftelse eller en enskild individ krävs dessutom att verksamheten bedrivs yrkesmässigt.»
Tilbodet om omsorg i skjerma bustad blir utført i samråd med sosialnemnda, jf. socialtjänstlagen kapittel 6 § 4. Det er sosialnemnda si oppgåve å sørgje for at personar som er utsette for vald og deira pårørande får støtte og hjelp, jf. socialtjänstlagen kapittel 5 § 11. Sosialnemnda har òg eit særskilt ansvar for å ta omsyn til valdsutsette kvinner som har behov for hjelp og støtte til å endre livssituasjonen sin, og for å gi støtte og hjelp til valdsutsette barn, jf. socialtjänstlagen kapittel 5 § 11. Barn som følgjer med ein forelder til ein skjerma bustad skal vurderast individuelt. Det er sosialnemnda som er ansvarleg for å vareta barnet sitt behov for støtte og bistand.
Sverige sin rapport til GREVIO, overvakingskomitéen for Istanbul-konvensjonen, sjå GREVIO/Inf(2017)9, viser til at det er ca. 200 skjerma bustadar i Sverige som tilbyr butilbod og vern til kvinner som er utsette for vald i heimen eller for æresrelatert vald. Dei fleste bustadane er ikkje-statlege, drivne av NGOar og knytt til ein av dei to organisasjonane ROKS og UNIZON. Nokre skjerma bustadar er drivne av kommunane.
Det finst eit breitt spekter av organisasjonsmodellar for skjerma bustadar for kvinner i Sverige. Nokre har tilsett personell, kontor og døgnopne hjelpelinjer, mens andre har avgrensa opningstider og er avhengige av frivillige. Profesjonell opplæring, kunnskap og kompetanse hos personell varierer òg sterkt. Rapporten nemner mellom anna forskjellar i evna til å ta imot skeive kvinner eller kvinner med funksjonsnedsetjing. Ifølgje rapporten var svenske skjerma bustadar kartlagt i 2012. Kartlegginga viste at dei fleste skjerma bustadane var små: 60 prosent kunne ta imot fire eller færre personar, 21 prosent av bustadane var drivne av kommunane, 71 prosent av frivillig sektor og 8 prosent var private. Alle skjerma bustadar tok imot kvinner og barn og 15 prosent av sentera tok òg imot menn. Sentera som tok imot menn plasserte desse i separate leilegheiter. I den siste nasjonale undersøkinga av skjerma bustadar i Sverige, som vart utført i 2019 og publisert i 2020, kjem det fram av det budde ca. 6 500 vaksne og 6 200 barn minst ei natt på dei skjerma bustadane.
Skjerma bustadar er i stor grad finansiert gjennom tilskot, og kommunal støtte. GREVIO vurderte i rapporten sin til Sverige, at kvaliteten på tilboda var svært varierande, sjå GREVIO/Inf(2022)30.
3.3.2 Danmark
Danmark har eit lovfesta krisesentertilbod i socialeloven § 109. Lova oppstilte opphaveleg krav til å tilby eit mellombels butilbod til kvinner og deira eventuelle barn. Ei endring i 2024 har gjort lova kjønnsnøytral, og av § 1 går følgjande no fram:
«Kommunalbestyrelsen skal tilbyde midlertidigt ophold i boformer til personer, som har været udsat for vold i nære relationer. Personerne kan være ledsaget af børn, og de modtager under opholdet omsorg og støtte under hensyntagen til de kønsmæssige aspekter ved vold i nære relationer.»
Butilbodet er landsdekkjande i den forstand at ein borgar fritt kan velje kva som helst for krisesenter utan at det ligg føre eit kommunalt vedtak. Kommunen eller andre offentlege styresmakter kan vise vedkomande til eit slikt butilbod, men det er leiaren ved butilbodet som tek avgjerda om inntak. Inntak kan skje anonymt ved at personen sjølv vender seg til krisesenteret, eller ved at vedkomande får tilvising frå offentlege styresmakter. Staten refunderer 50 prosent av utgiftene kommunen har til krisesentera.
Vidare skal kommunen tilby støtte og rettleiing til vaksne og barn som oppheld seg i slike butilbod. Det skal gjevast råd om husvære, økonomi, arbeidsmarknad, skule og helsetenester. Rådgjevinga skal støtte opp under andre tilbod som kommunen gir. Ifølgje § 9 skal kommunen òg tilby behandling hos psykolog til vaksne og barn. Behandlinga skal utførast av ein autorisert psykolog. Plikta til å tilby behandling hos psykolog gjeld utan omsyn til kor lenge opphaldet varer.
Det er 73 krisesentertilbod i Danmark. Krisesentera kan vere kommersielle private, ikkje-kommersielle private eller kommunale, men er finansierte av kommunane. Brukarane betalar som regel ein avgrensa eigendel.
Det vart i 2023 lagt fram og vedteke forslag til endringar i ei rekkje lover for å verne barn mot vald. Ifølgje lovendringane skal det treffast ei midlertidig avgjerd om at det ikkje skal vere samvær, dersom barnet oppheld seg på krisesenter med ein av foreldra, og det kan godtgjerast at opphaldet skuldast vald eller truslar om vald. Dette gjeld ikkje dersom det blir vurdert at det er til barnets beste å ha kontakt med den andre forelderen. Etter den danske ordninga er utgangspunktet i lova at det er best for barn på krisesenter å ikkje ha samvær. I Danmark er det Familieretshuset eller familieretten som kan fatte ei avgjerd om at det ikkje skal vere samvær. Retten kan enten treffe ei avgjerd om å setje til side ei fastsett samværsordning, eller avslå å fastsetje ei ny. Påstandar om vald må kunne dokumenterast med utsegn frå krisesenteret, utsegner frå andre sakkunnige, legeerklæringar, at valden er meldt til politiet eller liknande. Dersom barnet flytter frå krisesenteret, har ikkje regelen lenger verknad.
I desember 2023 kom det i stand ein politisk avtale om å endre folkeskolelova slik at kommunane ikkje har plikt til å orientere begge føresette om eit skuleskifte, så lenge den eine føresette oppheld seg på eit krisesenter. Dette skal sikre at barn som er på krisesenter kan bytte skule viss det er nødvendig av omsyn til deira eller føresette sin tryggleik.
3.3.3 Finland
Lov om erstatning som staten betalar til tilbydar av krisesenterteneste (1354/2014, heretter krisesenterlova), trådde i kraft i 2015. Med lova vart ansvaret for å finansiere krisesentertilbodet overført frå kommunane til staten. Føremålet med lova er å garantere nasjonal høg kvalitet og omfattande krisesentertenester til personar eller familiar som opplever partnarvald eller som lever under trussel om slik vald. Tilsette på krisesentera skal ha tilstrekkeleg kompetanse om barn, vald i nære relasjonar, og krisearbeid. Resolusjon om føresetnadene for levering av krisesentertenester (598/2015) definerer kvalifikasjonane og ferdigheitene til personalet.
I 2022 var det i Finland 29 statlege finansierte krisesenter. Krisesentera er hovudsakleg drivne av frivillige organisasjonar, men nokre kommunar driv sentera sjølve. Dei fleste krisesentera er medlem av ei nasjonal barnevernforeining som hjelper vanskelegstilte familiar. Sentera har difor eit barneperspektiv heller enn det kvinneperspektivet som har vore lagt til grunn i krisesenterrøyrsla i mange andre land. Det er utarbeidd kvalitetstilrådingar for arbeidet med barn på krisesenter. Det er òg utarbeidd nasjonale tilrådingar for krisesentera. Desse omfattar mellom anna tilrådingar om personale og lokale. Krisesentera er opne for både kvinner og menn, og for barn som kjem med ein vaksen.