Del 5
Kommisjonen i praksis

14 Kommisjonens arbeidsform og organisering

14.1 Innledning

De rettslige utgangspunktene for Gjenopptakelseskommisjonens organisering og saksbehandling er beskrevet i kapittel 7 og 8. I dette kapittelet gis en nærmere redegjørelse for hvordan kommisjonen i praksis har organisert og innrettet sitt arbeid. Kommisjonen er et uavhengig forvaltningsorgan som ikke kan instrueres, og det følger av loven at kommisjonen «selv bestemmer sin arbeidsmåte», jf. straffeprosessloven § 395 siste ledd. Kommisjonen har altså et forholdsvis vidt rom for selv å definere sin arbeidsform innenfor lovens rammer.

I punkt 14.2 gis det nærmere informasjon om hvordan kommisjonen i praksis har vært sammensatt og andre organisatoriske forhold. Saksgangen i kommisjonen – fra innsendt begjæring til avgjørelse – beskrives nærmere i punkt 14.3. I punkt 14.4 gis det nærmere informasjon om kommisjonsmedlemmenes arbeid, herunder om lønn og omfanget av vervet som kommisjonsmedlem.

Flere sider ved kommisjonens organisering og saksbehandling utdypes også nærmere i del VI, hvor utvalget gjør rede for sine forslag og anbefalinger.

Redegjørelsen i dette kapittelet bygger delvis på kommisjonens interne saksbehandlingsrutiner og dels på samtaler med ansatte i kommisjonen.

14.2 Kommisjonens sammensetning

Gjenopptakelseskommisjonen er et kollegialt forvaltningsorgan med en delvis domstollignende struktur. Kommisjonen består enkelt sagt av kommisjonsmedlemmene, som utgjør avgjørelsesmyndigheten, og sekretariatet, som står for den praktiske saksbehandlingen og utredningen av sakene. Kommisjonen har en leder og en nestleder som begge er faste medlemmer av kommisjonskollegiet. Lederen og utrederne er ansatt på heltid. De øvrige kommisjonsmedlemmene, inkludert nestlederen, arbeider deltid for kommisjonen og har normalt andre heltidsjobber.

Kommisjonskollegiets sammensetning er regulert i straffeprosessloven § 395 første ledd første punktum. Det heter der at kommisjonen skal ha «fem faste medlemmer og tre varamedlemmer som tiltrer ved forfall». Videre følger det av andre punktum at kommisjonens leder og nestleder, samt ett annet fast medlem og to av varamedlemmene, skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Altså vil tre av de fem faste medlemmene og to av de tre varamedlemmene være jurister. Det er ikke sagt uttrykkelig i loven at de øvrige medlemmene skal være lekpersoner, men forarbeidene gjør det klart at dette har vært intensjonen.1 I praksis har kommisjonen alltid bestått av både jurister og lekfolk.

I tråd med føringene i forarbeidene har kommisjonen etterstrebet at kommisjonsmedlemmene har variert erfaring fra ulike deler av strafferettspleien.2 Normalt har kommisjonen til enhver tid hatt medlemmer med erfaring fra både domstolene, påtalemyndigheten og forsvarerstanden. Blant de leke medlemmene har det som regel vært medlemmer med bakgrunn fra psykiatri og medisin for øvrig, samt økonomi og revisjon. Utvalget forstår det slik at man har ønsket medlemmer med slik bakgrunn delvis fordi de kan tilby viktige perspektiver ved vurderingen av spørsmål om henholdsvis rettsmedisin/rettspsykiatri og økonomisk kriminalitet. Videre har det vært ansett sentralt at kommisjonsmedlemmene har evne til å sette seg inn i og analysere store mengder dokumenter. Et visst utdanningsnivå har derfor i praksis vært påkrevd. Også andre yrkesgrupper – som eksempelvis næringsvirksomhet og ulike grener av akademia – har vært representert.

Kommisjonens leder har i praksis et tredelt ansvar. Lederen fungerer som øverste administrative sjef for kommisjonen. I tillegg er lederen fast kommisjonsmedlem og den som har det overordnede ansvaret for sekretariatets utredning av sakene. Lederen har – i likhet med nestlederen – kompetanse etter loven til å treffe en rekke avgjørelser alene.3

Utover dette sier loven og forarbeidene lite om nestlederens funksjon. I praksis fungerer nestlederen som avlastning for lederen ved lederens fravær, blant annet ved å lede kommisjonsmøtene. Nestlederen kan også bistå lederen med den løpende saksbehandlingen selv om lederen ikke har fravær, for eksempel ved å vurdere om begjæringer skal forkastes, jf. § 397 tredje ledd. Normalt tar imidlertid lederen de aller fleste slike avgjørelser selv.

Kommisjonens sekretariat har siden oppstarten i 2004 og frem til i dag hatt to ansatte i administrative stillinger, som i senere år har blitt omtalt som «kontorsjef» og «seniorsekretær».4 Disse bistår utrederne med registrering av saker, utsendelse av brev o.l. Videre bistår de kommisjonens leder med ulike oppgaver, herunder om økonomi og regnskap og utarbeidelse av kommisjonens årsrapporter.

Sammensetningen av utrederkorpset har variert kraftig siden opprettelsen av kommisjonen. Ved utløpet av 2004 hadde kommisjonen tre juridiske og tre politifaglige utredere. Antallet politifaglige utredere har siden holdt seg relativt stabilt, mens antallet jurister gradvis har økt betydelig. Ved utløpet av 2024 vil kommisjonen ha 14 juridiske og fire politifaglige utredere.5

14.3 Saksgangen

Når en gjenåpningsbegjæring kommer inn til kommisjonen, registreres den først i kommisjonens saksbehandlingssystem av sekretariatets kontorpersonell, som også sender et brev til påtalemyndigheten for å innhente saksdokumentene. Dette gjøres i alle saker.

Kommisjonens leder fordeler deretter saken til en av de juridiske utrederne, som vil ha ansvaret for den videre behandlingen og utredningen av saken. De politifaglige utrederne bistår etter behov ved utredningen, men har aldri det formelle ansvaret for behandlingen av sakene.

Sakene fordeles etter kapasitet. Til en viss grad kan det også bli snakk om en form for spesialisering, ved at saker som gjelder likeartede rettslige spørsmål, legges til samme utreder. Ved gjentatte begjæringer i samme sak er utgangspunktet i dag at saken legges til en annen utreder enn den som behandlet forrige begjæring.

Før saken vurderes nærmere vil det gjøres en vurdering av om de formelle vilkårene for å behandle begjæringen er oppfylt, for eksempel om den retter seg mot en sivil dom eller en annen type avgjørelse som kommisjonen ikke har kompetanse til å gjenåpne. Dersom de formelle vilkårene ikke er oppfylt, foreslås begjæringen forkastet, jf. § 397 tredje ledd første punktum. I slike tilfeller treffes avgjørelsen av leder eller nestleder alene. Utkast til brev kan i slike tilfeller også skrives av de kontoransatte.

For å veilede domfelte, og eventuelt for å klargjøre innholdet i begjæringen, avholder den saksansvarlige juristen normalt en veiledningssamtale med domfelte. Samtalen kan gjennomføres både fysisk, digitalt og per telefon. Dersom domfelte er bistått av advokat, eller dersom det er snakk om en gjentatt begjæring i samme sak, gjennomføres det som utgangspunkt ikke veiledningssamtale.

Vurderingen av om forsvarer skal oppnevnes, og eventuelt bistandsadvokat, skjer normalt når den saksansvarlige juristen har satt seg inn i dokumentene i saken. Det vil variere hvor lang tid det tar fra begjæringen er innkommet, til saken blir vurdert av utrederen. I utgangspunktet vurderes sakene i den rekkefølgen de kommer inn. Det kan imidlertid gjøres unntak etter en vurdering opp mot kommisjonens prioriteringskriterier. Etter kriteriene vil eksempelvis saken kunne prioriteres dersom domfelte er syk eller gammel, eller begjæringen ser ut til å kunne lede til gjenåpning.

I den nærmere vurderingen av saken tar den ansvarlige juristen stilling til om begjæringen bør forkastes fordi den «åpenbart ikke kan føre frem», jf. § 397 tredje ledd andre punktum. Et eventuelt forslag om å forkaste vurderes deretter av leder eller nestleder. Lederen kan be om at saken utredes nærmere, eller godta utkastet til avgjørelse og gjøre eventuelle endringer. Normalt involveres de øvrige kommisjonsmedlemmene ikke dersom lederen kommer til at saken skal forkastes.

Dersom saken ikke anses «åpenbar», vil den utredes nærmere, og begjæringen vil sendes til påtalemyndigheten og eventuelle fornærmede/etterlatte for kontradiksjon, jf. § 397 fjerde og femte ledd. I samråd med leder vil utrederen vurdere om det skal foretas utredningsskritt. I utredningen av bevisspørsmål bistås den saksansvarlige juristen ofte også av en politifaglig utreder. For eksempel tas avhør normalt av en politifaglig utreder. Dersom kommisjonen i forbindelse med utredningen av saken mottar nye opplysninger av betydning for avgjørelsen, skal domfelte og påtalemyndigheten gjøres oppmerksom på disse og gis anledning til å uttale seg om dem, jf. § 398 tredje ledd første punktum. Denne regelen gjelder ikke for fornærmede og etterlatte.

I større saker, hvor utredningen løper over lengre tid, vil utrederne iblant redegjøre i kommisjonsmøtene for hvilke utredningsskritt som er gjort siden forrige gang, og drøfte med kommisjonsmedlemmene hvordan den videre utredningen av saken skal skje. I de fleste saker skjer imidlertid den løpende utredningen primært i dialog mellom utrederne og kommisjonens leder.

Når saken anses ferdig utredet, vil den ansvarlige juristen utarbeide et utkast til kommisjonens avgjørelse, eventuelt i samråd med en politifaglig utreder. Saken vurderes deretter av kommisjonsmedlemmene i kommisjonsmøtet, som på forhånd vil sette seg inn i saksdokumentene og utrederens utkast. I kommisjonsmøtet gir juristen normalt en kort, muntlig gjennomgang av sakens historikk, faktumet domstolen har bygget sin avgjørelse på, samt en begrunnelse for forslaget til kommisjonens avgjørelse. Den politifaglige utrederen redegjør for eventuelle avhør og annen utredning vedkommende har gjort i saken.

Tidligere – da straffesaksdokumentene var på papir – var det nødvendig at utrederen lagde et utvalg av straffesaksdokumentene som kommisjonsmedlemmene hovedsakelig baserte sine vurderinger på. I dag er straffesaksdokumentene i all hovedsak digitale. Dette har gjort det mulig å gi kommisjonsmedlemmene tilgang til alle straffesaksdokumenter som innhentes av kommisjonen. Kommisjonsmedlemmene har også tilgang til kommisjonens digitale saksbehandlingssystem og kan se all inn- og utgående korrespondanse i saken. Likevel er det relativt vanlig at utrederen lager en dokumentliste for å gi kommisjonsmedlemmene en enkel oversikt over de mest sentrale dokumentene. Iblant ledsages utkastet til avgjørelse også av vurderingsnotater som redegjør for faktiske og rettslige spørsmål. Kommisjonsmedlemmene kan også se videoopptak av eventuelle avhør kommisjonen har tatt av siktede, fornærmede eller andre.6

Dersom saken anses tilstrekkelig opplyst, tas den opp til diskusjon og votering blant medlemmene. Utrederne som har hatt befatning med saken, vil normalt også være til stede under rådslagningen. Utrederne kan komme med innspill når det gjelder forståelsen av faktum, men vil i liten grad involvere seg i diskusjonen om gjenåpningsspørsmålet. Dersom saken ikke anses godt nok opplyst, kan den sendes tilbake til ansvarlig jurist for nærmere utredning.

Eventuelle endringer i utkastet til avgjørelse gjøres som klar hovedregel av den ansvarlige juristen, normalt etter instruksjon fra kommisjonsmedlemmene i møtet. Noen ganger vil imidlertid ett eller flere av kommisjonsmedlemmene selv utforme deler av begrunnelsen, for eksempel ved et dissensvotum. Utvalget forstår det slik at dette skjer forholdsvis sjelden, og at det som regel dreier seg om korte tilleggsbemerkninger eller korte særvotum.

14.4 Kommisjonsmedlemmenes arbeid

Utgangspunktet etter § 395 tredje ledd andre punktum er at kommisjonen tar alle avgjørelser ved alminnelig flertall, med mindre leder eller nestleder tar avgjørelsen alene. Det følger videre av § 399 andre punktum at fem medlemmer, hvorav tre jurister, avgjør om gjenåpningsbegjæringen skal tas til følge. Altså er kommisjonen beslutningsdyktig for å vurdere om saken skal gjenåpnes dersom fem medlemmer møter, og tre av disse er jurister. Minst tre medlemmer må stemme for gjenåpning dersom saken skal gjenåpnes.

Utover dette sier loven lite om hvordan kommisjonsmedlemmene skal treffe sine avgjørelser. I praksis har dette siden oppstarten skjedd ved at kommisjonsmedlemmene avholder jevnlige fysiske møter, hvor sakene diskuteres muntlig. Enklere saker behandles iblant gjennom videomøter, for eksempel dersom det er behov for raskere behandling, eller det gjenstår spørsmål eller saker som kommisjonen ikke har hatt tid til å ta stilling til. Videomøter ble benyttet hyppig under korona-pandemien.

Normalt fremmer lederen sine synspunkter til sist i møtet. Begrunnelsen har vært at man ønsker å sikre en likeverdig behandling og forhindre at lederen i praksis får større definisjonsmakt enn de øvrige medlemmene.

Varaene har ikke stemmerett, med mindre de trer i stedet for et fast medlem som ikke er til stede. I praksis har det likevel vært slik at varene møter også når det ikke er forfall, og at de deltar med synspunkter i diskusjonene om saken skal gjenåpnes eller ikke.7 De vil imidlertid ikke votere med mindre de deltar på vegne av et fast medlem.

Kommisjonsmedlemmene får betalt på timebasis. Timelønnen tilsvarer i utgangspunktet offentlig salærsats for advokater for kommisjonsmedlemmer som arbeider i det private, og en lavere sats for medlemmer som arbeider i det offentlige. I utgangspunktet får medlemmene betalt per time de deltar på møtene, og i tillegg for to timer forberedelse per møtetime. Iblant lønnes medlemmene per time medgått til forberedelser, uten begrensninger. Dette skjer imidlertid forholdsvis sjelden, og som regel kun i større saker. I 2023 ble det gitt betaling for medgått tid i tre saker. Ettersom disse sakene er store, kan det likevel bli snakk om utgifter av en viss størrelse.

Medlemmene har etter arbeidsmiljøloven § 12-13 rett på permisjon fra øvrig arbeid for å delta i kommisjonsmøtene. Permisjonen er ulønnet, og det forutsettes at redusert arbeidsinntekt kompenseres gjennom lønnen fra kommisjonen. Utover dette vil det være opp til den enkelte arbeidsgiver i hvilken grad arbeidet tilpasses for å legge til rette for at medlemmene kan forberede seg til møtene.

Utvalget har fått tilgang til en oversikt over kommisjonens møtevirksomhet i 2022. Oversikten viser at kommisjonen stort sett avholdt møter med ca. 4–6 ukers mellomrom, med unntak av juli måned. Kommisjonen opplyser at det også tidligere som regel har vært avholdt møter omtrent annenhver måned. Normalt har møtene gått over to dager per «sesjon». I 2023 og 2024 har det etter hvert blitt vanligere at møtene går over tre dager, ofte med én dag avsatt til å drøfte en «stor» sak.

Utvalget har videre fått en oversikt over kommisjonsmedlemmenes lønnsutgifter for årene 2021–2023. Oversikten viser at kommisjonsmedlemmene i snitt er lønnet for rundt 362 arbeidstimer i 2021, 375 timer i 2022 og 368 timer i 2023.8 Legger man til grunn en normal beregning av et årsverk på 1695 timer, ekskludert fem uker ferie, tilsvarer dette i gjennomsnitt en stillingsprosent på ca. 22 %. Det er grunn til å tro at arbeidsmengden for medlemmene vil øke i 2024, ettersom det har blitt vanligere å avholde tredagersmøter. Den store arbeidsmengden har trolig sammenheng med økt saksmengde for kommisjonen de siste årene og et ønske om å bygge ned restansene, som også har økt.9

15 Kommisjonen i tall

15.1 Innledning

I dette kapittelet presenteres tall som belyser Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet. Tallene er i stor grad hentet fra kommisjonens årsrapporter. Noen av de øvrige tallene er innhentet fra kommisjonen, mens andre stammer fra utvalgets egne undersøkelser av blant annet kommisjonens publiserte avgjørelser på Lovdata.

Tallene som gis i de videre punktene, med unntak av punkt 15.3, representerer «saker», slik termen er definert i kommisjonens årsrapporter. Sakstallet gjenspeiler antallet dommer som er begjært gjenåpnet, og ikke antallet domfelte som har begjært gjenåpning, eller antallet begjæringer som er sendt inn.10

I punkt 15.2 gis en oversikt over utviklingen i antall mottatte og avsluttede saker i Gjenopptakelseskommisjonen, samt kommisjonens beholdning av uavsluttede saker. Saksbehandlingstiden for kommisjonens avgjørelser belyses i punkt 15.3. I punkt 15.4 ses det nærmere på resultatet i de avsluttede sakene i kommisjonen og hvilke typer lovbrudd sakene gjelder. Grunnene til at sakene gjenåpnes, belyses nærmere i punkt 15.5. I punkt 15.6 er temaet fordelingen av avgjørelsene mellom henholdsvis leder/nestleder alene og den samlede kommisjonen. Videre belyses utfallet i sakene som avgjøres av den samlede kommisjonen.

I punkt 15.7 gis en oversikt over antallet forsvarer- og bistandsadvokatoppnevninger i senere år. Utviklingen i kommisjonens budsjetter og antall ansatte i sekretariatet belyses i punkt 15.8. I punkt 15.9 ses det nærmere på hvordan fordelingen mellom politifaglige og juridiske utredere i sekretariatet har utviklet seg siden kommisjonen ble etablert.

15.2 Mottatte og avsluttede saker

Figur 15.1 viser antallet mottatte og avsluttede saker i Gjenopptakelseskommisjonen for hvert år i perioden 2004–2023. De rosa søylene viser beholdningen av uavsluttede saker for de enkelte år. Det høye antallet mottatte saker (232) i kommisjonens aller første år har trolig sammenheng med at flere domfelte ønsket å få prøvd saken sin på nytt ved opprettelsen av kommisjonen. I de første årene behandlet kommisjonen flere saker om dommer som tidligere var forsøkt gjenåpnet i domstolene. Figuren viser at sakstilfanget deretter stabiliserte seg på rundt 150 saker i en årrekke, med en foreløpig topp på 184 saker i 2010.

Fra og med 2020 har sakstilfanget ligget jevnt på 200 saker eller flere per år. I 2021 mottok kommisjonen et rekordhøyt antall på 263 saker. Kommisjonen mottok nesten like mange saker i 2023 (261). Basert på foreløpige tall ser det ut til at kommisjonen i 2024 vil motta flere saker enn noe år tidligere. Per 31. august 2024 hadde kommisjonen mottatt 235 saker, noe som er langt høyere enn tallene for samme periode i tidligere år, herunder i 2021, se figur 15.2.

Kilde: Gjenopptakelseskommisjonen

Det økte sakstilfanget har trolig sammenheng med økt medieoppmerksomhet, se figur 15.3. Det fremgår av kommisjonens årsrapporter at det har vært en «klar økning» i medieinteressen for kommisjonens arbeid de siste årene.11 Tall fra Retriever viser at antallet medieoppslag har økt markant i senere år, fra 111 i 2017 til et toppunkt på 1440 i 2021.12

Ifølge årsrapportene kan den økte medieinteressen trolig tilskrives økt interesse for «true crime» i TV-serier, podkaster mv.13 Også profilerte mediesaker som Baneheia-saken14 og Flydropp-saken15 trekkes frem. Kommisjonens avgjørelse av Viggo Kristiansens siste begjæring i Baneheia-saken ble avgjort i 2021,16 som er året hvor kommisjonen ble omtalt hyppigst i mediene.

Figur 15.1 og 15.2 viser også at kommisjonen i senere år har avsluttet flere saker enn normalt i tidligere år. Med unntak av 2007 har kommisjonen tidligere avsluttet færre enn 200 saker hvert år frem til og med 2020. Fra og med 2021 har kommisjonen hvert år avsluttet mellom 200 og 250 saker. Per 31. august 2024 har kommisjonen avsluttet flere saker enn for samme periode i noen år tidligere, regnet fra og med 2015.

Til tross for økt saksavvikling de siste årene har kommisjonen hatt vansker med å håndtere det økte sakstilfanget. Fra og med 2017 har kommisjonen hvert år mottatt flere saker enn den har avsluttet. Restansene har derfor økt. I 2023 økte beholdningen av uavsluttede saker («restanser») i kommisjonen med 51. En enkel beregning basert på antallet mottatte og avsluttede saker per år viser at kommisjonen totalt har avsluttet 349 færre saker enn den har mottatt fra oppstarten i 2004 til utløpet av 2023, se figur 15.4.

Per 31. august har kommisjonen i 2024 mottatt 81 flere saker enn den har avsluttet. Enkelt beregnet synes kommisjonen dermed å ha et totalt antall uavsluttede saker på rundt 430. Tallet ser ut til å øke år for år.

15.3 Saksbehandlingstid

Gjenopptakelseskommisjonen har ingen offisielle tall på gjennomsnittlig saksbehandlingstid for ulike år. Om dette temaet er årsrapportene tause. For å undersøke kommisjonens saksbehandlingstid har utvalget derfor gjennomgått kommisjonens publiserte avgjørelser for årene 2022 og 2023. Dette gjelder avgjørelser om gjenåpningsspørsmålet i saker som er realitetsbehandlet, altså saker som ikke er avvist av formelle årsaker, for eksempel fordi det er tale om en sivil dom eller en utenlandsk avgjørelse. Gjennomgangen er gjort ved å se på opplysningene i de enkelte avgjørelsene om når begjæringen innkom til kommisjonen, og når avgjørelsen ble truffet.17 Samtlige avgjørelser som er registrert på Lovdata som avgjort i de to årene, er tatt med.18

Beregningen viser at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for 140 registrerte avgjørelser i 2022 var på ca. 14 måneder (ca. 420 dager).19 I 2023 var den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for 137 avgjørelser på ca. 18 måneder (ca. 548 dager), se figur 15.5.

Den særlig lange gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i 2023 synes å ha sammenheng med at kommisjonen dette året avsluttet en rekke saker med spesielt lang behandlingstid. I 2022 avsluttet kommisjonen 21 saker med en behandlingstid på to år eller mer. Kun 1 av disse tok mer enn tre år å behandle, med en behandlingstid på 1313 dager. I 2023 avsluttet kommisjonen 34 saker med mer enn to år saksbehandlingstid. Av disse hadde 16 saker en behandlingstid på mer enn tre år. 6 saker hadde en behandlingstid på over fire år. Den lengste saken tok nesten seks år å behandle.20 Kommisjonen har opplyst til utvalget at det i 2023 ble gjort en særlig innsats for å få avsluttet saker som hadde ligget lenge til behandling.

Utvalget har videre sett på hvordan saksbehandlingstiden adskiller seg for avgjørelser tatt av henholdsvis leder/nestleder alene og den samlede kommisjonen, se figur 15.6. Undersøkelsen viser at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden begge årene var lengre for sakene som ble forkastet av leder eller nestleder alene, enn for sakene som ble avgjort av den samlede kommisjonen (gjenåpnet, nektet gjenåpnet eller forkastet av den samlede kommisjonen). For 2022 var den gjennomsnittlige behandlingstiden for saker som ble avgjort av leder eller nestleder alene ca. 14,4 måneder. Det tilsvarende tallet for saker avgjort av den samlede kommisjonen var ca. 12,9 måneder. I 2023 var den gjennomsnittlige behandlingstiden for saker avgjort av leder eller nestleder alene hele 20,4 måneder, mens den for saker avgjort av den samlede kommisjon var ca. 14,9 måneder.

Det kan virke noe overraskende at behandlingstiden er lengre i saker hvor begjæringen forkastes av leder/nestleder alene. Begjæringen kan bare forkastes dersom det er «åpenbart» at den ikke kan føre frem, jf. straffeprosessloven § 397 tredje ledd andre punktum, noe som i utgangspunktet kunne tilsi at slike saker kan behandles raskt.

Forskjellen i behandlingstid mellom saker avgjort av henholdsvis leder/nestleder alene og den samlede kommisjonen, har trolig sammenheng med at visse typer saker ofte fremmes for samlet behandling i kommisjonskollegiet. Dette gjelder særlig saker om tilregnelighet og saker om likeartede rettsanvendelsesspørsmål – altså saker som reiser tilsvarende rettslige problemstillinger som kommisjonen tidligere har hatt til behandling.21 I slike saker vil det sjelden være åpenbart at saken ikke kan føre frem, men derimot ofte holdepunkter for at begjæringen bør tas til følge, se nærmere nedenfor i punkt 15.5. Sakene løftes derfor regelmessig til behandling for kommisjonen. Saker om tilregnelighet og likeartede rettsanvendelsesspørsmål er ofte forholdsvis enkle å avgjøre, ettersom det regelmessig er snakk om få, avgrensede bevisspørsmål som eventuelt må undersøkes nærmere. Dette synes å bidra til at behandlingstiden blir kortere for disse sakene. I tillegg vil kommisjonen i henhold til sine interne rutiner generelt prioritere begjæringer som ser ut til å kunne føre frem i behandlingsrekkefølgen.22

Utvalget har fått tilgang til en oversikt som viser pågående saker i kommisjonen per 28. august 2024 som har vært til behandling i mer enn et år, og hvor domfelte soner. Oversikten viser at kommisjonen på dette tidspunktet hadde 56 slike saker til behandling. Av disse vil minst 27 saker ha vært til behandling i to år eller mer i kommisjonen ved utløpet av 2024.23

15.4 Sakstyper og resultat

I kommisjonens årsrapporter gis det informasjon om hvordan kommisjonens mottatte og avsluttede saker fordeler seg når det gjelder resultat og sakstype, altså hva slags lovbrudd saken gjelder. I årsrapporten for 2023 gis en oversikt over samtlige saker mottatt og avsluttet i kommisjonen fra oppstarten i 2004 og frem til utløpet av 2023, se tabell 15.1.

Tabellen viser alle mottatte (3567) og avsluttede (3220) saker i kommisjonen,24 inkludert saker som enda ikke er behandlet, og saker som er behandlet, men ikke realitetsvurdert. Sistnevnte kategori gjelder henvendelser som er avvist fra behandling i kommisjonen av formelle årsaker, som for eksempel sivile saker, saker avgjort ved forelegg, henleggelsesbeslutninger og generelle henvendelser. Slike henvendelser utgjør om lag en sjettedel (504) av det totale antallet avsluttede saker i kommisjonen.

Oversikten viser at vold og trusler er den hyppigst forekommende kategorien av lovbrudd i dommene som begjæres gjenåpnet. Dernest kommer seksuallovbrudd og vinning med omtrent like mange saker.

Av totalt 2716 realitetsbehandlede saker er 538 gjenåpnet. Dette utgjør en andel på 19,8 %.25 Av det totale antallet realitetsbehandlede saker er 20,2 % ikke tatt til følge. 49,3 % av sakene er forkastet av leder/nestleder alene, og 10,7 % er forkastet av den samlede kommisjonen, se figur 15.7.

Andelen gjenåpnede saker har steget noe de siste årene, fra å ha ligget i gjennomsnitt på rundt 15 % frem til og med 2019.26 Økningen kan i stor grad tilskrives en økning i antall saker om likeartede rettsanvendelsesfeil i senere år, som utgjør en stor andel av de gjenåpnede sakene, se nærmere i punkt 15.5.

Figur 15.8 viser den prosentvise andelen av realitetsbehandlede saker som er gjenåpnet for hvert år siden opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen i 2004.27 Årene 2021 og 2023 skiller seg ut med særlig høye andeler gjenåpnede saker. Årsakene til dette belyses nærmere i punkt 15.5.

15.5 Gjenåpningsgrunner

Utvalget har sett nærmere på hvilke typer anførsler som fører til gjenåpning. Undersøkelsen er gjort ved å se Gjenopptakelseskommisjonens årsrapporter for årene 2019–2023. I årsrapportene fremgår informasjon om samtlige gjenåpnede saker for det aktuelle året, herunder om hjemmelen for gjenåpning og hovedbegrunnelsen for begjæringen.

Undersøkelsen viser at en stor andel av de gjenåpnede sakene gjenåpnes grunnet anførsler om domfeltes tilregnelighet/psykiske tilstand på gjerningstiden og rettsanvendelsesspørsmål som gjør seg gjeldende i flere saker (her omtalt som «likeartede rettsanvendelsesfeil»). Eksempler på det sistnevnte fra de siste årene er saker i NAV-sakskomplekset, saker om varetektfradrag grunnet ulovlig kroppsvisitasjon og saker om brudd på flyktningkonvensjonen.

Figur 15.9 viser noe av årsaken til den unormalt høye gjenåpningsprosenten i 2021 (46 % av de realitetsbehandlede sakene dette året) og i 2023 (39 %), slik vist i figur 15.8. I 2021 ble 48 av totalt 82 gjenåpnede saker gjenåpnet grunnet anførsler om likeartede rettsanvendelsesfeil. 46 av disse sakene gjaldt trygdebedrageri og knytter seg til NAV-sakskomplekset. 18 slike saker ble gjenåpnet i 2020. I 2023 gjenåpnet kommisjonen 17 saker om straffnedsettelse grunnet urettmessig kroppsvisitasjon under varetekt og 4 NAV-saker.28

Figuren viser videre at det i perioden 2019–2023 kun var i 2019 at «andre» gjenåpningsgrunner – herunder anførsler om nye bevis og omstendigheter, mangler ved etterforskningen eller feil/mangler ved bevisvurderingen i dommen – førte til gjenåpning oftere enn anførsler om likeartede rettsanvendelsesfeil. Også andelen tilregnelighetssaker er stor. I samtlige år, herunder i 2019, førte anførsler om tilregnelighet til gjenåpning flere ganger enn anførsler om bevis og lignende («annet»).

Andelen saker gjenåpnet på grunnlag av bevisvurderinger og andre typer anførsler er gjennomgående lav, se figur 15.10. Totalt er andelen saker gjenåpnet på «annet» grunnlag i denne perioden ca. 14 %. Totalt ble om lag 44 % av sakene i perioden gjenåpnet på grunn av anførsler om tilregnelighet og ca. 42 % på grunnlag av likeartede rettsanvendelsesfeil.

Tidligere undersøkelser tyder også på at saker om tilregnelighet utgjør en stor andel av kommisjonens gjenåpnede saker, og at det er forholdsvis sjelden at saker gjenåpnes på grunnlag av rene bevisvurderinger. En undersøkelse utført av NRK i 2016 i forbindelse med en artikkelserie om Gjenopptakelseskommisjonen, viser at kun ca. én av fem av alle gjenåpnede saker i perioden 2004–2015 (53 av 251) ble gjenåpnet etter en «bevisvurdering».29 Ifølge undersøkelsen var ca. halvparten av alle sakene (129 av 251) gjenåpnet grunnet tvil om domfeltes tilregnelighet. En undersøkelse av kommisjonens gjenåpnede avgjørelser i perioden 2015–2018 viser videre at 63 av 92, altså om lag 68 % av de gjenåpnede sakene i denne perioden, ble gjenåpnet på grunn av spørsmål om tilregnelighet.30

15.6 Saksfordelingen mellom kommisjonskollegiet og leder/nestleder

Utvalget har sett nærmere på fordelingen av saker avgjort av henholdsvis den samlede kommisjonen og leder/nestleder alene. Det følgende tallmaterialet er basert på kommisjonens årsrapporter for årene 2019–2023 og gjelder realitetsbehandlede saker, altså saker som ikke er avvist fra behandling av formelle årsaker.

Figur 15.11 viser at kommisjonens leder og nestleder avgjorde over halvparten av de realitetsbehandlede sakene alene i 2019 og 2020. Andelen saker som ble forkastet av leder/nestleder alene, var disse årene henholdsvis 60 % og 56 %, og for årene 2022 og 2023 noe under halvparten.31 Generelt har andelen saker forkastet av leder/nestleder alene regelmessig ligget på rundt halvparten av de realitetsbehandlede sakene. Totalt utgjør saker avgjort på denne måten ca. 49 % av alle realitetsbehandlede saker i kommisjonen for perioden 2004–2023, se figur 15.7 i punkt 15.4.

I 2021 ble en unormalt stor andel av de realitetsbehandlede sakene avgjort av den samlede kommisjonen (65 %). Også det totale antallet saker avgjort av den samlede kommisjonen var usedvanlig høyt dette året (116). De høye tallene for dette året har sammenheng med at kommisjonen dette året avgjorde mange saker om likeartede rettsanvendelsesfeil tilknyttet den såkalte «NAV-skandalen», se punkt 15.5. Slike saker gjenåpnes relativt ofte, og fremmes derfor regelmessig til den samlede kommisjonen for avgjørelse.

Utvalget har videre sett på hva som ble resultatet i sakene som ble avgjort av den samlede kommisjonen i de nevnte årene, se figur 15.12.

Figuren viser at andelen gjenåpnede saker er høy for saker avgjort av den samlede kommisjonen i perioden 2019–2023, og at den har økt de siste årene. Med unntak av 2019 var gjenåpning det vanligste av de tre utfallene for samtlige år i perioden for saker avgjort av den samlede kommisjonen. Det særlig høye antallet og den høye andelen gjenåpnede saker i 2021 (82 av 116 saker avgjort av den samlede kommisjonen) synes også å ha sammenheng med at kommisjonen dette året behandlet mange «NAV-saker».

Totalt endte ca. 59 % av det totale antallet saker avgjort av kommisjonskollegiet i perioden 2019–2023 med gjenåpning (235 av 398 saker), se figur 15.13. Ca. 27 % (106 saker) ble nektet gjenåpnet, og ca. 14 % (57 saker) ble forkastet av den samlede kommisjonen.

Generelt er gjenåpningsprosenten høy for sakene avgjort av den samlede kommisjonen. Siden oppstarten – altså i perioden 2004–2023 – er den totale gjenåpningsprosenten ca. 39 % for alle realitetsbehandlede saker avgjort av kommisjonskollegiet, se figur 15.14.32

15.7 Oppnevning av forsvarer og bistandsadvokat

I kommisjonens årsrapporter fremgår informasjon om oppnevning av forsvarere og bistandsadvokater for det aktuelle året.

Når det gjelder forsvareroppnevninger, viser årsrapportene fra og med rapporten for 2015 kun antall domfelte som har fått oppnevnt forsvarer. Antall saker det er oppnevnt forsvarer i, fremgår derimot ikke. I tilfeller hvor domfelte begjærer gjenåpning av flere dommer, vil de ulike dommene regnes som ulike «saker». Dette er for eksempel vanlig ved anførsler om tilregnelighet, som ofte knytter seg til flere dommer avsagt over en gitt periode. I disse tilfellene vil tallene i årsrapportene ikke gi et dekkende bilde av antallet saker hvor det er oppnevnt forsvarer. Det er derfor vanskelig å angi hvor ofte kommisjonen oppnevner forsvarer, sett i forhold til antall saker mottatt eller behandlet i det aktuelle året. Oversikten i figur 15.15 viser antallet forsvareroppnevninger i de enkelte årene i perioden 2015–2023, uavhengig av antall saker forsvarerne bistod i.

Figuren er basert på tallene i årsrapportene som viser antallet domfelte som har fått oppnevnt forsvarer i de ulike årene. Det legges til grunn at dette tallet gjenspeiler antallet forsvareroppnevninger, med unntak av året 2023. For dette året er det oppgitt i årsrapporten at det ble oppnevnt 78 forsvarere for 77 domfelte.33 I de øvrige årsrapportene er det kun oppgitt hvor mange domfelte som har fått oppnevnt forsvarer. Det antas derfor at den domfelte i disse tilfellene kun har fått oppnevnt én forsvarer.

Oversikten viser at antallet har holdt seg relativt stabilt frem til og med 2020, med et snitt på ca. 26 oppnevninger per år. De høye tallene i 2021 og 2022 (45 oppnevninger begge årene) må ses i sammenheng med økningen i antallet mottatte saker i disse årene, se punkt 15.2. Ser man antallet oppnevninger målt opp mot antallet mottatte saker for de samme årene, viser det seg at hyppigheten av forsvareroppnevninger har holdt seg relativt stabil frem til 2023, se figur 15.16.

Figuren viser antallet forsvareroppnevninger som prosentvis andel av tallet på mottatte saker for de enkelte årene. Som nevnt er det imidlertid grunn til å tro at det reelle antallet saker det er oppnevnt forsvarer i, er høyere enn antallet domfelte som har fått forsvarer oppnevnt. Trolig er derfor den reelle andelen saker det er oppnevnt forsvarer i, målt opp mot antallet mottatte saker for det enkelte år, høyere enn angitt i denne oversikten.

Figurene viser at det var unormalt mange forsvareroppnevninger i 2023 (77), også sett i forhold til antallet mottatte saker dette året (30 %). Det er uklart hva økningen skyldes. Økningen kan muligens til dels skyldes at det dette året ble gjenåpnet forholdsvis mange saker grunnet tilregnelighet,34 noe som kan tyde på at kommisjonen behandlet mange slike saker dette året. I saker hvor det er anført tvil om domfeltes tilregnelighet, vil kommisjonen som utgangspunkt alltid oppnevne forsvarer.35 Uten andre holdepunkter er det imidlertid vanskelig å vurdere om dette kan forklare hele eller deler av økningen.

For oppnevning av bistandsadvokat fremgår det i årsrapportene hvor mange saker oppnevningene knytter seg til. Oversikten i figur 15.17 viser antallet saker det ble oppnevnt bistandsadvokat i for de enkelte årene i perioden 2015–2023.

Figuren viser at antallet saker med bistandsadvokatoppnevning har variert forholdsvis mye fra år til år i perioden. Det er vanskelig å peke på noen klare tendenser. Forskjellene fra år til år har trolig sammenheng med forskjeller i sakstypene som behandles, særlig når det gjelder type lovbrudd. For øvrig ser det ut til å være en klar tendens til at det oppnevnes forsvarer i flere saker enn det oppnevnes bistandsadvokat i. Som nevnt må det antas at andelen saker det er oppnevnt forsvarer i, er høyere enn tallene som er oppgitt for de enkelte årene i figur 15.16.

15.8 Personell og ressurser

Utvalget har sett nærmere på utviklingen i Gjenopptakelseskommisjonens budsjetter og antall ansatte i sekretariatet. De følgende tallene er hentet fra kommisjonens årsrapporter og revidert statsbudsjett for 2024.

Figur 15.18 viser kommisjonens budsjett i millioner kroner36 for perioden 2014–2024 med en prognose for 2025. Figuren viser også antall årsverk for kommisjonens sekretariat i samme periode, inkludert juridiske utredere, politifaglige utredere og kontorpersonell.

Figuren viser at antall årsverk i sekretariat har økt jevnlig de siste årene, til en antatt topp på 19,1 årsverk i 2025.37 Det innebærer en økning på 91 % fra de 10 årsverkene registrert i 2014. Økningen i antall årsverk skyldes at kommisjonen i revidert statsbudsjett for 2024 mottok en ekstrabevilgning på 3,5 millioner kroner for å utvide sekretariatet i en periode. Økningen skjedde som følge av et forslag fra regjeringen om å styrke kommisjonen midlertidig for å bygge ned restanser og redusere saksbehandlingstiden. Tiltaket er ment å vare ut 2026.38 Ved utløpet av 2024 vil kommisjonen ha ansatt én ekstra politifaglig og 4 nye juridiske utredere som følge av bevilgningen.

Ekstrabevilgningen medførte at kommisjonens bevilgning for 2024 økte fra kroner 24 100 000 kroner til kroner 27 600 000 i revidert statsbudsjett. Helårseffekten av tiltaket for 2025 er beregnet til å være 6 millioner kroner.39 Dersom budsjettet ellers forblir uendret, vil budsjettet i 2025 bli på 30,1 millioner kroner, slik som vist i figuren.

Figuren viser også at kommisjonens budsjetter har økt jevnlig, fra ca. 14,4 millioner kroner i 2014 til forventet budsjett på 30,1 millioner kroner i 2025. Det innebærer en økning på ca. 109 %. Inflasjonsjustert etter konsumprisindeksen er økningen på om lag 54 %.40

15.9 Juridiske og politifaglige utredere

Utvalget har sett nærmere på utviklingen i antall juridiske og politifaglige utredere i kommisjonen fra oppstarten i 2004 til og med 2024.

Figur 15.19 viser antallet juridiske og politifaglige utredere i kommisjonens sekretariat for de enkelte årene i perioden 2004–2024.41 I tillegg har det i sekretariatet samtlige år vært ansatt to personer i administrative funksjoner. I senere år har disse hatt titlene «kontorsjef» og «seniorsekretær».42

Figuren viser at antallet politifaglige utredere har vært relativt stabilt fra oppstarten43 og stort sett ligget på 2, og i senere år 3, utredere. Grunnet det midlertidige prosjektet for å bygge ned kommisjonens restanser (se punkt 15.8) er antallet politifaglige utredere økt til 4 i 2024. Dette er det høyeste antallet siden oppstarten i 2004.

Antallet juridiske utredere har økt forholdsvis jevnt siden oppstarten, riktignok med visse unntak. Fra oppstartsåret 2004 med 3 juridiske utredere har antallet økt til et foreløpig toppunkt på 11 i 2020–2022. Fra 2023 til 2024 økte antallet utredere med 4, fra 10 til 14. Også denne økningen skyldes den midlertidige ekstrabevilgningen som er ment å vare ut 2026.

16 Kommisjonens avgjørelser

16.1 Innledning

I Baneheia-utvalgets mandat heter det at utvalget skal

«[…] komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til behandlingen av gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet.»

I dette kapittelet drøftes enkelte sider ved Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelser. Utvalget har gjennomgått samtlige avgjørelser truffet av den samlede kommisjonen i perioden 2021 til 2023,44 med unntak av avgjørelser som omhandler tilregnelighet eller likeartede rettsanvendelsesfeil.45 Utvalget har også sett på en del avgjørelser fra samme periode som er truffet av kommisjonens leder eller nestleder alene, altså saker som er forkastet, jf. straffeprosessloven § 397 tredje ledd. For å få et mer helhetlig bilde har utvalget i tillegg sett på noen avgjørelser fra kommisjons første år, i perioden 2004–2008.

Et overordnet spørsmål for gjennomgangen har vært om avgjørelsene er utformet på en hensiktsmessig måte, og om det gis tilstrekkelige begrunnelser. Det har derimot ikke vært et siktemål å ta stilling til om resultatet i de enkelte sakene fremstår korrekt. Enkelte sider ved kommisjonens rettsanvendelse vil også bli belyst.

I punkt 16.2 drøftes utformingen av kommisjonens avgjørelser. Forkastavgjørelser truffet av kommisjonens leder eller nestleder vurderes nærmere i punkt 16.3. Den samlede kommisjonens avgjørelser kommenteres i punkt 16.4. Enkelte rettsanvendelsesspørsmål drøftes i punkt 16.5.

Det vises for øvrig til utvalgets forslag om å innføre en ny bestemmelse om utforming og begrunnelse av kommisjonens avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet i punkt 21.10.

16.2 Om utformingen av avgjørelsene

16.2.1 Saksfremstillingen

Kommisjonens avgjørelser begynner som regel med en fremstilling av saken. Denne delen består normalt av to deler: Først en presentasjon av sakens historikk og deretter et punkt om sakens faktum.

Utvalgets inntrykk er at presentasjonen av sakshistorikk normalt gjøres på en hensiktsmessig måte, hvor det redegjøres for sakens bakgrunn i domstolene og prosessen i gjenåpningssaken. Dersom saken har vært behandlet tidligere i kommisjonen, gis det også informasjon om dette.

Når det gjelder redegjørelsen for sakens faktum, viser kommisjonen gjennomgående til rettens dom. Noen ganger gjengis sentrale deler av dommen i sin helhet, mens det i andre tilfeller bare henvises til den aktuelle dommen og gis en kort oppsummering av de sentrale punktene. Utvalget mener at denne fremgangsmåten er hensiktsmessig. Det er normalt ikke grunn til å innta hele eller store deler av dommen i avgjørelsen.

Etter fremstillingen av sakens faktum redegjøres det som regel for domfeltes faktiske og rettslige anførsler, etterfulgt av eventuelle merknader fra påtalemyndigheten og fornærmede (som oftest fremmet gjennom bistandsadvokat).46 Et viktig formål med å gjengi anførslene er at kommisjonen skal vise at den har fått med seg det partene har gjort gjeldende. Videre vil gjengivelsen kunne bidra til å klargjøre vurderingstemaene i saken for kommisjonsmedlemmene og sikre at både utrederen og medlemmene forstår de sentrale spørsmålene i saken.

En konsentrert og strukturert gjengivelse av anførsler bidrar i tillegg til en konsentrering og strukturering av avgjørelsen. Tvistelovutvalget påpekte i sin tid at redegjørelsen for partenes anførsler i dommer kunne ha en tendens til å bli

«[…] for bredt anlagt ved at forhold av mindre sentral betydning trekkes inn. Redegjørelsen for partenes anførsler blir en omstendelig og detaljert gjengivelse av argumentasjonen, der strukturen, anførsler og innsigelser i egentlig forstand kanskje tapes av syne.»47

Utvalgets gjennomgang viser at kommisjonen ofte gir konsentrerte fremstillinger av partenes anførsler, men at dette varierer noe. I noen tilfeller kan gjengivelsen bli for omfattende og omstendelig ved at store deler av gjenåpningsbegjæringen, og iblant også påtalemyndighetens merknader, gjengis ordrett, uten at de sentrale spørsmålene presiseres. Etter utvalgets syn bør kommisjonen ha et bevisst forhold til formålet med en slik redegjørelse. Fokuset bør være å få frem de sentrale rettslige og faktiske anførslene partene gjør gjeldende. Detaljert faktisk og rettslig argumentasjon bør som hovedregel ikke gjengis under fremstillingen av partenes anførsler. Det er tilstrekkelig at kommisjonen viser at den har oppfattet de vesentlige sidene ved partenes argumentasjon. Detaljene kan med fordel i stedet utdypes og trekkes inn under kommisjonens vurdering av de aktuelle spørsmålene. Det kan også bidra til en bedre begrunnelse av avgjørelsen, se nærmere i punkt 16.3.1 og 16.4.

16.2.2 Informasjon om kommisjonens utredning

Iblant gis det i kommisjonens avgjørelser en særskilt redegjørelse for hvilken utredning som er gjort i saken, gjerne i et eget punkt etter redegjørelsen for partenes anførsler.48 Det synes imidlertid å være forholdsvis sjelden at avgjørelsene inneholder et eget punkt om dette. Inntrykket er for øvrig at det varierer om, og i hvilken grad, det fremgår informasjon om eventuelle utredningsskritt kommisjonen har blitt anmodet om å utføre, og hvordan dette i så fall er vurdert.

I en del tilfeller fremgår det ingen informasjon om kommisjonens utredning av saken, utover at straffesaksdokumentene er innhentet, og eventuelt at det er avholdt samtale med domfelte. I noen avgjørelser heter det i tillegg at saken «anses å være godt opplyst» eller lignende, men uten at det fremgår om det har vært aktuelt å gjøre nærmere undersøkelser. Ut fra redegjørelsen for domfeltes anførsler og den øvrige sammenhengen kan det iblant sluttes at domfelte trolig har ønsket at kommisjonen skulle foreta nærmere undersøkelser – som for eksempel vitneavhør – uten at dette er etterkommet.49 I andre tilfeller fremgår det derimot uttrykkelig i avgjørelsen at domfelte har bedt om at det utføres utredningsskritt, ofte ledsaget av en bemerkning om at dette «[ikke anses] nødvendig»,50 eller at en eventuell undersøkelse ikke vil kunne «rokke ved bevisbildet»,51 eller er egnet til å «kaste direkte lys over de straffbare forholdene i saken»52 eller lignende.

Etter utvalgets syn er det positivt at kommisjonens vurdering av begjærte utredningsskritt kommer til syne i avgjørelsen på denne måten, fordi det gir domfelte tillit til at kommisjonsmedlemmene har vurdert det etterspurte utredningsskrittet. Utvalget har fått opplyst at kommisjonen sjelden besvarer slike anmodninger særskilt under saksforberedelsen. Opplysning om at kommisjonen ikke har etterkommet anmodningen, vil derfor ofte først komme frem «indirekte» gjennom kommisjonens avgjørelse av gjenåpningsspørsmålet. I slike tilfeller bør i det minste de sentrale utredningsskrittene som er begjært, fremgå av sakshistorikken. Det kan også være grunn til å gi en kort begrunnelse for hvorfor anmodningen ikke er etterkommet.

Kommisjonens vurdering av aktuelle utredningsskritt har en side til spørsmålet om domstolsprøving av kommisjonens avgjørelser. Straffeprosessutvalget foreslo i NOU 2016: 24 å utvide omfanget og intensiteten av domstolenes prøving av kommisjonens avgjørelser. Etter forslaget skulle også

«[…] saksbehandlingen prøves mer intensivt enn forutsatt i Rt. 2012. s. 519. Blant annet skal domstolene ta stilling til om saken er forsvarlig utredet i tråd med prøvingen som finner sted i dag, når det tas stilling til om en straffesak er tilstrekkelig opplyst etter straffeprosessloven § 294, jf. Rt. 2008 s. 605 avsnitt 14.»

Utvalget ser nærmere på dette spørsmålet i kapittel 23.

16.3 Om forkastavgjørelsene

16.3.1 Begrunnelsen

Gjenopptakelseskommisjonens adgang til å forkaste en begjæring uten nærmere behandling er regulert i § 397 tredje ledd, som lyder slik:

«Gjelder begjæringen en avgjørelse som etter sin art ikke kan gjenåpnes, eller inneholder den ingen grunn som etter loven kan føre til gjenåpning, kan kommisjonen uten nærmere behandling forkaste begjæringen etter reglene om kjennelse. Det samme gjelder hvor begjæringen av andre grunner åpenbart ikke kan føre frem. Avgjørelsen kan tas av kommisjonens leder eller nestleder. Når en avgjørelse etter første punktum ikke byr på tvil, kan den treffes uten annen begrunnelse enn en henvisning til bestemmelsen her.»

Lovens system bygger dermed på at enkle, åpenbare saker kan forkastes av leder alene, uten stor grad av undersøkelser – typisk etter at straffesaksdokumentene er innhentet og gjennomgått, og det er avholdt samtale med domfelte. Dersom det ikke finnes formelle hindre for å behandle saken, er forutsetningen etter § 397 tredje ledd andre punktum at begjæringen bare kan forkastes dersom den «åpenbart ikke kan føre frem». Utgangspunktet er ellers at avgjørelsen tas av den samlede kommisjonen,53 og at det ofte vil være nødvendig med nærmere undersøkelser.

For begjæringer som «åpenbart ikke kan føre frem» etter § 397 tredje ledd andre punktum, angir forarbeidene at begrunnelseskravet er fleksibelt:

«Kravet til grunngjeving etter straffeprosesslova § 52 er såpass fleksibelt med omsyn til kva grunngjevinga skal innehalde at føresegna ikkje står i vegen for å avgrense grunngjevinga til det som er naudsynt for å gi ei forklaring på kvifor kravet ikkje førte fram. Det følgjer av § 397 tredje ledd andre punktum at avgjerd etter denne regelen berre er aktuelt når kravet ‘åpenbart ikke kan føre frem’. I slike tilfelle kan ein ofte gje ei grunngjeving i meir generelle ordelag enn i saker som har bode på tvil. Kommisjonen treng ikkje alltid referere alt det som eit krav om gjenopptaking er grunngitt med; det må vere nok å gjengi det som er naudsynt for å forklare avgjerda. Argument som openbert ikkje kan føre fram, må kunne avskjerast med ei kort kommentar om nettopp dette.»54

Begrunnelsen må som et minimum inneholde det som er nødvendig for å forklare hvorfor kravet ikke fører frem. Det kreves imidlertid ikke at alle sider ved bevisbildet utredes og klarlegges i detalj, eller at alle anførsler tilbakevises like grundig i enhver sak. Hva som er nødvendig, vil bero på sakens kompleksitet og alvorlighetsgrad, og hvor velbegrunnede anførslene synes å være. Ofte vil det ligge i sakens natur at det ikke kreves en grundig begrunnelse når det er åpenbart at kravet om gjenåpning ikke kan føre frem. Dersom kravet bygger på åpenbart ugrunnede anførsler, vil dette ofte forholdsvis enkelt kunne kvitteres ut på en kortfattet måte.

Selv om begrunnelseskravet er fleksibelt og ikke alltid like strengt, er utvalgets inntrykk at kommisjonens begrunnelser i forkastsakene noen ganger er unødig summariske og konklusjonspregede. I noen tilfeller er det vanskelig å lese ut av begrunnelsen hvorfor det er «åpenbart» at begjæringen må forkastes. Enkelte eksempler nevnes i det følgende.

GK-2020-117 gjaldt en dom for vold i nære relasjoner. Saken ble vurdert etter både § 391 nr. 1, § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd og ble forkastet av leder alene. Vurderingene i avgjørelsen fremstår generelt noe knappe og «konklusjonspregede». Det gis i liten grad en redegjørelse for hva som var de sentrale bevisene i saken, og hvorfor de anførte forholdene ikke rokket ved bevisbildet. Avgjørelsen bærer i stedet preg av at de ulike anførslene ramses opp, før det konkluderes kort med at anførslene ikke fører frem. For eksempel ble § 391 nr. 3 i sin helhet vurdert slik:

«Kommisjonens leder kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff. Det bemerkes særskilt:

Kommisjonens leder har gjennomgått det innsendte, herunder fotografiene. Fotografiene av domfelte, fornærmede og familien, samt en angivelig blodflekk på sofaen (sistnevnte fotografi datert 2014, dvs. etter dommen) er etter kommisjonens leders syn etter sitt innhold ikke nye bevis eller omstendigheter som rokker ved saken og de straffbare forhold han etter en konkret bevisvurdering er domfelt for, på en måte som kan lede til gjenåpning etter bestemmelsen. Det vises også til det samlede bevisbildet i saken.»

Vurderingen av § 392 andre ledd bærer preg av det samme:

«Etter en samlet vurdering av det som er påberopt, sammenholdt med øvrige opplysninger i saken, finner ikke kommisjonens leder at det foreligger slike særlige forhold i saken, verken hver for seg eller samlet, som gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Kommisjonens leder har vurdert det anførte, herunder om at domfelte ikke er en konemishandler, at fornærmede har misbrukt ham, at han er krenket, at han er påført problemer/diagnose, at politiet har ført ham bak lyset, med videre, uten at det kan gi grunnlag for gjenåpning. Det vises også til vurderingene over, under straffeprosessloven § 391 nr. 1 og nr. 3 som også har relevans her, men som heller ikke kan lede til gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd.»

Som denne avgjørelsen illustrerer, synes det å være en tendens til at kommisjonen iblant konkluderer med at en anførsel «etter sitt innhold» ikke synes egnet til å føre til frifinnelse, jf. § 391 nr. 3, uten at dette begrunnes nærmere.

Et annet eksempel på dette finnes i kommisjonens avgjørelse i GK-2020-35-2, som gjaldt en dom for seksuell omgang med mindreårig, og som også ble forkastet av leder alene. I begjæringen var det hevdet at overgrepene ikke var reelle, og at de i realiteten var et produkt av fornærmedes fantasi og falske minner. I den sammenheng ble det blant annet pekt på fornærmedes unge alder og «nye opplysninger om problematiske omsorgs- og oppvekstforhold i fornærmedes kjernefamilie». Til støtte for påstanden viste domfelte til en skriftlig uttalelse fra en psykolog, som mente at fornærmedes «påstander om seksuelle overgrep […] meget vel [kunne] være rop om hjelp heller enn beskrivelser av noe som faktisk har skjedd». Uttalelsen er i avgjørelsen vurdert slik:

«Når det gjelder den fremlagte uttalelsen fra psykolog E, skal kommisjonens leder bemerke at dette er en etterfølgende uttalelse som etter sitt innhold ikke synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff.»

Det kan virke vanskelig å forstå hvorfor det ble lagt til grunn at uttalelsen «etter sitt innhold» ikke var egnet til å føre til frifinnelse – isolert sett synes uttalelsen derimot å trekke i retning av at domfellelsen var feilaktig. Uttalelsen synes ikke å være vurdert nærmere i avgjørelsen.

Tendensen til at drøftelsene gjøres knappe og «konklusjonspregede», kan se ut til å være særlig tydelig for vurderingene etter § 392 andre ledd. Vurderingen av bestemmelsen kan iblant fremstå som en «avsluttende bemerkning» til sist i avgjørelsen, hvor det pekes på at kommisjonen også har gjort en samlet vurdering av det helhetlige bevisbildet etter § 392 andre ledd, og hvor det kort konkluderes med at bestemmelsen ikke fører frem. Et eksempel på dette finnes i kommisjonens leders avgjørelse i GK-2021-4, som gjaldt en dom for ran og oppbevaring av narkotika. Vurderingen av § 392 andre ledd var i sin helhet:

«Etter en samlet vurdering av det som er påberopt, sammenholdt med øvrige opplysninger i saken, finner ikke kommisjonens leder at det foreligger slike særlige forhold i saken, verken hver for seg eller samlet, som gjør det tvilsomt om dommen er riktig.

Det foreligger ikke grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd.»

At vurderingen av § 392 andre ledd gjøres kort, kan ha sammenheng med at bestemmelsen ikke forutsetter at det påvises noe nytt, og at den i utgangspunktet derfor er relevant i mange saker. Det kan derfor være et behov for å gjøre drøftelsen kortfattet i tilfeller hvor det er lite som tilsier at dommen er uriktig. Selv om terskelen for gjenåpning etter § 392 andre ledd er høy, er det imidlertid et krav at begrunnelsen i avgjørelsen viser at det er foretatt en reell vurdering.

16.3.2 Terskelen for å forkaste

Normalt avgjøres ca. halvparten av begjæringene kommisjonen mottar av leder eller nestleder alene. Videre ser det ut til at en relativt stor andel av sakene som fremmes for den samlede kommisjonen til avgjørelse, blir gjenåpnet.55 Det kan med andre ord se ut til at det i sakene som bringes inn for den samlede kommisjonen, ofte er relativt klare holdepunkter som taler for gjenåpning. Det kan derfor spørres om det i praksis er slik at saker som reiser tvil, iblant avgjøres av leder eller nestleder alene. Etter lovens system skal imidlertid kun «åpenbart» ugrunnede begjæringer forkastes.

Etter utvalgets syn kan det stilles spørsmål om terskelen for å forkaste begjæringer etter § 397 tredje ledd er satt noe lavt i kommisjonens praksis. Inntrykket er at hjemmelen i noen tilfeller anvendes også hvor det kan se ut til at domfellelsen ikke virker helt «åpenbar», og hvor domfelte har bedt om at det utføres utredningsskritt, og/eller pekt på nye bevis eller omstendigheter som ikke umiddelbart kan avfeies som irrelevante.

Som et mulig eksempel på en slik sak kan nevnes GK-2021-5, som gjaldt en dom på fire år og fire måneder for voldtekt av en mindreårig. Domfelte ble opprinnelig frifunnet av lagretten i lagmannsretten, men frifinnelsen ble satt til side av de juridiske dommerne. Den rettskraftige dommen – som ble behandlet med meddomsrett – ble avsagt under dissens, med et mindretall på én meddommer som mente at domfelte skulle frifinnes på alle punkter i tiltalen. I gjenåpningsbegjæringen anførte domfelte blant annet at det ikke forelå tekniske undersøkelser eller bevis i saken, og at dommen hovedsakelig var basert på fornærmedes forklaring, samt morens forklaring «om at fornærmede hadde endret atferd». Som nye bevis ble det pekt på senere forklaringer om utsagn fra fornærmedes mor og andre vitner som angivelig kunne tilsi at voldtekten ikke hadde skjedd, og at det lå et økonomisk motiv bak anmeldelsen. Begjæringen ble forkastet av leder alene, uten nærmere undersøkelser.

I et slikt tilfelle, som gjelder en alvorlig dom, hvor det ikke finnes tekniske bevis, hvor det har vært uenighet mellom dommerne i rettsbehandlingen, og hvor det er pekt på nye forhold som kan ha betydning for bevisvurderingen, kan det reises spørsmål om det er i tråd med lovens system at begjæringen forkastes av leder alene uten nærmere undersøkelser. Også dersom det ikke anses nødvendig å gjøre videre undersøkelser, kan det ha betydning for tilliten til kommisjonen at avgjørelser som ikke er helt klare, tas av den samlede kommisjonen. Det bør også ha en viss betydning for vurderingen om det er snakk om et alvorlig forhold, og om staffen er streng. Lederens avgjørelse om å forkaste begjæringen alene beror på et skjønn.56

Et annet eksempel på at terskelen for å forkaste kan synes å ligge noe lavt, er den ovennevnte avgjørelsen i GK-2020-35-2. Denne saken gjaldt også en dom for seksuell omgang med en mindreårig. Straffen var fengsel i 7 år og 3 måneder. Det ble i begjæringen pekt på at det var svakheter ved den opprinnelige bevisvurderingen, og at det ikke fantes tekniske bevis. Videre var det pekt på nye opplysninger om fornærmedes oppvekstforhold og en uttalelse fra en psykolog som mente det «meget vel» kunne være slik at fornærmedes forklaring var basert på fantasier, samt uttalelser fra en rekke personer med tilknytning til fornærmede og domfelte – herunder fornærmedes venninne og hennes far – som angivelig skulle tilsi det samme. Begjæringen ble forkastet av leder alene, uten nærmere undersøkelser. Det ser ut til at det heller ikke ble avholdt samtale med domfelte.

Utvalget har sett nærmere på løsninger for å sikre at forkastsaker behandles på en mer betryggende måte, og at flere slike saker kan behandles av den samlede kommisjonen. Disse tiltakene presenteres i punkt 20.7.

16.3.3 Formelle forkastavgjørelser

For avgjørelser som forkastes i medhold av straffeprosessloven § 397 tredje ledd første punktum, gjelder et forenklet begrunnelseskrav. Slike avgjørelser kan «treffes uten annen henvisning enn til bestemmelsen her» dersom avgjørelsen «ikke byr på tvil», jf. tredje ledd siste punktum. Lovgiver la til grunn at det for slike avgjørelser ikke var samme behov som ved «materielle» forkastavgjørelser til å få en «forklaring på kvifor utfallet blei som det blei».57

Det forenklede begrunnelseskravet er for det første aktuelt dersom begjæringen gjelder en avgjørelse som «etter sin art ikke kan gjenåpnes». Dette alternativet sikter til avgjørelser som formelt sett ikke kan behandles i kommisjonen, altså saker som ligger utenfor kommisjonens myndighet. Eksempler på dette er sivile saker, utenlandske dommer, vedtatte forelegg, forvaltningsvedtak eller avgjørelser om å henlegge en sak.58

Utvalget har sett nærmere på noen slike avgjørelsesbrev sendt fra kommisjonen i 2023. Det ser ut til at kommisjonen regelmessig begrunner avgjørelsene mer utførlig enn bare gjennom henvisning til bestemmelsene i § 397. Det opplyses i brevene om hvorfor kommisjonen ikke kan ta saken til behandling, og det gis informasjon om eventuelle andre måter personen kan angripe den aktuelle avgjørelsen på. Dette er i tråd med god forvaltningsskikk.

Etter det andre alternativet i § 397 tredje ledd første punktum kan begjæringen forkastes dersom den ikke inneholder noen «grunn som etter loven kan føre til gjenåpning». Betydningen av dette er i liten grad utdypet i forarbeidene og fremstår uklar. Ut fra plasseringen i tredje ledd første punktum, samt begrunnelsen bak det forenklede begrunnelseskravet, kan alternativet forstås slik at det retter seg mot begjæringer som avvises på formelt grunnlag. Ordlyden synes imidlertid å indikere at bestemmelsen retter seg mot avgjørelser som materielt sett fremstår svakt begrunnet.

Kanskje på grunn av denne tvetydigheten ser det ut til at kommisjonen ikke lenger viser til dette alternativet i sine avgjørelser. Utvalget har registrert at det kun synes å være vist til dette alternativet i noen avgjørelser fra de første årene etter at kommisjonen ble etablert. Kommisjonen har bekreftet at dette alternativet ikke lenger brukes i praksis.

I avgjørelsene hvor alternativet er benyttet, kan det se ut til at kommisjonen forstod alternativet som synonymt med det «materielle» forkastingsgrunnlaget i § 397 tredje ledd andre punktum («åpenbart ikke kan føre frem»). For eksempel ble en begjæring i GK-2007-39 forkastet av den samlede kommisjonen etter drøftelser opp mot både § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd, med henvisning til at begjæringen «inneholder ‘ingen grunn som etter loven kan føre til gjenåpning’ jf. straffeprosessloven § 397 tredje ledd». Begrunnelsen synes imidlertid ikke å skille seg fra begrunnelsene som ellers gis i kommisjonens avgjørelser om å nekte gjenåpning eller forkaste begjæringen som åpenbart grunnløs, jf. § 397 tredje ledd andre punktum. Det kan med andre ord se ut til at valget av hjemmel ikke nødvendigvis har vært bevisst, og at det har fått liten betydning i praksis.

Etter utvalgets syn er det likevel uheldig dersom loven kan forstås slik at også materielle gjenåpningsavgjørelser kan begrunnes etter det reduserte kravet i § 397 tredje ledd fjerde punktum. Forarbeidene til bestemmelsen tilsier at alle avgjørelser der kommisjonen har gjort en «reell vurdering» av gjenåpningsspørsmålet, skal gis en ordentlig begrunnelse.59

Utvalget har foreslått å fjerne alternativet om at begjæringen kan forkastes dersom den ikke inneholder noen «grunn som etter loven kan føre til gjenåpning», se punkt 22.2. Utvalget har også foreslått å innføre en ny bestemmelse om utforming og begrunnelse av kommisjonens avgjørelser som vil erstatte henvisningen til reglene om kjennelse i § 397 tredje ledd første punktum og det særskilte begrunnelseskravet i fjerde punktum, se punkt 21.10.

16.4 Om avgjørelsene truffet av den samlede kommisjonen

Hovedinntrykket er at de fleste avgjørelsene truffet av det samlede kommisjonskollegiet fremstår tilstrekkelig begrunnet. Generelt synes disse avgjørelsene å være mer utførlige og bedre begrunnet enn forkastavgjørelsene. Det er også naturlig. En begjæring som fremmes for den samlede kommisjonen til avgjørelse, vil normalt først ha blitt vurdert av utrederen med tanke på om den bør forkastes som «åpenbart» grunnløs. Det er derfor grunn til å anta at sakene som vurderes av den samlede kommisjonen, oftere reiser komplekse og tvilsomme problemstillinger. Det fleksible begrunnelseskravet som gjelder for kommisjonens avgjørelser, jf. straffeprosessloven § 52 om kjennelser, tilsier at det i slike tilfeller bør gis en grundigere begrunnelse enn når konklusjonen fremstår klar.60

Utvalget mener samtidig at også den samlede kommisjonens begrunnelser i noen tilfeller kan fremstå noe kortfattede og uklare. I noen tilfeller synes kommisjonen hovedsakelig å vurdere sentrale bevisspørsmål i saken ved å vise til at spørsmålet er vurdert av retten i den opprinnelige domstolsbehandlingen, og eventuelt ved å sitere passasjer fra dommen. Det kan iblant fremstå uklart hvorfor kommisjonen eventuelt er enig i rettens vurdering, og hvilken betydning kommisjonen mener det har at retten har tatt stilling til det aktuelle spørsmålet. For eksempel kan det noen ganger virke uklart om kommisjonen mener at et bevis ikke tilfredsstiller «nyhetskriteriet», eller om det ikke er «egnet til å føre til frifinnelse», jf. § 391 nr. 3.61

Et eksempel finnes i kommisjonens avgjørelse i GK-2020-10962 («Dagmamma-saken»), som gjaldt en dom for grov mishandling av et barn som resulterte i at barnet døde. Anførslene i begjæringen var i hovedsak knyttet til de sakkyndiges opprinnelige vurdering av skadene på barnets hode og nakke. Domfelte – som hadde vært barnets dagmamma – pekte på flere nye sakkyndigvurderinger som konkluderte med at skaden kunne skyldes et fall og ikke vold, og at skaden sannsynligvis inntraff før barnet ble levert til henne. Domfelte anførte at sakkyndigerklæringene var å anse som nye bevis, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Som en ny omstendighet ble det videre pekt på opplysninger om at to av de sakkyndige som hadde uttalt seg i retten, i realiteten ikke hadde vært til stede ved en av obduksjonene.

Kommisjonens flertall kom til at saken ikke skulle gjenåpnes. Ut fra begrunnelsen kan det virke noe uklart om flertallet mente at de påberopte sakkyndigerklæringene ikke var å anse som «nye»,63 eller om de uansett ikke kunne påvirke vurderingen av domfeltes skyld. Det gjøres ingen selvstendig vurdering av hva som var den sannsynlige skadeårsaken, eller av hvordan de påberopte sakkyndiges konklusjoner skilte seg fra rettens forståelse av faktum. I stedet pekes det kort på at spørsmålet om hvordan skaden inntraff, ble vurdert grundig av retten. Flertallets vurdering av de påberopte sakkyndigerklæringene var i sin helhet:

«Kommisjonens flertall bemerker at de temaene som de ovennevnte påberopte erklæringene omhandler, etter sitt innhold i all hovedsak var tema for lagmannsretten. Det var i lagmannsretten en omfattende bevisførsel for å belyse Fs skader, mulige skademekanismer, Fs tilstand og tidspunktet for når skadene inntraff. Temaer som dødsårsak og betydningen av forbrukskoagulopati, CT-bilder av hodet, bruddskadene, fall fra egen høyde og tidspunkt for skadene var gjenstand for en bred og umiddelbar bevisvurdering med partenes adgang til kontradiksjon og med bred sakkyndighet, hvor det under vitneførselen for retten bl.a. ble ført tre rettsoppnevnte sakkyndige og et stort antall sakkyndige vitner, hvorav ca. halvparten var forsvarets. Dette var rettsmedisinere, barneleger, radiolog, øyeleger, nevrokirurger, anestesileger og en biomekaniker.

Enkelte av de som har avgitt erklæring etter lagmannsrettens dom, vitnet også i lagmannsretten; Wester og Kleiven. Erklæringer som nå fremlegges for kommisjonen fremstår til dels som suppleringer til vitneforklaringer og erklæringer som ble ført under ankeforhandlingen. Erklæringene som nå fremlegges er, etter det kommisjonens flertall kan se, heller ikke basert på ny faglig innsikt eller viten som ikke var kjent under lagmannsrettens behandling av saken.»

Når det gjaldt opplysningen om at to sakkyndige ikke hadde deltatt ved en av obduksjonene, kom flertallet til at dette var å anse som en «ny omstendighet», men at den ikke var egnet til å føre til frifinnelse. Også vurderingen av denne anførselen er i stor grad preget av henvisninger til at de sentrale bevisspørsmålene i saken ble drøftet av retten. Det gis i liten grad en selvstendig vurdering av den nye omstendighetens betydning sett i lys av det samlede bevisbildet. Flertallets vurdering var i sin helhet:

«Spørsmålet er hvilken betydning det ville ha hatt for lagmannsretten dersom den hadde vært kjent med den omstendighet at Rognum/Stray-Pedersen ikke var til stede ved Holcks sekundær-obduksjon, sett i sammenheng med de øvrige bevis og omstendigheter som forelå for retten.

Kommisjonens flertall vil bemerke at dommen bygger på en bred bevisvurdering. De sentrale bevistemaene var om F fikk sine skader før eller etter at hun ble levert til dagmamma, og om skadene var påført eller kunne skjedd ved et fall. For å belyse Fs skader hadde lagmannsretten foruten Holcks rapport om funn av nakkebrudd, mottatt forklaringer fra rettsoppnevnte sakkyndige og en rekke sakkyndige vitner om øvrige skader i hode og nakke.

Kommisjonens flertall vil vise til at det under ankebehandlingen var en omfattende bevisførsel omkring Fs totale skadeomfang. I tillegg til nakkebruddet har lagmannsretten lagt til grunn de sakkyndiges vurderinger av hodeskadene, herunder store brudd i bakhodet, brudd ned til skallebasis, omfattende blødninger subgalealt og i bløtvevet i nakken samt opprivning/splitting i netthinnelagene. Disse skadene er så holdt opp mot øvrige bevis, først og fremst morens og domfeltes forklaringer. Spørsmålet om Fs tilstand ved levering til dagmamma og de påfølgende timene hvor hun skulle ha lekt, spist, ledd litt og krabbet, er blitt grundig drøftet og vurdert, særlig opp mot hodeskadene.

Kommisjonens flertall kan ikke se at det i domfeltes begjæring, eller i saken for øvrig, foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff.»

Begrunnelseskravet for kommisjonens avgjørelser innebærer at kommisjonen til en viss grad må redegjøre for sin bevisvurdering og forklare hvorfor den har konkludert som den har gjort.64 I vurderingen av egnethetskriteriet etter § 391 nr. 3 må kommisjonen vurdere konkret hvordan det nye beviset eller den nye omstendigheten påvirker spørsmålet om domfeltes skyld, sett i lys av de øvrige bevisene i saken. Vurderingen må videre være selvstendig. Den som vurderer gjenåpningsspørsmålet, skal ikke forsøke å sette seg inn i de opprinnelige dommernes eller lagrettemedlemmenes sted «og reflektere over hva akkurat disse menneskene ville tenkt dersom de nye bevisene hadde foreligget da saken ble pådømt».65 Rene henvisninger til rettens bevisvurdering, eller til at retten har vurdert det aktuelle bevisspørsmålet, vil derfor sjelden være tilstrekkelig for å gi en tilfredsstillende begrunnelse.

Tendensen til at kommisjonens vurdering iblant kan fremstå lite selvstendig og konkret, gjør seg tidvis også gjeldende ved vurderingen av § 392 andre ledd. Et eksempel er kommisjonens avgjørelse i GK-2020-130, som gjaldt en dom for voldtekt. Domfelte hadde anført at det var en rekke svakheter ved etterforskningen av saken og at det ikke fantes tekniske bevis som knyttet ham til hendelsen. Videre pekte han blant annet på at han opprinnelig var tiltalt også for voldtekt av fornærmedes søster samme kveld, men at han i lagmannsretten ble frifunnet for denne voldtekten. Vurderingen av § 392 andre ledd var i sin helhet:

«Enhver straffesak avgjøres konkret og på bakgrunn av den umiddelbare bevisføringen i retten. Den dømmende rett har også i denne saken vurdert det samlede bevisbildet.

Kommisjonen har gjennomgått alle de innvendinger som er reist mot domfellelsen. Etter en samlet vurdering av det påberopte, herunder manglende biologiske spor og at A i lagmannsretten ble frifunnet for voldtekten av B, finner ikke kommisjonen at det foreligger slike særlige forhold, hverken hver for seg eller samlet, som gjør det tvilsomt om dommen er riktig.

Det foreligger ikke grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd.»

Som nevnt i punkt 16.3.1 er det forståelig at drøftelsen av § 392 andre ledd ofte gjøres kortfattet. Bestemmelsen forutsetter ikke at det påvises noe nytt, og vil derfor være relevant i mange saker, selv om den sjelden fører frem – terskelen for gjenåpning skal være høy. Begrunnelsen må likevel vise at det er foretatt en reell og selvstendig vurdering av de aktuelle bevisspørsmålene, og det må gis en forklaring på hvorfor kommisjonen har konkludert som den har gjort.

16.5 Enkelte rettsanvendelsesspørsmål

16.5.1 Nyhetskriteriet i § 391 nr. 3

Nyhetskriteriet i § 391 nr. 3 forutsetter at det gjøres en vurdering av om bevis eller omstendigheter som påberopes i gjenåpningsbegjæringen, ble vurdert av retten som avsa den angrepne dommen.66 Som regel er det snakk om vitner som ikke tidligere har vært avhørt, vitner som senere har endret forklaring eller faglige vurderinger fra sakkyndige.

Gjennomgangen av kommisjonens avgjørelser tyder på at nyhetskriteriet ikke alltid behandles helt konsekvent, og at vurderingstemaet tidvis fremstår uklart. For eksempel fremstår avgjørelsene noe uklare i spørsmålet om hva som skal til for at en endret vitneforklaring fra en person som uttalte seg i retten, kan anses som et nytt bevis. I GK-2013-154 uttalte kommisjonen følgende:

«Gjenopptakelseskommisjonen finner at Bs endrede forklaring i vår sak utgjør et nytt bevis etter § 391 nr. 3. Det er her særlig lagt vekt på at den nye forklaringen støttes av de øvrige opplysningene i saken, herunder forklaringen fra Bs søster og de nye opplysningene vedrørende den daværende fostermorens opptreden.

Det nye beviset synes videre egnet til å føre til frifinnelse for A. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 er således oppfylt.»

Uttalelsen kan forstås slik at vitnets troverdighet – sett i lys av øvrige bevis i saken – fikk betydning i vurderingen av om den endrede vitneforklaringen kunne anses som «ny» i lovens forstand.67 En uttalelse i GK-2020-113 kan gi inntrykk av det samme:

«Det må legges til grunn at endrede forklaringer fra vitner som allerede har forklart seg for retten i hvert fall må være troverdige for at de skal anses som nye bevis som kan gi grunnlag for gjenåpning.»

I andre tilfeller synes kommisjonen på den annen side å forutsette implisitt at den endrede vitneforklaringen er å anse som «ny», slik at vurderingen kun dreier seg om forklaringen er «egnet til å føre til frifinnelse». Et eksempel på dette finnes i GK-2022-77, som gjaldt en dom for mishandling av barn. Opplysningene i de endrede forklaringene ble – uten nærmere drøftelse av nyhetskriteriet – vurdert som «nye omstendigheter eller nye bevis som er egnet til å endre det bevisbildet som retten la til grunn ved domfellelsen». Saken ble gjenåpnet.

Også spørsmålet om en endret forklaringer fra domfelte selv kan anses som et nytt bevis, kan fremstå uklart. Det kan se ut til at kommisjonen regelmessig har unnlatt å ta uttrykkelig stilling til spørsmålet, ved å vise til at forklaringen uansett ikke stiller saken i et nytt lys.68

Den uklare praksisen på dette området må ses i sammenheng med at rettstilstanden også på flere punkter kan fremstå uavklart. Etter at Gjenopptakelseskommisjonen overtok ansvaret for å gjenåpne saker med virkning fra 1. januar 2004, finnes det lite høyesterettspraksis som avklarer nærmere hvordan nyhetskriteriet skal forstås. Dette har også sammenheng med at domstolskontrollen av kommisjonens avgjørelser er begrenset.

Utvalget har foreslått å utvide domstolskontrollen med kommisjonens avgjørelser, blant annet for å sikre rettsavklaring- og utvikling. Dette drøftes nærmere i kapittel 23.

16.5.2 Uriktig forklaring og straffbare forhold i saken – § 391 nr. 1

I saker hvor vitneforklaringer har stått sentralt i retten, vil domfeltes påstander i gjenåpningsbegjæringen iblant kunne forstås som en anførsel om at fornærmede eller et vitne har avgitt «uriktig forklaring», jf. § 391 nr. 1. Det følger av bestemmelsen at gjenåpning kan kreves dersom et vitne har avgitt uriktig forklaring i saken, og det ikke kan utelukkes at dette har innvirket på dommen til skade for siktede. Bestemmelsen kommer bare til anvendelse dersom forklaringen er «bevisst usann».69 Dersom vitnet har forklart seg uriktig ved uaktsomhet eller god tro, vil forklaringen eventuelt måtte vurderes etter andre gjenåpningsvilkår.70 Bestemmelsen kommer også til anvendelse dersom blant andre «dommer, lagrettemedlem, […] tjenestemann i politi eller påtalemyndighet, aktor, forsvarer» eller sakkyndig har «gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken».

Inntrykket er at § 391 nr. 1 vurderes ofte av kommisjonen, særlig med tanke på om vitner eller fornærmede har avgitt uriktig forklaring.71 Dette gjelder både i tilfeller hvor bestemmelsen uttrykkelig er påberopt av domfelte, og i tilfeller hvor bestemmelsen ikke er særskilt nevnt i begjæringen.72 Det kan se ut til at bestemmelsen regelmessig vurderes dersom det er motstrid mellom domfeltes påstander om faktum og forklaringen til vitner, herunder fornærmede, som forklarte seg for retten – uten at det nødvendigvis er konkrete holdepunkter for at personen bevisst har forklart seg uriktig.

Et eksempel finnes i GK-2020-135, som gjaldt en dom for seksuell omgang med en mindreårig. Domfelte pekte i begjæringen på at det ikke fantes tekniske bevis i saken, og kom med en rekke innvendinger mot fornærmedes forklaring. Forklaringen var ifølge domfelte preget av manglende forståelse av seksuelle handlinger, sammenblanding og «manglende evne til å huske detaljer». Det fremgår ikke av redegjørelsen i avgjørelsen at § 391 nr. 1 var påberopt. Likevel er samtlige konkrete bevisvurderinger i avgjørelsen gjort opp mot § 391 nr. 1. Etter kommisjonens leders syn var det ikke holdepunkter for at «fornærmede [hadde] gitt en bevisst uriktig forklaring».

Også domfeltes anførsler om at «politiet viste liten vilje til å etterforske», og at de bare var «ute etter å bekrefte skyld», er i avgjørelsen vurdert etter § 391 nr. 1. Anførslene ble vurdert slik:

«Domfelte har også reist kritikk mot politiet og påtalemyndigheten. Han har blant annet anført at aktor har gitt misvisende opplysninger i retten, at det i avhør av fornærmede ble stilt ledende spørsmål, at påtalemyndigheten la frem misvisende informasjon i forbindelse med fengslingsmøter og at de sakkyndige ikke hadde tilstrekkelig informasjon om faktum til å kunne gi riktig forklaring. Kommisjonens leder viser til at dette er sammenfallende med domfeltes argumentasjon for retten og kan ikke se at det er fremkommet noe som rokker ved de vurderinger som er gjort av retten.

Kommisjonens leder kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som tilsier at sakkyndige, politiet eller påtalemyndigheten har gjort seg skyldig i straffbare forhold med hensyn til saken. Det er ikke fremkommet opplysninger som tilsier at saken står i en annen stilling for kommisjonen, og det er ingen opplysninger som rokker ved de vurderingene som lagmannsretten har gjort.

Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 1 er ikke oppfylt.»

Etter utvalgets syn kan det reises spørsmål om kommisjonen til tider vurderer om det er avgitt «uriktig forklaring», eller om det for øvrig er gjort «straffbart forhold med hensyn til saken», i større utstrekning enn nødvendig. Det vil ofte være vanskelig å påvise at en vitneforklaring har vært «bevisst usann». Det må også foreligge «klare holdepunkter» for å legge til grunn at det er gjort straffbare forhold i saken.73 Gjennomgangen tyder på at det sjelden finnes tilstrekkelige holdepunkter til at kommisjonen konstaterer at vilkårene i § 391 nr. 1 er oppfylt. I avgjørelsene som er vurdert i denne gjennomgangen, har dette ikke forekommet.74

Dersom anførsler om et vitnes troverdighet eller anførsler om svakheter og feil ved etterforskningen vurderes primært etter § 391 nr. 1, er det en risiko for at anførselen vurderes ut fra et vurderingstema som er lite relevant. Videre kan det føre til at anførselen får mindre plass i vurderingen av vilkår som kanskje er mer relevante. For eksempel ser det ut til at kommisjonen iblant drøfter slike anførsler kortfattet etter § 391 nr. 3 og § 392 andre ledd, med henvisning til vurderingen som er gjort av § 391 nr. 1.75

I tilfeller hvor det er lite som tyder på at vitnet bevisst har forklart seg usant,76 eller det ikke er klare holdepunkter for at noe straffbart har skjedd under behandlingen av saken, kan det derfor være en fordel om anførslene primært drøftes i vurderingen av andre, mer relevante vilkår. Et eksempel på en slik tilnærming finnes i GK-2005-11, som gjaldt en dom for menneskesmugling.77 Dommen var blant annet basert på en rekke vitneforklaringer, som delvis stred mot hverandre og øvrige bevis i saken. Kommisjonen skrev at det «uten videre» måtte kunne konstateres at flere av vitnene hadde forklart seg usant, ettersom flere av forklaringene ikke stemte overens med «de faktiske omstendigheter i saken». Videre uttalte kommisjonen:

«Hvorvidt vitneforklaringen er avgitt bevisst uriktig, er imidlertid et annet spørsmål, og kommisjonen har etter omstendighetene ikke grunnlag for å konstatere dette. Kommisjonen kan dermed ikke se at det foreligger grunnlag for gjenopptakelse av saken med hjemmel i straffeprosessloven § 391 nr. 1.»

Saken ble gjenåpnet etter § 392 andre ledd.